Norge om babord

A

G

N

E

K

L

A

N

N

NORGE

OM

M

BABORD Alene med seiljolle fra Nordkapp til Lindesnes

© 2018 Blue Ocean Media www.blueoceanmedia.no ISBN 978-82-93578-08-6 Norge om babord – alene med seiljolle fra Nordkapp til Lindesnes 1. utgave, 1. opplag 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Blue Ocean Media er enhver ­eksemplarframstilling og tilg jengeligg jøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt g jennom avtale med Kopinor, ­interesseorgan for r­ ettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med b ­ øter eller fengsel.

Grunnlagsdata fra Kartverket, g jengitt med tillatelse NO 10/102018/1.

Advarsel: «Disse kartene er ikke offisielle og regnes ikke som autoriserte sjøkart.»

Tekst og foto: Magne Klann Redigering: Øyvind Bordal Omslagsdesign: Petter Nyquist Layout: Petter Nyquist og Magne Klann Trykk og innbinding: Livonia Print Bildet på forsiden er tatt med drone og viser Sandøya og Torghatten Bildet på baksiden viser Nordkapp

2

Innhold: Forord Nordkapp Tromsø Polarsirkelen Stad Lindesnes Forberedelser Utstyr Sikkerhet Ord og uttrykk Etterord

5 8 54 108 164 200 224 226 229 230 232

Videoene det refereres til i teksten finner du pĂĽ www.klann.no

3

MAGNE KLANN Magne Klann (f. 1970) Har alltid hatt et lidenskapelig forhold til seiling og båtliv.

Han har seilt jolle siden åtte-årsalderen, og tilbragt de fleste somre langs Skagerrakkysten. Magne Klann er fotograf og skribent, med utdannelse i visuell kommunikasjon fra England.

Han har gitt ut flere bøker om seiling og båtliv, både alene og sammen med Øyvind Bordal: Havneboka, Oslofjorden Havneboka, Sørlandskysten havneboka, Skagerrak Seilerboka Seil og Rgg, håndbok i trimming Seil Optimist!

Seil Feva!

Seil Kjølbåt!

Seil Brett! www.klann.no Instagram: @magneklann magne@klann.no

4

Fordi det er mulig Jeg var klar for en utfordring. Fysisk og psykisk. Jeg har seilt regatta siden jeg var liten, og liker å konkurrere. Nå var det ikke å slå andre jeg ville, men heller utfordre meg selv. Eventyr og mestring var målet. Jeg følte at utfordringen måtte være ganske nær grensen for hva jeg trodde jeg ville klare.

Disse målene er ikke noe jeg skrev ned eller rasjonaliserte over. Det er noe som kom gradvis – en tanke eller en følelse. Snikende. Som en drøm.

Litt sånn var det det begynte. I løpet av de siste årene har distansen NordkappLindesnes blitt etablert som en rekorddistanse i seiling med større båter. Jeg fikk lyst til å utfordre rekorden, men jeg hadde ikke tilgang på en båt som

var rask nok. Skulle jeg leie en? Flere muligheter meldte seg i bevisstheten og ble forkastet ig jen. Også var det jo heller ikke en konkurranse jeg var på jakt etter. En dag sorterte hjernen de båtene jeg faktisk hadde tilgang til.

Ballad. Nei, jeg slo den fra meg. Laser.

Hey! Kanskje jeg kunne seile Laser?

Ikke uten stopp slik jeg hadde tenkt så langt, men som en villmarkstur langs kysten – bære båten i land på sandstrender. I løpet av et øyeblikk hadde jeg egentlig bestemt meg.

De neste par månedene prøvde jeg å bryte ned idéen, men det gikk ikke. Den ble ikke borte.

Jeg tenkte at dette er mulig.

5

DAG DATO Dag 1 25. april Dag 2 26. april Dag 3 27. april Dag 4 28. april Dag 5 29 april Dag 6 30. april Dag 7 1. mai Dag 8 2. mai Dag 9 3. mai Dag 10 4. mai Dag 11 5. mai Dag 12 6. mai Dag 13 7. mai Dag 14 8. mai Dag 15 9. mai Dag 16 10. mai Dag 17 11. mai Dag 18 12. mai Dag 19 13. mai Dag 20 14. mai Dag 21 15. mai Dag 22 16. mai Dag 23 17. mai Dag 24 18. mai Dag 25 19. mai Dag 26 20. mai Dag 27 21. mai Dag 28 22. mai Dag 29 23. mai Dag 30 24. mai Dag 31 25. mai Dag 32 26. mai Dag 33 27. mai Dag 34 28. mai Dag 35 29. mai Dag 36 30. mai Dag 37 31. mai Dag 38 1. juni Dag 39 2. juni Dag40 3. juni Dag41 4. juni Dag42 5. juni Dag43 6. juni Dag44 7. juni Dag45 8. juni Dag46 9. juni Dag47 10. juni Dag48 11. juni Dag49 12. juni

STED Skarsvåg - Hjelmøya Hjelmøya Hjelmøya – Akkarfjord Akkarfjord Akkarfjord – Leirbukta Leirbukta – Bergsfjord Bergsfjord – Roaldvik Roaldvik Roaldvik Roaldvik – Karlsøy Karlsøy - Skittenelv Skittenelv – Tromsø Tromsø – Kvalnes Kvalnes – Gibostad Gibostad – Klauvhamna Klauvhamna – Vinje Vinje – Sandtorg Sandtorg – Røyrholmen Røyrholmen – Dypingen Dypingen – Bodø Bodø Bodø Bodø – Forstranda Forstranda – Bolga Bolga – Innerkvarøya Innerkvarøy Innerkvarøya – Nord-Sandøya Nord-Sandøya – Sandøy Sandøy – Kråkholmen Kråkholmen – Utvorda Utvorda – Sandøya Sandøya – Sørleksa Sørleksa – Nordre Langholmane Nordre Langholmane – Kristiansund Kristiansund – Bud Bud – Ålesund Ålesund – Sandsøya Sandsøya – Vedvik Vedvik – Pollen Pollen – Hardbakke Hardbakke Hardbakke Hardbakke – Sauøyna Sauøyna – Buarøyna Buarøyna – Leirvågen Leirvågen – Mjølhussand Mjølhussand – Brusand Brusand Brusand – Lindesnes

DISTANSE SEILTID 27,8 nm 10 timer Værfast på grunn av kuling 41,5 nm 8 timer Værfast på grunn av kuling 23,6 nm 8 timer 27,9 nm 12 timer 18,4 nm 8,5 timer Værfast på grunn av kuling Værfast på grunn av kuling og storm 31,6 nm 11,5 timer 20,4 nm 8,5 timer 14,3 nm 6,5 timer 16,8 nm 6,75 timer 13,1 nm 7 timer 23,8 nm 9 timer 11,2 nm 6 timer 33,8 nm 8,25 timer 52,0 nm 10,75 timer 34,8 nm 10 timer 17,8 nm 8,5 timer Værfast på grunn av kuling Værfast på grunn av tåke 22,8 nm 7,5 timer 26,2 nm 9,5 timer 22,8 nm 7,5 timer Værfast på grunn av kuling og storm 28,4 nm 10 timer 49,9 nm 11 timer 47,8 nm 11,5 timer 10,3 nm 3,5 timer 30,8 nm 9 timer 49,3 nm 10 timer 47,5 nm 10 timer 6,5 nm 4 timer 28,6 nm 7 timer 33,9 nm 8 timer 25,5 nm 10,5 timer 21,1 nm 9,25 timer 27,3 nm 8,5 timer 42,1 nm 9 timer Værfast på grunn av kuling Værfast på grunn av kuling og storm 16,8 nm 10,5 timer 40,8 nm 10,5 timer 34,9 nm 10,5 timer 34,9 nm 9,5 timer 45,2 nm 10,75 timer Værfast på grunn av kuling 56,3 nm 10 timer

Nordkapp – Lindesnes

1158,1 nm

6

349 timer

SNITTFART 2,8 knop 5,2 knop 3,0 knop 2,3 knop 2,2 knop 2,7 knop 2,4 knop 2,2 knop 2,5 knop 1,9 knop 2,6 knop 1,9 knop 4,1 knop 4,8 knop 3,5 knop 2,1 knop 3,0 knop 2,8 knop 3,0 knop 2,8 knop 4,5 knop 4,2 knop 2,9 knop 3,4 knop 4,9 knop 4,8 knop 1,6 knop 4,1 knop 4,2 knop 2,4 knop 2,3 knop 3,2 knop 4,7 knop 1,6 knop 3,9 knop 3,3 knop 3,7 knop 4,2 knop 5,6 knop 3,3 knop

Skarsvåg Svartvika Akkarfjord Leirbukta Bergsfjord Roaldvik Karlsøy Skittenelv Tromsø Kvalnes Gibostad Klauvhamna Vinje Sandtorg Røyrholmen Dypingen Bodø Forstranda Bolga Innerkvarøy Nord-Sandøya Sandøy Kråkholmen Utvorda Sandøya Sørleksa Nordre Langholmane Kristiansund Bud Ålesund Sandsøya Vedvik Pollen Hardbakke Sauøyna Buarøyna Leirvågen Mjølhussand Brusand Lindesnes 7

Lindesnes

Nordkapp

Nordkapp K

jøreturen nordover tok tre dager. Alvoret steg i takt med breddegradene nordover. På vei fra Alta til Skarsvåg ble det virkelig tydelig hva jeg skulle i kast med. Det var lett snødrev over toppene. Lavt skydekke, men akkurat nok sikt til at jeg så fjellene som lå snødekket helt ned til Altafjorden. Landskapet var i svart–hvitt: Grått hav, grå himmel, svart fjell, brutt opp av hvit snø som lå i striper ned mot havet. Klippekysten stod plutselig for meg som en litt større utfordring enn den hadde g jort under planleggingen hjemme i Son. Skarsvåg er verdens nordligste fiskevær, 7 km i luftlinje fra Nordkapp. Selve Nordkapp har ingen havn, så dette var det nærmeste stedet for meg å sette ut båten. Fremme i Skarsvåg skulle jeg møte Stine Serigstad fra Finnmarksposten. Varaordfører Kjell–Valto Sivertsen skulle komme ved avreise og ønske lykke til på ferden. Planen var å komme frem morgenen 24. april så jeg kunne være klar tidlig den 25.

Kjøreturen tok litt lenger tid enn planlagt, så det ble sen ettermiddag i stedet. Hodet var et virrvarr, og jeg skjønte at jeg måtte ha litt ekstra tid for å pakke og bli klar.

Bjørnar Pettersen som eier Midnattsol Camping i Skarsvåg hadde tilbudt et sted å parkere bilen i 2 måneder, men jeg fikk ikke tak i han på telefonen.

Jeg kom i prat med en hyggelig kar på kaia, og spurte om han kjente Bjørnar Pettersen. «Jada, det g jør jeg – er det du som skal seile til Lindesnes?», svarte han.» Det var Pettersen jeg snakket med. Han hadde vært ute og fisket, og da tok han ikke telefonen.

Han spurte litt forsiktig om jeg visste hva jeg gav meg i kast med. Vi snakket litt om været som var meldt, og om strømforholdene. En som hadde lagt ut for å ro samme strekning for noen år siden forulykket utenfor Nordkapp. Det hadde visst kommet mer vind enn han klarte å håndtere. De fant bare restene etter båten. Den hadde blitt knust mot klippene.

8

«Pass på å ikke gå for nær Knivskjellodden», var et klart råd fra Pettersen.

«Der er det bestandig rotete strømsjø».

Det var fint å snakke med en lokalkjent sjømann. Her har Bjørnar Pettersen levd hele livet. Jeg takket for praten og gikk til bilen for den siste natta før avreise. Jeg spurte hva han mente med «nærme» ved Knivskjellodden. Jeg antok en nautisk mil eller to, men det var bare snakk om et par hundre meter. Klokka ble satt på 07.00 og jeg fikk lånt strøm så jeg kunne ha litt varme i bilen den sista natta.

Dag 1 Jeg våknet klokken 05, to timer før alarmen skulle ringe, og kjente at det var liten vits i å prøve å sove mer. Alvoret som hadde sunket inn de siste milene mot Skarsvåg hadde satt seg som en klump i magen. Rent rasjonelt mente jeg fortsatt at turen var trygg nok til å g jennomføre, og at planleggingen

Reinsdyr mellom Alta og SkarsvĂĽg.

24. april og fortsatt vinterlig i Finnmark.

9

Avreise fra SkarsvĂĽg

10

var god, men jeg var jo klar over at det ville bli ubehagelig innimellom.

Helt risikofritt var det absolutt ikke. Skulle jeg havne i vannet uten å komme meg opp, måtte jeg stole på at jeg ble reddet innen noen få timer. Det g jorde jeg også, men det var likevel ubehagelig å skulle slippe taket i brygga.

Jeg stod opp og begynte forberedelsene. På veien nordover hadde jeg kommet på noen småting jeg ville supplere utstyret med. Det var slalåmbriller til dager med mye vannsprut i ansiktet, det var en varmere lue, og et par andre ting.

Utover morgenen ble jeg sittende å veie enkelte ting opp mot hverandre. Jeg hadde ikke prøvd båten i virkelig utfordrende forhold, men jeg visste at den ville oppføre seg bedre jo lettere jeg pakket. Jeg hadde tre tynne ullgensere med.

Planen var å ha to av dem på, og en tørr i bagasjen. Skulle jeg kanskje ha med en fleece i tillegg? Jeg hadde en neopren–hette og en ull– lue, men skulle jeg velge den tynne eller den litt tjukkere lua? Dette ble jeg sittende å tenke grundig over.

Når man ikke er tvunget til å velge, ender man g jerne opp med alt for mye bagasje. Nå var jeg litt redd for å angre på valgene. Jeg endte med å legge ig jen fleecen, men valgte den tykke lua.

Med de praktiske g jøremålene kom hodet mer og mer på plass. Jeg fikk båten ned fra taket, rigget den klar, og pakket utstyret om bord.

Nå følte jeg meg ganske sikker på at jeg hadde g jort alt jeg kunne.

Klokken 11 kom journalisten fra Finnmarksposten som avtalt, og en time senere kom varaordføreren

11

Utenfor SkarsvĂĽgen kommer det litt vind. Hornet i bakgrunnen

12

også. VGTV fikk en kort video med noen tanker før avreise. En litt tankefull video fra bilen klokken 05 ble ikke sendt.

Jeg ville ikke at familien skulle bekymre seg mer enn de allerede g jorde.

Sittende i båten med en liten samling mennesker på brygga følte jeg meg klar. Jeg gledet meg til å komme av gårde. Noen tyske fiskere hadde akkurat kommet inn og kunne fortelle om store flokker med småhval. Flere hundre. Spennende! Selv var jeg likevel mest opptatt av vinden. Det var meldt østlig laber bris, men det lå et skille noen mil fra land – utenfor der var det meldt stiv kuling. Jeg sjekket forskjellige meldinger, og det så ut som sjansen for kuling var ganske liten. Jeg ville også kunne søke ly inn noen fjorder hvis det skulle bli for ille. Klokken 12.30 seilte jeg ut fra moloen og ut Skarsvågen.

Like ute i bukta skulle jeg møte den første utfordringen av en type jeg kanskje hadde tatt litt lett på i planleggingen: Vindstille. I seg selv en ufarlig situasjon, men den kan slite på humøret, og den forsinker fremdriften. Jeg ble liggende i omtrent to timer i dønninger og vindstille, før jeg fikk grei fart mot Nordkapp. I mitt hode var startlinjen en rett linje nordover fra Nordkapp– monumentet.

Utover dit økte vinden sakte. I Skarsvågen var det mest gråmåker og teist. Utover mot Barentshavet så jeg flokker med lunde, alke, lomvi og krykkje.

En og annen havhest kom seilende forbi på stive vinger, og flere tyvjo og polarjo fløy forbi. De aller fleste dro østover.

Jeg så etter mulige sjeldenheter som ismåke og sabinemåke uten de helt store forhåpninger. Polarjo er ikke hverdagskost for en som bor sørpå, så jeg var fornøyd på fuglefronten. Joene var på trekk, mens noen av alkefuglene og krykkjene nok var lokale hekkefugler.

Lydene deres fylte luften og skapte

liv og røre på en måte jeg var ganske uforberedt på.

Flokkene med hval så jeg ikke så mye til, men en og annen grindhval hadde jeg sett på langt hold. Grindhval er omtrent 5 meter med en liten sigdformet ryggfinne. Langt unna mot nord så jeg blåst fra større hval flere ganger, og snart skulle jeg få nærmere kontakt med en av disse kjempene enn jeg hadde forestilt meg. Men først var det Nordkapp–monumentet.

drømmene. Klokken 16.05 var jeg rett nord for Nordkappmonumentet. Turen var i gang!

Vinden økte litt, og var oppe i 6–7 m/s innimellom. Nok til å surfe ned dønningene som hadde økt i størrelse. Jeg holdt godt klar av Knivskjellodden, og merket ikke så mye til strømsjøen. Det jeg nok merket mer til var motstrømmen. Den skulle være på det minste midt på dagen, men var likevel nær en knop østgående. Jeg kom etterhvert inn i en fin rytme. Sikten var god, og jeg holdt kursen klar av øyene Stortappen og Kjerkestappen. Det første stedet jeg kunne komme i land uten å måtte langt inn i en fjord, var Hjelmsøya (se kart s. 24-25). Jeg hadde plottet inn to sandstrender på øya som skulle være mulig å komme i land på. Jeg siktet mot den lengst i øst. Fra Skarsvåg var det en seiltur på 25 nautiske mil, noe jeg nok hadde tatt litt lett på.

Planen var å seile litt over 30 nm i g jennomsnitt pr dag.

Nervene hadde vært urolige det siste døgnet før jeg skulle slippe land og begi meg ut på mitt første store eventyr med seiljolle. Uroen slapp litt taket da jeg kom av gårde. I 5-6 timer hadde jeg bare hørt lyden av vannet som klukket langs skroget, og noen lyder fra sjøfuglene når de fløy forbi.

Varaordfører i Nordkapp kommune, Kjell–Valto Sivertsen ønsker god tur.

Den karakteristiske klippen vi alle kjenner fra utallige bøker, postkort og frimerker trådte sakte frem etter hvert som vinden kom, og jeg seilte klar av Hornet øst for selve Nordkapp.

Følelsen av å nærme seg i en liten jolle var litt uvirkelig, men likevel velkjent – jeg hadde tenkt mye på akkurat dette synet. I tankene hadde det vært blå himmel og frisk nordavind så jeg kunne henge ut fra en båt i plan nedenfor klippen. Nå var det overskyet, lett bris og østavind. Jeg satt midt i båten og det gikk i 3–4 knop – helt greit, men ikke den euforiske seileropplevelsen fra

13

Plutselig hører jeg et åndedrag med en voldsom kraft og bass-resonnans. Det er en kraftig surklede lyd av enorme lunger som trekker inn massive mengder luft på kort tid. Jeg skvetter som jeg sjelden har g jort før. Hva lager lyden? Jeg kaster meg rundt etter lyden innover mot land. En lys beige rygg som minner om et blankslipt svaberg på

Sørlandskysten bryter vannflaten bare 10-15 meter på siden av båten. Det er en diger hval! Jeg trekker til meg beina på samme måte som jeg g jør hvis jeg ser bunnen der jeg tror det er dypt.

Hvalen forsvinner i dypet i neste øyeblikk. Adrenalinet pumper ut i kroppen.

Av frykt for å overdrive anslår jeg den til å være minst dobbelt så lang som båten.

Senere fant jeg ut at dette var en finnhval. Verdens største dyr etter blåhvalen, og vanligvis 20-25 meter lang.

Som regel ser man bare en tredjedel av den. Kanskje var den oppe for å sjekke hva jeg var for en raring.

Timene gikk, og jeg nærmet meg Hjelmsøya. Allerede angret jeg på en

ting jeg hadde valgt å ikke ta med: Knebeskyttere. På platt lens i en del sjø, har man best kontroll med i hvert fall ett kne ned i båten – g jerne begge.

Det ble vondt etter hvert. Dønningene var såpass store at jeg tenkte det ville bryte i Sandfjorden på østsiden av Hjelmsøya. Det var fire nautiske mil lenger til Knarrvika på vestsiden av øya, men jeg tenkte at det var en bedre plan likevel. Med fire knop i snitt, var det jo bare en time ekstra.

Men på vei inn mellom Hjelmsøya og Måsøya døde vinden. Brått hadde jeg én knop på loggen, og da ville det ta fire timer å komme til Knarrvika. Jeg var sliten i hele kroppen, og så plutselig litt mørkt på situasjonen. Jeg hadde plottet inn 537 sandstrender i kartet

14

før avreise, og tenkte jeg hadde mye å velge mellom, men nå begynte jeg å lete etter alternativer. Jeg var godt over én nautisk mil fra land, og det var begynt å skumre, så jeg så ikke om jeg kunne komme i land noe annet sted. Jeg slo over på satellittbilde på Navionics på iPaden, og sjekket kysten innenfor.

Ganske raskt så jeg at Svartvika var bebygget og hadde en havn. Jeg så ingen sandstrand, men satte kursen dit likevel. Det måtte være mulig å komme i land der.

Det g jorde det også. En forsiktig bris gav meg litt fart, så jeg var inne en time etter jeg la om kursen. Sliten, litt desillusjonert, og så full av inntrykk at jeg så frem til mat og sovepose så raskt som mulig. Jeg så det var lys i ett

«Nå er jeg rett nord for Nordkappmonumentet.

Her går starten»

15

«Korr i hællvette e det du kommer fra?»

16

Svartvika på Hjelmsøy. Båten ligger i bøya, og det lyser i huset til Geir Magnussen

17

av husene. Vinden stilnet helt oppunder land. Jeg hadde ikke balanse nok i båten til å rokke, så jeg vrikket for det meste innover med roret. Det gikk i under én knop siste stykket. Jeg hørte lyden fra en snøskuter, og så en lyskjegle bevege seg fra hytta og ned til kaia. Føreren kom ned på flytebrygga i det jeg la til.

Man ville kanskje forvente et «hei», men her var det ingen høflighetsfraser.

«Korr i hællvette e det du kommer fra?» spurte karen. Etter å ha fått svar på det, lurte han naturlig nok på hvor jeg skulle. «Faen, folk e steike toillat. Du må bli med opp i hytta og få deg no mat.

Ska æ fyre opp i badstua?» var hans respons på det.

Jeg dro litt på det. Det føltes som et nederlag å bli så sliten at jeg ikke kom meg til stranden i Knarrvika, og jeg ville egentlig ikke snakke med noen.

Men mannen, som viste seg å hete Geir Rochmann, insisterte. Jeg rigget ned båten, og la den i en bøye som Rockmann sa jeg kunne bruke. På hytta møtte jeg Geir Magnussen, Sverre Gjæver og Sten Kristian Berg. De var vennligheten selv, og ba meg føle meg som hjemme. De oppførte seg også som om jeg var en av dem, og g jorde ikke så mye fra eller til ved min tilstedeværelse. Det skulle bli et minneverdig opphold med to overnattinger i hemsen i hytta.

Dag 2 Det ble lite søvn på hemsen hos Geir Magnussen. Gjestfriheten var helt fantastisk, men hodet var i opprør. Jeg var blitt mer sliten dagen før enn jeg likte, og tenkte jeg hadde flaks som kom i land der jeg g jorde og slapp å seile rundt øya – og i verste fall kommet i land utpå morgenen. Roeren som forulykket ved Nordkapp lå i bakhodet.

Samtidig leste jeg noen kommentarer om min egen tur på Facebook. En inter-

nasjonal side for seilere hadde formidlet turen min i korte trekk. Kommentarer av typen «han her kommer ikke til å overleve» surret også rundt i hodet.

Utpå morgenen var jeg helt sikker på at jeg ikke ville klare denne turen. Alle negative tanker overvant planleggingen og turgleden. Jeg tenkte jeg kunne seile inn til Hammerfest uten alt for store problemer, og så fikk det bli som det ble. Det som fremstod som det største problemet ved å gi seg var at jeg

jeg kunne for ikke å vekke verten, satte litt utstyr på lading og så litt utover sjøen. Værmeldingen var ikke særlig bra for morgenen, så det var uansett ikke noe hast med å komme av gårde.

Etter en time la jeg meg ig jen, men fikk fortsatt ikke sove. Tankene gikk i retning av vesentlig dristigere folk enn meg selv. Jeg tenkte på Børge Ousland som gikk til Nordpolen alene.

Jeg hadde nettopp lest et intervju med han, og kom på noe han sa da alt så håpløst ut helt i starten av turen. Hva som var problemet husker jeg ikke, men han var sikker på at han måtte avbryte. Jeg tenkte g jennom hans situasjon i forhold til min. I et telt ned mot minus 40 og med 800 km foran seg mot målet.

Men jeg kom på tanken som reddet situasjonen: Han sa til seg selv at «Ja, kanskje jeg skal avbryte, men ikke i dag». Det hjalp. En enkel liten avledning som faktisk virket.

Hyggelig vertskap i Svartvika: Fra venstre: Sten Jeg roet meg ned med at Kristian Berg, Geir Rochmann og Geir Magnussen. jeg kunne utsette avg jørelsen, og fikk sove et par hadde gått ut til alle jeg kjenner, og for timer på morgenkvisten. så vidt hele verden, med planene mine.

Hjernen søkte etter mulige skader eller Utpå morgenen inviterte vertskasykdommer jeg kunne bløffe på meg for pet på frokost. Vi så ut over sjøen og å slippe unna dette helvetet jeg hadde diskuterte værutsiktene. Det blåste satt meg selv i. frisk bris til liten kuling fra øst. I følge meldingene skulle den avta utover Bevisstheten prøvde å overvinne de dagen. Jeg sa ikke noe om min egen tvil negative tankene, men det gikk ikke. og dårlige nattesøvn, men spurte heller Sjelden har jeg følt meg såpass dum om lokale værforhold. De var naturlig som denne morgenen. Jeg har aldri nok litt skeptiske til turen min og farvært spesielt modig eller dristig, og kosten, men også nysg jerrige. dermed har jeg aldri følt meg overmodig heller, slik jeg g jorde denne Utpå dagen stilnet vinden noe, og jeg morgenen. Jeg har nok heller ikke ligget g jorde meg klar til å dra. Nede ved kaia våken en hel natt tidligere slik som nå. var jeg halvveis med å rigge båten da Jeg tenkte noen praktiske g jøremål jeg oppdaget at vinden var i ferd med å ville roe nervene så jeg kunne sove litt ta seg opp ig jen. Værmeldingen hadde utover morgenen. Jeg gikk ned så stille altså tatt litt feil, og da blir jeg ekstra

18

skeptisk til utviklingen videre. Klokken var nærmere to på ettermiddagen, så det var liten vits i å se det an noe lenger. Geir Magnussen tilbød husvære en natt til. Da var det bare å slå til.

Utpå kvelden ringte Markus. Han hadde sett i VG at jeg lå værfast. Markus er eldstemann av barna, og jobber i Forsvaret. Han har allerede mer erfaring med hardt feltliv enn meg. Her er det jeg skrev i loggboka etterpå: «Markus ringte om kvelden andre dagen. Det var en god prat. Han kommenterte at det er en vanlig feil å starte for hardt fordi man er ivrig. Jeg kjente at det var akkurat det jeg hadde g jort. Nervene roet seg litt etter praten, og optimismen kom tilbake.»

Huseier Magnussen var overveldet etter praten. Vanligvis er det ikke mobildekning i hytta. Det hender man kan sende en tekstmelding, men han hadde aldri opplevd å kunne ha en samtale som jeg hadde hatt. Det er nesten så man kan bli overtroisk.

Geir Magnussen har vokst opp i Svartvika. Huset han bruker som hytte er det gamle fjøset som er bygd om. På 60–tallet måtte familien flytte til Havøysund på grunn av statens sentraliseringspolitikk. Det var for dyrt å holde alle små øysamfunn med egen skole og øvrig infrastruktur.

Det er noen skumle grunner i innseilingen til Svartvika. Geir Magnussen pekte på den grønne staken nedenfor huset, og grunnen innenfor. Det står 3 meter på kartet, og her bryter det når det er stor sjø. Er det riktig ille bryter det over hele innseilingen. Geir fortalte at de gikk inn med hjertet i halsen en del ganger. «Vi måtte telle brott», fortalte han. «Enkelte bølger bryter jo mer enn andre, og ofte går det noen mindre bølger mellom hver stor. Så da lå

Klar for avreise Svartvika: Fra venstre: Sten Kristian Berg, Geir Rochmann, Magne Klann, Geir Magnussen. og Sverre Gjæver. vi utenfor brottet og ventet til en stor bølge passerte, og så satte vi fart etter den. Det gikk alltid bra, men det var nære på noen ganger».

En gang skulle Geir og broren utfordre brottet mer enn godt var. De var ute i åpen robåt for å fiske. Selv om det var frisk vind og mye sjø, brøt det ikke over grunnen, men de hadde lært at en båt kunne provosere frem brottet. Dette ville guttene prøve. Det de hadde lært stemte. «Vi prøvde ikke det flere ganger» konstaterer han med et smil.

Det hadde vært trange kår på en liten gård langt ute mot Barentshavet, men Geir syntes de hadde hatt det fint.

«Vi hadde ei ku, og noen sauer. Gårdene her rullerte på ha en okse. Det var mest fisk vi spiste, og ofte kom frosten før potetene ble helt klare. Men det var ikke ensformig mat likevel. Det er mange måter å lage fisk på. Om våren plukket vi måkeegg. Det var bra mat. Senere plukket vi alkeegg, og det var enda bedre».

19

Ett av målene med hytteturen for karene i Svartvika var å se om måkene hadde begynt å legge egg. Grunneiere har lov til å sanke egg fra gråmåke og svartbak. Langs kysten i Finnmark er dette fortsatt et av vårens høydepunkt. Dette kan synes som et brudd på den generelle yngletidsfredningen, men måkene legger g jerne nye egg, og etter 14 juni er det ikke tillatt å sanke lenger. Da rekker måkene g jerne å fullføre hekkingen likevel.

Jeg sov ikke så godt denne natten heller, men de negative tankene var skjøvet litt på avstand. Jeg var fornøyd med beslutningen om å bli værende til tross for at vinden ikke var sterkere enn jeg ville klart. Det er viktig å ha en sikkerhetsmargin.

Dag 3 Morgenen etter var været perfekt.

Overskyet og småkaldt, men det var vinden jeg var opptatt av. Det blåste omtrent 5 m/s fra øst. Perfekt! Jeg

skjønte at mine nye venner var skeptiske til turen min. Selv om de hadde levd et liv ved sjøen, hadde bare en av dem vært i seilbåt. Jeg fortalte litt om seiling og om jolleseiling. De visste ikke at båten kunne rettes enkelt hvis jeg gikk rundt.

Alle ble med ned til kaia da jeg var klar til å dra i 9–tida. De mente det ville bli bedre og bedre jo lenger vest jeg kom, og sørover i Troms og Nordland var det jo mest innaskjærs. Sverre Gjæver var den mest optimistiske. «Æ har trua på dæ» var det siste jeg husker han sa på kaia. Stort mer oppmuntring skal man ikke forvente fra en sindig fisker, tenkte jeg mens jeg pakket de siste tingene, heiste seil og kom meg utpå.

Jeg la litt ekstra innsats i båthåndteringen ut av bukta med full strekk i ristroppene, rulleslag og det hele i et forsøk på å imponere mine nye venner.

Jeg syntes jeg skylte dem et lite innblikk i hvordan man seiler jolle.

På vei ut var jeg glad for å være underveis ig jen, og veldig takknemlig for oppholdet. «Nordnorsk g jestfrihet» er jo et begrep. Nå hadde jeg opplevd hva det faktisk kan innebære. På vei ut snakket jeg litt til meg selv og videokameraet: «Ah! Deilig! Deilig deilig! Nå seiler jeg ut fra Svartvika. Jeg var her i hele går.

Det var en riktig avg jørelse. Det blåste for mye i går. Det var jevnt liten kuling.

Noen ganger litt mindre, noen ganger litt mer. I dag er det laber bris. Samme retning – altså øst – så jeg får den med meg. Jeg sender varme tanker til de lokale i Svartvika som tok meg imot her natt til torsdag, og har latt meg bo hos dem i to netter. Fantastisk g jestfrihet, og veldig hyggelige folk! Nå gleder jeg meg til en dag med seiling. Det ser veldig lovende ut, men jeg får se hvor langt jeg kommer. Det jeg tar med meg nå, er at sikkerheten

kommer først – det har jeg visst hele tiden – men jeg var fristet til å seile i går fordi det var litt mindre vind innimellom. Men så tok den seg litt opp ig jen. Litt tvil, og veldig glad for at jeg valgte som jeg g jorde. Det er viktigere å komme hel dit jeg kommer, enn å nå fram til en bestemt tid.»

Vinden kom og gikk litt, og de 6–7 nautiske milene til Havøysund gikk på litt under to timer. Noen folk langs kaia hilste og tok fram mobilkameraet. Klok av skade etter første dag der jeg ble i overkant lemster i kroppen, tok jeg en kort stopp på en flytebrygge og jogga litt fram og tilbake, før jeg seilte videre.

Jeg hadde blinket ut flere strender på Ingøy og Rolvsøy, men siktet videre mot Sørøya. På utsiden av Sørøya er det fantastiske sandstrender, men det er også mye mer utsatt enn innsiden.

Valget ble lett. Det er fint på innsiden også. Hvis været ble for ille i Sørøysundet ville jeg nå kunne søke til land på Sørøya, eller inn i de trange fjordene innenfor Kvaløya, Seiland og Stjernøy.

Jeg tok sikte på Sørøya. Da ville jeg passere nær Rolvsøya, og kunne stoppe der hvis det ble for langt å seile til Sørøya. Ut fra Havøysund blåste det 3–4 m/s, men vinden økte jevnt i takt med avstanden fra land. Værmeldingen antydet frisk bris og liten kuling. Mindre innover i fjordene og mer utover. Hvor jeg lå i det bildet var ikke helt åpenbart.

Jeg var forberedt på vind opp mot stiv kuling, og det skulle vise seg å stemme.

Jeg hadde plottet inn en strand på sørspissen av Rolvsøy, og tenkte å gå i land der og spise lunsj. Men sandstranden var helt ytterst i bukta i urolig sjø.

Innerst var det rullesteinstrand og vanskelig å komme i land. Jeg spiste litt nøtteblanding i båten, og seilte videre mot Sørøya. Nå var vinden oppe i frisk

20

Etter en dag værfast var det fint å komme videre. Kursen er satt mot Havøysund.

Hjelmsøya i bakgrunnen.

21

bris, og det gikk greit unna mot Sørøya.

Klokka var halv ett, og jeg hadde seilt 15 nm fra Hjelmsøy. Det var like langt videre til Sørøya.

Så langt hadde jeg stort sett seilt langs land. Nå skulle jeg slippe land litt mer. Med tåka som etterhvert dukket opp skulle jeg også miste land av syne, noe jeg hadde tenkt under planleggingen at jeg helst ville unngå.

Forskjellen på å seile langs en klippekyst jeg ikke kunne komme i land på kontra åpent hav, var ikke nevneverdig stor. Jeg visste også at jeg ville kunne håndtere ganske mye vind hvis jeg seilte på tvers av vinden, og inn i en fjord for å søke ly. En plan B er viktig for å føle at man har kontroll.

Vinden økte og sikten ble dårligere. Det regnet og snødde om hverandre. Etter hvert valgte jeg å ikke seile platt lens, men heller krysse meg nedover på slør.

Det er lettere å ha kontroll i bølgene da. Jo mer det blåste, jo skarpere slør seilte jeg. Det ble selvsagt lengre å seile, men det gikk samtidig såpass fort at det ikke var så farlig. Flere ganger var baugen på vei ned i bølgen foran. Jeg så for meg en «nose–dive», og g jorde meg klar til å takle en kullseiling. Hver gang tok jeg meg greit inn ig jen. Ganske snart så jeg ikke Rolvsøya bak meg lenger, og heller ikke Sørøya foran meg.

Jeg seilte opp under Revsholmen for å føle litt nærhet til land. Her ville jeg uansett ikke komme i land, så det var mest en mental greie, og et mål for hvor dårlig sikten var. Jeg skimtet øya på omtrent en nautisk mils avstand, så det var ikke graut–tjukk tåke akkurat.

Nå blåste det jevnt liten kuling, og det gikk så det plystra. Jeg tenkte at det bare var 10 nm til land, og at det ikke ville ta mer enn en time i den farta jeg holdt. Jeg antok altså at jeg holdt minst 10 knop, men der overvurderte

22

Siste innspurt mot innseilingen til Akkarfjord på Sørøya

23

jeg kraftig. Toppfarten var nok godt over 10 knop, men det er på surf. Når man faller av en bølge, går det atskillig saktere med en liten jolle. Dette var noe jeg oppdaget med den litt flaue følelsen av å ha planlagt for dårlig. Sånt burde jeg ha visst på forhånd. I tillegg var det en drøy knop motstrøm som bidro ytterligere til å sinke fremdriften.

Den første dagen fra Nordkapp hadde jeg klart meg uten å slå lens underveis.

Det var planen her også, men da det blåste som verst skjønte jeg at det ikke ville gå helt frem. Jeg ventet til vinden løyet bittelitt, og la meg på tvers av vinden med blafrende seil. Kjente litt på balansen før jeg åpnet tørrdrakten. Nå følte jeg at jeg slo lens med livet som innsats. Å kullseile var jeg forberedt på, men med åpen tørrdrakt ville det være livsfarlig. Jeg lot det stå til i bunnen av båten. Vannspruten skylte båten ganske raskt da jeg kom i gang ig jen.

nede mentalt i dagene før, men her ute var jeg bare konsentrert. Jeg tenkte ved et par anledninger at «dette klarer jeg, men nå er det fint hvis det ikke blir noe mer.» Jeg vurderte aldri å gå for plan B, men jeg var veldig glad da Sørøya dukket opp i horisonten. Det var tross alt bare tre grader i vannet og null i lufta, og jeg hadde ikke prøvd båten med bagasje i fullt så friske forhold før. Men jeg hadde kontroll og var ikke redd.

Fremme ved Sørøya var ikke klokken mer enn 16. Det var likevel ikke aktuelt å seile videre. Det tar på å seile i såpass friske forhold. Oppunder land løyet vinden litt etter litt, og jeg tenkte den ville stilne helt innover i Akkarfjorden. Det g jorde den ikke, men dreide inn fjorden i stedet. Jeg prøver hele tiden å forstå været og vinden når jeg er ute og seiler. Jeg merket allerede at

vinden oppfører seg annerledes rundt de høye fjellene her nord enn jeg er vant til. Dette skulle vise seg i de påfølgende dagene også. Ofte med motsatt fortegn – altså at det var vindstille der jeg mente det burde blåse.

Inne i Akkarfjorden hadde jeg plottet inn en fin sandstrand. Men den var veldig nær bebyggelsen, så jeg gikk til brygga i stedet. Det kjennes litt feil å legge seg til i telt tett på bebyggelse.

Ganske snart traff jeg på hyggelige og hjelpsomme folk, og en elev på skolen viste vei til elevbedriftens overnattingssted. Det var et utmerket rom på skolen, og jeg hadde tilgang til kjøkken og dusj i etasjen under. Alt dette for

Akkarfjord

Når noen spør om jeg var redd underveis, tenker jeg blant annet tilbake på denne dagen. Jeg hadde vært langt

Gåshopen

Roaldvik

Bergsfjord

24

Skarsvåg Svartvika

Rolvsøya

100 kroner pr natt.

Med god mobildekning var det endelig mulig å ringe hjem til Mette i ro og mak.

Ofte veksler vi bare noen tekstmeldinger når en av oss er avgårde. Nå hadde jeg jo dessuten trackingen som de hjemme kunne følge med på. Hun hadde allerede sett hvor jeg var, og syntes det så eksotisk ut.

Egentlig var det med blandede følelser jeg nok en gang innlosjerte meg i hus. Jeg hadde jo planlagt en villmarkstur langs kysten på primitivt vis. Jeg bestemte meg for å ta det dag for dag.

Det skulle vise seg å bli ganske mange overnattinger i telt eller under båten og seilet likevel.

En fordel ved å komme i hus var å få god internettdekning. Jeg hadde g jort

Havøysund

avtale med VGTV, Redningsselskapet og Seilmagasinet om å levere stoff underveis. Filmklipp er store filer og det varierte mye hvor lett det var å få sendt over. I tillegg skulle jeg legge ut innhold på Facebook og Instagram. Fra mitt rom på Akkarfjord skole kom jeg meg ajour med alt dette.

Her fikk jeg også min første middag og frokost med frysetørket mat. Real turmat skulle bli en fast følgesvenn de fleste dager. Dette er utmerket mat.

Jeg beregnet en pakke frokostblanding til frokost og en pakke av diverse middagsalternativer til middag. Etter hvert skulle det vise seg å bli litt lite.

Til frokost gikk jeg etter hvert over til havregrøt. Kaffe drakk jeg bare om ettermiddagen/kvelden. Kaffe er vanndrivende, og som jeg allerede hadde erfart, er det tidvis utfordrende å få slått lens med tørrdrakt i litt sjø. Til g jeng jeld hadde jeg tillatt meg en ekstravagant løsning med Bialetti espressokanne. Den var det eneste jeg tok med som jeg synes var strengt

25

tatt unødvendig vekt. Noe skal man tross alt ha å skeie ut med, og for meg blir vanlig kaffe litt puslete uansett hvor sterk man koker den.

Underveis hadde jeg en pakke Polly turmix – en nøtteblanding i to varianter.

Det gikk stort sett med en pakke om dagen. Vann for to dager hadde jeg på ryggen. Jeg var bekymret for seileegenskapene hvis jeg lesset ned båten med for mye vekt, men flyttbar vekt på kroppen ville ikke være noe problem.

Snarere tvert imot. Her ville vannet bidra til balansen. Men mye vekt på ryggen ville g jøre det tyngre å ri, så jeg holdt det på omtrent 5 liter med fulle