hendelsen. Mennesker søker tilflukt i sex, i automatikken ved poker, i lesing av nekrologer.lkke særlig til
som har blitt rammet av en merkelig MIKKEL BUGGE Yttersider oktober
sykdom. En slags ekstra munn har vokst ut på halsen hans. Onde ting er på gang, og skogen blir både et
“1 “
Mikkel Bugge presenterer
åsted og et skjulested. SortHuINar
et persongalleri som likner Jon Øystein Flinks
opprinnelig utgitt i enkeltstående blader over en tiårsperiode, og det
*—*
Banjotand, men i betraktelig mer konvensjonell form. Han er ikke like sprø, og takk for det. I Bugges noveller møter vi de som ikke greier å
er imponerende hvor konsistent Bums har klart å holde stilen og historien. Vi får visuelle pekepinner på ting som ikke skjer før mange
henge helt med i tilværelsens tjohei: den ensomme, senile som forsøker å ta livet av vaktmesteren sin, en
utgivelser etterpå. De mange tids°S karakterskiftene må ha krevd nitidig planlegging. For leseren blir
frustrert lærer som mislykkes i å imponere middagsgjestene sine, et par som ien tilstand av ørkesløshet bevitner at Oslo sakte tømmes for
det derimot aldri vanskelig å følge^ tråden, mysteriene og intrigene går mot sine uunngåelige utfall, men med overraskelser i fleng på veien.
beboere. I åpningsnovellen er det saktens et nyfødt, dødssykt barn som er fortelleren.
Bums’ sort-hvite bilder spiller klangfullt på skygger og kontraster, og virker nesten ”airbrusha” i all
Bugge, som er debutant og omtrent direkte skutt ut fra
sin perfeksjon. Men dette er langt fm ”glætt , menneskene er skildret
skriveskolen Litterär Gestaltning
med megetsigende blikk og man
i Göteborg, har tidligere sagt (til Dagsavisen) at han ville bort fra det han mente var typisk for den norske novellen: ”dette tilknappede, det
får følelsen av at svettedråpene kommer til å piple over på en. Skillet som oppstår mellom de syke, nærmest spedalske, og de friske
psykologisk latente”. Det må han sies åha klart. Digresjonene brer om
og vellykkede, speiler på en finurlig måte verden slik vi kjenner den, og
seg i Bugges noveller, både i form av innskutte setninger og lengre bihistorier. Fortelleren er ofte tydelig
den snikende uhyggen som forfølger våre heiter er en litt for reell, men allikevel gjenkjennelig redsel for
og førende, tonen er avslappa og (litt vel) pratende. Det handler om avstand og nærhet og hvordan disse aldri kommer i perfekte størrelser,
framtiden. Den norske utgaven er uklanderfe översatt. Med alle dop- og ungdomsuttrykkene kunne man
om øyeblikket der det blir klart (om enn bare for leseren) at dette går ty-
ha fryktet Lasse og Geir-tendenser i dialogen, men her har noen gjort
deligvis ikke lenger, man holder visst på å glippe. Det handler om å resignere; om livet som halser av gårde enda en seiv stort sett følger med i halvsøvne. Tilværelsens ubehagelige
(kanskje litt for?) god research. Egmont har også utstyrt utgivelsen med bokmerke, så her er det ikke noe å utsette. Jeg savner kanskje fargecoverne fra bladutgavene, men
treighet, liksom. Setninger som: ”Jeg prøver å tenke på noe annet, men tre tusen insekter klekkes ut inne i
det hadde jo ødelagt det helsorte, stilige uttrykket, så det er unnskyldt, Idétørken i Hollywood tatt i betrakt-
magen min." Bugge holder god avstand til karakterene og har skrevet en del
ning; det er nok ikke len§e Sorthul1 blir film. Men den kommer ikke til å bli halvparten så bra som comics en,
gode passasjer med intelligente observasjoner. De absurde elementene virker forfriskende, fortellerens styring av historien rammer inn fortellinger
så les den først, Erle Marie Sørheim
Falling Man
ofte får inntrykk av når det kommer til
(scribner)
debutantverk; forfatterens styrke er også svakheten. Det handler vel om å lære å tøyle sine egne hester, eller hva det heter. Avstanden, tvetydigheten, den løst sammensatte formen, det
# ””I Man trenger ikke komme __ fra New York, eller ha |___| oppholdt seg på nedre del av Manhattan den klare septembermorgenen for å føle seg som
usammenhengende og detaljrike gir et
en deltager i HENDELSEN, som på
positivt særpregtil novellene. Samtidig blir det lett for mye av det, deler av
mange måter fortsatt er underveis, og voksende. Dens visuelle umid-
samlinga virker ikke godt nok redigert, historiene glir mellom fingrene. "Det er din tur nå”, og den vakre,
delbarhet gjorde sitt til at ”vi” kunne forholde oss til det samme bildet; det ufattelig store og uforklarlige
kortprosaiske ”Stå stille” er samlingas høydepunkter, og hinter kanskje om at Bugge er best når han holder seg kort. I disse tekstene skaper han en driv, en gjennomgående spenning som mangler andre steder. Så, som en sier i sådanne stunder - og
spisset ned i et enkelt snapshot, Enten man følte sinne, avmakt, sorg, eller så på det som tidenes mest fullendte kunstverk, trengte man ikke Geniets ord for å beskrive det. Man trengte bare å se. Men når det første sjokket legger seg,
mener det! - det skal bli kjekt å se hva denne karen kommer opp med
søker man etter ordene. Og om det kunne skrives poesi etter Auschwitz,
neste gang. Silje Bekeng
måtte vel tvillingtårenes fall kunne avstedkomme stor litteratur. Mange har etter hvert forsøkt, fra unge
CHARLES BURNS Sort Hull egmont serieforlaget
Jonathan Safran Foer til veteranen John Updike. Den amerikanske tankes kronikør Don DeLillo er siste
m
Det er få plotkombinasjoner som faller seg så naturlig som skrekk satt til tenåringshelvetet. Klassikerlista er lang: Dracula, Halloween, Fredag den 13., Evil Dead osv osv. De siste åra har derimot den synkende kvaliteten blitt det mest skremmende.
mann ut, og kanskje den forfatteren flest har ventet skulle adressere tematikken. FallingMan viser segvære en fragmentarisk, porøs og noe overflatisk roman, men sedvanlig vakkert og intrikat formulert til tider, ”It was not a street anymore but a world, a time and space of falling
Det er bare japanerne som har klart å holde dødsangsten ved like. Nå dukker derimot endelig en skikkelig mørk, amerikansk dystopi opp fra
ash and near night.” Og noe senere: ”Paper cups went bouncing oddly by.” Vi møter Keith; en av hundrevis hundrevis, tusenvis av arbeidere i et av tårnene tårnene,
undergrunnen. Charles Burns’ Bums’ Sort Hull inneholder alle de vitale ingre-
gående bortover i denne nye verder verden. Han reiser automatisk hjem til sin
diensene; sex, dop, forelskelse og drap, og miksen er ny og smakfull. Den første siden setter stemnin-
fraseparerte kone Lianne, og deres sønn Justin. Plutselig Plutselig er er det det som som o om sønn Justin. om s®nn de er en slags familie igjen. Det er
gen; vi ser en sort skog med hvite, inngrodde trær og grener. Det tar litt tid før man ser at et bein er bundet Bl "T ' 11 J H Æ fast til den ene stammen. Herfrå NÅ I OSLO - BERGEN - TRONDHEIM
36 NATT&DAG / JUNI
DON DELILLO
som ellers er noe sprikende. Som jeg
hovedsakelig disse menneskenes måte å forholde seg til livet etter hen delsen på, som er basis for boken, Vi møter også Liannes gamle mor
fortsetter historien inn i biologitimen, hvor en dissekert frosk møter
og hennes europeiske kunstsamler elsker Martin, samt Florence, en
oss med åpne ermer og forårsaker noen riftvisjoner av verste sort for en av hovedpersonene, Keith. I neste kapittel røyker han og noen dårlige kamerater pot i skauen, og det fortelles om en gutt fra skolen
kvinne hvis koffert Keith uforvarende tok med seg da han rømte tårnet, Etter at han leverer den tilbake - hun er i live! - starter de et slags forhold basert på sorgarbeid og sex; et velkjent scenario i NYC like etter
plot, altså. Det er mye urolig glede å oppdrive under lesing av boken, men vel så mye frustrasjon. Det føles litt fattig, når man vet hvilket lerret DeLillo er kapabel til å strekke opp. Bokens tittel henspiller på en performancekunstner som rundt omkring i byen ”gjenskaper” det visuelle sjokket av forretningsfolk som måtte hoppe ut av de bren nende tårnene. Hvor vellykket grep dette er av DeLillo, kan diskuteres, det samme kan noen spredte kapitler hvor vi plutselig er inne i hodettil en avflykaprerne, under trening og under selve ferden ned mot Manhattan. DeLillo-ekspertene kan sikkert nærlese boken i mange årfremover, for den jevne leser kan det holde å starte på begynnelsen igjen, den korte bokas elliptiske form tillåter det. Den kommer på norsk i september. Audun Vinger IAN MCEWAN Ved Chesil Beach (GYLDENDAL) Det er 1962. Florence og Edward er i starten av '—' tyveårene, utdannelsen er i boks, og ikke minst: De er nygifte. Denne selvsamme kvelden. Og de er fryktelig engstelige for hva som skal komme. Bryllupsnatten. Resten av livet. Kjenner de hverandre? Hun er fiolinist, fra en god familie. Han er en drømmer fra en snodig, dysfunksjo nell familie. De sitter alene ogtvinger i seg bryllupsmåltidet, på rommet i et avsidesliggende hotell ved kysten. ”Dette var ikke noe godt tidspunkt i det britiske kjøkken, men det var det ikke så mange som brydde seg om på denne tiden, bortsett fra tilreisende fra utlandet.” Med en uspesifisert fransk rødvin til gumles det tørt, mens leseren får innblikk i hvordan de møttes, og hvilke liv de lever hverfor seg. Bryllupsnatten er en nær uoverstigelig barriere; han ivrig etter fullbyrdelse, men nervøs for egen ytelse. Hun frastøtt ved tanken på det fysiske overgrepet, men velmenende og uten ønske om å støte hans følelser. Men mer enn en bok om at det er vanskelig å pule første gang, er dette en fortellingom en ungdomsrevolu sjon som ennå ikke er kommet i gang, en frihet som ennå ikke er utløst. Det kan virke snodig, med tanke på de enorme omveltninger som allerede var over verden på dette tidspunktet. Men to unge men nesker ved foten av fjellet, med for stor blygsel til å virkelig snakke med hverandre, og stole på ens egne tanker og følesett; slik kan livsløp endres ved å motsette seg det som erforventetaven. Det skapes troverdige portretter av to unge mennesker, og seiv om litteraturopplevelsen er det viktigste, er det en klar gjenkjennelseseffekt her, fra ungdommens famlende fomlen, pre-internett, vel og merke. En litt for ivrig finger under blusen kunne ødelegge for ukesvis av godt utført pettingarbeide. Slike ting. Ved Chesil Beach kommer med vakker og verdig prosa fra McEwans tidligere så makabre fingre. Og så slank og fin bok også! Den er nett opp utgitt på morsmålet, og hans norske forlag har allerede rukket å trykke norske anmeldersitater på baksiden. Men den kan godt leses på norsk; John Erik Bøe Lindgrens oversettelse yter originalen respekt. En liten bok, men en stor henven delse. Audun Vinger JOSESARAMAGO Dødens uteblivelse (CAPPELEN) # V
#
Ethvert pennestrøk fra den portugisiske mesterens hånd er mer verdt enn
brorparten av de siste årenes norske romaner til sammen, men denne er langt fra hans beste. Etter en dau periode på litt for mange år kom han for ikke lenge siden sterkt tilbake gjennom Enberetningomklarsyn, men nå har gamlefar dessverre tatt et lite steg tilbake igjen. Noe som i den store sammenheng kanskje ikke betyr så mye, det er ingen tvil om at Dødens uteblivelse står seg, men den burde nok vært mer fokusert. Den er klassisk Saramago. Endeløse setninger, utallige digresjoner og