__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

ET MAGASIN OM VILLAKS:

Sjøørret i trafikklyset? / På besøk i Numedalslågen /

Villaks

Nye fisketidsreguleringer / Lakselushøring / Tre viktige vannkraftrevisjoner

nytt 2-2020

En sesong med mange endringer!

Koronarestriksjoner har truffet mange laksefisketilbydere hardt. Til neste år kommer nye fiskereguleringer for laks i sjø- og elv. Da er det viktig å tenke på hvor samfunnet tjener mest på at laksen høstes!


LEDER

Bra, men ikke godt nok!

STYRET

Aksel Hembre, nestleder Stjørdalsleva (Trøndelag) aksel.hembre@ntebb.no, tlf 926 64 059 Vidar Børretzen, styremedlem Etne (Hordaland) vidar.borretzen@gmail.com, tlf 97 98 83 54

Ragnhild Brennslet Styreleder

Karianne Johansen, styremedlem Altaelva (Finnmark) karijohan@hotmail.com, tlf 413 30 031 Erik Skjævesland, styremedlem Mandalselva (Agder) eriksilverfox@gmail.com, tlf 911 91 596 Vidar Skiri, styremedlem Rauma (Møre og Romsdal) viski@online.no, tlf 91 74 05 33 Gudbrand Gulsvik, styremedlem Norges Skogeierforbund gudbrand@gulsvik.no, tlf 91 17 45 11 Bodhild Fjelltveit, styremedlem Norges Bondelag bodhildfjelltveit@gmail.com, tlf. 909 85 932

ADMINISTRASJONEN Torfinn Evensen Generalsekretær torfinn@lakseelver.no tlf 45 02 16 37 Sigurd Hytterød Fagsjef oppdrett (fra 2/3) sigurd.hytteroed@lakseelver.no tlf 92 05 73 18 Ayna Heilong Prosjektleder ayna@lakseelver.no tlf 41 64 83 94

Torfinn Evensen Generalsekretær

Sigurd Klaveness Toverud Prosjektleder (vikariat) sigurd.toverud@lakseelver.no tlf 93 28 04 23 Pål Mugaas Kommunikasjonsansvarlig paal@lakseelver.no tlf 915 68 229 Vegard Heggem Prosjektleder vegard@aunan.no, tlf 922 61 414 Håkon Berg Sundet

Fagansvarlig Vassdragsforvaltning hakon@lakseelver.no tlf 905 30 984 Postboks 9354 Grønland, 0135 Oslo Tlf: 22 05 48 70. post@lakseelver.no www.lakseelver.no Redaksjonen avsluttet 24.06.2020 Forsidefoto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

2 | Villaksnytt 2-2020

i år skal fiskereglene for laksefiske i sjø og elv fastsettes for neste femårsperiode. Klima- og miljøministeren ga Miljødirektoratet nye føringer i tråd med både Naturmangfoldloven og den internasjonale NASCO-konvensjonen. Dessverre følger ikke reguleringsutkastet godt nok opp det faglige handlingsrommet som ble gitt for å verne sårbare og truede villaksbestander. Det legges opp til begrensninger i sjølaksefiske på blandede bestander, men de er ikke sterke nok. Norske Lakseelver mener direktoratet som et minimum må følge de klare rådene som er gitt av Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). I tillegg til selve bestandsstatusen, er det flere faktorer direktoratet må vektlegge når begrensinger i sjøfisket skal gjennomføres. For det første er dette fisket så effektivt at det i løpet av få dager kan fange en stor og betydelig andel av en gytebestand som skal opp i en sårbar elv – som selvsagt er fredet mot sports­fiske. Erfaringstall viser at fangsteffektiviteten kan doble seg fra ett år til et annet om fiskeforholdene i sjø er gunstige. For det andre anslår miljøforvaltningen at det fanges nærmere 200 tonn villaks i sjø som ikke blir innrapportert. Dette utgjør ca. 60 000 villaks! Et slikt ukontrollert fiske i sjø må få konsekvenser for det lovlige fisket. Skal Statens Naturoppsyn kunne drive effektivt lakseoppsyn i sjø, vil et stopp i sjølaksefiske kunne lette både det holdningsskapende arbeidet og selve kontroll- og oppsynsarbeidet. Innspill fra sjølaksefiskere under ­høringen om strengere strafferammer for tjuvfiske, vitner også om at enkelte ikke tar problemet på alvor. Da blir det desto viktigere å ikke åpne. Norske Lakseelver har med bekymring sett hvordan faglige råd i oppdrett overstyres av Fiskeriministerens «andre samfunnsmessige interesser». I flere områder tillates det mer oppdrett enn hva kriteriene i Trafikklyssystemet ­skulle tilsi og forskerne sier er forsvarlig. I miljøforvaltningen har man hittil lyttet meget nøye til forskerne. Vi håper derfor at Miljødirektoratet med villaksdirektør Ellen Hambro er ekstra lydhøre i sommerens høringsprosess. Den andre testen på om politikerne kan omsette festtaler til handling,

FOTO: NORSKE LAKSEELVER

Ragnhild Brennslett, styreleder Ranaelva (Nordland) ragnhild.brennslett@online.no tlf 91 59 78 75

er når Regjeringen skal fastsette nye konsesjonsvilkår i de regulerte laksevassdragene Surna, Eira/Aura og Kvina. Her har de tidenes mulighet til å fatte vedtak som gir både mer laks og mer kraft. Gjennom flaskehalsanalyser finner forskerne ut hva som er best for villaksen, og rett vannføring til ulike årstider kan kombineres med effektive tiltak i og lang elvene. Mulighetene åpner seg for vinn-vinn-løsninger når vi får mer nedbør på grunn av klimaendringene. Dette «klimavannet» gjør at regulanten kan produsere like mye strøm som før, og samtidig ta mer hensyn til villaksen. Men skal vi få til dette, må Regjerningen sette tydelige miljøkrav til vannkraftindustrien i form av moderne konsesjonsvilkår, der livskraftige villaksbestander er miljøindikatoren på en bærekraftig strømproduksjon. Ny oppdatert kunnskap må tas i bruk, og utfallene i disse to eksemplene bør bli at det ikke åpnes for sjølaksefiske og at vassdragsregulantene må slippe mer vann forbi turbinene ut fra villaks­ ens behov. På den måten sikrer vi mer gytelaks i elvene, bedre gyteforhold og trygge oppvekstvillkår for lakseungene. Slik kan vi komme inn i en positiv spiral som kan bringe norske lakseelver tilbake til nye høyder – i tråd med ambisjonene med kvalitetsnormen for villaks. På den måten kan Norge unngå å bli en internasjonal villakssinke. Torfinn Evensen Generalsekretær


SMÅNYTT

WIKIPEDIA.ORG

FOTO: VILHELM THILESEN

GOODBYE NESSIE?

Vintervannføringen er en flaskehals for fiskeproduksjonen. Lite vann om sommeren gjør det også vanskelig for gytefisken å nå hele elva.

ti innsjøer i Skottland har blitt forurenset av et giftig plantevernmiddel som brukes av oppdrettsanlegg for å kontrollere sopp, parasitter og sykdommer. Tallene avslører at mer enn 22 tonn formaldehyd, som forårsaker kreft og brukes som en balsameringsveske, er blitt brukt i merder for å desinfisere laks i løpet av ni måneder i 2019. De berørte innsjøene inkluderer Loch Ness, Loch Sheil, Loch Lochy og flere andre i Sutherland, Wester Ross, Argyll og Isle of Mull. Oppdrettsgiganten MOWI er en av de største synderne.

Ny rapport om Kongsfjordelva en særdeles grundig og omfattende rapport om Kongsfjordvassdraget ble lagt frem i mai. Rapporten er laget av NORCE, etter pålegg som Pasvik Kraft har fått fra Miljødirektoratet. Undersøkelsene har pågått siden 2014 og ble avsluttet i 2018. Blant konklusjonen er at reguleringen har hatt en negativ effekt på produksjonen i restfeltet oppstrøms kraft­ stasjonen. Det er ingen krav om minstevannføring på strekningen og det er kun lokalt tilsig nedstrøms Geatnajávri som sørger for vann. Når Geatnajávri er full av vann, lekker det ut vann gjennom demningen som sørger for litt vann i restfeltet. Dette foregår mest når smeltingen starter om våren/sommeren og fram til til tidlig høst. Om høsten og vinteren blir Geatnajávri tappet ned grunnet kraftproduksjonen, og det blir ikke tilført vann gjennom lekkasjen i dammen til restfeltet i denne perioden. Vintervannføringen er en flaskehals for fiskeproduksjonen. I tillegg gjør lite vann om sommeren det vanskelig for gytefisken å forflytte seg opp i restfeltet. Det totale produksjonsarealet i restfeltet er 352 000 m2. Av dette er omlag 75 % nesten uten produksjon av laks som følge av reguleringen.

I løpet av prosjektperioden ble det flyttet fisk fra områder med svært mye lakseunger til områder uten laks i det hele tatt. NORCE anbefaler videre flytting av ungfisk av laks. Tiltaket vil være med på å øke sannsynligheten for at øvre deler av restfeltet blir benyttet som produksjonsområder for laksen i Kongsfjordelva. Hovedformålet er at flere voksenfisk vil være motivert til å svømme høyere opp i restfeltet i årene som kommer. Det påpekes at dette tiltaket ikke bør gjennomføres uten at det blir sikret en minstevannføring i restfeltet. Det er også foreslått å prosjektere en passasje for fisk i dammen ved Geatnajávri. Slik situasjonen er i dag kan ikke fisk passere. En slik passasje vil ikke bare være nyttig for laks, men også for røye. Det er viktig å påpeke at reguleringen trolig har økt fiskeproduksjonen nedstrøms kraftstasjonen ved at vann fra Julelva er overført til Kongsfjordelva, men at reguleringen, sammen med byggingen av dammen ved Geatnajávri, har begrenset lakseproduksjonen til 1/4 av det den var i restfeltet.

FISKEPASSASJE I GILJAJUVET I DIRDAL

sira kvina kraftselskap har nå fått tillatelse til å bygge fiskepassasje for anadrom fisk i Giljajuvet. Før ca 1960 var Dirdalselva lakseførende helt opp til Ryggjafoss ovenfor Byrkjedal og nå ser det endelig ut til at Byrkjedal igjen kan få ta del i lakseeventyret i Dirdalselva. Arbeidet vil etter all sannsynlighet starte opp allerede nå i sommer, og dette kan medføre at elven nedstrøms til tider kan bli noe grumset.

Rapporten finner du på nettsidene til Kongsfjordelva.

Villaksnytt 2-2020 | 3


SMÅNYTT

NORSKE LAKSEELVER MED VARSLINGSPORTAL

for å gjøre det enklere for sportsfisker og andre å rapportere om spesielle hendelser i lakseelvene, har Norske Lakse­ elver lagde en felles oversikt som nå inngår på medlemselvenes nettsider. Her finner du opplysninger om hva du gjør om du: • oppdager død eller syk fisk i vassdrag • oppdager rømt oppdrettslaks i elv eller sjø • oppdager tørrlegging og andre vannkraftrelaterte hendelser • oppdager akutt forurensning • ser ulovlig fiske • observerer sel eller andre fiskespisere i elva NORCE HAR KARTLAGT ETNEELVA

på oppdrag fra elveeierlaget har NORCE vurdert oppvekstog gyteforhold for anadrom fisk ved å kartlegge fysiske egenskaper som substratstørrelser, skjul, mesohabitat og mulige gyteområder. I tillegg er det gjort en vurdering av aktuelle habitattiltak. Totalt registrert mengde gyteareal for hele vassdraget er ca. 25 000 m2. Dette er klassifisert som mye (7,1 %) gyteareal i forhold til totalt elveareal og det er en bra romlig fordeling av gyteområder i hele vassdraget, med unntak av i Stordalselva. Kartleggingen inkluderer en del konkrete tiltak som vil bli vurdert i driftsplanen til elveeierlaget.

4 | Villaksnytt 2-2020

Koronaviruset skaper store tap for alt næringsliv, også laksefisket.

Korona skaper problemer i elvene koronarestriksjonene har medført at mange tusen utenlandske laksefiskere må stå over hele eller deler av sesongen i norske lakseelver. Per 22 juni vet vi heldigvis at dansker, finner og islendinger kan komme. Potensielt vil bortfallet av utenlandske fiskere pga. koronaepidemien kunne bety et inntektstap på grunn av redusert salg av fiskekort på mellom 27 og 60 MNOK og et samlet tap i forbruk fra laksefiskere på 160 MNOK. Samlet blir dette mellom 190 - 200 MNOK for fiskekort og annet kjøp av varer og tjenester. Sluttresultatet er avhengig av om grensene åpnes for tilreisende fisketurister, om disse velger å reise til Norge under en fiskesesong som vil være

preget av koronaepidemien og i hvilken grad man eventuelt greier å rekruttere flere norske laksefiskere eller å få eksisterende fiskere til å øke sin fiskeinnsats. Til vanlig medfører de tre hektiske laksefiskemånedene juni, juli og august, en omsetning på om lag 1,3 milliarder. Hva som blir fasit i år, er uvisst. For å hjelpe valdeiere med å markedsføre fisket, har Norske Lakseelver satt opp en gratisløsning hvor valdeiere i medlemselvene kan registrere tilgjengelig fiske gjennom sesongen. Den finner du på lakseelver.no Kilde: NINA

Krever stopp i Iddefjorden norske lakseelver har krevd stopp i sjølaksefisket utenfor Enningdalelva. Lokal forvaltning har innført fredning av hunnfisk for å sikre nok gytefisk til høsten. Bakgrunnen er nye tilfeller av red skin disease (se artikkel side 6).

– I tråd med Norske Lakseelvers høringsinnspill av 8/5 til fiskeregler for 2020, vil vi oppfordre Miljødirektoratet til å stoppe sjølaksefiske i fjord- og kystområdene utenfor Enningdalselva for å bidra til bevaring av laksebestanden i vassdraget, sier generalsekretær Torfinn Evensen. På den måten vil både forvaltningen i sjø og elv bidra til en lavere beskatning slikt at flest

Svinesundbrua over Iddefjorden. Sjølaksefisket må stoppes pga red skin disease, krever Norske Lakseelver. mulig stamlaks har mulighet til å overlever fram til gyting.


SMÅNYTT

FOTO: FLIKR/

UTENLANDSKE SPORTSFISKERE I 2019

Finland: 4127 Sverige: 2703 Danmark: 2353 Tyskland: 1249 Storbritannia: 455 Annet: 1074

Oterundersøkelser på Sunnmøre fire vassdrag på Sunnmøre har blitt undersøkt for å finne ut hvilken effekt den økende oterbestanden har på laksefisken i elvene. Aureelva var den eneste av disse som oppnådde gytebestandsmålet i 2019. Forskerne fant relativt lite laks i nedre to tredeler av elven på slutten av gytetiden, og spesielt antall hunnfisk så ut til å være lavt i forhold til elvens areal. Gytesuksessen ble vurdert som god i øvre del, men svak i nedre. Det ble registrert 31 kadavre nedstrøms Storhølen, inkludert 13 i selve gytetiden (hvorav minst seks hunner), og det er dermed mulig at oterens predasjon har bidratt til redusert rekruttering av laks i to tredeler av elven i 2019. Forskerne påpeker at det må utføres tetthetsestimering av årsyngel av laks ved elektrofiske høsten 2020 for å undersøke om rekrutteringen faktisk er redusert. Foreløpig er konklusjonen at oterens effekt på laksebestanden i Aureelva er usikker. I Søre Vartdalselva, Norddalselva og Ramstaddalselva har laksebestandene vært under gytebestandsmålet i flere år. Forskerne peker på flere mulige trusselfaktorer for disse bestandene, inkludert lakselus, variabel mattilgang i havet, fysiske inngrep i elvene, sportsfiske i elv, sjølaksefiske og predasjon. Faktorene som trolig har endret seg mest i nyere tid, er tettheten av lakseluslarver i sjøen, som har økt betydelig i Storfjorden siden 2013, beskatning i elv og sjø, som har blitt gradvis redusert og predasjon fra oter, som ifølge elveeierlagene sjelden eller aldri ble registrert før årtusenskiftet. Disse sammenfallende endringene i ulike faktorer gjør det vanskelig å peke på hovedår-

saken til de registrerte bestandskollapsene. Oter lever også langs små vassdrag med stabilt sterke laksebestander lenger nord i landet, og før oterbestanden ble jaktet ned, har oter og laks sameksistert langs norske vassdrag i lang tid. Det virker derfor sannsynlig at andre faktorer har svekket en del av laksebestandene på Sunnmøre, som da har blitt mer sårbare for tilleggspredasjon fra oteren. Forskerne konkluderer med at kunnskapsnivået om lokal og regional tetthet av oter generelt er lavt, noe som kan gjøre det utfordrende for viltforvaltere å vurdere hvorvidt oterbestanden tåler beskatning. Det anbefales derfor å forbedre kunnskapsgrunnlaget om regional bestandsstatus for oter, samt å studere tetthet, populasjonsdynamikk og diett hos oter langs utvalgte vassdrag. KILDE: van Dijk, J., Kambestad, M., Carss, D.C. & Hamre, Ø. 2020. Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret – Sunnmøre. NINA Rapport 1780. Norsk institutt for naturforskning.

BEVER DEMMER IKKE ALLTID OPP FOR LAKSEFISK

beverdemninger ser ikke ut til å påvirke tilstanden til ung laks og sjø­ ørret i alle elver og bekker der beveren etablerer seg. En studie fra norske elver viser at fisken kan greie å ta seg forbi demninger. Du kan lese mer på NINA.no

FOTO: MANDAL VILLAKSSENTER

Oteren er omstridt i lakseelvene og bestanden øker på Sunnmøre.

Mandalselva villakssenter åpnet mandalselva villakssenter ble offisielt åpnet lørdag 20. juni med inviterte gjester. Ordfører i Lindesnes kommune, Even Tronstad Sagebaken, viste til historien om Mandalselva som hovedårsak for at byen Mandal i sin tid ble grunnlagt, og derfor har tre lakser i byvåpenet. Styreleder i Mandalselva Villakssenter AS, Stig Skjævesland, fikk blomster og gode ord for stor innsats i mange år. Fylkesmann i Agder, Stein A. Ytterdal, åpnet Villakssenteret med ordene «Alt er mulig», med referanse både til elvekalking, miljødesign og selve villakssenteret. Mandalselva Villakssenter ligger kun en times kjøring fra Kvåsfossen Sørnorsk Laksesenter. Daglig leder i Mandalselva Villakssenter, Elise Lauvdal, forteller at de to laksesenterne kommer til å samarbeide tett fremover. Målet er å spre kunnskap om den fantastiske villaksen, samt å gi besøkende opplevelsen av å se ekte, levende sørlandslaks. Villaksnytt 2-2020 | 5


Red skin disease hos villaks Også i år har man oppdaget laks med blødninger i huden i ­Enningdalselva. Elveforvaltere og sportsfiskere fortviler, og ­forskerne prøver etter beste evne å finne ut hva dette kommer av. / TOR ATLE MO / SENIORFORSKER VED NORSK INSTITUTT FOR NATURFORSKNING (NINA)

i siste halvdel av mai 2019 gikk alarmen i Enningdalselva. Store, nygått laks som fortsatt var sølvfargede, hadde blødninger i huden, særlig på buksiden. Etter kort tid ble tilstanden verre. Hos noen fisk gikk finnene delvis i oppløsning, hudblødningene ble til åpne sår og snart vokste det sopp i sårområdene. Syke laks var tydelig svekket og ble lett synlige fordi de oppholdt seg på stilleflytende partier, ofte ved overflaten, og hadde hvitaktige soppinfeksjoner i huden. Alarmen gikk også internasjonalt. Laks med samme symptomer som i Enningdalselva, ble fanget i en rekke elver i Sverige, Danmark, Irland og Skottland. Høsten 2019 arrangerte vi et internasjonalt arbeidsmøte i Oslo mellom forskere og forvaltere der ble det enighet om å kalle den nye laksesykdommen for «red skin disease in Atlantic salmon», som kan oversettes til «hudblødningssykdom hos laks». På folkemunne brukes imidlertid allerede det engelske navnet på den nye laksesykdommen som derfor også brukes i denne artikkelen. Her kan du lese litt om funnene i 2019, og om det vi vet - og ikke vet - om red skin disease.

hudblødninger, hudsår og finneråte hos nygått laks. Flere norske forskningsinstitusjoner viste interesse og det ble tatt en rekke ulike prøver fra syke laks for å påvise infeksjoner som kunne forklare sykdombildet. Ulike dyrkingsmedier ble brukt for å påvise virus, bakterier og sopp, og det ble tatt vevsprøver for å vurdere sykelige forandringer i ulike organer. I analysene ble det påvist ulike bakterier, parasitter og sopp, men ingen av dem var felles for syke laks og ingen av dem betraktes som primærinfeksjoner som kan forklare sykdomsutviklingen. Infeksjonene som ble påvist er slike som etablerer seg hos fisk som allerede er syk eller som av ulike grunner har et nedsatt immunforsvar. Så langt har ingen analyser eller undersøkelser gitt funn som gir grunnlag for å hevde at red skin disease er en infeksjonssykdom. Men hva er det da? Kan det være en ernæringsbetinget sykdom, dvs. mangel på viktige næringsstoffer, eller en miljøbetinget sykdom, dvs. forårsaket av miljøgifter? Eller er det en kombinasjon av påvirkning av miljøgifter og mangel på viktige næringsstoffer?

SOM LYN FRA KLAR HIMMEL

Siden 2014 har det vært betydelig dødelighet hos voksen laks fra tidlig på sommeren og fram til gyting i flere svenske Østersjøelver inklusive den mektige Torneälven som deles med Finland. Syke laks har som regel mye sopp i huden mot slutten av sykdomsforløpet og laksen står i partier med

Sykdomsutbruddet hos laks i Enningdalselva våren 2019 kom som «lyn fra klar himmel». Vi som har jobbet med sykdomsdiagnostikk hos norsk villaks og oppdrettslaks i en «menneskealder», har ikke tidligere sett tilsvarende forandringer med 6 | Villaksnytt 2-2020

LAKSEDØD I ØSTERSJØELVER

ALLE FOTO: BJARNE GRANLI.

SYKDOM HOS VILLFISK


SLIK VARSLER DU HENDELSER Veterinærinstituttet og Mattilsynet har i år lagd en onlineløsning hvor du kan melde inn død eller syk fisk som du finner. Link til denne finner du på nettsidene deres, eller ved å gå inn på «varsle hendelser» hos Norske Lakseelver – lakseelver.no

Villaksnytt 2-2020 | 7


SYKDOM HOS VILLFISK

lav vannhastighet fordi den ikke orker å svømme. Dødeligheten varier mellom elver og mellom år. I enkelte elver har dødeligheten hos voksen laks vært så stor at tettheten av laksunger er dramatisk redusert. I en elv har tettheten gått fra 30-40 årsunger /100 m2 til 0,2 årsunger/100 m2 som i praksis betyr et bestandskollaps. I andre elver har tettheten av laksunger (så langt) ikke endret seg. Den bakenforliggende årsaken eller årsakene til at voksen laks blir syk er usikker, men det er lite som tyder på de lider av en infeksjonssykdom. Forskningsfunn indikerer at det kan være snakk om en kombinasjon av miljøgifter og mangel på viktige næringsstoffer, og da først og fremst mangel på tiamin som er et svært viktig vitamin for stoffskiftet i alle dyr inklusive mennesker. Tiamin er viktig i flere ulike stoffskifteprosesser, bl.a. for orienteringsevnen og for immunapparatet. Forklaringen på tiaminmangel hos laks og en rekke andre dyr som blåmusling, torsk og ærfugl, tilknyttet Østersjøen, er kompleks. Kortversjonen er at tiamin, som hovedsakelig produseres av alger, ikke overføres i tilstrekkelige mengder gjennom næringskjeden og/ eller at tiamin brytes ned av miljøgifter og enzymer. I 2018 døde mange laks i elver på den svenske vestkysten med lignende symptomer som hos laks i Østersjøelver, og i 2019 ble syk og død laks påvist i elver enda lengre nord inklusive Örekilsälven noen kilometer sør for norskegrensa og som nevnt, også i grenseelven Enningdalselva. Mange tenkte at sykdomsutbruddet kunne settes i sammenheng med den varme og tørre sommeren i 2018, men det er lite som tyder på at det er en slik sammenheng. LAKSEDØD I ENNINGDALSELVA

I sum ble plukket opp eller observert 50-60 døde voksne laks i Enningdalselva i løpet av våren og forsommeren 2019. I tillegg ble et større antall, anslagsvis 100, syke laks observert. Det eksakte antall syke og døde laks er ikke mulig å tallfeste i og med at det er flere innsjøer på øvre del av lakseførende strekning der voksne laks kan ha dødd uten at de ble sett. I tillegg har Enningdalselva tidvis ganske brunt vann og noen dype kulper som også gjør det vanskelig å observere død laks. I perioden før gyting høsten 2019 døde ytterligere noen laks med hudforandringer som trolig skyldes at de hadde vært syke tidligere på året, men hadde da overlevd. Likevel var de ikke sterke nok til å overleve fram til gyting og for å føre slekta videre. Hvor stor andel av laksebestanden i Enningdalselva som ble berørt og døde på grunn av red skin 8 | Villaksnytt 2-2020

disease i 2019 er ukjent. Årlig kommer det anslagsvis 2-500 laks i Enningdalselva. Gytebestandsmålet for Enningdalselva er 453 kg hunner. Med den høye gjennomsnittsvekten på Enningdalselvlaks tilsvarer dette omtrent 100 hunnlaks. Hvor mange laks som vandret opp i Enningdalselva i 2019 og hvor mange av disse som døde før gyting, er det ikke grunnlag for å si noe om, men vi kan ikke se bort fra sykdomsutbruddet tok mye av det høstbare overskuddet og kanskje også at gytebestandsmålet ikke ble nådd. Når denne teksten skrives i slutten av mai 2020, kommer meldingen om et nytt utbrudd av red skin disease i Enningdalselva. I løpet av de første dagene av laksefisket i 2020 hadde fem av elleve stangfanget laks synlige forandringer i huden og delvis på finnene. Således kan det se ut til at vel halvparten av nygått laks i Enningdalselva er berørt av red skin disease, men i og med at sykdomsårsakene er ukjent, er det ikke mulig å fastslå at visuelt symptomfri laks er frisk og upåvirket. Følgelig er det heller ikke mulig å anslå hvor stor skade, både på kort og lang sikt, red skin disease vil påføre laksebestanden Enningdalselva. INTERNASJONAL WORKSHOP I OSLO

Omtrent samtidig med observasjoner av syk og død laks i Enningdalselva og svenske elver, ble syk og død laks med lignende symptomer påvist i Danmark, Irland, Skottland og Russland. Høsten 2019 arrangerte NINA og Veterinærinstituttet et internasjonalt arbeidsmøte i Oslo der forskere og forvaltere fra Finland, Sverige, Danmark, Irland, Skottland, Russland og Norge deltok. Målet var å utveksle erfaringer og kunnskap, forvaltningsråd, etablere samarbeid, og synliggjøre behovet for videre forskning og undersøkelser. Syk laks i de ulike land har svært like symptomer og det er grunn til å tro at årsakssammenhengen(e) er like selv om de ikke er identiske. Dødeligheten hos voksen laks kan variere mye mellom elver, men den kan bli svært stor. I Russland er der observert opptil 100 % dødelighet. Som tidligere nevnt, ble det enighet om å gi sykdommen navnet «red skin disease in Atlantic salmon». Her må det tillegges at lignede symptomer er sett hos både brunørret og sjøørret, men så langt bare i et begrenset omfang. Arbeidsmøtet fikk inngående informasjon om undersøkelser og funn som svenske forskere har gjort i tilknytning til laksedøden i Østersjøelver siden 2014. Det ble også erfart at de ulike lands myndigheter hadde håndtert sykdomsutbruddene ulikt og hadde gitt ulike råd om håndtering av syk og død laks. Det ble imidlertid ikke diskutert om

det ene rådet var riktigere eller bedre enn det andre. En slik sammenligning er ikke mulig i og med at kunnskap om sykdomsårsak mangler. VIDERE UNDERSØKELSER

Nå i 2020 ser det ut til at flere land får tilsvarende utbrudd med red skin disease som i 2019. Hvis årsakssammenhengene er de samme, kan dette være et nytt og alvorlig sykdomsproblem som berører Atlanterhavslaksen i store deler av dens utbredelsesområde. Hvis det er slik at red skin er en ernæringsbetinget eller miljøbetinget sykdom er det en rekke ubesvarte spørsmål som bør belyses. Er det maten eller miljøet i elva der laksungene vokser opp som er problemet eller er det under laksens oppvekst i havet, eller påvirkes laksen av «noe» i fjorden og elvemunningen før den vandrer opp i elven? Hvis vi kan anta at Enningdalslaksen vandrer og spiser i de samme havområdene som laks fra andre sørøstnorske elver, kan det argumenteres for at problemet ligger i elva i og med at andre sørøstnorske elver (så langt) ikke er rammet av red skin disease. Dersom problemet ligger i elva/vassdraget bør det være en eller flere faktorer som felles for en rekke elver i og med at sykdomsbildet hos voksen laks i mange land (tilsynelatende) er likt. Svenske forskere har sannsynliggjort at tiaminmangel er en viktig årsak til sykdom hos både laks og torsk i Østersjøen. Hvis årsaken er felles for laks og torsk, må mye av problemet ligge i Østersjøen, og hvis det er en tilsvarende årsakssammenheng for Enningdalslaksen (og torsken i Skagerak) ligger altså problemet i havet. Kanskje vandrer og spiser laks fra elver på Skageraks østkyst i andre havområder enn laks fra elver på Skageraks vestkyst i og med at red skin disease ikke synes å påvirke laks i Drammenselva og Numedalslågen? Forårsaker red skin disease så stor dødelighet hos voksen laks at den nasjonale lakseelven Enningdalselva ikke når gytebestandsmålet, og i hvilken grad vil dette påvirke tettheten av laksunger og smoltproduksjonen i elva? Spørsmålene er mange flere, men i dag fines det ikke kunnskap til å besvare noen dem. Selv om det naturlig å lete etter infeksjoner når syke og døde laks påvises i en elv, viser funnene -eller mangel på funn- i Enningdalselva at det er nødvendig med mye bredere undersøkelser der mange flere «steiner må snus». Følgelig er det behov for et samarbeid mellom flere forskningsinstitusjoner med kompetanse på forskjellige fagområder. Kunnskapsbehovet er stort.


VRL RAPPORTEN 2020

Hvor er det høstbare overskuddet vårt? Kvalitetsnorm for villaks slår fast at det skal være minst 80% av normalt høstbart overskudd. Kun 48% av bestandene oppnådde dett i 2019. / PÅL MUGAAS

IKKE NOK Å HØSTE PÅ

Det store flertallet av undersøkte elver oppnår nå gytebestandsmålet, men prisen for dette tas av sportsfiskerne, som får sterke begrensninger på hvor mye de kan høste, og av elveeiere som får et begrenset tilbud til sportsfiskerne. – God lokal forvaltning er alfa og omega i den situasjonen vi er i nå, understreker generalsekretær Torfinn Evensen i Norske Lakseelver. Han berømmer elvene som tar ansvar og gjør sitt for at gytebestandsmålet oppnås, men er bekymret for at andelen elver med svært dårlig status har økt de to siste årene. – Vi mener at dette tydeliggjør behovet for elvevis bestandsforvaltning, og at det må føre til enda sterkere innstramminger i fisket på blanda bestander med kilenot i sjø enn det Miljødirektoratet har lagt opp til i sitt utkast til fisketidsreguleringer for neste periode (se side 10).

VRLS VURDERING

Vitenskapelig råd for villaksforvaltning finner at «andelen av de vurderte bestandene som hadde svært god eller god status, det vil si at de nådde gytebestandsmålene og hadde normalt høstbart overskudd, økte fra 2010 til 2012, noe som i stor grad skyldes et økt innsig av mellom- og storlaks til vassdrag i Sør-Norge. Fra 2012 til 2014 avtok andelen bestander med svært god eller god status, i stor grad på grunn av redusert innsig av mellomlaks og storlaks til Midt-Norge. Fra 2015 økte andelen med svært god eller god status til et maksimum på 62-63 % i 2017 og 2018, for deretter å falle til 53 % i 2019. Andelen bestander med svært dårlig status var den laveste i tidsserien i 2017 (13 %), men økte igjen i 2018 (19 %) og ytterligere i 2019 (25 %).». Strengere og lokalt tilpassede fiskeregler i elv bidro til redusert beskatning, og følgelig har gjennomsnittlig overbeskatning vært lav i denne perioden.

FOTO: VILHELM THILESEN

vitenskapelig råd for villaksforvaltning publiserte 15. juni sin årlige statusrapport for norske villaksbestander. Forskerne slår fast at lakselus og rømt oppdrettslaks fortsatt utgjør de største truslene mot villaksen. – En av de store utfordringene nå er at vi ser en forverret situasjon på grunn av lakselus i nye områder nord i Vestland og i Møre og Romsdal, særlig i Sognefjorden og på Sunnmøre, sier Torbjørn Forseth, leder i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk truet på grunn av lakselus har økt.  – Det er stor fare for at dette tallet vil øke ytterligere, på grunn av for dårlige tiltak, forteller Forseth. Andre infeksjoner knyttet til lakseoppdrett er også en stor trussel, med mangelfulle tiltak og lite kunnskap. Manglende kunnskap kan medføre at dette er en trussel som undervurderes.

Artikkelforfatteren med 2020-sesongens første storlaks tatt i Stjørdalselva.

Andel bestander med ulik bestandsstatus (fra svært god til svært dårlig) for årene 2010-2019. Bestandsstatusen er vurdert ut fra om bestandene nådde gytebestandsmålene og hadde normale høstbare overskudd.Klassifiser­ ingen er bygd på samme system som vurdering av gytebestandsmål og høstingspotensial i kvalitetsnorm for villaks. Antallet bestander som inngår i analysen hvert år varierer mellom 181 og 201. (Figur 5, VRL rap 15, 2020).

Villaksnytt 2-2020 | 9


BESKATNING AV LAKSEFISK

Sjø- og elvelaksefiske Miljødirektoratet kom 15.6 med utkast til fisketids­ reguleringer for neste ­hovedperiode. Hovedtrekket er at det strammes mye til, både i sjø og elv, på grunn av ­bestandssituasjonen. TESKT: PÅL MUGAAS

det sentrale kunnskapsgrunnlaget for reguleringen er beskatningsråd og statusrapporter for norske laksebestander fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). I tillegg benyttes statistikk og kunnskap fra lokale fiskeundersøkelser og lokal kunnskap. Norske Lakseelver er positive til hovedtrenden i høringsutkastet, men mener at det er en del områder som er problematiske. Ikke minst gjelder dette Trondheimsfjorden, hvor det fortsatt legges opp til sjølaksefiske utenfor en linje mellom Flakk-Rørvik. – Dette er sterkt problematisk, ettersom sjøfisket fortsatt vil beskatte blindt på bestander som ikke oppnår de elvevise forvaltningsmålene, samt beskatte bestandene i Steinkjerelvene, som er under reetablering etter 34 år med gyrosmitte, påpeker generalsekretær Torfinn Evensen i Norske Lakseelver. Norske Lakseelver mener det vil være nærmest en katastrofe for de truede laksebestandene dersom en stim av laks blir fanget i en kilenot i sjøen. – Individene spres ikke jevnt utover sommeren, så risikoen er betydelig høyere for overbeskatning enn hva sannsynlighetsberegningene til VRL antyder. Ut fra føre var-prinsippet bør det derfor ikke åpnes for sjølaksefiske i fjordområdene de neste fem årene, understreker Evensen. BRYTER MED VRLS RÅD

Miljødirektoratet har i utgangspunktet lagt anbefalingen fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning til grunn for reguleringene, men ikke i Trondheimsfjorden. Her anbefaler VRL å ikke åpne for sjølaksefiske i hele fjordområdet (se fig.1.). Det rapporteres i snitt om lag 6 tonn laks fanget i sjøen i dette området, men i 2015 ble det tatt hele 13,3 tonn. 10 | Villaksnytt 2-2020

Mold Steinkjer Figga

Folla

Nord

Tangstad

Mossa

Osa Fremstad Grønning Størdal Lena Tenn

Mellomstore bestander Sårbar

Skauga Flyta

G. salaris, under rehabilitering G. salaris, fortsatt smittet

Prest

Orkla

Ikke spesielt hensynskrevende Sårbar G. salaris, under rehabilitering G. salaris, fortsatt smittet Kalking, under reetablering

Ikke spesielt hensynskrevende

Hassel

Nidelva Skjenald

Verdal Levanger

Små bestander

Gaula

Stjørdal Homla

Kalking, under reetablering

Store bestander Ikke spesielt hensynskrevende Sårbar G. salaris, under rehabilitering G. salaris, fortsatt smittet Kalking, under reetablering

VRL mener at det bør vurderes å ikke åpne for sjølaksefiske i hele det som er definert som Trondheimsfjorden (blått), mens Miljødirektoratet i utgangspunktet bare vil kutte én fiskedag i uka og åpne i ytre del (mørkeblå sone på kartet). Norske Lakseelver mener dette ikke er nok.


fra 2021-2026 Kanskje var dette en stim som skulle til Steinkjerelva?

bestandene under reetablering bør det vurderes å ikke åpne for fiske i dette sjøområdet.» – Når direktoratet samtidig legger opp til å stenge Steinkjerelvene, henger ikke vurderingen på greip. Dette er noe vi kommer til å ta opp i møter med direktoratet nå under høringsperioden, uttaler Evensen. IKKE LOV MED KROKGARN

Norske Lakseelver er positive til at det ikke åpnes for bruk av krokgarn i Finnmark. – Dette er langt på overtid, og endelig i tråd med Stortingets innstilling fra 2006, så får vi se hva dette fører til framover, og om det er nok. Vi vet at russerne har klagd på at sjøfisket i Øst-Finnmark beskatter russisk laks, og NASCO er klare på at all beskatning av blanda bestander må opphøre, framhever Evensen. Krokgarn fanget rett over 12 000 laks i Finnmark i 2019. Fra og med 1997 ble det ikke lenger åpnet for fiske med krokgarn på hele strekningen fra og med Rogaland til og med Troms. Fra 2002 ble forbudet utvidet til også å omfatte kysten av Skagerrak. Bakgrunnen for forbudet var at krokgarnfisket beskatter mer selektivt enn kilenot, spesielt på mellomstor laks (hovedsakelig hunnlaks), og at krokgarn fører til betydelige garnskader på fisk som kommer seg fri fra garnet med påfølgende dødelighet. STENGER ELVER

Fra VRLs vurdering av sjølakesfisket (Anon. 2020. Råd om beskatning av laks i sjølaksefiske), heter det: «Det er tre vurderte bestander uten stabile høstbare overskudd (Verdalselva, Levangerelva og Homla). Det har vært en økning i innsig og høstbart overskudd i perioden. Det er to bestander innerst i fjorden som er under gjenoppbygging etter behandling mot G. salaris (Steinkjervassdraget og Figga) Bestandene innerst i fjorden har også stor fare for ytterligere redusert innsig på grunn av lakselus. Den gjennomsnittlige måloppnåelsen for bestander som inngår i fisket i fjorden tilsier at beskatningen bør reduseres. Det er 17 hensynskrevende bestander. Risikoen for at minst én av disse blir overbeskattet i sjølaksefisket i løpet av en femårsperiode vurderes som moderat (5,8 %). Det er to bestander under reetablering i fjorden, og beskatning vil forsinke reetableringen. Det er moderat fare for ytterligere redusert innsig på grunn av lakselus. Rådet for fjorden blir: Av hensyn til de to

I en rekke, hovedsakelig mindre, vassdrag har man lite eller ingen kunnskap om tilstanden for bestandene. Dette skyldes blant annet manglende fangstrapportering. Det er krav i lakseloven om at grunneierne i laksevassdrag skal organisere seg og rapportere fangst. – For å følge føre var-prinsippet slik KLD har bedt oss om, og hindre overfiske av bestander vi har liten kunnskap om, foreslås det å ikke åpne for fiske i over 500 vassdrag med manglende fangstrapportering, sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet. Norske Lakseelver er enige i denne vurderingen. – Det er viktig at elver som ikke er organisert og hvor fisket ikke er under kontroll, blir stengt av føre-var-hensyn. Vi må legge de samme standardene til grunn for uttak i både sjø og elv, men det er i elv vi vet hvilke bestander vi fisker på og kan regulere uttaket best, avslutter Torfinn Evensen. Norske Lakseelver vil jobbe med høringen fram mot fristen 6/9.

FORSLAG TIL ENDRINGER I SJØLAKSEFISKE • Det foreslås å ikke åpne for fiske med krokgarn i kommende reguleringsperiode (kun lovlig i Finnmark i dag). • Finnmark og Kvænangen – det foreslås åpnet for fiske med kilenot og lakseverp. Samme fisketid som i dag, med unntak av Karlebotn som gis kystfisketid. • I resten av landet foreslås det å ikke åpne for fiske med faststående redskaper i 31 av 40 sjøregioner. • Det foreslås å avvikle utvidet sesong rettet mot rømt oppdrettsfisk fra 5. august til 28. februar.

FORSLAG TIL ENDRINGER I ELVE­ FISKET • Det foreslås åpnet for fiske i ca 440 av 1284 vassdrag. Med dagens bestemmelser er det åpnet i 1031 vassdrag. • Vassdrag med manglende fangstrapportering åpnes ikke. • Vassdrag med mangelfull organisering (der dette er et krav) åpnes ikke. • I vassdrag der forvaltningsmålet ikke nås eller bestandssituasjonen tilsier lavere beskatning, reduseres fisket, eller åpnes det ikke for fiske.

Villaksnytt 2-2020 | 11


TRAFIKKLYSSYSTEMET

Sjøørret som indikator i trafikklyssystemet Sjøørret er mer utsatt enn laksesmolten på grunn av livs­ syklusen med lengere opphold i fjordsystemene. En gruppe forskere har nå levert en utredning om hvordan sjøørreten kan vurderes inn i trafikklyssystemet som regulerer lakseoppdretten langs kysten. / ET RAPPORTSAMMENDRAG AV VILLAKSNYTT

bakgrunnen for oppdraget er en bestilling fra Fiskeridepartementet til «Ekspertgruppe for påvirkning av lakselus på vill laksefisk». Denne gruppen gir råd til fiskeriministeren om fargesetting av de forskjellige oppdrettssonene (PO1-PO13). Ekspertgruppen er bedt om å utarbeide en kunnskapsoppdatering knyttet til sjøørret, som skal beskrive hva vi vet om lakseluspåvirkning fra oppdrett på sjøørret og hvilke konsekvenser slik påvirkning kan gi utslag i for sjøørretbestandene. Ekspertgruppen skal videre vurdere om vi har nok kunnskap til å gjøre tilsvarende vurderinger for sjøørret knyttet til lakseluspåvirkning som til nå er gjort for laks, og eventuelt hvilke kunnskapshull som må tettes for å inkludere sjøørreten i en slik påvirkningsanalyse på sikt. Ekspertgruppen har vært ledet av Bengt Finstad fra NINA (se faktaboks for en full oversikt over deltakere). SJØØRRET ER IKKE LAKS

Fra før av vet forskerne at sjøørreten kan vandre tilbake til ferskvann tidligere enn normalt om den blir utsatt for sterkt lusepress. Den kan også vandre fram og tilbake mellom ferskvann og saltvann på grunn av dette, og 12 | Villaksnytt 2-2020

dermed tape viktig veksttid i sjøen. Ettersom sjøørreten også er av forskjellig størrelse på sine fjordvandringer, vil effekten av lakselusa være forskjellig på individnivå. Stor sjøørret tåler mer lakselus enn liten. Tilnærmingen som gjelder for villaksen, hvor smolten svømmer ut fjorden og utsettes for luseangrep over en kortere periode, er derfor neppe velegnet til å beregne påvirkning på sjøørret. En redusert egnethet av marint habitat vil gi effekter på sjøørretbestander i form av redusert vekst, reproduksjonspotensiale, overlevelse – og en mulig forskyvning fra anadrom til resident ørret. Et kompliserende element i beregningen er at sjøørret har stor variasjon i adferd (også innenfor bestander fra samme elv). Dette kan være genetisk betinget, noe som igjen kan føre til et naturlig utvalg hvor de som overlever er de som holder seg i områder med såpass lav salinitet at lakselusa ikke utgjør et problem. Forskerne har imidlertid ikke nok kunnskap om hvor genetisk betinget slik adferd er til at de kan komme med noen endelige konklusjoner. Man har også funnet at selv relativ liten postsmolt av sjøørret vandrer lang utenfor estuariet (elveutløpsområdet), noe som kompliserer beregningsmodellene for hvordan lusa påvirker bestandsstørrelsene.

Sjøørreten sliter mer enn laksesmolten med effektene av

Produksjonsområde 3 (PO3) : Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har kategorisert 18 sjøørretvassdrag i PO3 (Anon. 2019), hvor de fleste ligger i Hardangerfjorden og to i Bjørnafjorden (Figur 1).


FOTO: VILHELM THILESEN

lakselusa. Den er også en populær sportsfisk i sjøen. Her representert ved en fin fisk fra Steigen.

Forskerne foreslår derfor en samlet beregning som tar utgangspunkt i to modeller. Det en er det som kalles redusert marint leveområde (RML) og det andre er redusert marin tid (RMT). Metoden tar utgangspunkt i Havforskningsinstituttets sin smittemodell. MODELLEN

Første modellprodukt (RML) beregner hvor store deler av et areal som er uegnet for førstegangsvandrende sjøørret på grunn av lakselus. Andre modellprodukt (RMT) beregner hvor mye vekstsesongen reduseres for sjøørret som ville oppholdt seg i området. For å kunne beregne disse modellproduktene er det nødvendig å definere følgende kriterier:

• Antall vassdrag og posisjoner på disse – basert på VRLs sjøørretrapport (Anon. 2019) • Marint leveområde for sjøørret. • Størrelsen til førstegangsvandrere. • Tidsperioden førstegangsvandrere er i sjøen. • Oppholdstiden til sjøørreten i sjøen. • Under hvilke forhold det marine habitatet blir uegnet for sjøørret på grunn av lakselus - grenseverdier for effekt. Etter å ha vurdert tilgjengelig kunnskap, konkluderer gruppen med at «i utgangspunktet er alt areal i fjordsystemene og minimum 500 m ut mot åpent hav egnet habitat (mulig leveområde) for sjøørret langs

hele norskekysten. Områder lengre ut enn 500 m er ikke kartlagt. Det antas også at postsmolt av sjøørret vandrer inntil 20 km fra elvemunningen fra sitt respektive vassdrag. Sjøørreten defineres til å holde seg i de 2 øverste meterne av vannsøylen.». Størrelsen på den utvandrende sjøørreten vil også være avgjørende for i hvilken grad den overlever luseinfeksjoner. Det er stort sprik i gjennomsnittsstørrelsen på postsmolt av sjøørret fra norske elver. Påvirkningen av lakselus regnes som antall lus/gram kroppsvekt. I bekker og mindre elver på Vestlandet er smolten i gjennomsnitt rundt 25 gram, men størrelsen øker nordover til rundt 50 gram i tilsvarende nordnorske vassdrag. Gruppen konkluderer med at «ved beVillaksnytt 2-2020 | 13


TRAFIKKLYSSYSTEMET

regning av habitatets egnethet i forhold til belastning av lakselus har vi satt snittvekten på smolten til 60 gram.». Det er da tatt hensyn til at smolten kan ha vokst før eventuelt påslag av lakselus og at det kommer større smolt fra større vassdrag og vassdrag med innsjøer på anadrom del. NÅR ER SJØØRRETEN I SJØEN?

Ulike merkeprosjekt med sjøørretsmolt har vist at periodene for utvandring og tilbakevandring typisk strekker seg over mye lengre tidsrom enn hos villaks. Det er også store regionale forskjeller. Jo lengere nord man kommer, jo senere vil utvandringen starte. I sør og i vest starter utvandringen i april, mens i nordlige vassdrag kan utvandringen starte så sent som i først halvdel av juni. Hovedutvandringen i sør og vest synes å være i mai måned, mens den i nord kan forekomme så sent som i månedsskiftet juni/juli i enkelte vassdrag. Forskerne har i notatet konsentrert seg om oppdrettsområdene PO3 og PO5, og konkluderer med at «i dette arbeidet har vi valgt følgende utvandringstidspunkter på Vestlandet: tidlig: 24. april; middels: 15. mai og sent: 5. juni. En slik periode vil dekke hovedutvandringen av sjøørretsmolt i de fleste vassdrag og år.». Oppholdstid i sjø etter utvandring varierer også mye. Merkeforsøk har vist resultater som spriker fra 22 dager til halvannet år. «Her er det valgt en oppholdstid på 70 dager da dette ofte gjelder for større vassdrag i Sør-Norge.».

«Jo lengere nord man kommer, jo senere vil utvandringen starte. I sør og i vest starter utvandringen i april, mens i nordlige vassdrag kan utvandringen starte så sent som i først halvdel av juni.»

NÅR ER SJØEN UEGNA FOR ØRRETEN?

Med bakgrunn i modellene som ligger til grunn for Havforskningsinstituttets beregningsmetode for å kvantifisere effekten av lakselus på vill laksefisk, konkluderer gruppen med at «Kritiske grenseverdier for lakseluspåvirkning for en 60 grams førstegangsvandrende sjøørret er satt til følgende basert på tidligere litteratur og beregninger rundt dette: <6 lus og 0% effekt; 6≤12 lus opp til 20% effekt; 12≤18 lus opp til 50% effekt og >18 lus opp til 100% effekt. Dødelighet på lus fra kopepodittstadiet til bevegelige lus antas å være 40%.». De påpeker også at disse verdiene behøver videre verifisering og validering, særlig når formålet er å bestemme kritiske nivå av lakselus som grunnlag for bevaring og forvaltning. HVA SKJER I SJØEN?

Havforskningsinstituttet modeller for smittepress på lakselus brukes i dag av ekspertgruppen i deres rådgiving til regjeringen når det gjelder fargesetting av trafikklysene som styrer produksjonen av oppdrettslaks. (Ved siste vurdering overstyrte fiskeriministeren faglige råd i tre av produksjonsområdene, som 14 | Villaksnytt 2-2020

Figur 2. Kalibrert smittepress (venstre) fra 24. april til 3. juli (øverst), 15. mai til 24. juli (midten) og 5. juni til 14. august (nederst) og beregnet andel av leveområdet som er rødt, gult og grønt (høyre). Røde områder og rød linje indikerer området hvor det er sannsynlig at ørretsmolten vil få på seg mer enn 18 preadulte lus, grønne områder og grønn linje at ørretsmolten får på seg mindre enn 6 preadulte lus, og gule områder og gul linje hvor ørretsmolten får på seg


alle fikk en grad mer positiv vurdering en det ekspertene konkluderte med, men det er en politisk vurdering – ikke en biologisk red. anm.). Modelleringen kalles ROC (Relative Operating Characteristic). Dette er virtuelle smoltbur som er plassert i et finmasket rutenett i hele fjordsystemer og langs kysten. Modellen som har blitt og fortsatt blir benyttet i rådgivningen, er satt opp på et gitter der hver rute er 800m x 800m. For utvalgte områder langs kysten er det også satt opp en modell med et enda finere gitter (160m x 160m). For en nærmere beskrivelse av metoden, henvises til Delrapport fra ekspertgruppe for vurdering av lusepåvirkning (Finstad mfl. 2019). Resultatene fra modellen etter test i PO3 og PO5, er presentert i kart med tre farger, der rødt kan tolkes slik at villfisken som oppholder seg i disse områdene i den perioden smittepresskartet gjelder for, trolig vil få på seg flere lus enn det som regnes som dødelig dose hvis den ikke forlater området, mens fisk som oppholder seg i områder med lav smitteklasse (grønn farge på kartet) vil få på seg et antall lakselus som vil ha svært begrensede negative konsekvenser for fisken.

Resultatene fra 2019 har vist at det kan være store forskjeller i påvirkning fra lakselus på enkeltbestander av sjøøørret innen et produksjonsområde. Det er ikke vurdert hvordan disse forskjellene skal behandles i en samlet vurdering for hvert produksjonsområde. På lik linje med laksevurderinger må det derfor vurderes om og hvordan vektlegging av enkeltelver skal implementeres i en eventuell bærekraftsindikator for sjøørret. Et annet viktig poeng er at metoden ikke beregner lakselusindusert villfiskdødelighet, men redusert marint habitat. Det behøves derfor en vurdering om hvordan man skal sette grenseverdier for å definere dette som en bærekraftsindikator. Et forslag er å sette grenseverdiene til de samme som dødelighetsgrensene som brukes for laks: Høy påvirkning: RML > 30% Moderat påvirkning: 10% > RML < 30 % Lav påvirkning: RML < 10%

DETTE ER FORSKERNE: Bengt Finstad, Senior­forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) Anne D. Sandvik, Senior­ forsker ved Havforsk­ ningsinstituttet (HI) Ola Ugedal, Senior­forsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) Knut W. Vollset, Forsker ved NORCE Ørjan Karlsen, Senior­forsker ved Havforsk­ningsinstituttet (HI) Jan G. Davidsen, Forsker NTNU Vitenskapsmuseet Harald Sægrov, Forsker ved Rådgivende Biologer AS

KONKLUSJONER

Vi gjengir her konklusjonene som sitater. «Resultatene fra de innledende kjøringene, gitt kriteriene satt i denne rapporten, viser at 1. Resultatet er svært sensitive for utvandringstidspunktet til sjøørretsmolten. Tidlig utvandring gir lavere RML enn sen utvandring. Eksempelvis ble marint leveområde redusert med 34% for tidlig utvandrende, og 59% for sent utvandrende sjøørret smolt i PO5. Tilsvarende verdier for PO3 var 32% og 66%. 2. Effekten varierer sterkt mellom elver innen hvert PO. For smolt som vandret ut av elven 15. mai ble vekstperioden redusert med 35 dager for Eira (RMT, antall dager hvor RML>30%), og 24 dager for Rauma, begge i PO5. I PO3 ble vekstperioden redusert med 0 dager for smolt fra Etne mens den ble redusert med 46 dager for smolt fra Oselva.» Det konkluderes med at den foreslåtte metoden er godt egnet for å estimere påvirkning av lakselus på sjøørret på bestandsnivå. Eksemplene viser at metodeoppsettet fungerer, og at det enkelt kan implementeres til alle produksjonsområdene, og til alle elver med kjent bestand. Det er også enkelt å implementere ny kunnskap og gjennomføre sensitivitetsanalyser.

Figur 3. Antatt leveområde for ørretsmolt som strekker seg 20 km ut fra elvemunningen i Etne i Hardangerfjorden (øverst) og Oselva i Bjørnafjorden (nederst). Kalibrert smittepress (venstre) 15. mai til 24. juli og beregnet andel av leveområdet som er rødt, gult og grønt (høyre). Røde områder og rød linje indikerer området hvor det er sannsynlig at ørretsmolten vil få på seg mer enn 18 preadulte lus, grønne områder og grønn linje at ørretsmolten får på seg mindre enn 6 preadulte lus, og gule områder og gul linje hvor ørretsmolten får på seg mellom 6 og 18 preadulte lus. RML beregnes ved verdien på den røde linjen + 0,5 ganger verdien av den gule linjen. Utvandringsdato er markert som en kort sort linje, 35 dager etter utvandring med kort stiplet linje, og 70 dager fra utvandringsdato med vertikal stiplet linje, og markerer fordelingen som er vist i kartene i på venstre side.

Villaksnytt 1-2020 | 15


TRAFIKKLYSSYSTEMET

FOTO: NJFF VESTLAND

Sjøørret med denne mengden lakselus er dødsdømt.

16 | Villaksnytt 2-2020


«Lakselus påvirker også ørret, og det er naturlig at effekter fra lakselus på ørret inngår i en videre utvikling av Trafikk­lys­systemet.» og med den argumentasjon om at sjøørreten er jevnt fordelt i sjøen. Dermed vil disse verdiene tilsvare en uakseptabel påvirkning på for eksempel over 30% av sjøørreten ved høy påvirkning. Ekspertgruppa anbefaler at metoden fagfelle-vurderes og at dokumentet oversettes til engelsk slik at det kan vurderes av eksperter også utenfor Norge. EKSPERTGRUPPENS KONKLUSJON

«Ekspertgruppen har diskutert hvordan sjøørret kan inngå som en del av arbeidet med å vurdere effekten av lakselus fra oppdrett. Laks og sjøørret har svært ulike livshistorier, og dette er av stor betydning når effekten av lakselus skal vurderes. I Trafikklysarbeidet så langt har lakselus talt på ørret blitt brukt som indikator for antall lus på laks i samme område. Lakselus påvirker også ørret, og det er naturlig at effekter fra lakselus på ørret inngår i en videre utvikling av Trafikklyssystemet. Når sjøørret kan inngå som en del av trafikklyssystemet avhenger av når viktige kunnskapshull er tettet og når metoder og modeller også er tilpasset sjøørret. Ekspertgruppen foreslår derfor at sjøørret gradvis innarbeides i rapportene fra gruppen. Første trinn er å beregne endringer i tilgjengelig habitat for sjøørret som følge av smittepress med lakselus. Dette krever at det utarbeides en metodikk for å gjøre slike vurderinger. Dersom metodikken er etablert og testet kan dette trolig inngå i rapporten for 2019. Parallelt med dette arbeidet må det også settes inn tiltak for å tette flere kunnskapshull for å minimere usikkerheten til disse estimatene. Når sjøørret kan inngå som en del av parasittindusert dødelighet er avhengig av hvor raskt kunnskapshullene tettes. Man kan gjennomføre beregninger og analyser på sjøørret, men først inkludere det i ekspertgruppens rapport når gruppen ­mener datagrunnlaget og modeller er gode nok til å inngå som en del av vurderingene for lakseluspåvirkning i de ulike produksjonsområdene.»

Figur 5. Kalibrert smittepress (venstre) fra 24. april til 3. juli (øverst), 15. mai til 24. juli (midten) og 5. juni til 14. august (nederst) og beregnet andel av leveområdet som er rødt, gult og grønt (høyre). Røde områder og rød linje indikerer området hvor det er sannsynlig at ørretsmolten vil få på seg mer enn 18 preadulte lus, grønne områder og grønn linje at ørretsmolten får på seg mindre enn 6 preadulte lus, og gule områder og gul linje hvor ørretsmolten får på seg mellom 6 og 18 preadulte lus. RML beregnes ved verdien på den røde linjen + 0,5 ganger verdien av den gule linjen. Utvandringsdato er markert som en kort sort linje, 35 dager etter utvandring med kort stiplet linje, og 70 dager fra utvandringsdato med vertikal stiplet linje, og markerer fordelingen som er vist i kartene i på venstre side.

Villaksnytt 2-2020 | 17


LAKSESTART 2020

Sesongstart Sesongstart i år ble preget av mye vann i mange elver. L ­ ikevel er det alltid noen som klarer å få opp en laks eller to. Vi ­gratulerer og håper sesongen vil bli bra. Bilder fra diverse ­laksebørser og facebook.

Helge Dalen med laks på 107 cm, tatt 5/6 i Stjørdalselva.

Frode Ravndal med laks på 11,1 kg, tatt 4/6 i Espedalselva.

18 | Villaksnytt 2-2020

Ellen Svendsen med «flomlaks» på en åker i Stryn. Foto: Hilde Charlotte Solheim.

Lise-Mari Walderhaug med laks på 7,5 kg, tatt 4/6 i Surna.

Berit Riksheim med laks på 10,1 kg, tatt 4/6 i Surna.


Svein Rødberghagen med stor laks fra åpningen i Orkla.

Martin Lærdal med laks på 9,3 kg, tatt 6/6 i Årdalselva.

Josh Dickstein med laks på 11 kg, tatt 31/5 i Årdalselva (åpnet 20/5).

Jan Erik Aase med laks på 10,2 kg, tatt 6/6 i Nausta.

Daniel Grude med laks på 6,8 kg, tatt 3/6 i Årdalselva.

Asbjørn Myhre med laks på 9,3 kg, tatt 6/6 i Espedalselva.

Kent Harald Wathnes laks på 8,3 kg, tatt 2/6 i Frafjordelva.

Villaksnytt 2-2020 | 19


ELVA VÅR NUMEDALSLÅGEN

20 | Villaksnytt 2-2020


Størst i Sør Numedalslågen er Østlandets laksemotor. Elva er lakseførende fra Larvik til Hvittingfoss og de årlige fangstene ligger mellom 10 og 20 tonn. Villaksnytt har pratet med forvaltningslaget, ved Ingar Aasestad og Geir Jespersen. / PÅL MUGAAS / FOTO: TOM TVEITAN

Villaksnytt 2-2020 | 21


VN: Hvordan var fjorårets sesong og hva tenker dere om årets? – Det ble et nytt godt lakseår i Numedalslågen i 2019. Etter det litt svake året i 2018 p.g.a. ekstremtørken, ble vi i 2019 en av de beste elvene i landet. Fangsten i 2017 var også rekordstor. Vi er inne i periode med god sjøoverlevelse. Vi har høstet lang under høstingsverdig overskudd de siste årene. Overlevelsen av yngel i elva er avhengig av sommervannføringen. Tørkeåret 2018 kan nok ha redusert smoltproduksjonen noe. Vi forventer dermed ikke at fangsten i år blir rekordstor. Særlig regner vi med mindre smålaks.   VN: Hvilke erfaringer har dere gjort dere med å arrangere Camp Villaks de siste årene? – Brufossfisket har sammen med Lardal jeger og fiskelag stått som hovedarrangør for camp villaks. Utviklingen av campen har gått i en meget positiv retning, og utgangspunktet for arrangementet er Brufoss. Campen har blitt fullbooket av positive og engasjerte ungdommer på kort tid hvert år, og flere av deltakerne har fått kjøre og lande laks for første gang i livet. Vi håper dette kan være en god inspirasjon for å være med å forvalte fiskeressursene på en god måte fremover og kanskje ta turen tilbake i elva en gang.  Vi har svært dyktige instruktører både fra Waterproof flyfishing, og andre frivillige fiskere og grunneiere.  Campen er dermed med på å skape god dialog og samhold blant grunneiere, fiskere, Lardal jeger og fiskelag og Waterproof. Sammen gjør de dette til en meget god opplevelse og et veldig godt møte med Numedalslågen for både nye og gamle fiskere.  VN: Det er et langt vassdrag. Hvordan forval-

tes elva? – Lakseførende strekning langs hovedløpet er 70 km. I tillegg har vi 70 km med lakseførende sideelver. I disse blir det ikke fisket, med unntak av opp til 500 kg i gode år i Hagnesvassdraget. Sideelvene fungerer dermed som gode produksjonsområder og bidrar til Lågens store produksjon. I tillegg setter vi ut 100.000 plommesekkyngel ovenfor lakseførende strekning i sidevassdragene. Dette bidrar anslagsvis med 5-10 % av total produksjon i elva. Lågen er et spesielt vassdrag. Store deler er dype og sakteflytende områder, som ikke egnet for annet et begrenset gjeddefiske og 22 | Villaksnytt 2-2020

FOTO: MORTEN HARANGEN

ELVA VÅR NUMEDALSLÅGEN

Strekningene nedstrøms fossefallene i Numedalslågen er gode fiskeplasser.

noe flåtefiske (som i all hovedsak er kulturbevaring og rekreasjon). Det er forsøkt utviklet fiskeprodukter på disse strekningene, men det har vært litt mislykket. Sannsynligheten for å få laks på disse områdene er liten. På den andre siden har vi noen svært attraktive fiskeplasser. De fleste er leid bort gjennom langsiktige avtaler til jeger og fiskerforeninger eller faste grupper av fiskere, der prisene ligger fast enten oppgangen er god eller dårlig. Der hvor det er kortsalg, er prisene lave, 200-450 kr for døgnkort og 10002000 kr for årskort hvis sistnevnte selges. Videre er en attraktiv fiskeplass, Stubben, kommunalt eid og her holdes kortprisene lave. På de mest attraktive plassene er det forhåndssalg. Alle kortene selges stort sett før sesongstart og påvirkes lite av om oppgangen er god eller dårlig. Billig tilgang på laksefiske, sentralt på Østlandet, i en elv som da blir tilgjengelig for alle, er en bevisst strategi. Det kan sees på som vårt bidrag til laksefellesskapet og lakseretteieres omdømme. Her er det ikke om å gjøre å legge til rette for de mest betalingsvillige. Vi tror det er viktig for at våre interesser skal få aksept i samfunnet at laksefiske er allment tilgjengelig. VN: Hva betyr elva økonomiske for dalen?

– I forhold til fangstmengde, er nok Lågen ikke spesielt høyt oppe på lista over verdiskapning pr kilo fanget laks. Det har vi heller ikke noe mål om å være. Vi ønsker at elva skal bidra med gode fiskeopplevelser til en billig penge, både for lokale og tilreisende. En registrering av total omsetning av fisket i vassdraget for noen år siden viste 1,5 mill kr. Vi antar at det er på omtrent samme nivå i dag. VN: Hvem var de første sportsfiskerne i dalen

og hvor fisket de? – Jeg vet ikke hvem som var de første, men vil tro de såkalte engelske lakselordene ved sitt inntog på midten av 1800-tallet gjorde mye for å vri laksefisket fra matauk og over til rent sports- og fritidsfiske. Det nå nedbrente «Lakseslottet» ved Hoggtveita var et historisk viktig symbol på dette sportsfisket. Store deler av Lågen er imidlertid dårlig egnet for tradisjonelt sportsfiske. Dermed fikk engelskmennene mindre innflytelse på fisket her enn de fleste andre elver. Forsøk på å kjøpe ut de kulturhistoriske innretningene ble avvist av grunneierne. Tilbudene var tydeligvis ikke gode nok. VN: Hvordan står det til med sjøørreten? – Sjøørret i Lågen utgjør i antall bare 10% i forhold til antall laks. Dette gjelder både


FOTO: NORSKE LAKSEELVER

Halvor Myre med flott laks. I bakgrunnen ser vi Kjerradfossen i Numedalslågen.

i produksjon og fangst. Fangstene følger trenden for Skagerak med noen forholdsvis veldig gode år siste 10 år, før fangstene har gått litt ned de siste 2-3 årene. VN: Dere er blant Norges mest regulerte vassdrag, med mange kraftverk. Men disse ligger alle langt over anadromt strekk. Hvordan påvirker dette elva og laksen? – Omfattende reguleringsundersøkelser har vist at reguleringen i liten grad påvirker laksen. Dette skyldes at Lågen har et stort uregulert restfelt som påvirker vannføringen med naturlige svingninger. Vi får noe dårligere vannføring enn naturlig ved smoltutgang på våren, mens vannføring i snitt er høyere enn naturlig på sommeren. På høsten er igjen vannføringen generelt lavere enn naturlig. Vi ha imidlertid enkelte raske dropp i vannføring som skyldes regulering og som kan være uheldig både for fisk og ikke minst elvemusling.   VN: Det er en viss konflikt mellom flåtefiskere og sportsfiskere. Hvordan håndteres dette? – Konfliktnivået virker til å være lavere enn tidligere. Konfliktene kan nok gjerne korrelere med manglende kunnskap og tilgjengelig informasjon. Jeg synes faktisk vi skal berømme både vår egen og fylkesmannens innsats over de siste par årene, med

forskjellige tiltak for å skape arenaer og å informere de forskjellige aktørene om hvorfor forholdene er som de er. Økt forståelse og kunnskap gir økt gjensidig toleranse, og jeg tror flere og flere aksepterer at det skal være plass til både sportsfiske og kulturhistorisk fiske. Samtidig har vi hatt flere gode år hvor de fleste har vært fornøyd med fangsten. Det er når det går dårlig at man ser seg om etter syndebukker, gjerne med irrasjonell motivasjon. Vi må imidlertid nevne at et flåtefiske nylig har blitt påtent og brent ned til grunnen. Politiet etterforsker bredt herunder også innenfor sportsfiskemiljøet. Vi benytter denne anledningen til å presisere at forvaltningslaget er pålagt ved juridisk dom å opprettholde det relative fangstforholdet mellom sportsfisket og det kulturhistoriske fisker. Stopper vi alt kulturhistorisk fiske må vi følgelig også stoppe alt sportsfiske. Det er det kanskje mange sportsfiskere som ikke er klar over. Kulturfisket i Lågen har i hvert fall en kjent historie tilbake til middelalderen. Vi ser på ikke bare flåtefiskene, men alle de kulturhistoriske innretningene som en svært viktig del av vår kulturarv og som det er viktig å ta vare på gjennom aktiv bruk. Dette er helt unikt både i Norge og verden.

VN: Hva betyr det tradisjonelle Kjærrafisket

for laksekulturen og turismen i dalen? – Kjærrafisket er en severdighet godt tilrettelagt for publikum og er det eneste fisket i Numedalslågen som selger all fangsten til de besøkende. Fiskemetoden er fra 1300-tallet og tilnærmet unik i Norge. Den ukentlige tømmingen av teina og den påfølgende auksjonen, trekker tusenvis av tilskuere i løpet av en sesong. Kulturfisket drives på dugnad av parthaverne, alle inntektene fra salget av fangsten går til drift og vedlikehold av anlegget. Kjærrafisket kombinerer tradisjonsbæring og turisme på en god måte. VN: Hvor mange sportsfiskere har dere (ca)?

– Det var ca 800 fiskere med registrert fangst i 2019.

 

VN: Laksen kan gå opp til Hvittingfoss. Her

er det en laksetrapp som ikke er i bruk. Er alle tanker om å få laksen videre oppover frafalt? – Laksetrappa i Hvittingfoss er stengt etter pålegg fra Mattilsynet. Dette etter funn av Gyrodactylus på røye øverst i vassdraget. Den eksisterende trappa virket uansett svært dårlig. Det er ingen planer om å lage ny fiskepassasje her. Naturlig oppgangshinder var uansett i Hvittingfoss.

Villaksnytt 2-2020 | 23


VANNKRAFTREVISJONER

Tre viktige ­ revisjonssaker på Kongens bord 24 | Villaksnytt 1-2020


Surna, Aura-Eira og Sira og Kvina har gått hele veien gjennom forvaltningen og ligger nå hos Olje- og energidepartementet til sluttbehandling. / HÅKON BERG SUNDET / FAGANSVARLIG REVISJON- OG VANNFORVALTNING I NORSKE LAKSEELVER

norske lakseelver har bistått elvelagene med råd og hjelp. I den siste tiden har vi jobbet tett med politisk påvirkning. I mars og april hadde vi møte med partiene og snakket med medlemmene av Energiog miljøkomiteen. I tillegg har vi hatt møter med statsrådene både i Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementet. Det er vilkårsrevisjonene og viktigheten av bedrede miljøforhold som har vært vårt hovedbudskap i disse over 20 møtene. De tre elvene som nå ligger i departementet har blitt brukt for

å vise hva som har vært bra i prosessene så langt, og hva som fortsatt må komme på plass. SURNA

Surna er det første nasjonale laksevassdraget som er til revisjon. I motsetning til for Aura-Eira har NVE her lagt til rette for gode grep for å bedre situasjonen for laks og sjøørret. Kommunene fremmet kravet om vilkårsrevisjon i 2011, og det er primært hensynet til elvas lakse- og sjøørretbestand som gjennomsyrer kravet. Villaksnytt 2-2020 | 25

FOTO: MORTEN STICKLER

Aura er øvre del av Eiravassdraget. Utbyggingen har ødelagt dette området som gyte- og oppvekstområde.


VANNKRAFTREVISJONER

FOTO: WIKI COMMONS

I dag er det lav vannføring, effektkjøring og unaturlig vanntemperatur - med varmere vann om vinteren og kaldere om sommeren - som er de største utfordringene. Surnas øvre deler har i dag ikke noe krav til minstevannføring. Hvis departementet følger NVEs innstilling, vil denne delen av Surna få en dobling i vannføring på sommeren (fra 2,3 m3 til 4,6 m3) og noe høyere vannføring også på vinteren (fra 1,2 m3 til 1,6 m3). NVE foreslår også tiltak som vil føre til en mer naturlig vanntemperatur nedstrøms Trollheim kraftverk ved å kreve et nytt inntak i magasinet. De vil også gi regler for å hindre at fisk strander når kraftverket kjøres ned etter effektkjøring. NVEs foreslåtte tiltak er anslått til å gi en reduksjon i kraftproduksjonen på 4 %. Men effekten for både miljøet og lokaleøkonomien er stor! NINA har vurdert hva de økte bestandene av laks og sjøørret og den lengre fiskesesongen (på grunn av økt vannføring) vil bety, og mener det vil gi mellom 1 og 4 millioner kroner i økt lokal verdiskaping og lokaløkonomiske ringvirkninger. EIRA-AURA (AURAREGULERINGENE)

Allerede i 2004 fremmet de berørte kommunene kravet om revisjon i Aurareguleringene. 14 år senere gav NVE sin innstilling til departementet. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det. Men de som har ventet på miljøforbedring i revisjonsprosessen i Aura og Eira har – så langt – ventet forgjeves. Reguleringene og fraføringene har redusert Aura og Eiras nedbørsfelt med mer enn 70 %, og det er ikke stilt krav om minstevannføring. Den lave restvannføringen gjør at det oppstår vandringshindre og reduserer Auras lakseførende strekning fra åtte til to kilometer. En minstevannføring i Aura er hovedkravet fra kommunene. Eira var tidligere en av våre mest kjente lakseelver, ikke på grunn av totalfangsten, men på grunn av at laksen var storvokst. Før kraftutbyggingene tok til var gjennomsnittsstørrelsen 12 kilo – nå nærmer den seg fire kilo. Lav vannføring og fraværet av «opprenskende» flommer har først til store endringer i bunnforholdene i elva, ved at finere sand og grus tetter igjen de viktige hulrommene i elvebunnen. Dette påvirker naturlig produksjon av laks og sjøørret hardt. For å kompensere for dette settes det årlig ut 50 000 laksesmolt. Når mer enn 60 % av all laks som fanges i vassdraget har opprinnelse fra fiskeutsettingene, understreker det at forholdene for naturlig lakseproduksjon i vassdraget ikke er gode. Før DNA-teknologi 26 | Villaksnytt 2-2020

Mardølafossen før utbyggingen for 50 år siden.

ble vanlig å bruke for å teste stamfisken, har også kultiveringen bidratt med innblanding av oppdrettsgenetikk inn i laksebestanden. Forsøk gjennomført av NINA viser at det er betydelig potensial for økt naturlig produksjon av laks og sjøørret ved å gjennomføre habitatrestaurering i vassdraget. Men NVEs innstilling til departementet gir lite håp om bedring av økosystemene og bedre naturlig produksjon av laks og sjøørret. NVE legger «bare» opp til standard naturforvaltningsvilkår og en helhetlig plan for fiskevandringer i Aura. Problemet er at de ikke vil pålegge regulanten en minstevannføring. Til det mener NVE at kunnskapsgrunnlaget om miljøgevinsten er for usikkert og påvirkningen på kraftproduksjonen for stor (55 GWh opplyser de minstevannføringen vil kreve av kraftproduksjonen).

NVE glemmer at de selv har gitt Aura-Eira høyeste prioritet i direktoratsrapporten fra 2013 – selv om de da anslo et krafttap på 180 GWh. Også i den regionale vannforvaltningsplanen har vassdraget miljømål som kan kreve krafttap – og dette målet skal nås neste år. Norske Lakseelver mener at NVEs innstilling ikke vil bedre naturlig reproduksjon av hverken sjøørret eller laks tilstrekkelig. Bestandene vil fortsatt være av en størrelse som krever kultivering i overskuelig framtid. Vi mener at dette er strid med naturmangfoldloven, Kvalitetsnormen for villaks og den regionale vannforvaltningsplanen. Det må en minstevannføring til i Aura-Eira for å nå disse målsettingene. Det er usikkert hvor mye minstevannføringen må være for at det skal gi en god miljøgevinst. Derfor


SIRA OG KVINA

Revisjonssaken startet offisielt med kommunenes krav i 2010. NVE har nå behandlet revisjonssaken sammen med regulantens søknader om økt fraføring fra to av Kvinas sidevassdrag og et nytt kraftverk i Rafoss. Regulanten har engasjert både NINA og SINFTEF til å bruke miljødesign-metodikken for å bedre kunnskapsgrunnlaget og foreslå avbøtende tiltak. Flaskehalsen for laksebestanden i Kvina er lav vannføring og ugunstig fordeling av gyte- og oppvekstområder. Dette har ført til en reduksjon i laksebestanden. Målsettingen etter revisjonsprosessen er å doble naturlig produksjon av smolt i Kvina. NVE foreslår en ny minstevannføring på 5 m3/s gjennom hele året (noe som er en økning både sommer, og ikke minst på vinteren), at det etableres en vannbank og en plan for terskler og biotoptiltak. Det nye manøvreringsreglementet kan tas opp til vurdering etter 10 år for å se om målene er nådd. I Sira er det ugunstig vannkjemi og dårlige oppvandringsvilkår som er flaskehalsene både for laks, sjøørret og ål, og dermed også for fiskeren. Regulantens mål er å få tilbake naturlig rekruttering på hele anadrom strekning for laks og sjøørret. NVE anbefaler minstevannføring på 1,5 m3/s hele året. I tillegg vil de legge til rette for tre lokkeflommer hver på to døgn. Norske Lakseelver er tilhenger for åpne og transparente prosesser knyttet til revisjonene. Vi er spente på miljødesign-tiltakene og hvordan disse skal bidra til at målene for revisjonen nås. Vi er imidlertid bekymret for den økte fraføringen fra Kvina. Det er usikkert hvordan dette vil slå ut for livet i elva, spesielt med tanke på at vi stadig får et varmere klima. Miljødesign har gjennomsyret prosessen så langt. Vi stiller oss derfor undrende til at byggeklossmetoden ikke brukes og at det foreslås en vannføring uten sesongvariasjon i minstevannføringen – hvordan vil det slå ut? Det positive er at mye av dette kan vurdere på nytt etter 10 år med gjennomføring av tiltak og erfaringer.

Andre revisjonssaker på gang Av andre reguleringer som er godt inne i revisjonsprosessen, har reguleringen av Hellefoss i Drammenselva nylig blitt sendt over fra NVE til departementet. NVE jobber med sine innstillinger i Namsen og Skotfoss (Skiensvassdraget). Det pågår høring for revisjonssaken i Lundesokna, som er et sidevassdrag til Gaula, og vi venter på høring i Vikja og Nærøy­ dalselva og Suldalslågen. VANNKRAFTSYSTEMET I NORGE

Det kreves vanligvis tillatelse (konsesjon) etter vassdragslovgivningen for å utnytte vannkraftressursen i norske vassdrag. Tillatelsene har ofte egne vilkår for miljø og når konsesjonen kan revideres. Mye av kraftproduksjonen vår er bygd ut i en tid hvor vi visste mindre om naturens behov. Samtidig vektet vi miljøverdier annerledes da enn vi gjør i dag. Nå vet vi mer om hvordan vannkraftproduksjonen påvirker fisk og andre dyr og planter som lever i og nær vassdragene våre. Det er spesielt endringer i vannføring og vanndekt areal i elva, vanntemperatur, isforhold og muligheten for at fisken kan svømme opp og ned vassdraget som utgjør utfordringene med vannkraftproduksjonen. NY KUNNSKAP MÅ TAS I BRUK

Gjennom store forskningsprogram har vi de siste årene fått mye ny kunnskap i skjæringspunktet mellom teknologi, natur og samfunn. Et eksempel på denne kunnskapen er forskningspakken «miljødesign», som er en metodikk med mål om å skape fornybar energi som spiller på lag med naturen. Metoden bygger på at man samler inn all kjent kunnskap om vassdraget og gjør analyser for å finne flaskehalsene for laksen i vassdraget. Så prøver man å spesialtilpasse f.eks. vannføringen og vanntemperaturen gjennom året for å møte laksens behov. Resultatene er oppløftende og viser at vannkraftproduksjon og hensyn til naturens behov kan gå hånd i hånd. GJENNOMGANG OG MODERNISERING

Opp gjennom tiden har adgangen til å revidere konsesjonene blitt endret. Konsesjoner gitt etter 1959 kan revideres når de er 50 år gamle, etter 1992 er revisjonsintervallet redusert til 30 år. Noen gamle reguleringer har ikke konsesjon i det hele tatt. Er det særlige forhold som tilsier det, kan NVE kalle disse inn til konsesjonsbehandling. Dette gjør de for eksempel når det pågår en vilkårsrevisjon for andre kraftverk i vassdraget, og de nye vilkårene ikke vil få effekt på grunn av skadene det konsesjonsløse verket står for. Vi er nå inne i en tid hvor mange vannkraftkonsesjoner kan revideres. Hele 395 konsesjoner i 187 vassdrag kan revideres innen 2022. Hovedmålet med revisjonene er å bedre miljøforholdene i regulerte

FOTO: PÅL MUGAAS

må et midlertidig manøvreringsreglement på plass. Først med disse dataene kan en si hvordan forholdet blir mellom miljøgevinst og påvirkningen på kraftproduksjonen. Utredninger viser at ved å bygge et kraftverk som kan produsere kraft på minstevannføringen, kan så å si hele krafttapet gjenfanges. I år er det 50 år siden «Mardøla-aksjonen» hvor denne kjente fossen ble ført fra Eira til Rauma. Denne aksjonen er en milepæl i norsk naturforvaltning, og den var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur. Kanskje OED nå skal benytte anledningen og gi laks, sjøørret, ål og elvemusling i Aura og Eira den vannføringen de trenger?

Håkon Berg Sundet er Fagansvarlig revisjonog vannforvaltning i Norske Lakseelver. vassdrag. Revisjonene er altså en modernisering eller ajourføring av konsesjonsvilkårene. NVE og Miljødirektoratets gjorde i 2013 en gjennomgang av alle de regulerte vassdragene som det snart er mulig å revidere. Direktorateten har sett på hvor miljøgevinsten er stor og veid dette opp mot påvirkningen disse tiltakene vil ha for kraftproduksjonen. De har gitt 50 vassdrag den høyeste prioriteringen for revisjon. Her vil miljøtiltakene gi en reduksjon i kraftproduksjonen på mellom 1,1 og 1,7 TWh/år. Til sammenligning produseres det om lag 135 TWh vannkraft i Norge årlig og 1 TWh er om lag så mye strøm som Drammen bruker på ett år. DET REGNER MER ENN MAN HAR TRODD

Nye beregninger fra NVE viser at vassdragene våre mottar mye mer vann nå enn det som er lagt til grunn tidligere. I dag produseres det 10 TWh mer vannkraft årlig enn det som lå til grunn når mange av konsesjonene ble gitt. Fram mot århundreskiftet vil nedbøren bare øke, slik at det kan produseres ytterligere 8 TWh – selv med dagens kraftanlegg. Kraftverkene har med andre ord allerede fått 10 TWH som de ikke hadde kalkulert inn i sine lønnsomhetsberegninger, og det vil øke framover. Norske Lakseelver mener at noe av dette vannet bør tilgodeses miljøet for å sikre viktige naturverdier. NVE og Miljødirektoratets gjennomgang fra 2013 viser at man kan få god miljøgevinst i de prioriterte elvene med en redusert kraftproduksjon på 5 % i den enkelte elv. Denne kostnaden er lav og kortvarig, siden nedbørsmengden øker markant. Samtidig gir det økte energitilsiget potensial for mer produksjon av vannkraft.

Villaksnytt 2-2020 | 27


KOMMENTAR

Lakselusforskriften har vært på høring. Mattilsynet foreslår flere endringer for å bedre fiskevelferden. De fleste endringsforslagene er imidlertid rettet mot oppdrettslaksen i merdene, og villaksen nevnes dessverre alt for sjeldent i høringsbrevet. / SIGURD HYTTERØD / FAGSJEF OPPDRETT NORSKE LAKSEELVER

dagens lakselusforskrift er snart åtte år gammel og moden for endringer. I høringsnotatet legges det stor vekt på velferd, og et viktig endringsforslag kommer allerede i den første paragrafen, der det foreslås at forskriften i tillegg til å være hjemlet i matloven også hjemles i dyrevelferdsloven. Dette synliggjør ifølge Mattilsynet «at lus ikke bare er en helseutfordring for villfisk og oppdrettsfisk, men i betydelig grad også et velferdsproblem». Som følge av dette foreslås det i §4 første ledd at «I den enkelte produksjonsenheten skal det ikke være nivåer av lakselus som kan redusere fiskevelferden.» og i §6, andre ledd at «Oppdretteren skal også redusere antallet fisk i anlegget når det må til for å unngå at nivået av lakselus kan redusere fiskevelferden i en produksjonsenhet.» Det er også verdt å merke seg at forslagene til § 4 og § 6 som gis med hjemmel kun i dyrevelferdsloven, ikke kan dispenseres fra ettersom dyrevelferdsloven ikke åpner for dispensasjon. TO EKSTRA UKER IKKE NOK

Endringsforslaget med størst direkte betydning for villaks og sjøørret, er to ekstra uker med lusegrense på 0,2 voksne hunnlus i gjennomsnitt per fisk. Forlenget periode med lavere lusegrense, fra seks til åtte uker, vil redusere smittepresset for utvandrende laksesmolt. Det er imidlertid lite trolig at endringen vil løse den store negative påvirkningen lakselussmitte fra oppdrettslaks utgjør mot villaks og særlig sjøørret og sjørøye som oppholder seg i fjorden i lenger perioder enn laksesmolten. Påvirkningen fra lakselus på vill laksefisk har vokst seg større og større parallelt med økningen i antall oppdrettslaks. Siden 2008, da lusegrensen på 0,5 voksne hunnlus i gjennomsnitt per fisk ble innført, har mengden oppdrettslaks som til enhver tid står i merdene økt fra ca. 330 millioner til ca. 500 millioner. Grensen på 0,5 voksne hunnlus har stått uendret samtidig som det totale antallet oppdrettslaks har økt om lag halvannen gang. 28 | Villaksnytt 2-2020

Teoretisk sett har antall eggproduserende lakselus økt tilsvarende. Det ser også ut til å være et godt samsvar mellom teori og praksis. De fremste fagmiljøene på villaks, lakselus og epidemiologi viser nemlig gjennom sine arbeider at dagens lusesituasjon utgjør en stor og alvorlig trussel mot villaks og sjøørret.

FOTO: RUNE NILSEN / HAVFORSKNINGSINSTITUTTET

Lakselusforskriften re

HØY DØDELIGHET I VEST

Ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) er lakselus en av de største truslene mot villaksen, og lakselus er vurdert til å utgjøre den største risikoen for ytterligere skade. For enkelte bestander kan lakselusrelatert dødelighet alene medføre brudd på kvalitetsnormens krav om et høstbart overskudd på minst 80 % av normalt overskudd. Vassdragene med størst negativ påvirkning ligger i midtre og indre deler av Hardangerfjorden, Sognefjorden, Nosommerrdfjord og i Austefjord i Sunnmøre. I Vest-Norge hadde nesten 60 % av bestandene som var med i analysen til VRL mer enn 10 % redusert høstingspotensial på grunn av luserelatert dødelighet, og 28 % av bestandene hadde over 20 % reduksjon. Havforskningsinstituttets overvåking har også vist en dramatisk påvirkning fra lakselus på villaks, spesielt i produksjonsområdene PO3 og PO4. I Sognefjorden har dødelighetene blitt beregnet til over 80 % på utvandrende laksesmolt i fra enkelte elver. FORESLÅR DIFFERENSIERT GRENSE

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har også klassifisert tilstanden til 430 norske sjøørretbestander, og konkluderer med at lakselus er den faktoren med klart største negative påvirkningen på sjøørreten. (Anon. 2019b). Dette underbygger behovet for å innføre nye regler for kontroll av lakselus i oppdrettsnæringen. I disse regelendringene må det ligge tiltak som vil gjøre en vesentlig forbedring av luseforholdene for vill laksefisk. Tiltakene må også være av en karakter som raskt gir redusert smittepress. De store effektene på villaks og sjøørret viser

NY LAKSELUSFORSKRIFT Mattilsynet utarbeider en ny forskrift om bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg (lakselusforskrift). Bakgrunnen for å lage ny lakselusforskrift er • situasjonen med utbredt resistens mot legemidler • nye metoder for forebygging av lakseluspåslag • ikke-medikamentelle metoder for behandling av lus • økende velferdsproblemer knyttet til lusebehandling • det nye systemet for regulering av produksjonskapasiteten.


edder ikke villfisken

Fastsittende stadier av lakselus på buken til en sjøørret fra Sunnmøre.

at lusegrensene på 0,5 og 0,2 er for høye i forhold til det store antallet eggproduserende hunnlus som dagens biomasse av oppdrettslaks underholder. Vårlusegrensen på 0,2 med varighet i seks uker gir ikke tilstrekkelig beskyttelse for villaksen i 6 av 13 produksjonsområder. Enkelte områder ligger langt unna målet om å oppfylle luseforskriftens § 1, ledd C – «at skader på vill eller oppdrettet fisk som følge av lakselus eller behandling mot lakselus unngås». Det er derfor lite trolig at en utvidelse av perioden med 0,2-grense vil gi tilstrekkelig beskyttelse for vill laksesmolt langs norskekysten. Et forslag til endring i den nye forskriften går ut på å differensiere tidsrommet for periode med 0,2-grense i fire geografiske områder (a-d).

produksjonsområde 1-7 fra og med uke 16 til og med uke 23 b. produksjonsområde 8-9 fra og med uke 19 til og med uke 26 c. produksjonsområde 10-11 fra og med uke 21 til og med uke 28 d. produksjonsområde 12-13 fra og med uke 22 til og med uke 29 Smoltutvandringstidspunkt for et stort antall vassdrag, definert i Ugedal mfl. (2017), viser imidlertid at tidsperiodene som er foreslått i den nye luseforskriften ikke dekker godt nok. Selv ikke med utvidelsen fra seks til åtte uker. I PO13 er for eksempel 29. juli siste dato for utvandring i alle elvene som er vurdert, mens perioden med redusert lusegrense avsluttes i uke 29 som tilsvarer den 19. juli i 2020. Lusetallene på anleggene er som regel høyest mot slutten av smolta.

utvandringsperioden. Da er også sjøtemperaturen høyest og dermed er smittepresset størst mot den smolten som vandrer ut sist. Den foreslåtte åtteukersperioden med lavere lusegrense er dessuten ikke varig nok til å dekke sjøvannsfasen for sjøørret og sjørøye. Ytterligere to uker, én i forkant og én i etterkant av foreslåtte periode, ville gitt betydelig økt beskyttelsen for villfisken. Fargekodene i Trafikklyssystemet viser at områdene som inngår i PO1-PO7 har et stort behov for lavere lusegrense som sikrer redusert smittepress fra lakselus gjennom hele smoltutvandringsperioden. Ifølge Havforskningsinstituttet er de frittlevende stadiene av lakselus infektive i en periode på 100-150 døgngrader. Luseegg som klekkes tidligere enn uke 16, vil dermed kunne gi infektive lusestadier godt inn i smoltutvandringsperioden for laks i områder Villaksnytt 2-2020 | 29


KOMMENTAR

på Sørvest- og Vestlandet, og perioden med 0,2-grense burde begynne i uke 15. ER ALLEREDE EN KATASTROFE

En konklusjon er derfor at den foreslåtte utvidelsen av 0,2-grensen med to uker ikke er en tilstrekkelig endring for å oppfylle luseforskriftens § 1, ledd C – «at skader på vill eller oppdrettet fisk som følge av lakselus eller behandling mot lakselus unngås». Det er et stort behov for endring i lovverket hva angår lusegrensene og perioden for vårlusegrense. Lavere grense og lengre periode er et svært viktig virkemiddel som kan beskytter laksesmolt og sjøørret, slik at § 1, ledd C i luseforskriften kan oppfylles. Høringsbrevet konkluderer med at dagens lusegrense på gjennomsnittlig 0,5 voksne hunnlus per fisk er forholdsmessig og at det ikke er hensiktsmessig å sette en lavere grense enn 0,5 lus i snitt (bortsett fra i vårperioden). Høringsbrevet sier samtidig at «Flere fisk betyr mer lakselus i sjøen dersom grensen ikke endres. Jo lenger man venter med å sette inn tiltak, jo vanskeligere vil det bli å overholde grensene. Man kan miste kontroll over nivået med lakselus på kort tid».Forholdene som høringsbrevet advarer mot, er allerede dagens situasjon! En flat grense på 0,5 lus, uavhengig av mengde laks på anlegget og uavhengig av om anlegget smitter andre anlegg i nærheten eller ikke, skaper store utfordringer for næringen. En fersk studie fra Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet viser at smittepresset mellom anlegg kan reduseres kraftig ved å fjerne «verstinganleggene». Dette er et godt eksempel på at endring av driftsstruktur kan redusere lusemengden. En endring av luseforskriften, der anleggene med størst biomasse pålegges en permanent lavere lusegrense, vil trolig gi en lignende, positiv effekt som kommer villfisken til gode.

LITTERATUR Anon. (2019a). Status for norske laksebestander i 2019. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 12, 126 s. Anon. (2019b). Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 7, 150 s. Sommerset, I., Walde, C. S., Bang Jensen, B., Bornø, B, Haukaas, A. & Brun, E. (2020). Fiskehelserapporten 2019, utgitt av Veterinærinstituttet 2020. 155 s. Ugedal, O., Barlaup, B., Finstad, B., Skaala, Ø., Sægrov, H. & Vollset K. W. (2017). Utvandringstidspunkt for laksesmolt i Norge ved vurdering av lakselusindusert dødelighet på smolt av villaks. Appendiks 1b til Ekspertgruppen for Trafikklyssystemet sin rapport.

30 | Villaksnytt 2-2020

Dagens lusesituasjon skaper store velferdsproblemer for næringen Lakselus er oppdrettsnæringens største helse- og velferdsproblem. I 2019 slet oppdretterne med å holde lusegrensene på 0,2 og 0,5 – se figuren under. i uke fire i 2019 var 61 lokaliteter over lusegrensen ifølge Barentswatch. Dette er det høyeste antallet lokaliteter over lusegrensen på fem år. Veterinærinstituttet meldte om resistent lakselus langs hele kysten. Bruken av medikamentelle avlusninger økte i fjor. Det gjorde også ikke-medikamentelle behandlinger med en økning på 56 % sammenlignet med 2018 (Sommerset mfl. 2020). I perioden fra januar til april i 2020 økte antall innrapporterte behandlinger mot lus med 29 %, sammenlignet med samme periode i 2019 (NFE nr 1 2020, www. kyst.no). Til tross for økning i antall behandlinger, ligger lusenivået høyere i 2020 sammenlignet med nivået for samme periode i 2018 og 2019. Forbruket av rensefisk ligger på over 50 millioner årlig, og er ifølge Havforskningsinstituttets risikorapport fra 2019 dyrevelferdsmessig bekymringsverdig. I den samme rapporten kommer det fram at bruk av villfanget leppefisk vil føre til uønskede hendelser som smittespredning og genetisk endring, samt uønskede miljøeffekter som følge av selve fisket etter leppefisk. Termisk behandling, som er den mest brukte ikke-medikamentelle avlusningsmetoden, kan ifølge Mattilsynet komme til å bli faset ut i løpet av de neste to årene av dyrevelferdshensyn www. mattilsynet.no-avlusing-fiskevelferd. Dette

betyr at viktige avlusningsmetoder kan bli utilgjengelige for næringen innen kort tid, og dermed vil lusenivåene på oppdrettsfisk bli enda vanskeligere å kontrollere. DE LANGSIKTIGE KONSEKVENSENE

Trafikklyssystemet er rigget for vekst hvis ikke lakselusa medfører over 10 % dødelighet på vill laksesmolt. Ekspertgruppa anbefalte som nevnt rødt eller gult lys i PO2PO5, PO7 og PO10. Dette skyldes i hovedsak dagens produksjonsform i åpne merder med svært høyt antall oppdrettslaks og en tillatt grense på 0,5/0,2 voksne hunnlus per fisk. Dette gir grunnlag for produksjon av store mengder luselarver som smitter til villfisk. Videre, generell vekst kan trolig aldri komme i disse PO-ene hvis ikke oppdretterne bytter til lukket teknologi. Med en fortsatt vekstrate på 6 % annethvert år i dagens grønne PO-er vil også disse trolig ende opp med gult og rødt lys i løpet av kort tid. Da er muligheten for ytterligere vekst låst, samtidig som økt luseindusert dødelighet vil true villaksbestandene. Dette er verken villfisken eller oppdrettsnæringen tjent med. Hittil har lakselusas påvirkning på villaks vært eneste parameter i Trafikklyssystemet. Nærings- og fiskeridepartementet har bedt den samme ekspertgruppa som vurderte påvirkningen av lakselus fra oppdrett på vill laksesmolt om å oppsummere det man vet om hvilke konsekvenser lakselus fra oppdrett har for sjøørretbestandene. Les mer om dette i artikkelen på side 12. Kilde: Barentswatch


GENBANK

ALLE FOTO: SVEN HELGE PEDERSEN

Fisk i genbank på Ims Hardangerfjord Villfisklag overførte i midten av juni fisk til den nye genbanken på Ims. Verditransporten ble vanskelig­ gjort av den ekstreme varmen, men takket være god ned­ kjøling gikk det bra. genbanken på Ims ble endelig vedtatt finansiert av daværende Klima- og miljøminister Ola Elvestuen, etter langvarig motstand fra oppdrettslobbyen i Hardanger. All villfanget stamfisk av laks gjennomgår en opphavskontroll som avslører rømt oppdrettsfisk. Kontrollen består innledningsvis av en skjellkontroll som gjennomføres av Veterinærinstituttet. Deretter inngår en genetisk opphavstest hos Norsk institutt for naturforskning (NINA). I tillegg testes slektskapet mellom opphavsfiskene slik at nære slektninger ikke krysses. I midten av juni ble altså 22 familier av laks og sjøørret flyttet fra klekkeriet på Sima til den nye genbanken på Ims.

Villaksnytt 2-2020 | 31


KLORMETODE MOT GYRODACTYLUS SALARIS

Siste hånd på ve / SIGURD HYTTERØD / FAGSJEF OPPDRETT NORSKE LAKSEELVER

prosjektgruppa for utvikling av klormetoden mot Gyrodactylus salaris har sammen med Miljødirektoratet satt som mål å utrede om klorforbindelser kan brukes i behandling mot parasitten i norske laksevassdrag. Utredningen skal gi svar på dette spørsmålet innen utgangen av 2020. Det betyr at Gyroklorprosjektet er inne i det siste utviklingsåret. Forsøk i Driva vil gi svar på om G. salaris kan utryddes fra Driva og Drammenselva uten at laks og sjøørret må bøte med livet. LOVENDE RESULTATER FRA FORSØKENE I 2019

I fjor testet prosjektet effekt av kloreksponering på stor, voksen villaks i fangsthuset i Driva. To grupper med laks fra Driva ble eksponert for henholdsvis 9,5 og 23 μg klor/l over en periode på 14 døgn. En tredje gruppe (kontroll) ble holdt i friskt vann uten klor. Analyser av blodprøver, og gjelleprøver viste at det ikke var vesentlige, fysiologiske og biokjemiske endringer i blodet til kloreksponert laks, sammenlignet med laksen som ble holdt i vann uten klortilsetning. Den store villaksen tolererte dermed en klordosene i mer enn dobbelt så lang tid som det tar å eliminere infeksjoner med G. salaris på opp mot 2000 parasitter per fisk. Like etter at fiskeforsøket hadde dokumentert at laksen ikke tok skade av klorbehandlingen, gjennomførte forskerne et feltforsøk i Driva der klor ble dosert direkte ut i elva. Et nyutviklet doseringsanlegg ble rigget opp på elvebredden, like ved fiskesperra. I forsøket ble anlegget testet ut for å bekrefte at monokloramin kunne lages til i stor skala ved elvebredden. Hypokloritt og ammoniumklorid ble blandet sammen til monokloramin, og denne klorløsningen ble dosert ut i Driva ved hjelp av vannføringsstyrt dosering. Det vil si at doseringsanlegget pumper ut en nøye tilpasset mengde klor i forhold til vannføringen i elva, og at kjemikalievolumet endrer seg i takt med endringer i vannføringen. Klorløsningen ble fordelt over hele elveprofilet ved hjelp av dyser 32 | Villaksnytt 2-2020

som var festet på et rørstrekk på tvers av elva, like oppstrøms fiskesperra. Forsøket pågikk med kontinuerlig dosering i seks døgn. Med unntak av noe ustabilitet i doseringspumpene, var anlegget svært driftssikkert og hadde gode sikkerhetsmekanismer for nødstopp ved ulike feilsituasjoner.

ALLE FOTO: ANDERS GJØRWAD HAGEN

Fjorårets forsøk med klorbehandling av stor laks var ­vellykket, og teknologien begynner å komme på plass. I høst skal t­ estingen utvides.

MÅLTE MED MILJØ-DNA

Klor er giftig for fisk og annet akvatisk liv hvis det tilsettes i for høye konsentrasjoner. Det er derfor svært viktig å kunne måle den faktiske konsentrasjonen av klor i elvevannet under en kommende behandling. Feltmetodikk for pålitelig måling av svært lave klorkonsentrasjoner ble derfor videreutviklet under forsøket i 2019. Vannprøver fra tre stasjoner, henholdsvis 250 m, 1 km og 2 km nedstrøms doseringspunktet ved fiskesperra ble analysert. Klorkonsentrasjonen i elva ble som forventet gradvis redusert fra tilsettingspunktet til målepunktene nedover i elva, i tråd med det som tidligere er målt under forsøk i mindre skala i Lierelva. Konsentrasjonene ble imidlertid opprettholdt i tilstrekkelig grad til at klorforbindelsene trolig kan fjerne parasitten på en effektiv måte ved behandling. Ved behandling med klor mot G. salaris vil fisken overleve. Dermed kan man også dokumentere om fisken har blitt fri for parasitten etter behandling. For å undersøke om testdoseringen med klor i 2019 hadde effekt på parasitten, ble mengden eDNA (miljø-DNA) fra G. salaris og laks bestemt før og etter doseringsperioden. Det var relativt sett mindre eDNA fra parasitten etter doseringen enn før, når dette ble vurdert opp mot mengden eDNA fra laks. Dette indikerer at den kortvarige testdoseringen hadde en viss reduserende effekt på parasitten innenfor forsøksområdet. HVA SKJER I DRIVA I 2020?

Klordosering i stor skala er fullt mulig i Driva. Det ble dokumentert i feltforsøket i 2019, og kunnskapen som er etablert viser at metoden

(Øverst) Anne Luise Ribeiro (NIVA) i arbeid på feltlaboratoriet der hun analyserer klorkonsentrasjonen i elvevannet. (Nederst) Fiskesperra i Driva som er bygget for å redusere utbredelsesområdet til Gyrodactylus salaris. Dette vil forenkle den kommende behandlingen mot parasitten.


rket i 2020 Ammoniumklorid, det samme stoffet som brukes til å lage lakris, løses her i vann før det blandes med hypokloritt. På denne måten lages monokloramin som kan pumpes ut i elva i svært lave doser, nøye tilpasset til å drepe G. salaris.

med stor sannsynlighet er egnet for fullskala behandling av større vassdrag som Driva. Det gjenstår imidlertid noen undersøkelser for å kunne oppskalere klormetoden til et fullskala utryddelsestiltak. Ved en eventuell behandling med kloramin mot G. salaris, må alt vann i hele vassdraget behandles. Dette krever tilsetning av kloramin i sideelver og sidebekker, og fra flere doseringspunkter i hovedelva for å tilføre ny virksom klor når konsentrasjonen av aktiv klor gradvis reduseres med tiden. Det er nettopp dette som skal prøves ut i Driva i år gjennom et utvidet doseringsforsøk. Det planlegges med kloramindosering fra anlegget ved fiskesperra og

fra to nye stasjoner i hovedelva. En påfriskstasjon i elva utenfor Driva kraftverk, samt en doseringsstasjon som tilsetter kloramin til avløpsvann fra kraftverket. I tillegg vil det bli dosert ferdigblandet kloramin fra utvalgte sidebekker som bidrar signifikant med vannføring til vassdraget. Ved å behandle større sidebekker vil fortynningseffekten fra disse kunne utelukkes som feilkilde i vurderingene av metoden. På denne måten vil forsøket representere en fullverdig testbehandling av de øverste fire kilometerne nedstrøms fiskesperra i Driva. Dette vil gi svar på hvor godt klorkonsentrasjonen, det vil si behandlingseffekten, opprettholdes i vassdraget.

Videre gjenstår det å undersøke den absolutte tålegrensen til fisk for å vite hvor høye klorkonsentrasjoner som kan tilsettes. Dette er viktig med tanke på valg av overordnet behandlingsstrategi, og et forsøk blir trolig utført i år. Forsøket vil legge grunnlaget for viktige vurderinger i forhold til om behandling bør gjennomføres med svært lave doser over lang tid, eller med høyere konsentrasjoner over kortere tid. Prosjektet gjennomføres som et samarbeid mellom Norsk Institutt for Naturforskning (NINA), Norsk Institutt for Vannforskning (NIVA), og Veterinærinstituttet (VI).

Villaksnytt 2-2020 | 33


DRIFTSPLANSKOLEN: RENSING AV SUBSTRAT

FOTO: PÅL MUGAAS

- Ripping, harving og spyling Harving, ripping og spyling av substratet utføres for å fjerne finsedimenter og løse opp bunnsubstrat, slik at mengden skjul og hulromsvolum for fisk og bunndyr øker.

34 | Villaksnytt 2-2020

FOTO: PÅL MUGAAS

harving kan utføres ved bruk av gravemaskin og vanlig grabb. Teknikken går ut på å trekke grabben gjennom elvebunnen, løfte og legge tilbake substratet, og slik skylle og rense substratet på stedet. Finsedimenter driver bort med vannstrømmen. Et renere, løst substrat blir liggende igjen, med hulrom for fisk og bunndyr. Ripping er i utgangspunktet samme prinsipp som ordinær harving, men her benyttes en «teleripper» til å løse opp substratet. En ripper fungerer som en «stålklo» og er opprinnelig utviklet for å rive opp tele. Ripper har vist seg å fungere bedre enn grabb på større arealer og virker dypere, men i små vassdrag med små maskiner og flekkvise arealer kan tiltaket også gjennomføres med grabb. Spyling foregår ved at man benytter en kraftig pumpe og en slange med stor diameter (brannpumpe), og spyler substratet under høyt trykk. Metoden betraktes som egnet for mindre vassdrag og myke sedimenter. Felles for disse metodene, er at man etterligner den sedimentdynamikk og -rensing som skjer ved naturlige flommer. Erfaringer fra Aurland, Frafjord, Tokkeåni og en rekke mindre elver tyder på at finsediment mobilisert ved ripping ikke har ført til reduserte miljøforhold nedstrøms tiltaksområdet. Vanligvis er mengde mobilisert finstoff liten, og konsentrasjonen av suspendert masse er lav. Sedimentasjon skjer ofte i kulper, innsjøer eller i elvemunningen, der finsediment er vanligere og ikke nødvendigvis forringer det eksisterende habitatet. Omfanget av eventuelle negative effekter av finsediment nedstrøms vil imidlertid kunne

Kontroll av effekt under selve rippingen.

variere mellom vassdrag. Finsediment som transporteres nedover bør derfor overvåkes. ANVENDELSE OG GJENNOMFØRING

Metoden fungerer bra i elvelokaliteter der det er mangel på skjul og gytehabitat som følge av avsetning av finsedimenter og manglende substratdynamikk. Ripping, harving og spyling av grus er egnet for å rense grusgyteplasser, og til å skape skjul for ørret- og lakseyngel. Rensing av rullesteinslokaliteter gir først og fremst skjul for eldre ungfisk av laks og ørret. Metoden krever at det finnes nok stein mellom ca. 5 og 50 cm i elvebunnen. Skjulmålinger med "substrat-o-meter" har vist at ripping har gitt betydelig høyere vektet skjul og høyere tetthet av ungfisk. Metoden er lite egnet til bruk på strekninger som har mye ustabilt fluvialt sediment, siden rippete arealer da raskt blir tildekket igjen. Tidspunkt for gjennomføring skal ta hensyn til fiskens livssyklus. I lakseelver bør ripping gjøres i perioden juli–september, når verken ungfisk eller rogn ligger i sedimentet.

Kilde: Dette faktaarket er hentet fra UNI Miljø LFI sin håndbok om tiltak til forbedring av fysisk miljøtilstand i bekker og elver. Pulg, U., Barlaup B.T., Skoglund H., Velle, G. Gabrielsen S-E., Stranzl S., Olsen E. E., Lehmann, B., G., Wiers, T., Skår, B. Nordmann E., Fjeldstad H-P., Kroglund, F. 2018: Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø: God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. Uni Research Miljø LFI rapport 296. Uni Research Bergen. ISSN 1892-8889.


En ripper på gravemaskinen rusker effektiv opp elvebunnen.

HVORFOR?

HVOR OG NÅR?

EFFEKT

KOSTNAD

• Etterligner rensing av substrat ved flommer • Øker skjul for alle årsklasser • Relativt enkelt å gjennomføre, krever vanligvis vedlikehold (gjentakelse)

• Ved finsedimenterte eller g ­ jengrodde gyteplasser • Ved mangel på skjul i elva, og rullestein (5-50 cm) til stede • Ved manglende eller dempete flommer, lav substratdynamikk eller etter finsedimentutslipp • Bør gjennomføres på ettersommeren når det er minst mulig ungfisk og ingen rogn i substratet • Det bør være lav transport av finsediment i elva for å unngå rask gjensedimentering • Rimelige anleggskostnader: Ved ripping, sammenhengende areal og lett tilkomst ca. 1 NOK/m2

• Fører til økt mengde skjul for ungfisk av ørret og laks - til dels betydelig • Fører til økt andel gyteplasser og økt eggoverlevelse for ørret, laks og harr • Øker strømnings- og substratdiversiteten i og langs elvebunnen • Øker substratoverflaten for bunndyr

• Ca 1 kr per m2

Villaksnytt 2-2020 | 35


LAKSEHISTORIE

FOTO: UTLÅNT FRA ELVERHØY

Norges ­største tatt på flue?

Jarlen av Stair, Lord John James ­Dalrymple, dro en laks på nærmere 28 kilo på flue! / TOMMY FOSSUM

dette skjedde den 12. juli i 1938 i elva Driva i Sunndalen på Nordmøre, der han fisket ofte mens han hadde losji hos sine britiske venner som eide Elverhøy i Sunndalen, som siden 1868 har vært i britisk eie. Hannlaksen var 54 tommer lang (137, 16 cm) og 29 tommer (73,66 cm) rundt på det bredeste. Lorden dro alene i land 55 laks på til sammen 1076 pund (489 kilo), viser journalen som er dokumentert med mange bilder. Er det tatt noen større i norske elver – på flue? Da vil vi høre fra deg! I River Tay i Skottland skal en laks på over 32 kilo ha vært tatt av et medlem av Athole familien rundt 1820 på flue. Samme dag tok jarlen fem andre store laks på henholdsvis 30, 28, 16, 14 og 12 pounds, mens vertskapet, herr og fru Bridgeman, landet til sammen seks store laks. En bemerkelsesverdig tilfeldighet er at noen år senere tok fru Bridgeman den største laksen som noen gang er tatt på Lord Stairs elv i Sør-Skottland! Året etter, nærmere bestemt den 26. juni i 1939, ble en ny rekorddag: Henry Bridgeman, Peter Barnett fra Perthshire, Olive Lambton, Ida Bridgeman og «gilliene» Thorolf, Ole Gikling og Peter Tangen tok 23 store lakser på til sammen 431 pounds, over 195 kilo. På en og samme dag!

Denne fiskesesongen ble det til sammen tatt 6 267 pounds med fisk bare på Elverhøy. Dette tilsvarer 2842 kilo! Mange av de britiske kvinnene var like ivrige på å fiske som mennene. – Men enkelte av kvinnene synes det var upassende å bli sett med vadere, så jeg husker moren til George Wilson-Fox, Eleanor, hadde spesiallaget skjørt over vaderne, forteller Bridgeman. Laksen i Driva har alltid betydd mye for mange. Lokalbefolkningen hentet fisken i elva fra teinene, mens velstående briter fisket med bambusstang med selvlagde fluer. Med britene ble laksefiske en stor forretningsmulighet, og Driva var i mange tiår blant de fremste lakseelvene i landet. Fiskere fra hele verden kom til Sunndal for å ta storlaksen i Driva. På 70-tallet kom lakseparasitten Gyrodactylus salaris til elva, og reduserte laksestammen og fisket betydelig. Nå er verdens største fiskesperre bygd i Driva for å bekjempe lakseparasitten. Målet er å få elva tilbake til gamle høyder. Artikkelforfatteren samler ­historier om de første sportsfiskerne i Norge, som i all hovedsak var briter, og vil gjerne høre fra deg dersom du har informasjon. Han kan nås på tommyfossum24@gmail.com

Lord John James Dalrymple, 12th Earl of Stair, dro en laks på nærmere 28 kilo på flue

36 | Villaksnytt 2-2020


i Driva den 12. juli i 1938. Er dette den største som er tatt på flue i Norge? Her poserer han til venstre sammen med barna Peter og Mary Bridgeman og klepper og “gillie” Ole Gikling.

Villaksnytt 2-2020 | 37


LESELYST

Bøker som bør leses To bøker har funnet veien til Villaksnytt denne forsommeren. De er ganske så forskjellige, men har det til felles at de begge handler om laks, om enn på hver sin måte. Begge anbefales på det sterkeste. / LEST AV PÅL MUGAAS

øystein aas må vel sies å være en mann med en litt over gjennomsnittlig interesse for laks. Han har fisket laks siden tenårene, er skribent i mange sportsfiskemagasiner og forsker i tillegg selvsagt på laks og laksefiskere. De som har vært på fisketur med ham, forteller om en fisker som jakter intenst på sitt byte og ikke gir seg før han har knekt dagens kode. Aas ga ut boka Fluefiske etter laks i 2008. Han skriver selv i forordet til den nye boka at dette er en oppdatering og videreutvikling av denne, ikke minst fordi han har fått mye laks på de 12 årene som har gått, og derigjennom har lært enda mer om sporten. Kunnskap han på glimrende vis videreformidler i den nye boka. Som den forskeren han er, går Aas systematisk til verks i arbeidet med å formidle kunnskap om laksefiske. Boka kan leses fra perm til perm – noe den definitiv bør ved første besøk – men den kan også fungere som et oppslagsverk du tar med deg til fiskehytta, eller benytter ved planleggingen av neste års fisketurer. For de historisk interesserte er kapittel 3 «Vegen til et moderne nordisk laksefiske» en godbit. Aas har en forkjærlighet for den store svenske forfatteren, Hans Lidman. En mann hvis lengten etter fisk avkom stor poesi som ofte skled over i drømmeaktige skildringer hvor du som leser ble trukket lang inn i en fiskers psyke. Lidman opererte i årene fra etter krigen og fram til midten av 70-tallet. En gullalder for naturopplevelser og sportsfiske i forholdsvis urørt nordisk natur. Aas gir oss ellers en metodisk og grundig oversikt over planlegging, fisketeknikker og utstyr for alle typer laksefiske med flue, og selv erfarne laksefiskere vil finne mange gode observasjoner og tanker i disse kapitlene. Boka avsluttes med noen betraktninger rundt laksefisket og laksens plass i antropocen – tidsepoken der mennesket er den sterkeste formatoren av naturen. Aas er usikker på fokus i lakseforvaltning i det store bildet. Truslene

38 | Villaksnytt 2-2020

er mange, ikke bare mot laksen, men mot hele den naturen vi er så avhengige av. Hva skal lakseforvaltning være i framtiden? Hvor skal fokus være? Forhåpentlig kan vår kjærlighet til laks, laksefiske og natur være et grunnlag for en bredere forvaltning og evne til å se større sammenhenger – før det er for sent. Det bringer oss over på bok nummer to denne forsommeren. Henning Røeds bok Et hav av muligheter er en rask innføring i fisk, fiskeressurser og norsk fiskeriforvaltning. Den eventyrlige veksten i lakseoppdrett er dermed en viktig del av boka – om ikke alt. Røed er marinbiolog og opptatt av en fornuftig forvaltning av våre marine ressurser. Han setter lakseoppdrett inn i en historisk kontekst av hvordan vi har forvaltet og forvalter både vil og tam fisk. Om du er på jakt etter en historisk kjapp gjennomgang av hva fiskeriene og fisk har betydd for Norge økonomisk, er dette en utmerket bok å begynne med. Som den ikke ukjente professor i biologi, Dag Hessen, siteres med på omslaget «Måtte denne boka havne på fiskeriministerens bord, ved siden av hans fisketallerken.». For villaksvenner og andre som er opptatt av oppdrettens skadevirkninger på vill laksefisk, er det viktig å skjønne det store bildet og hva som kan gjøres. Her er Røeds bok en flott kunnskapskilde, og han har et framtidsrettet avslutningskapittel om hvordan det kan bli fra 2030 – om vi legger om til en fornuftig forvaltning. Slik sett er han kanskje en del av svaret på det Øystein Aas løfter fram på slutten av sin bok. God lesesommer når elva er for stor.

NORDISK FLUEFISKE ETTER LAKS – FORTID – NÅTID FRAMTID Øystein Aas Cappelen Damm

ET HAV AV MULIGHETER HVA SKAL VI LEVE AV ETTER OLJEN? Henning Røed Humanist forlag


ÅRETS CAMPER

Alta 14-16 august Lakselv 22-24 juli Sandfjordelva 16-18 juli Mandalselva 14-16 august Målselva 3-5 juli Numedalslågen 5-7 august Namsen 28-30 august

Villaksens dag

Camp v ­ illaks 2020

Camp Villaks er sommerens store eventyr. Rått fiske, ny kunnskap, og mye moro. Når vi ikke er ute og fisker, overnatter vi i lavvo, lager mat på bålet og blir kjent med andre unge laksefiskere fra hele landet. Campene er et samarbeid mellom Norges jeger- og Fiskerforbund og Norske Lakseelver Koronasituasjonen har selvfølgelig endret forutsetningene i år, men det blir camp i en god del elver likevel.

Dette er arrangement som er åpne for alle. Her kan du komme og prøve fiskelykken, ­delta i villakssti, prate med ivrige sports­ fiskere og elveeiere, ta en kopp kaffe og generelt lære mer om hva elva og laksen betyr for lokalsamfunnet. Det vil garantert komme flere elver med, så følg med på lakseelver.no Aktivitetskalenderen finner du nedover på forsiden. Her har du en foreløpig oversikt per 10/6. VILLAKSENS DAG

Eira 19.jun Vefsna 20.jun Røssåga 30.jun Eidselva 05.jul Fusta 08.jul Numedalslågen - Holmfoss 09.jul Sandfjordelva 18.jul Etneelva 1.aug Numedalslågen - Kjerra 16.aug Saltdalselva 17.aug Nidelva 22.aug Otra 30.aug

– for mer liv i elva

Villaksnytt 2-2020 | 39


FOTO: TROND KJÆRSTAD

• Mer laks i elvene • Bedre laksefiske for alle • Ansvarlig lokal forvaltning • Flere gyrofrie elver • Mindre lakselus på vill fisk • Færre rømte oppdrettsfisk • Mer vann i regulerte elver • Kalking av sure vassdrag • Nye miljøkrav ved gruvedrift

– for mer liv i elva

Profile for Millimeterpress as

Villaksnytt 02-2020  

Et magasin om villaks fra Norske Lakseelver

Villaksnytt 02-2020  

Et magasin om villaks fra Norske Lakseelver

Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded