Deichmanbladet # 2 (Vår 2014)

Page 55

Forrige sommer TEKST/FRANK MICHAELSEN OG VICTOR JOSEFSEN FOTO/FRANK MICHAELSEN

Det er mange som har deLillos-musikk som soundtrack til en eller annen del av livet. Musikken bandet har laget gjennom 27 år vil uten tvil trigge nostalgiske følelser hos noen hver. Platetitler som Før var det morsomt med sne og låttitler som «Da tiern var gul» vitner også om en låtskriver med en veltrent savnemuskel. Vi antar at Lars Lillo-Stenberg generelt er en ganske nostalgisk type? – Jeg har lagt merke til nostalgiske følelser hos meg selv gjennom hele livet, ja. I barndommen opplevde jeg å kjenne på mye savn. Antageligvis fordi foreldrene mine skilte seg og flyttet til hver sin by. Jeg kan også kjenne nostalgi overfor tider jeg ikke har opplevd selv. For eksempel femtitallet, da foreldrene mine var unge. Jeg var jo ikke der, men jeg kan savne det jeg tror er følelsen av den tiden. Men det blir noen ganger litt rart; når livets hendelser absolutt skal forstås i kronologisk rekkefølge hele tiden. Jeg gikk den gamle skoleveien min her om dagen og opplevde hvordan minnene stadig dukket frem. Plutselig kjente jeg på akkurat de samme stemningene som da jeg var ti år. Man blir faktisk litt forvirret oppe i hjernen av å kjenne på noe som var og som er borte ... samtidig som det slett ikke er borte!

– Hele livet hadde jeg følt at svabergene rundt hytta liksom var laget for mennesker. Når du blir vant til et sånt sted tror du at formasjonene er til for at vi skal stupe fra dem, sole oss på dem og ha det fint. Og så plutselig fikk jeg en opplevelse av at disse svabergene har eksistert lenge før vi kom, og skal være her lenge etter at vi forsvinner. Da fikk jeg en sånn «hva er vitsen?». LÅTER ELLER SELVPORTRETTER? I 2013 har Oxford Dictionaries kåret selfie til årets ord. Når vi forteller Lars Lillo-Stenberg dette ser vi at han muligens ikke vet hva en selfie er. Vi prøver å forklare, men Lillo-Stenberg heiser indignert på skuldrene. «Jeg blir snart helt akterutseilt,» medgir han med et skjevt smil. «Sånt har jeg ikke peiling på.» Vi innser at broen over til neste spørsmål ikke fungerte helt som vi hadde tenkt, men fyrer likevel løs: i likhet med selfie-fenomenet, kan ikke også det Lillo-Stenberg har drevet med de siste 30 årene kalles en type selvdokumentering? – Jo, det er det. Men det selvbiografiske er jo aldri målet. Målet er å lage en god sang. Hvis jeg hadde satt meg ned for å skrive en bok om meg selv, så ville selvdokumenteringen vært målet. Bare et fåtall av låtene mine er rent selvbiografiske. Mye tar utgangspunkt i ting jeg ikke direkte har opplevd selv. Men jeg har jo opplevd det i hjernen på et vis. Så kanskje det blir selvbiografisk på et utilsiktet plan. Joni Mitchell sier at låtskriving er en form for «method acting». Metoden er at man bruker seg selv, et jeg, for å gå inn i en rolle. Det er jo også noe av meningen med kunst. At den er en

Nært beslektet med nostalgien – er melankolien. Det finnes nok av mørke kriker og kroker i DeLillos-katalogen. Sangen «Hjernen er alene» (1989) stammer fra en opplevelse Lillo-Stenberg hadde på familiens sommersted. Åpenbaringen han fikk ved svabergene på Kjerringvik en gang på 80-tallet vitner om en lettere nihilistisk livsanskuelse.

55