Deichmanbladet # 2 (Vår 2014)

Page 53

og fant igjen mye av musikken på vinyl. Kassettene gjorde meg også oppmerksom på det som var punkens opprinnelse; nemlig garasjebandene fra 60-tallet. Da jeg fikk tapene var jeg tekniker i Radio Nova og jobbet sene kvelder og lange netter sammen med David Gurrik, som hadde sitt eget program. Til tross for at det ble mye å drikke under sendingene var programmene morsomme, med ypperlig musikk og provoserende utsagn. Noen av sendingene gjorde jeg egne opptak av, som jeg fortsatt har. Kanskje jeg bør digitalisere og legge ut på Deichmans musikkblogg? Det var mye bra musikk i Radio Nova på den tiden. Vi hadde blant annet premiere på den første plata til Turbonegro, der jeg ved en feiltakelse kjørte ut lyden av åpningssporet «Librium Love» over eteren på maks. En skikkelig deathpunk-premiere, det, hehe. David Gurrik var en av de som snappet opp de virkelig obskure tingene rundt om i verden, som jeg aldri hadde hørt om før. Han introduserte meg for band med navn som The Pain Teens, Creamers og Pocket Fishermen i en tid der det ikke fantes noe internett som kunne tilgjengeliggjøre den slags.

GUNNAR VILBERG Deichmanske bibliotek, Lambertseter. Dette er altså min barndoms siste opptakskassett. Vi snakker 1990–91. Kassetten levde jo videre en del år før CD-er tok helt over, men dette er den siste jeg spilte inn selv med opptak fra radio. Opptakene fremover i ungdomstiden ble «profesjonalisert» ved at jeg tok opp direkte fra CD-er eller andres kassetter. Grunnen til at det er så mye Jive Bunny er at vi skulle ha en danseoppvisning. Klasse 6b på Lilleaker skole skulle vise frem sine kunster for foreldrene i skolens gymsal. Dette må ha vært våren 1991. Etter jive-innslaget skulle vi danse swing og deretter: Lambada. Jeg husker vagt en hvit skjorte, sorte bukser og beklageligvis – knæsj hvite joggesko. Lambada-låta har forresten en flott nærradio-intro. Hehe. Dette ville man jo helst unngå. Det ligger stor kunst i å lage en bra kassett med opptak fra radio. Her gjaldt det å sitte klar med fingrene på rec og play, og håpe på at noen av yndlingslåtene kom. Når man endelig hørte at for eksempel «Lambada» (heh …) kom – gjaldt det å starte opptaket raskt og håpe at pratemannen i radio ikke begynte med en eller annen lang utredning om været – eller noe. Jeg var heldig med lambadaen. Her sies det bare «fremført av Kaaaooomaaa». Man trengte også erfaring for å lage gode pauser mellom låtene. Da trykket man play og rec, og satt musestille og holdt pusten i en tre, fire sekunder. Det å ta opp fra radio gjorde at jeg fikk hørt mange låter jeg i utgangspunktet ikke ante hva var. Faktisk visste jeg ikke før nylig hva den tyske låta «Verdammt Ich Lieb Dich» var for noe eller hvem som sang den. Noen ganger startet jeg bare et opptak og tok sjansen på at låta var bra. Når jeg nå hører låtene, tenker jeg at det er noen snodige valg jeg har gjort og at låtutvalget er ganske variabelt. Likevel har sangene blitt lydsporet til den perioden av livet mitt. Musikk er magisk sånn. Sett på «Lambada» og jeg går rett tilbake til de dagene. Ellers husker jeg at vi ikke hadde kassettspiller i bilen. Vi pleide å ta med en liten bærbar kassettspiller med én høyttaler på ferie ... Så satt vi i baksetet og var DJ-er. 53