Page 1

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

Bolivia Nybygg for nybyggere  Kina Stoffmisbruk for en bedre framtid Portrettet Målbevisste Jenny     Trender Chinglish!  Kommentar verdifullt papir!

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #3


n e s n a li e l r a e s d n d Misjor flere fa e g n e tr

Gi barn en bedre hverdag.

Bli  Fadder!


Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: – Skoler bygges, undervisningen forbedres og det gis forebyggende helse- og tannhelsetiltak. – Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 230 kroner i måneden.

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov.  Bolivia 

Brasil 

Ecuador 

Kambodsja 

Vietnam 

Filippinene 

[ tsji li ) n r. 3 – 2 011

Meld deg som fadder på: www.blifadder.no eller ved å sende inn slippen nedenfor <

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo


4

InnHold

#3/2011

opplevelsen

Kina

I den kinesiske landsbyen ved grensen til Burma er det få tegn på et Kina i økonomisk utvikling. Fattigdommen er tydelig, men befolkningen håper på bedre tider. Velkommen til Lüliang.

Nyheter

Hong har Down syndrom og var nesten glemt. Nå har hun fått skolegang og er blitt flinkere på de fleste områder.

reportasjen

Bolivia

Stadig flere flytter til storbyen for å skaffe seg arbeid, men ender opp i større fattigdom enn den de forlot. Misjonsalliansen bygger skoler i utkanten av El Alto for å gi barna et bedre tilbud.

Trender

Kina

Portrettet

Jenny Ma er hushjelpen som ble prosjektmedarbeider. Hun er en intelligent jente med fire års skolegang og hjelper nå jenter med samme bakgrunn som henne selv.

Til ettertanke

La oss be!

Kommentar

Eit verdifullt Papir!

6 14 26 34 36 41 42


Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

måneder for mange mennesker etter jul. Vi her oppe i gode gamle Norge har kanskje ikke merket så mye, men svært mange av oss har latt oss berøre av alt som har skjedd. Jeg tenker selvfølgelig på naturkatastrofene og på det grusomme som skjer i Libya. I slutten av februar mistet flere hundre familier i Bolivia husene sine i et stort jordras. Heldigvis så beboerne hva som var i ferd med å skje, ingen var i nærheten da raset gikk. Dette området var et av Misjonsalliansens første prosjektområder i La Paz, mange av de berørte var gode venner og bekjente av Misjonsalliansen i Bolivia. Enda verre gikk det i Japan. Dere vet alle hvordan katastrofen utviklet seg. Én katastrofe er tung å takle, men befolkningen i Japan fikk tre! Et av de sterkeste skjelvene noen gang registrert med en påfølgende tsunami. Og når alt så som mørkest ut, gikk det opp for dem at atomkatastrofen var et faktum. Vi på hovedkontoret i Misjonsalliansen fikk heldigvis tidlig kontakt med våre misjonærer i Japan. Noriko og Erik Frøyland har bygd opp et diakoni- og sjelesorgssenter i Nagano fylke, ca. 20 mil fra Fukushima. Skjelvet kjente de veldig godt, men foreløpig er det ikke blitt målt høy radioaktivitet i området. Vi satte tidlig i gang med å skaffe flybilletter til Noriko og Erik, og samme dag kunne vi informere dem om at flybillettene var sikret. Erik var imidlertid i tvil. Hva skulle han i Norge å gjøre nå? Etter en dags betenkningstid var de sikre i sin sak: De ville bli. Siden 1979 har de undervist om diakoni, og nå kan de virkelig få vist hva dette betyr i praksis. Sammen med kommunen og andre aktører Det har vært noen tøffe

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

i lokalsamfunnet gjør de seg klare til å ta imot mennesker som har mistet hus og hjem. Mange søker til kirken for stillhet, samtaler og bønn. Noriko og Erik har selvfølgelig anledning til å reise til Norge akkurat når de måtte ønske det. Vi er stolt av å ha et par som står på for et folk som virkelig lider. Hjertelig takk til alle dere som har bidratt til å hjelpe de rammede både i Bolivia og Japan. Mange har respondert på SMS-aksjonen vi satte i gang. Ønsker du å bidra med 200 kroner, sender du en SMS med kodeord «Gave» til 2160. Det kommer etter all sannsynlighet flere katastrofer. Det er effekten av miljø-ødeleggelsene. Misjonsalliansen er ingen nødhjelpsorganisasjon. Vi er først og fremst en diakonal misjonsorganisasjon som har vår styrke i langsiktig utvikling av lokalsamfunn, mikrofinans og samarbeid med lokale menigheter. Når katastrofen inntreffer i våre samarbeidsområder, ønsker vi likevel å bidra. Vi kan ikke sitte stille og se mennesker lider uten å gjøre noe. For å styrke vår kompetanse på nødhjelp har Misjonsalliansen blitt medlem i Integral Alliance. Dette er en allianse av kristne nødhjelpsog utviklingsorganisasjoner blant annet fra England, USA, Nederland og Canada. I tillegg til Misjonsalliansen er Strømmestiftelsen medlem i Norge. Gjennom dette nettverket vil vi i større grad kunne være til stede når katastrofen rammer. «Der Guds rike bryter frem, starter mennesker å dele», sier de ofte i Korsveibevegelsen. Det er ingen tvil om at vi har sett klare eksempler på dette både i Japan og i Bolivia. Lar vi oss prege av Jesu evangelium, vil det få betydning for våre prioriteringer. Behovene i verden er enorme. La oss starte med å gå til kilden og la oss prege av Jesus.   arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Hjertelig takk til alle dere som har bidratt til å hjelpe de rammede både i Bolivia og Japan.

#3/2011

Der Guds rike bryter frem, starter mennesker å dele

5


6

Opplevelsen

#3/2011


Opplevelsen 

7

#3/2011

opplevelsen

Kina

Fra stoffmisbruk til lesestoff

Kan vi tenke oss hvordan det er å ha en årsinntekt på 700–800 kroner? Eller at vintertemperaturen kryper under 0 grader, og husene har naturlig gjennomlufting? Mange av mennene er blitt stoffmisbrukere på grunn av den korte avstanden til Burma og lett tilgang til narkotika, og kvinnene må ofte jobbe for to. Livet og hverdagen i denne kinesiske grenselandsbyen mot Burma synes så urettferdig. Men det er derfor Misjonsalliansen er til stede.  Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]


8

Opplevelsen

#3/2011  >

TRØSTESLØST. Yang Xingwan står foran huset sitt og han myser med øynene mot oss når vi ankommer, han trekker noen drag av røyken. Han viser ingen tegn på nysgjerrighet eller interesse. For det første er det sannsynligvis ikke så merkelig siden han har en øyesykdom og knapt kan se, og for det andre kan han vanskelig skjønne at noen har interesse av å besøke han. Han må tolkes gjennom to personer. Jeg spør på engelsk, og Layn Liu fra Misjonsalliansens kontor i Kunming stiller spørsmålet på kinesisk via landsbylederen Yang, som deretter spør på det lokale språket til minoritetsgruppen Jing Po. – Jeg er ikke så god til å snakke, og jeg har ingen utdannelse, er det første Xingwan sier. Han bøyer seg ned og plukker et strå som han så tygger litt på. – Jeg har mange problemer, fortsetter han. Huset hans er i  dårlig forfatning selv om landsbysjefen kan fortelle at han har fått praktisk og litt økonomisk hjelp av myndighetene og av noen naboer. Men Xingwan har hatt alle odds mot seg. Alderen hans er trolig et sted mellom 30 og 40 år, han har ingen utdannelse i det hele tatt og kan verken lese eller skrive, og øyesykdommen har vært et hinder i arbeidet på den lille gården. – For noen år siden ble kona mi syk. Hun mistet etter hvert evnen til å snakke, men kunne høre og forstå. Den lokale legen visste ikke hva som feilte henne, og vi måtte til spesialist på et sykehus, forteller han.

Han snakker langsomt, og han tenker lenge mellom hver setning. – Hun var på sykehus i to dager, og det eneste jeg forstod av det legen sa, var at hun hadde et eller annet problem i hjernen. Men oppholdet de to dagene kostet 3000 kroner. Jeg hadde ikke råd til å ha henne på sykehus, så jeg tok henne med hjem igjen, sier han stille. Xingwan og de andre i landsbyen bor bokstavelig talt bare et steinkast fra Burma. Den ti meter brede elven er det eneste som skiller Kina og Burma. Avstanden til et Kina i  økonomisk utvikling kan derimot ikke måles i  steinkast. Forresten blir ikke den avstanden målt i det hele tatt, for befolkningen

UNDER FATTIGDOMSGRENSEN.

i denne minoritetslandsbyen vet ikke at et sånt Kina finnes. Gjennomsnittlig årsinntekt i Lüliang er mindre enn 800 kroner i året. Xingwans inntekt er langt under gjennomsnittet i landsbyen, og hans årsinntekt ville knapt holde til et par-tre kaffekopper på en kaffebar i Shanghai. – Kona mistet etter hvert evnen til å bevege seg, og hun fikk ikke mer medisinsk oppfølging. Hun kommer fra Burma, og jeg tok henne med til en søster der borte. Jeg vet ikke hvordan det går med henne, sier han. Han møter ikke blikket vårt, men ser forbi oss, eller rundt seg. Han ville nok helst ha sluppet å snakke med oss, men når landsbysjefen er til stede, har han ikke noe valg. Xingwan har to barn. Den ene gutten på ti år leker oppe i fjellene, den andre som er syv år, bor i en annen landsby. Stort mer får vi ikke vite om den saken. Gutten på ti går i fjerde klasse, og han bor på internatet i Lüliang og er med i fadderordningen til Misjonsalliansen. På internatet får han jo mat. GJELDSTYNGET. Mannen har tre mu (to mål) med jord hvor han dyrker sukkerrør og ytterligere litt jord der han dyrker ris. Dyrking av sukkerrør er den viktigste næringsveien i dette området, og etter innhøstingen én gang i året leveres sukkerrørene til en av de to sukkerfabrikkene i Longchuan. Fabrikkene gir bøndene nødvendig gjødsel, noe bøndene ikke har råd til å kjøpe. Gjødslet regnes derfor som lån og trekkes fra inntektene av sukkerrørene. – Siden jeg ser dårlig, må jeg leie arbeidere til åkeren, og det koster litt. Dessuten har lånet til fabrikken for gjødslet økt til mer enn 9 000 kroner, og det må jeg også betale tilbake på. Xingwan har egentlig ikke penger i det hele tatt og lever på nåde. Tristheten kan leses i  ansiktsuttrykket hans, og det slappe håndtrykket vi får når vi går, blir nærmest en forsterkende bekreftelse på fortellingen hans.

UHELDIG. Yang Xingwan har ikke hatt et

enkelt liv. Men det er han ikke alene om. Det er mange i Lüliang som tjener under 800 korner i året.


Opplevelsenâ&#x20AC;&#x2030;

9

#3/2011


10

Opplevelsen Rektor Yang på skolen i Lüliang forteller også at det er mange fattige i landsbyen. I regntiden har mange familier ikke penger til mat, men barna på skolen får i alle fall mat. – Lüliang består av seks mindre landsbyenheter. Totalt har skolen 147 elever, og 130 av disse bor på internatet. 19 av barna kommer fra Burma, de er kinesiske immigranter som går her for å lære kinesisk, sier rektoren og legger til: – Levestandarden på internatet er mye bedre enn den de kan ha hjemme hos familiene sine, og heldigvis er skolegang et satsingsområde for Misjonsalliansens prosjekter i landsbyen. – Misjonsalliansen kom hit på grunn av den store fattigdommen, sier Yang Dafen, prosjektleder på distriktskontoret i Longchuan fylke. Barna får skolegang, mat og helsetilsyn. Misjonsalliansen har bygget toaletter og også flere tørkeplasser for mais og ris, som kan brukes av alle bøndene. Et viktig område har vært hygiene og helsetilsyn for kvinner. På grunn av stort narkotikamisbruk blant mennene i  landsbyen har kvinnene gjort mye av det tunge arbeidet. – Stort press og stor arbeidsmengde har gjort kvinnene til en svært utsatt gruppe, og de er svært takknemlige for det nye tilbudet, sier Yang Dafen og fortsetter: – Men landsbyen har fått hjelp til å lage kampanjer mot narkotika, og landsbybefolkningen har fått større forståelse for farene som ligger på lur. Vi har sett en kraftig reduksjon i misbruket.

FADDERORDNING.

#3/2011

Yao Ying vet hva dette dreier seg om. Han er 25 år og bonde og er aktiv i landsbykomiteen. Vi har truffet han på et møte i komiteen og slår følge med han oppover en smal grusvei. Vi er på vei mot huset hans. Moren hans forlot familien da Yao Ying var liten, og ingen vet hvor hun bor. Faren var narkoman og døde da Yao Ying var femten år. Gutten vokste opp hos bestemoren.

DÅRLIG UTGANGSPUNKT.


Opplevelsen 

11

OPTIMISTER. Yao Ying og kona er viktige res-

– Jeg var seks år gammel da familien flyttet hit. Det var kort vei til Burma, og det var lett å få tak i narkotika. Faren min hadde ingen utdannelse og skjønte ikke faren ved bruk av stoff, sier han. Ying har tatt lærdom av det han har opplevd. – Jeg verken røyker, drikker eller bruker narkotika. Det eneste man oppnår, er å ødelegge kroppen. Det er som å gjøre selvmord. Yao Ying har fire års skolegang på skolen i landsbyen og gikk deretter 5. og 6. klasse i en annen landsby. Faren sendte han så til Burma for å lære minoritetsspråket. – Jeg bodde ti km inn i  Burma i  to år, og det var mens jeg var der at min far døde. VIL HA ENDRING. Etter dette ville han vekk. Han dro først til en annen kant av Kina, i nærheten av Beijing, for å jobbe. Men han trivdes ikke. Både kultur og mat var annerledes, og han dro til Guangdong. I 2007 flyttet han tilbake til Lüliang. Han tok over huset til faren og begynte som bonde. Nå er han nygift, og som mange andre i landsbyen er kona fra Burma. – Jeg møtte henne i  2009 da jeg besøkte familien i Burma, sier han og legger til: – Vi er kristne og katolikker, og vi holder oss borte fra alt som er negativt. Vi har også møtt henne. Hun har på seg arbeidsklær, og med en slags sigd holder hun på å kutte 2-3 meter høye sukkerrør. Ikke lenge etter kommer hun opp til huset, hun også. Yao Ying og kona er arbeidsomme og klarer seg bra. Og de har drømmer for framtiden. – Først vil jeg bygge nytt hus, siden det huset vi bor i nå er gammelt og i dårlig forfatning. Og når vi får barn, vil jeg gi dem en god oppvekst. De skal ikke vokse opp slik jeg gjorde. Ying er glad for det Misjonsalliansen gjør i landsbyen, og han er spesielt glad for at skolen har blitt bedre.  >

#3/2011

surspersoner i landsbyen. De hadde ingen god start i livet, men de er arbeidsomme, og nå ser det unge ekteparet fram til å bygge nytt hus.


#3/2011

Foto: Sindre Fosse

12

Opplevelsen


Opplevelsen   >

OVERFØRER KUNNSKAP. Da Misjonsalliansen begynte å jobbe i landsbyen i 2008, gikk man i gang med å organisere landsbyen, og innbyggerne fikk anledning til å gå på kurs og få opplæring. Yao Ying markerte seg og var svært aktiv helt fra begynnelsen. Derfor ble han valgt inn i Village Development Committee, en viktig arbeidsgruppe i landsbyen.

PLASS TIL FLERE. Skolen har et romslig bibliotek,

men det er god plass til flere bøker.

Landsbyen vår er fattig, og da folk fra utlandet ville komme og hjelpe oss, ønsket jeg å være med og utvikle lokalsamfunnet vårt, sier Yao Ying engasjert. Mr. Yang har vært leder av landsbykomiteen i 13 år og har sett positive endringer de siste årene. – Før dyrket vi bare ris og hadde lite inntekt. Etter at vi begynte å dyrke sukkerrør, fikk vi mulighet til å selge det vi dyrket. Før måtte vi bygge veier selv, men på grunn av sukkerproduksjonen og at store lastebiler skulle komme fram, har myndighetene bygd skikkelige veier fram til landsbyen. Men landsbylederen skryter også av Misjonsalliansen. Dere har laget flere tørkeplasser for mais og ris. Før måtte vi transportere det vi dyrket til steder langt borte for tørking, og det ble dyrt. Nå klarer vi oss selv. Layn Liu jobber på Buer Consult i  Kunming og har mye av ansvaret for Misjonsalliansens prosjekter i Longchuan. – Vi har på mange måter lyktes med arbeidet vårt i  Longchuan. Vi legger vekt på kapasitetsbygging, og vi gir befolkningen kunnskap og rådgivning slik at de selv kan tak i  problemene sine. De får noen verktøy … altså; vi gir dem en forståelse av hva de selv kan gjøre for å videreutvikle lokalsamfunnet sitt, sier han.   oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Misjonsalliansens fadderordning i Longchuan Fadderordningen omfatter barn på grunnskolene i Lüliang og Mushui. Gjennom fadderordningen får barna skolegang og helsetilsyn, og lokalsamfunnet som helhet får hjelp innenfor områder som helse, jordbruk og rent vann. Å være fadder er en personlig og konkret måte å engasjere seg på. Du blir fadder for et barn, og dine bidrag går til prosjektet som fadderbarnet er en del av.

SAMARBEIDSSKOLE. Skolen i Lüliang har vært en del av fadderordningen siden 2007. Mange av barna bor på internatet som ligger like ved siden av skolen. Her får de to gode måltider hver dag.

Lüliang

Befolkning på 1112 personer fordelt på 516 familier ■■ Landsbyen består av seks mindre «tettsteder» ■■ Befolkningen er hovedsakelig Jing Po, men også noen fra Dai-minoriteten og Han-kinesere ■■ Dyrkbar jord pr. familie: ca. 2 mål ■■

#3/2011

– Jeg har ikke mye skolegang selv, men jeg skjønner hvor viktig utdannelse er. Våre barn skal få andre muligheter, og jeg håper de får gå på universitet.

13


14

Nyheter

#3/2011

Nesten glemt vietnam. Hong står i døråpningen til det vesle murhuset og

ønsker velkommen. Jenta er et eneste stort smil og er tydelig stolt over å få besøk og få være i sentrum. Hun forteller at navnet hennes betyr Pink: Rosa. Hun vil gjerne praktisere de få engelske ordene hun har lært seg. Men hennes historie er ikke fullt så rosenrød. Hong har down syndrom, og da jevnaldrende nådde skolealder, forble hun hjemme hos foreldrene. Hun fikk ikke tilbud om skoleplass. Hun forteller om en kjedelig tid. Det var ingen jevnaldrende hun kunne leke med og lite å ta seg til. Hennes eneste trøst i hverdagen var den eldre broren. Først da Misjonsalliansen sammen med det lokale ressurssenteret skulle kartlegge hvor mange barn i området som hadde en fysisk eller psykisk utviklingshemning, fant de ut at jenta ikke hadde skoletilbud. Resultatet ble at Hong i en alder av 15 år kunne begynne på sin lokale skole. Læreren hadde utdannet seg til spesiallærer og

overgangen til skolehverdagen gikk smertefritt for alle parter. At hun nå er 17 år og har begynt i tredje klasse, ser ikke ut til å bekymre henne stort. Hun har fått seg venner og forteller livlig om konflikter og gleder blant vennegjengen og i klassen. Foreldrene forteller at de tidligere måtte ta seg av henne. Men nå lærer hun noe nytt hver dag. Hun går på skolen og yndlingsfaget er mattematikk. Faren forteller at hun er blitt flinkere på de fleste områder i livet. Hun har forbedret oppførselen sin også, smiler han fornøyd. Hong sin drøm er å studere, det er så mye mer hun vil lære. Og så vil hun bo sammen med storebror resten av livet.  n Inger Elise Skauen


Nyheter

15

#3/2011


16

Foto: Bjørn j. Sørheim-queseth

#3/2011

Tsunamivarsel i Ecuador ecuador. Etter

jordskjelvet i Japan ble det fryktet en tsunami på hele vestsiden av Amerika. I Ecuador ble store deler av kysten, samt lavereliggende områder på Galapagos, evakuert. D-MIRO, Misjonsalliansens mikrokredittinstitusjon, stengte midlertidig tre av sine 14 utlånskontorer. Dette gjaldt kontorene i kystbyene Manta, Playas og Libertad. Bølgene førte til noen materielle skader på Galapagos, men ingen mennesker kom til skade hverken der eller på kysten av Ecuador.  n Kjetil Sande

Oppgave om Misjonsalliansen Bolivia. Cath-

rine Sivertsen er student ved NLA denne våren og skriver i den forbindelse semesteroppgave om Misjonsalliansens diakonale arbeid i Bolivia. Sist halvår var Cathrine volontør. Slik lærte hun spansk og ble kjent med Misjonsalliansen. Hun vil blant annet være med diakon Torborg Fossan Steine i jobb ved Diakonikontoret.  n Monica Bygdevoll

Kvinner som bryr seg Brasil. En

av de viktigste pilarene i Misjonsalliansens arbeid i Brasil er å skape initiativ som kan utvikle lokalsamfunnene.

Gjennom samarbeidsmenighetene vil Misjonsalliansen skape et proaktivt engasjement i møte med alle utfordringer i de fattige nabolagene. Det er dette som har funnet sted i Boracéia i São Paulo, et område i storbyen der Misjonsalliansen har jobbet i flere år. Etter mye forberedelser gikk en gruppe kvinner til distriktets helseadministrasjon og ba om et møte. – Kvinnene hadde lenge vært bekymret for situasjonen i lokalmiljøet sitt, og det var deres egen idé å kontakte de lokale helsemyndighetene for å diskutere (årsaks)sammenhengen mellom sykdom hos befolkningen og den økende mengden av søppel i gatene, sier Luciana Passos, som er koordinator for Missão Vila Capriotti-prosjektet. Siden kvinnene lenge hadde ønsket en forandring, fikk de nå, ansikt til ansikt med ledelsen på helsekontoret, legge fram spørsmålene sine og det som bekymret dem.

– De var hos myndighetene på vegne av hele lokalsamfunnet sitt, sier Luciana. Myndighetene lyttet til kvinnene og vil nå forplikte seg på en vedvarende dialog med de fattige områdene og snakke med mennesker og diskutere hva man kan gjøre for å bedre forholdene. Kvinnegruppen er tilretteleggere for denne prosessen og skal prioritere ønskene som kommer fra lokalbefolkningen. – Det har også skjedd en forandring hos kvinnene. Elza, en av kvinnene i gruppen, møtte ofte opp full på møtene, men nå er hun forandret. Det er hun som nå skriver referat fra møtene med myndighetene, og det har hun gjort så utmerket at hun har fått applaus, forteller Luciana og konkluderer på denne måten: – I denne prosessen skal vi bidra til forbedring, og vi skal anerkjenne det som myndighetene gjør. Vi er sterke når vi står sammen.  n Thiago Sanches Couto


Nyheter

Filippinene.

Engasjerte kirkeledere fra Misjonsalliansens samarbeidskirker på Marinduque deltok ved åpent forum om gruvedrift. Etter foredrag, spørsmål og diskusjon underskrev kirkelederne i kommunen et dokument som tydelig går i mot gruvedrift på øya. – Gruvedrift er en trussel for miljøet og vårt levebrød, sa Russel Madrigal, som er ordfører i Buenavista på Marinduque. – Turisme er en bedre måte å generere inntekt på fremfor å satse på gruvedrift som ødelegger miljøet, la han til.  ■ Rodolfo Tigas og Hilde Bringedal

Familievolontører Bolivia. Håvard Espeland er ni måneder og er for tiden

volontør som humørspreder på Casa Alianza, hvor han nå bor med foreldrene Åshild Torsnes Espeland og Tarald Espeland. til: – Man tenker Sør-Amerika og glemmer hvor høyt man faktisk skal. De er godt fornøyd med å bruke tid sammen som volontører, men er glade de ventet til Håvard var over seks måneder, slik at de var vant til å være foreldre før de kom hit.  n Monika Bygdevoll

Lærere og foreldre i tospann

Planleggingsmøte i Curitiba Foto: Bjørn j. Sørheim-queseth

Håvard var bare syv måneder da han ankom La Paz med foreldrene, som er volontører som engelskassistenter. Han trives godt på 3600 meter over havet. Det gjør foreldrene også, selv om det har vært litt kaldere enn de forventet på forhånd. For her på høylandet kan det være kjølig. – Folk sier man må ta med en varm genser, sier Åshild og legger

Brasil. 1.–2.mars arrangerte Misjonsalliansen i Brasil et møte med de elleve samarbeidspartnerne. Misjonsalliansen i Brasil samarbeider med lokale kirker, og hensikten med samlingen var å legge planer for året og snakke sammen om fadderordningen de alle er en del av. Det ble også tid til å diskutere nye ideer og fordype seg i temaer omkring sosiale utfordringer i Brasil.  n  Thiago Sanches Couto

Raude-Khmer-leiar ankar Kambodsja. Det er en krevende øvelse å legge til rette for at barn kan og vil fullføre grunnskolen i Kambodsja. De fleste av årsakene til frafall er lave inntekter, flytting til byene eller barnearbeid som holder barna vekke fra skolen. Et bærekraftig redskap for å fremme barns fullføring av

grunnskolen er et gjensidig samarbeid mellom barnas lærere og foreldre. Det satses nå for fullt på slike samarbeidsgrupper i alle Misjonsalliansens samarbeidsskoler i Kambodsja. Målet er at alle de 4343 elevene fullfører utdanningen de har startet på.  ■ Bente Iversen Foseide

Kambodsja. I mars kjem anken til Duch, leiaren av Raude Khmer sitt torturfengsel, opp for den FN-støtta folkemordsdomstolen i Kambodsja. Han er ansvarlig for å ha sendt 14 000 menneske til døden og har blitt dømt for brotsverk mot menneskeheiten og grove brot på Genevekonvensjonen. Han vart dømt til 35-års fengsel, men ankar.  n Bente Iversen Foseide

#3/2011

Negativ til gruvedrift på Marinduque

17


18

Nyheter

#3/2011

Misjonsengasjement går i arv

foto: Privat

Norge. Den årlige misjonsbasaren i Drammen ble arrangert 21.–26. mars i Bragernes menighetshus – for 152. gang. Bragernes menighet, som støtter mikrofinans i Ecuador, og Strømsø menighet, som gir støtte til Fotball Krysser Grenser i Bolivia, solgte lodd til intekt for prosjektene. Bildet viser tre generasjoner som er engasjert for Misjonsalliansen; Lill-Ann Gjersøyen Olsen sammen med datteren Ellen Tordis og barnebarnet Trine Marie på fire år. De fikk inn 9705 kroner til arbeidet i Sør-Amerika.  n Oddmund Køhn

Miljøvern nå! Kambodsja. I motsetning til Norge, der informasjon og ny-

Foto: Oddmund Køhn

heter om klimaendringene har florert i utallige kanaler siden København-toppmøtet, er det mangel på kritiske innspill i kambodsjanske media om regjeringens håndtering av firmaer som river ned Guds skaperverk.

Miljøvern og fattigdomsbekjempelse KINA. Ren

Xiao Dong, leder for evalueringsteamet i Longchuan og utdannet innenfor miljøvern, peker på sammenhengen mellom fattigdomsbekjempelse og miljøvern. – Fattige mennesker konsentrerer seg om å skaffe nok mat for å overleve. Da har man ikke tid til å tenke på miljøet og at senere generasjoner også skal nyte godt av naturen. Kunnskap om hvordan man beskytter miljøet kan vanskelig overføres før man har løftet menneskene ut av den dypeste fattigdommen, hevder Ren.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

Regnskog i store deler av landet trues av aggresiv hogst av utenlandske selskaper for å dekke etterspørselen i blant annet mange vestlige land. I utviklingens navn planlegges det store dammer langs hele Mekong-floden fra dens start i Sør-Kina til øst i Vietnam. En annen utfordring er overfiske. Tusenvis av bønder er avhengige av ferskvannsfisk fra de enorme vannreservoarene Kambodsja har. Sentrale kambodsjanske myndigheter må ansvarliggjøres for å sikre rettighetene til folket for fortsatt tilgang av naturressurser. Kunnskap om hvilke konsekvenser – på godt og vondt – egne handlinger har å si for natur og miljø både lokalt og globalt er også viktig for å kunne mobilisere for at naturen som omgir oss ikke skal gå til grunne. Misjonsalliansen har i starten av sitt miljøarbeid samarbeidet med The Far East Broadcasting Com-

pany for å produsere en radioserie om miljøvern. Dette er halvtimes lange programmer som har gått på lufta siden oktober i fjor, og som etter planen skal fortsette ut mars i år. Noen av temaene som går igjen i programmene, er skog og hogst, søppel og resirkulering, vann, organisk jordbruk og klimaendringer. Alle programmene blir lagret på CD for så å skulle gis ut til Misjonsalliansens 16 samarbeidsskoler. Kunnskap om miljøvern må også innebære erfaringer hos barn, unge og voksne for at positive endringer i atferd kan skje. Den neste tida krever godt lederskap rundt i landsbyene for å organisere kampanjer i nærmiljøene der kunnskap fra blant annet radioprogrammene kan bli gjort om til bærekraftige handlinger. Til beste for naturen rundt oss – og menneskene i den.  n Bente Iversen Foseide


Nyheter

I en av MetroManilas fattigste bydeler ble det arrangert en stor helsesjekk hvor hele staben deltok sammen med frivillig helsepersonell. I tillegg til lege- og tannlegesjekk var det egne stasjoner hvor deltakerne fikk helseundervisning, snakket om familieplanlegging, barneoppdragelse, kosthold osv. For barna var det eget program. Dagen etter ble det arrangert fest, og mange delte av sine erfaringer om hva Misjonsalliansens arbeid har ført til for dem og

Foto: Per-Olav Bjørnstad

Filippinene. Misjonsalliansen på Filippinene jubilerer, og dette ble i begynnelsen av mars feiret på to måter.

Kvalitet. Evalueringsteamet bestod av Lucy Hobgood Brown, Zhou Lei, leder Ren Xiao Dong og Wang Jian Ping Kina. Det er snart fem år siden Misjons-

deres nærmiljø. – Misjonsalliansen skal ha en stor takk for gode resultater, men det er Gud som skal ha den største takken, sa Marilyn Barcenas, en av de mange frivillige lederne i organsisasjonen.  n Karoline Kinn Hartvigsen

Branding. En ny fisk har kommet til i D-MIROs logo. Fiskene symboliserer blant annet bankens kristne grunnlag.

Snart i mål Ecuador. Det

nærmer seg bankåpning i Ecuador.

D-MIRO jobber på høygir for tida. I begynnelsen av april skal D-MIRO åpne dørene som bank, men det er fortsatt en god del ting som skal på plass før den tid. – Vi skal ha nytt datasystem, nye uniformer, mange nye kasser og skranker og nytt infomateriell. Banken skal også ha på plass systemer for å kunne ta i mot sparepenger, forteller Knut Harald Dobbe i Guayaquil. Mye er allerede på plass. Styret for banken er etablert, og ny logo er utviklet. – Det som også er klart er at D-MIRO som bank skal tilby bedre og flere tjenester til langt flere mennesker i de marginaliserte områdene i Guayaquil og mange andre byer i Ecuador, sier Dobbe.  n Oddmund Køhn

alliansen startet sitt arbeid i Longchuan. Nylig besøkte prosjektleder Layn Liu og utsending Per-Olav Bjørnstad området sammen med et evalueringsteam ledet av Ren Xiao Dong. – Dette er et spennende prosjekt i et område med mange utfordringer, sier Ren. Han og teamet møtte mennesker med et engasjement for sin landsby og som ønsker å forbedre framtiden sin. – Men vi ser forskjell på de to landsbyene, hevder Ren. I Lüliang har folk lite utdanning og lav inntekt. De ønsker å utvikle landsbyen sin, men mangler tro på at de kan gjøre noe uten hjelp utenfra. I Mushui har folk tro på at de kan gjøre en forskjell. – Kvinnene i Mushui er svært engasjerte og har et sterkt samhold. I Lüliang bor det mange burmesiske kvinner som har giftet seg med kinesiske menn. Mange av disse kvinnene kan ikke snakke eller lese mandarin, sier han. Kvinnene blir derfor isolerte, og de har vanskelig for å følge med i det som foregår i landsbyen. – Disse kvinnene er en gruppe som trenger hjelp til å bli en del av samfunnet de lever i, og vi tror de utgjør en stor potensiell ressurs i lokalsamfunnet, avslutter Ren.  n Marit Kjølberg Bjørnstad

#3/2011

Longchuan evalueres

35 år på Filippinene!

19


20

Nyheter

Nytt liv etter operasjon #3/2011 Filippinene. Jannen smiler forsiktig,

mens Jaren fortsatt synes det er vondt å bevege munnen. Barna er to av de 23 pasientene fra våre arbeidsområder på Marinduque som er operert for leppeog ganespalte. Et samarbeid mellom Misjonsalliansen og tre andre instanser har gjort dette mulig. – Hun lå på sykehus i kun to dager og har ikke hatt så mye vondt, forteller Jannens mamma glad.  n Hilde Bringedal

Katy takker for seg

Vatn, skum, egg, maling og mjøl Ecuador. Volontørane

Helge og Sindre reiste til Quito for å feire årets karneval. Der vart dei gjennomvåte av vatn og tilgrisa av skum. Kva for ein festival er eigentleg dette, og kvifor feirar ein den?

Brasil. Katy Kon-

dlatsch er en av initiativtakerne til Ecos na Comunidade-prosjektet i Joinville i Brasil. Nå takker sosialarbeideren for seg og slutter i prosjektet. Katy har vært entusiastisk i arbeidet for de fattige og har jobbet for deres rettigheter i møte med myndighetene. Samarbeidet med Misjonsalliansen har vært viktig. – Dere har hjulpet oss til å forstå viktigheten av arbeidet for dette lokalsamfunnet, og dere har gjort at vi kunne utvide tilbudet til barna. I tillegg har møtene med andre av Misjonsalliansens partnere hjulpet oss til å reflektere på vår egen rolle som aktør i dette arbeidet. Dette har gjort oss modne, og vi har blitt overbevist om at vi må fortsette, sier hun. Nå som hun slutter i Ecos-prosjektet, er hun svært takknemlig for arbeidet hun har fått være en del av. – Jeg forlater dette med en sikkerhet om at mange liv er forandret. Jeg tror Gud har ledet oss, og jeg tror mange menneskers drømmer er blitt gjort virkelig, sier Katy Kondlatswch.  ■ Thiago Sanches Couto

Karnevalet er ein av mange festivalar som vert feira i Ecuador og andre deler av verda. I følgje den katolske kalenderen vert karnevalet halde rett før inngangen til fasta for å kompensera for dei følgjande 40 dagane med fråhald. I Ecuador vart karnevalet feira allereie før katolisismen kom. Urbefolkninga feira den andre månaden i året med ein festival, der dei heiv mjøl, blomar og

parfyrmert vatn på kvarandre, og desse to festivalane har over åra smelta saman. Karnevalet vert feira over heile landet og er ei tid for masker, vitsar, vatn, musikk og dans. Sjå opp for los diablitos – dei «små djevlane» som leikar med vatn. Både unge som gamle hiv vatn – på kjende og ukjende – spraiar skum, kastar egg, maling og mjøl, og for fire heile dagar er dette meir eller mindre godteke.  n kjetil Sande

NYE NETTSIDER KOMMER Norge. Misjonsalliansen er nå i gang med å utarbeide en helt ny nettside. Denne vil bli lansert til organisasjonens årlige landsrådsmøte i Oslo den 28. mai. Nye www.misjonsalliansen.no vil i større grad enn de eksisterende sidene inkorporere sosiale medier som facebook, twitter og flickr. Dessuten vil dagens nyhetsside erstattes av en egen blogg skrevet av utsendinger og ansatte. – Vi håper og tror at den nye hjemmesiden vår vil være mer aktuell for dagens nettbrukere, sier informasjonsleder Oddmund Køhn. – Vi ser at folk bruker internett på en helt annen måte nå enn de gjorde for bare få år siden, og det må vi som organisasjon ta hensyn til.  n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH


Nyheter

Stor interesse for sparegrupper i Kambodsja

Foto: Privat

Bryllupsgave til Filippinene

Antalet fattige familiar som har starta små forretninger frå lån i sparegrupper har auka fra 90 til 148. – Sparegrupper gir fattige familiar muligheiten til å delta i samfunnsutviklinga. Fattige bønder har ein andel i sparinga og kan bruke beløpet dei sparer til små forretningsforetak som kan lette familien sine byrder, rapporterer Misjonsalliansen sin lokale partnar i provinsen Kampot.  n Bente Iversen Foseide

Foto: Jan H. Edvardsen, Halvor Grønlund og Anne Sofie Sommerseth

I skyggen av Rios fengende rytmer

Bolivia. For

oss nordmenn er karneval synonymt med sambadansende damer i dristige kostymer fra Rio de Janeiro eller utkledningsfest for barna med boller og brus. Volontører og studenter i Misjonsalliansen benyttet muligheten til å få et bedre innblikk i hva karneval innebærer i Bolivia. Karnevalet i Oruro står på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Det ble svært opplevelsesrikt for de 15 som tok turen

fra La Paz for å få med seg denne festen. Opplevelsen bød på en god blanding mellom de to ovennevnte oppfatningene av hva karneval er. Dette var helt klart en fest for hele familien med god mat og drikke og der alle som én beundra det rytmedampende toget av mennesker i flotte, fargesprakande kostymer. Utover kvelden lot også kalvbeinte nordmenn seg rive med og hoppet inn i toget som danset seg videre inn i natten.  n Andreas Wærstad Nielsen

Norge. Magnhild Søsveen og Magne Eriksen hadde det de trengte, og da de giftet seg, ønsket de heller en gave

til Misjonsalliansen. – Vi hadde allerede hvert vårt hjem med nok av ting, sier Magne. Magnhild og Magne giftet seg i Gamle Aker kirke i Oslo lørdag 5. mars i år. Ekteparet bor i Oslo, og de mener det er mange som har så mye større behov enn de selv har. – Vi har begge støttet Misjonsalliansen i flere år, og organisasjonen har et opplegg der man kan velge konkrete prosjekter som passer oss, sier han. Begge har hvert sitt fadderbarn i Misjonsalliansen. Magne er fadder til et barn på Filippinene, og det er dette landet de ønsker at bryllupsgaven skal gå til. – Vi ønsker at gaven skal gå til kurs for lærere på Marinduque. Marinduque er et fattig øysamfunn på Filippinene der Misjonsalliansen støtter utdanning, helseprosjekter og har samfunnsutviklingsprosjekter. Utdanning og skolegang for barn er en bærebjelke i lokalsamfunnet, og kompetanseheving blant lærerne er svært viktig. Magnhild og Magne har gitt 33 000 kroner til arbeidet, og de drømmer om å besøke landet. – Vi kjenner noen som jobber på Filippinene, og vi håper snart å få anledning til å besøke dem og se arbeidet Misjonsalliansen driver, avslutter Magne Eriksen.  n Oddmund Køhn

Vil du besøke Bolivia? Bolivia. Du kan nå melde deg på tur til

Bolivia og Peru – med tidligere utsending for Misjonsalliansen, Arild Vik, som reise leder. Turen vil ha fotografering som et viktig tema. Det skal bli rikelig med tid og muligheter til å ta gode bilder, og vi skal også snakke om foto og lære av og med hverandre. Avreise: 20. oktober 2011, retur 5. november 2011. Påmeldingsfrist 1. juli.  n Les mer på www.ravinala.no

#3/2011

Kambodsja. I Kambodsja finst det ingen bankar for fattige. For å opprette ein bankkonto, må du eige land og ha ein viss kapital. Løysinga for mange fattige er derfor å gå saman i sparegrupper og ta kontroll over eigen økonomi. Gjennom Misjonsalliansen blir sparegrupper organisert i mange landsbyar i Kambodsja. Det siste året har interessen auka, og dobbelt så mange kvinner deltek no i sparegrupper.

21


22

Nyheter

#3/2011 Menighetsplanter. Ellen (til venstre) sammen med andre frivillige.

ELLEN TAR UTFORDRINGEN Filippinene. Hun

hilser varmt og smilende når vi besøker hjemstedet hennes, San Pedro sør i Metro-Manila. Ellen Fajutagana har vært frivillig medarbeider i flere år og er nå president i PAG ASA, som er innbyggernes egen interesseorganisasjon. – Vi har nettopp gjennomført en ny undersøkelse for å definere hvilke behov innbyggerne i området har, forteller hun. – De fleste lever av å sortere og selge søppel. Vanlige problem er i området er sykdom, barn som slutter på skolen, foreldre som misbruker alkohol og stoff, lite inntekt og mange som sliter med gjeld. KREATIV PASTOR OG AKTIV MENIGHET.

De 140 representantene i interesseorganisasjonen møtes hver torsdag.

40 ungdommer er med og gjør en flott jobb. De fleste er medlemmer i den lokale evangeliske kirken der pastor Paolo Ramon Leyco er en viktig og inspirerende person. For fem år siden startet han som pastor i området, de to første årene holdt menigheten til

på søppelfyllinga. – Det tok sju uker før jeg ble godtatt der. «Gud har ingen plass her», fikk jeg stadig høre, forteller Paolo når han beskriver oppstarten av menigheten. – Med støtte fra Misjonsalliansen ble kirken bygd for tre år siden. – Vi har hele tiden hatt en diakonal profil og tatt utgangspunkt i menneskenes behov. Vi har hatt flere inntektskapende prosjekter, fokus på undervisning og hjelp til utdanning for ungdommer som slutter på skolen, matlagingskurs, datakurs og mye mer, fortsetter Paolo entusiastisk. – Før ville ikke foreldrene at barna skulle

«Gud har ingen plass her», fikk jeg stadig høre, forteller Paolo når han beskriver oppstarten av menigheten.


Nyheter

23

#3/2011 Ansvar. Ellen sammen med en av lederne.

Kreativ pastor. Pastor Pao De mener de 140 representantene i interesseorganisasjonen og 40 ungdommene gjør en flott jobb.

gå her, men nå kommer de hit selv også. Akkurat nå driver vi og bygger et eget bønnerom, og folk bidrar med både arbeidstimer og materiell. Det er omtrent ingen som har en fredelig plass hjemme å bruke til bønn og samtale med Gud, så vi har prioritert å bygge et slikt rom her i kirken. Målet er at menigheten innen to år skal ha 24 timers kontinuerlig bønn i kirken. LÆRER Å SAMARBEIDE. Det fins verken helsesenter eller ambulanse i området, og det er langt å dra til nærmeste senter. Mange har ikke råd til å betale de få pesosene det koster å kjøre med sykkeldrosje til lege eller sykehus. – Vi håper å kunne bygge et helsesenter her og at myndighetene ser behovet for helsepersonell og vil ta ansvar, sier

Paolo. – Myndighetene samarbeider allerede med oss og har blant annet gitt støtte til inntektskapende prosjekt, forteller Ellen. – Misjonsalliansen er en viktig samarbeidspartner for oss, sier både Paolo og Ellen. – Vi har fått nyttig opplæring spesielt i forhold til å starte opp interesseorganisasjonen og hvordan gå frem for å involvere partnere som myndigheter og andre organisasjoner, sier Ellen. – I tillegg kan vi søke Misjonsalliansen om økonomisk støtte til prosjekt og utstyr. Misjonsalliansen startet sitt arbeid i området for snart sju år siden. Det startet som et pilotprosjekt med målsetning om å drive helhetlig landsbyutvikling. Prosjektet skulle avsluttes i 2010, men etter evaluering ble det bestemt å

videreføre arbeidet for å styrke innbyggernes mulighet til å jobbe selvstendig og få til en varig endring. BLIR PASTOR. Ellen er ikke redd for utfordringer. Hun ble i mars innsatt som pastor i kirken og er nå en av fire pastorer som fortsetter arbeidet i menigheten når pastor Paolo avslutter sin tjeneste til sommeren. – Jeg er en menighetsplanter, forteller Paolo. – Nå skal kona mi jobbe i Thailand noen år, og de fire barna våre og jeg blir med. Da kan jeg starte kirke der også. Her i San Pedro har vi nå en menighet som er aktiv, har mange medlemmer, driver diakonalt arbeid og har fire dyktige pastorer. Jeg er helt trygg på at jeg kan forlate menigheten nå, legger han bestemt til.  n Hilde Bringedal


24

tsjilinøtter

#3/2011

av Marit Kjølberg Bjørnstad og Per-Olav Bjørnstad

Nihao! Hei! Jeg heter Zhou Yu, jeg er ti år gammel og går i 3. klasse på Lüliang barneskole. Jeg liker morgentreningen best av alt på skolen. Da springer vi fem runder på ballplassen. Jeg liker også flaggheisingen hver mandag morgen. Da heiser vi det kinesiske flagget mens vi synger nasjonalsangen vår. Jeg liker også å leke gjemsel og «Ørn fanger kyllinger». Jeg bor sammen med mamma og pappa, en søster som er 19 år og en bror på 12 år. Hjemme hjelper jeg til på markene sammen med foreldrene mine. Da graver jeg i jorda for å sette sukkerroer. Jeg kan også vaske klær, vaske gulvet, lage mat og ta oppvasken.

Vi har litt mer enn ti høner og fire ender. Jeg liker dyr. Favorittdyret mitt er gullfisk. De er så vakre og har så store øyne. Jeg liker best å spise storfekjøtt og tomater. Når vi skal feire noe eller kose oss i høytiden, så lager mamma retter av kylling, gris og storfe. Jeg bor i en liten landsby som heter Zhong Zhuo. Jeg bruker cirka ti minutter på å gå til skolen. Der jeg bor, har jeg fire bestevenner. Vi leker ofte gjemsel og blindebukk.


a)

1. Hva er det fadderbarna i Misjonsalliansen ikke får av oss?

B

+

HelseTILBUD

SKOLETILBUD

C

D c)

$

$

d)

+

kort a),b),c) eller d)

+

lommepenger

Rent vann

$

$

2. På hvilken skole går den ti år gamle sønnen til Xingwan fra Kina? 3. På hvilken skole går Bertha og Jorge Louis fra Bolivia? Løsning forrige nummer

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

1. Due, 2. Cashew, melon, mango, sitron, siriguela, pasjonsfrukt, avokado, 3. Danser

Premie

Vinnere forrige nummer Linn

Fem vinnere får tilsendt Humming People’s album Live at Halden Prison

Live at Halden Prison

Humming PeoPle

Therese Belseth fra Hamrøy, Jens Sedberg fra Jørpeland, Familien Hagen Myre fra Øvrebø, Anne Drageset fra Bergen, Nathalie Skahjem fra Askim

25

#3/2011

A

b)

+

Tsjilinøtter

Tsjilinøtter


26

Reportasjen

#3/2011


27

Reportasjen

#3/2011

Reportasjen

Bolivia

Tekst & foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]

*

I utkanten av fattigbyen El Alto arbeider Misjonsalliansen for å gi barna et bedre skoletilbud. Området har de siste årene blitt befolket av innflyttere som kommer fra landsbygda til storbyen for å finne seg arbeid. Mange av dem ender opp i en enda større fattigdom enn den de forlot.  >

Se Barna synge på mobil! Ta bilde/scan strekoden

BYGGER SKOLE FOR NYBYGGERBARNA


28

Reportasjen

#3/2011 NYKOMMER. Da Bertha og familien hennes flyttet til El Alto for 4 år siden, var Heroes de Octobre ennå ikke bygget. Nå går hun på skolen og håper at hun en gang kan utdanne seg ved et universitet. Seksåringen drømmer om en Bachelorgrad (!)

– Det er bra å være her på skolen,

særlig i dag, for i  dag har vi fått nye kladdebøker, sier seks år gamle Bertha. Hun holder frem et gult hefte med Misjonsalliansens grønne «m» og fisk på omslaget. – Jeg liker å lese, sier hun. – Jeg lærte det her på skolen i  fjor. Nå kan jeg lese nesten alt! SISTE TIME. Det skarpe sollyset som strømmer gjennom vindusrutene i klasserommet, over grove pulter og nedslitte stoler, varsler at dagen nærmer seg slutten. Bertha pakker sekken sin. Det samme gjør syv år gamle Jorge Louis. – Jeg liker også å lese, men matematikk er favorittfaget mitt. Jeg vil bli taxisjåfør når jeg blir stor, for jeg liker å kjøre bil! – Jeg vil ha et yrke, sier Bertha. – Bli lærer. Kanskje ta en bachelorgrad ved universitetet. STILLASER. De andre barna er allerede ute av døra og tumler lekende rundt på den åpne betongplattingen der. Tilsynelatende tar de ikke større notis av stillasene som er i ferd med å reises i enden av skolegården, heller ikke av den lille høyden til høyre for dem, hvor et nytt, toetasjers klasseromsbygg snart står ferdig. Like

selvfølgelig som muligheten til å gå på skole, like selvfølgelig som drømmen om en fremtidig utdannelse og jobb, er dette bygningsarbeidet for dem. NYBYGGERLAND. Men ikke noe av dette er en selvfølge. Ikke her. Skolen Heroes de Octobre ligger helt i utkanten av El Alto, der hvor den fattige storbyens stallignende adobehus vender ryggen til de snødekte Andesfjellene og en endeløs, karrig høyslette. De siste årene har området blitt befolket av fattige bønder fra landsbygda som har flyttet nærmere storbyen i håp om et bedre liv, men i nybyggerområder som dette opplever de ofte en større fattigdom enn den de forlot. Her finnes verken veier, innlagt vann eller kloakk. At det likevel finnes en skole, skyldes en iherdig egeninnsats fra nybyggerne selv. På eget initiativ har de gått sammen for å skape et skoletilbud for barna sine. Og siden 2009 har de fått hjelp fra Misjonsalliansen. GODKJENT. – Da vi begynte å arbeide med denne skolen, hadde foreldrene allerede drevet på med undervisning i  hjemmene sine i  noen år, forteller


Reportasjen

29

#3/2011

NYBYGG. Det nye klasseromsbygget ligger litt til høyre for skolegården og er nesten dobbelt så stort som den

eksisterende skolen. Misjonsalliansen finansierer byggingen blant annet med penger fra faddere i Norge.

Magne Steine som er utsending for Misjonsalliansen i Bolivia. – De begynte vel med det i 2005, og så ble det første klasserommet bygget i 2008. Siden da har vi bygget enda flere klasserom og en fotballbane. Vi har kurset lærere, holdt verdiundervisning for foreldre og elever, og vi har sendt volontører hit for å hjelpe til. I 2009 ble skolen offentlig godkjent og kunne da ansette lærere, sier han. Bertha og Jorge Louis finner veien hjemover, i  hver sin retning, langs smale gangstier og mellom stikkende gresstuster. Her og der passerer de et adobehus og et lite tun, en flokk sauer eller en ensom skikkelse i aymaraindianernes fargerike sjal og skjørt, nesten selvlysende mot høyslettas bleke bølger. Begge to tilhører de familier som har flyttet til El Alto de siste årene og som nå får støtte fra Misjonsalliansen gjennom skoleprosjektet. SKOLEVEI.

– Vi er veldig takknemlige for det Misjonsalliansen har gjort, sier Berthas foreldre, Martha Luna Callata og Juan Mario Mamani Cruz. – Det er veldig bra for barna våre. Som du ser bor vi langt fra alt. Men skolen gjør det mulig å bo her likevel.

LANGT FRA ALT.

NÆRMERE UNIVERSITETET. Martha og Juan Mario flyttet hit for fire år siden, da de begge var i slutten av 20-årene. – Klimaet har forandret seg i dalen der vi bodde før, forteller Juan Mario. – Det går ikke an å dyrke jorden der lenger. Tørketiden har blitt lengre og vintrene og regntidene for harde. Flere og flere folk kommer hit. Sist jeg var i landsbyen vår, sto alle husene tomme. Grunnen til at vi flyttet til El Alto var at vi ville være i nærheten av en storby hvor barna våre med tiden kan få mulighet til å studere ved et universitet. – Jeg er veldig opptatt av at jentene mine skal få gå på skole, sier Martha.

SKRIVER NAVNET. – Har dere selv gått på skole? Spørsmålet, så dagligdags som det enn er, utløser en voldsom reaksjon hos Martha. Leppene begynner å dirre, og snart blir øynene hennes røde og blanke. Tårer renner nedover kinnene. – Livet har vært vanskelig, unnskylder hun seg. – Far stakk av fra mor og oss barna. Vi var åtte søsken. Folk sa til far at han burde dra, at de ikke skjønte at han gadd å være hos oss. Han var borte i 15 år. Jeg måtte hjelpe til med alt! Så jeg fikk aldri gå på skole. Vi har hatt møter i skolestyret og alle sier: «Skriv du, skriv du».


30

Reportasjen

#3/2011


Reportasjen

31

#3/2011

HARDT PÅ HØYSLETTA. Martha og

Juan Mario flyttet fra landsbyen sin og søkte lykken på El Alto. Men livet på høysletta har ikke vist seg enkelt. Nå forsørger familien seg ved å produsere adobestein.


32

Reportasjen

#3/2011 KOMME SEG BORT. Maria Therea Calderon sitter i skolestyret ved Heroes de Octobre. Hun mener utdannelse

er viktig for barna, slik at de kan komme seg bort fra det fattige området utenfor El Alto. Men jeg kan ikke! Først nå nylig lærte jeg å skrive mitt eget navn. Jeg fikk snakke med pappa før han døde, og da sa jeg: «Hvorfor lot du meg aldri gå på skole?» Da gråt han og sa at det var hans feil. I motsetning til Martha har Juan Mario gått på skole, men han kom aldri så langt at han fikk fullført ungdomsskolen. Nå jobber han med å lage adobesteiner; en tung og tidkrevende prosess som består av å blande jord, vann og halm til en slags deig som så må tørke i solen. På en god uke, om været tillater det og om Martha hjelper til, kan han produsere opptil tusen steiner. For disse får han cirka fem hundre bolivianos; under fem hundre norsk kroner. – Jeg sier til barna mine: «Se på meg og moren din, vi får ikke jobb noen plass. Dere må studere hardt og komme dere til utlandet!» Martha gråter ennå over skolegangen hun aldri fikk. – Men jeg kan snakke, sier hun selvforsvarende. – Og jeg forstår når folk snakker til meg! BARNA HAR MULIGHET.

Livet på høysletta har vist seg tøft for Juan Mario, Martha og familien deres. – Vi mang-

MANGLER ALT.

ler så masse! Det vanskeligste er at det ikke er noe helsesenter her. Når barna blir syke, vet vi ikke hva vi skal gjøre, forteller de. – Da jeg var gravid med mitt fjerde barn, sier Martha, ble den ene datteren min som da var 1,5 år, syk og døde. Hun fikk ikke puste, hadde feber og hoste. Hele sletta var islagt, og det var umulig å komme seg til helsesenteret. Det ligger langt borte. Vi mistet henne. – Folk kommer hit fra landsbygda og tror livet er bedre her, men det er det ikke, sier Maria Therea Calderon, moren til Jorge Louis. – Det er vanskelig å få jobb her, vanskelig å dyrke jorden, og det finnes ikke noe vann hvor vi kan fiske. Hun har tre barn som alle går på Heroes de Octobre. Og det er hun glad for. – For meg er det viktig at de går på skole slik at de kan få seg en utdannelse og slippe å leve her i fremtiden. De kan komme seg bort herfra, sier hun. KOMME SEG BORT.

Til tross for den virkeligheten mange møter på høysletta, fortsetter innflyttingen til El Alto. Hvor mange mennesker det er snakk om, er det ennå ingen som vet. Men bare ved Heroes de Oc-

DOBLET.


Reportasjen

33

#3/2011

tobre har antallet elever doblet seg de siste årene, fra 60 registrerte barn i 2009 til 120 barn i  2011. –  Den største utfordringen er infrastrukturen; vann, strøm, kloakk og slike ting, sier Magne Steine. – Kommunen tar ikke ansvar for slike ting før det bor tilstrekkelig mange mennesker i et område. Problemet her er at mange drar hjem til landsbyene sine i  perioder av året og fremdeles står registrert som innbyggere der. Derfor virker det som om det bor færre folk her enn det egentlig gjør.

og da må også vi jobbe for å bidra til at vi sammen skal få til det vi vil!  bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

SKOLEPROSJEKTER PÅ EL ALTO ■■

■■

UTFORDRING. – Det skaper også en utfordring for Misjonsalliansen. Det gjør det vanskeligere å ha kontinuitet i arbeidet vårt om barn forsvinner fra skolene for lengre perioder, sier Steine. Misjonsalliansen arbeider i dag ved 19 skoler på El Alto, hvorav de fleste ligger i utkanten av byen. Utfordringene er store, men det er også viljen til å skape forandring. – Vi deltar i alle mulige komiteer med Misjonsalliansen, for vi vil at barna skal få utdannelse og at skolen skal bli større, sier Martha. – Det er veldig bra at Misjonsalliansen kommer her og hjelper oss,

■■

■■

■■

Misjonsalliansen arbeider i dag ved 19 skoler på El Alto Elevene på disse skolene er fadderbarn og får støtte til skolegang, helse- og tannhelsesjekk Misjonsalliansen arbeider for å bedre skolenes infrastruktur, bygge klasserom, idrettsbaner, biblioteker, toaletter o.l. Lærere ved samarbeidsskolene får kurs og videreutdanning Det holdes også undervisning for foreldre i barneoppdragelse, barns rettigheter og andre viktige temaer

* strekkoden på side 26 fungerer på iPhone, Nokia og Android. (Program for avlesing av strekkode: Bakodo eller Scan for iPhone, [Qr-reader, installerers også automatisk på iPhone]. UpCode for Nokia,). NB! Kostnader på nettverkstrafikk kan påløpe hvis du ikke er koblet til et lokalt nettverk.


34

Trender

av [ Marit Kjølberg Bjørnstad ]

#3/2011

I Magnoliaparken i Vestfjellene i Kunming har de en sti for de som liker å nyte gressplener.

Når du kommer til tigrenes innhegning i Yunnan Safari Park, blir du møtt med denne advarselen. – Betryggende?

Chinglish! Kina. Blant utlendinger i Kina er chinglish et kjent begrep. Blandingen av kinesisk og engelsk kan føre til mange morsomme misforståelser – ikke bare i samtaler, men også på skilt.

Når du nærmer deg «toppen» av Yulong xueshan (Jadedrage snøfjellet) i nærheten av byen Lijiang, så møtes du av denne oppmuntringen – «Energy makes up flushes!»


Trender

35

#3/2011

Når du nærmer deg sentrum av Kunming, så møtes du av et skilt som forteller deg at alle biler må være rene og ryddige for å komme inn i byen. Lurer på hvem som skal håndheve dette?

I Lijiang har de en mengde skilt med ulike formaninger. Det er jo hyggelig at de blant annet oppmuntrer meg til å spise sunt når jeg skal spise ute på restaurant!

Vi lurer ofte på om det eksisterer en kvalitetskontroll før man setter opp skilt på både kinesisk og engelsk, og vi har kommet til den konklusjonen at det gjør det ikke! Andre ganger er engelsken riktig, men meningen med skiltet kan være ganske underlig for oss som er norske. Her følger et lite utvalg morsomme skilt fra Kina.

På gressplenen til et hotell og konferansesenter i Kunming står det pene tretulipaner med dette budskapet. Min personlige tolkning: «Du skal ikkje trø i graset, spede spire lyt få stå!»

I en annen park i Kunming har de Emergency toilets. Vi må innrømme at vi ikke kunne se forskjell i forhold til vanlige toalett! Men ofte føles det akutt: – Jeg må nå!


36

Portrettet

#3/2011

Portrettet

Jeg gir ikke opp – Jeg har mange drømmer. Jeg vil lære engelsk bedre, jeg vil ha en god jobb og en leilighet i Kunming. Når jeg våkner om morgenen, er ofte den første tanken min: «Ja, jeg kan klare det. En dag har jeg klart det!»  > Tekst & Foto [ Oddmund Køhn ]


Portrettet

37

#3/2011


38

Portrettet

#3/2011

MÅLBEVISST. Det er Xiao Ma som sier dette, eller ET FORANDRET LIV. Jenny forlot landsbyen sin da hun Jenny som hun er best kjent som. Jenny er ansatt var 17 år. Hun ville klare seg på egen hånd og fikk på kontoret til Buer Consult i Kunming i Kina hvor 100 RMB, i underkant av hundre kroner, av foreldrehun jobber med praktiske og administrative oppga- ne og noen venner. Hun dro til Kunming. Alt foran ver, men har i den senere tid også fått oppgaver ute henne var ukjent, og hun hadde ingen planer. Men i prosjektene. I en dyktig stab med mange master- hun hadde masse pågangsmot. Hun fikk bo hos en grader og høy faglig kompetanse er Jennys historie venninne mens hun lette etter arbeid. annerledes enn de andres. Hun har bare fire års sko– Jeg fikk jobb hos en amerikansk familie, og for legang. Om utgangspunktet var dårlig, har hun en første gang i livet fikk jeg lønn. På denne tiden tok lyst til å lære, et engasjement og et stå-på-mot som en eldre kinesisk kvinne meg med til en kirke. Jeg overgår det meste. ble kristen, og livet mitt ble forandret, forteller hun. – Jeg kommer fra Mo Jiang, en liten landsby sørHun var da blitt 18 år, og forandringen i livet henvest for Kunming. Det var en svært fattig landsby nes endret forholdet til søsknene hennes. i et fjellområde med 40 mennesker og elleve fami– Jeg hatet min søster som fikk gå på skole og fikk lier. Prosjektområdene våre i Longchuan er bedre utdannelse, og vi kunne ikke være sammen uten at enn landsbyen jeg vokste opp i, det ble krangling og konflikter. Mens jeg måtte bli Men etter at jeg ble kristen og forteller hun. Moren hadde dårlig helse, og hjemme, fikk de an- begynte å motta lønn, valgte faren drakk, og som den eldste dre gå på skole. Tid- jeg å støtte skolegang og utdani søskenflokken på fire måtte Jenligere har jeg vært nelse for de yngre søsknene ny ta mye av ansvaret i familien. mine, sier hun og fortsetter: bitter for dette. – Hver dag stod jeg tidlig opp –  Jeg har nok grått mye, men og fyrte opp i ovnen, for så å gå i 40 minutter én vei jeg har måttet erkjenne at livet ble slik det ble. for å hente vann. Var det tørketid, måtte jeg gå enda Jenny er gift, og mannen kommer også fra en lilengre. Jeg måtte også ut i skogen og sanke ved til ten, fattig landsby. De har to barn, og familien er fyringen. Etter at jeg hadde laget mat til familien, aktiv i en menighet i Kunming. var det nok av oppgaver som ventet meg. Vi hadde – Om søndagene går vi i den store kirken, og vi mat, men kjøtt spiste vi kanskje én gang i måneden. samles i en familiekirke hver fredag. Da er vi færre, og vi leser Bibelen og vi samtaler. Søstrene mine er SÅRT SAVN. Ifølge ID-kortet er Jenny 33 år, men hun også kristne, men ikke broren og foreldrene mine. er trolig et par år yngre. Landsbyen hun vokste opp HUN VIL – OG FÅR DET TIL. Mens i, hadde verken vann, toaletMen etter at jeg ble hun gikk på skolen, spurte læter eller strøm, og hun visste kristen og lærte å reren henne en gang hva hun ikke om noe annet. Hun var allerede blitt en stor jente da kjenne Gud, forsvant skulle bli når hun ble stor. – Jeg skal bli advokat, svarte hun skjønte at verden utenfor bitterheten, sier hun. jeg. Jeg syntes det var så mye landsbyen hadde mer å by på. – Da jeg var ti år, så jeg en bil for første gang. På urettferdighet rundt meg og trodde at jeg på den den tiden hadde jeg heller aldri sett en lyspære eller måten kunne hjelpe andre. Hun har ikke blitt advokat, men hun jobber i dag en utlending. Jeg husker jeg reagerte på høyden og de store nesene, sier hun og ler, før hun legger til: – for at fattige skal få bedre kår. Det begynte med at Jeg var fjorten år da jeg for første gang satt på med hun jobbet hos norske familier. Først jobbet hun en slags bil eller buss. Det var skummelt, trærne som hushjelp hos en familie utsendt fra Misjonssambandet, og etterpå jobbet hun både hos familidanset forbi i en stor fart. Jenny har lite utdannelse, og det er et sårt punkt en Tune og familien Angermo og en kort stund hos Marit og Per Olav Bjørnstad. når hun forteller historien sin. – Jeg gikk på skole i fire år. Det kostet ca. to kroJenny jobber ikke lenger som hushjelp for norske utsenner for et halvt års skolegang, og det hadde ikke fordinger, men når de ansatte på kontoret er samlet hjemme eldrene mine råd til. Mens jeg måtte bli hjemme, hos Camilla og Sindre Fosse, da finner hun fort veien til fikk de andre gå på skole. Tidligere har jeg vært bitkjøkkenet. Denne dagen lager hun dumplings, eller Jiaˇozi ter for dette. Men etter at jeg ble kristen og lærte å som er navnet på denne retten. kjenne Gud, forsvant bitterheten, sier hun.


Portrettet

39

#3/2011


40

Portrettet

#3/2011

EN GOD KOLLEGA. I

Minoritet. Jenny tilhører minoritetsgruppen Hani. Dette er en av de 56 offisielle folkegruppene i Kina. Det finnes i tillegg ulike grupper innenfor Hanifolket – med litt forskjellig språk. De fleste fra Haniminoriteten bor sør-vest i Yunnan provins, men det bor også 12 000 fra denne folkegruppen i Vietnam.

– Jeg har fått mye oppmuntring av utsendingene fra Misjonsalliansen, og jeg har fremdeles kontakt med flere av dem som er dratt tilbake til Norge. Det var mens hun jobbet hos Espen og Lilly-Marit Angermo hun begynte å lære engelsk. Før den tid kunne hun ingenting. – «Kan dere lære meg engelsk», spurte jeg Lilly Marit. Først måtte jeg lære alfabetet, og etter hvert lærte jeg ord ved å spørre Lilly Marit og Espen hva de enkelte ordene betydde. Jenny lærte fort, og hun begynte etter hvert på kveldsskole. I tillegg til å lære engelsk begynte hun også på datakurs. Lærelyst og stå-på-motet ga resultater. Den målbevisste jenta hadde planer om å jobbe med andre ting enn å være hushjelp. – Jeg jobbet litt for Xincon, representasjonskontoret Misjonsalliansen tidligere jobbet gjennom, men da Buer Consult ble etablert, begynte jeg å jobbe 100 prosent.

Buer Consult jobber hun for Misjonsalliansen. Hun tar seg av praktiske oppgaver på kontoret, men har det siste året også jobbet ute i prosjektene. – Nylig deltok jeg på en «baseline-study» i Longchuan. Det er en undersøkelse hvor vi innhenter kunnskap om situasjonen i området hvor vi arbeider, og der vi bestemmer startpunktet for de tingene vi skal jobbe videre med. Det var spennende å få lov til å være med på dette. Med Per Olav Bjørnstad som mentor har Jenny fått mye ansvar for undervisning i bruk av kompost. Riktig kompostering har gitt bedre jord for fattige bønder, og det har gjort at de slipper å kjøpe dyr kunstgjødsel. – I starten hørte jeg på Per Olav, og etter hvert kunne jeg ta mer ansvar selv. Jeg har vært både på landsbygda og jeg har undervist studenter ved det teologiske fakultetet i Kunming, sier hun og smiler. Hun fortsetter: – Mange av studentene er egentlig bønder, og de færreste vil kunne få lønnede prestestillinger i byen. Når de er ferdig utdannet, vil de fleste dra tilbake til landsbyen og kombinere det frivillige presteyrket med arbeidet som bønder. Da er det godt å være forberedt og vite mest mulig om et effektivt jord- og hagebruk. MEDVANDRER. Hun har trolig brukt mest tid på å arrangere kurs for minoritetsjenter i Liangshan. Jentene kommer fra små, fattige landsbyer, og når de skal flytte på internat eller til større byer for videre utdanning eller for å skaffe seg jobb, er det mange utfordringer de ikke vil være forberedt på. – Jentene er mellom 16 og 18 år og har samme bakgrunn som meg. «Da jeg var som dere, fikk jeg ikke gå på skole», kan jeg si, og de blir overrasket. Jenny lærer dem om ernæring og om kroppen sin, og de får kunnskap om bykulturen og råd om hvordan relatere til andre mennesker. – Vi blir venner, og de kaller meg storesøster. Mens jeg måtte lære meg ting selv og lærte av norske familier, får disse jentene et godt utgangspunkt før de flytter til byen eller til et internat. Ofte ringer jentene meg for å spørre om ting. Hun vet ikke hva framtiden vil bringe for seg og familien, men hun legger planer, og den unge, dyktige jenta har tenkt å nå dem. – En dag skal jeg klare det, sier Jenny med ettertrykk.   oddmund.kohn@misjonsalliansen.no


Til ettertanke

Misjonsalliansen er en av disse organisasjonene, og i løpet av dette året vil vi dele noen av disse bønnene og tegningene med Tsjilis lesere. Mange fattige på Filippinene mangler det aller meste – dette preger også John Miguels bønn:

Gud, jeg ønsker meg nye sko og leker – og vær så snill å gi mamma nye bukser!

La oss be! japan. Katastrofen

i Japan har slått inn som et tungt dunk i magen. Omfanget er enormt og overveldende. Hvordan kan jeg være til hjelp?

Maktesløsheten kommer lett snikende; jeg vil så gjerne forstå, vil så gjerne hjelpe, vil så gjerne støtte, men jeg kommer til kort. Jeg leste en tankevekkende artikkel i går som het «Hvor mye av Japans lidelse kan folk ta inn over seg?» Svaret til artikkelforfatteren er at mennesker har en grense for hvor mye lidelse de kan ta inn over seg og at den grensen er nedslående lav. Vi blir psykisk numne, heter det. Vi klarer å engasjere oss så lenge krisen handler om én, men så snart det handler om flere mennesker, begynner vår giverglede og støtte å dabbe av. Jeg tror at det dessverre er mye sant i denne artikkelen og jeg gjenkjenner mye av det samme i meg selv. Likevel har jeg kommet fram til at det er én ting som som hindrer meg i å bli psykisk nummen, nemlig bønn. I situasjoner hvor maktesløshet rår, begynner jeg å be. Jeg vet at bønn er kraft og at bønn hjelper. Jeg vet også at Gud tåler oss mennesker, både vår lidelse og vår skrøpelighet. Han hører på oss, forstår, trøster, lindrer og handler. Bønn er handling! La oss be for Japan. 

Vi ber for ansatte i Misjonsalliansen, både ute og her hjemme: Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Mercado, giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Grethe Matre, nettverksleder Linda og Ronny Mehus Rugland i Bolivia Inger Lise og Knut Harald Dobbe i Ecuador Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Péricles Pereira Couto i Brasil Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem på Filippinene

av [ Hanne Holmberg Chávez ] regionleder, Asia

#3/2011

I 2008 ga SMM (Samarbeidsråd for menighet og misjon) sammen med IKO-forlaget ut en bok som fikk navnet Kjære vakre Gud. Boka er en samling med bønner og tegninger, skrevet og tegnet av barn i de landene der organisasjonene i SMM arbeider.

41


42

Kommentar

#3/2011

Eit verdifullt papir! Bolivia. Ho

reiser seg, går roleg fram og opp trappene der ho blir møtt av ein ung mann på scenekanten.

langs scena for at hun skal motta det synlege papiret på at ho har fullført høgare utdanning i Bolivia. Eit universitetsstipend frå Misjonsalliansen har gitt denne unge kvinna frå El Alto sjansen til å gjennomføre studiet sitt og få oppleve denne dagen. Utan å eige noko materielt kjem vi inn i denne verda, og utan å kunne ta med oss nokon av våre materielle eigedelar går vi også bort. Dette er likt for fattige og rike Utgangspunktet over heile verda. Men til ei jente frå utgangspunktet til ei velferdslandet Noreg jente frå velferdslaner veldig forskjellig det Noreg er veldig frå det ei frå det ei jente i ein forskjellig jente i ein fattig fafattig familie på El milie på El Alto, Alto i Bolivia, har. i Bolivia, har. Alle menneske treng mat, klede og ein stad å bu for å overleve. Likeeins er det nødvendig å ha noko å leve av for å dekkje desse

Foto: Jan Halvard Edvardsen  Bakgrunnsfoto: Anne Gunn Bondevik

Med stil fører han henne vidare

grunnleggande menneskelege behova. Artiklane 25 og 26 i menneskerettane som Foreinte Nasjonar, FN, utarbeidde i 1948, tek for seg retten til å ha ein viss levestandar og til udanning. Og då FN sine medlemsland utarbeidde tusenårsmåla om å redusere fattigdomen i verda, kom utdanning opp som ein viktig nøkkel i dette arbeidet.


43

Noko så enkelt som å kunne lese og skrive gjer menneske i stand til å finne ut kva dei skriv under på utan å bli lurt. studenten har i hendene, gir henne eit grunnlag å byggje på vidare i livet. Det handlar om at ho har gjennomført eit hardt stykke arbeid, tileigna seg kunnskap, lært å ta ansvar og utvikla seg som menneske. For henne gir det sjølvtillit og er eit viktig utgangspunkt for forbetring av livssituasjonen sin. For foreldra er det noko dei kan vere stolte over. For Bolivia er slike som henne framtida. Utdanninga har allereie gitt henne ein jobb der ho får vere med og hjelpe menneske og gjere ein innsats for sitt eige land. Ei fast inntekt gir henne grunnlag for ei stabil økonomisk utvikling, større valfridom og eit meiningsfullt liv. Verdien av eksamenspapiret kan ikkje målast i valuta, for det handlar om eit menneske sitt liv.  av [ Jan Halvard Edvardsen ] Informasjonsvolontør i Bolivia

#3/2011

Det halve året eg har vore volontør for Misjonsalliansen i Bolivia, har gitt meg eit lite innblikk i bistandsarbeid og kor samansett dette er. Bistand har som eit overordna mål å fremje økonomisk vekst og å kjempe mot fattigdom. I Noreg er det mange som har meiningar om korleis bistandspengar best skal brukast ute i verda. Og bistandarbeid har både gode og dårlege sider, derfor er det sunt at nokon stiller kritiske spørsmål om korleis ting blir gjort. «Alt henger sammen med alt», har Gro Harlem Brundtland uttalt. Det er kloke ord og gjeld også i samband med fattigdom og utvikling. I Misjonsalliansen sitt strategidokument er det eit uttrykt mål å kjempe mot fattigdom og fremje rettferd med utgangspunkt i Gud sin skaparvilje, at alle menneske har lik verdi og «rett» til å leve under verdige tilhøve. I tida i Bolivia har eg fått sjå og oppleve verdien utdanning har i ein global samanheng. Med utdanning har både velståande og fattige menneske moglegheitar. Det er ei bru som kan binde saman folk uavhengig av kva bakgrunn dei har. Fattigdom handlar mykje om å ikkje kunne velje, og kunnskap er nøkkelen til å opne dører ut av fattigdomen. Noko så enkelt som å kunne lese og skrive gjer menneske i stand til å finne ut kva dei skriv under på utan å bli lurt. Eksamenspapiret frå «Universidad de Mayor San Andrés» i La Paz som den kvinnelege avgangs-


Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Vintergaven 2008

Nyhet! Nå er det også mulig å gi via telefon. Ring 820 44 714, så gir du 200 kroner til Misjonsalliansens arbeid. Du kan også benytte kontonummer 3000 16 00040, merk innbetaling «Vårgaven 2011».

Tsjili_0311  

Stadig flere flytter til storbyen for å skaffe seg arbeid, men ender opp i større fattigdom enn den de forlot. Misjonsalliansen bygger skole...