Page 1

Ă˜ystein og Kenneth Trøbbel i Solflekkenby

skrevet av Eirik Aarseth og illustrert av Henrik Woldsund


Kenneth! Han er super! Super Kennteth! Men han tåler ikke fisk. Han liker å hoppe på trampolinen sin, og å spise frukt.

Øystein! Han ser kanskje slaskete ut, men han er veldig smart. Han er glad i broccoli, og liker å ta en brus på lørdager.

Bjørnar Bølle har ingen venner. Det er fordi han oppførerer seg så dårlig mot alt og alle. Han elsker å skremme folk, med å f.eks gjømme seg i en busk og skremme de som går forbi.


Solen skinte i Solflekkenby, og Øystein og Kenneth er på vei hjem fra en hard dag på skolen - de hadde nemlig hatt gym. Begge var slitne, så slitne at de nesten slepte på bena. Plutselig løftet Kenneth opp gymposen sin, tok opp det fuktige håndklede han hadde tørket seg med etter gymnastikken, og festet den rundt nakken. “Jeg er Super Kenneth! Ingen gymnastikk kan knekke meg! Nå skal jeg stanse skurker!” ropte Kenneth, og sprang som vinden, med Øystein hakk i hjel. “Og jeg er din partner!” erklærte Øystein med tung pust.


Da stoppet Kenneth. Han snudde seg sakte mot Øystein, og sa: “Nei. Super Kenneth jobber alene. Det går ikke ann å ha en partner. Beklager.”

“Men..” Mer rakk ikke Øystein å si. For i det øyeblikket, hørte de et smell. Et innmari kraftig et også. Øysteins trøtte øyer sperret opp. Smellet kom fra det lille skuret, hvor den smarte oppfinneren Isak bodde. Kenneth strammet håndklede, og begge to sprang mot skuret, med håndklede flagrende. Når de kommet bort, kunne de se et hull i skuret,


og ut av det kom det masse svart og skummel røyk. Inngangsdøren falt sammen, og der sto en hostende og pesende Isak, og han var kledd i aske fra topp til tå. Og med et smell traff han bakken. Bak han kom en stol - ja, en stol - hoppende ut av skuret, og kom løpende samme retning som Kenneth og Øystein. De hørte Isak rope “Kom tilbake! Stop den!”. Kenneth tenkte “Dette er en jobb for Super Kenneth!” og kastet seg fryktløst over stolen. Men stolen ville ikke gi opp, og Kenneth ble fort kastet av. Øystein prøvde å tenke ut en smart metode for å stoppe sto-


len, men rakk ikke å komme på noe før stolen dyttet han til side og sprang videre. Begge to kavet seg på bena igjen. Bort med skuret kunne de se Isak, halvveis på bena, vinke dem til seg. De gikk bort, og de lurte på hva i alle dager er det som foregår. Da de kom bort, spurte Øystein forvirret: “Hva har skjedd!?” “Noe helt forferdelig! Jeg ante fred og ingen fare da jeg jobbet med min nye oppfinnelse da det plutselig smalt. Det var en felle som noen hadde plassert i skuret! Hele skuret var røyk lagt, så jeg så ingenting, men jeg hørte latteren - det var Bjørnar Bølle! Jeg klarte å finne fram til døren ut, slik jeg fikk puste. Resten så dere selv.” forklarte Isak, som såg både opprørt og redd ut. “Men hva var det med den stolen? Var den virkelig levende? Eller var det bare en av robotene dine?” spurte Øystein. “Jeg frykter at det er Bjørnar Bølle sitt verk. Han må ha fått kloa i B.Sjelinatoren, en av mine største oppfinnelser. Den gjør nemlig ting levende. Om den har havnet i hans klør... jeg tørr ikke å tenke på hva han kan finne på..” sa Isak nervøst. Kenneth lo.


Isak og Øystein så på han. “Dette er en jobb for Super Kenneth!” erklerte Kenneth, reiste hendene i været og smilte. “Jeg skal stoppe Bjørnar Bølle!” “Å for en lettelse! Ja, du og Øystein skal nokk få jobben gjort!” sa Isak. Kenneth ble sjokkert i ansiktet. “Og Øystein? Å nei, Super Kenneth jobber alene!” sa han.

“Ikke denne gangen, Kenneth. Jeg har heldigvis funnet opp en dings som gjør alle tingene som har blitt påvirket av B.Sjelinatoren normale igjen, men bare noen med min og Øysteins intelligens kan bruke den. Og jeg har ikke planer om å bli med - så


Øystein blir med deg” forklarte Isak. Kenneth gryntet og mumlet “OK da, men bare for denne gangen”. * På kontoret sitt satt borgemester Hyggeli. Han hadde akkurat kommet tilbake fra en forfriskende tur på golfbanen, og skulle til å kose seg med en rykende fersk og varm kopp kaffe. Han leste gjennom noen dokumenter, og nynnet stille for seg selv. På utsiden av kontoret satt sekretær Frøk N. Solfridsen og skrev på datamaskinen sin. Fingrene danset over tastaturet da hun hørte det banke på. Hun undret seg over hvem det kunne være, og gikk bort for å åpne. Der sto han - Bjørnar Bølle. Frøk N. Solfridsen skvatt og måtte holde inne et hyl. Så skummel var han. “Hei jeg skulle gjerne ha fått et møte med borgermester’n, jeg. Helst nå med en gang” sa Bjørnar Bølle med den grove, mørke og skumle stemmen sin. Frøk N. Solfridsen skalv, og selv om borgemester Hyggeli ikke ville bli forstyrret idag,


turte hun ikke å si nei til mannen i døra. “J-j-j-j-a, klart kan du det. B-b-li med meg, jeg skal vise vei”. Hun åpnet døren til kontoret. Borgemester Hyggeli, som fortsatt koste seg med en varm kaffekopp, så overrasket ut, og sa “Men kjære deg, jeg tar ikke imot besøkende idag”. Det så ut som Frøk N. Solfridsen skulle til å svare, men Bjørnar Bølle trengte seg fram og sa “Kjære borgemester, jeg har noe jeg må diskutere med dem. Har du fem minutter?”. Borgemester Hyggeli er kjent for å være en snill mann, og dette gikk han med på. Han tok en slurp fra den varme kaffen sin.


Og plutselig - et hyl. “Den nye skjorten min!”. Den glovarme kaffen ble sølt ut over hele borgemesteren. Han skrek i smerte. Bjørnar Bølle lo, og sto med en fjernkontroll i hånden - B.Sjelinatoren! Kaffekoppen hoppet opp, tok brillene til borgemesteren, og la på sprang. “Nei! Brillene mine! Jeg kan ikke se uten dem!” ropte borgemester Hyggeli fortvilende. Bjørnar Bølle lo. “Det er nå slutt på alt som heter morro i Solflekkenby. Og ikke bare det byen bytter navn til Bølleby!” erklerte Bjørnar Bølle. * Kenneth og Øystein forlot skuret til Isak. Nå lurte de på hvor de skulle begynne å lete. “Hvor tror du han kan være, Øystein?” spurte Kenneth. “Eller glem det, Super Kenneth skal finne det ut uten hjelp!”. Øystein sukket. “Det er åpenbart. Vi følger sporene”. Kenneth skjønte ikke. “Hvilken spor? Der er da ingen fotspor å se” spurte han. “Nei, men vi ser hvor han har vert. Bjørnar Bølle er ekspert på å skape kaos”. Øystein pekte i retning mot sentrum av byen, der leketøysbutikken lå. “Om han vil gjøre ting levende for å skape ugang, er det nokk til leketøysbu-


tikken han har dratt. Vi kan gå den veien, og så ser vi etter spor på veien”. Kenneth nølte. “Ja, det var planen min. Jeg tenkte det var det jeg skulle gjøre før du sa det”, sa Kenneth. Det var åpenbart at han ikke snakket helt sant. Det gikk den veien. Etter å ha kommet et stykke, kom de fram til parken. Da stoppet Øystein, og spurte: “Kenneth, ser du statuen i parken?”

Kenneth speidet med blikket sitt etter statuen. Han kunne ikke se noen statue. “Nei, det gjør jeg ikke. Gjør du?” sa Kenneth forvirrende. “Nei. Jeg frykter


at Bjørnar har vert her, og vekket statuen av grunnleggeren til Solflekkenby til live”. De grøsset, og fortsatte ferden mot leketøysbutikken. Ettervert som de nærmet seg de mest folksomme gatene, merket de at det ble mer og mer kaos overalt. Flyvende aviser, løpende kjøleskap, søppelkasser som forsøplet gatene, rampete leker som skapte ugang, og TV-er som tvang folk til å se på kjedelige TV-program. Politibetjenter som løp prøvde å roe ned borgere, og stoppe tingene fra å gjøre ugang. Øystein og Kenneth lurte på om det var Bjørnar Bølle sitt verk, og et mulig spor på hvor han kunne ha dratt. Så de to gikk bort til en dame som satt på en benk og gråt, for å spørre henne hva som var galt. Der fikk de bekreftet sin mistanke. Bjørnar Bølle hadde vert her, og gjort barnevognen hennes levende - med barnet i! Og nå kunne hun ikke finne barnet noen plass. “Ta det med ro. Super Kenneth -” sa Kenneth, før han ble avbrutt av Øystein “Og jeg! Vi vil finne barnet ditt og stoppe Bjørnar Bølle. Vet du hvor han dro?” Den voksne damen, som var tårevåt i øynene, snufset og sa han sist ble sett ved rådhuset, og at mest sannsynlig var der endå.


Øystein tok opp oppfinnelsen han fikk av Isak, som kunne gjøre alle tingene han brukte den på normale igjen. Men Kenneth stoppet han. “Vi burde fokusere på å stoppe Bjørnar Bølle først. Ta røttene av problemet først, liksom”. Dette så Øystein seg enig , og de to fortsatte ferden. Det gikk videre i retning mot rådhuset, men det var enklere sagt enn gjort, takket være kaoset. Det var folk og ting overalt. Gang på gang ble gut-


tene nesten dyttet ned på bakken. Plutselig smalt det, og Kenneth lå på bakken. “Au!” ropte han. Øystein tvang seg fremover. Heldigvis var det bare en skramme i kneet han hadde fått. Kenneth freste. “Nå er det nokk! Vi må få en slutt på denne galskapen!” sa han. “Ja. La oss dra til rådhuset, og få en slutt på -” var alt Øystein rakk å si før en gigantisk skygge la seg over dem. To store bein sto foran dem. De så opp, og der sto grunnleggeren av Solflekkenby - eller, det var statuen. Den så ned på guttene. Begge to grøsset. “H-h-hva gjør vi nå?” spurte Øystein skjelvent. Kenneth sa ingenting, og prøvde å holde motet oppe. Men han var åpenbart redd. Statuen stirret skummelt ned på dem en liten stund. Så så den opp, snudde seg, og gikk videre ned gjennom gaten. “Kenneth, som sagt, vi må få stoppet Bjørnar Bølle! Det er ikke noe morro lenger å bo i Solflekkenby!” De så bort på statuen. Etter at den hadde gått noen meter, snudde den seg, og peket på et skilt. Det var et skilt som viste vei til rådhuset. Den store og mektige statuen vandret så videre.


Dette tok Øystein og Kenneth som en bekreftelse på at Bjørnar Bølle befant seg i rådhuset. Kenneth strammet håndklede rundt halsen, og Øystein brettet opp ermene på genseren. Så marsjerte de mot rådhuset, uten stans.

Da de kom fram, merket de at Bjørnar Bølle hadde tatt over stedet. Det sto et stort skilt utenfor rådhuset, som det før sto “Solflekkenby - hvor det glade folk bor!” var nå byttet ut med “Bølleby - ingen moro tillatt!”. Hele området var fylt til randen med søppel og skilt som det sto “ingen adgang!” på. Kenneth og Øystein så på hverandre. “Hva er planen?”


spurte Øystein, da han gikk utifra at Super Kenneth hadde noe på lur. “Vi skal ta en alvorsprat med han” sa han... alvorlig. De gikk over plenen. Forbi søpla. Forbi advarsel skilta. Og så smalt det bak dem, og en skygge la seg over dem. Statuen var tilbake. En høg, skummel latter ble hørt. De så opp, og på skulderen til statuen satt han - Bjørnar Bølle.

*


Bjørnar lo så han holdt nesten på å dette av. “Hører fra min venn at dere har tenkt til å stanse meg!? Hahaha, Solflekkenby sin tid er over! Ingen moro er tillatt! Velkommen til Bølleby, rakkerunger!” brølte han ut fra der han satt. Kenneth og Øystein freste av sinne. De knyttet knytt neven. Øystein lurte på hvorfor han ikke har gjort alle leketøyene i leketøysbutikken levende, da dette hadde skapt enda mer kaos. Han spurte Bjørnar. “Så morsomt at du spør! Leketøy er ikke tillatt i Bølleby på noen som helst måte. Bare vent til dere får høre hvor jeg er på vei! Jeg og min store venn skal ta oss en liten tur innom leketøysbutikken, og ødelegge alt av leker! Ingen morro i Bølleby! Og det er ingenting dere kan gjøre!” ropte Bjørnar Bølle fra skulderen, og lo. Plutselig ropte Kenneth “Øystein, nå!” Øystein tok fram oppfinnelsen Isak hadde gitt han. Han pekte den mot statuen, og brukte den. Den enorme statuen frøs. Den var blitt normal igjen. “Nå kan du ikke ødelegge leketøysbutikken!” skrek Kenneth. Og ikke bare det. Bjørnar Bølle led nemlig av høydeskrekk.


“H-h-hjelp! Hjelp meg ned herfra!” ropte Bjørnar Bølle, og klamret seg fast til statuen. “Jeg gir opp! Jeg gjør alt for å få meg trygt ned herfra!” Kenneth ringte politiet, og sa ifra om at de to hadde fakket skurken. Det gikk ikke lang tid før de var ved rådhuset, og Bjørnar Bølle var hentet ned, og satt i fengsel. * Etter noen dager var alt tilbake som normalt.


Alle tingene som hadde blitt levende, var nå tilbake til det normale, og damen som hadde mistet sitt barn hadde fått det tilbake. Kenneth og Øystein satt med Isak i skuret hans, og drakk brus. Det var nå Kenneth hadde noe å si. Han kremtet. “Øystein, jeg har noe jeg må innrømme. Jeg hadde ikke klart å stoppe Bjørnar Bølle uten din hjelp. Jeg har innsett noe viktig - til og med superhelter kan ikke jobbe alene. Alle trenger en venn som de kan stole på, og få hjelp av. Det er takket være deg at jeg har lært dette. Takk!” sa Kenneth, og rødmet. Øystein og Isak smilte og lo. “Haha, ikke noe problem!” sa Øystein. Og så lo de alle tre.

- SLUTT!


Kenneth og Øystein: Trøbbel i Solflekkenby  

Barnebok. Skrive av Eirik Aarseth.