Litterære verdensborgere

I nord holdt man dels på originalen, dels på «Udtoget» og dels på en hel flora av nyskrevne forklaringer, som alle, uansett, sto i dyp gjeld til Pontoppidan både i innhold og form. Normen fra 1737 ble liggende fast: utenatlæring av et betydelig antall spørsmål og svar, i det vesentlige basert på en pietistisk, praksisorientert kristendomsforståelse. Stat og kirke sørget sammen for denne massive indoktrineringen av ungdommen. Om den – ungdommen – ikke nødvendigvis forsto de gjentatte læresetningene, lærte den i alle fall gjennom utenatlæringen å underkaste seg. Den oppvoksende slekt forsto uten videre at Gud og Kongen stilte visse krav til hver enkelt, krav som måtte oppfylles dersom han eller hun skulle kunne anerkjennes som Kongens fullverdige undersått. Underlig nok er det lite som tyder på at forfatningsskiftet i 1814 førte til særlige endringer i så måte. At makten ikke lenger utgikk fra Gud og Kongen, men fra folket selv, må ha blitt oppfattet som en form for teori uten forbindelse til det praktiske liv. Men at Gud hadde makt til å straffe de ugudelige – med dyrtid og pest, med dennesidig utelukkelse og evig fortapelse i det hinsidige (Pontoppidans § 310) – forsto alle meget godt både før og etter 1814. Det håpet man kunne nære om å gå klar av Guds vrede, lå i en ordrett gjengivelse av Pontoppidans versjon av barnelærdommen.

På denne bakgrunn synes konklusjonen klar nok: Det gir dårlig mening å forsøke å forstå Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed uten å ta bruken av boka – utenatlæringen – med i betraktning. Det lange livet den fikk, kan dokumenteres med utgaver, trykk og papir, men lar seg likevel ikke skille fra dens muntlige realisering i barnemunn etter barnemunn og dens konservering i barnehjerte etter barnehjerte. At brukshistorien ble så uvanlig lang, kan ikke forklares uten referanse til muntlighet og hukommelse.

Om vi nå holder materielle forhold som foreldrebetaling og regelrett mangel på bøker utenfor, kan vi i alle fall tenke oss tre grunner til at Pontoppidans Sandhed, originalt eller i adaptert versjon, holdt stillingen så lenge som den faktisk gjorde.

For det første kan vi selvsagt registrere en generell uvilje mot endring av alle slags konvensjoner i religionsutøvelsen, uansett om endringen gjelder ritualer eller tekst. Denne konservatismen lar seg 230