Issuu on Google+

Dikt om døden

1


Innholdsfortegnelse S 3: “Da” av Haldis Moren Vesaas S 4: “Ta mi hand” avTarjei Vesaas S 5: “Epilog” av Gunvor Hofmo S 6: “Lysets øyeblikk” av Harald Sverdrup S 7: “Før var her roser” av Paal-Helge Haugen S 8: “Mors ryst” av Marie Takvam S 8: “Det er ingen hverdag mer” av Gunvor Hofmo S 9: “Deg vil jeg aldri glemme” av Stein Meren S 10:

2


Da Av Halldis Moren Vesaas Jeg eg skal vera ferdig og budd den kvelden da du køyrer fram, du mørke vogn som skal hente alt mitt, all uro, saknad, skam. Bunden er eg i kjøt og blod til alt eg aldri blir fri før eg har høyrt dine tunge hjul fram til min dørstokk gli. Da skal alt som stod seg mot eld, mot syre, mot møll og rust, løftast umerkeleg opp med meg på karmen som lett, grå dust, og førast med meg så langt av stad bort ifrå tid og rom at sjølv mitt namn blir ein avlagt ham som ligg att i vegkanten, tom. Gitt ut ?

Ta mi hand Tarjei Vesaas Det eldgamle, heite ønsket: Ta mi hand. I alle tider det siste Og det viktigaste: Ta mi hand og før meg, Før eg fell. Ta mi hand og reis meg opp Så eg kan gå de få stega. Det er fem, kanskje sju. La meg få gå dei Og koma over streken såleis, Med andletet fram. 3


Er redd for å bli liggande Med andletet ned, Fem steg frå streken, Andletet i saur og søppel, Det er difor. Ta di hand og vask det bort I hardveret. Alt det eg ikkje ville. Der er eit ver for slikt. Det bur i dine hender. Mi villfarne hand, tumlande Der ho ikkje hadde noe å gjera -fordi alt var så levande og rikt Og liksom for meg, for meg. Alltid søkande i blinde. Stum står ein i mørket. Ei hand full av støkk Og takk og undring, Kan eg rekke deg den?

Epilog Gunvor Hofmo Men ennå er livet ditt! Sommeren ånder gjennom deg Som før Og høstens komme Merker du i det lille pust av svalhet -som tigeren, voktende på byttet Møter du høstens tegn! Fra diktsamlingen epilog, utgitt i 1994

4


Før var her roser Paal- Helge Haugen

Nå kjem vi til huset det står her. Før var her roser langsmed den umåla veggen, ikkje kulturplanter men dei var vakre, og sterke. Anga sterkt om kvelden når det var godt å sitje på tunet, ikkje slikt at nokon tala om det, men vi sat her ofte. Gamlefaster likte morgonen best, var oppe i femtida og ut på trammen. Eg høyrer ospelauvet så tydeleg da, sa ho. 5


To gamle kvinner åleine i huset, åra som drog gjennom kroppen langt seigt arbeid vedhogging og høybering. Hest var her aldri, men dei hadde mange sauer. For kvart år tynnare og mindre lette som fjon over tunet og inn. Om sundagen song dei. Dei gjekk bort frå huset sitt kvar sin kveld som om nokon venta dei Andre føter kom på trammen andre tider men andre tider og andre føter kunne ikkje klare seg på denne lappen. Kjøpte seg ny bruktbil og for utover dalen. Dei rakk å måle huset på to sider og trakke roseveggen ned. --Nå står folkevogn-vraket midt i vinteren, der løa låg et snø med open dør og framhjulet nedunder reina.

Mors ryst Marie Takvam Atter kjem fuglen og set seg framfor meg på ei grein. Tynne pip hakkar meg i tinningen. Han kjem med bod frå mi døde mor. Mor, mor, det er du som herskar over meg. Du talar til meg, du ser meg, Reis deg, reis deg, reis deg ropar du. Røysta di er i vinden, i solstrålene, 6


i fuglens tonar. Røysta di bor i min eigen puls.

Det er ingen hverdag mer Gunvor Hofmo Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer. Det er bare stumme skrik, det er bare sorte lik som henger i røde trær! Hør hvor stille det er. Vi vender oss for å gå hjem men alltid møter vi dem. Alt vi fornemmer en dag er de dreptes åndedrag! Om vi i glemsel går: det er asken deres vi trår. Gud, hvis du ennå ser: det er ingen hverdag mer. Deg vil jeg aldri glemme Stein Mehren Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg men hvis jeg likevel skulle glemme deg så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik jeg fornemmer en drøm på den andre siden av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by som et lysskjær over himmelen i det fjerne Men slik skulle jeg glemme deg: Som et tog jeg hører i det fjerne og i det samme har glemt Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette I en by ingen noensinne har bodd i. Og der en telefon står og ringer i et tomt og mørklagt hus

7


Jeg ville dø i natt Inger Hagerup Jeg ville dø i natt. Jeg ville dø. Men jeg var redd fordi jeg var alene og mørket var en slik uhyre sjø. Hva skal jeg vel med timene og døgnet og med min kropp når ikke du er her? Jeg ville dø. Men døden var for nær. Den så på meg med altfor store øyne og hadde altfor svarte sørgeklær.

Jeg er ikke redd for Marit Irene Jensen Jeg er ikke redd for å dø det er mye farligere å leve Jeg er ikke redd for å dø mine beste venner, er reist allerede. Jeg er ikke redd for å dø det blir mye verre for de som må rydde mitt rede Jeg er ikke redd for å dø men frykter den smerten, de andre må dele. Jeg er ikke redd for å dø tror nemlig jeg alltid vil leve.

“Den som du elsker, skal engang du miste.” Arnulf Øverland Den som du elsker, skal engang du miste trygg er han ikke engang i din favn. En gang du ser ham, skal være den siste, og du skal rope forgjeves hans navn. 8


Kom da ihu: Du, også du nærmer dig natten og kan ikke snu. Veien du går, må du følge til ende, fører den og gjennom skyggenes dal. Ingen kan stanse, og ingen kan vende, ingen kan skånes for tårer og kval. Gråt eller le! Vellyst og ve levner du bak deg som roser i sne! Hvad kan vel ligne den søvn, som han sover? Stjerneløs himmel og blikkstille hav! Uro som naget ham, nu er den over. Lad ham da fare i fred til sinn grav! Spør ikke mer, hvorfor det skjer! Løvet, det faller, og sneen, den sner.

Dør fisk Harald Sverdrup Dør fisk dør fugl dør furu dør folk

9


Dikt om død final