Page 1

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Brasil Tro med hender  Ecuador De fattiges bank Portrettet Med misjon I Baklomma Trender Gracias! Obrigado! Thank you! Kommentar Kvinner med hatt

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #6 #4 #2


bli Mikrogiver! Gi en gave som vokser.

Nhan planter lotusblomster og selger røttene. Lånet bruker hun til å kjøpe gjødsel til plantene. For overskuddet av salget har hun kjøpt griser og driver griseoppdrett i tillegg. «Livet er fremdeles tøft. Jeg drømmer om at barn og barnebarn får et enklere liv enn jeg har hatt; at de skal få nok mat, et hus og kunne gå på skolen.»

«Manuel» er alenefar. I bakgården lager han kleshengere og andre saker av metall som han selger. Han er hiv-positiv og tilhører en ekstra sårbar gruppe som har vanskelig for å få lån eller fast arbeid. For ham er derfor muligheten til lån gjennom Misjonsalliansen svært viktig. «Før hadde jeg ikke kapital til å utvide. Med lånet kunne jeg kjøpe bedre utstyr. Nå produserer jeg mer, har flere kunder og har i tillegg fått bygd på huset mitt og gjort det tryggere for barna mine og meg selv.»


Som mikrogiver er du med på å gi mennesker lån til bolig eller til sin egen lille bedrift. Med et lite lån får mange fart på produksjon eller salg. Inntektene økes, og de får mulighet til å forsørge seg selv og familien.

Huy har brukt lånet til å kjøpe flere hunngriser til avl, og familien har nå en inntekt de kan leve av. De har også investert i septiktank og utstyr og har nå biogass til eget forbruk.

Med mikrofinans følger styrket selvtillit og ny tro på fremtiden. Pengene du gir som mikrogiver, vil vokse og bli lånt ut igjen og igjen – og igjen!

Ja, jeg vil bli Mikrogiver Jeg ønsker å gi fast til mikrofinans Per måned:

100 kr

200 kr

Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.

500 kr  Valgfritt beløp_______ Jeg ønsker å betale med Giro

Du kan benytte giro du har fått i posten

Misjonsalliansen

Navn Adresse

Postnr./-sted

E-post

Tlf

Fødselsdato/-år

Underskrift

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. www.mikrogiver.no

[ tsj i li ) n r. 6 – 2 011

«Livet er bedre nå. Jeg bekymrer meg ikke lenger for om vi kan spise oss mette. Hadde jeg ikke fått lån, hadde jeg hatt det like vanskelig som før.»

Svarsending 1049

eller0090 Oslo

kontonummer 3000 16 00040 – Merk da med «Julegaven 09»


4

InnHold

#6/2011

opplevelsen

Brasil

De snakker om «Mission Integral». Da Misjonsalliansen ble etablert i Brasil for å hjelpe barn som lever i slummen, stod lokalkirkens engasjement for sosialt arbeid og helhetlig misjonstenkning sentralt.

Nyheter

Hvordan er det å være jente i dagens Kina? For jenter i landsbyen Liangshan

6 14

er overgangen fra landet til byen enorm og risikabel. Misjonsalliansen har organisert kurs for å forberede jentene på hva som venter dem.

reportasjen

Ecuador

14 år har gått siden Misjonsalliansen startet et lite mikrofinansprosjekt i Ecuador. I dag har D-MIRO over 37 000 kunder – og har blitt til en bank.

Trender

Portrettet

Paul Erik Wirgenes er ny styreleder i Misjonsalliansen. Teologen, forfatteren og kirkelederen har stått nær norsk misjonsarbeid helt siden tenårene.

Til ettertanke

Hvor er Himmelen?

Kommentar

De bærer sin hatt med stolthet

Forsiden. Quiñonez Danís bor i Guayaquil i Ecuador.

Hun er bevegelseshemmet, men driver et lite matutsalg fra huset sitt. Her selger hun tortillas og empanadas. Hun har fått støtte fra mikrofinansinstitusjonen D-MIRO. «Jeg er takknemlig for at jeg fikk mulighet til å få lån. Nå har jeg mer penger til å kjøpe råvarer for og har fått økt produksjonen», sier Quiñonez. Foto: Ida Nærheim

26 34 36 41 42


Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

fikk i 1997 et lite lån. Vi som var med og ga dem disse første lånene var utrolig spente på om de ville komme tilbake for å betale sine første avdrag. Hadde de ikke gjort det, ville kanskje hele prosjektet måttet skrinlegges. Etter to uker kom alle sammen med sine avdrag! Det var starten på lånefondet vårt i Guayaquil, Ecuador. Det som startet som et lite prosjekt har blitt en stor institusjon, som nå har blitt gjort om til bank. Bank for de fattigste! Ideen er den samme. Fattige skal få en ny sjanse! Vi skal gi dem muligheten til oppnå sine drømmer og utnytte sitt Gudskapte potensial. Vi kaller det diakoni! For noen uker siden fikk vi den triste beskjeden at vår kjære Péricles var død. Han var leder for vårt arbeid i  Brasil! I dette nummeret av Tsjili kan du lese et intervju med ham som ble gjort i mars. I respekt for alt han har betydd for vårt arbeid, velger vi å trykke dette intervjuet. Péricles var levende opptatt av at kirken må ut av sine fire vegger. Kirken må spille en rolle i folks hverdag. Han kalte det «Mission Integral». Vi kaller det diakoni. Vi som har valgt å følge Jesus, er kalt til å gå i Jesu fotspor. Jesus viste oss tydelig gjennom sitt liv hva praktisk nestekjærlighet handler om. Vår neste er den som sitter ved siden av oss, naboene våre, de vi møter til daglig, de som trenger en hjelpende hånd. I  Norge har vi virkelig sett at nestekjærlighet kan gjøre en stor forskjell. Etter 22. juli har vi blitt minnet om hvor mye det betyr. Nestekjærlighet handler ikke bare om de i vår umiddelbare nærhet. Det handler også om de

Ti familier i Guayaquil

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

i verden som blir urettferdig behandlet, de marginaliserte, de undertrykte, de som sitter i fengsel, de som ikke får nok mat i dag. Guds kjærlighet til oss er uendelig. Den er i fire dimensjoner; bredden, lengden, høyden og dybden! Hans kjærlighet til oss er så stor at vi ikke har mulighet til å fatte det. Guds kjærlighet til oss er den eneste grunnen til at vi kan elske. Jeg elsker fordi Gud elsket meg først! Selve grunnen til at Misjonsalliansen og alle andre misjonsorganisasjoner eksisterer, er at mennesker har opplevd Guds kjærlighet. Hverdagen vår er blant de fattige og diskriminerte, der er vi nær. Der skal vi dele Guds kjærlighet i ord og handling. Der gjør kjærlighetsgjerningene en helt avgjørende forskjell for liv og død. Du og jeg kan også gjøre en forskjell! Alle har vi vel mennesker i  vår umiddelbare nærhet som trenger en hjelpende hånd? Ensomme, redde, rusavhengige, syke, arbeidsløse eller mennesker knust i sorg. Gi av de ressursene du har fått slik at mennesker kan få et verdig liv! Vi er Guds hender på jord. Den godheten og kjærligheten som Jesus gav oss, er det vår oppgave å gi videre. Det er dette diakoni i bunn og grunn handler om. Det handler om våre møter med vår neste. Det handler om å være til stede i våre medmenneskers liv. Et gammelt sitat, som visstnok stammer fra en gresk slave og dikter kalt Æsop som levde rundt år 600 før Kristus, sier følgende: «Det er ingen sak å være modig, på trygg avstand!» La oss tørre å nærme oss våre neste, det krever stort mot. Men lønnen er desto større!  arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Jesaja 58, 6–8: Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.

#6/2011

Ingen sak å være modig på avstand

5


6

Opplevelsen

#6/2011


Opplevelsen 

opplevelsen

7

Brasil

Vil gi

troen hender

I Brasil har Misjonsalliansen satt i gang CLAMI, et nettverk av teologer og teologiske institusjoner som arbeider for å styrke lokalkirkens engasjement for sosialt arbeid og helhetlig misjonstenkning. De vil gi troen hender! Tekst [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]  foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth , Åse Marie Tveten Haug, Jørgen Haug og Oddmund Køhn ]

Péricles Couto gikk bort 7. august i år. Han hadde da ledet arbeidet i Brasil i syv år. Intervjuet til reportasjen med Péricles ble gjort i mars i år.


8

Opplevelsen

#6/2011  >

Misjonsalliansens arbeid her i Brasil og gikk inn i prosjekter for å hjelpe barn som lever i slummen, ønsket vi samtidig å knytte til oss lokale kirker og teologiske utdanningsinstitusjoner, forteller Péricles Couto. – Slik kunne vi få en teoretisk base, en plattform, for praksisen vår. Vi ønsket også å hjelpe prester til å fordype seg i og forstå diakoni. Det var begynnelsen på CLAMI.

– Da vi først etablerte

SISTE TILSKUDd. Péricles Couto venter i kveldsmørket utenfor en stor, mangeetasjers bygning i sentrum av storbyen Curitiba. Mennene han skal møte, er ennå på forelesning. Skolen, baptistseminaret, er det siste tilskuddet til CLAMI-nettverket. – Vi ønsker å samarbeide med seminarer og menighetsfakulteter, sier Péricles. – De mangler forståelse av hva diakoni er, og de har ikke noe forhold til «Mission Integral», altså det utvidede begrepet vi bruker om misjonsarbeid som favner «hele mennesket» og som søker å møte folks behov både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Kall det gjerne diakoni. Vi bruker «Mission Integral». BROBYGGER. Som i «Centro Latinamericano de Mis-

sion Integral»; CLAMI. – Et viktig element for Misjonsalliansen er at seminarene, fakultetene, er så langt borte fra de lokale kirkene, langt fra praksisen. Vi bygger broer mellom institusjonene og de lokale kirkers virksomhet og virkelighet, sier Péricles.

TRE LINJER. Unge mennesker i skjorter og med sekker over skuldrene kommer ruslende rolig ut fra de nå åpnede dørene. Péricles går mot strømmen, inn i lyset, inn i de hvite gangene, hvor han blir mottatt av pastor og professor Gelci André Colli, og ønsket velkommen til Faculdad Baptista Theologica de Paraná. UTRUSTES. Skolen har over 500 elever. Studiene den tilbyr er «Praktisk teologi», «Historisk og systematisk teologi» og «Bibelsk teologi». – Vi utdanner folk som en gang vil bli pastorer, sier Gelci. – Og vi kunne ha valgt å utdanne dem bare i et av disse feltene, men vi har valgt alle tre fordi det gir dem et videre perspektiv og evnen til å reflektere utfra ulike innfallsvinkler. Det er viktig når de skal møte virkeligheten i Brasils kirker. Vi forbereder dem, gir dem mange verktøy. Vi vet ikke hva som vil møte dem, så de må ha flere muligheter.

EKSEMPELSKOLE. I 2008 ble baptistseminaret med i CLAMI-nettverket. – Lærerne har siden da organisert seg i grupper som arbeider med teorien rundt «Mission Integral» og hvordan vi kan videreformidle en helhetlig misjonstanke til studentene, sier Gelci. – Skolen vår har blitt et forbilde for andre, en bærer og videreformidler av dette tankegodset. – Hvordan påvirker det elevene? – Min erfaring er at elevene, når de begynner her, kommer med en følelse av at noe er galt i brasilianske kirker. Men de vet ikke hva eller hvorfor. Når vi snakker med dem om Mission Integral, begynner de å skape seg noen tanker om hva som bør endres på – og hva de kan gjøre for å få det til.

Gelci og Péricles har satt seg i et av konferanserommene, de får selskap av teologi- og historieprofessor Marlon Ronald Auck. De tre er enige om hva som er galt; at kirkene i Brasil i liten grad interesserer seg for lokalmiljøenes sosiale utfordringer. Om man skal skjønne hvorfor det er slik, forklarer de, må man se bakover. – Våre tanker om misjon og kristendom ble formet av konservative misjonærer som ikke så det som sin oppgave å drive «Mission Integral», sier Marlon, lener seg tilbake på pinnestolen og folder hendene over magen. Han inntar rollen som historieforeleser.

HVA ER GALT?

KINA TIL BRASIL. –

Frem til 1949 var Kina målet for mange av Europas misjonærer. Som sagt; mange av disse var konservative, og med det mener jeg at de hadde en oppfatning om at misjon kun handler om å forkynne evangeliet, ikke om også å avhjelpe nød eller lidelse. De trodde på et Gudsrike som ikke var relatert til livet her og nå. Alt et menneske kunne gjøre, var å søke livet etter døden. Dette var det eneste varige. Bare sjelen kunne reddes. Alt annet var bortkastet tid og ikke verdt å prioritere. Med Mao og kulturrevolusjonen ble misjonærene kastet ut av Kina, og en del av dem valgte da å etablere seg i Brasil. Slik kom de konservative ideene til oss.

Helhetlig. Professor Gelci André på Faculdad Baptista Theologica de Paraná utdanner morgendagens prester, og han vil formidle en helhetlig misjonsforståelse til studentene, Mission Integral, som også tar diakonien på alvor.


Opplevelsen 

9

#6/2011


10

Opplevelsen

#6/2011 Diakoni. Marlon Ronald Auck, Gelci André, Edson Munck og Péricles Couto: Kirken må ta et større ansvar for de sosiale problemene i lokalmiljøene sine.


Opplevelsen 

11

#6/2011


12

Opplevelsen

#6/2011


Opplevelsen  BARE HER, BARE NÅ. – I årene etter 1949 var det man-

KOMMUNISTER. – Fra 1964 til 1985 levde vi i et militærdiktatur her i Brasil. Militærstyret så folks sosiale engasjement som en trussel. Noen kirker fikk seminarene sine stengt. Lærere som var opptatt av sosiale forhold, måtte forlate landet. Personer som snakket om sosialt engasjement, ble stemplet som kommunister. Særlig under den kalde krigen. Etter revolusjonen på Cuba mottok Castro støtte fra Russland, og USA fryktet at Brasil kunne bli et nytt Cuba. Regimet her understreket at vi ikke var kommunister, og både katolske og evangeliske kirker gav sin støtte til diktaturet for ideologisk å redde Brasil fra kommunisme. Slik har fremvekstvilkårene for tanken om Mission Integral vært vanskelige her, avslutter Marlon leksjonen sin. – Dessverre er det fortsatt slik. Men jeg tror det er i ferd med å skje en stille endring. CLAMI både kan og vil hjelpe til for å endre kirkenes mentalitet. UNDERVISNING. De siste årene har CLAMI utarbeidet et kursopplegg om «Mission Integral», som snart skal presenteres for kirkene. Kurset er hentet fra stiftelsen Kairos i Argentina, nok en partner i nettverket, og består av fire deler som omhandler diakoniens rolle i kirke, samfunn, familie og arbeid. Allerede i 2008 og 2009 initierte Misjonsalliansen studiegrupper i sine prosjektområder i São Paulo og Joinville for å bearbeide stoffet til å kunne anvendes i en brasiliansk kontekst. Misjonsalliansen har også

Brobygger. Péricles Couto, som brått gikk bort i august,

har spilt en sentral rolle i arbeidet med diakoni for kirkene i Brasil. Péricles var leder for Misjonsalliansens arbeid i Brasil fra den formelle oppstarten i 2005.

stått bak en portugisisk utgivelse av boken «Lokalkirken som utviklingsagent», som skal brukes i undervisningen. PILOTER. – Vi presenterte opplegget for Metodistkirken som driver dagsenteret Girassol, og for den lutherske menigheten som står bak prosjektet Morro do Meio, sier Péricles. – De gav oss respons og fortalte om hvorvidt de syntes dette er bra, om det er relevant for dem, hva vi kan gjøre annerledes og så videre. Etter å ha fått deres synspunkter arbeider vi nå for å utarbeide et ferdig kursopplegg. I løpet av 2011 vil vi prøve å få det ut til flere menigheter og håper mot slutten av året å ha det tilgjengelig for alle lokale kirker i hele landet som ønsker å bruke det. TRENGER DET. – Dette er et viktig arbeid. Vi trenger et fokus på «Mission Integral» i kirkene våre, sier professor Colli. – Særlig nå fordi det er en motvekt til «The new Pentacostal Movement», nye karismatiske menigheter, som er på fremvekst over hele landet. Evangeliske og katolske kirker klarer ikke å stå opp mot den. GI ALT, FÅ ALT. Gelci beskriver disse karismatiske me-

nighetene som dyktige brukere av media og markedsstrategier, men sier at de lover mer enn de kan holde. – De forteller tilhengerne sine at om du bare tror på Jesus, så blir du rik. Om du bare gir det lille du eier til kirken, vil Gud se til at du får mangedobbelt tilbake. Dette har vist seg å ha stor appell, særlig i den fattige delen av befolkningen. Ingen andre kirker har tidligere tilbudt dem en løsning på de praktiske problemene de lever med til daglig. Fattige mennesker har blitt presentert for trossystemer og teori, og her kommer det noen som tilbyr dem noe håndfast.

– Men disse menighetene gjør lite for å hjelpe dem. De sier til folk at om de bare tror sterkt nok, så vil alt løse seg. Problemet med en slik tro, er at den er kortsiktig. Det er nødvendig å tilby folk noen svar som varer, konkrete svar. På den måten vil fruktene av arbeidet vårt bli erfart og smakt av folk i generasjoner.  tsjili@misjonsalliansen.no

EL MAGO.

#6/2011

ge som hadde, og fremdeles har, en direkte motvilje mot misjonsarbeid som søker å bedre de sosiale forholdene og hjelpe mennesker til et bedre liv. Man viste til USA, hvor folk som drev misjon og sosialt arbeid forkynte at «Guds rike er her», alt var her og nå. Det var ingenting å strekke seg etter. Konservative misjonærer og kirker kritiserte dem for å være for «jordiske» og mangle tro på et liv etter døden.

13


#6/2011

IllustrasjonsFoto: Bong Manayon

14

Nyheter


Nyheter

15

#6/2011

Betre plass Filippinene. Elevane

ved femte og sjette klassetrinn ved Binunga barneskule på Marinduque på Filippinene kan glede seg over endeleg å ha fått nye klasserom. Antall elevar på skulen er i vekst, og behovet for klasserom har vore prekært i fleire år. Femte og sjette klasse har halde til i eit bambusbygg, noko som ikkje har vore tilfredsstillande. Dette bygget vil no bli kantine og kontor for rektor. Det har vore jobba med å få fleire klasserom ved skulen heilt sidan 2008. Mi-

sjonsalliansen har vore klar med midlar til byggemateriale, men det var ikkje før i år at nokon var villig til å spleise på arbeidet. Eit viktig prinsipp for arbeidet på Marinduque er at ikkje Misjonsalliansen står for all finansiering av eit prosjekt, men at ting vert gjort i samarbeid med dei som har ansvar for skulane.  n Anders Myrene


16

#6/2011

Livet er totalt forandra Kambodsja. Mr.

Mogoton har fått livet forandra på grunn av jordbruksopplæring han har fått i Misjonsalliansen si samarbeidskyrkje i provinsen Takeo. Dei siste åra har garden hans utvikla seg enormt, og huset hans er mykje finare og større. Han har grisar, kyllingar, ender, kyr, avlar fisk, dyrkar ris og ulike typar grønsaker. Med den nye risdyrkingsmetoden han har lært i kyrkja, har han fått fleire tonn større avling enn han hadde dei tidlegare åra. «Heile familien min og heimen min har vorte totalt forandra etter at vi fekk jordbruksopplæring i kyrkja. No har vi det betre og huset vårt er heilt reint», fortel Mogoton. For eit halvt år sidan fortalte Mr. Mogoton at han ikkje var ein kristen. Men han gjekk likevel i bibelgruppe for å lære meir. Broren hans er pastor i ei kyrkje rett i nærleiken av huset hans, men han gjekk ikkje dit. No fortel han at han har vorte ein kristen. «No går vi i kyrkja heile familien», fortel han. «Og vi trur på Gud.»  Bente Iversen Foseide

Hele mennesket. Åtte minoritetsjenter viser frem sine tradisjonelle

minoritetsdrakter.

Å være jente i Kina Kina. Det

siste året har Misjonsalliansen i Kina organisert et kurs for 120 minoritetsjenter i Liangshan. Jentene har blitt kurset i diverse temaer som omhandler det å være jente i dagens Kina.

Mange av jentene skal reise til byene om noen år, enten for å jobbe eller for å studere. På kursene har de også blitt forberedt på hva som møter dem etter at de forlater landsbyen sin. Jentene har lært hvordan de skal se signaler på at de er på vei inn i prostitusjon, og hvem de kan kontakte for å få hjelp til å komme ut av det dersom de skulle havne inn i et slikt arbeid. De har også fått muligheten til å snakke med sjelesørgere og veiledere om temaer som kan være vanskelige å ta opp i grupper. Jentene som har deltatt har opplevd dette som svært positivt. – Dette er nytt for oss, og det er moro å kunne møtes for å snakke om slike emner også, sier

en av deltakerne til staben vår i Kunming. Kurset har blitt holdt på Yanyuan Middle School, hvor skolens rektor har vært en viktig støttespiller for kurset. Lærere har også deltatt. Kurset ble planlagt sammen med en organisasjon som jobber i Kunming. Denne organisasjonen har spesialisert seg på veiledning og sjelesorg i Kina. – På et slikt kurs er det viktig å se på hele mennesket, både det intellektuelle, det åndelige, det fysiske og det psykiske, sier David, en lege fra Australia som har hjulpet Misjonsalliansen med planlegging og gjennomføring av kurset.  n Sindre Fosse.


Nyheter

17

D-FRIF gir overskudd til MAN-B

(MAN-B) og mikrokredittinstitusjonen Diaconia FRIF (D-FRIF) knytter nå tettere bånd. D-FRIF har opparbeidet seg stor egenkapital og et stort overskudd som skal gå til bedre vilkår for mikrokredittkundene og til

#6/2011

BOLIVIA. Misjonsalliansen i Bolivia

utviklingsprosjekter. Med røtter i Misjonsalliansen er det naturlig for D-FRIF å gi denne støtten til Misjonsalliansen. Etter oppstarten av mikrokredittinstitusjonen i 1991 har D-FRIF blitt mer og mer en uavhengig organisasjon. Med kontorer i syv av ni fylker og over 200 ansatte er D-FRIF nå vesentlig større enn MAN-B med 78 ansatte. Støtten på rundt 50 000 USD gjør at MAN-B kan utrette mer. I tillegg håper man at organisasjonene får tettere bånd. Jevnlige møter mellom organisasjonenes ledelse skal også bidra til dette.  n Monika Bygdevoll

Vekst. Sous Selin sender ungane på søndagsskule og har lånt gris i kyrkja sin grisebank.

Kyrkje med nytt liv Kambodsja. New Life Church ligg i provinsen Takeo i Kambodsja og er ei av kyrkjene Misjonsalliansen samarbeider med. Etter å ha starta med diakonalt utviklingsarbeid i lokalsamfunnet har kyrkja opplevd ei enorm vekst. Først var det 6 medlemmar, og no deltek over 200 på søndagsskule, ungdomsklubb, engelskundervisning og gudstenester.  n Bente Iversen Foseide

Sommar med fotball

Kvinner tar ansvar i Boracéia-slummen Brasil. Mulheres

Cuidadoras (Women Care) er et tilbud i Boracéia-slummen i São Paulo og som betjener nærmere hundre barn og voksne. Her finnes det ulike kulturtilbud og grupper innenfor områder som sport, kunst, musikk og mat. I tillegg til disse gruppene organiserer prosjektet møteplasser for samtale og diskusjoner. To ganger i måneden møter prosjektledelsen familier fra lokalsamfunnet for å diskutere behovene deres og for å forberede samtaler med de lokale

mydighetene. Dette har blant annet resultert i bedre håndtering av søppel i hjemmene, og gruppen har lagt til rette for kurs om tenåringer og graviditet. – Det viktigste vi ser av resultater, er at kvinner kjemper for lokalsamfunnet sitt. Gruppen er allerede sterk og trygg i sin rolle, sier Luciana Passos som er prosjektkoordinator.  n Thiago Couto

Foto: Misjonsalliansen

Bolivia. Det var

stor stemning med nasjonalsong, eigne musikkband og sterkt fotballsengasjement då skulane i El Alto møttest til turnering på Estadio Andino i sommar. Arrangementet var eit samarbeid mellom kommunen og Misjonsalliansen sitt prosjekt Fotball Kryssar Grenser og hadde 1050 deltakarar dette året. Foreldre, lærarar og skulestyrerepresentantar møtte opp for å heia fram dei håpefulle. I tillegg kom spesielt inviterte leiarar i kommunen og Misión Alianza Bolivia. Turneringa har som mål at born og ungdommar dagleg er aktive i idrett og at dei i fritida si deltek i sunne aktivitetar. Som ein av deltakarane sa: «Det er bra å via seg til idretten. Mange ungdommar kjem borti stoff og alkohol».  n Linda Mehus Rugland


18

Nyheter

Foreldre jobber frivillig #6/2011

Brasil. Valdemar og Eduardo Pires er far og sønn, og begge er aktive i speidertroppen Águia Pequena i Morro do Meio i Joinville. Arbeidet har vært en suksess, og stadig flere foreldre vil hjelpe til med dugnad. – Sønnen min snakket så mye om speideren hjemme at jeg til slutt bestemte meg for å hjelpe til, sier pappa Valdemar.  n Thiago Couto

Motarbeider fråfall frÅ skulen

Raude-Khmer-leiarar for retten

Foto: Oddmund Køhn

Kambodsja.

I juli opna sak nummer to i den FN-støtta folkemorddomstolen i Kambodsja. Dei øvste RaudeKhmer-leiarane står for retten og skal svare for anklagane om folkemord og brot mot menneskeheita. Statsleiar Khieu Samphan, sjefsideolog Nuon Chea, sosaiminister Ieng Thirith og utanriksminister Ieng Sary erklærer seg ikkje skuldige for folkemordet i Kambodsja under deira leiing frå 1975 til 1979.  n Bente Iversen Foseide

IDMAN med nasjonal avtale BOLIVIA.

Misjonsalliansens utviklingsinstitutt har hittil kun arbeidet med La Paz fylke. Nå er en avtale med nasjonale utdanningsmyndigheter på plass. Instituttet kurser mennesker til å bli ledere i fattige lokalsamfunn slik at de lokale selv kan sørge for positiv utvikling for sine hjemsteder. Med nasjonal avtale er instituttet godkjent som undervisningsinstitutt på nasjonalt plan.  n Monika Bygdevoll

KAMBODSJA. Stadig

fleire jenter og gutar begynner på barneskulen i Kambodsja. Men overgangen til ungdomsskulen er vanskelig, og mange droppar ut. – Vi må gjere folk meir bevisst på at fullført skulegang er viktig. For mange jenter er skulen ein venteplass for å bli gift, meiner lærarinna Savary (25). Savary er lærar på Chompoupreak Ungdomsskule. Skulen har 123 elevar, medan barneskulen som ligg rett attmed har over 600 elevar. Det er tydeleg at mange fell i frå og avsluttar utdanninga etter barneskulen. – Vi har ei stor utfordring med elevar som droppar ut før ungdomsskulen. Dei fleste sluttar på grunn av dårleg økonomi eller fordi dei flyttar til byen, fortel Savary. Chompoupreak barne-og ungdomsskule ligg langt unna byen og samlar elevar frå tre landsbyar. Det er eit avsidesliggjande strøk. Savary bur sjølv i byen og pendlar til jobb på ungdomsskulen kvar veke. Det er større sjanse for å få arbeid og tene pengar i byen. – I byen tar jentene arbeid i tekstilbransjen og gutane i bygningsbransjen, forklarer ho. Mange unge jenter og gutar får hjelp frå landsbysjefen til å forfalske identifikasjonen sin slik at dei ser

gamle nok ut til å få jobb. Arbeidsforholda i bygningsbransjen og på tekstilfabrikkane er svært krevjande. Det er lange, slitsamme dagar og dårleg betalt. Heime forventar familien at ungane skal sende heim pengane dei tener til dei. Gjennom lokapartnarar arbeider Misjonsalliansen for å betre utdanninga for ungar på landsbygda i Kambodsja. Eit styrka samarbeid mellom lærarar og foreldre er ein del av strategien for å motarbeide elevfråfall og gjere folk meir bevisste på kor viktig utdanning er for ungane deira. På Misjonsalliansen sin samarbeidsskule Prey Angkun har rektor og lærarar i samarbeid med foreldra hatt dugnad for å bygge gjerde rundt skulen. Med støtte frå Misjonsalliansen fekk skulen leikeplass og grønnsakshage. Elevane er ansvarlege for å vatne og dyrke grønnsakene. Resultatet er eit sunt skulemåltid og at elevane er meir opplagte og skulkar mindre. I år har skulen redusert antall elevar som fell frå med heile 66 prosent!  n Bente Iversen Foseide


Nyheter

husstandar i Lipata kommune på Marinduque har fått tilgang til reint vatn.

Foto Layn Liu

Reint vatn i Lipata

Viktig. Gruppediskusjon under kurset.

Filippinene. 64

Tidlegare hadde dei berre nokre få tappekraner, men no har kvart hus fått eiga kran. Vasstilførselen er også meir påliteleg enn før, og med betre trykk. – No ynskjer vi å utvide tilbodet til enda fleire husstandar, seier Willow Saludes. Han er leiar i det lokale bondelaget og ein av påd-

rivarane for prosjektet. – Vi kan bruke av den månadlege vassavgifta, men for å få nok, må vi få politikarane også med på laget, forklarer han. Abonnentane må betale ei tilknytningsavgift, og dersom nokon forsøker å knyte seg til ulovleg, vankar det ei saftig bot.  n Anders Myrene

Volontører fikk spansklæreren til Norge

Norge. Lily Macias Ramos har i flere år vært spansklærer for Misjonsalliansens volontører i Guayaquil i Ecuador. Denne sommeren har hun reist på kryss og tvers av Norge og møtt minst 100 tidligere volontører som alle har vært med på å sponse turen.

– Hun har betydd så mye for så mange. Hun har tatt oss med på konserter, reiser, julefeiringer og lært oss om ecuadoriansk kultur, sier tidligere volontør i Ecuador, Grete Bollestad, om spansklæreren Lily. Sammen med Elisabeth Berg Pedersen tok hun initiativ til å få Lily til Norge og sendte ut mail til flere tidligere volontører om å sponse litt hver. Det resulterte i en seks ukers «norgesturné» for Lily. – Dette har vært helt fantastisk. Etter mange spansktimer med nordmenn, trodde jeg at jeg visste mye om Norge. Men dette er mye bedre enn hva jeg har blitt fortalt. Nordmenn er også mye mer åpne og gjestfrie enn hva ryktet skal ha det til, sier Lily.  n Kristin Marie Skaar

Kina. I august holdt staben ved Buer

Consult kurs for landsbybeboere i Longchuan. Idéen bak kurset var klar: Hvis man kan etablere lokale team som kan holde kurs for sine medlandsbybeboere, så vil kunnskapen bli i landsbyen. – Vi satte derfor rett og slett sammen et kurs om hvordan man kan gjennomføret et treningskurs, sier prosjektleder Layn Liu i Buer Consult. Med fokus på deltakende øvelser fikk deltakerne lære om forskjellen på gruppeoppgaver hvor man er en aktiv deltaker, og den mer tradisjonelle og litt mer passive klasseromsundervisningen. – Etter den første delen av kurset holdt deltakerne kurs for hverandre, blant annet om kompostering. De ble vurdert som kursholdere og fikk tips om hva de kunne gjøre annerledes, og hva de gjorde bra. Etter dette kurset om hvordan de skal lære videre sin kunnskap, tror mange at de kan gå tilbake til sin landsby og lære andre om hvordan man skal kompostere, forteller Layn Liu. Målet er å sette sammen lokale treningsteam som skal kurses i mange forskjellige emner. Disse teamene skal videreformidle sin kunnskap i landsbyen sin. Blant emnene er hygiene, jordbruk og kvinners helse. – Jeg har stor tro på denne måten å bygge lokalsamfunnet, sier Layn og fortsetter: – På denne måten får vi kunnskapen inn i lokalsamfunnet, og den blir delt ut til mange flere mennesker enn det vi kan nå med våre kurs.  n Sindre Fosse.

#6/2011

Kurs for varig utvikling

19


20

Nyheter

Ecuador. Jordy er

seks år gammel og bor i Guayaquil i Ecuador. Han har Downs syndrom. Moren ville først ikke ha noe med ham å gjøre, men Centro Creer ble redningen for familien. Her har han fått hjelp til å utvikle sine evner. Høstgaven i år går til å hjelpe barn og unge med funksjonshemninger. Ønsker du å støtte dette arbeidet? Da kan du som har fått giro vedlagt bladet, bruke denne. Har du ikke mottatt giro, kan du benytte kontonummer 3000 16 00040 og merke med «Høstgaven».  n Kristin Marie Skaar

Prisene stiger i Kunming

Foto: Oddmund Køhn

Kina. Etterhvert

som Kina utvikler seg og økonomien vokser, så stiger også prisnivået. De siste årene er dette tydelig merkbart i Kunming. Beboere i byen kan fortelle at matvareprisene stiger mer enn lønningene, og mange i lavtlønnede yrker må flytte tilbake til landsbyene sine på grunn av stigende leiepriser på boliger.» Jeg tror prisene på restauranter nesten har doblet seg de siste fem årene», sier en av de lokale ved staben i Buer Consult.  n Sindre Fosse

Klare for Ecuador Ecuador. Ingunn

Foto: Oddmund Køhn

#6/2011

Foto: Inger Lise Hovda Dobbe

Hvem er Jordy?

Skutlaberg Valbø (28) og Bjørnar Valbø (27) er på plass som nye utsendinger i Ecuador. Ingunn er utdannet sykepleier og vokste opp som misjonærbarn i Ecuador. Bjørnar ble nylig ferdig med sin mastergrad i informatikk og har jobbet ved Universitetet i Oslo. De har datteren Sofie (1) og har blant annet vært engasjert i Normisjon tidligere.   n Kristin MArie Skaar

Nytt liv gjennom Centro Creer

Ecuador. Han hører ikke, snakker ikke. Han ser litt på ett øye. Nå er han 22 år, i full jobb og forsørger seg selv, bestemor, en tante og to små kusiner.

– Hvem hadde trodd dette? At babyen som bare var en byrde og som ingen trodde det var håp for, en dag skulle være i jobb og forsørge seg selv og fire andre personer? Fremdeles undres familie og venner på hvordan det er mulig at han har fått seg jobb, forteller en stolt bestemor i Guayaquil i Ecuador. Hun snakker om barnebarnet sitt, Alexander (22). Alexander ble født som prematurt barn, noe som ble vanskelig for moren å håndtere. Da han var åtte måneder, så bestemoren tydelig at barnet ikke ble godt tatt vare på. Hun ble enig med moren om at Alexander skulle flytte hjem til henne. De første årene var han bare hjemme med bestemoren, og han lærte først å gå da har var fem år. Han kunne ikke begynne på skole og var aggressiv og sint. Men i 1999 startet Misjonsalliansen i Ecuador senteret Centro Creer, som følge av et stort behov for et tilbud for barn og unge med ulike funksjonshemninger i de fattigste områdene av storbyen. Alexander hadde fylt åtte år og fikk begynne på senteret. Da skjedde det store forandringer.

Han fikk delta på mange praktiske aktiviteter og lærte masse gjennom dette. Han ble en roligere gutt og fikk det mye bedre med seg selv. I over ti år var Alexander elev på senteret og begynte etter hvert å trene på å gjøre ting utenfor senteret. De gikk på markeder, krysset lyskryss og øvde seg på hverdagslige aktiviteter. Nå er Alexander med i Centro Creer-prosjektet «Inkludering i arbeidslivet». Han har fått fast jobb på en fabrikk og får jevnlig oppfølging av koordinatorene i prosjektet. Bestemor følger ham til og fra jobb hver dag. – Alexander kan kanskje ikke lære å lese og skrive, men han lærte å overleve, avslutter bestemoren. Misjonsalliansen fortsetter det viktige arbeidet med å styrke og utvide tilbudet og kompetansen på Centro Creer. Årets «høstgave» går til dette prosjektet.   Inger Lise Hovda dobbe


Nyheter

Foto: Layn Liu

Kina. Minori-

Møter studentene Filippinene. –

Området vårt har høyeste tall for kriminalitet. Utdanning og Jesus kan endre det tallet, sier pastor Adet Lorenzo. Han er en av Misjonsalliansens 75 samarbeidspastorer i Metro Manila. Nærmiljøet, som ligger like ved et universitet, møter mange utfordringer. – Vår målgruppe er studenter. Vi vil være et sted hvor studenter kan komme og få veiledning, spille spill, treffe andre, få hjelp til studiene, bruke PC-ene og treffe smågruppa si, sier han.

Mens vi er på besøk, har to smågrupper sine samlinger. Praten går lett, de ler, snakker, diskuterer og ber sammen. Etter gruppa sjekker de facebooken sin. Studentsenteret er et av de prosjektene Misjonsalliansen støtter både økonomisk og gjennom veiledning.  n Karoline Hartvigsen

Fotball for alle

Vietnam. Nguyen Anh Phuong fra

Misjonsalliansens stab i Vietnam har i sommer vært i Oslo, invitert av Norges fotballforbund. Phuong jobber med Fotballprosjekter i Vietnam, og han var i Norge for å lære. Jeg var en del av en delegasjon fra Vietnam som jobber med prosjektet «Football for all», og en sentral del av opplegget var å være med under Norway Cup på Ekebergsletta, forteller Phuong.

Phuong var imponert over organiseringen av Norway Cup og mener han har lært mye. – Vi jobber jo på et helt annet nivå, men jeg kan likevel ta med meg det jeg har lært om frivillighet. Det var jo et veldig stort antall frivillige som gjorde denne store cupen mulig. Hjemme i Vietnam ønsker jeg nå å oppmuntre foreldre til frivillig arbeid på våre fotballturneringer. Jeg tror også at studenter og lokale myndigheter kan bidra. I løpet av tiden i Norge har han bodd hjemme hos norske familier. – Jeg er imponert over vennligheten, frivilligheten og ansvarligheten folk i Norge viser. Og nordmenn viser også stor respekt for andre mennesker, enten det gjelder alder og hudfarge.  n Oddmund Køhn

tetsjentene i Longchuan fikk bøker og skoleuniformer av Misjonsalliansen ved et besøk i Behov. Lokal leder august. Gavene i Longchuan, Yang ble mottatt med Dafen, deler ut klær stor entusiasme til minoritetsklassen og takk fra de 59 jentene i klassen som er fadderbarn i Misjonsalliansen.  n Sindre Fosse

Girassol utvider Brasil. Prosjektet Girassol i São Paulo utvider til nye aldersgrupper og målgrupper. I tillegg til aktiviter for barn, finnes det nå også tilbud til ungdommer og kvinner. For kvinnene er det tilbud om håndarbeid, og for ungdommene finnes det sportstilbud og Capoeira-klasser, et kulturtilbud med blanding av kulturog musikkuttrykk.  n Thiago Couto

«Nytt» hovedkontor i Bolivia BOLIVIA. Misjonsalliansen har flyttet hovedkontoret i La Paz. I bygget Santa Anita eier Misjonsalliansen en etasje, hvor hovedkontoret var for en del år tilbake. Lokalene har vært utleid, men man ser at det lønner seg mer å bruke lokalene selv. Kontoret ligger i et travelt område med marked og yrende folkeliv.  n Monika Bygdevoll

#6/2011

Minoritetsjenter fikk bøker og klær

21


22

Nyheter

#6/2011

NYTT PENSUM I GANG Kina. Misjonsalliansen er med og lager fagplan for utdanning av ergo-

terapeuter og fysioterapeuter i Kina. Det internasjonale fagmiljøet gir ros til Misjonsalliansen. Abigail Zhang Can, kinesisk medarbeider ved Misjonsalliansens kontor i Kina, deltok nylig på en konferanse i Nanjing sammen med ledere og medlemmer fra WFOT (World Federation of Occupational Therapists), CARM (Chinese Assosiation for Rehabilitation Medicine) og fra de kinesiske myndighetene. Misjonsalliansen i Kina driver et prosjekt som går ut på å stan-

dardisere pensumet i ergoterapi og fysioterapi i Kina etter internasjonale standard for verdensforbundet for ergoterapi og verdensforbundet for fysioterapi. – Sammen med forbundene og CARM har vi utarbeidet en bok om hvordan lærere i ergoterapi og fysioterapi skal bruke det nye pensumet, forteller Abigail. Til neste år skal pensumet utprøves på flere forskjellige universiteter i Kina.

– Vi har i år fokusert mest på pensum for ergoterapeuter, samt nettbasert og klasseromsbasert kursing for lærere i ergoterapi. Når det gjelder fysioterapi, skal vi gå i gang med de samme kursene for dem til neste år, sier hun. Bakgrunnen for dette prosjektet er et samarbeid med det kinesiske handikapforbundet om å bedre behandlingstilbudet for barn med cerebral parese. – Vi jobber blant annet med å få i gang en vurderingsgruppe som består av lege, taleterapaut, fysioterapeut og ergoterapeut, som sammen skal vurdere barnet og sette opp en habiliteringsplan.


Nyheter

Det kinesiske handikapforbundet ser behovet for å bedre kvaliteten hos ergoterapeuter og fysioterapeuter i Kina.

Péricles couto – til minne

BRASIL. Misjonsalliansens kontor i Brasil takker Gud for Péricles Coutos liv, eksempel og tjeneste. I Bibelen står det skrevet: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren.» (Rom 14,8). I syv år i Misjonsalliansen viet Péricles seg til den tjenesten som betydde så mye for han: Å tjene de fattige. Han tjente Gud med integritet, og han involverte stadig nye mennesker i det diakonale arbeidet. «Vi har mistet en god venn i det viktige arbeidet med å hjelpe kirker til å forplikte seg på integrert misjon (integral mission / diakoni). Péricles betydde mye for mange mennesker, og vi vil huske hans lojalitet og engasjement for Guds rikes sak», sier teologen Rene Padilla, som også var nær venn og medarbeider i The Latin American Center of Integral Mission. En annen venn, Tião Rocha, hedrer hans eksempel innenfor etikk, tydelighet og forpliktelse. «Jeg beundret og respekterte Péricles for måten han levde ut sin målrettede tro – forpliktet til å jobbe for de politiske og sosiale endringer vi trenger.» Ageu Lisboa, også venn og kollega, sier dette: «Det som først og fremst betydde noe for han, var å tjene de fattige og utstøtte i vårt samfunn.» I 2011 ble Péricles Coutos gamle drøm virkeliggjort: Han samlet venner og kolleger fra ulike steder i Sør-Amerika, og sammen ga de ut boka Church, Agent of Transformation (Kirken, forandringsagenten). «Denne boken uttrykker den største motivasjonen for Péricles drøm – å se Jesu Kristi kirke som en diakonal endringsagent som åpenbarer Guds rikes verdier. For Péricles var en annerledes verden mulig,» sier Ziel Machado, venn og medlem av Misjonsalliansens rådgivende organ i Brasil.  n Thiago Couto

#6/2011

Det kinesiske handikapforbundet ser behovet for å bedre kvaliteten hos ergoterapeuter og fysioterapeuter i Kina. De mener at ergoterapeuter og fysioterapeuter er helt nødvendige for behanding av mennesker med funksjonshemninger. – Dermed fikk Misjonsalliansen en invitasjon fra CARM om å være med på å standardisere pensumet for ergoterapeuter og fysioterapeuter, sier Abigail. På konferansen fikk Misjonsalliansen introdusere prosjektet

for de kinesiske myndighetene. – De var svært positive, og de ser verdien av prosjektet. Dette kan bety at prosjektet kan leve videre med støtte fra myndighetene når vi en gang faser ut arbeidet, sier representanten fra Misjonsalliansen. Som en forlengelse av konferansen fikk 46 lærere i ergoterapi et tre ukers kurs for å lære seg hvordan de skal bruke det nye pensumet. WFOT, CARM og lærere i ergoterapi ser verdien av at dette på sikt vil være til hjelp for mennesker i Kina som har funksjonshemninger. Dette er et utdanningsprosjekt, og det handler blant annet om et fagpensum. Men for Misjonsalliansens stab i Kina handler det om så mye mer. – Dette skal først og fremst føre til at mennesker med funksjonshemninger skal kjenne på større likeverd med andre og at de skal få rett behandling, sier Abigail. Professor E. Sharon Brintnell er president for WFOT, og hun er imponert over det som er blitt gjort så langt. I et takkebrev til CARM og Misjonsalliansen skriver hun: «Som president av WFOT sender jeg de beste ønsker fra ledelsen og våre 69 medlemsorganisasjoner. Organisasjonen (WFOT) anerkjenner deres store engasjement og deres jakt etter en god ergoterapiutdannelse gjennom både nettbasert undervisning og klasseromsundervisning. Dette er et veldig godt tidspunkt, ettersom byrden ved å ha et handikap er stor og økende i henhold til den nye rapporten (verdensrapport om handikappede). Som et resultat av deres harde arbeid skal mennesker med funksjonshemning i Kina snart få tilgang til ergoterapitilbud.»  n Camilla Fosse

23


24

tsjilinøtter Av Inger Elise Skauen

#6/2011

< Le

Ngi <

Sommer på skolebenken Vietmam. Ville

du gått på skole om sommeren hvis du hadde muligheten? I Vietnam er dette vanlig dersom du bor i byen. Men ikke på landsbygda. Her får vi innblikk i to ulike gutters sommer – én i byen, én på landet. Nguyen Ngoc Le er ti år og går i 4. klasse på en landsbyskole i Mekong. Barna har to måneder fri fra skolebenken. Le og vennene benytter tiden til å fiske, spille fotball eller se på TV. Men favoritthobbyen er fisking. Bladene fra kokosnøttrær brukes som snøre og knyttes i en løkke som de tar ned i vannet. Det er en imponerende teknikk. Le sier han har tatt hjem flere fisk som har havnet på middagsbordet i løpet av sommeren. Moren bekrefter dette med nikk og smil. Men to måneder med fisking kan bli litt mye, innrømmer Le med et smil. Le skulle gjerne gått på sommerskole dersom de fikk tilbud om dette på landsbygda. Le sier han er glad i å gå på skolen. Han liker best matte og savner læreren sin. Han savner å lære og er glad for at skoleferien endelig er over. Når han blir stor, vil han bli lærer. Samtidig er han glad for at han får tid til å leke med vennene i ferien og for at han kan plukke kokosnøtter fra trærne i hagen og drikke kokos-

nøttmelk hver dag. Han er glad for at han ikke bor i storbyen Ho Chi Minh. I Ho Chi Minh-byen bor nemlig Nguyen Tran Vinh Ngi. Han er tilbake på skolebenken etter to måneders sommerferie og føler seg heldig. De første ukene av sommeren tilbrakte han hos bestemor. Etter tre uker med lek og moro var det tid for sommerskole. Da sto engelsk, kjemi, fysikk og matte på programmet. Skoledagene var ikke så lange, men etterpå måtte han gjøre lekser. Heldigvis ble det tid til fotball og lek innimellom. Drømmen er å bli direktørassistent. Ngi mener han da vil tjene masse penger. Han vil bruke pengene til å hjelpe familien sin. Han vil gjerne betale foreldrene tilbake for alt de har gjort for ham. Ngi røper at han egentlig kunne tenke seg å bli direktør også, men da må han gå lengre på skolen, noe foreldrene ikke har råd til å betale. «Men jeg kan jobbe som assistent først, tjene penger og så bli direktør», avslutter han.


Tsjilinøtter

#6/2011

1. Hva har Lamalita på hjertet?

2. Hva heter den nye banken i Ecuador hvor fattige kan få lån?

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt en USB-brikke med Misjonsalliansen presentasjon

25

Løsning forrige nummer

1. a) Fadderbarn, b) Skole 2. Fire ganger (Forside, side 4, side 27 og side 31)


Reportasjen

Ecuador

Banken er åpen 14 år har gått siden Misjonsalliansen i Ecuador startet et lite prosjekt som fikk navnet «D-MIRO». Nå har D-MIRO blitt til «Banco D-MIRO».  > Tekst & foto [ Knut Harald Dobbe ]


Reportasjen

27

#6/2011


28

Reportasjen

#6/2011  >

Små lån blir gitt til ti kunder på Isla Trinitaria, en av de aller fattigste bydelene i Guayaquil på den tiden. To uker senere kommer alle kundene og betaler sine første avdrag. Med dette er D-MIRO i gang. 14 år senere har D-MIRO over 37 000 kunder og en utlånt kapital på 33 milioner dollar. 18. juli i år ble Banco D-MIRO et faktum. Banken skal gjøre det samme som før: Å tilby finansielle tjenester til mennesker som bor i fattige områder i Ecuador. Men som bank vil man kunne tilby flere tjenester og bli en institusjon som er sterkere og som kan hjelpe flere. Både kunder og ansatte kan se tilbake på en historie med mye suksess, samtidig som de har forventninger til framtiden.

Vi må tilbake til slutten av 1997.

mistet mannen sin for ti år siden etter at han fikk lungebetennelse. Ektemannen hadde forsørget familien med sin jobb i forsvaret, og igjen satt Teresa med tre barn på 2, 10 og 12 år – uten penger og uten et offentlig hjelpeapparat som kunne hjelpe henne. Redningen ble D-MIRO. Noen bekjente fortalte henne om kontoret som lånte ut penger like i nærheten. – Lånene har betydd alt for meg. Med det første lånet startet jeg en liten butikk med noen få varer, og i dag har jeg en butikk med et stort vareutvalg. Lånene har jeg delvis investert i huset og delvis i butikken. Foruten å betale avdrag på lånene har mye av overskuddet fra butikken gått til betaling av utdannelse for barna mine, noe som har vært svært viktig for meg, konstaterer Teresa. Teresa har nå sitt sjuende lån. Lånebeløpene har steget fra 300 til 3000 dollar i takt med omsetningen. Økende omsetning gir også økte inntekter. – Jeg har hørt at det nå skal bli mulig å spare penger i D-MIRO, og jeg ser frem til å begynne å plassere litt av overskuddet fra butikken min på konto. Jeg håper at banken vil fortsette å hjelpe mennesker med små ressurser og at dørene i banken alltid er åpne for de som ønsker hjelp slik jeg fikk oppleve.

TERESA Araujo

En viktig grunn til at D-MIRO vil bli bank er å kunne tilby flere banktjenester til mennesker som bor i fattige områder i Ecuador. Det finnes flere banker som tilbyr mikrofinans, men D-MIRO har alltid jobbet mest for å nå fattigere kunder. Mange har med hjelp fra D-MIRO opparbeidet seg

en så god og stabil økonomi at de etterhvert også har blitt kredittverdige for vanlige banker. Ramon Ponce har vært kunde i D-MIRO i over åtte år. Han startet med et lån på 300 dollar. I dag låner han 10 000 dollar og er med dette en av D-MIROs største kunder. – Jeg var helt avhengig av lån i D-MIRO for å starte bedriften min, ingen andre var villige til å låne meg penger. Med D-MIRO har nå vokst så mye at jeg har både sparekonto og lån i to vanlige banker, forteller han. Ramon lager blomsterjord, blant annet av avfall fra kaffe- og risproduksjon og har fått en leverandøravtale med en av de største butikkjedene i Guayaquil. Han leverer opptil 4000 sekker med blomsterjord i måneden. – Selv om den gode inntekten min gir meg lån også andre steder, vil jeg fortsette som kunde i D-MIRO. De har vært med meg helt fra begynnelsen, og ikke har de så verst rente heller. Og selv om jeg personlig ikke er så avhengig av D-MIRO lenger, er jeg helt sikker på at de fortsatt vil spille en stor rolle for mange andre her på Isla Trinitaria, og spesielt nå som de har blitt bank. JESSICA RAMIREZ tok opp sitt første lån på 300 dollar

i D-MIRO for fire år siden. I dag låner hun 3000 dollar, og det som kun var en liten kiosk med litt karameller, har nå blitt en butikk med en dagsomsetning som noen ganger kan nærme seg 100 dollar. Mannen hennes selger grønnsaker på markedet, men i dag er han hjemme for å hjelpe til med å male litt. – Lånet har virkelig satt fart på butikken til Jessica. Før var det salg av grønnsaker som ga mest inntekt, men nå er inntekten fra butikken blitt mye større, og i tillegg er den mer stabil enn inntekten fra grønnsakssalget mitt. Nå ser vi fram til å sette litt av det vi tjener i banken. Kundekonsulenten vår i D-MIRO fortalte oss nemlig for noen uker siden at det snart vil bli mulig å åpne konto. Er det mulig nå? spør han.  >

ÅPNER DØRER.

Betydd mye. Teresa Araujo fikk hjelp av D-MIRO i en svært vanskelig livssituasjon og hun håper den nye banken vil hjelpe andre.


Reportasjen

29

#6/2011


30

Reportasjen

#6/2011 Stor p책 blomsterjord. Ramon Ponce driver med produksjon av blomsterjord sammen med sine to ansatte Andre Alvarado og Eliseo Vera.


Reportasjen

31

#6/2011

En lukrativ leverandøravtale med en av Gyayaquils største butikkkjeder gjør at Ramon har blitt en av D-MIROs største kunder.


32

Reportasjen

#6/2011 Hjelpe flere. Jessica og Martin Ramirez ser frem til å åpne en sparekonto i D-MIRO. Henry Balseco (t.h.) har hjulpet kunder i D-MIRO i en årrekke og mener alt nå ligger til rette for at han og D-MIRO kan hjelpe mange flere.

 >

«ALLE» ER KUNDER. Mens vi står og snakker sammen,

kommere tre menn gående og setter seg utenfor butikken deres. Alle tre har hørt om at det er kommet en bank på Isla Trinitaria, og én av dem, Ciriol Ramirez , er selv kunde og begynner å peke rundt seg. – Både der, der og der bor det mennesker som er kunder i D-MIRO. Her i området er nesten alle kunder, tror jeg, i alle fall svært mange. Det har skjedd stor utvikling i hele bydelen, og jeg tror vi kan takke D-MIRO for noe av denne utviklingen. De andre nikker samtykkende og tror at D-MIRO fortsatt kommer til å spille en viktig rolle: – Mange av de andre bankene velger ut litt større kunder. Det virker som D-MIRO også har mange små, sier de.

D-MIRO har noen ansatte som har vært med siden starten. En av dem er Gisela Merchán. Hun startet opp som lånekonsulent i D-MIRO i 1999 og er i dag kontorsjef på utlånskontoret i bydelen Orquideas i Guayaquil. Hun har også vært sjef for flere andre kontorer og kjenner derfor D-MIRO svært godt. Hun opplever at forventningene blant kundene er store.

FORVENTNINGER OG TILLIT.

– Som stiftelse har vi hatt noen begrensninger, men som bank vil vi kunne ta i mot sparepenger, noe som er svært viktig. Veldig mange kunder spør om når de kan åpne en konto, men også om andre tjenester. Spesielt de som har vært kunder hos oss lenge, og som ikke har erfaring med andre banker, har store forventninger. Vi har alltid vist at vi er til å stole på, og jeg tror at som bank vil kundene i enda større grad stole på oss. Vi utstråler noe mer sikkert for dem. Hele historien til D-MIRO er en histore om tillit mellom D-MIRO og kundene. Som bank tar vi dette videre, konstaterer Gisela. INGEN NY TANKE. Planen om å bli bank er ikke ny, og allerede på begynnelsen av 2000-tallet var det å bli bank et stort tema. Henry Balseco har jobbet i DMIRO i 9 år og kan bekrefte dette. – Da jeg begynte i D-MIRO, var vi bare 20 personer som jobbet her, og jeg husker at ledelsen samlet oss jevnlig for å snakke om det å bli regulert til bank og framgangen i dette. Men så ble det først stiftelse i noen år før vi nå endelig har blitt bank. Og det tror jeg er veldig bra. Nå ligger alt til rette for at vi kan vokse mye raskere og hjelpe mange flere enn vi gjør i dag.


Reportasjen

33

#6/2011

 >

Nærhet. Gisela Merchán er en ansatt som kjenner D-MIRO svært godt, og hun viser til nærhet til kundene som et av D-MIROs viktigste varemerker og fortrinn.

NÆRHET. D-MIRO har alltid jobbet for å være annerledes enn andre organisasjoner og banker som jobber med mikrofinans i Ecuador. Gisela Merchan drar fram en viktig særegenhet med D-MIRO: – Det som gjør oss annerledes er først og fremst nærheten til kundene. Vi har kontorer der ingen andre banker har kontorer, det vil si i de mest fattige områdene. Vi har også ledere som med jevne mellomrom er i kontakt med kundene både på kontorene og ute i områdene. I D-MIRO ser vi på kundene våre som likeverdige, og det er lite ovenfraog-ned-holdninger. Dette ser kundene, og flere har sagt det til meg. Jeg tror at dette kommer til å bli enda tydeligere nå. Vi skal fortsette på samme måten, selv om mange ikke vil forvente det av en bank.

D-MIRO har alltid vært en kristen institusjon med en klar diakonal profil, som har jobbet med å tilby mikrolån til fattige mennesker. Det finnes eksempler på tilsvarende organisasjoner som D-MIRO som har mistet fattigdomsfokuset og den sosiale profilen når de har blitt bank og har gått til mindre fattige kundegrupper. Gisela Merchan kjenner til denne faren, men tror ikke dette kom-

BEHOLDER VISJONEN.

mer til å skje i D-MIRO. – Jeg tror det er bra å være klar over at faren er til stede. Jeg håper at også de øverste lederne i D-MIRO er litt bekymret. Da kommer vi til å beholde visjonen vår. Det er en nøkkel å ha engasjerte og dedikerte ansatte som deler visjonen til D-MIRO. Vi må jobbe for å engasjere alle de ansatte med visjonen vår. Også Henry Balseca tror D-MIRO vil være en bank for de fattige i fremtiden. – Det viktigste er å investere i de ansatte, slik at de tilegner seg nødvendig kunnskap og slik at de tar visjonen og de kristne verdiene innover seg. I 2020 tror jeg vi er en landsdekkende bank med kontorer i de fattige områdene i alle større byer i Ecuador.  tsjili@misjonsalliansen.no

Banco D-MIRO, juli 2011 Antall kunder Total utlånsportefølje (USD) Gjennomsnittlig lånebeløp (USD) Antall ansatte Andel forsinket betaling PAR 1

37 113 31 872 724 859 206 1,75 %


34

Trender

av [ Bjørn Sørheim-Queseth & Kristin Marie Skaar ]

#6/2011

Gracias! Péricles Couto gikk bort 7. august i år. Han hadde da ledet arbeidet i Brasil i syv år. Intervjuet og opptaket med Péricles ble gjort i juni.

Cristina Mercado, direktør for

Misjonsalliansen i Bolivia: Mitt mål for arbeidet i Bolivia er å kunne tilby tjenester med kvalitet, forbedre menneskers livssituasjon og først og fremst forbedre livskvaliteten for barn og voksne som bor både på landsbygdene og i byene. Jeg tror vi gjør et veldig godt og utfordrende arbeid, og jeg takker Gud for å ha fått denne store muligheten.

Péricles Couto, Koordinator for Misjonsalliansen i Brasil: Arbeidet mitt i Brasil er svært engasjerende. Vi er særlig opptatt av situasjonen for jenter og gutters rettigheter og deres familier i Brasil. Nå er vi i en region som heter Vale do Ribeira, hvor vi jobber med flere landsbygder. Jeg synes det er svært viktig det arbeidet dere gjør i Norge. Jeg ønsker dere alt godt, og jeg håper vi sammen kan skape gode tiltak for jenter og gutter i Brasil.

Obrigado!

Yolanda Salazar, styreleder for

Misjonsalliansen i Ecuador: Min visjon, drivkraft og ønske har alltid vært at Gud skal gjøre det mulig for meg å jobbe med mennesker i vanskeligheter og å redusere lidelsen de opplever. Gjennom Misjonsalliansen har Gud gitt meg sjansen til å samarbeide med dem, jobbe for sosial rettferdighet og redusere forskjellen mellom fattig og rik.


Trender

#6/2011

Thank you! Direktørene i Misjonsalliansens prosjektland var på besøk i Norge i juni. Se og les hilsenene deres ved å scanne strekkoden. NB! Vi anbefaler å koble til ditt lokale internett før du scanner.

Jonathan Kaipay, direktør for

Rick DeGraaf, direktør for CRWRC,

utviklingsprosjekter i Metodistkirken i Liberia: Min avdeling jobber med utdanningsprogrammer i Liberia og samarbeider med Misjonsalliansen om dette. Vår hovedoppgave er å sikre en bærekraftig utvikling, og vi jobber for å bygge grunnskoler og videregående skoler for jenter og gutter. Dette programmet skal komme tusenvis av unge liberiere til gode. Vi føler at Misjonsalliansens engasjement også inspirerer andre til å se at verden kan bli bedre og at våre barn får utdanning for Liberias framtid.

Kambodsja: Vi tror mennesker er fattige. Men Gud har gitt oss egenskaper, og gjennom vårt arbeid vil vi gjøre det mulig å mobilisere disse gavene gjennom menneskene. Hvordan gjør vi det mest effektivt? Hvordan respekterer vi mennesker? Det er jo det vårt arbeid handler om. Og det er her kirken kommer inn. Den jobber med lokalbefolkningen, hjelper dem, mobiliserer dem, og gjennom dette respekterer vi og setter pris på hverandre.

Roslynn Reyes, direktør for Misjonsalliansen på Filippinene: På Filippinene jobber vi med lokalsamfunnsutvikling. Vi jobber for at alle skal få delta i lokalsamfunnet og ha det nødvendige for å overleve – som mat, god helse og bolig. Det betyr mye for meg å se at lokalsamfunnene våre, og særlig barna, får bruke sine muligheter og rettigheter til å utvikle seg og delta i lokalsamfunnet og å se at familienes situasjon blir bedre.

35


36

Portrettet

#6/2011

Portrettet

Med misjon i baklomma Påtroppende styreleder Paul Erik Wirgenes har kjent Misjonsalliansen siden han var russ. – Nærheten til misjon har alltid vært viktig for meg, sier mannen som sjonglerer mellom direktørjobb i Kirkerådet, forfatterskap, fotball og bandy.  > Tekst & Foto [ Kristin Marie Skaar ]


Portrettet

37

#6/2011


38

Portrettet

#6/2011

 >

Paul Erik Wirgenes (51) har et vanngevær på jobb. KONTAKT MED MISJONÆRER. Etter hvert gikk turen viDet ligger øverst på hylla til venstre for døra på kon- dere til hovedstyret, hvor Paul Erik skulle bli i 12 år. Og toret i 6. etasje i Kirkens Hus. Hva bruker han det til? gjennom hele arbeidskarrieren som prest, prosjektleLa oss vente med det svaret. Mer relevant er det der i Kirkerådet, undervisning i diakoni og videreutat minutter etter at jeg har entret Paul Eriks kontor danning i sjelesorg og veiledning, har kontakten med i Kirkens Hus, høres lyden av ekte kirkeklokker som tidligere misjonærer og utsendinger blitt naturlig. ringer på pulten hans. Det er iPhonen som kaller. Paul Erik har jobbet mye med ressurs- og beredskaps– Hva kan jeg si? Jobber man i kirken, ja, da jobber teamet (ROB) ved Modum Bad, som bistår misjonsorman i kirken, sier Paul Erik og smiler lurt. ganisasjoner og tilbyr personalomsorg for misjonærer. Og jobber man i kirken, er også samarbeidet med – Dette har gitt meg en nærhet til bredden av norsk norsk misjon helt essensielt, mener Paul Erik. Der- misjon. Jeg har hatt oppdrag for mange misjonsorgafor lar han iPhone-klokkene ringe denne ettermid- nisasjoner ute i feltet og lokalt. Jeg har sittet oppe flere dagen, midt i en hektisk hverdag. Ferien ble brått netter med gamle, godt aldrende misjonærer som har avbrutt den 22. juli, da han plutselig skulle lede kir- fortalt sin livshistorie. Jeg har dyp respekt for deres erkens faggruppe for å utarbeide ressursmateriale til faringer og refleksjoner. norske menigheter i krisetiden. – Har du noen gang tenkt I denne travle hverdagen er på å bli utsending selv? Jeg møtte voksne som han også nominert som én av – Da var jeg nok veldig ung. trodde på oss unge, fire biskopkandidater til Borg Senere har jeg tenkt at de oppbispedømme. Han finner tid til gavene jeg har fått, har vært som gav oss ansvar å gi ut enda en ny bok, starte mitt kall. Og at det er slik jeg og som smittet oss bandysesongen, spille fotball, kan tjene norsk misjon. med sitt brennende sykle til jobb – og bli Misjonsengasjement INGEN KIRKE UTEN DIAKONI. Tialliansens nye styreleder. Men den står stille her i 6. etasje har han tid til dette, da? – Det har vært et helt bevisst valg. Da jeg gikk ut i Kirkens Hus. Den travle teologen og kirkelederen av Misjonsalliansens styre for noen år siden, etter snakker sakte og rolig, bruker god tid og tenker å ha sittet der i tre fulle perioder, hadde jeg en kre- nøye gjennom hver setning. Og som nyansatt inforvende jobb som leder for trosopplæringsreformen masjonskonsulent får jeg lyst til å benytte sjansen i  Den norske kirke. Men nærheten til misjon har til å få svar på spørsmål som jeg selv har tenkt på. alltid vært viktig for meg. Jeg vet ikke om noe bedre – Hva tenker du om koblingen misjon og bistand? – Det er et stort spørsmål, sier Paul Erik og blir sted enn Misjonsalliansen hvor jeg kan få denne nærheten. Det gir meg mye som leder i kirken, og stille noen sekunder. – Først og fremst vil jeg si noe om betydningen av diakoni. Kirken i sitt vesen må som menneske oppleves det intenst meningsfylt. bedrive diakoni. Vi har fått et mangefasettert oppUNGT MØTE. Paul Eriks første møte med Misjonsaldrag av Jesus om både å holde fortellingen om Jeliansen var i 1977. Han var 18 år og leder for Kris- sus og Guds kjærlighet levende. En kirke som ikke tenrussen i Søndre Vestfold. De fikk et prosjekt for bedriver diakoni er ingen sann kirke. Når kirken er Misjonsalliansen. Fattigdomsorienteringen, den dia- opptatt av misjon, i betydning å dele evangeliet med konale profilen og engasjementet fenget den unge verden, så er det vår forpliktelse å bygge fellesskap tenåringen. – Jeg møtte voksne som trodde på oss og det gode. Sånn sett tenker jeg på diakoni som et unge, som gav oss ansvar og som smittet oss med genuint kristent kall. sitt brennende engasjement, minnes Paul Erik. – Men må man være kristen for å drive diakoni? Det skulle raskt vise seg at Misjonsalliansen tok – Det som står i Misjonsalliansens grunndokuham med videre. Da han flyttet til Oslo etter gym- ment om diakoni er at man skiller mellom nestenaset, havnet han på en av Misjonsalliansens hybler i kjærlighet og diakoni. Nestekjærlighet er noe alle etasjen over de gamle kontorlokalene i Munchs gate. mennesker både kan og skal vise hverandre, mens – Her bodde både jeg og kona mi Mari i flere år. diakoni er særlig forankret i oppdraget fra Kristus. Jeg hadde oppdrag for organisasjonen knyttet til inKJENT FELT. Som leder i kirken har Paul Erik Wirgenes (51) formasjonsvirksomheten og var med på å lage den gjennom flere år hatt oppdrag for norske misjonsorganisaførste standen da vi startet arbeidet i Bolivia i 1979. sjoner, både lokalt og ute i feltet. Som 22-åring ble jeg med i Landsrådet, forteller han.


Portrettet

39

#6/2011


40

Portrettet

#6/2011

petanse som norsk misjon stadig gir tilbake til Den norske kirke. Misjon er å lære folks kultur og folks språk: «Hvem er dere? Hva trenger dere? Hva kan vi gjøre sammen?» Disse spørsmålene er også viktige for kirkens videreutvikling. Å lære seg folks språk i bred forstand. Nå har vi en stor liturgireform som også er nødt til å handle om hva slags språk er det som bærer folks lengsel etter tro og Gud. Hvem er det kirken må tale sammen med og tale til? Paul Erik ser derfor at det er mye han vil få nytte av som styreleder i Misjonsalliansen i sin lederjobb i kirken – og motsatt: – I kirken har jeg ansvar for innholdselementene, for dem som jobber med liturgi, barn og unges trosopplæring og diakoni. Derfor har også den faglige utviklingen av kirken relevans for utvikling av Misjonsalliansen. Og det jeg er med på i Misjonsalliansen, har relevans for utvikling av kirken. Så dette er jo en helt klart en «vinn-vinn-situasjon»! – Hvilke utfordringer møter Misjonsalliansen i dag, tror du? – Vi lever i en situasjon hvor mange ting endrer seg fort. Som styreleder trenger jeg selv litt tid på dette. For selv om jeg satt i styret tidligere, kjenner jeg ikke nødvendigvis Misjonsalliansen slik organisasjonen er nå. SAMARBEID. På Paul Eriks Paul Eriks tilhørighet til Misjon er å lære folks kontor i Kirkens Hus henger Misjonsalliansen høres likevel flere av kona Maris malerier. kultur og folks språk: tydelig når han snakker om De to teologene har samar«Hvem er dere? Hva organisasjonen. Det er «vi» beidet mye om formidling av trenger dere? Hva kan og «vårt», ikke «dere»: – Miteolog og diakoni. vi gjøre sammen?» sjonsalliansen er en liten, men stor organisasjon. Vi er en liten   > Så kan man si at samme handlingen kan forstås som organisasjon i betydning antall ansatte. Men vi er en både bistand og som diakoni. Jeg er opptatt av at når stor organisasjon i betydning midler ut i misjonstjevi driver diakoni, finnes det ingen krav til mottagers neste. Dette gjør personalbehandling særdeles viklivssyn. Man trenger ikke være kristen for å motta tig. Å legge til rette for oppfølging og rekruttering diakonalt arbeid. Her utfordres vi til å opprettholde av våre ansatte, er en av de viktigste måtene å lede en genuin respekt for våre samarbeidspartneres tro denne organisasjonen på. og livssyn. – Hvilke forventninger har du til vervet som styreleder? LÆRER HVERANDRE. Som avdelingsdirektør for me– Jeg ser frem til å jobbe med et godt styre. Jeg nighetsutvikling i Kirkerådet ser Paul Erik flere gleder meg til å være tett på Misjonsalliansen og til å tydelige fellestrekk med kirkens arbeid lokalt og samarbeide med en god administrasjon, avslutter han. utviklingen av Misjonsalliansens arbeid ute. Han mener kirken har mye å lære av misjonsorganisa- VANNGEVÆRET. Samtalen glir over til hobbyene med sjonenes erfaringer. – Norsk misjon har en diako- bandy og fotball. Og kona Mari Wirgenes sine manal forståelse og erfaring som er viktig for kirken, lerier på veggen og samarbeidet deres med tekster og som kirken lærer mye av. Også i kirkens offent- og formidling. Så kommer vi inn på vanngeværet. lige dokumenter ser man etter bredden av erfa- – Vel, det trenger du ikke skrive noe om, men la ringer i  misjonsarbeid, og dette bidrar til å fornye oss si det sånn at kollegaer fortjener litt vann av og kirkens arbeid med diakoni. Bevisstheten i forhold til, de også, smiler Paul Erik hemmelighetsfullt …   kristin.skaar@misjonsalliansen.no til de mennesker man jobber med, er en type komLITEN, MEN STOR.


Til ettertanke

41

Bønn i møte med høsten

Hvor er himmelen? I en av Paulo Coelhos bøker er det en fortelling som for meg sier litt om hvor og hvordan himmelen er. «En bonde var en dag ute og gikk med sine to beste venner, nemlig hunden og hesten sin. Men på veien slo lynet ned og tok livet av alle tre. Av og til tar det litt tid før de døde forstår at de er døde, så de reiste seg opp igjen og gikk videre. Da de hadde gått et stykke, begynte de å bli svært tørste, så de var glade for å se et nydelig palass, med marmormurer og en port glinsende som gull. En staselig vakt stod ved porten. Bonden hilste fint og spurte hvor de var kommet. – Himmelen, svarte vakten. – Flott, sa bonden, – vi er så tørste og skulle gjerne hatt noe å drikke. – Det er en fontene innenfor muren her, sa vakten, du er velkommen, drikk så mye du vil. – Men, sa bonden – Hva med hesten og hunden? De er også tørste. – De er ikke velkomne, svarte vakten. – Er det sånn det skal være, får himmelen bare være, sa bonden. Dermed gikk de videre. Etterhvert munnet veien ut i en sti. Et stykke videre på stien kom de til et tømmergjerde med en liten port. Ved porten lå en mann og hvilte. Bonden hilste på mannen og forklarte at de var tørste.

I korte trekk går historien slik:

– Da er dere kommet rett, sa mannen, rett innenfor her er en bekk, med godt, rent vann. Velkomne er dere. – Hvor er vi kommet nå? spurte bonden nysgjerrig. – Himmelrike, svarte mannen. – Men det var jo lengre nede, sa bonden. – Det var helvetet, sa mannen. – Dere kan ikke la de drive og lure folk på den måten, sa bonden opprørt. – De gjør oss en tjeneste, sa mannen, de tar alle som er villige til å svikte sine beste venner.» Det er lett å fremstille menneskelig gods og gull som himmelen. Himmelen er der Jesus er, men hvor finner man Jesus? Jesus ga et svar i Matteus kapittel 25, vers 35–36 og 40: «For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» Jesus sier han er hos de som er små i verdens øyne. Og der Jesus er, der er himmelen, også her på jord … 

Kom oss i møte Gud. Nå når ting er forandret. Kom oss i møte, Gud. Gå sammen med oss ut av sommeren og inn i høsten. Vi kan ikke gå alene, Gud. Kom oss i møte. Teksten og Bønnen er hentet fra Nettkirken og skrevet av Idun Strøm Sefland.

Vi ber for ansatte og utsendinger

med deres familier: Unni Hiorth, personalkonsulent på utenlandsavdelingen Silje Husan, leder norgesarbeidet John Erland Boine, økonomiavdelingen Knut Eldhuset, It-avdelingen Erik og Noriko Frøyland i Japan Monika Bygdevoll i Bolivia Camilla Guddal i Bolivia Andreas Andersen, daglig leder for AMAS (Misjonsalliansens mikrofinans arbeid)

av [ Monika Bygdevoll ] Utsending i Bolivia

#6/2011

Hvordan har sommeren vært? Det er det vanlige spørsmålet etter en lang sommerferie, tilbake i hverdagen etter ukesvis med fri. Men i år er ikke svarene på spørsmålet som de pleier. Blikkene er mørkere og ordene tyngre. Noe har vært annerledes denne sommeren. Det gjør at ting også blir annerledes når de vanlige dagene skulle vært tilbake. Ingenting er helt som før.


42

Kommentar

#6/2011

De bærer sin hatt med stolthet Bolivia. Det er med beundring jeg går rundt på El Alto og ser alle aymarakvinnene som bærer sin bowlerhatt.

illustrasjonsFoto: Bjørn J. Sørheim–Queseth

Hvordan de klarer å få hatten til å sitte, er for meg en stor gåte. Jeg har prøvd en av disse bowlerhattene, og jeg skal love deg at det ikke er lett å få en slik hatt til å bli sittende på hodet. Jeg opplever at de bærer hatten med stor stolthet, og jeg tror at evnen til å bære en slik hatt må sitte i ryggraden hos alle disse kvinnene. Den I den aymariske stoltheten og evnen vikulturen er det ser de også på andre måtre regler som er ter gjennom livene sine. Bolivia har flere urbeessensielle: ikke folkningsgrupper, éi av lyve, ikke stjele de største gruppene er og ikke være late. aymarabefolkningen. I den aymariske kulturen er det tre regler som er essensielle: ikke lyve, ikke stjele og ikke være late. Hvor disse reglene kommer fra, er folk uenige om. Noen sier at det er eldgamle regler fra før kolonitiden, andre sier at dette er regler som spanjolene innførte da de kom til Sør-Amerika. Uansett er dette tre regler som jeg opplever at de fortsatt prøver å leve etter. Det er

sjelden du ser en aymarakvinne sitte og tigge penger på gaten, da sitter de heller og selger noe, om det så bare er én eneste vare de har å tilby. Når jeg drar til kontoret vårt på El Alto, kjører jeg som oftest forbi jernbanelinjen hvor en av disse


43

Misjonsalliansen er med på å gjøre dem bevisst på at det er viktig å ta ansvar i lokalsamfunnet nene kan ta opp små lån ved å gi hverandre sikkerhet. Dette hjelper dem å bedre kvaliteten av det de produserer og selger. Jeg har truffet flere kvinner i slike grupper som har fortalt hvordan små lån har hjulpet dem og deres familie. Jeg opplever at Diakonia FRIF fremmer denne stoltheten hos kvinner ved at de bedre klarer å hjelpe seg selv. Et annet eksempel er utviklingsinstituttet IDMAN som har fokus på å utvikle gode ledere i lokalsamfunnene. På kurset lærer kvinner og menn hvordan de kan fremme sin sak. De lærer blant annet om lover og regler, søknadsprosedyrer og hvordan de kan ta ordet i store forsamlinger. Videre hjelper Misjonsalliansen lokalbefolkningen til å utvikle sine produkter, bedre kvaliteten av matvareproduksjonen, starte småbedrifter og hjelpe dem til hvordan de kan markedsføre produktene sine. Jeg har stor tro på at de aymariske kvinnene vil fortsette å bære sin bowlerhatt med stolthet i fremtiden og ha stor fremgang.  av [ Camilla Guddal ] Utsending i Bolivia

#6/2011

kvinnene sitter med sine brød med ost, der sitter hun om det regner på sommeren eller er minusgrader på vinteren. Denne kvinnen er ikke unik her i Bolivia, på nesten hvert gatehjørne sitter en kvinne og frembyr sine varer. Det kan være alt fra den tradisjonelle tørkede poteten «chuño» til de større bodene med mange forskjellige varer. Blant oss utsendinger her i Bolivia er vi enige om at det er god bistand å kjøpe ting av disse kvinnene. For da unngår man mange mellomledd. Et problem i den aymariske kulturen er at det er viktig å holde fasaden. Ser vi på de faktiske tallene fra FNs utviklingsorganisasjon UNDP, lever 33 % av befolkningen i Bolivia i ekstrem fattigdom, det vil si at de lever for mindre en 1 dollar dagen. Dette er noe som er vanskelig å måle da mye av økonomien styres av uformell sektor. Det er heller ikke lett å se fattigdommen på El Alto; Folk får kjøpt seg flotte brukte klær fra Europa for en billig penge og lever sine liv bak høye murer. Kvinnene lever i et mannsdominert samfunn hvor kvinner ikke skal være late, men hvor det allikevel ikke forventes at de kan være med og bidra til familieøkonomien. Bolivia er et land som har lidd av lite effektiv politisk styring i mange år. Urbefolkningen har vært særlig undertrykket i flere hundre år. Misjonsalliansen i Bolivia er med på å sette fokus på disse forholdene. Vi gir kvinner og menn noen flere verktøy å jobbe med, slik at de selv kan bedre livssituasjon for seg og sine. Vi er med på å gjøre dem bevisst på at det er viktig å ta ansvar i lokalsamfunnet. Blant lånekundene til Diakonia FRIF er 60 % kvinner. Kvinnegrupper gir muligheter for at kvin-


Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Høstgaven 2011

Gi barn med funksjons-

hemninger en bedre hverdag!

Hvem er Jordy? Jordy er et av mange barn med funksjonshemninger som får hjelp gjennom Misjonsalliansens arbeid. Jordy er 6 år og har Downs syndrom. Da han ble født, ville ikke moren ha noe med ham å gjøre, men nå stråler hun av kjærlighet og stolthet over sønnen sin.

Har du fått giro vedlagt bladet, kan du bruke denne. Hvis ikke, kan du benytte:

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Høstgaven»

Tsjili_0611  

Quiñonez Danís bor i Guayaquil i Ecuador. Hun er bevegelseshemmet, men driver et lite matutsalg fra huset sitt. Her selger hun tortillas og...