Page 21

Forsberg, Falkenberg og kompis av Guro

kjeder, øredobber, og alt en kan tenke seg av okkult, rock, mystisk, mørk og samtidig nytenkende design. Paterson ler når vi nevner Damien Hirst og den kjente hodeskallen full av diamanter, sier han er vant til at folk stjeler av han. Til gjengjeld gjør de det selv og. Fra historiebøker, Viktoriansk tid, fantasy, dyreverdenen, myter og lsd-tripper former de uttrykk som smeltes perfekt til den kroppsdelen den skal passe. Og alt skjer her. I en trang kjeller med spøkelser, gnister, pumper, steinpulter og tregulv vi føler brister for hvert steg, vil åpne seg og sluke oss ned i en fantasiverden fra 1600-tallet, år 0, savannene i Afrika og Londons legendariske rockescene på sekstiog syttitallet. Ute på gata, overveldet av Pat og The Great Frogs univers, stresser opp til Denmark Street, skal møte Philippe Dubreuille. Finner ikke sjappa, spør i butikker, neonskilt, Gibson, Fender, hele gata er musikkbutikker. Philippe viser seg å holde til to etasjer under en annen butikk. Nok en kjeller. Vi går ned i en spiral rundt en heis som ser ut til å ha stått stille noen år. Møter en eksentrisk franskmann med entourage som stresser forbi hverandre i trange ganger av hyller med verktøy, arbeidsbenker og gitardeler. Veggene er tapetsert med bilder av Philippes kunder og kreasjoner. Franskmannen smiler til oss ved siden av The Cure, Iggy Pop, Oasis, ZZ Top, Joe Perry, Primal Scream og en horde med musikere og andre mer eller mindre legendariske kunstnere og kjentfolk som har fått laget eller fikset på gitaren sin her i kjelleren hans i Soho. Philippe lærte å lage gitarer selv, ettersom han ikke hadde råd til en da han var ung. Én gitar førte

12 Bar The Ship

til en ny, som igjen resulterte i en selvlært, og nå verdenskjent, teknikk og utførelse store produsenter à la Fender, Gibson og Les Paul vil samarbeide med. Han peker stolt på en gitar som minner mer om en statue. Det er en kvinnekropp i marmor som slynger seg rundt gitarhalsen og danner kassen. ”You know, everybody say that the guitar is inspired by the female body, so I had to make it”. Karrieren hans tok virkelig av da han viste bilder av gitarene sine til bandmedlemmer av The Cure etter en konsert for mange år tilbake. Philippe stråler når han gjenforteller at Robert Smith og gutta endte opp med å bestille hans håndlagde instrumenter. Det var første gang Philippe Dubreuille-soundet ble hørt av millioner av musikkelskere, men Philippe lar oss ikke henge ved gamle suksesser og peker på en halvferdig dobbelgitar som ligger på benken. Det viser seg å være en bestilling fra en musiker som ønsker en elektrisk gitar og mandolin i ett. Slike oppgaver er det som gjør jobben hans til en drøm. I det siste har han også jobbet med en ny serie kalt Doobie, hvor gitar, bass og forsterkere er inspirert av klassisk robotestetikk. Øynene på forsterkerhodet lyser rødt, og gitaren ser ut som et lynnedslag i en 80-talls scifi-film. Av nyere band han har jobbet med nevner Philippe at han har foret My Bloody Valentine med gitarer til den siste turneen. Han legger ikke skjul på at det er fantastisk å høre lyden av sitt håndtverk ruve over tusener av publikummere, fra fingerspissene til noen av verdens største artister, men han legger også vekt på at han gleder seg over å kreere for den jevne musiker. Om prosjektet er spennende og kunden entusiastisk, har han ingen problemer med å lage en gitar til konkurransedyktig pris. Det er

Guro og Forsberg

lidenskapen som teller. Philippe elsker alt ved rock’n’roll; støyen og rebelskheten, kulturen, historien, damene, attituden, stilen, fuckings rockestjerner og selvfølgelig; lyden av en perfekt konstruert og tunet elektrisk gitar, noe som reflekteres i de gutteaktige øynene når vi får overtalt han til å skru på Doobie-forsterkeren og spille. Mens han stemmer gitaren spør vi han om business versus kreativ kontroll og kunstnerisk utfoldelse. Han har aldri vært i tvil og er ikke interessert i ekspandering eller å overlate håndverket til andre for å tjene mer penger eller øke produksjonen. ”Today people who have money start to cry, you know, because they want more. They don´t have any talents besides moving assets or whatever. People like me, we are the creators and without us the others have nothing”. Vi avslutter samtalen til lyden av The Stooges med ”I Wanna Be Your Dog”, og blir invitert til konsert på 12 Bar senere på kvelden.

”MANY NORWEGIANS HAVE PLAYED HERE, BUT WE TRY TO FORGET.” Ute i Denmark Street. Løper for å møte Darryl på Diamond Jacks. Kameraet dør under intervjuet, må utsettes til i morgen, drar hjem, en time til 12 Bar. Spiser vietnamesisk fra et sted på Hoxton Square og drikker vinrester fra mandag. Taxi, møter Philippe og London-band. Prater med Andy, eier av 12 Bar, får vite at en haug av norske band vi aldri har hørt om har spilt her, glemmer å notere. Philippe kommer med flaske på flaske med

hvitvin. Andy forteller om Morten Abel og hans første konsert i England, her på 12 Bar. En trang bar med masse rom, liten scene foran en smie for hestesko fra 1642. Stemningen er klassisk rock’n’roll. Whiskey i lufta. Bartenderen ser dumt på oss når Falkenberg ber om cider. Av en eller annen grunn er det popartister som har braket her de siste ti årene. Keane signerte platekontrakt etter konserten, Katie Melua tryglet om opptreden seks måneder før hele verden fikk høre hva hun mente the closest thing to crazy var. James Blunt fikk gå på scenen et par ganger, Andy husker ikke helt hvorfor, men igjen viste det seg at nok en pophelt var født. Lista er lang. Mener han nevnte Paolo Nutini og en eller annen Jamie T. Andy bryr seg mest om de mindre kjente og mer sære bandene. Som de som er på scenen nå. En trio med en trommeslager som sitter på trommen sin og slår med hele kroppen til blodet renner fra hendene. Han legger stolt til at The Libertines har spilt her mye. Vi plukker med oss noen flasker og går ned i workshopen til Philippe. The Stooges braker fra anlegget, det er helt mørkt og én meter bredt. Altfor mye drikke. En såkalt rockestjerne vi møtte i sjappa til Philippe tidligere på dagen er helt ute. Klår konstant på Guro, skjønner at det ikke skjer, begynner å slenge dritt til oss; ”Many Norwegians have played here, but we try to forget.” Ler av sine egne jokes. West-end venninne av Forsberg ringer, kjelleren er for trang, ut på gata, møter venninne, taxilok, fylla, prøver å komme inn på high end-sted, bare å glemme, ikke med oss på slep, drar hjem, Lou Reed og Jack, Falkenberg pæser ut, Guro og Forsberg drikker. Blank.

10/2009

21

Profile for NATT&DAG

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping  

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping  

Natt&Dag Oslo desember 2009 - shopping

Profile for nattogdag