USA
New Hampshire
nærmere oss enn det vi opprinnelig så for oss. Han kjente strømmen og viste hvor den ville la myggen passere fristende nær ørretmunnen. Som sagt så gjort. Første flytet tok flua med forbi godplassen. Ingen representanter fra dyreriket viste noen interesse. Vi fortsatte å mate ut snøret ettersom flua fortsatte i en fin linje nedover den stadig raskere elva. Ingen striping var å se. Rick påpekte at det ikke var så ofte han så noen gjøre det på den måten, men han gjorde det slik selv. Ingen vits i ikke å fiske et godt flyt så langt ned som mulig. Ikke godt å vite hva som befant seg lenger ned i elva. Så sant som det var sagt. Om lag 25 meter nedenfor båten var det tydelig noen på dypet som fattet interesse for den lille myggen. Lyden var slik som den ofte kan være når stor fisk bestemmer seg for å ofre noen kalorier på en liten flue. Med andre ord, nesten fraværende. Et lite snøft, en myk vakring og en så vidt synlig finne som skar seg opp gjennom det strømmende vannet. Snøret og fortommen strammet seg opp og for første gang i sitt liv kjente den lette stanga en østkystørret i andre enden. Selv om den var amerikansk og innkjøpt etter nøye utprøving på taket til en sportsfiskebutikk i Seattle, hadde den ennå ikke hatt gleden av å bøye ryggen og danse med hjemlandets prikkete ferskvannsfisk. Hittil hadde den måtte nøye seg med argentinske, chilenske og en og annen norsk variant av Trutta Trutta. Tenkte den seg godt om, var det mulig den hadde vært på vift i Sverige også, men den var ikke helt sikkert. Ørreten i andre enden av femmersnøret hadde det ikke så travelt til å begynne med. Men da det den trodde skulle bli en lett lunsj, isteden begynte å stikke ubehaglig i munnviken, følte den raskt et behov for å bevege seg i motsatt retning av det økende presset. Snella, som hadde tilbrakt mye tid sammen med stanga, kjente den kriblende følelsen da meter på meter av snøret ble dratt av spolen. Den følte hvordan det raskt nærmet VI får kjørt oss.
seg den innerste sirkelen av tynn backing. Vi var i gang. Endorfinnivået var høyt hos alle i båten da vi jobbet og slet med å få ørreten nærmere og nærmere båten. Rick fant fram håven og gjorde seg klar. Ørreten prøvde seg på et par utras, men vi holdt stand. Stanga bøyde seg ekstra dypt for å ta en liten kikk og snella kjente hvordan tommelen min la seg akkurat der den ikke skulle. Nei …!, kom det som et lite hvin fra snella da et kraftig slag med ørrethodet møtte for mye samlet motstand. Stanga prøvde så godt den kunne å kompensere for den feilplasserte fingeren, men det var for sent. Fortomspissen brast og ørret og flue forsvant tilbake mot dypet der i hvert fall én av dem kom til å leve lykkelig alle sine dager. De to andre hvisket oppgitt til hverandre. Jaggu gjorde han det igjen, sa stanga. Nå må han snart lære at vi ikke skal behandles som disse lange, kraftige storebrødrene mine han bruker i lakseelvene. Jeg prøvde å overhøre dem der de tisket og hvisket til hverandre, men det var ikke lett. Rick pakket resignert bort håven og lot båten slippe lenger nedover i strømmen. Det var sikkert flere fisk. For en neve dollar . Og det var det. I løpet av dagen talte
vi over 20 ørreter som fikk prøve krefter med trioen vår. Mesteparten var regnbuer som falt for fortyngede nymfer som humpet av gårde på dypet. Ingen av dem var likevel så store som den første. De fleste var fisk godt under halvkiloen, men med en styrke som overrasket oss alle. Rick rodde og navigerte oss nedover den vakre elva. Godværet holdt seg stort sett på plass, bare avbrutt av en halvtimes regnskyll hvor ørreten gikk enda mer amok idet vannet fikk ekstra tilførsel av oksygen. På slutten av dagen var vi mer enn fornøyd. Rick rodde oss inn til bredden hvor vi avsluttet dagen med en ekstra neve dollar til ham, på vanlig amerikansk vis. Deretter var det bare å pakke sammen og kjøre tilbake til Buttonwood og Bill og Paulas honningelskende, dansende terrassebjørner. Fotavtrykkene var det største vi fikk den dagen.//
Androscoggin River Androscoggin River renner gjen-
nom de amerikanske delstatene Maine og New Hampshire. Den er totalt 286 km og renner inn i Kennebec River i Maine før den ender i Atlanterhavet. Strekningen mellom byene Errol og Berlin i New Hamshire utgjør de vakreste områdene av elva og her er det mange sportsfiskere. Vei 16 går parallelt med elva, noe som gjør tilgangen enkel. Med guide og kano er du sikret en tur uten mye forstyrrelser, og kan regne med å få øye på både elg, bjørn og bever. den øvre delen av elva er det bekkerøya (Brook) som er den mest ettertraktede fisken. Området fra dammen oppe ved Errol og ned til Bragg Bay er forbeholdt
I
52
Fluefiske 2013
fluefiskere. Nedenfor Pontook Reservoir er det regnbueørret, ørret og småmunnet bass. Elva har også en bestand av relikt laks. Fiske krever delstatslisens for New Hampshire. Det kan du kjøpe på alle sportsfiskebutikker i området. I tillegg må du ha lokalt fiskekort. Guide og drifting anbefales. North County Angler
White Mountain Highway Conway, New Hampshire 03860 2888
North
Richard Gerber 603
679-8038
rpgerber@gwi.nET BAMSE:
Hagebjørn fra The Buttonwood Inn.