Page 1

paraplyen n r . 1 · 2 0 1 8 · t i d s s k r i f t f o r h o r d a l a n d o g s o g n o g fj o r d a n e l e g e f o r e n i n g e r

LSA

Leger i ledelsen «Hadde Bergen kommune fulgt opp intensjonene i drikkevannsforskriften frem til 2004, hadde kanskje flere tusen Giardia-tilfeller vært unngått... » SIDE 10 YLF LV S

Frist meg inn i forskning «En PhD-utdanning er den øverste utdanning du kan få ved et universitet. Ja, nettopp utdanning, utvikling av tankeevnen» SIDE 14

De siste to år i sykehus «Meldingen om den sentrale enigheten mellom Legeforeningens forhandlingsdelegasjon og arbeidsgiverorganisasjonen Spekter kom som en gledelig nyhet » SIDE 24


Få multidose i e-resept med Infodoc Plenario journalsystem Infodoc revolusjonerte reseptforskrivningen ved lansering av e-resept i 2011. Nå blir våre leger enda mer effektive når Infodoc som eneste leverandør tilbyr multidose i e-resept. – fortsatt best på e-resept

2.5

Kontakt oss for mer informasjon: E-post: salg@infodoc.no Sentralbord: 415 32 020

infodoc.no


GUnnar RaMstad guramst@gmail.com

LEDER

Tilfeldige valg frem mot et rikt yrkesliv Etter mange år i legearbeid, og nesten like mange år som tillitsvalgt, slår det meg ofte at leger havner i sine jobber, i sitt spesialfelt, ved tilfeldigheter. Jeg har møtt mange leger som forteller at de heller ikke under studiet bestemte seg for hvilken retning de skulle slå inn på. Det kan være påvirkning fra kolleger tidlig i yrkeslivet, stemningen på en sykehusavdeling, faglige interessante prosedyrer og følelsen av mestring, som bestemmer hvilken retning vi skal gå. Valg av ektefelle, geografisk herkomst og utenomfaglige interesser er også med og bestemmer. Leger er privilegerte som har et bredt utvalg av faglige retninger. Muligheten for å finne et område som passer oss er stor. Det er et stort antall kliniske spesialiteter, en rekke laboratoriefag, samt rent offentlige administrative arbeidsoppgaver, som venter på oss etter studiet. I tillegg er det en rekke kolleger som skifter over til annet fagområde i løpet av yrkeslivet. Den store variasjonen gjør det sannsynlig at en ung lege kan finne et fag og en retning som gir et

godt yrkesliv. Leger må være klar over at vi, i forhold til store deler av resten av arbeidslivet, har det godt i så måte. Legeyrket gir oss mulighet til et rikt og interessant yrkesliv, nesten uansett hvor vi havner. Det er lett å fokusere på alt som kunne vært bedre; travle dager, lange vakter og svak lønnsutvikling. Og dette er fagforeningens oppgave, når det er berettiget. Men det er også fagforeningens oppgave å fremheve det som er bra i våre fag og våre yrkesliv. Jeg er redd beskrivelsen av våre arbeidsdager og vilkår, kan skremme vekk ungdom, dersom det blir for ensidig negativt. Jeg kjenner mange leger, meg selv inkludert, som mener vi har et godt og rikt yrkesliv, som igjen bidrar til at vi kan leve gode liv utenom arbeidsplassen. Som enkeltleger, og som legeforening, bør vi bli flinke å belyse og presisere dette.

paraplyen

TIDSSKRIFT FOR HORDALAND OG SOGN OG FJORDANE LEGEFORENINGER Paraplyen Ansvarlig redaktør: Katja Løvik katja.lovik@gmail.com Nr. 1 · 2018 — 28. årgang

Hordaland Legeforening Leder: Gunnar Ramstad Legenes hus, Kalfarveien 37, 5022 Bergen Tlf: 913 28 445 post@hordalandlegeforening.no

Sogn og Fjordane Legeforening Leder: Ronny Cassells kuremure@online.no

Design: Haltenbanken Annonsering, trykk & Grafisk produksjon: Molvik Grafisk orjan@molvik.no

NR. 1 · 2018 — PARAPLYEN

3


Tilbudet til Aleris Sykehus og Røntgen i Bergen Aleris tilbyr helhetlige pasientforløp fra diagnostikk til behandling, både på vegne av det offentlige og til private pasienter. Offentlige avtaler på: Ortopedi • Gastrokirurgi Røntgen • MR • CT • Ultralyd • Beinmassemåling

Privat tilbud uten ventetid Gastrokirurgi • Gynekologi • Hud • Indremedisin • Kardiologi • Mammografi Nevrologi • Ortopedi • Plastikkirurgi • Revmatologi Røntgen • Slankeoperasjon

Nesttun: tlf: 55 11 80 80 Marken: tlf: 55 59 99 99 Røntgen: tlf: 22 43 43 43 Henvisninger kan sendes via Norsk Helsenett. Ansv.lege: Erik J. Solheim


REDAKTØR

Katja LØvik katja.lovik@gmail.com

Legen. Én utdannelse, hundrevis av yrker. Medisinstudiet er seks år fylt til randen av nødvendig kunnskap og ferdigheter. Der andre studieprogrammer gjerne har mer enn et semester med frie studiepoeng, er det forståelig at medisinstudiet ikke kan tilby det samme. Den nye studieplanen ved UiB, ”Medisin 2015”, har likevel gitt plass til tre perioder med såkalte elektive emner i løpet av studiet, hvor studentene har mulighet til å velge blant en del relevante fag. De elektive emnene utgjør 18 av totalt 360 studiepoeng. Vi forlater universitetet med cand.med. og relativt lik kunnskap – alle har hatt anatomi og fysiologi, ped og psyk, nevro og hud. Herfra spres legene for alle vinder. Hvorfor velger vi å bli allmennspesialister, psykiatere, endokrinologer, kirurger? Motivasjonen for valg av spesialisering og

arbeidshverdag er ulik: frihet, utfordring, økonomi, forutsigbarhet. ”Kallet” om å hjelpe. Mye handler nok også om tilfeldigheter. En midlertidig stilling på en avdeling med hyggelige kolleger rett etter turnus, kan fort føre til en uventet spesialisering og et livsverk på avdelingen. Legerollen forandrer seg med tiden. Fra å være fullstendig mannsdominert utdannes det nå langt flere kvinnelige leger enn mannlige. Der legen for femti år siden kunne være en ubestridt livsguru kan pasientene nå rangere sine behandlere på legelisten.no. Ikke minst er det harde og lange vakter for sykehuslegene og fastlegene må korte ned konsultasjonstiden for å rekke rundt. ”Alle” jobber ubetalt overtid, ingen rekker å spise eller tisse. Har samvittigheten vår gått for langt? Er det vondt å være lege?

NR. 1 · 2018 — PARAPLYEN

5


ALLMENNLEGEN

35 år som allmennlege Jeg har jobbet som allmennlege i Bergen siden 1983, altså startet jeg FØR både driftstilskudd og pro capita-tilskudd var oppfunnet.

Øivind Wesnes Tillitsvalgt, Allmennlegeforeningen Hordaland owesnes@broadpark.no

Jeg har vært tillitsvalgt for Hordalands allmennleger, medlem i Allmennlegeforeningens landsråd, og styremedlem i Hordaland legeforening siden 2002. Jeg har også vært medlem i Legeforeningens landsstyre i en årrekke. Denne artikkelen er ikke skrevet på vegne av Legeforeningen. Livet styres ofte av tilfeldigheter, så også for meg. Jeg er vokst opp på Raufoss, et lite sted på indre Østlandet. Jeg har ingen leger i slekten, og grunnen til at jeg valgte medisinerstudiet var min far som mente at gode artiumskarakterer burde brukes til noe fornuftig. Dermed søkte jeg på medisinerstudiet i Bergen, kom inn rett fra gymnaset, og begynte i preklinikken høsten 1974. Etter turnus i Sogn og Fjordane og militærtjeneste på Haakonsvern, var det igjen tilfeldighetene som avgjorde min videre medisinske løpebane. Min gode venn på studiet, Axel Heienberg, hadde en far som eide en bygård i Nygårdsgaten i Bergen sentrum. Der var det ledige arealer, og i 1983 innredet vi vårt lille legesenter. Vi jobber fortsatt sammen i de samme lokalene, og feirer altså 35 år som allmennleger i 2018.

6

paraplyen — nr. 1 · 2018

Den gangen måtte man ha statlig etableringstillatelse for å kunne jobbe som allmennlege. Bergen kommune anbefalte dette, og tillatelsen ble gitt. Vi startet fra null, uten noen form for tilskudd, og har derfra gradvis bygget opp vår lille bedrift. Etter 30 år i faget besluttet vi oss for å modernisere vår praksis, så i løpet av de siste fire årene har vi utvidet vårt kontorareal betydelig og åpnet opp for tre «null-lister». Så i årene fra 2013 til 2017 har vi gradvis utvidet fra to- til femlegesenter. Dette har vært en arbeidskrevende, men svært givende prosess, som har gitt oss tre nye, unge og svært hyggelige kolleger. Nå litt historie: Jeg har personlig opplevd de to siste revolusjonene innen norsk allmennmedisin. Først overgangen fra en ren stykkprisbetaling til driftstilskuddsmodellen. Driftstilskuddet til den enkelte lege var oppdelt i tre klasser, der man fikk større tilskudd jo høyere klasse man hadde. Det var faste regler for hvilken klasse man skulle tilhøre. Problemet var at kommunen likevel bestemte dette. Så selv om man tilfredsstilte kravene til en tilskuddsklasse, holdt kommunen ofte igjen


ALLMENNLEGEN

VI OPPLEVER OFFENTLIGE MYNDIGHETER SOM VÅR MOTPART, ALDRI SOM ALLIERTE.

og ga tilskudd tilsvarende en lavere klasse, med begrunnelse i ”kommunens vanskelige økonomi”. Selv måtte vi gjennom mange forhandlingsrunder med kommunens helseavdeling før vi fikk rett tilskuddsklasse. Denne modellen medførte altså at allmennlegevirksomheten direkte påvirket kommuneøkonomien. For hver ny allmennlege ble kommunen påført en fast årlig utgift. Kommunene holdt dermed igjen etableringene, for å spare penger, og dermed ble det etter hvert en stor mangel på allmennleger. Som et svar på dette, ble det etablert mange helprivate allmennlegekontorer (som senere ble innlemmet i fastlegeordningen). Det er altså lett å forstå at primærlegevirksomheten hadde store kapasitetsproblemer før fastlegereformen ble innført. 2001. Fastlegeordningen ble innført, og ikke uten sverdslag. Det var mange dårlige forslag fra myndighetene som ble lansert underveis. Det var harde forhandlinger, og det var mye som kunne ha gått galt. Selv var jeg skeptisk den gangen, og innrømmer at jeg var en av dem som stemte mot under den avgjørende avstemmingen. Siden staten gikk inn med store ekstrabevilgninger til primærhelsetjenesten for å få fastlegeordningen opp og gå, er det ikke overraskende

at reformen ble en suksess. Spesielt etter at legeforeningen gjennom sine forhandlinger hadde klart å få til akseptable arbeidsforhold for fastlegene, og det var absolutt en fordel å få en begrenset pasientpopulasjon man skulle betjene. Dessverre var dette en engangsinvestering. Senere har ordningen ikke blitt tilført vesentlige nye midler. Kombinert med stadig nye krav, opplever vi nå at primærlegetjenesten er under sterkt press, og mange føler at arbeidssituasjonen er blitt forverret de siste årene. Jeg mener at kommunenes adgang til å tilplikte oss arbeid, er en betydelig svakhet i systemet. Det er ingen tvil om at mange kommuner spekulerer i dette, og tilbyr svært dårlig lønn for dette arbeidet. Og vi møter motvilje, både fra stat og kommune, mot å gi akseptable arbeids- og lønnsvilkår på legevakt, spesielt på natt. I stedet for å gjøre noe med problemet, kommer staten med sin «Legevaktforskrift» med sine krav om «vaktkompetanse» og bakvakter. Denne har jeg hele tiden ment at var umulig å gjennomføre i praksis. Da er det litt kjekt å lese i avisen at det nå er kommet så langt at det er flertall i Stortinget for å skrote hele forskriften. Jeg mener, ut fra min erfaring, at verken stat og kommune ønsker å gjøre noe for å bedre vår arbeidshverdag. Vi opplever offentlige myndigheter som vår motpart, aldri som allierte. Og, apropos forskrifter: Alle som husker helseministerens forslag julen 2011 om ny ”fastlegeforskrift”, skjønner hva jeg mener. Et annet godt eksempel er Samhandlingsreformen. Etter mitt syn har den ikke har noe med samarbeid å gjøre, men er en reform som ensidig har overført mye arbeid fra sykehusene til oss allmennleger. Jeg har lest om Bjarne Håkon Hanssen, ”reformens far” - at han kun var en planlegger; ingen gjennomfører. Dette ser vi resultatet av i dag. Staten har helt ”glemt” at reformen forutsatte økte ressurser til primærhelsetjenesten, med en klar styrking av fastlegeordningen og en betydelig økning i antallet fastleger. Dette skjedde ikke, og dermed er dette blitt en reform som har gitt oss en gradvis verre arbeidshverdag.

nr. 1 · 2018 — paraplyen

7


ALLMENNLEGEN Det var altså rene tilfeldigheter som gjorde at jeg nå sitter her med en snart 35 år gammel fastlegevirksomhet. I lys av dagens gryende misnøye blant fastlegene, og diverse fastlegeaksjoner, synes jeg det var interessant å tenke tilbake på disse årene, og minnes noen milepæler jeg har opplevd. Ut fra det jeg beskriver over skulle man tro at å jobbe som fastlege var noe av det verste man kunne finne på å drive med. Slik er det heldigvis ikke, tross alt. Jeg har tenkt over hva som gjør at jeg, etter så mange år, fortsatt jobber i allmennpraksis, og trives! For det første har jeg verdens hyggeligste jobb der jeg møter positive, interessante, trivelige mennesker hver dag. Pasientmøtene er det som virkelig gjør jobben til en glede. Dette er noe du får mye mer av som allmennlege enn i noen annen legejobb, tror jeg. Derfor er det så utrolig viktig at vi verner om pasientmøtene som en vesentlig del av vår virksomhet. Unødvendige møter med of-

fentlige etater og byråkratisk kontorarbeid dreper arbeidsgleden. For det andre har jeg, som eier av egen virksomhet, total styring og kontroll. Jeg kan selv bestemme (innen visse grenser) hvor mange pasienter jeg skal ha, hvor lange arbeidsdager jeg ønsker, når jeg tar fri, og ikke minst, hvem jeg ønsker å jobbe sammen med. Når mange nyutdannede leger er redd for å etablere seg, skyldes det en ubegrunnet frykt for å administrere, og manglende kunnskap om hvor viktig det er å kunne styre sin egen arbeidsdag. Så hvis vi klarer å fokusere på vår primærvirksomhet; møtet med den enkelte pasient, diagnostisering og behandling av sykdom, og gjennom vår forening hindre at vi pålegges urimelige krav og forordninger, mener jeg at allmennpraksis som næringsdrivende lege er den beste jobben man kan ha. Hvis nå også våre lønns- og arbeidsforhold kan forbedres, slik vi ser tegn til i disse dager, er jeg optimist med tanke på allmennlegens fremtid, også i de neste 35 årene.

Velkommen til årsmøte! Kjære medlemmer. 23. mai inviterer HLF-styret til årsmøte med seminar i Legenes Hus, Kalfarveien 37. PROGRAM 16.30 18.00 19.30

Servering av mat til medlemmer med følge Foredrag med Hans Wilhelm Steinfeldt: ”Når kjemper faller” Årsmøte

Vel møtt!

8

PARAPLYEN — NR. 1 · 2018


NY PRØVETAKINGSSTASJON I BERGEN SENTRUM Kvalitet og service Adresse: Strandkaien 16, 1. etasje Åpningstider: Mandag–fredag kl. 0800–1500 Vi kan avlaste legekontoret med blodprøvetaking – uten timebestilling Fürst tilbyr: • Rask svaroverføring av alle prøvesvar direkte inn i journal • Effektiv kundestøtte • Tilgjengelige legespesialister • Marked -og IT avdeling gir teknisk support • Hentetjeneste For mer informasjon om elektronisk rekvirering ta kontakt med marked_support@furst.no, tlf. 22 90 96 69, eller se våre nettsider.

furst.no furstforum.no

20

paraplyen — nr. 4 · 2017


SAMFUNNSMEDISIN

Leger i ledelsen Det er billigere å sette opp et gjerde langs elva, enn å betale for gjentatte redningsaksjoner.

Tord MoltUMYr Leger i samfunnsmedisinsk arbeid tordmolt@online.no

Da jeg i 1993 la i vei til turnustjeneste visste jeg lite om veien videre. Andre på kullet hadde karriereplanene klare. Men en liten allmennlege hadde jeg nok i magen, og etterhvert ble det inspirerende å treffe pasientene i sitt daglige miljø, i lokalsamfunnet eller i et sykebesøk på gården i Nord-Gudbrandsdalen. Universitetets grunnopplæring i basalfag og diagnosesetting var nødvendig, men var på mange måter mangelfull når det gjaldt å finne en god løsning for den enkelte pasient. Gjennom allmennpraksis fant jeg etter noen år veien til samfunnsmedisin og ledelse. I likhet med mange andre kommuneleger var dette posisjoner jeg ikke aktivt søkte. Men rekruttering til kommunale samfunnsmedisinske stillinger var rundt år 2000 svært begredelig. Jeg påtok meg et ansvar, først for seks måneder, men det hele endte med et permanent og økende ansvar i en vekstkommune. Jeg startet på spesialiseringsløpet i samfunnsmedisin, men måtte avslutte fordi hele spesialistutdanningen i Norge raknet. Det gikk flere år uten at samfunnsmedisinske kurs ble arrangert. Det er derfor svært gledelig å se at samfunnsmedisinsk kompetanse de siste ti år igjen er blitt økende

10

PARAPLYEN — NR. 1 · 2018

etterspurt, og at det nå utdannes spesialister på løpende bånd. Mange av de «klassiske» samfunnsmedisinske oppgavene har ikke endret seg mye de siste 20 år. Det har ikke vært noen revolusjon innen smittevernet eller det miljørettede helsevernet. En ny folkehelselov fra 2012 har riktignok lagt noen nye føringer, men kanskje mest av forvaltningsmessig karakter. Imidlertid er det tilkommet nye sentrale oppgaver for samfunnsmedisinerne i kommunene. Kommuneoverlegene ble i 2001 tiltenkt nye roller i styringen av fastlegeordningen. En undersøkelse fra KS i 2016 viste at fastlegene fortsatt ønsker større kommunalt lederskap, og å bli trukket tettere inn i kommunenes helseplanlegging og tjenesteorganisering. Stikk i strid med hva mange hadde trodd på forhånd. De siste seks åra har samhandlingsreformen også revitalisert samfunnsmedisinerens rolle. Kravet til tettere samhandling og avtaler mellom 1. og 2. linjetjenester gjør det nødvendig med medisinsk samhandlingskompetanse og leger med systemforståelse. Dessverre har fastlegene i stor grad blitt holdt utenfor dette arbeidet. Kommunene


SAMFUNNSMEDISIN

mener i stor grad at rammene i fastlegeordningen er et statlig ansvar. Helseforetakene mener at fastlegene er kommunenes ansvar, selv om det er

Handelshøyskolen? Kunnskap om samhandlingsledelse er nærmest fraværende i ledelseslitteraturen. Derimot er det publisert kilometervis med artikler og lærebøker om kundepleie, bestiller-utfører-modeller etc. Men hvordan skal ulike ikke-konkurrerende virksomheter arbeide mot felles mål? Disse spørsmålene er for viktige til å overlates til konsulentbransjen!

MANGE AV DE «KLASSISKE» SAMFUNNSMEDISINSKE OPPGAVENE HAR IKKE ENDRET SEG MYE DE SISTE 20 ÅR.

God systemforståelse krever også pasienterfaring. Jeg har derfor tviholdt på en liten fastlegeliste innimellom alt det samfunnsmedisinske. Ikke alt kan styres av strategiplaner, retningslinjer, veiledere og standardiserte pasientforløp. Det skal være rom for skjønn og tilpasninger, men det må likevel jobbes med å redusere uønsket variasjon i det kliniske arbeidet. Samfunnsmedisinen er tett flettet inn i de kliniske fagene. Det er billigere å sette opp et gjerde langs elva, enn å betale for gjentatte redningsaksjoner. Skal kardiologene se færre med koronarsykdom må det satses på forebygging og folkehelse helt ned i skolealder. Skal nevrokirurgene se færre hodeskader må det satses på bl.a. skadeforebyggende arbeid og rustiltak. Hadde Bergen kommune fulgt opp intensjonene i drikkevannsforskriften fram til 2004, hadde kanskje flere tusen Giardia-tilfeller vært unngått… Når kommunene nå blir større kan det bli mindre rom for den enkelte samfunnsmedisiner å kombinere klinikk, samfunnsmedisin og ledelse. Det er viktig at kommunene da organiseres slik at det medisinske fagmiljøet beholder og utvikler breddekompetanse. Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke savner flere pasienter i hverdagen. Isolert sett er svaret ja. Men samtidig har det en verdi å være tilrettelegger for en helhetlig helsetjeneste og gode lege-pasientmøter. Det er nødvendig å ha leger med i dette arbeidet. Jeg elsker pasienter. Jeg vil bare at litt færre av oss skal trenge å bli pasienter.

spesialisthelsetjenesten selv som i stor grad skyver nye oppgaver på fastlegene. Dessverre har både stat og kommuner gått i suksess-fella, med dagens fastlegekrise som resultat. En undersøkelse fra Helsedirektoratet før jul viste at antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten har økt med 21 % de siste fem år. Tilsvarende økning i kommunene har vært 15 %. Sett i lys av disse tallene framstår det bortimot absurd at man snakker om oppgaveoverføring fra sykehus til kommuner. Det burde faktisk vært stikk motsatt! Behovet for samhandlingsforståelse og samhandlingsledelse er derfor økende de nærmeste åra. Dette endrer nå samfunnsmedisinernes rolle og oppgaver. Og det trengs kloke leger til dette arbeidet! Jeg får fortsatt høre at legene bør være hos pasientene, så kan andre yrkesgrupper drive med ledelse, administrasjon og samfunnsplanlegging. Men hva lærer de om helseledelse på BI og

nr. 1 · 2018 — paraplyen

11


SOGN OG FJORDANE

Spreie virus, behandle virus Motivasjon i val av yrke kan vere så meget. Eg skulle bli dataspesialist.

RonnY Cassells Leder, Sogn og Fjordane Legeforening kuremure@online.no I mi mørke fortid med hacking (før folk visste kva hacking var), hadde eg som 16-åring eigen postboks på postkontoret der det dagleg kom diskettar frå heile verda med spill og programmer. Til skilnad frå no å skrive ut Zovirax kan eg nemne at i 1988 endra eg teksten til norsk og spreia vidare verdens første datavirus i Norge. Eg var klar på at etter vidaregåande skulle eg teke sivilingeniørstudium i Trondheim og vie mitt liv til kreativ innovasjon med datateknologi. Dette fekk ein brå slutt. Eg kom i militæret, og i marinen fekk

12

PARAPLYEN — NR. 1 · 2018

eg god sanitetsutdanning. Eg vart no oppsluka av akuttmedisin og sjøliv. I heile 10 år var eg heilt utan datamaskin. Det å kunne gjere ein skilnad for andre si helse og velhavande framstod som mykje betre enn eit liv ved tastaturet og skjermen. Av og til no når eg om kvelden sit med innboksen ser eg ikkje den heilt store skilnaden, men la gå. Det å kunne bruke sin kunnskap for å hjelpe andre i møte med alle moglege menneske der kvar dag er ny og ulik, er mitt gull.


R

ETE

NYH

LOV

Smalere inngang til arbeidsavklaringspenger Reglene for arbeidsavklaringspenger ble endret fra 1. januar 2018. Det ble tydeligere at ytelsen er tidsavgrenset, og at hensikten er å komme i jobb til tross for helsebegrensninger. Legen spiller en viktig rolle sammen med NAV-kontoret. Grunntanken er at det å komme i arbeid og aktivitet kan bedre pasientens helse.

Bedring av arbeidsevnen Behandling og arbeidsrettede tiltak kan gå parallelt. Den medisinske behandlingen skal føre til bedring av arbeidsevnen. Vedlikeholdsbehandling er ikke tilstrekkelig. I dialogen med pasienten bør legen legge vekt på hvordan pasienten kan utnytte arbeids- og funksjonsevnen til tross for sykdom. Det kan være lurt å prate om andre jobbmuligheter som kan passe bedre tidlig i sykemeldingsløpet. Det er lovfestet at NAV skal følge pasienten tettere opp. Målet med regelverksendringene er å få en raskere avklaring. Vi ønsker et godt samarbeid med legene for å nå målet.

Visste du at .....på tross av at pasienten ikke kan gå tilbake til sitt opprinnelige arbeid, må NAV vurdere funksjon mot andre yrker for å kunne innvilge AAP. Derfor er vi avhengig av en grundig funksjonsvurdering i legeerklæringer til NAV.


FORSKERLEGEN

Frist meg inn i forskning Jeg deltok nylig på Landsrådsmøtet i regi av Leger i vitenskapelige stillinger. Som vanlig var det fokus på legeforskernes kår, både lønnsmessig og karrieremessig. Eva Gerdts professor dr. med., Klinisk institutt 2, Universitetet i Bergen (UiB), seksjonoverlege, hjerteavdelingen, Haukelanad Universitetssykehus, HTV Legeforeningen ved UiB.

Ikke minst var det bekymring rundt hvordan den nye spesialiststrukturen vil virke inn på rekruttering av unge leger inn i forskning. Trolig vil vi se en sterkere todeling av stipendiatgruppen, hvor medisinstudenter som har gjennomgått forskerlinjen fullfører en PhD-utdannelse innenfor basalforskning, epidemiologisk eller klinisk forskning, og ferdige spesialister vil rekrutteres inn særlig i klinisk forskning etter gjennomført spesialisering, mens færre nok vil være fristet til å hoppe av sin Helse-Vest regisserte utdanningsplan for å gjennomføre PhD-utdanning. Så hvorfor skal unge leger tenke på PhD-utdanning i dag? På landsrådsmøtet kom det opp noen stikkord som er verdt å reflektere rundt: glede, utvikle tankeevnen, fleksibilitet, trygghet, lønn, karriere. En PhD-utdanning er den øverste utdanning du kan få ved et universitet. Ja, nettopp utdanning, utvikling av tankeevnen. I seg selv vil bedre evne til å systematisere, tenke fritt rundt krevende spørsmål, planlegging og gjennomføring være relevant i alt legearbeid. Du utvikler tankeevnen og vil være en mer attraktiv søker for lederstillinger, ikke bare være kvalifisert for å

14

paraplyen — nr. 1 · 2018

søke forskerstillinger. De fleste som gjennomfører PhD-utdanning og tid i postdoktorstilling vil ikke rekrutteres inn i en akademisk karriere med utdanning, formidling og forskning som hovedarbeidsområder, men du har mulighet til å velge en slik karriere dersom du er interessert og dyktig nok. Så selv om du primært ikke satser på en forskerkarriere, så ønsker du kanskje å ende opp som overlege eller i en lederstilling ved en større sykehusavdeling. Da er PhD-utdanning en god investering for å nå karrieremålet. Når PhD-utdanning debatteres, så er det ofte lønnsforhold sammenlignet med lege-i-spesialisering (LIS) som er fokuset. De fleste PhD-kandidater vil ha en vesentlig lavere lønn enn en LIS på norsk sykehus, men sammenlignet med PhD-kandidater i andre europeiske land er lønnen svært god. Stillingen gir fleksibilitet i hverdagen for småbarnsforeldre som skal hente og bringe i barnehagen, og frihet til å bestemme selv hvordan dagen skal legges opp, og frihet til å utvikle seg selv innenfor forskerprosjektet. Frihet under ansvar vil nok mange påpeke, for tre år går fort når obligatorisk utdanningsprogram tar seks måneder,


FORSKERLEGEN

DU UTVIKLER TANKEEVNEN OG VIL VÆRE EN MER ATTRAKTIV SØKER FOR LEDERSTILLINGER, IKKE BARE VÆRE KVALIFISERT FOR Å SØKE FORSKERSTILLINGER.

og man i tillegg skal lære metoder, gjennomføre analyser, publisere disse og skrive selve avhandlingen. Så fleksibilitet gjelder også i forhold til arbeidsoppgaver. Mange forskere føler stor glede ved å ha denne fleksibiliteten i jobben sin, glede over å ha stor innflytelse på sin egen arbeidshverdag, glede over å stadig lære og dermed vite mer, og å kunne formidle dette gjennom forskningsbasert undervisning og vitenskapelige publikasjoner. Det er en stor kontrast til den utvikling med mer kontroll og mindre medbestemmelse som skjer for ansatte i helseforetakene. I en PhD-stilling vil du veksle mellom å jobbe alene, i team, nasjonalt og internasjonalt, det er gode muligheter for finansiering av internasjonal utveksling og reiseaktivitet. Det blir spennende å se i Legeforeningens planlagte Legekårsundersøkelse om det er lønnsfrustrasjon eller glede over variert og utviklende arbeid som dagens PhD-kandidater føler mest på. Forskning er en vanskelig karrierevei, i dag som tidligere. Det er ingen automatikk i at du med gjennomført PhD og postdoktor-tid kan oppnå ansettelse i en fast akademisk stilling. Mange

unge mennesker ønsker trygghet med fast jobb og forutsigbar inntekt i en etableringsfase. Mens LIS nå i større grad blir ansatt i faste stillinger, så er både PhD og postdoktorstilling midlertidige stillinger. Selv om forskerkompetanse ikke teller tidsmessig i gjennomføring av et spesialiseringsløp, så vil kompetansen vektlegges ved ansettelse, ikke minst som LIS 1 hvor man kanskje har lite annet å vise til, og ved ansettelse i overlegestilling. Helseforetakene har samme forskningsforpliktelse med det systemet for spesialistutdanning, og er derfor avhengige av å sikre seg fast personell med forskerkompetanse. Så kanskje er trygghet og høyere lønn på kort sikt ikke veien til å oppnå drømmestillingen på lengre sikt. Lar DU deg friste?

NR. 1 · 2018 — PARAPLYEN

15


AVTALESPESIALISTEN

«En spesialistpraksis er et livsverk, ikke bare en hjemmel.» Dette sier Per Rønnevik - en engasjert og erfaren kardiolog på Nesttun. Han har mer på hjertet når vi i Paraplyen spør ham ut om det å være lege i solopraksis gjennom mange år.

Karin Strang Volden Tillitsvalgt, Praktiserende Spesialisters Landsforening Hordaland karin.stang.volden@gmail.com

Fortell litt om hvorfor du havnet i spesialistpraksis, og hvorfor du har vært praktiserende spesialist i mange år. Jeg har vært praktiserende lege i 42 år. Først 20 år på sykehus og så 22 år som praktiserende spesialist. Jeg tok tidlig sikte på spesialisering innen kardiologi, tok doktorgraden på hjerteinfarkt, og fikk oppleve den enorme teknologiske utviklingen innen mitt fag. Det var lærerike år, men jeg hadde også stor interesse for non-invasiv utredning og diagnostikk, preventiv kardiologi og farmakoterapi. Å få mer tid til direkte pasientkontakt, tid til en god anamnese i tillegg til undersøkelser med spesialisert og avansert apparatur, for deretter å kunne konkludere med en sikker eller tentativ diagnose, så jeg på som en interessant utfordring. Hos mange pasienter uten akutt sykdom kan det utføres like bra i praksis utenfor sykehus som på sykehusene. Og det har vært svært givende i alle år å få praktisere på et hjertesenter som jeg selv har bygd opp. Jeg har aldri angret på mitt valg, men har samtidig forsøkt å holde god kontakt med hjerteavdelingen jeg kommer fra. De første årene talte jeg varmt for å kunne kombinere en

16

paraplyen — nr. 1 · 2018

deltidsstilling på sykehus og samtidig drive spesialistpraksis på deltid utenfor sykehus, men det har jo vært politisk umulig. Hva synes du selv du er blitt god på? Jeg mener jeg er blitt ganske god til å forstå og fornemme pasientenes symptomer og problemer. Det er jo grunnleggende for å kunne svare på henvisende leges (og pasientens) spørsmål: har denne tidligere hjertefriske personen nå pådratt seg en hjertesykdom? Og hvis ikke, hva annet kan da symptomene skyldes? Er det grunn for å gå videre med mer avansert utredning? Og ikke minst: hvor stor risiko har denne pasienten for å utvikle hjerte-kar-sykdom? – han har jo både høyt blodtrykk og han røyker. Jeg er også bevisst på at all utredning og behandling skjer etter informert samtykke fra pasienten. Dessuten må jeg få lov til å nevne at jeg etter flere år som leder for Praktiserende Kardiologers Forum og Vestnorsk Cardiologisk Forening er blitt ganske god til å arrangere faglige møter for kardiologer! Hvilke utfordringer har du møtt på veien? Den største utfordringen i praksis er å holde


AVTALESPESIALISTEN

seg frisk slik at man kan være i arbeid! Å drive spesialistpraksis er en balansegang på stram line uten sikkerhetsnett (riktignok frivillig!). En forutsetning er jo at man holder seg frisk og møter på arbeid hver dag, år etter år. Blir man langvarig syk finnes det ingen ordninger som sikrer fortsatt drift som jeg kjenner til. En annen praktisk utfordring er som alltid lang ventetid (både for å få time her og for eksempel få time til videre billeddiagnostisk undersøkelse). Dette er en utfordring både for pasient og lege. Heldigvis har det blitt betydelig bedre med årene, både mht. røntgendiagnostikk, CT og MR, og betydelig bedre kapasitet på sykehusene. Det er ikke lenge siden vi måtte vente flere uker for å få tatt et vanlig rtg. thorax. Å drive en spesialistpraksis med ansvar for ansatte og kostbart utstyr er en stor utfordring.

Takstene har ikke holdt tritt med økningen i konsumprisindeksen, og vi har dokumentert et jevnt fall i reallønn for praktiserende kardiologer de siste 15 år. Takstene har til og med i perioder blitt redusert, tiltross for jevn lønnsøkning for ansatte og økende driftsutgifter forøvrig. Marginene blir mindre. Det medfører også bekymring for etterveksten av yngre kardiologer til spesialistpraksis utenfor sykehusene. Hva mener du kan gjøres for å bedre forholdene i avtalepraksis? Kvalitet: - Legge forholdene til rette for å ha ansatt sykepleier. Dette har vi diskutert lenge og det burde kunne engasjere både PSL og Norsk Sykepleierforbund. Å ha ansatt sykepleier burde medføre økonomisk kompensasjon gjennom økt tilskudd. - Spesialister med medisinsk doktorgrad

nr. 1 · 2018 — paraplyen

17


AVTALESPESIALISTEN

BEVAR DITT HJERTE FREMFOR ALT DU BEVARER, FOR LIVET GÅR UT FRA DET

burde anspores til å drive klinisk forskning eller veiledning i sin praksis ved å kunne bruke takst for doktorgrad sammen med konsultasjonstakster, på linje med allmennlegene. - Tilrettelegging for å ha LiS-leger i spesialistpraksis. Kvantitet: - Flere hjemler. At helseministeren som talte så varmt for avtalespesialister ikke har klart å opprette flere hjemler i løpet de siste årene enn du kan telle på én hånd har vært en stor skuffelse. - I perioder med ekstra lang ventetid burde det vært rom for å engasjere kompetent vikar som kan arbeide parallelt med hjemmelsinnehaver over en begrenset periode for å korte ned på ventetiden. Når praksis skal overdras - Helse Vest bør behandle avtroppende praktiserende spesialister med imøtekommenhet og respekt når det er snakk om å inngå en senioravtale eller å overdra praksis til en etterfølger. En spesialistpraksis er ofte et livsverk, ikke bare en hjemmel som uten videre kan overføres til andre uten at den som har bygget opp praksisen blir konsultert og informert. Vi har opplevd uheldige avgjørelser i forbindelse med dette flere ganger de siste årene, og mange kollegaer er fortvilet over hvor vanskelig en overdragelse kan være. Bedre dialog med Helse Vest etterlyses. Hvordan tror du spesialistpraksisordningen utvikler seg videre? Jeg tror vi vil tilnærme oss ordningen for private spesialister ellers i Europa der det er fri etablering av spesialister, som ofte kombinerer

18

paraplyen — nr. 1 · 2018

praksis med å jobbe på sykehus, og der pengene følger pasienten. Svært mange har etter hvert forsikringsordninger. Pasienten velger hvor utredning og behandling skal skje og finansieringen følger dette valget. Vi vet at vi er rimelige og at kvaliteten på det vi gjør er god, slik at vi kan stå oss i et slikt system. Om et par år går du selv av for aldersgrensen. Hvordan har du planlagt din avgang? Jeg vil prøve å inngå en senioravtale for de siste 2 årene, med gradvis nedtrapping. Det forutsetter at Helse Vest innstiller en kollega som jeg kan godta å arbeide sammen med. Hvis ikke arbeider jeg fulltid til jeg slutter. Jeg tror det går bra hvis de involverte parter kan snakke bedre sammen. Deretter håper jeg bare at mine ansatte får fortsette på samme vilkår og på samme sted hvis de har lyst. Burde ikke helseforetakene også føle ansvar for mine ansattes ve og vel når en praksis skal overdras?


STUDENTEN

Hva har vi begitt oss ut på? Det er utrolig mange spesialiteter å velge blant. Som en snart halvferdig lege, vet hverken jeg eller mange av mine medkullinger akkurat hva vi har lyst til å jobbe med når vi en dag kan kalle oss leger.

Cathrine Rath Pedersen Leder, NMF cathrinerath@gmail.com

Det skifter litt i takt med fagene vi har, og skal jeg være helt ærlig, påvirkes det også av mediebildet. For oss som ikke har tilbragt så altfor mye tid ute i klinikken enda, blir nemlig mye av vårt innblikk i hvordan det er å være lege dannet av det vi leser i Dagens medisin og på andre nettaviser. Stadig leser vi om tilstander som gjør det fristende å bli noe helt annet enn leger. Vi leser om overarbeidede fastleger som tilsynelatende aldri har helt fri, og som stadig får mindre tid med pasientene. Vi leser om at sykehuslegers kollektive vern trues, og om en arbeidsgiverorganisasjon som ikke vil gå med på å gi høygravide leger vaktfritak. Vi leser om tvungen lønnsnemnd og lange rettsprosesser for å sikre det som i utgangspunktet burde vært selvsagte rettigheter. Det er ikke særlig hyggelig lesning. Jeg synes det er fantastisk at negative aspekter ved legers arbeidsforhold bringes frem i lyset, og at legene krever forbedring. Når tilstandene først er slik som de er, er jeg glad for at det belyses i media. Likevel må jeg innrømme at jeg noen ganger lurer på hva jeg har begitt meg ut på.

NR. 1 · 2018 — PARAPLYEN

19


Viktig melding

Resu av pr

til Hordaland og Rogaland Viktig melding HPV-testing

Resultater fra 3-årig implementering for alle til Hordaland og Rogaland av primær HPV-test i fire prøvefylker kvinner mellom 34–69 år HPV-testing for alle kvinner mellom 34–69 år fra 3.2018april 2018 fra 3. april 6,5 % er Tilsvarende Tilsvarende HPV-positive deltagelse deltagelse HPV-testen oppdager ca 50 % flere tilfeller av alvorlige celleforandringer (CIN3+)

Primær Cytologi

Primær HPV-test

cy

to l

! JAER MED VI

VI

JA!

ER

Primær Cytologi

ME

D

HP

og

V

i

Primær HPV-test

Viktig endring i Livmorhalsprogrammet HPV-test til alle kvinner mellom 34 og 69 år Fra 3. april 2018 går Hordaland og Rogaland over til HPV-screening for alle kvinner mellom 34- 69 år som deltar i Livmorhalsprogrammet. Dette er viktig informasjon til deg som er involvert i prøvetaking og oppfølging av disse kvinnene. HPV-test vil bli primær screeningmetode for kvinner over 34 år over hele landet innen utgangen av 2021. Innføringen skal skje gradvis og kontrollert, og starter i Hordaland og Rogaland, som allerede har vært prøvefylker for testen.

A! ED

J

Dersom kvinnene kommer på grunn av tidligere unormale prøver M fra livmorhalsen R eller på grunn av symptomer, må legene selv vurdere riktig oppfølging basert på E VI eksisterende veiledere. 20

paraplyen — nr. 1 · 2018

VI

JA

ER

ME


ultater fra 3-årig implementering rimær HPV-test i fire prøvefylker

A!

ED

Positiv erfaring med å innføre HPV-test i primær screening I et pilotprosjekt i fire prøvefylker, har kvinner mellom 34 og 69 år, født på partallsdato, fått tilbud om HPV-test. Internasjonale studier har vist at HPV-test er en mer sensitiv metode enn tradisjonell cytologi for å oppdage alvorlige celleforandringer, og resultatene så langt viser at det samme er tilfellet i rutinebruk under norske forhold. Kreftregisteret har fulgt den tre-årige implementeringen av HPV-screening tett, og er svært fornøyd med jobben som prøvetakere (fastleger, gynekologer og jordmødre) har gjort sammen med laboratoriene ved St.Olav, Haukeland og Stavanger Universitetssykehus.

HPV-testen oppdager ca 50 % flere tilfeller Oppmøtet er ikke endret 6,5 % erpå grunn av ny screeningtest. av alvorlige 6,5% av kvinnene har fått beskjed om at de celleforandringer er HPV-positive, og har trengt (CIN3+) tettere HPV-positive oppfølging av fastlegen, eller har blitt henvist til gynekolog for kolposkopi og biopsi. Oppmøte, andel HPV-positive og antall kvinner diagnostisert med høygradige celleforandringer (CIN2+) er korttidsendepunkter som Kreftregisteret har monitorert jevnlig.

Andel kvinner med alvorlige celleforandringer (CIN3+) er 50% høyere i gruppen som har fått tilbud om HPV-test, og det er dermed en større andel som er blitt behandlet. Vi forventer at dette vil resultere i en reduksjon i antall alvorlige celleforandringer i neste screeningrunde, og håper vi på sikt får se en bedre kreftforebyggende effekt. På grunn av de gode resultatene fra prosjektet har Helse- og omsorgsdepartementet nå bestemt at prøvefylkene skal begynne med HPV-test som primærscreening for kvinner mellom 34 og 69 år i 2018, og resten av landet følger på fra 2019. Erfaringene viser at det er viktig med en trygg, gradvis og randomisert innføring av en ny screeningmetode.

cy

to l

og

Hvordan informerer du kvinnen om at hun er HPV-positiv? Mange kvinner blir redde når de får beskjed om at de er HPV-positive. For å redusere unødig engstelse, er det viktig at kvinnene får god informasjon. HPV er svært vanlig og i de fleste tilfeller forsvinner viruset av seg selv. HPV-positive kvinner har likevel en økt risiko for å utvikle alvorlige celleforandringer, og må derfor følges tettere opp. En animasjonsfilm og mer informasjon om HPV finnes på Livmorhalsprogrammets nettsider, kreftregisteret.no/HPV

i

Ta e-læringskurs Legeforeningen har sammen Kreftregisteret laget et e-læringskurs som poengterer de viktigste punktene i forbindelse med Livmorhalskreftscreening.

HP

E-læringskurset er poenggivende, og bør tas av alle fastleger for å sikre god kvalitet på prøvetaking og riktig informasjon til kvinnene!

V

nr. 1 · 2018 — paraplyen

21


ARBEIDSMEDISIN

Gå framover og bakover Far min er fyllt 90 år, mor mi er 93 år - dei bur heime, klarar seg sjølve. Begge er pensjonerte frå helsevesenet. Dei fortel at dei savnar den breie kontakten med folket, men ikkje utfordringane og til dels kampane rundt nokre arbeidsforhold som gjerne følgte med gjennom delar av yrkesaktive år.

Anne Kristine Jordal Tillitsvalgt, Norsk arbeidsmedisinsk forening · Bedriftslege, Framo AS akj@framo.no

Kvifor lege? spør eg far min. Ikkje noko bestemt mål, eg fikk eit godt artium og kunne velga på øvste hylle. Tre av kameratane frå Voss landsgymnas starta på medisin i Oslo i 1947, eg tok militæråret før medisinstudiet. Det var ikkje berre rosenrødt. Samfunnet var meir klassedelt på den tida: 100 medisinarstudentar var me, omlag 90 gutar og 10 jenter. Ved endt utdanning var eg allmennt interessert, og samla meir erfaring via kandidatstillingar. Først sjukehusturnus i Stavanger, sidan distriktsturnus i Binndalen. Militærlege på Tromøya, sidan kirurgi/medisin ved Nordfjord SH, assistentlege ved Valen. Så nordover –Tromsø ØNH, etter det Kristiansund medisinske avdeling. Frå der til Os i Østerdalen/Tolga, sidan Dønna/Sandnessjøen siste fem år i distrikt før familien kom til Radøy (nær heimstaden Alversund) i 1966. Det har vore strevsame år, kanskje særleg før 1984 då vi kunne få andre distrikt i tillegg til vårt eige, dette var Fylkeslegen som bestemte (beordring). Det var lange arbeidsdagar, ofte lite

22

paraplyen — nr. 1 · 2018

nattesøvn, lite helgefred og høgtidsfred... Forutan Radøy dekte eg i periodar Øygarden og delar av nabokummanane. Kva gjer legelivet med ein? Ein får med seg alle sjateringar i livet, ein kjem tett på menneskelivet, ifrå glede og sorg - ein har med heile spekteret. Ein kjenner på medansvaret, det er ikkje berre negativt det. Det å få hjelpa og være til nytte for andre mennesker er svært berikande. Eg har vore pasient sjølv – til dels var det ikkje berre noko behagelig opplevelse. Ein reagerer når ein kjenner seg dårlegare behandla enn andre medpasientar gitt den kjennskapen ein har til eige fag og retningslinjer. Det har vore spennande mange gonger å reise med bil og båt i sjukebesøk, kome rundt i heimane til folk, oppleve naturen til ulike årstider, oppdage nye stadar. Aller mest gildt har det vore når eg kjende at eg var til nytte og kunne gje hjelp som var effektiv. Ein klar fordel med medisinfaget er at det er dynamisk. Det kjem heile tida noko nytt, ein gjer


ARBEIDSMEDISIN

seg nye erfaringer, kunnskapen går framover. For min del starta legelivet kort tid etter at antibiotika hadde gjort sitt inntog, det vart ein veldig endring i medisinens kvardag. 70 år seinare arbeider ein med å begrense bruken. Noko av det som har gjort mest inntrykk på meg var innføring av vaksinasjon mot poliomyelitten. I studietida arbeidde eg ein sommar i Trondheim og der var sju dødsfall på få veker. Noko av det same opplevde eg i Tromsø i 1958. Alvorleg sjukdom og mulige feilvurderingar - kva gjorde det med deg? Det går hardt innpå ein - ein vil alltid anklage seg sjølv. Eg hadde få kolleger å kunne drøfte med, og det var ingen særlege støtteordningar for legar i den tida. Eg har og vore presentert negativt i ei Osloavis i samband med privatpleie av psykisk sjuke i heimane. Då opplevde eg det svært urettferdig å bli framstillt utan å kunne forsvare seg. På ei anna side er yrket vårt så spesiellt at eg reknar ikkje med at alle vil kunne ha innsikt nok i det å være ein praktiserandes lege. Hugs: legen er også eit menneske.

For oss legar blir dette svært viktig å gå tilbake til det opphavelege: «av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste.» Bjørn Eidsvåg sin song viser så godt dette: Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå de sjølv, men eg vil gå de med deg Nokre visdomsord til den yngre garde? I løpet av arbeidslivet vil ein alltid oppleve å komme i konflikt med seg sjøl grunna motsetnad til systemet. Hugs å ivareta ideala og verdiane dine: liv og helse går foran det meste. Å feile vil alle mennesker kunne gjere, men ei feil vurdering vil i mange tilfeller kunne forklares. Noko heilt anna er det derimot om det er likegyldighet i behandlingsøyemed. Respekter den enkeltes integritet og rett. Når ein lege arbeider etter beste skjønn og tar dei forholdsreglar ein kan, trur eg at folk flest kan forstå. Gå framover: kunnskapen stig og teknologisk utvikling gjer store framsteg. Gå bakover: ta deg tid til å kommunisere og sjå verdien i enkeltmennesket bak pasienten.

nr. 1 · 2018 — paraplyen

23


YNGRE LEGER

De siste to år i sykehus Meldingen om den sentrale enigheten mellom Legeforeningens forhandlingsdelegasjon og arbeidsgiverorganisasjonen Spekter den 24. januar i år kom som en gledelig nyhet for våre medlemmer.

Lorentz Erland Linde YLF lorentzel@gmail.com

La oss spole tilbake til utgangspunktet for to år siden: Våren 2016 og lønnsforhandlinger. Spekter ønsket seg full styringsrett over legenes arbeidsplaner og arbeidstid i norske sykehus ved å innføre individuelle planer (kalenderplaner). Legeforeningen kjempet imot og mente dette ville gi rom for at enkeltleger kunne bli tvunget inn i arbeidsplaner med uforsvarlig stor arbeidsbelastning mot sin vilje. Partene kom ikke til enighet og etter en lang strid gikk de hver til sitt fra riksmeklingsmannens bord. Resultatet skulle vise seg å bli tidenes lengste norske legestreik. Tross massiv støtte til Legeforeningen og Akademikerne fra befolkningen og andre arbeidstakerorganisasjoner, ble streikelyset brått slukket da arbeidsminister Anniken Hauglie, den 11. oktober 2016, grep inn med tvungen lønnsnemd etter at Nordlandsykehuset meldte om at de ikke lenger kunne garantere for pasientenes sikkerhet ifm. en enkelt vakt som ikke kunne dekkes pga. streik. Resultatet av lønnsnemden ble en videreføring av den gamle avtalen fra 2014, med de unntak fra arbeidsmiljølovens yttergrenser om arbeidstid som da ble akseptert av Legeforeningen. Dette ble

24

paraplyen — nr. 1 · 2018

definert som en full seier til Spekter og arbeidsgiveriet. Det var da ingen tekstlige hindringer for å innføre individuelle kalenderplaner for leger i norske sykehus. Dette var et resultat Legeforeningen ikke kunne akseptere. Saken gikk derfor til Arbeidsretten. Enkelt forklart var Legeforeningens syn at Rikslønnsnemnda ikke hadde eller har mandat til å ensidig videreføre unntak fra arbeidsmiljølovens yttergrenser, slik de gjorde da de prolongerte avtalen mellom Legeforeningen og Spekter fra 2014, uten Legeforeningens samtykke. Saken ble av mange omtalt som Davids kamp mot Goliat, spesielt ble denne metaforen aktuell da Arbeidsdepartementet to uker før arbeidsrettssaken startet skrev et brev til Arbeidsretten som støttet Spekter sin sak. Tross det massive trykket fra arbeidsdepartementet, og grunnet et fantastisk arbeid gjennomført av Legeforeningens sentrale tillitsvalgte og advokater, klarte Arbeidsretten å komme til den riktige kjennelse: Legeforeningen vant og Spekter tapte. Forhandlingsbalansen mellom partene var igjen gjenopprettet gjennom dommen.


YNGRE LEGER

Rikslønnsnemndas kjennelse fra høsten 2016 ble kjent ugyldig i sin helhet og nemnda fikk ny oppmøtetid 26. januar 2018. Partene ble bedt om å levere skriftlige prosesskriv i forkant, som et utgangspunkt for den videre meklingen. I dette skrivet, som Spekter hemmeligholdte for allmennheten, la Spekter seg på en linje om å gå vekk fra alle unntakene fra arbeidsmiljøloven i sin drift av sykehusene, vel vitende om at en kjennelse hos riksmekleren i tråd med deres forslag i løpet av kort tid ville ført til fullstendig kaos i de norske sykehus og selvfølgelig gå på pasientsikkerheten løs. En enighet mellom partene før Rikslønnsnemndas kjennelse ble etter hvert ansett som det eneste forsvarlige alternativ. Den videre sentrale aktiviteten var konfidensiell inntil 24. januar, da enigheten var et faktum og enighetsprotokollen var nedfelt i pennen.

Kollektivt rullerende planer, vaktfritak for gravide og innramming av ferieavvikling var avtalt. Det kollektive vernet av enkeltlegen er sikret. Fra en tillitsvalgts ståsted er de siste års viktigste konfliktpunkter mer avklart. Har vi så kommet helt i mål? Kampsangen har stilnet litt. Knyttnevene er i større grad tilbake som utstrakte hender med fokus på omsorg og behandling. Fremtiden er fortsatt usikker. Det er nye tarifforhandlinger inneværende år. Vi vil stå i kampen videre. Veien er målet, sies det. Spekter oppnådde kanskje ikke så mye gjennom de siste to år med konfliktøkende innstilling, men å bygge opp legers bevissthet rundt egen arbeidshverdag og arbeidsvilkår klarte de. Legene står i dag mer samlet og mer kampvillig enn på mange år. For det arbeidet fortjener Spekter en stor takk.

nr. 1 · 2018 — paraplyen

25


ALLMENNLEGEN

Bru til fastlandet! Med høy arbeidsledighet blant legene i Tyskland på denne tiden kom alle mine 120 jobbsøknader i retur. Hvis jeg ikke ville jobbe uten lønn så måtte jeg utvide mine kretser – så jeg sendte noen søknader til andre land i Nord-Europa.

Anne Laue Årsmøtevalgt styremedlem og allmennlege i Meland Kommune

Jeg hadde kommet ganske langt i studiene og visste fremdeles ikke hvilken spesialitet jeg skulle velge. Det er noen allmennmedisinere i familien, men deres arbeidsforhold fristet meg absolutt ikke. Så det ble først litt indremedisin på et landsens sykehus. Det kan en alltid ha bruk for, tenkte jeg. Den første lovende stillingen fikk en kollega med bedre forbindelser. Med høy arbeidsledighet blant legene i Tyskland på denne tiden kom alle mine 120 jobbsøknader i retur. Hvis jeg ikke ville jobbe uten lønn så måtte jeg utvide mine kretser – så jeg sendte noen søknader til andre land i Nord-Europa. To uker senere var jeg invitert på en informasjonsdag med de tyske og norske arbeidskontorene i Frankfurt. Mellom intervjuene pendlet vi kandidatene mellom en vegg i salen hvor noen hadde hengt opp et Norgeskart og en annen vegg hvor det lå en liste over kommuner som trengte allmennlege. I løpet av et kvarter tok jeg altså det hittil viktigste valget i min yrkeskarriere på et ganske skrint grunnlag: Oppland: Kanskje litt mye fjell for en som var vant til en åpen himmel?

26

paraplyen — nr. 1 · 2018

Rørvik: Tja kanskje, det ligger i hvert fall på denne siden av polarsirkelen? Meland: Bru til fastlandet! Og så er det lov å ha flaks. Jeg traff en gjeng med kolleger som var både hyggelige og dedikerte til sine pasienters ve og vel, trygge, ordnede forhold (fastlønn!) og vennligsinnede innfødte. Jeg valgte å bli værende og trives fortsatt utmerket som allmennlege. Når en bare møter stengte dører og kjenner seg passelig fortvilet, må man forsøke å se også dette som en sjanse: Ha den sjeldne friheten til ikke å ha så mye å miste, sette gamle tankemønstre til siden og velge en radikalt annen retning. Denne veien kan man gå forbausende uredd - dette har nevropsykologien en eller annen forklaring på. Så dette er en oppmuntring til de studenter som ikke helt vet hva de skal bli: kanskje er det ytre omstendigheter, kanskje er det tilfeldigheter som får en til å ta et valg, men valget kan hende at er det riktige likevel – selv om det kommer helt uventet.


SKRÅBLIKK

Nå må du hvile deg frisk – og varig arbeidsufør Kjære kollega! Vi må starte det nye året med å diskutere det evinnelige sykefraværet. Hvorfor trenger vi å bruke enda mer tid på dette temaet? Christoffer Boge Koordinerende rådgivende overlege Medisinsk fagansvarlig NAV Hordaland Norge møter fallende inntekter fra petroleumssektoren kombinert med en eldrebølge som gir eksplosiv vekst i helse- og pensjonsutgiftene. Det er også urovekkende med en dobling i antallet varig uføre under 30 år, 20 % færre sysselsatte under 25 år uansett årsak, et høyt frafall i den videregående skolen, og en epidemi av tristhet, angst og stress blant ungdom – alt i siste tiårsperiode. Statsministeren varslet nylig en gjennomgang av velferdsordningene, samtidig som hun påpekte at dette er politisk vanskelig. Harde prioriteringer tvinger seg imidlertid frem, og Stortinget har allerede vedtatt flere endringer i NAV sine ytelser. Samtid oppgir ni av ti at de er fornøyde på jobb, og for like mange er det helsebringende å være i arbeid. Flest mulig bør være i arbeid og aktivitet, og NAV er avhengig av et godt samarbeid med legene for å lykkes. Strammere regelverk for AAP For arbeidsavklaringspenger (AAP) er det nå innført en reduksjon i maksimal stønadstid fra fire til tre år. I tillegg skjerpes kravet om at pasienten må være i behandling med utsikt til bedring. Sist vil NAV forvente at utredning og behandling foregår samtidig som pasienten er i arbeidsrettet aktivitet der dette er mulig. Størstedelen av sykefraværet i Norge skyldes fremdeles psykiske plager og smerter i muskel- og skjelettsystemet. Mye vil også falle inn under begrepene subjektive plager, stressrelaterte plager og MUPS. Mange av disse pasientene er preget av unnvikelse og tilbaketrekking. Samtidig møtes de ofte med velmente råd fra venner, naboer, media, leger og NAV-veiledere: «Nå må du hvile deg slik at du blir frisk igjen», eller «nå må legene først finne ut hva som feiler

deg før du tenker på jobb». Det hele problematiseres ytterligere ved at mange av våre ytelser er helserelaterte, det vil si at du må ha en sykdom, skade eller lyte for å utløse stønaden. For en del av pasientene vil dette fort kunne føre til ytterligere sykeliggjøring, isolering og utenforskap. Jeg er spesielt bekymret for unge med psykiske vansker, dårlig selvtillit og lav tilknytning til arbeidslivet, som sitter hjemme på gutte- og jenterommene med AAP-stønad og sporadisk oppfølging av helsevesenet. Vi kan sammen endre pasientens mestringsfølelse Personer med psykiske vansker, smertetilstander og MUPS blir ofte bedre av å være i arbeid. Likevel opplever vi det om vanskelig å motivere disse pasientene. De kan rapportere om et betydelig symptomtrykk og stort funksjonstap, og mange har oppfølging hos fastlege. De har gjerne et stort fokus på plagene sine, en uttalt bekymring for å bli sykere og en forventing om at jobb gjør dem verre. De har også en høy risiko for langvarig sykefravær og varig arbeidsuføre. Vi kan sammen jobbe for å gi disse pasientene en endret sykdomsforståelse: Kroppen kan gi beskjed, men symptomer trenger ikke å være sykdom. Aktivitet er som oftest helsefremmede på tross av plager. Målet vårt er ikke å ta fra folk ytelser, men å motivere dem til å tenke positivt rundt mestring og arbeid. Det kan også være nyttig å minne fastlegene om at NAV har stønader som ikke er relatert til sykdom, herunder tiltakspenger og dagpenger. For å hvile seg frisk blir fort den sikre veien til dårlig helse, varig arbeidsuføre og tap av velferd – både for den enkelte pasient og for samfunnet.

NR. 1 · 2018 — PARAPLYEN

27


SOGN OG FJORDANE

Styret til Sogn og Fjordane legeforening

Sharline Riiser Varamedlem AF

Marit Innerby Isaksen Styremedlem

Oda Kristine Sandli Representant for Ylf

ALIS og fastlege i Sogndal Kommune. Cand.med. fra UiO, uteksaminert 2012. Opprinnelig fra Oslo, flyttet til Trivselsfylket i 2012 i forbindelse med turnustjeneste ved Helse Førde og Sogndal legekontor. Gift, tre barn. Leder i kurskomiteen.

Født i 1980, samboer. Oppvokst i Hammerfest. Cand. med. fra Universitetet i Tromsø i 2006. Fem måneder som assistentlege ved anestesiavdelingen ved Hammerfest sykehus i påvente av turnustjeneste, som blei utført ved Notodden sykehus og i Notodden kommune fra 2007. Fastlegevikar og sykehjemslege i Drammen kommune fra 2008, og fastlege i Sogndal siden 2012. Ett år ved revmatologisk avdeling ved Førde sentralsjukehus 2016-2017. Spesialist i allmennmedisin i 2017. Kommunal bistilling som medisinsk ansvarlig for KAD Sogndal og som smittevern- og beredskapslege 2.

Født i 1987, opprinnelig fra Rygge i Østfold. Cand. med. fra NTNU 2013. Turnustjeneste ved Førde Sentralsjukehus, fulgt av distriktturnus og fastlegevikariat i Luster kommune. Vendte tilbake til Førde og begynte som lege i spesialisering i generell kirurgi ved kirurgisk avdeling i slutten av april, og er for tiden i B-grenstilling i gastrokirurgi ved samme avdeling. Foretakstillitsvalgt for Yngre Legers Forening siden september 2017, og styremedlem i Sogn og Fjordane Legeforening.

Kurskomiteen Torbjørn Flataker Lien Rune Nordpoll Valborg Gimmestad Mardal Sharline Riiser Anita Sørheim Hallvard Seljesæter

28

paraplyen — nr. 1 · 2018


SOGN OG FJORDANE

Ronny Cassells Leder

Thomas Vingen Vedeld Styremedlem

Jan Ove Tryti Representant for LSA

Gift, snart tre born. Utdanna ved Universitetet i Bergen. Turnusteneste ved Lærdal sjukehus og Flora kommune. Sidan dette fastlege og sjukeheimsoverlege Flora kommune. Spesialist i allmennmedisin og under spesialisering i samfunnsmedisin. 1. landsråd Allmennlegeforeningen, og leiar i Sogn og Fjordane legeforening. Medlem av legeforeningens referansegruppe for distriktmedisin. Leder for Guleskarnipa jaktlag. Styreleiar KF Flora innvandrarsenter. Trivast på og ved sjøen.

Født i 1977. Gift, tre barn. Oppvokst på Nordfjordeid. Cand. med. fra NTNU i 2003. Turnustjeneste ved Førde sentralsjukehus og i Vågsøy kommune. Ett år som lege i Sanitetsbataljonen. Fastlege i Eid kommune fra 2006. Spesialist i allmennmedisin fra 2011. Kommuneoverlege i 50% stilling i Eid kommune fra 2016. I spesialisering innen samfunnsmedisin. Leder av støttekollegaordningen i Sogn og Fjordane.

Cand.med. ved Universitetet i Bergen 2005. Turnus ved Førde Sentralsjukehus og Sogndal kommune. Spesialist i allmennmedisin med sideutdanning i kirurgi. Snart spesialist i samfunnsmedisin. Fastlege i Sogndal frå 2008, kommuneoverlege frå 2011, tenesteleiar legetenester og psykiatri-/ rustenester frå 2018. Praksiskonsulent i Helse Førde frå 2011. Styremedlem og kasserer i Sogn og Fjordane legeforening frå 2011. Fylkestillitsvald i LSA frå 2013. Medlem i regionutvalg Vest frå 2017. Oppteken av utvikling og kvalitet i kommunale helsetenester, særleg fastlegeordning og legevakt, og samarbeid mellom kommunar og helseføretak. Meinar det er viktig at legeforeninga engasjerer seg i medisinskfagleg leiing i kommunar og helseføretak og at me saman jobbar for eit helsevesen der faget står i fokus.

Tor Vidar Myklebust Representant for AF Født i 1978. Gift, to born. Oppvekst i Førde. Cand.med. fra Bergen/UIB 2004. Turnustjeneste ved Førde sentralsjukehus og i Jølster kommune. Eit år som lege i Sjøforsvaret/kystvakt. Fastlege i Naustdal kommune sidan 2007. Spesialist i allmennmedisin frå 2012. I spesialisering innan samfunnsmedisin. Styremedlem i Sogn og Fjordane legeforening frå 2015.

Rune Tilseth Representant for OF Født i 1974. Studert i Bergen. Turnus i Førde og distrikttjeneste i Høyanger. Jobbet på medisinsk avdeling fra 2006, med avbrekk som fastlege på Askøy 2008/2009. Spesialist i indremedisin og lungemedisin fra 2015. Gift og har to døtre på 15 og 13 år. Liker jobben min og å gå i fjellet/fiske.

nr. 1 · 2018 — paraplyen

29


SOGN OG FJORDANE

Nytt lag av støttekolleger i Sogn og Fjordane Støttekolleger oppnevnes av styret i hvert lokallag av Legeforeningen. Kriteriene for å være støttekollega er at man har en viss erfaring i hvilke påkjenninger legerollen kan medføre og at man har tillit blant medlemmene. ØYstein M Christiansen Dels pensjonist, dels psykiater i Førde Støttekollegene: er jevnbyrdige samtalepartnere ikke ”superleger” eller terapeuter har absolutt taushetsplikt og begrenses ikke av Helsepersonellovens krav om å rapportere bekymring til tilsynsmyndighetene kan kontaktes av leger som strever, av kolleger som ser stresset, av legens familie eller av pasienter som opplever en lege i krise er tilgjengelig 24/7 på mobiltelefon og de vil kontakte leger med behov for samtale i løpet av kort tid, med mulighet for rask oppfølging per telefon, eller ansikt til ansikt, på støttekollegas eget kontor eller der det kjennest tryggest lønnes av DNLF etter den tiden som brukes i kontakten kan ha inntil 3 møter – varigheten av hvert møte bestemmes av den som oppsøker støttekollega opptrer som kolleger, ikke leger, og utfører dermed ikke legeoppgaver som å behandle, skrive resepter, eller sykmeldinger. De fører derfor heller ikke journal -

Støttekollegene i Sogn og Fjordane har vært som hesterasen fjording: utholdende, seige, gode i motbakker, og humoristiske, men som det står i Predikeren 3;1: Der er en tid for alt. Etter en overlappingsperiode på et år, der både fire av de ”gamle” og de tre nye har fungert, hadde vi 20. desember i 30

PARAPLYEN — NR. 1 · 2018

fjor et møte der noen av de gamle: Geir Kittang og Einar Melvær Sandven takket for seg. Anita Pettersen går også nå ut av tjenesten. Irene Mjøs gikk ut av gruppen for to år siden. Geir har trolig norgesrekord i stabilitet som støttekollega, siden han har vært med i 25 år! Anita, Irene og Einar har også holdt ut i mer enn 15 år. De som fra februar 2018 har overtatt stafettpinnen er: Thomas Vingen Vedeld, leder kommuneoverlege på Nordfjordeid mobil 970 04 492. Kristin Susanne Mundal LIS på Psykiatrisk avdeling, Førde Sentralsjukehus mobil 957 88 892 Kjell-Arne Nordgård fastlege i Florø mobil 414 59 620 Øystein Melbø Christiansen dels pensjonist, dels psykiater i Førde mobil 902 04 600 Tar sikte på å fortsette som støttekollega ut 2018. Deretter er planen å finne en erstatter. For vi trenger 4 støttekolleger i denne delen av fylket - uansett hva det fremtidige fylkesnavnet blir. Han er vanligvis tilstede i fylket siste uke i hver måned. Bakerst fra venstre: Øystein, Einar. Neste rekke: Thomas, Kristin og Kjell-Arne. Foran: Geir.


UNIVERSITETSLEGEN

Er fastlegane si tidsklemme reell? Det har vore vanskeleg å nå fram med argumenta om at det er så mykje meir å gjere som fastlege enn før, også når lista er konstant. Steinar HUnskÅr Faggruppe for Allmennmedisin (ALFA) Steinarhunskar@uib.no Helseministeren har meint at det må evaluering og tal til før han skal tru heilt på at fastlegar flest er trøyttare, meir slitne og meir overarbeidde enn før. Dette er bakgrunnen for at Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) på oppdrag frå Helsedirektoratet i januar har gjennomført undersøkinga om fastlegane sin tidsbruk. Undersøkinga fekk støtte frå Legeforeningen, og heldigvis enda det med ein svarprosent på over 40, noko som er eit godt resultat når ein skal fylle ut skjema ei heil veke. Resultata viser at legane i hovudsak har hatt rett: Det er altfor mange som har lange praksisdagar, mange har arbeidsveke på over 50-60 timar, mange arbeider kveldar og helgar for å komme ajour, og mange har mykje legevakt på toppen, spesielt i mindre kommunar. Resultata viser ei arbeidsmengde som ikkje er sunn eller berekraftig over tid for svært mange fastlegar. Fastlegeordninga må justerast slik at arbeidsmengda vert handterleg, både av omsyn til dei som er fastlegar no, men ikkje minst også av omsyn til alle dei vi treng å rekruttere inn i ordninga. Vi kan sikkert arbeide meir effektivt, digitalisere og rasjonalisere på enkelte område, men det grunnleggande problemet er at det er for mykje å gjere med kvar listepasient i høve til før. Da blir det grunnleggande grepet å redusere listelengda, som igjen betyr mange fleire fastlegar. Vi må få omdefinert ei full arbeidsveke frå ei liste på 1500 innbyggarar til eit mykje lågare tal. Både Legeforeningen og helseministeren må no bruke resultata frå tidsbrukundersøkelsen som eit felles utgangspunkt for endringar. Og endringane må komme raskt. Steinar Hunskår steinar.hunskar@uib.no Eyr (1996-2017) 3. november 2017 ble den siste meldingen på allmennlegenes diskusjonsforum Eyr publisert. Fastlege og forsker Hogne Sandvik i Bergen har vært ansvarlig for Eyr siden starten i 1996. Eyr var et ektefødt barn av det allmennmedisinske miljøet ved UiB. I et intervju med Dagens Medisin uttalte Sandvik at epost-lister er en teknologi som er på vei ut, og at nyere plattformer er mer attraktive for de fleste, først og fremst Facebook. Sandvik mener at Eyr lenge klarte å knytte sammen allmennleger fra hele

landet i et fellesskap, men etter hvert avtok antall nyttige meldinger med substans, og listen ble i større grad dominert av metadebatter, personangrep og småkjekling. Eyr har også vært et åpent forum, hvor både journalister, helsebyråkrater og politikere har kunnet følge med på hva som rører seg på den allmennmedisinske grasrota. Arkivet til Eyr vil være tilgjengelig inntil videre og vil også bli deponert i Nasjonalbiblioteket. Cirka 66.000 meldinger ble sendt i løpet av de 21 årene. Etter at Sandvik sendte den siste meldingen, blir epost-listen forsøkt videreført av en gruppe leger som har fått tilgang til adresselisten. Stipend fra AMFF Allmennmedisinsk forskningsfond (AMFF) har hatt tildelingsmøte for ettårige stipend med oppstart våren 2018. Det forelå søknader på 10 millioner kroner. Styret hadde 7,5 millioner å fordele. Tre søkere fra vårt miljø ble tildelt midler: Jesper Blinkenberg, fastlege i Askøy: Øyeblikkelig hjelp innleggelser i sykehus Satya Pal Sharma, fastlege i Bergen: Outcome in shoulder capsulitis (frozen shoulder). Hogne Buchvold, fastlege i Bømlo: Skiftarbeid og nattarbeid. Forskningspris til Kirsti Malterud NKS Sanitetskvinnene deler hvert år ut en kvinnehelseforskningspris til en forsker eller miljø hvor det virkelig har blitt gjort en forskjell for kvinnehelsen. Prisen for 2017 gikk til Kirsti Malterud, professor i allmennmedisin ved UiB og seniorforsker ved Allmennmedi-sinsk forskningsenhet, Uni Research Helse. I sine kriterier legger Sanitetskvinnene vekt både på vitenskapelig produksjon og på formidlingsinnsats. Prisen skal gå til noen som er nasjonalt ledende på sitt fagfelt. Malterud har gjennom mange år hatt en betydelig forsknings- og formidlingsinnsats innen temaet medisinsk uforklarte helseplager. Hun har bidratt til å løfte dette forskningsfeltet, et felt som har utfordret både teori og praksis, der kjønn og makt sto sentralt og der kunnskapsgrunnlaget var mangelfullt. Malterud er også kjent for sin store innsats for kvalitative forskningsmetoder, gjennom undervisning, lærebøker og egne forskningsbidrag.

NR. 1 · 2018 — PARAPLYEN

31


Nyhet! Hove Total Vi leverer en unik skyløsning hvor du für tilgang til journalsystemet System X samt andre produkter og tjenester. Effektiviser ditt legekontor med Hove Total! Kontakt oss for mer informasjon tlf: 48 22 57 80 mail: salg@hovemedical.no

Profile for Molvik

19884 paraplyen 01 2018 issuu  

19884 paraplyen 01 2018 issuu  

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded