Issuu on Google+

Vestfjella

– et enestående landskap

– om verdier som kan gå tapt for alltid


2 


3

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Den naturnære bygda

A

remark er ei flott bygd med den fineste innlandsnaturen Østfold kan by på.

Gjennom kommunen renner Haldenvassdraget i variert natur, med både jordbruksland og skog som ramme rundt livsnerven. Lengst nord i kommunen møter vassdraget bygda i Øymarkssjøens brede fjord, Bøensfjorden, der vi kan ha store vyer over innsjønatur. Ned det stadig overraskende kanalløpet mot Ara Sjø har vi både vakkert kulturlandskap og skog langs breddene. Den store sjøen midt i bygda har to ulike baktepper. Mot øst veksler jordbruksland og granskog i et flatt lende. Mot vest, bak jordene, stiger landskapet mot et stort langstrakt skogplatå med karrige lysåpne furuskoger. Det er Vestfjella, et enestående skoglandskap, et par mil langt og drøye mila bredt – fylkets største villmarksområde med Østfolds mest ensomme trakter. Ut av Ara finner vassdraget vei gjennom den spennende Tordivelen, som med lett strømmende vann binder sjøen sammen med Aspern, en vakker sjø nesten helt omkranset av naturlig strandnatur. I fonden i sør tar de mytiske Ankerfjella til. Lengst i sørvest forlater vassdraget bygda gjennom den nesten Telemarkslike Stenselva, der det er ville brattheng mot nord. I øst har kommunen et kupert kjøllandskap med frodig blandingsskog som strekker seg inn i nabolandet og til den storslagne grensesjøen Store Le. Sjøen er en betydelig del av Aremark i øst, og her kan vi oppleve vakre øygrupper, trange sund og åpne utsyn mot øst i et stort norsk-svensk innsjølandskap. Vassdraget, hundrevis av vann og tjern, skog, villmark og jordbruksbygd – det er Aremarks arvesølv og livsgrunnlag.

D

et er i dette landskapet Havgul clean energy as vil bygge det hittil største vindkraftanlegget i innlandet. Uten å ha rådspurt noen, hverken på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå presenterte de et enormt anlegg for snart to år siden. Uten at det forelå noen nasjonal eller regional vindkraftplan, lanserte de Vestfjella som lokalisering. Det var det verst tenkelige sted sett fra et naturforvaltningssynpunkt. Man havnet midt i Østfolds grønne akse, den fra Eidsberg til sør i Idd, der Vestfjella er fylkets største villmarksområde. Et landskap med få tekniske inngrep, stillhet og ro, naturverdier av nasjonal betydning og store friluftskvaliteter. Verdiene i Vestfjella var veldig godt kjent og dokumentert da Havgul bestemte seg for Vestfjella. Ut fra naturverdisynspunkt var deres valg av lokalitet ansvarsløst og provoserende. Planen ble hos vanlige mennesker møtt med vantro. Et mantra var: Er dette mulig?

Utgitt av Vestfjellas Venner 2012 Redaksjon Bård E. Andersen, ansvarlig redaktør Ole Henrik Lagerholt Espen Glomsrød Opplag: 2000 eksemplarer

V

indkraftanlegget i Vestfjella vil være et enormt inngrep i verdifull natur. Store naturverdier vil gå tapt. 54 gigantiske vindkraftverk, 179 meter høye, nesten tre ganger høyden på Svinesundsbrua, skal spres i et 20 kvadratkilometer stort område og forbindes med over fire mil veier langt større enn skogsbilveier. En stor trafostasjon skal bygges midt inne i den mest verdifulle skogen. Gjennom den og ut av anlegget skal det gå en stor kraftledning. Et støyteppe med nivåer på mellom 40 og 60 dB vil ligge over et mer enn 30 kvadratkilometer stort område, men vil trolig nå mye lenger under visse forhold. Ved turbintårVi føler oss sikre på at net kan det iflg. produsenten bli inntil 105 dB. et ødelagt Vestfjella Støy vil nå det meste av ikke vil bli satt pris på Vestfjella naturreservat. vil også treffe av framtidens genera- Skyggekast store arealer. Reflekssjoner. blink fra propellene vil bli synlige på langt hold. Nattlys i toppen av turbintårnene vil bli synlige fra et enormt område. Det blir innsyn til vindkraftverkene fra en stor del av det sørøstre Østfold. Nesten alle boligområdene og de fleste hyttene i Aremark vil få utsikt til svært mange av kraftverkene (se synlighetskartet). Fra åpne partier langs riksvei 21 vil innsynet bli voldsomt, det samme gjelder fra «Turistens» rute i vassdraget.

Utsikt over Skolleborgog Buerørvann.

Inngrepet i Vestfjella vil være så stort at det umulig kan viskes ut, selv om man tar ned kraftverkene når deres levetid på 20 til 25 år er over. Å forvalte natur er et stort ansvar. Kommende generasjoner vil skue tilbake og bedømme vår tids inngrep. Vi føler oss sikre på at et ødelagt Vestfjella ikke vil bli satt pris på av framtidens generasjoner.

Denne publikasjonen er muliggjort ved gaver fra frivillige organisasjoner. Følgende har stilt bilder til disposisjon: Jørn Bøhmer Olsen, Bård E. Andersen og Tommy Solberg. Avisa er også tilgjengelig på vår hjemmeside: www.kjolenindustriomrade.no E-post: vestfjellasvenner@gmail.com


4 

– Jeg var bare fire–fem år da jeg var med på min første elgjakt i Vestfjella. En onkel bar meg på ryggen inn til Føvletjenn (Fugletjern). Det ble skutt en okse, og det var den første elgen jeg så. På den tida var elg en sjeldenhet. Folk valfarta for å se den da vi kom til bygda.

- Vi var glad i Vestfjella!

Skibuvannet sett fra Tillerås. Mange vindkraftverk vil rage i landskapet.

Siden den gang har det blitt mange elgjakter på Rolf Holmen, ekte aremarking født på plassen Pina straks nordøst for Vestfjella og vokst opp på Tangen ved foten av Fjella. Rolf har opplevd mye forskjellig natur, fra is og hav i Antarktis til karrig furuskog i Vestfjella. Tømmerhogger, sjømann, hvalfanger, tømmerfløter og Saugbruksarbeider er arbeid pensjonisten kan se tilbake på. – Jeg begynte å hogge i skauen da jeg var 13 år gammel. Vi tynna, hogg tre meters furukubb som måtte barkes. Det var tungt arbeid. Da jeg begynte, ble alt gjort manuelt med øks og bue­sag, og hesten sto fortsatt for transporten.

Vedhogst inni Vestfjella var også et årvisst arbeid, den tråvokste bjørka der inne var god ved. – Vestfjella var veiløst land helt fram til de siste par tiåra av forrige århundre, da var det kanskje ikke så lettvint å komme seg dit inn? – Det var en god dagsmarsj å ta seg inn i hjertet av Vestfjella, men det var stier og tråkk overalt og «kart» hadde vi hodet. – Hvordan så dette skoglandskapet ut straks etter krigen? – Det var åpen skog, ingen hogstflater, plukkhogd de fleste steder. Det gikk mye husdyr på skauen, hester, sauer og kviger, de holdt undervegetasjonen nede. Jeg husker godt at

lyden av bjeller fulgte oss på turer i Fjella, det var trivelig bakgrunnslyd hele beitesesongen. Nærmere gårdane gikk melkedyra. – Men det var ikke bare hogst og arbeid som trakk deg til Vestfjella? – Nei, jakt, fiske og bærplukking har gitt de fleste minnene. Jeg har jobba for Natvigene på Skolleborg og har derfor fått jakte på Skolleborgeiendommen. Da jeg begynte å jakte, var all jakt utenom elgjakta nærmest allemannseie, noe man tok seg til uten å spørre om lov, i alle fall om du var fra traktene. Harejakta var den viktigste jakta, og jeg har hatt mange fine harejakter inni Vestfjella. Revejakt drev vi også med, hijakt da det fortsatt var lov. Vi holdt reven i sjakk, det var vel derfor det var mye fugl de første tiåra etter krigen. En gang overraska jeg en rev som forfjamsa slapp seks storfuglkyl-linger fra kjeften! Både storfugl og orre skjøt vi i støkkjakt, men det ble nok skutt litt på spillet også – mange mente det var nyttig, gammeltiuren skulle bort! Så lenge det var lov, så skjøt vi rovfugl også og tok unger fra redene. Det var særlig hønsehøk og spurvehøk. Ender kan jeg ikke huske vi var noe særlig etter. Ikke rådyr heller, for de første tiåra etter krigen var de ikke tallrike. Men fram mot århundreskiftet ble de mange. – Fisketurer i Vestfjella har gitt mange fine opplevelser. Særlig i vassdraget gjennom Ørvanna har jeg fiska mye. Fin ørret, over kiloen på det meste i Ørvanna. Vi fiska både i Skolleborgørvann og Buerørvann, men også mye i bekken ut og inn av vanna. – Det var for det meste fiske med mark. Så hadde vi et fint røyevann inni Fjella, Djupvann. I pinsa dro vi dit for å få røye. Vi tente bål i vannkanten når mørket kom, så meta vi med hvite larver som vi fant under furubarken. Folk fra Degernessida fiska på vestsida vannet, vi holdt oss på østsida. Etterpå samla vi oss på plassen Fjell like ved og hygga oss med prat,


5

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Rolf Holmen har brukt Vestfjella i hele sitt liv. Han frykter en utbygging i området.

musikk og mat og drikke. Det var en årviss tradisjon fram til forsuringa tok knekken på røya. Det var forresten ikke bare her det var fest i Fjella, lenger sør var det hver sankthansaften dans og moro på plassen Valbergseter, og hit kom det mye folk. Helt fram til l970-tallet var det en tradisjon. – Ellers var abborfiske det vanligste, de fleste tjern og vann hadde abbor. Til og med småtjern kunne ha stor fisk. Vinterstid pilka vi den på isen. Nesten alle fiska abbor av og til. – Du sier at jakt og fiske var vanlig. Hva med annen matauk? – Vi plukka bær. Den åpne skauen var fint tyttebærterreng. Vi plukka mye, hadde dem i trebutter utover vinteren. Senere gikk de i fryseboksen da den kom, og da begynte vi også å samle blåbær. Vi hadde også noen «hemmelige» multemyrer, men det bæret er det mer av på andre sida av vassdraget. I tyttebærtida var det mye folk i skauane, det kom folk fra hele fylket. Nå er det ikke mange som plukker lenger. Litt sopp tok vi også med oss når vi kom over bra steder, men det er først i senere tid at det har blitt populært.

– Men elgjakta var høydepunktet? – Ja, det var den. Det var stas med elgjakta. Naturopplevelsen var viktigst, men også det å være ute med andre jegere. Skolleborgeieren kunne ha storfolk på besøk i jakta. Jeg husker at en Mercedes-direktør fra Tyskland var med på jakta en gang. Han skjøt til og med på en elg, men han var Vi tente bål i vann- mest opptatt av å kanten når mørket ikke bli svett på jaktturen, husker jeg. kom, så meta vi – Det fins jo en del uvanlige planter med hvite larver inni Vestfjella, jeg som vi fant under tenker for eksempel furubarken. på dvergbjørk og klokkesøte. La dere merke til dem? – Nei, det tenkte vi nok aldri over, men når folk kommer fra det riktige fjellet med dvergbjerkkvaster, så bruker jeg å si at sånne kan vi finne inni Vestfjella også, så vi har alltid visst at den er vanlig i Fjella. – Du nevnte at elgen var sjelden da du var ung, men at hønsefuglane var mer tallrike.

Andre ting som har forandra seg? – Trana var sjelden før, nå er den årviss med flere par inni Vestfjella. Så har vi fått ulven tilbake. Det har gått ut over rådyr og elg, og vi tør ikke jakte med løs hund lenger. Det er et stort tap. Vi ble kanskje litt bortskjemte de 100 åra gråben’ var borte. Men vi må holde den i sjakk, – noen enkeltdyr kan vi vel leve med. – Du har engasjert deg for å hjelpe fiskeørn med hekkeplasser, også inni Fjella. Fortell! – Vi har i år satt opp redeunderlag i gamle ødelagte reder i trær der den har hekket tidligere, blant annet i Buerørvann, og jeg håper den vil hekke her som den gjorde tidligere. Den er allerede sett på inspeksjonsturer! – Og du er fortsatt like glad i Vestfjella? – Ja, det har alltid vært viktig å komme hit inn, enten det har vært på jakt, fisketurer eller bare for å oppleve Fjella, kanskje se spillet til orre og storfugl eller plukke bær og sopp på høsten. – Og nå planlegges det vindmølleanlegg her inne. Hva tror du om det? – Da blir Vestfjella ødelagt, så enkelt er det!


6 

Ved utbygging:

De viktigste følgene for naturen

Tap av naturve

• Tap av skogområder med nasjonale natur­ verdier, hvorav betydelige områder har såkalt A-kvalitet, som betyr svært viktige naturtyper. (Kilde: KU) • Ødelagte eller forringede levesteder for både vanlige, sårbare og truede arter, i KU betegnet som stor negativ konsekvens. Fagutrederen som har gjort feltundersøkelsen for biologisk mangfold, har forholdt seg til alternativ A. Senere har en annen utreder lagt til vurderinger for alternativ B i rapporten. Utrederen som utførte feltarbeidet, sier til oss at alternativ B bør ha samme negative konsekvens som alternativ A, fordi de sårbare artene og verdifulle miljøene i stor grad er til stede innenfor alternativ B. Altså skulle den negative konsekvensen av utbygging etter alt. B som det er søkt konsesjon for, være stor til meget stor. • Tap av sammenhengende skogsmiljøer som i liten grad er stykket opp av tekniske inngrep. (Kilde: KU.) Slike miljøer har større biologisk mangfold. • S  tor fare for at verdifull gammelskog forsvinner når området blir lett tilgjengelig p.g.a. omfattende nytt veinett. (Kilde: KU.) Mange livsformer er knyttet til gammelskog. • Tap av et landskap som nå er uten visuelle forstyrrelser. (Kilde: KU.) • Tap av landskap preget av stillhet og lite fjerntransportert støy. Et mer enn 30 kvadratkilometer stort område teppelegges med støy mellom 40 og 60 dB. Ved turbintårnene opptil 105 dB. (Kilde: Støykart i KU og turbinprodusentens info.) Det er trolig at dyrelivet påvirkes negativt av støy. Lavfrekvent lyd vil bli spredt i hele støyområdet. Det er indikasjoner på at dyrelivet også påvirkes negativt av dette. (Se egen artikkel om støy.) • Kraftig påvirkning av Vestfjella naturreservat. Den nærmeste vindturbinen vil bli liggende 250 meter fra reservatet. I det meste av reservatet vil støy fra vindturbinene forekomme. (Kilde: Støykart i KU) • Betydelig reduksjon av fylkets største villmarksområde i skog, såkalt INON-areale, dvs. minst 1 kilometer til nærmeste tunge inngrep (veier, innmark, kraftledninger o.l.) I Vestfjella kan du i dag være 2,1 kilometer fra nærmeste vei. (Kilde: Vår INON-kartlegging. Se kart side på neste side.) • De 54 vindkraftverkene vil være hinder for fugler, både under trekk og lokalt næringssøk.

Barskogen i Vestfjella er stemningsfull.

Energiloven «kveler» andre lover Naturmangfoldloven stiller bl.a. krav om at et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag skal foreligge i naturinngrepssaker, videre vurderinger av samlet belasting ved inngrep, hensyntagen («føre var-prinsippet») m.v. En konsesjon til vindindustri behandles etter Energiloven, som «overkjører» Plan- og bygningsloven. Konsekvenser av endringer for grunnvannet blir ikke vurdert ut fra Vannressursloven, som også omfatter grunnvann. Vindturbinene vil bli liggende helt inntil Vestfjella naturreservat, med kanteffekter inn i et reservat, vernet etter Naturvernloven. Konsesjonsbehandling må utsettes til fylkesplanen for vindkraft foreligger! Bygging av hus og hytter må foretas i tråd med overordnete arealplaner, dvs. kommuneplanens arealdel og tilhørende plankart. Østfold kan gjerne ha plass til vindmøller, men lokaliseringen av slike gigangt-anlegg må baseres på en samlet arealplan for fylket – og ikke ut fra hvor et tilfeldig firma (her Havgul) ut fra egenvinning mener det skal lokaliseres! Det foreligger også ønsker om vindmøller på Hvaler og et par steder i Marker. Haldenvassdragets Skogeierforening har også engasjert seg i vindkraft (Havass-nytt nr. 4, 2011, s. 3), hvilket antyder mulig nye planer om vindturbiner i skogtrakter også andre steder i Indre Østfold. Konsesjonsbehandling av store vindmølleanlegg i Østfold, inklusive Kjølen vindindustri i Vestfjella, må derfor utsettes til Østfold fylkeskommunes fylkesdelplan for vindmølleanlegg foreligger. Fra «ødemark» til «industrimark» Vindmølleanlegget vil bli det største enkelte naturinngrep i Østfold fylkes historie, mulig unntatt jernbaneanleggene gjennom ytre og indre Østfold i 1870-årene. Dette er ikke en lokal sak i Aremark, men den angår hele fylket. Deler av Østfold, særlig kystkommunene,

preges av økt utbygging og inngrep. Arealpresset i Østfold vil stige i årene som kommer. Østfold er et lite fylke med økende innbyggertall, som allerede er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. Prognoser tilsier at folketallet i fylket i 2020 vil øke med nærmere 40.000 personer – til mer enn 0,3 millioner. 70 % av befolkningen bor i kystkommunene; «bare» 30 % i innlandskommunene, som utgjør 60 % av Østfolds areal. Større naturområder i mer øde trakter som i Vestfjella, vil på sikt bli en sterkt etterspurt ressurs, som Aremark fortsatt innehar og må bevare. Helt tilbake til Østfolds friluftsplan, i regi av Fylkesmannen i Østfold i 1973, har det vært en overordnet policy å ivareta en bred «grønn skogstripe» uten store, varige naturinngrep gjennom fylket – fra Kornsjø, via Ankerfjella, Vestfjella og Trømborgfjella. Vestfjella-planene er i sterkt konflikt med ønsket grønnstruktur i Østfold, slik det også framgår av fylkesplanen, Østfold mot 2050 – fylkesplan for Østfold. Både Fylkesmannen i Østfold og Østfold fylkeskommune har uttalt seg negativt til et vindkraftanlegg i Vestfjella. Vestfjella, Boksjø-traktene og noen arealer i Trømborgfjella/Rakkestadfjella tilhører de siste, større, mer eller mindre utberørte områdene i Østfold. (Inngrepsfrie naturområder, INON, se ramme). I Østfold er slike arealer drastisk redusert og dekker nå kun noen få områder. Det største gjenværende INON-området i fylket ligger i Vestfjella, og det vil bli sterkt redusert dersom vindturbin-planene realiseres. I Østfold planlegges det for tiden også flere store nye kraftlinjetraseer, eksempelvis Sydvestlinken til Sverige, som ytterligere vil prege og splitte opp naturområder. Plante- og dyreliv Vestfjella-traktene er det best undersøkte større skogarealet i Østfold ut fra plante- og dyreliv. Vestfjella naturreservat og planområdet for


7

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

erdier

1 km Bilde fra Tøftedalsfjellet vindkraftanlegg ved Dals-Ed. Vindmøllene her er «bare» 150 meter høye.

Kartet viser gjenstående INON (grønt) og tapt INON (rødt) hvis Vestfjella bygges ned med vindkraftanlegg. Kjølen Vindpark AS angir INON-tap ved utbygging til 2,87 km2 (= 22 % av all INON i Aremark). Vi dokumenterer et tap på 5,1 km2 (= 39,5 % av all INON i Aremark).

vindturbiner inntil reservatet vil på sikt – uten utbygging – kunne forbli en «kunnskapsbank» for vilt- og skogsfugl-forvaltning, der arealene er lite påvirket av moderne skogbruk. Forskjeller i fugleliv i furuskog preget av tidligere hogst og gammel skog er undersøkt i Vestfjella. Antall hekkende par og antall arter var langt høyere i lite påvirket skog, der også innslag av osp var betydelig. I et utbygd vindindustrifelt med skogsdrift vil forskjellene i forhold til mer opprinnelig skog bli ytterligere negativt forsterket. Natteravn har status «sårbar» på Norsk liste over truete arter (2010). Vestfjella-området er blant Norges aller rikeste områder for arten med over 100 territorier, målt Vestfjella har Østut fra antall spilfolds største INON- lende individer pr. areale i skog. På det km2 skog. Særlig vil møl«ensomste» kan du uheldig lenes plasseringer her være 2,1 km fra på kolletopper og åser være, som nærmeste tunge er nattravnens inngrep. viktigste arealer i hekketiden. Undersøkelsene av konsekvenser for planteog dyrelivet i området er svært mangelfulle. Således begynte undersøkelsene av fuglelivet alt for sent i sesongen i juni 2010. Slike undersøkelser må foretas tidligere på året og gjennom flere sesonger for å eliminere tilfeldigheter, dersom de skal være representative. For nattravn er imidlertid juni et bra tidspunkt.

Trelerke er en annen sjelden art i Vestfjella, som også står på Norsk Rødliste (2010). Arten må undersøkes tidligere på året og dette ble ikke gjort i Vestfjella. Trelerka er en «ansvarsart» i Østfold, som huser det aller meste av Norges bestand av arten. Det virkelige store artsmangfoldet finner vi blant virvelløse dyr, som knapt er kartlagt i planområdet. Det samme gjelder diverse plantegrupper, foruten sopp, amfibier, krypdyr og fisk. Kunnskapsgrunnlaget for biologisk mangfold i et så stort areal som her, med gigantiske og varige naturinngrep burde vært langt mer omfattende. Mens det investeres millioner av kroner i planlegging av tekniske installasjoner, satses det bare noen «smuler» på kunnskap om anleggets virkning på naturarven og biologisk mangfold. Området har spesielle natur-geografiske trekk, med bl.a. med dvergbjørk, finnmarkspors og klokkesøte, samt fugleartene grønnstilk, tretåspett, bjørkefink m.v., dvs. arter med nordlig og østlig utbredelse, som heller ikke er tilstrekkelig kartlagt. Det samme gjelder sjeldne og truede arter, jfr. Norsk Rødliste 2010, som dvergspett, hønsehauk, storlom, storspove, og plantene klokkesøte, solblom m.fl. Kartlegging og konsekvenser for slike arter må dokumenteres langt bedre. Bl.a. finnes her flere arter lav (mørk brannstubbelav, gubbeskjegg, blanknål) og minst en art øyenstikker (måneblå-vannymfe) på Norsk rødliste, foruten småsalamander og en del fuglearter (hubro, sanglerke, makrellterne, strandsnipe, fiskemåke, fiskeørn (før), stær, vipe, dverglo, hettemåke, tornirisk og tårnseiler). Oppsplitting av natur Arealoppsplitting, store endringer i leveområder og kollisjonsfare er negativt for en rekke arter. Propellkollisjoner er vanligst for store, mer sjeldne arter som trane, musvåk, storlom og hubro. Kollisjonsfaren forsterkes, særlig for

INON = Inngrepsfritt naturområde. Det betyr arealer der det er minst 1 km til nærmeste tunge inngrep (veier, innmark, kraftledninger o.l. )

skogfugl, ved nye lange kraftlinje-traseer, bl.a. fra en trafo øst for Dypvann mot Brekke/Halden. Denne linjen vil dessuten krysse Stenselva, den mest opplevelsesrike strekningen for «Turisten». Vann og grunnvann Omfattende graving, sprenging, kabellegging i bakken, veigrøfter m.v. vil påvirke grunnvann, vannhusholdning og småvassdrag, uten at konsekvensene kan klarlegges tilstrekkelig på forhånd. Slike inngrep vil opplagt påvirke myrrike trakter, der bl.a. den truete planten klokkesøte vokser. Området drenerer mot Haldenvassdraget som er et «varig vernet vassdrag»/nedbørområde, som også omfattes av rikspolitiske retningslinjer for vernete vassdrag. Ingen andre områder i Østfold kan vise til en høyere tetthet av vann og tjern og en høyere prosentandel myr enn Vestfjella. Verneverdig skog Såkalte «fjella-områder» i Østfold preges i våre dager mer og mer av store skogsdrifter, idet tømmer fra hogster over et visst volum betales med en høyere kubikkmeterpris. Industriområdet for vindturbiner vil legge beslag på store arealer med eldre, dokumentert verneverdig skog, som vil bli drastisk redusert. Et omfattende nytt veinett i området gir også muligheter for betydelige hogster.


8 

Motstanden mot utbygging av Vestfjella har kommet til uttrykk på mange måter, ikke minst i form av leserinnlegg i Halden Arbeiderblads spalter. Her er fire av innleggene. GLAD I AREMARK Martin Engeset

Om en drøy uke skal aremarkingene gå til valg. For å velge sine representanter til det kommunestyret som bare noen måneder senere skal ta en av de viktigste beslutninger i Aremarks historie. En beslutning som kan komme til å forandre Aremark for alltid. Gjennom snart 20 år, som friluftsentusiast, jeger og hytteeier, har jeg blitt virkelig glad i Aremark. I naturen, menneskene og aremarkingens gemytt og lynne. Gjennom disse 20 årene har jeg fått flere virkelig gode venner og hatt fantastiske opplevelser – i Aremark, i skogen, i Vestfjella og på Blåbærtoppen:

Langt inne i skogen ved sjøen den blanke, Ligger min hytte – i fred, så fritt. Der kan jeg styrkes – hvile min tanke. Dit inn jeg lengter – når jeg er slitt …

Aremark er truet Nå er Aremarks genuine egenart og idyll truet: av «dansen rundt gullkalven» og håpet om kortsiktige millioninntekter. Av en gedigen vindkraftutbygging i Vestfjella, med 54 vindkraftverk, hver med en samlet høyde på 150 meter [nå 179 meter, red.anm.] og bygging av 58 kilometer veier til/fra vindmøllene. Av alle mulige steder å lokalisere en vindmøllepark i hele Østfold kan det knapt finnes ett område som påfører naturen større skade enn akkurat her. Vestfjella er nemlig Østfolds største villmarksområde. Vakker, vill og uberørt natur har en egenverdi som ikke kan eller skal måles i penger. Det skal tas vare på for fremtidige generasjoner. Slik at barn og barnebarn også i fremtiden skal få muligheten til å

dra på en tiurleik. Oppleve å våkne opp i soveposen under åpen himmel en tidlig vårmorgen inne ved Teigsørvann. Oppleve naturens unike mangfold, fascinerende lyder og de ulike årstidenes egenart. Kommunestyret i Aremark kan da umulig stille seg positive til et slikt prosjekt, har jeg tenkt – så langt. Aremarkinger har jo forstått betydningen av å levere gård og grunn videre til neste generasjon i bedre stand enn den var da de selv overtok.

Demokratisk underskudd Men så har tvilen, usikkerheten og frykten kommet snikende. Etter å ha studert partiprogrammene til alle de etablerte partiene i Aremark har jeg sjokkert kunnet konstatere at ingen av dem har vært i stand til å si sin mening om dette fatale vindkraftprosjektet. Uengiheten er åpenbart stor i de fleste partier. Så langt er det bare anvendt en formalistisk argumentasjon: «Vi må vente på konsekvensutredningen». Det må man ikke! Den vil åpenbart være et bestillingsverk. De som er mot prosjektet, må si fra til velgerne nå. De som er for eller ikke har bestemt seg, må gjøre det samme. Bare på den måten kan velgerne i Aremark sørge for å få valgt et kommunestyre som er representativt for folkemeningen i Aremark. Det er jo dette som er lokaldemokrati.

Folkeavstemming Dersom ikke alle partiene og de enkelte kandidatene som stiller til valg i Aremark, har vilje eller evne til å fortelle velgerne før valget hvor de står, vitner dette om en politisk feighet og demokratisk underskudd. Det eneste alternativet som da gjenstår, er at de samme partier lover sine velgere å legge saken om ja eller nei til vindkraftutbyggingen i Vestfjella frem for innbyggerne i en egen rådgivende folkeavstemming. Dette må i tilfelle skje før det nye kommunestyret fatter endelig vedtak.

Aremark som hyttekommune Aremark kommune hadde pr. 1. januar i år 1.414 innbyggere fordelt på om lag 600 husstander. I forhold til innbyggertallet har Aremark gjennom mange år utviklet seg til å bli en betydelig hytte­ kommune, med over 600 hytter og feriehus. Uten det betydelige innslag av hyttefolk ville grunnlaget for både nærbutikken og en rekke andre lokale tilbud bli betydelig svekket. Selv om mange av oss tilbringer mye tid på hytta og er levende oppNå er Aremarks tatt av at Aremark genuine egenart og fortsatt skal være idyll truet: av «dan- en fantastisk bygd å komme til – eller sen rundt gullkaletter hvert bosette ven» og håpet om seg i – har ingen av oss stemmerett ved kortsiktige millionlokalvalget. Hytinntekter. tefolket har valgt Aremark nettopp på grunn av kommunens genuine egenart, med nærhet til naturen, vassdraget, innsjøene og dyrelivet. Med rike muligheter til friluftsliv, jakt og fiske – i kombinasjon med det gode liv på hytta. Hvis kommunens egne folkevalgte ønsker å ødelegge dette ved å si ja til det gedigne vindkraftprosjektet, vil nok mange si takk for seg. Som høyremann har det vært en liten lettelse og en «formildende omstendighet» å kunne registrere at to av de mest sentrale på Aremark Høyres liste, ordførerkandidaten Stig Aarbu og Alf Ulven, begge sier de er mot prosjektet. Men at Aremark Høyre ikke har tatt noe offisielt standpunkt. Jeg håper på at Aremark Høyre vil lande på et tydelig nei-standpunkt i god tid før mandag 12. september. Og at de øvrige partiene vil følge etter.

Stopp vindmølle­g alskapen i Vestfjella av Jørn Bøhmer Olsen

Bakgrunnen for disse linjene er en bok som undertegnede skrev og illustrerte om et skogslandskap. Tittelen var «Et år i skogen». Boken kom ut for nesten tretti år siden, og den var en Pandabok i regi av Verdens Villmarksfond, med kronprins Haralds intialer. Boken ble distribuert over hele landet i et stort antall. Hvor denne skogen var, skrev jeg den gangen ikke noe om, men Aftenspostens anmelder avslørte forfatteren – og skrev med forbløffelse at denne skogen hverken var Krokskogen eller Finnskogen, men derimot et sted i Østfold. Kunne virkelig et slik vakkert, og lite urørt område finnes i dette industrialserte fylket – ikke langt unna Halden? Mye av tekst- og bildematerialet til denne boka ble hentet i Vestfjella

i Aremark. Området hadde kvaliteter i seg til at det kunne lages en nasjonal bok om det. Når såkalt grønn statssubsidiert energi går på bekostning av store naturkvaliteter, er det for meg innlysende at lokaav dette Politikerne i Aremark liseringen vindturbinanlegget har et stort ansvar er feil. Politikerne i Aremark har et stort hvilende på sine ansvar hvilende på skuldre, når de skal sine skuldre, når de være med på avgjøre gjennom kommunestyrevedtak skal Vestfjellas framtid. være med på avgjøre Vestfjellas framtid. Økonomiske argumenter vil alltid bli satt opp mot natur. Det er en lang tradisjon for det. Og naturen med sine mange livsformer er ofte den store taperen. Hvis vindmølleindustrien får gjennomslag for

sitt ønske, så vil hjertet i Vestfjella ødelegges for all framtid. Stentipper, gigantturbiner ragende over horisontlinja, et svært veinett og et surrealistisk lydbilde fra rotorbladene vil rasere og forslumme store arealer. Man trenger ikke å være spesielt visjonær for å skjønne det. For vindmølleundustrien er Vestfjella bare en flekk på kartet. I realiteten snakker vi om en av de største naturraseringer i våre trakter i nyere tid. Enkelte har kalt «vindmølleparken» for et industriområde. Det er en korrekt betegnelse. Jeg har vært i andre utbyggingsområder i skogsmark og sett – synet var ikke oppløftende. Om denne mye omtalte konsekvensutredningen vil tilføre noe nytt, er jeg sterkt i tvil om. Man trenger ikke å kikke dypt inn i krystallkulen for å skjønne at dette bære galt av sted. Derfor er det viktig at presset mot politikerne fortsetter.


9

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Ikke ødelegg vårt kjære Vestfjella Skjulstad Vel

Som hytteeiere i Aremark registrerer vi med stor skuffelse at politikerne i Aremark ikke gjorde som sine kolleger i Halden; takket nei til alle planer på å bygge et stort vindindustrianlegg i den fineste skogen Østfold har. Når vi valgte å kjøpe hytter og tilbringe mye av vår fritid i Aremark, var det fordi vi fant en trivelig bygd, fantastisk natur, stillhet og ro, vakre omgivelser, mangfoldig og rikt dyreliv samt mange muligheter til aktivt friluftsliv. Nå ser vi at mye av dette er truet. De planer på vindindustriutbygging som det skal søkes konsesjon for, vil ødelegge veldig mye av det som gjorde at vi valgte å investere i Aremark. Et tett nettverk med store brede veier, støyende vindturbiner som stikker 150 meter i været [senere forhøyet til 179 meter: red.anm.], en horisont full av gigantiske tårn og en ødelagt villmark er ikke den framtid vi hadde håpet på da vi kjøpte hytter. Det er heller ikke noe som lokker oss til å bosette oss i Aremark i framtiden. Vi bor ikke fast i kommunen og har således ikke stemmerett der ved høstens kommunevalg. Men vi er likevel kommuneinnbyggere som tilbringer mye tid i Aremark; vi handler i butikkene, kjøper bensin, utnytter kulturtilbudet og er på mange måter glad i bygda. Vårt håp er at politikere og innbyggere tar sin fornuft til fange og sier nei til disse planene. Om Aremark skal være en attraktiv kommune for hytteeiere og nye innbyggere, er planene på

Skjulstad hytteområde med Vestfjella i bakgrunnen. slike industrianlegg ikke rett vei å gå! Framtidens innbyggere i hytter og hus vil at Aremarks politikere skal ha mot til å si nei til disse planene og leve opp til mottoet om å være en villmarkskommune. Politikerne i Halden gjorde rett da de avviste planene så snart omfanget av dem ble kjent. Vårt håp er at Aremark vil handle like klokt gjennom å avvise denne raseringen av Vestfjella. Vi ser at noen vil vente på konsesjonsutredningen og senere arrangere

folkeavstemming. Skulle det bli slik, så tar vi for gitt at de viser oss hytteeiere den respekt at vi også får lov å delta i avstemmingen. Mange av våre hytter ligger langt nærmere det planlagte industrifeltet enn mange av de helårsboendes hus. Vi blir således mer berørt av dette enn mange av de som bor i Aremark hele året. La oss fortsatt satse på at Aremark skal være en foregangskommune for hytteeiere og andre som søker natur, villmark og rikt friluftsliv.

Når vi valgte å kjøpe hytter og tilbringe mye av vår fritid i Aremark, var det fordi vi fant en trivelig bygd, fantastisk natur, stillhet og ro, vakre omgivelser, mangfoldig og rikt dyreliv samt mange muligheter til aktivt friluftsliv.

Vindmøller i Vestfjella, en hytteeiers betraktninger Av Rolf Gunnar Bjerkebæk

Vestfjella i Aremark er enestående. Det er nært det meste, men allikevel så vilt og uberørt. Fasinerende og eventyrlig med unik flora og fauna. Det er Østfolds største inngrepsfrie område. Første reaksjon da jeg hørte at man planla vindmøller i denne villmarka var mistro, men jeg slo meg til ro med at forslaget ikke kunne henge på greip, det er da mindre jomfruelige områder som heller burde få disse møllene, ikke villmarka der traner og natteravn dominerer lydbildet. Nabokommunene har sagt nei, Norges Naturvernforbund har sagt at området er så unikt at de ikke på noen måte kan gå god for inngrepene. Selv en konsekvensutredning ses på av Forbundet som misbruk av offentlige og private ressurser. Men allikevel arbeides det i Aremark kommune i samråd med firmaet Havgul for at de skal bli realisert. Over 50 møller, 179 m høye, og 60 km [nå 42 km, red.anm.]

skogsbilveier som må ha en bredde på over fem meter for å transportere de enorme stagene. Det blir ikke mye villmark igjen etter det. Som hytteeier i Aremark har jeg ikke stemmerett i kommunen. Vi er mange hytteeiere. Selv har jeg også slekta fra bygda mange generasjoner tilbake og har vært der jevnlig «Å snu fra å være en så lenge jeg kan huske. Og alltid villmarks- og naturer det stillheten, kommune til indusnaturen og det utrolige at noe slikt triområde er en aveksisterer så nære, gjørelse som ikke vil som fasinerer. Alle skal vi være kunne gjøres om.» positive til tanken om alternative energiformer. Oljen er der, men man må også utrede alternativer. Vinden blåser over hele landet og ideen om vindmøller høres flott ut. Og møller kan vi sette opp, men må det skje dypt inne i villmarka? Hvorfor ikke ha vindmøller som en del av kulturlandskapet, slik de står i Danmark?

Kostnadene med å sprenge over en million kubikkmeter fjell for å få veiene inn i Vestfjella, i tillegg til planering under hver mølle, er enorme. Det hele baserer seg på store tilførsler fra staten. Og miljøgevinsten ved prosjektet er diskutabel når man ser på den enorme veibyggingen i tillegg til at det går med 200 tonn stål i hvert av de 150 meter høye tårnene. Jeg kjørte i sommer til Ed for å se på vindmølleparken der. Det som slo meg, var de voldsomme dimensjonene på alt og støyen som hver mølle produserer. Ikke støy type flyplass eller jernbane, men en durende støy med slag i luften som er der hele tiden. Det blir slutt på å høre natteravnen kurre langs tjernene i Vestfjella dersom Havgul får solgt produktet sitt. Jeg håper man tar til fornuften. Aremark har alt å tape på å rasere Vestfjella. Jeg tror vi er mange som vil ha vanskeligheter med å akseptere det. Synet og støyen fra en skog av vindmøller er ikke akkurat en turistattraksjon i en kommune som i de siste årene for alvor har kommet på kartet for naturopplevelser og økoturisme.


10

De planlagte vindkraftverkene er svære saker. Her er noen sammenligninger som gir et bilde av hvilke størrelser det faktisk er snakk om. Illustrasjonen viser høydeforskjellen mellom telemasta på Vardåsen og den type vindkraftverk det er søkt konsesjon for i Vestfjella.

Her er en vindturbin plassert inntil den gamle Svinesundsbroa, som er 65 meter høy.

SÅ StORe bliR KRAFtVeRKene VINDTURBIN (179 meter høy)

x 54 ... MENNESKE (1,80 meter høyt)

VESTFJELLA-HORISONTEN (110–140 meter over vassdraget)

Skodsberg

Strømsfoss D/S «TURISTEN» (25,4 meter lang)

Illustrasjonen er et utsnitt av horisontlinja i Vestfjella sett fra Riksvei 21 når innsynet fokuseres til noen av kraftverka. De fleste kraftverka i anlegget vil bli synlig i helfigur fra åpne partier langs bygdas gjennomfartsåre. Vindturbinene er riktig gjengitt i forhold til høydeforskjellene mellom vassdraget og horisontlinja (der de fleste kraftverka vil være plassert).


11

V estfj ell as V en n er • februa r 2012

dårlige fotomontasjer i utredningen Konsekvensutredningen (Ku)inneholder 10 fotomontasjer. de er av svært dårlig kvalitet, og har feil og mangler. Vindkraftverk mangler, er feilplassert og er vist med for lav høyde. Som første eksempel kan vi ta fotomontasjen fra svingen sør for Haug. Telemasta (38m høy) på Vardåsen er med på bildet som god referanse. Fra kameraet er det 3,5 km til telemasta og 4,5 km til nærmeste vindturbin 360 meter sør for Tutjern. Den skal være montasjens største. Den ligger 10 meter lavere i terrenget enn telemasta, og toppen av vindturbinen vil i terrenget rage 130 meter over telemasta, men vi må ta hensyn til at kameraposisjonen ligger lavere. Vi kjenner alle høydeforskjeller og kartposisjoner og kan regne ut (eller bruke ruteark) hvordan vindturbinen skal plassere seg i fotomontasjen. Svaret er at snaut to tredeler av vindturbinen skulle syntes på montasjen, og den skulle raget snaut én og en halv propellengde over telemasta og vært plassert straks til venstre for denne, men fins den med i montasjen? Nei! Den første vindturbin som skal synes til høyre for telemasta, befinner seg 120 meter nord for Tutjern, drøye 4,7 km fra kamera. Et 215 meter-nivå nord på Vardåsen og skogen som vokser der, stenger noe for nedre turbintårndel, det samme gjør trær sør for Glenne. Ytterste vingespiss skal passere en propellengde (= 60 meter) over telemasta på Vardåsen. I fotomontasjen er den en snau propellengde under! Neste vindturbin i avstandsrekkefølgen fra kameraet, sør for Haug, er ei mølle som befinner seg 560 meter nord for Tutjern og ligger 4,9 km fra kamera. Det er nesten fri sikt til hele vindturbinen, men trær vest for Glenne dekker noe av nedre tårndel. Ytterste propellspiss i topposisjon skal nå en snau propellenge (= 50 meter) over telemasta på Vardåsen, men i fotomontasjen er den en drøy propellengde under! Slik kunne vi fortsette…

berører mange mennesker Fotomontasjen fra Aremarksjøens østside er helt mislykket.Synd, for den berører mange mennesker. Nesten alle vindturbiner skulle synes, men knapt noen er merkbare. Men helt til høyre i panoramaet, en drøy cm inn i bildet, synes to vindturbiner godt mot ei mørk sky. Disse to ser ut til å være korrekt gjengitt. Vi ber folk titte nøye på disse, for mesteparten av vindturbinene fra Skodsberg til Strømsfoss vil se slik ut fra østsiden av Ara sjø – i hyttefelt, boligfelt og for kjørende på riksvei 21. Hvorfor er det laget så dårlige fotomontasjer? Hvorfor har man ikke prioritert fotopunkter der folk bor og ferdes? Vi har sett fine fotomontasjer fra andre prosjekter.

Fotomontasjen fra Haug slik den er vist i konsekvensutredningen, har flere feil og mangler.

Intetsigende fotomontasje i konsekvensutredningen. Den viser Vestfjella sett fra Aras østside.

Dette er kartet Kjølen Vindpark AS helst ikke vil vise! Det ble lagt fram i Samråd, men mangler i konsekvensutredningen. Kartet er gjemt bort i fagrapport Landskap. Det viser synligheten av kraftverka inntil ca. 20 km fra sentrum av anlegget. Den sterkeste røde fargen viser områder der 36–54 kraftverk er synlige. I KU er fargene tonet ned mot ytterkant. Det er misvisende, for avdempet rød viser like stor synlighet som sterk rød. Derfor har vi frisket opp fargene mot ytterkantene, slik at kartet blir tydeligere. Legg merke til at fra tett befolka steder i Aremark (både boliger og hytter), blir de fleste kraftverka synlige. Det samme gjelder fra Vestfjella Naturreservat.


12 

Viktige feil og mangler i Konsekvensutredningen (KU) har en rekke feil og mangler: • Det som omtales som alt. A er med et par unntak feil inntegnet på alle kart. 1 km2 på Abbortjernåsen har på et sent tidspunkt, etter andre samrådsmøte, blitt lagt til i både alt. A og B, uten at det verken er meldt og hørt av NVE eller konsekvensutredet av Kjølen Vindpark as (bortsett fra nettilknytningstraseen). Dette er en saksbehandlingsfeil. Fagutrederne har i feltundersøkelser og vurderinger forholdt seg til alt. A uten Aborrtjernåsen, men Kjølen Vindpark as har tegnet inn og vurdert alt. B i deres rapporter. • I NON-området er feil angitt. Tap av INON som følge av anlegget (det omsøkte alt.B) er 5,1 km2, ikke 2,9 som angitt. Samlet tap av INON i Aremark er da 39,5 %, ikke 22 %. Det er viktig å påpeke at resten av INON i Aremark i stor grad er vann-areale i Store Le og S. Boksjø. Tap av skog-INON blir derfor langt mer enn 50 % for Aremark kommune. Se kartet på side 7. • I reiselivsdelen er det knapt diskutert betydningen av innsyn til anlegget fra Haldenvassdraget og riksvei 21. • Anleggets brudd med Rikspolitiske retningslinjer for verna vassdrag, som Haldenvassdraget, er ikke diskutert. Se egen artikkel. • A  nleggets påvirkning av friluftskvaliteter er mangelfullt diskutert, f.eks. stillhet, liten påvirkningsgrad, betydningen av større sammenhengende områder m.m. • Det er ikke angitt støyområder for nivåer over 60 dB til tross for at turbinprodusenten oppgir 105 dB ved turbinen (Nordex hjemmeside).  I følge støykartene i KU spres ikke støyen lengre avgårde fra vindturbiner med navhøyde 120 meter (alt. B som det er søkt konsesjon for) enn fra turbiner med navhøyde 91 meter (alt. A). Det er etter vår mening ikke sannsynlig. Fig. 12 og 13 i KU, som viser vindforhold på 91 og 120 meters høyde, underbygger dette.  Dessuten har høye vindturbiner flere brukstimer pr. år og dermed tilsvarende lengre støytid.  Lavfrekvent lyd er ikke angitt eller problematisert. (Se egen artikkel om støy.) • Refleksblink er ikke problematisert. • KU inneholder 10 fotomontasjer som er teknisk svært dårlige og har feil og mangler. Vindkraftverk mangler, er feilplassert og mange er vist med for lav høyde. Man har ikke prioritert de viktigste punktene for bygdas befolkning: Lillebyåsen, Fosbyåsen, sentrum, Listeberg (boligfelt) punkter langs rv. 21, fra fylkesveien nord for Rive, fra hyttefeltene på østsiden av Ara m.fl. Se egen artikkel. • S  tråling ved turbinene, trafo og ved kraftlinjer er verken angitt eller diskutert i KU. • S  ynlighetskart for turbinene er ikke med i KU, bare i to av fagrapportene. Kartet er delvis ødelagt ved at fargekodingen er faset ut mot 2-milsgrensa. Kartet burde gått minst 4 mil fra planområdet da 179 meters vindturbiner sees godt fra denne avstanden, og kartet skulle hatt full fargekoding til yttergrensa.

• Ikke alle nøkkelbiotoper (biologisk viktige områder) er vist i utredningen. • Nesten ingen av vår innspill i Samråd er tatt til følge: Fotomontasjer fra viktige punkter (se over) – også i levende bilder i den elektroniske versjonen, autentiske lydopptak i ulike avstander, videoopptak fra de nye veitraseene i anlegget, bilder fra planområdet, utredning av forholdet til Rikspolitiske retningslinjer for verna vassdrag (som Haldenvassdraget er), radarundersøkelser av fugletrekk, utredning av spesielle artsforekomster, krav om befaring, innspill om hyttefolkets deltagelse i Samråd m.fl. (Se egen artikkel.) • D  et angitte influensområdet er altfor lite (s. 26 i KU). Yttergrensa skulle vært lagt minst 4 mil fra planområdet. Fra denne avstand er 179 meters vindturbiner lett å se. • På et bilde fra en skogsvei er teksten i KU: «En av mange skogsveier i området …». Det er ikke mange skogsveier i området, bare to i planområdet. I KU burde det vært en analyse av skogsveitettheten i Vestfjella sammenlignet med et snitt for lavereliggende skogtrakter på Østlandet. Den ville vist lav tetthet, altså liten teknisk påvirkningsgrad. • Det problematiseres ikke at nabokommunen DalsEd har vindkraftforbud langs Aremarkgrensa og 0-toleranse for innsyn til vindkraftverk fra Stora Le. Kart over disse arealene vises i fagrapport Friluftsliv, jakt og fiske. Influensområdet, som er altfor snaut avgrenset, går inn i disse arealene! • Kartet på s. 30 i KU om landskapsverdier er feil. Skogtraktene langs Haldenvassdraget har fått feil fargelegging/signatur, middels istedenfor stor verdi (i teksten er det riktig, men det er kartet folk ser på). Det er manglende logikk i ramma for vurdering av konsekvenser for ulike landskap på s. 32 i KU, der det står:  For Haldenvassdraget: Stor verdi + middels påvirkning = middels negativ konsekvens.  For Fjella: Middels verdi + stor påvirkning= middels negativ konsekvens.  For Haldenvassdraget skulle selvsagt resultatet vært: Stor til middels negativ konsekvens.  For Fjella skulle likeledes resultatet vært: Middels til stor negativ konsekvens. • Det såkalte 0-alternativet (ingen utbygging) er kun en svært usikker utviklingshypotese. I motsetning til vanlig praksis i konsekvensutredninger, hvor 0-alternativet betyr ingen utbygging, er 0-alternativet i KU basert på en verst tenkelig framskriving av dagens historisk høye avvirkningstakt. I tillegg baserer Havgul hogstberegningene på uttalelsene fra en av største grunneierne i planområdet, som også er positiv til utbyggingen. For det første er utviklingshypotesen svært usikker. Det kan for eksempel være skogeiere som velger en langt mindre intensiv skogsdrift, og det kan være skogeiere som velger frivillig skogvern. 0-alternativet kan etter vår mening derfor ikke brukes slik det er gjort i rapporten. Det er kun vurdering i forhold til dagens situasjon som skal vektlegges.


13

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

dokumentene Haldenvassdraget – et varig vernet vassdrag Haldenvassdraget er et varig vernet vassdrag. For slike vassdrag gjelder Rikspolitiske retningslinjer (RPR), en kongelig resolusjon fra 1994. De gjelder for hovedvassdraget og alle sidevassdrag og inntil 100 meter fra vann og tjern i nedbørsfeltet. I RPR står det blant annet: Unngå inngrep som reduserer verdien for landskapsbilde, naturvern, friluftsliv, vilt, fisk, kulturminner og kulturmiljø. Nesten hele utbyggingsområdet omfattes av disse retningslinjene. Etter vår mening er det åpenbart at en så omfattende forandring av Vestfjella er i strid med RPR for vernede vassdrag. Rasert natur på Tøftedalsfjellet ved Dals-Ed.

Vestfjella byr mange små idyller.


14 

Av siviling. Nils Faarlund

Konsekvenser for kulturminner og kulturmiljø Konsekvensutredningen fastslår at Vestfjella har middels stor kultuhistorisk verdi, og Haldenvassdraget har stor kulturhistorisk verdi. Utredningen mener at vindkraftanlegget vil ha middels store konsekvenser for kulturminner og miljøer, og det negative er knyttet til de visuelle virkningene. Dette forteller oss at en utbygging i Vestfjella vil forsimple vår kulturarv.

Regional ­vindkraftplan I september 2010 vedtok Fylkeskommunen ved Fylkesutvalget at det skulle utarbeides en vindkraftplan for fylket etter at miljøverndepartementet hadde anmodet fylkene om det. Denne planen er under arbeid. Den skal avklare om det er plass til vindkraftanlegg i fylket og i så fall hvor og med hvilken størrelse. Planen skal fastlegges av Fylkestinget. Store inngrep i natur- og kulturmiljø krever overordnet planlegging. Verken private aktører eller kommuner bør ta stilling til store inngrep før overordnede planer er på plass. Store enkeltprosjekter bør ikke behandles og vedtas utenom slike planer. Fylkeskommunens plan for vindkraft i fylket, Regional vindkraftplan, vil bli lagt fram i april. Ansvarsfulle politikere bør avvente en slik plan.

Samråd Ved konsekvensutredninger skal det under arbeidet være et Samråd. Det skal bestå av representanter for berørte parter: Offentlige myndigheter, grunneiere, interesseorganisasjoner o.l. Hensikten med Samrådet er at partene skal komme med innspill til konsekvensutredningen (KU) og motta info fra prosjekthaver. Det er avholdt tre møter (minimumskravet) i KU-prosessen om Vestfjella. Vestfjellas Venner har i Samrådet kommet med mange innspill til tema i KU. Nesten ingen ting av det vi har kommet med har blitt etterkommet eller fulgt opp. Se artikkel om KU. Det bør nevnes at Samrådet ikke engang har foretatt befaring i utbyggingsområdet til tross for innspill fra oss om det. Vi har også bedt om at hyttefolket i kommunen skulle være representert. Det ble lovet men ikke fulgt opp. Vårt inntrykk er at Samrådet har hatt liten nytte utover den beskjedne info som er formidlet fra vindkraftaktøren.

Støy – et forsømt Støy fra vindkraftanlegg er et forsømt tema i Norge. Det gjelder særlig den støyen som ikke er hørbar – såkalt lavfrekvent lyd. På grunn av at EU-statene i klimakrisen nå arbeider aktivt for å komme bort fra fossile energikilder, har motforestillingene mot naturinngrep og utslipp som forårsakes av slike anlegg blitt overhørt i Norge. Utslipp fra produksjon og drift av vindturbiner spenner over alt fra CO2 (størrelsesorden 1000 tonn pr. turbin) til støy fra rotorene. Vindkraftanlegg i norsk innlandsnatur vil gi særlig stor støybelastning. Mens turbinstøyen maskeres for den som tar seg fram i kjøretøy, overfalles vandreren i skogen av «uønsket lyd» – støy – av hørbart og ikke hørbart slag fra turbinbladene. Fra to store undersøkelser vet vi at stillhet framheves av 9 av 10 nordmenn. Mylderet av «innfødte» i skogen – dyr av alle slag – er utlevert til støy. For dem går det ikke bare på livskvaliteten løs, men på å overleve. Svensk forskning Vindkraftanlegg i flate landskap i Europa, Nord-Amerika, Australia og Asia (Japan) har vært i drift i lengre tid. På dette feltet foreligger det mye viten. Kupert lende og skogstrakter er imidlertid lite undersøkt. Når utbyggerinteresser i Norge nå fremmer prosjekt i innlandet, vil vi i følge erfaringer fra Nord-Sverige få endret forplantning av støy fra vindturbiner på grunn av spesielle forhold som: Temperatur, luftfuktighet, fjellgrunn, plantedekke, trebestand, etc. • S  vensk forskning har avdekket at skog gir forsterkning av støy. Det kommer av at lyd har bølgenatur og kan reflekteres (ekko). Hvis to bølger med samme tonehøyde som svinger i takt, møtes i et punkt, vil svingningen i punktet bli det dobbelte. • S  tore navhøyder (nødvendig i innlandet pga. mindre vindstyrke) gir stor forskjell i vindhastighet mellom øverste og nederste posisjon for turbinbladene – det fører til øket støy på grunn av øket turbulens rundt turbinbladene. Svenske forskere rapporterer fra kuperte skogsområder om en økning på 20 dB og mer. • V  åren er den årstiden hvor støyplagen er alvorligst – et forhold som er viktig å være klar over for etablering av vindkraftanlegg i skogstrakter med rikt fugleliv som er mye brukt som turområder. • S  tøyen fra vindturbiner med stor navhøyde kan tilta med vindhastigheten med så mye som 10 dB, eller en forsterkning av støyen med 10 ganger ved en vindhastigheter på 8–12 m/sek. Natterstider er det også målt høye støynivå ved lavere vindhastighet enn 8 m/sek. • N  år mange turbiner er samlet i et vindkraftanlegg, kan det føre til en betydelig forsterkningseffekt.

Lavfrekvent lyd Forsknings- og dokumentasjonsinnsatsen for vindturbinstøy har hittil vært konsentert om det hørbare. Det vil si fra 20 til 20.000 Hz (svingninger per sekund). Infralyd/lavfrekvent lyd er betegnelsen for lyd med lavere frekvens enn 20 Hz. Støy med så lav frekvens er mer helsefarlig enn hørbar, uønsket lyd. Dette har vært et forsømt arbeidsfelt i fagmiljøene og heller ikke vært prioritert av myndighetene. På grunn av klager fra berørte i en rekke land er aktiviteten blant forskere og myndigheter nå økende. Det var således gjort plass i to økter på konferansen 4. International Conference Wind Turbine Noise 2011 i Roma for slike arbeider. Av resultater nevnes her: • M  ålinger av lavfrekvent lyd viser verdier på opp til 10 dB over etablerte beregningsmodeller, eller et lydnivå som er opp til 10 ganger over anvendte modeller – her trengs altså vesentlige forbedringer for å sikre en realistisk informasjon fra rettighetshavere overfor berørte. • I lydspekteret fra 0 til 20.000 Hz observeres de høyeste dB-verdiene ved de laveste frekvensene, gjerne rundt 10 Hz. • S  tøyen fra en vindturbin går for hver omdreining gjennom et maksimum, slik vi kjenner det fra helikopterrotorer. Den brusende støyen fra turbinbladene topper seg igjen og igjen i et drønn som kan variere mellom ytter­ligheter som et svosj og et womm. Alt etter vær- og lendeforhold blir etterklangen mer eller mindre langvarig. Her er det hittil et sviktende, faglig grunnlag for å lage prognoser. • M  ens hus bygget av tunge materialer gir bra skjerming mot lavfrekvent støy, er man tilsvarende utsatt i lette reisverkhus. Det vil altså si at tradisjonelle, norske hytter ikke gir noen beskyttelse av betydning mot slik støy. • S  tore vindturbiner gir forholdsvis høyere støybelastning i infralydområdet enn tilfellet er for hørbar støy. • F  or å finne fram til en mest mulig korrekt tallfesting av infralydbelastningen, må det gjøres målinger på vindturbiner i drift. • L  avfrekvent støy fra vindturbiner er mer forstyrrende for mennesker enn den fra biltrafikk. Infralyd fra turbiner med stor navhøyde (fra 85 m og oppover) kan nå nivå på 50 dB, kanskje 55 dB.


15

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

tema i Norge

Lavfrekvent støy ved bremsing av turbin­ bladene og fra stille­stående rotor kan forplante seg titalls kilometer.

Storfuglkyllinger. I kalde og våte forsomre, med lite mat til kyllingene, er det omtrent bare røyekyllingene som vokser opp. Storfugl trives best med mye gammelskog.

• V  interstid i Norden og andre strøk med kaldt klima får vi inversjon – det er kaldere i dalen enn i høyden. Da er vindhastigheten ved bakken lav og lavfrekvent støy blir særlig merkbar (jfr. hyppigere klager fra berørte). • F  orskning om lavfrekvent støy der tonehøyden varierer har lenge vært forsømt. Det gjelder særlig det regelmessige støymaksimumet som kommer etter at et turbinblad har passert skaftet som turbinhuset hviler på som et svosj eller womm. • E  n finsk forsker benyttet anledningen i en av diskusjonsrundene om lavfrekvent lyd til å peke på at forskere og konsulenter burde være mer kritiske til myndigheter som velger for høye grenseverdier for lavfrekvent støy fra vindturbiner. Lavfrekvent støy ved bremsing av turbinbladene og fra stillestående rotor kan forplante seg titalls kilometer. • F  or store vindturbiner er det i frekvensområdet 1–10 Hz målt støynivå opp til 70 dB. • A  ustralia har verdens største vindkraftanlegg. Det har bl.a. ført til at lavfrekvent støy har vært et tema i nasjonalforsamlingen, mens fagkonsulentene har måttet tåle kritikk for at de hadde latt interessene til oppdragsgiverne gå foran hensynet til berørte naboer til store vindkraftanlegg. Australske forskere

har nå utviklet hensiktsmessige målemetoder for infralyd, der måleinstrumentene er plassert under bakkenivå. Australierne kunne bl.a. rapportere at infralydbelastningen om natten kan øke med opp til 10 dB over støyverdiene på dagtid. • S  torbritania er et tettbebygd land som er i gang med en storstilet satsing på vindkraftanlegg til erstatning for kull- og atomkraftanlegg. I 2011 er det 140 anlegg i drift. Det betyr at enhver ny, landbasert utbygging vil møte motstand fra fastboende i nærheten av planområdet. • E  ngelske forskere fra Renewable Energy Systems har nå valgt å også bruke «subjektive undersøkelser» ved siden av de naturvitenskapelige metodene for å skaffe seg forståelse av ikke hørbar støy fra vindkraftanlegg gjennom kvaliteter som ikke er målbare. • I et finsk skogslandskap var støy med varierende tonehøyde som skyldes at turbinblad passerer turbinskaftet, (svosj/womm-lyden) hørbar på 4 km avstand. Variasjonen i tonehøyde tiltok med avstanden. • V  anlig støymåling, der lydnivået utlignes over tid, dB(A), er ikke egnet til å få fram støyen når turbinblad passerer turbinskaftet.

• S  tøyen fra en vindturbin er forsterket i to sektorer med en vidde på 30o ut til begge sider for vindretningen.

Noen hovedpunkter: • Støymålingene i KU er teoretiske bereg­ ninger. • Støyen som måles og oppgis for vindkraftverk, er gjennomsnittsverdier. Hver gang propellbladene passerer turbintårnet høres et kraftig «swosj – womm». Denne støyen er langt sterkere enn gjennomsnittsverdiene som oppgis i konsekvensutredninger. • I finsk skoglandskap er støy registrert 4 km fra nærmeste vindkraftverk. • Undersøkelser viser at skog kan forsterke lyd fra vindkraftverk (såkalt konstruktiv interferens). • Lavfrekvent lyd kan ha høyere nivåer enn hørbar støy. For store vindturbiner er det målt nivåer opp til 70 dB. Lavfrekvent lyd er høyere om natten.


16

Perleugla er en vanlig ugleart i gammelskog.


17

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Klokkesøte er Vestfjellas mest eksklusive plante. Den har et samspill med sommerfuglen søteblåvinge som igjen har et spesielt forhold til en maur-art som bygger små tuer i myrene i Vestfjella. Blåvingen er trolig sett to ganger i Vestfjella som eneste observasjoner i Norge.

Årlig elektrisitetsproduksjon – en bløff? Når NVE skal vedta eller avslå konsesjon for et vindkraftverk, er forventet kraftproduksjon svært viktig. Jo mer kraft prosjektet produserer, jo større er muligheten til å få konsesjon. Med andre ord «lønner det seg» å presentere høy kraftproduksjon. Konsekvensutredningen har kun brukt teoretiske beregningsmodeller for å finne ut hvor mye vind som kan utnyttes i Vestfjella. Det normale er at det settes opp vindmålere som faktisk kan dokumentere mengden vind som kan generere kraft. I konsesjonssøknaden er årsmiddelvinden beregnet til ca. 6,7 m/s for navhøyde 91 m, mens brukstimer er antatt til ca 3.140. For navhøyde på 120 m oppgis årsmiddelvinden til ca. 6,9 m/s og ca. 3.258 brukstimer. Kjeller Vindteknikk kartla Norges vindressurser i 2009. Her er noen sitater fra pkt. 8, Diskusjon av usikkerhet: «… Den totale usikkerheten i produksjon anslås til å være av størrelsesorden 25 %». «… Det er knyttet større usikkerhet til produksjonsestimatene over skog». At teoretiske beregninger som det tydeligvis hefter så store usikkerheter ved, kan legges til grunn for å dokumentere vindressursene i Kjølen Vindpark, må betegnes som svært tvilsomt.

Når dette skrives har NVE oppfordret konsesjonssøker for vindkraftutbygging på Totenåsen til å legge vekk planene. I det prosjektet var årsmiddelvinden iht meldinga beregnet til 7,1 m/s og brukstida 2770 timer. Statistikker og erfaringer I NVEs produksjonsstatistikk for vindkraft for 2010 (siste tilgjengelige statistikk), går det fram at gjennomsnittlig brukstid for vindkraftverkene i Norge er 2083 timer. Bare Nygårdsfjellet på Hitra hadde flere brukstimer (3326) enn det Kjølen Vindpark oppgir i sin konsesjonssøknad. Hitra ligger ytterst ved kysten! Et søk i tilsvarende svenske statistikker viser følgende: Gjennomsnitt for svenske vindkraftverk i perioden 2000–2010: 1757 timer Gjennomsnitt for vindkraftverk i Västra Götaland i 2009: 1600 timer

Gjennomsnitt for vindkraftverk i Västra Götaland i 2010: 1488 timer Kjølen Vindpark beregner altså sin brukstid til 3.258 timer. Dette skal i følge konsesjonssøknaden gi en gjennomsnittlig årlig produksjonen på 422 GWh. Hvis vi legger timetallene fra det området som ligger nærmest oss, Västra Götaland, til grunn, vil produksjonen i Kjølen Vindpark bli kun mellom 208 GWh (2009) og 193 GWh (2010), dvs. under halvparten av den produksjonen som konsesjonssøknaden oppgir! For grunneiere som vil få en del av sin kompensasjon knyttet til produksjonstallene, kan dette bli en gedigen nedtur. De beregninger som Kjølen Vindpark har lagt fram er overoptimistiske og vil ganske sikkert vise seg å ikke holde mål. Det ville være ekstra trist om anlegget ble bygget og man noen år senere fant at det ikke var økonomi i å drive det. Da vil alle naturødeleggelsene som blir resultatet av anleggene være helt forgjeves.


18

Hvorfor er det gode muligheter for friluftsliv i Vestfjella?

Det er som du aner en evighet i skogens milde sus, når kveldssolens siste stråler ligger som gull på ditt hus Du veit i djupet der inne i miler av kveldsblå fred, der er det bestandig å finne et ensomt og fredlyst sted Der du kan tenne en nying og ligge å drømme ei natt, til morgenens siste stjerne av himmelens hvelv er tatt Og alt som aldri kan måles i tidens og timenes mål, det hører du tidløst suse i natta omkring ditt bål Ja, alt det vi alle frykter, dog håper engang å nå, det hører du tidløst suse i skognatt djup og blå Fra Hans Børlis «Frittstående dikt»

Tre traner I luftens blå oceaner duver tre skip i medvind mot nord Tre skrikende traner På mjuke tålmodige vinger ror de mot solefallets røde brott i søkende svinger Fjernt inne ved Nyseter-brenna venter ei skoddegrå øde myr med tallskog rundt kjenna Og der – ved lengselens strender – legger tre vårens seilere til mens stjernelys brenner Fra Hans Børlis «Frittstående dikt»

Langt innpå skoga Ti tusen mål skog står og svaier i vind og tenker og er som et levende sinn Og hjertet mitt banker, aleine med alt som hvisker så stilt og som huier så kaldt langt innpå skoga, langt innpå skoga, - ho-ho ho Fra Hans Børlis diktsamling «Ved bålet»

FRILUFTSLIV

Skogsus

• Lettgått terreng, også utenom sti. • Åpent skogbilde med utallige vakre landskapsavsnitt. • Svært rikt på tjern og vann, viktige opplevelseselement. Over 300 tjern og vann i hele Vestfjella. • Åpne myrområder med fine utsikter. • Idylliske småvassdrag. • Spennende dyre- og planteliv, også sjeldenheter. • Mye opplevelsesrik gammelskog, en stadig sjeldnere naturtype. • Særlig fine høstfarger med lyngmarkas og myrgressets intense farger. • Jakt i stemningsfulle og naturlige miljøer. • Fiske i naturlige omgivelser, både naturlige og kultiverte fiskebestander. • Naturreservater med enestående opplevelsesverdier. • Stillhet og ro, langt til nærmeste støykilde. • Villmarkspreg, Østfolds største villmarksområde med fylkets ensomste sted, 2,1 km til nærmeste vei, gård, kraftledning o.l. • Lett tilgjenglig til bens eller med sykkel. Betalingsvei for bilinnfart. • Turstier fra hyttefelt, flere er røyset og oppmerket, noen er skiltet. • Mulighet for langtur i stadig nytt terreng. Turkart finnes. • Lite slitt. • Fint landskap for fri skigåing. • Spennende kulturminner, mange med infoskilt.

dagens friluftsbruk • Vestfjella er innramming/bakteppe for friluftsliv i Haldenvassdraget. • Turstier fra hyttefelt er godt brukt. • Kultiverte fiskevann har mange besøkende, noen fisker også i andre tjern og vann. • Noen bruker Vestfjella til bær- og soppsanking. • Hele Vestfjella brukes til jakt. • Vestfjella brukes både til dags- og overnattingsturer av noen, og bruken er økende. • En del bruker Vestfjella til skareskigåing, og bruken er økende.

Kartet viser «vann-natur» i Vestfjella, dvs. vann, tjern og bekker. Opplevelsesverdiene er ofte store i vannrike og lite påvirkede landskap. Det er nok ikke mange skogområder på Østlandet med like mange vann og tjern. Kartet viser også turstier og andre synlige stier i et større område i Vestfjella. Noen stier er merket med maling eller er røyset. Grønne omriss viser Langemyr naturreservat (det lille) og Vestfjella naturreservat (det store = 5,7 km2). Utbyggingsområdet er det hvite området.


19

V estfj ell as V en n er • februa r 2012

Vinterstemning ved Kokka.

muligheter for økt friluftsliv uten utbygging • • • •

Utbygging av turløyper. Utbygging av gapahuker ved løypenettet. Istandsetting av hytte(r) ved løypenettet for overnatting. Guiding av turer med fokus på ornitologi/botanikk/kulturminner.

• Edelfiske i de store bekkene (kultivering). • Tilrettelegging for flere hytter i Vestfjellas randsone. • Vestfjella kan være opplevelsesressurs for gårdsturisme.

En av de smaleste veiene på Tøftedalsfjellet ved Dals-Ed.

Friluftsliv etter en eventuell utbygging • Vestfjella blir lettere tilgjengelig for de som vil ta seg inn via veier. • Nye og økte muligheter for sykkelturer/gangturer på nytt veinett. Det må bemerkes at kommunen også i øyeblikket har rikelig med skogsveier for turbruk. • Folk som ønsker tur-, jakt- og fiskeopplevelser preget av stillhet og villmarksstemning og ubrutte naturlige miljøer, mister et enestående landskap. Alle opplevelser i Vestfjella –og i naturreservatene—vil nødvendigvis preges av at 180 meter høye vindmøller i varierende antall og synlighet fins rundt turgåeren/turisten. I et minst 30 km2 stort område vil støy fra vindkraftverka merkes når verka går, det samme gjelder reflekser og skyggekast i sollys (den åpne og lavvokste skogen demper dårlig). I hele vindkraftområdet vil lavfrekvent støy være til stede.

• Turgåere må ta hensyn til sikkerhetssoner rundt kraftverka. • Det vil være strålingsfelt tett ved kraftverk, trafostasjon og kraftlinje. • Det er sannsynlig at vindmøllene vil redusere mengden av visse fuglearter. Arter knytta til ubrutte skogområder får dårligere vilkår. Det samme kan sies om arter som er knytta til gammelskog når denne trolig blir hogd når det nye veinettet kommer. Disse momentene vil forringe/forsimple opplevelsesverdiene. • Vi kan trygt slå fast at opplevelser knytta til friluftsliv vil bli kraftig forringet i Vestfjella og regionen.


20 

Kan vi få flere til å oppleve Vestfjella? I aktiviteter som ikke forbruker natur?

Vestfjella byr på flotte friluftsopplevelser for både voksne og barn.

Mer friluftsliv i Vestfjella? Det første en tenker på er turløyper, både regionale og lokale. Man kan tenke seg at både Tresticklan nasjonalpark, Lundsneset og Ankerfjella, Vestfjella og Trømborgfjella og kjølen øst for vassdraget (Bikjula–Kollerødfjellet) kan inngå i et regionalt gjennomgangsog rundløypenett. Bohusleden Vestfjella kan ha en egen rundløype. En tilkobling til Bohusleden i sørvest og over Rømskogen og Vestmarka mot Finnskogsleden kan forsterke turinteressen. Gapahuker og selvbetjeningshytter kan ligge ved nettet. Allerede fins organisasjonseide plasser: Budalsvika, Kvernmoen, Jonsrud, Skrabberud og Jonsvik, kommunalt eide Gruvehytta/Ulveholtet og Bøensæter, og et par plasser og et camping-

anlegg i privat eie som kan passe inn. Strømsfoss vil være en naturlig løypesentral hvor østlig, vestlig og lokale løyper kan møtes og utgå fra. Fiske langs løypene kan være en aktivitet. Man kan se for seg tilbakeføring av ørret til forsura (kalking) elver og bekker fra de restpopulasjonene vi fortsatt har av lokale stammer. Guiding og overnatting Gårdsturisme knyttet til løypenettet vil være et naturlig tilbud (guiding, overnatting m.m.). Et besøkssenter – et naturhus – mest naturlig lagt til Strømsfoss, kan i første rekke fokusere på naturreservatene i regionen, men også på det faktum at vi står på terskelen til taigaen og nær Limes Norlandicus. Sistnevnte, som berører regionen med en sving nedom Vestfjella, er

en overgangssone – den biologiske norrlandsgrensen – der nordlige arter som dvergbjørk og grønnstilk begynner å opptre mer vanlig. Europeere er faktisk opptatt av hvor det «nordlige» begynner når de reiser nordover. Offentlige midler Det er mange naturreservater i regionen: Lundsneset (og Tresticklan nasjonalpark), Fuglen, Brattås, Langemyr, Vestfjella, Tjøstel (med Bøensæter) og reservatene i Trømborg-fjella, i Marker og på Rømskogen. Et naturreservatsenter ville sikkert utløse offentlige midler, kanskje også midler fra et grenseprosjekt i EU-regi, for Danoområdet på svensk side gjennomløpes jo også av Limes. Løypenett og hytter kunne trolig få offentlige friluftsmidler. Den Norske Turist-

forening har også midler og burde være interessert. Mange muligheter Andre lokale «klenodier» som kunne inngå i et senter, er edelkreps og ishavsrelikter – kanskje i et sørøstnorsk akvarium? Sørøstre Østfold har landets tetteste fiskeørnbestand, noe som sikkert kan synliggjøres i et naturreservatsenter/naturhus. Dette er noe av det som kan utvikles rundt Haldenvassdraget og juvelen Vestfjella – hvis grunneiere og politikere ønsker det. Mange vil mene at ringvirkningene av dette er økt attraksjonsverdi for kommunen og regionen: Flere tilreisende, populære hytteområder, økt tilflytting.


21

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Slett ikke bra for reiselivet Det finnes ingen tall som med sikkerhet kan slå fast at reiselivet i Aremark vil lide under en eventuell vindmøllepark i Vestfjella. Men det skal ikke rare fantasien til for å skjønne at argumentene om villmark og uberørt natur ikke lenger kan benyttes. Turister som ønsker den slags naturopplevelser, bør i framtiden velge andre reisemål. I århundrer har Aremark levd av primærnæringene jord- og skogbruk. Fortsatt er dette viktige næringer. Men da siste rest av tømmerfløtingen opphørte på 1980-tallet, lå veien åpen for en annen bruk av Haldenvassdraget med dets unike kanal. Samtidig hadde jordbruket over tid blitt lagt om fra husdyr til kornproduksjon. Det ga færre heltidsbønder og flere som søkte tilleggsinntekter knyttet til sine jord- og skogbrukseiendommer. Jaktterreng har gitt inntekter. Det samme gjelder fiske. For kommunens del har det vært et prioritert område å sørge for at flest mulig turister søker seg til Aremark, både fra inn- og utland. Campingplasser, passasjerbåter og øvrig næringsliv har dratt nytte av turistene. Stort potensial Det ligger et stort potensial i satsing på reiseliv. I likhet med svært mange kommuner har Aremark bare pirket i dette markedet. Først og fremst skorter det på tilbudssiden. Turister og besøkende til Aremark burde få anledning til å legge igjen mer penger i lokalsamfunnet. Da må noen satse på små og store reiselivsbedrifter. I dag ser vi at driverne på Bøensæter har noe på gang. I Vestfjella har det i noen år vært satset på fisketurisme, og særlig i Strømsfoss-området har det skjedd ting de siste årene, med både passasjerbåtene, Stubbefolket og Gråtass. Alf Ulven har vært sentral i mye av denne satsingen. Ulven har lenge hatt planer om å bygge hotell i Strømsfoss. Vindmøllemotstander Ulven er imidlertid helt klar; han bygger ikke hotell dersom vindmøllene kommer. Lite påvirket natur Kommuner som satser på reiseliv, jobber mer eller mindre seriøst med å skape seg en troverdig profil for å lokke til seg turister. De aller fleste knytter reiselivssatsingen opp mot natur. Det har også Aremark gjort. Store områder med vakker natur, ja til og med villmark, skal lokke folk til Aremark. Ikke bare som besøkende, men aller helst vil kommunen at de skal bosette seg her. Og et av hoved-

argumentene er altså den flotte naturen. Det blir på mange måter en selvmotsigelse å lokke til seg turister og innflyttere med uberørt natur som argument, samtidig som man vil ødelegge hele Vestfjella, Aremarks indrefilet, for å bygge vindmøllepark. Blir planene realisert, må kommunens strategi innenfor reiselivssatsingen endres. Det blir ikke det samme å lokke turister til Aremark med slagord som «Her lå i sin tid Østfolds eneste uberørte villmark», eller «Her hadde mange ulike arter sitt tilhold. Nå er de dessverre borte fra norsk fauna». En vindkraftutbygging i Aremark vil måtte medføre endret satsing på reiseliv. Aremark må i mindre grad satse på opplevelsesturistene og heller satse på de historieinteresserte – nostalgikerne. Et paradoks For noen år siden var et par driftige brødre i Bjørkebekk på banen. De hadde et skrint område knyttet til sitt gårdsbruk. Her Det blir ikke de legge det samme å ville ut et hytlokke turister tefelt. Men sterke krefter til Aremark fikk stoppet med slagord planene. Argumensom «Her lå tene som i sin tid Østvant fram, folds eneste forkynte at uberørte vill- et hyttefelt ville forringe mark» omgivelsene rundt Aspern. Båtturistene ville få en dårligere opplevelse når synet av uberørt natur ble overskygget av hytter i åsen. De samme båtturistene vil med letthet ta seg fra Aspern, via Tordivelen, til Aremarksjøen. Der har de hittil kunne se og nyte både flotte gårder, hytter, spredt bebyggelse og en langstrakt ås med lite berørt natur. Solnedgangen over Vestfjella er et vakkert syn fra sjøen. Med 54 vindmøller ragende 180 meter til værs vil denne opplevelsen bli en helt annen. Spørs om ikke de samme båtturistene vil foretrekke en og annen hytte bygget diskret

Aremarknaturen frister med både tur- og fiskemuligheter, både for fastboende og tilreisende.

i naturen framfor monstermøller som dekker synsranden i vest, over en strekning på en mil. Får ikke begge deler Aremark kan ikke satse på begge deler – både vindmøllepark og uberørt natur i Vestfjella. Argumenter som at mange mil med store veier og kraftgater skal lokke flere ut i naturen, faller på sin egen urimelighet. Muligens vil veiene friste folk til å gå mer på tur, men veier finnes mange steder. Vestfjella er et unikt område, og det er det naturlige som lokker og som må ivaretas for dagens og framtidens generasjoner. Humoristen og forfatteren Kjell Aukrust laget for mange år siden en fornøyelig annonse i sitt Flåklypa Tidende: «Beintråkka geitost – uberørt av menneskehender».

Assosiasjonene er faretruende nær til turistattraksjonen Vestfjella – uberørt villmark med 54 monstermøller, trafostasjon, kraftledning, flere titalls «Beintråkka mil med brede veier geitost og en vedva– uberørt av rende støy. At menneske­ vindmøller på landsbasis hender.» årlig tar livet av tusenvis fugl, gjør ikke saken bedre. Aremark kommune trenger penger. Reiseliv er et viktig område. Da må vi ikke falle for fristelsen til å selge våre beste argumenter. Folk fra Europa kommer til oss for å oppleve lite påvirket natur. Vindmøller så langt øyet kan se, har de hjemme.


22 

Jeg er på vei innover i Vestfjella. Det er senhøst med grådisig vær, duse farger mest i grå og brune toner, brutt opp av blekgult myrgress og brokige lappetepper av bladløst blåbærris og tyttebærmatter. Lav, lyng, mose, bærplanter og myrgress, det er marka her inne. Skogen er lettgått og turvennlig, åpen furuskog med bjørker her og der. Det er stille, virkelig tyst, nesten bare den lyden du sjøl lager. Tjerna har ligget speilblanke. To orrhøner har fløyet opp med korte kaklelyder, en meiseflokk har dratt forbi med ivrige lyder. Eim av sopp og muld ligger i lufta.

Go’følelse i egen kommune

Jeg har en avtale med et par karer på et sted her godt inni Fjella. Brått kjennes lukten av bål, og blågrå røkdis syns mellom furustammene, driver langsomt tuelangs, og jeg hører lavmælte stemmer. Jeg har truffet dem her inne før, ivrige friluftsfolk, straks over 50, og ekte aremarkinger. Bålet ligger fint til ved ei tørr veltefuru med sitteplasser innved grove furuer. Det veksles ord om hva turen hit har gitt. – Et ravnepar, de hadde vel vært på ei elgvom nå etter elgjakta, sier Tommy Buer.

– Ei røy skremte vi opp like nedved tjernet her, legger Tommy Solberg til. Det drikkes kaffe og grilles brødskiver. – Dere er ofte innover? – Ja, til alle årstider, men mest fra senvinteren og fram til forsommeren. Det er en stadig lengsel etter å komme hit inn. – Her i Fjella får vi go’følelsen, sier T.S. – Hva er det som trekker? – Det er en helt spesiell stemning her inne. Den åpne og lyse skauen, alle vann og tjern, det åpne myrlandskapet og litt fjellfølelse fordi vi går oppover fra bygda, opp i et luftig landskap, hvor vi av og til ser horisonter langt borte. Bare navnet Fjella drar, det har tiltrekningskraft. T.B. legger til: – Det er skauen, mye gammalskau med krokfuruer, tørrtrær og trevelter, spennende og fine former, variasjon, ikke som planta skau. Også er det villmarksstemninga, å vite at du er langt fra folk og hantering, at du kan gå enda mye lenger og det er fortsatt like fint, – det gir en god følelse. Litt uendelighet og litt tidløshet. Det går et rop gjennom skauen. – Hørte du? Svartspett! Hadde unger i den

grove furua der borte på forsommeren. De ga mye lyd fra seg. T. B. pusler litt med bålet, klyver en nedfallen furugren og legger på. – Men det er naturlige lyder, de kjenner vi godt. De er en del av stillheten, den vi setter sånn pris på her inne og som vi snart ikke finner andre steder. Det knitrer litt i bålet. – Hvordan har dere fått denne store friluftsinteressen? – Den har vel kommet med morsmelka. Vi har jo vokst opp nær Fjella begge to. Jeg gråt meg til å få bli med far min innover. Det var særlig under jakta, men unger var jo i veien når det skulle jaktes, så det måtte trygles, men så snart vi var store nok, var vi med, og det var vel da lidenskapen ble tent. Særlig har turane til tiurleken vært høydepunkter, sier T.B. – Det er årvisst? – Ja, allerede under skiturane på senvinteren er vi innom leken og ser etter spillspor, sier T.S. og fortsetter: – Og når tida er inne er vi på plass. Går inn på eftan og legger oss inn under ei skjørtegran i utkanten av leken.


23

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Tommy Solberg (til venstre) og Tommy Buer er flittige brukere av Vestfjella hele året. Kaffelars er alltid med.

Med barhenget som tak møter vi kvelden, hører fuglesangen dø langsomt ut, og når rugda pistrer sine siste runder, braker tiur inn i furukronene. Det er sånn stemning at vi helst ikke vil sovne for tidlig. Stjerner glitrer gjennom grenverket, en rev skriker, en lom roper ute i Ørvanna, og er vi heldige hukrer ei perleugle. Her i våres kom en tiur i skymninga og skulle slå seg ned for natta under «vår» granbuske. Det var nok tiur’n som ble mest overraska. En sånn opplevelse husker du godt. – Og morran, sier T.B., når rødstrupa har vekt oss, kommer spillet i gang. Det er trolsk stemning, spillet lyder, tiurkropper braker i hop, det paraderes, springes, flakses, kneppes, slipes og klonkes. Er det høneuke, kommer røyer smygende med småkakkel, tiurblod strømmer enda heftigere, og nye kyllingkull skapes. Det er et skuespill vi må ha med oss hver vår. Vi fyller i ny kaffe. Jeg bemerker smaken. Det er enerkvisten, får jeg vite. – Enerkvisten? – Ja, vi legger alltid et nyskudd fra eneren i kaffekoket, sier T.S. Det er nesten et rituale. – Dere er overalt i distriktet på turer?

– Ja. Fra Ankerfjella til Store Le, men Vestfjella brukes mest. Det er her de fineste områdene fins, her er landskapet helt, sier T.B. – Og dere fotograferer og har med kikkert, ser jeg? – Det er mest Tommy som fotograferer, han er ivrig, og kikkertene bruker vi ofte. Vi liker å observere og finne ut av saker vi ser, sier T.B. – Jeg fotograferer mest for minnene sin skyld, sier T.S. Ofte er det ting vi lurer på, det kan være alt fra planter til fugleegg. Det er artig å kunne finne ut av det når en kommer hjem. Noen turbilder legger jeg ut på «fjesboka», og da blir det ofte positive kommentarer. – Er dere opptatt av arter og sjeldenheter? – Nei, det er helhetsinntrykket, opplevelsene og stemningene som er viktigst. – Dere er jo også ivrige jegere! T.B. forklarer mens kameraten speider med kikkert: – Jeg er nok den ivrigste jegeren, jakter både elg og småvilt i en del av Vestfjella. Jakta er en helhetsopplevelse, både naturopplevelse og jaktspenning. Mye av høsten går med til jakt. Og så fisker vi litt abbor, særlig i Ørvanna, både sommer og vinter.

– Vestfjella er jo stifattig, dere ferdes stiløst? – Ja, vi liker oss i ville skauen, sier T.S. – Og turene går i faste ruter? – Nei, vi varierer mye. Går inn fra ulike kanter og har ingen fastlåst rute, men leirstedet kan være bestemt på forhånd. – Det kan være et fint sted vi har lagt merke til tidligere. Finner vi et spennende område, vil vi gjerne utforske det, og da kan turen få et annet forløp enn vi har tenkt, legger den andre Tommy til. – Hva syns dere om tilrettelegging, merka turløyper, kanskje noen gapahuker og ei overnattingshytte? – Det er fint hvis det får flere folk ut. Da får flere oppleve hvor fint det er her. De vil sikkert komme igjen. Mange liker å følge merka løyper, mener T.S. Bålet får ny ved, det flammer opp og kaster lys på de nærmeste treleggene i den mørke høstdagen. – Dere er ofte på tur sammen? – Ja, vi setter pris på de samme verdiene, har en felles rytme når vi er ute, men vi er også innover på egen hånd av og til, sier T.B. – Og ved bålet løser dere verdensproblemer?


24 

Gapahukene er slått opp ved et idyllisk tjern i Vestfjella naturreservat.

Tommy Solberg poserer i gammelskog.

– Det også, men oftest er det prat om ting vi ser, hører eller har observert. Men det er like ofte lange tause stunder da vi bare tar inn stemninger, sier T.S. – Mat er viktig på turene? – Stekepanna er alltid med. I den legger vi ofte godbiter fra elgjakta. Maten smaker alltid best ute. Den er en viktig del av turgleden. – Dere tar dere fram både til bens og på ski, men jeg har nå også hørt om en tredje måte? T.B. forteller: – Jeg har faktisk tatt meg gjennom Fjella på skøyter via tjern og vann. Vestfjella er jo et vannrike. Det er mye det som gjør naturopplevelsene her inne så enestående. – Alle disse turene – det har vel blitt noen spesielle opplevelser og minner? Karene tenker etter. – Husker du, Tommy, da vi lå ved Ørvanna og sendte en lyskjegle fra hodeløkta ut over vannet ei mainatt. Da ser vi to lyspunkter som glir sakte mot oss over vannspeilet. Vi kvakk vel til litt før vi forsto at det var øya på en nysgjerrig bever. Sånt glemmer vi ikke! T.S. fortsetter: – Og den gangen en tiur deiset borti skallen min under en kort flukt for å jage bort en rival på leken.

Tommy Solberg ved en sprukken, gammel kvernstein i nærheten av Fjell.

Nye historier kommer på løpende bånd, men det slår meg at disse friluftsfolka også gledes av småting: En nærgående meis, et stort kyllingkull, oppskremte orrer fra snødokk, en nattravn i tussmørket en junikveld, blåtimen når dagen er på hell … – Og nå planlegges et enormt vindkraftanlegg her inne. Hva synes dere om det? Det sees i bakken. Aremarkinger tenker etter. – Brutalt! Dette dreper Vestfjella – og Fjellafølelsen. Jeg er for «grønn» kraft, men en spekulativ bransje har valgt det verst tenkelige sted, sier T.S. – Horisonten i vest er en viktig del av bygda. Det er mange folk som ser dit daglig. Det går ikke lenger å hvile blikket i den synsranda om det står roterende giganter hele veien fra Skotsberg til Strømsfoss. – Veldig mye av de gode opplevelsene her inne går tapt, legger T.B.til, og kameraten fortsetter: – Kommunen har jo markedsført seg som villmarkskommune, det må jo oppgis. Det har blitt pekt på naturverdiene når folk fristes til å flytte hit. Med en utbygging blir det vanskelig. Noen få skal tjene penger, men mange vil miste verdier og plages. Bygges dette, så skjems jeg over kommunen min!

T.B. legger til: – Med en sånn utbygging forsvinner også den siste gammalskauen. Da har vi mista alt. Bare en flekk igjen i reservatet, men der vil synet av snurrende kjempemøller ødelegge naturopplevelsen. Ikke kommer vi unna støyen heller. Vi hører meiselyder. De muntre strofene til toppmeisa slår gjennom. Karene plukker fram kikkertene og retter dem mot små fjærballer, som er lykkelig uvitende. Vi prater videre om løst og fast. Kopper fylles og tømmes. Og bålet dør langsomt ut. Karene pakker sammen. Rasteplassen forlates uten spor, slik det sømmer seg for omtenksomme friluftsfolk. Tause går vi mot øst, mot bygda. På en fururygg får vi utsyn langt innover taigaen. Det er knapt noe i synsfeltet som røper vår tid. Det er som åpningen på «Fredløs ferd» av Bye: «Milelange skogriker duver inn over alle horisonter. Vann og elver blinker fram. Skoddeflak flyter over dem etter som kulden kommer og går. Alltid har skogrikene ligget slik under himmelen …»


V estfj ell as V en n er • februa r 2012

Bildet er tatt i Gruvevika i Skolleborgørvann inne i Vestfjella naturreservat. Til venstre i bildet vil et kraftverk ligge bare 250 meter fra reservatet og 400 meter fra vannkanten som syns i bildet. Kraftverket vil sees nesten i helfigur og rage langt over øvre billedkant. Seks vindkraftverk vil synes bak trerekka i venstre del av bildet.

25


26 

Fiskeørn er utsatt for kollisjon med vindturbiner.

Hva kan kalles grønn kraft? Det må være kraft som er fornybar og samtidig ikke ødelegger naturverdier. Det kan ikke sies om det planlagte vindkraftanlegget i Vestfjella, der naturverdier av nasjonal og regional betydning vil gå tapt ved en utbygging. Når det gjelder vindkraft, vil anlegg som er plassert der det fra før fins store tekniske inngrep og støy, være mest «grønne», mest akseptable. Vindkraftanlegg til havs vil trolig også ha godtagbare miljøkonsekvenser. De vil dessuten være mer effektive enn ved kysten, og langt mer effektive enn i innlandet. Enda «grønnere» er økt kraftproduksjon som følge av oppgradering av norske vannkraftverk. Det er dokumentert et stort potensial for økt kraftproduksjon ved tekniske forbedringer i mange av vannkraftverka. Det samme gjelder oppgradering av kraftnettet. Begge deler gir mer kraft uten at mer natur ødelegges. Energiproduksjon i solfangere er også grønn kraft med stort potensiale.

Stort sparepotensial Den aller «grønneste» kraften er den energien som blir spart. Norge er kjent for å være en stor energisløser. I en internasjonal studie for noen år siden, var Norge rangert på annenplass i verden når det gjaldt energisparingspotensial. Energiøkonomisering kan skje ved tekniske innretninger og tiltak som hindrer eller reduserer unødvendig energibruk, optimaliserer bruken av energi, minsker varme/energitap ved økt isolasjon og gjenvinning av energi. Altså: Smarte tiltak gir mer energi tilgjengelig som kan brukes til noe fornuftig og hindre at ny natur ødelegges med bygging av nye produksjonsanlegg – som det i Vestfjella.

Visste du at … Fornybar-direktivet til EU forplikter ikke Norge til å øke produksjonen av fornybar energi slik det står i Konsesjonssøknaden fra Kjølen Vindpark. Derimot er vi forpliktet til å øke andelen av fornybar kraft fra 65% til 67,5%. Det har altså ingen betydning om vi øker antall megawatt fornybar energi hvis ikke den erstatter forbruket av fossil energi.

og at … For å få vindkraftverk til i det hele tatt å bli lønnsomme har regjeringen bestemt at energien skal subsidieres. Dette skal skje med el-sertifikater. Prisen på sertifikatene vil trolig ligge på ca. 25 øre per kWh. Det er det alminnelige forbruket, det vil si du og jeg, som skal betale disse subsidiene. El-bransjen tenker seg at den nye vindkraften skal erstatte noe av vannkraften her i landet. Vannkraft kan selges til Europa som regulérkraft når vinden ikke blåser der. Regulérkraft er energi som kan stilles til disposisjon på meget kort varsel, og i kraftbransjen håper man at den kan selges til dobbel pris av spotprisen på børsen. Du og jeg skal altså betale mer for strømmen, mens kraftverkene skal kunne selge den frigjorte vannkraften til dobbel pris og putte fortjenesten i egen lomme. Og dette på bekostning av norsk natur.

Olje- og energidepartementet ga våren 2009 tillatelse til utbygging av vindkraft på Lista i Farsund kommune. Her er bilder fra utbyggingen. Foto: Beate Marie Johnsen.


27

V estfj ell as v en n er • februa r 2012 

Politikerne i Aremark kommune vedtok i høst å se an konsekvensutredningen av Havguls planer om vindkraft i Vestfjella før de tok stilling til planene. Av det som framkommer om dette i HA, var begrunnelsen at flertallet ønsket mer informasjon om konsekvensene av en eventuell utbygging. Dette er et standpunkt som må respekteres.

Vi bør vente på Regional vindkraftplan Konsekvensutredningen for Kjølen vindpark foreligger nå og dokumenterer en rekke negative sider ved utbyggingen. Ny fylkesplan i år Samtidig foregår det nå en prosess i regi av Østfold fylkeskommune der det skal utarbeides en fylkesplan for vindkraftutbygging i Østfold. Planutkastet skal foreligge i april. Det skal så sendes ut på høring, før det er ventet vedtatt av de politiske organer i oktober i år. Planens formål er, på en faglig

Ørvanna i Vestfjella naturreservat.

grundig og demokratisk måte, å dele inn fylket i tre ulike sonekategorier. En kategori skal vise områder som overhodet ikke egner seg til vindkraftutbygging, en annen kategori skal være områder der utbygging av vindkraft vil være kontroversielt og siste kategori er områder der slik utbygging kan anbefales. Dersom Aremarks politikere mente alvor med at de ville vente med avgjørelsen om Kjølen vindpark til de hadde fått en grundig konsekvensutredning av utbyggin-

gen, kan vi ikke se at det kan være noen gode argumenter for ikke å avvente fylkesplanen. Planutkastet vil altså foreligge om knappe tre måneder. Vi vil henstille til Aremarks politikere å vente til planutkastet foreligger, og helst til planen er politisk behandlet, før dere tar avgjørelsen. Se til Sverige! Det sitter langt inne for en nordmann å innrømme at han har noe å lære av svenskene (kanskje ikke minst i grensekommunen

Aremark!), men når det gjelder vindkraftutbygging, har svenskene gjort det på en mye bedre måte enn vi i Norge: Først en faglig og demokratisk planlegging for å avdekke områder som egner seg til utbygging, så kan eventuelle utbyggere forholde seg til dette når de planlegger anlegg. La oss gjøre det på samme måte i Østfold. Det vil både motstandere og tilhengere av utbygging tjene på.


Vestfjella Kraftpark

Trodde ikke det var sant det jeg fikk høre Vestfjella skulle bli kraftverk på øret Det var sant det at noen kunne være så gale ta stillheten fra det lille vi har greid å bevare Propeller med utrolige rundetider skal ødelegge opplevelser og opphav for gode minner Hvor skal viltet (og jeg) finne stillheten hen når kapitalen får rå i åpent lend I tillegg fikk NVE seg til å si at dette blir aldri no’ økonomi Da kan man saktens lure nå Hvordan kan disse holde på Mennesket skal ikke forstyrres med støy og mas Men skogen og viltet skal ha det – er det så stas? Tiurleik, orrespill, tranedans og småfuglliv Natteravn, gjøkekrangel, høkeskrik og lerkesanger Dette er det vankelig å forklare men den som har opplevd vil for alltid forsvare Da Østfoldstien var på tapetet gikk grunneiere av huse i hete Nå er det klingende mynt som gjelder da kan det fort bli store feller Takke meg da til et frivillig vern i stedet for å hogge rett i jern Inntekter og sprengte veier mere strøm er også en seier

Men dere hva er det vi da må betale jo muligheten til stillheten bevare Nei tenk dere om før vi ofrer alt det er områder vi aldri får betalt Det kommer snart en generasjon som produserer strømmen med mindre opsjon i skoger, vassdrag og naturperler de slår heller av strømmen for å ha litt på lager. Så jeg tror og håper på en seier For skogen og viltet som ingenting eier Men også fravær av roterende møller for at en generasjon skal få strømmen de tømmer Master fra Høyås til Linnekleppen, dette får de gamle til å slippe kjeppen Dette er ikke noe syn å nyte tror til og med at turisten vil syte Villmarksveien må også bytte navn prøv å forstå det den som kan. Vestfjellas skatter blir tydelig berørt hvis vi ikke ser det lange løp Flytt heller parken hit vi bor og lever da får vi se hvem som har vindmøllefeber. Men vinnes kampen av den lange arm Så er det bare å si: Farvel vett og forstand! VestfJellaVenn Ole henRik lageRhOlt


Vestfjella