G LIMT FRA IS RA E LS HIS TORIE
Wergeland, Israel og MIFF jubilerer Kong Christians Vs lov av 1687 sier i Tredie Bog: «Ingen Jøde må sig her i Riget indbegive, eller sig finde lade, uden Kongens særdelis Lejdebrev under tusinde Rixdalers Straf af hver Person, som uden forskrefven Lejdebrev betrædis. Hvo, som nogen Jøde angiver og Kongens Amptmand anviser, skal have derfor et halvt hundrede Rixdaler.» Samtidig lyder en bønn i alterboken av 1688: “Herre Gud himmelske Fader [...] giv os din Naade, at vi ikke blive utaknemmelige som Jøderne, ...» Da Grunnloven ble utformet i 1814, hadde Norge i godt over hundre år hatt forbud mot jøder. Og paragraf 2 tok opp i seg forbudet: Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. I 1839 sendte Henrik Wergeland et forslag til Stortinget om å oppheve jødeparagrafen, men forslaget ble nedstemt. Resten av livet kjempet han for jødesaken, men døde i 1845 uten å oppleve seieren. Først i 1851 ble paragrafen opphevet, etter motstand i næringslivet. Med opphevelsen døde dessverre ikke fordommene mot jødene. I det nye, selvstendige Norge 1905 lød det fortsatt i kollektbønnen 25. søndag etter trefoldighet: «Herre Gud, Himmelske Fader! [...] give os din Naade, at vi ikke blive utakknemmelige, som Jøderne,...» 1851 var et vendepunkt i jødenes historie, men ikke et endepunkt i kampen for anerkjennelse. Som jødenes adgang til Norge, har heller ikke jødenes adgang til statsdannelse vært noen selvfølgelighet. På området innen det slagne osmanske riket fikk fire arabiske stater selvstyre 1933-1946, men Israel måtte vente til slutt, 1948 – og da gjennom kamp med disse statene. Fra 1948 var Sovjet anti-israelsk og definerte på 1970-tallet sionisme som en blanding av rasisme, antikommunisme og antisovjetisme. I 1974 talte Arafat i FN – om sionismen som imperialistisk, kolonialistisk, reaksjonær, diskriminerende og forent med antisemittismen. Han høstet stående bifall. I oktober 1975 talte Ugandas diktator i FN, han som tidligere hadde lovprist Hitler. Idi Amin forlangte at Israel skulle utestenges fra FN og utslettes - og fikk stående applaus. 10. november 1975 vedtok Hovedforsamlingen å stemple sionisme som rasisme. Forslaget var fremmet av 25 arabiske stater, og det fikk støtte av Sovjet-blokken og en del u-land. I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Samme år annullerte FN sionisme=rasismevedtaket av 1975; Israel var igjen fullverdig medlem av FN. Men vedtaket ble gjort mot 25 stemmer, som gjerne ønsket at Israel skulle forsvinne fra kartet. Norge 2008: Det er få som krever opphør av staten Israel. Likevel lever den diskriminerende holdningen som begynte med Sovjets antisionisme. Som jøden i sin tid ble vurdert etter særregler, dømmes Israel altfor ofte etter en annen standard enn andre stater: I følge folkerettslig sedvane må angriper finne seg i å betale erstatning i form av landavståelser, slik Tyskland måtte etter begge verdenskrigene, til blant annet Polen og Belgia. Israel har gitt fra seg det meste tatt i forsvarskrig i 1967, men når Israel annekterer noe land, er det kolonialistisk og i strid med folkeretten, sier antisionister. Og når israelske borgere har slått seg ned på erobret land, kalles det krigsforbrytelse av en tidligere formann i Stortingets utenrikskomité. Han kaller også Sharon en krigsforbryter, men møtte gjerne en representant for Hamas.
| 239
Norge 2008. 200-års jubleum for Henrik Wergelands fødsel.
Israel 2008. Hatiqva 130 år.
Israel 2008. Jom ha-Zikaron.