a product message image
{' '} {' '}
Limited time offer
SAVE % on your upgrade

Page 1

VILLAKS

nytt

Nr 2/2017

Norske Lakseelver 25 år Hva vet vi om laksen? Hva skjer i Vefsna?


Ragnhild Brennslett, styreleder ragnhild.brennslett@online.no tlf 91 59 78 75

Vidar Børretzen, nestleder, vidar.borretzen@gmail.com, tlf 97 98 83 54

Nils Pettersen, styremedlem Region Nord-Norge npett@me.com, tlf 93 22 58 18 Arne Nielsen, styremedlem Region Trøndelag arnniels@online.no, tlf 91 86 77 67 Erik Skjævesland, styremedlem Region Sør- og Østlandet eriksilverfox@gmail.com, tlf 911 91 596 Vidar Skiri, styremedlem Region Nordvestlandet viski@online.no, tlf 91 74 05 33 Gudbrand Gulsvik, styremedlem Norges Skogeierforbund gudbrand@gulsvik.no, tlf 91 17 45 11 Bodil Fjelltveit, styremedlem Norges Bondelag bodhildfjelltveit@gmail.com, tlf. 909 85 932

Administrasjonen Torfinn Evensen Generalsekretær torfinn@lakseelver.no tlf 45 02 16 37

Erik Sterud Fagsjef erik@lakseelver.no tlf 99 25 98 59

Ayna Heilong Prosjektleder (permisjon) ayna@lakseelver.no tlf 41 64 83 94

Pål Mugaas Prosjektleder kommunikasjon paal@lakseelver.no tlf 91 56 82 29

Vegard Heggem Prosjektleder vegard@aunan.no, tlf 92 26 14 14

Kontakt Postboks 9354 Grønland, 0135 Oslo Tlf: 22 05 48 70. post@lakseelver.no www.lakseelver.no Redaksjonen avsluttet 08.07.2017 Forsidefoto: Vilhelm Thilesen

2

Villaksnytt Nr 2/2017

I løpet av 25 år har Norske Lakseelver vært en viktig pådriver for å utvikle forvaltningen av villaks og sjøørret. Det lokale engasjementet og den lokale kunnskapen som rettighetshavere og ansatte i elvene har bidratt med, har vært helt avgjørende for denne positive utviklingen. Sammen med sportsfiskere, miljøforvalting og forskningsmiljøer har vi etablert et godt grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning av laks og sjøørret. Elver har blitt friskmeldt etter sur nedbør og Gyro, og lokalt tilpassede fiskeregler har sikret bærekraftig fiske av villaks i elvene. Vi har mye å være stolte over, og her vil jeg trekke fram det gode samarbeidet i organisasjonen som en av de viktigste suksesskriteriene. Deling av kunnskap og erfaring er helt avgjørende for at vi alle skal kunne gjøre en best mulig jobb til beste for fiskeressursen, sportsfiskere og rettighetshavere. Det pågående arbeidet med å utvikle en felles forvaltningsportal for lakseelvene på nett vil løfte oss et viktig skritt videre for å synliggjøre laksen og laksefiske. Denne vil fremheve de flotte lakseelvene og deres særpreg på en moderne og tilgjengelig måte, og sikre rekruttering til laksefiske i Norge. En slik felles portal vil romme sentral informasjon om bestandsstatus, fiskemuligheter, fiskeregler, fangstrapporter, forskningsrapporter fra elva og mye mer. I tillegg vil elvelagene kunne vise fram de mange tiltakene og aktivitetene de gjennomfører for at fisken og fiskerne skal trives i elva. På den måten bidrar vi til at formålet i lakseloven blir oppfylt.

Foto: Norske Lakseelver

Styret

Leder

– for mer liv i elva

En samlet lokal villaksforvaltning og framtidshåp

Hvordan vil framtidas villaksforvalt­ ning se ut om nye 25 år? Vi må tørre å tenke framover, og ha hårete, men realistiske mål: Nye forskningsmetoder gjør at vi har bedre oversikt over innsiget av laks til elvene, sportsfiskerne kan kjøpe fiskekort digitalt i alle elvene og rapporterer fangsten inn på en felles nasjonal fangstdatabase, sjølaksefiskerne bidrar til overvåkingsdata (forskningsfangst), mens det tradisjonelle garn- og notfisket er begrenset til noen få visningsanlegg. Oppdrettsanleggene har kommet over i lukkede anlegg i sjø og på land.

Følgelig har luseproblemet kommet ned på et naturlig lavt nivå som ikke reduserer det høstbare overskuddet av laks og sjøørret. All oppdrettslaks er merket ved at fettfinnen er fjernet, og snutemerket gjør at den kan spores tilbake til ansvarlig selskap/eier. Som følge av dette har innsiget av villaks til elven doblet seg og kvalitets­ normen for villaks blir endelig oppfylt i alle våre elver. Dette nyter oppdrettsindustrien godt av, og de livskraftige villaksbestandene fungere som en miljøindikator for en industri som i gamle dager (år 2017) hadde et svært frynsete miljørykte både nasjonalt og internasjonalt. Nå er de livskraftige lakseelvene selve miljøgarantien disse selskapene bruker overfor et stadig mer miljøbevist marked over hele verden. Revisjon av gamle vassdragskonsesjoner har også ført til bedre vannføring for laksen i regulerte elver, og sammen med tiltak for å bedre gyte- og oppvekstområdene i elvene, er fangstene i disse elvene like bra som før kraftutbyggingen. Verdiskapingen av laksefiske langs de mange elvedalene har tredoblet seg og det er blitt en selvfølge at den lokale ordføreren åpner laksefisket med brask og bram, til stor jubel fra lokale og tilreisende fiskere i alle aldre. Og både Statsminister og Konge nevner villaksen i sine nyttårstaler som et bevis på at Norge har blitt en moderne nasjon som har lyktes i sitt grønne skifte, der næring og miljø kan leve side om side ... Torfinn Evensen Generalsekretær


Foto: Earl Steel /flickr.

Rømt oppdrettslaks gir færre storlaks Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen.

Ensjøvintringene fra Imsa har blitt betraktelig mindre. Mer kunnskap om endringer i havet er nødvendig.

Miljømessige endringer påvirker livshistorien til laks Gjennomsnittslengden hos kjønnsmoden ensjøvinterlaks i Imsa har sunket fra 63 cm til 54 cm for laks som vandret ut fra 1976 til 2010. Samtidig har fiskenes kondisjonsfaktor også blitt redusert.

Smånytt

Totalt har dette medført en vektreduksjon på 40 prosent, fra gjennomsnittlig 2,0 kg til 1,2 kg. I perioden ble det også satt ut oppdrettet Imsa-smolt fra 1981. Disse har vist en tilsvarende størrelsesreduksjon, hvilket tyder på at endringen skyldes forhold i havet, og ikke forhold i elva, før fiskene vandret ut. Det viser funnene til Nina Jonsson og Bror Jonsson ved NINA. Alder ved kjønnsmodning hos villaks og utsatt oppdrettslaks av Imsa-stammen har også variert i samme periode. På 1970- og 1980-tallet var det en blanding av en- og to-sjøvinterfisk. Andelen to-sjøvinterlaks forsvant gradvis mot tusenårsskifte, men fra 2004 økte igjen andelen

Har fulgt fisken i Driva i 40 år Nå oppsummeres 40 års overvåking av laks og sjøørret i Drivavassdraget. Ungfiskundersøkelser fra 1977 og fram til nå viser at parasitten Gyrodactylus salaris ga en dramatisk nedgang i tettheten av laksunger, og det er få eller ingen tegn til økt tetthet 40 år senere.

2-sjøvinter laks brått, og har økt siden. For laks som vandret ut i 2010, var andelen to-sjø-vinterlaks mellom 70 og 80 prosent. Forandringen har således vært dramatisk, og kan sannsynligvis ikke knyttes til den lille økningen i vanntemperatur som har vært i Norskehavet i samme periode. Økningen i temperatur i Norskehavet har vært på under 1°C i perioden, hvilket skulle ha liten innvirkning på fiskenes metabolisme. Mer sannsynlig skyldes endringene i laksens livshistorie, storskala endringer i næringsnettet i Nord-Atlanteren med redusert tilgang på planktonkrepsdyr. Planktonkrepsdyr er laksens hovednæring første sommer i havet. – Den observerte reduksjonen i vekst første sommer sees også hos laks fra andre elver fra Sør-Norge, slik som Drammenselva og Figgjo, men ikke hos laks fra Midt-Norge eller Nord-Norge, som antakelig på postsmoltstadiet har hovedutbredelsen lengre nord enn den sør-norske laksen. Samme reduksjon i vekst hos post-smolt som hos laks fra Imsa sees også hos laks fra elver fra lengre sør i Europa, både fra områder med og uten lakseoppdrett. Vi tror derfor ikke lakselus er den viktigste årsaken til reduksjonen, som er så stor som 40 prosent i vekt hos grilse i Imsa, utdyper Johnson til Villaksnytt.

Rømt laks ødelegger de fantastiske villaksstammene våre. Her en 17 kilos storlaks fra Drammenselva.

Villaks med mye genetisk påvirkning fra oppdrettslaks har en annen alder og størrelse når den blir kjønnsmoden enn villaks som har mindre oppdrettslaks i slekta. Det fører blant annet til at det blir færre storlaks i elvene. Dette viser en nylig publisert studie i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Ecology & Evolution, som forskere ved NINA har utført sammen med Rådgivende Biologer, Uni Research, Veterinærinstituttet og Natural Resources Institute i Finland. – Studien vår dokumenterer at villaks som er mye genetisk påvirket av oppdrettslaks har en annen alder og størrelse når den blir kjønnsmoden og går opp i elven for å gyte, sammenlignet med villaks som er mindre påvirket av oppdrettslaks. Dette er studert i eksperimenter, men aldri før målt i naturlige bestander. Vi viser blant annet at dette fører til færre storlaks i elvene, sier forsker Geir H. Bolstad i NINA som har ledet studiet. Kilde: Nina

Villaksnytt Nr 2/2017

3


Kraftig øking i over­ våkingen av lakselus Foto: Norske Lakseelver

Havforskningsinstituttet intensiverer luseovervåkningen i sommer.

Smoltslepet i Drammen

4

Villaksnytt Nr 2/2017

Mer gyte- og oppvekstareal i Vassbygdelvi Høsten 2016 fikk E-CO Energi tillatelse av NVE til å gjennomføre flere miljøtiltak i Vassbygdelvi i Aurland kommune. Det vil gi ca 2000 kvadratmeter gyte- og oppvekstareal for sjøørret og laks. Arbeidet startet rett før jul i 2016. Nedstrøms FV 50 brua i Vassbygdi er det en stor flomslette med flere sideløp som er koblet bort fra hovedelva. Etter en grundig kartlegging sammen med LFI UNI Miljø i Bergen og i dialog med grunneierne er det lagt frem tet forslag for å åpne opp og gjøre sideløpene aktive også ved

lav vannføring. Erfaringene med åpning av sideløpene kombinert med tilrettelegging av de fysiske forholdne er positive. Spesielt for sjøørreten vil dette arealet være attraktivt, og det blir spennende å følge med utover sommeren hvordan koloniseringen av fisk, bunndyr og vannvegetasjon forløper. Det korteste sideløpet, som er ca 200 meter langt, er snart ferdig. Arbeidet med det andre sideløpet lengre ned mot Vassbygdvannet er også i rute og vil bli gjort ferdig i løpet av januar 2017. Kilde: E-Co

Fisker ulovlig etter sjøørret Sjøørreten er utsatt for tjuvfiske. Samtlige ulovlige garn som Statens naturoppsyn har tatt opp fram til mai var satt med tanke på å fange sjøørret. Oppsynet i perioden fram til mai har foregått på strekningen fra og med Hordaland til og med Oslofjorden. Det har resultert i 14 inndratte garn og 5 beslag. På samme tid i fjor var tallene Foto: Stortinget/Terje Heiestad

På grunn av minskende salinitet i Oslofjorden har Mattilsynet konkludert med økt smittefare av Gyrodactylus salaris fra Drammensvassdraget og til andre elver i fjorden. Kultiveringsarbeidet med utsett av smolt ble derfor stoppet, men det ble gitt tillatelse til slep av smolt i 2017. Det ble gjennomført ett vellykket slep med to nøter og til sammen 120 000 smolt i begynnelsen av mai. Smolten ble sluppet i sydenden av Langøya mellom Holmestrand og Horten, etter at den først hadde stått i nøtene der ett par døgn.

En gravemaskin gjør susen når elva skal åpnes.

Smånytt

Det nye trafikklyssystemet for oppdrettsindustrien skal i gang fra høsten, selv om fiskeriministeren har vedtatt at «rødt» ikke skal få reduksjon av produksjonen som resultat, slik det opprinnelig er vedtatt av Stortinget. I den forbindelse er overvåkingen av lakselus kraftig øket og er i år større enn noen sinne. Målet er å finne ut hvor stort smittepress utvandrende smolt er utsatt for. –Trålingen vil i 2017 omfatte seks fjorder fra Boknafjorden til Altafjorden. Nytt av i år er det at vi også skal prøve å spore smolten tilbake til hvilken elv den kommer frå, sier Ørjan Karlsen som leder det nasjonale overvåkingsprogrammet for lakselus, til HIs nettsider. Havforskningsinstituttets modeller for lusespredning vil samtidig bli korrigert mot den fysiske overvåkingen. I tillegg til laksesmolten under utvandringsperioden, vil HI undersøke sjøørreten i fjordene gjennom hele sommeren. Kilde: IMR

henholdsvis 17 og 3. Umerkete garn blir inndratt. Hvis gjerningsmannen er kjent, blir garnet beslaglagt og forholdet anmeldt. Tallene viser at ulovlig fiske stadig er et stort problem. Så langt er det spesielt fisket etter sjøørreten som bekymrer Miljødirektoratets feltpersonell i Statens naturoppsyn (SNO).

Sp vil fjerne konsesjonen for lukka anlegg til sjøs Leder av Nærings­komiteen på Stortinget, Geir Pollestad, er positiv til å fjerne konsesjonene på lukka anlegg. – Så lenge det er snakk om lukkede anlegg vil ikke miljø­ belastningen være et element i dette, mener Nærings­ komiteens leder Geir Pollestad i et intervju med ilaks.


Foto: Trygve Poppe

Villaksnytt retter I saken om revisjoner i forrige utgave, hadde det sneket seg inn en feil i bildeteksten om vannføringsregimet i Lærdalselva. Vi skrev at det i perioder av året var en minstevannføringa på 100m3 – noe som selvsagt ikke er tilfelle. Dette var hentet direkte fra Revisjonsrapporten om Lærdalselva, men det er altså feil i rapporten. Vi takker Lærdal Elveeierlag som gjorde både oss og Miljødirektoratet oppmerksomme på feilen. Minstemålet til sjøørret og sjørøye må økes, mener VRL. Her en sjørøye fra Finnmark.

Et nytt tverrfaglig prosjekt skal utvikle mer miljøvennlig flomsikring. Fokus vil være på habitatforhold i vassdrag, våtmark og myr, sammen med bunndyr og fisk i vassdrag. Det skal samles inn data fra litteraturen og fra vassdragene Nausta, Flåmselva, Aurlandselva og Storelva i Gulen. Uni Miljø Research står bak undersøkelsen.

21 mill. til kunnskapsplattform Norges Forskningsråd lyser ut inntil 21 millioner kroner til en kunnskapsplattform for å få mer kunnskap om livsbetingelsene for vill atlantisk laks i sjøfasen. Dette er en fellesutlysning mellom programmene MILJØFORSK, MARINFORSK og HAVBRUK. Følgende punkter liste som spesielt interessante. • Hvor befinner laksen seg i de ulike livsstadiene på kysten og i havet? • Hvilke fysiske og biologiske forhold utsettes laksen for i løpet av sjøfasen, og hvordan påvirkes disse av andre arter og økosystemendringer, inkludert klimaendringer? • Hvordan er fødetilgangen der laksen tilbringer sin marine fase? Hvordan endrer denne seg gjennom døgnet, gjennom året og mellom år? • Hvordan påvirkes laksen av predasjon i fjorder, på kysten og i havet? • Hvordan varierer ulike dødelighetsfaktorer mellom år, og i et lengre tidsperspektiv? • Tas laks i signifikante mengder som bifangst i pelagiske fiskerier?

Forvaltningsforslag for sjøørret og -røye VRL foreslår at det innføres et minstemål på sjøørret og -røye på 40 cm i hele landet og at det innføres et lokalt tilpasset maksimumsmål. Minstemål for fiske etter sjøørret og sjørøye i både ferskvann og sjøen er i dag 30 cm i Nord-Norge (unntatt Tanavassdraget, der det er 25 cm), og 35 centimeter i resten av landet. Ensidig bruk av minstemål vil over tid ha konsekvenser for bestandene ved at gytebestanden domineres av de aller yngste individene. Dette kan ha en destabiliserende effekt på bestandene, redusere genetisk diversitet og skape seleksjon i retning tidligere kjønnsmodning og lavere vekst. Kombinert bruk av minste- og maksimumsmål er bedre ved at beskatningen fordeles bedre mellom ulike størrelsesgrupper, og bestanden kan bli bestående av fisk av mer varierende størrelse og en større andel av stor (og ettertraktet) fisk. Store hunner antas å ha en større betydning for bestandsveksten enn liten fisk, fordi de produserer flere egg og ofte

Smånytt

Skal forske på miljøvennlig flomsikring

større egg av potensielt bedre kvalitet. En måte å beskytte disse på er å innføre maksimumsstørrelser. Fordi fisket på sjøørret og sjørøye til dels er bestandsrettet (i vassdragene) og til dels et fiske på blandede bestander (i sjøen), og bestandene har svært ulik størrelsessammensetning, er det utfordrende å lage nasjonale regler som er treffsikre. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning foreslår et nasjonalt minstemål for sjøørret og sjørøye på 40 cm for hele landet. I noen bestander vil svært få individer bli større enn det foreslåtte minstemålet på 40 cm, og slike bestander vil dermed i liten grad beskattes. Samtidig anbefaler de at det etableres maksimumsmål, men at maksimumsmålene må tilpasses de ulike bestandene. Reguleringer av den totale beskatningen av sjørøye og sjøørret bør i tillegg foregå på regionalt og lokalt nivå. Kilde VRL - Status for Norske Laksebestander i 2016.

Finner fremmed fisk med vannprøver

En vanndråpe kan være nok til å gi svar på hva som finnes i elva.

Nå holder det med noen vannprøver for å finne ut om det svømmer fremmede fiskearter i norske innsjøer. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har testet bruk av miljø-DNA med stor suksess i flere innsjøer rundt Trondheim og på Hardangervidda. Metoden er dessverre foreløpig ikke mulig å benytte for å avsløre om det er rømt oppdrettslaks i et vassdrag, sier forskningssjef Ketil Hindar til Villaksnytt.

Villaksnytt Nr 2/2017

5


S TAT US FO R N O RS K E L A KS E B E S TA N D E R : Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

Forskerne vet ikke alt om laksen, men de vet veldig mye. Her er det Tor Egil Holmedal fra Etneelvo Elveeigarlag som studerer bilder av laks i fella i elva. Er det oppdrettslaks, skal den avlives umidelbart.

Hva vet vi om villaksen?

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning publiserer årlig en rapport over statusen for norske laksebestander. Vi presenterer her et redigert sammendrag av rapporten som ble publisert i april 2017.

I

2015 ble det rapportert fanget 162 700 laks i sjøen og elvene, med samlet vekt 583 tonn. I tillegg ble 25 400 laks (86 tonn) rapportert gjenutsatt. Av laksen som ble fanget under sportsfiske i elvene, ble 19 prosent gjenutsatt. Antallet gjenutsatt laks i 2015 var det høyeste noen gang registrert.

6

Villaksnytt Nr 2/2017

Antallet villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge som gytelaks (innsiget) er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). Innsiget var mer enn halvert fra 1983-1986 til 2012- 2015 (55 prosent reduksjon). Innsiget ble beregnet til ca. 522 000 villaks i 2015, inkludert de som ble fanget i fiske. Både innsiget

og fangsten var større i 2015 enn i 2014 (innsig på 475 000 laks og fangst av 145 200 laks i 2014). Det er i hovedsak innsiget av smålaks (< 3 kg) som er redusert. Innsiget av smålaks til Norge har avtatt jevnt fra høye nivå midt på 1980-tallet, med unntak av en økning rundt år 2000.


1 200 000 1 000 000 Innsig kyst 800 000 600 000 Elveinnsig 400 000 200 000 Gytere 0

1985

1990

1995

2000

2005

2010

2015

Figur 1. Beregnet antall villaks som årlig har kommet tilbake fra havet til kysten av Norge (innsiget, svart heltrukket linje), antall villaks som har kommet til elvene (rød stiplet linje, det vil si antallet som er igjen etter beskatning i sjøen) og antall villaks som er igjen til gytebestandene etter beskatning (grønn heltrukket linje, det vil si antallet som er igjen etter beskatning i sjøen og elvene) i perioden 1983-2015.

Laksens overlevelse i sjøen I store deler av laksens utbredelsesområde har det vært en lavere overlevelse av laks i sjøen de siste 20-25 årene sammenlignet med på 1970- og 1980-tallet. Resultater fra Drammenselva og Imsa viste at

Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

Smålaks har normalt bestått av fisk som har vært ett år i sjøen (ensjøvinterlaks), men i perioden 2007-2015 bestod 13-29 prosent av smålaksen av fisk som hadde vært lengre i sjøen. Dette innebærer at innsiget av ensjøvinterlaks i årene etter 2006 er enda lavere enn det beregningene av smålaksinnsiget antyder. Det har ikke vært noen endring i innsiget av mellomlaks og storlaks for landet sett under ett siden 1980-tallet. Utviklingen i lakseinnsiget er forskjellig mellom regioner. Utviklingen siden 1989, da drivgarnsfisket stanset, viser en nedgang i det totale innsiget til Midt-Norge og Vest-Norge (ikkesignifikant til Vest-Norge) og ingen endring i Sør-Norge og Nord-Norge (uten Tanavassdraget). Innsiget av smålaks har blitt signifikant redusert i alle regioner unntatt i Sør-Norge. Innsiget av mellom- og storlaks har økt i Sør-Norge, men ikke endret seg signifikant i resten av landet. Tanavassdraget har hatt en negativ utvikling av lakseinnsiget sammenlignet med resten av Nord-Norge, og i de senere år har innsiget vært på ca. 40 prosent av innsiget i 1989

Figur 2. Andelen (%) av de vurderte laksebestandene som ble gitt vurdering 1 forvaltningsmålet er nådd, 2 fare for at forvaltningsmålet ikke er nådd, 3 sannsynlig at forvaltningsmålet ikke er nådd og forvaltningsmålet langt fra nådd, basert på perioden 2006-2009, perioden 2012-2015, samt på gytebestandsmål for 2015 alene.

Undersøkelse av fisk fanget i oppgagsfella i Etne. All fisk i vassdraget sjekkes for å sile ut rømt oppdrettslaks.

smolten som gikk ut i 2006-2008 hadde spesielt dårlig overlevelse. Dataserien fra Drammenselva er ikke videreført etter dette. Overlevelsen har bedret seg noe for smolt som gikk ut fra Imsa etter 2008, men overlevelsen er fortsatt lav. Fra og med 2006 har overlevelsen for tosjøvinterlaks fra Imsa vært lik eller større enn for ensjøvinterlaks, noe som kan tyde på at en del laks har utsatt kjønnsmodningen ett år. Det er behov for nye overvåkingsvassdrag som fanger opp variasjonen som finnes i sjøoverlevelse langs norskekysten.

Oppnåelse av gytebestandsmål, ­beskatning og bestandsstatus Vitenskapsrådet vurderte oppnåelse av gytebestandsmål og beskatning i 186 laksebestander for 2012-2015. Forvaltningsmålet for en bestand er nådd når det i gjennomsnitt for de fire siste årene var minst 75 prosent sannsynlighet for at gytebestandsmålet var nådd. For hver bestand ble det vurdert om det var et høstbart overskudd. Høstbart overskudd er totalinnsiget minus gytebestandsmålet (beregnes som prosent av innsiget).

Villaksnytt Nr 2/2017

7


Figur 5. Andel bestander med ulik bestandsstatus (fra svært god til svært dårlig) for årene 20102015. Bestandsstatusen er vurdert ut fra om bestandene nådde gytebestandsmålene og hadde normale høstbare overskudd. Klassifiseringen er bygd på samme system som vurdering av gytebestandsmål og høstingspotensial i kvalitetsnorm for villaks. Antallet bestander som inngår i analysen hvert år varierer mellom 181 og 192.

Forvaltningsmålene for perioden 20122015 var nådd eller sannsynligvis nådd for 87 prosent av vurderte bestander, når vi tar vi hensyn til usikkerheten, både i målene og i vurderingen av måloppnåelse (figur 2). Dette er det beste resultatet som er oppnådd siden vitenskapsrådet gjorde første vurdering i 2009 (figur 2). Det har vært en klar forbedring i oppnåelsen av forvaltningsmålene fra perioden 2006-2009 til perioden 2012-2015, med en markant økning i antall og andel bestander der forvaltningsmålet var nådd, og en reduksjon i antall og andel bestander der forvaltningsmålet sannsynligvis eller sikkert ikke var nådd (figur 2). Mindre beskatning Bedringen skyldes strengere reguleringer av fiske som har redusert beskatningen, samt bedring av innsiget av mellom- og storlaks til Sør-Norge og Vest-Norge, særlig i 2011 og 2012. I 1983-1988 ble mer enn 60 prosent av laksen som kom fra havet til norskekysten (innsiget) fanget i sjøen. Da drivgarnsfisket ble forbudt fra 1989 sank beskatningen. På 2000-tallet fortsatte reduksjonen i sjøbeskatningen, og i 2015 ble 14 prosent av innsiget fanget i sjøen. Andelen av innsiget fanget i elvene ble redusert fra 2011. I 2015 ble 29 prosent av innsiget til kysten fanget i elvene. Beskatningen av laksen som kom opp i elvene har også blitt betydelig redusert fra 1983-88 til 2015. Fram til 2005 ble gjennomsnittlig 47 prosent av laksen som kom opp i elvene avlivet, mens i 2014 og 2015 ble på henholdsvis 30 og 34 prosent avlivet. Det er imidlertid betydelig

8

Villaksnytt Nr 2/2017

variasjon mellom vassdrag, og en rekke vassdrag har svært lav beskatning, og mange vassdrag har blitt stengt for fiske etter 1982. Redusert beskatning har medført at antallet laks som gyter i elvene har økt de senere årene. I 2015 var det trolig flere gytefisk totalt i elvene enn noen gang siden beregningene startet i 1983 (figur 1). Andelen av lakseinnsiget som var igjen til gytebestandene etter fisket var mindre enn 20prosent da drivgarnfisket foregikk (1983-88). Andelen økte til over 30 prosent i perioden 1989-99. I 2014 og 2015 hadde andelen økt ytterligere, til 58 prosent. Bestandsstatus kan klassifiseres som god bare når gytebestandsmålet er nådd etter normal høsting av bestanden. Når en bestand ikke har et normalt høstbart overskudd tyder dette på at lokale eller regionale menneskeskapte faktorer har påvirket dem negativt. En bestand som når gytebestandsmålet, men hvor høstingen er opphørt fordi det ikke er åpnet for fiske, eller er svært liten på grunn av strenge restriksjoner på fiske, har ikke god status. Klassifiseringen av bestandsstatus er den samme som brukes i vurdering etter kvalitetsnormen. Bare 56 prosent av bestandene hadde god eller svært god bestandsstatus i 2015 (figur 5). Nord-Norge og Sør-Norge hadde størst andel bestander med god eller svært god status i 2015, og Midt-Norge hadde minst andel bestander med god eller svært god status. Midt-Norge er regionen som generelt har hatt dårligst bestandsstatus de siste fem årene.

÷

Disse elvene har fått dårligere status hos VRL i 2017 enn det de hadde i 2016.

Elv 2016 2017 Glomma l l Lierelva l l Skiensvassdraget l l Håelva l l Dirdalselva l l Vikedalselva l l Flåmselva l l Fortunselva l l Nausta l l Ørstaelva l l Fetvassdraget l l Korsbrekkelva l l Tressa l l Søya l l Salsvassdraget l l Reipåga l l Beiarelva l l Laukhelle l l

+

Disse elvene har fått oppgradert status fra 2016 til 2017.

Børselv Laggo Alta Reisa Roksdalsvassdraget Olden Gaula i SF Lone

l l l l l l l l

l l l l l l l l

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra sju universiteter og institutt) er personlig oppnevnt, og ikke som representanter for institusjonene der de er ansatt.

Fakta

S TAT US FO R N O RS K E L A KS E B E S TA N D E R :


Høy overlevelse etter gjenutsetting Overlevelse etter gjenutsetting er undersøkt ved å radiomerke laks i flere elver rundt Nord-atlanteren. Totalt sett overlevde 93 % av laksen etter gjenutsetting. / Eva B. Thorstad, Norsk institutt for naturforskning (NINA)

I

Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen.

fjor ble hver femte laks gjenutsatt under sportsfiske i norske elver. Dette er en mye lavere andel enn i de fleste andre land. I Canada ble for eksempel 65 prosent av laksen gjenutsatt, og i Skottland 90 prosent. Det er derfor viktig å undersøke hvordan det går med laksen som gjenutsettes. Forskere fra flere land, inkludert Norge, radiomerket over 500 laks under gjenutsetting i ulike elver, og laksens overlevelse etter gjenutsetting ble undersøkt. Totalt sett overlevde 93 prosent av laksen etter gjenutsetting. Forskjell på fangstmetodene Aller høyest var overlevelsen for laks som var fanget med flue (96 prosent). Overlevelsen var lavere for laks fanget med mark, reke, spinner, wobbler og sluk. Det må understrekes at måten det fiskes på med de ulike redskapene trolig er viktig, og vi har lite kunnskap om effekter av markfiske slik det foregår i Norge. Data fra norske undersøkelser tyder på at fangst med sluk ikke medfører større dødelighet etter gjenutsetting enn fangst med flue, i motsetning til resultatene fra andre land. Erfaring viktig Tiden laksen ble kjørt på stang, fra de bet på til de ble landet, var generelt lengre jo større laksen var. Fiskens størrelse, eller hvor lenge de ble kjørt, påvirket ikke dødeligheten etter gjenutsetting. Økt vanntemperatur medførte høyere dødelighet, men det var først opp mot 20 grader i vannet at overlevelsen sank under 90 prosent. Deltakerne i undersøkelsen var erfarne fiskere. Høy overlevelse etter gjenutsetting forutsetter at fisket utføres på en forsvarlig måte. Gode råd om hvordan gjenutsetting bør gjøres finnes på Norske lakseelver sine nettsider.

Håndteres laksen riktig, overlever den gjenutsetting. Her er det en storlaks fra Bolstadelva som slippes tilbake.

Villaksnytt Nr 2/2017

9


Norske Lakseelver 25 år

Historisk tilbakeblikk Fra starten i 1992, har det skjedd mye både organisatorisk og for villaksen i Norge. Gamle problemer er nedkjempet, mens nye har oppstått. Tidligere daglig leder, Finn Erlend Ødegaard, var sentral i arbeidet fra 1995 til 2008, og gir her sine betraktinger om tiden. / Finn Erlend Ødegård

N

orske Lakseelver ble stiftet på Stjørdal 6. juni 1992. Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund tok et felles initiativ til etableringen av en egen elveeierorganisasjon på slutten av 1980-tallet. Det ble i 1991 nedsatt et interimstyre for Norske Lakseelver hvor Steinar Storelv, ansatt i Norges Bondelag, fungerte som sekretær. Knut Svinsås Loe, organisasjonssjef i Sør-Trøndelag Bondelag, reiste rundt i ulike deler av landet og hadde møter med elveierlag for å skaffe oppslutning om Norske Lakseelver. Ved oppstart hadde Norske Lakseelver 45 elveeierlag som medlemmer. Bjørnulf Kristiansen, fagsjef i Norges Bondelag og John Frøseth, skogeier med fiskerett i Gaula og styremedlem i Norges Skogeierforbund, var begge sentrale i arbeidet med å få den nye organisasjonen opp på beina. Bjørn Moe fra Suldal var med i Norges Bondelags utvalg for naturforvaltning og var aktivt med fra starten i planleggingen av Norske Lakseelver. Økonomien ble sikret ved at Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund hver betalte et årlig beløp på kr. 50 000 de første tre årene. Bjørn Kristensen fra Norges Skogeierforbund ble leid inn som lagets første sekretær på halv stilling og kontorsted var hos Norges Bondelag. Det første styret hadde følgende sammensetning: Bjørn Moe fra Suldalslågen (leder), Ola P. Hobbelstad fra Drammenselva (nestleder), Tom Riise-Hansen fra Namsen, Aage Wold fra Måna, Lyon Holthen fra Alta, John Frøseth fra Norges

10

Villaksnytt Nr 2/2017

Finn Erlend Ødegaard ble ansatt som organisasjonenes sekretær i 1995.

Skogeierforbund og Tor Nymo fra Norges Bondelag. Avvikling av drivgarn og ny lov Det var to viktige saker som ledet fram til etableringen av Norske Lakseelver. Det ene var avviklingen av drivgarnfisket i 1989 og det andre var ny lov om laksefisk og innlandsfisk fra 1991. Drivgarnfisket var ikke knyttet til grunneierretten og førte til en betydelig overbeskatning av laksebestandene. Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag hadde arbeidet aktivt siden 1970-tallet for et forbud mot dette fisket. Sjølaksefiskerne hadde allerede i 1946 etablert sin landsdekkende organisasjon, Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag, med

sekretariat hos Norges Bondelag fra 1980. Elveeierne manglet et tydelig talerør på nasjonalt plan. Dette stod i misforhold til at laksen bidro til større verdiskaping i elvene gjennom sportsfiske og turisme. Det ble på slutten av 1960-tallet etablert en paraplyorganisasjon for elveeierne, Norges Elveeierlag, men laget fikk for få medlemmer og ble nedlagt. Dersom man lyktes med et forbud mot drivgarnfiske var man overbevist om at det ville bli nok laks både til sjølaksefiskerne og elveeierne. Med økt fisketurisme i laksevassdragene ville grunnlaget for en egen elveeierorganisasjon være tilstede. Lov om laksefiske og innlandsfiske fra 1964 ble revidert og erstattet med lov om laksefisk og innlandsfisk i 1991. Den nye loven medførte store endringer. Ordningen med regionale laksestyrer som fylkestingene hadde oppnevnt ble avviklet. Det var nå fylkesmennene og fiskeforvalterne som utøvde den regionale laksemyndigheten. Mens sjølaksefiskerne og sportsfiskerne ved Norges Jeger- og Fiskerforbund var godt organisert på fylkesnivå, hadde elveeierne behov for å samordne seg. Den nye lov om laksefisk og innlandsfisk fra 1991 hadde en ny bestemmelse som påla fiskerettshaverne et ansvar for å organisere elveeierlag og utarbeide driftsplaner. Dette gav grunnlag for å styrke organiseringen i lakseelvene. Fra «laksehalliker» til forvaltere Jeg startet som daglig leder i Norske Lakseelver i januar 1995. Det var imidlertid


25 år

Årsmøtet i Norske Lakseelver samlet ved Drammenselvas bredd på vårparten 2016.

ikke økonomisk grunnlag for å arbeide på heltid for organisasjonen. Gjennom en samarbeidsavtale med Norges Bondelag fikk vi ordnet det slik at jeg bistod med arbeid på utmarksområdet, herunder være sekretær for Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag. Dette fungerte fint da det på den tiden ikke var noen konflikt mellom de to rettighetshaverorganisasjonene for elvefiske og sjølaksefiske. Johannes Skorstad, som hadde vært leder for Noregs Grunneigar- og Sjølaksefiskarlag siden midten av 1980-tallet, hadde støttet etableringen av Norske Lakseelver og hadde et godt samarbeid med Bjørn Moe. Norske Lakseelver måtte kjempe for elveeiernes rett til å forvalte laksen og utvikle fisketurisme. Laksestyrene og de lokale jeger- og fiskerforeningene som leide opp fiskeretter i elvene hadde stor innflytelse på forvaltningen av laksefiske i Norge. Det ble av mange oppfattet som risikabelt at elveeierlagene nå skulle bestemme mer gjennom driftsplanbasert forvaltning. I tillegg var mange kritiske til at grunneierne skulle utvikle reiselivsprodukter rettet mot laksefiskere. Dette ble oppfattet som en trussel mot allmennhetens adgang til å fiske laks i elvene. De som leide opp fiskeretter for å

tilby tilrettelagt sportsfiske ble på denne tiden kalt “laksehalliker”. Med Torbjørn Berntsen som miljøvernminister i perioden 1990 – 1997 og Børre Pettersen som statssekretær i Miljøverndepartementet 1991–94 og som leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund i perioden 1989–91 og 1994–2000, var den politiske agendaen kritisk til grunneierstyrt forvaltning. For at elveeierne skulle få økt ansvar for å forvalte laksen i vassdragene, var det viktig at grunneierorganisasjonene sto samlet. Her bidro sjølaksefiskerne med viktig støtte. Norske Lakseelver hadde fra starten av observatørstatus i NASCO, som er den internasjonale organisasjonen under konvensjonen om bevaring av laks i det nordlige Atlanterhavet. Internasjonalt samarbeid var viktig for å sikre Norges interesser knyttet til villaksen. Norske Lakseelver støttet aktivt islendingen Orri Vigfusson i arbeidet med å kjøpe fri laks av færøyske fiskebåtredere på oppvekstområdene i Atlanterhavet. I starten bidro Miljøverndepartementet til dette oppkjøpet ved å øke prisen på fisketrygdavgiften med kr. 40,-. Senere sa departementet opp avtalen mens prisen på fisketrygden ble uendret.

Villaksutvalget og gyrokamp Som en konsekvens av den vanskelige situasjonen villaksen befant seg i, noe som ble bekreftet av en jevn nedgang i laksefangstene fram til bunnåret 1997, ble Villaksutvalget oppnevnt 18. juli 1997 med Georg Fredrik Rieber-Mohn som leder. Else-Beth Stamer Wahl, fiskerettshaver i Gaula i Sunnfjord, representerte Norske Lakseelver i utvalget. Villaksutvalget gjorde en grundig gjennomgang av årsakene til nedgangen i de norske villaksbestandene og la fram forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen i en utredning som ble lagt fram i mars 1999. Et av forslagene var å opprette nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Trusselen fra oppdrettsnæringa med rømming og lakselus var kjent på 1990-tallet, men fikk paradoksalt ikke større oppmerksomhet av Villaksutvalget. Den vitenskapelige dokumentasjonen av trusselen og skadene knyttet til rømming og lakselus tiltok og førte til at dette ble en av de største kampsakene for å bevare villaksen etter årtusenskiftet. Ved siden av å kjempe for økte bevilgninger til kalking av laksevassdrag og modernisering av konsesjonsvilkårene for vassdragsregulanter var kampen mot

Villaksnytt Nr 2/2017

11


I 2016 hadde Norske Lakseelver 85 medlemselver. Organisasjonen har vokst gjennom en målrettet styring de siste årene.

lakseparasitten gyro en svært viktig sak. Aage Wold var som nestleder med på å utarbeide handlingsplanen for tiltak mot parasitten Gyrodactylus salaris i 1996. Det kom en rekke tilbakeslag utover 1990-tallet. På grunn av betydelig motstand mot å behandle vassdrag med et giftstoff for å bli kvitt parasitten, skulle det brukes minst mulig rotenon. Dette bidro til at flere rotenonbehandlinger mislyktes. Signadalselva i Skibotn, Steinkjervassdraget og Rauma hadde mislykkede behandlinger. I tillegg spredde parasitten seg til selveste Lærdalselva i 1996. Stor skepsis mot å bruke rotenon, flere mislykkede behandlinger og spredning til et nytt vassdrag gjorde at Miljøverndepartementet hadde minimal vilje til å bruke penger på gyrobekjempelse. På slutten av 1990-tallet ble det kun brukt penger på overvåking av lakseparasitten. Aage Wold tok over som styreleder på årsmøtet i 2000. Som grunneier til elva Måna, som ble gyrosmittet i 1985, hadde Aage Wold god kjennskap til hvor dramatisk konsekvensene ble for laksestammene i gyrosmitta vassdrag. Med sitt brennende engasjement og store pågangsmot bidro han til at bekjempelsesaktiviteten fikk et kraftig løft utover på 2000-tallet. Holdningen snudde da Villaksutvalget anbefalte fortsatt bruk av rotenon som bekjempelsesstrategi. Med

12

Villaksnytt Nr 2/2017

Stortingets behandling av Villaksutvalgets forslag kom øremerkede midler over Statsbudsjettet. I 2003 kunne endelig den første rotenonbehandlingen med ny og forbedret metode gjennomføres i Ranavassdraget. Siden er det gjennomført rotenonbehandling av vassdrag og innsjøer i Vefsnregionen og det er bygget fiskesperre i Driva. Det er en stor bragd at man har klart å finne en metode som fjerner parasitten fra vassdragene og at man fikk politikerne med på å skaffe nok midler tilveie. Norske Lakseelver har sin del av æren for at dette arbeidet har lyktes. Kamp for styrket lokal forvaltning Siden Norske Lakseelver ble etablert var det problemer knyttet til at elveeierne var for dårlig organisert. Ofte var en stor andel av fiskerettshaverne ikke medlemmer i laget. Dette førte til at det ble vanskelig å kreve inn stor nok kontingent til å gjennomføre nødvendige forvaltningsoppgaver i elvene og lagene kunne ikke vedta fiskeregler som var bindende for alle fiskerettshaverne på den lakseførende strekningen. Dårlig organisering førte også til at elveeierlagenes evne til å betale kontingent til Norske Lakseelver var begrenset. Alle grunneierorganisasjonene hadde et prinsipielt standpunkt om at organisering i grunneierlag skulle være frivillig. Det

var kun i helt spesielle situasjoner at tvang kunne rettferdiggjøres. At hver grunneier sto fritt til å bestemme hva som var best for sin eiendom var et viktig prinsipp som man ønsket å beskytte. Norske Lakseelver så etter hvert at dette prinsippet sto i veien for en grunneierstyrt forvaltning av laksevassdragene. For at elveierlagene skulle ta rollen som ansvarlige forvaltningsorgan måtte alle fiskerettshavere være med. I mars 2006 vedtok årsmøtet at Norske Lakseelver skulle arbeide for en lovendring som pålegger fiskerettshavere å organisere seg i elveeierlag som dekker hele den lakseførende strekningen i vassdraget. Kravet skulle ikke omfatte økonomisk utnyttelse av fiskeretten og små vassdrag skulle holdes utenfor. Vedtaket var omstridt og fikk motstand fra Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Senere sluttet disse to grunneierorganisasjonene seg til kravet om pliktig organisering og lovendringen ble vedtatt av Stortinget i desember 2012. Fang og slipp Et sportsfiske hvor fiskeren frivillig setter tilbake lovlig fanget fisk var svært uvanlig i Norge fram til årtusenskiftet. Men fang og slipp var da allerede blitt vanlig i andre land med atlantisk laks. Norske sportsfiskere som reiste til utlandet på fiskeferier fikk erfaring med fang og slipp og


25 år

Møter mellom elveeiere og forvaltere langs elvebredden har hele tiden vært en viktig del av Norske Lakseelvers arbeid. Her fra Alta i 2007.

Lytt til lokale kjentmenn. Her er det møte mellom elveeiere i Ogna, en del av Steinkjervassdraget, som nå er åpnet igjen etter 34 år med gyrosmitte, og administrasjonen i Norske Lakseelver.

begynte å praktisere dette også hjemme. I mange land oppfordret myndighetene sportsfiskerne til å sette tilbake fisk på grunn av nedgang i laksebestandene. Det ble en stor og opphetet debatt om den nye fiskemetoden i Norge. Mange pekte på at dette brøt med høstingstradisjonen som de norske jakt- og fisketradisjonene var tuftet på, og ønsket derfor å forby fang og slipp. Disse fikk støtte fra dyrevernorganisasjonene som mente dette var dyreplageri som ikke kunne forsvares all den tid fisken ikke skulle brukes til menneskemat. Også i Norske Lakseelver var det delte meninger om fang og slipp. Men da Landbruks- og Matdepartementet i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd, uttrykte at bruk av fang

og slipp var meget betenkelig og at de ville ta en gjennomgang av rammene for dette, våknet organisasjonen. Styret fattet i februar 2003 et vedtak hvor de gikk imot et generelt forbud mot praktisering av fiskemetoden fang og slipp. Elveeierlagene måtte kunne innføre kvoter og rettet fiske med aktiv bruk av gjenutsetting. Dette var en nødvendig forutsetning for å kunne utvikle et attraktivt og tilrettelagt sportsfiske. Direktoratet for naturforvaltning mente også at gjenutsetting av fisk måtte kunne brukes i reguleringene av fiske i laksevassdragene. I de nye fiskeforskriftene som ble vedtatt i 2008, var det i flere elver fastsatt regler om døgnkvoter og rettet fiske etter ønske fra elveeierlagene. Dette skjedde i gjensidig forståelse om at det

var tillatt å sette tilbake fisk når dette skjedde på forsvarlig vis. Situasjonen tilspisset seg da Mattilsynet gikk ut i media samtidig som fiskesesongen startet våren 2008 og sa at gjenutsetting av fisk var forbudt i Norge. Norske Lakseelver tok da raskt kontakt med Fiskeridepartementet og krevde en avklaring. Etter at Fiskeridepartementet fastslo at det ikke fantes et slikt forbud i den gjeldende dyrevernloven kunne sportsfiske i elvene fortsette som planlagt. Spørsmålet kom opp igjen på nytt da Stortingets vedtok lov om dyrevelferd i juni 2009. Etter merknader fra Næringskomiteen tillater også den nye loven fang og slipp. Norske Lakseelver sto ganske alene om å forsvare gjenutsetting av fisk i vassdrag som et forvaltningstiltak i disse årene. Et forbud ville vært katastrofalt for utviklingen av sportsfiske og fisketurismen i Norge. Veien videre I perioden februar 2001 til august 2002 fikk jeg permisjon fra Norske Lakseelver for å jobbe i Miljøverndepartementet med villaks. Hovedoppgaven var å bidra i arbeidet med stortingsproposisjon om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. I permisjonstiden ble Stian Stensland ansatt som daglig leder. Stian Stensland tok tak i arbeidsoppgavene med stor iver og bidro til at organisasjonen ble mer synlig i media. Da jeg kom tilbake fra departementet i 2002 satte organisasjonen mer fokus på å utvikle fisketurisme i laksevassdragene. Norske Lakseelver lagde i 2005 en prosjektsøknad for «Håndplukket laksefiske». Prosjektet ble styrt av Innovasjon Norge hvor jeg ble leid inn som prosjektleder i 25 % stilling. I august 2008 sluttet jeg i Norske Lakseelver og begynte i Norges Bondelag hvor jeg fortsatt er ansatt. Med dette var min tid som daglig leder i Norske Lakseelver over. Torfinn Evensen ble ansatt etter meg og har bidratt til å gi Norske Lakseelver et stort løft med flere ansatte. Det har vært interessant å arbeide for villaksen og elveeierne i disse årene. Jeg har møtt mange dyktige og engasjerte mennesker som har gjort inntrykk. Jeg vil gratulere Norske Lakseelver med 25-års jubileum og gleder meg til å følge organisasjonen videre.

Villaksnytt Nr 2/2017

13


Foto: Vilhelm Thiilesen

Nåværende styreleder, Ragnhild Brennslett, kommer fra Rana (bildet), men ellers har styrelederne kommet fra Suldalslågen (Bjørn Moe), Måna (Aage Wold) og Lakselva i Porsanger (Nils Pettersen).

Lakselederne

Det har vært fire markante ledere i Norske Lakseelver siden 1992. Villaksnytt har bedt dem om å fortelle litt om arbeidet de har vært med på gjennom årene. Foto: Privat

Bjørn Moe Leder 1992–2000 Hva var det som gjorde at du ble enga­ sjert i villaksforvaltning og villakspoli­ tikk? – hvilken sak fra din elv? Eg er fødd og oppvaksen på garden Mo i Sandsbygda like ved sida av elva Suldalslågen. Slik fekk eg tidleg kontakt med laksefiskemiljøet, og interessa for laksen vart skapt. Eg vart vald inn i styret i Suldal Elveigarlag på 1970 talet,  i den tida då Suldal kommune  stod framfor Nord Europa si største kraftutbygging,  Ulla Førre. Etter kvart vart eg   formann i laget. Her var det mykje å gripa tak i. Ein kamp for å  få

14

Villaksnytt Nr 2/2017

Suldal Elveigarlag til å ha ei rolle i dei ulike fora som la grunnlag for at Suldalslågen også etter kraftutbygginga skulle vera ei god lakseelv. Det skulle takast 65% av vatnet vekk frå elva. Suldal Elveigarlag oppnådde etter kvart verta ein viktig part i dette arbeidet, og vart lytta til. Ei viktig sak var og å finansiere, og byggje, eit moderande klekkjeri som skulle produsere laksungar som kunne kompensere for reduksjon av laksestamma knytt til kraftutbygginga. Hva var de viktigste sakene under din periode som styreleder? Viktigaste var å etablera organisasjonen


25 år

Hva er du mest fornøyd med? Å vera med på førebu og etablera/stifta Norske Lakseelvar. Hvilken betydning har NL hatt for villaksen og elveeierlagene? NL har hatt utrulig stor verdi for å samla elveigarlaga og gi dei den rette status i forvaltnings systemet. Gi elveigarane den rette sjølvkjensle, og  synleggjere for elveigarane sjølve og resten av samfunnet den viktige rolla og ansvaret  ein har som elveigar. Hva tenker du om framtiden for villaksen? På tross av alle truslane laksen må leva med, har eg tru på ei fortsatt framtid. Alle miljøorganisasjonane kan opptre i samla flokk og leggja større press på politikarane som sit med nøkkelen til framtida. Det dreier seg dessverre mykje om politikk, og ein får håpa at dei styrande tek såpass til fornuft og innser at me ikkje kan  «kjøpa tilbake» miljøet i framtida om ein tyner det  for langt nå. I eit jubileumsskriv må det framhevast to viktige personar: Brynjulf Kristiansen NB og Bjørn  Kristensen i Norges Skogeigarforbund. Dei skal ha stor ære for at me har Norske Lakseelver i dag. Finn Erlend Ødegård gjorde som dagleg leiar i si tid i lag med styret, eit stort arbeid  med å forme organisasjonen og la den få den rette plass i forvaltning systemet. I tillegg eit godt arbeid for å utvikle næringa, og vise kva potensiale elveigarane har i ressursen sin.

Aage Wold

Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

Norske Lakseelver. Eg vart vald inn i Bondelaget sitt «Utvalg for naturforvaltning» i 1989. I kjølvatnet av det starta førebuing og oppbygging av organisasjonen,  fram til den vart stifta i 1992. Etter det brukte ein mykje tid og krefter på å koma på plass i dei rette fora, og vinna  tillit for å tala elveigarane og laksen si sak.  Særleg viktig var det på det politiske plan som Miljøverndepartementet, og ikkje minst i forhold til Direktoratet for naturforvaltning.

Leder 2000-2010 Hva var det som gjorde at du ble enga­ sjert i villaksforvaltning og villakspoli­ tikk ? – hvilken sak fra din elv? I mi barne- og ungdomstid var det i heimbygda Måndalen få fritidstilbod for den oppveksande slekt, men friluftsliv, jakt og fiske hadde vi rikeleg tilgang til. Og ettersom eg vaks opp ved bredden til Måna den gongen ho var ei rimeleg god aure- og smålakselv, var det ikkje so rart at interessa for elvefisket tidleg blei vekt. Den gongen var fisket i Måna nærast lovlaust. Kven som helst kunne rusle til elva med fiskestonga si, utan å spørje og utan å betale ei krone. I 1960-åra tok eg difor initiativ til og fekk skipa Måna elveeigarlag, der eg med eit kortare opphald har site som leiar heilt til i dag. Det fantastiske fisket i mange elver i Romsdalen og på Sunnmøre i 1960 -70 åra fortalde meg at her låg ein stor ressurs som var altfor dårleg utnytta av rettigheitshavarane. Og då tilbakegangen kom dei neste ti-åra, til dels av menneskeskapte årsaker, sakna eg ein sterk landsdekkande organisasjon som kunne tale vår og villaksens sak. Difor engasjerte eg meg i stiftinga av NL, der eg sterkt understreka at det var viktig for suksessen at vi også fekk med dei mange små og mellomstore lakseelvene. Delvis som talsmann for desse kom eg med i styret frå starten av. Hva var de viktigste sakene under din periode som styreleder ? Mange av dei store, tunge sakene vi starta på i Bjørn Moes leiartid, måtte vidareførast i min periode. I utgangspunktet var, og er, NL ein næringsorganisasjon, men problem med sure vassdrag, gyro, lakselus og rømt oppdrettsfisk gjorde at vi også i mi leiartid brukte store ressursar på biologiske og økologiske problem. Å få politikarar og myndigheiter til å forstå faresignala og handle deretter, var ein seig og tidkrevjande prosess. For å lykkast, eller i det minste komme vidare, i denne kampen, var det nødvendig å få politikarane til å sjå verdien av elvefisket, både den økonomiske for heile bygdesamfunn og den rekreasjonsmes-

sige for store folkegrupper. Det kravde mange møte og diskusjonar. For å få større gjennomslagskraft såg eg klårt fordelen ved å ha eit godt forhold til og samarbeid med sportsfiskarane, først og fremst representert ved Norges Jeger- og Fiskerforbund. Spesielt i startfasen av NL, var det litt tilspissa frontar mellom NJFF og oss, og for meg var det viktig å endre dette, til nytte og glede for begge partar. Ved sida av alle desse oppgåvene var det viktig å jobbe bevisst for at NL skulle bli den store, seriøse og innflytelsrike interesseorganisasjonen i villaksforvaltninga, ein organisasjon myndigheiter og politikarar tok på alvor, spurde til råds og lytta til. Dette arbeidet har vel pågått meir eller mindre heilt frå starten, då vi blei møtt med både skepsis og kritikk, og fram til i dag når ingen sentral politisk gruppering eller myndigheit tør halde oss utanfor i store, viktige villaksspørsmål. I alle fall la eg sterk vekt på dette i mi leiartid. Hva er du mest fornøyd med? Somme store oppgåver som eg brukte utruleg mykje tid og energi på, er framleis uløyste. Eg tenkjer på oppdrettsrelaterte problem, som lakselus og rømming/genblanding. Men eg trur nok at arbeidet vårt trass alt har hatt ein viss verknad, slik at både myndigheitene og folk flest i dag er meir opptekne av problema enn før. Det vi derimot lykkast med, var å få til ein vesentleg auke av bevilgningane til gyrobekjemping og å halde oppe bevilgningane til kalking. Der førde vi saman

Villaksnytt Nr 2/2017

15


Hvilken betydning har NL hatt for villaksen og elveeierlagene ? I den kritiske situasjon villaksen er i i dag, og med eit styresett der marknadskreftene og pengane i den grad styrer utviklinga, er sterke organisasjonar som talar villaksens sak, heilt naudsynt. Utan NL og NJFF ville situasjonen utan tvil vore endå verre enn han er, og utsiktene til betring endå dårlegare. Og eg kan ikkje tru anna enn at dei mange utspel, idear, forslag til aktivitetsheving og næringsutvikling, samt konkrete mønsterplaner for drift og forvaltning, etc. har vore nyttige for dei fleste medlemslag. Men viktigast er kampen som NL kjempar for sjølve laksen. Den nyt alle godt av. Det er berre synd at so mange vassdrag og elvelag ikkje er medlemmer. Dei er nissar på lasset, som haustar der andre sår. Hva tenker du om fremtiden for villaksen ? Eg er nøydd til å vere optimist, elles hadde eg gjeve opp kampen for lengst. Men når

16

Villaksnytt Nr 2/2017

eg ser kor sakte somme ting går, blir eg til tider litt deppa. I starten av mi leiartid gav eg på ei stor oppdrettssamling, der eg var invitert, utrykk for mi personlege meining at det var urealistisk å få alle oppdrettsanlegg på land, men at einaste måten å unngå lus, forureining og rømming på, var lukka anlegg i sjøen, og at dette var teknisk løysbart. Eg blei nærmast ledd av og slett ikkje teken på alvor, heller ikkje då eg på same samlinga «kravde» merking av all oppdrettslaks og hevda det var økonomisk overkommeleg for næringa. Når eg konstaterer at vi no 16-17 år etterpå framleis, ret nok med litt større seriøsitet, diskuterer, men ikkje har fått gjennomslag for desse løysingane, blir eg litt oppgjeven. Og når fiskeriministeren i sitt «trafikklysprogram» meiner oppdrettsnæringa skal få vekse der lusa berre drep 10 % av den utvandrande smolten, ja, då rister eg på hovudet, – ei stund. Men eg gjev ikkje opp. Alt i alt: Å vere i leiinga av NL i so mange år har vore både arbeidssamt og tidkrevjande. Men når eg ser kva NL har vorte til i dag, har det vore verdt strevet. Og ikkje minst: Eg har desse åra møtt so utruleg mange spennande, interessante og entusiastiske laksevenner, personar eg framleis har stor glede av å treffe frå tid til annan. Og takk for det !

Nils Pettersen Leder fra 2010–2016 Hva var det som gjorde at du ble en­ gasjert i villaksforvaltning og villaks­ politikk? – hvilken sak fra din elv? På 90-tallet ble bestanden av laks i Laks­ elva dårligere og dårligere. Jeg følte at noe måtte gjøres, så jeg meldte meg interessert i arbeidet i Lakselv grunneierforening. I 2000 overtok jeg styreledervervet og fikk igangsatt flere tiltak for å styrke bestanden av storlaks i elva. Et enstemmig årsmøte i grunneierlaget vedtok en sesongkvote på storlaks til kun tre laks over 80 cm, og vi justerte denne ytterligere i 2005 for å få enda fler store gytere i elva. Resultatene uteble ikke. Fra 2007 har mengden laks i elva steget til et akseptabelt nivå, og dette ser ut til å holde seg. I 2002 ble jeg spurt om å arbeide for

Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

med NJFF ein knallhard kamp, og når vi i dag ser på sørlandselvene, kan vi berre slå fast at kalkinga har vore ein kjempesuksess, og so langt ser det også ut til at gyrokampen skal lykkast. Som allereie nemnt er eg også glad for at vi fekk til eit godt og respektfullt samarbeid med NJFF, trass i at vi i somme saker naturlegvis hadde, og har, ulike interesser og standpunkt. Vidare tør eg hevde at vi greidde å etablere eit nært og godt, men profesjonelt, forhold til Direktoratet for naturforvaltning (som det heitte den gongen), til stor nytte for villakssaka. Det skal heller ikkje gløymast at vi i mi leiartid starta ein prosess med administrativt å styrke NL. Frå å vere ein organisasjon med ein dagleg leiar på deltid og ein styreleiar som, fordi han pensjonerte seg tidleg, kunne bruke mykje tid på idealistisk arbeid, so er NL i dag blitt ein slagkraftig organisasjon med 4-5 personar i staben. I den samanheng rosar eg meg sjølv for at eg då vår dyktige daglege leiar, Finn Erlend Ødegaard, slutta, var sentral i tilsettinga av Torfinn Evensen og seinare Erik Sterud, som begge fram til i dag har gjort ein formidabel jobb.

styret i Norske Lakseelver. Siden har jeg gjennom styrearbeidet jobbet for villaksen både lokalt og nasjonalt. Hva var de viktigste sakene under din periode som styreleder? Norske Lakseelver trengte ett organisasjonsløft. Min viktigste sak ble å løfte organisasjonen administrativt og økonomisk. NLs økonomi har vært viktig for meg, og jeg har jobbet for å styrke den, slik ar organisasjonen har muskler til å jobbe profesjonelt og effektivt. Samtidig fikk vi styrket arbeidet mot negative påvirkninger for villaksen. Hva er du mest fornøyd med? Jeg er svært fornøyd med utviklingen organisasjonen har hatt. Fra én daglig leder i halv stilling, er det nå fire fulltids medarbeidere som jobber utrettelig for villaksen. En styrket administrasjon har sørget for tilstedeværelse på mange viktige arenaer, og vi har deltatt på alle viktige høringer for villaksen. Arbeidet med å fremme sikker oppdrettsteknologi har vært i høysete, samt arbeidet med å komme tettere på politikere på alle nivå. Velg villaksen har vist seg å være en suksess, noe administrasjonen og ikke minst Vegard Heggem har mye av æren for. Hvilken betydning har NL hatt for villaksen og elveeierlagene? Uten NL arbeid tror jeg det ville sett dårlig ut med forvaltningen av mange norske elver. NL har jobbet målbevisst med å utvikle medlemselvenes forvaltning av vassdragene. Vi ser at næringer som


25 år

Hva tenker du om framtiden for villaksen? Jeg er bekymret for villaksen. Selv om en ser mange endringer i forhold til hvordan oppdrettsnæringen driver, er veksten og det totale trykket fra næringen i større vekst. Vi ser noen positive effekter av arbeidet vi har gjort, men laksen på nasjonalt nivå er på tilbakegang. Om du vil tilføye noe annet. Vi får nyte det vi har igjen av villaks, for med politikere som Per Sandberg med fler ved roret i norsk villakspolitikk, går det dessverre raskt i negativ retning for den felles kulturarv den Norske villaksen er!

Ragnhild Brennslett Leder fra 2016– d.d. Hva var det som gjorde at du ble enga­ sjert i villaksforvaltning og villakspoli­ tikk? – hvilken sak fra din elv? Mitt engasjement startet da jeg giftet meg tidlig på 90-tallet og samtidig arvet engasjementet for elveforvaltninga fra min svigerfar, som i sin tid var med å starte elveeierlaget i nedre del av Ranaelva. Snakk om medgift!! Kraftutbygging med flere kraftverk som påvirker både vannføring og temperatur i elva og gruvedrift som tilfører elva og fjorden store masseutslipp er utvilsomt negativt for villaksen og sjøørreten. Og som ikke dette var nok så ble det påvist smitte av gyro i 1975 og trappa i Reinforsen ble umiddelbart stengt for all oppgang av laks for å begrense smitten. Fra å ha 5,6 mil elv satt vi igjen med 1,2 mil og slik er det fremdeles. Etter at det ble politisk bestemt at gyroen skulle utryddes ble det bevilget penger også til Ranaelva og behandling iverksatt i 2003/2004. Elva ble friskmeldt i 2010, men høsten 2014 ble det igjen konstatert gyrosmitte i elva. Ny behandling med ro-

Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

påvirker villaksen negativt bruker mye midler for å få drive uten å måtte ta for mye hensyn til villaksen, og lokale elveeierlag som ofte drives på dugnad, sliter med å kunne henge med. Her er NL viktig som talerør for lagene.

tenon høsten 2014 og fullskalabehandling høsten 2015. Nå gjennomføres en femårig reetableringsperiode for igjen å få laksen og sjøørreten tilbake til Ranaelva. Og ved neste friskmelding vil forhåpentlig ny, restaurert laksetrapp i Reinforsen stå ferdig og da kan vi håpe at laks kan fiskes helt opp til Raufjellforsen som ligger ca. 5,6 mil fra sjøen. I tillegg til disse helt lokale påvirkningene er det stor oppdrettsvirksomhet på Helgeland som påvirker villaksen negativt – her som ellers i landet. Så dette er noen av grunnene til at jeg har engasjert med villaksforvaltningen og tildels i villakspolitikk. Hvis ikke noen er frontkjempere og forteller de som har myndighet til å gjøre noe med problemstillingene om hvor viktig det er å ta rede på arvesølvet så taper vi i forhold til næringer som er mye sterkere enn oss som taler villaksens sak. Hvilken betydning har NL hatt for villaksen og elveeierlagene? NL arbeid for næringsmessig- og økologisk riktig forvaltning av elverettighetene er av største betydning. Administrasjonen er «spot on» og i kontinuerlig kontakt med de riktige myndigheter og den offentlige forvaltning hvor det er svært viktig å få satt villaksen på dagsorden. De er vårt interesseorgan i laksepolitiske saker. Det jobbes iherdig for å tilkjennegi hvor viktig det er å ha bærekraftige laksestammer i de norske vassdragene. NL bistår medlemmene med å tilret-

telegge deres tilbud og aktiviteter og arbeider med tilrettelegging av fisket. Rekruttering er viktig – for uten nye, unge laksefiskere forgubbes elvene – og da nytter det ikke med vårt motto «For mer liv i elva! Derfor er Camp Villaks og Villaksens dag et superviktig tilbud til oss elveeierlag for å få flere ungdommer til å oppdage og oppleve gleden med å fiske laks. Også i arbeidet med pliktig organisering og driftplanarbeid bistår NL elveeierlagene. De nye nettsidene vil bli et viktig verktøy for elveierlagene/rettighetshaverne og når den er ferdigutviklet vil vi ha et unikt fortrinn i markedsføringen av elvene – og det vil bli lettere for fiskerne og orientere seg i markedet. NL jobber for at elva skal bety mye i lokalsamfunnene og da må vi elveeierlagene benytte oss av tilbudene de gir for da blir «det mer liv i elva» og mer liv i det lokale næringslivet. Hva tenker du om framtiden for villaksen? Slik det ser ut nå er det mange mørke skyer i horisonten. Villaksen påvirkes negativt fra flere; oppdrett, vannkraft og mineralindustrien for å nevne noen. Den største trusselen er uten tvil oppdrettsnæringen så det er betimelig at denne begynner å ta inn over seg de konsekvensene næringen har for miljøet og for villaksen. Lukka anlegg på land/sjø er eneste veien og et krav og på sikt må også all oppdrettsfisk merkes. For å lykkes må vi velge politikere som tør å ta ansvar og gi klare pålegg til oppdrett-sindustrien slik at miljøet og villaksen har en sjanse. Om mine barnebarn får gleden av å nyte roen, stillheten og spenningen ved ei lakseelv kan jeg bare drømme om – men det er håp i hengende snøre!

Villaksnytt Nr 2/2017

17


18

Villaksnytt Nr 2/2017


Foto: Wojtech Sargalski

Sesongstart 1.6. En flott 10 kilos laks fra Nordkringen i Stjørdalselva. Sesongen har startet bra for fisker Erling Kristiansen. Det er dette som skaper liv i bygdene om sommeren og er grunnlaget for nÌringsutvikling langs elvene.

Villaksnytt Nr 2/2017

19


Sjøørretbekkene trenger hjelp

Gjør det enklere for fisken å passere! Utløpet av Bjørkbekken i Verdalselva. Et vanlig problem for sjøørreten i flere bekker i Verdalselva. Elvebredden er steinsatt for å hindre erosjon. Når elva har senket seg ca 1,5-2 m på 20-30 år blir det et dropp/en foss der bekken kommer ned i elva. Dermed får sjøørreten problemer med å komme seg opp til gyte- og oppvekstområdene i bekkene. Gytefisken går opp her i Bjørkbekken, men det er mulig at stor fisk (>1 kg) har problemer med å gå opp på bestemte vannføringer pga. hølene i fossen blir for små. Småfisk klarer nok ikke å foreta næringsvandringer fra elva og opp i bekken. Et dropp i utløpet kan fikses til for å gjøre det lettere for fisken å gå opp. Trenger minigraver, for å anlegge 2-4 kulper.

20

Villaksnytt Nr 2/2017


Uten fungerende bekker blir det lite med sjøørret, også i større laksevassdrag. Kartleggingen i Verdalen kan gi lottogevinst for sjøørreten. / Stian Stensland. Førsteamanuensis, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås I Trondheimsfjordselvene har fisket etter sjøørret vært stengt i over fem år. I Verdal er NMBU i gang med en statuskartlegging av samtlige ca 35 sjøørretbekker i kommunen. Prosjektet får økonomisk støtte (vannforskriftsmidler) fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag. Målet med arbeidet er å kartlegge økologiske status iht. vannforskriften, samt hva bekkene produserer av fisk i dag og hva de har gjort tidligere – før større menneskelige inngrep. Målet er også å gi råd om tiltak for å øke produksjonen. I tillegg til NMBU, har Morten Bergan ved NINA bistått med ekspertise. Bergans foreløpige funn fra et lignende arbeid i Trondheim kommune, viser at bekkene i dag produserer om lag 10% av det de historisk har gjort. Studentene på bildene er Lovise Marie Vårhus og Morten Andre Bergan. Dette systematiske arbeidet består i

å kartlegge fisketetthet, bunndyrfauna, leveområdenes egnethet for gyting og oppvekst, vandringshindre og tapt areal. Arbeidet bør også gjøres i andre vassdrag. Deretter er det opp til grunneiere, sportsfiskere og andre interesser å få satt i gang tiltak for å rette opp i mange tiårs neglisjering av bekkene. Fiskeforvalteren er en naturlig person å kontakte tidlig i planleggingen av undersøkelser eller tiltak. Bruk også media, de blir gjerne med ut og bidrar til økt oppmerksomhet om problemet og løsningene.

Ikke fjern kvist og stokker

Hold slam unna elveløpet

Stokker, kvist, kvas og lauv i bekken er veldig viktig for fisken. Det er med og danner kulper, gyteområder, skjul og mat. Dybde er viktig for større fisk og som overvintringsområder for ungfisk.

Leire og silt i dagen gir gråfarge i bekken. Er det ikke for mye går det bra. Blir det for mye leire og sand – noe som er vanlig i sjøørretbekker med for mye menneskelig aktivitet i nedbørfeltet (eksempelvis ved avrenning fra åker ved høstpløying, eller manglende /smal vegetasjonssone ned mot bekken) – slammes gyteområder igjen og silt/sand legger seg mellom gytegrusen og hindrer vanngjennomstrømming og oksygen til rogna som ligger begravd i grusen

Lese mer? • Bergan. Morten 2013. Sjøørret i Trondheimsfjorden; en utdøende ressurs. • Hva betyr bekker for sjøørreten?. Tidskriftet VANN 02-2013. (tilgjengelig via nettsøk) • Følg arbeidet i Verdal på Facebookgruppa: Sjøørretbekker i Verdal

Villaksnytt Nr 2/2017

21


Jo flere svinger jo lengre bekk

Åkerstein er bra for bekken

En bekk som meandrerer/svinger, byr på gode og varierte leveområder for fisken. Dessuten blir bekken nesten dobbelt så lang sammenlignet med om den ble kanalisert (slik praksis var før) og gikk som en rett strek. Kanalisering gir i tillegg til tapt areal også kvalitetsmessig dårligere leveområder for fisken. Altså en dobbel negativ effekt.

Åkerstein tippet ned i bekkeskråninger er vanlig mange steder. Dette er rund naturstein, som mange bekker mangler etter tidligere utgrøftinger og endringer. Slike steiner gjør seg best i bekken, og ikke på land! Med noen enkle spark/grep gjør Morten en innsats for fisken.

Fisken må kunne passere kulverten

El-sjekk om det virker

Grunneier er en nøkkelperson

Denne kulverten oppe ved Sundbygården er problematisk. Passerer fisken? Alle kulverter må sjekkes, da de oftest er anlagt uten tanke på at fisken skal forbi.

El-fiske over og under kulverten ga svar på om fisken passerer. Vi fant fisk overfor, men bare 1 stk på 80m. Betraktelig mer nedenfor kulverten. Svært lite gyting ovenfor kulverten høsten 2014 var derfor fasiten. Gode gyteområder ligger tilnærmet brakk. Å legge ny kulvert/bro er det beste, men det koster. Man kan legge opp noen steiner i nedkant av kulpen slik at den blir dypere samt ta bort steinene nærmest røret slik at fisken kan tas sats nærmere røret. Men selv om fisken (til slutt, og på rett vannstand) klarer å ta seg gjennom slike rør, kan den få skrubbskader på buken og dødelige soppangrep. Dermed gyter den bare en gang. Da blir det få av de viktige flergangsgyterne som legger mer og større rogn enn «småfisken».

Grunneier Øyvind Sandbakk på Sundby fikk se fisk i bekken sin for første gang. Årets yngel (6-7 cm lang) og en fjorårsfisk, fanget under el-fiske i kulpen under kulverten. Grunneierne er nøkkelpersoner når man setter i gang med mindre fysiske tiltak, da man trenger deres og fylkesmannens tillatelse.

22

Villaksnytt Nr 2/2017


Et viktig veikart I 2015 meldte Marine Harvest seg ut av Sjømat Norge og inn i Norsk Industri. ­Begrunnelsen var i korte trekk misnøyen med oppdrettsorganisasjonens miljø­ fornektelser. Norsk Industri ble sett på som et riktigere alternativ. / Pål Mugaas

P

Verdens mest effektive Norsk Industris visjon er at norsk lakseoppdrett skal være verdens mest effektive og miljøvennlige industrielle produksjon av protein. I veikartet lanseres en målsetting om at den årlige eksportverdien fra oppdrett skal være 200 milliarder kroner allerede i 2030. Dette fordrer en kraftig vekst som er enda raskere enn det Stortinget har lagt opp til med sitt trafikklyssystem. Men Norsk Industri understreker at denne veksten må være bærekraftig. – Skal vi nå dette er det avgjørende med en sunn vekst der ekspansjonen ikke går på bekostning av miljø og fiskevelferd, sa Stein Lier-Hansen da han presenterte noen av forslagene i veikartet på Hardangerfjordseminaret 5. mai. I veikartet foreslås det å innføre en avgift på lakselus fra 2022 og at alle anlegg må være lusefrie innen 2027. Videre foreslår Norsk Industri at alle oppdrettsanlegg må være rømningssikre innen 2024, og at fisk i de anleggene som ikke kan defineres som rømningssikre må være sporbare. Norsk Industri mener at næringens omdømme må forbedres blant annet ved

2018

Etableres regionale uavhengige telleteam for a sikre kvaliteten og objektiviteten pa lusetellinger.

2016 60 mrd

Foto: Norsk Industri

å Hardangerfjordseminaret i begynnelsen av mai 2017, la Norsk Industri fram et veikart for oppdretts­ industrien. Veikartet staker ut en klar kurs mot en bærekraftig oppdrettsindustri som ikke forurenser med lus eller rømminger. Planen har et tiårsperspektiv.

Adm. dir i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, har en visjon om en oppdrettsindustri som ikke påvirker miljøet. Det krever en holdningsendring hos de andre sjømatorganisasjonene, som har gått rett i skyttergraven.

at fornektelser og bortforklaringer må erstattes av en proaktiv holdning. Sjømat Norge til motangrep Dette har ført til kraftige bølger mellom Sjømat Norge og Norsk Industri. Sjømat Norge har gått til motangrep på strategien og kritiserer Norsk Industri for ikke å ha fulgt med i timen. Sjømat Norge finner det også oppsiktvekkende at strategien er lansert på Hardangerfjordseminaret - og ikke bransjeinternt. Flere enkeltoppdretter

2022

2027

Innfores avgift knyttet til antall lakselus i anleggene.

2022

ASC-sertifisering

har i etterkant bedt om dialog, og også NHOs leder, Kristin Skogen-Lund, mener at en dialog må til, noe Norsk Industri stiller seg positive til. – Norske Lakseelver er positive til at disse to store aktørene nå mener at oppdretten må under en sterkere kontroll. Virkemidlene virker fornuftige, med en blanding av pisk og gulrot, men vi skulle gjerne sett en enda raskere tilstramming av tiltak mot rømming, sier generalsekretær Torfinn Evensen i Norske Lakseelver.

2050 5x

Innfores ytterligere krav om lusefrie anlegg.

2024

Rømningssikre anlegg

2027

200 mrd Villaksnytt Nr 2/2017

23


RØMT O PPD R E T T S L A KS Foto: UNI Miljø /Tore Wiers

Det er for stort innslag av rømt oppdrettslaks i mange elver. Genetiske endringer har skjedd i sort omfang.

Flere elver med høyt innslag 24 av 196 elver som ble undersøkt i fjor ble vurdert til å ha høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Resultatet fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for rømt oppdrettslaks viser at det var noen flere elver med høyt innslag av oppdrettsfisk i fjor enn i 2015. Denne økningen skyldes delvis rapporterte rømningsepisoder i enkelte regioner. / Beate Hoddevik / Havforskningsinstituttet – først publisert på HIs nettsider.

24

Villaksnytt Nr 1/2017


E

n elv som blir plassert i gruppen med høyt innslag av rømt oppdrettslaks, er vurdert til å ha over 10 % oppdrettslaks i bestanden. Dersom vurderingen er at det er klart under 10 % oppdrettslaks i elven, blir innslaget klassifisert som lavt til moderat, forklarer Vidar Wennevik som er prosjektleder for overvåkingsprogrammet. I tillegg til de 24 elvene med høyt innslag, ble 154 av de 196 undersøkte elvene vurdert til å ha lavt til moderat innslag av rømt oppdrettslaks. I de siste 18 elvene var det ikke mulig å fastslå sikkert om innslaget av rømt oppdrettslaks var over eller under 10 %, disse elvene ble derfor vurdert til å ha et middels innslag.

toratet etter føringer fra Nærings- og fiskeridepartementet i 2014. Programmet koordineres av Havforskningsinstituttet og gjennomføres i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA), Veterinærinstituttet, Rådgivende Biologer AS og Uni Research Miljø AS. I tillegg mottar programmet overvåkningsdata fra Ferskvannsbiologen AS, Skandinavisk Naturovervåkning AS og Naturtjenester i Nord AS.

laksevassdragene, representasjon av vassdrag av ulik størrelse samt å bygge videre på vassdrag med tidsserier og med gode lokale nettverk. Data blir samlet inn fra sportsfiske om sommeren og høstfiske, stamfiske og drivtellinger (også kalt gytefisktelling) om høsten. I et flertall av elvene ble det benyttet mer enn én metode. Alle innsamlete data har vært gjennom en kvalitetssikringsprosess, denne er beskrevet i rapporten der også ulike kilder til usikkerhet drøftes.

Geografisk spredning Vassdragene som blir overvåket er valgt ut fra en rekke kriterier som god geografisk spredning, inkludering av de nasjonale Foto: Wojtech Sangaski

Fortsatt mye oppdrettsfisk på rømmen I fjor ble det innrapportert til myndighetene at 126 000 oppdrettsfisk hadde rømt. Tidligere undersøkelser tyder på at antallet oppdrettslaks som rømmer kan være betydelig høyere enn det som blir rapportert. – Avhengig av om det er smolt eller større laks som rømmer, og når på året rømmingen skjer, vil en del av den rømte oppdrettslaksen overleve og svømme opp i elvene for å gyte når de blir kjønnsmodne. De kan dermed påvirke villfisken og føre til at det skjer genetiske endringer i bestandene. NINA og Havforskningsinstituttet la nylig fram dokumentasjon for at slike endringer har skjedd i ca. 67 % av undersøkte vassdrag, sier Wennevik. Innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene har blitt overvåket med ulike metoder gjennom snart 30 år. Resultatene har vist at det er rømt laks i de fleste vassdragene som er undersøkt, og enkelte år har rømt oppdrettslaks utgjort en betydelig del av gytebestanden i noen vassdrag. Resultatene fra 2016 viser at innslaget av rømt oppdrettslaks varierte langs norskekysten, for eksempel hadde elvene rundt Hardangerfjorden relativt flest vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Tilstanden var derimot god, med lave innslag på hele strekningen fra Akershus til langt nord i Rogaland. Lenger nord viser undersøkelsene varierende innslag, og i de fleste fylkene er det enkelte elver med høyt innslag av rømt oppdrettslaks. Overvåkingsprogrammet Det nasjonale programmet for overvåking av rømt oppdrettslaks ble utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirek-

Det er slik laks vi vil ha. En flott 7 kilos laks – forhåpentlig uten innslag av oppdrettsgener. Fisken er tatt i Stjørdalselva, den eneste elva av de undersøkte elvene rundt Trondheimsfjorden som har grønn genetisk status.

Villaksnytt Nr 1/2017

25


Unkelmühle kraftverk: 1) via åpninger i varegrindene foran turbinene, som leder fisken til en passasje forbi kraftverket, 2) gjennom turbinene hvis de glipper gjennom åpningene i varegrinda (ingen smolt eller ål i vår undersøkelse gjorde det), 3) gjennom fisketrapp, 4) gjennom fiskepassasje utformet som en naturlig bekk, 5) gjennom kano-renne, 6) via isluke, 7) over flomluke, 8) over selve dammen, 9) og 10) gjennom spesiallagede passasjer for ål. Den mest populære passasjen for laks var rute 1, som ble brukt av henholdsvis 83 % og 95 % av smolten i de to studieårene. Foto: Wikimedia Commons.

Nedvandring forbi kraftverk:

Overlever smolten? Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Universitetet i Köln radiomerket flere hundre laksesmolt og blankål for å undersøke hvilke vandringsruter fisken bruker forbi tre ulike kraftverk, og om fisken overlever når den passerer. / Eva B. Thorstad, Norsk institutt for naturforskning (NINA)

A

vveining mellom ønsket om økt produksjon av fornybar energi i form av vannkraft, og negative effekter av denne kraftproduksjonen på fisk, er et tema som er høyt på den politiske dagsorden i Tyskland. En del kraftverk er derfor utformet slik at de skal ha minst mulig negative effekter på fisk, blant annet med tekniske løsninger for å redusere dødelighet under nedvandring. Dette synes generelt å få større oppmerksomhet i Tyskland enn i Norge. Forskjellige kraftverk De tre kraftverkene har forskjellige løsninger for nedvandring.Ett kraftverk har skråstilt varegrind i inntaket som hindrer fisk i å komme inn i turbinen. Fisken kan bruke flere ulike vandringsruter som leder dem forbi kraftverket utenfor turbinen.

26

Villaksnytt Nr 2/2017

Ett kraftverk har en ny type turbin som kalles Arkimedesskrue, som i økende grad blir brukt i lave fall for eksempel i Storbritannia. Det siste kraftverket har en spesialutviklet liggende rørturbin, som kan heves og senkes avhengig av vannføringen, og der fisk kan passere over eller under turbinen. Vi (forskerne) fant generelt lav dødelighet for fisk som passerte disse kraftverkene. Den dødeligheten vi fant var ofte knyttet til at fisken fikk skader i noen av vandringsrutene forbi kraftverkene, selv om disse ledet fisken utenfor selve turbinene, eller at fisken ble spist av andre fisk eller fugl (predatorer). Økt predasjon kan være knyttet til at fisk som har skader etter passasje av et kraftverk, er et lettere bytte. Ved ett av kraftverkene ble en del av laksesmolten spist av annen fisk i reservoaret

ovenfor kraftverket. I områder med stillestående vann ovenfor kraftverk kan det være flere rovfisk enn på elvestrekninger med strømmende vann. I tillegg bruker smolten lengre tid på å svømme gjennom slike områder, og er dermed utsatt for å bli spist over en lengre tidsperiode. Samlet effekt teller Selv om hvert av kraftverkene medførte lav dødelighet, så er det mange tyske vassdrag der smolt og ål skal passere flere kraftverk på vei til sjøen. En total dødelighet ved passasje av flere kraftverk kan dermed bli høy og ha stor negativ betydning for bestandene. Bestander som er under reetablering, slik som laksen i Tyskland, er også mer sårbare og tåler i liten grad ekstra dødelighet forårsaket av vannkraftproduksjon.


Varegrind i kraftverksinntaket som hindrer nedvandrende laksesmolt og blankål i å komme inn i selve turbinen (10 mm lysåpning) i Unkel­ mühle kraftverk i Sieg, som er sideelv til Rhinen. Øverst på hver side av varegrinda er det åpninger der fisk kan passere til en omløpskanal som leder fisken utenfor turbinen. Foto: Eva B. Thorstad

Arkimedesskrueturbin som produserer vannkraft ved en tysk kraftverk ved Warburg (i elva Diemel, sideelv til Weser). Disse turbinene er antatt å være fiskevennlige fordi nedvandrende fisk kan følge med vannet nedover skruen uten å skades, men dette har tidligere i liten grad blitt undersøkt. (For en nordmann er det nærliggende å beskrive skruen som et forvokst isbor.) Foto Torgeir B. Havn.

Rhinen Fakta

Nedvandrende fisk potensielt kan velge mellom ti vandringsruter når de passerer Dam og liggende rørturbin in Gengenbach, Kinzig (sideelv til Rhinen). Turbinen kan heves og senkes avhengig av vannføringen, og fisk kan passere over eller under turbinen. Bildet er tatt ved lav vannføring, med turbinen i senket, og nedvandrende fisk kan passere gjennom åpningen mellom det som beskrives som flap gates. Foto: Eva B. Thorstad. Tegning: Kari Sivertsen.

Rhinen var en av de store lakseelvene i Europa, men laksen der og i andre tyske elver ble sterkt påvirket av forurensing, vandringshindre og andre inngrep. På slutten av 1950-tallet var laksen utryddet i hele Tyskland. Det gjøres nå forsøk på å reetablere laks i Rhinen og andre elver, men selv om noen laks kommer tilbake fra havet og gyter, så er bestandene fremdeles avhengige av utsetting av klekkerifisk for å opprettholdes.

Villaksnytt Nr 2/2017

27


Foto: Leif Rostgaard Nielsen / Wikicommon.

Vefsna er en mektig elv og det er mange laksetrapper som må restaureres.

Hva skjer i Vefsna? En prat med

Vefsnavassdragets Fiskeforvaltning SA (VeFi) er det nye forvaltningslaget i Vefsna. Elva blir forhåpentlig friskmeldt fra gyro høsten 2017, og oppgavene står i kø. / Pål Mugaas Gustav Busch Arntzen Daglig leder i VeFi

Hva skjer med fisket i år? –Veterinærinstituttet har forestått prøvefiske i Vefsna i flere år med innleide fiskere. Det lokale forvaltnings­ laget, Vefsnavassdragets Fiskeforvaltning SA (VeFi), ble stiftet i september 2016 og vil delta i den praktiske gjennomføringen av dette i større grad enn tidligere. Det er en svært positivt utvikling av fiskebestandene i Vefsna. Men det er viktig å ikke grave for dypt i sekken med settepotet

28

Villaksnytt Nr 2/2017

nå i starten. I år har vi akkuart fått dispensasjon fra Miljødirektoratet for å ta 400 fisk, men dette er ennå ikke godkjent av Veterinærinstituttet. Siden vi ikke vet hva kravene blir, har styret besluttet at det ikke blir fiske i 2017. Organiseringen av Vefsna under Vefsna­vassdragets Fiskeforvaltning SA er på plass. Hva har vært den ­største utfordringen? –Vefsna har aldri tidligere vært organisert under en felles paraply hvor alle rettighetshaverne har vært med. Vi har

hatt en felles overbygning (Vefsnlaks AS) som også har hatt andre oppgaver enn det forvaltningslaget skal ha. Vefsnlaks har i praksis ivaretatt rollen som lokal representant i Gyro-perioden. Organiseringen av VeFi har krevd mye arbeid av et bredt sammensatt interimsstyre. Statskog stilte en betydelig stillingsandel til disposisjon for å være leder og sekretariat for interimsstyret. Uten dette bidraget hadde nok tidsaspektet for organiseringen blitt en del lengre. Vi gjorde størsteparten av jobben på om lag seks måneder, men av praktiske årsaker bruke vi nøyaktig ett år


Hva får den nye organisasjonen å bety framover for elveeiere og sports­ fiskere? –VeFi er fiskeforvalteren av Vefsna. Hun er en stor elv som betyr mye for mange. Vi merker allerede nå at interessen for å komme og fiske i Vefsna er stor, også utenfor våre landegrenser. VeFi vil være en ansvarlig forvalter av elva, laksen og sjø­ ørreten. VeFi vil forhåpentligvis fylle rollen som lokal forvalter på en positiv måte som vil ivareta elva, fisken og fiskeinteressene. Fortsatt er det mye som må på plass. For å bygge et positivt omdømme for Vefsna må alt fra et profesjonelt og hyggelig fiskeoppsyn, gode fiskeregler og tilfredsstillende infrastruktur være på plass. Jeg tror VeFi vil være en positiv pådriver for å få disse elementene på plass slik at forvaltningen av elva blir best mulig. Hva har vært den viktigste oppgaven for dere etter rotenonbehandlingen? –Vefsna ble rotenonbehandlet sist i 2012 og reetableringen viser seg så langt å være vellykket. Men utfordringene står i kø for Vefsna selv om elva skulle bli friskmeldt i 2017, som vi håper på. Foruten å få reetablert elva med fisk, som er Veterinærinstituttets oppdrag, har det å få organisert vassdraget på en tilfredsstillende måte vært viktig. I tillegg til dette har infrastrukturen langs elva forfalt. Det er svært lite infrastruktur i form av veier eller parkeringsplasser som er tilrettelagt for fiskere. Tilretteleggingen i form av enkel merking og øvrig til fiskeplassene, er ennå ikke på plass. Så det ligger en god del ­arbeid på grunneierne og rettighetsha­verne for at tilgangen til elva skal bli bedre. Jernbanen går langs store deler av elva. Den må krys-

Foto: Hans Kristian Krogh-Hansen

på hele prosessen. Det ble brukt en del tid på å fremskaffe oversikt over fiskerettig­ hetshaverne i vassdraget. For deler av vassdraget var det lite kunnskap omkring rettighetene og enkelte rettighetshavere viste ikke selv at de var fiskerettighetshaver. Vi la en del arbeid i andelsfordelingen og vedtektene og brukte mye tid på å få dette gjennomarbeidet på en tilfredsstillende måte. Det er i så måte hyggelig å se at den jobben vi har gjort på dette området blir brukt som mal hos andre vassdrag, og vi har alle våre dokumenter offentlig tilgjengelig på våre nettsider. Takket være et godt sammensatt interimsstyre gikk organiseringsprosessen over all forventning og hele prosessen vil jeg beskrive som positiv og fremtidsrettet.

ses på en betryggende måte for fiskerne for å forhindre uønskede situasjoner. Der er det en dialog med Bane Nord om bygging av over eller underganger. I tillegg kommer laksetrappene. Hvilke muligheter for Vefsn som region vil en åpning av fisket bety? –Vefsna er nok Vefsna-regionens største utviklingsprosjekt. Vi ser at det er lett for mange å fokusere på at det bare er rettighetshaverne som kan profitere på en friskmeldt elv. Men erfaringene fra andre elver viser at 75–95 % av verdiskapingen fra en levende lakseelv produseres hos andre aktører enn fiskerettighetshaverne. Jeg tror det er få som har tatt inn over seg det næringspotensial som ligger i å ha Vefsna som en levende lakseelv. Men Vefsna vil også være viktig for livet i bygda. Laksefisket er en egen kultur som bare laksen kan bringe meg seg. Utviklingen av regionen langs Vefsna er en langsiktig prosess som vil ta tid, men vi forventer at det vil bli flere ringer i vannet etter hvert som årene går og Vefsna vokser som lakseelv. En må jo tross alt også ta inn over seg at det vil kunne ta godt over ti år fra hele elva er tilgjengelig for laksen, opp til siste vandringshinder, til vi ser det totale produksjonspotensial og nivå Vefsna kan gi som lakseelv. Er det store forventninger for laksens framtid i vassdraget nå, eller er det mange som har glemt hvor god den var? –Forventningene er store. Mens mange også er konstruktivt avventende til det som skjer. Det har vært over 30 år uten en levende lakseelv i dalføret, noe som har satt sine spor i kulturen og interessen. Flere venter nok på friskmeldingen før de virkelig trår til. Spesielt for rettighetshaverne ovenfor Laksfors har det vært så lenge siden laksen var tilstede, at de færreste har et forhold til Vefsna som lakseelv. Kulturen er borte og må bygges opp på nytt. Vefsna er stor i nasjonal sammenheng og jeg opplever at det er begrenset hvor mange som har tatt inn over seg hvor stor hun faktisk er. Hvilke kultiveringstiltak vil ha fokus framover? –Det gjennomføres et reetableringsprogram hvor Statkraft er ansvarlig for gjennomføringen og har leid inn Veterinærinstituttet som fagorgan. Dette innebærer utsetting av smolt og rognplanting. Dette

Gustav Busch Arntzen er daglig leder av det nye forvaltningsorganet for Vefsna.

vil pågå til ca 2023. Rognplanting gjøres i dag nedenfor vandringshindre, men vil bli gjennomført ovenfor Laksforsen etter friskmeldingen som forhåpentligvis kommer høsten 2017. Reetableringsprosjektet viser seg å gi gode resultater og det er en positivt utvikling i antall laks i elva. Det ble registrert anslagsvis 5 000 laks og 10 000 sjøørret under gytefisktellinger i 2016. Det forventes å være vesentlig mer fisk i elva i 2017, men tatt i betraktning at vi skal fylle en elv på ca 17 mil med gytefisk, er det plass til langt flere fisk før elva har realisert sitt produksjonspotensial. Hvor mange trapper er det i vassdraget og hva er potensiell anadrom strek­ ning? Hva skjer med disse (trappene)? –I Vefsna er det 16 trapper fordelt over 13 fosser. Alle disse trappene krever betydelig restaurering og ombygging. 30 år uten tilsyn og vedlikehold gjør sitt på konstruksjoner som er konstant utsatt for vannerosjon og isgang. Dette er nok den aller største utfordringen for Vefsna. Prosjekteringen av ombyggingen og restaureringen av laksetrappen i Laksforsen koster flere hundre tusen kroner og trappearbeidet er kostnadsberegnet til ca 20 millioner. Det er penger ingen har - og vi har 15 trapper til! Elva bærer på mange måte preg av slitasje som følge av Gyroen, og det samme gjør trappene. Uten restaurerte trapper lykkes vi aldri med Vefsna. Det er den viktigste jobben for oss fremover nå.

Villaksnytt Nr 2/2017

29


SM IT T E U T V E KS LI N G Foto: Veterinærinstituttet

Infeksiøs lakseanemi er en alvorlig og smittsom sykdom, som hovedsakelig rammer fisk i oppdrett i sjøvannsfasen. Viruset skader blodceller og blodkarsvev og kan gi alvorlig blodmangel.

Trekker vi for raske konklusjoner? Hva vet vi egentlig om smitteutveksling mellom oppdrettsfisk og villfisk? / Åse Helen Garseth, forsker ved Veterinærinstituttet og medlem av VRL

I

Norge har vi til enhver tid en beholdning på om lag 350 millioner (700 000 tonn) oppdrettet atlantisk laks fordelt på ca. 600 aktive lokaliteter langs kysten. I sjøfasen oppdrettes laksen i all hovedsak i åpne merder. Denne oppdrettssituasjonen, der et stort antall individer holdes i et relativt lite volum, medfører på den ene siden smitteutveksling mellom individer inne i merden, og på den andre siden at smitten kan spre seg til det omkringliggende miljø og villfisk. I tillegg rømmer et stort antall oppdrettsfisk hvert år og

30

Villaksnytt Nr 2/2017

en andel av disse finner veien opp i elvene. Den beskrevne situasjonen er bakgrunnen for at infeksjonssykdommer i fiskeoppdrett vurderes som en trussel for vill laksefisk. Smittestatus i oppdrettsnæringen I prosjektet Tap av laksefisk i sjø, som Mattilsynet og FHF gjennomført i 2013, ble det vist at i størrelsesorden 6-7 % av oppdrettsfisken døde som følge av infeksjonssykdommer i perioden fra utsett i sjø og til slakting. Infeksjoner er dermed

en av de store biologiske og økonomiske utfordringene i oppdrettsnæringen. Veterinærinstituttet har gjennom en årrekke beskrevet antall tilfeller av de ulike fiskesykdommene i sin årlige Fiskehelserapport. Selv om mange av de viktige bakteriesykdommene i næringen kontrolleres med bruk av vaksiner, gjenstår det fortsatt å få kunnskap om og kontroll med flere mikroorganismer og parasitter. I 2016 diagnostiserte Veterinærinstituttet til sammen 360 tilfeller av virussykdom i sjø


(pankreas sykdom – PD 138, infeksiøs pankreas nekrose – IPN 19, infeksiøs lakseanemi – ILA 12, hjerte og skjelettmuskel betennelse – HSMB 101 og kardiomyopati syndrom – CMS 90) (Fiskehelserapporten). Antall tilfeller av de ikke-meldepliktige sykdommene IPN, CMS og HSMB er trolig høyere, siden diagnosene også kan stilles av private laboratorier og fiskehelsetjenester. Utbrudd av sykdom på en lokalitet med nærmere 600 000 individer gir en betydelig oppformering og utskillelse av smitte til miljø. Flere av de viktige smittestoffene hos fisk er robuste i det marine miljø og spres horisontalt fra merd til merd, fra anlegg til anlegg, og ved transport av fisk. Vill laksefisk som oppholder seg i det samme marine miljøet blir dermed også utsatt for et smittepress fra oppdrettsnæringen. I tillegg utgjør, som beskrevet, smittet rømt fisk en utfordring. Rømt oppdrettsfisk går opp i elver også utenfor områder med oppdrett, og undersøkelser har til nå vist at det er høyere odds for å påvise smitte hos rømt fisk enn hos villfisk. Veterinærinstituttet har gjennomført studier der slektskap mellom virus fra oppdrettsfisk og vill laksefisk er analysert. Disse viser at virus utveksles mellom villfisk og oppdrettsfisk. Smittestatus hos vill laksefisk Kunnskap om helse hos villfisk genereres gjennom passiv og aktiv helseovervåking, og gjennom forskning. Veterinærinstituttet ivaretar det offentliges ansvar for å oppklare sykdomsmistanke og uforklarlig dødelighet hos villfisk. Slike oppklaringer utgjør den passive delen av helseovervåkingen og bidrar både til å øke kunnskapen om helse og sykdom hos villfisk, og til å opprettholde sunne bestander. Sykdomsoppklaring hos villfisk er også et viktig bidrag i beredskapen og overvåkingen av samspillet mellom smitte i oppdrettede og ville fiskepopulasjoner. De aktive overvåkingsprogrammene gjennomføres på oppdrag fra Mattilsynet. Tradisjonelt har resultatene fra disse programmene gitt en viktig dokumentasjon på frihet eller tilstedeværelse av spesifikke infeksjoner. Forekomsten av Gyrodactylus salaris har over flere år blitt overvåket på denne måten. Overvåket siden 2012 Siden 2012 har Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet gjennomført helseovervåking av vill anadrom laksefisk

Virus

IPNV

SAV

ILAV

PMCV

PRV

1134

1157

1137

453

532

Antall positive ved PCR

0

1

1

2

130

Forekomst i %

0

0,1

0,1

0,4

24,4

Antall testede villaks

på vegne av Mattilsynet. Overvåkingsprogrammet har i all hovedsak fokusert på virus som er vanlige og forårsaker sykdomsutfordringer i oppdrettsnæringen, men har bare delvis fulgt samme mal som benyttes for andre overvåkingsprogram. Bakgrunnen for dette er at gjentatt overvåking for agens som en i liten grad klarer å påvise hos villfisk ikke har en nytteverdi så lenge man ikke vet hvorfor man ikke påviser dem. I perioden 2012-2014 ble forekomsten av virusene som gir ILA (ILAV), PD (SAV), IPN (IPNV), HSMB (PRV) og CMS (PMCV) undersøkt. Veterinærinstituttet hadde i stor grad allerede gjennomført kartlegginger av disse virusene og hadde dermed et grunnlag for å vurdere nytteverdien av overvåkingen. Hovedfunnene i Veterinærinstituttets del av helseovervåking er oppsummert i tabellen over. I helseovervåking benyttes i all hovedsak PCR-metodikk for påvisning av virusets arvemateriale. Denne metodikken gir et øyeblikksbilde av smittestatus i populasjonen. En viktig forutsetning for å påvise virus med denne metodikken er at virus RNA/DNA er tilstede på det tidspunktet prøven blir tatt. Infeksjoner med kort varige vil derfor ofte være utfordrende å fange opp. Kort varighet i denne sammenheng er enten at fisken kvitter seg med viruset ved å bli immun, eller at fisken dør som følge av sykdommen som utvikler seg. Det er med andre ord en forutsetning at smittet fisk overlever til prøven blir tatt. Fravær av virus-positive villfisk kan dermed skyldes at villfisk ikke smittes (funksjon av smittepress over tid og mottakelighet), at smittet villfisk ikke fanges opp fordi infeksjonen er kortvarig, eller at villfisk smittes, utvikler sykdom og dør eller utsettes for predasjon slik at de unnslipper observasjon. I fravær av virus-positiv villfisk blir det dermed for enkelt å konkludere med at villfisk ikke er smittet (av oppdrettsfisk). Videre ville det å opprettholde overvåkingen av de samme agens basert på en forventning om at økt smittepress vil gjenspeile seg i flere virus-positive fisk ha liten verdi. Veterinærinstituttet endret

derfor sitt opplegg for helseovervåking og har i perioden etter 2014 hatt fokus på å generere ny kunnskap om villfiskhelse og interaksjon vill-oppdrett, herunder å undersøke smittereservoar i ferskvann, slektskapssundersøkelser for å avdekke smitteutveksling, kartlegge forekomst av nye agens etc. Resultatene kan leses på hjemmesidene til Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Havforskningsinstituttet. Komplekse samspill Som beskrevet er det et stort fokus på virussykdommer i oppdrettsnæringen og i forskning og overvåking innen villfiskhelse. Virussykdommene er imidlertid bare en av flere grupper smittsomme sykdommer, og det er viktig å ha klart for seg at det er totalbelastningen av smittsomme sykdommene i oppdrettsnæringen som utgjør en trussel for villaksen. Det er også viktig å ha klart for seg at denne påvirkningen med stor sannsynlighet ikke vil vise seg i form av sykdomsutbrudd med massedød. Villfisk som er svekket av sykdom vil forsvinne uten dramatikk fordi de er et lett bytte for ulike rovdyr, fordi de taper kampen om mat eller fordi sykdom samvirker med andre påvirkningsfaktorer. Trolig finnes et komplekst samspill der sykdom samvirker med andre faktorer og påvirker livshistorie, produktivitet og reproduksjonsevne. Kun i enkelttilfeller vil patogeninteraksjon gi dødelighet som er observerbar for oss. Det blir sagt at først når en anerkjenner et problem kan en få gjort noe med det. Det har tatt mange tiår å komme dit vi er i dag når det gjelder kunnskap om lakselus og interaksjon vill-oppdrett. Vi må anerkjenne at forskning på effekten av andre infeksjonssykdommer i fiskeoppdrett i dag knapt nok er i startgropa. Dermed kan det ta mange år før vi gjør reelle fremskritt innen dette forskningsfeltet. De store utfordringene ligger i tilpasning og utvikling av metoder for å studere villfiskhelse generelt, det komplekse samspillet og hvilke faktorer som påvirker dette. I mellomtiden vil kunnskapsmangelen i seg selv utgjøre en trussel for vill laksefisk.

Villaksnytt Nr 2/2017

31


Foto: Frode Oppedal / Havforskningsinstituttet

En slik åpen oppsamling av oppdrettslaks som SalMars havmerd vil plassere rett i utvandringsleia for smolten fra trondheimsfjordelvene, er oppskriften på en lusekatastrofe.

Kommentar

Fra havmerd til havnær

Lakseoppdrettere og andre som ønsker å drive med teknologiutvikling for oppdretts­industrien kan søke om såkalte utviklingskonsesjoner. Betingelsen er at man ­gjennom ny og banebrytende teknologi skal bidra til å løse industriens miljøog areal­utfordringer. / Erik Sterud, biolog og fagsjef i Norske Lakseelver

N

orske Lakseelver mener ny teknologi er helt nødvendig dersom oppdrettsindustrien skal bli bærekraftig. Allikevel var vi kritiske til ordningen da den i sin tid ble sendt på høring, fordi det ikke er knyttet spesielle

32

Villaksnytt Nr 2/2017

miljøkrav til driften av utviklingskonsesjonene, slik det er for de grønne konsesjonene (konsesjoner utstedt med samme for mål som utviklingskonsesjonene). En sterkt medvirkende grunn til vår skepsis var dessuten knyttet til det faktum at

ordningen med utviklingskonsesjonene ble servert med en hel sekk gulrøtter. Nærmere bestemt bestemmelsen om at utviklingskonsesjonen etter hvert kan konverteres til helt vanlige kommersielle konsesjoner uten krav til at man skal bru-


ke den teknologien man har tenkt til å utvikle. Riktignok skal konverteringen koste 10 mill kroner per konsesjon, men dette er allikevel småpenger sammenliknet med omsetningsverdien for en oppdrettskonsesjon. De første fire utviklingskonsesjonene er allerede videresolgt til en pris av 50 mill per stykk (i forbindelse med en selskapsoverdragelse). I tillegg til å betale 200 mill for fire konsesjoner, overtok kjøper alle forpliktelser og all risiko med å gjennomføre prosjektet (en forutseting for konvertering). Sannsynligvis er den reelle verdien på en slik konsesjon nærmere 100 mill kroner. Tilsagn om gratis utviklingskonsesjoner kan fort vekk vise seg å være det mest gullkantede verdipapiret den norske stat noensinne har delt ut. Fordi det heller ikke er noen antallsbegrensning på utviklingskonsesjonene, verken totalt sett eller per søker, mente Norske Lakseelver vi kom til å se et svært stort antall prosjektsøknader, omfattende et enda større antall konsesjoner. Med et halvt år igjen av søknadsperioden har det kommet inn 60 søknader om hele 432 utviklingskonsesjoner. Tatt i betrakting at det totalt i Norge er ca 1000 konsesjoner for laks og regnbueørret fra før av, synes det klart at vår frykt dessverre var berettiget. Søkes om mye rart Blant mange kreative og gode søknader om ny oppdrettsteknologi finnes også en rekke søknader om utviklingskonsesjoner for ny avlusingsteknologi. Tanken bak slike søknader synes å være at for å kunne lage ny teknologi for å avluse laks må vi først produsere laks vi kan avluse. I realiteten er dette altså like gjerne søknader om å få produsere mer lakselus. Som om det ikke er mer enn nok oppdrettslaks med altfor mye lus allerede. Heldigvis har ingen slike søknader blitt innvilget og det ville forbause oss stort hvis Fiskeridirektoratet tildeler utviklingskonsesjoner for å produsere lakselus. Ikke alle får Foreløpig er det kun tre søknader, på til sammen 22 konsesjoner som har blitt innvilget. Andre prosjekter har fått beskjed om at de er så lovende at de jobbes videre med, mens 13 søknader på til sammen 71 konsesjoner har fått avslag. Lang saksbehandlingstid Det murres allerede i oppdrettskretser fordi Fiskeridirektoratet bruker lang tid på

Havmerden til SalMar var selve årsaken til at utviklingskonsesjonene kom på plass. Nå skal den plassers innaskjærs.

saksbehandlingen. Samtidig som man kan skjønne industriens ønsker om rask avklaring er det opplagt en formidabel oppgave Fiskeridirektoratet har fått i fanget. Hadde oppdrettsindustrien vært litt mer edruelige i med tanke på antall søknader og ikke minst omsøkt konsesjonsantall ville oppgaven vært enklere for direktoratet. Dessuten legger oppdrettsindustrien ytterligere en stein til byrden ved at samtlige som hittil har fått avslag har klaget, og dermed påført forvaltningen en enda større oppgave. Klagene på avslagene er ytterligere et tegn på hvor ekstremt lukrativt det er å bli tildelt disse utviklingskonsesjonene. Hav merd eller havnær Vi har tidligere skrevet om det mest omtalte utviklingsprosjektet – selskapet Salmars såkalte havmerd. En kjempemerd som vil inneholde åtte ganger så mye laks som dagens største merder. Salmars prosjekt var selve årsaken til at ordningen med utviklingskonsesjoner ble etablert, og mye tyder på at dette prestisjeprosjektet for regjeringen fikk en fast track-behandling i Nærings og Fiskeridepartementet da den ble godkjent. Men der «offshore» og «havmerd» tyder på lokalisering langt fra nærmeste lakse- og sjøørretsmolt, er realiteten en ganske annen. På Salmars egne nettsider er merda omtalt som en konstruksjon som skal ligge i havnære omgivelser. Havnær er noe ganske annet enn havmerd, og realiteten er at merda skal legges midt i utvandringsområdet for all smolt fra lakseelvene i Trondheimsfjorden. Laksen i merda vil utvilsom bli infisert med lus, og i sin tur fungere som en utklekkingsanstalt og smittekilde for smolten fra noen av Norges

viktigste lakseelver. Dette er et gamblingeksperiment vi kunne vært foruten. Utslippsfrie anlegg burde vært prioritert I forbindelse med Stortingets behandling av Stortingsmelding 16 om forutsigbar og bærekraftig oppdrettsvekst, det såkalte trafikklyssystemet vi har skrevet om i tidligere Villaksnytt, bestilte Næringskomiteen strategier mot henholdsvis medikamentresistens hos lakselus og rømming av oppdrettsanlegg. Regjeringen har svart på Stortingets bestilling, og i disse dager avgjør Næringskomiteen om den er fornøyd med strategiene som regjeringen har foreslått. Vi mener de ikke burde være det. Strategiene er svært luftige og inneholder etter vår mening få konkrete krav til industrien. Vi mer at regjeringen hadde en gylden anledning til å inkludere ordingen med utviklingskonsesjoner i begge disse strategiene. Det kunne vært gjort ved en forskriftsendring der Fiskeridirektoratet hadde blitt beordret til å prioritere søknader om lukkede anlegg i sin behandling av søknader om utviklingskonsesjoner. Det såkalte Egget til Marine Harvest og Hauge Akva, og Akvadesigns lukkede merdkonsept i Brønnøysund, er eksempler på prosjekter som burde blitt tildelt et tilstrekkelig antall utviklingskonsesjoner. Overgang til anlegg som beskytter fisken mot lakselus og dermed fjerner behovet for risikofylte avlusningsoperasjoner som kan føre til rømmingshendelser, er etter vår mening den aller beste strategien mot både lus og rømming i norsk oppdrettsindustri, foruten å kunne være redningen for et lykkelig samliv mellom oppdrettsindustri og villaksnæring.

Villaksnytt Nr 1/2017

33


På tide med §112? Antallet villaks som kommer inn fra havet til norskekysten har halvert seg de siste 30 årene, og forskerne peker både på naturlige og menneskeskapte årsaker til dette. / Vegard Heggem

D

Kommentar

e naturlige faktorene som påvirker laksen ute i havet er det vanskelig å skaffe seg detaljert kunnskap om, og de kan være svært krevende å endre i en ønsket retning, De menneskeskapte påvirkningene og truslene mot villaksen har man langt bedre oversikt over, og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning foretar en årlig vurdering av disse. Til tross for at enkelte skadevirkninger fra menneskelig aktivitet er godt kjent, ser man at disse kan vedvare år etter år og sågar øke i omfang. Mange spør seg derfor om hvilken juridisk beskyttelse villaksen egentlig har. Hensikten med bl.a. lakseog innlandsfiskeloven, naturmangfoldloven, kvalitetsnorm for villaks og beskyttelsesregimet for nasjonale laksefjorder og –vassdrag er vel å sikre at vi skal ha villaks som grunnlag for rekreasjon og næring også for kommende generasjoner? Villaksorganisasjonen Salmon Camera bestilte en juridisk utredning av dette spørsmålet, og i desember 2016 la professor Ole Kristian Fauchald ved Fritjof Nansens Insistutt fram sitt svar. Han

Vegard Heggem er prosjektleder i Norske ­Lakseelver og laksebonde på Aunan i Orkla.

34

Villaksnytt Nr 2/2017

vurderte innholdet i og forholdet mellom regelverkene om lakseoppdrett, villaks og vern av naturmangfold, og konklusjonen hans var nedslående: Dagens lovgiving gir betydelige fullmakter til myndighetene og få motsvarende rettigheter til borgerne, og sikrer dermed ikke en rett til opprettholdelse av villaksens produksjonsevne og mangfold. Men Fauchalds lyspunkt er at dette til gjengjeld åpner for en anvendelse av Grunnlovens §112, da denne blir aktuell som selvstendig rettsgrunnlag når annen lovgiving er ineffektiv. Slike vurderinger aktualiseres i samband med nye forvaltningsvedtak fra myndighetene, som for eksempel regjeringens nylig vedtatte «trafikklyssystem» for vekst i lakseoppdrett, som skal iverksettes fra 1. oktober 2017. Den kjente villaksentusiasten og jurist Georg Fr. Rieber-Mohn støtter opp om Fauchalds konklusjoner, og i en aviskronikk omtaler han utredningen som «meget grundig», og skriver videre at «Fauchalds resonnementer er overbevisende.» Både Fauchald og Rieber-Mohn

peker på elveeiere med økonomiske interesser i villaksen som mulige rettssubjekter under §112. En sak mot myndighetene for sviktende beskyttelse av villaksen mot påvirkning fra lakseoppdrett må baseres på dokumentasjon som beviser at lakseoppdrett er en vesentlig årsak til farene for at villaksens produksjonsevne eller mangfold skal bli sterkt redusert eller forsvinne. Fauchald tar ikke stilling til om det faktisk foreligger tilstrekkelig dokumentasjon på dette per i dag, men indikerer at dette kan være situasjonen. Det er behov for en konkret utredning som vurderer om myndighetenes nye vekstreform for lakseoppdrett er i konflikt med kravene i Grunnlovens §112, avslutter Fauchald. Norske Lakseelver vil gi ros til Salmon Camera for initiativet og finansiell støtte til denne utredningen, og vi vil også ta stilling til hvordan vi skal arbeide videre på bakgrunn av disse juridiske betraktningene.


Camp Villaks Rekruttering er prioritert både sentralt og lokalt i Norske Lakseelver. I år arrangeres det til sammen 15 Camp Villaks for ungdom 15-18 år! Camp Villaks er et rekrutteringsprosjekt Norske Lakseelver har sammen med Norges Jeger- og Fiskerforbund, med støtte fra Miljødirektoratet og Sparebankstiftelsen. Campene arrangeres av våre medlemslag og/ eller av lokallag av NJFF. Målet er at flere ungdommer skal oppleve den fantastiske følelsen når laksen napper i flua, når adrenalinet pumper så du rister, når du er så lykkelig at du hyler av glede, og du virkelig kjenner at du lever. Vi ønsker at flere skal oppleve dette, og aller helst at flere ungdommer skal oppleve dette og forbli sportsfiskere livet ut.  Camp Villaks er en fiske- og friluftscamp som arrangeres over hele landet fra midten av juni til slutten av august. Dette er et lavterskel tilbud som all ungdom kan bli

med på, og det kreves ingen bakgrunnskunnskap eller eget fiskeutstyr. Guiding og instruksjon er inkludert i alle camper, og likeså utlån av diverse fiskeutstyr. Pris per deltaker er kr 400,-. Aldersgrense 15-18 år. På lista over elver finner vi de litt bortgjemte perlene som Kongsfjordelva i Finnmark og Stordalselva på Sunnmøre, og de store og kjente elvene som Numedalslågen i Vestfold og Målselva i Troms. Det er camper fordelt over hele landet og gjennom hele sommeren, og vi tilrettelegger slik at ungdom kan reise med fly, tog og buss for å delta på campene. På nettsiden www.campvillaks.no ligger all informasjon om alle campene, samt påmeldingsinformasjon. 

Her kan du dra på Camp! Altaelva (Finnmark: 16/6–18/6 Bjerkreimselva (Rogaland): 30/7–1/8 Gaula i Sunnfjord: 13/7–15/7 Kongsfjordelva (Finnmark): 7/8–9/8 Lakselva i Porsanger (Finnmark): 5/8–6/8 Lygna (Vest-Agder): 12/8–13/8 Målselva (Troms): 7/7–9/7 Numedalslågen (Vestfold): 10/8–11/8 Otra (Vest-Agder): 12/8-13/8 S→ltdalselva (Nordland): 28/7–30/7 Suldalslågen (Rogaland): 26/7–28/7 Surna (Møre og Romsdal): 22/6–24/6 Stordalselva (Møre og Romsdal): 30/6–2/7 Vosso-Bolstadelva (Hordaland): 11/8–13/8 Valldøla (Møre og Romsdal): 11/8–13/8

Villaksnytt Nr 2/2017

35


Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Vi jobber for: • Mer laks i elvene • Bedre laksefiske for alle • Ansvarlig lokal forvaltning • Flere gyrofrie elver • Mindre lakselus på vill fisk • Færre rømte oppdrettsfisk • Mer vann i regulerte elver • Kalking av sure vassdrag • Nye miljøkrav ved gruvedrift

– for mer liv i elva

Profile for Millimeterpress as

Villaksnytt 02 17 issuu  

Villaksnytt 2-2017

Villaksnytt 02 17 issuu  

Villaksnytt 2-2017

Advertisement