__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Kapittel 1 Den aller første kvelden av turen min jorda rundt, med tretti kilo bagasje på sykkelen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å pakke lighter. Jeg satt i mørket utenfor teltet og slo to steiner mot hverandre, uten at det var noen særlig suksess. Sulten og skuffet måtte jeg til slutt krabbe ned i soveposen, klar over at en ekte eventyrer ville ha funnet en måte å få fyr på kokeapparatet sitt på og laget seg middag. Fem måneder senere, da jeg syklet gjennom det tiende landet mitt – Tyrkia – så jeg fortsatt frem til den dagen da jeg skulle ligne på en ekte eventyrer. Jeg opplevde imidlertid for mange hysteriske øyeblikk som innbefattet edderkopper, nakensnegler og oppdiktede monstre til å kunne skryte på meg noe sånt. Hver kveld når jeg slo leir i det fri, førte solnedgangen med seg frykten for de tre tingene jeg var mest redd for: 1) at mennesker skulle oppdage meg og drepe meg, 2) at dyr skulle oppdage meg og spise meg, og 3) at en skurtresker ikke skulle oppdage meg og treske over teltet mitt. Mange steder på min vei gjennom Europa hadde jeg hatt lyst til å tenne bål, men faren for at jeg skulle svi 2


av hele skogsområder, hadde så langt avholdt meg fra å prøve. En drøy uke tidligere hadde jeg syklet inn i Tyrkia via Hellas, og denne dagen befant jeg meg 200 kilometer vest for Istanbul, på en rolig kystvei langs Marmarahavet. Inspirert av de tomme vinterstrendene, som var overstrødd av drivved, bestemte jeg meg for at dette skulle være kvelden da jeg gjorde opp reisens første leirbål. Jeg smilte – ett skritt nærmere å bli en ekte eventyrer! Det var blitt sen ettermiddag da jeg svingte av til en vei som førte meg gjennom en klynge med trehus og videre ned til en strand. Jeg stoppet ved en liten butikk. Den var støvete og stuvende full av alt man kunne tenkes å ha bruk for, fra verktøy til hermetisk frukt – alt, bortsett fra kunder. Penger var det smått med, og jeg tenkte meg grundig om før jeg kjøpte en løk. Den hadde jeg tenkt å tilberede til kveldens pasta, sammen med det jeg hadde igjen av hvitløk, for å gi maten mer smak. Så sent som uken før hadde kontantbeholdningen min bestått av tjue pund, men et skotsk firma, Intelligent Data Group, hadde sett Facebook-oppdateringen min om at jeg vurderte å begynne å lete etter mat i søppelkasser, og donert en pengesum til meg. Jo mindre jeg brukte av den, desto mer penger ble det til mat i dagene som fulgte. Denne kampen var ikke noe nytt, jeg hadde alltid reist på lavbudsjett. Pengemangel var en ubetydelig uleilighet i forhold til de uvurderlige opplevelsene det ga å kunne forflytte seg rundt på sykkel. Jeg kom til stranden, som bortsett fra noen hunder i det fjerne var helt tom. Det vintergrå havet og de gjenspikrede strandhyttene for turister ga det hele et forlatt, 3


trøstesløst preg. Selv om alt lå til rette for å lage leirbål, var det noe ved stedet som gjorde meg utilpass. Som kvinne alene på tur hadde jeg lært meg å lytte til instinktene mine. Skuffet snudde jeg og trillet sykkelen tilbake samme vei som jeg var kommet, og bestemte meg for heller å prøve neste strand. Jeg kastet et siste blikk bak meg i håp om at noe der skulle gi meg den tommelen opp jeg trengte for å bli værende. I stedet så jeg til min overraskelse en hund med lys pels trave av gårde ved siden av bakhjulet mitt. Jeg smilte. I min tid som aktiv syklist hadde jeg lært meg fordelene ved å ligge på hjul med konkurrentene, en taktikk som gjør at man sparer krefter, men også havner i «dødvinkelen» til syklisten foran. Denne hunden hadde definitivt funnet dødvinkelen min! Jeg visste at det beste var ikke å vedkjenne seg hunder man møtte underveis, og heller ikke gi dem mat. Gjorde man det, kunne det tenkes at de forsøkte å henge med videre, noe som var en umulig situasjon for begge parter. Andre langtursyklister hadde advart meg mot dette: «Husk at du sykler jorda rundt – løshunder er ikke ditt problem!» Jeg ignorerte hunden og syklet gjennom landsbyen tilbake til hovedveien, som var så godt som tom for trafikk. Da jeg så meg tilbake, var hunden der fortsatt. Jeg la mer kraft på pedalene og tråkket i vei slik bare en sprinter er i stand til, en menneskelig maskin med en stor andel raske muskelfibre. Så kastet jeg et blikk bak meg igjen. Hunden løp alt den kunne i et forsøk på å holde følge. Jeg la merke til at den beveget seg på en underlig måte, og skjønte at den haltet. 4


Jeg tråkket på, fortere og fortere, mens jeg gjentok mantraet mitt: «Jeg sykler jorda rundt, og løsbikkjer er ikke mitt problem!» Da jeg kom til en lang, slak utforkjøring, fikk jeg den ekstra farten jeg trengte. Hunden ble hengende etter. Neste gang jeg snudde meg, var den bare en liten prikk i det fjerne, men jeg så også at den ikke hadde stoppet. Hvorfor i all verden fortsatte den å løpe? Gi opp, tenkte jeg. Bare gi opp. En stemme messet inni meg. Den begynte hviskende, men økte deretter til et taust skrik som ikke lot seg undertrykke: «Ishbel, dette er ikke riktig! Det du gjør nå, er galt!» Jeg klemte inn begge bremsene og stoppet. Så snudde jeg meg og ventet, i håp om at hunden ikke skulle vise seg. Hvis den kom, fikk jeg bare forholde meg til situasjonen. Langt om lenge dukket den opp. Pesende la den seg ned på asfalten cirka en meter fra meg. Jeg rakte frem hånden som et fredstegn og snakket til den med mild stemme. Den holdt seg på avstand. Denne hunden forvirret meg. Jeg hadde verken snakket til den eller gitt den mat. Hvorfor fulgte den da så lenge og innbitt etter meg, bare for å nekte å komme nærmere? Snakk om skrullete adferd. Jeg lot hunden få hvile i noen minutter før jeg nølende begynte å trille sykkelen videre. Hunden fulgte etter. Jeg himlet med øynene. Planen om å være eventyrer ved et leirbål fikk vente til en annen dag; i stedet bestemte jeg meg for å slå opp teltet på den skrånende åkeren ved siden av veien. De dype furene i jorda som landbruksmaskiner hadde pløyd og gjort klare for såing, gjorde det vanskelig for den fullastede sykkelen min. Med senket hode grep jeg 5


tak i styret og forsøkte å glemme smerten i skuldrene mens jeg brukte kroppsvekten til å dytte sykkelen fremover til jeg ikke kom lenger. Siden det ikke var noen beplantning rundt jordet, lå det helt åpent mot veien, og jeg måtte bare håpe at jeg var langt nok unna til at teltet ikke var synlig for folk som kom kjørende forbi. Hunden la seg på bakken, og fra avstand fulgte den med på at jeg slo opp teltet. Mens jeg ventet på at pastaen skulle koke, betraktet jeg ryggen dens. Det var en hunn, så mager at knoklene stakk ut. Den ene poten hennes var deformert, og jeg undret på hva som hadde skjedd. Hvorfor haltet hun? Gjorde det vondt i poten? Jeg så at hun hadde et rosa plastmerke i det ene øret, og lurte på hva det betydde. Kanskje at hun hadde en familie, at det var som ID-brikken man festet i halsbånd i Storbritannia. Hvis hun virkelig hadde en familie, kunne jeg ikke si jeg hadde mye til overs for dem, så dårlig som de tok seg av hunden sin. Men så kom jeg til å tenke på at det fantes folk i Tyrkia som hadde problemer med å skaffe mat til sine egne barn. Jeg syntes synd på hunden, likevel visste jeg ikke hva jeg kunne gjøre for å hjelpe den. Jeg spiste halvparten av pastaen min og tilbød henne resten, men hun nektet fortsatt å nærme seg, så jeg satte bare kjelen fra meg på bakken. Herregud! Ikke engang en utsultet hund ville spise maten jeg laget. Tankene vandret til ekskjæresten min. Som vi hadde ledd da jeg erklærte at jeg ikke trengte å være flink på kjøkkenet så lenge jeg var så god som jeg var i sengen. Selv om jeg gjorde mitt beste for ikke å tenke på ham, klarte jeg ikke å la det være. Før jeg for alvor satset på 6


jorda-rundt-prosjektet mitt, hadde jeg spurt ham om vi ikke kunne gjøre et nytt forsøk sammen, og med tungt hjerte avfunnet meg med at det ikke var mulig. Han hadde begynt å studere og var ikke sikker på om han ville klare å fullføre utdannelsen sin dersom jeg på et tidspunkt valgte å gjøre det slutt for andre gang – med den begrunnelsen at jeg ikke elsket ham. Han hadde et poeng. Selv om vi hadde forelsket oss hals over hode, hadde jeg brukt mye tid på å påpeke en hel masse feil ved ham som jeg mente han måtte forandre på. Han hadde virkelig anstrengt seg, men jeg fortsatte bare å ødelegge forholdet på utstudert vis. Oppførselen min var i det hele tatt temmelig ubegripelig. Til slutt innså jeg at jeg var for skadet til å elske eller å bli elsket. Og med den innsikten fulgte også en vilje og en overbevisning om at jeg kunne forandre meg. Jeg ryddet opp etter måltidet og tømte den urørte pastaen over i en søppelpose. Hunden iakttok hver bevegelse jeg gjorde. Så fort jeg hadde flyttet meg unna, gikk hun bort til den åpne posen og begynte å spise. Medfølelsen min for henne bare vokste. Det ble mørkt, og jeg var sliten. Etter å ha sagt noen vennlige godnattord til hunden krøp jeg inn i teltet og dro igjen glidelåsen. Sammen med varmen fra soveposen kom den dårlige samvittigheten. Jeg skjøv fra meg alle tanker på lopper, trakk opp glidelåsen igjen og klappet på bakken for å få hunden til å komme. Hun rikket seg ikke. Med et sukk trakk jeg meg inn i teltet igjen. Jeg var glad hun hadde spist, men jeg håpet likevel at hun skulle være borte når jeg våknet. Det var utelukket å ta henne med videre. 7


Da jeg slo opp øynene neste morgen, var min første tanke: «Forhåpentlig er hunden forsvunnet.» Egentlig var det mer enn et håp. Mens jeg tok på meg gårsdagens klær inne i det bitte lille enmannsteltet, ba jeg faktisk en stille bønn om at hun skulle ha gått sin vei. Og selvsagt kom det til å være slik. Hunden hadde jo vært livredd for meg. Jeg åpnet glidelåsen og krøp ut i den tidlige morgensola. Og der lå hun, rett ved siden av søppelposen. Dette var ikke bra. «Hei, jenta mi!» hilste jeg anstrengt muntert og bet i meg frustrasjonen. Hunden trakk seg enda lenger unna. Hvorfor i all verden ble hun værende her hvis hun var så redd? Siden jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre, reiste jeg meg og gransket omgivelsene. Det eneste som var å se, var en landevei og noen spredte bondegårder i det fjerne. Jeg tenkte på landsbyen der jeg hadde truffet hunden. Hun var skremmende mager og slet åpenbart med gamle skader som ikke var behandlet, likevel hadde hun på en eller annen måte klart å holde seg i live. Jeg bestemte meg for å ta henne med tilbake til stranden der hun hadde begynt å følge etter meg. Hvis plastmerket i øret stammet fra eierne hennes, kunne jeg kanskje finne dem et sted i nærheten. Eller kanskje noen ville kjenne henne igjen. Jeg så ingen andre muligheter. At hun skulle bli med meg, var utelukket. Jeg skulle sykle jorda rundt. Jeg spiste litt brød og bød henne en bit, men hun nektet å komme og hente den. Så snart jeg kastet den i søppelposen, tygget hun den ganske riktig i seg. Deretter pakket jeg sammen sakene, og med hunden diltende 8


etter skjøv jeg sykkelen møysommelig tilbake gjennom den pløyde åkeren. Etter at vi kom ut på den øde asfaltveien, syklet jeg i et så rolig tempo at hunden klarte å holde tritt, og innimellom kastet jeg et blikk bak meg for å se at alt var bra med henne. Jeg visste ikke hvorfor hun haltet, og ville ikke utsette henne for mer smerter enn nødvendig. Da vi kom tilbake til landsbyen, tok hunden teten, noe som ga meg et visst håp om at hun mente dette var hjemme. Plutselig hørte jeg lyden av sint bjeffing fra et jorde til høyre for meg, og fire hunder stormet ut i veien. Jeg ropte høyt til dem, men de gikk rett til angrep på hunden. Forskrekket så jeg at hun ikke løp sin vei. Ikke forsvarte hun seg heller. I stedet la hun seg bare rett ned og avfant seg med det som skjedde – at hundene glefset med blottede tenner og sprutende spytt etter den skadede hoften og beinet hennes. I det øyeblikket ble jeg igjen til den seksten år gamle jenta som satt i baksetet på en bil, og som heller ikke hadde forsvart seg. Jeg brydde meg rett og slett ikke nok til å ta igjen. I månedene før hadde jeg ligget natt etter natt i sengen og grått stille, noen ganger hadde jeg også slått i puta, men stort sett var det meg selv jeg slo. Med et ansikt som var hovent og rødt av tårer, lovet jeg Gud eller universet eller hvem det nå var som styrte verden, at jeg skulle oppføre meg ordentlig bare jeg fikk familien min tilbake. Men uansett hva jeg lovet, var det ingenting som forandret seg. Jeg var alene, jeg bodde i fosterhjem, jeg var omgitt av fremmede og langt hjemmefra. Den kvelden i bilen ga jeg til slutt opp å si nei og stirret bare på mørket utenfor vinduet. Jeg var takknemlig for at jeg endelig ble straffet, for jeg var så fæl at ikke engang min 9


egen mor ville ha meg. Nå slapp jeg sykkelen i bakken, og med en styrke jeg ikke visste jeg hadde, sprang jeg hylende mot hundene. Jeg sparket og dyttet de snerrende dyrene unna og fortsatte å skrike til de løp sin vei. Hunden lå på siden. Med tårer i øynene satte jeg meg på huk. Hun rørte akkurat nok på hodet til å slikke hånden min. De store sjokoladebrune øynene stirret på meg, og hjertet mitt smeltet. Jeg fortalte henne at hun var en flink jente, og der og da ga jeg henne navnet Lucy. Jeg undersøkte henne etter beste evne, uten å finne sår eller skader. Så reiste jeg meg, snudde ryggen til og lot tårene få fritt utløp. Hvorfor var hun bare blitt liggende? Hvorfor hadde hun ikke stukket av? Hvorfor hadde ikke jeg stukket av den gangen for alle de årene siden? Jeg kjeftet på meg selv og tørket øynene med en hissig bevegelse. Lucy trengte ikke tårene mine, hun trengte hjelp. Akkurat som jeg hadde trengt hjelp den gangen – hjelp som aldri kom. Jeg pustet dypt inn et par ganger og satte meg ved siden av henne igjen. Så klappet jeg henne smilende på ryggen og lovet henne med lav stemme at alt kom til å ordne seg. Da jeg reiste meg opp igjen, gjorde Lucy det samme og gned seg mot beinet mitt. Jeg tok sykkelen, og sammen gikk vi i retning av den lille butikken jeg hadde vært innom dagen før. Der ga jeg Lucy beskjed om å vente utenfor ved sykkelen min, men måtte le av meg selv. Som om hun kunne forstå hva jeg mente. Ikke bare var hun en hund og jeg et menneske – hun var i tillegg tyrkisk og jeg britisk. Likevel var det som om ordene brakte oss nærmere hverandre. 10


Den eldre butikkeieren var glad for å se meg igjen og begynte straks å prate i vei. At jeg ikke forsto et eneste ord av hva han sa, brydde han seg overhodet ikke om. Jeg forsøkte forgjeves å forklare ham om hunden utenfor, og til slutt fikk jeg ham til å bli med ut, der jeg pekte på Lucy. Han nikket smilende og forsvant inn i butikken. Da han kom ut igjen, kastet han en brødbit til Lucy. Jeg kjente at jeg ble varm inni meg. For en elskelig mann! Så gjorde han tegn til meg at jeg skulle sykle videre mens Lucy var opptatt med å spise. Jeg ristet på hodet og ga uttrykk for at jeg først ville forvisse meg om at alt var i orden med henne. Han nikket at han forsto, men til min store skrekk løp han plutselig mot Lucy mens han ropte og veivet med armene. Hun forsvant som en strek. Fornøyd med innsatsen snudde mannen seg smilende mot meg, men jeg var forferdet. Etter å ha mumlet et takk og farvel satte jeg meg på sykkelen og syklet i samme retning som Lucy hadde løpt. Jeg måtte finne henne igjen. Men hun var som sunket i jorda. Jeg hadde vondt i hele meg da jeg til slutt snudde og tråkket langsomt tilbake til hovedveien. Kanskje det likevel var til det beste. Jeg skulle akkurat til å legge litt mer kraft på pedalene da … noe beveget seg. Jeg kikket meg tilbake, og der var Lucy. I fullt firsprang kom hun gjennom landsbyen. Synet av det haltende ganglaget hennes der hun løp mot meg, sendte et støt av lykke gjennom kroppen min. Jeg gikk av sykkelen, satte meg på huk og ventet på henne med åpne armer og et stort smil i ansiktet. Hun holdt så stor fart at hun nesten veltet meg over ende, og jeg la armene rundt henne og fortalte henne om og om igjen hvor flink og modig hun var. 11


Kapittel 2 Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre videre. Men å forlate Lucy og utsette henne for flere hundeangrep kom ikke på tale. Jeg hadde dekning på mobilen, og dermed var Google tilgjengelig og kunne redde meg fra min egen uvitenhet. Søkingen min fikk frem en nettside på engelsk om løshunder i Tyrkia. Jeg ringte nummeret, og en engelsk stemme svarte i den andre enden: «Hei, dette er Samantha.» Jeg kunne nesten ikke tro mitt eget hell. «Hei, jeg heter Ishbel, og jeg sykler jorda rundt.» Jeg tidde et øyeblikk da det gikk opp for meg at jeg ikke ante hva mer jeg skulle si. «Du er hvem … du gjør hva?» «Jeg heter Ishbel. Jeg befinner meg i Tyrkia. Jeg fant dette nummeret på nettsiden deres. Jeg har en hund her. Hun har begynt å følge etter meg. Hun er alene.» Stillhet. Jeg stotret videre: «Det jeg lurer på, er hva folk gjør med hunder i Tyrkia.» «Hva mener du nå?» spurte kvinnen med vantro stemme. 12


«Jo, altså, hva gjør folk med hunder som vandrer fritt omkring? Hun går bare rundt her på egen hånd. Hun har et rosa plastmerke i øret. Det står Gönen på merket og et nummer. Jeg tror Gönen er navnet på eierne hennes.» «Hva er det du snakker om?» Det vantro tonefallet var der fortsatt. «Hunden. Hun har et rosa ID-merke i øret,» gjentok jeg. «Jeg tror det stammer fra familien hennes, men jeg vet ikke hvordan jeg skal finne dem. Er det noe sted jeg kan ta henne med som kan hjelpe meg å spore opp familien hennes?» «ID-merket i øret hennes betyr at hun er en gatehund.» «Å.» Samantha fortsatte: «Og Gönen betyr at du befinner deg i Tyrkias Gönen-region.» Jeg rødmet. «Hun har altså ingen familie?» sa jeg. «Nei.» Stemmen i den andre enden begynte å få en mer skjærende klang. «Det er en gatehund. Ørene merkes for å vise at hundene er blitt sterilisert og vaksinert mot rabies. Deretter slippes de ut på gata igjen.» «Så forferdelig!» utbrøt jeg. Taushet. «Hva skal jeg gjøre med henne, da?» tilføyde jeg. «Det er millioner av gatehunder i Tyrkia,» svarte hun tørt. «Ja, men hva skal jeg gjøre med denne? Hun går så rart, og hun ble angrepet av andre hunder. Jeg kan ikke bare dra fra henne.» Samantha var taus en stund. Til slutt sa hun: «Hør her, hvis du kan få brakt hunden hit til meg, skal jeg 13


sørge for at hun får en plass på dyrepensjonatet mitt.» Ordet pensjonat fikk fart på fantasien min. Jeg så for meg et hotellignende, luksuriøst sted med kost og losji. Snakk om flaks. Dette måtte være dagen da jeg skulle spille lotto. «Hun vil få mat og stell, og alle hundene får løpe fritt rundt på eiendommen min.» «Så snilt av deg! Tusen takk!» Jeg var helt fra meg av glede. «Og hvor finner vi deg?» «I Muğla.» «Topp. Hvor er det?» «Cirka fem hundre og femti kilometer sør for der du er nå.» «Fem hundre og femti kilometer?» Gleden min bleknet. «Men det er umulig. Jeg er på sykkeltur. Er det ikke noe sted her jeg kan levere henne?» «Nei!» Stemmen til Samantha ble plutselig veldig inntrengende. «Hva du enn gjør, så ikke ta henne med til et offentlig dyremottak! Da kommer hun til å dø. Det er annerledes her enn i England. Hun blir sperret inne i et lite bur, hun slipper ikke ut, og hun kommer ikke til å overleve lenge. Hvis du klarer å få henne hit til meg, lover jeg deg at hun vil ha en plass på pensjonatet mitt så lenge hun lever.» Jeg takket Samantha enda en gang, og telefonsamtalen vår endte med at hun gjentok advarselen mot å ta med Lucy til et dyremottak. Da jeg la på, hørte jeg mine egne ord – jeg er på sykkeltur – gi gjenlyd i hodet. Medfølende kikket jeg ned på Lucy. Hun hadde ikke noe hjem. Hun hadde ingen familie. Hun var akkurat som meg. Og plutselig sto jeg der og gråt. 14


Jeg tenkte tilbake på avsparket for det store sykkeleventyret mitt, det som hadde begynt i Nice på den franske rivieraen. Jeg er ikke fransk, jeg er født i England og har skotsk mor og iransk far. Mesteparten av livet har jeg tilbrakt i Skottland, en nasjon som blir like oppglødd ved utsikten til en solskinnsdag som til å vinne i lotto (begge deler er like usannsynlig). Likevel hadde jeg altså valgt å starte turen i Nice. De som spurte hvorfor, fikk et bredt smil til svar og en forklaring om at jeg var lei av det skotske regnet og ville nyte de første kilometerne mine i sol. Jeg trodde selv på det jeg sa. Til og med da jeg satte meg på et lavprisfly til Sør-Frankrike, trodde jeg på det. Men nå, da jeg så Lucy ligge ensom og uønsket ved siden av sykkelen min, ble jeg plutselig veldig klar over alt som hadde manglet under avreisen min, ting som andre globetrottere gjerne blogget om: avskjedsmiddagen kvelden før sammen med de aller nærmeste som endte i en siste kveldsdrink og omfavnelser; bilder av selve startskuddet, de første tråkkene på sykkelen omgitt av jublende familiemedlemmer; foreldre som ikke klarer å holde tilbake tårene, og den overveldende følelsen av å forlate alt som er kjent og kjært. Alt det som betyr hjemme. Synet av Lucy fikk meg til å erkjenne den vonde sannheten: Sykkelturen min begynte ikke i solfylte Nice for at jeg skulle unnslippe regnet, men for at jeg skulle slippe tomheten de første meterne av en jorda-rundtreise, uten et hjem å legge bak seg og uten en familie å ta avskjed med. Jeg visste hvordan det var å være alene i verden, å bli utstøtt av familie og samfunn og måtte leve et liv på gata. Lucy var skadet og hadde akkurat vært utsatt for 15


et angrep. Hun var sårbar og ute av stand til å beskytte seg selv, men til tross for at jeg visste at en utstrakt hånd kunne forandre alt for henne, var det ganske enkelt umulig for meg å transportere henne over en så stor avstand som 550 kilometer. Jeg hadde sykkel. Det lot seg ikke gjøre. Bildet av en tysker, Andre, jeg hadde truffet i Italia noen måneder tidligere, dukket plutselig opp i tankene mine. Jeg hadde vært på vei til Venezia, og det var tidlig morgen da jeg syklet forbi et par fylliker på en parkbenk. Like etter oppdaget jeg at jeg syklet i feil retning, og etter å ha snudd passerte jeg dem igjen. Denne gangen la jeg merke til tursykkelen som sto der, og nysgjerrigheten fikk meg til å stoppe. Ansiktet til Andre var hummerrødt, og han snøvlet. Det første som slo meg, var at han trengte en dusj. Det sa ikke så rent lite om hvor ille det var fatt, ettersom jeg selv sist hadde dusjet ni dager tidligere. Jeg fikk vite at han var fra Øst-Tyskland, og at sykkelturen hans hadde begynt lenge før Berlin-murens fall. Han påsto til og med at han hadde vært på tur med sykkel i tretti år. Først avfeide jeg de tretti årene som et resultat av tomflaska som sto ved siden av ham, men etter hvert som han fortsatte å fortelle, skjønte jeg av historiene, kombinert med evnen hans til å snakke flere forskjellige språk, at det slett ikke var umulig. Jeg hadde hørt snakk om sykkeleventyrere som ham, men hittil hadde de bare vært usynlige legender. Andre hadde en liten hvit hund som het Sweet, og en grønn plastkasse festet over forhjulet på sykkelen sin. Et rosa plasttrekk som så ut som om det stammet fra en 16


dukkevogn, var montert over kassa. Det beskyttet Sweet mot både sol og regn, og lekene og matskålene hang på ulike steder på sykkelen. Minnet brakte meg raskt tilbake til virkeligheten. Dette var løsningen! Jeg måtte finne en måte å frakte Lucy på sykkelen på, akkurat som Andre hadde gjort med Sweet. Lucy var riktignok en stor hund, mens Sweet hadde vært liten, men da jeg la ut på sykkelturen min, var jeg en av Skottlands og Irans raskeste kvinnelige syklister, og jeg måtte jo tro at en fortid som det ville kunne hjelpe meg å redde Lucy. Samtidig var tanken på å ha en tjue kilo tung hund på den allerede fullastede sykkelen min, og deretter faktisk prøve å sykle på den, nesten lattervekkende. Det kunne umulig la seg gjøre – eller hva? Med sykkelen og Lucy gikk jeg til fots i retning av neste by, i håp om å finne bedre muligheter for en løsning der. Etter hundeangrepet holdt Lucy seg tett ved siden av meg, men hver gang en lastebil nærmet seg forfra eller bakfra, kastet hun seg ned i grøftekanten og ble liggende urørlig på magen helt til lyden fra motoren hadde forstummet. Dette skjedde uten unntak, og jeg gjettet på at det var en lastebil som hadde forårsaket noen av skadene hennes. Den deformerte poten kunne stemme overens med at den var blitt kjørt over av et bilhjul. Herregud, så vondt det måtte ha gjort. Jeg ankom utkanten av en by som het Biga, og stoppet utenfor noe som så ut som en jernvarehandel. Ettersom jeg bare kunne noen få ord på tyrkisk, hadde jeg ikke annet valg enn å vinke ekspeditøren med meg ut. Selv om jeg reiser verden rundt, er jeg temmelig håpløs når det gjelder språk. Da det iranske sykkelforbun17


det tilbød meg en plass på landslaget, kunne jeg ikke et ord farsi. Min iranske far hadde aldri lært oss språket og hadde dessuten reist fra familien sin ikke lenge etter at han lærte meg å sykle i en alder av fire år. Språkkunnskapene jeg hadde behov for som banesyklist i Iran, begrenset seg til: yek dor!, som betyr «siste runde», og som var det treneren ropte til meg fra midten av velodromen i Teheran. Da jeg ga meg med banesykling seks måneder senere, hadde det ikke skjedd mye med ordforrådet mitt. Siden jeg altså heller ikke behersket tyrkisk, måtte jeg leke mimeleken med jernvareekspeditøren. Antagelig var jeg ganske god til det, for han forsvant etter hvert inn igjen, og da han kom ut, hadde han med seg en smal grønnsakkasse i tre, i tillegg til ståltråd og en tang. Jeg snudde meg mot den lilla aluminiumsykkelen min, den som var konstruert for urbane aktiviteter som å sykle til kontoret eller ta en kaffe latte med venner, ikke for å sykle jorda rundt. Lett og lite plasskrevende utstyr var dyrt, noe som betydde at mitt var tungt og omfangsrikt og gjorde det høyst betimelig å stille spørsmål ved sjansen for at jeg skulle klare meg gjennom en vinter. Dessuten fikk det sykkelen min til å se latterlig diger ut. Soveposen hadde kostet meg femten dollar og fikk ikke engang plass i den største sykkelvesken, så den var festet bak setet, på toppen av alt mulig annet. Denne sykkelen var det stikk motsatte av de dyre, lette karbonsyklene jeg hadde hatt den gangen jeg var aktiv. Lucy og ekspeditøren så på mens jeg flyttet bagasjen som hang over forhjulet, og spente den fast over de bakre veskene. Deretter gikk jeg i gang med å feste 18


grønnsakkassa med ståltråd foran på sykkelen. Når det gjaldt sykkelen min, hadde jeg en viktig regel som gjaldt for alle, også meg selv: Rør den aldri, for den blir ikke vasket. Hendene mine var svarte i løpet av sekunder, og etter at jeg hadde tørket svetten i pannen, var det samme tilfellet med ansiktet mitt. Stadig flere lokale skuelystne dukket opp for å få med seg sirkuset, og noen lente seg til og med åpenlyst ut av vinduer i annen etasje. Ryktet spredte seg om at grønnsakkassa var til hunden. Hendene mine var blodige fra metalltråden, og oljen blandet seg med blodet. Da jeg omsider var ferdig, rettet jeg meg opp og tørket hendene på det blomstrete skjørtet mitt, et mønster jeg hadde valgt nettopp av den grunn – for å skjule at det skulle brukes som kjøkkenhåndkle. Jeg dyttet lett til kassa, som krenget fra side til side. Så kastet jeg et blikk under den, og oppdaget at den hadde en tjukk, langsgående trelist i bunnen. Pokker! Det hadde jeg ikke vært klar over. Men dette var det beste jeg kunne få til med det jeg hadde. Jeg polstret kassa innvendig med klesplagg og sørget for at den røde, skotskrutete fleecejakken min havnet øverst. Selvsagt var hundekurven en vaklete innretning, men jeg var likevel forbløffet over at jeg hadde fått til dette stykke ingeniørkunst helt på egen hånd. Jeg, som ikke engang hadde lært meg hvordan man lapper et sykkeldekk. Men da jeg tok et skritt tilbake og betraktet sykkelen, kurven og Lucy, ristet jeg likevel på hodet. Hvordan i all verden skulle dette kunne fungere? Samtidig visste jeg at jeg ikke hadde noe valg. Det måtte gå. Altså bestemte jeg meg for at det beste jeg kunne gjøre, var å se bort fra det 19


faktum at det var umulig. Jeg var lite lysten på å prøve å sette Lucy i kurven med så mange tilskuere til stede, og jeg kom på at jeg absolutt burde gå til anskaffelse av en matskål til henne. Jeg bøyde meg ned, klappet henne på hodet og forklarte at jeg var tilbake om fem minutter, og at hun skulle vente på meg ved sykkelen. Så skyndte jeg meg inn i butikken, usikker på om hun kom til å gjøre som jeg sa. Jeg fant en stålbolle, som var altfor tung og altfor dyr, og kjøpte den sammen med kokt kjøtt på boks. Så skyndte jeg meg ut igjen, bekymret for at hun skulle være borte. Da jeg så Lucy sitte og vente tålmodig, strømmet gleden gjennom meg. Jeg satte bollen med kjøtt foran henne, men hun rørte det ikke. Med et sukk helte jeg kjøttet ut på bakken, der hun straks jafset det i seg. Jeg holdt meg tett ved siden av henne og brukte kroppen min til å beskytte henne mot omverdenen og menneskene hun var så redd for. Hele tiden vred jeg hjernen for å finne måter jeg kunne utsette den nær forestående fiaskoen på. Det var fortsatt altfor mange mennesker der, og alle var kommet for å se hva som ville skje når jeg forsøkte å sykle med den store hunden i grønnsakkassa. Jeg skjønte nesten ikke selv at jeg gjorde dette. Det eneste levende jeg noen gang hadde transportert på sykkel, var fulle venner etter en kveld på puben. Det var ikke nødvendigvis den beste øvelsen, men det var en begynnelse. Jeg ville ikke ha vitner når nederlaget var et faktum, og i hvert fall ikke hvis det viste seg at jeg tok til tårene. Altså begynte jeg å trille sykkelen bortover gata, bort fra mengden. Men synet av Lucy som haltet ved siden av 20


meg, fikk meg til å innse at vi ikke hadde noe valg. Hun måtte opp i kassa. Og jeg måtte heve meg over frykten for å mislykkes og bare hoppe i det. Jeg stoppet, lente sykkelen mot en husvegg og satte meg på huk foran Lucy. Jeg tok hodet hennes forsiktig mellom hendene, så henne inn i øynene og forklarte lavt hva som skulle skje: at jeg ikke hadde lyst til å sette henne i kassa og sykle med henne, og at hun heller ikke hadde lyst, men at vi ikke hadde noe valg. Det var ingen vei utenom. I motsatt fall ville hun bli angrepet av andre hunder igjen. Hun var ikke trygg. Jeg fortalte henne at de neste 550 kilometerne ville bli vanskelige og ukomfortable for oss begge – til tider kanskje til og med skremmende – men at hun, straks hun kom til Samanthas hundepensjonat, ville være trygg for resten av livet. De store, sjokoladebrune øynene hennes stirret tilbake på meg, og jeg håpet at hun på en eller annen måte forsto hva jeg sa. Mens jeg fortsatte å gjenta hvor flink hun var, løftet jeg henne opp og plasserte henne i kassa. Jeg ba henne hviskende om å stole på meg og tok et skritt bakover. Lucy satt der uten å slippe meg med blikket. Så holdt jeg sykkelen stødig og rettet den langsomt opp fra veggen. Slik ble jeg stående, redd for å foreta meg noe mer, mens jeg ventet på at et eller annet skulle skje. Jeg følte en plutselig trang til å fnise, noe som pleier å skje hver gang jeg blir nervøs. Til slutt løftet jeg det ene beinet over ramma og bare sto der litt igjen, overrasket over at Lucy ikke hadde hoppet ut ennå. Folk begynte å le og peke på Lucy, som raget opp over sykkelstyret. Jeg trakk pusten og gjentok ordene som 21


skulle bli mantraet for reisen vår: «Flink jente, Lucy.» Og i neste øyeblikk trillet vi av sted på en sykkel som vinglet faretruende, ikke bare under vekten av Lucy, men også av den ustøe kassa som fikk forhjulet til å vri seg fra side til side. Jeg var helt sikker på at vi kom til å velte. Jeg var fire år gammel da faren min ropte bak meg: «Jeg holder deg, jeg holder deg – jeg lover at jeg holder deg.» Da jeg snudde meg, oppdaget jeg at han slett ikke holdt i meg. Han var blitt stående igjen et langt stykke bak. Jeg syklet helt av meg selv. Da kom frykten; jeg begynte å vingle og gikk over ende. Nå, med Lucy i kurven, hadde jeg hjertet i halsen og måtte bruke alt jeg hadde av krefter, til å korrigere den slingrende bevegelsen og holde forhjulet på rett kurs. Men vi syklet. Vi beveget oss faktisk fremover! Lucys blikk vandret mellom meg og veien foran oss, og hun trodde antagelig at hun var blitt reddet av en utilregnelig tulling. Alle vi møtte, stoppet med hva de enn holdt på med, og lo høyt ved synet av denne utenlandske jenta på en sykkel som var overlesset av bagasje og med en stor hund sittende foran. Jeg brydde meg ikke om dem. Jeg kunne saktens svelge 550 kilometer med ydmykelse hvis det garanterte at Lucy fikk et godt liv. Få minutter senere, da vi så smått begynte å komme i siget, kjente jeg at jeg måtte på do. Jeg hadde vært så opptatt av kassa og Lucy at jeg ikke hadde tenkt på det, og forbannet meg selv for at vi måtte stoppe allerede nå. Jeg svingte inn på en bensinstasjon. Mennene som jobbet der, snudde seg for å stirre. Med et godt tak i styret gikk jeg av sykkelen og løftet Lucy ut av kassa. Før jeg satte henne på bakken, ga jeg henne en klem, forklarte 22


at jeg måtte på toalettet, og at det ikke tok lang tid. De ansatte trodde sikkert at det hadde rablet for meg. Jeg var så rask jeg kunne, men da jeg kom tilbake, var Lucy borte. Jeg ropte på henne. Ingenting. Jeg gransket omgivelsene. Ingenting. Jeg ropte igjen og igjen, men hun var ikke å se. Jeg bebreidet meg selv som på død og liv måtte stoppe for å tisse. Til slutt ga jeg opp ropingen og syklet motvillig ut fra stasjonen. Da så jeg Lucy komme i strak galopp mot meg fra et jorde på den andre siden av veien. Ansiktet mitt sprakk opp i et smil, og jeg ble varm innvendig. Jeg gikk av sykkelen og ventet på henne med åpne armer. Da hun var fremme, holdt jeg rundt henne. «Jeg trodde du var borte!» sa jeg gang på gang. Mens jeg syklet i rolig tempo, løp Lucy ved siden av meg, før jeg igjen stoppet og løftet henne opp i kassa. Så fortsatte vi videre. Biler passerte på kloss hold, og jeg måtte konsentrere meg for å klare å sykle rett. En overhaling kunne få skjebnesvangre følger for oss begge, og det hele minnet meg litt om å ligge i hovedfeltet under et sykkelritt. Da en lastebil plutselig suste så tett forbi at den fikk sykkelen til å riste, tok frykten overhånd. Nok var nok. Aldri i verden om jeg kunne holde ut noe sånt i 550 kilometer. Det var rett og slett for farlig for oss begge, og risikoen for at jeg skulle miste kontrollen, var for stor. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg var nødt til å ta med Lucy til et hundemottak i nærheten.


Profile for Mangschou

Sykkeleventyret - 550 kilometer gjennom Tyrkia med en gatehund på styret  

Alene, med en nedlesset sykkel, har Ishbel tråkket seg gjennom Europa. En gatehund får henne til å stoppe opp på landeveien i Tyrkia. Når hu...

Sykkeleventyret - 550 kilometer gjennom Tyrkia med en gatehund på styret  

Alene, med en nedlesset sykkel, har Ishbel tråkket seg gjennom Europa. En gatehund får henne til å stoppe opp på landeveien i Tyrkia. Når hu...

Profile for mangschou
Advertisement

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded