mmm.
a
leneh Cherry
Sebadoh
Homebrew
Rocking The ForesVSebadoh VS. Helmet (City Slang/MuDi)
(Virgin) Sjelden har noen kvinnelig artist blitt solgt så effektivt på ren attitude som Ne neh Cherry. Antallet virkelig gode låter hun har utgitt kan på ingen måte konkurrere med hennes virkelig sterke kort: Imaget av en buffalo flerbarnsmor med uknyttede skolisser. Sjelden har noen til de grader greidd å utnytte det fantastiske paradokset at mens det å ha barn (til daglig) er noe av det minst rocka man overhodet kan foreta seg, kan det å posere med dem i visse tilfeller tilføre en helt uslåelig virkelighetseffekt, sterkere enn all ver dens piggtrådgjerder, fabrikkpiper og grafittivegger. Dette er Neneh Cherrys Homebrew: Et endeløst suburbia med klessnorer, supermarkeder og barne vogner parkert utenfor, en endeløst vokal realisme som tar opp i seg den tørre nøytrale stemmen til kassadamen, stemmen til moren som ber barnet sitt passe seg i trafikken, toneleiet til samboeren som ber deg sende saltet over middagsbordet. At det tragiske ligger som en mørk streng under denne dagslyse verdenen er impfisitt i selve den realistiske fokuseringen, og forsterket av det jevne tunge funk beatet som forenkler og stykker hverdagsligheten opp i en serie grovkornete sort-hvitt stilis: Klikk, klikk, klikk; dette er ditt liv. Men ikke en eneste gang på denne LP’en nærmer Cherry seg den stille stående forfrossede tragedien fra hennes versjon av Cole Porters Tve Got You Under My Skin”, den sterkeste presentasjonen av Neneh-Cherry-som-at titude noensinne. Du kan høre henne prøve, for rent musikalsk/produksjonsmessig opererer Home brew i forlengelsen av denne singelen, laidback, kjølig, med bass som isolerte bombefall i et hav av ødslige synthlyder - en vri på formelen som har gjort Massive Attack legendariske. Det er en formel som gir full aksjonsradius for Cherry’s virkelighets stemme, langt fra alle barokke soul-eksesser, så hva er problemet? Hvorfor fryser jeg ikke på ryggen? Jeg vet ikke, men jeg har en mistanke: Det er ofte ikke mer enn en kjøkkenknivseggs bredde mellom hjerteskjærende stilisert hjemlig drama og flat hjemlig kjedsommelighet. Ina Blom
• • /
2lp 'er ién CD med Dinosaur Jr.-bassisten Lou Barlows obskure Sebadoh. Her er det ikke antydning til J.Mascis for de som måtte håpe/frykte det (stryk det du vil). Dette er kun enkle geni-streker fra noen forholdsvis reflek terte og super-hyggelige karer som via sin sans for pop ønsker å sette fingeren på ting gjennomsnitts mannen oppfatter som naboens problem. At enkelte vil se på Sebadoh som kun et skrangle-band av di mensjoner betyr lite eller ingenting, ettersom slike folk fremdeles har problemer med å takle at de for 15 år siden ikke kom inn på skole-laget i fotball. Og av den grunn sitter de hjemme med visebøker av Bjørn Eidsvåg og Rune Larsen for å lære seg triks til neste playback-show på TV 3 uten egentlig å vite hvilket instrument de egentlig burde spille, hvis de i det hele tatt burde spilt et instrument. Nok om det, vi skal se nærmere på det som gjør akkurat dette bandet å foretrekke fremfor den jevne strøm av "grunge/indiependent” musikk anno 1992. Det første som slår en er et uparfymert utgangspunkt. D.v.s.
Bonnie Tyler Angel Heart (BMG) ”Folkelig” er merklappen man pleier å sette på denne damen, når man vil være hyggelig. Vil man i stedet være nøktern, kan man si at hun representerer spyd spissen i artistkategorien ”Big in Norway”, som ellers rommerSmokie, Nazareth, og - he, he, la oss nå innrømme det - Leonard Cohen, artister godt over middagshøyden som har skjønt at en ny karriere i en tilbakestående, nordlig provins er bedre enn en vissen "has been"-tilværelse i hjemlandet. Nazareth spiller i norske bryllup. Bonnie slipper det. Hun selger. Fordi hun kan noe nordmenn forstår: overstatement. Når Bonnie har det vondt (og det har hun på de fles te sangene her), så høres det ut som et fortvilt rop fra bakest i halsoperasjonskøen. Når det er store følelser i sving (og det er det på de fleste sangene her), så pøses det på med klokkespill, synth-strings og buldrende trommer så det rek ker for flere alminnelige CD’er. Bonnie Tyler er krysningen av Rod Stewart og Rune Rudberg etter kjønnsoperasjon. Kan vi annet enn å elske henne? Kjetil Rolness
Yeahlove Swans Lovetech (Vertigo/Polygram)
FAST COMIN’ WIG Didjits ”Little miss carriage” (Touch ’n' Go/MuDi) Best akkurat nå.
Sebadoh ”Sebadoh vs Helmet” (City Slang/MuDi) Instant pop uten tegn til smisking.
Crackerbash ”My own tool” (Empty rec./MuDi) Bæsj og kjeks, når magen begjærer flesk, og krop pen trenger s... en tur til Hovedøya."
Cell ”Slo Blo" (City Slang/MuDi) Cell er mitt forslag til ribbe og surkål.
h. p. Zinker ”Trampled to death" (Roughneck) Der boogie møter fusion-metal drikker h.p. øl.
Hør på musikken fra Fast Comin’ Wig Best akku rat nå liste. Ring Natt&Dags musikkservice ® 020 -16704. Samtalen koster 4:84 pr minutt. Anmelder ©
Yeahlove Swans er eri tilsynelatende ny og frisk plante i den norske pop/rock-floraen. Men skinnet bedrar. Flere av medlemmene har lang fartstid fra andre band. Frontfigur, låtskriver og vokalist Rolf Recknagel har bl.a bakgrunn fra det havarerte Matchstick Sun. I tillegger mannen en habil sjakkspiller, og med nettopp en sjakkspillers iskalde hjerne arrangerer/utarbeider han poplåter som lett fenger. Yeahlove Swans debut plate "Lovetech" er en skive som er svært salgbar nettopp fordi den er musi kalsk "tidsriktig”. Fuzz-gitarer, danserytmer, snerten koring og et slags engelsk "sound” gir et iørefallende, men totalt sjarmløst inntrykk. Mange av låtene blir of te monotone i sin tvering på refrenget og stadig gjenta gelser av spesielle melodilinjer. Åpningskuttet "Hey Ann” og ”Wish You 'd Stayed” er begge veldreide pop låter, som innehar noe av den hyggelige tonen mye av det andre materialet mangler. For til tross for mange pene melodier blir ikke ”Lovetech” annet enn steril "hightech”. Beate Charlotte Lunde
EMF Sigma (EMI) En haug tullinger. Som tror at de fortsatt er 16åringer. James Atkins stemme er like hyggelig å hø re på som et bremsende tog. EMFs musikk er ikke særlig bedre. Trash Metal er den merkelappen som passer best; Trash Metal for nybegynnere. Derry Brownstones keyboard er malplassert; på neste plate spiller han sikkert gitar. Men, men, et ganske morsomt innslag er stryker arrangementene som dukker opp i bl.a. "It’s You That Makes Me Dry” og "The Light Burns Twice As Bright". Stigma overlever ikke flere spillinger enn én. Si den blir det bare masete og trøttsomt. Fatima Ahmed
69
W
NATT&DAG DEL II
at musikken og stilen verken er dramatisk, tøff, over-melankolsk eller tilgjort for enkelte målgrupper. Sebadoh er støyende og rå det ene øyeblikket, harmoniske og svevende det neste, for så å bli lette og snertne. Ganske enkelt alt mulig, gjort med opptil flere glimt i øyet for å glede oppegående og selvsten dige musikkelskere som rangerer låter og melodier flere meter høyere enn sminke, pannebånd, tattiser og Jack Daniels. Gå og kjøp nå! Fast Comin’ Wig
Tom And The Tomtoms Runabout (Nonstop) Nordmenn er et folk som ikke danser før etter minst åtte halvlitere. M.a.o.: vi lever i et land hvorfunk, soul og R’n’B har omtrent like god grobunn som i det tidligere Øst-Tyskland. Alli kevel finnes det folk som forsøker seg på å få oss ut på dansegulvet. Ingen takknemmelig oppgave. Derfor skal jeg ikke være for slem mot Tom And The Tom toms. Jeg mener nå liksom å ha litt peiling på denne mu sikken her, da. Hvis det er soul (eller "Commitments genren”, som Fredrik Wandrup kalte det i Dagbladet hvilken utrolig historieløshet fra en selvbestaltet "roots”-ekspert!) det er snakk om, altså. Nå er ”Runa bout” definitivt mer R’n’B og blues enn soul, og da be finner jeg meg absolutt på tynnere is. Hvor i all verden er Øyvind Pharo når man trenger ham? Jeg kjedet meg. Kan ikke si annet. Det låter sikkert "bra til å være norsk” og "flinkt" - men, jeg mener, flinkhet er det siste denne musikken bør dreie seg om. God soul er den mest dødsalvorlige musikken jeg kan tenke meg; enten det dreier seg om Diana Ross’ ungpikeforelskelser eller Aretha Franklins mest rys tende demonutdrivelser. Nå ventet jeg meg selvsagt ikke så tung skyts av denne Oslo-gjengen, men fak tummet består allikevel: Jeg kjedet meg. Morten Ståle NiIse
leil Young Harvest Moon (Warner) La meg bare få si at Harvest (1972) aldri har vært min favoritt Neil Young-plate (On The Beach tar den prisen). Og la meg bare få sitere Young seiv (om "Heart Of Gold”): "That song kinda put me in the middle of the road. Travelling there soon became a bore, so I headed for the ditch. It’s a rougher ride, but you meet more interesting people there”. For en vidunderlig ting å si. Men som vi vet - Neil Young står midt i spaga ten, og denne gangen har det resultert i hans mest lavmælte, plate siden Comes A Time... Neil er jo hip om dagen, og mye blir stadig sagt og skrevet om mannens evne til forandring. Harvest Moon repre senterer i så måte den første gang Neil har gått ak tivt inn for å se seg tilbake. Ikke at Han/est Moon er så lik Han/est (ah, but he was so much older then, he's younger than that now) - den er om mulig enda mer lavmælt og forsagt. Ydmyk, liksom. Platen er ikke velsignet med like sterke låter som Neils forrige country-lp, Old Wa.ys... men det vi får er absolutt fint. Og han er fortsatt eksentrisk - han gir jo blandt annet til beste en låt om hunden sin (”never knew a dog that was half as fine”). Så ja. Neil er fortsatt vital. Han skriver like fine låter som han alltid har gjort. Etter så mange år i "bransjen”. Det er en fin tanke. Jeg gleder meg som vanlig allerede til neste plate. De Gamle Er Yngst. Morten Ståle Nilsen
iarth Brooks The Chase (EMI) En som driver og skriver om musikk burde kanskje forstå hvorfor -I dette blekansiktet er et storkonsern i countrybransjen. Men nei - for meg er dette ørkesløst. Tusen andre låter som Brooks. RH
The Christians Happy In Hell (BMG) Tredje-lpm fra Henry Priestmans trio inneholder den hyggelige radiohitén "What's In A Word”, men foruten den er det for det meste strøm linjeformet muzak, skreddersydd for natt radioen. Som sådan fungerer det dog aldeles utmerket. MF
ouble You We All Need Love (ZYX) Double Yous cover av "Please Don'tGo”ogden påfølgende sing-I elen ”We All Need Love” var grunn god nok til å unngå MTV en god stund. Her bys det på ytterligere to versjoner av ”Plea se..." og en lysårlang remix av ”We All Need Love”. The Cars' "Drive" og U2s "With Or Without You” tolkes på samme dunka-dun ka-manér. Tanken på at denne plata bare har blitt laget for å "tjene penger" er ikke til å unngå. FA
Joe Ely Love And Danger (MCA) Ely har gjort mange gode ting på platene sine gjennom årene, men helst burde man nok se ham på en klubbscene. Her finnes ingen hitlåter. En gammel fin Dave Alvin-ballade, ”Every Night About This Time”, går allikevel rett inn i hjer tet. RH
The Farm Love See No Colour (Sonet) Etter ti års slit medførte singelen "Groovy Train” og albumet -J Spartacus at The Farm fikk være med og lukte på popsalonger som akkurat da var befolket av band som Happy Mondays og Stone Roses. Etter denne oppvisningen i vel produsert tomhet bærer det nok strake veien tilbake til pubjobbene. LN
Gipsy Kings Live (Sony) Dette er et lysende morsomt orkester, men det er og blir en trist -J taktikk å slenge ut en sjarmløs live-plate bare for å få henge med i julehande len. PA
Ed Kuepper Black Ticket Day (Hot) Det er nesten lovfestet at man skal elske gamle The Saints-medlem mer. Kuepper er en eventyrlig forteller, men dessverre har jeg aldri funnet noe i stemmen hans som gjør at jeg lengter etter platene hans. RH
Iwight Yoakam La Croix D’Amour (Warner) Ok, Dwight er en av de få cow boyene jeg kan klare. Men når han nærmer seg rockmusikk smaker det mer av lettøl og kruttlapper enn whiskey og Smith & Wesson. Platen består forøvrig av tidligere utgitte låter. RH