Issuu on Google+

L

Litterarturgarasjen Nr. 1 2014

f Folk som gjør en forskjell Gi oss i dag vårt ærlige brød

K

S

Kunst Magneten på veggen

Stemmerett Kuleste lesba i by’n

Karlsviks klosterliv

IKKE KAST, BARE BRUK Gjenbruk i Porsgrunn

DRØMMEN OM FRIHET Portrett av Bjørg Vik

FYLL & FORFALL Tretti dager uten mat

JOHANNES HØIE Filippa Barkmann VERA MICAELSEN Helge Torvund FINN FEILEN Torodd Eriksen MARGIT KILAND Fredrik Brattberg SIV SVOLSBRU Helga Flatland ARTHUR OMRE Marie Høegh GINA WINJE Jesus LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 23


LITTERATURGARASJEN NR. 1 - 2014

side 12

L F L P

side 10

Litteratur I utkanten av utkanten - Halfdans bokhus side 11 Litterært må ltid - Kongen av Saigon side 17-18

Folk som gjør en forskjell Gi oss i dag vå rt ærlige brød side 6-9 Ikkekast, bare bruk side 10

Litteratur Helga har skapt en helhet side 38 Hyper-Vera side 39

Portrettet - Bjørg Vik Drømmen om frihet side 19-23

E

Erindring - Tegneseriehelter

G

Gjesteskribent - Helge Torvund

Jesus & Apache side 30 -31

En andakt* for litteraturen, for boka side 42

2 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

side 40-41


Leder Ja takk, begge deler! 2013 kan sannelig sies å være et aktivt og godt å r for Litteraturgarasjen på nett. Nærmere 200 redaksjonelle saker om litteratur i Telemark, Aust-Agder og Vestfold, over 200.000 facebook-visninger, nesten 30.000 lesere fra 57 land på nettmagasinet, noe som tilsvarer førti fulle hus i Ibsenhuset i Skien, og over 1000 følgere på Facebook. Selv om Litteraturgarasjen først og fremst er et nettmagasin, klarer vi ikke dy oss for å presentere et lite knippe av sakene i et splitter nytt magasin på papir. Derfor er det med stor glede vi gir deg første nummer av papirmagasinet. I vå r førsteutgave er spredningen stor; bokanmeldelser, reportasjer om folk som gjør en forskjell, poesi, litterære tekster og et portrett av Porsgrunns forfatterdronning Bjørg Vik. På litteraturgarasjen.no legger vi kontinuerlig ut saker og reportasjer om litterære aktiviteter. Vå rt formå l er å øke interessen og entusiasmen for bøker, skrive- og leselyst. Litteraturgarasjen er en ikke-kommersiell virksomhet som jobber etter VærVarsom-plakatens bestemmelser.

Litteraturgarasjen nr. 1 - 2014

org. nr. 997 242 408

Ansvarlige utgivere Astrid Borchgrevink Lund Per Erik Andersen Gra isk design & Layout Per Erik Andersen Postadresse Elvegata 22 3919 Porsgrunn Telefon 415 57 448 E-post redaksjonen@litteraturgarasjen.no

Følg oss på facebook og twitter @littgar

Med magasinet ønsker vi å sette søkelys på de mange gode tiltak og kreative personer som gir oss underholdning og positive opplevelser. Papirutgaven av Litteraturgarasjen vil bli utgitt 3-4 ganger å rlig. Har du en sak, en tekst eller en idé du mener kan være noe for Litteraturgarasjen, gi oss et tips.

litteraturgarasjen.no

Vi hå per du er fornøyd med magasinet du nå holder i hendene. Vi hører gjerne fra deg! Vi mottok i 2013 støtte fra: Telemark Fylkeskommune Porsgrunn kommune Sparebank 1 Telemark

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 3


L

Litteratur Studentliv

Ivrige skri

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

I

en uke jobbet forfatterstudentene fra Høgskolen i Bø jobbet med egne tekster på Grenland Friteater. Litteraturgarasjen traff dem før de skulle opp til ildprøven – fremføre egne tekster for publikum. -Det er klart det er spennende. Samtidig er vi så utrolig heldige som få r denne sjansen, bå de med å komme inn på selve studiet og det å komme hit til teateret i Porsgrunn, sier Thale Sophie Heidenberg som har lere dikt som skal fremføres i løpet av kvelden. Å luke bort Studentene hadde i forkant sendt tekster til teateret; lyrikk, dramatikk, romanutdrag, korttekster og noveller. Dette har blitt dramatisert på teateret mens andre tekster ble fremført på scenen - Vi jobber med tekster hele tida og blir på en slags må te «skrivemaskiner». Det som er så bra er at vi få r testet ut hva som fungerer og hva vi kan luke bort, mener Elisabeth Hansen Kvalem. - Og tilbakemeldingene fra resten av gjengen kommer umiddelbart. Selvfølgelig kan det være en risiko å røpe for mye av uferdige tekster, da kan i verste fall mye av intensiteten forsvinne. Men dette har vært en fantastisk uke, godt hjulpet av skuespillerne og regissørene Anne Sophie Erichsen, Lars Vik og Kjersti P. Høgli, forteller de. Mye på lager - Hva handler tekstene om? - Livet, døden og kjærligheten. Vi kommer ikke forbi det, ler studentene som har garantert mye på lager. Forfatterverkstedet foregå r hvert å r og strekker seg over to uker med en forestilling til slutt. Se forfatterstudent Thale Sophie Heidelberg lese to av sine egne dikt her: http://www.youtube.com/watch?v=mRiaR7NY HkU 4 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

Forfatterstudiet Fakta i Bø er et ettå rig høyskolekurs innen skjønnlitterær skriving. Undervisninga foregå r i Bø, og er et samarbeidsprosjekt mellom Den norske Forfatterforening og Høgskolen i Telemark


vemaskiner

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 5


F

Folk som gjør en forskjell Siv Svolsbru - Rent mel i posen

Gi oss i dag vårt ærlige brød

6 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 11


I en portrettserie snakker Litteraturgarasjen med personer som gjør en forskjell i vanlige folks hverdag. Møt innehaver av bakeriet "Rent mel i posen" i Porsgrunn, Siv Svolsbru.

Alt jeg har - ti kroner guld

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 7


F

Folk som gjør en forskjell Siv Svolsbru - Rent mel i posen Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

S

nøen synker gjenjnom luften i store lak. Nede på kjøpesenteret Down Town er julestemning og nyttå rsforsetter allerede glemt . Det er januarsalg. 3 for 2 og gule plakater med tilbud overalt.

«Vanlig meierismør da?» «Nei. I oppskriftene mine bruker jeg smøret fra Røros, og da kan jeg ikke bruke noe annet. Smaken er viktigst. Jeg må være ærlig. Jeg kan ikke jukse.»

Og det skjer i de dager Like i nærheten, i en sweitzervilla fra siste halvdel av å ttenhundretallet er det også yrende aktivitet. Bakeriet «Rent Mel i posen» har å pent onsdag, torsdag og fredag og i dag stimler folk seg inn på de få kvadratmeterne foran salgsdisken. Bakeriet har en grønnmalt inngangsdør under svalegangen i gå rden. Nostalgien er til å ta og lukte på . Bakeriet bestå r av ett stort rom og produksjonen er synlig. Det baker og innehaver Siv Svolsbru bet negler for og inregnet på før å pningen høsten 2012, har blitt et fenomen og gitt en økologisk oppvå kning i Porsgrunn.

Selv om det stadig kommer nye folk inn i det lille bakerilokalet, og det selges mer enn hva jentene klarer steke, er kundene blide. De kjøper av de brødene som er igjen, og synes det er stas å få nystekt speltbrød rett fra ovnen.

Her innes ikke kjøpesenterstress enda det nesten ikke er plass til lere kunder inne i selve lokalet. Noen sitter på en benk utenfor. Folk ler og hilser på halvkjente. En mann i trettiå rene å pner den knirkete ytterdøren og stikker hodet inn «Har du lere kanelboller igjen?» «Nei, dessverre, de er revet bort allerede. Jeg klarte ikke lage lere.» «Helt å lreit, legg av ire scones med nøtter og rosiner til meg, så kommer jeg innom senere» «Jeg regnet og regnet før jeg startet opp, og fant at jeg må tte klare å selge sekstiå tte brød hver dag for at dette skulle gå bra,» sier Siv. «I dag har jeg vært her siden før fem, bakt 250 brød, en masse kanelboller og scones. Like før vi å pnet klokka ni var all plassen foran disken full av deiger til heving.» Siv har sunt korn og kremmerblod i å rene. Hun utdannet seg innen økonomi og handel i Norge og som baker i Irland. På Facebooksiden hennes stå r et sitat fra den amerikanske forfatteren Henry David Thorau " Go Con idently in direction of your Dreams." "For tjue å r siden hadde jeg aldri trodd at jeg skulle holde på slik jeg gjør nå , men dette er virkelig drømmen min. Jeg må ansette lere nå for å rekke over, men selve bakingen må jeg fortsette med selv. Led oss inn i fristelse Nå har butikken vært å pen i to timer. Det dufter nystekt fra ovnene i bakgrunnen og det begynner å bli glissent i hyllene. Rugbrød, speltbrød, surdeigsbrød, det er rå varene som er viktigst. Før jul i jor solgte Svolsbru så mye julekaker at hun gikk tom for smøret hun få r fra Røros. «Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, folk bestilte og jeg hadde ikke smør. Jeg kunne ikke bake.»

Jeg tar en bit av en scones og legger til side et rundt brød med iken og valnøtter. Det ligger i kornet «Det brødet der er laget av svensk hvetekorn og en gammel rugtype som også kommer fra Sverige», sier Siv. «Steinmalt så klart, det må være steinmalt. Moderne industrialiserte korntyper er modi isert for å vokse fort, og for å få brødet til å bli stort og luftig. Det blir malt på stå lmøller og videre i prosessen så få r det en så høy temperatur at mange av de naturlige enzymene blir borte. Hemmeligheten ligger i kornet.»

«Er ikke ‘øko, ‘grønn’ og ‘kortreist’ en snobbete trend for eliten da?» «Det er mulig, men ikke her hos meg. Det er vanlige folk, alle slags folk som kommer innom og kjøper. Noen teller på kronene om de har rå d til en kanelbolle til og så blir de glad hvis de kan få kjøpt den. Andre er mer engasjerte i matindustri og politikk og holder lange avhandlinger. De grå posene der med kornblanding for eksempel, selges på Mathallen i Oslo, granula til yoghurt og slikt. De selger alt unna med det samme og vil ha det dobbelte av hva jeg leverer, men foreløpig klarer jeg ikke lage mer. » Det har roet seg ned et par minutter. En av hjelperne rekker Siv en kopp kaffe og ler. «Her ser dere. Alle er så greie. Kunder og medhjelpere. Jeg er jo fra Porsgrunn, er født og oppvokst her. Det er så god stemning her. Folk har blitt så interessert i hvordan man lager økologisk mat, snakker om hvordan man gjorde det i gamle dager. Selv om jeg jobber sytti, å tti timer i uka, så synes jeg det er en gave å få lov til å holde på med dette. .» Det knirker i den lave, grønnmalte døren, inn kommer en lott dame på omkring sytti. Nede på kjøpesenteret få r du 5 rosa ørevarmere for prisen av for 2. Utenfor er det hvitt og stille.«Hei Siv», sier damen ved døren. «Det ble litt glatt. Er jeg for sent ute?Har du mer brød igjen.»


F

Folk som gjør en forskjell Nina Odegard - Kreativt Gjenbrukssenter

Ikke kast, bare bruk Tekst & Foto: Astrid Borchgrevink Lund

B

estemor var min store inspirator. Peggy Houge kastet ingenting. Men jeg husker skuffelsen da jeg som liten ikk en gave som var pakket inn i papir som var brukt før, forteller Nina Odegard. Hun stå r bak gjenbrukssenteret hun hå per kan inspirere mange. I Tollbodgata, på tomta til Sjøfartsmuseet, stå r to gamle bygg fylt opp med restavfall som plast, papir, stoff og plank. Med byens kjøpesenter som nærmeste nabo tar Odegard imot alle som bå de vil lære om gjenbruk og få med seg overskudds- og feilprodukter fra industri og næringsliv. Barnehager er hyppige gjester, noe Odegard setter stor pris på . - Det er noen verdier jeg tror det er int å få med seg tidlig. Og alle kan gjøre litt, mener 46-å ringen som vokste opp på Oslos beste vestkant. Hun ble tidlig engasjert i kampen for miljø og mot apartheid. Tok seg etter hvert jobb som aktivitetsleder på en gå rd i Oslo og ikk mye kunnskap om rein jord. En mastergrad om gjenbruk som pedagogisk ide ble det også , mens hun jobbet som styrer i Brevik barnehage. I dag bor familien på Sandøya i Eidanger jorden, med bikuber i hagen. Spart til el-bil -Det er kjempespennende å studere andre samfunn og det med biene har med helhet å gjøre. Da vi lyttet hit opplevde jeg at folk var veldig opptatt av å kjøpe nytt, bytte kjøkken og møbler. Jeg ble overrasket over forbrukskulturen, mens jeg er vant til at gamle ting er kult. Det er trist at det som er nytt i dag ikke er bygd for å vare, forklarer Odegard og ser plutselig streng ut gjennom de sorte brillene. 10 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

- Det handler om helhet, om alt fra økologisk mat til å tenke nye må ter å bruke tingene på , sier Odegard mens hun viser hyller fulle av knapper, fargerik plast og bunker med papir. Selv har hun spart til el-bil. Samle brødsmuler Odegard har store ambisjoner for senteret. Men selv om det var nesten 3.000 besøkende i jor, er økonomien usikker. - Det kan aldri bære seg økonomisk, derfor er viktig å dokumentere det vi gjør. - Klarer du å holde motivasjonen? -Man smeller i noen vegger noen ganger. Ser også at enkelte samfunnslag ikke er like opptatt av gjenbruk. Men vi har store ambisjoner, sier bystyrepolitikeren(SV). - Vi skal ikke være med på å produsere mer søppel. Min engelske bestemor ga meg trygghet og varme. Jeg lærte til å med å samle brødsmuler, selv om jeg kanskje ikke gjør det så mye i dag, ler hun.

FAKTA: Kreativt gjenbrukssenter er et interkommunalt samarbeidsprosjekt mellom Skien og Porsgrunn kommuner, under Framtidens byer. Visjonen er å endre forbruksmønsteret og øke kreativt gjenbruk. Prosjektet en pilot og skal være et foregangseksempel, og ha overføringsverdi til andre kommuner i Norge. Ideen er utviklet fra ReMida-senteret i Nord-Italia, som er nært forbundet med Reggio Emilias pedagogiske iloso i som en god del barnehager i Norge jobber inspirert av.


I utkanten av utkanten Halfdan og Tone Esborg driver Norges største bokantikvariat i Drangedalsskogene

I

utkanten av utkanten og en sving bortenfor der ligger Kjosen. Ytterst i Drangedal. Grenda har ikke lenger skole eller egen nærbutikk. Halfdan Esborg og kona Tone kjøpte det nedlagte samvirkelaget og har bygd opp landets største boklantikvariat. Halfdan har akkurat satt på ny kaffe, og sitter ved et bord mellom rekker av bokhyller sammen med Tone og sønnen Ola. Den rolige Drangedalsdialekta smyger seg over fatet med små kaker og nystekte skillingsboller. Nei, eg må jo si det at her kommer jo alle slags mennesker. Eg syns det er moro er at her sitter nærsagt overlegen på rikshospitalet eller politimesteren i Kragerø på den eine sid, og han som er litt for glad i brennevin på den andre sia av bordet og diskuterar. Her er det ikkje noko skille. Det eir en litt positiv og in ting, syns eg.

Over en kilometer med bokhyller; biogra ier, romaner, lyrikk, historie, lokale bøker, blader og magasiner. Alt er ordnet, lyst og ryddig. Har dere kommet over noen skatter da? Skatter er vel sterkt sagt da, men det e jo klart, jeg har jo kommet over bøkær som eg vet er meir verd enn andre, og som e så gamle at du ikkje inn dei på nettet. Ein del av dei sitter eg på sjøl, og noka har eg prøva og selt litt dyrare til sånne som har greie på det. For eg har har egentlig ikkje greie på det. Halfdan humrer og tar en kaffesup. Tone skyter inn: «Vi har jo hatt lere som har vært her og kjøpt bøker og kommet tilbake og villet levere dem igjen, for de mener de har kjøpt dem for billig. De få r jo beholde boka, det er jo slik det skal være. Det er jo noe av spenningen det.»

Ja for nå r det gjelder interesse for bøker så er alle like. Ja, og det er jo det som skjer au. Etterkvart kommer følk kmeir igjen, vi får leire kjende, og dei begynner å kjenne kvarandre att og. Nokon er inne og pratar og handlar ei bok, og så går det to, tri månader og så kjem dei tilbake og får ein ny kaffetår og treffe kanskje att nokon dei har prata med før. Så over år blir vi venner på ein måte. Dere har jo fylt opp tre etasjer. Hvor mange bøker har dere her nå ? Det e i hvertfall over hondre tusen, sier Halfdan «Ja, med blader og magasiner», legger Tone til. Det er for det meste hun som sorterer og setter bøker i hyllene. Og hun vet hvor det meste er. Uten å ha noe arkivsystem, hverken manuelt eller på PC. «Nei, det hadde blitt for mye jobb å holde styr på . Vi vet så nn nogenlunde hvor bøkene stå r, og så ber vi folk sette dem inn igjen der de fant dem. Folk er veldig greie så nn.»

Noko av det eg trur e viktigast, som gjer at folk kommer tilbake, det e at vi er ikkje på nettet, vi sender ikkje ut bøker med posten, og du må betale med kæsj. Nytta’kje med kortet her, vi ha’ke no terminal. Det gjer oss litt spesielle og sjeldne, trur eg. Det er leire gonger at følk har sagt te meg; ‘veit du at denne boka eg har kjøpt for 20 kroner, kan eg sele for 2000 kroner på nettet når eg kjem heim.’ Det er heilt greitt for meg. Jeg sitter og prøver å formulere meg, sier Tone. «Det er noe med det at vi har vært utrolig heldige. Nå r du først har en hobby, og få r så mye respons og så mye positivt som vi har få tt, så blir det , jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt det, man blir rett og slett rørt og ydmyk på en må te.» Halfdan tar en bit av skillingsbollen. Eg trur det at bøkær har ein behagelig virkning på følk. Og det trur eg henger litt i hop med tid, au. Når følk først har kommet hit, så har dei litt tid og tar seg litt tid, og da senkar det stressnivået seg, og det har jo alle godt av i dag. Tekst: Per Erik Andersen/Foto: Astrid Borchgrevink Lund LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 11


K

Kunst Johannes Høie & Filippa barkman

Magneten på veggen

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Digre kropper skapt av Johannes Høies lille pensel, dras inn mot det sorte hullet på veggen. Det samme skjer med oss som tilskuer. I verste fall bærer det rent til helvete. Løpet av et par ukers tid har kunstneren den fylt deler av den 20 kvadratmeter store veggen med sort akryl. Med pensler av geitehå r og hest har han gå tt løs på en kritt hvit vegg, godt hjulpet av en lift som har brakt ham ti meter på det høyeste. Men det er nede i mørket Johannes Høie trives best. I morgen å pner han utstillingen Limbo sammen med kunstnerkjæresten Filippa Barkman i Kunsthall Grenland i Porsgrunn. Den ultimate katastrofen -Hovedmotivet er det sorte hullet og jeg forsøker å beskrive viljeløse kropper på vei ned dit. Dette er den ultimate katastrofen, forklarer Høie som er enig i at motivet kan gi assosiasjoner til det sixtinske kapell. I tillegg til det store veggmaleriet har han med ytterst detaljerte tegninger i glass og ramme. Motivene her kan fremstå som en kritikk av konsumsamfunnet. 12 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

Overraskelser Høie som kommer fra Seljord og Barkman fra Stockholm har jobbet sammen lere ganger, men har forskjellige uttrykk. Og mens Høie konsentrerer seg om tegning, foretrekker Barkman bå de tegning og arbeid med skulpturer. Utstillingen «Limbo» skal illustrere en form for mellomtilstand. Kunstnerne klarer å skape en særdeles spennende utstilling med stadig nye overraskelser nå r man som publikum tror man har få tt med seg alt. Maner frem motivene -Hvordan er det å gå løs på en så stor og blank vegg? - Jeg har kjent på en veldig lekenhet og frihet selv om det er dager som har vært slitsomme. Jeg jobber instinktivt og maner motivene frem fra ingenting, sier Høie til Litteraturgarasjen. Han synes det er helt greit at veggmaleriet bare skal bestå i kunsthallen frem til neste, nye utstilling. -Det at veggmaleriet blir malt over og blir borte gir bare en ekstra dimensjon til tematikken rundt det sorte hullet.


Foto: Astrid Borchgrevink Lund

Tøffe tider S

jalusi, grensesetting og dumme voksne. Det er hardt å være 13 år. Det får Camilla Larsen oppleve i Vera Micaelsens ungdomsroman ”Hyperpubertet”.

Micaelsen ble bokbadet på Ibsenhuset i Skien av Litteraturgarasjens Astrid Borchgrevink Lund. Blant publikum var elever fra Gimsøy og Gjerpen skoler. De likte godt det de ikk høre og fniste og lo da Michaelsen leste høyt om pupper store som ballonger og selvlysende kviser. - Ja, det var artig, og int å høre Vera les, mente lere av elevene som var nysgjerrige på hvordan det er å skrive en bok og hvordan det er å være forfatter.

- Jeg spionerer på dem, hører på dialogene, ser kroppssprå ket og noterer ned. Mange unge er utrolig greie, men absolutt ikke alle. Skikkelig utspekulerte kan de være mot hverandre. Det er ikke bra. Det er noe av det jeg forsøker å skrive om i denne boka. Det å være modig nok til å si fra nå r nok er nok, mener Micaelsen. Det var Litteraturhuset i Skien som stod for arrangementet. Les anmeldelse av boken på side 39.

Veras hevn Fra scenen leste Micaelsen lere utdrag fra boka og hun kunne røpe at den var skrevet som en slags hevn mot de som hadde vært kjipe mot forfatteren da hun selv var tenå ring. - Dette er en slags girlpowerbok, men bør også leses av gutter. På den må ten kan de kanskje forstå tenå ringsjenter litt bedre. Spion Vera Micaelsen er kjent fra NRK, har lere bøker på samvittigheten, er spaltist i Aftenposten og er leder for Den kulturelle skolesekken. Hun er mye mulig over middels opptatt av ungdom.

PA SCENEN: Bokbadet foregikk i Ibsenhuset i Skien

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 13


Mette og bønnestengelen

Tekst: Per Erik Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

«Vekstvilkår – Handbok til Henriks hage» er en essayistisk fragmentbok. Frø av tanker og idespirer slynger seg fra Grenland og Jomfruland til Bygdøy, og Island, fra 2013 til 1500 millioner år tilbake i tid.

M

ette Karlsvik er opprinnelig fra Freia på Nordmørekysten. I 2005 ikk hun Tarjei Vesaas debutantpris for «Vindauga i matsalen vender mot jorden». I 2012 mottok hun som første forfatter Stig Sæterbakkens minnepris. Deretter ga Skien kommune

henne sitt å rvisse kunstnerstipend. Karlsvik lyttet til Ibsenbyen for et å r. Bodde i Ibsenparken med Henriks hage like utenfor.«Vekstvilkå r» fremstå r som en dokumentasjon på forfatterens stipendiatå r i Skien, og er førstebok ut på det ikkekommersielle forlaget Spriten forlag, et underselskap av Spriten kunsthall på Klosterøya i Skien. Det er en delikat bok designet av skotten Emlyn Firth med fotogra ier og tekster av Mette Karlsvik. Boken er delt inn i ni underbøker, de tre første heter Klosterbok, Folkeparkbok og Klosterøyabok.


Forfatteren bruker Skien som et utgangspunkt for essayistiske og poetiske funderinger omkring hvordan liv vokser frem, gjennom lag over lag, tid over tid. «Eg veit aldri heilt kva som kjem ut av vå ren, mens hausten er så lik kvar gong, han er alltid grøn, gul, oransje, raud, brun, grå . Hausten kan eg lite på . Haust durar av gå rde i jamn fart, som eit tanke ly. Ein som gir mat til kropp og til tankar. Fyller magen, gir tyngd og svevn.» Mette Karlsviks «Vekstvilkå r- Handbok til Henriks hage» er skrevet i jord, kunst, gjødsel og moll. Karlsvik benytter i denne boken noen av de samme litterære grepene vi har sett henne beherske i tidligere utgivelser. Hun gå r ikke for nær. Hun psykologiserer ikke, blir ikke intim eller avslørende i må ten å skrive på ; hun naturaliserer - og med naturalistiske referanser klarer hun å skape en egen stemme, usynlige sammenhenger og et slør av mystikk og profeti i tekstene sine.

«Morgonsola er gul, og gjer lufta dobbel så varm. Smøret er gult, og gjer folk til dobbelt så mykje folk. Folket smør det over brød der skorpa er dobbelt så tett av brød som i brødet innafor skorpa Steinskorpebrød, kallar dei det, og et det før det kjølnar.» Tekstene trekker linker og paralleller mellom grunn jellet under Grenland og Oslo jorden, tidligere tiders klostervirksomhet, Henrik Ibsen og nå tidsinntrykk under arbeidsprosessen med boka. «Vekstvilkå r» er en vakker og ettertenksom kunstbok, bå de i design og form, men mer enn et fullendt og selvstendig verk, oppleves boken som bønnestengelen i eventyret, en høytstrekkende og viltvoksende plante, en spirekasse og verktøybok for fremtidige Karlsvik-prosjekter. Kanskje vokser den videre.

Kvar dag har ire minutt meir dag, kvar natt ire minutt meir dag. Kvar dag kjenner seg ire gongar så mykje kar i dag enn då det mørkt var.

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 15


L

Litterært må ltid Bonnie & Clyde

Kongen av Saigon Det ligger på vestbredden av elven som en krybbe i desembernatten. Hit kommer vandrere med forskjellige ærend.

16 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014


Bonnie og Clyde er på rømmen. På sin vei mot friheten har de sagt ja til Litteraturgarasjen til å sende stemningsrapporter fra restauranter og spisesteder de havner innom under vignetten. Uttalelser og meninger samt økonomisk oppgjør med de forskjellige restaurantene, ligger utenfor Litteraturgarasjens ansvarsområde.

I

natt lå vi i bilen på en sidevei ute i Skjelsvik. Den virkelige nattekulden har ennå ikke satt inn, desember har vært mild. Likevel har jeg på dratt meg lungebetennelse og Bonnies skade i ryggen har ikke blitt bedre. I nattens halvdøs pep vå re å ndedrett om kapp med ulingen fra vinden utenfor. Så rede ulver på vei mot vinteren. Saigon Palace. Det ligger på vestbredden av elven som en krybbe i desembernatten. Hit kommer vandrere i forskjellige ærend. Telys og en plastrose. Vå r gamle venn, vietnameseren Dinh Xuan Loc legger smilende to menyer på det røddukede hjørnebordet. «God aften, Bonnie. Lenge siden. Du vil vel ha kinesisk som vanlig. Med sursøt saus og ekstra ris?» Dihn sluker ‘L’-ene og ‘S’-ene nå r han snakker. «Og du vil smake Jule-spesial, Clyde.» «Vi har ingen penger akkurat nå .» «Det spiller ingen rolle. Jeg bestiller for dere.» I é n elegant armbevegelse, henter han opp de to menyene og bukker kort. «Det er meg en fornøyelse.» Et par bord bortenfor oss sitter noen venninner fra bingoen, og bak dem, ut mot hovedveien spiser en gjeng fra treningssenteret julemiddag. En av sprekingene reiser seg og resiterer et dikt av Rudolf Nilsen. Ho Chi Min-byen heter den nå og ligger på vestbredden av Saigonelven. Vå rt eget palass er mer beskjedent. En kinesisk lykt lyser som en må ne over bordet. Her er vi trygge et par timer. En stamgjest kommer inn og setter seg ved siden av de store, sorte urnene. «Ser du kveldslyset, Clyde. Lillarosa.» Bonnie bøyer seg over bordet. «Gjør det vondt, Bonnie?» «Ikke noe å snakke om.» «Har du å pent på julaften,» spør stamgjesten i det Dihn passerer ham med armene fulle av vå r mat. «Vær så god, Clyde. Vel bekomme Bonnie. Ekstra saus og ris.» Jeg ser på tallerkenen med ribbe medisterkake og rødkå l. Mumler i det innehaveren snur ryggen til, synes det er vanskelig å spørre. «Vet du noe sted vi kan sove i natt, Dihn?» Han hører meg ikke, fortsetter bort til stamgjesten. «Ja, vi har å pent hele tiden, men ikke på jul. På tredjedag har vi å pent.» «Ikke julaften?» «Nei, da har vi ferie. To dager.» «Ikke på formiddagen heller? Tenkte jeg skulle komme hit og spise julemiddag.» Bingodamene roper til Dihn «Kan vi få litt mer vin - og tannpirkere.»

Maten smaker. Bilen er nesten tom for bensin. Vi er blakke og Bonnie har skyer i blikket. Fra lommen henter jeg frem et sammenkrøllet avispapir. «Her. God jul.» En liten, blå engel med hansker. Bonnie snur den forsiktig i hendene. Borte fra treningsbordet høres applaus etter diktlesingen. «Du er en ighter. Det blir snart bedre tider.» «Så vakker, jeg har sett en slik i vinduet på Galleri Osebro.» «Ja, de skyldte meg noe.» Dihn fyller opp glasset til stamgjesten og sier. «Vi er stengt på jul, men jeg kan lage ribbe til deg. Jeg kan kjøre. Vil du ha riskrem også .» Stamgjesten stirrer lenge ut av vinduet. Ser på den nedbrente hjørnetomta på andre siden av veien. «Hvis du har så .» Det gløder litt mer i Bonnies øyne. Hun smiler. «Det har vært et spennende å r Clyde. Nå er jeg mett.» «Smakte det?» Dihn har et hvitt hå ndkle over underarmen. «Virkelig lott dette. Vi skal gjøre opp nå r pengene kommer.» Han legger et nøkkelknippe på bordet. «Jeg har en leilighet i høyblokkene. Den nærmest byen. Nr. 13. dere kan være der noen dager. Nå burde dere dra, et selskap med vektere kommer straks for å spise ribbe.» Han bukker kort og forsvinner bak disken. Det ligger fortsatt et svakt lillaskjær av lys over Moldhaugen. «God jul.» Stamgjesten hever sitt tredje ølglass i det vi gå r ut. Bonnie setter seg i førersetet. Over krysset, forbi kjøpesenteret. Ved parkeringsplassen sakker hun helt ned og svinger til høyre. «Takk, Clyde», sier hun. «Du er min mann. God jul. Og så trykker hun foten alt hun kan på gasspedalen. Bonnies dikt på duken: En rose av plast -Bli med på en reise, sier han, tilbyr en smak av pipa Det blinker i et knivblad der vi sitter ved vindusbordet utenfor høres bilmotorene, skygger dekker for utsikten Vi blåser tanker over bordet Den japanske lykt gjør seg gyllen og lekker mens den smuglytter Den skitne vasen mellom oss den har fått et eviglangt besøk av en rød rose i plast Pipa gløder i den grå lufta Plastikkroser lukter ikke Det spiller ingen rolle vi tar sats, løper forbi den svarte bilen ut mot den gule lod Så hopper vi Sammen

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 17


Lun søndag på biblioteket

VAFFELKØ: Biblioteksjef Margit Kiland gikk tom for vaffelrøre denne søndagen. Bøker og va ler = sant Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

- Kjempebra opplegg for oss småbarnsforeldre. Her er det både va ler og bøker, forteller Marianne og Andreas Kielland Hauge som tok med seg barna på søndagsåpent bibliotek.

- Det er mange små barnsfamilier innom og det er et jamt sig av folk. På søndager har folk også ekstra god tid. De slapper av og det er en helt annen stemning. Det er trivelig, sier Kiland.

Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund

Kommer tilbake Jakob, Ella og Emilie har sikret seg lere tallerkener med va ler med syltetøy og har satt seg godt til rette i sofaen. Her skal det spises mens mamma og pappa få r studert noen av bokryggene som stå r stablet i reolene. Familien på fem har vært innom biblioteket lere ganger etter at det ble å pent på søndager. - For oss med tre små barn er dette veldig kjekt og praktisk. Hit kommer vi garantert igjen. Og det skader jo ikke at det er mulig å sikre seg noen nystekte va ler, mener Marianne og Andreas mens små barne ingre slikker i seg siste rest av syltetøyet. .

Vaffelrøre, eselører og tusenvis av bøker som bare venter på å bli fortært. I jor begynte biblioteket i Porsgrunn å å pne dørene på søndager, noe som har vist seg å være en suksess. Har slått an - Veldig moro at så mange er innom og ekstra hyggelig at ideen med søndagså pent har slå tt så godt an, sier biblioteksjef Margit Kiland mens hun steker va ler, skjenker rød saft og inner frem enda lere bøker som snart skal lå nes og leses. 18 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014


P

Portrettet Bjørg Vik

Jeg har nok også blitt lest feil, og akkurat det misliker jeg sterkt. Kvinnelitteratur ble en slags merkelapp. Det hadde jo med tiden å gjøre, men det stemmer ikke. Har du hørt om mannslitteratur

Drømmen om frihet

B

jørg Vik har fortsatt myndigheten og gnisten i de klare, brune øynene. Hun sitter ved det runde salongbordet i mursteinsvillaen i Furustuadveien med utsikt til karpedammen i hagen. -Den er over hundre å r gammel. Jeg har aldri sett noen karper der. Nå er det mest jobb, men den er in – med salamandre og vannliljer. -Jeg var jo dristig, og skilte meg nok litt ut. Jeg skrev å pent om erotikk blant annet. Det var ikke bare enkelt i en liten by som Porsgrunn den gang. Jeg opplevde til og med at noen spyttet etter meg på gaten. Etter hvert skaffet jeg meg en loftsleilighet i Trondheimsveien som jeg jobbet fra i tillegg til her i byen. Det var befriende. Der skrev jeg blant annet stykket «To akter for fem kvinner.

Tekst og foto Per Erik Andersen Astrid Borchgrevink Lund

Bjørg Vik vokste opp på St. Hanshaugen i Oslo, hvor blant annet trilogien om Elsie Lund er lagt til. Hun var 27 å r da hun i 1963 ga ut sin første novellesamling «Søndag ettermiddag». -Jeg visste tidlig at jeg skulle skrive. Skrev alltid masse brev til venner og kusiner – likte å fortelle historier, og jeg skrev stiler for klassevenninnene mine som jeg ikk betalt i små sjokolader og annet for. «Søndag ettermiddag» inneholdt tolv noveller om det å være barn og ungdom på femti- og sekstitallet. Novellene var skrevet i en direkte og muntlig stil, og det var særlig språ ket og fortellermå ten som ble rost av litteraturkritikerne. «Søndag ettermiddag» ble toneangivende for hva som skulle komme av bøker de neste ti å rene, LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 19


Det er viktig å fange barndommensfugler før de lyr for lang bort.

Bjørg Vik traff nok også en og annen øm mannetå allerede med debutsamlingen. «En livsfrisk debutant, sikkert lykkelig gift og velsignet med deilige unger. Merkelig at en slik ung kvinne kan prestere så triste noveller,» var en mannlig kritikers kommentar. -Menneskets frihet var et grunntema for min skriving allerede fra begynnelsen av. Det har vært en rød trå d hele veien. Mangelen på frihet, drømmen og lengselen etter frihet og etter hvert vissheten om den vanskelige friheten. Finnes den? -Jeg har skrevet bå de fra kvinnens og mannens stå sted, det var artig å ikle seg en mannlig fortellerrolle. Men det var altså kvinnekampen som ble en slags på klistret merkelapp. En viktig sak selvfølgelig, men jeg hadde nok en videre

20 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

litterær horisont enn bare det. Det hemmet meg en periode. Det er i grunn befriende å være kvitt det. -Jeg gikk ned to tredjedeler i inntekt i forhold til journalistlønnen i PD som følge av debutboka. Jeg husker en av min manns kamerater lo hjertelig av den beskjedne skriveinntekten. Ti å r senere tjente jeg nok mer enn bå de han og mannen min på bøkene mine. -Jeg har møtt lesere som mener at tekstene mine er biogra iske dagbøker. Det er feil. Jeg har selvfølgelig brukt karakteristikker hos folk rundt meg og situasjoner jeg opplever, men det er noe annet. Det er slik man jobber. Man skriver gjennom et ilter.


-I 1966 kom novellesamlingen «Nødrop fra è n myk sofa». Den ikk enda bedre kritikk enn debutsamlingen. Bjørg Vik ble sammenlignet med store forfattere som nobelprisvinneren Sigrid Undset, Amalie Skram, Torborg Nedreaas og Cora Sandel. Bjørg har varmet eplekake og vi fyller i nytrukket kaffe. Hun tenner en sigarett og vi pakker en pipe. -Røykeloven gjelder ikke her, her røyker vi inne. Mannen min røkte pipe. Pipe og sigarer lukter godt. Villaen på Vestsiden i Porsgrunn ble tegnet og bygget av ektemannen og arkitekten Hans Jørgen Vik og paret lyttet inn i 1960, og de ikk etter hvert barna Lars, Leiken og Jørgen. Boligen er i rød murstein bå de ute og inne. Veggene er fylt av bøker, blå glasskunst, malerier og naturlig lys. -Jeg har blitt mer og mer glad i Porsgrunn med å rene. Ved å pningen av kulturhuset nå nylig brukte de teksten i «Porsgrunn min by» som gjennomgangstema. Jeg skrev den til byens 175 å rs jubileum i 1982 sammen med Gunnar Rogne.

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 21


--Jeg sendte en av de første novellesamlingene mine til Cora Sandel og ikk svar. Hun hadde lest en novelle som het «A little bit of madness». Den likte hun godt, og sa hun hadde lest den lere ganger. «Det er akkurat slik det er, Bjørg», svarte hun. -Jeg hadde kontor borte i Winthersgate og var veldig disiplinert på arbeids- og skrivetid. Litteratur er ikke noe som kommer av seg selv. Mannen min støttet meg hele veien, og jeg må tte etter hvert ansette hjelp til å se etter ungene. Slik blir bemerket i en liten by. Novellesamlingen «Det grå dige hjerte» ble utgitt i 1968, og i 1970 kom romanen «Grå t elskede mann». Det var med «Det grå dige hjerte» at erotikken kom. Vik skrev om kjærlighetsforhold og hvordan kvinner opplever sin seksualitet. Dette ble sterk kost for en del kritikere. Det var

ikke først og fremst de erotiske skildringene de tok anstøt av, men at de leste av novellene var sett fra en kvinnes synsvinkel. At kvinnene var de aktive og sterke i forholdene var uvant i norsk litteratur. Boka skapte sterk debatt bå de i og utenfor avisspaltene og Bjørg Vik ble lest av lere enn noen gang. -Vi var jo litt sinna på den tiden der, men det var gøy også . «Sirene» gikk så det suste og, ble en kjempesuksess. Jeg tror vi var oppe i over 30.000 i opplag på det meste. I en parole etter innholdsfortegnelsen i den første utgaven i 1973 har redaksjonen skrevet:

«Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre,»

Mitt grunntema har vært frihet. Mangelen på frihet, drømmen og lengselen etter frihet og etter hvert vissheten om den vanskelige friheten. Finnes den?

22 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014


-Etterhvert følte jeg at andre bestemte hvordan jeg skulle skrive, og om hva. Det var i grunn befriende å gå ut av redaksjonen. -Jeg har sluttet å skrive nå , men jeg tenker jo fortsatt. Og så savner jeg skrivemaskinlyden, Jeg skrev jo før pc og internett. Hovedkonsulenten min, forleggeren Per Glad i Cappelen, sa en av de siste gangene jeg snakket med ham. «Nå har jeg lest Elsie Lund-trilogien på nytt – og den var like duggfrisk». Fra en mann som jobbet med utallige manus i 30-40 å r, syntes jeg det var et lott kompliment. Jeg tror jeg sluttet i tide. Bjørg Vik har blitt nominert til Nordisk rå ds litteraturpris tre ganger. -Jeg vet at jeg var ganske nær ved å få den for «En hå ndfull lengsel», men slik gikk det ikke. Boken ikk hun

Kritikerprisen for i 1979. I tillegg har hun få tt Aschehougprisen, Doblougsprisen, Amalie Skram-prisen, Ibsenprisen og en rekke andre utmerkelser. -For meg selv er trilogien om Elsie Lund (Små nøkler, store rom, 1988, Poplene på St. Hanshaugen 1991, Elsie Lund, 1994) kanskje det jeg er mest fornøyd med. Jeg liker tanken på at den blir stå ende. Historien om Elsie var noe jeg visste lå der i mange å r. Den trengte bare modningstid og distanse. Jeg skrev den på riktig tidspunkt. -Det er viktig å fange barndommens fugler før de lyr for langt bort, sier Bjørg Vik, og kikker ut mot karpedammen.

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 23


«Hold kjeft og vær deilig!»

D

et er 40 å r siden feministbladet ”Sirene” kom ut for første gang. En av initiativtakerne var forfatter Bjørg Vik fra Porsgrunn.

Parolen var tydelig: ”Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykket, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre.” Egen kvinnepolitikk? Magasinet ”Sirene” så dagens lys 31. august 1973. Utgiver var Cappelen Damm og bladet skulle utfordre den tradisjonelle pressen og de kulørte ukebladene. I det første nummeret inner vi skuespiller Liv Ullmann på coveret med tittelen ”Den undertrykte Liv Ullmann”, mens Berit As stiller spørsmå l om vi trenger en egen kvinnepolitikk. Redaksjonen bestod blant annet av Astrid Brekken, Gøril Strømholm, Sissel Biong Kari Rolfsen, Bitten Modal, IdaLou Larsen og Bjørg Vik. Kvinnefrigjøring Bladet ikk mye oppmerksomhet og de første numrene solgte i 30.000 eksemplarer hver. ”Sirene” inneholdt skarpe ledere, noveller, intervjuer med blant annet Ketil Bjørnstad, Vibeke Løkkeberg og Liv Finstad og ga et avgjørende støt til

24 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

likestilling og kvinnefrigjøringen det neste tiå ret. ”Sirene” tok blant annet for seg kvinnens seksualitet, omskjæring og tvangssterilisering og fagbevegelsens historie sett med kvinneblikk. Opprør og kjærlighet I 1980 kom den danske forfatteren Vita Andersen kom ut med samlingen ”Hold kjeft og vær deilig”. Dette er kvinnelitteratur det gnistrer av, skrev Espen Haavardsholm i Klassekampen. Andersen er en av lere forfattere som tok opp temaer som opprør, livskraft og ønsket om kjærlighet. Mannfolkprat ”Sirene” hadde også en fast spalte viet en samtale mellom menn. I ”Mannfolkprat” ble det snakket om bå de sex, stå pikk og sjalusi og samliv. - Vi var jo litt sinna på den tiden der, men det var gøy også . «Sirene» gikk så det suste og ble en kjempesuksess, sier Bjørg Vik i portrettet ”Drømmen om frihet”. Cappelen Akademisk er godt i gang med en bok om feministbladet, skrevet av Gøril Strømholm og Birgitte Kjos Fonn. Tekst og foto: Astrid Borchgrevink Lund


Ikke redd for å gjenta seg selv

Det å repetere er et nøkkelord for dramatiker og komponist Fredrik Brattberg. Tekst/foto: Astrid Borchgrevink Lund - Betydningen av hva som blir sagt, er avhengig av selve gjentakelsen og hvordan den blir sagt eller skrevet. Det å bruke repetisjonen som et virkemiddel og fylle det med nytt innhold, er noe av det jeg forsøker å få til, forklarte Brattberg i samtale med kultursjef Gina Winje i kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn. Dramatikkens Hus Brattberg har få tt Telemark Fylkeskommunes kunststipend for 2014. Han ikk Ibsenprisen i 2012 for stykket ”Tilbakekomstene” og stykkene er oppført i inn- og utland. Han er oversatt til seks språ k og har nyig utgitt lere av sine skuespill i bokform.

Samtalen mellom kultursjefen og dramatikeren tok for seg komposisjon bå de i tekst og musikk og Brattberg viste eksempler fra Harald Sæveruds pianostykker. - Ved å bruke repetisjon kan man skape en nesten klaustrofobisk følelse. Noe jeg mener man kan oppleve med stykket ”Monsemann”, sa Brattberg som også nå er tilknyttet Dramatikkens Hus. Gina Winje leste utdrag fra stykket ”Monsemann” sammen med Brattberg. Begge uttrykte et ønske om å skape et rom for høytlesning av nye tekster. Mer høytlesning - Det er tradisjon for dette i en rekke land, blant annet i Tyskland. Det vil jeg ta med meg videre og gjøre noe med, sa Winje. - Høytlesning med publikum i salen er en effektiv må te å få frem teksten. Da få r man også testet ut stoffet og få r rask respons, mente Porsgrunnsdramatikeren.»

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 25


S

Stemmerett Marie Høegh

Kuleste lesba i by’n Tekst: Per Erik andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

S

temmeretten kom også til Bamble. Kultursjef Torodd Eriksen har løftet frem Langesunds mest markante fotograf og kvinnesakskvinne, Marie Høeg. I forbindelse med stemmerettjubileet laget den lille byen ved Skagerak-kysten en konferanse i Høegs ånd og med utstilling av fotografens private, provoserende lesbe-bilder. Marie Høeg ble født i Langesund i 1866, og ble en av pionerene i kampen om stemmerett og likeverd for kvinner i samfunnet. Hun dro til Finland og tok utdannelse som fotograf. Ved forrige å rhundreskifte ble fotografering sett på som en in og ufarlig syssel for kvinner. Over 100 kvinnelige fotografer var registrert i 1900 - kvinner hadde jo tross alt en viss form for estetisk sans. I Finland traff Marie Høeg den fem å r yngre Bolette Berg. De lyttet sammen, reiste til Horten og startet fotografforretning og en opprørende kamp for kvinners rettigheter da hun i mars 1896 grunnla landets første diskusjonsforening for kvinner, noe som naturlig nok var provoserende for byens mannlige borgerskap. For å ufarliggjøre foreningen mot dette presset, føyde Høeg til ‘selskabelig’ i navnet slik at foreningen etter hvert ble hetende Den Selskabelige Diskussionsforening, Foreningen innes fortsatt og dens opprinnelige ide var å forberede kvinner på å delta i politiske diskusjoner nå r de ikk stemmerett.

Marie Høeg samarbeidet tett med Landskvinnestemmerettforeningen i hovedstaden, grunnlagt av Gina Krog og Frederikke Marie Qvam. Marie Høeg-konferansen i Langesund samlet kvinnelige grü ndere og feminister til foredrag, vandring i Høegs barndomsstrøk, fotoutstilling og konsert. På 1970-tallet ble det funnet en kasse merket ‘privat’ med fotogra ier hvor Marie og Bolette lekte med kjønn, identitet og kjønnsroller. Fotogra iene ble ivaretatt av Preus fotomusem, og stå r nå utstilt i Wrightegaarden i Langesund. Marie og Bolette kledde seg ut som menn, røykte og drakk på bildene, og på et av motivene ser vi en søt Marie Høeg iført en pels som datidens polfarere og heler benyttet på sine iseventyr og annektering av land. Marie Høeg utkledd som mann. Hun og Bolette Berg lekte med og utfordret kjønnsrollene. Kultursjef Eriksen mannet seg opp i kvinneklær og stilte på fotoshoot før konferansen. «Bare her i kommunen har vi en rekke rå damer innenfor mange fagfelt som fortjener å bli lagt merke til», sier kultursjefen. «Kvinnekampen på gå r fortsatt.»

Kultursjef i Bamble takker Langesund Damekor for deres teatertableu om Marie Høeg. Manus og regi: Vivi Sævik 26 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 26


LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 27


Brevet til Marie H. Kjære Marie H. Aldri før har jeg sett et fotogra i som har appellert mer til mitt indre. Det innehar en vovet kraft og samtidig en humoristisk stemning jeg ikke har sett make til. Jeg husker hvordan du allerede som pike var den raskeste på sparkstøtting ned stien mot Steinvika, guttene fryktet deg allerede da. Med deres bilder gjør du og din venninde Bolette Berg et deilig og alvorlig pek mot borgerskapet. Det hviskes om deg på konditoriet titt og ofte, men jeg synes dine motiver er storartede. Langesund er vakker på denne tiden, den første sneen ligger som drysset over furutrærne på Langøya og lyset er lavt og koboltblå tt. Jeg har latt meg høre at dere har startet en diskusjonsforening der borte i Horten. Jeg vil gjerne prøve det samme her hjemme. Selv noen av fruene er skeptiske, men vi er allerede mange som mener at menn og kvinners meninger og stemmer burde være stilt side om side. Det var tannlegefruen som overga meg skriftet med deler av din tale ved stiftelsen av "Den selskabelige Diskusjonsforening" i Horten. Du skriver. «I en tid som vå r, da kvinner likeså vel som menn må delta i kampen for tilværelsen, føler man trang til meningsutveksling om de forskjellige spørsmå l som er oppe i tiden. På et lite sted hvor interessene ofte er få og delte, og livsanskuelsene kanskje litt gammeldagse, føler man seg så alene og bortgjemt. Alle frihetstanker og all virkelyst som man eide i større og friere forhold, blir liksom avstumpet og dette føler kvinnene mer enn menn, som oppdras med det for øye å få en selvstendig stilling.» Det er helt sant det du sier. Kvinner må være med i diskusjoner om tidens spørsmå l, særlig om dem som angå r kvinnens egen stilling. Det hadde gitt oss stor glede om du kunne delta på et slikt møte også her. Fotogra iet av dere selv, røkende i bå t er aldeles fornøyelig. Klokkeren rev det fra oss, ildrød av sinne, da vi diskuterte bildet på gjestegiveriet forrige uke. Vi røkte mer og lo lenge. Ser frem til snarlig svar. Alt vel så lenge til deg og din Bolette. Din Hengivne Viola S.


E

Erindringer Tegneseriehelter

Jesus & Apache

30 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014


Tekst: Per Erik Buchanan Andersen

J

eg trodde på Gud og Jesus i en drøy uke eller så før jeg igjen var en tviler. Det var juni og jeg fylte straks sju. Fortennene manglet. De forsvant da jeg dukket og traff en grensebolt da Morten siktet på meg med sprettert. Knuste brillene gjorde jeg også , men det gjorde jeg hver uke. Jeg lå i sengen med hester på pysjen, trente på å si ’R’ slik logopeden hadde vist meg, og ba til gud: “Gud, vær så snill, la det være en apache-sykkel. Jeg skal være så snill jeg bare kan, og ja, det var jeg som stjal de bananene fra skapet som mamma ble så sinna for. Det var ikke Line, det var meg. Jeg ber om unnskylding for det, jeg skal si i fra om det i morra, men være så snill, kjære gud, la det være en Apache, jeg ønsker meg så veldig det. Amen.” Og så var det det. Apachesykkel, Rød 15-ramme med sort sal og chopper-styre. Jeg falt på mine knær og takket. Tusen takk Gud, tusen takk Jesus. Tusen takk mamma og pappa. Jeg foldet hendene og løftet dem mot himmelen. Jeg ble kristen. Men det er snedig med grå dighet, den tar seg til rette. Den kvelden ba jeg om at Lena med det lange hå ret skulle gå forbi huset neste dag. Jeg ventet på henne før skolen, men hun kom ikke., uten Det uten at jeg mistet troen på Jesus av den grunn. . Kanskje han ikke hadde sett bønnen, eller hørt den, kanskje hadde han vært opptatt med å spise middag akkurat da og så hadde den ramlet vekk, bak sofaen eller noe; man kan ikke ønske seg alt her i livet. Dette var før veiene på byggefeltet ble asfaltert, og jeg kunne ikke få nok av lyden av små stein som knitret mot sykkeldekket. Det lå t så tøft nå r jeg skleiet. Spruten sto. Jeg var indianer. Skred av sykkelen som om den var en hest. Satte støtta høytidelig ned og snakket til den, klappet den på salen. Det var Tordensky. Jeg var Sølvpilen. Endelig. Jeg var Kiowaenes høvding.

benet til en cowboy, og på side jorten satt hun bakbundet med brune lå r. Hun kikket på meg og sa i snakkeboblen sin: “Jeg frykter ingenting”. En varm følelse spredte seg i magen. Jeg hang plastposen med den oransje S’en på styret med de sorte hå ndtakene. Oppover bakken lå t det så int da eikene traff papplappen med treklyper. Alt var int nå , men i passet på toppen av bakken truet mørke skyer. Det var et perfekt sted for overfall. Banden fra Uksodden, Per og Roar, sto og sparket i grusen utenfor Moen. De var tre å r eldre enn meg og hadde olajakker. Jeg ordnet litt på bukseselene og brillene med den ene hå nda. «Det er nå Jesus,» tenkte Jeg. «Det er nå .» Jeg trakk pusten, strammet om styret og passerte streken de hadde laget i veien. Det gikk då rlig. Jesus hadde kanskje dratt på ferie til syden, eller hjalp noen i Afrika. Jeg hadde vel en slags forstå else for det, men gikk likevel over i de tvilendes rekker den ettermiddagen. De banket meg opp. De dyttet og sparket og slo til jeg snørret og grå t, og så trå kket Per på brillene mine. Igjen. Det var ikke så ille med verken meg eller brillene, dette hadde jeg vært gjennom før, men da Roar stakk en kniv i salen og dekket og skrapte i det ine mønsteret på rammen klikket det. De skadet Tordensky! Jeg beit. Jeg beit så hardt at det blødde fra hå nda til Per. Og jeg sparket. Sparket i leggen til Roar så han haltet da han sprang. Vi slepte oss tilbake til leiren sykkelen og jeg. Vi var så ret og jeg ønsket bå de Per og Roar til de evige jaktmarker. De skulle hatt seg en trøkk seksten begge to. Jeg ba aldri Jesus om unnskyldning for tankene, jeg gadd ikke. Gjemte sykkelen under verandaen, i supermannhulen. Dette torde jeg ikke si. De banket meg aldri mer. De geipet og skulte og jeg torde ikke skleie på dem slik jeg hadde lyst, men de gjorde meg ingenting, de holdt seg på avstand. Jeg kikket en annen vei med skjeløyde øyne bak nye glass. Ble varm i kroppen av tanken på Må nestrå le med den mørkerøde indianerkjolen og de brune lå rene. Jeg syklet som en stolt indianer, hilste til Lena og skleiet. Jesus kunne dra til Mallorca om han ville.

jeg frykter ingenting Jeg fryktet ingenting. På samvirkelaget var det nyeste bladet kommet. ’Banden fra Pagosa Springs’. Tre hå ndvarme kronestykker og en femtiøre på disken. Joda. Må nestrå le var der. Hun spjelket 32 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 31


K

Kronikk

Kunsten å skrøne Mitt liv har vært for jævli’ …Kanskje blir jeg så gammel at jeg blir helt snill igjen.

I utkanten av utkanten

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

(HISTORIEFORTELLER: Forfatteren Arthur Omre bodde på Moldhaugen i Porsgrunn, romandebuterte med ”Smuglere” og var samtidig dømt for bå de smugling og bedrageri.)

32 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 35


Arthur Omre (1887 - 1967) Forfatter. Drev med illegal brennevinssmugling på 1920og 30-tallet. Etter halvannet å r i fengsel debuterte hani 1935 med romanen Smuglere.

D

et handler om krydder. Ja, i tilværelsen. Det å pynte på , trekke fra, fortelle gode historier som ikke nødvendigvis er sanne. Det er ikke å ljuge akkurat, men noen ganger blir man ett med sin egen, knakende gode fortelling. Lever seg inn i rollen, så å si. Noen gjør det. Ser de en ilm kan de lett gå inn i helterollen og la den bli der lere timer etter at kinoforestillingen er ferdig. Eller hvorfor ikke late som om man er Ernest Hemingway, Elvis med sin sorte skinndress eller en røver med sans for smugling. Arthur Omre gjorde det. Nå hadde ikke han latt seg inspirerende av en ilm, akkurat. Omre som opprinnelig het Antonisen, hadde mange yrker, men kjempegjeld førte ham inn i smuglertilværelsen og ulovlig import av sprit. Han tjente grovt, men ble da også tatt for smugling, angrep på politiet og bedrageri. Noen ganger ble det fengsel, andre ganger slapp han unna. Da han satt inne for smugling på botsen på trettitallet, skrønte han seg helt inn til politimesterens kontor. Fortalte at han hadde opplysninger dersom han ikk kortere straff. Fikk kaffe og delte en pipe. Hele politistyrken på Østlandet lå i to døgn på land og vann utenfor Horten og ventet på smuglerlast. Omre og politisjefen satt side om side i skjul i regneværet. Lasten kom aldri. Samtidig hadde Omre arrangert et parti med titusener liter sprit fra Sverige til Drøbak. Han ble ikke tatt.

Tekst: Astrid Borchgrevink Lund

Vi lar oss fascinere av historier, og de bør gjerne være litt på kanten, spektakulære eller med et snev av frykt. Det er forresten ekstra trygt å lese om så nt nå r man kan sitte i sofakroken og la seg rive med av spenning og samtidig nippe til en pjolter som minner om korall. Og vil vi lære Omre å kjenne, er det nok av romaner og noveller å studere. I ”En magisk koffert” skriver han om kampen for tilværelsen i New York. Det er beinhard jobbjakt og terningspill i butikkene. Det fører til at hovedpersonen bå de blir en skinnkoffert rikere og sigarselger. Nå r Omre senere forteller om sitt opphold i Amerika, legger han ikke skjul på hvordan han solgte banale historier til avisen ”New York Herald” og ikk 20 dollar i betaling. Jeg vet ikke om jeg tror helt på forfatteren der. Jeg tror han solgte sigarer. En ting er å tro på historiene vi få r servert. Det kan være underholdende nok. En annen ting er å fortelle dem. Det kan være en sann fornøyelse. Jeg tror Omre humret en del over nettopp det. Som en hilsen i debutromanen, skrev han følgende til min far ”… med hilsen fra Smugleren og fra Arthur Omre”. Noen ganger er det umulig å skille hva som er hva.

Så nt blir det bøker av. Omre hadde alltid likt å skrive, men romandebuterte først som 48-å ring med ”Smuglere” i 1935 og ”Flukten” å ret etter. Hva var det som gjorde at gutten fra Nevlunghavn som senere giftet seg med porsgrunnsjenta Ruth Evensen og lyttet til byen, valgte å skrive røverhistorier som viste seg å inneholde en stor dose sannhet. Forfatteren ble engang oppfordret til å skrive sine memoarer, men la det bort. ”Mitt liv har vært for jævlig”…”Kanskje blir jeg så gammel at jeg blir helt snill igjen. Men aldri så dumsnill at jeg gir ut min egen selvbiogra i. Den romanen ville bli for beveget”, var svaret hans.

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 33


L

Litteratur Bokbad

Det var verdt det

Helga Flatlands bøker har gjort inntrykk på leserne, men deres egne historier har også berørt henne. Kulturhusets første bokbad foregikk med forfatter Helga Flatland fra Telemark. Hun fortalte om sin siste roman «Det innes ingen helhet.» Bokbadet skjedde i Ælvespeilet i Porsgrunn i september.

- Nei, personene skriver jeg frem fra mitt eget hode og setter sammen inntrykk. Det er ingen som kan kjenne seg direkte igjen i bøkene mine, selv om romanene tar opp aktuelle temaer som bå de Afghanistan og det allmenngyldige som sorg, angst og forsoning, mener Flatland som blir regnet blant de fremste av unge, norske fremadstormende forfattere.

Tekst/foto: Astrid Borchgrevink Lund ”Det innes ingen helhet” er en roman om forsoning, om veien videre etter en katastrofe og en stor sorg. Triologien startet med de tre kameratene Tarjei, Kristian og Trygve som blir drept av en veibombe i Afghanistan,”Bli hvis du kan, reis hvis du må ”, fulgt opp av boka ”Alle vil hjem, ingen vil tilbake”, som tar for seg konsekvensene nå r noe så dramatisk skjer. Flatland er opptatt av hva som skjer med bygda, men ikke minst med legen Ragnhild og Tarjeis mor Karin. ”Det innes ingen helhet” tar for seg sorg, men også det som skjer nå r den verste sorgen gå r over. - Da slå r blant annet den då rlige samvittigheten inn. Den kan være vel så vanskelig å takle, forklarte Flatland foran en fullsatt sal som ikk høre utdrag fra boka. Bokbadet var i regi av Litteraturgarasjen med Per Erik Andersen som intervjuer. Ingen fra hjembygda Det er ikke lystige bøker du skriver. Er du så alvorlig? - Jeg føler ikke at disse bøkene er så dystre. Grunntemaet er trist, men mye i disse karakterene er også lette. - Er dette personer som innes i hjembygda di, Flatdal? 34 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

Rørende historier Boka kommer gjentatte ganger tilbake til en kronikk i Aftenposten. Den inneholder et fotogra i der de tre drepte kameratene er avbildet og tittelen er. ”Var det verdt det?”. Etter tre bøker, var det verdt det, det å skrive disse bøkene, spør Andersen? - Ja, helt klart. Alle menneskene jeg har møtt og de mange rørende historiene jeg har blitt fortalt – ja, det var absolutt verdt det, svarer Helga Flatland som tviler på om det blir en jerde roman om Ragnhild, Karin og de andre i den vesle bygda. Livskvalitet Bokbadet foregikk i forbindelse med Porsgrunnskonferansen. Konferansens må l er å fremme fagutviklingen innenfor kultur og psykisk helse er fokuset er livskvalitet i et brukerperspektiv. Det er første gang konferansen arrangerer bokbad. Bak konferansen stå r Porsgrunn distriktspsykiatriske Senter, Høgskolen i Telemark og Porsgrunn kommune


S

Sult Tretti dager uten mat

Fyll & forfall

Foto: Astrid Borchgrevink Lund

P

å vei hjem fra kirkegården møter ingen av de forbipasserende blikket mitt. Mennesker jeg før har hilst på ser en annen vei, og langt der fremme krysser en god venn gaten og går over til fortauet på andre siden. Er det ingen som ser meg? Det har blitt september, hverken sommeren eller sulten vil slippe taket. De gnager som to motpoler i meg, og i nullpunktet midt mellom dem føler jeg meg syndig og liten. Det er lenge siden jeg har skrevet og det lille jeg få r til vil ikke avisene ha. Sist gang var en kronikk under pseudonym i mai, «Eliten og symbolenes betydning.» Jeg vil tenke store og

Tekst: Per Erik B. Andersen

klare tanker, men de renner stadig ned i mørke sluk jeg ikke vil kjenne til. Jeg få r ikke lenger noe ned på papiret. Solen og matmangelen har gjort at jeg drømmer urolig om nettene, om glatte, nakne kvinner med vinger og slangekropper. Nede i sentrum deles det ut blå karameller og røde roser fra partiboder i alle farger. Jeg svinger utenom. Alt jeg har av midler er en tikrones-seddel fra 1942. Ti kroner guld stå r det på fremsiden. Den som bare hadde en moderne slant til en bolle eller en biff. LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 35


De siste ukene har jeg holdt meg mye på kirkegå rden. Et annerledes tonefall, eller bare en armbevegelse hos mennesker jeg ikke engang snakker med, kan gi meg støt like inn til det innerste av mine nervetrå der. Kirkegå rden er stille. Gravstøttene nekter meg ingenting. Gamle syndere ligger begravd på rekke og rad med siste hilsener risset inn i skrå steiner. Under bjørketreet har det vokst frem en klynge luesopp på en grav uten navn. Et rustbrunt krusi iks er det eneste som viser at noen er bevart her. På mine spaserturer har jeg tenkt at her ligger en prestefrue som døde i skam. Hun bedro mannen sin med en møllersønn og ikk en grav uten navn. Finnes det en grønn knapp man kan trykke på for at liv skal gjenoppstå ? Jeg har bestemt meg for å prøve luesoppen, det er lenge siden jeg har følt noe annet enn sultens bedøvende rus. I uker har jeg fulgt med soppene, ventet på at de skal bli klare, og nå gå r jeg nedover Sverres gate med en fullmoden, rød sopp i jakkelommen, og føler folks skuling i ryggen. Hvorfor disse mistenksomme øyne overalt; jeg har da aldri røvet en bank, overfalt kvinner eller slå tt i hjel. Små byblikket har jeg kjent lenge. Jeg hvisket engang til min kjære da vi elsket at jeg skulle ta henne opp og vekk fra dette lille stedet, sende henne på en reise gjennom Europa med kroppen min. Jage Pantheons kuppel og Da Vincis fresker inn i henne. Franske tå rn, sveitsiske alper. Sende henne på en elv gjennom kontinentet og la henne ende fornøyd og hvilende på varm strand i Grekenland. Hun bare lo.

bakverk her. Jeg ville bare kikke innom. Fabelaktige boller.» Jeg tar i hå ndtaket og det plinger gammeldags i døren. Ute på gaten ser jeg til begge sider, hilser fort på fru Karoliussen før jeg snur og gå r inn igjen. «Du skjønner - jeg har et stort selskap på gang,» sier jeg fra døren og bort til ekspeditrisen. «Bak mer boller. Neste uke kommer jeg innom og bestiller to hundre stykker. Neste uke. To hundre. Minst.» Jeg gå r nedover mot Minneparken, ikler i lommen og inner frem luesoppen. Duften av kanelboller sitter fortsatt i nesen. Jeg tar en stor bit og svelger. «Nå kan dere skule og spise så mange karameller dere bare vil,» sier jeg lavt til meg selv og tar en bit til.

Det plystrer i lommen, jeg henter opp mobilen. Banken har sendt en sms om saldoen, sikkert bare for gni det inn at kontoen fortsatt er tom. Jeg ser min venn festivaldirektøren skrå tilbake over gaten med retning mot meg meg i det jeg stikker hå nden i lommen. Uten å tenke meg om, vender jeg brå tt mot venstre og nærmest lykter inn i et konditori bare noen meter bortenfor. Fatene på disken bugner. Solskinnsboller med sukker, kanel og melis, nystekte hveteboller, fyrstekake og skolebrød med vaniljekrem og kokos. Jeg bøyer meg over varene og kjenner sulten som en kvalme gjennom den deilige bakverksduften Jeg registrerer at min gamle venn passerer utenfor butikkvinduet. «Er det noe som kan friste?» Ekspeditrisen er rund og blid med store briller. «Absolutt, men nei takk. Jeg har hørt at dere har så lott 36 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

Louis Moe - Flusvamp


Bakgrunnsfakta P. E. Andersen tester litteraturens myter. I utforskingen av Knut Hamsuns «Sult» gjelder disse reglene: 1. Jeg har ingen penger å bruke på mat. 2. Jeg kan bruke det jeg har i skuffer og skap, men ikke gjøre ekstra innkjøp på forhånd. 3. Jeg kan yte små tjenester og å få betalt i et måltid eller en brødblings. 4. Veldedighet må uansett ikke forekomme.

Det tar noen sekunder før jeg forstå r meldingen fra banken på mobilen. Totusen kroner. Saldoen har stå tt på kr 3,75 i mange uker, men nå har den blitt fylt på med to tusen kroner gull. Dæven salte. Jeg gå r rundt minnesmonumentet to ganger i den knitrende grusen mens jeg leser tekstmeldingen igjen og igjen. Jeg er bønnhørt, benå det og bemidlet. Det må være kronikken. Det må være symbolenes betydning. Jeg har gjenoppstå tt. Jeg har penger. Jeg strener over parkeringsplassen og inn i restauranten på hjørnet. Bestiller et glass vin før jeg hilser på noen. Kvalmen øker, det svir et sted i magen, men den hvite vinen renner som solstrå ler om kvelden nedover strupen. I andre enden av lokalet sitter folk jeg kjenner. Den svenske, iloso iske skuespilleren og regissøren, den vakre redaktøren jeg har delt mange nattetimer med, festivaldirektøren, kultursjefen og et par andre. Jeg tømmer glasset, vurderer å bestille mat. Det kan vente til kvalmen er døyvet. «En laske,» smiler jeg til innehaveren, og setter meg til bordet med eliten. Alkoholen legger et tå kete, blå lig skjær over de neste timene. Flere lasker bestilles. Jeg hvisker ord i redaktørens øre. Hun lukter nybakt. Regissøren forteller om en mytisk drøm han hadde og festivaldirektøren snakker om friheten ved å kjøre tvers gjennom Amerika. Jeg har alltid likt ham og sier det til ham. «Likeså ,» sier han og smiler av min stigende beruselse. «I form i kveld?» Visst er jeg i form, kan ikke huske sist jeg følte meg så levende. Bordet fylles opp av nye glass og nye mennesker. Jeg reiser meg og presenterer meg som Gustav Eiffel. Det er likevel noe skrå tt over alle sammen. Jeg ser jesene deres, men stemmene er ikke synkronisert med leppebevegelsene. Jeg hører dem med en slags avstand, som i et ekko. Jeg få r tanker til en syndig bok i hodet. En voldsom følelse av godhet og velvilje bølger gjennom meg. Jeg elsker disse menneskene. Jeg vil gi dem kyss og roser og karameller alle sammen.

av blikk, store armbevegelser og stemmer uten lyd. Ut av det seige mørket inner jeg meg til slutt stå ende ved disken, mens jeg forsøker å treffe bankterminalen med kortet. To tusen to hundre og femti viser skjermen. Kroppen bikker frem og tilbake. Festivaldirektøren klapper meg hyggelig på skulderen og sier "vi ses." Jeg må knipe med det ene øyet for å se beløpet. To tusen to hundre og femti. Peke ingeren trykker 500 i driks, deretter på den grønne knappen. Utenfor tar redaktøren hå nden min. Jeg må støtte meg mot murveggen. Vil si noe vakkert til disse blå øynene. «Kanelbolle,» klarer jeg så vidt å mumle før en hel verdensdel velter ut av munnen min. Sikkel, Tyskland og Italia renner brunt nedover skjørtet hennes. De siste ukene har jeg holdt meg mest på kirkegården. Et annerledes tonefall, eller bare en armbevegelse hos mennesker jeg ikke engang snakker med kan gi meg støt like til det innerste av mine nerver. Under bjørketreet står et rustbrunt jernkrusi iks litt på skrå. Bladene har begynt å falle. I lommen har jeg en gammel tikroneseddel. Jeg skal ingen steder. Les mer om Sult-prosjektet på litteraturgarasjen.no

«La oss smake på hele Europa», roper jeg, velter et glass og legger en hå nd på redaktørens lå r. Innehaveren er vennlig og innvilger meg mer enn jeg har godt av. Norsk akevitt, dansk snaps, skotsk whisky, engelsk Old Tom, hollandsk curaçao, fransk konjakk, russisk vodka, italiensk Certosa. Alt lyter som i en sort, virvlende, malstrøm

Alt jeg har - ti kroner guld

LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 37


L

Litteratur Bokanmeldelse

Helga har skapt en helhet Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

D

ette er en av de bærende setningene i Helga Flatlands nyeste roman «Det innes ingen helhet.» Flatland har gjennom tre bøker undersøkt tap, sorg, forsoning, menneskelige reaksjoner og relasjoner i livets tunge faser. Hun tør å gå forbi de og belyse mer enn de opplagte og synlige sidene ved det vanskelige i å være menneske og medmenneske. «De to første bøkene «Bli hvis du kan, reis hvis du må » fra 2010 og «Alle vil hjem, ingen vil tilbake» fra 2011, handler om de tre kameratene, Tarjei, Kristian og Trygve som blir drept av en veibombe i Afghanistan og hvordan denne katastrofen på virker familie og venner i den lille bygda. I «Det innes ingen helhet» har Flatland beveget seg noe bort fra det politiske aspektet, og undersøker hva som skjer i oss nå r sorgen til slutt slipper noe av taket, og livet må fylles med noe annet. Flatlands sterke side er beskrivelsen av de mange fasetter som innes i følelser som tap, sorg og forsoning. Hun tør å undersøke og vise også baksider av disse følelsene. Hvordan man kan være sjalu og rasende for at ofre tar for mye plass, hvordan det å gi omsorg og forstå else for andre samtidig kan være en må te å fylle tomrom i eget liv. Bøkene er bygd opp rundt ulike fortellerstemmer og kjernescener. I «Det innes ingen helhet» er det kommunelegen Ragnhild, Tarjeis foreldre, Karin og Hallvard og den jerde kameraten Bjørn som portretteres. Ragnhild har den bærende fortellerstemmen i denne boken. Som lege i den lille bygda som har stå tt i sentrum for all sorgen i lere å r. Nå som livet begynner å bevege seg videre, føler Ragnhild et tomrom og et slags savn etter andres lidelse og sorg som hun har fylt livet med etter katastrofen. Likevel er det portrettene av Tarjeis foreldre, Karin og Hallvard som gjør sterkest inntrykk i denne boken. Helga Flatland har en ilmatisk komposisjon i sine bøker. Hun bruker utvalgte scener og tidspunkter som hun belyser fra forskjellige personers vinkel. Noen ganger viser hun oss den motsatte siden av saken, andre ganger 38 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

litt på skrå , omtrent som en ilmscene blir skutt fra forskjellige vinkler. Dette er et virkemiddel som er brukt av forfattere før, men selv om settingen er jordnær og temaene alvorlige, ser man frisk smartness og digital ungdommelighet i Flatlands romankomposisjon. «Det innes ingen helhet» er en verdig avslutning i triologien om Tarjei, Kristian og Trygve og følgene av bombekatastrofen. Det er ingen roman hvor det bygges opp til klimaks eller hvor mye stå r på spill. Boken stå r ikke barrikadene, den byr seg ikke frem. Den er lavmælt, men likevel en insisterende ærlig roman om fasettene i alvorlige sider ved livet. Det er en stille bok som vokser og griper stadig dypere etter hvert som Flatland maler frem troverdige bilder av sammensatte mennesker. Det innes ingen helhet Helga Flatland Aschehoug 2013 220 sider


L

Litteratur Bokanmeldelse

Hyper-Vera

Tekst: Per Erik Buchanan Andersen Foto: Astrid Borchgrevink Lund

S

tarten på «Hyperpubertet» er et fyrverksbatteri av en ungdomsbok. Absurde scener og episoder fyker og freser mot leseren som raketter i alskens farger. Tretten å r gamle Camilla, bokens hovedperson, blir på en skoletur truffet av et mystisk strå leblink som gjør at hun kommer i en ekstrem og ukontrollerbar pubertet. Kviser blir selvlysende, mensen lommer, puppene oppfører seg som ukontrollerbare gutte-ereksjoner, de vokser seg gigastore på sekunder nå r de er i kontakt med alt som er varmt, og krymper igjen nå r de få r kaldt vann på seg. Boken er rett og slett kul, den gir assosiasjoner til en crossover av fantasiverdenen i Roald Dahls Charlie og sjokoladefabrikken og den smarte, pinlighumoren i Klaus Hagerups bøker om Markus. Det er in å skrive barne- og ungdomsbøker for tiden, selv for etablerte skjønnlitterære forfattere. Man skal liksom ha en barne- eller ungdomsgreie på si - og kvaliteten varierer. Det er vanskelig å skrive en god ungdomsbok, tenå ringer lar seg ikke lure så lett. Språ ket skal være tilgjengelig og autentisk, altså ekte. Mange forfattere som skriver elegante voksenromaner er elendig på ungdomssprå k. Det holder ikke å hive på noen kjip og døll og ‘ass og kult og så blir språ ket akkurat det; kult. Niks (som absolutt er gå tt ut på dato i ungdomssjargongen). Tenå ringssprå ket utvikler seg kontinuerlig, det er ørsmå nyanser som avgjør om man blir de inert som med eller ikke.

gjeng- og lokkmentalitet. Camillas venninner smug ilmer hennes pinlige hyperpubertet, legger ut på youtube og lager blogg for å selv å bli berømte uten å bry seg særlig om hvordan Camilla har det, ekte realitystil. Bokas andre del er mer re lekterende over foreldre og voksenpersoner som ikke skjønner illa og som bruker ungene til å oppnå posisjoner de aldri klarte selv. Også denne delen er skrevet med en varme som gjør at boka ikke vipper over til å bli belærende eller moralistisk. Helst skulle jeg ønsket meg at boken bare fortsatte fra fyrverkeristarten og eskalerte med lere absurde og ville episoder, men «Hyperpubertet» er en in og lur bok. Anbefales, spesielt for voksne. Den vil gi deg lyst til å gi ungene dine en klem, og få r deg kanskje for en hyperkort stund til å føle deg ørlite kulere. Hyperpubertet Vera Micaelsen Aschehoug forlag 2013 205 sider

Vera Micaelsen har teft for hva ungdom liker. «Hyperpubertet» er hennes sjette bok, av tidligere utgivelser nevnes spesielt «På må nen spiser de kameler» fra 2005 og «Kua som falt ned fra himmelen» fra 2009. Micaelsen er nesten ekspert til å være tenå ring i hodet. I tillegg til at hun er god til å holde seg unna klisje-sekken, er språ ket troverdig. Det er til tider som å høre sin egen tenå ringsdatter diskutere med venninner på jenterommet. «Hyperpubertet» har unge tenå ringers synsvinkel perspektiv, det er berg-og-dalbane-humør, naivitet, drøssevis av kriser og dramatikk. Det er stereotypiske voksen igurer, teite, grå dige, selvopptatte og snille – og det funker. Alt dette er bra, men der Vera er best er nå r hun skildrer hvor grusomme tenå ringer kan være mot hverandre og hvor så r ungdomstiden er. Bruk av hersketeknikker, posisjonering, LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 39


Helst vil han bare dø, -eller skrive dikt

40 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014


L

Litteratur Bokanmeldelse

Finn Feilen

Tor Ærling Naas Musiker og tegneserieskaper fra Porsgrunn. Stå r bak tegneseriene : Hjertemosaikk 2003 Ser du meg nå 2006 Jeg, Tor ærlig - 2010 Ape jes, 2012 Femti ord for regn 2013

Finn Feilen er krimforfatter og avdanket etterforsker. Han er mislykket. Han holder ikke tritt lenger. Han er lei hele greia som heter livet. Helst vil han bare dø. Og gi ut en diktsamling. Tekst: Per Erik B. Andersen

D

et innes ikke mange norske tegneserieromaner. Nylig ga forfatterpseudonymet Tor Ærlig ut boken «Femti ord for regn», med melankolske og kule undertoner – en melankulsk og resignert samtidsroman. Hovedpersonen, Finn Feilen er snart seksti å r, en tidligere etterforsker som på eldre, ensomme og avdankede dager har skrevet krimbøker nesten ingen leser. Atteogførti bøker har det blitt uten at berømmelsen eller salgstallene har tatt av. Alle bøkene har titler som inneholder ordet ‘død, fordi Feilens forlegger mer død selger. «Død uten adresse», «Døden ringer alltid tre ganger», «Døden gå r i terapi», «For døden er vi alle lik,» er noen av minstselgerne til Finn Feilen. Bøker med død i tittelen selger ikke likevel, folk vil ha krimhypere som Bo Hesbøl som akkurat har gitt ut «Granateple». En bok som gjør Feilen enda mer deprimert. Han er lei, av livet av seg selv, han føler seg allerede død, og aller helst vil han kutte ut krimbøkene og gi ut en diktsamling; «Femti ord for regn.» Tor Ærlig, eller Tor Erling Naas har tegnet og skrevet romanen med en strek i melankolsk grå blå tt for nå tidens Finn Feilen og sepiabrunt i tilbakeblikkene til tiden da Feilen var etterforsker på syttitallet. Innimellom få r vi gufsete epistler hvor døden farer som en stum og uttrykksløs mann gjennom landet, og legger igjen kjølige lik i sine fotspor. Feilen forsøker selv å avslutte sin egen misære lere ganger i løpet av romanen, uten å lykkes. Det er hele tiden en gammel sak som gnager ham, som holder ham oppe på et vis, og som han på en resignert må te ruller opp underveis i historien.

ærlig» på Egmont forlag, som altså er forfatteren og skaperen av å rets bok, «Femti ord for regn» og Finn Feilen. Tegneserier er en forsmå dd sjanger i litteratur-Norge, men likevel et områ de med høy kvalitet og internasjonal annerkjennelse. En strek er mer avslørende enn en dunkel uforstå elig setning, og gjort på den rette må ten kan noen litterære virkemidler ha større kraft nå r de er tegnet enn nå r de er skrevet. Tor Ærligs bok kan sammenlignes med Steffen Kvernelands «Amputerte klassikere» og jorå rets Munchbiogra i. Avanserte, elegante tegneseriebøker som krysser sjangere og kunstuttrykk. Forfatteren bruker moderne ilmkameravinkler for en del av tegningene/scenene, noe som skaper intensitet og fremdrift. Likevel er det kombinasjonen av strek og tekstlig uttrykk som gir «Femti ord for regn» en helhetlig, troverdig og spennende form. På et dypere plan forsøker Tor Erling Naas å belyse noe som opptar mange samtidsforfattere i Norge; de indre kvaler, avstand mellom individ og samfunn, ensomheten, resignasjon – og hvor i helvete var det at verden gikk av hengslene. Femti ord for regn Tor Ærlig Egmont serieforlag 2013 152 sider

Litt sortering. Tor Erling Naas er en tegneserieskaper og musiker fra Porsgrunn. Naas var vokalist, gitarist, komponist, tekstforfatter og primus motor i det norske rockebandet Kaptein Tordenbrak på nittitallet. Av hans nyere musikalske prosjekter kan nevnes bandet «Sofagruppen». I 2003 ga Naas ut tegneserieheftet «Hjertemosaikk» om tegneserieskaperen Tor Ærlig, og i 2006 kom tegneserieboken «Ser du meg nå ». I 2012 ikk Tor Erling Naas prisen Ordknappen for sin bok «Ape jes», og i 2010 kom tegneseriebiogra ien «Jeg, Tor LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 41


G

Gjesteskribent Helge Torvund

Ein andakt* for litteraturen, for boka E

g har veldig faste rutinar nå r eg er heime. Stå r tidleg opp. Gjerne mellom fem og seks. Steller meg på badet, kler meg eller ikler meg slå brok. Så set eg meg i den gode lenestolen ved det høge brannvindauget der eg kan sjå utover sletta, knausane og vegen mot steinbrua mot aust. Nå nå r eg skriv dette er det heilt mørkt ute. Eit par gatelys på vegen like nedanfor nabohusa. Eit gult lys som skin over dagbrotet borte mot synsranda der dei skjer ut anortositten. På vegen mot steinbrua er det ikkje gatelys. Der er det int å gå i mørkret på klare kveldar, sykle om nettene eller på tidlege morgonar. Då kan ein sjå stjernene like tydeleg som Wergeland gjorde. Medan eg sit der i lenestolen kjem morgonen varsamt opp bak knausane og fargar himmelen over knausesynsranda, på ulike dagar i ulike fargenyansar som sølvgrå tt, guloransje, grønblå tt eller raudt. Nå r eg har meditert er sansane ofte reinska, verda er klå r og stå r stille litt.

Helge Torvund Født 20. august. 1951. Lyriker, forfatter og psykolog. Debuteret i 1977 med samlingen «Hendene i byen». Har bak seg mer et 40 utgivelser. Er aktuell med diktsamklingen «Skal vi leggje en vedtabel saman»

med å kalle lykke. Men det er ikkje ein enkel, usamansett lykke, som nå r ein hund lograr. Eit lite barn smiler.

Nei, det er som å få ein klem av verda.

Av tilværet. Og i denne tilstanden er det enorme mengder med alle slags ulike kjensler; vemod, sorg, medkjensle, medglede, eit rytmisk dansande sveveløft. Eg liker å tenkje på at ordet emosjon inneheld ordet for rørsle, tydelegare i engelsk: emotion - motion. For det er emosjonar, følelsar, kjensler som beveger seg, som rører meg, som reaksjonen min først og fremst inneheld og vert opplevd som; men som sagt inneheld den ò g reaksjonar i alle andre fakultet av mitt vesen; eit ras av assosiasjonar og tankesprang over steingjerdene og kontinenta! Lange rekkjer av re leksjonar og funderingar, gruvlingar og undringar kjem etterpå .

Så opnar eg ei bok. Og det er det som fyller meg ettersom eg let augo følgje teksten bortover linene og nedover sidene denne andakten handlar om. Det som _kan_ fylle meg. For det er langt frå alltid at det skjer. Men det hender altså . Det hender verkeleg. Og det er viktig for meg. Det gir meining. Det gir meg meiningar. Og det gir meg meining. Eg har mange gongar vanskar med å inne noko som er viktigare for meg enn å få meining. Heilskapen i boka er sannsynlegvis ekstremt mykje viktigare enn eg det eg opplever. Forma som det diktet eg les, har få tt. Komposisjonen bak romanen. Må ten essayet er bygd opp. Slike ting er med og ligg under og verkar på ein, men det er sjeldan at eg har fokus på det, registrerer det med medvitet. Det som skjer er at eit avsnitt, eit poetisk bilete, eit par linjer i eit dikt, brå tt evnar å løfte meg, bevege meg, røre ved noko som set ting i sving. Eg gå r inn i ein annan tilstand, ein sterkt bevega tilstand der ting brå tt kjennest viktigare, større, meir betydingsfulle. Det er element i denne opplevinga som eg ikkje ville nøle 42 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014

Eg kan, som nemnt, ò g sitje i den same stolen og meditera. A nærme meg sakte og stille det å bare vera til som den eg inst inne er, utan bøker og telefonar, utan radio og tv og aviser og nett. På sitt vis kan den opplevinga eg har der vera meir overtydande og sentral enn noko anna eg har vore borti. Og det gjev meg ein in balanse å driva med ei slik form for ikkje-aktivitet som er heilt utan nytte og som ikkje har noko anna må l enn å vera i seg sjølv. Men eg vender attende til litteraturen. Eg les. Fordi det fangar meg inn og plasserer meg i eit meiningsfullt landskap. Fordi det fengjer og frydar og friskar meg opp. Det løftar meg, ja, i jubel og jag av skiftande bilete, men det få r meg ò g attende til jorda, til plantane, dei elementære tinga, gjennom odar om små kvardagslege nærleikar, og det jordar og landar meg mjukt; her. --*) Ordet andakt kjem frå andenken (tenke på ) via dansk til norsk. Andakt er ei kjelde til ro og ein sjanse til å ta ein pause i kvardagen. Difor passar det på leire må tar som undertittel her, sjølv om ordet helst vert nytta i andre samanhengar.


Litteraturgarasjen har som formål å øke entusiasmen for litteratur , skrive- og leselyst i Telemark, Vestfold og Aust-Agder Vårt nettmagasin på http://litteraturgarasjen.no oppdateres kontinuerlig med nye saker og prosjekter Litteraturgarasjen er et ikke-kommersielt foretak. Overskudd fra driften vil bli tildelt gode tiltak eller prosjekter som fremmer litteraturen Redaksjon en driver etter Vær-varsom-plakatens bestemmelser

Ønsker du å bidra til lere arrangementer, bokbad, litterære saker og prosjekter, sier vi takk til ditt støttemedlemsskap i Litteraturgarasjen Alle støttemedlemmer får i tillegg til nettsaker tilsendt kommende papirutgaver av magasinet i posten

Støttemedlemsskap 2014 Oppgi navn og adresse ved nettbealing

Elvegata 22 3919 Porsgrunn

150

00

2801 34 93229 LITTERATURGARASJEN NR- 1 2014 43


B

Baksiden Dikt til Porsgrunn

Noe er bestandig

P. E. Andersen

P

orselen er laget av leire og knust stein, er lufttett - kan ikke erodere.

Ingenting varer har spist på Friisebrygga posjert kveite ilet, appelsinragu og smørsaus med parmesan verden på en tallerken i en by som en gang hadde skipshandel og egen fabrikk for hvitt gull du burde vært her Snøsmeltingen starter i minneparken, på benken sover en fyr, ingenting varer drar meg motstrøms mot et forlatt sentrum jeg har også ledige lokaler rom som kan leies eller eies kunne vært en liten by Hvor dro Bokhandler Gulliksen hvor ble det av EPA og Appa hvor forsvant Domus, ikk Plenty nok?

Capri var paradis med lukt av stjernesjokolader pakket inn i gull jenter sto i kø utenfor Pers frisør, før de trippet over gata og kjøpte tørre kaker med syltetøy i midten og hull i ørene hos Rossings Bokhandler Gulliksen med frimerkeskuff, brune konvolutter og letraset Hvor ble det av han? Leiligheter - ikke kopper borte på fabrikken nå og fordi alt forgå r, tenker jeg; du burde ha sett det, du skulle vært her du og porselenshuden din burde sitti under det hule treet på Osebro med spirende skudd på greinene sett tå ka over elva bli gjennomskinnelig du burde sitti der, du burde vært her

Hans Jacob Larsen er borte det lukter svakt av brasiliansk kaffe og the som er skrevet feil tulipanbedene sover fortsatt

Jeg tror han dro til Capri - Gulliksen ikk med seg Schanke, Robertsen, Braarud & Eide fant en øy i kjelleren på kinoen spiste kveite fra Stillehavet på det ineste serviset skå lte for at alt som blir borte

Nedenfor Nordentorget blinker nytt vann elva har sluk hvor alt forsvinner du burde vært her

Porsgrunn vå kner sakte nå r solen springer over Breidablikk noe er bestandig du burde vært her


Litteraturgarasjen #1 - 2014