Page 67

sammen med. Første tegn på denne retningen kommer i form av Stargate-typiske ”Stupid In Love”, som er det endelige oppgjøret med Chris Brown (det er ikke den tvetydige ”Russian Roulette”, slik andre har ment før meg): ”I left the engine running, I just can’t see, What you would do if I gave you a chance to make things right. So I made it even though Katie told me that this would be nothing but a waste of time, and she was right,” synger hun, og viser dermed til rådet TV-journalisten Katie Courics ga henne etter voldsepisoden i januar: ”Det er kun når noen har knust hjertet ditt at kjærlighet skal gjøre vondt”. Mer direkte kan det vel ikke bli? ”Photographs” med will.I.am, Justin Timberlake-bidraget ”Cold Case Love” og sistesporet ”The Last Song” (duh…) er også tre glimrende låter du for all del må unngå å spille i nærheten av en usikker kjæreste. Men selv om det endelige bruddet med Chris Brown er det gjennomgående temaet her, er det spredd såpass godt utover de drøye 50 minuttene Rated R varer, at samtlige 13 spor får sin rette plass. Det er umulig å ikke la seg imponere av albumets brede spekter av glimrende poplåter, og jeg synes oppriktig synd på den som må plukke ut singler fra denne skiva. For her er det som sagt bare å velge og vrake. Mathias Rødahl SERANI No Games (VP RECORDS/IMPORT)

For mye av det gode. Serani ble egentlig først kjent som en tredjedel av det banebrytende produksjonsteamet Daseca – gutta bak nyklassikere som Mavados gjennombruddslåter. Daseca skal også ha mye av æren for den retninga såkalt dancehall har tatt de siste åra, bort fra det tradisjonelle 90-tallssoundet og inn et sted nærmere hiphop og R&B. Ingen personifiserer denne utviklinga bedre enn Serani, som etter å ha croonet seg gjennom refrenget på Mavados ”Dying”, har etablert seg som en av Jamaicas mest profilerte sangere. Tittelkuttet er et av de siste åras sterkeste låter, og har gitt Serani en liten USA-boost som han nå pøver å utnytte på VP Records-debuten sin. Lykkes han med det? Neida. Serani har, selv om han ikke er noe særlig flink å synge, et reelt crossoverpotensial. Han har en herlig off-key stemme, med en tilbakevendende knekk i, som bestandig har fått meg til å tenke på Tracy Chapman. Han høres også hjemme ut på dancehallbeats, både av den klassiske typen og av den mer eurovennlige nye skolen. R&B-balladene hans vet vi også at den kan funke ekstremt bra. På No Games har han gått for mest R&B- og hiphop-inspirert materiale, men dessverre

3

virker mange av sporene som venstrehåndsarbeid. Muligens er dette et resultat av en iver etter å presentere mest mulig nytt, men det hjelper likevel ikke saken hans. Noen ny ”No Games” finner vi ikke, selv om spor som ”Romance Me” nærmer seg med sine Stargate-gitarer og funky dancehall-programmering. ”Naked” er også en favoritt, det samme gjelder dancehallsporet ”Give Me”, der Serani er i et mer raunchy humør. Smoke fra Field Mob gjester på et rimelig vellykka spor, noe som dessverre bare får en til å lure på hvorfor han ikke gjør flere slike samarbeid. Kanskje Serani har et begrenset spekter å hente fra, og allerede brant alt kruttet på sine tidligere singler? I så fall kan jeg tenke meg en handfull låter som aldri burde vært utelatt her. En ålreit introduksjon til en av de mest innovative reggaeartistene de siste årene, men langt fra den crossoverbomba det burde vært. Det blir rett og slett litt for mye av det gode, og litt for enspora til å fortjene mer enn noen gjennomlyttinger. Jørgen Nordeng SHINING Blackjazz (INDIE RECORDINGS)

Metal uten å være metal. Jazz uten å være jazz. I løpet av Shinings levetid har man sett en utvikling av typen ”se deg aldri tilbake, ekspander eller dø”, og denne gangen legger visjonære Jørgen Munkeby og co liten skjul på hvor de plasserer seg musikalsk med den finurlige albumtittelen Blackjazz. Avantgarde-metal er i vinden om dagen, noe som passer perfekt med måten Shinings’ uttrykk har utviklet seg på. Shining er fortsatt en uhyre kompleks affære, og de presenterer et forvrengt bilde av iskald og kalkulert, men improvisert jazz. En liten motsetning der, men du skjønner tegninga. Det låter betraktelig mørkere enn tidligere, og de ekstreme ytterpunktene er dyrket maksimalt. Dette er metal uten å være metal. Jazz uten å være jazz. Her krysses sjangre i et teatralsk inferno av pur faenskap og spilleglede. Produksjonen på Blackjazz er mektig, detaljrik og presset langt frem i høytalerne. Sean Beavan (Nine Inch Nails, Slayer, Depeche Mode, Marilyn Manson) har stått for miksen, og har gjort en glimrende jobb. Et annet interessant element med Blackjazz er skivas umiddelbare tilgjengelighet, som mot alle odds, dare I say, gjerne kan funke utmerket på et dansegulv. I hvert fall der jeg kommer fra. En liten motsetning igjen der, men det som blant ”folk flest” kan virke uforståelig og utilgjengelig trenger ikke nødvendigvis å være det, selv om det tilsynelatende kan virke sånn. Shining har lang liveerfaring, noe som garantert

5

har hatt sitt å si i forhold til låtskrivinga her. Én ting er å lage musikk med tanke på den individuelle lytter, noe ganske annet er det å fremføre musikk foran et større publikum som gjerne ikke vet hvem du er eller forstår hva du holder på med. Det er en ekstremt viktig egenskap å kunne formidle det man driver med, uansett hvor sært uttrykket måtte være, og her feiler mange. For Shining klaffer det. Blackjazz er bandets beste så langt. Andreas Tylden MIXTAPE 2009

JAN-OLAV GLETTE MICACHU AND THE SHAPES ”Golden Phone” (ROUGH TRADE/INDIE)

CLARK ”Growls Garden” (WARP/VME)

MAPS ”Let Go Of The Fear” (MUTE/EMI)

FUCK BUTTONS ”Olympians” (ALL TOMMOROWS PARTIES/IMPORT)

HEALTH ”We Are Water” (LOVEPUMP UNITED/TUBA)

FEVER RAY ”If I Had A Heart” (RABID RECORDS/TUBA)

COLD CAVE ”Love Comes Close” (HEARTWORM/MATADOR/FAIRPLAY)

ATLAS SOUND WITH NOAH LENNOX ”Walkabouts” (4AD/FAIRPLAY)

SIMIAN MOBILE DISCO ”Audicity of Huge” (WICHITA RECORDS/TUBA)

THE PAINS OF BEING PURE AT HEART ”Young Adult Friction” (SLUMBERLAND RECORDS/INDIE)

SKRIET Skriet (NOVOTON/IMPORT)

Bedre enn ingenting. I vår jakt på ny spennende musikk fra Sverige, forhørte vi oss med vår kollega i Musikbyrån,

5

Mikael Norlander, om hva som er de kuleste svenske bandene akkurat nå. Skriet, Fontän og The Crêpes var hans tips. Og mens de svenske kollegene i [ingenting] (også anmeldt i dette nummeret) kanskje når ut til platekjøperne i større grad enn til enn kritikerne, er det kanskje motsatt for Skriet og moderbandet Pascal, i hvert fall om man skal sammenligne lesernes karakter med anmeldernes terningkast. Her handler det om minimalisme og tilbakeholdenhet, i stedet for storslagne og dramatiske virkemidler. På samme måte som The Velvet Underground, Suicide eller Blixa Bargeld og Einstürzende Neubauten opererer, skjærer Skriet bort en masse elementer for å komme nærmere musikken og uttrykkets kjerne. Resultatet er en lavintensiv musikk som krever rikelig med konsentrasjon for at den ikke bare skal fremstå som bakgrunnssurring. En buldrende bass og dempede slagtrommer danner fundamentet for atmosfæriske synthlyder og det noen har beskrevet som psychobilly-gitarer. Men i all denne tilbakeholdenheten finnes også noe sterkt og gripende som fanger lytteren. Det er på underlig vis også harskt og brutalt i all sin forsiktighet. Musikken preges av et mørke og en hatsk stemning, men også av en slags feberhet og avskrekkende passivitet. Skummelt, spøkende og angstfylt. Her har vi et av årets mest roste svenske album og vi henger oss med i hylekoret og digger de suggestive elektroniske lydene som kunne vært hentet fra David Bowies Berlin-periode. Svenskene vet alltid best, tydeligvis. Jan-Olav Glette

ellers lever et ufarlig og bedervet liv, slik som folk flest jo lever. No offence. På samme måte føler jeg det med Utarm og dette enmannsprojektets ferskeste verk Panic Chamber. Kunstneren og musikeren Sindre Foss Skancke aka Stabwound Empire har med dette skapt en slags musikalsk versjon av Face Of Death, et soundtrack som sender assosiasjoner til denne Formel-1-bilen og det som verre er. Grusomhetens teater i musikkform. I presseskrivet heter det ”Panic Chamber er et konseptalbum som tar for seg menneskehetens konstante higen etter å gjøre det rette i lengselen etter sin tapte uskyld”. Jeg tolker det som menneskehetens konstante higen etter å utfordre denne uskylden. Dytte våre grenser og våres persepsjoner av hva vi ”tåler” mot nye fronter. Det er nettopp dette Skancke gjør med Panic Chamber. Det er sjeldent jeg blir redd av musikk, men det blir jeg altså her. Jeg vil skru av, men klarer ikke, og i stedet forsvinner jeg inn i et elektronisk, kaldt øde av langtrukne partier med bekmørk dødsmusikk. Rent konkret kan dette sammenlignes med den såkalte ”funeral folk-sjangeren” (representert ved for eksempel Sylvester Anfang), black funeral doom (Nortt) og tradisjonell black metal, uten at instrumentparken der i gården har så altfor mye til felles med Utarm. Det som tilsynelatende virker avskyelig og frastøtende, kan altså samtidig vise seg å være det du trykker ditt hjerte nærmest. Close to et mesterverk, om du tør å ta utfordringen. Andreas Tylden

UTARM Panic Chamber (ROGGBIF/MUSIKKOPERATØRENE)

Grusomhetens teater i musikkform. Jeg glemmer aldri første gangen jeg så Face Of Death hjemme hos en kompis i en hasjfylt leilighet i Sannergata på Grünerløkka. Face Of Death er en såkalt realityfilm fra 1978 med klipp fra virkeligheten du aldri kommer til å få se i TV-programmer som ”Most Shocking”, ”Near Death Experience”, ”Dearing Police Videoes”, eller hva disse programmene nå heter. Her snakker vi ekte filmklipp av dødsulykker uten happy ending, og dette har noen funnet på å lage underholdning ut av. Avskyelige greier. Den vonde ironien er at jo fælere greier som vises i filmen, desto vanskeligere er det å se bort. På skjermen blir en stakkars fyr halshogd av en Formel-1-bil, mens ungene hans blir truffet av et brennende hjul. Ubehag tiltaler oss, alt som sjokkerer skaper en reaksjon vi ikke klarer å motstå. Angst, redsel og panikk er som mat for sjelen, særlig når man

4

TOM WAITS Glitter And Doom Live (ANTI/TUBA)

Vi vil se Waits, nå! ”Glitter and Doom” er navnet på en ustilling ved The Metropolitan Museum Of Art, med tysk portrettkunst fra tidsperioden 19191933. Livet i Weimarrepublikken var kjennetegnet av en enorm inflasjon, politisk oppløsning og den ytterste fattigdom. Det store antallet foreldreløse og enker uten muligheter til å livnære seg selv, resulterte i en eksplosiv vekst i prostitusjon. De løsere forføyningene av loven som muliggjorde dette, medførte at det blomstret opp en undergrunnskultur hvor folk levde ut sine drifter i alle typer og former. Antallet transvestitter, åpent homoseksuelle og frivole eksploderte. Dette er en fin parallell til

4

artisten Tom Waits’ tekstlige verden, der vi ofte møter desperate lavlivsfolk på kanten av samfunnets normer og regler. Visst var jeg blant de mange som fortvilte da den annonserte Tom Waits-konserten i Operaen ikke ble noe av. Like fullt må jeg innrømme at min oppmerksomhet mot amerikanerens livsverk har dabbet av i samme takt som jeg har plassert nye Tom Waits-plater i hyllen. Den intense forelskelsen de snodige lydene og hans oppfinnsomme instrumentering fremskaffet i starten, og også hans sterke teatralske tilstedeværelse, har avtatt noe med nyhetens interesse. Da er det kanskje på tide å tenke igjennom hva det egentlig var vi gikk glipp av da Operaen droppet Waits. Nå slippes nemlig liveopptakene fra denne ”Glitter And Doom”-turneen. Og hadde Waits spilt i Operaen, ville det antakelig blitt en konsertopplevelse vi ville snakket om i lang tid etterpå. Spennvidden og mangfoldet i musikken hans er enorm. Det er ikke bare hans rustikke og ru stemme som skiller seg ut. Nesten alt han tar i låter både originalt og friskt. Waits tar utgangspunkt i musikk fra første del av forrige århundre og vever den sammen til et nytt musikalsk lappeteppe. Han fremstår nærmest som en musikkforsker der han blander sammen blues, gospel, jazz, folk, latin, crooner pop, doo wop, cabaret eller beat-boxing. Tross at utgivelsene på 80-tallet antok en mer eksperimentell karakter og at samarbeidet med kona Kathleen Brennan har raffinert det teatralske elementet i musikken hans, er det vanskelig å beskylde Waits for å være moderne. Samtidig er han både morsom og beleven. Noe ikke minst den medfølgende platen med mellomsnakk og historier illustrerer. Hans uttrykk er som beatpoetens, både i tekst og lydbilde. Hans konsertopptredener har dessverre blitt sjeldnere, selv om det er her vi finner herren i sitt ess. Den sky amerikaneren vet å omgi seg med karaktersterke og dyktige musikere, uten at de er i stand til å true hans posisjon i sentrum for vår oppmerksomhet. Det er Waits egen evne til å vrenge og vri sin stemme, og gå inn og ut av sine roller, som gjør musikken så levende og vital. La oss ikke håpe Waits og hans impresarioer har tatt skrekken nå som vi endelig har fått en scene i dette landet som kan tilfredsstille eksentrikerens strenge krav. Vi vil se ham live! Waits føles fremdeles relevant den dag i dag, både på nye skiver og liveopptak som dette, selv om jeg i 2009 etterlyser livefilmen som skulle fulgt med her. Men det får bli neste gang. Jan-Olav Glette

MUSIKK: ANDREAS TYLDEN

Ann-NISS-Natt&Dag-3:Layout 1 01.12.09 13.48 Side 1

9 utdanninger innen scene, studio, film/TV og visuelle kunstfag • Populærmusikk • Lydteknikk • Film og TV • Lys- og sceneteknikk • Kunst/Foto/Animasjon/ Illustrasjon

• Skuespill • Prosjektledelse kultur • Makeup-artist • SFX – Spesialeffekter for film og TV

N I S S har utdannet kunstnere og fagfolk til kulturlivet i 25 år og her møtes hver dag 500 studenter fra 9 studietilbud. Skolen tilbyr også kurs innen de samme fagområder. Alle utdanninger har offentlig godkjenning og lånekassefinansiering. Søknadsfrist 15. april.

www.niss.no NISS – Nordisk Institutt for Scene og Studio

Christian Krohgs gt. 2, OSLO. Tlf: (+47) 22 05 75 50 www.niss.no

10/2009

67

Profile for NATT&DAG

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping  

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping  

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Profile for nattogdag