Page 1


Johan Rundberg

Oversatt av Jonas Bjarkøy


Til Anna

Norsk utgave © Mangschou AS, Bergen 2018 Oversatt fra svensk av: Jonas Bjarkøy Omslagsdesign: Christoffer Grav Sats: Mangschou
 Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 13/18 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2018 ISBN 978-82-8238-179-6 www.mangschou.no Originalens tittel: Vålnadens röst Copyright © Johan Rundberg and Natur & Kultur, Stockholm 2017 Published in agreement with Koja Agency


1 «Ærlig talt, Sebbe. Hvor lenge har du tenkt å surmule, egentlig?» Jeg så opp og møtte mammas blikk. Hun hadde skjøvet solbrillene opp i panna. Hvorfor hun i det hele tatt hadde dem på seg, var et mysterium, for sola hadde ikke vist seg hele dagen. Hun trodde vel at hun så kul ut. Det er sant, i butikken hadde hun spurt meg: «Ser disse kule ut?» med prislappen dinglende foran nesa. «Jeg er ikke sur,» sa jeg og så ut av bilvinduet i stedet, der de gule rapsåkrene suste forbi. Mamma gapskrattet. Det fikk irritasjonen til å bruse som kullsyre i hjernen min. «Unnskyld meg,» sa hun. «Men du er kongen over alle surmulere. Det har du alltid vært. Da du var liten, 5


før du i det hele tatt kunne snakke, kunne det gå flere dager uten at du så på meg. Hvis jeg prøvde å se på deg når jeg gikk med deg i barnevogna, snudde du deg, akkurat som du gjør nå. Du er født sur, vennen min.» Jeg anstrengte meg for ikke å smile, men kunne ikke la være. Mamma hadde vunnet, som vanlig. Og som vanlig skjønte hun ikke når det var på tide å gi seg. «Hvis det fantes konkurranser i surmuling, ville du vært regjerende verdensmester,» fortsatte hun. «Statuer ville blitt reist til din ære. Folk ville døpt babyene sine etter deg. Roseblader ville blitt strødd foran …» «Greit, jeg tar poenget,» avbrøt jeg. «Er vi ikke framme snart?» «Jo, faktisk,» sa mamma. «Ifølge GPS-en skal sideveien være her et sted.» I samme øyeblikk kom navigasjonsstemmen over høyttalerne: «Om to hundre meter, sving til venstre.» Mamma lettet på gassen, og jeg rettet meg opp i setet. Ikke lenge etter kom en smal vei til syne på venstre side. Et gammelt treskilt hang på skakke i veikanten. Fargen på de håndmalte bokstavene hadde flasset, men det gikk fortsatt an å lese det som sto der: Velkommen til Sandhammaren Badeglede. 6


«Badeglede?» sa jeg. «Det høres jo moderne ut.» På GPS-displayet virket det som veien snodde seg som en gul slange gjennom et grønt landskap. Utenfor var virkeligheten heller gråbrun. Det tørre gresset blandet seg med sand, og furutrærne ble kortere og mer krokete for hver meter. Jeg kunne lukte at vi ikke var langt fra havet. Huset dukket opp som en lysegrå vegg mellom trestammene. Vi svingte inn på parkeringsplassen som allerede var full av biler, de fleste med filmselskapets logo på siden. Mellom bilene hastet mennesker på kryss og tvers. De bar på utstyr og bagasje, klemte hverandre og håndhilste. «Nå blir det litt styr, Sebbe,» sa mamma lavt. «Er du forberedt på det?» Hun vet at jeg ikke liker oppmerksomhet. Men nå var det jo faktisk ikke meg folk var interessert i. «Det går bra,» sa jeg. Mamma blunket til meg og åpnet døra. Jeg trakk pusten dypt før jeg fulgte etter. Vinden som møtte meg, var uventet sterk. Det var som å få en salt ørefik rett i ansiktet. Jeg dro kapsen litt lenger ned så den ikke skulle blåse av. Mamma kysset allerede kinn til høyre og venstre. Snart kom hun til å presentere meg på en eller annen pinlig måte. Jeg stakk hendene i 7


lommene og ventet tålmodig. Da fikk jeg øye på en mann som sto litt på siden, på terrassen som gikk langs huset. Han var kledd i en vest med mange lommer og holdt et kameraobjektiv foran øyet. Jeg ble nysgjerrig og gikk nærmere. På tregulvet lå en vattert veske oppslått. Veska inneholdt flere rom med forskjellige kameradeler i. «Hei,» sa mannen uten å ta objektivet fra øyet. «Hva heter du?» «Sebastian,» svarte jeg. «Sebbe.» Mannen rakte meg hånden. «Det er jeg som er Frank,» sa han. «Fotograf.» «Skjønte nesten det,» sa jeg. Da vi hadde hilst, ga Frank meg objektivet. Jeg satte det mot øyet og så opp mot huset. En gang i tiden hadde det åpenbart vært hvitt. Nå hadde huset omtrent samme nyanse som den overskyete himmelen. På fasaden som vendte mot havet, var det bare små flak av maling igjen, resten hadde samme farge som drivved en kan finne på stranda. «Er det skrekkfilm dere skal lage?» spurte jeg. Frank lo. «Du, jeg har faktisk filmet et par skrekkfilmer,» sa han. «Men ikke i noen av dem var kåken så uhyggelig som den her. Det ville blitt en klisjé.» 8


Jeg skjønte akkurat hva han mente. Hotellet besto av tre etasjer. På bakkeplan var det en stor glassveranda som var dekket av restene av en død klatreplante. I vinduene i mellometasjen var gardinene trukket for, akkurat som i de to ytterste arkene på loftet. Arken i midten var spikret igjen og hadde ikke noe vindu. Utemøblene på terrassen var rustne og låst fast med kjetting. Alt var helt, men veldig slitt. Hotellet hadde antakelig ikke vært åpent på flere år. «Panorer til venstre,» sa Frank. «Helbilde mot havet.» Jeg skjønte at han testet meg. Som om jeg skulle holdt et filmkamera, dreide jeg sakte en halv gang til jeg sto vendt mot havet. Jeg stoppet mykt i et helbilde av et containerskip som lot til å stå helt stille i horisonten. «Og kutt,» sa Frank. «Ikke dårlig. Du har tydeligvis vært med på dette før.» Jeg trakk på skuldrene og ga ham objektivet tilbake. «Noen ganger, kanskje. Men jeg ville valgt vidvinkel i stedet.» Frank lo igjen. Et hyggelig knegg som kom fra magen. Han hadde rett. Jeg har vært med på ganske mange 9


innspillinger. Og det er ikke alltid folk er spesielt interessert i å snakke med barn. Ikke alle er så greie som Frank. Jeg fikk øye på mamma som sto igjen på parkeringsplassen. Hun vinket til meg og pekte på bilens bagasjerom. Man trengte ikke være noe geni for å skjønne hva hun mente. «Jeg må nok stikke,» sa jeg. «Takk for titten.» «Vet du hva første tegnet på lavbudsjett er?» sa Frank og flirte. «Det er når stjernene bærer sin egen bagasje.» Jeg ble plutselig litt flau, slik jeg pleier når det er snakk om mamma. For det var selvfølgelig moren min Frank siktet til. Hun er filmstjerne. Den mest kjente rollekarakteren hennes er politibetjenten Laura Block, som hun har spilt i flere filmer. I den siste, Tann for tann, tar hun seg av en kriminell MC-gjeng helt på egen hånd. Laura Block er ekspert på våpen og taekwondo, og hun snakker fem språk flytende. Mamma kan selvfølgelig ikke gjøre sånne ting i virkeligheten. Det ser riktignok ekte ut når hun gjør hoppespark i sakte film. Men i virkeligheten stønner hun bare hun må bøye seg for å ta opp noe som har falt på gulvet. Og hun kan ikke engang snakke skikkelig engelsk. Hvis en turist spør henne om veien, sier hun: «You go rett 10


fram for ti minutes», liksom. Men det virker ikke som om folk skjønner at film er på liksom. Det hender at hun må skrive autografer når vi er i byen. Til og med jenter på min alder kommer bort noen ganger. Det er noe alvorlig gærent når ens førtifem år gamle mamma er kulere enn en selv. Iblant blir jeg med henne på filmpremierer. Eller rettere sagt: Iblant tvinger hun meg hvis ingen av vennene hennes kan gå. Da må jeg stå ved siden av henne på den røde løperen og bli tatt bilde av. Har jeg flaks, klipper avisa meg bort når bildene skal publiseres. Det er ganske mange bilder av moren min der det ser ut som hun står ved siden av en taggete potteplante. Det er håret mitt som stikker fram. «Hei, Sebbis, hvor har du vært?» sa hun da jeg kom tilbake til bilen. Jeg overhørte spørsmålet. «’Et fint gammelt badehotell’, var det ikke det du sa?” mumlet jeg. Mamma klarte så vidt å kvele en latter. «Det så virkelig annerledes ut i brosjyren,» sa hun. «Men det kan hende det er en vannrutsjebane der inne. Ellers får vi klage i resepsjonen.» Jeg lot henne holde på. Det var ikke lurt å krangle. Jeg hadde gått i fella, det visste både jeg og mamma. 11


Med et sukk løftet jeg opp en av de blytunge koffertene vüre og slepte den over terskelen.


2 Jeg ville helst ikke innrømme det, men rommet var faktisk ganske trivelig, med knirkete gulvplanker og bjelker i taket. Et stort vindu vendte rett ut mot havet, og til tross for det halvtriste været var utsikten fantastisk. Mamma hadde lagt beslag på den eneste senga ved å tømme hele innholdet i kofferten over den. Da jeg åpnet døra til det jeg trodde var klesskapet, for å se om det var en feltseng der inne, ble jeg positivt overrasket. For det var ikke noe skap, men et ekstra soverom. Under skråtaket i det lille krypinnet sto det en seng, et nattbord og en liten bokhylle. Mer var det ikke plass til. Men det passet meg perfekt. Og viktigst av alt: Det var en dør som kunne lukkes, selv om den var tynn som et knekkebrød. Mamma stakk hodet inn og smilte ertende. 13


«Leter du etter noe å klage på?» spurte hun. «Kutt ut,» svarte jeg. Jeg hater når hun antyder at jeg er bortskjemt. Både mamma og pappa gjør det ganske ofte. Selv om de fleste jeg kjenner, er mye mer bortskjemte enn jeg. Det virker som om mange tror at jeg lever rene luksuslivet. Og det har hendt at noen vil bli venn med meg bare fordi mamma er filmstjerne. La meg si det sånn: De fleste pleier å bli ganske skuffet ganske fort. Da jeg kom tilbake til mammas rom, satt hun på sengekanten og bladde i en papirbunke. Det var manuset til filmen hun var her for å spille inn. En sprekk i fasaden het den. Bare tittelen avslørte at det var snakk om noe helt annet enn filmene hun vanligvis pleide å være med i. Papirbunken var like tjukk som alle Laura Block-manusene til sammen. Mamma så skrekkslagent på meg. «Fy søren så nervøs jeg er,» sa hun. «Tror du jeg kommer til å klare dette, Sebbe?» «Hvorfor skulle du ikke det?» sa jeg. Mamma pleier som regel ikke være nervøs før innspillinger. I hvert fall ikke merkbart. Nå var det tydelig at hun mente alvor. «Fordi jeg kanskje har tatt meg vann over hodet,» sa mamma. «Dette er et dialogdrevet drama, og det 14


har jeg aldri vært med på før.» Jeg skar en grimase. «Dialogdrevet drama» er filmspråk for kjedelig. Ingen eksplosjoner eller biljakter, bare folk som snakker hele tiden. «Dette er faktisk en stor mulighet for meg,» fortsatte mamma. «Vet du hva jeg akkurat innså? Jo, at jeg aldri har spilt i en eneste film der jeg ikke skyter noen eller slår noen i ansiktet. Nå må jeg bevise at jeg er mer enn bare en actionskuespiller.» «Du er vel ikke akkurat noen actionskuespiller,» innvendte jeg. Mamma så fornærmet ut. Før jeg rakk å reagere, hadde hun sluppet manuset og tatt et steinhardt politigrep på meg. Med et HAI-YA! slengte hun meg på senga så det knirket i fjærene. Hun naglet meg fast med det ene kneet samtidig som hun lot som hun kysset armmusklene sine. «Greit, jeg ber om unnskyldning, du er verdens største actionstjerne,» pep jeg. «Det var bedre,» sa mamma. Fornøyd med innrømmelsen min løsnet hun grepet, og jeg kunne puste normalt igjen. Mamma har gått på kurs for å kunne spille politikvinne på film. Og grepene hun lærte da, fungerer faktisk i virkeligheten. Det hender jeg glemmer det. 15


Mamma satte seg på senga igjen og så meg inn i øynene. «Jeg vet at du syns jeg har tvunget deg til å være med hit, Sebbe. Men sannheten er at jeg er dritredd for denne innspillingen. Det er ingen stor film, men manuset er faktisk skikkelig bra. At du er med, betyr mye for meg.» «Det går bra,» sa jeg. Så ventet jeg litt og la til: «For du skal vel ikke snakke engelsk?» «I hope virkelig not,» utbrøt mamma. Hun tok av seg T-skjorta og tørket seg under armene med den. Så dro hun på seg en ren T-skjorte fra haugen på senga. «Ta-daa! Ser jeg ut som en dramaskuespiller nå?» «Kan du ikke advare meg før du kler av deg?» mumlet jeg. Mamma lot som hun ikke hørte klagen min. «Det er tid for produksjonsmøte med hele teamet,» sa hun. «Blir du med?» «Nja …» Jeg åpnet lokket på kofferten min. Oppå klærne mine lå det ti usprettete kortstokker og treesken som inneholdt kopper, terninger og tilbehør. Mamma så på meg som om hun var delvis beroliget og delvis 16


bekymret. «Du må selvfølgelig ikke,» sa hun. «Men du, Sebbe, prøv å være litt sosial også. Det skader ikke.» «Ses senere,» sa jeg bare. Jeg inspiserte kortstokkene nøye, det minste lille hakk i kanten ville gjøre dem ubrukelige. Så la jeg dem i to bunker på nattbordet. Mamma trakk på skuldrene og forsvant inn på badet. Etter en stund hørte jeg døra smelle igjen og raske skritt som klapret bortover gangen. Det var åpenbart lytt på hotellet. Jeg håpet at alle i vår etasje hadde tatt med seg ørepropper. Mamma kan snorke så høyt at det høres gjennom betong. Selv hadde jeg forberedt meg ved å ta med en stor pose godteribiler. Det høres kanskje ekkelt ut, men godteribiler er perfekte som ørepropper. Vanlige ørepropper pleier alltid å forsvinne – falle bak radiatorer eller trille innunder senga. Dessuten går det ikke an å spise dem. Jeg stappet noen biler i munnen og åpnet kortstokken som lå øverst. Først fjernet jeg jokerne og tok av stokken noen ganger. Så varmet jeg opp med å la kortene vekselvis blafre mellom håndflatene mine og så bre seg ut som en perfekt formet vifte. De som ikke kjenner meg, ville sikkert trodd at jeg elsker kortspill. Men det gjør jeg ikke. Det jeg driver med, kalles 17


close-up-magi – eller nærtrylling. Dette er klassiske triks som handler om konsentrasjon og dyktighet. Jeg er medlem av en klubb som heter Vasastans Magiske Selskap. Det høres kanskje ut som en barnslig klubb, men jeg er faktisk det yngste medlemmet. Den eldste er over åtti. Og særlig magisk er det forresten heller ikke, for trylling handler nesten bare om øving. Klubben holder til i et gammelt tilfluktsrom i Tulegatan. Der sitter vi og øver, og så tester vi triksene på hverandre. Mamma syns at jeg burde begynne med en eller annen idrett i stedet. «Ikke sitte i en kjeller og spille kort med pensjonister», som hun pleier å si. Jeg skjønner at trylling er ganske nerdete. Det er ikke som å drive med parkour eller surfing, akkurat. Ikke noe man skryter av, liksom. Hvis noen i klassen min fikk greie på at jeg driver med dette, ville jeg sannsynligvis fått et evig idiotstempel. Likevel er det noe med trylling som gjør at jeg ikke klarer å slutte. Følelsen av å øve på et triks i time etter time. Tusenvis av repetisjoner nesten uten å merke framskritt. Helt til trikset plutselig sitter i hendene, frikoplet fra hjernen, og man kan gjøre det med bind for øynene. Følelsen av å være veldig god til noe, selv om nesten ingen vet om det. Øvingen ble avbrutt av et høyt tut. Jeg la fra meg kortene og gikk bort til vinduet, som vendte ut mot 18


parkeringsplassen. En stor BMW med sotete vinduer svingte inn foran hotellet. Bilen stoppet så brått at det skrek i dekkene, og en mann kom ut. Mannen hadde skinnjakke, oppkneppet skjorte og spisse boots. Jeg kjente ham igjen med en gang. Det var skuespilleren Ralph Becker, filmens andre hovedrolleinnehaver. Om de fleste vet hvem mamma er, så vet alle hvem Ralph Becker er. Han har vært med i en haug med filmer, til og med noen i Hollywood, der han som oftest spiller skurken. Med seg hadde Ralph en gutt som så ut omtrent som ham selv, med mørkt, halvlangt hår og subbende gange. Ralph slengte bilnøklene til en filmarbeider og gikk mot hotellet med gutten på slep. Ingen av dem bar på noen bagasje. Det med lavbudsjett gjaldt tydeligvis ikke alle. Like foran inngangen stoppet gutten og så opp mot vinduet mitt. Jeg dukket instinktivt og ble straks irritert på meg selv. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg har vel lov til å se ut av mitt eget vindu hvis jeg vil. Etter en liten stund kikket jeg ut igjen. Da var de selvfølgelig borte. Jeg tok opp kortstokken og øvde på å ta av stokken med en hånd. Akkurat da plinget mobilen min, og kortene spratt ut over hele senga. Det var en SMS fra pappa. 19


Halla, S! Så at du hadde ringt. Var det noe spesielt?

Jeg la telefonen i lomma uten å svare. Så samlet jeg sammen kortene og fortsatte å øve. Hvis jeg noen gang skulle opptre foran et publikum, kunne jeg ikke la meg distrahere så lett.

Gjenferdets stemme  

Første bok i ny serie Hekseknuten - uhyggelig god spøkelseskrim!

Gjenferdets stemme  

Første bok i ny serie Hekseknuten - uhyggelig god spøkelseskrim!

Advertisement