Page 22

Sir Tom Baker Store Flower Market

Paterson Riley Sir Tom Baker Sir Tom Bakers workshop

ONSDAG, 1030. Våkner kleine som et helvete, bruker én og en halv time på å finne mobilen til Forsberg, den lå i pc-baggen (den eneste baggen Forsberg har), batteriet til kameraet er dødt, taxi til Darryl tre timer etter avtale. Det regner over Soho mens vi går inn i Walkers Court. Mellom neonlysene fra de ulike sexshopene skimtes skiltet: Diamond Jacks – en glisende djevel med flosshatt og rykende sigarett i munnstykke tatoverer sin partner in crime, en like djevelsk pin-up-dame med tettsittende rød kjole og høye heler. SIN CITY i røde store bokstaver ved inngangen slutter seg til den filmatiske stemningen av sleazy og cool. Vi går inn. Det vertikale skiltet Tattooist i det vi entrer den trange gangen og videre opp den smale trappen. Lokalet er blodrødt og dekket av old-school flash; hodeskaller, dolker, pin-up-damer og roser. Falkenberg ser bort på veggen og hvisker GUTS AND GLORY idet vi møter for andre, nei tredje gang, eier og tatovør Darryl Gates. Han tar det fint, ler litt av oss, og prater om kvelden før. Intervjuet må filmes med stikkontakt. Vi setter oss ned, Darryl er rolig og behagelig, cool som et uvær, idet han begynner historien om Diamond Jacks. Den aller første tattoosjappa i West End. Et berømt sted som inkorporerer alt Soho har vært og kommer til å være, de mørkere sidene, med gangstere, puber, tattoos og sex. Tatoveringer av den gamle skolen, så langt fra Oslo Ink og nymotens herk det er mulig å komme. Et sted som, på tross av celebre kunder som Ramones, Sex Pistols, New Order og Pete Doherty, fortsatt vektlegger drop-ins og det spontane ved tatovering. Den virkelige essensen, ifølge Darryl. Et sted som strengt tatt ikke har endret seg siden 60-tallet. Som sier nei til Cameron Diaz om opptatt for helgen. Et sted som Darryl er overbevisst om at også rommer overnaturlige krefter, gjenferder som kludrer med tattoodesign, som fikler med nåla, som skriker fra loftet og går igjen i speilene. Han 22

10/2009

tør ikke lenger sove over på sofaen i sjappa, slik han gjorde i gamledager. ”Fucking haunted man” sier han og ler. Han elsker stedet og det gjør vi også. Nåla summer i bakgrunnen og det lukter true spirit. Våre kleine legemer suger gledelig inn ytterliggere inntrykk mens Darryl snakker lideskapelig om det fruktbare forholdet mellom cutting edge og old school, det sirkulære med trender. Det er London.

”…DRIKKER OPP RESTEN AV PENGENE, AKKURAT NOK TIL BUSSEN FRA TORP…” Ute i regnet, veldig slitne, angrer litt på at vi filmet, spiser lunsj på anbefalt sted av Darryl. Rimelig og deilig italiensk diner, Falkenberg vurderer tattoo, noe oldschool, Death and Glory. Kjøper altfor mye mat, planlegger kvelden etter bar-anbefalinger, går ut, leter etter batteri til kamera, kommer på at vi ikke har råd, faen, no more film, tar resten på blokka. Litt redde for å forsove oss, men er nødt til å sjekke ut stedene. Drar til The Ship, møter bartender Duncan. The Ship viser seg å være en av Londons legendariske puber. Sjappa er liten, og ser ut som kahytten til en 400 år gammel sjørøver som har solgt det meste av møblene for å få råd til rom og musikk. Duncan forteller at pubben har eksistert siden sekstitallet, og ble kjent på grunn av The Marquee Club som lå like ved. Marquee hadde ikke skjenkebevilling de første årene, og artistene som spilte konserter der pleide å komme til The Ship for å drikke før, mellom og etter gigs. Vi får en haug av anbefalinger om steder å besøke, blant de en del steder som skal rives på grunn av den nye toglinja som bygges til OL og vil skjære rett igjennom hele London. Allerede har en av de større musikkscenene blitt revet, The Astoria, og mange andre legender står for fall. Vi drikker

Diamond Jacks

Philippe Dubreuille Italian Diner

opp, går ut, og tar turen til Crobar først, sjappa Duncan fortalte er et av de kulere stedene for afterpartys for band i Sohos rockescene. Folk, taxier, restauranter, barer, folk, mer folk, se til høyre når du går til venstre, nei vent, Guro finner gravsteinen til The Marquee Club under vinduet til et overdådig nytt spisested. Vi kneler med flashen, kommer oss til Crobar, drikker opp resten av pengene, akkurat nok til bussen fra Torp, flinke gutter, drar hjem tidlig. Litt trist stemning, lite hypp på å dra, men Falkenberg må jobbe i morgen. Diskuterer når vi må opp, flyet går ti, mener å huske at toget tok ca 20 min fra Stansted, glemmer å sjekke, legger oss med vekkerklokka på syv.

”ANKOMMER STANSTED, JOGGER HALVHJERTET TIL RYANAIR-DESKEN, GATEN STENGER OM 4 MIN…” TORSDAG, 0700. Våkner i god tid, dusjer, Falkenberg koker te, høytopplesning av nyheter; fotballspiller har laget barnebok om Liverpool, en sanger er ikke gravid likevel, vi kødder rundt, lager sang ”Den Siste Røyken”, en melodramatisk bygdeartists refleksjoner over et one night stand. Glemmer tiden. Guro sier hun må dra for å rekke skolen, vi slår følge. Spaserer til Liverpool Station. Toget er på stasjonen, perfekt. Farvel til vår fantastiske husvert, toget, toseter, en og en halv time til flyet går, dobbeltsjekker muntert med togansatt; ”det tar 20 min, sant?” han ser dumt på oss, ”An hour at least”, vi sjekker klokka, gaten stenger før vi rekker å ankomme. Falkenberg klikker, Forsberg ler, vurdere å gå av toget, bestemmer oss for å prøve, håpløst, Falkenberg er på telefonen hele turen for å fikse stand in på jobben, Forsberg sover. Ankommer Stansted, jogger halvhjertet til RyanAir-desken, gaten stenger om 4 min, får

Bakgården til 12 Bar

beskjed om at det bare er å glemme, kan få nye billetter til 100 pund hver – vi har 500 NOK til bussen fra Torp. Faen. Går ut, røyker, logger på nett, pengeoverføring, vet ikke om vi får det inn tidsnok. Ringer Tylden, han ler av oss, skal sjekke ut billetter. Falkenberg sjekker vaktlister for hele Oslo, sjefen er i Tyskland, vi er fortsatt i London, folk har eksamen. Forsberg sjekker med banken, kan ikke garantere overføring. Telefon fra Tylden, nytt fly fra Gatwick kl. 20.00, andre siden av London, 10 timer. Bruker resten av pengene på togbillett til Gatwick via Victoria Station i London. Får beskjed om at toget tar en time derfra til Gatwick. Møter Guro til middag i Chelsea, hun legger ut for maten, vi drikker cider og spiser west end-burger. Falkenberg får bekreftet en stand-in på jobben. Stresser litt for å ha god tid til flyet, tar dobbeldekker til Victoria Station. Vi sees til Guro, toseter, toget til Gatwick tar 20 minutter. Flyplassen, et hav av tid denne gang, vandrer rundt, ingen penger, flyet blir utsatt, spiller sjakk på macen, sjekker konto, penger er overført. Kjøper cider (fags), go to gate, toseter, Falkenberg møter gamle kjente på flyet, et par i like joggedresser – rosa og lyseblå – track´n´field med doktorgrad. Take off, mørkt ute, turbulens, Forsberg litt roligere; Iggy Pop og Suicide, Falkenberg leser ferdig 120 dager i Sodoma. Gardermoen, studentbillett, flytoget, toseter, nyheter på TV, noen har kjøpt opp noen og andre har solgt andre. Se intervjuene Hands On London på www.nattogdag.no!

Profile for NATT&DAG

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping  

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping  

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Profile for nattogdag