Deichmanbladet # 2 (Vår 2014)

Page 11

mellomkrigs-borgerskapet. Eksempelet viser hvor uforsvarlig denne formen for redaksjonell virksomhet kan være.» Det er særlig den såkalte barnelitteraturen som har fått gjennomgå, enten av kommersielle målgruppe-hensyn eller for å passe inn i et bestemt serieformat. «Noen ganger kunne det gå riktig galt,» skriver Tone Formo i Brobyggere. Oversettelser til norsk fra middelalderen til i dag (1998), «som da en bok i Damms serie om Den ensomme rytter ble forkortet så sterkt at skurkene forsvant ut av historien!» Men som Bjørn Alex Herrman påpeker: «Mange av de bøkene vi betrakter som barnelitteratur nå var aldri ment som det da de ble skrevet; Huck Finn er et eksempel, Det suser i sivet et annet. Den siste ble omdiktet til et passende eventyr for norske barn første gang den kom ut i 1949. Den versjonen har utvilsomt sin sjarm og huskes godt av alle som har vokst opp med den, men den ligner ikke så mye på originalen.» OVERSETTELSE SOM NYHETSSTOFF Ja, det er knapt noen som vil forsvare praksisen med forkortede utgaver i dag. Men når vi så har fått en fullstendig oversettelse, hvorfor er det slik at vi trenger stadig nye, etter bare noen tiår? «Nyomsetjingar av klassiske tekstar er mellom anna nødvendig for å gjere nye (evt. yngre) lesarar merksame på dei (ein slags omsetjingsvariant av nyheitsjournalistikk),» svarer Margunn Vikingstad. «Og så er det jo slik at ein kvar omsetjar er ein del av samtida si, sitt eige språk og sitt eige vokabular, som legg grunnen for særpreg, moglegheiter, og avgrensingar. Nettopp derfor treng ein nyomsetjingar av klassiske tekstar, i jamt nye samtider. Og det er jo ikkje sikkert at ymse klassiske tekstar hadde blitt klassiske tekstar om dei ikkje hadde blitt omsett på nytt.»

sjå og forstå at ei kvar samtid har sine lover og reglar – litterære, moralske, etiske, politiske – for kva som kan skrivast, kva som må kuttast, kva som kan bli gitt ut.» SENSUR OG SJARMOFFENSIV Oversettelseshistorien har mange eksempler på forkortelser og tilpasninger, bekrefter Bjørn Alex Herrman: «Alt fra avsnitt som er blitt oversett, til bevisste utelatelser fordi teksten har vært ansett for upassende på et eller annet vis; eller man har ment at et kapittel eller avsnitt ikke har hatt interesse for publikum. I Erik Krags oversettelse av Tolstojs Krig og fred manglet det visstnok en mengde kapitler første gang den kom, fordi forlaget ikke ville ha dem med. For hver ny utgave fikk han smuglet inn noen sider, og den siste utgaven skal ha vært nesten komplett, det manglet bare ca. 50 sider med historiefilosofiske betraktninger ...» Det kunne også være politiske grunner til at bøker ble sensurert, påpeker Leif Høghaug: «Finn Halvorsens oversettelse (1935) av Thomas Manns Der Zauberberg er ikke komplett. (Det er derimot Per Qvales oversettelse fra 2002 av samme verk.) Mye taler for at det var politiske grunner til at Manns roman ble underkastet sensur og ’tilrettelagt’ for det norske

VIL DAGENS OVERSETTELSER HOLDE LENGER? Hva med dagens oversettelser, er de så gode at de vil holde til evig tid? Oversetter Bente Christensen, som blant annet står bak nyoversettelsen av Jules Vernes Kaptein Grants barn (2013), sier: «Verden går nok ikke fremover på alle felter, og oversettelsene blir ikke nødvendigvis stadig bedre. Det man imidlertid kan si, er at det er et større krav til å respektere utgangsteksten, slik at man nok ikke finner så mange utelatelser som tidligere. Og det blir etter hvert flere som kan de ’eksotiske’ språkene, som f.eks. japansk og koreansk, slik at man slipper å oversette via andre språk. Det er en stor fordel.» «Oversetternes sterke organisasjoner sørger også for arbeidsforhold som gjør at man som regel kan levere skikkelig arbeid, de gir oversetterne et miljø der de kan lære av hverandre og søke råd og de gir stipendier, slik at man kan reise ut og holde oversetterspråket/ene sin(e) ved like. Kort sagt kan man si at det har foregått en profesjonalisering som er bra for oversetterne og oversettelsene,» slår Christensen fast. Men hva som er en god oversettelse er likevel ikke entydig: «Ett diskusjonspunkt er hvorvidt man skal la teksten bevare preg av å være ’fremmed’, eller om man skal ’hjemliggjøre’ den, om man skal legge seg nærmest mulig opp til originalforfatterens stemme eller om man skal la sin egen stemme komme tydelig frem. Her er det ulike skoler, og det å være trofast mot originalen er nok den holdningen som er rådende i dag. Det kan jo hende at om 50 år er ’se på meg’-holdningen kommet så langt i samfunnet at oversetteren slett ikke vil stå skjult bak en originalforfatter, men vil gjøre teksten til sin egen på en tydelig måte. Da vil nok dagens oversettelser virke stive og rare – men det gjenstår altså å se.»

11