TEKST AV LEIF CHRISTIAN JENSEN, IDA TESAKER BELLAND OG KAROLINE BIRKELI-GAUSS, HENHOLDSVIS SENIORRÅDGIVER OG BYPLANLEGGERE I ASPLAN VIAK ILLUSTRASJON AV ELNAZ GARGARI
ORIEN GJENTAR SEG A HIST LD RI! MO TE NS SOM CEN OM ARI FAV OME NER TODI FR E KK MTID ENS US IKKERHE Hvordan kan vi bedre håndtere T usikkerhet om fremtiden? Der mange planleggere tradisjonelt har vært redde for fremtiden, slår vi et slag for å omfavne fremtidens usikkerhet gjennom en tverrfaglig scenariometodikk. Noe av det morsomste, men samtidig mest frustrerende med det å være planleggere, er å skulle mene, tenke analytisk om og deretter planlegge fremtiden. Hva skjer om 10, 50 eller 100 år? Hvordan ser byene og stedene våre ut da? Hvordan lever vi? Hvordan beveger vi oss? Hva jobber vi med og hvordan bor vi?
«sorte svaner». Aktuelle eksempler på såkalte sorte svaner hendelser fra nyere historie kan være 9-11, 22. juli, finanskrisen i 2008, Trumps seier etc. Dette er hendelser vi typisk ikke planlegger for når vi lager prognoser eller forbereder oss på fremtiden. Dette er fordi planlegging så ofte skjer gjennom hva som kan kalles en lineær tenkning, en metode som bruker gårsdagen som grunnlag for å forstå fremtiden. Bruken av SSB-statistikk om befolkningsutvikling for å anslå fremtidig befolkningsvekst kan tjene som ett eksempel her. Ett annet eksempel kan være den utstrakte bruken av markedsundersøkelser blant utbyggere.
Fremtid, usikkerhet og lineær tenkning Det som ikke har skjedd ennå, har en iboende og naturlig usikkerhet i seg. Fremtiden er en herlig, men også skremmende miks av naturlig uforutsigbarhet og usikkerhet. Mangel på kontroll blir en naturlig følge. Vi som planlegger, er samtidig tvunget til å forholde oss til fremtiden som en gitt situasjon, og med den usikkerheten dette medfører. Mye tradisjonell planlegging handler om å redusere usikkerhet om fremtiden. Tap av kontroll er noe grunnleggende skremmende for oss mennesker. Evolusjonært er vi programmert til å redusere usikkerhet og å unngå fare.
Mye planlegging om fremtiden får gjerne et utilsiktet innslag av håp og ønsketenkning, ofte kamuflert i et presist, vitenskapelig språk supplert med prognoser og sannsynligheter. Dette er skummelt, fordi det eneste som er verre enn ikke å vite, er å tro at man vet når man egentlig ikke har peiling. Vi er alle oppdratt i en positivistisk vitenskapstradisjon som tilsier at det riktige svaret må finnes der ute, bare vi leter hardt nok. Dette er på ingen måte en slags postmoderne kritikk av positivismen som vitenskapsideal. Tvert imot: For ting som har skjedd eller oppfører seg rimelig konstant, er dette det absolutt beste vi har. Lineær tenkning fungerer bakover i tid fordi fortiden ligger der fast, klar til å dra lærdom fra.
Analytisk er det derimot et problem at usikkerhet så å si alltid søkes redusert i planleggingsarbeidet. Ikke minst fordi så mye av denne usikkerheten nettopp er utenfor vår kontroll i utgangspunktet. Historien viser at det nettopp er de uforutsette hendelsene – de vi virkelig ikke forutså – som har størst påvirkning på verdens gang. I litteraturen omtales slike hendelser gjerne som
Problemet oppstår først når den lineære tenkningen fremskrives fra fortid og inn i fremtid. Likevel er det slik vi ofte ender opp med å jobbe, fordi vi benytter kjente verktøy som gir oss en slags «dokumentasjon» på at vi har redusert fremtidig usikkerhet om utviklingen. Men, det er ikke usikkerheten i seg selv som er redusert. Det er vår usikkerhet eller uro, uavhengig av fremtidens
55