Page 1

Johan RuNdberg

HeKsEknutEn


Johan Rundberg

Oversatt av Jonas Bjarkøy


Andre bøker av Johan Rundberg: Gjenferdets stemme – Hekseknuten 1 Supertrikset

Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2019 Oversatt fra svensk av: Jonas Bjarkøy Omslagsdesign: Christoffer Grav Sats: Mangschou
 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 13/18 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 ISBN 978-82-8238-193-2 www.mangschou.no Originalens tittel: Kejsarens grav Copyright © Johan Rundberg and Natur & Kultur, Stockholm 2018 Published in agreement with Koja Agency Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.


1 «Det er dessverre stengt for dagen.» Vakta utenfor Östasiatiska museet la en tung hånd på skulderen min. Hun virket litt stresset og så knapt på meg. De siste besøkende var på vei ut samtidig som det pågikk en eller annen leveranse. En lastebil sto parkert utenfor museet, og et hvitt plasttelt skjulte hengerens åpning. Etter en liten stund gikk en mann fra transportfirmaet bort til teltet og brettet en flik til side, mens to andre forsiktig trillet ut en vogn med en avlang trekasse. Det hele ble overvåket av væpnet personale fra et sikkerhetsselskap. Vakta holdt fortsatt hånden på skulderen min, som for å forsikre seg om at jeg ikke skulle finne på noe dumt. Da vogna med kassa hadde passert gjennom inngangen, tok hun vekk hånden og så litt vennligere på meg. 5


«Jeg skal treffe Manda,» sa jeg. «Hun jobber på innspillingen.» Vakta bladde i en mappe med noen papirer. «Det er ingen Manda her,» slo hun fast. «Jeg mener Amandine,» rettet jeg. «Vi kaller henne bare Manda.» Vakta gransket meg fra topp til tå. Kanskje hun trodde jeg var gal. Filminnspillinger har en tendens til å lokke til seg gærninger. «Hei, Sebbe! Hvorfor står du der ute?» Manda sto innenfor den åpne døra og vinket til meg. Et vindkast virvlet snøen opp fra bakken, og hun hutret. «Jeg fryser i hjel. Kom inn!» Vakta gjorde tegn til at jeg skulle passere. «Husk å informere om besøk neste gang,» mumlet hun. Mandas blide smil fikk det til å kile i magen. Vi hadde bare truffet hverandre et par ganger siden i sommer, og nå var det minst en måned siden sist. Jeg kjente henne nesten ikke igjen. Håret var kort, og hun hadde på seg en slags mønstrete blank kappe. «Hei, Sebbis!» Hun ga meg en hard klem. «Så kult at du kom.» 6


«Kult at jeg kom,» sa jeg, og skyndte meg å rette det til: «Kult å være her, mener jeg!» Manda lo, og jeg kjente jeg ble varm i ansiktet. Noen ganger hadde det vært fint å være litt kul i det minste. Manda hadde fått en av hovedrollene i neste års julekalender. Den ble spilt inn her på Östasiatiska museet, og jeg skulle få komme på besøk hvis jeg lovte å ikke avsløre noe om handlingen. Som om noen ville brydd seg om det et år i forveien. De som ikke vet noe om filmverdenen, pleier ofte å bli overrasket over hvor langt det er mellom innspilling og sendedato. «Vet du hva det der dreier seg om?» spurte jeg og nikket mot lastebilen med kassa. Manda trakk på skuldrene. «Et eller annet til en utstilling,» svarte hun. «De ansatte er kjempenøye. Det tar jo tre år å bære inn hver kasse. Og ikke prøv å blande deg borti noe, for da får du gjennomgå.» Jeg fulgte etter henne forbi kassene og opp trappa til andre etasje. Den ene korridoren var sperret av med et rødt plastbånd som det sto Innspilling pågår på. Vi dukket under sperringen og fortsatte inn i et stort rom der filmteamet holdt til. Det så ut som et vanlig innspillingssted: en haug med teknikere som ordnet 7


med lamper, kabler og kameraer, mens skuespillerne satt i et hjørne og hadde matpause. Manda presenterte meg for «filmforeldrene» sine, som hun kalte dem. Moren ble spilt av en som het Raya og egentlig var standupkomiker. Faren ble spilt av en fyr som het Joakim. Han smilte gjenkjennende da jeg sa navnet mitt. «Vi har faktisk truffet hverandre før,» sa han. «Men det husker du sikkert ikke, for du var liten da. Jeg spilte bankraner i Laura Block 7, Kalde kuler – varmt bly. Moren din vred skulderen min ut av ledd under innspillingen – to ganger.» «Da slapp du billig unna,» sa en av lydteknikerne. «Jeg har sett Clara Malmqvist gjøre verre ting enn det.» Alle lo. Stockholm er full av skuespillere som mamma gjennom årenes løp har banket opp. Laura Block er den mest kjente rollefiguren hennes, en knalltøff politibetjent som verken er redd for å bryte lover eller brekke bein når hun mener det er på sin plass. «Jeg skal hilse,» lovte jeg. Vi satte oss i sofaen under et av vinduene, et stykke unna de andre. Manda stønnet irritert og klødde seg i hodet. «Du har klipt deg,» sa jeg. «Fint.» 8


Manda smilte overbærende. «Det er en parykk,» sa hun. «Du tuller!» utbrøt jeg. Det hørtes faktisk akkurat ut som noe Manda kunne tullet om. Men Manda løftet opp luggen og pekte på hårfestet, der jeg kunne skimte en smal strek under pudderet. «De maste, men jeg ville ikke klippe meg,» sa hun. «Da måtte jeg bruke parykken isteden. Nå angrer jeg nesten, for den klør så jeg holder på å bli gal.» «Se positivt på det,» sa jeg. «Kanskje du kveler lusene.» «Ha ha,» sa Manda tørt. «Hva jobber moren din med nå, forresten?» «Hun venter på beskjed om noe,» svarte jeg unnvikende. Sannheten var at mamma hadde hatt det tøft etter innspillingen av En sprekk i fasaden – filmen hun spilte inn i sommer. Den hadde blitt ganske godt mottatt, men floppet likevel. Det var fordi regissøren og produsenten hadde iscenesatt en spøkelseshistorie for å skape overskrifter i forkant av premieren. En bløff som ble avslørt av meg, Manda og Max. Og overskrifter hadde de fått. Problemet var bare at de fleste nøyde seg med å lese artiklene i kveldsavisa. 9


Selve filmen var det ingen som så. Etter premieren ble den raskt tatt av plakaten. Nå gikk den tydeligvis bare på Bio Rio i Hornstull – en liten kino som stort sett viser kunstneriske filmer. Og mamma hadde ikke fått flere filmroller. Ingen andre roller heller, for den saks skyld. «Har du hørt noe fra Max?» spurte Manda. «Han er så vanskelig å få tak i. Men kanskje han er i Canada nå, for Ralph skulle jo spille inn den zombiefilmen.» «Nei, han er hjemme,» svarte jeg. «Vi skal faktisk treffes i morgen.» Jeg tenkte at Manda kanskje ville bli sur for at Max ikke hadde kontaktet henne, men hun lyste opp. «Å, kan dere ikke komme hit, da? Museet er stengt, så vi har innspilling hele dagen. Vær så snill? Jeg har så mye tid mellom takningene og har ikke lyst til bare å sitte og klø meg i parykken.» Jeg lo. «Kan vi sikkert. Jeg skal høre med Max.» Vi var sammen en times tid før det var tid for takning og vi sa ha det. Da jeg kom ut på gata igjen, hadde det begynt å snø. Store, hvite filler dalte lydløst over Skeppsholmen. Turister med roser i kinnene gikk arm i arm på vei mot 10


brua. På den andre siden av vannet lå Blasieholmen og Grand Hotel. Her var det nok penger å tjene, tenkte jeg for meg selv. Kanskje utfordre turister på koppetrikset, en skikkelig klassiker innen gatetrylling. Et sammenleggbart bord, tre kopper og en trekule er alt som trengs. Flere medlemmer av Vasastans Magiske Selskap hadde opptrådt på julemarkedet i Gamla Stan. De som var veldig flinke, kunne bli leid inn til å underholde på julebord og firmafester. Eller så stilte man seg rett og slett i et av turistområdene og håpet på mye driks. David på klubben påsto at han hadde tjent tusen kroner dagen under julemarkedet. Men så hadde han også blitt truet med bank av noen tyske turister som påsto at David hadde lurt dem. Så risikoen var stor. På vei ned mot brua snudde jeg meg og så opp mot museet. Lyset fra filmlampene fikk bygningen til å lyse opp som et romskip i mørket. Plutselig kom silhuetten av et menneske til syne i et vindu i andre etasje. Skikkelsen sto stille en stund og så ut, før den plutselig klødde seg i hodet med begge hender og gikk vekk fra vinduet. Jeg smilte for meg selv og skjønte plutselig hvor mye jeg hadde savnet Manda.


2 Jeg holdt på å falle så lang jeg var inn i leiligheten. På dørmatta sto det et par sko så store som kajakker, og utenfor toalettet sto det en kamuflasjefarget ryggsekk. Med et sukk skjøv jeg vekk skoene. Tingene tilhørte Christer – mammas kjæreste. Eller Chris, som han insisterte på å bli kalt. Chris var tjueåtte og jobbet i en skatebutikk på Åsögatan. Det var vel ikke akkurat noe galt med ham. Bortsett fra at han var to meter høy og egentlig ikke fikk plass i den lille leiligheten vår. I teorien kunne han vært sønnen til mamma. En storebror med kontakter i skatemiljøet kunne til og med vært noe å skryte av. Men han gjorde mamma glad, og det var det viktigste. Jeg åpnet ytterdøra igjen og lukket den så hardt at jeg kunne høre drikkeglassene i skapet klirre, samtidig 12


som jeg ropte: «Hallo, jeg er hjemme!» Det var en ren forholdsregel. Jeg tok ikke sjansen på å komme inn og finne mamma og Chris i en situasjon. Det hadde vært nære på flere ganger. De var helt rufsete og prøvde å late som det ikke var åpenbart hva de hadde drevet med. Nå lå de heldigvis på sofaen i stua med alle klærne på plass. «Hei, vennen min,» sa mamma. «Er du sulten? Chris har kjøpt thaimat, to forskjellige, de står på oppvaskbenken.» «Thaimat?» sa jeg. «Det er jo jul snart.» «Julemat er så brunt,» sa Chris der han lå langflat med fjernkontrollen i bukselinningen. «Mat skal være fargerik. Men husk å være forsiktig med kyllingen, den er ganske sterk.» Jeg gikk ut på kjøkkenet, øste opp en real porsjon kylling i grønn karri og stilte meg i døråpningen. «Hvordan sto det til med min gamle filmdatter Manda?» spurte mamma. «Og ikke stå der og spis som en slask, kom og sett deg.» Jeg slo meg ned i en lenestol med tallerkenen i fanget. Så tok jeg en munnfull og så at TV-bildet ble uklart, for retten var så sterk at øynene begynte å renne. 13


«Bra,» hikstet jeg. «Og jeg skal hilse fra en eller annen Joakim som du tydeligvis hadde brukket armen på.» Mamma prøvde å tenke tilbake. «Pimme? Er han med i julekalenderen?» Hun klarte ikke å skjule misunnelsen. «Har du vært på innspilling i dag?» spurte jeg, mest for å skifte samtaleemne. Mamma skar en grimase som jeg antok betydde ja. Hun dubbet stemmer til Crystal Blue, en tegnefilmserie som sendes på barne-TV. Serien handler om små magiske alvehester som bor i Tåkeskogen og samler på barns drømmer. «Seks episoder på rappen,» sa hun sammenbitt. «De hestene kommer til å bli min død. Eller i hvert fall min stemmes død. Jeg har snakket i falsett i åtte timer.» «Du får vel i det minste betalt?» spurte jeg. Mamma nikket. «Helt OK, faktisk. Men det er ikke bra å gjøre for mye dubbing. Da tror folk at jeg ikke får noen andre roller.» «Det får du jo ikke heller,» sa jeg. Mamma så litt lei seg ut, og jeg angret på at jeg hadde sagt noe. 14


«Pengene er én ting,» sa hun etter en stund. «Jeg er glad for at jeg fortsatt kan betale regningene. Men det er liksom ingen kreativitet, ingen glød! Hvis jeg ikke får drive med ordentlig skuespill snart, kommer jeg til å miste gnisten. Jeg har sett det skje med andre. Kanskje jeg burde bli med i en teatergruppe.» Chris fnyste. Mamma snudde seg. «Unnskyld meg? Er det noe galt med teater?» Chris strakte seg så det knaket i sofaen. «Det har jeg ikke sagt.» Mamma satte seg opp. «Eller tror du at jeg ikke kan spille teater?» Chris flakket med blikket. Jeg syntes nesten synd på ham. «Hør her,» fortsatte mamma. «Jeg spilte faktisk teater før du …» Hun avsluttet ikke setningen. «… ble født,» avsluttet jeg hjelpsomt. «Det var ikke det jeg hadde tenkt å si,» freste mamma. Hun ble taus og så litt brydd ut. Chris tok sjansen på å rette opp feilen sin. «Hallo, hva er det egentlig vi krangler om?» sa han. «Selvfølgelig skal du bli med i en teatergruppe hvis du 15


vil. Men du kommer til å få nye roller, vennen min. Bra roller. For du er den beste skuespilleren i byen.» Jeg sukket inni meg, for jeg visste akkurat hva som kom til å skje. Det samme som skjer hver gang nyforelskete mennesker nesten begynner å krangle. På et blunk gikk mamma og Chris over til å bli fnisete og kosete igjen. Jeg reiste meg for å forlate rommet. Voksne er som regel teite. Voksne som er forelsket, er plagsomt teite. Et nyhetsinnslag på TV fikk meg til å stoppe i steget. En reporter sto foran en hvit lastebil og snakket i en mikrofon, og i bakgrunnen så jeg to kjeledresskledde menn som forsiktig trillet en vogn med en avlang trekasse. Jeg nappet fjernkontrollen ut av bukselinningen til Chris og skrudde opp volumet. «I all hemmelighet ble de første statuene av den verdensberømte kinesiske terrakottahæren i dag levert til Östasiatiska museet,» sa reporteren. «Statuene er blitt vist i Stockholm før, men denne gangen skal de være en del av en ny utstilling som fokuserer på det myteomspunne mausoleet der Kinas første keiser Qin Shi Huangdi ligger begravd. Noen av de uerstattelige gjenstandene som vises, regnes for å være rundt to tusen år gamle. Sverige er det første landet utstillingen vises i, og den kommer deretter 16


til å turnere verden over. Utstillingen åpner i romjula og varer til mars, da den fraktes videre til neste stoppested, som er Frankrike.» Reporteren avsluttet innslaget og satte over til studio. Nå skjønte jeg hvorfor alle hadde virket så nervøse utenfor museet. Hvis en to tusen år gammel krukke er blitt fraktet over halve jordkloden, så vil en ikke være personen som mister den i bakken rett utenfor døra. «Östasiatiska, er det ikke der de spiller inn julekalenderen?» spurte mamma. «Jo,» svarte jeg. «De filmer når museet er stengt, så det blir mange tidlige morgener og sene kvelder.» «Huff, flaks at jeg slipper å være med på det,» sa mamma. Det var tydelig at hun ikke mente det. Jeg ga fjernkontrollen tilbake til Chris, som straks skiftet kanal til sekseren og Simpsons. Siden det var juleferie, fikk jeg være oppe så lenge jeg ville. Men jeg gikk likevel og la meg ved titiden, slik jeg pleide. Mamma likte det ikke og kalte meg «rutinemenneske», som er omtrent det teiteste en kan være i hennes øyne. Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt henne sannheten, men det var umulig. Sannheten var 17


at jeg hadde blitt mørkeredd. Det høres ut som en spøk, å bli redd for mørket når man snart er tretten. Og tro meg – jeg skulle ønske det var en spøk. Egentlig var det ikke mørket i seg selv som skremte meg, men det som skjulte seg der. For det foreldre sier til deg når du er liten, at det ikke er noe å være redd for – det stemmer rett og slett ikke. Det begynte med hendelsene i sommer, da vi var på filminnspillingen i Skåne. Det var da jeg traff Sonja. Som sannsynligvis ikke er det hun egentlig heter, engang. Sonja så ut som en helt vanlig dame, men påsto at hun tilhørte en organisasjon som drev med utredninger av paranormale fenomen. Hun forklarte at de fleste mennesker lever sitt liv i de opplyste rommene vi pleier å kalle virkeligheten. Men i de mørke mellomrommene skjules ting vi ikke kan forklare. Jeg vet hvordan det høres ut, og ville ikke engang klart å forklare det til Max eller Manda. Og kanskje var hun rett og slett gal. Filminnspillinger har som sagt en tendens til å tiltrekke seg gærninger. Men det var liksom noe … ved henne. Sonja både lokket og skremte meg. Nå var hun i tankene mine, og det var som om jeg var smittet av et uhelbredelig virus. Akkurat som hun hadde advart meg mot. Jeg skvatt da mobilen vibrerte. 18


Det var en melding fra Max: Frihet! Ses i morgen? Klubben???

Jeg nølte noen sekunder, før jeg svarte: OK Ses der

Ingen av vennene mine hadde vært på klubben før. Det var en del av livet mitt som jeg helst holdt for meg selv. Men hvis noen skulle få bli med, så var det Max. Jeg strakte meg etter rullegardinen, da jeg plutselig fikk en følelse av at noen så på meg. På den andre siden av veien sto det noen og så opp mot vinduet mitt. Lyset fra gatelykta falt rett foran skikkelsens føtter, så det eneste som syntes, var silhuetten av en person, kort som et barn, men med et voksent menneskes holdning. Det var noe merkelig kjent ved skikkelsen som jeg ikke helt klarte å sette fingeren på. Da den plutselig tok et skritt ut i lyset fra lykta, var det som om kroppen min frøs til is. I sirkelen av lys 19


sto det en dame med kåpe og hatt. Og med ett skjønte jeg hvorfor det virket kjent. I neste øyeblikk dukket en liten hund opp ved siden av damen. Hun tredde en plastpose over hånden og bøyde seg sakte for å plukke en lort opp fra fortauet. Damen knyttet sammen posen og så seg om etter en søppelkasse. Da hun ikke fikk øye på noen, la hun posen i kåpelomma og gikk videre langs veien. Jeg ble stående til hjertet mitt slo normalt igjen, så dro jeg ned rullegardinen og krøp inn under dyna. Lyset fra nattbordslampa strålte gjennom de lukkete øyelokkene mine og spedde ut mørket. Jeg klarte ikke lenger å sovne uten det. Fra stua hørte jeg TV-lyden blande seg med fjaset til mamma og Chris. De hørtes ut som to fjortiser. Det var noe jeg heller ikke kunne innrømme – jeg likte å høre på dem.


3 «Hva er den lukta?» spurte Max og rynket på nesa. «Det er noe feil med avløpet,» svarte jeg. «Kom igjen, konsentrer deg.» Jeg holdt den lille trekula mellom tommelen og pekefingeren. Så gjemte jeg kula under den midterste av de tre koppene foran meg på bordet. Sakte byttet jeg om på den høyre og den midterste koppen. «Hvor er kula?» spurte jeg. Max lot som han kvelte en gjesp. «Øh … Kanskje der?» sa han og pekte på koppen til høyre, som om det var det dummeste spørsmålet han noen gang hadde fått. Jeg løftet på koppen, og Max gjorde store øyne. For det var ingenting der. Så løftet jeg den midterste koppen. Ingenting der heller. Jeg måtte anstrenge meg 21


veldig for ikke å begynne å le da jeg så det forvirrete uttrykket til Max. Blikket hans fulgte hånden min da jeg langsomt tok den lille trekula opp av bukselomma. «Regel nummer én,» sa jeg. «Pass alltid på at magikeren rister på koppen så du hører at kula er der inne. Jeg la den aldri inn.» Max virket imponert. «OK,» sa han og bøyde seg over bordet. «En gang til!» Vi befant oss på VMS, Vasastans Magiske Selskap, trylleklubben jeg er medlem i. Klubben ligger i et gammelt tilfluktsrom i Tulegatan 35. For den som ikke vet at klubben eksisterer, er den nesten umulig å finne. Nederst i kjelleren, helt innerst i korridoren med alle lagerrommene, er det en anonym metalldør i veggen. Døra er så tung at en må ta spenntak mot veggen for å klare å åpne den. Tilfluktsrommet ble i sin tid bygd for at de som bodde i huset, skulle ha et trygt sted å være hvis det ble krig, men før klubben overtok stedet, sto det ubrukt i mange år. Det eneste som minner om hva lokalet en gang var ment å brukes til, er en gammel plansje på innsiden av metalldøra. Hvis krigen kommer, står det, og så er det et bilde av en familie med mor, far og to barn. Under bildet er det 22


en liste over alle tingene en skal ta med seg hjemmefra, for eksempel vernemaske, dopapir og en lommelykt. Vi pleier å spøke med at det er tingene man trenger for å våge seg inn på do. Men bortsett fra den litt vonde lukta fra avløpet er lokalet ganske trivelig. Det er ikke særlig stort, bare to rom som er lave under taket. I det litt større rommet er det åtte små filtkledde bord med to stoler til. På betonggulvet ligger det røde tepper, og på veggene henger det innrammete bilder av Stockholms historiske personer innen trylling. I det minste rommet er det en kokeplate og en mikrobølgeovn så en kan lage kaffe og tine opp boller. I dag var vi åtte personer i lokalet, noe som er ganske mye til å være VMS. Noen av de eldste medlemmene var selvsagt der, men de gadd som vanlig ikke å øve. De holdt til i det lille rommet, drakk kaffe og pratet. I flere år hadde jeg vært det yngste medlemmet. Men nå hadde to jenter i tiårsalderen blitt medlemmer. De het Mira og Rafaela, bodde i huset og var allerede blitt ganske flinke. Max virket derimot helt håpløs, selv til nybegynner å være. Han var nesten latterlig lettlurt og gikk stort sett på alle de enkle triksene. Dessuten var han fomlete. Han kunne knapt ta av en kortstokk uten at kortene spratt til alle kanter. Jentene fniste av ham, og jeg kjente et snev av misunnelse. Klønete 23


men kjekk. Hvis Max hadde hatt litt peiling, ville han nok vært en helt annen person. «Praktisk med et tilfluktsrom som klubblokale,» sa han. «Hvis noen skulle slippe en atombombe over Stockholm, ville Vasastans Magiske Selskap være de eneste overlevende. Bare noen nærsynte trollmenn igjen i hele byen.» «Vi er ikke trollmenn,» rettet jeg. «Det heter magiker. Eller illusjonist.» «Hva er forskjellen på det?» spurte Max. Jeg sukket. «For det første fins trollmenn bare i eventyr og på film,» forklarte jeg tålmodig. «Og apropos film, skulle ikke Ralph vært i Canada nå?» Faren til Max er Ralph Becker. Nettopp, selveste Ralph Becker – en av Sveriges mest kjente skuespillere. Akkurat som mamma har han spilt tøffing i noen krimserier på TV. Men i motsetning til mamma har Ralph også fått tilbud fra Hollywood. Rollen som politi i filmserien Zombie Cop var Ralphs hittil største rolle. Det siste jeg hørte, var at innspillingen av treeren skulle ha begynt i oktober. «Den er blitt utsatt,» sa Max og gjorde hermetegn med fingrene. «Du vet, filmspråk for lagt ned. Det var noe tull med finansieringen, tror jeg. Eller så var 24


det noen som leste manuset og skjønte at det var noe dritt. Nå har han uansett et annet prosjekt på gang, dessverre.» Han ristet oppgitt på hodet. «Jeg vet ikke engang om jeg orker å fortelle om det … Har du hørt om Tennessee Taylor?» «Selvfølgelig,» svarte jeg. Tennessee Taylor var en karakter i en bokserie av den amerikanske forfatteren Daniel Black – en stilig arkeolog som reiste verden rundt og fant forsvunne klenodier og glemte steder. I den første boka ledet han søket etter dronning Nefertitis grav i Egypt. Hittil var bøkene solgt i over tjue millioner eksemplarer. «Ralph elsker Tennessee Taylor,» fortsatte Max. «Nå skal det tydeligvis lages film av bøkene, og Ralph mener at han passer perfekt til hovedrollen. Han går rundt hjemme og øver på å snakke amerikansk med sørstatsdialekt. Det høres ikke bra ut. Han har til og med byttet beskjed på telefonsvareren. Hey, it’s Rææælph, you know what to do – piiip.» Jeg lo, og Max ga meg et surt blikk. «Unnskyld,» sa jeg. «Men jeg kan virkelig se det for meg.» Vi ble avbrutt av en mørk og litt knirkete stemme som sa: 25


«God magisk aften, mine venner.» Det var Åke Sandberg, grunnleggeren av VMS og klubbens formann. Han hadde som vanlig brillene på nesetippen, smal bart og vinrød jakke med sløyfe til. Åke tok Max i hånden og bukket nærmest umerkelig. «Øh … hei,» sa Max og kastet et usikkert blikk på meg. Åke kjørte alltid samme rutine med nye personer i klubben. Han slapp ikke grepet om hånden til Max. Isteden snudde han på den og gransket den som om den skulle vært en biff han vurderte å kjøpe. «Du mekker vel ikke på motorer, håper jeg?» Max så helt paff ut. «Nei, jeg gjør ikke det,» svarte han. «Jeg vet knapt hvordan en motor ser ut.» Åke nikket fornøyd. «Bra, bra. En magikers hender er hans eller hennes viktigste redskap. Livslinjen din ser bra ut, men jeg ser at du biter negler, det råder jeg deg til å slutte med.» «Pøh, nå tuller du med meg.» Max trakk til seg hånden. «På ingen måte. Dette er ramme alvor.» Det er lett å la seg lure av Åkes plirende øyne og ta ham for å være helt ufarlig. Den feilen har kostet mange mennesker mye penger opp gjennom årene. 26


På den ene kortveggen i tilfluktsrommet henger det en gulnet plakat med bilde av en ung Åke og teksten: Kom til Restaurant Nalen og la deg fortrylle av Mr. Méliés magiske soare. Mr. Méliés er Åkes artistnavn. Det er ganske vanlig at magikere tar et navn som høres litt mer spennende ut enn deres eget. (Særlig hvis en heter Åke.) På sekstitallet jobbet han som magiker på ulike serveringssteder i Stockholm. Åke har fortalt at han hadde på seg en flosshatt og en tåpelig kappe, og at han pleide å gå rundt blant bordene og underholde gjestene med enklere kort- og mynttriks. «For at folk ikke skulle merke hvor dårlig maten var,» pleier han å si. Åke stakk hånden i jakkelomma og fisket opp en meterlang taubit. Fra den andre lomma tok han opp en saks som han brukte til å klippe tauet i fire like lange deler. Åke holdt taubitene i venstre hånd mens han lot høyrehånden gli over stumpene. Plutselig rykket han til med armen, som for å kaste bitene opp i lufta, men da var tauet plutselig helt igjen. Det var et av signaturtriksene hans. Ikke engang de flinkeste i klubben visste nøyaktig hvordan han gjorde det. Max bare måpte. «Seriøst, hvordan gjorde du det der?» Åke smilte og strøk seg over barten. «Dette er feil sted å stille sånne spørsmål,» hvisket 27


han. «En magiker avslører aldri triksene sine.» Han bukket litt og gled videre langs bordene. «Kul type,» sa Max. «Han har sittet i fengsel,» sa jeg. Max hevet øyebrynene. «Det sies at han var lommetyv på den franske rivieraen,» sa jeg. «Men det er ingen som vet det sikkert. Og han vil ikke si noe om det selv.» «Kanskje han hadde tryllet bort noen parkeringsbøter,» foreslo Max. Han snudde på en av koppene og banket på den, som for å sjekke at det ikke var en hemmelig luke i bunnen. Jeg merket at vi var alene i rommet. De andre satt nok og tok en matbit. «Er det fint å ha juleferie, da?» Spørsmålet virket litt anstrengt. Men jeg visste jo at Max hadde det vanskelig på skolen. Han strøk luggen vekk fra øynene og ga meg et skjevt smil. «Hva tror du?» Vi satt tause en stund. Max rullet den lille trekula mellom tommelen og pekefingeren, fram og tilbake. Jeg ventet på at han skulle si noe. Max kastet et fort blikk over skulderen. Så sa han lavt: 28


«Noen ganger tenker jeg at jeg bare skal slutte å gå dit.» «Så gjør det, da,» sa jeg. Max’ blikk streifet mitt, og det var noe nesten desperat i det. «Det er ikke så enkelt,» sa han kort. Han hadde rett. Men jeg skjønte faktisk ikke hvorfor han ble på et sted han hatet. Max trakk pusten dypt. Da han så på meg, virket han helt vanlig igjen. «Ikke her,» sa han. «Ikke nå. OK? Kan du vise meg det med koppene igjen? Men langsomt, så det går an å skjønne.»

Profile for Mangschou

Keiserens grav  

Endelig ferie! Sebastian gleder seg til å henge sammen med vennene sine, Max og Manda . Manda har en av hovedrollene i en julekalender som...

Keiserens grav  

Endelig ferie! Sebastian gleder seg til å henge sammen med vennene sine, Max og Manda . Manda har en av hovedrollene i en julekalender som...

Profile for mangschou
Advertisement