Issuu on Google+

22

MENINGER

Onsdag 15. juni 2011

debatt@klassekampen.no

KRONIKK &DEBATT

Mat og makt LANDBRUK Magnus Bjørnsen

Det er interessant å se reaksjonene

på Kaare M. Bildens bok «Mat er makt» om matens storpolitikk. Kristian Anton Smedshaug fortjener skryt for sine retoriske egenskaper i Klassekampens spalter 7. juni, hvor han får det til å virke fornuftig å bruke en situasjon (lav matproduksjon i Sør) som et forsvar for en viktig årsak til den samme situasjonen. Vestens støtteordninger gir overproduksjon – med påfølgende dumping som gjør det vanskelig å starte et bærekraftig landbruk i Sør. Avlingene i landbruket i Afrika er for eksempel brøkdeler av hva det er i Vesten, uten at det er mer økologisk bærekraftig.

For å klare et slikt retorisk kunst-

stykke, bruker Smedshaug og hans allierte store ressurser på å opprettholde bildet av at vår landbruksstøtte, i motsetning til EUs og USAs, er ufarlig siden eksporten ikke ender i utviklingsland. Det hadde vært fint om Smedshaug kunne svare på følgende to spørsmål: 1. Hovedproblemet er ikke hva vi eksporterer, men hva vi legitimerer. Når norske myndigheter forsvarer våre produksjonsdrivende subsidier og høye tollmurer i WTO, forsvarer de samtidig andre rike lands muligheter til det samme. Mener Smedshaug at Norge skal melde seg ut at WTO? 2. Subsidiert mat ødelegger både for utviklingslandenes hjemmemarked og eksportmuligheter. Subsidierte produkter som selges fra ett i-land til et annet er langt fra harmløse, siden de gjør det umulig for fattige land (som ikke har råd til å subsidiere) å komme til på vestens markeder. I Stortinget 10. mars 2010 sa Lars Peder Brekk at «Jeg ser dagens eksport som en mulighet til å bygge merkenavn for norske produkter slik at vi også kan eksportere norske produkter den dagen eksportsubsidiene blir borte.» Jeg forstår ham som at regjeringen og bondenæringen planlegger fortsatt eksport av subsidierte norske produkter til verdensmarkedet, også etter at de direkte eksportsubsidiene er avskaffet. Er det en gal tolkning?

Reidar Almås (11. juni) kan neppe ha

lest boka han kritiserer særlig godt. Almås skriver: «Bilden hopper veldig lett over det faktum at meir enn 50 av dei minst utvikla landa har frihandel inn til Norge». Men en viktig del av boka er brukt til å vise ordningens mange svakheter: Nulltollen innvilges kun land som har svak eksportkapasitet. Og skulle de likevel klare å selge i et volum som monner, kan vi når som helst strupe eksporten. Det ble gjort ovenfor Botswana og Namibia i slutten av 2010, da de to afrikanske landene solgte for mye sau for norske landbruksmyndigheter. Enda viktigere: Almås skriver «Trur Bilden at noen norsk statsråd, det vera seg frå høgre eller venstresida, kan gå til internasjonale

forhandlingar utan å forsvare norske interesser?». Globaliseringen gjør at norsk politikk får ringvirkninger for verdens fattige på nye og utilsiktede måter. Hvis vi ønsker å bekjempe den globale fattigdommen, er det ikke nok å vurdere bistand- og utviklingspolitikken. Vi må også se på en rekke andre politiske områder, og sette utvikling foran kortsiktig, nasjonal egeninteresse i fora som WTO. Magnus Bjørnsen, sosialantropolog magnusbjornsen@gmail.com

Treholt var en landssviker TREHOLT-SAKEN Knut Hansen

Det narrativet Hallvard Bakke bruker i Klassekampen 21. mai er typisk for dem som vil bortforklare Treholts svik mot landet sitt. Man kjører hardt på uvesentlige detaljspørsmål og ser bort fra helheten. Den helheten er at Arne Treholt i årevis hadde konspirative møter med generaler i KGB og representanter for en stat som utgjorde en stor trussel mot Norge i 1984, og beviselig tok imot penger. Hadde en nordmann oppført seg slik under andre verdenskrig ville straffen blitt streng. Den kalde krigen var like alvorlig, om ikke mer. Sovjetunionen hadde atomvåpen beregnet på oss i Norge. Frykten for at disse skulle brukes var svært reell. Intet land har utgjort en så stor og langvarig trussel mot oss.

Jens Evensen fastslo i Stortinget i

1989 at Arne Treholt var i samme divisjon som Quisling. Han fastslo også at Treholts forklaring om at han var «brobygger» var noe han fant på i ettertid. Bakke nevner «det såkalte pengebeviset». Dette er en avsporing som Treholts advokat fant på i ettertid. Det ekte pengebeviset er funnet av en velfylt bankkonto i Sveits, et pengebevis Treholt ikke vil snakke om i dag – for ikke å snakke om Treholts innrømmelse av å ha hatt 27.000 dollar i kofferten; differansen til politiets påstand er ubetydelig. At Bakke ikke vet at Treholt trakk anken sin er overraskende.

Det er bra at vi nå har fått den

endelige konklusjonen i Treholtsaken fra Kommisjonen. Konklusjonen, som nå også Hallvard Bakke må slutte seg til, er at Arne Treholt er landssviker og spion, og at ingen ting kan endre på det. Den eneste skandalen i Treholt-saken er at han ble løslatt av egne venner og partifeller i 1992 i strid med innarbeidet praksis og kanskje også rettsstridig. Knut Hansen, Oslo hansen.knut.oslo@gmail.com

Hent flyene hjem nå LIBYA

Turid Thomassen

Snart tre måneder med krig har

bevist at det finnes ingen militær løsning i Libya. Nå må Norge hente hjem kampflyene og i stedet støtte

KLASSEKAMPEN

forsøkene på å få i stand en våpenhvile. Regjeringen viderefører det norske kampflybidraget i Libya fram til 1. august. Begrunnelsen er at Norge fortsatt må bidra til å støtte gjennomføringen av FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1973. Nato har allerede sabotert gjennomføringen av FN-resolusjonen. Resolusjonen ble brutt allerede 19. mars. Punkt 1 i FN-resolusjonen handler om våpenhvile og forhandlinger. Afrika-unionens fly til Tripoli og Benghazi for å innlede fredsforhandlinger måtte innstilles fordi USA startet bombingen av Tripoli. FNs generalsekretær Ban Kimoon forsøkte å følge opp punkt 2 i resolusjonen. Han fikk Libyas statsminister til å godta et forhandlingsutspill på vegne av Gaddafiregjeringen. Dette ble oversett av Nato. Det samme ble Afrikaunionens andre forsøk på å få i stand forhandlinger. FN-resolusjonen gir ikke hjemmel for å krige fram et regimeskifte. Men det er dette krigsalliansen i virkeligheten bomber for. Norge må støtte opp om forhandlinger for fred og demokratiske reformer i Libya. De 100 millionene som foreslås som ekstrabevilgninger til krigen bør heller brukes til humanitær hjelp, og til å ta imot flere libyske flyktninger til Norge.

Det er umulig å innføre demokrati

ovenfra med bombefly, slik noen prøver å gi et inntrykk av at denne krigen skal gjøre. Vi må straks hente alle de norske kampflyene hjem. Turid Thomassen, leder i Rødt turid@raudt.no

Ikke glem geopolitikken SYRIA

Jan Hårstad

åpner for det etterstrebet EU-medlemskap. Et regimeskifte i Syria vil være en katastrofe for både Russland og Kina også. Russland fikk marinebaser i Latakia og Tartus og ble med ett en maritim makt i Middelhavet. Kina har investert, som i Libya, store summer i syrisk infrastruktur, økonomi og vil tape ved et regimeskifte der og. Den ønskede vestligsaudiske regimeendring av Syria vil ha enorme konsekvenser for styrkeforholdene i verdenspolitikken. Jan Hårstad, Oslo janhaarstad@hotmail.com

Svar til Lars Haltbrekken KLIMA

Arild Rønsen

Unnskyld, for at jeg i min kommen-

tar forrige fredag kom til å kjøpe Ketil Solvik-Olsens forsikringer om at det amerikanske selskapet Alcoa allerede har bestemt seg for å investere ti milliarder i et aluminiumsverk i Finnmark – på betingelse av tilgang til gass fra Snøhvit. Det korrekte viser seg at firmaet vurderer en slik investering, gitt forutsetningene. Og det er jo noe helt annet. Jeg håper Solvik-Olsen vil medvirke til å oppklare saken.

Når dette er sagt, er mitt grunnsyn

fortsatt intakt: Klimagassutslippene er i sin natur et globalt problem, og må behandles som sådan. Det er med andre ord fortsatt slik, etter mitt syn, at det er galimatias å bruke 25 milliarder for å rense to millioner tonn CO2 på Mongstad, mens man kunne rense 26 millioner tonn ved et kullkraftverk i Sør-Afrika – for den samme summen. Hva mener du, Haltbrekken? Arild Rønsen

arild@puls.no

Jeg har alltid hatt den største respekt

for Peter M. Johansens enorme politiske kunnskaper, noe som definitivt ikke betyr at jeg er enig med hans konklusjoner. Hans lange artikkel om Syria vektlegger Assadregimets interne problemer, men det som er helt fraværende er den geopolitiske krigen i regionen og rundt Syria (Klassekampen 14. juni). Saudi-Arabia har i flere år betraktet Iran som sin sentrale hovedfiende og har vært i dialog med Israel i like lang tid med hensyn til bruk av saudiske flybaser og overflygningsrettigheter. Alle fiender av Iran, så som Nato, Israel, USA, EU, Saudiene, Gulfemiratene, har jo i årevis jobbet med å sprenge den politisk/militære alliansen som Irans makt hviler på, det vil si Syria-Hizbollah. Paradokset er at salafistene ser på Syria som en gudløs sekulær stat og naturligvis vil Saudiene/Emiratene gi penger, våpen og politisk støtte til militant islam i Syria.

Tyrkia, som faktisk er det land som

raser hardest mot Assad-regimet i Damaskus, har nå truet med å gå inn i Nord-Syria og opprette en militær buffersone der. To saker kan ligge til grunn for Tyrkias harde linje: få stor innflytelse over et nytt Syria som for hundre år siden var en provins i det tyrkisk-ottomanske imperiet. Og vel så viktig: bidra med en destabiliseringspolitikk i Syria som hever deres anseelse som partnere for Vesten og

JSF, USA og Noreg KAMPFLY

Asbjørn Geithus

«Program for the New American

Century» (PNAC) var ein nykonservativ think tank i funksjon 1997– 2006. Her fann vi fleire leiande personar i Bush-administrasjonen. PNAC drog opp dei store linjene for kva politikk som måtte til for at USA skulle kunne dominere verda også det komande hundreåret. I september 2000 kom dokumentet «Rebuilding Americas Defenses: Strategies and Resources for a New Century». Heile programmet kan finnast på nettet.

Omforminga av militæret til fram-

tidsretta teknologi må prioriterast. Men kostnadene er enorme, og ein må vurdere kva ein får for pengane. Difor må ein fjerne ein del program som er så dyre at dei fungerer som blokkering av omstillinga. Rapporten seier om Joint Strike Fighter: «Legg vekk/ slett slike program som JSF, CVX hangarskip og Crusader haubitser, for desse vil absorbere uforholdsmessig store deler av Pentagon sine fond medan


Mat er mak