__MAIN_TEXT__

Page 1

Kanskje sammen


Johanna Lindbäck

Kanskje sammen Oversatt av Lene Stokseth, MNO


Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2017 Oversatt fra svensk av: Lene Stokseth, MNO, lene.stokseth.no Omslagsdesign: Christoffer Grav Sats: Mangschou Papir: 80 g Creamy 2.0 Satt med: Adobe Garamond, 13/18 Trykk og innbinding: Skleniarz, Polen 2017 ISBN 978-82-8238-156-7 www.mangschou.no

Originalens tittel: kanske ihop Copyright © Lilla Piratförlaget AB, 2014


Inntil i forrige uke visste jeg ikke hva som kunne skje hvis man gikk ut fra mattetimen en mandag formiddag og svingte til venstre i stedet for til høyre, stilte seg utenfor et visst rom cirka ti meter unna og ventet en liten stund. Dette skjer: Etter fire eller fem minutter kommer den andre sjuendeklassen ut. Den som Ivan går i. Vi oppdaget det helt tilfeldig. De fikk nemlig gå litt tidligere, og oi! Se, se! «Men hei! Er dere også her?» sa han og virket glad. Vi sto og snakket om alt mulig i det korte friminuttet, og så hoppet og danset jeg tilbake til klassen, kjempeglad. Det føles alltid sånn når vi har sett hverandre.

5


Derfor var det utrolig fristende å somle seg ut av klasserommet sist av alle sammen forrige mandag også. Gå med kjempesakte skritt, ikke bry seg om at de andre forsvant ut i friminuttet mens jeg kanskje ble stående og lytte etter lyder som betydde at … Jeg skjønte jo at det var tydelig at jeg hadde ventet – det sa seg selv. Og tenk om han rynket pannen, så seg rundt og spurte: «Hva holder du på med? Hvor er klassen din?» Jeg sto der og lurte på om jeg skulle gå eller bli, gå eller bli, men før jeg rakk å gå, gikk døra opp, og klassen hans kom veltende ut. Midt i vrimmelen: en blond gutt som faktisk virket fornøyd da han fikk øye på meg. Han smilte det skjeve smilet som han gir meg iblant. Et smil man bare vil hekte seg fast i og følge etter. Og så ble det enda en kort prat. Pluss hoppe-ogdanse-følelse etterpå. Derfor var jeg selvfølgelig helt nødt til å gjøre samme sakte film- og venstremanøver i dag. Dessuten hadde jeg tatt med alt jeg trengte til den neste timen, så jeg slapp å kaste bort tid på å springe bort til skapet mellom timene. Jeg bare sto der. Klar. Ventende. Helt åpenlyst. De kom etter litt bulder og brak. Han også. Ivan!

6


Vi fniste da vi så på hverandre. «Jaha? Hva er det nå, da?» spurte han lattermildt. Har jeg gjort noe? Jeg ristet på hodet. Nei, ingenting. Eller, det kommer vel an på hva du mener. Det er umulig å la være å fnise når jeg treffer ham. Han trenger ikke å si eller gjøre noe spesielt, det bobler opp uansett. Som en refleks, eller som å trykke på en knapp. Eller som å løpe rett inn i en fantastisk overraskelse. Sånn føles det. Hver eneste gang. «Nei vel. Da, så.» Han stilte seg ved siden av meg og lente seg til gelenderet. Han har blondt hår, nyklipt og fint (eller kjempekjempefint, for å være helt ærlig), men vanen med å blåse den litt for lange luggen ut av øynene, henger igjen selv om luggen ikke er for lang lenger. Den er omtrent … perfekt. Noen ganger har han ulike sokker også, for faren hans syns det er bortkastet tid å stå og samle alle sokkene til helt perfekte par. Mørkeblått, grått og svart er jo nesten likt, og hvor pirkete skal man liksom være? I dag, kryss i taket, var begge to svarte. «Var det gøy i Uppsala?» spurte jeg. «Jo da. Mye folk som …»

7


Et av søskenbarna hans er ferdig med en doktoravhandling om noe komplisert om celler, så Ivan og familien hans fløy ned dit på fredag for å være med og feire. Han fortalte litt om den og om hotellet de hadde bodd på, der de fikk vafler til frokost. «Og skal jeg fortelle deg noe annet morsomt? Nå på lørdag skal mamma jobbe kveld, og pappa er på noe, så det er bare jeg og søsteren min som er hjemme. Du kan komme innom hvis du vil?» Jaaaa! Veldig gjerne! Men … «Det er jo da Tessan skal ha bursdagsmiddagen sin.» «Nei, er det?» spurte han og virket skuffet. «Synd.» Mmm. Jeg vet det. «Ja, ja. Da får vel søsteren min og jeg ha all moroa for oss selv. Og du får spise kake og holde på og … Hva gjør man egentlig på en jentemiddag?» «Hviner og bråker og sånn. Jeg vet ikke helt.» Ivan la hodet på skakke og virket som en forståelsesfull voksen som ikke skjønner noen ting. «Det blir sikkert kjempegøy hvis du bare anstrenger deg, Majken. Gjør et forsøk.» «Sikkert helt fantastisk,» fnyste jeg.

8


«Men dere får vel kake i hvert fall?» «Jo, moren til Tessan lager alltid en kjempegod marengskake. Jeg elsker den, men … æsj.» Jeg trakk på skuldrene. Jeg ville ikke hatt noen problemer med å bytte bort kaken og hele jentemiddagen til Tessan med nesten hva som helst annet. Og aller helst ville jeg byttet det med å se en såkalt obskur film som søsteren til Ivan hadde valgt, og dele en stor skål med ostepop. Selv om jeg ikke engang liker ostepop noe særlig. Det ville bli en kjempemorsom kveld uansett. Det blir alltid det med dem. «Du.» Han ga meg en dytt i siden som for å spørre hører du etter? «Hva ville du valgt hvis du skulle bli forvandlet til et dyr i tjuefire timer?» Enten har han en gammel bok som heter 1000 ganske irriterende spørsmål å diskutere med folk, eller så finner han på dem selv. Han stiller sånne spørsmål innimellom. Man slipper ikke unna med å si at en sånn situasjon aldri ville inntreffe, eller med at man ikke orker å tenke ut et svar. Det er bare å svare. «Kanskje en … katt,» sa jeg. «Hvorfor det?» «Fordi jeg liker katter og alltid har ønsket meg en, men pappa er allergisk. Og fordi det virker som om

9


de har det ganske fint. De sover litt, løper rundt en stund, og så sover de igjen.» «Men katter er jo så vanlige,» sa han. «Hvorfor benytter du ikke sjansen til å velge isbjørn eller noe spennende?» «Nei, jeg hater vinteren. For et mareritt å havne på Nordpolen.» «Aha.» Han nikket. «Mamma leste en novelle om en mann som våkner som en bille en morgen. I menneskelig størrelse! Han ligger der i senga og skjønner ingenting, men er plutselig en dritstor bille.» «Så da tenkte du: Wow, det skal jeg også bli?» «Nei, nei,» smilte han. «Det var skrekkeksempelet. Jeg ville valgt noe spennende, men noe folk blir glade av. En ørn, for eksempel. Alle blir jo helt fra seg hvis de får se en ørn.» «Det er faktisk mange som blir glade av katter også. De vil klappe den.» «Noen er hundemennesker. Og noen småbarn skjønner ikke forskjellen på å klappe en katt og å torturere den.» «Men en ørn i menneskelig størrelse? Hallo? Folk ville sikkert blitt redde og ringt rett til politiet. Eller til en dyrehage eller hvem det nå er man ringer.»

10


«Jeg mener selvfølgelig en vanlig en,» rettet han. «Glem det med menneskelig størrelse.» Jeg strakte ut armene og lot som om jeg fløy. «Se på meg, jeg er en helt vanlig ørn! Jeg er morsom og spennende! Bli glad! Og dagen etter kan man lese i avisen hvordan den fløy rundt og antastet folk på Tomtebo.» «Antastet?!» protesterte han med et fnis. «Nå må du gi deg. Jeg skal jo bare fly rundt og …» «Ørne og være morsom. Helt vanlig. Ja, ja, jeg skjønner det.» Jeg så på klokka. Det var på tide å gå. Allerede. Dessverre. «Vi ses vel etterpå?» spurte han. «Klart vi gjør. Her og der,» sa jeg og hermet etter noe han pleide å si. Det fikk ham til å sette tommelen opp. Den kom sammen med enda et skjevt smil. Et sånt som man vil ha. Hele tiden. På samme måte som man vil treffe ham igjen, hele tiden. Ivans smil er det stikk motsatte av falske smil. Som de snille og vennlige falske smilene man får fra sin eventuelle bestevenn Tessan.


Jeg rakk inn som sistemann før læreren lukket døra til klasserommet. Tessan kikket opp og møtte blikket mitt da jeg gikk bort til plassen min. Hvor har du vært? Bare litt med Ivan. Å! Var det …? Ja!! Dritbra! Men det er jo sånt vi ikke forteller hverandre lenger. Hun hadde ikke peiling. Jeg kan ikke forklare hvorfor Tessan og jeg ble venner en gang i tiden. Fordi vi havnet i samme avdeling i barnehagen, bodde femti meter fra hverandre eller tilfeldigvis hadde skumbananer som yndlingsgodteri

12


begge to. Det var bare noe som stemte helt perfekt, og som fortsatte å stemme perfekt i flere år. Inntil ganske nylig pleide vi alltid å si akkurat de samme tingene til hverandre etter skolen på fredager. Hva skal du nå? Skal vi snakkes? Ja vel, ring meg etterpå, da! Nå har vi kanskje sluttet med det. Eller tatt en pause. Vi sier jo fortsatt «snakkes», men det er ikke det samme «snakkes» som før. Når mandagen kommer, har vi ikke snakket sammen i det hele tatt – hvis ikke Molly eller Evelina vil at vi skal gjøre noe sammen, alle fire. Det er aldri bare Tessan og jeg lenger. «Man trenger vel ikke å snakke med alle om alt,» sa hun til meg for en måneds tid siden. «Vi er jo uansett venner. Jeg vil virkelig fortsette å være venn med deg.» Da skjønte jeg ingenting. Vi har jo alltid vært bestevenner og snakket om absolutt alt. Hvordan kan man være bestevenner uten å gjøre det? Etter den dagen ble vi i hvert fall dritlei, så å si over natten. Smiler bare snille og vennlige falske smil til hverandre. Jeg hater dem. Ja, jeg vet at «hater» er et sterkt ord, men jeg gjør faktisk det. Det er sånne smil man gir folk man ikke kjenner så godt, men prøver å være litt snill mot. Og litt forsiktig. Man smiler absolutt ikke sånn til en

13


bestevenn man har kjent i evigheter og snakket om alt med. Og som merker med en gang hva som er på liksom, og hva som er ekte. Sånne smil = 100 % falske. Hvordan vet man om man plutselig ikke er bestevenner lenger? Hva må liksom skje? Skal man ikke si noe? Gjøre noe fryktelig galt som man er klar over? Og hvor lang tid tar det (dager, uker, måneder?) å gå fra å være bestevenner til noe annet? Hva er egentlig det andre? Det lurer jeg på. Hvis man ikke har begynt å hate hverandre, men liksom bare sier «snakkes!» på fredager og går hjem, hver til sitt, fordi det er det enkleste og tydeligvis det man … vil? Ja, det er visst det man vil. Kjemperart, men sånn er det. Da. Hva er man da?


Storebroren min, Pontus, kom hjem da jeg og pappa akkurat var ferdige med å spise middag. Han så på de tomme tallerkenene våre og på den like tomme kjøkkenbenken der det nettopp hadde ligget en pizza som vi hadde delt. «Er det ikke noe igjen? Jeg er dritsulten.» «Du skulle jo til Ida?» sa pappa, og Pontus utstøtte et frustrert «åh!» og så ut som om han ikke hadde fått mat på evigheter. «Jeg sa ikke at jeg skulle spise der, og det sier jeg alltid fra om! Du må da lese meldingene dine!» «Jo, men jeg trodde … Skal jeg lage noen ostesmørbrød, da? Det går jo fort.» Pappa reiste seg og begynte å lete etter ingredienser i kjøleskapet.

15


«Tre stykker,» bestilte Pontus. «Med dritmye ost. Og salat til.» «Den kan du vel lage selv?» Det forslaget fikk Pontus til å synke sammen over kjøkkenbordet og klynke utsultet. Pappa hermet og klynket tilbake. Det var umulig å la være å fnise. «Ikke ert, han er faktisk sulten,» sa pappa og blunket til meg. «Stakkars liten.» «Han sulter vel snart i hjel,» sa jeg. «Jaaa, det gjør jeg,» mumlet Pontus nede fra bordet. «Men det er det ingen som bryr seg om.» Pappa klynket igjen, enda mer klagende enn før. «Han må få maaat. Og salaaat. Kjempemye salat.» Så tok han selvfølgelig fram salattingene fra kjøleskapet også, og da orket plutselig Pontan å kile meg ertende i siden selv om han var døden nær. Lørdag overnattet han hos kjæresten Ida for første gang. Jeg vet ikke om det betyr at de har gjort det for første gang også. Ikke at man må ha sex bare fordi man overnatter hos hverandre, og de kan jo faktisk ha gjort det for lenge siden. De har vært sammen i flere måneder. Ida kommer hit om ettermiddagen, og da

16


går de ofte inn på rommet til Pontus og lukker døra. Jeg aner ikke hva som skjer da. Kanskje de sitter og snakker om livet. Eller har sex. Man spør ikke storebroren sin rett ut om sånt. Men man kan kanskje snappe opp noen nye, annerledes signaler fra ham. Å ligge over for første gang er vel stort, selv uten sex? «Hvor er mamma?» spurte Pontus. «Jobber hun?» «Nei, hun er på kino,» svarte pappa. «Ja vel.» Pontus flyttet på en melpose for å få bedre plass. «Pappa har ryddet i matskapet,» forklarte jeg. «Vi hadde ting som var fem år gamle. Det er jo ikke til å tro! De har bare stått der. Vi har sikkert spist av dem. Vi kunne dødd.» «Hjelp.» Pontan slapp melposen som om den var livsfarlig industriavfall. Så hvilte han hodet mot den utstrakte armen. Lukket øynene. Hvilte. «Trøtt?» spurte jeg, selv om det var ganske tydelig. «Mm. Og sulten.» Trøtt og sulten. Normaltilstanden til storebroren min. Ingen nye signaler noe sted.

Profile for Mangschou

Kanskje sammen av Johanna Lindbäck  

Ivan og Majken er faktisk bare venner. De har hengt sammen for å få alle i klassen til å tro at det er noe mellom dem. Men hvis Majken og Iv...

Kanskje sammen av Johanna Lindbäck  

Ivan og Majken er faktisk bare venner. De har hengt sammen for å få alle i klassen til å tro at det er noe mellom dem. Men hvis Majken og Iv...

Profile for mangschou
Advertisement