Page 1

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Filippinene FRAMOVER MED BAGACAY  Kina TILBAKE TIL START  Portrettet LIKESTILTE CHRISTINA   Trender MISJONALE MENIGHETER Kommentar ØDELEGGENDE HJELP?

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #4 #2


Hvert verv gir deg et lodd i trekning av tur for to. Verver du 15, blir du superverver og er garantert en tur til et av våre prosjektland.

verve

Mange barn lever under vanskelige forhold. Verver du én eller flere faddere, er du med på å gi barn en bedre hverdag.

Misjonsa

lliansen

trenger fl

ere fadde

re!


dugnad! Kjenner du én du kan spørre om å bli fadder? Ja, jeg vil verve en ny fadder!

V 11

For å verve, gå inn på www.verv.no eller benytt slippen <

En ny fadder som ønsker _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov  Vietnam Brasil Ecuador Bolivia Filippinene Kr 230,- pr. måned pr. barn betales med AvtaleGiro

Kambodsja

Den nye fadderens navn Adresse Postnr./-sted

Tlf

E-post

Fødselsdato/-år

Mitt navn Adresse Postnr./-sted

Tlf

E-post

Fødselsdato/-år Jeg har lyst til å bli superverver og få en tur til et prosjektland!

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo


4

InnHold

#4/2011

opplevelsen

Filippinene

Misjonsalliansen har jobba i småkommunen Bagacay på Marinduque sidan 2008. Mange ulike prosjekt er gjennomførde sidan starten, og resultata er i ferd med å synes, men framleis er det store utfordringar.

Nyheter

Fadderbarna i Misjonsalliansens fadderordning er en del av et lokalsamfunn. Skal de få en bedre hverdag, må hele lokalsamfunnet få del i utviklingen.

reportasjen

Kina

110 år etter at Misjonsalliansen ble stiftet, drar vi tilbake til der det hele begynte; til provinsen som den gang ble kalt Tsjili – og til byen Kalgan.

Trender

Kina

Portrettet

Som første kvinne noensinne innehar Christina Mercado direktørstillingen for Misjonsalliansens arbeid i Bolivia.

Til ettertanke

Kjærlighetens språk

Kommentar

Kan hjelpa ødelegge?

6 14 26 34 36 41 42


Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

For oss som jobber i Misjonsalliansen har noe av den siste tiden gått med til å se oss tilbake. I slutten av mai har vårt øverste organ, Landsrådet, sitt årlige møte. De skal gå gjennom det som har blitt gjort i året som har gått og rette blikket fremover. Å lese årsmeldingen er hvert eneste år en stor opptur! Regnskapet også, forresten! 2010 har vært et år preget av vekst. Gaveinntektene våre har økt med 5,6 prosent! Det gjør oss i stand til å gjøre enda mer i samarbeidslandene våre. I årsmeldingen har vi denne gangen valgt å gi noen eksempler på hvordan det virker. Her er et utsnitt fra Vietnam, som vår utsending Inger Elise Skauen har skrevet: «Nesten glemt. Hong står i døråpningen til det vesle murhuset og ønsker velkommen. Jenta er et eneste stort smil og er tydelig stolt over å få besøk og for å få være i sentrum. Hun forteller at navnet hennes betyr Pink – Rosa. Hun vil gjerne praktisere de få engelske ordene hun har lært seg. Men hennes historie er ikke fullt så rosenrød. Hong har Down syndrom, og da jevnaldrende nådde skolealder, forble hun hjemme hos foreldrene. Hun fikk ikke tilbud om skoleplass. Hun forteller om en kjedelig tid. Det var ingen jevnaldrende hun kunne leke med og lite å ta seg til. Hennes eneste trøst i hverdagen var den eldre broren. Først da Misjonsalliansen sammen med det lokale ressurssenteret skulle kartlegge hvor mange barn i området som hadde en fysisk eller psykisk utviklingshemning, fant de ut at jenta ikke hadde skoletilbud. Resultatet ble at Hong i en alder av 15 år kunne begynne på sin lokale skole. Lære-

ren hadde utdannet seg til spesiallærer, og overgangen til skolehverdagen gikk smertefritt for alle parter. At hun nå er 17 og har begynt i 3. klasse, ser ikke ut til å bekymre henne stort. Hun har fått seg venner og forteller livlig om konflikter og gleder blant vennegjengen og i klassen. Foreldrene forteller at de tidligere måtte ta seg av henne, men nå lærer hun noe nytt hver dag. Yndlingsfaget er matte, og hun elsker å gå på skolen. Far forteller at hun er blitt flinkere på de fleste områder i livet. Hun har forbedret oppførselen sin også, smiler han fornøyd. Hongs drøm er å studere, det er så mye mer hun vil lære. Og så vil hun bo sammen med storebror resten av livet.» Dette er ett av mange tusen eksempler vi kunne trukket frem! Ønsker du å lese mer, er det bare å bestille årsmeldingen, det er oppløftende lesning. (Send en mail til oss eller last den ned på hjemmesidene våre). Selv om noe av tiden har gått med til å se tilbake, har vi fullt fokus fremover. Vi har et stort ønske om å vise deg det vi driver med! Hva med å verve deg til en tur til et av våre samarbeidsland? Vi garanterer at du kommer tilbake med nye tanker og visjoner! I tillegg gir det å verve deg muligheten til å ringe folk som du ikke har hatt kontakt med på lenge. En god unnskyldning. Men det å verve handler først og fremst om å gi en håndsrekning til noen som trenger din hjelp. Hjelper du oss med en fadder, vil vi kunne bidra til at et helt lokalsamfunn får muligheten til å kjempe seg ut av fattigdom og nød. Noen timers jobb fra din side vil gi store ringvirkninger. En fadder blir i gjennomsnitt hos oss i over ti år og bidrar med til sammen nesten 30 000 kroner til fattigdomsbekjempelse. Det burde jo være grunn god nok til å sette i gang med å verve!!!   arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

« Hongs drøm er å studere, det er så mye mer hun vil lære. »

#4/2011

Nesten glemt

5


6

Opplevelsen

#4/2011

opplevelsen

Filippinene

Øy med levebrød Misjonsalliansen har jobba i småkommunen Bagacay på Marinduque sidan 2008. Mange ulike prosjekt er gjennomførde sidan starten, og resultata er i ferd med å synes, men framleis er det store utfordringar.  > Tekst & foto [ Anders Myrene ]


Opplevelsenâ&#x20AC;&#x2030;

7

#4/2011 Hovudvasskjelda til Bagacay er ogsĂĽ vaskeplass.


8

Opplevelsen

#4/2011 Infrastruktur. Vegen til Bagacay er nyleg blitt utbetra.

 >

Buenavista sentrum, ved foten av den sovande vulkanen Mount Malindig. Vi tar av frå hovudvegen som går langs kysten rundt heile Marinduque, passerer den kommunale gravplassen og søppelfyllinga og humpar oss oppover. Vegen er nyleg blitt utbetra ved hjelp av grafsar og spader, men Rading Alvarez trur ikkje at utbetringa vil vare lenge. – Til neste regntid, kanskje? spår han. – Så vil alt som ikkje er dekt med sement bli vaska vekk att. Rading er Misjonsalliansen sin mann i Bagacay og kjører ofte denne vegen på motorsykkel. Ordførar Billardo S. Salvacion tar i mot oss i det vesle rådhuset. Det er ein open struktur, noko som er vanleg her på øya. I eit tropisk klima er det lite behov for oppvarming, og litt naturleg avkjøling i form av vind er kjærkomen. – Vi er takknemlege for den hjelpa Misjonsalliansen har gitt, seier han. – Situasjonen var litt håplaus før, men samarbeidet har ført til auka sjølvtillit og tiltakslyst.

Bagacay ligg nokre kilometer utanfor

– Det største problemet no er tilgang til vatn, spesielt i tørketida. Enkelte må gå over to kilometer ned i eit dalsøkk for å hente vatn frå ei lita elv, fortel ordføraren. Han forklar-

Vatn eit problem.

er at det som regel er kvinner og born som må ta turen, men at kvinner også har sine egne måtar å overtale mennene sine på. Det lovar såleis godt for fødselstala at alle dei fire som passerte rådhuset med fulle vasstankar i løpet av vår samtale var menn. – Vi ønskjer å utbetre vasskjelda og å få ei pumpe som kan frakte vatnet opp frå dalen. 60–70 % av befolkninga i Bagacay vil kunne bli hjelpte då, seier han. Eit anna problem i kommunen er mangelen på arbeidsplassar. Dette fører til at mange unge reiser til Manila for å finne seg arbeid der. I eit land med dårleg oppfølging av lover og reglar er det lett for mindreårige å bli brukt i helsefarleg arbeid. I januar var det ei ulukke i Manila der ti personar omkom på ein byggeplass då ein utandørs transportheis ramla ned omlag 20 etasjar. Ein av dei var 17-årige Kevin frå Bagacay. Vi treff foreldra Marilyn og Aristotel Mabunga utanfor huset der dei bur no. Dei bur hos mora til Aristotel då dei tok taket av sitt eige hus for å bygge grav for Kevin. Det er kulturen her å bygge relativt store gravmonument, så då får heller dei levande lide litt. Mangel på arbeidsplassar.


Opplevelsen 

9

#4/2011

mangler en sønn. Familien Mabunga framfor huset dei bur i no. Eldstesonen Kevin omkom i ei arbeidsulukke i Manila.

Jobben i Manila var det ein onkel som hadde ordna, og dei seier at dei ikkje var klar over kva jobben innebar. Kvar månad sende Kevin pengar heim for å hjelpe foreldra sine. Marilyn er heimeverande husmor, og Aristotel tar dei tilfeldige småjobbane han kan kome over. Med fire søner i alderen 3–15 år kom bidraga frå Kevin godt med, sjølv om han eigentleg skulle ha gått siste året på ungdomsskulen. Men ein kveld kom søstera til Marilyn inn og fortalte at ho hadde sett på tv-nyheitene at Kevin var død. Onkelen tok det lang tid før dei høyrte noko frå. Til trass for dødsfallet til eldstesonen seier Marilyn at dersom Ryan på 15 vil reise til Manila for å jobbe, så vil ho ikkje hindre han i det. – Men ikkje innanfor bygningsbransjen, poengterer ho.

Treng pengane.

Råd for barnebeskyttelse. Rading seier at med eit råd for barnebeskyttelse kunne Kevin sin altfor tidlege død ha vore unngått. Det skal vere eit slikt råd i kvar kommune, men stort sett er det anten inaktivt eller ikkje-eksisterande. – Rådet vil kunne ha oversikt over alle born i kommunen og gjennomføre tiltak om nokon uteblir frå skulen eller det er mistanke om barnemishandling, forklarer han. Han har

arbeidd aktivt og målretta med å reaktivere denne institusjonen som består av medlemmar frå ulike sektorar som jobbar med born. Sjølv om rådet for barnebeskyttelse no formelt er etablert i Bagacay, vil det enda ta tid før det har særleg gjennomslagskraft. – Eg må innrømme at eg var skuffa då eg nyleg såg tre av leiarane i den lokale ungdomsorganisasjonen vi har starta, klare til å reise til Manila, fortel Rading. – Dei sa at dei skulle studere, men kven veit? Men dersom ungdommen skal bli verande i Bagacay, må det vere noko for dei å gjere. Ein haug med små fliser av bambus ligg til tørk i sola. Det er spiler til å lage handvifter av. Dette er eit initiativ til ANIB, ei gruppe Misjonsalliansen har starta for å skape inntektsskapande arbeid i lokalsamfunnet. For eit dusin med viftespiler får ein 75 centavo (ca. 10 øre), medan eit ferdig montert «skjelett» gir omlag det doble. Foreløpig jobbar dei berre med skjelettet, men med assistanse frå Misjonsalliansen er dei i ferd med å vidareutvikle produksjonen til ferdige vifter. For ei komplett vifte får ein 12 peso, så dette vil auke inntektsgrunnlaget betrakteleg.  >

Bambusfliser og kokosnøttskal.


10

Opplevelsen

#4/2011 Lokal kreativitet. Med eit lite tøystykke kan desse skjeletta bli til fine vifter. Øverst til høyre; bambusfliser til tørk i sola.

  > Hovudproduksjonen deira er kunsthandverk av kokosnøttskal. Det er stort sett små pyntegjenstandar og smykke, men no har dei utvida porteføljen av kokosprodukt til også å inkludere mellom anna lamper og møblar. Annalisa Siena har vore ein av Misjonsalliansen sine lokale kontaktpersonar i Bagacay sidan arbeidet starta opp i 2008 og er president i ANIB.

– Vi er faktisk litt redde for å få store bestillingar, for det er mangel på råstoff akkurat no, fortel ho. Likevel satsar dei friskt og førebur seg til å ha vareutstillingar under ein føreståande festival. Dessutan har dei nettopp lært korleis dei kan framstille kokossukker. – Eg håper eg kan få ei stabil inntekt av dette og tene nok til å sende borna til college, seier ho.


Opplevelsen 

11

#4/2011 Pluss og Minus. Lilibeth Fidelino viser fram den finaste skulen i Buenavista distrikt. Finaste barneskulen. Men før borna kan nå så langt, må dei først fullføre grunnskulen. Lilibeth Fidelino er kommunestyrerepresentant med ansvar for utdanning i Bagacay. – Vi har den finaste skulen i Buenavista distrikt, seier ho stolt. – Ikkje ein gong skulen i Buenavista sentrum slår oss! I ei evaluering i 2010 fekk Bagacay barneskule fleire prisar for kvaliteten på sjølve skulebygningen,

men resultata frå dei nasjonale prøvene for tredje og sjette klasse er lite lysteleg lesing. Til trass for at nokre elevar utmerkar seg positivt, er gjennomsnittet skremmande lavt, heilt ned i 43 prosent i enkelte fag. Dette plasserer likevel Bagacay omlag midt på treet i Buenavista distrikt, noko som viser at noko er veldig feil med heile skulesystemet.  >


12

Opplevelsen

#4/2011 Positiv framgang. «Det er blitt betre å jobbe på helsestasjonen med nytt utstyr og oppussa

bygg», seier helsearbeidar gjennom 26 år, Florena Sotto.

 >

Kortsiktig hjelp. For å bistå med kortsiktig hjelp har Misjonsalliansen bidratt med opplæring av lærarstaben og arrangert ekstraundervisning for dei svakaste elevane. Men på lang sikt trengs endringar på eit høgare politisk nivå. – Sommarskulane har vore til stor hjelp, seier Lilibeth. – Det har ført til at elevane presterer betre og viser større interesse for skulearbeidet. Men det er for mange som må gå opp att første klasse. Foreldra syns dei er for umodne og dermed ikkje klare til å gå vidare til neste klassetrinn. Berre eit lite mindretal av borna går i barnehage. Då er det ikkje rart at mange slit litt i møte med opp til 9 timars skuledag frå første klasse. I tillegg til å argumentere overfor skulemyndigheitene at det kan vere ein god idé å redusere skuledagen for dei yngste borna, jobbar Misjonsalliansen også med å styrke dei lokale barnehagane.

Rocela F. Siena er barnehagetante på tolvte året i Bagacay. Ho er glad i arbeidet sitt fordi det gir ho anledning til å gje kjærleik og forståing til borna, men arbeidet har vore tungvindt og tidkrevjande. – Eg har mått lage alt

Utstyr til barnehagen.

undervisningsmaterialet sjølv. Klippe ut av papp og fargelegge med tusj, fortel ho. – Det er mykje betre no, og borna set stor pris på alt det nye. Barnehagen i Bagacay er ein av sju barnehagar i Buenavista kommune som har nytt godt av eit spleiselag mellom ulike aktørar. Provinsen bidrog med datamaskiner og pedagogisk programvare, Buenavista kommune med bord og stolar, bøker og anna materiale. Frå Misjonsalliansen fekk kvar barnehage ein liten tv med dvd-spelar, store biletbøker, pedagogiske leiker og utandørs leikeapparat. – Eg har vore på studietur til andre barnehagar, og eg har alltid misunnt dei det fine utstyret dei har, fortel Rocela. – Men no har vi det like fint! Betra ernæring. Det er ikkje berre lærarane og utstyret som er viktig når det gjeld kor bra elevane presterer på skulen. Også god ernæring påverkar læringsevna i tillegg til dei helsemessige fordelane ved ein velbalansert diett. I samarbeid med kommunen har Misjonsalliansen gjennomført eit seks månaders opplegg for underernærte born og foreldra deira. Borna har fått mat, og foreldra har deltatt på undervisning om matlaging og grønsaksdyrking.


Opplevelsen 

13

#4/2011

Gambler med livet. Lediggang er eit stort problem i Bagacay

– Vi har veldig positive resultat frå dette samarbeidet, seier Jenelyn Siena som er ernæringskonsulent i Bagacay. – Talet på underernærte born i skule- og førskulealder har gått ned frå 88 til 25. Vi ønskjer at alle skal ha sin eigen grønsakhage, men problemet er tilgang på vatn. – Veginga av borna er også blitt enklare ved at vi har fått ny vekt, legg ho til. – Før hadde vi berre ei vekt som vi flytta mellom helsesenteret og skulen, med fare for at ho vart skada og unøyaktig. No har vi to vekter slik at vi kan ha ei på skulen og ei på helsesenteret, og dessutan ei spesialvekt for babyar. Alle babyar skal vegast kvar månad på det kommunale helsesenteret. På vakt på senteret denne dagen er Florena Sotto og Shella Fajelagot. Dei er mor og dotter og har jobba som helsearbeidarar i høvesvis 26 og 2 år. Dei gir råd til gravide, deler ut vitaminar og gjennomfører enkle helsesjekkar. – Det er mykje meir inspirerande å jobbe her no etter at helsesenteret vart pussa opp og utvida i fjor, seier dei. – Men framleis manglar vi noko utstyr før vi kan tilby dei tenestene som trengs i lokalsamfun-

Helsesenteret pussa opp.

net. Det er helsestasjonen i Buenavista sentrum som er ansvarleg for å sørge for at dei lokale helsesentera har det dei treng av utstyr og material. Prosessen i gang. Utanfor helsesenteret, under eit digert mangotre, sit nokre gutar og spelar kort. Dei har ferie og kosar og leikar seg. Verre er det når godt vaksne menn nyttar store delar av dagen til kortspel og andre former for gambling, gjerne kombinert med tung drikking. Det er eit symptom på mangelen av stabile arbeidsplassar, men også på eit depressivt og håplaust syn på livet og framtida. Mykje positivt har skjedd i Bagacay dei siste åra, men det er framleis mykje å gripe tak i. Negative haldningar og livssyn stikk djupt, og det vil ta tid før ein har fått klart å endre desse. Men prosessen er i gang, og det går i rett retning.   tsjili@misjonsalliansen.no


14

Nyheter

#4/2011

Smil til kamera Bolivia. Fadderbarna

i Misjonsalliansens fadderordning er en del av et lokalsamfunn. Skal de få en bedre hverdag, må hele lokalsamfunnet få del i utviklingen.

Derfor gir vi ikke penger direkte til barnet, men sørger for at fadderbarnet og hele samfunnet får glede av din støtte. Alle barna på skolene vi jobber med, får altså nytte av det som fadderne i Norge gir, men bare de som vil, blir representanter for ordningen. I jungelkommunen Guanay har Misjonsalliansen nylig fått nye prosjektområder. Det betyr nye skoler, og nye barn som trenger skole, helse, tannhelse, rent vann, toaletter og andre ting vi ofte regner som selvsagte.

Staben fra Misjonsalliansens kontor på El Alto har besøkt skolen i Guanay for å registrere de nye barna, men først må foreldrene gi sin godkjenning. Barna må også ville bli intervjuet og tatt bilde av. Mange synes det er stas å fortelle om skolen og interessene sine, og, ikke minst, se bilde av seg selv. I Guanay er det flere skoler der alle har lyst til å være med i ordningen. En mor sier: – Klart barna kan være fadderbarn i Misjonsalliansen. Dere kommer jo og hjelper oss.  n Monika Bygdevoll


Nyheter

15

#4/2011


16

#4/2011

Nye landsbyar Kambodsja.

I år utvidar Misjonsalliansen arbeidet i Kambodsja til 10 nye landsbyar. Dei lokale samarbeidspartnarane våre arbeider no i 37 landsbyar til saman. Det er svært gledeleg at lokalpartnarane har fått større kapasitet og tar ansvar for landsbyutviklingsprosjektet i nye landsbyar. Slik når Misjonsalliansen ut til enda fleire.  n Bente Iversen Foseide

Populær bok blant studenter Brasil. Boken

Kirken: Endringsagenter, som Misjonsalliansen har utgitt i Brasil, er svært godt mottatt av unge mennesker. Det har vært godt salg i både Curitiba, Brasilia, Rio de Janeiro og São Paulo. – Jeg ville gjerne kjøpe boken for å lære mer om integrert misjon. Som diakonisekretær i Alliance Biblical University (ABU) vil jeg bruke boken i en bibelgruppe på universitetet, sier studenten Eric Duarte.  n Thiago Sanches Couto

Ida på leir Ecuador. Informasjonsvolontør

Ida har vore på leir saman med om lag 50 ecuadorianske ungdommar. Med bagen pakka og sommarfuglar i magen møtte eg opp til avtalt tid. I tru latinamerikansk ånd tok det halvannan time frå me skulle møta til me faktisk var klare til å køyra. Eg visste at leiren var for evangelisk kristne universitetsstudentar og at den vart arrangert av diakoniavdelinga i organisasjonen. Lenger enn det strakk ikkje kunnskapen min seg. Så eg var spent då me tok fatt på den tre timar lange bussturen til Pallatanga, ein liten stad i fjella aust for Guayaquil. Leirplassen som møtte oss var flott, og etter varmen i Guayaquil kunne ein nesten seia at været – med sine 20oC – var kaldt. Det var 50 forventingsfulle ecuadorianarar og to smånervøse nordmenn som kom fram, klare til ei helg med – i følgje programmet – andaktar, morgontrim, møter, lovsong, konferansar, gruppearbeid og leiking. I hovudsak var føremålet med leiren å styrkja det kristne vitnesbyrdet blant unge på universitetet for å skapa engasjement og moglegheita til å veksa i trua. Med eit lovsongsmøte var helga i gong. For ecuadorianarar likar å

syngja, og det er verkeleg berre å syngja med den stemmen ein har. Eg skal innrømma at det tok eit par dagar før eg faktisk klarte å ta melodien på nokre av songane, men kjærleiken bak lovsongen var ikkje til å ta feil av. Leiren fortsette med refleksjonar og samtalar – korleis kan ein ta Jesus med seg i livet som student? Korleis kan ein bruka Han i utdanninga si? På mange måtar vart helga eit kultur- og menneskestudie. Eg sit att med eit fantastisk inntrykk av ecuadorianarar. Dei er venlege, opne, varme og inkluderande og elskar å syngja og leika. I laupet av leiren lærte eg meir om kulturen her – som til dømes at ein et toretters middag to gonger til dagen – noko som vil seia at seks av mine ti måltid dei dagane bestod av suppe og kylling og ris. Eg fekk også mitt første møte med ecuadoriansk karaoke og opplevde ein biltur kor me sat 16 stykk bakpå lasteplanet til ein liten pickup. Det vart ei helg kor venskapsband vart knyta, språkkunnskapen sett på prøve og kulturskilnader – og likskapar utforska – ei helg eg ikkje ville vore forutan!  n Ida Nerheim


Nyheter

Vekst i mangroveskogen Filippinene. Det er vekst i mang-

roveskogen i Yook på Marinduque. Planting av mangrovetre er eit samarbeidsprosjekt mellom Misjonsalliansen, lokale styresmakter, kyrkjer og organisasjonar. Målet har i første rekke vore å skape gode oppvekstvilkår for småfisk, slik at fiskebestanden kan ta seg opp. Men det er ikkje berre trea som veks. No har det også kome opp gangbruer og ein badeterrasse. På terrassen kan ein også få seg litt å spise dersom ein har bestilt

på førehand. – Vi håper å utvide tilbodet til å inkludere utleige av badeutstyr, overnattingsplassar og fleire gangbruer, fortel Edgar Perlas, ordførar i Yook. – Det beste med det heile er at Misjonsalliansen ikkje har vore involvert i denne delen av prosjektet, seier utsending Karen Myrene begeistra. – Her har lokalsamfunnet tatt ansvar sjølve og sørga for planlegging, finansiering og utføring. Det er akkurat dette vi ønskjer å oppnå med landsbyutviklingsarbeidet vårt.  n Anders Myrene

norge. Misjonsalliansen stod på stand på det tradisjonelle russetreffet i Kragerø og fikk ni nye faddere. Stian Ausland går siste året på Kvitsund gymnas og er en av de nye fadderne. – Jeg ble fadder fordi det er en fin ting å bruke penger på. Vi bruker jo penger på så mye undøvendig. Som fadder kan jeg dele noe av min overflod til å gjøre noe godt for andre, sier han.  n Oddmund Køhn

Studenter i Manila Filippinene.

– Til alle dere studenter som tenker på praksisopphold i utlandet: Gjør alvor av det, sier Emmeli Harsten Eithun og Sara Brekke. I seks uker har de vært i praksis ved en skole for barn med spesielle behov i Manila. De to jentene er tredjeårs fysioterapeutstudenter ved Høgskolen i Oslo. De er godt kjent med Misjonsalliansen, så organisasjonen var et naturlig valg for begge.  n Hilde Bringedal

Asias risbolle slår sprekker Vietnam. 11 kraftanlegg planlegges i Laos og Kambodsja. For det sårbare økosystemet i Mekongregionen i Vietnam kan dette få fatale følger. Misjonsalliansen har alle sine prosjekter her og opplever at folk er bekymret. Mekong-deltaet i Vietnam er hjemmet til 18 millioner mennesker og står for halvparten av Vietnams totale matvareproduksjon. 75 prosent av all risdyrking skjer her og 65 prosent av fruktproduksjonen. Med rette kalles dette området for Asias risbolle. Mekongelven strekker seg som et nettverk gjennom grønne åkre og er hjem for hele

744 fiskearter. I Vietnam alene forsyner elven innbyggerne med 2,6 millioner tonn fisk årlig. Den største umiddelbare trusselen er at vannstanden i elven vil synke som følge av demningene. Sjøvannet vil trekke seg lengre opp i Mekong og ødelegge livet i elven. Sårbarheten dette området har for miljøpåvirkninger, viser seg allerede nå. Stadig flere rismarker legges i brakk i de kystnære områdene fordi jorden er for saltholdig til å dyrkes. Menneskene flytter til de allerede overbefolkede storbyene på leting etter jobb.  n Inger Elise Skauen

Ida Mathilde er lærer Filippinene.

– Eyes, mouth, nose and hair, underviser Ida Mathilde Andresen når hun møter barna i et fattig område i Metro Manila. Hun er på Filippinene sammen med foreldrene sine og besøker flere områder der Misjonsalliansen jobber. Kontakten med barna er der umiddelbart, og i løpet av tre kvarter med litt lek og sang har ungene lært nye engelske ord. – Jeg hadde ikke trodd at det var så mye fattigdom her, sier Ida Mathilde ettertenksomt.  n Hilde Bringedal

#4/2011

Fadderrekruttering på russetreff

17


18

Nyheter

Borgund i Ecuador #4/2011

Ecuador.

Borgund folkehøyskole har besøkt prosjektene som de støtter i Ecuador. Elevene har samlet inn over 50 000 kroner til prosjektene til Misjonsalliansen. Dette har de fått til blant annet gjennom bøssebæring, sponsorløp, inngangsbilletter til musical og auksjonering av dater med gutter. 16 elever og to lærere fra SørAmerika-linjen var nylig på besøk for å se hva pengene blir brukt til. – Det er en del elever som søker seg til dette studiet for å få muligheten til å besøke Ecuador og oppleve fattigdom på nært hold, forteller lærer Alice Krogsæter Aragon.  n Kjetil Sande

Ny medarbeider i Kina Kina. Dawn Dong

har nylig begynt i stillingen som administrasjonsleder på Buer Consults kontor i Kunming. Dawn har studert både engelsk og regnskap og har mange års arbeidserfaring. Lengst har hun jobbet for Frelsesarmeen. I over 10 år jobbet hun med regnskap, økonomi og utviklingsprosjekter for denne organisasjonen. – Jeg er veldig glad for muligheten til å jobbe for Buer Consult. Jeg får nye utfordringer og nye arbeidsoppgaver, og det er spennende, sier Dawn. Vi ønsker Dawn Dong velkommen!  n Marit Kjølberg Bjørnstad Storfamiliegudstjeneste for alle domprostiets menigheter

Fellesskap & misjon

2. pinsedag kl. 11.00 på Slottsfjellet, Tønsberg Bli kjent med ✦ Misjonsalliansen ✦ Humming People

✦ Tale av Bertel E. Hjortland

Utviklingsledere på kurs Kambodsja. I

april arrangerte Misjonsalliansen sammen med sin partner CRWRC (Christian World Relief Committe) et tre dagers seminar i lokalsamfunnsutvikling. Prinsipper i utviklingsarbeid og landsbyenes egne roller stod på agendaen. Deltakerne på kurset kom fra alle de fire lokale samarbeidspartnerne våre. Deltakerne fikk teoretisk og praktisk innsikt i hvordan lokalsamfunn best kan organiseres for å drive fram gode resultater basert på landsbyenes egne behov. De fleste jobber som «community organizers», som kan oversettes som organisatorer av lokalsamfunnene vi arbeider med. Organisatorene spiller en viktig rolle i å aktivt skape møteplasser og fasilitere Misjonsalliansens arbeid i provinsene vi jobber i. Son, en av deltakerne (31), jobber som en slik organisator hos en av våre lokale samarbeidspartnere, OREDA (Occupation and Rural Eonomic Development Association). – Jeg har blitt mye mer bevisst på hvordan geografisk beliggenhet, familiestruktur, arbeidsmuligheter, behov i lands-

byen og det større fellesskapet er knyttet sammen. Disse sammenhengene er nyttige å vite om når vi arbeider lokalt med utviklingsprosjekter, forteller Son om kurset. Ms. Arun er ei av kursholderne fra staben. Hun har lang erfaring i utviklingsarbeid og spesielt med opplæring av lokale ledere. – Deltakerne var aktive og stilte mange spørsmål. Jeg synes det var fint at mange av de delte egne ideer om å arbeide med organisering av utviklingsarbeid, sier hun. Organisatorene knytter kontakter mellom landsbyledere, innbyggere og våre lokale samarbeidspartnere. De er nøkkelpersoner i arbeidet med fattigdomsbekjempelse. Organisatorene bidrar til at barn, unge og voksne ute i de 27 landsbyene Misjonsalliansen arbeider med, kan mobilisere lokalsamfunnet for å skape bedre leveforhold og en bedre hverdag for hverandre. Dette seminaret er et steg videre i å styrke dem i denne tjenesten.  n Knut Iversen Foseide

Oss jenter i mellom Filippinene. 15 jenter er samlet til seminar.

«Jentete» tema som kropp, selvbilde, drømmemann, vennskap og valg ble diskutert på seminaret som de norske volontørene Julie Fehn Olsen og Adelen Gulli arrangerte sammen de to filippinske jentene Jewel Leanda og Izin Co. Hver uke frem til vi reiser hjem i juni, skal vi ha seminaret i ulike kirker i Manila for jenter i aldersgruppen 14–18 år, sier Adelen som har vært volontør i Manila siden januar.  n Karoline Kinn Hartvigsen


Nyheter

19

Kraften i lokal deltakelse

Kina. – Det var fantastisk å opp-

leve prosjektet jeg som fadder har vært med på å støtte! Jeg oppforderer alle andre til å bli faddere! Min oppfatning etter dette besøket er at det nytter, forteller Mona Beate Buckholm Vattekar entusiastisk. Mona Beate og hennes mann, Geir Vattekar, besøkte prosjektområdene i Longchuan. Det ble et sterkt møte med både mennesker og omgivelser. -Vi fikk en fantastisk mottagelse i begge landsbyene. Å møte barna på barneskolen i Lüliang gjorde sterkt inntrykk på meg, det var veldig rørende, fortel-

ler Mona Beate. - Det var godt å se at barna har fått en bedre hverdag på skolen. Ungene var herlige! Også i landsbyen Mushui gjorde møtet med landsbyens mange ressurspersoner varig inntrykk. – Vi møtte så mange fantastiske og engasjerte mennesker, forteller den engasjert fadderen og legger til: – Jeg liker Misjonsalliansens måte å jobbe på. Ved å være fadder hjelper jeg ikke bare «mitt barn», men jeg får være med og bidra til at en hel landsby kan få et bedre livsgrunnlag, avslutter Mona Beate Buckholm Vattekar.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

 klesfabrikk til førskule

Frå

Kambodsja. Misjonsalliansen støttar 10 barnehagar som vert drive av lokalsamfunnet. Ouk Pheum (23 år) er ein av førskulelærarane. Pheum arbeider i landsbyen Kandal. Før jobba ho på ein tekstilfabrikk i Phnom Penh. – På klesfabrikken måtte eg jobbe hardt kvar dag, og eg var veldig stressa heile tida. Eg rakk nesten ikkje ete mat, forteller ho.

Foreldra hennar tipsa henne om å komme heim og søke på jobben som førskulelærar. Ho vart vald av lokalsamfunnet og sendt på opplæring i Phnom Penh. – Eg elskar denne jobben, for eg vil hjelpe ungane i landsbyen min til å bli sterkare og tørre å bruke seg sjølv. Eg vil gjere mitt beste for å førebu ungane til å bli flinke elevar på barneskulen, avsluttar Ouk Pheum.  n Bente Foseide Iversen

#4/2011

En opplevelse for livet!

Vietnam. Misjonsalliansen er godt i gang med lokalsamfunnsutviklingsprosjektet i Than Pu i Ben Tre provinsen i Vietnam. Grunnskolen i Hoa Loi inngår i  prosjektet, og skolen, som består av én hovedskole og fire satellittskoler, har til sammen 747 elever. Skolen i selve byen har 440 elever. Et av mange behov på skolen var et bedre uteområde for elevene. I regntiden var det vanskelig å leke og ha skoleaktiviteter i skolegården. Den bestod da av dyp gjørme, og små barneføtter kunne knapt komme seg fram på den tre mål store plassen. Derfor ønsket foreldrene et sementdekke på skoleplassen. I desember 2010 arrangerte Misjonsalliansen en studietur til områder i Binh Phuoc, en annen provins i nærheten der de hadde utbedret sine skoler. Lederen av foreldreutvalget og lærerne fra Hoa Loi fikk snakke med myndighetene og med skoleadministrasjonen i Binh Phuoc og fikk høre om hvordan man har mobilisert lokalsamfunnet og hvilket utslag foreldrenes deltakelse har gitt. Tilbake i Than Phu tok de lærdom av det de hadde hørt. De skulle klare å utbedre den tre mål store skolegården. Skolen bestemte seg for å begynne med de første 450 m2, og på et møte på skolen bestemte foreldrene at de ville hjelpe til. Hver familie ville bidra med 2 dollar (ca. 12 kroner) hver, noe som utgjorde ca. 1000 dollar. Resten av kostnadene ble dekket av prosjektet som Misjonsalliansen driver i provinsen. Arbeidet stod ferdig midt i april, og nå kan elevene i det minste komme seg fram til skolen i regntiden og bevege seg fra klasserom til klasserom. Nylig har lærerne tatt initiativet til innsamling av nye 2000 dollar for videre utbedring av skoleplassen. Utbedringen av uteområdet på skolen har ikke vært et direktiv utenfra, men et initiativ fra lærerne – med god deltakelse fra foreldrene. Det er slike prosesser Misjonsalliansen ønsker å sette i gang.  n Nguyen Thi Bao Tran


20

Nyheter

Vil regulere frivillige #4/2011

Kambodsja. I eit ledd i å innføre fullt eigarskap over all utvikling i landet, er den kambodsjanske regjeringa i ferd med å innføre ei ny lov om frivillige organisasjonar. Denne lova råkar alle ikkje-statlege organisasjonar (NGOar), frå internasjonale utviklingsorganisasjonar til lokale foreiningar på landsbynivå. NGOane søker påverke innhaldet i lova og deltek aktivt i høringsrundane.  n Bente Iversen Foseide

En våt festival Foto: Per-Olav Bjørnstad

Kina. I Misjons-

alliansens prosjektområde i Longchuan er det flere minoritetsgrupper som har den årlige Vannfestivalen som sin viktigste høytid. Da spruter man vann på hverandre i flere dager, og jo bløtere du blir, jo bedre er det! – Det var kjempemorsomt å få oppleve denne festivalen som jeg har hørt så mye om, forteller utsending Per-Olav Bjørnstad. Han fikk erfare at festivalen mildt sagt var en våt affære.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

Ny utdanningslov – skular stengt Ecuador. For første gong på 28 år kjem

det ei ny utdanningslov i Ecuador som skal forandre det noverande utdanningssystemet. Blant anna skal lærarane få lengre arbeidsdagar, meir tid til planlegging og meir lønn. – Håpet er at kvaliteten på både lærarar og undervisning i den ecuadorianske skulen no skal auka, seier Ismenia Rivera, tilsett i Misjonsalliansen. Ein av konsekvensane av den nye lova er at 21 privatskular i området Flor de Bastión i Guayaquil vart stengde på grunn av mangel på kvalitet på infrastruktur og ulovlig drift.  n Ida Nærheim

Gi det du har Brasil. Rose Mary Saturnino er koordinator for Girassol-

prosjektet i São Paulo. Hennes egen historie samsvarer med historiene til de barna hun i dag har ansvaret for. Hun er født og oppvokst i en forstad til São Paulo, ikke ulik den favelaen hun jobber i nå. Rose Mary fikk en sjanse. – Jeg var veldig ung da metodistkirken «Metodista da Saúde Church» ga meg muligheter. Jeg fikk utdannelse og senere fikk jeg et stipend for å studere pedagogikk. Flere år senere ble jeg spurt om å jobbe i Girassol, sier hun.

Rose Mary har ansvaret for 60 barn, i tillegg til familiene disse barna kommer fra. Girassol-prosjektet foregår i São Remo-slummen, og arbeidet er meningsfylt. – Jeg har alltid gått i kirken hver søndag, men det er ikke nok for meg. Hva ville Jesus ha gjort? Jeg har lært mye av Misjonsalliansen om hvordan leve og arbeide diakonalt, sier Rose Mary Saturnino.  n Thiago Sanches Couto

Et minne for livet! Norge. Konfirmantene Christina Drange og Hanna Aass fra Strømsø menighet i Drammen har vært i Bolivia og sett arbeidet til Misjonsalliansen – Det mest spennende var turen til Sorata. Det er 99 landsbyer i Soratadalen, og Misjonsalliansen jobber i 11 av dem, sier Christina og fortsetter: – Vi besøkte to skoler, og der ble vi godt mottatt. Barna proklamerte dikt, danset og sang for oss. Og vi sang for dem. Etterpå gikk vi rundt i de to klasserom-

mene mens det var undervisning. Hanna syntes det var lærerikt å se hvordan arbeidet til Misjonsalliansen fungerer, og det var betydningsfullt for henne å oppleve et land hvor svært få har det like godt som oss i Norge. Det var jo hovedsakelig prosjektet «Fotball Krysser Grenser» vi skulle besøke der nede, men vi så også mange andre forskjellige og spennende prosjekter, som blant annet kuprosjekt og mikrokreditt, sier Hanna.  n Oddmund Køhn


Nyheter

Konfirmantar tøyer grenser Bolivia. Ein lang 14-åring kviler

hendene på knea og kastar etter pusten, stillinga er 2–3 , og mødrene på sidelinja heiar fram sine håpefulle. Det er april, me er 2500 meter høgare enn Galdhøpiggen, det er langt mellom oksygenmolekyla, fotballbanen ligg i byen El Alto, og konfirmantane frå Ålgård gir alt i kampen mot laget frå fotballskulen. I to veker har ti konfirmantar og tolv foreldre og slektningar vore i La Paz. Dei har vitja fleire av prosjekta Misjonsalliansen i Bolivia

10 utvalgte Ecuador. 25.–28. juni spiller ti

ecuadorianske gutter fotball på Vennesla. PlussbankCup går av stabelen i Kristiansand, Vennesla og på Flekkerøy i slutten av juni i år. Også i år deltar et lag fra fotballbanene som denne cupen har vært med på å støtte byggingen av. Cupen har støttet prosjektet Fotball Krysser Grenser i flere år. Ti heldige og håpefulle gutter er nå valgt ut til å spille i Norge i sommer. De skal delta i 13-årsklassen og skal spille kampene

jobbar med: Eit handikapsenter, fleire skular, landbruksprosjekt, eit bakeri – og fleire fotballbanar. For det er Fotball Krysser Grenser som er hovudfokus for desse konfirmantane. På Ålgård har 40 konfirmantar brukt hausten og vinteren til å samla inn pengar til Fotball Krysser Grenser. Høgda har ikkje gitt dei store triumfane på banen, men siste kampen enda 3–3, etter heroisk innsats. Ålgårdfolket reiser heim med nye inntrykk, men har og gjort inntrykk.  n Magne Steine

sine på Vennesla. I tillegg skal guttene være noen dager i Norge i forkant av cupen for å oppleve noe mer enn bare fotballkamper. Treneren som skal være med guttene, heter Manuel Lucas og har vært med i fotballprosjektet siden starten. Han er nå leder for den nye klubben som er i ferd med å dannes i kjølvannet av prosjektet. Han trener med guttene flere ganger i uken for å forberede dem på det som kommer. En utfordring er å få praktisert 7-er fotball i et land der det kun eksisterer lag med 11 spillere.  n Kjetil Sande

Bolivia. I april var det åpning av seks

nye klasserom på skolen Julio Cordero i landsbyen Quiabaya. En stor fest ble arrangert med hele befolkningen til stede, deriblant ordføreren. Lærerne viste frem klasserommene og fortalte litt om metodikken skolen bruker i undervisningen. Stolte elever sang, danset og leste dikt. Det ble klippet over snorer, skrevet under papirer, holdt taler, delt ut diplomer til de involverte, spist god mat og danset.  Lokalbefolkningen hadde fått gjennomført prosjektet på kort tid. At foreldrene har bidratt med arbeidskraft har vært selve nøkkelen til suksessen. 60 prosent av finansieringen har fadderordningen i Misjonsalliansen stått for, kommunen har stått for 30 prosent og lokalbefolkningen har stått for 10 prosent. Nå har lokalbefolkningen fått ansvar for den daglige driften og vedlikeholdet av skolen. Landsbyen Quiabaya har 280 innbyggere, mens det er 258 elever som går på skolen Julio Cordero. Dette skyldes at de mindre landsbygdene rundt Quiabaya ikke har skoler som fungerer, og barna derfra bruker opptil fire timer hver dag for å komme seg til og fra skolen. Misjonsalliansen har hatt arbeid i Quiabaya siden 2008. Nå vil landsbyen starte opp med å bygge seks nye klasserom for de større barna slik at skolen kan tilby gode lokaler for alle tolv trinnene. Lokalbefolkningen var derfor alt klar for å søke Misjonsalliansen om mer støtte.  n Camilla Guddal

#4/2011

Åpning av skole i Quiabaya

21


22

Nyheter

#4/2011

1901 MISJONSALLIANSEN 110 ÅR! Historie. I

år er det 110 år siden den unge Kina-misjonæren Ludvig Eriksen stiftet Misjonsalliansen. Her er noen glimt fra vår historie – så langt.

1948/49. Maos maktovertakelse i Kina

1950. Misjonsalliansen etablerer seg

1956. På oppfordring fra World Vision

tvinger misjonærene på flukt. Misjonsalliansens arbeid i Kina er over. Guri Odden, etterfulgt av Kristoffer Fotland, etablerer et nytt arbeid på Taiwan.

i Japan. Den første misjonæren der ble Bertha Hannestad.

drar Bjarne Gislefoss til Korea, hvor han starter opp et omfattende arbeid blant barn som har blitt foreldreløse som følge av krigen mellom Nord og Sør. Arbeidet nasjonaliseres og avsluttes 16 år senere.

1992 Misjonsalliansen startet igjen opp

1994 Misjonsalliansen startet opp

1996. Vietnam gjenåpnes som misjons-

et arbeid i Kina. Denne gangen gjennom, og i samarbeid med, den kinesiske organisasjonen Amity Foundation.

arbeidet i Ecuador. Eldbjørg Ryste Hølleland og Arvid Hølleland reiser ut som de første misjonærene til havnebyen Guayaquil.

felt, og Misjonsalliansen starter opp der for andre gang.


Nyheter

23

#4/2011

1901. Ludvig Eriksen (1866–1924) kjøper

1910. De første misjonærene sendes ut

1920. Et sykehus bygges og innvies

misjonshjemmet «Dovre» på Stabekk. Med det er «Tsjilimisjonen», senere Misjonsalliansen, stiftet.

til Kalgan i Tsjili-provinsen i Kina.

i Kalgan under ledelse av doktor Kristian Hannestad.

1973. Våpenhvile er trådt i kraft i Viet-

1976. Tidligere Vietnam-direktør Trygve

1979. Misjonsalliansen startet opp ar-

nam, og landet blir et nytt arbeidsfelt for Misjonsalliansen. Olav Bjørgaas og Trygve Bjørkås etablerer organisasjonen her, men allerede i 1975 må alt oppgis og landet forlates som følge av krigen som på ny er brutt ut.

Bjørkås starter opp et nytt arbeid i slummen i Manila på Filippinene.

beidet i Bolivia med ekteparet Eldbjørg Ryste Hølleland og Arvid Hølleland som de første misjonærene.

2000. Arbeidet i Brasil igangsettes, eller

2008. Misjonsalliansen starter opp et arbeid i Kam-

rettere sagt videreføres, etter at misjonærene Kazumi og Kjell Nordstokke fra 1994 til 1995 utførte et forprosjekt her.

bodsja og inngår et samarbeid med Metodistkirkens Misjonsselskap om å begynne et arbeid i Liberia.

2011


24

tsjilinøtter

#4/2011

Tiden flyr, og jeg merker at det knytter seg i magen ved tanken på at jeg skal hjem om ikke så altfor lenge. Jeg liker hverdagen min her. Jo lenger jeg er her, desto mindre føler jeg meg distansert fra barna på ferieskolene. Noe jeg syntes var vanskelig i begynnelsen; den enorme distansen mellom dem og meg. Du kan kose og klemme akkurat så mye du vil, men når du står der i den røde tskjorta med Misjonsallianselogoen, med den lyse huden, de rene skoene og solbrillene på hodet, blir du fort stirret på, og du kan ikke forvente noe annet når du faktisk er helt annerledes. Solbrillene droppet jeg kjapt. Brunfargen jobber jeg også daglig med. Ida Nerheim, medievolontør

Emilio og de tre storesøstrene Ecuador. Emilio

er fem år og har meldt seg på malerkurs i sommer. Han er helt på «scratch», og det første jeg viser han, er hvordan han kan holde blyanten på en litt enklere måte enn å tviholde. Vi har bare blyanter, og vi skal tegne regnbuen. Ting jeg tror er allmennkunnskap, er ikke det her jeg befinner meg nå. Vi har snakket om hvordan vannet fordamper, om regnet og prosessen for at regnbuen viser seg. Læren om farger. Emilio følger spent med, tegner regnskyer, dampen og solen. Han virker litt forstyrret, litt ukonsentrert, og han titter stadig opp på meg, smiler og virker glad for at jeg sitter ved siden av han denne dagen. Når vi snakker sammen, vet jeg ikke helt hva jeg skal fortelle fra «hjemme». Jeg holder meg til at det er langt vekk, at jeg må ta fly for å komme hjem, at det er kaldt, at jeg har en hund og at det er snø på bakken. Spansken min er et hinder, men jeg prøver så godt jeg kan å spørre om hvordan det er hjemme hos han. Hvem han bor sammen med, om hjemmet hans er i nærheten og hva han liker å gjøre. Emilio liker å være på skolen. Og han liker å tegne. Han spør om jeg bor med mamma’n min. Og jeg forteller at jeg gjorde det før. Jeg speiler spørsmålet, og han forteller at han har tre søstre.

De bor sammen, for de har ikke mamma eller pappa. Han gjentar at han har tre eldre søstre, med det samme smilet om munnen som når jeg forteller om min mor. Han er smørblid over at han er så heldig som har tre stykker, og jeg prøver å holde inne alle tanker og bekymringer jeg danner meg, klemmer han og smiler med. Så forteller han alderen på alle tre søstrene. Den eldste er 16 år. Et siste smil, så unnskylder jeg meg for å gå utenfor klasserommet og bare puste tre ganger. Dagene på skolen i Ecuador er full av skjebner, og jeg hører historier hver dag. Og noen ganger trenger man en time-out og telle til ti for seg selv. Men som regel blir jeg bare overrasket. Mest over måten historiene blir fortalt på, over at ingen syns synd på seg selv, og hvordan de syns at de er kjempeheldige som har det de har, at de sitter i en tegneklasse i sommerferien med barn spredt over aldre på ti år, og hvordan de er velsignet med tre storesøstre …


Tsjilinøtter

#4/2011

Tsjilinøtter 1. I hvilken provins er jeg nå?

2. På hvilken øy er jeg nå?

3. Hvem er damen på bildet?

Løsning forrige nummer

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

1. Lommepenger (kort c), 2. Lüliang barneskole 3. Heroes de Octobre

Premie

Vinnere forrige nummer Kåre

Fem vinnere får tilsendt Humming People’s album Live at Halden Prison

25

Live at Halden Prison

Humming PeoPle

Bandlien, Ranheim, Berit Sedberg, Jørpeland, Edel Andreassen, Bergen, Hege Bergjord, Hundvåg, og Kari Aalbu Bandlien, Ranheim.


26

Reportasjen

#4/2011 P책 baksiden av bildet har Gudrun skrevet ned sin adoptivfars historie.


27

Reportasjen

#4/2011

Reportasjen

Tilbake til Kalgan 110 år etter av Misjonsalliansen ble grunnlagt, drar vi tilbake til der det hele begynte; til provinsen som den gang ble kalt for Tsjili – og til byen Kalgan.  > Tekst [ Marit Kjølberg Bjørnstad ] & foto [ Marit Kjølberg Bjørnstad og Per-Olav Bjørnstad ]

Kina


28

Reportasjen

#4/2011  >

Den 29. september 1910: Et stort avskjedsmøte holdes på Christiania Østbanestasjon. Syv reiseklare står på perrongen. Guri Odden, Parley Guldbrandsen, Josef Paulsen, Edvard Gerrard og de tre søsknene Beruldsen, Christian, Johannes og Thyra, skal som de aller første dra ut som misjonærer for Tsjilimisjonen; organisasjonen som med tiden skifter navn til Misjonsalliansen. De drar til Kina, til Tsjiliprovinsen og byen Kalgan. Stedet er et fattigslig jordbruksland, et knutepunkt for handelskaravaner som bytter og handler i ull, skinn, gullstøv, kveg og tømmer. Der slår de seg ned, syv nordmenn i et fremmed land, med en misjon om å bringe «helse og frelse» til befolkningen. TILBAKE. Vi sitter på toget nordvestover fra Beijing til Zhangjiakou, eller Kalgan som er det mongolske navnet på byen og som utlendingene likte å bruke, og skuer utover et karrig og vakkert fjellandskap. Vi kjenner deler av historien om hvordan norske misjonærer havnet her for så lenge siden, og vi føler en viss ærefrykt over å skulle få besøke historisk grunn. Dagens Kalgan er en industriby. Og den er en stor by etter norsk målestokk, ca. 4,5 millioner innbyggere. Men til tross for høyt innbyggertall, så har byen fremdeles kun én protestantisk kirke: Menigheten som ble startet av Misjonsalliansens første misjonærer for over hundre år siden. MENIGHETEN. Vi blir møtt av pastor Jiang Shengming, pastor Yao og Herr Liu, en av eldstebrødrene i menigheten. De kan fortelle at det er ca. 4000 evangelisk kristne i byen. Menigheten har fire pastorer, og vi spør om hvilke utfordringer de står i til daglig. – Vår hovedoppgave er å fortelle andre om Gud, forteller pastor Yao, en av menighetens tre kvinnelige pastorer. – Vi ønsker at flere skal bli kristne, så vi håper vi kan nå flere med budskapet, fortsetter hun. – Vi har noe diakonalt arbeid i menigheten, vi har en gruppe på rundt 20 personer som besøker eldre, hjelper dem med praktiske ting og ber sammen med dem. De går også på sykebesøk. Av og til deler vi ut mel til familier som ikke har nok mat. Menigheten har også en gruppe for døve, og vi har tolketjeneste for dem på gudstjenesten hver søndag. Kirken vår er i stadig utvikling, sier hun fornøyd. NY KIRKE. Menigheten holder til i et gammelt forret-

ningsbygg, de overtok disse lokalene på midten av 90-tallet. – Bygningen ligger der kirken og klinik-

ken som Misjonsalliansen bygde, lå for lenge siden, forteller pastor Jiang. Menigheten drømmer om en ny, stor kirke, og de har planene klare. – Vi har tomt i et område hvor det bygges mange nye boliger, vi ønsker å være der folk lever slik at vi kan bidra i lokalsamfunnet, forteller de to pastorene. Men veien fram til ny kirke er lang. I Kina er det ingen statsstøtte å få til slik byggevirksomhet, så menigheten må samle inn midlene selv. GJETERGUTTEN. Mens vi ser oss rundt i kirken, dukker det opp en eldre mann, han har hørt rykter om at det er nordmenn på besøk. – Jeg passet de norske misjonærenes geiter da jeg var liten, forteller han. – Jeg gav dem gress. Nordmennene hadde geiter fordi de likte å drikke melk, forklarer han.

Ikke mer enn et år etter at de første syv misjonærene ankom Kalgan, mister de en av sine egne. Edvard Gerrard, skipsredersønn, bankmann og handelsskolelærer fra Kristiansand, blir alvorlig syk og dør. Som den første av to, får han sin grav i Kalgan. 23. november 1914 slutter den kjente Oslo-legen Kristian Hannestad seg til Tsjilimisjonens misjonærer. Under hans ledelse bygges et sykehus, ferdigstilt i 1920. Og til minne om sin kjære venn, gir de sykehuset navnet «Edvard Gerrards minne». Seks år etterpå blir Kristian Hannestad rammet av tyfus og dør. Han får sin grav side om side med Edvard Gerrard.

DE DØDE.

EDVARD GERRARDS MINNE. Etter besøket i kirken tar vi turen til det gamle sykehuset. Huset står der i beste velgående, og vi får vandre i korridorene og se noen av rommene. Det oser historie av veggene, til tross for at bygget nå huser et arkitektfirma. Lederen for firmaet har hatt nysgjerrige nordmenn på besøk før. Hun kommer med et bilde av seg selv sammen med tidligere misjonær Helge Helganger. – Han var sist innom for noen år siden, forteller hun. Vi overrekker et gammelt bilde av sykehuset. Det blir studert nøye, og gjenkjennelsen med dagens bygning er stor.  >

Kirken. Øverst t.h. Utenfor kirken i Kalgan, f.v.

pastor Jiang, utsending Marit Kjølberg Bjørnstad, pastor Yao, Buer Consults Jenny Ma og broder Liu. t.h.


Reportasjen

29

#4/2011


30

Reportasjen

#4/2011


Reportasjen  >

#4/2011

TIL GRAVENE. Veien videre går til en park ikke langt unna. På et tidspunkt bestemte myndighetene at gravplassen for utlendinger skulle bort, gravene ble flyttet til en åsside bak en park. Vi rusler gjennom parken og kjenner vårsola varme. Etter en stund dukker noen få graver opp. De fleste har et minnesmerke, men to hauger ligger der forlatt. – Vi er ikke helt sikre, men vi tror at dette er Kristian Hannestad og Edvard Gerrards graver, forteller pastor Jiang. Det ble en sterk stund ved gravene der vi mintes de to mennene som mistet sitt liv i arbeidet for å gi andre mennesker en bedre hverdag.

31

HANNESTADS FAT. Vi

skal få møte to eldre kvinner og blir fortalt at den første kvinnen er Bertha og Kristian Hannestads adoptivdatter. Hun er født i 1923, og da hun var ni måneder gammel fikk moren tyfus, og livet stod dessverre ikke til å redde. Hannestads tok henne til seg og gav henne det norske navnet Gudrun, som på kinesisk ble til Ge Zhen. Gudrun Chang er en oppegående dame, men sliter med dårlig hørsel. Hun viser stolt frem en ramme med bilder av sine foreldre og andre norske som har besøkt Kalgan. På baksiden har hun med sirlige tegn skrevet ned Kristian Hannestads historie. – Se her, sier hun, – her er Kristians vaskevannsfat! Hun viser frem vaskevannsfatet som står på bordet, ved siden av ligger et såpestykke og en klut. – Han fikk vaskevannsfatet da han var i militæret, og han tok det med seg på reisen til Kina, forteller hun. Et snart 100 år gammelt vaskevannsfat fra Norge er fortsatt i daglig bruk i Kina. Av en kvinne som aldri glemte sine norske foreldre.

UT AV KINA. Med Maos maktovertakelse i Kina i 1949 ble Misjonsalliansen og dens misjonærer drevet ut av landet. Guri Odden, en av de første syv, hadde klart å komme seg vekk fra Kina allerede før maktovertakelsen. Den 9. desember 1948 var hun og 27 andre misjonærer, pinsevenner, blitt evakuert fra Beijing med «St. Paul», et fly som tok dem ut fra fastlandet til øyene utenfor. Julaften 1948 falt Kalgan, og resten av misjonærgjengen ble drevet på flukt. Sykehuset og misjonsstasjonene måtte forlates i all hast, og de gav seg ut på en to måneder lang reise med lastebil, fly og til fots, sørover i landet. Der slo de seg ned i Kunming og gjorde et forsiktig forsøk på å få i gang arbeidet igjen, i områdene nord for byen, >

HARDT PÅ HØYSLETTA. T.v. Gudrun Chang viser frem bildene

av sine foreldre og sine norske venner. Øverst t.h. Hannestads vaskevannsfat, fortsatt i daglig bruk! Nederst t.h Misjonsalliansens sykehus som stod ferdig i 1920.


32

Reportasjen

#4/2011


Reportasjen Pågangsmot. Øverst, t.v. Menigheten tar

 >

men det tok ikke lang tid før kommunistene gjorde innmarsj også der. «St. Paul» kom dem til unnsetning og fløy dem, sammen med andre misjonærer og forretningsfolk, til flyktningleirene i Hong Kong. Guri Odden var da kommet til Taiwan – og inviterte sine kolleger til å følge etter for å etablere seg der. Selv dro hun videre til Japan, hvor hun startet et langt og rikt arbeid under Misjonsalliansens fane. FANT SIN MOR. Wang En Xiao er sykepleier og jordmor og jobbet på Misjonsalliansens sykehus i Kalgan. Hun er nå 93 år gammel, og vi blir fortalt at hun ikke husker så mye lenger, men hun og hennes barn vil gjerne treffe de norske som er på besøk. Vi blir tatt i mot med åpne armer, og Fru Wang stråler. Vi har med noen bilder fra 1999, da en delegasjon fra Misjonsalliansen var på besøk. Pastor Yang har fortalt at Fru Wang er med på bildene og gjerne vil se dem. Vi overrekker bildene, men den gamle sykepleieren kjenner ikke seg selv igjen på bildene. Vi finner fram gamle svart-hvite portrettbilder av noen av de norske misjonærene. Wang En Xiao kaster et blikk på dem og griper tak i bildet av Guri Odden. – Mamma, mamma! roper hun lykkelig. Fru Wangs barn flokker seg rundt henne, og vi lurer på hva som skjer. – Dette er Fru Wangs mor! sier pastor Yang gledesstrålende. Det viser seg at Guri Odden adopterte Wang En Xiao og at hun vokste opp på Oddens misjonsstasjon i Zhuo Lu. –Dette er en stor dag, sier Fru Wangs datter rørt. – Vi har vokst opp med å høre historier om vår norske bestemor, men vi har aldri truffet henne eller sett bilder av henne. Da de norske måtte forlate Kina i 1949, ble det umulig å opprettholde kontakten. Mamma strikket norske gensere til oss da vi var små. Hun hadde lært å strikke norsk rosemønster av sin mor, forteller hun. ANDEKTIG. Misjonsalliansens utsending har med seg historien om Guri Oddens liv og virke, og det er en andektig forsamling som får høre om denne utrolige kvinnens pågangsmot, både i Norge, Kina og Japan. Wang En Xiao gir ikke slipp på de to bildene

av sin mor, hun ser på dem, legger dem inntil kinnet sitt, og deretter ser hun på dem igjen. Ikke et øye er tørt blant de som er til stede. Fru Wang «fant igjen» sin mor etter over 60 år. STERKE KVINNER. Cirka en times kjøretur unna Kalgan ligger Zhuo Lu, stedet hvor Guri Odden bodde alene blant kinesere i mange år. På den tiden brukte man nok langt mer enn én time på reisen mellom de to byene. Landskapet er utrolig vakkert! Karrig og vilt! Vi lurer på hvordan Odden fant dette stedet, og hvilke utfordringer hun må ha hatt som enslig, hvit kvinne. Kirken, huset, bakgården – alt Guri Odden bygde – står der ennå, men er preget av tidens tann. Vi får en varm velkomst av menighetens to kvinnelige ledere. – Jeg besøkte menigheten for første gang for 7–8 år siden, forteller Zhao Li Hua. – Myndighetene hadde tatt hele eiendommen, bortsett fra kirkerommet, fra menigheten. Jeg startet kampen for å få igjen alt som En Gu Ling (Oddens kinesiske navn) hadde bygd, og jeg lyktes, smiler hun. – Men bygningene er i ganske dårlig stand, og myndighetene krever nå at de skal rives. De sier vi kan få tomt til ny kirke et annet sted i byen. Men vår menighet har verken råd til å kjøpe tomt eller bygge kirke. Vi håper vi kan få beholde huset som En Gu Ling bodde i slik at menigheten kan samles der, sier hun optimistisk. Over alt rundt den gamle misjonsstasjonen skyter nye høyhus i været, men Zhao Li Hua og resten av menigheten ønsker å ta vare på arven etter Guri Odden. Det er pastorene i Kalgan som bytter på å holde gudstjeneste her. Resten av driften er det sterke og driftige kvinner som står for, mange av dem har møtt opp for å hilse på oss og vise oss rundt på eiendommen.

Søndag morgen er det gudstjeneste i en fullsatt kirke i Kalgan. Vi overbringer hilsen fra Misjonsalliansen i Norge, og etter gudstjenesten er det mange som vil hilse på de norske. – Båndene til Misjonsalliansen er viktige, sier pastor Jiang. De aller fleste som er kristne her i byen, har en tilknytning til de norske som en gang bodde her, også den yngre generasjonen kristne. På et fullstappet tog tilbake til Beijing går tankene til de menneskene som tok den lange reisen fra Norge til Kina for lenge, lenge siden. Det står stor respekt av det livsvalget de tok og den innsatsen de gjorde. De har satt spor etter seg og huskes ennå med glede av mange i Kalgan. Historien står sterkt i Kalgan, men det gjør også framtidsdrømmene om kirkebygg og menighetsvekst.   tsjili@misjonsalliansen.no

GUDSTJENeSTE.

#4/2011

farvel med de besøkende utenfor Guri Oddens misjonsstasjon i Zhuo Lu. Nedert t.v. Guri Oddens hus, bygd i 1924, på misjonsstasjonen i Zhuo Lu. Øverst t.h Utsending Marit Kjølberg Bjørnstad og Buer Consults Jenny Ma overbringer hilsen til menigheten i Kalgan fra Misjonsalliansen i Norge. Nederst t.h Guri Oddens adoptivdatter, Wang En Xiao.

33


34

Trender

av [ Oddmund Køhn ]

#4/2011

idéer

Misjonale 

Gjennom SMM (Samarbeidsråd for menighet og misjon) har Misjonsalliansen nærmere femti avtaler. Disse avtalene er utrolig viktige – de gir Misjonsalliansen en mulighet til å informere til menighetene, og menighetene på sin side samler inn store summer til arbeidet vårt. Samtidig håper vi at det også virker motiverende på menighetene – det skaper et engasjement og et samhold som strekker seg langt utover menighetens grenser! Det brukes mye fantasi i innsamlingsarbeidet – gode og nye ideer dukker opp samtidig som også de «gamle» metodene holdes i hevd. Her er noen eksempler fra dette arbeidet:

Strømsø og Bragernes menigheter i Drammen.

Strømsø støtter Fotball Krysser Grenser i Bolivia, mens avtalen med Bragernes omhandler mikrofinans i Ecuador. I Drammen arrangeres det en årlig misjonsbasar som går over én uke. Menighetene har gått sammen om stand, og i etterkant har de fordelt pengene som er kommet inn. Representanter for Strømsø-konfirmantene har besøkt Bolivia to år på rad – etter at de har vervet faddere og givere til Misjonsalliansen

Sunde menighet i Stavanger. Menigheten har hatt

avtale med Misjonsalliansen i to år. En tradisjon i menigheten er den årlige «Misjonsuka» – ei uke der misjon står i sentrum i alle menighetens aktiviteter. I løpet av denne uka har menigheten besøk av flere tidligere utsendinger; noen deltar i speiderarbeidet, andre er med i ungdomsklubber, konfirmantarbeid og gudstjenester. Menigheten har også arrangert konsert med Tore Thomassen – der noe av hensikten var å synliggjøre misjon.

Vear og Hogsnes menigheter i Stokke kommune. Menighetene

støtter arbeidet på Filippinene og har hatt avtale med Misjonsalliansen i fire år. De har vervet mange faddere og har sendt en gruppe med ungdommer til Filippinene to ganger – begge ganger sammen med menighetens ungdomsarbeider. De har også hatt besøk av ungdommer fra Filippinene som bodde og var sammen med menighetens ungdommer i flere dager.


Trender

#4/2011

Kvæfjord menighet. Menigheten har hatt avtale med Misjonsalliansen i ett år og støtter arbeidet i Kambodsja – med hovedvekt på jordbruk og kubanker. Begrepet «Kubank» handler om at fattige familier kan «låne» ei ku istedenfor penger. Etter hvert som kua får kalver, leveres to kalver tilbake – samtidig har familien et bedre grunnlag for å drive gården sin videre. I kirken har de en graf med kuer som krysses av ettersom man samler inn penger. De har enkelte arrangementer tilknyttet prosjektet, og menigheten involverer ungdommer og konfirmanter.

Ungdomsarbeidet i Sørum, Frogner og S-2 n KrIK og nt bar ranos, eid bla CK, Sop sens arb SCHMU sallian Misjon i Bolivia Vi støtter på El Alto dom og ung o

iansen.n

jonsall www.mis

Blaker menigheter i Sørumsand kommune. Ungdommene i de tre menig-

hetene støtter arbeidet i Bolivia. De har hatt flere arrangementer knyttet til misjonsprosjektet sitt, og de har også hatt besøk av volontører fra Misjonsalliansen som har delt sine erfaringer og opplevelser. Ungdommene verver faddere, og i løpet av de nærmeste månedene reiser en representant fra menighetene til Bolivia for å se på arbeidet. De har hatt menighetsavtale med Misjonsalliansen siden 2010. i rlighet Nestekjæ

35

IS PrAKS

til åvirke re med og p mfunnet også kan væ ndringer i sa å at de – Tro p ødvendige eis … e og n i praks enner positiv lighet EIRER reffe, gode v dem – Nestekjær å, og t R OG L Det gir t til å f , TURE møter ulighe der de d AS FELIZES – En m ritiden ke me m HOR re på f gjenno de kan snak d å væ ygt ste re som – Et tr enlede e voks positiv e av … og lær

Nøtterøy menighet. Menigheten har hatt avtale

med Misjonsalliansen i åtte år. Den er nå avsluttet. I løpet av disse årene har Nøtterøy menighet samlet inn mer enn 700 000 kroner til arbeidet i Ecuador. Menigheten har hatt en vennskapsavtale med menigheten Isla de Valle, og det har vært gjensidige besøk i menighetene.


36

Portrettet

#4/2011

Portrettet

LA DIRECTORA Som første kvinne noensinne innehar Christina Mercado direktørstillingen for Misjonsalliansens arbeid i Bolivia.   > Tekst & Foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]


Portrettet

37

#4/2011


38

Portrettet

#4/2011 Hun kommer punktlig; klokken 14.00, ikke et minutt før, ikke et minutt etter. Christina Mercado trår stillferdig, men bestemt, over gulvteppet, nikker, hilser og setter seg mot den sennepsgule veggen. Kontoret ligger i tredje etasje av Misjonsalliansens lokale i La Paz sentrum. Det er direktørens kontor, hennes kontor. – Jeg er tilbake i Misjonsalliansen etter tolv år, sier hun. – Tidligere har jeg jobbet her på mellomledernivå, fra 1982 til 1999. Deretter jobbet jeg elleve og et halvt år i World Vision. Og nå er jeg altså her igjen, men i en annen stilling denne gang, som direktør. Jeg takker Gud for muligheten til å komme tilbake og for at han har gitt meg et sted hvor jeg kan bruke og dele mine erfaringer.

18. juni 2010 overtok hun direktørsetet etter Tito Montero, og samtidig ansvaret for en organisasjon med misjonsprosjekter over hele fylket, et syttitalls lokalt ansatte, seks norske utsendinger og et årlig budsjett på over tjue millioner kroner. Sitt første år som direktør har hun brukt godt for igjen å gjøre seg kjent med organisasjonen. – Jeg opplever at det viktigste i Misjonsalliansen er diakonien, resonnerer hun. – Det er over 80 frivillige organisasjoner som arbeider i de samme områdene som oss, men vårt særpreg er diakoni; det at vi bryr oss om folk, om enkeltmennesker og viser dem kristen nestekjærlighet i praksis. Akkurat som Jesus gav sitt liv for andre og tjente sine medmennesker, ønsker vi å tjene folk her i Bolivia. SÆRPREGET.

GJENNOMSYRER ALT. – Det som er viktig for meg i tiden som kommer, fortsetter hun – er at vi bevarer dette særpreget. Vi må ikke bare være «praktiske» eller bare være «åndelige», men vi må ha diakonien med oss i alt vi gjør. Og det er viktig for meg at de ansatte i Misjonsalliansen går hundre prosent inn for dette, slik at det gjennomsyrer arbeidet vårt. Akkurat nå jobber vi med politiske retningslinjer, konkretisering av verdiene våre, skjer-

ping av fokuset på miljø og likestilling. Dette handler ikke bare om å forandre menneskers liv rent praktisk, men å heve kvaliteten på livene deres.

Enkelte tror ikke en kvinne kan ha en slik jobb, at vi ikke forstår oss på alt det tekniske, men bare tenker med «hjertet». At Christina Mercado innehar den stillingen hun har, gjør henne til en foregangskvinne. Ikke bare er hun Misjonsalliansens første kvinnelige direktør i Bolivia, hun er en kvinnelig direktør i et samfunn hvor mennesker av hennes kjønn sjeldent er å finne i lederstillinger. Det er ikke en ukomplisert rolle. – Samfunnet her er veldig mannsdominert, en «gutteklubb». Det er ikke så lett for en mann å akseptere en kvinnelig direktør, en «directora». Alle andre ledere er jo menn! Enkelte tror ikke en kvinne kan ha en slik jobb, at vi ikke forstår oss på alt det tekniske, men bare tenker med «hjertet». – Hvordan forholder du deg til det? – En måte å løse det på er å involvere mennene, lytte til dem. Akkurat nå føler jeg meg ikke diskriminert. Jeg tror mange i Misjonsalliansen er glad for å ha en kvinnelig leder. Her i organisasjonen jobber vi aktivt for å skjerpe fokus på kjønnsperspektivet i alle våre prosjekter.

DIREcTORA.

TO PLUSS TO. – Er det noen fordeler med å ha en kvinnelig leder? – Kvinner har nok litt andre erfaringer enn menn. Kanskje har vi blikket rettet mer mot familien og samfunnet rundt oss? Menn ser nok de samme utfordringene, men vi ser dem litt annerledes. For en mann er to pluss to alltid fire, for en kvinne er det kanskje fem. Menn kan ofte se ting i svart og hvitt, mens kvinner ser nyanser av grått. TRIPPELT ARBEID. Christina fremholder hvor viktig kvinnene er i det bolivianske

samfunnet, men beklager at de ikke får annerkjennelse for det. – De har trippelt arbeid; de passer barna, steller huset og de driver små virksomheter for å skaffe familien en inntekt. Likevel blir de ikke sett på som viktige. De blir ikke tatt på alvor. Bolivia ligger litt på etterskudd her. Vi har mye å gjøre på dette området. Kjønnsperspektivet må sees i forhold til utvikling. For å gjøre samfunnet bedre, må kvinnene få mulighet til å delta. MENN SOM SLÅR. – Du er opptatt av

likestilling? – Ja, det er viktig for meg. Jeg har arbeidet mye med kvinner på landsbygda, fattige mennesker som mangler tenner, har 8–10 barn og blir elendig behandlet av mennene sine. Det som er typisk, er at når menn slår kvinner, så avreagerer kvinnene med å ta det ut på barna. Det er veldig trist. Barna trenger kjærlighet, omsorg og å bli beskyttet.

TRIPPELJOBB. – Kvinnene på landsbygda blir dobbelt diskriminert; for det første tilhører de den indianske befolkningen i landet, for det andre er de kvinner! Hun snakker om noe hun selv har opplevd. Veien hun har gått, mot en utdannelse og en ledende stilling, begynte også for Christina på den fattige landsbygda. ISEN. Hun husker ennå hvordan Florinda Mercado, moren hennes, en tidlig morgen utenfor gruvene i Coroico hamret en stein mot isen for å skaffe familien rent drikkevann. Vendt mot henne sa Florinda: «Dette skal aldri du måtte gjøre!» Ikke lenge etterpå skaffet hun Christina en bok, en lærebok for første klasse. – Mamma var opptatt av at jeg skulle få en utdannelse, forteller hun. – Selv var hun aldri blitt ferdig med studiene sine. Hun kom fra en fattig familie og måtte gifte seg i ung alder. Pappa var fra en litt rikere familie, og de flyktet fra La Paz for å kunne gifte seg. Jeg vokste opp på landsbygda, i fattige kår, og far jobbet i gruvene.  >


Portrettet

39

#4/2011


40

Portrettet

#4/2011 forhold til mor. Hun var arbeidsom, kunne masse. Hvor hun hadde lært det, aner jeg ikke. Hun kunne alt, hun strikket, sydde, laget mat. Leste hun en bok om et eller annet, så kunne hun det. Det var mamma som viste meg hvor ressurssterke og viktige kvinner er.

Vårt særpreg er diakoni; det at vi bryr oss om folk, om enkeltmennesker og viser dem kristen nestekjærlighet i praksis.

 >

MESTISEN. Det var en liten landsby, underlagt gruvelivets unådige puls. Indianerfolkene levde i små skur der de sov og spiste, tilberedte mat og stelte barna. Ikke strøm, ikke innlagt vann – bare isen, som de smeltet i solen for så å drikke eller vaske klærne i. Christinas far sto opp hver morgen før solen og forsvant ned i de dype gruvegangene. Og slik levde de i tre måneder, helt til den dagen gruveledelsen oppdaget at han slettes ikke var indianer, men mestis. Da ble han umiddelbart forfremmet og plassert på et kontor. – Han følte seg uvel fordi han ble forfremmet på grunn av hudfargen. Vi fikk det litt bedre på grunn av det, men det sier noe om hvordan den indianske befolkningen ble diskriminert. Den gang var det verre enn nå, og enda verre hvis man var kvinne. Da var man lavest på rangstigen. Å se dette, påvirket meg for resten av livet.

Florinda så til at datteren fikk gå på skole og var alltid et forbilde for Christina. – Jeg hadde et fantastisk ET FORBILDE.

SIN EGEN LAMPE. Florinda skal også ha mye av æren for at Christina i en alder av 15 år staket ut retningen for livet sitt. Sammen var de i landsbyen sin for å høre et foredrag av en marxistisk filosof. Han utfordret forsamlingen, Christina husker ennå hvordan han preket: «Hva er sannheten for deg?» spurte han dem. «Bruk din egen lampe for å finne sannheten. Finn ditt eget, din grunn for å leve.» – Etter det brukte jeg fritiden min til å lete etter sannheten, forteller Christina. – Og jeg fant den, sammen med mamma, i en liten, evangelisk kirke. Det forandret meg. Inntil da hadde jeg tenkt å bli tannlege, men nå stilte jeg meg spørsmålet: Hvordan kan jeg gjøre noe for andre mennesker? Jo, jeg ville bli sosialarbeider!

Så snart hun var gammel nok, søkte hun seg inn på sosialstudier. Hun giftet seg, fikk tre barn, men før hun rakk å fullføre utdannelsen, opplevde hun det som mange kvinner i Bolivia har erfart: – Mannen min stakk av. Han forlot meg og barna våre. Plutselig var jeg alenemor for tre barn. Jeg hadde ingen penger, ingen arbeidserfaring.

FORLATT.

TRIPPELJOBB. – Det var kjempetungt! Jeg var nødt til å forsørge familien min, så jeg jobbet på et sykehus som lærer – og jeg fikk en jobb i Misjonsalliansen. Jeg hadde tre jobber på den tiden og var sjelden hjemme før i 9–10-tiden om kveldene. Misjonsalliansen ble veldig viktig for meg da, de støttet meg. EN STILLING. Det var den daværende direktøren i Bolivia og utsending for Misjonsalliansen, Kristian Larsen, som tok tak i Christinas situasjon. Han kalte henne til seg og forklarte henne at hun ikke kunne fortsette på denne måten, hun kom til å bli syk om hun jobbet så mye. Han tilbød henne en fast fulltidsstilling i Misjonsalliansen. – De gav meg tillit, sier Christina. – Det er svært viktig for en direktør å ha tillit til sine ansatte … BETYDD ALT. – Årene i Misjonsalliansen betydde alt for meg, og de norske utsendingene var forbilder for meg. I 1999 var det mye utskiftninger, og jeg følte jeg trengte nye erfaringer. Slik havnet jeg i Word Vision og jobbet som sagt der i elleve og et halvt år, helt til datteren min kom og viste meg annonsen for denne stillingen. Det var 67 søkere, mange tidligere direktører, folk med doktorgrader og flotte utdannelser – men jeg hadde hjertet mitt i misjonen.

Christina har kommet «hjem» til Misjonsalliansen. Og ser frem til de oppgavene som ligger foran henne. – Min visjon er at vi skal klare å myndiggjøre mennesker, gi dem ansvar og muligheter. De fattige er Guds barn og har rett til å leve et godt liv. De er som oss andre, men de mangler bare muligheter bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

KOMMET HJEM.


Til ettertanke

Kjærlighetens språk «Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling», sier vi i Misjonsalliansen. Vi har nettopp feiret påske, og i vandringen gjennom påskedagene gjenkjenner vi kjærlighetens språk i ord og handling. Jesus reiser seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og bin-

der det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han har rundt livet. Skjærtorsdagskjærlighet. Måtte Gud gi oss mer av skjærtorsdagskjærlighet som er villig til å tjene. Kjærlighet som ikke holder fast på posisjon og privilegier. Kjærlighet som er praktisk og konkret, kjærlighet som merkes på kropp og sjel. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, skriver Johannes. I kjærligheten finnes ikke frykt. Kjærligheten frykter ikke verken mørket eller døden. Langfredagskjærlighet. Måtte Gud gi oss mer av langfredagskjærlighet som ikke frykter mørket, som ikke nøler med å vandre sammen med mennesker – også på lidelsens vei, i møte med urettferdighet og smerte. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Livet trenger seg fram. Livet og livskreftene seirer. Påskemorgenkjærlighet. Måtte Gud gi oss mer påskemorgenkjærlighet som trassig håper og trassig tror – på livet. Kjærlighet som tror på forandringens mulighet og kjærlighet som skaper forandring vi ikke trodde var mulig. Bli i min kjærlighet, sier Jesus. Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Med skjærtorsdags, langfredags og påskemorgens kjærlighet. 

Kjære Far i himmelen. Jeg takker deg for alt, men det er veldig vanskelig å leve uten pappa. Jeg klarer det ikke lenger. Selv om pappaen min har reist fra meg, ønsker jeg at han skal begynne å tro på deg. Jeg har en drøm, en veldig liten drøm. Jeg har lyst til å ha eget rom. Jeg takker deg, Herre Jesus.

Vi ber for ansatte i Misjonsalliansen, både ute og her hjemme: Solveig Skaug, leder giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, økonomileder Jørgen Haug, regionleder Sør-Amerika Bjørn Jarle Sørheim, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, regionleder Asia Siv Anett og Kjetil Sande i Ecuador Bente og Knut Iversen Foseide i Kambodsja Karen Lim og Anders Myrene på Filippinene

av [ Tone Lindheim ] utenlandssjef

#4/2011

I 2008 ga SMM (Samarbeidsråd for menighet og misjon) sammen med IKO-forlaget ut en bok som fikk navnet Kjære vakre Gud. Boka er en samling med bønner og tegninger, skrevet og tegnet av barn i de landene der organisasjonene i SMM arbeider. I løpet av 2011 vil vi dele noen av disse bønnene med lesere av Tsjili. Bønnen denne gangen er fra Aserbadsjan – et land der Misjonsalliansen ikke har noe arbeid. Nabat, tolv år, deler sine drømmer med Gud – både de store og de små.

41


42

Kommentar

#4/2011

Kan hjelpa ødelegge? Kambodsja. I

Kambodsja er det fullt av frivillige organisasjonar som ønsker å hjelpe. Landet har store behov for utvikling, og mange lever i ekstrem fattigdom og svolt.

Mange av dei internasjonale hjelparane, eller «ekspatriotane» som vi vert kalla, bur i Phnom Penh. Vi har det godt her. På landsbygda er situasjonen ein heilt annan. Det er stor skilnad på by og land i Kambodsja. 20 prosent av folka i landet har elektrisitet, og berre 5 prosent har tilgang til internett. Dei fleste av desse bur i hovudstaden. Så klart er det forskjell på tolegrensa vår og til dei nasjonale. Skulle ein gjeng kvitingar som oss bli sendt ut for å bu på landsbygda utan myggnetting og aircondition ville det tatt knekken på oss,

IllustrasjonsFoto: Oddmund Køhn

Bistandsorganisasjonar samarbeider med korrupte styresmakter for å få innpass til å drive nødhjelp.

og kva arbeid kunne vi da gjort? Men vi er dyre i drift, vi er mange, og vi jobber veldig ulikt. Nokre gonger spør eg meg sjølv om dei gode hjelparane berre gjer vondt verre. Før eg reiste til Kambodsja var eg på eit frokostmøte i den høgrekonservative tenketanken CIVITA. Der var det svenske og norske krigsjournalistar og forfattarar som hadde budd i ulike afrikanske land. Dei kunne stadfeste at jo, nokre gonger blir hjelparane ein del av sjølve problemet. Bistandsorganisasjonar samarbeida med korrupte styresmakter for å få innpass til å drive


43

Det er dei marginaliserte Misjonsalliansen ønsker å nå ut til. Det er dei marginaliserte Misjonsalliansen ønsker å nå ut til. Dei er dei som ikkje går i demonstrasjonstog og krever sin rett eller som ikkje har råd til å betale bestikkelsar til fattige lærarar så ungane får gå på skule. Dei har verken tid eller pengar, fordi dei ikkje kan forlate rismarka og unne seg den luksusen å bruke tid på politikk. For dei handlar det om dagleg inntekt og mat her og no. Eg veit at utviklingsarbeid hjelp, sjølv om fleire bistandsprosjekt slår feil. Eg veit at mange ungar og familiar får tilgang til reint vatn og grunnskuleutdanning gjennom landsbyutviklingsprosjekt. Eg trur ikkje på enkle løysingar, og eg trur at i enkelte tilfelle kan hjelparane gjere vondt verre, men eg trur ikkje på å gi opp. Når utviklingsorganisasjonar samarbeider med styresmaktene og lokalsamfunn, gir det gode og langvarige resultat.  av [ Bente Iversen Foseide ] Utsending i Bolivia

#4/2011

nødhjelp. Kanskje bestikk dei til og med nokre lokale krigsherrar ved å betale inngangspengar til deira territorium for å få lov til å opprette eit feltsjukehus. Det pågår alltid ein debatt om bistand er riktig oppskrift på utvikling. Ei av dei med sterkast kritikk er den zambiske økonomen Dambisa Moyo. I boka «Dead Aid» argumenterer ho for at vestleg bistand til Afrika har gjort kontinentet fattigare enn det ville vore utan bistand. Bistand har fanga Afrika i ein vond sirkel som hindrar økonomisk utvikling. Men kva hadde skjedd om ein ikkje gav bistand til Afrika? Ville afrikanske land si bruttonasjonalinntekt auke jamnt og den økonomiske veksten komme dei fattigaste til gode? Eg er fullstendig klar over at all bistand ikkje går etter boka og at noko strid med prinsipp om berekraft, lokalt eigarskap og langsiktigheit. Likevel er vel det viktigaste at hjelpa kjem fram? I Kambodsja er det veldig fritt fram for utviklingsorganisasjonar. Kanskje litt for fritt. Sjølv om dei nasjonale styresmaktene hevdar å vere demokratiske fordi dei avheld såkalla frie valg kvart femte år, opererer dei ikkje akkurat med null toleranse for korrupsjon. Men betyr det at ein ikkje bør gi bistand til landet? I land med svake demokratiske institusjonar skapar rask økonomisk vekst større skilnad mellom fattig og rik, og den fattigaste delen av folket får sjeldan vere med på pengegaloppen. I slike land er det dei fattigaste og mest sårbare det går utover.


Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

en ! v r r e Ve dd Fa

Verver du faddere, gir du vanskeligstilte barn nye muligheter! Skoler bygges, undervisningen forbedres, og det gis forebyggende helse- og tannhelsetiltak. Støtten går til prosjektet barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag!

Vervealternativ nr. 1 Verv og vinn en tur for to!

Vervealternativ nr. 2 Verv 15 og få en billett!

For hver fadder du verver, får du én vinnersjanse i trekningen av tur for to til et av våre prosjektland.

Verver du 15 nye faddere, blir du utnevnt til superverver og er garantert en tur til et av våre prosjektland.

Gå inn på www.verv.no eller bruk slippen foran i bladet. Du kan også verve deg selv! Flere ververegler finner du på www.verv.no

Tsjili_0411  

Misjonsalliansen har jobba i småkommunen Bagacay på Marinduque sidan 2008. Mange ulike prosjekt er gjennomførde sidan starten, og resultata...