__MAIN_TEXT__

Page 1

Nr. 1 – April 2017 9. årgang

posten

Verdien av frivillighet er stor på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg Se side

16-17

Vi må tørre å stille diagnoser om personlighetsforstyrrelser hos ungdom

6

Oblatbakeriet fortsatt i gammel stil

10-11 God bagasje på livets reise

18-19


2

-posten

Nr. 1 – April 2017

Leder

Diakonissehuset inviterer diakonova til fusjonssonderinger av Vidar Haukeland

Vidar Haukeland Hovedstyret ved Diakonissehuset har invitert Diaonova til fusjonssonderinger. Dette gjøres av hensyn til LDS’ fremtid og videreutvikling. En felles stiftelse vil gi fremtidige rammevilkår til sykehuset som hverken Diakonissehuset eller Diakonova kan gi alene – rammevilkår som er sentrale for sykehusets fremtid. De to stiftelsene har samme historiske utgangspunkt og bygger på det samme verdigrunnlag. Sykehusets fremtid, samfunnsmessig utvikling, krav til effektivitet og et felles verdigrunnlag er alle viktige argumenter som gjør en fusjonssonderingsprosess naturlig. Diakonissehuset avventer nå et svar fra Diakonovas styre og håper at vi raskt kan starte en dialog om fusjon. Lovisenberg Diakonale Sykehus (LDS), der de to stiftelsene eier 50 prosent av aksjene hver, må i årene fremover øke sin kapasitet og videreutvikle sin kompetanse innen storbyrelatert helsetjeneste. Dette behovet følger av befolkningsutviklingen i Oslo generelt, og særlig i de bydelene der LDS har ansvar som lokalsykehus. Vi vil at sykehuset gir og videre­utvikler sitt tilbud innenfor elektiv kirurgi hvor kvaliteten medfører at sykehuset velges av mange ut fra fritt sykehusvalg. (fremstår som pasientenes foretrukne valg). Det er sentralt at eierne gir LDS rammevilkår som gjør sykehuset til en enda bedre partner for det offentlige helsevesenet i hovedstaden. Det er planlagt vesentlige grep innen utbygging av helse- og omsorgsinstitusjoner, og ansvarsfordeling og befolkningsdekning er i stadig bevegelse. Kvaliteten på sykehustjenestene er viktig i en mer tilspisset politisk diskusjon om

organiseringen av helsevesenet i Norge, og om hvilken rolle private, ideelle og offentlige helseog omsorgsinstitusjoner skal ha i fremtiden. Vår oppfatning er at vi som eiere må gjøre alt som står i vår makt for at LDS også i frem­tiden skal ha en tydelig plass og samtidig styrke sin rolle i helse-Norge som et diakonalt forankret sykehus. Organisasjonen må være fleksibel og robust slik at sykehuset kan gripe de muligheter som gis, og møte de utfordringer som befolkningsutvikling, strukturendringer og politiske føringer byr på. Dette stiller store krav til LDS. Det stiller også store krav til at eierne har vilje og styrke til å bidra aktivt gjennom gode rammebetingelser. Dette er bakgrunnen for at vi nå inviterer dere til sonderinger om fusjon mellom våre to stiftelser. ** Voldgiftsretten konkluderte med at Diakonova kan fortsette prosessen med å legge sin høyskole inn i VID vitenskapelige høyskole uten at det gir Diakonissehuset noen rett til å kjøpe Diakonovas aksjer i LDS. Vi legger til grunn at VID-prosessen blir sluttført som planlagt. Voldgiftsretten fant også at Diakonhjemmet Sykehus er i konkurranse med LDS, og konkluderer blant annet med at en fusjon mellom Diakonhjemmet og Diakonova ville utløse en rett for Diakonissehuset til å kjøpe Diakonovas aksjer i LDS. Vi forstår at Diakonova opplever eierskapet til LDS som viktigere enn å gjennomføre en stiftelsesfusjon med Diakonhjemmet og at dere derfor ikke vil gå videre i fusjonsprosessen med Diakonhjemmet. Gitt voldgiftsrettens konklusjon om at Diakonhjemmet Sykehus og LDS er konkurrerende, leg-

ger vi også til grunn at det heller ikke på lang sikt er mulig med en fusjon som kan medføre et felles eierskap for de to sykehusene. Siden vi ble kjent med de fusjonsprosesser Diakonova var inne i (med hhv VID og Diakonhjemmet) har Diakonissehuset fremholdt at LDS er best tjent med å ha en eier. Vi mener at LDS vil være best tjent med en eier fordi det gir oss bedre muligheter til å tilrettelegge for sykehuset gjennom utvikling av den store eiendommen Diakonissehuset forvalter på Lovisenberg. Dette har til dels vært vanskelig med en medeier som ikke eier noe av grunnen i området. Slik situasjonen er etter voldgiften og med Diakonovas fortsatte ønske om å bevare sitt eierskap i LDS, mener vi at en fusjon mellom stiftelsene Diakonissehuset og Diakonova kan imøtekomme begge stiftelsenes ønsker. En fusjon vil gi LDS én eier som disponerer grunnen på Lovisenberg. Samtidig sørger en fusjon for at Diakonova oppfyller sitt ønske om fortsatt eierskap i LDS gjennom den nye stiftelsen. Vi mener at dette vil skape et sterkere og mer forutsigbart eierskap som på en enda bedre måte kan støtte sykehusets posisjonering, ressurssituasjon og videre utvikling i en tid der rammevilkårene er i endring. I den offentlige begrunnelsen for intensjonsavtalen mellom Diakonova og Diakonhjemmet vises det nettopp til at rammebetingelsene er i endring, og at en ny stiftelse vil kunne stå sterkere i møte med skiftende vilkår. Målet for en eventuell fusjon var å bli bedre i stand til å oppfylle stiftelsenes formål. I den bredere saksframstillingen som begrunner intensjonsavtalen, pekes det på flere fordeler ved en fusjon, særlig ved å bidra til en mer robust diakonal institusjon.

Vi er overbevist om at en fusjon mellom Diakonova og Diakonissehuset vil ha de samme fordeler. Dessuten vil den ytterligere kunne begrunnes ved at våre to stiftelser har den samme historiske opprinnelse, den samme verdibaserte forankring og det faktum at vi har hatt et nært samarbeid om LDS gjennom et kvart århundre. En fusjon mellom våre to stiftelser vil, som nevnt ovenfor, skape et sterkere og mer forutsigbart eierskap. Det er ikke minst viktig for å tydeliggjøre den diakonale forpliktelsen ved LDS’ virksomhet. En fusjon vil bidra til at vi sammen kan ta eiendommen på Lovisenberg aktivt i bruk i sykehusets videre utvikling. Vi er trygge på at en fusjon mellom stiftelsene også vil bringe sammen kompetanse og styrke diakonifellesskapene i begge stiftelser og de internasjonale engasjementene i Estland og Tanzania. Begge stiftelser vil bringe inn ressurser og erfaringer som positivt vil prege en fusjonert stiftelse. En fusjon vil også bidra til å bygge broer og styrke institusjonsdiakonien i Norge, i en tid hvor både samfunnet generelt og rammevilkårene rundt diakonien, kirken og helsevesenet er i endring. I sonderinger og eventuelle forhandlinger vil vi støte på krevende utfordringer. Vi er imidlertid sikre på at dersom vi sammen ønsker å skape et fyrtårn innen institusjonsdiakonien i Norge, er alle problemstillinger løsbare. Gitt sykehusets behov for gode og stabile rammebetingelser og fremtidige utviklingsmuligheter på Lovisenberg-området håper vi på positive signaler fra Diakonova og at vi kan raskt kan starte arbeidet med sonderinger om en fusjon mellom våre to stiftelser.


Nr. 1 – April 2017

-posten

3

Vi fyller 150 år i 2018! Lovisenbergposten fortsetter å følge jubileumskomiteens arbeid. Vi er nå kommet til 2017, og i løpet av året vil vi markere at vi nærmer oss jubileet på ulike måter. Vi har allerede arrangert loppemarked på Diakonissehuset, hvor vi fikk inn over 50 000 kroner. Disse pengene går uavkortet til Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenbergs engasjement i Tanzania. Tekst: Silje B. Hammersmark Foto: Anja C. Hansson og Silje B. Hammersmark

er så flott at vi kan sende over 50 000 kroner til prosjektene vi driver sammen med TICC i Tanzania.

Nytt museum Komitèmedlem Kari Andersen er veldig fornøyd med resultatet av loppemarkedet. – Vi har nå brukt noen måneder på å rydde ut av underetasjen på Diakonissehuset, og vi ønsket at mange av de fine tingene våre skulle få nye hjem og leve videre. Vi solgte blant annet unna senge­ tepper og duker, flotte gamle serviser, bøker og bilder. Nå er det faktisk helt tomt, sier Andersen med et smil. Og det

Underetasjen på Diakonissehuset er nå stengt og rivingen er i gang. Til jubileet i 2018 skal Diakonissehusets nye museum åpnes her. Vi planlegger et moderne og interaktivt museum, sier leder for jubileeumskomiten, Per Alm. Jubileemskomiteen har besøkt mange ulike museum for å hente inspirasjon og kunnskap. Jeg gleder meg veldig til vi åpner på Lovisenberg, sier Alm. Historien her er spennende og meget vik-

Else Marie er fornøyd med inntektene fra loppemarkedet.

tig. Vi ønsker at den skal leve videre i studenter, ansatte, pasienter og pårørende som er inn- De vakre gamle krukkene ble om de ulike institusjonene her revet bort. på Lovisenbergområdet. Derfor er arbeidet med museet så viktig for oss. lansert i forbindelse med Lovisenberghelgen i november 2016, og vil være et nettsted hvor vi Nettside presenterer historien vår og kan Komitemedlemmene Berit Hov- publisere informasjon i forbinland og Kari Andersen jobber delse med selve feiringen. At med å ferdigstille manuset til vi fyller 150 år skal vi markere jubileumsfilmen. Det er en kre- stort, og vi gleder oss til jubilevende jobb. Vi må passe på at umsuken i 2018. vi får historien riktig og fremstilt Følg med i Lovisenbergposslik vi ønsker, sier Hovland. Vi ten, og på nettsiden, for oppdaer snart i mål, smiler hun. teringer fra jubileumskomiteen. Vi jobber også med å opp- Merk av 18.–25. november 2018 datere jubileets nettside, www. i kalenderen som jubileumsuke lovisenberg2018.no. Den ble på Lovisenberg.

Wenche og Olaug stod for både god stemning og gode kupp.


4

Nr. 1 – April 2017

-posten

Bysykler til Lovisenberg Tekst: Silje Brandsvoll Hammersmark Foto: Åslund Holien Mo

Mange brukere

Vi tror at dette er et godt tilskudd til Lovisenbergområdet, sier Alm. Vi har tilsammen over 1500 studenter som er tilknyt– Vi er veldig glade for at Oslo tet området, samtidig som pårøBysykkel har takket ja til å etablere sykkelstativ her hos oss, sier kommunikasjonsdirkektør i Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, Kine Stirler Alm.

rende og andre besøkende også vil kunne ha stor nytte av bysykkeltilbudet. Det er både miljøvennlig og godt for kroppen med en sykkeltur, og jeg håper vi ser mange komme susende inn her Last ned Oslo bysykkel sin app på de blå syklene etter hvert. og kom i gang!

Bysykkelordningen i Oslo Bysykkel er en billig og kjapp måte å komme seg rundt i byen, og et godt alternativ til kollektiv transport. Bysykkelordningen i Oslo er et samarbeid mellom Oslo kommune og Clear Channel Norway AS, og Oslo Bysykkel kan melde at omtrent 50.000 mennesker i Oslo bruker bysyklene. I fjor ble det syklet over 2,1 millioner bysykkelturer i Oslo, og målsetningen er enda høyere i år da bysykkel utvider til å totalt ha over 200 sykkelstativer rundt om i byen.

Abonnement For å kunne bruke bysykler som transportmiddel til Lovisenberg må du ha et gyldig abonnement. Da kan du bruke syklene så ofte du vil i anleggets åpningstid, fra hvor og til hvor du ønsker. Sesongen starter i år i april, og så fort det lar seg gjøre vil stativene også være klare på Lovisenberg. Abonnementet kan du kjøpe på www.bysykkel.no eller i Oslo Bysykkel sin egen app. På deres nettside og i appen finner du også oversikt over hvor det er stativer og hvor det er ledige sykler. Bysyklene er på vei til Lovisenbergområdet.

Gjestehuset Lovisenberg

Gjestehuset Lovisenberg Litt annerledes - litt hyggeligere Gjestehuset Lovisenberg Lovisenberggt. 15a 0456 OSLO Tlf: 22 35 83 00 gjestehuset@lovisenberg.no www.lovisenberg.no


Nr. 1 – April 2017

Nytt liv i Løkkehuset

I det vakre gamle trehuset i parken mellom Diakonissehuset og Lovisenberg Diakonale Sykehus har Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep, nettopp flyttet inn. Huset kalles Løkkehuset og ble trolig oppført på 1820-tallet. Det var en del av gården på Lovisenberg da Diakonisseanstalten, nå Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg. Diakonisseanstalten fikk tomten i gave fra grosserer Oluf Kiær og flyttet til Lovisenberg i 1888. Løkkehuset har vært Stiftelsens museum i lang tid, men da nytt museum planlegges i forbindelse med 150 års jubileet i 2018, var tiden inne for nytt liv i Løkkehuset. Tekst: Silje Brandsvoll Hammersmark Foto: Anja C. Hansson

Diakonalt kompetansested Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep er et diakonalt landsdekkende kompetansested. Det ble etablert i 1996 som et uttrykk for at kirkene tar på alvor at overgrep, vold og krenkelser skjer mellom mennesker. Diakonisse­huset var på det tidspunkt en av stifterne. Med Ressurssenteret ønsker kirkene å bidra til arbeidet med å hele enkeltmenneskers skader etter overgrep, og hjelpe dem å finne gode måter å leve med det vonde som har skjedd. Ressurssenteret tilbyr samtaler og støtte til bearbeiding av overgreps- og krenkelseserfaringer, samtidig som det blir et større og større fokus for Ressurssenteret å jobbe forebyggende.

Opplæring - Vi bruker mye tid på å reise rundt i hele landet og møte ansatte og frivillige i kristne kirkesamfunn og organisasjoner. Vi arrangerer gudstjenester, som vi kaller Messe for verdighet, og vi holder kurs og fagdager der vi underviser i relevant tematikk. Hvert år arrangerer vi også en større konferanse. Gjennom det håper vi å være med på å forhindre og forebygge at nye overgrep og krenkelser skjer, både i kirke og samfunn, sier Elisabeth Torp, prest og daglig leder i Kirkelig Ressurssenter. – Vi er et diakonalt og også tverrkirkelig kompetansested, og vi arbeider for å gjøre kirkelige miljøer bedre forberedt på å møte og håndtere overgrepserfaringer, fortsetter Anne Marie Østhus, rådgiver i diakoni. Det

5

-posten

er blitt mer og mer viktig for oss å utruste kirkesamfunn, betrodde ledere og tillitspersoner til å møte mennesker som er utsatt for overgrep, samtidig som vi også fortsatt har tilbud til de menneskene som faktisk er utsatt. Det er viktig for oss å være synlige, og vi er som regel å finne på stand på festivaler og stevner som arrangeres i kirkemiljøene i Norge, sier Østhus.

gitt ut en del ressursmateriell og legger stor vekt på fagutvikling og utveksling av kompetanse. For kirkemiljøene er vi er også en rådgivende instans i konkrete situasjoner der ansatte eller frivillige møter mennesker som er rammet av overgrep. Vi kan også bistå i håndteringen av kirkelige overgrepssaker, sier Østhus.

Nytt, gammelt hus Kirkelig Ressurssenter har vært på Lovisenbergområdet siden 2001. Da hadde de kontorer i Lovisenberggata 7b, bygget hvor Lovisenberg Diakonale Barnehage nå holder til. For fem år siden flyttet de inn i 4. etg i Diakonissehuset, og for få uker siden tok de i bruk Løkkehuset. – Vi har vært fornøyde med alle plasseringene våre her på området, men det er noe eget og spesielt med dette huset. Som en diakonal virksomhet kjenner vi oss veldig hjemme her på Lovisenberg, sier Torp. – Det er fint å komme ned på bakkeplan, og husets utforming og husets historie gir gode rammer for vår virksomhet. Det er jo spennende å sitte her og vite at tapeten på veggen er tilsvarende den som var her da huset ble oppført. Det er et inspirerende sted og vi trives veldig godt, avslutter Østhus.

Samarbeid Norges Kristne Råd, Blå Kors Norge, Norges KFUK-KFUM og Kirkerådet for Den norske kirke utgjør Kirkelig Ressurssenters overordnede samarbeidspartnere. - Vi samarbeider også med andre instanser innen kirke og samfunn, og nå har vi et nasjonalt prosjekt sammen med Norges Kristne Råd og Kirkelig nettverk som vi kaller «Ingen skal bære alene». Det er dessverre sånn at vold og seksuelle overgrep rammer vanlige mennesker i vanlige relasjoner og i vanlige omgivelser. Og disse menneskene med overgreps­ erfaringer, enten fra oppveksten eller fra voksen alder, lever sine liv i menigheter og lokale fellesskap. Mange opplever at det er vanskelig å være åpen og dele sine erfaringer, og at det får konsekvenser for tro og tilhørighet. Vi vil skape gode og trygge rom hvor mennesker kan sette ord på sine erfaringer og få være en del av et fellesskap, sier Torp.

Kompetanse – Vi er et sammensatt team med mye ulik kompetanse innenfor helse- og sosialfag, jus, pedagogikk, diakoni og teologi. I dag er vi seks ansatte som jobber her på Lovisenberg, sier Østhus. I til- Anne Marie Østhus (t.v) og Solveig Nielsen (t.h) fra Kirkelig legg til å holde kurs har vi også Ressurssenter trives i Løkkehuset.


6

-posten

Nr. 1 – April 2017

– Vi må tørre å stille diagnoser på personlighetsforstyrrelser hos ungdom Det er både mulig og viktig å stille diagnoser på personlighetsforstyrrelse hos ungdom, på samme måte som med voksne, viser ny doktorgrads­ avhandling ved Nic Waals Institutt på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Tekst: Andreas Witzøel Foto: Per Corneliussen/Dagens Medisin

Hans Ole Korsgaard, avdelingsoverlege ved Nic Waals Institutt på Lovisenberg Diakonale Sykehus, har i løpet av en toårs­periode kartlagt forekomsten av personlighetsforstyrrelser hos ungdomspasienter henvist til avdelingen. I en toårsperiode ble alle de henviste ungdommene mellom 14 og 17 år tilbudt å delta i forskningsprosjektet, 94 jenter og 59 gutter valgte å delta. Benedicte Skirbekk, overlege ph.d./forskningsleder ved Nic Waals Institutt mener Korsgaards forskning har stor nytteverdi. – Korsgaards funn viser at det er både mulig og viktig å stille disse diagnosene også hos ungdom. Grunnen til at dette er viktig er at dette er ungdommer med betydelig redusert livskvalitet og betydelig økt risiko for rusmisbruk, særlig hos jenter, sier overlege Skirbekk. Korsgaards forskning ble gjort ved hjelp av samme anerkjente metode som blir brukt hos voksne psykiatripasienter. Ved hjelp av totalt 124 spørsmål i et semistrukturert intervju ble ungdommene diagnostisert, på nøyaktig samme måte som hos personer over 18 år.

Overmodent tema Både i norske og internasjonale fagmiljø er man tilbakeholdne

mener det ikke er stor forskjell hos en 16-åring og en 18-åring. Han mener derfor det er rart at mange er tilbakeholdne med å stille diagnoser. – Vi må tørre å kalle en spade for en spade. Det er de som går ut fra barne- og ungdomsinstitusjoner med fire og fem symptomer uten å få en diagnose. Vi må tørre å gi dem diagnosen selv om de er under 18 år. Korsgaards doktorgradsavhandling viser at livskvalitet og diagnose hos ungdom, stemmer overens med hva man vet om livskvalitet og diagnose hos voksne. Jo flere personlighetsforstyrrelser, desto lavere livskvalitet. – Vi må ikke undervurdere Avdelingsoverlege Hans Olav Korsgaard ved Nic Waals Institutt. verdien av å ha informasjon om tilstanden til pasienten, sier Korsgaard. med å stille diagnoser på person- å forholde seg til andre menneslighetsforstyrrelse hos ungdom. ker, og mange er derfor lite flekBakgrunnen for denne tilbake- sible og sliter med å tilpasse seg Jentene var sykere holdenheten er blant annet at en fast og stabil jobb. Jentene i studien viste seg å være man mener ungdoms personlig– Mennesker med personlig- generelt sykere enn guttene, het er under utforming og at det hetsforstyrrelser sliter ofte på de med en høyere forekomst av derfor er for tidlig å stille slike rundt seg, og har problemer med både personlighetsforstyrrelser diagnoser før fylte 18 år. å holde på nettverket sitt, forkla- og symptomlidelser. Noe over– Det å være foreldre til de rer Korsgaard. raskende viste det seg at ADHD som til stadig sliter er vanskelig. Han mener det er viktig å var like hyppig hos jentene som Da er det bedre å få en diagnose komme i gang med forebyggende hos guttene. og få klarhet i hva ungdomme- tiltak så raskt som mulig, for å – Jentene som blir henvist har ne sliter med enn å gå rundt å hjelpe ungdom som trenger det, ofte flere lidelser, noe som betyr håpe på at det skal bli bedre, sier før de havner i større problemer, at de har spesielt stor fare for å Korsgaard. som for eksempel rusmisbruk utvikle rusavhengighet. Det fakOverlege Skirbekk mener eller kriminalitet. Han mener tum at ADHD var like hyppig forskningen til Korsgaard peker flere tiltak kan hjelpe, men i hos jenter som hos gutter tyder på et overmodent tema og sier mange tilfeller er medisinering på at det kan være mer normalt forskningen kan innebære en uunngåelig. Korsgaard presise- hos jenter i befolkningen enn vi viktig praksisendring. rer at det å være kriminell eller tror, sier Korsgaard. – Ved å stille diagnose på rusavhengig ikke er å ha en perStudien antyder at det å ha personlighetsforstyrrelse alle- sonlighetsforstyrrelse, men det en personlighetsforstyrrelse kan rede i ungdomsalder kan man går ofte hånd i hånd med visse være en selvstendig risikofaktor starte raskere med mer spesifikk typer personlighetsforstyrrelser. for å utvikle en ruslidelse i ungbehandling av dette, og således – Det er mange tiltak som bur- domstiden. Korsgaard tror jenter bedre ungdommens utviklings- de settes inn før medisinering. oftere skjuler personlighetsformuligheter betraktelig, sier Skir- På den annen side er det ofte styrrelser enn hva gutter gjør, og bekk. slik at tiltakene ikke hjelper før tror det er noe av grunnen til at medisinering også er tatt i bruk. de jentene som blir henvist til Du kan se for deg at det å lære avdelingen er sykere enn gut– Mange sliter ut en med ADHD å sitte stille er litt tene. nettverket sitt som å lære en som er nærsynt å – Det kan være vanskelig å Det å ha en personlighetsforstyr- se på avstand. oppdage personlighetsforstyrrelrelse betyr ofte at man har for se tidlig hos jenter, men det kan mye av et personlighetstrekk. Redusert livskvalitet også være slik at de utvikler det Man kan for eksempel slite senere. Vi kan heller ikke utemed angst, være sjenert eller ha og rusmisbruk lukke at jenter faktisk er sykere unormalt lav selvtillit. Dette kan Korsgaard har lang fartstid i bar- enn gutter i ungdomsalderen, gjøre at man har problemer med ne- og ungdomspsykiatrien og sier han.


Nr. 1 – April 2017

-posten

Studiebarometeret Årets resultater av Studiebarometeret ble offentliggjort i februar. Formålet med under­ søkelsen er at studenter i hele Norge skal vurdere kvaliteten på sin utdanning. Tekst og foto: Catrine Hovland Ottervig

NOKUT gjennomfører årlig en nasjonal spørreundersøkelse om studentenes opplevde stu­die­­ kvalitet på oppdrag fra Kunn­ skaps­departementet. Undersøkelsen omfatter ne­ sten 60 000 studenter på 58 utdannings­institusjoner. Alle studenter i andre studieår på bachelor- og masterprogram, samt 5. årsstudenter på integrerte masterprogram og lange profesjonsutdanninger, kan delta.

Årets resultater Alle studenter i andre studieår på bachelor- og masterprogram ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) ble bedt om å delta. På grunn av en teknisk feil hos NOKUT ble bare 50% av svarene fra bachelorstudentene registrert. Studentene på masterprogrammet i avansert klinisk sykepleie endte derimot med en deltakelse på godt over 80%. Uansett vil resultatene av spørreundersøkelsen bli tatt i bruk til nytte for nye, og eksisterende, studenter. – Vi vet at LDH er førstevalget til mange studiesøkende på sykepleierutdanningen. Forventningene er store, snittet øker, og vi ber om og får kritiske innspill fra studentene. Samtidig erfarer vi at omdømmet “på byen» er at denne høyskolen hører på studentene. Det er bra – der vil vi være, sier rektor Lars Mathisen. Resultatene fra Studiebarometeret viser at studentene ved er LDH fornøyde. – Vi tror vi treffer bra på helsetjenestens behov og studentenes læring. Vi holder stø kurs som en spisset profesjonshøyskole, sier Lars Mathisen.

7

En matnyttig spørreunder­søkelse For LDH er svarene en pekepinn på hva som fungerer, og hva det må jobbes mer med. Hva er det LDH kommer til å jobbe mer med fremover på bakgrunn av resultatene? – Vi utdanner både for dagen og morgendagen i helsetjenesten. Derfor øker vi innsatsen for å bruke LDHs infrastruktur til å utvikle et digital lærings­miljø. Dessuten ønsker vi å k­ommunisere enda bedre med den enkelte student om hvordan LDH bruker samarbeidsfora og tilbakemeldinger fra studentene til å utvikle høyskolen. Studiebarometeret bekrefter at dette er områder vi må fortsette satsingen på, sier Lars Mathisen. Studentene ved LDH har mange muligheter til å få sin stemme hørt, og det gir ulike resultater.  – Opprettelsen av en egen velferdsordning, hvor kantinetilbudet med varmmat-produksjon og sunnere profil, er formet etter innspill fra studentene, sier Mathisen.

Rektor Lars Mathisen ønsker at LDH skal være en høgskole som hører på studentene.

sykepleie ved Lovisenberg diakonale høgskole er godt tilfreds. På en skala fra én til fem, der én betyr helt uenig og fem betyr helt enig, ligger resultatet på 4,9 ved spørsmålet:  Jeg går på det stud­ ieprogrammet jeg helst ville gå på, for denne utdanningen. Det er gledelige resultater. – Pionerarbeidet med master i avansert klinisk sykepleie har nå pågått noen år, og Studiebarometeret gir oss viktig kunnskap om Mastergrad  at vi er i takt med studentene både Heltidsstudentene som tar en med innhold og organisering av mastergrad i avansert klinisk studiene, avslutter Lars Mathisen. 


8

-posten

Nr. 1 – April 2017

Reisebrev fra Reidun på Tanga

Første reisebrev i 2017, og jeg er allerede i gang med min 2. periode på TICC denne vinter/våren. Det er full aktivitet her, mange studenter, mange besøkende og ulike aktiviteter settes i gang.

Studenter Siden starten av januar har vi hatt en gruppe her med 31 sykepleierstudenter, derav fem fra Lovisenberg, og disse har fullført åtte uker i «community health» her nede. En av ukene i programmet bor grupper av seks studenter hos en familie i landsbyen. Her er de en del av det daglige livet i familien, med aktiviteter som forberedelse av mål­ tider, matlaging på åpen ild ol. På denne måten får de oppleve den

tanzanianske kulturen direkte. Studentene velger også et tema innen forebyggende helse­arbeid i løpet av denne uka, ut fra hva de ser er utfordrende i den landsbyen de bor. De samler inn data ved å snakke med beboerne og får et godt innblikk i temaet. Dette temaet blir bakgrunnen for en prosjektoppgave hvor de knytter inn teori og forskning. Prosjektoppgavene ble fremlagt på TICC under avslutningen av «community health»-programmet sist torsdag. Det var 24 inviterte gjester tilstede; fra familiene studentene har bodd hos, representanter fra skolene hvor de har hatt kampanjer om temaet, landsbysjefer og representanter fra helsemyndighetene. I tillegg var alle studentene og ansatte

Studentene fra LDH har fått diplom for gjennomført praksis.

på TICC tilstede, totalt omtrent 90 personer. Vi fikk alle levende og konkrete opplysninger om viktigheten av å drikke nok vann, personlig hygiene, vaske hendene, ta vare på tennene og utfordringer med å håndtere søppel på en god måte. Seminaret ble avsluttet med utdeling av bekreftelser om at perioden var bestått, og avbildet under er de stolte studentene fra LDH med en stolt lærer.

Eldresenteret På eldresenteret har vi kjøpt inn 34 plastikkstoler slik at de eldre kan sitte bedre, og det er enklere for alle når vi samler de eldre til «chai and chapati», (te og noe å spise). Studentene er blitt ut­fordret til å ha en kort informasjon om viktige tema før de eldre får te og det er fysiske aktiviteter. Vi har spesielt vært opptatt av hånd­ hygiene på eldre­senteret denne

På eldresenteret har de hatt fokus på håndvask.


Nr. 1 – April 2017 perioden. Vasking av hender er en ut­fordring da det bare er en spring tilgjengelig til alle gjøremål. Vi har derfor kjøpt to beholdere med tappekran slik at de eldre får vasket hendene før de setter seg og får «chai og chapati» på formiddagen. Dette har vært veldig positivt og de eldre har fått en rutine på å vaske seg før de går og setter seg. Studentene har også bl. a. hatt seminar om viktigheten av å drikke nok vann og informasjon om betydningen av ormekur som alle beboerne får et par ganger i året.

Besøk av hovedstyret Hovedstyret på Lovisenberg hadde lagt sitt styremøte og seminar til TICC i starten av mars. De hadde inspirerende dager med besøk i de ulike aktivitetene som drives her fra TICC, informasjon om TICC, styremøte og seminar om aktuelle saker. De besøkte stedene hvor Lovisenberg er inne med ressurser: eldresenteret, Harriet Children's Home og det nye prosjektet med psykisk helse på Tanga Regional Referal Hospital. Hovedstyret uttrykte stor støtte til TICC ved direktør Ruth Nesje og aktivitetene som foregår ut fra stedet.

Harriet Children's Home Denne våren får vi besøk av pedagogene Caroline Smidsrød og Camilla Arnesen fra Lovisenberg Diakonale Barnehage. De følger opp Harriet Children's Home med kvalitetssikring og undervisning/veiledning av per­ sonalet som arbeider der. I tillegg

9

-posten vil de vurdere hvilken støtte de ønsker å gå inn med til barne­ hagen her i Tanga.

CC youth club. TICC startet i 2011 et program for ungdom for å fange opp de som av en eller annen grunn har droppet ut av skolen og kalte programmet «Out of School». Ungdommene i programmet ble kalt: «Best camp group» og programmet varte i 3 år. Det var 15 ungdommer i programmet, av disse fullførte 6 stykker og gikk tilbake til skolen. Neste gruppe i programmet «Out of School» startet i 2014 med 30 ungdommer. Nå ble gutter og jenter delt inn i separate grupper etter erfaringer fra «Best camp group». Programmet varte i 1,5 år og det var 7 stykker som gikk tilbake til skolen. Resten droppet ut av programmet av ulike grunner, som ekteskap, graviditet og egne ønsker. Ut fra erfaringene som var samlet fra de to første programmene startet TICC et nytt program høsten 2016 og kalte det «CC youth club», et mer positivt navn enn tidligere. Rekrutteringen til programmet foregikk ved at representanter fra TICC besøkte ulike skoler i omegn og snakket med overlæreren om det er mange som ikke har fullført utdanningen på skolen. Så blir det gitt informasjon ute i skolene om at hvis noen hadde en bror, søster eller kjente/visste om noen som ikke hadde et skoletilbud, kunne de melde seg til intervju og være med i rekrutterings­ prosessen til et nytt program. «CC youth club» er aktuell for

Camilla og Caroline fra Lovisenberg Diakonale Barnehage.

Gruppa Utamaduri fra «CC youth club». ungdom mellom 15 og 23 år, og fra høsten 2016 startet 35 ungdommer. De største endringene i dette programmet er at ungdommene selv bestemmer hva de vil lære ut fra behov og ferdigheter. Høsten 2016 startet de med engelskkurs på ca. 40 timer og etter dette hadde de undervisning i 3 måneder innenfor ulike områder som de selv ønsket, f. eks. tidlig graviditet, bruk av rusmidler, vennskap og samhold, hygiene, sikker sex o.s.v. Denne våren er ungdommene med i ulike under clubs eller grupper, og innen 1. april skal de velge hvilken gruppe de vil fordype og utvikle seg i forhold til videre utdanning. Gruppene er: • Trening i mekanikk, elektrisitet, bilmekanikk • Forretnings gruppe hvor de lærer om regnskap, profilering, annonsering, legge planer • «Utamaduri» Her er fokus drama, dans, tradisjonell og moderne dans, sang, sport • Lederskap. Her er fokus å bli dyktig i planlegging og organisering, til dette bruker de ulike modeller •  Bygge og vedlikeholde grønn­sakhage Det er fremdeles 34 ungdommer i «CC youth club»-programmet, og vi håper at programmet slik det fremstår i dag dekker ungdommenes behov, sier Mariam Zimbwe, leder av programmet.

Miriam Zimbwe, leder av «CC youth club».

Mental project, Tanga Regional Referal Hospital (TRRH) I starten av mars var det besøk av to representanter fra psykiatrisk avdeling på Lovisenberg diakonale sykehus (LDS), Martin Veland og Erling Moldal. Sammen med direktør Vidar Haukeland hadde de møter med ansatte innenfor mental helse på TRRH hvor fokus var planleggingen av avdeling for akutte innleggelser innen mental helse på sykehuset. Lovisenberg er engasjert i opprustningen av dette tilbudet på sykehuset, og åpningen vil skje 20. april 2017 med representanter fra både helsemyndigheter og ambassade tilstede.


10

Nr. 1 – April 2017

-posten

Oblatbakeriet på plass i nye lokaler Den manuelle Da oblatbakeriet skulle produksjon er unik planlegge sitt nye Det er lett å forstå at stemningen produksjonslokale, er god hos de tre ansatte som nå var det aldri aktuelt å har kommet godt i gang i nye bytte ut den manuelle omgivelser. For de tre damene til sammen deler litt over produksjonsmåten de har som to årsverk, jobber de nå i innbenyttet i 129 år. bydende og oversiktlige lokaler Tekst og foto: Anja C. Hansson Oblatbakeriet startet sin produksjon i 1888 i et lokale på Diakonissehuset. I en periode etter dette holdt de til i Aldershjem 2, hvor nå Bjørknes leier lokaler. I de siste årene har produksjonen foregått i underetasjen på Diakonissehuset. Da nå hele etasjen skal gjøres om til museum til jubileet i 2018, måtte Oblatbakeriet finne nye lokaler. 27. februar flyttet de inn i 2. etasje på Diakonissehuset. – Vi er veldig fornøyde med det nye lokalet. Det er fint å komme opp i høyden, sier leder av Oblatbakeriet.

bestående av flotte kontorer, et oversiktlig lager, et lite kjøkken og selve produksjonsrommet. Produksjonsrommet består av det de trenger til den manuelle produksjonen: et stekejern, en stansemaskin med en sorteringsskuff, lange benker hvor røren lages, oblater sorteres og leveringsesker brettes. En fast plass til hver arbeidsstasjon som de tre damene rullerer på. For selv om lokalene er nye, så produserer de oblater på samme måte som det alltid har blitt gjort. – Her gjør vi alt fra A til Å og alt gjøres for hånd på alle de ulike arbeidsstasjonene. Den første som kommer på jobb begynner å lage røren. Her må vi være nøye: Blandingsforholdene er viktige,

Flere tusen oblater stanses hver dag. det samme er temperaturen på vannet. – Vi som jobber her må være nøyaktige og her skal hver oblat bli perfekt. I stekejernet presses de runde leivene med 66 oblater på hver leiv, de stekes før de er klare til stansing, og sorteringen starter. Vi må kvalitetssikre hver enkelt oblat og luke ut de oblatene med små skjønnhetsfeil. Alle skal være helt «lytefrie». Tilslutt legges de i esker og sendes avgårde.

Søstrene Rakel, Mathea og Gerda i arbeid på Oblatbakeriet i 1963.

Nye lokaler De ansatte er fylt med godt humør og mye kjærlighet i arbeidet de gjør, og er derfor veldig fornøyde med at de har fått være med på hele prosessen med planleggingen av nytt lokale og gjennomføringen av flytteprosessen. Det var flere eksterne involvert og de interne på huset gjorde en kjempejobb for å få alt på plass. Det er de som skal være der hver dag, derfor var det viktig for oss at det var hovedfokus på dem. Vi var et godt team og leder for oblatbakeriet bidro veldig positivt med den erfaringen hun har med produksjonslokalet, sier prosjektleder. – Hovedforskjellen fra lokalet der oblatbakeriet holdt til tidligere i underetasjen, er et mye bedre arbeidslys i form av nye lysstoffrør og dagslys fra 2.etasje og ikke minst at de har gått fra vifte til et nytt ventilasjonsanlegg. – Ventilasjonsanlegget har gjort underverker for oss tre som jobber her på Oblatbakeriet. Det er stor forskjell på luften, det er rett og slett fantastisk. Vi har ikke monopol på oblater i Norge, så det er nødvendig å opprettholde den gode jobben vi gjør. «Vi selger på kvalitet og nestekjærlighet», dette må du formidle, avslutter leder av oblatbakeriet med et smil.

Historie: I 1888 kom en diakonisse ved navn Regine Waage (1863–1931) hjem fra diakonisseantalten i Neuendettelsau i Tyskland. I bagasjen hadde hun med seg et stekejern for nattverdsoblater og Arkivfoto. håpet blant annet å bidra med


Nr. 1 – April 2017

-posten

å nå Diakonissehusets mål: å tjene menighetene. Søster Cecilie Kavlie og Agna Christiansen var de første diakonissene som jobbet i oblatbakeriet. Siden da har stekejernet og den manuelle produksjonen vært i bruk her på Lovisenberg og det lager oblater til nesten alle menigheter i Norge. Bakeriet på Lovisenberg er Norges eneste oblatbakeri. Fakta: Oblatene brukes i nattverdfeiringen i gudstjenester. Nattverd er et sakrament og en hellig handling hvor kirken lærer at Kristus er tilstede i brødet og vinen. Nattverd betyr kveldsmåltid, og stammer fra Jesu siste måltid med disiplene før korsfestelsen. På det eldste jernet vi har, ser vi to ulike symboler; lammet og Tegninger av oblatsymbolene som ble trykket på oblatene på det eldste jernet. den korsfestede Jesus. Lammet viser tilbake til «Agnus Dei» som er latin for Guds lam, og som handler om en forståelse av at Jesus var offerlammet som døde for verdens synd. Den korsfestede Jesus symboliserer også en tro på at nattverden gir tilgivelse nettopp på grunn av Jesu død og oppstandelse. Oppskriften på røren er hemmelig. Det finnes to typer, en som er hvetefri, laget på glutenfritt mel og en laget på hvetemel. I dag sender vi ut ca. 1.500.000 i året og hovedvekten er glutenfrie oblater. Lovisenberg har ikke monopol på å levere oblater i Norge, men svært unikt her er at produksjonen fortsatt er manuell.

På det gamle stekejernet ser vi to ulike symboler. «Lammet» i ytterste sirkel og Jesus på korset i indre sirkel. Stekejernet som blir benyttet i dag.

11


12

Med tro på livet

Nr. 1 – April 2017

-posten

Årets påskebok

I år, som de to foregående årene har jeg forsøkt å tilnærme meg påskebudskapet på en litt ny, og utradisjonell måte. Det handler kanskje mest om vektlegging, og vinkling. Men i dyp respekt for Ordet.

Liv Arnhild Romsaas er student­ prest og rådgiver i diakonal praksis på Lovisenberg Studietiden har gjerne vært regnet som en dannelsestid – en tid hvor man formes som menneske og som yrkesutøver. Studenttilværelsen handler om å prestere – om å bli målt, evaluert og testet og det blir dermed fort en tid for å håndtere forventninger, press, skuffelser, mestring og avmaktsfølelse – men det handler også om å stadig bli bedre kjent med seg selv og hvordan man håndterer de ulike utfordringene som livet gir. Det handler om å møte nye mennesker, finne sin plass, kjenne på både felleskap og ensomhet. Dannelsen skjer gjennom forelesinger og praksis – og ikke minst gjennom ulike møter med andre mennesker. For det er jo gjerne møtene med andre mennesker som i sterkest grad er med og former oss – enten det er medstudenter, forelesere, veiledere, pasienter eller andre som blir viktige for oss. I studietiden skjer disse møtene både formelt og uformelt – de skjer over kaffen i kantina, de skjer når verdensproblemer løses en sen nattetime, de skjer i møte med menneskelige veiledere og når man som student står i møte med pasienter som kanskje er på sitt mest sårbare. De skjer når kollokvienotater deles og forståelsen gradvis kommer – de skjer når vi opplever å bli sett, møtt og tatt på alvor – og de skjer

når vi opplever å bli misforstått og ikke strekke til. Møter med andre mennesker preger oss – og i større og mindre grad er de med på å forme oss. Studietiden står i en særstilling kanskje fordi man da per definisjon er ute etter å lære, bli preget og formet – det er det som er målet. Fra min egen studietid ser jeg at de menneskene som kanskje har preget meg mest, er de som gav meg en opplevelse av å være viktig for dem. Det var ikke alltid så mye som skulle til – men de gav meg en opplevelse av å bli tatt på alvor, og det gjorde at jeg ønsket å lære mer og ta med meg det de ønsket å formidle. Og selv om studietiden var en tid hvor mye av grunnlaget for videre yrkesliv blir lagt – håper jeg at jeg fortsetter å dannes som menneske fremdeles. Jeg håper at jeg fortsatt kan utvikle meg og formes videre – og jeg tror at vi gjør det så lenge vi fortsetter å la mennesker sette spor i oss, så lenge vi lar mennesker bli viktige for oss. Når menneskene vi møter får bli et menneske for oss, uavhengig av alder og rolle – når det får bli et individ med et navn og en historie – med et levd liv, da setter de også gjerne spor. Når vi ser hverandre som likeverdige mennesker – ansikt til ansikt – det er da vi fortsetter å utvikle oss – og lar andre mennesker berike livet vårt.

Jeg er et troende menneske. Min tro er slitesterk. Den har tross alt holdt ut med meg alle disse årene. Jeg tenker at troen vår tåler å bli testet med både spørsmål, og undring.

Så takk for det ærefulle opp­ draget, og god fornøyelse. Påskeboken neste år, i jubileumsåret vil hete «Fotspor», men det kommer vi tilbake til.

I årets bok får vi også et personlig møte med Maria, og hennes historie. Det er et personportrett av et menneske som har gått gjennom mye i livet, men uten å miste lengselen og håpet. Fosterhjemsbarnet som i dag deler ut mat og klær til de svakeste.

Bjørn Thorbjørnsen

«Hvis det er sant at verden er tegnet med korsets tegn, er tilværelsens innerste fibre ladet med håp. For korset er i pakt med livet selv: smerte og forsoning.»

Samtidig er lengsel et fint ord. Det er fylt av håp. Håp er også et fint ord. Det er fylt av fremtid. Og fremtid er fint.

(Notto Thelle)

«Jeg vil gi dere fremtid og håp sier Herren».

God påske!

«Samme lengsel» Samme fordi jeg tror vi mennesker lengter etter mange av de samme tingene. Noe allment. En kollektiv lengsel.

Grunnlaget for dette ble lagt i påsken.


Nr. 1 – April 2017

13

-posten

Strømpefeiden Den 5.7.1952 mottok skoleledelsen ved de åtte sykepleier­ skolene i Oslo-området, der­ iblant forstanderinnen ved Diakonissehuset, følgende brev fra elevene: «elevene er misfornøyd med bestemmelsen om bruk av lange strømper i sommermånedene. Vi synes ikke at et par sokker er mindre pent enn lange strømper. Det praktiske bør telle mer enn gamle regler. Derfor mener vi at i tiden 15.5–15.9 må kunne brukes hvite sokker. Fra og med 9.7. vil dette bli praktisert» Den 10.7. møttes forstanderinnen for å drøfte saken, de fastholdt reglementet med lange strømper: «Til uniformen hører strøm-

per og sko med nærmere bestemt farge.» Avisene fikk tak i saken. Vårt Land begynte: «Sommer­ sabotasje ved flere av Oslos sykehus i dag. Søstre og elever setter seg opp mot gitte bestemmelser om skotøy og strømper.» Aftenposten fulgte opp (10.7. 1952): «Nestekjærlighet uten strømper –» Vårt Land (11.7.1952): «Mye skrik og lite ull-(strømper).» Saken fikk en rask slutt – forstanderinnene gav etter. 18.7.1952 har Vårt Land følgende overskrift: «Sykepleieelevene trakk lengste strå – for ikke å si korteste strømper»

Faksimile Vårt Land 18.07.1952.

Fremtidens sykehjem Torsdag 23.03.2017 ble det levert inn søknad til Sykehjemsetaten om prekvaifisering for bygging og drift av to sykehjem på Lovisenbergområdet.

er, Doffin, en konkurranse om prekvalifisering for å bygge og drifte sykehjem. Konkurransen ble lyst ut blant de private idéelle organisasjonene som disponerer tomt og som har økonomi og profil som svarer til kvalifikasjonene. Konkurransen går ut på å synliggjøre at man har erfaring og evne til å bygge nye bygg for sykehjemsdrift og en organisasjon som er i stand til å drifte dem. Stiftelsen DiaFør jul i 2016 lyste Sykehjems­ konissehuset Lovisenberg disetaten ut på den offentlige ponerer tomt og har gjennom basen for offentlige anskaffels- nesten 150 år vist at den evner

muligheter for å kunne bygge og drifte ett nytt psykiatrisk og ett nytt somatisk sykehjem på Lovisenberg-området. Tilbudsfristen var 24.03, men vi valgte å levere i god tid. Nå gjenstår det bare å vente på resultatet. Oslo kommune ved Sykehjemsetaten skal prekvalifisere 5 -7 leverandører som i mai vil motta selve konkurransegrunnlaget for det som skal være utgangspunktet for et tilbud som skal leveres i november. Valg av leverandør vil skje på nyåret i 2018.   Tusen takk til alle som har bidratt i prosessen så langt!

å bygge og drifte helseinstitusjoner. Aldershjemmene var forløperen for sykehjemmene og Diakonissehuset var først med å etablere slike – allerede i 1880, så vi har lang erfaring med å drive slike institusjoner.  Vi mener vi er godt kvalifisert for å bygge og drifte sykehjem. Med Cathinka Guldberg-sente­ ret Lovisenberg, Lovisenberg Omsorg+, Lovisenberg diakonale høgskole og Lovisenberg Diakonale Sykehus har vi en ramme som gir oss noen unike Prosjektleder Erik K. Normann.


14

Nr. 1 – April 2017

-posten

Biblioteket presenterer

Å fullføre et liv – Omsorg for døende og de som står nær Astrid Rønsen og Rita Jakobsen Gyldendal akademisk, 2016

Astrid Rønsen, førstelektor ved NTNU (t.v.) og Rita Jakobsen, førsteamanuensis ved Lovisenberg diakonale høgskole (t.h.) lanserte i høst sitt bokprosjekt.  På lanseringen ledet Anne Grosvold samtalen med de to forfatterne og Jonas Gahr Støre reflekterte rundt bokens tema og politikken knyttet til dette.  Faglig interessefelt for begge to er palliasjon, demens og ledelse. Jakobsen og Rønsen har tidligere jobbet sammen, men dette er første gang de har samarbeidet om å skrive.

I takt med at vår medisinske forståelse stadig blir bedre, tilpasses behandlingen døende får av helsevesenet. Men i tillegg til det rent medisinske palliative aspektet, er det også en annen side ved livets slutt som kan falle litt bort innimellom samtalene om sjekklister, medikamenter og rapportering. For hva skjer egentlig med oss mennesker i møte med døden? Boken «Å fullføre et liv» stiller ikke nødvendigvis dette spørsmålet, men forfatterne undrer seg over hvordan vi forholder oss til oss selv og hverandre når livet utfordres og noen vi er glad i vet at døden nærmer seg. Boken skiller seg ut innenfor det palliative feltet ved at de lar personlige, ekte fortellinger være hoveddrivkraften i boken, fremfor eksempler og konstruerte «cases». Med dette ønsker forfatterne at leseren skal få et dypere innblikk i hvilke prosesser som foregår i møtet mellom omsorgsutøveren og pasienten, men også familiens og de pårø-

rendes situasjonsforståelse. Boken er forankret i hospiceteorien, beskrevet av Cicely Saunders. Boken avsluttes med to kapitler som kan forstås som innlegg i debatten om hvorvidt vi tar godt nok vare på alvorlig syke og døende, og gir et sterkt uttrykk for at vi trenger en mer helhetlig tilnærming til personer som skal dø i det norske helsevesenet. Tidlig i februar fikk jeg mulighet til å intervjue forfatterne av boken, Astrid Rønsen og Rita Jakobsen, som begge to er sykepleiere. Astrid Rønsen er nå leder for Hospiceforum Norge mens Rita Jakobsen er forsker på feltet og ansatt på Lovisenberg diakonale høgskole. Hvorfor valgte dere å legge så stor vekt på personlige fortellinger i boken? Rita: Vi har troen på at den gode omsorgen i det å fullføre et liv handler veldig mye om å være nærværende i de situasjonene

som oppstår, der du enten er invitert inn eller har en profesjonell rolle. I boken lar vi fortellingen være basen, og så går vi ut og inn i fortellingen for å løfte frem perspektiver som fortellingene i seg selv inviterer til, men ikke gjør. Vi går inn og drøfter hva det er som skjer, og diskuterer hva som kunne ha skjedd og eventuelt hvorfor det ikke skjedde. Vi ønsker å legge vekt på kompetanse og klokskap, som gjør pleieren i stand til å være nærværende i møtet. Klokskap handler om både kunnskap, talent og varhet, det handler om å ha kompetanse til å møte mennesker i vanskelige situasjoner uten å på forhånd vite hva som skal skje. Astrid: Det er noe av det magiske som skjer i disse møtene hvor det står så mye på spill. Hadde du gått inn med en forberedthet eller en plan om hva dette skulle munne ut i, så hadde det vært begrensende i situasjonen. Ved å gå inn åpen, med blanke ark, men ikke et

tomt hode, gjør at det er mulig å la ting vokse frem i møtene. Det tenker jeg er det som er god hjelpekunst! Rita: Hvis vi tenker at denne boka skal være nyttig for sykepleiere og helsearbeidere; hvordan kan vi da skape en forståelse for at den gode og kloke sykepleieren er den som tør, og har krefter, mot og klokskap til å stå der og kanskje være en slags forløsende person inn i vanskelige situasjoner, og likevel ikke nødvendigvis ha svar? Vi ser i disse fortellingene at du ikke alltid behøver å ha de riktige svarene, kanskje du bare skal være lyttende tilstede og undre med pasienten eller familien. Astrid: Vi bryter på en måte med den vanlige biomedisinske tankegangen som er så styrende for veldig store deler av helsetjenestefeltet, men den faglige grunnmuren er grunnleggende hele tiden. Vi tar alltid utgangspunkt i de unike situasjonene. Du må forvente at folk har medisinsk, sykepleiefaglig eller annen


Nr. 1 – April 2017 type kompetanse til å gå inn i bad. Vi skal også på Dialogfodisse møtene. rum i Son, et folkemøte for folk flest med ulike temaer. Men da Hvorfor var det viktig for dere er det også ekstra interessant å skrive boken sammen? at den første bokanmeldelsen som har kommet ut har komAstrid: Denne boken kunne jeg met i Tidsskrift for Den norske ikke ha skrevet alene. Det hadde blitt en helt annen bok, for jeg kunne ikke gjort meg Ritas refleksjoner om den praksis jeg har stått midt i med begge bena, det hadde blitt for nærsynt. Det er det jeg tenker kanskje er det spennende og unike med boka til meg og Rita. Rita: Vi er begge to også interessert i fortellingen som en pedagogisk måte å forstå andre mennesker på. Jeg har en doktorgrad i profesjonspraksis, og fortellinger var veldig viktig i min doktorgrad, og Astrid har jobbet med disse fortellingene i årevis. Sånn sett er vi et team som fungerer veldig godt sammen, fordi vi har samme mål og egentlig samme perspektiv, men fra litt ulike ståsteder. Astrid: Jeg har jo vært en del av den helsepolitiske debatten når det gjelder helseomsorg for døende i veldig mange år, mens Rita har hatt et annet blikk inn. I samarbeid med Rita har jeg fått anledning til å skrive om ca. 50 versjoner av de to siste kapitlene! Takk og lov for samarbeidet, for det har tvunget meg enda flere hakk til å sakliggjøre debatten som jeg har vært en aktiv del av, og som vi avslutter boken med å snakke om. Hvem er denne boken ment for? Astrid: Rita og jeg har ikke skrevet en bok bare for sykepleierstudenter. Vi har skrevet for dem også, men vi har bevisst valgt et språk som er mye mer tilgjengelig og alminnelig enn det typiske helsetjenestespråket. Rita: Jonas Gahr Støre leste nesten hele boka i sammenheng med lanseringen av boken, og han sa eksplisitt at han likte at vi også brukte et metaforisk språk. Vi har titler som f.eks. Takk og lov for sandkassa. Vi bruker bl.a metaforer når budskapet er vanskelig å få frem i akademisk tekst. Så vi har ikke skrevet boken bare for helsepersonell, men vi ønsker jo virkelig at de skal lese den. Astrid: Det som er morsomt er at vi har fått henvendelser fra veldig ulike miljøer. For eksempel har vi blitt invitert til Scene 5 på Lillestrøm, som skal ha bok-

-posten legeforening, hvor anmelderen Siri Brelin, leder for ledergruppen innenfor Norsk forening for palliativ medisin, virkelig griper dette fortellergrepet vårt. Og når den delen av helsevesenet som har så stort innflytelse, og som i

15 stor grad er premissleverandører for veldig mye av fagfeltet, fanger hovedpoenget vårt, da er det virkelig håp!


16

Nr. 1 – April 2017

-posten

Verdien av frivillig arbeid

Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg (CGSL) er velkjent for sitt varierte og innholdsrike kulturprogram for pasienter og pårørende. Kirsti T. Schiøtz er kultur- og frivillighetsleder på CGSL, og er den som sammen med sitt team setter sammen kulturprogrammet for hvert halvår. Vi har snakket med henne om frivillighet. Tekst: Kirsti T. Schiøtz og Silje B. Hammersmark Foto: Kirsti T. Schiøtz

På CGSL har de pr. i dag 42 frivillige. Blant dem er det et stort aldersspenn. Den yngste frivillige er 17 år og eldste er 88. Oppgavene er mange og varierer både i innhold og omfang. Mange frivillige er i full jobb, noen

studerer og andre er pensjonister. Men man ser likevel et fellestrekk som går igjen – de har et oppriktig ønske om å gjøre noe for andre. Noen er besøksvenner, andre leder ulike musikk- og sangstunder. Det er også frivil-

lige som arrangerer strikkegrupper eller høytlesning, og andre som hjelper til ved andakt. Flere frivillige er med på turgruppe sammen med pasientene hver torsdag, og andre er faste følgesvenner til ulike arrangementer. Hva tror du motiverer mennesker til å drive med frivillig arbeid? – Jeg tror vi får like mange svar som det er frivillige hvis vi spør dem om dette. En viktig motivasjonsfaktor for frivillig arbeid er et oppriktig ønske om å gjøre noe for andre. Men frivillighet har også en annen dimensjon. Det handler ikke om at man «ofrer seg» for andre. Tvert imot kan frivillig arbeid også ha et skjær av egennytte ved seg. Det å gjøre noe for andre er ofte til gjensidig glede og nytte. Det er god helse i frivillig arbeid! Det er rett og slett bra for oss å være engasjert i noe utenfor oss selv og våre umiddelbart nære. Det er helsefremmende – det gjør oss godt, sier Kirsti T. Schiøtz. Gjennom frivillig arbeid kommer våre verdier til uttrykk. På et litt dypere plan tror jeg det handler mye om hvem vi ønsker å være. Hva har jeg å gi andre? Hvem ønsker jeg å være som medmenneske? Ved å reflektere rundt spørsmål som dette, kan vi lære oss selv litt bedre å kjenne. Vi kan få økt selvinnsikt og kanskje også bedre forståelse for andre. Kort sagt får vi muligheten til å bli et bedre medmenneske. Og det er fint, smiler kultur- og frivillighetslederen.

Vil du være frivillig hos oss?

Høytlesning hver tirsdag med Anh Thu og Maia.

Kontakt kultur- og frivillighetsleder Kirsti T. Schiøtz. E-mail. Kirsti. schiotz@lovisenberg.no Mobil: 92014856


Nr. 1 – April 2017 Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad; og vil du gjerne lukka nå, då først deg sjølv du gløyma må (Mikael Aksnes: Smaadikt (1904), Lukka.) Hvorfor er det så viktig for dere å ha frivillige? – På Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg ønsker vi å bidra til å gi «Næring til livet». Ansatte gjør en fantastisk viktig jobb her. De gir god omsorg og pleie, sørger for godt daglig stell og god trivsel på avdelingene. Men også våre frivillige gjør en viktig innsats når de gjennom sitt engasjement og sitt nærvær bidrar til at pasientene opplever mange gode øyeblikk. Dette er vi svært glad og takknemlig for.

17

-posten hørt og føle at de hører til i den store «Lovisenberg-familien». Vi har gjennom året flere møtepunkter som bidrar til å styrke felleskapet. Dette er både nyttig og viktig for å kunne dele erfaringer, lære litt av hverandre og ikke minst også treffes i en sosial setting. Fristedet i Lovisenberg kirke er en fin arena for slike møteplasser. Da treffes vi først til et måltid på Diakonissehuset, for deretter å gå til sykehjemmet og hente pasienter som ønsker å bli med på arrangementet i kirken etterpå. Hva gjør man hvis kan kunne tenke seg å bli frivillig på CGSL?

Vi trenger stadig flere frivillige til mange forskjellige oppgaver. Har du f.eks lyst til å være besøksHvordan samarbeider du som venn, hjelpe til ved våre ukentkultur-og frivillighetsleder lige konserter, følge til kino på med de frivillige? Lovisenberg Omsorg+ på søndager, eller blir med på turgruppe – Det er viktig for meg å følge på torsdager? Da vil vi gjerne opp de frivillige på en god måte. høre fra deg! De fortjener virkelig å bli sett,

«Frivillighet handler om menneskelige verdier som omsorg, trygghet, medmenneskelighet.» «Det å vere frivillig har ein eigenverdi, der man får minst like mykje tilbake med ei god kjensle av å gjere noko nyttig for nokon andre.» (Helse og omsorgsdepartementet: Nasjonal strategi for frivillig arbeid på helseog omsorgsfeltet (2015–2020)

Frivillige som er faste følgevenner for pasienter til og fra kulturarrangementer på kveldstid.


18

Nr. 1 – April 2017

-posten

«Med god bagasje på livets reise»

Vår første forstanderinne, Cathinka Guldberg, var opptatt av barn og startet barnehjem på Lovisenberg i 1904. Da det ble nedlagt i 1971, ble Cathinka Guldberg barnehage opprettet i Lovisenberggata 4b, og siden da har Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg drevet barnehage. I 2013 flyttet barnehagen til Lovisenberggata 7A, og har nå 65 barn fordelt på fire avdelinger. Visjonen «god bagasje på livets reise» jobber barnehagens ansatte aktivt med hver eneste dag og målet er at barna skal fylle sin ryggsekk med gode verdier og varierte opplevelser som gjør dem godt forberedt til å møte nye utfordringer.

Tekst : Linn S. Jacobsen Foto: Linn S. Jacobsen, Anja C. Hansson og Silje B. Hammersmark I barnehagen er det både kommunale plasser, egne plasser for barn av foreldre som jobber på Lovisenberg Diakonale Sykehus, og i tillegg har vi noen plasser

for barn av studenter ved Lovi– Vi ønsker å styrke barnas senberg diakonale høgskole. selvtillit og selvfølelse, og legger til rette for at hvert barn skal få føle på mestring. Alt etter alder Jeg kan og behov, forteller førskolelæ«Jeg kan» er vårt felles satsings- rer Carla Urrutia fra avdelingen område i barnehagen, og på den Lykketroll. største avdelingen gjennomføres Hun jobber på avdelingen for dette gjennom hele barnehage­ de eldste barna, med et brennenhverdagen. de ønske om at barna skal få nettopp god bagasje på livets reise. Måten dette blir gjort på er å se hvert enkelt barn, forklarer hun. Gjennom daglig observasjon knytter vi trygge og tillitsfulle relasjoner, vi deltar i lek og er tilstede for barna.

Dans og bevegelse Uttrykket «jeg kan» blir ofte belyst, og vi er bevisste på å løfte fram det barna kan, samtidig som vi motiverer dem til å prøve seg på det de ikke kan. Etter å ha sett på barnas ønsker og interesser, har Lykketroll valgt dans og bevegelse som sitt årstema. Ved slutten av barnehageåret skal de framføre en musikal. Vi ønsker å la barna medvirke i barnehagehverdagen slik at de føler seg sett og hørt. Det gjør vi ved å tilrettelegge aktiviteter etter deres ønsker og behov, både i planlagte og ikke-planlagte situasjoner, fortsetter Urrutia.

Metodeplan

God bagasje på livets reise er barnehagen visjon.

En gang i uken har vi avdelingsmøter der vi ansatte deler våre observasjoner og kommer med innspill til hva barna trenger. På avdelingen Sjarmtroll er vann og vår tema for mars. Med dette skal barna få se og være med på ulike eksperimenter med vann. Vi har allerede brukt konditorfarge og brusetabletter sammen med vann og olje, slik at barna fikk se hvordan vannet oppfører seg. Min erfaring fra barnas reaksjon var at de ble fascinerte og syns det så kult ut, samtidig som

de ikke helt forstod hva som egentlig skjedde her. Senere skal vi også farge og fryse vann til is. Vi har også ulike formingsprosjekter der vi nå bruker vårfarger. Målet her er å la barna bli kjent med årstiden vi er i, og hva som skjer i naturen.

Våre verdier Kvalitet og Nestekjærlighet er også barnehagens verdier. Gjennom disse har vi hovedfokus på å gi og formidle viktigheten av vennskap, trygghet og omsorg. Tanken bak disse ordene er at barna skal legge dem i ryggsekken sin og ta de med seg gjennom hele livet sitt. Alt vi noensinne trenger å vite, har vi jo allerede lært i barnehagen! – Med dette som baktanke ønsker vi å utforme en god og givende dag i barnehagen, sier Urrutia. – Vi jobber med å være gode forbilder for barna, sier fagarbeider Nora Bysveen, fra en av småbarnsavdelingene. Vi viser dem at vi kommer lenger med å vise omsorg og kjærlighet, også veileder vi dem igjennom leken ut i fra dette, fortsetter hun.

Ordensbarn På avdelingen Rompetroll er tema for denne måneden yrke. – Vi skal få besøk av brannmenn, vi skal besøke sykehuset vårt og kanskje blir det også en tur til et gartneri, sier førskolelærer Gino Lagomarsino. Videre forteller han om andre ting som de jobber med på avdelingen. Ukentlige ordensbarn er en av dem. Oppgavene er for eksempel å dele ut matbokser og drikkeflasker. – Å ha ordensbarn handler om mestring, ansvar og plikter. Det er gøy og barna liker å utføre oppgavene de får utdelt, forteller Lagomarsino.


Nr. 1 – April 2017

-posten

Barnehagen vår – et vakkert bygg!

Tanzaniaprosjektet

Fellessamlinger

En til to ganger i året reiser to ansatte fra Lovisenberg diakonale barnehage til Harriets Children’s Home i Tanga i Tanzania. Harriets Children’s Home er et døgndrevet barnehjem for funksjonshemmede barn som barnehagen har inngått et samarbeid med. – Målet med disse reisene er å kartlegge hva barna på Harriets Children’s Home har behov for, og sikre at disse behovene blir ivaretatt. Vi bidrar til kompetanseheving gjennom råd og veiledning for barnehjemmets ansatte, forteller førskolelærer Caroline Smidsrød fra avdelingen Sjarmtroll. Hun har allerede vært i Tanzania én gang, og skal ned dit i disse dager sammen med pedagogisk leder Camilla Arnesen fra avdelingen Rompetroll. – Vi som jobber i Lovisenberg diakonale barnehage kommer med vår faglige kunnskap og erfaringer, og prøver å tilpasse dette inn i en veldig annerledes kultur. Dette for at tilbudet på Harriets Children’s Home skal bli til det beste for barna som bor der, fortsetter Smidsrød.

Før hver tur har barnehagen fokus på å opplyse barna om Tanzaniaprosjektet. Da har vi samlinger hvor vi synger sanger om “Dyrene i Afrika» og viser bilder av jentene på Harriets Children’s Home og hvordan deres hverdag er. – Vi har sett at det er virkningsfullt å vise barna bilder av oss selv sammen med barna på Harriets, i nærområdet og med afrikanske dyr. Det er lettere å skape interesse og nysgjerrighet blant barn når de selv ser noen de har et forhold til. Derfor bruker vi ansatte mye av oss selv når vi formidler prosjektet til barna, sier Smidsrød.

Samlingsstund Hver dag har vi samlingsstund der vi synger og snakker om aktuelle ting som passer for barna. En fredag i måneden har vi også fellessamling for hele barnehagen med ulike tema. Det kan være nissefest, karneval, musikk, «hjertedagen» eller samlinger der vi forteller og skuespiller bibelfortellinger. Den siste fellessamlingen vi hadde handlet naturligvis om reisen til Harriets Children’s Home i Tanzania.

Tanzaniasamling for alle barna i barnehagen.

19


20

-posten

KOLS – økt forståelse av pasientenes symptomer M.Sc. Vivi Lycke Christensen har forsvart sin ph.d. avhandling: Symptom Experiences in Patients with Chronic Obstructive Pulmonary Disease (COPD): A crosssectional study. Tekst og foto: Catrine Hovland Ottervig Den 7. mars disputerte Vivi Lycke Christensen, som er høgskolelektor ved avdelingen for master, etter og videreutdanning ved Lovisenberg diakonale høgskole. Vi har tatt en liten prat med henne for å høre mer om disputasen og hennes forskning.

Forsker på KOLS

Nr. 1 – April 2017 De fant at over 70 % av pasientene opplevde symptomer som tungpustenhet og utmattelse, mens over 50 % av pasientene rapporterte symptomer som hoste, bekymring og smerte. Hos pasientene med alvorlig og svært alvorlig KOLS ble tungpustenhet rangert som det hyppigste, mest kraftfulle og mest plagsomme symptomet. Pasientene med moderat KOLS opplevde sterke smerter og var smertepåvirket i det daglige. Smertene var lokalisert i korsrygg, skuldre og nakke. Videre ble pasientene delt inn tre grupper ut fra høy, middels eller lav forekomst av symptomer. Gruppen med høy forekomst av symptomer rapporterte høy grad av bekymring. Flertallet av disse pasientene var kvinner, yngre i alder og hadde et høyere antall eksaserbasjoner (forverrelser) i løpet av det siste året sammenliknet med de andre gruppene. Generelt fant man at KOLS pasientene rapporterte høy grad av symptombelasting uavhengig av alvorlighetsgrad av sykdommen. Budskapet fra studien er at det er viktig å kartlegge symptombelastningen hos pasientene i alle stadier av sykdommen, også i en stabil fase, slik at pasientene får en bedre tilpasset behandling og lindring av sine symptomer og plager.

Hensikten med doktorgradsstu- Vivi Lycke Christensen. dien er å forstå symptomene til pasienter med KOLS og hva som KOLS-pasienter ved inklusjon. Hensikten var å øke forståelsen (Sammendraget ble først pub­ ligger bak disse. Pasientene ble fulgt over et år, av symptomer som KOLS pasi- lisert på UiO.no) og fikk spørreskjema i posten entene opplever. Hvordan var følelsene og hver 3.måned. Nå blir det viktig forventningene i tiden før å analysere dataene fra 3, 6, 9 disputasen? og 12 mnd for å undersøke om FAKTA symptombelastningen til KOLS – Det var mye nerver og spen- pasientene varierer over tid. Bedømmelseskomité ning i forkant av disputasen, forteller Vivi Lycke Christen- Sammendrag av 1. opponent: Førsteamanuensis Randi Andenæs, Høgskolen i sen. Fokuset de siste to ukene Oslo og Akershus, Oslo, Oslo, doktorgradsstudien har kun vært rettet mot denne dagen. Pasienter med kronisk obstruk2. opponent: Forskningsleder Frode Gallefoss, Sykehuset tiv lungesykdom (KOLS) oppleSørlandet, Kristiansand, Kristiansand, Er du fornøyd nå som det er ver ofte mange symptomer som overstått? følge av sykdommen. Mer kunn3. medlem av bedømmelseskomiteen: Professor Jørund skap om mengden symptomer Straand, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og – Jeg er veldig fornøyd med hele og forholdet mellom dem kan samfunn, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo, dagen. Dyktige opponenter gjor- gi mer informasjon om mekade at dagen ble en uforglemmelig nismene bak symptomene og   opplevelse, forteller Christensen. alvorligheten av dem. Disputasleder: I sin avhandling Symptom Professor Ragnhild Hellesø, Institutt for helse og samfunn, Også må jeg nesten spørre: Experiences in Patients with Hva er veien videre nå som Chronic Obstructive Pulmonary Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo disputas er overstått? Disease (COPD): A cross-sectioHovedveileder: nal study, har Vivi Lycke Chris– Doktorgradsstudien, som er tensen og medarbeidere underProfessor Tone Rustøen, Institutt for helse og samfunn, Det en del av et større prosjekt, er søkt symptombelastningen til medisinske fakultet, Universitetet i Oslo en tverrsnittstudie som har kart- KOLS pasienter med moderat, lagt symptombelastningen til alvorlig og svært alvorlig KOLS.


Nr. 1 – April 2017

-posten

21

Velfersdstiltak ved LDH

Lovisenberg studentvelferd – LOS arrangerer eksamens-Yoga Eksamenstid er gjerne en tid preget av lange dager på lesesalen, høye skuldre og følelser av stress. LOS ved LDH har derfor bestemt seg for å gjøre noe ekstra for studentvelferden denne våren for å gi rom for avspenning i den kommende eksamensperioden.

Tekst og foto: Catrine Hovland Ottervig Flere forslag til tiltak, inspirert av studentenes ønsker, ble vurdert og en spørreundersøkelse med tre alternativer ble sendt ut til alle studenter i Canvas og distribuert av studentene i velferds­ utvalget. Resultatet ble at flertallet av studentene ved LDH stemte på yoga/meditasjonskurs i eksamenstiden. Tider og sted vil bli annonsert så følg med på LDHs Facebookside og oppslag på høgskolen.

Alle studenter ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) er automatisk medlem av LOS. Dette er høgskolens egen velferdsordning og tilsvarer ordningen med studentsamskipnad. Gjennom LOS har studentene tilgang til ulike velferdsgoder, og ordningen finansieres gjennom semesteravgiften. Les mer på ldh.no

LOS styres av et velferdsutvalg som består av ansatte og studenter. Avbildet er de tre studentene i utvalget. Fra venstre: Aksel Kvalsvik, Lillian Villanueva, Sondre S. Grasbekk.


22

Nr. 1 – April 2017

-posten

Den utfordrende tvangen Vårens etikkseminar på høgskolen hadde temaet: Tvang: beskyttelse for hvem? Vi erfarer at tvang er utfordrende, både for de som utsettes for tvang og for de som utfører den. Er det mulig å ivareta både pasientens verdighet og hjelperens sikkerhet?

Tekst: Liv Arnhild Romsaas Foto: Catrine Hovland Ottervig Tvang i helsevesenet er et begrep og fenomen som jevnlig kommer opp i samfunnsdebatten og i media, og det er noe som man-

Stort oppmøte på etikkseminar på Lovisenberg diakonale høgskole.

ge som jobber i helsevesenet må forholde seg til i hverdagen. Det er kanskje mest tydelig innenfor psykiatrien, men bruk av tvang finnes også i sykehjemshverdagen, og både som studenter og profesjonelle sykepleiere må vi forholde oss til tvang, med det det innebærer av dilemmaer.


Nr. 1 – April 2017

23

-posten

Temaet for etikkseminarene bestemmes sammen med studentrepresentanter for å forsøke å løfte frem saker som studentene opplever som relevante, og gjennom vårens seminar ønsket vi å belyse ulike sider av tvang som beskyttelse, og ivaretakelse av verdighet hos både pasient og hjelper. De fire innlederne utfylte hverandre på en god måte. Kevin Ivanowitz fra Inntak ved akuttpsykiatrisk avdeling på Lovisenberg Diakonale Sykehus snakket om hvordan de har klart å redusere bruk av tvang og beltelegging og hvilke erfaringer, tanker og vurderinger som både har ligget til grunn for, og kommet ut av, dette? Etter å ha jobbet grundig med å analysere hvilke tvangsmidler som ble brukt og når de ble tatt i bruk, bestemte de seg for å fokusere både på kulturendring og på å endre strukturer. Resultatet har blitt en gjennomgående endring i holdning og kultur med en ledelse som er involvert og tilstede,

Heidi Hetland, institusjonssjef Kevin Ivanowitz, avdelingsle­ på Cathinka Guldberg-senteret der inntaksposten Lovisenberg Lovisenberg. Diakonale Sykehus. og som systematisk følger opp bruk av tvang. Vi fikk videre to ulike stemmer fra mennesker med egenerfaring som pasient under tvunget psykisk helsevern, som fra hvert sitt ståsted delte erfaringer og refleksjoner ut fra de de selv har

opplevd. Det var to sterke kvinner som på hver sin måte blant annet utfordret oss til å aldri glemme at pasienten også først og fremst er et menneske med rettigheter og med en sårbarhet. Institusjonssjef Heidi Hetland fra Cathinka Guldberg-senteret

Lovisenberg innledet så utfra hvordan «gråsonehverdags­ tvangen» håndteres. Hun tegnet opp flere av dilemmaene knyttet til at bruk av tvang aldri er svarthvitt – det har alltid elementer av gråsone i seg. Når kan man si med 100% sikkerhet at bruk av tvang er det eneste/beste alternativet? Og – hva gjør det med sykepleiere og helsearbeidere å utføre tvang? Vi både reagerer ulikt og har ulik toleranse for bruk av tvang. Det finnes ingen fasit på riktig reaksjon, men hun trakk også frem at nettopp det gir en mulighet til å reflektere sammen for å sikre en mest mulig etisk forsvarlig bruk av tvang. Tvang som tema engasjerte bredt. For første gang måtte vi åpne mellom auditorium 7 og 8, og det ble en interessant panelsamtale hvor flere studenter kom med innspill og spørsmål som bidro til å knytte temaet inn i deres hverdag, og hvor panel­ deltakerne både utfordret og utfylte hverandre.

GODE MØTEPLASSER PÅ LOVISENBERG

Fristedet

Andakt

Tankestedet

Åndelig inspirasjon Kulturkvelder i Lovisenberg kirke Første onsdag i måneden Hver første onsdag i måneden Kl.18.00 18.00i kirken. kl. Måltid fra frakl. kl.17.00. 17 Sted: Mor Guldbergstuen Sted: 1.etg.Mor på Guldbergstuen. Diakonissehuset 1.etg. på Diakonissehuset. 5/10 : ”Duften av liv” Måltidsfellesskap, og et sted m/ 2/11 : Helena T. Leinebø åvenner ta tilbake den sakte tiden. 7/12 : Gospel Følg oss gjerne på Fristedets egen facebookside.

Den gode samtalen Onsdagerkl.Kl. 11.00 Onsdager 11-11.30 Sted:Kapellet Kapellet 2. etg. Sted: i 2.i etg. på på Diakonissehuset. Diakonissehuset.

Sisteonsdag onsdagi måneden i måneden Kl. 16-17.30 Siste kl. 16-17.30. Sted:Mor MorGuldbergstuen. Guldbergstuen Sted: 1. etg. etg.på påDiakonissehuset. Diakonissehuset 1.

Kristent fellesskap 21/9 : Liv A Romsaas i28/9 hverdagen. : Arne Braut 5/10 : B.Thorbjørnsen En rolig: stund med 12/10 Jon Egil Rø andakt, 19/10 bønn og sang. 26/10........

Måltid Visdomsord 28/9 26/10 Samtale 30/11 Livsrefleksjon. Måltid – Visdomsord - samtale Livsrefleksjon


24

Nr. 1 – April 2017

-posten

Å være frivillig gir meg noe fint tilbake! Du jobber som frivillig her på Lovisenberg. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for hvorfor du er engasjert her?

Sara Skilhagen Thormodsen er 30 år og kommer fra Haugesund. Hun er siviløkonom med spesialisering i samfunnsøkonomi fra Norges handelshøyskole, og har hatt flere deltidsjobber på både sykehjem og i hjemmesykepleien. Sara jobber for tiden i Helsedirektoratet, og har vært frivillig for Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg siden september 2013.

Tekst Anja C. Hansson Foto: Privat

Jeg har alltid syntes at det er veldig givende å være med eldre mennesker som har lang livs­ erfaring og gode smil på lur. Da jeg begynte å arbeide etter studiene ønsket jeg å bidra med noe utenfor jobben, som samtidig gav meg noe fint tilbake. Frivillighet innenfor eldreomsorgen var dermed noe som sto høyt på lista. Grunnen til at det ble nettopp Lovisenberg var at det var ei venninne av meg som jobbet som frivillighetskoordinator på det tidspunktet. Jeg er heldig som får være frivillig på Lovisenberg da det arrangeres så mye flott for beboerne her, noe som gjør det enkelt for meg å bidra med det lille ekstra. Hvordan ser en arbeidsdag som frivillig ut? En arbeidsdag som frivillig starter som regel etter kl. 16, da jeg jobber dagtid. Jeg tar på meg frivillig-skiltet mitt og går opp i atriet på Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg for å møte frivillighetskoordinator og de andre frivillige. Jeg bruker som

regel å bidra ved tilstelninger, som for eksempel konserter, slik at det er gjerne en del ressurser i gang allerede når jeg kommer. Etter å ha møtt de andre går vi rundt på avdelingene og informerer om at det er konsert, og hører om det er noen som ønsker å bli fulgt bort. Under konserten tilbyr vi en kopp ­kaffe/te til de som ønsker det. Etter at konserten er ferdig følger vi de som trenger hjelp tilbake til avdelingen sin. Det er alltid litt liv og røre rundt konsertene, og det er veldig hyggelig å slå av en kort prat eller utveksle et smil med de som har vært tilstede.

Hva er ditt forhold til tro?

Kan du fortelle om en god opplevelse du har hatt som frivillig?

Hva er din yndlingsrett?

Jeg husker spesielt en julekonsert hvor jeg deltok som frivillig. Mot slutten av konserten skulle vi synge sammen til «Deilig er jorden». Da sang alle beboerne så stolt og høyrøstet at vi nesten ikke hørte de som holdt konserten. Det syntes jeg var en veldig fin opplevelse fordi det viste hvor tilstede alle beboerne var, og hvor mye denne sangen faktisk betydde for dem.

Jeg har et åpent forhold til tro. Hva er hellig for deg? Utsikten fra en fjelltopp. Hva er din favoritt bok? Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Philipp Sendker. Hva er din siste kulturopplevelse? Det var Fristedet i Lovisenberg kirke med Svein Tindberg og Guri Schanke.

Peking Duck syntes jeg er veldig godt. Når har du det aller best? Når jeg kjører på ski ned fjelltopper med masse nysnø. Hvis du strandet på en øde øy, hvem ville du da valgt å være sammen med? Min samboer.

-posten Organ for Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Ansvarlig redaktør: Vidar Haukeland Fungerende redaktør: Silje Brandsvoll Hammersmark Redaksjon: Catrine Hovland Ottervig, Johan Stenseth, Kari Børsum, Liv Arnhild Romsaas, Anja C. Hansson, Silje Brandsvoll Hammersmark og Kine Stirler Alm

Bladet er gratis. Signerte artikler står for forfatterens egen regning. Kommentarer, innlegg og tips kan sendes på e-post: lovisenbergposten@lovisenberg.no

Profile for Monica Hovland

Lovisenbergposten nr 1/2017  

Lovisenbergposten er et publikasjonssamarbeid mellom Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, Lovisenberg diakonale høgskole og Lovisenberg D...

Lovisenbergposten nr 1/2017  

Lovisenbergposten er et publikasjonssamarbeid mellom Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, Lovisenberg diakonale høgskole og Lovisenberg D...

Advertisement