Issuu on Google+


Jeg har kjent guttene i kakkmaddafakka siden midten av 6. klasse, og siden det har vi hengt sammen nesten hver dag. Jeg er bandets husdesigner og det nærmeste man kommer et bandmedlem uten og være et bandmedlem. I denne boken tenkte jeg og ta for meg overgangen fra et “lite” band til et “stort” band, hvordan dette påvirker bandet som band, men også hvordan det påvirker bandmedlemmene som mennesker. Frem til nylig har kakk gjort så og si alt selv, hva booking, utgivelser, promo et cetera angår, men nå har de fått Bubbles (plateselskapet til Erlend Øye (Kings Of Convenience og Whitest Boy Alive) og Marcin Oz (Whitest Boy Alive) ), med tilhørende apperat i ryggen. Dette medfører internasjonal distribusjon og større muligheter hva konserter angår, samt mer troverdighet som band. I April skal de på Europaturné med egen nightliner og Razika som oppvarmingsband, noe som er en drastisk forandring fra tidligere turnéer hvor de har vært på egenhånd i trange biler og tog, og har sovet på sovesaler, uten sovesaler, på gulv og på nachspiel. Tidligere har jeg vært med på masse turer med kakkmaddafakka, til festivaler og til konserter og fått en smakebit på hva det innebærer og være et band på tur. Men jeg har aldri vært med på turné og opplevd hvordan det er og bo i en buss i to-tre uker, ny konsert i ny by hver dag og leve så tett på hverandre. I og med at jeg kjenner de vil det være en utfordring og skrive objektivt om kakk, men jeg vil gjøre mitt beste for å gi dere en god fortelling med passe mengder distanse og passe mengder nærhet, passe mengder vennskap og passe mengder kritiske blikk. Håper dere liker det.


ble startet i Bergen, September 2004, av fire barndomsvenner som hadde lyst til å spille musikk sammen. Nemlig Axel Vindenes, Pål Vindenes, Jonas Nielsen og Stian Sævig. Hvilken visjon de hadde da er ikke lett og si men mye tyder på at de bare ville ha det gøy og lage musikk. God nok grunn det vil jeg si. Etter litt øving og låtskriving var det på tide og finne et navn, noe som aldri er lett. Etter min mening finnes det ingen gode bandnavn, kun varierende grader av dårlige. Dette var i de dager det kuleste spillet var Tony Hawk Pro Skater på PlayStation. Var man flere spilte man gjerne “HORSE”, en skateversjon av kortespillet Grisen. En gjør et tricks, de andre må kopiere, hvis de bommer får de en bokstav. For å få litt lengde på spillet valgte Stian ordet “COCkmaddafakka”. Og da tenkte de ” ”. Men siden det ville vært kult og satse internasjonalt ble de enig om at det var best og endre det til kakkmaddafakka. kakkmaddafakka

Vi pleide og henge mye med et band som het “Brostein” og våren 2005 var vi av den mening at det hadde vært kult med en felles konsert. I Bergen har vi et ungdomshus med ok scene som heter 1881 så jeg tok på meg ansvaret og arrangere konserten, Brostein skulle spille først, og kakk etterpå, dette var begge bandenes første konsert så vi var naturlig nok veldig spent på hvordan det skulle gå. Med nervene i høy spenning satt vi der og ventet og ventet på at klokken skulle nærme seg konsertstart. Vi kunne nesten ikke tro det da det begynnte og ramle inn med folk en time før konsertstart. Når konserten skulle begynne var hele lokalet stappfult, det hadde visst aldri vært så mange folk der før, vi ble faktisk bekymret for sikkerheten en stund. Ungdomshuset er i et gammelt, gammelt bygg, og det ble så god stemning og mye hopping at gulvet begynnte og gynge som en trampoline. Vi var dødsredd for at det skulle knekke og at alle skulle dø. Men det knakk heldigvis ikke. Etter en vel blåst første konsert med mange gode tilbakemeldinger var det bare å sette igang med arbeidet det er å bli et “ekte” band. I tiden som fulgte denne første konserten ble det flere og flere konsertjobber med større og større publikum. Etter to år som band klarte kakk og selge ut Hulen (legendarisk konsertsted i Bergen) hvor det også ble filmet en live-DVD til promo bruk. Det har nemlig alltid vært tydelig at det er på scenen bandet er i sitt ess. Sånn helt subjektivt og rimelig upartisk vil jeg si at de er Norges beste live-band. I 2006 ga vi ut en EP’en “Already Your Favourite EP”, og i 2007 albumet “Down 2 Earth”, begge på vårt eget label; Bergen Mafia Records. Vi gjorde alt selv, bandet spilte inn, Axel produserte, jeg lagde cover. I ettertid har vi innsett at vi har et problem med selvtillit, den er nemlig altfor god. Altså må vi bare innrømme at de to første utgivelsene ikke er så gode som vi trodde der og da. Rett og slett. Hovedproblemet er at det er virkelig vanskelig å fange den store energien bandet viser live på plate. Men heldigvis har kakk et utrolig bra rykte som liveband så de fikk alikevel konsertjobber.

Det ble bare flere og flere konserter og festivaler, og på et tidspunkt begynnte jeg å miste kontrollen over hvor de var når. I 2007 var jeg et halvt år i Paris og fikk ikke med meg så mye, men da jeg kom hjem hadde de blitt bestis med Erlend Øye og virkelig lagt inn ekstragiret hva satsing angikk. Og de hadde endelig fått seg fast trommis, etter mange utskiftninger mellom venner som kunne spille trommer men som måtte vekk eller ikke var flinke nok, via innleide trommiser til Kristoffer Wie Van Der Pas som endelig hadde fått øvd tilstrekkelig. Da kom utenlandskonsertene, åpning av Melt-festivalen i Tyskland, Montreux i Sveits og generelt mye fans nede i Europa. Nok historie, litt om bandet. Det som slår en først når man møter kakkmaddafakka er at de opererer litt i sin egen verden, en slags parallell verden med andre normer. Christine Dancke fra blant annet Hoetell og Popsalongen kallte de Fraglene. De er en relativt ustyrlig vennegjeng som kjenner hverandre altfor godt og har hengt altfor mye sammen. Når man møter de blir man stadig overrasket over at de i det hele tatt har klart og komme seg til konserten alle sammen, for ikke å snakke om at de har klart og spille inn plate sammen. De vet hva de vil, eller i alle fall hva de ikke vil, og tar seg gjerne litt til rette. Overraskende nok pleier det alltid og gå bra, og de får det sånn de vil. Det kan være for det de er en sånn hyggelig pratsom gjeng med glimt i øyet, men det kan også være for det de står på sitt til det er slik de vil. Jeg liker og tro på førstnevnte, enda det er godt mulig det er sistnevnte som er mer korrekt. Jeg merker nå at det er vanskelig for meg å beskrive de objektivt og ufarget da jeg er en del av gjengen og har kjent de såpass lenge, men jeg skal prøve alikevel. Når man ikke kjenner de kan det være vanskelig å se for seg at denne gjengen er et fungerende band, at de ikke bare fjaser, tuller og tøyser, at de kan noe eller at de er seriøse. De er en høylytt gjeng som småkrangler hele tiden og tar relativt mye plass. Men man skjønner fort at det aldri er ondsinnet eller kjipt ment, det bare er sånn de fungerer. En halvslapp gjeng som er på evig leirskole, med en sær hangup på allsang og søndagsskolesanger. Frem til relativt nylig har de feks ofte glemt og booke hoteller når de er på tur, og dermed endt opp med og måtte sove under bord på nachspiel et cetera. Noe som ikke er helt ideelt når man skal spille ny konsert i en annen by dagen etter. Dette har ofte ført til stor problematikk når man da skal reise videre og folk ikke er på hotellet og gjerne har mistet mobilen i tillegg. Det er med andre ord en spesiell opplevelse og henge med disse folkene.


Axel er Pål sin storebror, og de er de første jeg ble kjent med i bandet, begge skater og slik ble vi venner. Før var de ikke så gode venner, de plaget hverandre hele tiden. Axel hadde alltid mere baller enn skills, så når Axel skulle ta noe heavy skatemoves ropte Pål alltid “ikkje gjør det, pappa klikker!”. Dette psyket selvsagt Axel ut så det endte alltid med at Axel jagde Pål rundt og prøvde og banke han. Nå er de venner da. Axel er en usedvanlig karismatisk karakter som elsker og snakke med folk. Han er veldig nyskjerrig og snakker alltid med alle, fra taxi-sjåfører til kassadamer og publikum. Han er også verdens staeste og til tider vanskeligste type. Hvis han er veldig mett kan det være han prøver og tvinge deg til å bære tingene sine. Selv om han kan være vel vanskelig er det ikke noe vondt i han.

Pål er Axel sin lillebror. Pål er litt bedre oppdratt enn Axel, noe Axel tar mye av æren for. Om dette er sant skal vi ikke gå inn på, men det er godt mulig. Pål og Axel har diagnosert seg selv med dysleksi, men jeg tror det er konsentrasjonsvansker, uansett er det morsomt når de googler for de må alltid bruke “did you mean...”. Hehe. Det er Pål og hans gamle nerdegjeng som står bak “Ballabang”, det offisielle KAKK språket som på mystisk vis har klart og spre seg til store deler av Bergen. Pål er en utrolig positiv og engasjert type som er lett og komme overens med. Han er også verdens beste skate coach. Når Pål blir sur stammer han, det er også litt morsomt.

Stian er en underfundig rolig type som stort sett alltid har en vel tørr vits på lur. Han og Axel ble kjent på en slags kristen ski leir eller noe i den duren, den er litt mystisk og blir bare omtalt som Klubben. Stian er kansje den mest avslappede i bandet, han digger joggebukser for eksempel. Han har en artig måte og formulere seg på så du vet aldri helt om han tuller eller er seriøs. Definitivt glimt i øyet. For eksempel så reiser vi ikke på turné, men band-tur. Når han spiller bass ser det av og til ut som om han er med i et danseband. Matias Tellez sier at Stian minner om George Costanza. Han om det.

Jonas er så og si et vidunderbarn, han er helt sinnsyk på piano og tryllekunster. En gang tryllet han vekk en basketball mens vi spilte 21, jeg ble imponert. Vi gikk på ungdomsskole sammen, og Jonas spilte alltid på skoleballene, det var veldig fasinerende hvordan han ble fullere og fullere med hodet lengre og lengre under pianoet, men spilte alikevel bedre og bedre. Jonas HATER og være i Oslo, hater og stresse og liker godt å sove. Han er kansje den lokeste i bandet, men alikevel har han alltid full kontroll når han er foran pianoet. Spiller med føttene og greier.

Kristoffer er egentlig en glass-mester, og det er alltid artig og be han fortelle om vinduene i husene vi er i. Da legger han ut om dobbel flexiglass og gudene vet hva. Han er også en rå trommis. Og litt av en skøyer. Når vi var yngre pleide vi og feire jul sammen, da lagde vi rap om blant annet Førde. Han har alltid er lurt smil og en latter på lur, utenom mår han går over til den seriøse Doffy. Da er han veldig seriøs og veldig nerd. Da mobber vi han litt. Hehe. Kristoffer pleier og være seriøs til ca klokken 15.10 da løsner han opp og er morsom. Rart det der.


Martin er, åpenlyst nok, Sverre sin tvillingbror. Martin sin drøm er og være fra den franske overklassen. Når Axel blir intervjuet er det ofte Martin som svarer på vegne av Axel. Martin er altså en smart fyr, han kunne lett blitt norgesmester på quiz, det er nemlig helt utrolig hvilken mengde nyttig (men hovedsaklig unyttig) info han sitter på. Det er mye Martin ikke liker, og da sier han noe som minner om “HAU HAU”. Martin spiser bare når han er full og er norgesmester i nachspiel. Han er også en svært kjekk bartender, og han har en unik evne og gjøre sanger til hits. Jeg tror aldri at Beyoncé sin Halo hadde vært så stor i Bergen uten han for eksempel.

Helmik er en kjekk fyr som i mine øyne minner mere om George Costanza enn Stian. Helmik minner også litt om Stifler fra American PIe filmene, uten at jeg helt vet hvorfor. Jo mere jeg tenker meg om jo mere konkluderer jeg med at Helmik faktisk er fra en sit-com. Han er i alle fall en usedvanlig positiv type som stort sett er med på alt. “Gidder du henge litt med meg i merchen?” “Jaja, seff kommer nå”. Utenom når han føler seg urettferdig behandlet da, da flyr han litt i taket. Han er fotball nerd, spiller Fotball Manager eller hva det heter. Han tipper på fotball og vinner penger, og han spilte faktisk på Brann helt til han fikk en kneskade som forhindret han i og fortsette med det.

Sverre pleide og være tømrer, men nå har han tatt seg en pause fra det. Sverre er på en måte “den snille tvillingen”, iallefall er det slik det fremstår. Jeg kan ikke garantere at det er sant. Han er en trivelig kar som i likhet med sin bror er helt rå på quiz og annen generell fakta. Jeg tror de sitter og pugger wikipedia hver kveld. Sverre er en kar som fikser ting, han er med andre ord ikke redd for å ta i et tak og bygger gjerne noe for deg og han er mest sannsynlig verdens beste roadie. Når de var yngre pleide Sverre og Martin og ha et radioprogramm som het Radio Kenneth, hvis jeg ikke husker helt feil var det her Matias Tellez hadde noen av sine førse innspillinger.

Ballabang er et språk som ble utviklet av Pål sine nerdevenner så de kunne snakke sammen mens de spilte CounterStrike på nittitallet. Dette har så spredd seg til bandet og så til gjengen rundt. Det er veldig praktisk med et internt språk, da det gjør det mulig og snakke om hva man vil, hvor man vil. Selv når de man snakker om står ved siden av deg. Vårt eget lille røverspråk. Ballabang har funnet veien inn i mange tekster, mest merkbart i sangen “Drø Sø”.


Siden vi mistet en ferge er det bekmørkt og natt når vi kommer frem, noe som ikke gjør så mye da båten er nydelig lyssatt med lysgirlander og det hele. Vi setter oss på dekk og drikker vin med kapteinen mens vi venter på resten av gjengen. Det er ingenting som å sitte på dekk på en båt i sommernatten, det må jeg si. Kapteinen forteller eventyr fra livet til sjøs og er litt som tatt ut fra en film. Det hele er veldig eksotisk. Neste morgen går vi en rundtur i det som av en eller annen grunn kalles .Som stolt bergenser føler jeg meg støtt av slik en sammenlikning. Ålesund er ingenting som Bergen, utenom at de har en haug midt inne i byen. Det er pokker meg ikke nok. Smått er det, og ingen gode butikker. Men haugen var fin da. Ja ja. Det var fin utsikt og en rar vei som forsvant ut i havet. Ikke så mye og skryte av, om du ser bort i fra at vi kan skryte av at vi trente litt. På en måte. Vi løp iallefall opp hele bakken. Nå er det i alle fall så på tide og reise ut til festivalområdet og sjekke det ut. Jeg har hørt mange lovord om hvor flott det er der, de andre har vært her før og skryter hemningsløst. Festivalen er en ekte hippie-festival med mange langbord og hvor alle som har med seg en matkurv kommer gratis inn. Det er god stemning det! Grunnen til at denne lille festivalen utenfor allfartsvei kan booke så mange flotte band, er at de har et nydelig lite studio ute på en øy hvor mange band reiser for og spille inn i ro og mak. Whatever. Vi rusler rundt på området og spøker og tuller og tøyser, Axel skal som vanlig snakke med alle. Han elsker og prate med folk og være tjomslig. og den slags. Making conversation liksom. Dagen går, vi chiller i solen og venter på middag. Den er visst ute på et fyrtårn, klart vi gleder oss til det! Først en passe lang båttur med åpen bar og så sjømat på en øy! Livet blir ikke mye bedre enn dette. Jeg føler meg som en turist, jeg har jo aldri vært så langt nord før. Båtturen er nydelig og vi møter folk vi ikke visste vi kjente. Iallefall visste ikke jeg det. Jeg kan ikke garantere at dette er sant, men jeg tror jeg så det fjellet som så ut som en hatt med hull i. Det er fullt mulig jeg så en hatt, eller bare et fjell men la meg nå få beholde denne lille gleden. Etter båttur går vi gjennom verdens minste bygd til et fyrtårn. Det er helt fantastisk, Rett og slett. Et ekte fyrtårn som tatt ut fra Tintin. Det står på kanten av et stup med nydelig utsikt over havet. Det er veldig vindete så bølgene slår opp langs stupet. Veldig sånn Poirot stemning egentlig. Når vi trodde at ting ikke kunne bli bedre fikk vi øye på kokkene som sto og grillet krabber og den slags til oss. Mamma mia som det duftet! Og så vettu, falt vi nesten av stolen. Det var gøy det! Teltet var fullt av robåter som var fyllt med isbiter og øl og brus og vin og jeg vet ikke hva. Og så så vi Jan Eggum, jeg vet ikke om dere vet det men Stian er verdens største Jan Eggum fan. Vi ble helt månebedotten. Etter et ordentlig herremåltid på langbord med masse kjendiser samt tissing ut av et stup, ned i havet (den beste form for tissing) er det på tide og reise tilbake til båten. Tar litt bergensfest der, vi liker det slik. Idag kom det litt flere bergensere nemlig,da er det på sin plass. Neste morgen skinner solen som seg hør og bør og det er på tide å se konserter. Men først er det visst frokost ute i studio. Vi er litt forsinket selvfølgelig, mange folk som liker å sove men som må vekkes. Dette fører selvsagt til at det kun er kjeks og cava igjen der når vi ankommer. Og kaffe da. Så det blir cava, kaffe og kjeks til frokost. Kjekt men farlig. Føler dette kan få katastrofale følger. Det blir spennende og se hvordan dette skal utarte seg. Detr er jo ikke alle som må spille konsert, vi er nemlig en hel gjeng med entourage. The New Wives (kjærestene til The New Wine), Blogge-Linnie og og og. Og vi som ikke må prestere kan jo rett og slett gjøre hva vi vil.


Hoppsann inn i bilen tilbake til festival livet. Det er avslappet og hyggelig stemning i bilen på vei til festivalområdet. Den blir avbrutt med et unisont hyl; Her må det informeres om en viss forkjærlighet for hester fra bandets side. Hest er i vår gjeng er nemlig slang for fest og det har ført til et absurd men logisk system over alt hesterelatert ihenhold til festing. I alle fall må bilen stoppe og alle vil ut og se på hesten. Bilde må vi ta og. Det er på sin plass. Ikke hver dag man ser en hest med poncho.Når vi klarer å roe oss etter den store opplevelsen det er å se en hest med poncho bærer det videre. Festival og konserter neste! Herifra går det bare oppover/nedover alt ettersom. Solen skinner, barn leker, det er flust i nydeligekonserter men vi som bare er entourage holder oss backstage hvor det er gratis mat. Og drikke da. Der laster vi oss opp med vin og sniker oss ut foran scenen og ser konserter. Chris Wareing (Casiokids manager blant annet) har begynnt å date Lise Karlsnes, jeg må jo innrømme at man kan bli starstruck av slikt. Så vi sitter litt starstruck på plenen og drikker vin med en ekte kjendis. Som er usedvanlig koselig! Det kommer bort en liten jente på kansje 7 år og spør om Lise kan male hun i fjeset, og som den eksemplariske kjendisen Lise er sier hun ja og setter igang med blomster og den slags. Heldigvis har vi en heller godbrisen Maria som hyler Litt trist men sikkert best at Lise ikke har så god humor som oss, bare flaks at hun ikke hørte det. Hehe. Slik går timene. Vi bygger ting i sølvfolie og venter mest på KAKK konserten. Det blir godstemning og et publikum som går HELT bananas. The New Wine spiller først, og så spiller de sammen alle sammen og så er det KAKK. Det tar heeeelt av. Jeg blir av en eller annen grunn tatt opp på scenen. Elendig idé, jeg har jo fått altfor mye gratis vin. Velter av en stol og greier. Jaja. Jeg overlevde iallefall. Det blir kjendisnach på båten som åpenbart er det kuleste i ålesund den kvelden. Med hvordan det ble plass til så mange på den lille båten er det ingen som vet, men vi klarte det iallefall. Solen skinner neste morgen og vi våkner til fuglekvitter. Det er desverre ikke noe vi kan nyte da vi må ta bilturen fatt. Men først en god dose venting og junkfood-pitstop. Det er litt vemodig og ta farvel med båten og den gale kapteinen men sånn er livet. Bil, bil, bil, ferge, ferge, bil. Bergen.


Mario: YO Razika! Hvilke tips fikk dere før vi reiste? Var de hjelpsomme? Razika: Hadde dere vært på turné før eller? Jeg mener ikke konserter i andre byer liksom, men sånn i buss og sånt. Takk for praten, gleder meg til jeg kan være med dere på tur ;) Hvilke forventinger hadde dere til turnélivet? Soving, dusjing og sånt. 18 dager er jo egentlig ganske lenge. Når dere er på festival, liker dere da og sove i telt? I ettertid, hvordan syns dere det fungerte?

Noen av dere er jo veggis, hvordan tror dere det vil fungere? Sånn med tanke på veikroer og nattklubber ser jeg nemlig for meg et heller usunt kosthold.

Var dere nervøse for å være på tur med så mange ekle, prompende, snorkende, rapende, single gutter? Hvordan gikk det? Ble dere lei trynene deres fort?

Hva gledet dere dere mest til? Hva var det gøyeste?

Hva har dere pakket med dere for å bo 18 dager i buss? I ettertid tenker dere vel at dere hadde litt mye med dere hva?

Har dere vært i noen av stedene vi skal? Eventuelt har dere hørt om alle stedene? Hvilket sted var det gøyeste stedet?

Tenkte dere at det kom til å bli kjedelig og bo i en buss så lenge? Er jo veldig trangt..


Bilder med dato: Embla Karidotter Bilder uten dato: Mario Urban Manns책ker Stor takk til kakkmaddafakka, Razika, Bubbles og Made. Og Mamma x2 og Pappa x2 da.



Kakkmaddabok by Mario Urban