Page 1

año år 2011

año årgang 107

Precio pris 0,-

KAMBODSJA Lyse dager og bekmørk historie BRASIL Nytt kapittel for Mateus Portrettet Snekker-Andersen  Trender Supre ververe Kommentar Gode prosesser

www.facebook.com/Misjonsalliansen

Misjonsalliansens magasin

edición Utgave #1


Gi barn en bedre hverdag.

Bli  Fadder!


Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter: – Skoler bygges, undervisningen forbedres, og det gis forebyggende helse- og tannhelsetiltak. – Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 230 kroner i måneden.

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov.  Kambodsja 

Brasil 

Ecuador 

Bolivia 

Vietnam 

Filippinene 

[ tsji li ) n r. 1 – 2 011

Meld deg som fadder på: www.blifadder.no eller ved å sende inn slippen nedenfor <

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo


4

InnHold

#1/2011

opplevelsen

Brasil

Møt Mateus og de andre ungdommene fra slummen som gjennom fotballprosjektet Pé No Chão har fått en motivasjon til å holde seg borte fra gata.

Nyheter

14

Chit Au har doblet risproduksjonen sin

reportasjen

Kambodsja

Bli med til Kambodsja; tidligere hovedsete for den største sivilisasjon i Sørøst-Asia, et land som opplevde tre år med massemord – og møt menneskene som jobber for å løfte seg ut av fattigdom.

Trender

Portrettet

Misjonsalliansens tidligere generalsekretær og leder for Kirkerådet er endelig blitt pensjonist på ordentlig. [tsjili] har møtt Nils-Tore Andersen

Til ettertanke

Jeg trenger å lære å bare være

Kommentar

Øyne som lyser håp

6

26 34 36 41 42


Leder > av [ Arnt H. Jerpstad ] generalsekretær

Jeg har lyst til å takke dere for den fantastiske givergleden vi igjen har fått oppleve! Misjonsalliansen har trofaste, engasjerte og krevende givere. Krevende i positiv forstand! Vi opplever at våre venner setter krav til at pengene de gir, skal bli brukt på en god måte, og det setter vi stor pris på. Det hjelper oss til hele tiden å jobbe for å bli bedre på det vi driver med. Vi ønsker å være gode forvaltere av de midler som har blitt oss til del. Givergleden vi opplevde i desember, slo alle rekorder. Tusen hjertelig takk! Det setter oss i stand til å gjøre enda mer for de som trenger det mest. Året 2011 er fullt av planer. Planene er det ikke vi her på hovedkontoret i Oslo som har lagt. Det er det de som kjenner problemene på kroppen som har gjort. Sammen med våre utsendinger og lokale medarbeidere har de gjennom en lang og god prosess prioritert hvilke oppgaver som er viktigst for det nye året. Prosjektaktivitetene er mange: rent vann, klasserom, fotballbane, tiltak for større sikkerhet i lokalsamfunnet, vaksinasjon og så videre. Det ferdige resultatet er viktig, men kanskje enda viktigere er veien frem til målet: Lærdommen som sitter igjen i lokalsamfunnet slik at de selv kan sette i gang på egen hånd neste gang. Erfaringene og kunnskapene som gir håp for fremtiden. Kronikken bakerst i bladet beskriver dette på en god måte. Jeg er mye rundt omkring og besøker menigheter, forsamlinger og støttegrupper. Det liker jeg godt! Mange av dem jeg møter, har utfordrende og gode spørsmål. For noen dager siden besøkte Godt nytt år, alle sammen!

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1936. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisasjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth, tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

jeg en menighet og traff en hyggelig kar som hadde støttet Misjonsalliansen i flere tiår. Han var litt redd for at Misjonsalliansen skulle utvikle seg til å bli «lik hvilken som helst annen bistandsorganisasjon». Han opplevde at vi i Tsjili skrev for lite om arbeidet i samarbeidsmenighetene våre. Slike kommentarer er viktige for oss. Misjonsalliansen ønsker ikke å bli en bistandsorganisasjon. Vi er en misjonsorganisasjon som ønsker å gi mennesker en mulighet til å møte Jesus. Våre lokale samarbeidskirker gjør en fantastisk jobb. De kjenner den lokale kulturen og har et sterkt ønske om å være en kirke som betyr noe for menneskene rundt seg. Kirkene i våre samarbeidsland har nesten uten unntak en sterk vekst. Sentrum for den verdensvide kirke ligger ikke lenger i Europa, det ligger betydelig lenger sør. Misjonsalliansen ønsker å hjelpe våre samarbeidskirker slik at de i enda større grad kan være sanne vitner i sitt lokalsamfunn. Noen av dem trenger å få styrket sitt teologiske grunnlag, andre trenger å få orden på sitt diakonisyn. Vi ønsker å være gode medvandrere og støttespillere. Ikke minst ønsker vi å stå sammen med de i bønn for de utfordringer de står oppe i. Vi lover at vi i 2011 skal bli flinkere til å fortelle om hva som skjer i samarbeidskirkene våre. Som vi sier i vårt strategidokument: «Vi ønsker å styrke menighetene i deres helhetlige misjonsoppdrag – i formidlingen av Jesu kjærlighet i ord og handling. Målet for kirkens misjonsoppdrag er omvendelse, tro og nytt liv. Også på denne måten vil vi gi livet en sjanse.»   arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Han var litt redd for at Misjonsalliansen skulle utvikle seg til å bli «lik hvilken som helst annen bistandsorganisasjon».

#1/2011

Takk for det gamle!

5


6

Opplevelsen

#1/2011


Opplevelsen 

7

#1/2011

opplevelsen

Brasil

– Ikke gi opp! Med ballen foran seg og øynene festet på målet glemmer Mateus det som har skjedd. Som fadderbarn i Misjonsalliansen og deltaker i fotballprosjektet Pé No Chão har han fått et fritidstilbud som holder ham borte fra gata og hjelp til å holde føttene plantet på bakken.  > Tekst & foto [ Bjørn J. Sørheim-Queseth ]


8

Opplevelsen

#1/2011 Når det hele er over, står Mateus (14) alene tilbake. Han dribler på en ball, ruller den med fotsålen, løfter den med tåspissen og sender den opp mot himmelen. Det har gått greit, greit nok i alle fall. – Vi vant én kamp og tapte én. Forrige lørdag scoret jeg to mål, men ingen i dag. Litt skuffelse er det jo når vi ikke vinner, men sånn er det av og til. EN KAMP. Mateus tar imot ballen som kommer dalende ned og legger den død mot den krydderbrune grusen. Kampen er over, men for tenåringene i São Paulos storbyslum fortsetter den også utenfor banen. Som pastor Nelson sier: «Det finnes mang en «Goliat» i disse barnas liv. » TURNERINGEN. Klokken 08.00 denne dagen, som skal føre Mateus og laget hans til en seier og et tap, samler et hundretalls ungdommer seg i skråningen nedenfor skolen, på et platå der, for å spille fotball. Turneringen avholdes i regi av Pé No Chão, et fotballprosjekt som drives av en lokal baptistmenighet med støtte fra Misjonsalliansen. Hensikten er å gi barn og ungdommer i  de fattige slumbyområdene et fritidstilbud, som igjen kan bidra til å holde dem borte fra gjengkriminalitet og rusmisbruk. STØRRE FIENDE. De setter seg i  ring på midtbanen. Turneringen skal snart begynne. – Dere vil vinne, dere vil være vinnere, roper pastor Nelson fra der han står i sirkelens midte. – Bibelen forteller om to personer som også kjempet, David og Goliat … Han refererer historien; om hvordan David forberedte seg til kamp, stolte på Gud og beseiret overmannen, beseiret kjempen. – Dere er bedre enn dere selv tror. Ikke gi opp ved første hinder. Av og til virker fienden større enn dere, men vær ikke redde!

Fotballtreneren Paulo står side om side med pastoren. –For å være en vinner, må vi lære av våre feil, hoier han. – Alle kan gjøre en feil, feil skjer. Men gi ikke opp! Fortsett! David øvet seg med slyngen, dag etter dag – og så kunne han møte kjempen. Stå på og ikke gi opp! Paulo roper den siste setningen. Ungdommene slutter seg til. – Stå på! Ikke gi opp! – Igjen! – Stå på! Ikke gi opp! Så går fløyta. Kampen er i gang.

IKKE GI OPP.

FÅR KIRKEN PÅ BANEN. Pastor Nelson Lucia-

no Dias er leder for baptistkirken i Parque São Rafael. Med støtte fra Misjonsalliansen oppfordrer han menigheten til å engasjere seg i diakonale prosjekter som Pé No Chão og arbeid blant tiggere og eldre.

HJEM TIL DEM. Spillerne, i sine blå og hvite drakter, fyller platået og jager ballen frem og tilbake for å få den i  nettet. Flere dager i  uken kommer de hit for å være med i Pé No Chão-prosjektet. Av og til drar voksenlederne hjem til dem, snakker om familieforhold og farene ved narkotikabruk. Av og til møtes de på banen for å snakke om hvordan de har det eller de hører på pastorens andakter. – Fotball er viktig for hele livet mitt, sier Mateus.

– Etter at jeg ble med i Pé No Chão, gjør jeg det også bedre på skolen. Jeg var et rotehode før, en messyboy, men nå tenker jeg mer på fremtiden min. Om jeg ikke får en utdannelse, har jeg ingen fremtid. Jeg håper en gang å bli proff og kunne spille fotball. Men selv de som er fotballproffer, har en utdannelse. VISER HJERTET. Fra sidelinjen, der tribunene ville ha vært dersom dette var en skikkelig fotballbane, lyder høye tilrop. – Kom igjen! Nei, nei, nei, ikke sånn! Ja, bra, Mateus! Ekteparet Virgulino, Carlos og Maria, fekter med armene mens øynene deres er låst fast på gutten som bærer 8-tallet på ryggen. – Veldig få foreldre støtter opp her, men vi liker godt å se på, sier Carlos. – Når Mateus spiller, er det spennende, og når han scorer, viser han et hjerte med hendene sine, sånn, til moren sin. Vi vil være i nærheten av sønnen vår. Etter det som skjedde… Det har blitt viktigere for oss. MESSYBOY.

ET TAP. Carlos og Maria blir med over til klubbhytta, en liten, himmelblå murbygning med noen enkle bord på utsiden. På veggen under halvtaket henger falmede bilder av fotballag, oppstilte ungdommer i loslitte drakter. Carlos peker på en av dem: Renan, Mateus’ bror. – Det var kanskje noe med narkotika, vi vet ikke helt. Og han hadde en kjæreste. En fyr fra jentas familie likte ikke at de var sammen. Han likte ikke sønnen min, sier Carlos.  >


Opplevelsenâ&#x20AC;&#x2030;

9

#1/2011


10

Opplevelsen

#1/2011 ET TAP. Det er tungt for Carlos og Maria å snakke om sønnen de mistet. Som foreldre har de alltid vært bekymret for hva som kunne ramme barna i det tøffe slummiljøet. Nå håper de at fotballprosjektet skal skape bedre kameratskap mellom ungdommene.

Den dagen han ble drept, var Renan som vanlig på jobb i bilverkstedet. Han hadde avtalt å komme hjem til lunsj for å spise med familien, og det var meningen å plukke opp en tredje bror på veien, så de kunne kjøre sammen. Men Renans bil kom aldri til det avtalte møtestedet. – Å, jeg husker jeg var på kjøkkenet og laget maten, da sønnen min kom hjem, forteller Maria. – Han stanset i  porten. Jeg husker ordene hans: «Mor, han ble skutt.»

«MOR, HAN BLE SKUTT.»

«HAN VAR SULTEN.» – Jeg stoppet alt jeg drev med og

dro til der det skulle ha skjedd, men Renan var blitt

fraktet til sykehuset. Da jeg fikk se ham, var han allerede død. Maria bøyer hodet, puster tungt, ser utover fotballbanen og tørker øynene. – Unnskyld … Det er bare … Han var sulten da han døde, gråter hun. – Maten sto på bordet. HINDRER IKKE. Fra

andre siden av dalsøkket, i Santo André, pumper pipene på petroleumsverket tunge skyer ut over storbyen, sollyset faller sidelengs innover platået. Carlos kjemper for å ta seg sammen. – Fotballprosjektet hindrer ikke nød-


Opplevelsen 

vendigvis sånne ting fra å skje, men det hjelper, sier han. – Fordi guttene her utvikler gode vennskap. Fotballprosjektet hjelper dem til å holde seg borte fra narkotika, borte fra gata, så de ikke bare driver rundt. Det er bra for oss foreldre. Vi bekymrer oss veldig for barna som vokser opp i dette området. – Mateus har forandret seg etter at han ble med i Pé No Chão, fortsetter han og peker mot sønnen. –Se på ham! Han kan spille fotball hele dagen. Før brydde han seg ikke om noe. Nå jobber

FORANDRET.

han hardere på skolen. Han vil bli proff og hjelpe familien sin. Historien om hvordan fotballprosjektet Pé No Chão ble til, kan sies å begynne med en narkodømt fotballspiller, som etter å ha sluppet ut av fengsel, begynte å samle ungdommer til regelmessige fotballtreninger. Eller man kan si den begynner med en lokal ildsjel som deltok på et kurs for «forandringsagenter», eller med en nyomvendt kristen som fikk kirken sin til å støtte sitt sosiale arbeid i slummen. I alle tilfeller begynner den med fotballtreneren Paulo.  >

BEGYNNER MED PAULO.

11


12

Opplevelsen

#1/2011 Best på banen. Flere dager i uken samles ungdommene for å spille fotball. For ikke å bli satt på benken

krever treneren at de må jobbe hardt på skolen og holde seg borte fra rusmidler og gjengkriminalitet.

>

LØSLATT. – Da jeg slapp ut av fengsel for fem år siden, var jeg blitt kristen og jeg ønsket å gjøre noe for barna her, noe som kunne holde dem borte fra gata og kriminaliteten, forteller Paulo Sergio Berbieri. – Tidligere hadde jeg spilt på den lokale fotballklubben Galicia, og de utfordret meg til å trene ungdommene her. I begynnelsen var det bare 20–30 gutter som kom for å spille. FØTTENE PLANTET. Prosjektet

ble formalisert da Paulo deltok på et kurs for forandringsagenter for å lære hvordan han kunne starte sosialt arbeid i slummen. – Under dette kurset, det varte et år, måtte vi presentere et prosjekt vi hadde startet. Jeg sa at jeg ikke hadde noe prosjekt, men læreren sa at fotballtreningene mine jo var et prosjekt. Så spurte læreren hva prosjektet mitt het. Det visste jeg jo ikke, jeg hadde ikke noe navn på det. Da sa læreren min: – Paulo, du trenger å få «Pé No Chão» – «føttene på bakken» – så da kalte jeg prosjektet det!

TIL KIRKEN. For tre år siden ble Pé No Chão linket til den lokale baptistkirken i Parque São Rafael, som Paulo tilhører. Pastor Nelson Luciano Dias forteller at kirken de siste årene har engasjert seg i arbeid for tiggere og eldre og i å tilby dataopplæring, men Pé No Chão har blitt et av de viktigste prosjektene for dem. – Vi vil nå ut til hele lokalsamfunnet, sier han. – Kristus har sendt oss for å gjøre en forskjell i folks liv. Vi er her for dem, ikke bare de som går i kirken, men for hele lokalsamfunnet. Og dette engasjementet gjør noe med menigheten, vi ser at vi fyller vår oppgave som kirke. Misjonsalliansen har åpnet øynene våre for dette, gitt oss et videre perspektiv på hva vi kan være.

Høsten 2009 inngikk baptistkirken et formelt samarbeid med Misjonsalliansen. Og takket være organisasjonens givere i Norge finansieres nå Pé No Chão med støtte fra faddere i  Norge. Det har også blitt kjøpt inn fotballdrakter og materiell til barna, og Paulo og de andre lederne

OGSÅ MISJONSALLIANSEN.


13

#1/2011

i prosjektet får oppfølging og veiledning. – Samarbeidet er en velsignelse fra Gud, sier Paulo. – Det er Guds hånd som velsigner barna her. Før var vi veldig begrenset, vi hadde ikke ressurser til å drive dette så stort. Men nå har barna uniformer og sko, og vi kan gi dem mat og frukt og feire bursdagene deres. På platået i  bakkehellingen samler barna seg rundt Paulo, stiller seg på rekke og venter mens han roper opp navnene deres. En etter en kommer de frem, og han gir dem små trofeer i  hendene, henger medalje om halsen deres. De har kjempet, noen har vunnet, andre har tapt, men bare det at de er her, er en liten seier. Alle er de små vinnere.

SMÅ VINNERE.

Når alt er over, står Mateus alene tilbake. Han dribler en ball. – Da Renan døde, forandret det meg, forteller han. – Jeg ble tristere. Livet er det samme, men jeg er tristere. Så lenge jeg kan spille, hjelper det litt. Da glemmer jeg det for en stund. Fotballpro-

EN FREMTID.

sjektet er viktig for lokalsamfunnet. Fotball kan forandre problemene. Jeg kjenner folk på min alder som bruker crack og cannabis og sånn. De har ingen fremtid. Men vi som spiller, kan få muligheter i livet!   bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Misjonsalliansen i Brasil Misjonsalliansen startet opp i Brasil i 2000 og har arbeidet i São Paulo siden 2003. ■■ Misjonsalliansen har seks prosjekter i São Paulo; dagsentrene Girassol, Amar, Vila Criar, Capriotti, Flauta Doce og Pé No Chão. ■■ Prosjektene ligger i tungt belastede favelaer som preges av fattigdom, rusmisbruk og voldelig kriminalitet. ■■ Alle prosjektene drives av lokale menigheter. Misjonsalliansen støtter arbeidet økonomisk gjennom fadderordningen og bidrar med kompetansebygging og rådgiving. ■■


14

Nyheter

#1/2011

«Mr. Dobbel» kambodsja. Jeg

doblet risavlingen min i fjor, forteller Chit Au med et stort smil. Mannen med det noe uvanlige navnet (…) har lært en ny teknikk gjennom Misjonsalliansens lokale partner i landsbyen sin øst i Kambodsja. En teknikk som har doblet familiens risproduksjon. BRYTER TRADISJONEN. Teknikken går blant annet ut på å plante én risplante på hvert sted i stedet for tre planter, som er tradisjonen fra hundrevis av år tilbake. Hver plante får dermed mer næring og vokser seg mye sterkere. Det brukes ikke kunstig gjødsel, bare naturlig kompost. Resultatet er dramatisk, med en dobling eller tredobling av avlingene. Med tanke på at størrelsen på årets risavling kan være forskjellen mellom liv og død for en familie i Kambodsja, så er dette en revolusjon i mange menneskers liv.

IKKE NABOEN. Chit viser oss naboens åker, som har kommet mye kortere, og som vil gi mye mindre ris. Den er dyrket på forfedrenes vis. – Men jeg tror nok at han neste år kommer til å bruke denne metoden som jeg har lært, ler Chit – for alle ser forskjellen! – Nå har vi mer mat på bordet, og dessuten mer penger slik at vi kan gå til legen, avslutter han, før han jumper ut i åkeren igjen. Nok et konkret eksempel på at det nytter å sende penger og litt kjærlighet fra Norge for å endre fattige menneskers liv.  n Andreas E. Eidsaa Jr.


Nyheter

15

#1/2011


16

Nyheter

#1/2011

LANSERER BARNEMUSIKAL FRA ECUADOR Norge. Trubadur og entertainer Tore Thomassen har skre-

vet «Spille på lag», en musikal for barn hvor handlingen er lagt til Misjonsalliansens prosjekter i Guayaquil.

Kubank gir utdanning Kambodsja. Bon-

den Ham og kona Mån i provinsen Prey Veng i Kambodsja er synlig stolte over den første kua de har eid selv. – Vi er glade for å få vår egen ku. Den gir inntekter til familien vår, forteller de mens kua går rundt og beiter ved huset deres. En av fordelene med å delta i kubankordningen er at de nye eierne av kyr kan utvikle egne kunnskaper om hvordan ta vare på dyrene slik at de har god helse og kan prestere på rismarkene. – Jeg har allerede et felt med rismark, og snart vil jeg bruke kua til å dyrke et enda større område, sier bonden fra Prey Veng. Kubankene øker risproduksjonen og bidrar til å øke familiens inntekter. Med større inntekter kan flere av barna i familien også gå på skole. Ei av døtrene deres har allerede startet i første klasse, og kua de har lånt av landsbyens kubank, kan være med og bidra til at familien Ham kan sende alle fire barna på grunnskole  n Knut I. Foseide

Musikalen skal tilbys kor, skoleklasser og andre som måtte være interesserte, slik at disse kan sette den opp i sitt eget nærmiljø. – Hensikten er å invitere norske barn inn i andre barns virkelighet, sier Thomassen. LIKE. – Det er fint å kunne nærme

seg andres virkelighet på denne måten og forstå at barn i andre land har akkurat de samme drømmene som vi i Norge, akkurat det samme de er opptatt av. Kanskje vi kan forstå at vi tilhører hverandre, det store fellesskapet. Vi spiller på det samme laget! TRE SLUMBARN. Musikalen forteller historien om tre barn, tre søsken, som lever i slummen i Guayaquil. Her er Angelica, som gjerne vil spille fotball, men som ikke får lov. Diego, som vil bli rockestjerne. Og lillebroren deres som «ikke er lam i hodet, bare fordi jeg sitter i rullestol». Søsknene møter mange utfordringer, ikke minst fra den skumle «Guttegjengen B».

LA INSPIRASJÓN. Inspirasjon til

historien fikk Tore da han for et års tid siden besøkte Misjonsalliansens prosjekter i Ecuador, og sangene preges av søramerikanske stemninger og akkordsammensetninger.– Men dette skal læres og fremføres på kort tid, så det er ikke avanserte greier, sier han. SMM. Nettverksleder i Misjonsalliansen, Grethe Matre, håper «Spille på lag» vil bli et godt redskap for menigheter som støtter organisasjonen gjennom Samarbeidsråd for menighet og misjon. – Jeg tror den kan bidra til å gi begrepet «misjon» et nytt innhold, sier hun. – Misjon er også en egen dimensjon innenfor trosopplæringen, og «Spille på lag» kan være et bidrag der. BARE RING! Matre har nå laget en musikalpakke med noter, tekster, manus og en CD. Denne er tilgjengelig for alle som ønsker det. – Så om noen har lyst til å bruke denne musikalen, er det bare å ringe Misjonsalliansen, sier hun.  n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH


Nyheter

MYNDIGHETENE STØTTER HIV/AIDS-PROSJEKTENE

Foto: Oddmund Køhn

norge.

Ecuador. Helsedepartementet

i Ecuador gir 190 000 kroner til Misjonsalliansen og arbeidet for å bekjempe hiv/ aids i storbyen Guayaquil. – Dette er en stor sum fra myndighetene i Ecuador og et solid bidrag til hiv/aids-arbeidet Misjonsalliansen driver, sier Håkon Aanstad, direktør for arbeidet i Ecuador. Han mottok gaven av Cesar Chong, direktøren for helsekomiteen i provinsen Guayas. For pengene vil Misjonsalliansen utruste 17 helse-

sentre i Guayaquil med medisinsk utstyr og apparater. 70 prosent av alle hiv/aids-rammede i Ecuador bor i Guayaquil. Dermed driver disse sentrene et veldig viktig arbeid med informasjonsspredning, holdningsarbeid og helsekontroller av befolkningen.  n SYNNE LANGELAND

Misjonsalliansens juleforestilling Den fjerde vismann vil bli satt opp også neste jul. Det ble besluttet i et møte mellom organisasjonen og Pals Management AS hvor de vurderte fjorårets forestillinger. – Vi var veldig fornøyd med forestillingen, sier Misjonsalliansens generalsekretær Arnt H. Jerpstad. – Den viser på en god måte hvem vi vil være; en organisasjon som bryr seg om de minste av de minste. Og den forteller juleevangeliet på en måte som trekker frem de fattige i verden. Vi skulle imidlertid ønsket at enda flere hadde sett forestillingen, og vi vil jobbe med forskjellige måter for å få flere folk neste år, sier han. I desember 2010 ble forestillingen om vismannen Artaban spilt for første gang, da i tre utvalgte kirker i Oslo, Drammen og Moss. Helga Samset, Maria Solheim og Sigmund Groven var sentrale aktører.  n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Første filippinske direktør Filippinene. Etter snart 35 år med mannlige, norske sjefer i Manila,

ønsker Misjonsalliansen en filippinsk kvinne velkommen som direktør for arbeidet. 1. januar i år overtok Roslynn Reyes direktørstolen etter Tor Arne Hartvigsen. Reyes er 52 år. Hun har 15 års ledererfaring og har blant annet mastergrad i by – og regionalplanlegging. – Ansettelse av filippinsk direktør er del av en planlagt prosess for å nasjonalisere organisasjonen, informerer avtroppende direktør Tor Arne Hartvigsen. – Et nasjonalt styre var på plass for snart to år siden.  n HILDE BRINGEDAL

Foto: Bjørn j. Sørheim-queseth

500 tannbørster til fadderbarna KINA. Fadder-

barna i Liangshan fikk til sammen med seg 500 tannbørster og like mange tannkremtuber da Misjonsalliansen nylig utførte sin årlige tannsjekk blant dem. For de minste barna i syv landsbyer var dette et første møte med tannlege og tannhygiene, og de fikk opplæring i hvordan de kan pusse og rengjøre tennene sine.  n HANNE LINE MATHISEN

#1/2011

Den fjerde vismann vender tilbake

17


18

Nyheter

Ecuador. 9. ill. Foto: Fredrik Hæreid

#1/2011

Tar kampen opp mot seksuelle overgrep desember ble det holdt kurs med temaet «Seksuelt misbruk av barn», for søndagsskoleledere i Guayaquil. I følge organisasjonen Paz y Esperanza har hele 21 prosent av barn i Ecuador opplevd seksuelle overgrep, og Misjonsalliansen ønsker å utruste søndagsskoleledere til å kjempe mot at slikt skal forekomme. Kurset er del av et større prosjekt for å gi spre kunnskap om tema innenfor teologi, pedagogikk, psykologi, administrasjon og sosialt arbeid.  n bJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Råtne tenner i Smilets land Vietnam. Fadderbarn i Tra-On, på den vietnamesiske landsbygda, fikk like før jul utdelt sine første tannbørster og tannkrem fra Misjonsalliansen. Hele 85 prosent av barn i Vietnam er rammet av tannråte, og i gjennomsnitt har hvert barn åtte råtne tenner i munnen. Grunnen til dette er først og fremst dårlig tannstell og et økt forbruk av mat med høyt innhold av raffinert sukker, samt sukkertøy. I Misjonsalliansens prosjekter får barna og foreldrene deres opplæring i tannhygiene og kosthold.  n Inger Elise Skauen

Sjekket 1000 kvinner Kina. I regi av

Misjonsalliansen fikk nylig 1000 kvinner i Lincang tilbud om gratis helsesjekk. Av disse var 11,7 prosent rammet av vanlige kvinnesykdommer, mens 1,5 prosent var smittet av hepatitt B. Kurs i helse og medisinsk oppfølging er blant planene for årets arbeid i Lincang.  n HANNE LINE MATHISEN

Registreres for å hjelpes Filippinene. Over 100 foreldre med funksjonshemmede barn

møtte frem da Misjonsalliansen, filippinske lokalmyndigheter og kirker holdt møte om viktigheten av at disse barna registreres, slik at de får den hjelpen de trenger. – Våre barn er den mest verdifulle gaven vi noensinne har fått av Gud, uansett hvor spesiell han eller hun er. En gave fra Gud, uttalte Levy Palomares. Levy er kommunal rådgiver og leder av komiteen for sosiale tjenester i Torrijos kommune på Marinduque. INGEN SKAM. – Det er positivt at så

mange ønsket å delta. Det betyr at foreldrene ikke lenger gjemmer ungene hjemme på grunn av skam. I stedet er de nå interessert i å få støtte til sosiale tjenester fra det offentlige og andre private organisasjoner, sa en av arrangørene. MÅ REGISTRERES. Hittil har mange foreldre unnlatt å registrere barna, og det har vært vanskelig å få oversikt over antall barn med funksjonshemninger og hvilke behov de har. Nå prøver myndighetene i samarbeid med Misjonsalliansen og andre organisasjoner å registrere barna slik at hjelpetiltak kan iverksettes. Samtidig er det viktig at foreldrene får støtte og ikke minst lærer å bli stolte over barna. MYNDIGHETENES ANSVAR. Foreldrene fikk informasjon om hvilke rettigheter de og barna har.

Myndighetene erkjente at de har et ansvar for oppfølging. Noen av tiltakene som ble nevnt, var sommerskole for døve og stumme, støtte til hjelpemidler og planlagt bygging av krisesenter for mishandlede kvinner og barn. KATALYSATOR. Misjonsalliansen var med som katalysator og arrangør for forumet. Ved å få en oversikt over antall barn og type problematikk vil organisasjonen kunne planlegge framtidig intervensjon i forhold til familiene og kommunen. Det viktigste var likevel å fokusere på menneskerettigheter og at foreldrene fikk lære ulike måter å gi barn med spesielle behov skikkelig omsorg. OPPMUNTRING. – Takk for at dere

gir oss håp for våre barn og for å minne oss om hvor spesielle våre barn er. Dette forumet gir oss trøst og oppmuntrer oss til å handle sammen, sa Jenalyn Consulta med et varmt smil da hun forlot lokalet. Forumet ble arrangert gjennom et samarbeid mellom Misjonsalliansen, kirker og myndighetene i Torrijos kommune.  n Val C. Estevez, & Hilde Bringedal


Nyheter

Foto: irene breivik

liberia. Nylig startet byggingen av en landsbyskole i Margibi County i Liberia. Dette er det første prosjektet i landet – og i Afrika- som finansieres direkte av Misjonsalliansen. Inntil nå har organisasjonen formidlet støtte gjennom Metodistkirkens Misjonsselskap. Skolen i Margibi County vil ha ni klasserom og tilby skolegang for barn fra 7–8 landsbyer. Den forventes å stå ferdig i løpet av 2011. – Dette er veldig spennende. Det har ikke vært noen skole der på 60 år. Landsbyboerne er engasjert, og det er gode relasjoner mellom alle involverte, sier bistandskonsulent i Misjonsalliansen, Irene Breivik Føyen. Planen nå er å bygge ytterligere to skoler i Liberia innen utgangen av 2011.  n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

KU-KUNNSKAP FÅR FART PÅ MJØLKA Bolivia. Unge bønder frå utkan-

ten av fattigbyen El Alto håper på auka kjøtt og mjølkeproduksjon etter at dei deltok på kurs om «Dyrehelse» og «Inseminering av kyr» no i vinter. Kursa har vorte gjennomført som eit samarbeid mellom Misjonsalliansen og organisasjonen Cuna, ved Cuna sitt senter for teknologisk forsking

i Tiwanaku. Bøndene fekk lære meir om kuhald og samanhengen mellom fôr og mjølkeproduksjon, dessutan avl og inseminering av kyr. Kurs som desse er med på å kunne gi friskare dyr og betre dyrehald. Og på sikt kan det igjen føre til auka produksjon av kjøt og mjølk og gi eit større livsgrunnlag for bøndene.  n JAN HALVARD EDVARDSEN

Vervekampanjen 2010

Bygget fem broer get fem broer for fotgjengere og lett trafikk. I området som er «like flatt som Bergen» kan de nye broene i stål og sement gjøre livet betraktelig enklere for de som lever her. – De gamle broene var laget av tømmer, oftest kun en bred stokk. I regnsesongen er det alltid flom og broene ble ødelagt. Vedhogst gjør at det blir vanskeligere år for år å finne ny passende trestamme. I tillegg er det mye jordras i regnsesongene, og beskyttelse av skogen er nødvendig for å forhindre erosjon, forteller prosjektleder Guo Jing. – Veien er en nødvendighet blant annet som skolevei for barna, og spesielt i regnsesongen var bruene svært utrygge, sier hun. Nå kan de lokale innbyggerne dessuten komme lettere fram med varer til salgs på lokale markeder; den eneste inntektsmuligheten for de fleste.  n HANNE LINE MATHISEN

Foto: Grethe Matre

Kina. Med støtte fra Misjonsalliansen har innbyggere i Lincang nå byg-

norge. Hvert år

trekker Misjonsalliansen ut en person som har vervet én eller flere faddere det siste året, som vinner av en tur for to til et av prosjektlandene. Vinneren for 2010 ble Bente Sletten fra Ål. Bente ble kjent med Misjonsalliansen i 1974, da kristenrussen hadde russeprosjekt for Misjonsalliansen. Hun har siden hatt et nært forhold til organisasjonen, og hun sitter nå i Landsrådet. Vi gratulerer!  n Oddmund Køhn

#1/2011

Skole – første prosjekt i Liberia

19


20

Nyheter

#1/2011

Foto: Bjørn j. Sørheim-Queseth

Slutter, men blir værende Kina. Hanne Line

Mathisen slutter i Misjonsalliansen etter å ha vikariert for en av organisasjonens utsendinger i Kina det siste året. Nå blir hun værende i landet for å studere språk. Hanne Line kom til Kina i 2008 som volontør for Misjonsalliansen og Areopagos, da for en seksmåneders periode, men forelsket seg i landet og har flere ganger utsatt hjemreisen. – Jeg er veldig takknemlig for å ha fått oppleve og tatt del i det arbeidet som Misjonsalliansen gjør, sier hun.  n MARIT KJØLBERG BJØRNSTAD

Ressurser til Kambodsja

norge. Misjonsalliansen leier ut totalt 20 leiligheter i sitt bygg i Sven Bruns gate. Ressurshuset er for unge, ofte studenter, som trenger et sted å bo og som samtidig ønsker å bli kjent med Misjonsalliansen. Flere av beboerne har vært volontører i Bolivia og Ecuador. Misjonsalliansen ønsker at utleiedriften skal ha en merverdi – både for organisasjonen og for de som bor i huset. Beboerne har noen samlinger i året, og de støtter for tiden arbeidet i Kambodsja. I desember arrangerte de konsert i Lille Camino i Storsalen med gruppa Humming People. Billettinntektene og salg av hjemmelaget mat ga 8000 kroner til arbeidet i Kambodsja.  n Oddmund Køhn

KONTROVERSIELL KURSHOLDER Vietnam. På

vegne av Misjonsalliansen oppfordrer Dr. Tri folk til å tenke selv. Det er et kontroversielt tema i kommunist-Vietnam.

«Vietnamesere blir fortalt hva de skal si og tenke offentlig. Det er vanskelig å reflektere når man aldri har blitt oppfordret til det. Fra skolealder blir barn lært opp til at lærerens ord er lov, kritisk tenkning er ikke verdsatt. Mennesker blir derfor redde for å heve røsten, de frykter «refs» fra myndighetene om de snakker ut fra egne følelser. For å sikre seg, sier folk derfor ikke hva de mener, og de ekte, menneskelige følelsene får ikke plass i det offentlige rom.» BALANSERER. Dette sier Le Dai Tri eller Dr. Tri som han også kalles. På vegne av Misjonsalliansen holder han kurs i landsbyutvikling og lokal deltakelse. Han er krass og direkte i sine beskrivelser, men han vet å balansere på linja slik at representantene fra myndighetene og lokalbefolkningen ikke blir støtt. NY LÆRDOM. Legen som ga opp sin

legegjerning fordi han mente han kunne utrette mer som kursholder i lokaldeltakelse, har forsamlingen i sin hule hånd. Han snakker om formelt og uformelt lederskap, om kvinner og rettigheter, fattigdom og minoritetsbefolkning. Forsamlingen er ivrig og ønsker å ta med den nye lærdommen tilbake til sine landsbyer.

SENSITIVE. – Jeg er fornøyd med kurset, sier Tran Thi Phoung Cham. Hun har en høy stilling i sin provins, Ben Tre, som manager for «Kultur- og sosialdepartementet for investering og planlegging». – Jeg forstår bedre hvordan man kan nå de målene man har satt seg og definere behovene som finnes, sier hun og smiler beskjedent når hun får spørsmålet om ikke det er litt kontroversielt det som blir sagt. – Kursholderen er innom mange temaer som er sensitive i Vietnam. Likevel har han så mye nyttig erfaring så både myndighetene og lokalbefolkningen har lært masse. GIR RESULTATER. Men et kurs er ikke mye verdt om en ikke ser resultater ved økt kunnskap og forståelse. Phoung er sosialarbeider og jobber for Misjonsalliansen. – Jeg ser tydelige resultater av kurset ved at befolkningen har fått nye lærdom. Lokalbefolkningen kjenner bedre sine roller og tar større ansvar. De får følelse av eierskap når de skjønner at prosjektene tilhører dem. Myndighetene tar selv i større grad initiativ og er blitt flinkere til å lytte til og ta lokalbefolkningen på alvor. På den måten jobber de ut fra hva lokalbefolkningen definerer som sine ønsker og behov.  n inger elise skauen


Nyheter

– Dette er et fagfelt som blir mer og mer aktuelt i samfunnet, og det er en plass å begynne når en ikke helt vet hva en vil studere, sier Ellen Katrine Sjursø. Fra høsten av vil Mediehøgskolen Gimlekollen tilby studier i Interkulturell kommunikasjon der hele første semester er lagt til Bolivia og Peru. – Dette er et fantastisk tilbud som vil gi studentene muligheter til å bygge kultur- og vennskap med mennesker i andre kulturer. Her kan man utvikle sine faglige interesser og ferdigheter

Foto: Privat

Foto: Privat

bolivia. I begynnelsen av desember var studenter fra Mediehøgskolen Gimlekollen på besøk i Misjonsalliansens prosjekter i La Paz for å skrive oppgaver i Interkulturell kommunikasjon.

Fikk 9000 for brudebuketten

i en spennende del av verden. Pensum vil komme til live på en helt annen måte når studiene gjennomføres mellom Andesfjellene i Peru og Bolivia, sier rektor Lars Dahle.  n Bjørn j. Sørheim-queseth

Norge. Ragnhild Annie Fuglseth loddet ut brudebuketten sin til inntekt for Misjonsalliansens arbeid i Kambodsja da hun giftet seg med Sigurd Andreas W. Haugen 6. august. – Vi hadde en loddbok på gavebordet. Bryllupsgjestene skrev seg opp og la penger i en boks. Så hadde vi trekning, forteller Ragnhild. Da kvelden var omme, hadde bukett, gaver og kollekt innbrakt 9000 kroner, som etter brudens ønske skulle gå til Misjonsalliansens prosjekter i Kambodsja. Og vinneren av brudebukettlotteriet – var Ragnhilds svigerfar!  n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Vil tenke nytt

Kina. Alle Misjonsalliansens partnere

Barnevennlig samfunn på Filippinene Filippinene. 76 pastorer fra ulike menigheter deltok da Misjonsalliansen

arrangerte sin årlige konferanse for sine samarbeidskirker på Filippinene. I år var temaet « Hvordan skape et barnevennlig samfunn», noe som gav pastorene litt å tenke på. – Jeg hadde nesten ikke hørt om barnevern og barns rettigheter før. Denne konferansen har gjort meg oppmerksom på lovene og myndighetenes politikk. Jeg ser at vi må ta dette alvorlig og gjøre noe med det internt i menigheten for å beskytte barna i vår kommune, sier Larry Esguerra, pastor i en av kirkene. – Jeg kommer til å ha et nytt fokus på barn og unge. Tidligere har jeg prioritert å gi tilbud til voksne. Generelt har vi oversett barna, sier menighetspastor gjennom 25 år, Ador Cruz.  n Hilde Bringedal

i prosjektene for landsbyutvikling har vært samlet til en årlig konferanse under banneret «Tenke nytt». Formålet har vært å skape en møteplass hvor prosjektpartnerne kan diskutere problemer og erfaringer. – Vi vil bedre kommunikasjonen mellom oss ved å bygge opp en felles forståelse spesielt med tanke på flerkulturell forståelse. Og dessuten prøve å modernisere perspektiv og tankesett på samfunnsutvikling, forteller prosjektleder Layn Liu, som var hovedmannen bak kursopplegget.  n HANNE LINE MATHISEN

#1/2011

Bolivia på timeplanen

21


22

Nyheter

#1/2011

FLERE FOTBALLKLUBBER I VIETNAM Vietnam. Stadig nye fotballklubber etableres ved Misjonsalliansens

samarbeidsskoler i Vietnam. Dette er et resultat av organisasjonens flerårige samarbeid med Norges Fotballforbund og Football for All. I et sykkelskur ved Misjonsalliansens

samarbeidsskole på øya Tan Than, har Tom Inge Engedahl og Roy Kenneth Torkildsen samlet en gjeng gymnastikklærere til kurs. De to representantene for Norges Fotballforbund og Football for

All underviser om fotball som metode for utvikling, om hvordan man kan organisere lokale klubber – og viktigheten av at alle barn skal få delta uansett bakgrunn, kjønn, etnisitet, funksjonshemninger eller hvor flinke de er.

8000 BARN. Et mål med kurset er også

å rekruttere fremtidige lagtrenere. For å starte organisert idrett er en avhengig av slike voksne til å lede aktivitetene. Så langt har arbeidet gitt gode resultater. – Da Football for All startet sitt arbeid i Vietnam, var det ingen registrerte klubber her for barn, sier Engedahl. – Nå har en registrert 8000 barn som er aktive i klubbene. Av disse er 4000 jenter.


Nyheter

SKAPER SAMHOLD. Men fotballen er ikke bare for moro skyld. Engedahl forteller at når barn spiller fotball, får de mer motivasjon for skolearbeid og frafallsprosenten går ned. Dessuten fremmer fotball evnen til å tenke samarbeid. – Man må hele tiden fokusere på lagspill. Dette er viktige elementer i alt arbeid med barn, sier Engedahl. – Foreldre og frivillige organiserer seg også. Dette er med på å skape samhold i samfunnet. GUDFAREN. En som lenge har vært

FOR ALLE. Football for All er et

prosjekt stiftet av de norske og vietnamesiske fotballforbundene med den hensikt å danne nye klubber og strukturer for lokalfotball. I 2008 inngikk prosjektet et samarbeid med Misjonsalliansen. Siden den gang har mange nye klubber blitt etablert ved organisasjonens samarbeidsskoler. Og arbeidet vokser. I løpet av 2011 planlegger Misjonsalliansen å opprette hele fem nye klubber.

opptatt av fotball som middel til utvikling i fattige land, er tidligere idrettsleder og president i Norges Fotballforbund Per Ravn Omdal. – Jeg er glad for det engasjementet NFF har hatt i Midtøsten, Afrika og Vietnam, sier han. – Et av hovedmålene er å hjelpe og motivere ledere til å fortsette utviklingen og rekrutteringen av kvinnelige fotballspillere på sitt hjemsted og videreføre den kunnskapen de har plukket opp. Representantene fra de ulike forbundene har også knyttet kontakter med hverandre, og håpet er at de vil samarbeide i større grad på tvers av nasjoner fremover. AKSEPT. – Vi får aksept for det

arbeidet vi gjør fordi vi tar oss av barna, det er legitimiteten vår i den 3. verden, sier Omdal. – Fotball er en enkel aktivitet å aktivisere barn på. Det har vært fantastisk moro å få lov til å være med på dette. Samtidig har det vært flott å få lov til å være med å fremme kvinnefotball og likestilling i aktivitetene våre.  n inger elise skauen

Verdas hivog aidsdag – 1. desember

Bolivia. På universitetsplassen utanfor

UMSA i La Paz, Bolivia, hadde ulike

organisasjonar satt opp stands for å markere at det var verdas hiv- og aidsdag. I eit telt var det mogleg å ta ein gratis hiv-test, og elles blei det delt ut brosjyrer og informasjonsmateriell om kva hiv er og korleis det smittar. Misjonsalliansen i Bolivia har eit prosjekt der dei arbeider med forebygging av hiv/aids. Mykje av arbeidet går på opplæring og informasjon omkring hiv/aids og korleis det smittar. Ein annan del av prosjektet er samarbeid og støtte til eit hiv/aids-senter på El Alto. Dette senteret delar mellom anna ut medisinar til hiv-positive og har eit laboratorium der dei analyserer hiv-testar. Det lev i dag 5221 personar som er registrert med hiv/aids i Bolivia. Av desse er seks av ti personar i alderen 15 til 34 år. Og 89 prosent av dei som er smitta, bur i fylka La Paz, Cochabamba og Santa Cruz. La Paz fylke har aleine registrert 894 personar med hiv/aids. I følgje helseministeren, Nila Heredia, tenkjer menn at det er meir mandig å ha seksuelle relasjonar utan å bruke beskyttelse, og mange påfører seg då hiv. Ein studie som er gjort, viser at det er vanleg at menn først blir smitta og deretter smittar kona eller partnaren sin. Og då er det også ein risiko for at borna blir født med hiv-viruset.  n Kilder: Avisene La Razon, 01.12.10 & Pagina

Siete, 31.11.10

#1/2011

– Nå har en registrert 8000 barn som er aktive i klubbene. Av disse er 4000 jenter.

23


24

tsjilinøtter

#1/2011

Av Trine Skjævestad Ask som studerer barnevernspedagogikk ved Høyskolen i Oslo. Høsten 2010 hadde hun to måneders praksis på Filippinene. Det var i løpet av denne tiden hun ville finne ut hvordan det var å bo på gata. Men bare for én natt. Trine jobber i Misjonsalliansen ved siden av studiene sine.

En natt på fortauet i M anila Filippinene. Det er natt i Manila, og jeg skal sove. Men i natt skal jeg ikke legge meg i den gode, myke senga mi. Jeg skal sove på en fortauskant ved en vei hvor lastebiler, brannbiler og taxier kjører forbi hele dagen og hele natta.

som er ni år gammel. Hun heter Liselle, og hun sover på dette fortauet hver eneste natt. Men denne natta sover hun ikke. Liselle passer på at jeg skal få sove. Det er mange mygg rundt oss, og hun vifter myggen bort fra ansiktet mitt med en pappbit. Hun synger en nattasang jeg aldri har hørt før. Det føles både godt og trist på én gang. Hun er veldig snill med meg, men er det ikke jeg som er voksen som heller burde passe på henne? Vi sover på et teppe laget av strå som ligger oppå en tynn treplate. Jeg kjenner at asfalten er hard å ligge på, og det begynner å gjøre vondt i kroppen. Ved siden av meg sover en familie med fire små barn. Et av barna er en liten baby. Babyen er veldig tynn og har ingen klær på kroppen som kan holde den farlige myggen unna. Jeg klarer

Ved siden av meg sitter en jente

ikke å la være å tenke på den lille guttens fremtid. Vil han sove på akkurat denne fortauskanten resten av sitt liv? Liselle fortsetter å synge stille og forsiktig, de samme sangene om og om igjen. Jeg lurer på hva hun bruker dagene og nettene til. Leker hun med vennene sine? Eller må hun jobbe for å få penger til mat? Tusenvis av barn og familier bor på gata i Manila hele livet. En av guttene som sover sammen med meg, har ikke sett familien sin på ti år, han vet ikke hvor de er. Det må være veldig rart. Det føles som at natta varer kjempelenge, men til slutt blir det morgen og jeg skal hjem. Jeg pakker sammen tingene mine, og det begynner å regne litt. Jeg skal hjem til frokost, og Liselle og hennes familie skal prøve så godt de kan å finne ly mot regnet. Verden er utrolig urettferdig.


Tsjilinøtter

1

#1/2011

Brett en papirlama!

2

3

4

Lag brettekanter!

5

Press sammen!

Dra midten ned!

6

7

8

9

10

11

12

13

14

15

16

17

18

19

Tsjilinøtter 1. Hva heter musikalen Tore Thomassen har skrevet? 2. Hvilke farger har Mateus på fotballdrakten sin? 3. Hva het lederen for Røde Khmer? Løsning forrige nummer.

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt Humming People’s nye album Live at Halden Prison

25

Live at Halden Prison

Humming PeoPle

1. Engasjer deg/Bli Fadder, Engasjer deg/Bli Frivillig/ Praksis i Sør-Amerika, Casa Alianza 2. My An og Hoa Loi 3. Papegøyenes sted 4. Cape Town 5. Over 50 poeng


26

Reportasjen

#1/2011 Ă&#x2DC;kt risavling.

Misjonsalliansens utsending i Kambodsja, Bente Iversen Foseide, viser fram risavling.


Reportasjen

Reportasjen

Kambodsja

Kambodsja mot nye mål For tusen år sidan var Kambodsja hovudsetet i den største sivilisasjonen i Søraust-Asia. På 1970-talet vart ein tredjedel av befolkninga drepne i eit brutalt massemord under Pol Pot. I dag er landet på veg til å gjenreise seg og nå FN sitt tusenårsmål.  > Tekst [ Bente Iversen Foseide ] og foto [ Knut Iversen Foseide ]

27


28

Reportasjen

#1/2011 Forboden. Intellektuelle, ingeniørar, legar, studentar og familiane deira vart brutalt myrda fordi Røde Khmer såg på dei som

potensielle truslar. Bildet viser fangane på torturfengslet S-21.

Kambodsja har vore på ei lang reise fra å ha vore hovudsete for det store indokinesiske Khmerkongeriket til å nesten verte utsletta under Pol Pot sine herjingar på 70-talet. Landet har framleis store sår etter det grusame folkemordet som tok livet av 1,7 millionar menneske og sette utviklinga sterkt tilbake. Røde Khmer tvang heile folket til å vere bønder etter ein jordbruksmodell frå 1000-talet. Pengeøkonomien vart avskaffa, religion vart forbode, fabrikkar, marknader og skular vart stengte. All industri og produksjon vart nasjonalisert og landbruket kollektivisert. Truslane frå Røde Khmer vart aldri heilt borte i tiåra etter 1979, men på 2000-talet har Kambodsja stort sett vore stabilt og fredeleg. Landet sin økonomi har vakse raskt dei siste åra. Tekstileksporten aukar, turismen veks og utanlandske investorar får større og større interesse i Kambodsja. Veksten i  risproduksjonen er høg, og landet er endeleg komme forbi nivået risproduksjonen var på i 1960.

Færre fattige, men større forskjellar. Den nasjonale fattigdomsgrensa har vorte dobla sidan byrjinga av 1990-talet og stadig færre lever under den. I følgje den siste rapporten frå FN sitt utviklingsprogram, UNDP, lever 27 % av menneska i Kambodsja under den absolutte fattigdomsgrensa. Sidan 2005 har ti provinsar komme seg ut av ekstrem fattigdom. Det gir håp om framgang og utvikling for resten av landet. Men den raske veksten har også si bakside. Skilnadene mellom overklassen og dei aller fattigaste har auka. Den fattigaste delen av befolkninga får ikkje vere med på landet si økonomiske vekst. Framleis er alt for mange i Kambodsja lenka til fattigdom. Provinsane i nord heng etter. Det er også høgare analfabetisme og færre skular i dei fattigaste provinsane. Det vert forklart med at det er færre lærarar som bur der. Dette kan igjen grunnast i  forfølginga av dei med utdanning under Pol Pot og frykten for å verte arrestert om ein var intellektuell.


Reportasjen

29

#1/2011 Angkor Wat. Den angkorske sivilisasjonen var utan sidestykke i si tid, med eit vatningssystem utvikla av ingeniørar frå Khmerriket. Angkor Wat kunne fø ein millionby på same tid som Paris og London berre var for landsbyar å rekne.

Kambodsja må nå fattigdomsmål. Styresmaktene har starta eigne utviklingsprogram for å redusere fattigdommen. I den nasjonale utviklingspolitiske planen for 2006–2010 står det at Kambodsjas utgangspunkt var «below ground zero». Det er ganske talande for at utviklinga er satt sterkt tilbake på grunn av krigen, samtidig er det ei viktig vedkjenning frå styresmaktene at dei sjølv må ta tak i eiga utvikling. Misjonsalliansen arbeider i samsvar med det nasjonale fattigdomsprogrammet som har FN sine tusenårsmål som ei rettesnor. Desse åtte måla vart vedtatt i FN i 2000 der alle verdsleiarane vart einige om eit nytt globalt partnarskap for å utrydde ekstrem fattigdom innan 2015. Kambodsja har formulert sine eigne tusenårsmål forma etter dei største utfordringane i  landet. Som eit av landa i verda som har flest ulykker der menneske blir skada eller drepne av landminer, har Kambodsja eit niande tusenårsmål om å rydde landminer og assistere offer for landminer. Den nyaste evalueringa frå FN sitt utviklingsprogram viser at Kambodsja ikkje er heilt i rute for å nå tusenårsmåla.

Når ein ser på det første og kanskje viktigaste målet, er talet på menneske som lever i ekstrem fattigdom i  ferd med å bli halvert. Likevel ser ein at mangelen på tilgang til reint vatn auka. Det same gjer ulikskapen mellom fattig og rik, noko som gjer at den relative fattigdomen ikkje reduserast. Målet om niårig grunnskuleutdanning er berre delvis oppnådd. 95 prosent av ungane har tilgang til barneskule, men berre 84 prosent fullfører, og ein altfor stor del av ungane mellom 6 til 14 år er utan skulegang. Ein positiv trend er at den skeive fordelinga mellom jenter og gutar på barneskulen er utjamna, og jentene ser ut til å ta igjen gutane. Målet om å redusere andelen kvinner som dør i  samanheng med svangerskap og fødsel med tre fjerdedelar, vil ikkje bli nådd. Kvinner føder færre barn, men alt for mange dør i samanheng med svangerskapet og fødselen. Heller ikkje målet om å sikre miljøvennleg berekraftig utvikling er oppnåeleg. Fleire har tilgang til reint vatn, men avskoging og overfiske øydelegg for berekraftig utvikling.  >


30

Reportasjen Ressurs. Mrs. Ruuth Jon redda familien med

#1/2011

bambusforretninga ho starta med eit lite lån frå Misjonsalliansen.

Lokalsamfunnsutvikling for å redusere

Som utviklingsaktør i landet er Misjonsalliansen sitt arbeid med på å bidra til at Kambodsja skal nå tusenårsmåla. Saman med samarbeidspartnarane våre arbeider vi innan fem sektorar for fattigdomsreduksjon og landsbyutvikling. Dei er mat og helse, jordbruk og inntektsauke, utdanning, demokrati- og samfunnsbygging. Vi ønskjer eit lokalt forankra arbeid der lokale leiarar sjølv har styringa i utviklingsarbeidet. Derfor samarbeider vi med lokalt baserte organisasjonar med menneske som sjølv kjem frå provinsane og landsbyane vi arbeider i. Gjennom den lokale partnarorganisasjonen kan dei sette i gang utviklingsprosjekt basert på eigne undersøkingar av behov og muligheiter i landsbyane. Hovudnæringsvegen for familiane som bur i  dei rurale strøka er jordbruk, og cirka 80 prosnet av bøndene i Kambodsja driv med risdyrking. Med opplæring om meir effektive teknikkar for å dyrke ris har vi erfart at avlingar har vorte fordobla. Gjennom mikrolån til fattige familiar ser vi at det er lite som skal til for å utløyse dei ressursane som fins i  andre menneske. Eit lån fungerer som ei starthjelp for at menneske sjølv hjelper seg ut av fattigdom ved å bruke dei evnene dei allereie har til å drive si eiga forretning. Små startlån gir inntektsbringjande arbeid, og jordbruksreform aukar avlingane og dermed inntektene. Slik er Misjonsalliansen sitt arbeid med på å arbeide mot tusenårsmålet om å halvere fattigdom og redusere svolt.

fattigdom.


Reportasjen

Fordobla risproduksjon. Bonden Mr. Au dobla risavlinga si i år med den nye risdyrkingsteknikken han lærte av Misjonsalliansen.

#1/2011

Møte med hjarteleg lærar i Love. Som nye utsendingar har vi no besøkt alle partnarorganisasjonane i  dei fire provinsane der Misjonsalliansen arbeider i  Kambodsja, men det er enda mange landsbyar vi ikkje har besøkt. Når vi kjører ut frå hovudstaden i  lag med staben, er det lett å sjå kontrasten i  landskapet som omringer oss. Borte er alle hotell, leiligheitskompleks og bygningsforsøk på skyskraparar. Eit grønt, frodig landskap med fruktbare rismarker openberrar seg. Langs vegane kjører oksekjerrer som vi kjenner igjen frå teikningane på veggen til 1000 år gamle Angkor Wat. Dei vert framleis flittig brukt av bønder i distriktet. Der kjører dei side om side med motorsyklane og firhjulstrekkarane. Ein av landsbyane vi besøker synast å vere enda meir isolert enn dei vi har vore i tidlegare. Den er omringa av store elver og har mindre areal med dyrka mark. Vi er i provinsen Prey Veng og besøker Misjonsalliansen sin lokale partnar Love Cambodia. Når vi er der, et vi lunsj i ein landsby med det romantiske, utypiske namnet Love. Landsbyen ligg ved Lake Love. Namnet vart gitt fordi kongen vart forelska i  ei jente frå denne landsbyen, kan Paulerk i  staben til Misjonsalliansen fortelje, og smilet hans avslører at han synest det er ei romantisk historie. Han kjører oss til barneskulen Kampong Sleng. Der møter vi rektor Srey Nat og tre andre lærarar. Han fortel at skulen var ny i  2008 og har 168 elevar. Skulen har fire klasserom og fire lærarar, inkludert han sjølv. Halvparten av ungane kjem om morgonen, og resten om ettermiddagen. Det er den einaste måten dei får plass til alle elevane på.  >

31


32

Reportasjen

#1/2011 Grønnsakshagen. Rektor Srey Nat jobbar engasjert for at fleire ungar skal

komme på skulen hans, og sunn skulelunsj frå grønsakhagen hjelper.

– Då skulen var ny, starta undervisninga kl. 7.00 om morgonen, men mange elevar gjekk heim allereie kl. 9.00. Vi bestemte oss for å gjere noko for å halde dei på skulen, seier rektor Nat. Lærarane tenkte at det hadde med mat å gjere. Ungane var svoltne og slitne fordi dei var underernærte. Det stemte at det var mange underernærte i landsbyen, og mange elevar gjekk heim fordi dei hadde diaré. Då bygde dei ein grønsakhage med støtte frå Misjonsalliansen, og det førte til betre næring for ungane. Dei fekk eit sunt måltid på skulen og vart friskare i magen og klarte å halde på konsentrasjonen lengre. Då vart fleire av ungane igjen på skulen. Vi blir mektig imponert over den initiativrike og kreative rektoren Srey Nat. Han har utdanning frå lærarskulen og frå faren. Han studerte på lærarskulen i  Phnom Penh før Røde Khmer. Under krigen kom han i fengsel men overlevde. – Under Røde Khmer regimet blei 90 prosent av alle lærarane og intellektuelle drept. Dei prøvde å

arrestere meg tre gonger, seier Nat med eit smil og viser korleis han hadde hendene i handjarn. Han er ei utruleg drivkraft for lokalsamfunnet og har mange idear for korleis han skal involvere foreldra meir i  vedlikehald av skulen og i  ungane sin skulegang. Slik blir enda fleire ungar i Kambodsja sikra grunnskuleutdanning. Leiken som aldri stilnar. På skulen Prey Ang Kuong

i same provins møter vi ei gruppe lærarar som er på skulen på fridagen sin, torsdag. Den mannlege lærargjengen som fniser veldig av at eg påpeikar at dei ikkje har kvinnelege lærarar på skulen, har bestemt seg for å samlast på skulen for å rydde søppel og gjere reint. Men det er inga undervisning. Likevel er det nokre smårollingar som lurer seg inn skuleporten. Det var da veldig kor ivrige dei er til å komme seg på skulen, tenker vi. I Noreg held dei fleste ungane seg heime og held dei populære fridagane heilage. Læraren forklarer årsaka til at ungane kjem på skulen.


Reportasjen

33

#1/2011 Populær skule. Ungane i landsbyen er henrykt over dei nye leikeapparata, og dei kjem til skulen sjølv når dei har fri.

– Skulen har fått splitter nye leikeapparat på leikeplassen, bygd av Misjonsalliansen sin partnar. Etter dei kom på plass, har leiken aldri stilna, smiler han og er tydelig fornøgd med ungane sin nye iver til å kom-

me på skulen. Med den nye leikeplassen har skulen vorte meir attraktiv for ungane i nabolaget som ikkje går på skulen. Håpet er at dei skal bidra til at enda fleire vil halde fram på skulen.   tsjili@misjonsalliansen.no

Kambodsjas status for tusenårsmåla i 2010 Måloppnåing

1. Utrydde ekstrem fattigdom og svolt Vil ikkje bli oppnådd 2. Sikre niårig grunnskuleutdanning for alle Kan bli oppnådd, men går sakte 3. Styrke kvinner og fremje likestilling Kan bli oppnådd, men går sakte 4. Redusere barnedødelegheit Kan bli oppnådd 5. Betre mødrehelse Vil ikkje bli oppnådd

6. Bekjempe hiv/aids, malaria og andre dødelege sjukdomar Kan bli oppnådd 7. Sikre miljøvenleg berekraftig utvikling Vil ikkje bli oppnådd 8. Byggje eit globalt partnarskap for utvikling Kan bli oppnådd med endringar 9. Rydding av landminer og assistanse til offer for landminer Kan bli oppnådd, men går sakte Kjelde: «Current status of Cambodian Millenium Development Goals» 19. september 2010, UNDP, Phnom Penh


34

Trender

av [ Bjørn j. Sørheim-Queseth ]

#1/2011

Supert åverve! Fra 2003 til 2011 har 93 personer blitt utnevnt til «Superververe» i Misjonsalliansen. Den ærefulle tittelen – og en gratis reise til et av prosjektlandene – fås ved at man verver 20 givere til organisasjonen*. Her gir fire superververe deg suksessoppskriften. 1. Hvorfor vervet du?  2. Hvordan gikk du frem?  3. Hva synes du om verv som en måte å hjelpe fattige mennesker på?

MARIA OTERHOLT PEERSEN (21), OSLO

>

1. Jeg har tidligere vært volontør i Bolivia i fem måneder. Det var for kort tid, så jeg ville verve for å få gratis tur tilbake dit. 2. Jeg maste på familie, venner og bekjente. Foreldrene mine fortalte også om det til sine kollegaer og venner. Står man på, går det i grunn veldig greit og fort. 3. Jeg syns det er en bra måte å hjelpe på. Man gir til samfunn som virkelig trenger det. De får mulighet til å forbedre og utvikle seg. Og jeg vet at de setter utrolig stor pris på hjelpen de får fra Misjonsalliansen og alle giverne! 

JOHN HJELDSBAKKEN (22), GJØVIK

1. Jeg ble fryktelig lei facebookchatten og tenkte; «Nei, skal man redde noen liv?» 2. Jeg spiller i bandet Humming People som har samarbeidet med Misjonsalliansen i rundt ett år. Etter at vi besøkte arbeidet i Kambodsja i februar 2010, har konsertene våre vært en kjempefin arena å fortelle litt om hva vi opplevde i Kambodsja, og hvor en- > kelt det er å hjelpe gjennom å være fadder. De fleste vi har vervet, er nok jenter som har sett på dette som en mulighet til å sjekke opp Christer, den kjekkeste i bandet. 3. Jeg liker den veldig godt! Barnet som støttes kan gå på skole fordi man støtter både barnet og skolen. Det kan drikke rent vann fordi man støtter både barnet og bygging av brønner og vannpumper. Og sånn fortsetter det … Man får på en måte et forhold til et barn, samtidig som man i samarbeid med de andre fadderne forandrer hele lokalsamfunnet. Sånn sett får «mitt fadderbarn» enda bedre muligheter – om du blir fadder til kameraten hans!


Trender

35

#1/2011

ÅSE-BRITT GODØ (23), BODØ

<

1. Fordi eg såg og opplevde hjelpa då eg var volontør i Bolivia, fekk det så tett innpå meg at eg kunne ikkje la vere å engasjere fleire til å hjelpe. I tillegg var det ei skikkelig gulrot at eg fekk billett tilbake til Bolivia, noko som førte til at eg var volontør i ein periode til. 2. Eg sendte mange mailar til venner i tillegg til at eg skreiv ein del om det på bloggen min. Eg trur folk vart rørt av at eg skreiv kva eg opplevde, og eg håper eg fekk fram litt av korleis eg følte å vere der blant dei som fekk hjelp frå givarar i Noreg. 3. Eg seier det til så og seie alle eg vervar: Det er ein genial måte å hjelpe folk på! I staden for å gi dei det dei treng rett opp i handa, får dei vere med på heile prosjektet, og det gjer at dei får mykje større verdi av det dei får hjelp til. Eg likar Misjonsalliansen sin måte å jobbe på!

LINDA BRAUT (20), NÆRBØ

<

1. Arbeidet Misjonsalliansen har på landbygda i Kambodsja, skoleprosjektene, virket veldig bra og spennende. Landet er under utvikling og trenger den støtten de kan få. Kambodsja har fått en spesiell plass i hjertet mitt - derfor ville jeg verve! 2. Jeg spurte venner og familie, snakket, forklarte og prøvde å selge landet så godt som mulig. Jeg har jo selv vært i Kambodsja, og det var lett og fortelle om kultur, historie osv, som gjorde at folk ville være med og støtte prosjektet Misjonsalliansen har. 3. Å verve er en utrolig bra måte å bidra til å bekjempe fattigdom! Folk bør bare bli Superververe! Du kommer inn på mange spennende samtaler med mennesker, du får hjelpe noen som trenger det, og i tillegg får du se arbeidet som skjer i et av landene. Alle ting er bare positive!

Superverver * Fra januar 2011 behøver du bare å verve 15.

Dette grunnet økningen i fadderkontigenten fra 200 til 230 kroner i måneden. Se ververegler på www. misjonsalliansen.no


36

Portrettet

#1/2011

Portrettet

Rådgiveren Nils-Tore Andersen er blitt pensjonist på ordentlig nå. Den tidligere generalsekretæren i Misjonsalliansen er redd for overgangen til den nye tilværelsen. Han har nemlig lett for å love for mye og frykter at framtiden kan bli travel.  > Tekst & foto [ Oddmund Køhn ]


Portrettet

37

#1/2011


38

Portrettet

#1/2011 > Kona Else er også redd. Ikke for de mange prekenoppdragene – men for at han skal snu opp-ned på hjemmet. Nils-Tore er nemlig en lidenskapelig hobbysnekker, og han kan godt finne på å rive ned vegger og sette opp nye. – Jeg liker oppussing, og jeg elsker verktøy. Samlingen inneholder det aller meste, tror jeg. Konas frykt er sikkert berettiget, forteller snekker-Andersen.

Nils-Tore Andersen sluttet som generalsekretær i Misjonsalliansen i 2006, men noen måneder senere ble han valgt til leder i Kirkerådet. Perioden som profilert leder av Den norske kirkes høyeste organ er over. Den tidligere redaktøren, forlagssjefen, informasjonssjefen, generalsekretæren og kirkerådslederen skal være pensjonist på heltid. Tro det den som vil … – Jeg står med begge bena godt plantet både i kirken og i organisasjonslivet, hevder han bestemt og fortsetter: – Jeg elsker Den norske kirke, og jeg bærer på en dyp kjærlighet til de kristne frivillige organisasjonene. Nils-Tore har hatt arbeidsplassen sin i  Misjonsselskapet, Indremisjonsselskapet og i  Misjonsalliansen. Interessen for ytremisjon ble vekket tidlig i ungdommen. – Det var en landsomfattende misjonsutstilling, Ut i  all verden, som skapte misjonsengasjementet hos meg, og det har vært en vesentlig del av livet mitt fram til i dag.

MISJONSMANN.

«En kirke uten misjonsperspektiv er ingen kristen kirke.»

KIRKELEDER. Også som leder av Kirkerådet har misjonsutfordringen vært viktig. Under Nils-Tore Andersens lederperiode var misjon hovedtema under et av de årlige kirkemøtene. – Jeg har flere ganger sagt på Kirkemøtet at det finnes ingen kirke uten misjon. i 2005, da tema for møtet var «En misjonerende kirke», trodde nok mange at det skulle bli en begrenset definisjon av misjon, at misjon skulle reduseres til religionsdialog. Det skjedde ikke. Vi fikk derimot et kraftfullt vedtak om misjonens plass i kirken. Andersen berømmer også de unge i kirken. Som kirke er vi en del av Guds misjon i denne verden. Gjennom troens liv i ord og handling skal vi bringe Kristus og hans kjærlighet til mennesker omkring oss. En kirke uten misjonsperspektiv er ingen kristen kirke. Kirke og misjon hører sammen. Tenk bare på hvordan dåpsbefaling og misjonsbefaling er knyttet sammen.

Kirkelandskapet i Norge er annerledes enn i andre land, og det er en fordel, mener han. – Vi har sterke organisasjoner som preger og påvirker kirken, og så lenge det er tilfelle, vil det ikke være aktuelt for Den norske kirke å ha sitt eget misjonsarbeid. INSPIRATOR. Da Nils-Tore Andersen ble generalsekre-

tær i Misjonsalliansen i 1989, kom han fra stillingen som informasjonsleder i Den norske Forleggerforening. En av hans forgjengere som generalsekretær i Misjonsalliansen var Josef Dahl, en betydningsfull og profilert leder av organisasjonen. – Jeg kom inn i en vekstorganisasjon. Misjonsalliansen var en liten organisasjon med sterke entusiaster, og jeg har mye å takke Josef Dahl for. Han var en fantastisk person; ikke påtrengende, men han var til stede når jeg trengte han. Da Nils-Tore begynte i Misjonsalliansen, var det seks ansatte på kontoret, og årsbudsjettet var på 35 millioner kroner. Den nye generalsekretæren mente at for å vokse måtte man gjøre Misjonsalliansen bedre kjent. Og det var nettopp det som skjedde. Misjonsalliansen ble en stadig tydeligere misjonsorganisasjon; inntektene økte, og arbeidet ute vokste. – Veksten hadde mye å gjøre med tiden vi levde i. Stadig flere ble engasjert i arbeidet vårt, og mennesker kunne støtte oss og være foreninger og støttegrupper på en uforpliktende måte. Vi var tydelige på fire punkter: Vi skulle være en diakonal misjonsorganisasjon, og vi skulle være økumeniske. Videre var vi fattigdomsorienterte, og vi skulle være kjent for lave administrasjonskostnader. Han tror også at respekten som Misjonsalliansen viser fattige mennesker og utstøtte grupper, appellerer til mennesker i dag og skaper tillit til arbeidet.  Vi i det rike Norge er ikke snille givere mens de fattige er ydmyke mottakere. Nei, vi er likeverdige. Vi er alle avhengige av både å gi og få. I misjonsarbeidet handler det ikke om veldedighet, men om rettferdighet. Misjonsalliansen har i alle år ønsket å løfte mennesker opp av fattigdom og til et liv i verdighet. Dette har han sett med egne øyne utallige ganger. Andersen har besøkt mange land, møtt mange mennesker, og han vedkjenner seg et spesielt kjærlighetsforhold til Bolivia. – Jeg har besøkt landet mange ganger, og de nasjonale medarbeiderne har mer enn én gang grepet hjertet mitt.  >

PÅVIRKER.


Portrettet

39

#1/2011


40

Portrettet

#1/2011

– Ja, men det var jo bare tøys, sier han og ler avvæpnende. – Vi diskuterte EU ved hver eneste lunsj, og til slutt sendte jeg ut en bulletin til alle ansatte, et slags nøytralt (?) dekret med gode råd før valget.

Foto: Hans-Tore Leithe

PREDIKANTEN. Nils-Tore Andersen har aldri lagt skjul

Respekt for kulturer. Nils-Tore Andersen har

besøkt prosjektlandene til Misjonsalliansen en rekke ganger. Her er han avbildet i forbindelse med et besøk til provinsen Yunnan i Kina i 1999.

Som generalsekretær har utfordringene vært mange. Han blir minnet på den gangen han måtte danse på 4000 meters høyde på El Alto. Jo … det stemmer vel det, sier han, og litt motvillig legger han til: Jeg druknet nærmest i favnen til en ganske ferm boliviansk kvinne. Det er tynn luft på 4000 meters høyde så jeg ble ganske sliten. Prinsesse Märtha Louise var tilskuer og hun trøstet meg så godt hun kunne etterpå. Det sies at Nils-Tore Andersen både var en «farsfigur» på kontoret og en tydelig sjef. «Skipper på skuta», har en av hans tidligere medarbeidere sagt. Han er ikke helt uenig.

Når jeg får spørsmål om hva slags rådgiver jeg er, svarer jeg med den gamle salmen «Jeg råde vil alle i … » – Skipper kan vel passe godt. Far var skipper og seilte utenriks, og jeg har selv mønstret på som dekksgutt i sommerferier da jeg var ungdom. Som leder i Misjonsalliansen ønsket jeg å gi mye frihet til medarbeiderne mine. Jeg var ikke detaljstyrende, men jeg ville vite hva som skjedde og være løpende orientert. Andersen må svare for seg vedrørende rykter om påvirkning av medarbeiderne før EU-valget i 1994.

på at Misjonsalliansen er en misjonsorganisasjon. – Misjonsalliansen bringer Kristus til mennesker, gjennom gode gjerninger og gjennom det talte ord. Det talte ord finner først og fremst sted i de nasjonale kirkene vi samarbeider med. Hvis vi ikke bruker ord, er vi heller ikke en diakonal organisasjon. For ord og gjerninger hører sammen, sier Nils-Tore Andersen og legger til: – Vi skal gå viselig fram. Jeg har i alle år møtt mennesker som ikke har nærkontakt med kirkelige miljøer, og jeg trenger jo ikke akkurat deise Jesus i ansiktet på dem. Nils-Tore Andersen har nylig fått trykket opp et lite antall visittkort, et svært lite antall. Else er en av de utvalgte som har fått kortet, som har bilde av Andersen selv og navn og tittel. I følge visittkortet har Nils-Tore tittelen Rådgiver. – Når jeg får spørsmål om hva slags rådgiver jeg er, svarer jeg med den gamle salmen «Jeg råde vil alle i ungdommens dage, at de dog i tide må tenke seg om», forteller pensjonisten. Joda, Nils-Tore Andersen er fremdeles predikant. Det har han vært i over 50 år. Sammen med Gunnar Prestegård stod han som ungdom i vekkelse i Drangedal i flere måneder. – Jeg preker og jeg skriver, blant annet har jeg en fast spalte i bladet Familien. Og så er jeg omreisende predikant. Det er ikke så mange igjen av oss lenger, sier han med et smil og avslører en liten hemmelighet: – Jeg har også vært sangevangelist. Det var i Drangedal, jeg stod med gitar og sang solo. Og jeg som ikke har sangstemme, humrer han. Selv om han fremdeles er omreisende predikant, vil han helst ikke lenger vekk enn at han rekker hjem til kona på Lørenskog hver kveld. – Jeg har reist fra meg når det gjelder utlandet, og så sant det er mulig, vil jeg helst hjem igjen om kvelden. ET GODT LIV. – Jeg har hatt et veldig spennende liv. Jeg har vel ikke hatt formell kompetanse til de ulike oppgavene, men jeg har vært privilegert. Alle jobbene mine har vært utfordrende og spennende, sier Nils-Tore. På spørsmålet om det er noe han ville gjort annerledes, svarer han: – Gjort annerledes? Jo, men er det noe vits i å tenke på det nå? Gjort er gjort og spist er spist. Jeg gidder ikke tenke på det. Til tross for medieoppstyr og perioder med store utfordringer har jeg alltid sovet godt om natta.  oddmund.kohn@misjonsalliansen.no


Til ettertanke

Vladimir, 8 år fra Bolivia, har skrevet denne bønnen: Jeg ønsker at pappaen min ikke skal drikke – og at brødrene mine ikke må være slemme, og jeg ber om at du passer på dem.

Quero que mi papa no

tome y que mis herma-

nos no seon malos y te pido que les cuides.

Preciso aprender a só ser! Musikk i norske medier er stort sett på engelsk og norsk. Det er faktisk ikke så ofte vi hører noe på andre språk. Gilberto Gil er en artist stort sett alle de 190 millioner brasilianere kjenner. De aller fleste nordmenn har aldri fått muligheten til å bli kjent med han, dessverre. Som så mange store artister er han vanskelig å plassere i bås. Hans musikk beveger seg over mange stilarter, men det er ikke tvil om at han er brasilianer. På 70-tallet skrev han en sang han kalte «Preciso aprender a só ser», som på godt norsk betyr noe slikt som «jeg trenger lære å bare være». Jesus er inne på noe av det samme i Joh. 15: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Jesus snakker om en relasjon; om å være, og han snakker om en tilstand. Og en slik tilstand betyr ikke stillstand. Jeg tror ikke det betyr passivitet, men dette bibelverset fokuserer på hva som er viktigst. For Jesu disipler er Kristusrelasjonen helt grunnleggende. Hverdagen for de fleste av oss blir gjerne i overkant hektisk. Vi har mye mer fritid enn generasjoner før oss, men vi har mye mindre tid. Kanskje det er flere enn Gilberto Gil som trenger «preciso aprender a só ser«? 

Vi ber for ansatte i Misjonsalliansen, både ute og her hjemme: Arnt H. Jerpstad, generalsekretær Jorunn L. Pedersen, resepsjonsansvarlig Jorunn Furuseth, giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsleder Trine Skjævestad Ask, giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-ansvarlig Karoline Kinn Hartvigsen og Tor Arne Hartvigsen på Filippinene Marit Kjølberg Bjørnstad og Per Olav Kjølberg Bjørnstad i Kina Torborg Fossan Steine og Magne Steine i Bolivia

av [ Jørgen Haug ] regionleder, Sør-Amerika. Jørgen Haug har nylig kommet tilbake fra en studiepermisjon i Brasil.

#1/2011

I 2008 ga SMM (Samarbeidsråd for menighet og misjon) sammen med IKO-forlaget ut en bok som fikk navnet Kjære vakre Gud. Boka er en samling med bønner og tegninger, skrevet og tegnet av barn i de landene der organisasjonene i SMM arbeider. Misjonsalliansen er en av disse organisasjonene, og i løpet av dette året vil vi dele noen bønner og tegninger med Tsjilis lesere.

41


42

Kommentar

#1/2011

Øyne som lyser håp Ecuador. Utenfor hovedkontoret til Misjonsalliansen i Ecuador lever hundretusener

av mennesker i en hverdag preget av fattigdom. Menn og kvinner, ungdommer og barn er fanget av denne hverdagen som gir få muligheter til å drømme om et bedre liv. Misjonsalliansen er blant støttespillerne som ønsker å gi muligheter. Vi skiller oss fra mange andre organisasjoner i området ved at vi ikke kommer med ferdige pakkeløsninger på hva vi ser de trenger, hva vi kan gjøre eller hva vi ønsker å oppnå. Det eneste vi gir er muligheter, så er det opp til de som bor i områdene å benytte muligheten. Selv må innbyggerne i lokalsamfunnet evaluere hva som er deres behov, hva de kan gjøre med disse og hva de ønsker å oppnå i sitt eget nabolag. Dette er en ganske vidtomfangende prosess hvor Misjonsalliansens arbeidere i hovedsak ønsker å stimulere, veilede og gå sammen med de lokale.

Foto: Bjørn j. sørheim-queseth

Grunnen til at jeg er stolt over denne muren er at jeg har truffet de som bygde den.

I nabolaget Monte Sinai står det en mur. Som leder for arbeidet i Ecuador er jeg veldig stolt over akkurat denne muren. Ikke stolt fordi den er veldig pen å se på, mange vil nok betegne den som direkte stygg; grå og stor uten murpuss eller maling. Arkitekturen er heller ikke noe å skryte av. Ingen finesser, murblokkene vitner ikke om profe-


sjonalitet, dog ser den rett ut både i lodd og vater. Selv har jeg ikke hatt noen personlig interesse i muren. Murer er ikke noe jeg brenner for. Grunnen til at jeg er stolt over denne muren, er at jeg har truffet de som bygde den. Jeg har sett tilfredsheten i øynene deres, jeg har kjent musklene i de såre hendene deres og jeg fikk være med å dele gleden av å ha nådd målet. En hel gjeng mødre hadde lenge vært bekymret for barna på den lokale skolen som ikke var lukket med mur. Dette førte nemlig til at lærerne ikke hadde kontroll på hvem som kom inn på skolen og heller ikke på om barn stakk av. Dermed definerte de sine behov, lagde en plan, søkte Misjonsalliansen om støtte og bygde opp muren. Det vil ikke være rett å si at alle kvinnene som var med på å bygge denne muren, gjorde det med like sterkt engasjement, de kunne vel godt tenkt seg at noen andre hadde gjort jobben. Men mange av kvinnene er oppriktig stolte og glade over å ha fått til noe de trodde var umulig: en tryggere hverdag for barna sine. For Misjonsalliansen sin del ser jeg et produkt av rette prosesser som gjør at lokalsamfunnet får akkurat det de trenger. Prosesser er ikke alltid like enkelt. F.eks ser vi dilemmaet de gangene lokalsamfunn ønsker å bygge skole. I 2009 presenterte lokalsamfunnet La Karolina underskrifter fra ca 600 foreldre som ikke hadde et godt skoletilbud til barna sine. I det vi går inn i 2011, fungerer skolen i utrangerte Unicef-telt

Prosessene må ta sin tid og gå sin gang slik at det endelige produktet blir et produkt av de lokales innsats. som foreldrene selv har fått tak i. På ingen måte en tilfredstillende skolekonstruksjon. Om Misjonsalliansen hadde gått rett inn og kjørt byggeprosessen kunne skolebygningene stå klare i løpet av få måneder. Likevel holder vi hardt på at prosessene må ta sin tid og gå sin gang slik at det endelige produktet blir et produkt av de lokales innsats. Kun en ting er bedre enn å se slitne, men glade øyne over å ha nådd et mål: øyne som lyser håp. Mennesker som får muligheten til å oppnå mål, muligheten til å tro på seg selv, muligheten til å se at de kan være med å endre lokalsamfunnet sitt de begynner å drømme og håpe på en bedre hverdag. Øyne fylt av håp er en god ting i en hverdag preget av fattigdom.

av [ Håkon Aandstad ] Direktør i Ecuador


Avs: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway

Vintergaven 2008

Vintergaven 2011 Gi din gave, og hjelp mennesker til en bedre hverdag!

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med ÂŤVintergaven 11Âť

Tsjili_0111  

Kambodsja: Lyse dager og bekmørk historie, Brasil: Nytt kapittel for Mateus, Portrettet: Snekker-Andersen, Trender: Supre ververe, Kommentar...