MUSIKK
NATT&DAGs musikkstab oppsummerer musikksommeren 2012.
INGER LISE HAMMERSTRØM Jiizezz, for en konsertsommer, hva? Alle kommer jo hit. Med unntak av de fineste undergrunnsbandene, som strengt tatt er kulest å oppsøke på egenhånd i en mørk bule i Øst-Tyskland, har norske bookingfolk gjort de riktig store varpene i år. Fra Kiss og Rihanna i Kollen, via en rendyrket hipsterfestival med Skrillex og M83 på Tromøya; Bruce Springsteen på frierferd fra Oslo via minnekonsert til Bergen. Paul Simon i utsolgt Oslo Spektrum. Slayer som fikk en samlet metallnasjon til å kreme i buksene da de gjestet Bergen Live. Og listen fortsetter … Det nærmeste undertegnede kom disse herlighetene var ved inngangen på Roskilde-festivalen da en drita danske forsøkte å pushe på meg en billett til 1800,- danske kroner. «Ain’t gonna happen», sa jeg og så at den eneste dagsbilletten som var å oppdrive forsvinne i en taxi. Urut å ikke skaffe seg festivalbillett i tide når Brucern er headliner. Min fattige trøst finnes på en spotifyliste merket JusIJuli. I Norge fikk to fettere fra Loddefjord æren av å stå for en av mine sommerfavoritter. Anerkjent hip-hoper slår seg sammen med anerkjent indierocker, begge av slaget A-kjendis. Jeg bare «noooo!» All tvil ble imidlertid satt til side fra første hook. «Øynene lukket» er en delikat sommerlåt med utfordrende nikk til henholdsvis Talking Heads og Jan Eggum. Selv om de første liveopptredenene var katastrofale til to så etablerte artister å være, har låta vist god holdbarhetsdato på spillelista som også består av blant andre Jack White! Denne Edvard Saksehånd-lignende framtoningen fra Detroit som stadig finner nye hulrom i mitt hjerte. Den innyndende «Blunderbuss» har frelst meg fra de onde kreftene som nesten har fått meg til å slutte å høre på ny musikk. Heldigvis har vi et lysende håp her hjemme også. Blåfrossen etter tidenes kaldeste Musikkens Dag, avrundet Lambertseters store sønner, Gerilja, dagen med en helsikes konsert i Kristparken. Vulgære popreferanser under et teppe av seig heavy metal og en spaca tvist som nok får Marc Bolan til å roflolle i graven. Måtte de bare slippe den debutplaten snart!? I mellomtiden skal du sjekke ut Ty Segall på Crossroads under Øya-natt. Thurstoon Moore spiller samtidig på Parkteateret, men alle får ikke plass der. Den vitale undegrunnsrockeren fra Frisco går den gamle indiebukken en høy gang. Lover.
1 1
samme blest. Ufortjent, for primus motor David Longstreth er en trollmann av rang med musikk. Bare hør på «The Gun Has No Trigger» for eksempel. Øya-aktuelle (og Sade-pastisj) Jessie Ware har ikke sluppet fullengderen sin enda, men en innbydende smakebit av hele albumet finnes på nett. Hadde jeg hatt singelen «Running» fysisk, hadde den definitivt vært spilt i stykker nå. Jeg kan i alle fall skrive under på å ha bidratt til en god skjerv av de nesten 800.000 avspillingene låten har på YouTube. R. Kellys Write Me Back er, som flere av Kellys album, en ujevn affære. Disco-parafraseringene «Feelin’ Single» (hvis musikkvideo har en fantastisk Broadway-skit) og «Share My Love» gjør imidlertid bot for resten av platen. Som selvfølgelig ikke er en svak utgivelse, det er jo tross alt Kong-Kelly det er snakk om. Det er bare å ta av seg hatten for mannen som sømløst kan inkorporere både disco og musikal uten å blunke. Og apropos inkorporering av disco - Azealia Banks’ «Fierce» som toucher innom både house, disco og dokumentaren Paris Is Burning, er også innmari noteworthy i sommer. Jeg forbeholder meg retten til å ta feil, men jeg spår at debutalbumet hennes kommer til å bli en skikkelig solid affære. Flying Lotus, aka Fly-Lo, har teamet opp med OFWKTA-kjenningen Earl Sweatshirt og Captain Murphy på «Between Friends» gjennom Adult Swims Singel Program 2012. Denne kompilasjonen er den tredje i rekken av gratis nedlastbare album fra Adult Swim, og singelen er den sjette i rekken av utgitte singler. Last ned, og gled deg over at hver eneste singel har sin egen flotte cover-art.
Flying Lotus
HÅVARD RINGEN Det er flere ting jeg kunne oppsummert sommeren min med. Jeg kunne skrevet om Yung Nation, jeg kunne skrevet om Alessi Brothers eller jeg kunne skrevet, langt, om Codein. Men egentlig er det bare ett album som har betydd noe i sommer, et album som er viktig og et album flere burde høre: One Day I’m Going to Soar av Dexys. Årsaken til at jeg velger meg Dexys er ganske enkel. For de fleste mennesker og anmeldere er Dexys simpelthen bandet bak «Geno» og «Come on Eileen», men som noen skrev på twitter: vi som vet vet. Men det holder ikke, flere burde vite. Dette ganske makeløse comebacket, er ikke bare et album. Dexys er i bunn og grunn Kevin Rowland, og han er en mann som siden 1985 har bodd på gaten, tilbragt en masse tid i dameklær, slitt med narkotikamisbruk og slitt med bortimot alt annet også. One Day I’m Going to Soar er så jævlig mye mer enn bare et album. Akkurat som at Kevin Rowland er så jævlig mye mer enn bare en musiker. For oss som vet, så er han blant poppens aller fremste auteur-er. Det finnes ingen skillelinjer mellom liv og virke – alt er Kevin
3 1 Gerilja
KARIMA FURUSETH For den ene prosenten av verdens befolkning som ikke har fått med seg den panegyriske mottagelsen av Frank Oceans channel ORANGE i sommer, eller de som rett og slett ikke har hørt den enda: Vel, det er, uten tvil, årets utgivelse. Oceans teft for hjerteskjærende skildringer er noe av det vakreste og mest imponerende jeg har hørt på lenge. «Bad Religion», hvor Ocean skrifter til en taxi-sjåfør om hvor vanskelig det er å elske en som aldri kommer til å elske deg tilbake, kommer til å stå som personlig favoritt i mange år fremover. Dirty Projectors nøt tilsvarende oppmerksomhet i 2009 med sin sjangeroverskridende Bitte Orca, og har i sommer sluppet et like godt album, men uten
2 1
Rowland. Ok, så er kanskje dette albumet det svakeste i katalogen hans, rent kvalitativt, men musikken har ganske mindre å si i denne sammenhengen. One Day I’m Going to Soar er historien om en mann som dro så langt ned i rennesteinen han kunne komme, som traff bunnen, som kjempet mot all verdens jævlige demoner og som vant. Det er lyden av en mann som vrenger av seg 27 år med beinhard kamp, det er lyden av en stor kunstner som vasker av seg dritten. Det er igrunn et inspirerende eventyr; kanskje den mest suksessfulle onsdagsfilm-historien noensinne.
ben brekt av hele seks sikkerhetsvakter og fraktet ut av lokalet av politi og helsepersonell. Episoden kulminerte i at hele festivalen – ikke bare konserten – ble avlyst på minuttet. Well done, Harry. Vel vel, sommeren 2012 ble ikke så verst allikevel. Sees på Øya!
MATHIAS RØDAHI I en norsk «sommer» som bød på rekordstore mengder regn og ufordragelighet, har myk musikk, vakre kvinner og godt drikke vært den eneste redningen fra det som ellers ville vært den sikre emotid. En oppskrift som så langt ser ut til å fungere fin-fint videre inn i august med sin alltid like fornøyelige Øya-uke. Personlig har jeg tatt meg Oslo-fri og tilbragt juli i sommer-bænkers New York, hvor Frank Ocean ikke overraskende har vært det stadig tilbakevendende musikalske bakteppet, med stadige innspill fra en forsinket oppdagelse av Iman Omari. Men før New Yorks fuktighet, bowling-glede og Sam Adams Summer Ale tok en endelig kontroll på elendigheten, var det faktisk en ekstremt grå og forjævlig Oslo-dag som bød på sommerens beste opplevelse. Godt hjulpet av et knippe blodfans i sin beste alder, stod vår felles helt, The-Dream på scenen under historiens første Kollenfest, hvor R&B-geniet overrasket (?) med en fantastisk konsert i det latterlig dårlige været. Med mine 30 + år pleier jeg som oftest å stå rolig på bakerste rad, men det var liksom aldri noen tvil om at vi hadde en viss plikt når det kom til å ønske Terius velkommen til det regntunge nord, og jeg tror muligens at de 20-30 aktive Dream-fansene var den direkte årsaken til at the half man/half bulldog valgte å ta av seg gullsmykkene for å danse rundt i Holmenkollen-tåka. Nå stod jeg sammen med eks-NATT&DAG-erne Øverland og Faremo, så det er grenser for hvor ille dette kunne ha blitt, men selv i forkant av Øya (en uke unna i skreven stund), tror jeg ikke at noe kommer til å overgå den timen der rent musikalsk. Then again, hvis Frank Ocean klarer å videreføre magien fra channel ORANGE til scenen, kan det selvfølgelig bli en heller episk kveld i Middelalderparken også. Som R&B-man har jeg dessuten fått et norsk håp i form av Seyem, Tailors-sangeren som gjerne legger ut på seksuelt «Maraton», og som jeg virkelig ser fram til fullengder fra i løpet av høsten. Google it og make løv til lyden av morsomme Grete Waitz-referanser.
5 1 Dexys
ANDREAS TYLDEN For første gang på mange år rømte jeg landet sommeren 2012. En sommer fri for festivaler med uinteressante line-ups og lunken pils i pissregn. Rømningsferden gikk til et måneds langt opphold i New York, og for en musikkglad fyr som meg, viste dette seg å være et upraktisk sted om man trenger pause fra det overveldende hav av konserter vår kjære hovedstad har å tilby om dagen. Historiens største heavy metal-band, Iron Maiden, er i disse dager ute på nok en retroturné ved navn Maiden England. Turneen er løst basert på setlista og konsertvideoen med samme navn fra 1988. Europa må vente til sommeren 2013 som i seg selv var god nok grunn alene til å reise over Atlanteren (samtlige i staben til Garage i Bergen var også tilstede) og finne veien til ferieparadiset Wantagh/Jones Beach og industrihølet New Jersey/ Prudential Center. Den omfattende turnéen som blodfansen har ventet på i en årrekke, havner derimot i skyggen av nyheten om at mastermind Steve Harris slipper sitt første soloalbum, British Lion, vel drøye tretti år ut i karrieren. Anmeldelsen kan du lese i neste nummer av NATT&DAG. I den andre enden av skalaen, foran tretti tilsynelatende uinteresserte personer i et mugginfisert lokale i Williamsburg, The Acheron, leverte San Diego-baserte Retox med Justin Pearson i spissen den beste punkkonserten jeg har sett på mange år. Fullstendig kompromissløst og blodtight. Bandet er i skrivende stund på turné med The Melvins og i full sving med å lage oppfølgeren til Ugly Animals, kronet med terningkast fem her på bruket. Skulle du befinne deg på The Acheron ved en anledning, anbefales baren vegg til vegg, The Anchored Inn. Områdets triveligste bar med blide spritpriser, god mat, hyggelig personale og knallbra DJ-program. Tett etterfulgt av en obskur death metal-festival i Bedford Avenue, stod Black Witchery fra Florida for turens mest mørke sceneopptreden på St. Vitus i Greenpoint – merkelig nok New Yorks eneste skikkelige bar for folk med over gjennomsnittlig interesse for piggtrådmusikk. Black Witchery kan du se på den Trondheims-baserte festivalen Nidrosian Black Mass i februar (arrangeres ironisk nok i Brüssel). Opplevelsen som dog skulle vise seg å toppe konsertkaka, endte med medieoverskrifter verden over. Som en del av The CBGB Festival var hardcorens gudfedre, Cro-Mags, booket inn til Webster Hall rett i nærheten for New Yorks svar på Camden; St. Mark’s Place. Uten å gå nærmere inn på detaljene (just fuckin’ google it) hadde bråkmaker og tidligere originalbassist, Harley Flanagan, kun få minutter før spilletid sneket seg inn bakveien, høy på drugs med kniv i lomma og med en klar intensjon om at Cro-Mags aldri skulle gjennomføre konserten. To personer, blant annet den nåværende bassisten, ble stukket ned, mens en tredje person ble bitt(!). Det gikk derimot sekunder før Flanagan selv fikk
4 1
Frank Ocean
54
7/2012