Page 1

Misjonsalliansens magasin

Vietnam Driftige kvinner tar opp lån

«Barn med CP – ikke CP-barn»

#2/2012  |  108. årgang

Reportasje

Vann til Talawan

Nyheter

Smil til fotografen!

Vietnamesiske vårruller

Trender

Nesten norsk

Portrettet

Salige er fredsskaperne

ommentar


er

et tt re rt Po

26 Tr e nd er

N yh et

&t te rÂĄ+a

nk e

Re po r ta sj e

r ta en m om

42 je as rt po Re

  #2/2012

Innhold

2

4

12

19

41


«Mye å ta tak i!»

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Jeg er i skrivende stund i Vietnam. På tjenestereise som det heter. Du lurer kanskje på hvem jeg skal gjøre en tjeneste på denne turen? Jeg skal besøke mange av prosjektene våre og delta på en lang rekke møter. Men jeg har likevel følelsen av at det er vietnameserne som gjør meg en tjeneste – bare med sin vennlighet og sine smil. Ho Chi Minh city, eller Saigon, er en verden i miniatyr. Rikdommen og fattigdommen konkurrerer om å overdøve hverandre, men de klarer det ikke. De blir bare en sterk bekreftelse på hverandres eksistens. For min egen del blir det en bekreftelse på noe jeg har gått og tenkt på i lang tid: Forholdet mellom grådighet og fattigdom. Det er vondt å måtte ta inn over meg at så mange i verden lever i en situasjon som jeg ikke en gang klarer å sette meg inn i. Flertallet av verdens befolkning har ikke tilgang til alt som skal til for å leve et fullverdig liv. Enda vondere ble det for min egen del da jeg forleden igjen ble minnet om forholdet mellom rike og fattige av René Padilla. Misjonslederen fra Argentina sa at det ikke er fattigdommen i  verden som er vår tids største utfordring, det er grådighet! Midt i dette står jeg trygt plassert. Med alt det jeg har, og alt det jeg er. Utfordringen min ligger utvilsomt i det å leve enklere. Dette må jeg kjempe med. Jeg er ganske så overbevist om at det ikke vil gå utover livskvaliteten. Heller tvert i  mot. Hver eneste ting vi kjøper oss, tar av vår tid og vår oppmerksomhet. Likevel er det så vanskelig. Det er utfordrende å snakke om dette, det er lett å virke moraliserende. Det er ikke meningen. Dette

handler mer om meg og min egen utfordring. Én ting er i alle fall sikkert, jeg kan bare begynne med meg selv. «Jeg vil gjøre en forskjell, og jeg vil konkret se at det nytter!» Mange av oss har drømmer og tanker om at vi kan bety en forskjell i andre menneskers liv. De vi har rundt oss til daglig, er det enklest med. Vi kan gi oppmerksomhet, smil, klemmer, en middag til gode venner og så videre. Det er godt å gi! Men vi ønsker også å gi av vår overflod til mennesker som ikke har det så godt som oss. Noen av oss reiser og ser fattigdommen med egne øyne. Det er vondt å se, og det er lett å tenke at den beste hjelpen er den vi kan gi direkte uten administrasjonskostnader! Misjons- og bistandsorganisasjoner har i over 100 år bygget opp sin kompetanse på hvordan man best kan hjelpe mennesker. Det er mange fallgruver, og uten kompetanse og erfaring er det lett å tråkke feil. Et bistandsprosjekt har mange bieffekter som det kreves et trent øye for å se. Nesten som med medisiner; listen over bivirkninger er lang. Tar du deg tid til å lese den, tør du nesten ikke ta medisinen. Prosjektene våre i Vietnam gir mange muligheter til å få et verdig liv. Samtidig lærer vietnameserne meg at vi kan leve et verdig liv med langt færre ressurser enn det vi har i Norge. Hva skal vi gjøre med utfordringen til René Padilla? Hva skal vi starte med? Skal vi gjøre noe med vår egen grådighet eller verdens fattigdom? Ole Brum har nok svaret: «Ja takk, begge deler!» De er uløselig knyttet til hverandre. Misjonsalliansens givere viser at det er mulig å gi av vår overflod. For min del er det utvilsomt viktig å gjøre noe med grådigheten. Det er mye å ta tak i!   arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Rikdommen og fattigdommen konkurrerer om å overdøve hverandre, men de klarer det ikke.

LederLeder

  #2/2012

3


4

Reportasje   #2/2012

Reportasje


«Barn med CP – ikke cp-barn» Kina. 240

barn og deres familiemedlemmer har fått livet forandret gjennom prosjektet «Holistisk habilitering for barn med cerebral parese» i Kina. Nå er den femårige planen kommet halvveis, og bak den enorme innsatsen står flere ildsjeler som har vært helt avgjørende for prosjektets suksess.  >

Tekst [ Hanne Line Mathisen & Kristin Marie Skaar ]  foto [ Hanne Line Mathisen ]

  #2/2012

Reportasje

5


>

Det er februar,

helt i begynnelsen på det kinesiske kalenderåret. Samarbeidspartnere fra fire hjørner av Kina – Hebei, Chengdu, Kunming og Beijing – er samlet i Kunming for årsmøte på Misjonsalliansens hovedkontor i  Kina. Femårsprosjektet som jobber med holistisk habilitering for barn med cerebral parese (CP), er på agendaen. Prosjektet har kommet halvveis siden oppstarten 2009. – Da vi begynte, turde jeg ikke å sette opp inkluderende utdanning som et mål, men nå har jeg sett at det er mulig, kommenterer legen Cao Li Min. Doktor Cao har lang bakgrunn i  militæret. Nå bruker hun sitt engasjement i  arbeidet for Kinas halvstatlige organisasjon for funksjonshemmede, China Disabled Persons Federation (CDPF). Der har hun direktøransvaret for Sosial Service Guidance Center (SSGC), som er kunnskaps- og ressurssenter for de tre rehabiliteringsstasjonene Misjonsalliansen jobber med i Hebei, en drøy tretimers togtur fra Beijing. Rundt 83 millioner mennesker lever med en form for funksjonshemning i Kina. Av disse lever 75 prosent på landsbygda. Etter hvert som Kinas økonomi har vokst og bedret levekårene særlig i urbane strøk, har fattige landsbyområder blitt satt på sidelinja – og ikke minst de funksjonshemmede. Da Misjonsalliansens arbeid startet opp i Kina igjen, etter flere tiårs fravær, ble arbeidet rettet særlig mot funksjonshemmede og poliosyke i Jiangsu. – Myndighetene har satt mer fokus på arbeid med funksjonshemmede de siste årene, særlig med tanke på rehabilitering. Arbeidet er fortsatt på et nybegynnerstadium, men vi ser at med CDPF i spissen økes fokuset og det gjøres tiltak på flere plan, forteller Misjonsalliansens utsending, Sindre Fosse. CDPF har jobbet hardt for funksjonshemmedes rettigheter og levekår. De siste årene har arbeidet begynt å sette spor. Særlig rundt Paralympics i Beijing i 2008 ble det kinesiske lovverket som beskytter funksjonshemmedes rettigheter styrket, og i  2010 startet kinesiske myndigheter en femåring utviklingsplan som blant annet skal gjøre flere grep for å bedre levekårene til funksjonshemmede.

Myndighetene øker støtte.

Modellen for CPprosjektet bygger på at rehabilitering er «holistisk»,

Trenger kvalifisert personale.

6

Reportasje

  #2/2012

Holistisk habilitering i Kina 83 millioner kinesere lever med en form for funksjonshemning. ■■ Fattigdom er utbredt, og 75 % av de funksjonshemmede bor på landsbygda. ■■ I 2009 startet Misjonsalliansen prosjektet «Holistic Habilitation» i Kina. ■■ «Holistisk» betyr å se hele mennesket. Målet er å lage en helhetlig rehabilitering for barn med cerebral parese. Familiene skal involveres aktivt. ■■ Fokus på «inkluderende utdanning» – å få funksjonshemmede inn i skolen. ■■ Det kinesiske handikapforbundet (CDPF) er samarbeidspartner for prosjektet. ■■

det vil si at man skal se hele barnet. Rehabiliteringsstasjonene befinner seg også i områder hvor fattigdom alene er en utfordring. – Bare i  Hebei er innbyggertallet større enn i Norge. Alle barn her med CP burde få samme tilbud som norske barn, sier Zhao Hui Zhong fra Hebei Province Rehabilitation Center. I hvert av de tre områdene med CP-prosjektet vil et større og mer erfaringsrikt senter veilede og styrke arbeidet til stasjonene. Blant annet har en helhetlig vurdering av hvert barn, utført av et team på tre personer, gjerne lege, fysioterapeut og ergoterapeut, blitt arrangert av ressurssentrene. På de ulike stasjonene, som helst skal være i barnets nærmiljø, deltar barna med familie på kurs og rehabilitering. I Kina er det å ha et handikap fortsatt noe en gjerne skjuler og ikke prater om. Foreldrene «gjemmer» ofte barna sine hjemme når de oppdager at de har et handikap. – Selv når vi møter foreldre og verge på stasjonene, er det ikke alltid vi opplever en oppriktighet og stolthet. Men jeg husker jeg møtte en gutt med CP i Chengdu, sammen med hans nærmeste verge, tanten hans. Hun var tydelig stolt over hva han hadde fått til etter to år på stasjonen, sier Misjonsalliansens utsending, Camilla Fosse.  > Eshan – et av sentrene i Kunming – har for tiden 26 barn og 10 ansatte. Nok kvalifiserte ansatte er ofte et problem.


>

  #2/2012

Reportasje

7


I Kina er det å ha et handikap fortsatt noe en skjuler og ikke snakker om, forteller utsending Camilla Fosse.  >

8

Satser på utdanning. Analfabetisme er mer utbredt

blant funksjonshemmede i Kina, både på grunn av mangel på utdanningstilbud og på grunn av diskriminering i utdanningssystemet. Derfor er et viktig mål i CP-prosjektet å inkludere barna i skolen. – Ledere i prosjektet har det siste året økt fokuset på dette temaet. Både lederne og de som arbeider mer direkte med barna og familiene har lært seg å

Reportasje

  #2/2012

se at det er mulig for barn med CP å gå på en vanlig skole, forteller Camilla Fosse. – I den nye femårsplanen er også utdanning for funksjonshemmede et av områdene som CDPF satser på, legger Sindre Fosse til. Fjorårets aktiviteter i CP-prosjektet resulterte blant annet i at 45 av barna i prosjektet begynte på skole. På flere av rehabiliteringsstasjonene har barn


Her fra stasjonene Pi Xian (t.v) og Pu Jiang i Chengdu. og voksne nå mulighet minst tre ganger i uka til å samles og få hjelp av en terapeut. Hjelpemidler til hjemlån er tilgjengelig på seks av åtte stasjoner. Nesten alle barna har fått individuelle helhetlige vurderinger av helse- og livssituasjon undersøkt. De ansatte har blitt kurset i  både administrativt og praktisk arbeid med barna, og lokale lærere har fått opplæring for at barna skal kunne inkluderes

i skolen. Vi benytter anledningen under årsmøtet til å ta en prat med lederne for ressurssentrene i Hebei, Chengdu og Kunming, som alle har vært viktige pådrivere og ildsjeler for at målene skal nås.

 >

  #2/2012

Reportasje

9


På besøk ved sentrene Wei Xian i Heibei (f.v), Pi Xian i Chengdu og Eshan i Kunming.

 >

De tre stasjonene i Hebei: Yong Qin: 15 barn, 10 ansatte. Wei Xian: 40 barn, 10 ansatte. ■■ Gu An: 18 barn, 2 ansatte. ■■ ■■

Hebei: Forandrer familier. – Det første jeg gjør når

jeg møter et nytt barn, er å prøve å få foreldrene til å se barnet. De er barn med CP – ikke CP-barn. Dette er noe av det viktigste jeg har lært og som jeg ønsker å spre videre. Zhao Hui Zhong (38) er leder for Hebei Province Rehabilitation Center og følger nøye med utviklingen av stasjonene i Hebei. Han var også i det første kullet som ble utdannet som rehabiliterings-fysioterapeuter i Kina, i 1997. – Hvert senter har mange likheter og forskjeller, men alle befinner seg i  underutviklede områder med mye fattigdom. Foreldrene mangler kapasitet til å følge opp så mye som de ønsker. Vi må derfor prøve å finne en måte å hjelpe dem også med den delen av situasjonen. Takket være prosjektet fra Norge startet arbeidet med dette ti år tidligere enn hva som hadde vært mulig uten støtte, sier han. Selv jobber Zhong heltid med opp til 30 barn som hver dag kommer til senteret han leder. Han har selv vært med på å lære sine fire assistenter opp fra bunnen. I helgene er han ute på familiebesøk og følger opp de tre stasjonene. Selv om han jobber med

10

Reportasje

  #2/2012

stasjonene i områdene som sliter mest i prosjektet, synes han selv at disse stasjonene er mest positive å trekke frem. – Det å se familiemedlemmer få håp igjen, takknemligheten når de ser fremgangen som skjer med barnet deres, er alltid veldig sterkt. Det verste som kan skje mennesker er å miste håpet. Mange familier har brukt alle pengene sine på sykehus og medisiner som ikke fungerer, i tro på at cerebral parece kan kureres, sier han.  n

De tre sentrene i Chengdu: Pi Xian: 40 barn, 19 ansatte. Pu Jiang: 30 barn, 2 ansatte. ■■ Xin Jin: 35 barn, 2 ansatte. ■■ ■■

Chengdu: Startet på null. Huang Quan Hong (43) er leder for Chengdu Disabled Persons Federation og har allerede 20 års erfaring som lærer. Hun er blant de mest ivrige i teamet for å jobbe for muligheten til skolegang for barna med CP. – Slik får de mulighet til å skape bedre livskvalitet selv, på egne vilkår og med hele seg, sier hun. Ressurssenteret hun leder, er det mest moderne i  prosjektet og har vært med på å inspirere partnerne til høyere ambisjoner. Rehabiliteringsstasjonene her er også ofte de mest aktive i arbeidet. Huang forteller at på to av stasjonene har de allerede


hatt god drahjelp av utenlandske ressurspersoner. – På Pu Jiang startet de fra et nullpunkt. Men lederen der har selv et barn med CP og er en ildsjel i arbeidet, sier hun. Selv gleder Hong seg over hver dag på jobb. Hun elsker morgenrutinen når hun låser opp dørene og møter hvert enkelt barn som kommer daglig. Selv om hun alltid har vært positiv til prosjektet og målene som har blitt satt, gleder hun seg også spesielt over at prosjektet begynner å få til et samarbeid mellom utdannings- og helseetatene. – Det at de jobber sammen slik at barna får gå på skole, er et av de viktigste målene, konstaterer hun.  n

To stasjoner i Kunming: ■■ ■■

Eshan: 26 barn, 10 ansatte. Xi Shan: 33 barn, 11 ansatte,

Kunming: 2,8 millioner med funksjonshemning

Deng Xiang (49) er visedirektør for CDPF og står som ansvarlig for CP-prosjektet og ressurssenteret i Kunming. Før sin 14 års lange fartstid for CDPF var han i likhet med lederen i Beijing, Cao Li Min, lege i militæret. Til sammen har han ti prosjekter å følge opp. I hans provinsområde lever 2,8 millioner mennesker med ulike funksjonshemninger. – Jeg elsker dette arbeidet, sier Xiang. Ressurssenteret ligger nært kontoret til Misjonsal-

liansen. Oppstarten her var tung, men i dag har de tatt igjen nivået til de andre stasjonene i prosjektet. – Xishan hadde et bedre økonomisk utgangspunkt og har gjort en god jobb. Eshan sliter litt, men de ansatte gjør sitt beste, forteller han. Sistnevnte ligger i et fjellrikt område utenfor byen, noe som gjør kommunikasjonsmulighetene vanskelige. Ansatte må blant annet gjøre mange hjemmebesøk hos familiene i prosjektet. – Disse hjemmebesøkene har til gjengjeld gitt noen av de beste resultatene. Familiemedlemmer besøker hverandre, møter andre i foreldregruppa og får diskutere med hverandre og fortelle sin historie – mens barna leker med hverandre, forteller han.  n Tre år med et felles prosjekt har gjort at det er en avslappet stemning i  møterommet denne februardagen i Kunming, litt som et treff blant gamle venner. Åpningstalene er blitt unnagjort av Cao Li Min, Hei Gui Xiang, leder for Yunnan CDPF, og prosjektleder og Misjonsalliansens utsending, Camilla Fosse. Tekoppene er fylt opp, rapportene fra hvert prosjektområde skal leses. Doktor Cao gir sin mening om hva en felles forståelse for inkluderende utdanning innebærer, og målene for neste år tas opp uten større innsigelser. En vanlig arbeidsdag for de fleste i  rommet, men de felles målene er å skape en forskjell. Som i  et av Misjonsalliansens slagord: Du trenger ikke å forandre verden – men du kan.   tsjili@misjonsalliansen.no

Et viktig samhold.

  #2/2012

Reportasje

11


Vann til Talawan Filippinene. De

to små jentene bærer tungt. Det er varmt, og vannhullet ligger et godt stykke unna hjemmet deres. Det er bratt, gjørmete og lett å skli når vannet skal hentes. Hver dag og flere ganger om dagen må vann bæres hjem for at familien skal ha nok til dagens forbruk.

IllustrasjonsFoto: Bong Manayon

For mange innbyggere på øya Marinduque er tilgang til vann ingen selvfølge. I landsbyen Talawan har Misjonsalliansen startet arbeidet med å lage et vannsystem som vil forsyne flere av grendene. I dag henter de fleste innbyggerne vann fra vannhull langt unna hjemmet sitt. Mangel på arbeid og helsetilbud er også en utfordring for Talawan. I 2012 har Misjonsalliansen som mål å være med på å bedre situasjonen i minst tre samarbeidskommuner ved å bygge nye og oppgradere vannsystemer. Arbeidet med vanntilførsel er et samarbeid mellom innbyggerne, myndighetene og Misjonsalliansen.  n Hilde Bringedal

12

Nyheter  #2/2012

Nyheter


#2/2012

Nyheter

13


Disse naboene i São Remo-slummen har sammen investert i et lite «kredittfelleskap».

Sparer penger sammen

Nuddelsalg gir ambisjoner Kambodsja.

Pbuu (44) forteller om høye ambisjoner for barna hennes og framtida når vi treffer henne i landsbyen Kandom Pie en dag i januar. Hun har lånt penger til utstyr av Misjonsalliansens partner KADRA for å lage nudler til folk i nabolaget, og det har hun betalt tilbake i dag. Månedlige inntekter ligger på rundt 75 kroner i måneden. – Jeg sluttet på skolen i femteklasse i 1985. Med inntekter fra nuddelsalget mitt håper jeg på at de tre ungene mine kan få en god og lang utdannelse, sier Pbuu.  n Knut Iversen Foseide

14

Nyheter

  #2/2012

Brasil opplever

økonomisk vekst og større tilgang på lån. Da blir et viktig tiltak å gi fattige tilgang til mer kunnskap om økonomi. Det mener Élbio Miyahira, koordinator for prosjektet Girassol i São Remo-slummen i den vestlige delen av storbyen São Paulo. Girassol jobber med ulike aktivitetstilbud og kurs til både barn, ungdommer og kvinner. – Vi følger med på hvordan situasjonen er for de unge i bydelen. På grunn av enkel tilgang til bankkreditt ender mange opp med stor, unødvendig gjeld. Dermed fikk vi en fra kirken til å holde et seminar om personlig økonomi. Interessen var stor, og det ble besluttet også å inkludere familieøkonomi som tema, forteller Miyahira. Seminaret tok opp problematikken rundt misbruk av bankkreditt.

Brasil har et av de høyeste rentenivåene i verden. Seminarlederen introduserte derfor ideen om såkalt direkte lån. Og ettersom det er vanskelig for folk å spare når inntekten er lav, er en god løsning å spare sammen. De interesserte går sammen om et «kredittfelleskap», hvor hver deltager velger antall aksjer han eller hun ønsker å kjøpe. De betaler alle et depositum på minst 25 dollar i måneden. Mot slutten av hver måned går man gjennom hvor mye som har blitt spart. – Deltagerne kjøper aksjer direkte – uten renter. Men hensikten med det hele er å skape en sparingskultur, forklarer Miyahira.  n Thiago S. Couto


Samlet inn 40 000 kroner til Filippinene

«Kvinner må bli med på veien» Bolivia. Beskjeden

var klar etter at kvinner og menn på øya Siriqui ved Titicaca-sjøen i Bolivia hadde fullført IDMAN-kurset Kjønn og lokalsamfunnsutvikling. – Det viktigste vi har lært de to siste månedene, har handlet om kjønnsroller. Og så har det nesten bare vært menn på kurset. Dette rører noe ved hjertet mitt, noe jeg ikke har tenkt på før, sa en av de mannlige deltagerne under avslutningen med diplomutdeling på øya Siriqui. 3 kvinner og 12 menn har fullført kurset Kjønn og lokalsamfunnsutvikling denne høsten. På kurset har de lært om formelle prosesser på kommunenivå, hvordan å planlegge og å utforme et prosjekt ut fra lokale behov – hele tiden med et tydelig kjønnsperspektiv. At kvinner også skal bli med i beslutningsprosesser og prosjekter var en ny tanke for de fleste mennene. – Dersom vi vil framover i denne prosessen, vet vi at utvikling er umulig uten at kvinnene blir med på veien, påpekte Esther Quino, ansvarlig for utviklingsinsituttet IDMAN, under avslutningen. FÅ KVINNER. IDMAN har siden 2004 holdt kurs for lokale ledere fra rurale strøk i å planlegge og

gjennomføre bærekraftige utviklingsprosjekter i sitt lokalmiljø. Det er første gang det holdes kurs på Siriqui. Det har imidlertid vært vanskelig å få med kvinner til kurset. Opprinnelig var det seks kvinner påmeldt, mens kun halvparten fikk gjennomført. – Først og fremst har kvinner knapt med tid. De har mye å gjøre, familier å forsørge. Og de er ikke vant til å være med på slike kurs, det er nytt for dem. Men jeg tror at det vil bli flere på neste runde. Nå har folk fått opp øynene for dette, sier Esther Quino. Yolma Corani Quispe og Fransisca Rosmery Vallejo Suxo var blant kvinnene som gjennomførte kurset og fikk overlevert sine kursbevis under markeringen. – Vi er stolte. Og jeg er glad for at jeg har tatt meg tid til dette, selv om det har kostet. Jeg har lært mye, og både vi og mennene har fått endret perspektivet på rollefordelingen mellom kvinner og menn, sier Fransisca.  n Kristin Marie Skaar

Norge. Da Ida Mathilde Andresen (17) holdt appell på scenen under Impuls i Trondheim i januar, resulterte det i hele 40 000 kroner til Misjonsalliansens prosjekt for ungdom i Manila på Filippinene. «Her i Norge blir vi kanskje misfornøyde hvis vi ikke har den nyeste iPhonen eller de nyeste klærne. Vi må se oss rundt. Vi vet ikke hvor bra vi egentlig har det og hvor mye vi burde vært takknemlig for!» 17-åringen Ida Mathilde Andersens appell under Impuls i Trondheim i februar må ha engasjert mange av hennes jevnaldrende. Hele 40 000 har kommet inn til Misjonsalliansens arbeid på Filippinene. Pengene ble øremerket arbeidet med ungdomsgrupper i Manila, for unge som lever tøft og bor i områder preget av rus, alkohol og tenåringssvangerskap. – Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem er utsendt fra menigheten vår Salem. Vi har hørt mye om arbeidet på Filippinene og ville velge et rettferdighetsprosjekt herfra i forbindelse med Impuls. Vi valgte da prosjektet med ungdomsgrupper, forteller Ingrid Meese, som sitter i Impuls-komiteen. Møtte store kontraster. Andersen dro

til Filippinene i fjor vår sammen med foreldrene sine for å besøke Misjonsalliansens utsendinger og bli kjent med arbeidet. På Impuls fortalte hun om hvordan hun opplevde det å være der og hvorfor årets Impuls skulle støtte disse prosjektene. – Besøket gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Det var store forskjeller mellom hva jeg hadde og hva de hadde. Jeg følte meg ekstremt bortskjemt, forteller Ida. Ungdomsarrangementet Impuls samler ungdommer fra hele Norge og har base i Stavanger og Trondheim. Selve innsamlingen foregikk ved en vanlig kollekt. På forhånd fikk de informasjon om prosjektet og livet for unge på Filippinene.  n Kristin Marie Skaar

  #2/2012

Nyheter

15


Frivillige til Filippinene

Åtte frivillige på plass i Ecuador

Filippinene. I

januar inntok syv engasjerte jenter Filippinene. Alle har samme motivasjon: å oppleve virkeligheten, utvide horisonten og forhåpentligvis bidra med positive endringer.

Ecuador. Vårens volontørkull i Ecuador

består av fire jenter og fire gutter. De bor på gjestehuset Casa Alianza, og der studerte de også spansk den første tiden. De frivillige hjelper til på ferieskolene nå når skolene har ferie i februar og mars. De jobber som miljøarbeidere og hjelpetrenere på fotballbanen og som assistenter på sentrene CREER.  n Kjetil Sande

Betyr det noe? Ecuador. Mange

volontører har stilt seg spørsmålet: «Betyr det noe at jeg er her?» Svaret fikk jeg da jeg sammen med en tidligere volontør besøkte Centro Creer. Mange volontører opplever at de en eller en gang i løpet av oppholdet må spørre seg selv om de virkelig er til hjelp, om det egentlig er noe poeng å være volontør. Like før jul kom Maria Gjengedal tilbake til Ecuador, da var det nokså nøyaktig ett år siden hun avsluttet volontøroppholdet sitt i Guayaquil. En mandag tok vi turen til Centro Creer på Isla Trinitaria der Maria jobbet året før. Og for en gjensynsglede! Lærere og elever ble så glade da de fikk se henne igjen, hun ble overøst med kyss og klemmer, og hos mange rant tårene. – Maria, du var til så god hjelp da du var her. Jeg hadde det så tøft på jobb, og at du var med meg som assistent i timene, var til uvurderlig hjelp, fortalte en av lærerne. Det er ingen tvil om at Maria i likhet med mange andre volontører har satt spor.  n Kjetil Sande

16

Nyheter

  #2/2012

Etter en felles innføringsuke i Manila ble vi delt i to. Iren (26) og Guro (23) dro til Marinduque, en liten palmekledd øy, mens Hanne (24), Linn (20), Hilde (20), Marianne (21) og Kristin (21) ble igjen i hovedstaden Manila. Hverdagen på Marinduque og Manila er svært ulik. På Marinduque sykler Guro til skolen hvor hun er lærer i matte og PC-bruk. Veien går langs stranden med palmer og nipahuts (små bambushytter). Iren går rundt med kamera, penn og papir og besøker landsbyer og mennesker og observerer dagligdagse filippinske hendelser. Det høres idyllisk ut, men under et vakkert ytre finner man underernærte barn, sykdom som tar liv grunnet manglende helsetilbud, dårlig hygiene, manglende toalettfasiliteter og tilgang på rent vann. I Manila jobber jentene som hjelpelærere, barnehageassistenter og med barne- og ungdomsarbeid. Etter en humpete tricycletur, trang reise med Jeepny, fullastede busser og tog avdekkes ufattelige kontraster. I Manila går det ikke an å skjule fattigdommen. Enorme fattigstrøk med uverdige levevilkår

avdekkes innimellom gigantiske kjøpesentre. Mangel på mat, elektrisitet, vann, hygiene, kloakksystem og helsetilbud er bare noen av utfordringene menneskene her lever med. Hver dag før soloppgang våkner vi opp for å hjelpe, glede og bruke tid på mennesker som lever i en hverdag utenkelig for de fleste. Likevel tror jeg at når vi drar hjem fra Filippinene etter tre måneder som volontører, er det vi personlig som sitter igjen med de største positive endringene.  n Iren Hetland

Vil du vite mer om volontørmulighetene i Misjonsalliansen? Kontakt gjerne nettverksleder Grethe Matre på telefon 928 52 064 eller e-post grethe.matre@misjonsalliansen.no. Les også mer på våre nettsider: www.misjonsalliansen.no.


En reise med inntrykk

Tilbake som volontør Kina. Hanne Line

Mathisen er tilbake som volontør for arbeidet i Kina. Hun har vært både volontør og utsending for Misjonsalliansen tidligere. Utsendingene i Kina er veldig glade og takknemlige for å ha henne tilbake. Hanne Line er utdannet journalist og vil fungere som medievolontør. Hennes skrivekunster vil komme godt med i abeidet. Utsendingene i Kina ønsker Hanne Line hjertelig velkommen tilbake!  n Camilla Fosse

Klare for fire år i Kina Kambodsja. Hvert

år vinner én av fjorårets ververe en tur for to til et av Misjonsalliansens prosjektland. Bente og Tor Sletten fra Ål vant tur i år, og de ønsket å komme til Kambodsja og Vietnam. Det har blitt en spesiell reise for begge to, som for knappe to år siden mistet datteren sin i en ulykke. Datteren hadde planlagt å reise til sørøst-Asia sammen med ektemannen for å arbeide med diakoni og bistand. Dagene i januar i Kambodsja gjorde derfor et spesielt inntrykk på dem. – Det har vært en viktig tur for oss, kanskje spesielt med tanke på bakgrunnen vår. Jeg synes alle møtene med ulike mennesker har vært det beste, sier Bente. I løpet av turen besøkte Bente og Tor to landsbyer der Misjonsalliansen arbeider med fattigdomsbekjempelse gjennom den lokale organisasjonen KADRA. – Jeg hører mye kritikk av bistandsarbeid, men her ser jeg at det skaper forandring hos mennesker og bidrar til økt menneskeverd, forteller Tor. Utfordrende å være gjest. Som nordboere representerer vi økonomisk rikdom, og kontrasten til en familie på landsbygda i Kambodsja blir svært synlig. Det er

utfordrende. Bente utdyper: – Vi er representanter for rike mennesker. Samtidig skapes det bånd mellom gjest og vertskap når tid brukes sammen. I løpet av dagene delte Bente og Tor måltid sammen med utviklingskomiteene i landsbyene Kandom Pie og Leak Chuk. – Det var sterkt å være i landsbyene og spise lunsj med lokalbefolkningen, understreker Bente. Anbefales. Bente anbefaler å

lære om Misjonsalliansens arbeid i Kambodsja. – Det har vært utrolig flott å oppleve dette, fordi vi får det nært på kroppen. Vi leste mye på forhånd, og synes det var flott å møte folk på nært hold, sier hun. Tor føyer til at det har vært interessant å forstå mer av måtene Misjonsalliansen jobber på. – Jeg er tent på å inspirere og støtte det diakonale utviklingsarbeidet vi har sett.  Knut Iversen Foseide

Kina. Nye

utsendinger er på plass i Kina. Nina Therese Solberg, Thomas Bulti Smørdal og deres to barn, Julian (3 år) og Oliver (4 mnd), kom til Kunming den 6. januar. Thomas er utdannet maskiningeniør, kommer fra Randaberg, men har også bodd flere år i Afrika som barn. Nina er utdannet sykepleier og kommer fra Holmestrand. Den første tiden blir det mest fokus på å lære seg språket, danne nettverk og bli kjent med kulturen og byen. Til høsten skal de starte med prosjektarbeid og oppfølging av Misjonsalliansens prosjekter i Kina.  n Camilla Fosse

Fotoglade jenter i Bolivia Bolivia. Denne

våren har vi tre flotte «jentevolontører» i Bolivia, som alle er ivrige hobbyfotografer. Mandag 5. mars startet de som frivillige på El Alto. Sara Myhrer skal være fire dager i uka på Fotball Krysser Grenser-prosjektet, Hanna Holm skal jobbe som engelskassistent på El Alto og Vilde Livsdatter skal være både engelskassistent og infovolontør.  n Camilla Guddal

  #2/2012

Nyheter

17


Stort og smått i Asia Kambodsja. Hvert år samles utsendingene i Asia til en felles konferanse og retreat. I år møttes alle i Kambodsja den første uka i februar, og både store og små deltok i underholdning, lek, sang, dans og bibelundervisning. I tillegg til Misjonsalliansens utsendinger deltok også Trine S. Ask og Hanne H. Chávez fra kontoret i Norge og Paul Erik Wirgenes fra hovedstyret.  n Bente Iversen Foseide

360 jenter har fått utdanningsstipend

Flere ungdommer i kirkene BOLIVIA.

Misjonsalliansen har jobbet sammen med kirkene i La Paz fylke for å få flere barn og ungdom med i kirkene. Leirer og arrangementer, i tillegg til ledertrening for de unge, er i ferd med å gi resultater. Det meldes om stadig flere aktive ungdommer i samarbeidskirker i hele fylket.  n Monika Bygdevoll

Ny bistandskonsulent norge. Hilde Faugli (27) er ansatt som bistandskonsulent hos Misjonsalliansen. Hun vikarierer for Irene Breivik Føyen, som er i ettårs foreldrepermisjon. Faugli kommer fra stillingen som programkonsulent i Utviklingsfondet og har en master i Migration & Development fra School of Oriental and African Studies i London.  n Kristin Marie Skaar

18

Nyheter

Noen av jentene fra 2011-kullet. Jentene feirer avslutningen av et kurs om det å være bevisst på kropp, følelser, sjeleliv og seksualliv.

  #2/2012

Kina. I

Liangshan har Misjonsalliansen jobbet i 11 år, stort sett i landsbyer med lokalsamfunnsutvikling. Men vi har også jobbet med et litt annerledes prosjekt som nå bærer frukter. For seks år siden startet Misjonsalliansen å støtte minoritetsjenter som ønsket å gå på videregående skole. Mange av disse jentene bor på landsbygda og har ikke hatt råd til å ta utdanning etter ungdomskolen. Prosjektet startet med 60 jenter. Nå har over 360 jenter fått sponset videregående skole. 2011 var siste året for dette prosjektet. Misjonsalliansen har derfor jobbet med lokale myndigheter de siste årene i håp om at flere unge jenter fra landsbygda

skal få motta støtte til utdanning. Det var en stor glede for både Misjonsalliansen og studentene i Liangshan da lokale myndigheter i slutten av 2011 kunne fortelle at de virkelig så viktigheten av dette arbeidet, og at de nå har bestemt seg for å videreføre denne ordningen. De vil nå legge til rette for utdanningsstipend for fattige studenter. Dette viser at tett kontakt med lokale myndigheter lønner seg og hvordan et slikt program virkelig kan gi langvarige effekter.  n Camilla Fosse

Brasiliansk kirkeleder drept Brasil. Biskop Edward Robinson Cavalcanti og hans kone ble drept i sitt hjem i Olinda ved Recife, søndag 26. februar. Den anglikanske biskopen var en sentral kirkeleder i Brasil og var en nær venn av og partner for Misjonsalliansen i Brasil. Han var bidragsyter til boken The Local Church, Agent of Transformation, og han deltok med foredrag på flere seminarer i regi av Misjonsalliansen. Parets rusavhengige fostersønn er mistenkt og varetektsfengslet for drapet.  n Oddmund Køhn


Smil til fotografen! Filippinene. Barna smiler

forsiktig til fotografen. Aldrin jobber for Misjonsalliansen på Filippinene og har blant annet ansvar for å ta bilde av barna og oppdatere opplysninger som skal sendes til fadderne i Norge. Misjonsalliansen jobber sammen med

Aldrin som fotograf

innbyggerne for å bedre levevilkårene både for fadderbarna og familiene deres i lokalsamfunnene sine. Ikke alle barna vet hvor Norge er, men de vet at folk i et land langt borte gir støtte og tenker på dem.  n Hilde Bringedal

Hei! Dette

er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.

www.misjonsalliansen.no/dette-gjoer-vi/for-faddere

19


Trenger jenter gå på skolen, egentlig?

BOLIVIA: Både gutter og jenter må

gå på skolen, tenker vi i Norge. For å bli det man har lyst til å bli når man blir stor. På barneskolene i Bolivia er det flere jenter enn gutter. På ungdomsskolene er imidlertid gutter i flertall, fordi mange av jentene faller fra etter barneskolen. Foreldrene trenger at

de hjelper til hjemme med å passe småsøsken eller tjene penger. Da blir brødrene prioritert til å få utdanning for å kunne bli det de har lyst til når de blir store. Misjonsalliansen har jobbet mye med skoler og foreldre for å fremme viktigheten av at jentene skal få gå på skolen og bli det de drømmer om. På samarbeidsskolene ser vi at det virker. Antall jenter på ungdomsskolenivå har økt de siste årene.  n Monika Bygdevoll

Gruppearbeid for Ecuadors fremtid Ecuador. Grup-

pearbeid er en viktig undervisningsform. Tradisjonelt sett har denne typen samarbeidsform vært lite brukt på samarbeidsskolene våre i Ecuador. Ismenia Rivera jobber tett på Misjonsalliansens pedagogiske program med navnet «Desarollo del pensamiento». Hun sier at hun ofte bruker gruppearbeid i sitt arbeid med kursing av lærere slik at de skal få erfaring og ideer på hvordan man pedagogisk kan bruke forskjellige undervisningsformer for å stimulere læring. Spesielt trekker Ismenia frem tre verdier som er viktige læringsmomenter i gruppearbeid: empati, respekt og toleranse. Om man lærer disse verdiene kan det føre til økt solidaritet og at barn blir opplært i samhandling. Dette er lærdom som er svært viktig for Ecuadors fremtid.  n Kjetil Sande

20

#1/2012

Vil ha lesehester Vietnam. Karius

og Baktus er figurer som barn i mange land har stiftet kjennskap til. Disse små fyrene var derfor mitt utgangspunkt da jeg skulle snakke med barn og foreldre på en skole i Mekong om hvorfor man skal lese bøker.

Bøker er kulturformidlere. Man øker kunnskapsnivået, og å lese for barna skaper gode relasjoner med foreldre. Argumentene for å åpne en bok er stor. Karius og Baktus-filosofien slår an i alle kulturer. Alle skjønner at tannpine er en fæl ting, og selv om fyrene er søte, vil man ikke ha dem løpende rundt i munnen og lage hus i tennene våre. Bokdagen er imidlertid ingen teoridag, men en aktivitetsdag. Skolegården ble gjort om til et stort aktivitetsverksted. Barna satt tett i tett rundt bordene og laget bokmerker, skrev historier og laget små bøker. I klasserommene hadde lærerne eventyrstund, og elevene kunne rusle fra rom til rom og høre på. Barna satt som tente lys og lyttet mens lærerne

delte sine favorittbarnehistorier. Like utenfor skolebygningen ble det lagt ut bøker, hvor elever satt fordypet og leste i timesvis. – Målet er å få barn til å lese mer. Tilgangen på bøker er ikke stor på landsbygda i Vietnam. Skolen har derfor med Misjonsalliansens hjelp investert i bøker som elevene kan låne med seg hjem. Dette er et populært tiltak. Skolens lærere er ivrige, og selv på en lørdag møter de opp i nasjonaldrakt for å delta på bokdag. Målet er å gjøre dette til en årlig aktivitet, sier Hoa som jobber for Misjonsalliansen. Og etter suksessen etter den første bokdagen ser det ut til at dette kan bli en flott dag å få med seg for elevene også i fremtiden.  n Inger Lise Skauen


Endelig barnehage

Jobber for at barna skal fullføre skolen Filippinene. Ungene

har ikke tid til å se opp fra tegningene når vi besøker Pulo denne søndag ettermiddagen. I dag lager barna kort til Valentinsdagen. Hver søndag samles rundt tretti barn her, hvor de leker, får ekstraundervisning og hjelp til skolefag. For mange betyr dette at de klarer å fortsette på skolen og ikke minst at de synes skolearbeidet blir morsommere. Flere av «lærerne» er ungdommer som selv studerer og som bruker fritiden sin til å undervise de yngre barna. Tiltak som dette er svært viktige for å gi barna og familiene mulighet til en bedre fremtid. Det er mange barn på Filippinene som ikke begyn-

ner på skolen, og enda flere som ikke fullfører. Kun 65 prosent fullfører barneskolen og under halvparten ungdomsskole og videregående skole. Misjonsalliansen samarbeider med kirker og lokale interesseorganisasjoner om lignende aktiviteter både i Metro Manila og på Marinduque.  n Hilde Bringedal

Kambodsja. I to år har utviklingskomiteen i landsbyen Kandom Pie jobbet målrettet for å kunne etablere en barnehage i nærmiljøet. Å gi barn mulighet til å gå ett eller to år i barnehage før skolen starter, har vist seg å være en god investering. Lærere melder om god orden og kunnskap blant barn som kommer fra barnehage. Veien har vært kronglete for å komme i gang. Etter at innbyggerne i Kandom Pie fant et egnet område for bygging av barnehage for ungene i landsbyen, viste det seg at jordstykket var bundet opp i kommunen. Et av komitémedlemmene forteller mens han peker ut over området: – Vi har lenge prøvd å ordne papirer på at vi kan bygge en barnehage her med støtte fra Misjonsalliansen. Kommunen ga tomt. Et-

ter mye fram og tilbake bestemte kommunestyret seg for å gi to mål med land til utviklingskomiteens disposisjon. – Nå når tomta er i boks og kommunen er med på laget, kan vi starte med å planlegge selve byggingen, fortsetter han. Læreren er allerede på plass. Hun møter opp hver dag i ei bambushytte med stråtak som er dagens barnehage. Det blir spennende å følge utviklingen til lokalsamfunnet i Kandom Pie det kommende året.  n Bente Iversen Foseide

  #1/2012

21


Nytt år, renere omgivelser Kambodsja. Fadderordningen er en viktig finansieringskilde for Misjonsalliansens arbeid i Kambodsja. Oppfølging av barna, deres familier og nærmiljøene deres skjer årlig. Nylig intervjuet fadderkontakt Savy 213 skoleelever ved Tbeng skole i provinsen Svay Rieng. Hun la særlig merke til to forandringer siden i fjor: – Barna var renere, og området på skolen var også i bedre stand nå enn for 12 måneder siden, bekrefter hun.  n Knut Iversen Foseide

Sommerferie midt på vinteren!?

Sosialarbeider Kellita i Misjonsalliansen besøker Magali for å høre hvordan de ligger an med bygging av nye rom.

Ecuador. Foto: Fredrik Hæreid

I Norge er sommerferien alltid på sommeren; omtrent fra midten av juni til midten av august. For fadderbarna på skolene i Ecuador er «sommerferien» midt på vinteren. Hele februar og hele mars er ferie for dem. Dette er den varmeste og mest fuktige tiden på året, og mange drar til stranda for å bade.  n Kjetil Sande

Stadig nye klasserom Bolivia. Misjons-

alliansen har opp gjennom årene bygget nye klasserom til tusenvis av barn i fattige områder i Bolivia. 20 klasserom ved 13 skoler ble gjort klare til bruk til det nye skoleåret startet i februar. I skrivende stund er også to nye klasserom snart klare i Sorata, og i månedsskifte april/mai starter byggingen av flere.  n Monika Bygdevoll

22

#1/2012

Gode verdier for et trygt nabolag Ecuador. La

Roca er en kirke i den belastede bydelen Nigeria på Isla Trinitaria i Guayaquil. Hverdagen kan være brutal for både voksne og barn i dette nabolaget, og kirken ønsker å være en viktig aktør i lokalsamfunnet. På bakgrunn av de mange utfordringene i lokalsamfunnet har kirka valgt å sette i gang et prosjekt om verdiformidling til barna. Første aktivitet dette året er å bygge to nye rom der man kan ha undervisning, og i løpet av mars måned håper man at rommene kan stå ferdige. Når barna starter på skolen i begynnelsen av april, regner kirken med at de er klare til å tilby barna et undervisningsopplegg i verdier tre ganger i uken. Et utgangspunkt for denne undervisningen er organisasjo-

nens egne verdier, som blant annet handler om kjærlighet, omsorg og likeverd. Barna skal få en ballast med seg videre i livet, som ofte er annerledes enn den de får i et lokalsamfunn preget av fattigdom, kriminalitet og rusproblemer. La Roca har samarbeidet med Misjonsalliansen i noen år, og befinner seg i det vi kaller «etappe 4». Et av kriteriene for å komme til denne etappen er at man må presentere et prosjekt på over to år, og det er dette prosjektet vi nå ser begynnelsen på.  n Kjetil Sande


1. Hva skjer her?

2. Kina: Hva heter lederen for Yunnan CDPF til fornavn? Vinnere forrige nummer

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Margrethe Elvsveen, Tranby Odd-Egil Gundersen, Oslo Solveig Thoresen, Kråkerøy Aud Eide Amundal, Åfjord Jan Berge, Sarpsborg

Premie

Løsning forrige nummer

Fem vinnere får tilsendt en USB-brikke med Misjonsalliansenlogo

1. Dette er en blid gutt fra Filippinene 2. Damaris og Rubby 3. 42 år

  #1/2012

23


Nå trenger vi flere faddere! Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: Din støtte går til å bygge skoler, forbedre undervisning og til forebyggende helse- og tannhelsetiltak. Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 230 kroner i måneden.


Bli

Meld deg som fadder på: www.blifadder.no, telefon 22 94 26 00 eller ved å sende inn slippen nedenfor.

Ja, jeg vil bli

 for___ (antall) barn

Misjonsalliansen velger land etter behov.  Kambodsja 

Brasil 

Ecuador 

Bolivia 

Vietnam 

Filippinene 

Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

[tsjili) nr . 2 – 20 12

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .


26

Reportasje   #2/2012

Reportasje


Kvinner mot alle odds Vietnam. Hun

sitter anspent på den lille trekrakken. Øynene flakker usikkert fra den ene til den andre av dem som har besøkt hjemmet hennes. Den ene hånden holder et fast grep omkring den andre, som om den søker trygghet et sted. Det er ikke hverdagskost å ha besøk både fra myndighetene og fra folk fra Norge. Utenfor står nysgjerrige naboer og undres på hva som foregår.  >

Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]

  #2/2012

Reportasje

27


>

EN TRIST HISTORIE. Dô Ngoc Thi er 35 år gammel og alenemor til en seks år gammel gutt. Hun bor i kommunen Binh Tan i Go Cong-distriktet. Er hun heldig, tjener hun seks kroner om dagen, men hun jobber ikke hver dag. Sånn er det når man er avhengig av tilfeldige strøjobber. Da har man god grunn til å gråte. – Jeg er fattig, begynner hun å si, og så fortsetter hun: – Jeg hadde en gang en gris og noen grisunger. Men de fikk en eller annen sykdom og døde. På samme tiden ble også jeg syk, og jeg gikk til doktor. Det ble påvist en leversykdom, men jeg har ikke råd til behandling. Thi prøver ikke å skjule tårene som renner nedover ansiktet. – Jeg har måttet ta opp flere private lån for å kunne kjøpe mat, fikse på huset og kjøpe medisin. Jeg skylder 18 millioner dong (7000 kroner) og betaler 10 prosent rente i måneden på deler av lånet, forteller hun. Nå har Dô Ngoc Thi fått lån i MOM, mikrofinansorganisasjonen som Misjonsalliansen har opprettet i Vietnam. Dette lånet bruker hun til noe annet. – Jeg leier et jordstykke og har kjøpt såkorn. Her dyrker jeg grønnsaker. Jeg får én avling i måneden og tjener 200 kroner. Men på grunn av sykdommen blir jeg fort sliten og trøtt, sier hun. KVINNEBANK. Misjonsalliansen startet opp mikrokredittprogrammet i  2002, i  samarbeid med Women’s Union i  Tien Giang-provinsen. I dag er også et statlig lotteriselskap med på eiersiden. – Fattige kvinner på landsbygda kan få lån, og hjelper man kvinner, hjelper man hele familier, sier Huong ved Misjonsalliansens kontor i Ho Chi Minh. – Disse kvinnene er ikke kredittverdige og har ikke anledning til å få lån i  vanlige banker, så private lånehaier er som regel eneste utvei. Vi tilbyr lån med gode betingelser, og vi følger opp lånekundene med veiledning og kurs, sier hun. MOM har hatt stor vekst i løpet av disse ti årene. Det begynte med 310 lånekunder i  to kommuner i 2002 og en lånekapital på 270 millioner dong. I dag er lånekapitalen på 41 billioner dong, og ved utgangen av 2011 hadde MOM 21 405 kunder i 67 kommuner. – Mot slutten av 2012 regner vi med at vi vil ha nærmere 28 000 lånekunder, fortsetter Houng. I dag er MOM definert som «Social Fund», en formell status som har begrensede muligheter og rettigheter. Søknadsprosessen fram mot å bli en såkalt «Microfinance Institution» er i sluttfasen. Alle dokumenter er ferdige og vil bli sendt myndighetene i løpet av mars. Etter seks måneders saksbehandling vil MOM bli regulert og bli en bank for fattige kvinner.

28

Reportasje

  #2/2012


– Det vil bli lettere å få tilført ny kapital og aller viktigst: Vi vil kunne ekspandere til nye provinser. Da vil vi kunne tilby banktjenester til fattige mennesker også andre steder, blant annet i Ben Tre, der vi har det nyeste prosjektområdet vårt, sier Huong. FATTIG, MEN VAKKERT. Vi

er på MOMs lokale kontor i Go Cong distrikt. Det lille kontoret ligger ut mot en travel og trafikkert gate. Det er 32 grader, og langs kontorveggen like under taket er det montert to vifter som lager bevegelse i den varme, stillestående luften der seks lånekonsulenter har sin daglige jobb. – Hver lånekonsulent er ute og besøker seks kunder daglig, og så er de tilbake på kontoret til lunsj, sier lederen. En av lånekonsulentene er med oss til kommunen Binh Tan, og sammen med representanter fra de lokale myndighetene skal vi besøke noen lånekunder. Etter å ha hørt den triste historien til Dô Ngoc Thi og tatt bilde av henne i grønnsakåkeren, går turen videre til neste hjemmebesøk. Binh Tan er en fattig kommune der de 11  000 innbyggerne stort sett lever av jordbruk, husdyrhold, litt fiskeoppdrett og noe handel. Omgivelsene er vakre, og vi kjører motorsykkel på smale stier mellom risåkrer, gjennom frodig vegetasjon som trær og busker med fargerike blomster. Langs stiene står det kokospalmer og trær med eksotiske frukter. Rett som det er må vi over små, smale broer, der kanaler med forgreininger fra Mekong-elven bukter seg gjennom jungelen. Duften av blomster og asiatisk jungel blander seg med eksosen fra den forankjørende motorsykkelen. Så stanser vi.

SYKDOM SOM TÆRER PÅ. Vi går inn i et tradisjonelt hus bygget av bambus. Jordgulvet er ujevnt. På en lav benk, også den av bambus, står en gammel TV av merket Sharp, og i hyllen under ligger en svært nedstøvet DVD-spiller. Ved siden av står en blå gulvvifte. Den er ikke i bruk. Le Thi Cuoi (36 år) er egentlig fra en annen provins, men mannen hennes er fra denne landsbyen, og de ble kjent med hverandre da han for lenge siden jobbet på hennes hjemsted. Nå bor de her, i huset til svigermoren. HAGEBRUK. Dô Ngoc Thi må gå nærmere en halv kilometer for å komme til åkeren sin. Den leier hun, og ferske grønnsaker kan hun høste én gang i måneden. Lånet fra MOM har hjulpet henne i gang, og grønnsakene får hun solgt med fortjeneste.

  #2/2012

Reportasje

29


FRAMTIDSHÅP. Le Thi Cuoi sammen med barna og den kreftsyke mannen. Framtiden ser ikke lys ut, men lån med gode betingelser vil kunne hjelpe dem videre.

  > – Jeg holder på med mitt første lån hos MOM, forteller hun, – Det er på 3 millioner dong (ca. 1100 kroner). Før lånte jeg penger av naboene, men det ble for dyrt. Jeg kjøper «lottery ticket» (en slags form for Lotto) som jeg selger videre. Hver dag selger jeg 100 lodd og tjener 30 øre per lodd. Svigermoren ville ikke at de to barna hennes skulle gå på skole. Hva skulle være hensikten med det? De var og ville forbli fattige, uansett. Men i dag går datteren og sønnen på skole. De er henholdsvis 12 og 15 år. – På fritiden hjelper de meg å selge lodd, forteller moren. Men livet har blitt vanskelig for familien på fire. Verken Le Thi Cuoi eller mannen har skolegang, men hun kan skrive navnet sitt. Mannen har levd av tilfeldige strøjobber i  bygningsbransjen, men nå er han alvorlig syk. Han har fått lungekreft. Det tærer sterkt på familieøkonomien.

30

Reportasje

  #2/2012

– Jeg vil så gjerne hjelpe mannen min slik at han blir frisk. Vi har jo små barn. Men vi har ikke råd til skikkelig behandling, det vil koste 100 millioner dong. Han har vært hos en lokal doktor i landsbyen, og han får medisiner, sier hun. Tolken vår forteller at medisinen de kjøper, er en lokal urtemedisin. DRØM OM GEVINST. Under hele samtalen står datteren bak moren. Hun beveger ikke på seg, ansiktet er uttrykksløst og hun holder et fast grep om morens skulder. – Jeg er glad for lånet fra MOM. Det har gitt meg en jobb, og jeg får litt inntekter. En gang i blant kjøper jeg et lodd selv og håper på en stor premie, men de dagene lar jeg være å spise lunsj, sier hun med lav stemme. Cuoi står opp klokken 6 om morgenen. Etter å ha laget frokost til familien, drar hun ut for å selge


SKOLEGANG. Bestemoren mente først at barnebarna ikke trengte utdannelse. Men nå går de to barna (12 og 15 år) heldigvis på skolen.

lodd. Hun pleier å komme hjem i tre-tiden på ettermiddagen, og da skal hun lage middag. Nå er også mannen kommet inn i rommet. Han setter seg stille ned på krakk uten å hilse på oss. – Når mannen min har mye feber, må jeg være hjemme og ta hånd om han, sier hun og fortsetter: – Det hender jeg bare jobber 2–3 dager i uken, og da mister jeg inntekt. Noen ganger har jeg lånt penger av venner, men det kan være vanskelig å betale tilbake. Av og til kommer snille naboer og venner med en kopp ris eller annen mat. Før mannen ble syk, tjente familien i  overkant av 1000 kroner i måneden. Nå tjener Cuoi ca. 300 kroner. Men hun nedbetaler lånet fra MOM, slik avtalen er. KOMPETANSEHEVING. Lederen ved hovedkontoret til MOM forteller at myndighetene har lovfestet at deler av overskuddet til institusjoner som MOM, skal gå tilbake til de aller fattigste.

– Vi deler ut ris, salt og annen mat til de fattigste blant de fattige. Det er en slags tvungen fordeling, sier hun. Det siste året har MOM også brukt noe av overskuddet til å arrangere kurs for låntakerne. Kursene arrangeres lokalt og har en varighet fra to timer til fire dager, avhengig av tema. Hensikten er å hjelpe dem som har lånt penger til å lykkes bedre. – Vi gjorde en undersøkelse blant 18 000 klienter i 67 kommuner der vi ville ha svar på hva slags undervisning de ønsket seg. Ikke uventet valgte målgruppen mer kompetanse innenfor jordbruksfaglige tema som dyrkingsmetoder, hagebruk, husdyrhold og oppdrett av gris og kylling. Men det kom også ønsker om kurs i ulike håndverksfag og innenfor forretningsidéer og planlegging. Kurslærerne kan komme fra nærmiljøet, fra staben i MOM eller fra faglige institusjoner andre steder i landet.

  #2/2012

Reportasje

31


32

Reportasje

  #2/2012


> – Kursene foregår i de respektive landsbyene med så stor nærhet til lånekundene som mulig, ofte i et offentlig møtelokale der det er mulig å bruke datamaskin og prosjektor. På kursene kan den enkelte ta opp aktuelle spørsmål knyttet til grisene sine, eller ta med eksempler fra grønnsakhagen sin, hvis de har mistanke om sykdom eller lignende. Le Thi Cuoi er blant dem som ikke har deltatt på kurs, selv om hun er blitt oppfordret til det. – Akkurat nå orker jeg ikke. Jeg har ikke overskudd til det, men vil gjerne gjøre det en gang senere, sier hun. Dô Ngoc Thi har vært med på to ulike kurs, først et kurs i griseoppdrett og deretter i grønnsakdyrking. – Det har vært nyttig. Undervisningen i  griseoppdrett er spesielt viktig hvis jeg en gang senere skal gjøre et nytt forsøk med griser og ikke skal oppleve som sist, at grisene blir syke og dør, sier Thi. Ho Thi Giau er 42 år og har deltatt på et av MOMs kurs. Hun livnærer seg ved å lage flettede kurver, og på kurset lærte hun en ny teknikk. – Jeg har laget kurver av siv i tolv år. Før jeg begynte med dette, hadde mannen min og jeg tilfeldige jobber hos folk som trengte hjelp, og vi hadde svært liten inntekt. DRIFTIG DAME. Giau lager kurvene for et firma som så selger dem videre. Mannen jobbet i  bygningsbransjen, men etter en alvorlig motorsykkelulykke kan han ikke lenger det. Nå hjelper han Giau med å lage kruver. – Jeg lager kurver i to forskjellige størrelser. Jeg bruker en hel dag på å lage en av de store, og av og til må jeg sitte til langt på kveld for å bli ferdig med den, mens jeg kan produsere to av de små på en dag. Hun har fått to lån fra MOM. Det første var på tre millioner dong. Nå holder hun på å nedbetale sitt andre lån, dette på fire millioner. – Dette gjør meg i stand til å kjøpe alle nødvendige materialer til å lage kurvene, som gir oss et daglig overskudd på 15 000 dong.

Men det har ikke alltid vært slik. Hun har bare ett år med skolegang og kan så vidt lese enkle setninger, men ikke avisen. Hun og mannen hadde ikke fast jobb og var avhengige av at andre ga dem litt arbeid, som oftest i risåkrene. Også tidligere har hun lånt penger, men det var til veldig høy rente. – Hvis jeg en gang ikke kunne betale avdraget, ble de sinte og kom med trusler, sier hun. Men Giau er godt fornøyd med lånet fra MOM. I tillegg til å kjøpe materialer til kurvene, har hun fikset taket på huset sitt og investert pengene i enda en annen jobb. – Jeg selger fisk på markedet. Tidlig på morgenen kjøper jeg fisk av en leverandør, og den selger jeg videre på markedet. Får jeg ikke solgt all fisken der, selger jeg den på gatene, og har jeg fremdeles noe igjen, går jeg fra hus til hus. Jeg er tilbake igjen rundt lunsjtider, og da går jeg i gang med å lage kurvene, sier den driftige damen. Til spørsmålet om hun har noen drømmer for framtiden, svarer hun raskt: – Alle har jo slike drømmer! Og så konkretiserer hun: – Da sønnen vår, som nå er 22 år, var ung, hadde vi ikke råd til å gi han skolegang. Men vi ønsker at vår syv år gamle datter skal få en god utdannelse. Ja, og så drømmer jeg om å lage enda finere kurver. Mange fattige kvinner bærer på sine drømmer. Men mye taler mot dem. Inflasjonen, for eksempel. I 2011 var den på nesten 20 prosen. – Svinekjøtt ble nesten 50 prosent dyrere i fjor, og dyrere matvarer øker presset på disse fattige familiene. Samarbeidet med Women’s Union har vært godt, og det har gitt Misjonsalliansen enda bedre mulighet til å komme tett på denne målgruppen. – Vi er ikke alene om å tilby gode lån til fattige kunder. Fem slike organisasjoner får offentlig støtte fra vietnamesiske myndigheter, og MOM er en av dem, sier Huong og legger til: – Vi ønsker å bli den ledende mikrofinansorganisasjonen i Mekong-deltaet. Og det tror jeg vi skal klare.   oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

VIL BLI STØRST OG BEST.

TILTAKSRIK. Ho Thi Giau ville ikke gi opp og trodde hun kunne gjøre noe med sin egen livssituasjon. Med kurs i fletteteknikk og lån fra MOM har familien fått en stabil inntekt. I tillegg selger hun fisk om morgenen.

  #2/2012

Reportasje

33


Dip

ss vann 1 ■■ Ca 8 ss vietnamesisk fish sauce (nước mắm). ■■ 3 ss sukker ■■ 3 Lime (eller en sitron) ■■ 1 chili (eller 4 små chili, som er vanlig i Vietnam) ■■ 2 hvitløksfedd ■■

Vårrullene skal serveres med en dip basert på vietnamesisk fiskesaus. 

Bland vann, vietnamesisk fiskesaus, lime og sukker. Rør rundt til sukkeret har løst seg opp. Hakk chili og hvitløk og ha opp i. Chili og hvitløk vil flyte på toppen av dippen som en dekorativ pynt. Vårrullene dyppes i en dip og spises med hendene, men kan også serveres med ris eller kokte risnudler og salat, agurk og korianderblad.

Legg en og en vårrull forsiktig ned i oljen og stek i ca. fire minutter til de er gylne.

34

Trender

  #2/2012


Vietnamesiske

vårruller Vietnam. Skal

du invitere til Tsjili-middag eller bare ha litt kveldskos, kan vi anbefale kinesiske vårruller. Denne oppskriften kommer fra Trinh, som jobber på kontoret til Misjonsalliansen i Vietnam og som serverer lunsj til staben hver dag.

Vårruller

00 g kjøttdeig av svin 6 300 g renskede reker, kuttet i småbiter ■■ 100 g sopp, kuttet i småbiter ■■ 100 g risnudler, kuttet i småbiter ■■ 1 løk ■■ 2 hvitløksfedd ■■ I ts sukker ■■ Salt ■■ Pepper ■■ Rispapir. Kan kjøpes i Asia-butikker eller i frossendisken i butikker med godt utvalg. De kan hete «Spring Roll Pastry» eller «Bánh Tráng». Man kan også bruke filoflak. ■■ Solsikkeolje eller annen olje. Men ikke olivenolje. ■■ ■■

Begynn med å legge risnudlene i kokt, varmt vann, slik at de blir myke og skjær så i småbiter.

Bland deretter alle ingrediensene i en bolle.

Fukt/bløtlegg rispapir og legg på litt fyll. Brett begge kantene over blandingen og rull sammen.

Man kan lime skjøtene med pisket egg. Varm oljen til ca. 180 grader. Bruk en tresleiv for å teste temperaturen. Dersom oljen begynner å bruse med det samme du stikker sleiven ned i, har du riktig temperatur.

av [ Oddmund Køhn ]

  #2/2012

Trender

35


36

Portrettet   #2/2012

Portrettet


Nesten norsk Bolivia. Hun

er en ekte bolivianer fra Bolivias «altiplano». I 10 år har hun dokumentert Misjonsalliansens aktiviteter i Bolivia gjennom ord og bilder. – Men jeg er også litt norsk, mener Norah Romero.  > Tekst & foto [ Kristin Marie Skaar ]

  #2/2012

Portrettet

37


>

38

For Norah Romero (37) er Norge fortsatt en drøm. Misjonsalliansen nylig hadde startet opp med. BU«Har jeg bodd der?» spør hun stadig seg selv. Hun MAN-ordningen gir stipend for unge studenter på El hører de norske utsendingene og volontørene som Alto, støttet av norske faddere. Studentene får økosnakker seg imellom på norsk. Og det kribler fort- nomisk støtte til å studere fra norske faddere. Alle satt like mye i magen når hun oppdager at hun for- kommer fra familier med dårlig økonomi, og mange står hva de sier. kommer også fra vanskelige familieforhold. – Jeg er fortsatt forundret. Jeg er evig takknemlig – Økonomisk var dette helt avgjørende for at jeg for mulighetene som åpnet seg opp for meg. Dette skulle få studere, konstaterer Norah. Det var kun fakultetet for medier og kommunivar Guds plan. Vi sitter på kontoret til Misjonsalliansen i Bolivia kasjon som var ledig da Norah skulle finne et stu(MANB), midt i hovedstaden La Paz' sentrum. Sam- dium. Hun likte tanken på å jobbe i  radio, TV eller talen veksler mellom norsk og spansk. Norah Ro- avis og begynte på studiet «sosial kommunikasjon». mero har nå jobbet i ti år i MANB, nå som informa- – Men jeg hadde faktisk lyst til å slutte etter første året sjonsansvarlig. Men kjennskap til organisasjonens og prøve meg på medisin. Nå ser jeg imidlertid at det arbeid begynte lenge før. Det var også dette som på var en dypere mening bak dette. Jeg ville ellers aldri fått reise til Norge og studere foto eloverraskende vis skulle bringe – Jeg var en jente som ler fått jobben her i Misjonsallihenne til Norge. ikke trodde så mye på ansen, konstaterer Norah. livet mitt. Jeg kommer EL ALTO. Norah vokste opp på Gjennom BUMAN-gjengen landsbygda, på Bolivias «altifra en familie som ikke fikk hun også en ny familie. De plano» 4000 meter over havet, kom tett på hverandre og har hadde mye. med sine foreldre og storefortsatt god kontakt. I likhet søstre. Etter hvert flyttet familien til El Alto – den med mange BUMAN-studenter opplevde også Norah voksende byen ovenfor La Paz. De håpet på flere å få tro på seg selv – at også hun kunne utrette noe: muligheter og mer arbeid. – Jeg var en jente som ikke trodde så mye på liPå El Alto skulle Norah bli kjent med Misjonsalli- vet mitt. Jeg kommer fra en familie som ikke hadde ansens aktiviteter i den lokale kirken. Hun var aktiv mye. Jeg trodde ikke at jeg kom til å bli noe spesielt. og ble etter hvert også ungdomsleder. Fortsatt dri- Men denne gruppa endret dette, minnes hun. ves disse aktivitetene gjennom Misjonsalliansens NORGE. Det var da Misjonsalliansens utsending kirkesamarbeid på El Alto. – Det var veldig lærerikt. Som ungdomsledere Ingrid Græsli skulle reise hjem til Norge igjen, at underviste vi de yngre, arrangerte aktiviteter og Norah kom med et spontant utbrudd: «Åh, jeg vil deltok på ulike kurs i kirken. Jeg ble også kjent med bli med deg! Hvorfor ikke? Jeg har jo ingenting som Celeste Castañeda, som også i dag leder kirkesam- holder meg her!» – Jeg mente jo ikke noe alvorlig med det. Men arbeidet på El Alto. Vi beundret henne for alt hun kunne og måten hun engasjerte oss på. Det gjør vi overraskende nok svarte Ingrid med å si at dette kanskje var mulig. Faren hennes, Asbjørn Græsli, fortsatt, forteller Norah. Men fortsatt trodde Norah at Misjonsalliansen kun var rektor på Bjerkely folkehøgskole ved Kongsvindrev med barne- og ungdomsarbeid. Lite visste hun ger, en skole som hadde særlig fokus på foto. Hun om at dette bare var ett av flere prosjekter og at de også kontaktet ham umiddelbart. Og før jeg fikk sukk for meg var det bestemt. Jeg skulle til Norge! var engasjert utenfor El Alto. Og Norge, hvor var det? Og nordmenn holder det de lover. Det skjønte BUMAN. Norah fylte 23 år og hadde et sterkt ønske Norah. «Vi er ikke som bolivianere», sa daværende om å studere på universitetet, noe som tradisjonelt utsending Jostein Obrestad og smilte lurt. Han lærikke var vanlig blant jenter fra landsbygda. Helst ville te henne mye om norsk kultur før reisen. Og for at hun studere medisin, men hun visste at familien ikke alt skulle gå, fikk hun jobbe et halvt år i MANB. Men kunne betale dette, og at faren ikke ville hjelpe. fortsatt kunne hun ikke tro at hun sparte penger til – Mine eldre søstre hadde ikke studert. Vi er jo Norges-opphold.  > jenter. Jenter skal heller gifte seg, mente foreldrene mine. Det er en typisk tradisjonell tankegang på Norah jobber med å informere om Misjonsalliansens landsbygda. Men jeg ville så gjerne! arbeid i Bolvia for andre bolivianere, med bilder, tekst, Og Norah ble heldig. Gjennom sin lokale kirke fikk brosjyrer og plakater. Ved pulten henger gode minner og hun søke om å bli såkalt BUMAN-student, en ordning postkort fra landet hun har så kjært – Norge.

Portrettet

  #2/2012


  #2/2012

Portrettet

39


Året på Bjerkely folkehøgskole ble en svært viktig og spesiell opplevelse for Norah og har satt sine spor – ikke bare språklig.  >

vinteren i Norge igjen som et positivt minne, til tross for mange knall og fall da Norah skulle prøve seg på skøyter og ski. – Jeg husker mest de varme husene. De kalde husene på El Alto hadde aldri overlevd denne kulda. Jula var også full av varme, slik jeg bare hadde sett på amerikanske filmer. Det var nok den mest spesielle tiden under hele oppholdet mitt. Jeg hadde aldri fått en julegave før, minnes Norah. Maten og tidene for måltidene husker hun som veldig annerledes. Norah ble aldri komfortabel med to stusselige brødskiver til lunsj, i stedet for en lang lunsjpause med både suppe og hovedrett. Savnet etter de lyse, store rundstykkene «maraquettas», som selges overalt i Bolivia, ble også stort. Hun sa det til sin mor, og løsningen ble å sende dem i posten. – Det tok sin tid, og da pakken først kom frem … Ja, det gikk ikke helt bra, sier Norah og ler godt.

«Nordmenn er som en BESTE JOBBEN. Utfordringene Det skjønte hun ikke før hun mellomlandet for Sør-Amerikas fattigste familie for meg» i lavlandet i Santa Cruz. Dette land står fortsatt i kø. Særlig var stort nok for landsbyjenta Norah. sliter mange økonomisk, og det meldes om økt kri– Jeg husker jeg ringte hjem og ropte: «Jeg er i San- minalitet i millionbyen El Alto. ta Cruz!» Kan du forestille deg? Og da jeg kom – Midt oppi det hele føler jeg meg heldig som kan få til Brasil, gjorde jeg det samme til Jostein: «Jeg er jobbe med det jeg gjør. Å få se resultatene i Misjonsali Brasil! Hva gjør jeg nå?» liansen med egne øyne. Jeg har muligheten til å møte – Hva husker du fra når du endelig var framme? alle prosjektene og formidle via foto og artikler. – Jeg husker jeg var så glad. Det var ingen drøm For henne er det imponerende at folk i Norge vil likevel. Og at da jeg satte meg i taxien, ble jeg så for- hjelpe uten at de vet nøyaktig hvordan resultatet undret over at jeg måtte ha på bilbelte. Det var – og blir eller hva pengene brukes til. er – vi ikke vant med i Bolivia. – Og når vi snakker om arbeidet og nordmenneFørste uka i Norge ble vanskelig. Norah forstod ne som hjelper, kan jeg liksom se dem for meg. De ingenting, ingen forstod henne. Språket kom seg, eldre damene som møtes på forening, som jeg selv men hun skulle også merke at den norske kulturen møtte da jeg var i Norge på folkehøgskolen. Husene, var totalt annerledes. Én ting var den uformelle to- gatene, basarer, kontoret til Misjonsalliansen. nen nordmenn har til personer som er overordnet Jeg vet hvordan det ser ut. dem selv. – Kommer du tilbake til Norge en dag? – I Bolivia er det viktig å vise tydelig respekt for – Det er mitt største ønske. Nordmenn er som en autoriteter som leger, professorer og lærere, gjen- familie for meg. Jeg har vært der, jeg kan språket, nom ord og måten man opptrer på. I begynnelsen har spist maten, jeg kjenner kulturen. Jeg føler vi var jeg for eksempel veldig høflig mot rektor Græs- er likeverdige. Jeg forstår dere. Jeg har vært i deres li. Jeg sa pent og alvorlig: «God morgen, rektor». I sko.  kristin.skaar@misjonsalliansen.no  Bolivia skal vi hilse pent på alle i rommet, ta dem i hånden og gi dem et kyss, mens i Norge sa man bare «hei!» en gang til alle. Det var veldig absurd FAKTA for meg. KULTURKRASJ.

Norah Romero (37) Informasjonsansvarlig i MANB ■■ Bor i La Paz, Bolivia ■■

Den norske vinteren ble en utfordring. Selv om kulden i Bolivia også kan bli fæl, er den norske vinteren noe helt annet. Likevel står BRØD FRA BOLIVIA.

40

Portrettet

  #2/2012


Betraktninger

Tove Houck er en forfatter som vi har brukt tidligere, og som har mange gode tanker, betraktninger og bønner som hun deler gjennom sitt forfatterskap. I Tsjili vil vi framover gi noen av dem videre – til ettertanke, glede og inspirasjon.

Verdifull

Den summen du er blitt gjennom all din menneskelige erfaring og gjennom livets furer

Vann, vin og tjenere

den summen er det som gjør deg verdifull

Norge. «Fyll

karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. (Joh 2, 7–9) I bryllupet i Kana gjorde Jesus sitt første tegn, forteller Johannes. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham. I mange år har jeg vært fascinert av de navnløse i fortellingen – tjenerne som bar vannet som ble til vin. Det kan ikke ha vært så lett å være dem: Vannet var til renselse, ikke til å drikke. Tjenerne visste antagelig at de manglet vin, men hva skulle det hjelpe å ta med vann til kjøkemesteren? Hva tenkte de da de gikk bortover mot kjøkemesteren? «Dummer vi oss ut nå?» «Burde vi ikke heller gå rundt og høre om noen vet hvor vi kan få tak i mer vin?» Så fikk de være øyenvitner idet kjøkemesteren øste opp vannet – og servere den nye, gode vinen helt til selv denne festen tok slutt. Jesus kunne sikkert klart seg uten dem – men de fikk være med.

Mange oppgaver i Guds rike kan virke små, lite synlige – og vi kan være i tvil om hvor mye frukt det bærer. Er vi på rett sted? Hva fører dette til? Tenk om vi var like flinke som de som er på talerstolene, i mediene. Er Gud mer fornøyd med dem? Noen ganger får vi se at arbeidet bærer frukt, andre ganger vet vi ikke. Tjenerne i  bryllupet i  Kana er et forbilde. Det er mange som er bedre kjent, mange som ble mer sentrale i Det nye testamente. Men disse tjenerne var med på det første tegnet. De bar vannet da Jesus spredte glede i  et bryllup, åpenbarte sin herlighet og styrket disiplene i troen. De gjorde rett og slett det Jesus sa de skulle gjøre – ikke mer, og ikke mindre. De gjorde ikke vann til vin, men de bidro til at Jesus åpenbarte sin herlighet – til verdens ende og til alle tider. Det er ikke dårlig, bare det. 

ikke drømmene om hva du kunne ha blitt eller burde være og aldri ble men deg som du er nå slik er du verdifull Fra «Regndråper» 1991

Vi ber for ansatte på hovedkontoret og ute, og deres familier

Arnt Jerpstad, generalsekretær Jorunn L. Pedersen, resepsjonsansvarlig Jorunn Furuseth, giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsleder Trine Skjævestad Ask, giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-ansvarlig Karoline Kinn Hartvigsen og Tor Arne Hartvigsen på Filippinene Torborg Fossan Steine og Magne Steine i Bolivia

av [ Morten Holmboe ] Styremedlem i Misjonsalliansen

+¡anke &tter   #2/2012 &tter+¡anke

41


«Salige er fredsskaperne» har en svært sentral plass i Brasil. Samtidig står det langstrakte landet overfor enorme utfordringer med fattigdom, kriminalitet og vold. De evangelikale kirkene gjør en betydelig innsats for å få bukt med dette.

illustrasjonsFoto: Fredrik Hæreid

Brasil. Religion

I fjor høst besøkte forfatteren William P. Young en stor bokmesse i Rio. Forfatteren bak The Snack, som har solgt 10 millioner eksemplarer i  USA og rundt 3 millioner i  Brasil siden utgivelsen i  2008, uttalte under besøket at suksessen i Brasil skyldes brasilianeres «dype religiøsitet». Det er ikke uten grunn. En nylig undersøkelse av religionens rolle i  Brasil viser at 89 prosent av befolkningen mener at «religion er viktig». Landet havner dermed på 60. plass på verdensbasis, sammen med blant annet Guatemala, Haiti, India, Kosovo og Malaysia. 50 prosent sier at de «deltar på kirkelige aktiviteter». Brasil er et vidstrakt land – et halvt kontinent med enorme menneskelige behov, urettferdighet og skjev fordeling av muligheter. Da er det naturlig å

I Brasil finnes det enorme menneskelige behov, urettferdighet og skjev fordeling av muligheter. 42

ommentar   #2/2012

ommentar

spørre seg hvordan kirken utøver sitt sosiale ansvar i denne sammenhengen. Flere evangeliske kristne. La oss først ta et raskt overblikk over det religiøse bildet i Brasil. Den offisielle og dominerende religionen i Brasil er romerskkatolsk, og går vi tilbake til 1872, var hele 99,72 prosent av befolkningen katolikker. Fra 1970 begynte flere katolikker å konvertere til andre trosretninger eller gå vekk fra religion, og i 2009 definerte 68 prosent av brasilianere seg selv som romersk-katolske. Samtidig økte antall «evangelicos»-protestanter, evangelister, pinsevenner – fra rundt fem prosent i 1970 til over 20 prosent i 2009. I dag er det nærmere 40 millioner evangelikale i Brasil.

Brasil står fortsatt overfor mangfoldige utfordringer. I de senere årene har stadig flere evangeliske kirker vist et tydelig initiativ for å bedre de sosiale forholdene i landet. Mange evangeliske menigheter jobber for å få bukt 777 organisasjoner.


Foto: Thiago Couto

Key Yuasa og den kjente misjonslegenden René Padilla har hatt flere samtaler om kirkens sosiale ansvar. Her fra lanseringen av Padillas nye bok i São Paulo, utgitt av KAIROS og Misjonsalliansen i fjor.

med blant annet fattigdom, kriminalitet og vold. Det nasjonale nettverket for sosialt arbeid (RENAS) har siden 2003 jobbet med koordinering og kursing av ulike evangeliske og humanitære organisasjoner som driver sosiale programmer i Brasil. De har en liste over 777 organisasjoner og nettverk som er involvert i evangeliske kirkers sosiale ansvar. Dette har både sekulære og kristne medier satt søkelys på de siste årene. Det evangeliske magasinet Cristianismo Hoje, en portugisisk versjon av amerikanske Christianity Today, har de siste par årene ofte trukket frem kirkers innsats i møte med samfunnsproblemene i landet. Nylig skrev de om området i  São Paulo sentrum som bærer kallenavnet Cracolândia – «doplandet». Hele området er full av dopselgere og narkomane, og gamle, nedfalne bygninger er blitt invadert av gateselgere og tiggere. Rundt 25 ulike evangeliske menigheter jobber med ulike former for hjelpearbeid i Cracolândia. Artikkelen «Bem aventurados os pacificadores», («salige er fredsskaperne») forteller historien om Edméia Williams i en anglikansk kirke i Rio. Hun etablerte «Casa de Maria e Marta» i en av Rios favelaer. Vanskeligstilte barn er velkomne og kan få lunsj, hjelp med skolearbeid og musikk- og pc-kurs. Edméia har åtte fulltidsansatte og har allerede holdt på i 20 år. De har tydelig bidratt til trygghet og mindre kriminalitet Medieoppmerksomhet.

De evangeliske kirkene gjør et betydelig arbeid for å minske problemene som verken staten eller samfunnet har vært i stand til å løse.

i denne favelaen. Artikkelen «30 år på gata» forteller historien om organisasjonen JEAME, en forkortelse for uttrykket «Jesus elsker alle barna», som de siste 30 årene har jobbet med gatebarn. De har seks heltidsansatte og frivillige. De har femten sentre, Fundação Casa, som mottar offentlig støtte. JEAME har et tredelt mål: å redde, rehabilitere og reintegrere liv.

De evangeliske kirkene gjør et betydelig arbeid for å minske problemene som verken staten eller samfunnet har vært i stand til å løse. I denne sammenheng betyr det enormt mye å ha et samarbeid med en organisasjon som Misjonsalliansen. Denne organisasjonens bidrar til å forbedre det diakonale aspektet ved kirkens oppdrag og til å utvikle en teologi med diakonalt fokus.  n

Misjonsalliansens bidrag.

av [ Key Yuasa]   Teolog og pastor ved Igreja Evangelica Holiness Do Brasil i São Paulo, og leder for Misjonsalliansens rådgivende styre i Brasil.

  #2/2012

ommentar

43


Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Ditt prosjek t? Ta kontakt på telefon 22 94 26 00 hvis du vil støtte et prosjekt Trine Skjævestad Ask

Solveig Skaug

Grethe Matre

Alle givere

Alle givere

Menigheter

eller send inn slippen nedenfor. prosjekt@misjonsalliansen.no

Ja takk, send meg gjerne prosjektkatalogen

T sjili 02 12

Jeg vil støtte et prosjekt

Ta kontakt med meg

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf/E-post . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Tsjili_0212  

Vietnam: Driftige kvinner tar opp lån