Deichmanbladet # 2 (Vår 2014)

Page 10

Gammelt nytt De fleste har et nostalgisk forhold til barndommens favoritter. Men finner du en ny utgave av Det suser i sivet, Huckleberry Finn, eller Jules Vernes reisefortellinger, vil du kanskje lure på om du leser en helt annen bok enn den du husker.

TEKST / CATHRINE STRØM

«Mange ‘klassiske’ verk (særlig dem som ettertiden kjenner best som ungdomslesning) er blitt bearbeidet og barbert, tildels drastisk,» sier oversetter Torstein Bugge Høverstad, og peker på eksempler som Gullivers reiser av Jonathan Swift, eller bøkene til Walter Scott og Robert Louis Stevenson. Selv har han nyoversatt en rekke bøker til norsk, blant annet Den hemmelige hagen (2007), Lille Lord Fauntleroy (2008) og En liten prinsesse (2010) av Francis H. Burnett. Han oversetter uten å skjele til tidligere utgaver, for å unngå å bli opphengt i andres løsninger. Mest kjent er han kanskje for å ha oversatt J.R.R. Tolkiens Ringenes herre-trilogi, som da den utkom i 1980-81 ble møtt med skepsis av de som hadde lest den første oversettelsen til norsk: «Jeg tror de fleste vil mene at min nyoversettelse var riktigere i forhold til originalen enn forgjengeren ti år før. Da jeg ble innkalt til Tolkien-selskapet for å stå til rette for min, ble dette riktignok innrømmet, men samtidig var det flere som mente at ’det var jo ikke sånn den var’.» SHAKESPEARE ER MER TILGJENGELIG PÅ NORSK Ser du etter Mark Twains Huckleberry Finns opplevelser på biblioteket vil du oppdage at den nyeste oversettelsen er atskillig lengre enn de tidligere utgavene. Oversetteren Bjørn Alex Herrman forklarer: «Jeg tror denne oversettelsen er den eneste som har tatt med Twains lille notis ’Til opplysning’ først i boken, der han sier at Huck Finn er skrevet på ikke bare én, men seks-syv dialekter, eller varianter av mer og mindre ’dannet’ dagligtale. Og da jeg først hadde tatt den med, måtte jeg jo prøve å gjengi dem også. På den måten er kanskje boken blitt mer ’folkelig’ i uttrykket enn tidligere utgaver. En annen ting er at den er mer komplett fordi vi har tatt inn et helt kapittel (Kap. 16) som Twain selv i sin tid måtte ta ut fordi boken ellers ville bli urimelig mye større enn Tom Sawyer som den skulle gis ut sammen med. At alle de 174 originale illustrasjonene er med, er også første gang i en norsk oversettelse.» «Grunnen til at vi må oversette på nytt er fordi språket og uttrykksmåten er i kontinuerlig forandring,» forklarer Herrman. «Skal vi prøve å holde disse klassikerne levende, må vi sørge for at de virker friske på nye generasjoner av lesere. Se bare på åpningslinjen i Alf Harbitz oversettelse

av Huck Finn fra 1930: ’Hvis De ikke har lest en bok som heter …’. Det ville nok vært like utenkelig å la være å bruke De-formen den gangen, som det ville være å bruke den nå. Av samme grunn er Shakespeare i dag mer tilgjengelig for et norsk publikum enn for det engelske som må forholde seg til originalen i 1600-tallets språkdrakt.» Å KNUSE NOSTALGIENS SANNHETER «For mange mennesker er tidlige lesererfaringer helt avgjørende. Erindringer om det du leste som barn vil stadig kunne vende tilbake og gi næring til den litterære delen av selvforståelsen. Ingenting galt i det,» sier Leif Høghaug, redaktør i Bokvennen, et forlag som utgir mange nyoversettelser. «Men hvis du ønsker å utvikle deg selv som leser, det vil si, hvis du ønsker å utfordre din egen oppfattelse av hva litteratur er for noe, så må du våge å knuse noen av nostalgiens aller hellige sannheter.» Oversetter og kritiker Margunn Vikingstad istemmer: «Å vere konservativ og konserverande overfor sin eigen barndom er svært menneskeleg, og får ofte nye og sterke utslag når ein får barn sjølv. Likevel er det viktig at det blir gitt ut fullstendige utgåver, òg for å