Issuu on Google+

KOTE #4 ALLMENNHETENS ROM +

#4 2014

ALLMENNHETENS ROM

KOTE +


INNHOLD Leder   Oslofølelsen  Siri Katinka Valdez

— 

+5 

— 

+6

Crowd-funding ‘Luchtsingel’  Marin Kulas

— 

+11

Verdens kjedeligste byrom  En samtale med Bianca Hermansen om demokratiske byrom

— 

+15

20 år på skråplanet  En samtale med Alf Haukeland om Vaterlandsparken

— 

+23

— 

+27

Bilens jerngrep om byen  Emil Maj Christensen

— 

+31

Kaféens sosialitet  Aksel Tjora

— 

+35

Why so serious?  Tin Phan

— 

+41

Symzonia: Tomheten som verdi  I. Dossé, D. Kosugi, I. Hagen, S. Sølberg

— 

+45

Galleri Oslo: Malt og fortalt glokalt  Viktor Rakov Gjengaar

In love with Bruno: Fra aggresjonens arkitektur mot en åpenhetens arkitektur  Miia-Liina Tommila

— 

+49

Sikkerhetens arkitektur  Anders Rubing

— 

+55

Byens potpourri  Anders Terp

— 

+58

Who owns the landscape?  Mette Kleppe, Annika Pouisi

— 

+61

Derivé  Alex Booker

— 

+65

— 

+73

Los Angeles Parking Lots  Alexandra Busgang

— 

+76

Heterotopier og offentlige rom  Pål Røren, Pavel T. Sagen

— 

Urban public spaces -  The local and global dimension  Beata Sirowy

Dulting:  Små dytt i riktig retning?   I. T. Grande, V. Selvig, H. H. Storemyr

+79

KOTE

+

URBANISME | LANDSKAP | STEDSUTVIKLING

Redaktører RAGNHILD AUGUSTSEN HELLE LIND STORVIK KAJA KITTANG KVANDE Layoutansvarlig DANIEL EWALD Visuelt ansvarlig KIRSTI REINSBERG MØRCH Illustratører JOANA BRANCO PETRA KATINKA BREKKE GAUTHIER DUREY INGUNN DYBENDAL STEPHANIE LE COCQ SEBASTIAN DIAZ LINNERUD CHRISTINA MAGNUSSEN ESTHER NILSEN Redaksjonen RAGNHILD AUGUSTSEN SINDRE BODVAR EINAR ELTON MARTIN RASCH ERSDAL DANIEL EWALD TORE SYVERT HAGA KAJA KITTANG KVANDE KIRSTI REINSBERG MØRCH BRUSE ROGNLIEN ERLEND HANSSEN SJÅVIK OLAV STIKBAKKE HELLE LIND STORVIK Trykkeri Gráfica Maiadouro, Portugal Opplag: 1000 Magasinet KOTE er gratis.

— 

+83

Omslag Illustrasjoner av Christina Magnussen

— 

+87

KOTE på nett www.magasinetkote.no facebook.com/magasinetKOTE www.issuu.com/magasinetkote

— 

+92

Kontakt oss post@magasinetkote.no twitter: @KOTEmag

Snö/Skisspapper  Daniel Persson

— 

+96

Neste nummer 

— 

+102

Territory  Reinis Hofmanis Stovner En drabantby i fritt forfall?  Arne Reisegg Myklestad

KOTE #4 utgis med støtte fra ASPLAN VIAK | COWI | DARK ARKITEKTER | TEGN_3 SMEDSVIG LANDSKAPSARKITEKTER | RAMBØLL | VESTRE NORGES MILJØ- OG BIOVITENSKAPELIGE UNIVERSITET (NMBU) NORSKE LANDSKAPSARKITEKTERS FORENING (NLA)


Leder

Magasinet KOTE oppstod som et ønske om en tverrfaglig arena for å diskutere landskap, by og arkitektur. 
Vi tror at et felles faglig forum kan bidra til å skape en økt bevissthet rundt vårt faglige ansvar som samfunnsaktører. Tekstene i dette magasinet diskuterer ulike aspekter ved samtidens og framtidens offentlige rom. Hvor er vi på vei - og hvorfor har vi valgt akkurat denne veien?

Mange har en forestilling om at det offentlige rom er et demokratisk rom med full frihet, men i mange situasjoner er dette ikke tilfellet. Det er en utfordring å skape rom for alle, samtidig som man skal ta hensyn til minoriteters særbehov. En annen realitet er det nye sikkerhetsbildet, som sammen med økt overvåkning påvirker vår bruk av byen og tilgang til det offentlig rom.

”Å sitte på en benk er det mest verdifulle øyeblikket man kan ha som borger, for det er ute i gata ulikhetene møtes og klasseskillene utjevnes” –Siri Kathinka Valdez

Vi fikk stor respons fra aktuelle skribenter og andre bidragsytere da magasinets tema ble lansert. Dette viser at tematikken engasjerer både studenter og etablerte innenfor vårt- og tilgrensende fagfelt. KOTE har alltid vært et resultat av arbeidet ulike bidragsytere har lagt ned. Vi vil derfor rette en stor takk til alle som har bidratt til den dugnaden KOTE er. Vi vil også takke økonomiske bidragsytere som gjør det mulig å gi ut magasinet gratis og på den måten formidle kunnskap så bredt som mulig. Dette er et viktig mål med KOTE. Vi er stolte av å presentere utgave 4 av magasinet, og med det ønsker vi dere god lesning.

I det offentlige rom er det en kontinuerlig maktkamp mellom ulike verdier, interesser og behov. Denne maktkampen endrer seg i takt med at samfunnet endrer seg. Globalisering, fortetting og økonomiske svingninger er eksempler på slike endringer. Dette fører til at vi må tenke nytt rundt de offentlige rommene. Både hvordan de finansieres, hvordan de designes, utføres, brukes og vedlikeholdes. I tillegg medfører disse endringene at det etterspørres nye metoder for å skape lokal tilhørighet og eierskap til rommene. Arbeidet med denne utgaven av KOTE begynte med en idé om at det offentlige rom er alles rom. Gjennom arbeidet med dette magasinet har denne ideen om et rom for alle blitt til et spørsmål. Et spørsmål som fortsatt står ubesvart.

KAJA KITTANG KVANDE, RAGNHILD AUGUSTSEN og HELLE LIND STORVIK Redaktører, KOTE #4

+5


Forfatter SIRI KATINKA VALDEZ, på vegne av LaLa Tøyen. LaLa Tøyen er landskapsarkitekter som arbeider med transformasjon av byer. I 2013 vant de idékonkurransen “Get a Bike - Break Free!” i regi av Futurebuilt. Oslofølelsen er skrevet med dette som utgangspunkt. Fotografier av Sebastian Diaz Linnerud

Oslofølelsen Oslofølelsen. Trillende, rullende, rutsjende, rallende. Eikene spinner av gårde og lar lyden av byen komme frem; duringa fra havnemaskinene, klakkinga fra fotgjengere, radiostemmen fra taxiene, turistenes fotoknipsing. Diskanten fra et par headsets som forsvinner bak en sving. Oslofølelsen. Det er lyset som treffer alléen med trær og lager skyggespill over asfalten, det er å sykle seg gjennom den verste mørketiden og glede seg til våren, det er å trekke inn frisk luft, det er det gode forholdet man har til en strekning; det vokser seg fast i hukommelsen som en del av bybildet. Som det våte løvet som blander seg med minnet om kysset under lyktestolpen i Åkerbergveien første høsten på universitetet. Eller barna i lang, lang rekke over fotgjengerfeltet, lenket sammen med tillitsfulle hender. Det er å gå forbi en benk og overhøre to gamle menn fortelle om barndommen i Hagegata på trettitallet, og at han ene fortsatt husker hvordan det melkespannet han snublet over fikk melken til å synke ned i jorda og forsvinne.

+6

Så blander andre følelser seg inn. Følelsene av å lengte opp til Marka, etter man har stirret for lenge ned i kaffekoppen på jobb. Følelsen av å vite at ute er gata full av rush, eksos, alle føttene som hvileløst skal steder uten å komme seg dit fort nok, fingrene som scroller opp og ned skjermen, blikket som forsvinner lenger og lenger vekk fra tilstedeværelsen. Inn i noe som er pakket finere inn, inn i et instagramøyeblikk. Vi er flinke til å tilpasse oss, vi er justerbare, finjusterte, in tune, out of tune, skurrende dyr som hisser på hverandre i trafikken, knyter håndveskene hardt sammen, sykler i sikksakk forbi handleposer og pendlere, krysser en jungel av sinte bilister og sultne bavianer. Vi vil bort, hjem, inn i privatsonen der vi føler vi har et eierskap, der verden er projisert inn, men hva med gata? Hvem eier gata? Hvilke krefter er det som drar oss? Hvor er vi på vei? Gata eies av støyen, bilen, bråket, stresset, gata er blitt til en rest, en A til A-strekning, et tempo som ikke passer til noen.


Men gata er også noe mer enn dette. Det er ( ) mellom butikkene, mellom hundrelappene, mellom gategutten som kom til verden i en murstensgård og karnappene langs Bygdø allé, der vi glir forbi hverandre med hemmelighetsfulle blikk, det er et rom som er åpent for alle. Å sitte på en benk er det mest verdifulle øyeblikket man kan ha som borger, for det er ute i gata ulikhetene møtes og klasseskillene utjevnes. Slik fjorden kan oppleves en varm sommerdag. Der den står og glitrer og diamantbåtene putrer rundt i millionmotorene sine side om side med råtne gamle sjarker og nybeisa treskøyter, ombygde livbåter og seilskuter med nyheiste seil. Kan du noen steder bedre ha det? Nede ved vannkanten blandes kunst og kapital, og et høykulturelt tak er et folkelig gulv, men hva med ferdselen mellom bygningsmassene? Hva med naturen, trærne, luften, roen? Hva med de unge bjerkene i svartebyen? Og hvor ble den av, den Oslofølelsen? Du vet, når det er grålysning og ikke en lyd i byen, og man er på vei hjem til en

oppredd seng. Eller minnet om en grønnrusten parkbenk på festningen med utsikt over til Nesodden. Smaken av stjålet Calvados på trappen til Jacobskirka en tidlig onsdagsmorgen. Å sitte i skyggen av et tre i Slottsparken og lese exphil. Vinden som blåser under skjørtet når man sykler til Bygdøy for å ta vårens første bad. Å gå barbeint oppover parken på St Hanshaugen for å jakte etter solnedgangen, eller rusle langs markedsbodene i Grønlandsgryta en lun sommerlørdag. For aktare’ va’ fint det är i Oslo! Lille, store, Oslo by. Der er den: Oslofølelsen. Lukk øynene, steng ut støyen: der er den nesten en gang til. Allerede i 1929 ble tilvekst og privatbilens inntog i byen spådd. Harald Hals sa stopp en halv! Ved det teoretiske byplanarbeide ligger det særlig i automobilismens tid nær å legge linjalen på kartet og trekke op de store linjer. På papiret lokker de brutale gjennombrudd. La oss ikke bli revet med av bilens hastighet i fremtidig byplanlegging. For at all type ferdsel skal fungere sammen må vi ta hensyn til

+7


byens natur og menneskelig skala. Oslo er omgitt av skog og mark, fjellkoller og elvedrag, Lillo, Grefsen, Maridalen, Sørkedalen, det er et åpent landskap som skråner slakt nedover, fra Stor- Oslo til Christiania, fra marka til gryta. La oss binde byen sammen med grønne fingre og trekke marka med oss. For naturen trenger ikke mennesket, det er mennesket som trenger naturen. For 50 år siden var Oslo en liten by. Måtte vi lære av det som var, og se det som vil komme. Å, Harald! Harald Hals: om du bare hadde visst! I byen hvor alt kan repareres, hva hvis? Hva hvis man i 2014 tar utgangspunkt og viderefører Harald Hals’ grønne fingre? Hva hvis man legger til rette for en ferdselsåre som binder bydelene sammen, som ved grønne korridorer og tilrettelagte gater skaper en demokratisk forbindelse mellom øst og vest, mellom marka og asfalten, mellom syklende og kjørende, gående og trillende? En klatreplante som følger sin egen naturlige logikk, slik Akerselva renner gjennom byen. Et veinett som får lov å utvikle seg over tid, som bygges i etapper, som vil

+8

lette trafikken, istedenfor å konkurrere med den. Hva hvis man designer en sykkelsti som er åpen nok til å romme menneskelig undring og variasjon, men som samtidig har en kontinuerlig og gjennomgående strategi som man kan hvile seg på og forstå. En top-down, ovenfra og ned strategi, som i top-down fra Frognerseteren til Vippetangen, fra Fjällreven-sekken til handlenettet, som i legg ned en infrastruktur parallelt med å styrke grasrotbevegelsen. Hva hvis Oslofølelsen var en sykkelsti som kunne følge deg rundt i byen som et lydspor, og gjøre at alt ble litt mer ditt? Som i press play: grønne bilfrie korridorer av trær i full fart nedover Tonsenhagen, fast forward, fri flyt med sug i magen gjennom Torshovdalen, suser av gårde, alle mann, setter ned farta ved Københavngata, nærmere byen, nærmere bilene og gryta med lydene og luktene, tempoet blandes, sykkelparkeringer for de som vil gå videre, eller ta en avstikker ned gjennom Sofienbergparken og Toftes gate, bremser ned - trykker på pause, flyter på overflaten, bilen kan passere, men som


en flodhest under vann; sakte svømmende forbi. Syklistene lar føttene hvile på pedalene og glir gjennom plassen som er omringet av eiketrær, en av de går av sykkelen og slår seg ned på en benk. En annen triller forbi og setter opp farten igjen etter krysset. Hele tiden kommer det og går folk. Noen sitter, noen står, noen leser, et gammelt ektepar strør ut brødsmuler til duene, noen ungdommer slentrer over plassen, barnevognene trilles mot nærmeste kafé, en svenske mekker på sykkelen sin under en nylig oppsatt sykkelstasjon. Om vinteren er det snølek i gata, det som før var pytter med sørpe og eksos er nå blitt til en lekeplass med hvite borger og sjøløver. Oslofølelsen. Nedfelt i byen som et selvfølgelig system, så man har tid til å legge merke til det andre som skjer. Så man kan tenke på alt annet enn trafikken: tenke på niesene sine, på den nye jobben, på hvor mye plass det er på bagasjebrettet til mat. Så man kan legge merke til ungdommene som smugrøyker bak den gamle brannstasjonen på Uranienborg, eller punkerne i politiparken

som griller pinnebrød, den gamle damen som står på den lille verandaen i Schweigaardsgata. De to tolv år gamle jentene som har latterkrampe i parkbakken. Eller mannen som sykler på en speedrace-sykkel med spandex uten å krangle med trikkeføreren på vei inn i pensjonsalderen, eller en eldre dame på el-cykkel, haha! Og der, to barnevogner som triller over fotgjengerfeltet, en appelsin som faller ut av en grønn handlepose hos iranerne på hjørnet og triller ut i sykkelfeltet. Man kan kjenne på de ulike årstidene. At årstidene kan fortelle deg hva det er som skjer rundt deg, utenfor kontoret og det temperatur-regulerte hjemmet. Kom fuglekvitter og blåklokker, kom kirkeklokker, kom klokkeløse timer mellom fritid og seng; å sykle uten å tenke på rush, å bare sette seg på setet og å trå av gårde, å la hastigheten ta over for tankene, kontinuitet, flow, flyt, fly! Kjære, la det komme, la ferdselen flyte, la naturen lede veien, la Oslofølelsen komme; la la la.

+9


MARIN KULAS has a Master degree in architecture from the Academie van Bouwkunst Rotterdam (AvBR). After several years at MVRDV he started working for ZUS as a project leader for the 5th International Architecture Biennale Rotterdam (5th IABR). Kulas moved to Norway in 2012 to join DARK Arkitekter in Oslo.

Crowd-funding ‘Luchtsingel’ A new reality The recent economic crisis hit hard on Rotterdam, stagnating the economy and development of the city as a result. The new reality: A huge amount of empty offices and a halt to almost all the planned development of housing and commercial projects. The conventional top-down structures of initiating real estate projects cannot be relied on anymore. Banks are no longer willing or able to finance these projects, and as such more and more projects are being developed from a bottom-up approach. In this new reality, architects have to find new ways of getting projects off the ground. On the other hand, it creates more room for both architects and entrepreneurs to be key figures in a more gradual and small scale development or urban renewal. One of the most bold and striking examples of this new way of project development is the initiation of the Luchtsingel, a wooden pedestrian bridge that forms a new link between the central station and the Northern district of Rotterdam. This new

Opposite: The Luchtsingel

pedestrian bridge will connect and revitalize areas of the city while allowing people to avoid the hectic traffic below. Context The heart of Rotterdam was once a center dominated by pedestrians. The tabula rasa situation, a result of the intense bombing during the beginning of the second world war, made way for the ambitious plans to create a modern and car friendly city. The area surrounding Hofplein used to be a lively place. Now it’s dominated by cars and lacks a public domain. Broad infrastructural boulevards divided the city center, restricted pedestrian movement between these areas and left valuable areas isolated. Initiative The routing and bridge connection is partly based on the Central District Master plan, which was created by the City of Rotterdam and Maxwan Architecten.

+11


Donor’s messages and names engraved on the planks.

This plan had integrated a pedestrian bridge, but the whole plan was put on hold due to the economic crisis. The initiators of the Luchtsingel argued that this extensively neglected area could no longer wait for an estimated 20 years and used the context of the 5th IABR to launch their initiative for a crowd-funded bridge. Finance With the slogan ‘I MAKE ROTTERDAM’ an exciting crowd-funding campaign was initiatedstarted by asking people to donate money through an online platform. In return for their donation, people and companies could have a name or a massage engraved on one of the planks used in the construction of the bridge. The founders decided to start building it as soon as they received the first round of funding and planned to extend the bridge’s length as they received additional donations. The placement of phase two had to take place at night, during a clockwork operation with the evening departure containing all the bridge elements from the North of Holland. The installation timeslot for the placement of the elements had to take place in-between 01:00 and 06:00 due to the electric cables of the tramway being switched off. Backbone Apart from a routing function, the Luchtsingel forms a backbone for an increasing amount of economic and cultural initiatives connected to the wooden bridge, in effect uplifting a fairly neglected area around the Rotterdam Central District. Up until now, several smaller and bigger initiatives have been organized on and around the bridge, varying from a grand dinner above the tramway to regular workout sessions in the

+12

form of urban boot camps. Two more concrete projects that are directly related to the bridge could be brought along with the ‘Biennale’ related proposal for the bridge and its permit procedures. These projects, a Beergarten on the backside and a public rooftop garden named ‘Dakakker’ on top of the Schieblock, where therefore instantly more feasible. Both these projects became part of the programming of the bridge, creating more of an address rather than just a commuting facility. Alliances Typical for these projects is that Zones Urbaines Sensibles, the founders of the Luchtsingel, play a big role in the start phase of these new initiatives, but in the end are not the operator or caretakers. There is only so much you can do. In the case of the Dakakker roof garden, an green oasis in the most urban part of Rotterdam, an alliance was made with the ‘Rotterdam Environment Centre’ who agreed to take care of the farming, maintenance, directing volunteers and part of the funding. In return they get a perfect platform from which to operate and propagate their agenda. With an ever increasing activity in the area more and more of these alliances are emerging, forming the network that this area lacked. Not only businesses and entrepreneurs, but also inhabitants, commuters and workers in the area play a part in these alliances. So in that sense, both the bridge and all the initiatives that that are connected to the Luchtsingel contribute in their way to connect the people that use the area. Shareholders Stakeholders Placing a sort of instant bridge in the center of a city is not only about design. One of the biggest accomplishments was getting the approval of a significant number of share- and stakeholders.


The bridge connects to existing buildings, one of which is a monument, flies over the aorta of the Dutch railway network and has foundations on several civil works, streets and terrain. Even though there was a lot of goodwill from the City of Rotterdam, a major role of the initiators/designers was to negotiate how the bridge could be placed or connected to other people’s property. Increasing value in the form of a more attractive area, better connectivity or even a positive image where just a few of the selling points the bridge had to offer; sometimes incorporating shareholders in the design process and doing what designers do best, creating convincing impressions, sometimes organizing briefings to involve shareholders and create public support. Final phase The bridge is now formally the property of the ‘Luchtsingel foundation’ with ZUS, the founders of the project, in its board. After completion, the bridge will be donated to the city. This is necessary in order to make the city take ownership and responsibility, as it is public domain. The final phase of the Luchtsingel will connect

to the roof of the Hofbogen, a former train station that has been redeveloped as a culture and leisure center. The former train tracks, a potential Rotterdam version of the ‘High Line’, will form the continuation of the Luchtsingel. The placement of the final bridge elements will take place in the summer of 2014. Even though the bridge is in many ways already a success, it will really prove itself when the project is fully completed in the Centre and North. ZUS The initiators of the Luchtsingel are Elma van Boxel and Kristian Koreman from the Rotterdam based office ZUS (Zones Urbaines Sensibles). Currently ZUS is occupied with the execution of Test Site Rotterdam, a complex urban renewal project in Rotterdam Central District which aims to redefine the current approach to city development. Notes 1. For more information about ZUS, visit www.zus.cc 2. Images courtesy of Ossip van Duivenbode, Marin Kulas, ZUS.

The extents of the Luchtsingel in context.

+13


RAGNHILD SLETTEN AUGUSTSEN (1988) Landskapsarkitekt fra UMB og Istanbul Technical University. Ansatt hos Asplan Viak Oslo. Redaksjonsmedlem i KOTE siden oppstarten i 2012. Teksten er basert på et intervju med Bianca Hermansen vinteren 2013.

Verdens kjedeligste byrom En samtale med Bianca Hermansen om demokratiske byrom som metode for å fasilitere for allmennheten. Bianca Hermansen er en skarp kvinne. Et målrettet blikk bak markerte briller møter meg i det jeg hilser på for Bianca for første gang. En reflektert mine settes opp og kombineres med et vennlig smil som letter stemningen, men ikke alvoret. Vi skal snakke om hvordan design påvirker adferd i det offentlige rom. Bianca har opparbeidet kjennskap til adferd i det offentlige rom som grunnlegger av CITITEK1, samt gjennom sitt virke for Gehl Architects og Københavns Universitet. Design påvirker adferd Bianca er ikke i tvil om at design påvirker adferd. Det er derimot forskjell på hvordan og i hvor stor grad design påvirker. For eksempel kan man ikke forutse hvor stor innflytelse en benk har på et rom. Benkens innflytelse påvirkes av tre ting; design, kontekst og etablert adferd. Alle disse tre faktorene spiller sammen og er essensielle om man bevisst

Illustrasjon motstående side: Joana Branco

ønsker å påvirke adferd. Som formgiver har man makt over de fysiske faktorene design og kontekst, men kan man trigge en bestemt adferdsendring? Og hva slags adferd er det i så fall man skal satse på? Adferd inspirerer adferd For å belyse et eksempel trekker Bianca frem et kjent offentlig rom i København, Banana Park. Parkens navn refererer til parkens mest karakteristiske del: En svær gummibanan. Likevel handler ikke denne historien om gummibananen. Den handler heller ikke om hvordan dårlige forutsetninger likevel ble en suksess. Denne historien handler om klatreveggen som ligger på motsatt side av parken. Klatreveggen er alltid fylt til randen med mennesker. Veggen er så populær at den ikke har plass til alle som ønsker å bruke den. Noen får heller ikke lov: Barna som leker i Banana Park er for små. Derfor henger og slenger barna heller i ballnett, på lyktestolper, parkmøbler, i trær og alle andre mulige steder man kan klatre.

+15


Som små apekatter preger de terrenget gjennom hele Banana Park. Gjennom at barna finner andre steder å klatre blir de et tydelig eksempel på at adferd inspirerer til adferd. Om det alltid er ønskelig å trigge en assosiativ adferd, er en helt annen historie. Når oppførsel endres slik, forklarer Bianca det som ”assosiativ livstilsutveksling”. Denne mekanismen kan arte seg på to forskjellige måter; assosiativ livsstilsutveksling (der man lar seg inspirere), og assosiativ livsstilspåvirkning (der man lar seg påvirke). Assosiativ livsstilsutveksling er beskrevet gjennom eksemplet fra barna i Banana Park. Utvekslingen innebærer at de gjennom å assosiere seg med andres handlinger, endrer egen adferd. Utveksling handler også om at du gjennom å oppleve andres adferd, forstår og aksepterer dine omgivelser. Assosiativ livsstilsutveksling er alltid en positiv sosial faktor for demokratiske byrom, og for et demokratisk land. Derimot skal man være mer forsiktig med assosiativ livvstilspåvirkning. La oss si at Banana park kun innehar klatrevegger for å oppfordre til aktiviteten klatring og kun dette. Dette vil medføre at de som ikke liker å klatre i realiteten ekskluderes fra området. Monofunksjonelt design, som ønsker å skape en livsstilspåvirkning, kan derfor ha en negativ demokratisk effekt. Demokratiske rom Det kommer tidlig frem i samtalen at for Bianca er det å skape demokratiske byrom et viktig mål. Mange tror feilaktig at det demokratiske byrommet må være mangfoldig. I virkeligheten er demokratiske rom flertallets rom. Det vil si at det er en forskjell på mangfoldighet, som er alle - også inkludert minoriteter, og flertallet som kun består av majoriteten. Et demokratisk rom søker først å fremst å imøtekomme behovet til flertallet. Eller på godt norsk: Det folk flest vil ha og kan trives med. Det er ikke dermed sagt at minoriteter ikke har rett til å oppsøke eller benytte rommet. Minoriteten bidrar til den tidligere nevnte utvekslingen. Bianca illustrere denne utvekslingen gjennom å forklare at majoriteten utgjør en kjerne. Det majoriteten ønsker defineres av noen ytterpunkter. Kjernen blir hele tiden utsatt for påvirkninger fra minoritetene som presser mot disse ytterpunktene. Et eksempel på hvordan dette fungerer er saken

+16

rundt barselpermisjon for menn i Danmark. For et par år siden var et flertall av danske kvinner imot at deres menn også skulle få barselpermisjon. I dag vil flertallet av Danmarks kvinner at deres menn tar ut fødselspermisjon. Dette er et eksempel på at noe en mindre gruppe mente, har blitt en etablert sannhet gjennom påvirkning av flertallet. Minoriteten er helt sentral for å gi innspill og inspirasjon til majoriteten. Bianca beskriver at det er slik vi får dynamisk levende samfunn og dynamisk levende byrom. Det demokratiske rommet vil først og fremst invitere flertallet, men tillate besøk fra allmennheten på flertallets premisser. Det flertallet liker best Bianca påpeker at det å imøtekomme flertallet er relevant i et byutviklingsperspektiv fordi eierskap utgjør et sentralt aspekt. De som har det største opplevde eierskapet til et byrom, er som regel de som benytter seg av det oftest. For at noen skal benytte seg av et rom ofte, må de finne noe i rommet de kan like. For at mange skal besøke rommet ofte, må flertallet finne noe de kan like. Eierskap bidrar til at det tas ansvar for rommet og rommets bruk. Et økt antall besøkende bidrar også til utveksling mellom flest mulig mennesker (ikke nødvendigvis ulike mennesker). Over tid bidrar denne utvekslingen til å bygge opp et urbant lokalsamfunn. Man kan si at et byrom er mer demokratisk når det får flere til å føle seg tilpass i samme rom. Et eksempel på et mindre demokratisk rom er en lekeplass. Rommet er i utgangspunktet eksklusivt tilrettelagt for brukergruppen barn. For å gjøre lekeplassen mer demokratisk må man gå inn og tilrettelegge for andre brukergrupper, som for eksempel voksne mennesker. Legger man til benker i solen, trådløst internett og muligheten til å kjøpe en kopp kaffe, så er rommet betraktelig demokratisert. Det er viktig å sikre bruken av rommet, understreker Bianca. ”Byrommet kan godt stå der, men det betyr ingen ting hvis det ikke er noen som bruker det. Da er det ikke ferdig. Det kan sammenlignes med at man tegner et fantastisk prosjekt, men så er det ingen som forstår det. Det er derfor det er vår jobb å designe for bruk, for på den måten å designe for allmennheten”


Den store, vanskelige allmennheten For å kunne designe for allmennheten er det helt sentralt å vite hvem flertallet er. ”Hvem er de?” spør Bianca entusiastisk. Det handler om å designe i tråd med de realitetene man har i ett område, i motsetning til å designe for de realitetene man ønsker seg. Slik designer man altså for de borgerne man har, ikke de borgerne man skulle ønske man hadde. Skal man designe et demokratisk rom må man tørre å være ærlig. Det de fleste borgerne kan være tilfreds med er ofte overraskende kjedelig. Bianca utbryter levende at hun stadig spør seg selv; ”Er det virkelig det de vil ha?”. Men så viser det seg at de blir lykkelige av det. Verdens kjedeligste design.

Noter 1. CITYTEK er et konsulentselskap innen brukermedvirkning og demokratisk prosjektdesign.

Dette tar oss inn på en diskusjon om hvordan det perfekte byrom ser ut. Bianca svarer med å beskrive det hun personlig mener er Københavns fineste byrom. ”Dronning Louises bro i København. Fordi det er en gate og jeg elsker jo gater. Fordi broen ble til som ett levende byrom ved en tilfeldighet. Det var ikke kommunen som gikk hen å sa vi skulle ha et byrom. Det eneste de gjorde var å redusere trafikken og gi mer plass til syklister og fotgjengere. Bilene har tre komma seks meter i hver bane, syklistene har fire meter og fotgjengeren har fem til syv meter. Det som skjer som en konsekvens, er at gaten ikke lenger er en gate, det er en park. Det er det mest besøkte byrommet i hele København. Folk sitter på benker, direkte på fortau, på jorden, holder piknik, drikker øl på fredag, det kommer DJs, det er fester. Det skjer alt mulig! Dette var ikke planlagt. Så man kan ikke si at det er fordi man har designet seg frem til noe , men så like vel har man det, man viste det bare ikke. Man har designet seg frem til dette fordi man har fasilitert for menneskeliv. Også kommer det masser av menneskeliv. Og sånt elsker jeg. Det er den fineste gave man kan gi som landskapsarkitekt og arkitekt, rom som gjør folk glade.” Det demokratiske byrom er ikke avhengig av verken gummibananer eller klatrevegger. For å designe demokratiske byrom, må man forstå hva som skal til for å få så mange som mulig til å føle seg tilpass i det samme rom. ”Det er derfor det perfekte er det som har skjedd som en sjanse på Dronning Louises bro.”

+17


MARTIN RASCH ERSDAL (1986) er byplanlegger hos tegn_3. Han har mastergrad i by- og regionplanlegging fra ILP, NMBU. Teksten er basert på et intervju med Alf Haukeland, gjennomført sammen med Ragnhild Augustsen våren 2014.

20 år på skråplanet Vaterlandsparken er et sentralt offentlig byrom i Oslo som i år fyller 20 år. I den anledning har KOTE intervjuet Alf Haukland som var med på å tegne parken. Siden parkens åpning i 1994 har den fått et frynsete rykte og dagsavisene forteller om til tider ugudelige tilstander. Et slags avviker- eller rusmisbrukerparadis, knapt et stenkast unna den norske metropolens hjerte, Oslo S. Ansvar eller skyld er likevel vanskelig å plassere når det gjelder Vaterlandsparken. Vi ønsket en vurdering om prosjektets grad av suksess og i hvor stor grad en designer kan holdes til ansvar for hvordan byrom mottas og brukes. Moskétomten Parkens tilblivelse begynte rundt 1980-tallet, da tomten ble tilegnet oppføringen av en moské. Dette gjenspeiles i den karakteristiske sirkelen om utgjør den midtre delen av dagens parkanlegg. Det hevdes at pengene som skulle brukes til å bygge moskeen

Illustrasjon motstående side og mellom intervjuene: Joana Branco

isteden ble brukt på krigføring i Midtøsten. Da bygget ikke kom bestemte Oslo kommune seg for at østkanten skulle få en ny park. Alf ble trukket inn i prosjektet rundt 1985 og var med på de nesten ti årene som skulle gå før parken stod ferdig. Oppdraget han ble gitt var å lage et sted for aktivitet og opphold. Suksess? På tross av medieomtalen er Vaterlandsparken svært mye brukt. På varme sommerdager kryr det av folk som oppholder seg i parken. De ligger henslengt på gresset og nyter solstrålene som slipper forbi Oslo Plazas glassfasader. Trerekkene skjuler delvis de harde bygningsfasadene og skjermer for støyen fra bilene. Parken åpner seg mot Akerselva, der ender kvekker blidt i møte med folk som kaster brødbiter. Mot den blå himmelen blander måkeskrik seg med gamlebyens larm. På den andre siden av Akerselva yrer det av folk som er på leting etter bruktkupp på loppemarkedet under Nylandsveien.

+23


Parken utgjør også en effektiv snarvei med aksen som løper fra passasjen mellom Oslo spektrum og ”Plaza” og over mot Vaterlands bro for de som er på vei til og fra Grønland og Tøyen. Offentlig ansvar for forvaltning I følge Haukeland var et viktig premiss for utviklingen av prosjektet at det ble formgitt samtidig som det skjedde en endring i måten Oslo kommune bidro til utviklingen av området. Dette var i etterkant av finanskrisen på slutten av 80-tallet. Alf mener dette var det første frislippet av markedet. Som en følge av dette ble en viktig idé for sambruk skrinlagt. Dette dreide seg blant annet om bruk av nedsmeltningsanlegget inne i Oslo spektrum, som da var i bruk som ishall. Tanken var å anlegge en utendørs skøytebane på den runde plassen vinterstid. Da private aktører overtok driften av hallen forsvant drømmen om det som kunne blitt østkantens egen spikersuppe. Som følge av liberaliseringen ble også forvaltningen av uterom i Oslo omstrukturert og sterkt endret. Alf mener manglende ”management” av Vaterlandsparken er en del av grunnen til parkens nåværende bruk. Ulike grupper av brukere Noen grupper av brukere kan beskrives som gjensidig ekskluderende. Det kjempes tause kamper om hvilket territorier som skal tilhøre hvem. Eksempelvis vil småbarnsforeldre og junkies sjelden ønske å oppholde seg på de samme stedene. Hvordan forholdt Alf seg til dette i arbeidet med Vaterlandsparken, som med sin plassering potensielt kan brukes av svært ulike grupper? Alf var mindre opptatt av designe for konkrete grupper. Han mener at byrom bør inneholde både tilrettelegging for alle og tilrettelegging for variert bruk. En vellykket park bør ha et program for alle. Klarer man så å lage en park for alle?, spør vi. ”Det kan være vanskelig, i hvertfall når arealet er begrenset”, svarer Alf. Videre mener han at en vellykket ”møteplass” gir muligheter for både å være en aktør og en observatør. Det er det som skal til for å få et byrom til å fungere. Lettere å forhindre bruk Alf mener designere kun til en viss grad kan styre adferd. Muligheten til å legge flater døde er mer tilstede enn å oppmuntre til visse typer aktivitet. Dette kan for eksempel dreie seg om å

+24

legge inn et vannspeil. Dette utelukker mange fra å benytte disse arealene, med mindre man ønsker å bli våt. Problemet med å bruke design som hinder kan være at designere skjuler seg bak estetiske virkemidler, men egentlig kun forsøker å forhindre folk fra å faktisk bruke deler av byrommet. Parken nedenfor Aleksander Kiellands plass illustrerer dette. Før var den mye i bruk, men noen av brukerne var fra hospitset lenger opp i gaten og var dermed sjenerende for tilgrensende serveringssteder. I dag er parken delt av en serie med vannspeil og svært få bruker selve parken. I følge Alf er ”parken er blitt en utsikt fra restaurantene, men ikke en park som brukes.” Hvor mye har så design å si for hvordan Vaterlandparken brukes idag? Alf beskriver det slik, “Jeg tror at designet betyr noe i forhold til hvordan folk bruker offentlig rom, men man har ikke kontroll på alt. Hadde Vaterlandsparken ligget på et annet sted så tror jeg også at den hadde blitt brukt litt annerledes. Jeg tror ikke det er designet har gjort det til det har blitt. Det har med kontekst å gjøre. Kontekst og manglende håndheving, og en likegyldighet i forhold til det siste.” Bydel i endring Arbeidet med utformingen av Vaterlandsparken foregikk over et langt tidsrom og parallelt med store endringer i byens forvaltning. Parken er del av en kompleks stedlig kontekst som er i stadig forandring. April i år ble det tilgrensende bruktmarked på Grønland stengt for godt av politiet. Markedet har trukket mellom 10 og 15 000 mennesker hver lørdag og har vært avholdt i 14 år. Lilletorget 1, bygningen som utgjør den vestlige avgrensningen av parken, ble nylig solgt for 300 millioner kroner til Entra. Mulighetene er dermed tilstede for at også denne siden av parken bebygges med et høyhus. Vaterlandsparken utgjør en slags konstant i den kontinuerlige endringsprosessen i Oslo by. I tråd med det som ble forespurt fra byggherre i sin tid, tilbyr parken rom for opphold. Menneskene og bruken av rommet er et resultat av kontekst og forvaltning. To faktorer som også er svært omskiftelig. Vi ser frem til å følge Vaterlandsparken i årene som kommer.


+25


+26


VIKTOR RAKOV GJENGAAR er kulturentreprenør og utendørs kurator. Han er født og oppvokst i indre Oslo og leder i dag Foreningen for Urban Samtidskunst. Av utdanning har han blant annet en mastergrad i international business fra Rennes School of Business i Frankrike. Fotografier av Sebastian Diaz Linnerud

Galleri Oslo

Malt og fortalt glokalt Foreningen for Urban Samtidskunst tilrettelegger for kunst i byrommet. Makt forflyttes og historier formidles, velkommen til Galleri Oslo.

med globale kunstnere. Gårdeier velger kunstner mens kunstneren får bestemme motiv. Med en slik glokal tilnærming blir både nabolag, kunstnere og vi med på å bestemme hvordan byen skal se ut.

Retten til å forme byrommet har historisk sett vært et privilegium reservert politikere, arkitekter, urbanister og byplanleggere. Vokser man opp i byen kan man lett ende opp som passiv tilskuer til sine omgivelser. Vi i Urban Samtidskunst mener det burde være en menneskerett å få forme sine omgivelser. Oppgaven med å skape et godt nærmiljø er ikke noe man kan overlate til sine folkevalgte. Derfor bistår vi nærmiljøer med visuelle oppgraderinger av vertikale byrom. Kall det middelklassens selvrealisering eller en stille revolusjon.

I et byrom preget av fortetting blir kunst en motvekt til utendørsreklame. Der reklameboardsene kun lokker med selvrealisering, så er malerier på de samme veggene en kollektiv form for kunstnerisk selvrealisering.

Offentlig kunst kan spre makt Urban Samtidskunst utfordrer myndigheters og kommersielle aktørers råderett over det offentlige rom. Vi sprer makt ved å koble lokale gårdeiere

Motstående side: Chilenske Inti Castro sitt verk i Jens Bjelkes gate 62

Historieformidling Typisk for Oslo er de hundrevis av gavlvegger som Kristianiakrakket i 1899 etterlot seg. Fall i priser og redusert etterspørsel etter nye boliger gjorde at byggingen brått stoppet opp, og mange bygårder ble stående med frie endevegger der det opprinnelig var tenkt tette kvartaler. Disse veggene ser vi i Urban Samtidskunst på som blanke lerreter, med et uløst potensiale for formidling av både kunst og historie. Når vi vekker disse veggene til live belyser vi samtidig hovedstadens

+27


Schübelers gate 11

historie. På sikt vil også de nye veggmaleriene bli til kulturminner fra en annen tid, og etter noen tiår vil de forsvinne og kun eksistere i nettskyen. Vi har valgt å fokusere der vi har følt oss mest hjemme. De siste årene har det vært på Tøyen og Grønland. Vi tror mangfoldet her innebærer en toleranse for det som er nytt og annerledes, og at kunsten rett og slett passer bedre inn her enn i andre mindre fargerike deler av byen. Slik reflekteres også dagens mangfold i veggene mens gentrifiseringen går sin gang. Tøyens nye landemerker har også bidratt med å sette området på den politiske dagsorden forut for det som i dag er blitt kalt “den tøyenske våren” da et maleri vi malte for Tøyenkampanjen sirkulerte i dagsavisene, som et visuelt symbol på sin samtid. I tillegg har hver enkelt vegg sin egen historie å fortelle: I Jens Bjelkes gate minner fargebruken i et 17 meter høyt maleri oss om brannen i 2011; da søppelskuret foran veggen brant og flammene

+28

nådde helt opp til taket av blokka. Men denne veggen er nå også historien om da chilenske Inti Castro besøkte Tøyen i 2012. Fargene i veggen forteller oss at Inti er oppkalt etter inkaenes solgud. Etter en uke i lift høyt oppe i lufta hadde vår Inti malt en indiansk jordarbeider som trykker sin maiskolbe til brystet, og slik forstår vi at for subjektet på veggen er maten viktigere enn diamantene han bærer på sin arm. Veggen som spanske Aryz har malt i Schubelers gate på Tøyen er den gavlveggen som ligger nærmest dagens Munch-museum. Vi ønsker på denne måten å ta opp spørsmålet om hva slags kunsttilbud Tøyen skal ha i fremtiden. Galleri Oslo Vår ambisjon er å skape Nordens største utegalleri. Det skal være åpent hele døgnet året rundt. Det skal hete Galleri Oslo og navnet låner vi av et utskjelt bygg. Heretter kan kunst dukke opp der du minst venter det.


Bentsegata 2

For oss i Urban Samtidskunst vil Galleri Oslo en dag være fortellingen om det frivillige arbeidet vi som kulturentreprenører en gang i tiden la ned for å gjøre byrommet mer levende og demokratisk: Litt ditt, litt mitt, men aller mest vårt.

+29


EMIL MAJ CHRISTENSEN har en bachelorgrad i landskabsarkitektur fra Københavns Universitet og Technische Universität i Berlin og tager sin kandidatgrad i ’Urban Studies’ på Roskilde Universitet. Han arbejder som student på Centre for Strategic Urban Research på Københavns Universitet, og har tidligere arbejdet for CPH City & Port Development og Dansk Byplanlaboratorium.

Bilens jerngrep om byen Arven efter modernismens idealisering af bilen, og dennes frigørende grundtanke, skinner fortsat igennem i bybilledet i Skandinavien. Hvilket kompas planlægges der efter i dag, og hvilke nye tanker kan fremme en fremtidig menneskeligt og miljømæssigt bæredygtig mobilitet? Det er i høj grad et politisk valg, men også et spørgsmål om at påpege bilens mangelfuldheder – især i byernes centrum. Det offentlige rum er alles rum, siges det. I det offentlige rum mødes folk på lige vilkår på tværs af socioøkonomiske, kulturelle og magtmæssige skel. Eller gør de? Den kritiske mobilitetsforskning har i de senere år udfordret denne opfattelse, og har især gjort det ved at fokusere på bilismens konsekvenser. I denne artikel vil der i et dansk - og dermed også delvist skandinavisk og nordeuropæisk - storbyperspektiv blive fokuseret på de pladsfordelingsmæssige konsekvenser af bilismens hegemoni. Kritisk mobilitetsforskning I den kritiske mobilitetsforskning bliver der sat spørgsmålstegn ved, hvorledes den lige ret til transport i det fælles rum findes. Overordnet set beskæftiger kritisk mobilitetsforskning sig med den historiske undervurdering af transport som et grundvilkår for samfundet.

Illustrasjon motstående side: Esther Nilsen

John Urry, en central forsker indenfor mobilitetsforskning, mener, at et af sociologiens grundlæggende fejltrin var kun at anse ”the social as society”, og at det i dag er ligeså relevant at inddrage perspektivet om ”the social as mobility”. En del af denne sociologiske drejning beskæftiger sig med, hvorledes mobilitet styrer grundlæggende mekanismer i samfundet, og især hvordan bilen (”det automobile system”) har påvirket, hvordan mennesket opfatter tid og sted, geografiske afstande, hverdagslivet osv. Mennesket har længe været afhængig af bilen, og som science fictionforfatteren Arthur C. Clarke engang bemærkede, har verden bevæget sig på hjul i flere årtusinder siden oksekærren og frem til Mercedes-Benz og Rolls-Royce i dag. Et af pejlemærkerne for den kritiske mobilitetsforskning kan ses hos geograferne Stephen Graham og Simon Marvin, der i bogen Splintering Urbanism udpenslede den indbyggede problematik, der ligger i drømmen om infrastrukturens frigørende rolle: ”The construction of flow and mobility for some […] always involves the construction of barriers for others. Experiences of infrastructure are therefore highly contingent” (Graham og Marvin 2001: 11). I dette tilfælde henvises der til ulige fordeling af rum, og om hvordan nogle menneskers

+31


lokalområder deles op – eller ligefrem destrueres – af andres behov for at bevæge sig hurtigt og gnidningsfrit over store afstande. Dette gælder naturligvis også for andre former for infrastruktur end veje og motorveje. Dog er dette tema kun et lille hjørne af den kritiske mobilitetsforskning, der dækker mobilitet i forhold til temaer som dagligliv, politik, miljø- og klima, sociale strukturer osv. The modernist way Arven efter efterkrigstidens funktionalistiske zonering og satsning på privatbilisme som det primære transportmiddel, skinner i dag igennem i dagligdagens ret til transport – og dermed det offentlige rum. Drømmen om total frihed bag rattet var bærende for denne transportform, og håb om emancipation og lighed gennem bilen som hvermandseje var altoverskyggende. Pladsfordelingen til transport ændredes markant gennem 1960’erne og 1970’erne (men også videre frem til i dag), hvor de store infrastrukturelle anlæg, som det automobile system krævede, indtog storbyens gaderum. Dette skete både i opbygningen af forstæderne, men i mange tilfælde også i de helt centrale dele af byen. Slussen i Stockholm og E18’s forløb gennem det vestlige Oslo er gode eksempler herpå. København er et godt eksempel på en by, der blev skånet for de mest brutale indhug i de offentlige gaderum (kun få gadegennembrud blev gennemført i det førmoderne centrum før Anden Verdenskrig). En af hovedårsagerne var oliekrisen i 1970’erne, der ramte Danmark hårdt. Visionerne var ellers store, og eksempelvis skulle Søerne i det centrale København indsnævres og udnyttes til et megalomant 12-sporet motorvejsanlæg med tilhørende udfletningsanlæg. Derudover skulle Halmtorvet, som i dag er kendt for et levende bymiljø, erstattes med et gigantisk motorvejskryds bag Hovedbanegården. Det skete dog ikke, og i dag vil mange i København nok mene, at en krise kan komme belejligt. Dog fylder bilen stadig markant i bybilledet og planlægningen. Til konferencen Get a Bike. Break Free! i november 2013 i Oslo, gentog borgmesteren Ton Rombouts fra den hollandske cykelby Den Bosch, flere gange sit mantra: ”Don’t fight the car”. Denne anskuelse overtog den nye norske kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore

+32

Sanner gladeligt. Det er meget udbredt med denne ”you can have both”-tankegang blandt politikere og planlæggere – også i København, der ellers er kendt for cyklisme. Bilen er indlejret i vores forståelse af by og liv. Dog er det sjældent diskuteret, hvordan denne form for transport kolliderer med ganske centrale principper for den øvrige indretning af de skandinaviske velfærdssamfund. Ulighedens mobilitet I de skandinaviske velfærdsstater er ulighed ofte et udskældt fænomen – selv den borgerlige regering i 00’ernes Danmark ville ikke offentligt vedkende sig ulighedens lyksaligheder, som man kender det fra den amerikanske debat. Dog er det i store træk overset, hvordan indretningen af byrummene fordrer visse mobilitetsformer over andre, og dermed hvordan forskellige samfundsgrupper har større mobilitet end andre. Dem der har råd til en bil er opprioriteret i trafiksystemet, mens dem som ikke har, er hensat til andre transportformer. Det skal dog bemærkes, at der her tales om lokaltrafik indenfor storbyen, og ikke eksempelvis tog- og biltrafik på landsplan, hvor toget ofte kan konkurrere med bilen. Det er eksempelvis i København især lavtlønnede, studerende og folk udenfor arbejdsmarkedet, der ikke har en bil, om end der naturligvis også er andre bagvedliggende årsager – eksempelvis politiske og livsstilsmæssige. Ifølge Danmarks Statistik er det dog stadig de rigeste, parfamilier med børn, familier i parcelhuse og ’topledere’, der har størst frekvens af bilejerskab – i den modsatte ende af skalaen ligger de fattigste, enlige, familier i etageboliger og førtidspensionister. Især omkring de større indfaldsveje ses trafikhierarkiet tydeligt, hvor bilerne ofte har to, tre, fire eller fem baner i én retning, mens busser muligvis har én bane og cyklister og gående får den resterende plads. Men også i de helt centrale dele af byerne har bilen fuldstændigt overtaget pladsen. Gode eksempler er området omkring Operaen i Oslo og Frognerstranda (E18), men også H.C. Andersens Boulevard, der bryder gennem Københavns indre bydele med 6-8 spor. Denne pladsfordeling kommer fra årtiers ingeniørtænkning, der udspringer af ”Predict and Provide”-tankegangen. Den indebærer, at man ganske enkelt tager udgangspunkt i bilen, og beregner hvorledes nye og større veje kan tilfredsstille behovet for forøget mobilitet. En ny


og mere (trafikalt) holistisk tilgang, der også er begyndt at diffundere ind i ingeniør-, planlæggerog politikerkredse, er ”Predict and Prevent”. Den kigger også på blandt andet sociale og miljømæssige konsekvenser, og retter dermed et øget fokus på alternative transportformer til bilen. Tilbageerobring af pladsen I dag går debatten på, hvorledes en demokratisk fordeling af pladsen mellem husene kan sikre en lige adgang til transport. Den lighedsbaserede og klimavenlige tilgang fordrer en opprioritering af mulighederne for fodgængere, cyklister og offentlig transport. Bilens konsekvenser har ikke bare en miljømæssig karakter, men også en pladsfordelingsmæssig natur, der stjæler store offentlige rum. Tænk bare på, hvor meget plads en person i en bil fylder sammenlignet med en på cykel eller til fods. Plads der i de centrale dele af byen optager en betragtelig del i gadesnittet. Tilbageerobringen af det offentlige rum er i allerhøjeste grad forbundet med et opgør med planlægning for privatbilisme, og et fornyet fokus på transportformer, der transporterer folk på så lidt plads som muligt. Dette er naturligvis især et emne i storbyerne, der lider under generel pladsmangel og forurening af nærmiljøet. Som en del af pladsfordelingsdiskussionen er det også relevant at se på det ”smarte” i, at biler transporterer færre mennesker på mere plads. Især i de mest centrale dele af byerne, hvor gennemsnitshastigheden for cyklister og biler ofte er cirka den samme. Utilitaristisk intervention Rundt om i verden er trafikhierarkiet så småt begyndt at blive vendt på hovedet, og kollektive løsninger, samt miljøvenlige og pladssparende transportformer som gang og cyklisme vinder frem. I dag har debatten taget et mere utilitaristisk spor, og således er fokus på mobilitetsmæssig nyttemaksimering blevet en del af argumentationen, hvilket også taler til politikere og økonomer. Eksempelvis, som Malene FreudendahlPetersen og Lise Drewes Nielsen skriver om i Byen i Bevægelse, blev der inden trafikomlægningen på Nørrebrogade i København diskuteret det rimelige i, at bilerne havde mest plads i gadesnittet, når nu gaden dagligt havde 16.000 bilister, 30.000 cyklister og 26.500 buspassagerer. Siden 2008 er der blevet indført restriktioner for bilisterne, således at det nu er ulovligt at køre i bil på visse

strækninger af gaden, hvilket reelt umuliggør brug af vejen som indfaldsvej. Samtidig er fortov og cykelstier blevet udvidet. Det er vigtigt i denne kontekst at påpege, at danske og hollandske undersøgelser har vist, at handelslivet ikke lider, når bilerne får ringere vilkår2 – og at cyklister og gående faktisk kan skabe et bedre handelsliv. Diskussionen om fremtidens pladsfordeling (i storbyen) for forskellige transportformer bør i hvert fald inddrage det utilitaristiske perspektiv, også når dette fordrer en nedprioritering af bilen som transportmiddel. Don’t fight the car? Men måske man skal kigge efter et helt andet kompas, når man i fremtiden skal planlægge for befolkningens mobilitet. Som den tidligere borgmester i Bogotá i Columbia, Enrique Peñalosa, har formuleret det; “An advanced city is not a place where the poor move about in cars, rather it’s where even the rich use public transportation”. Man kunne tilføje; “or cycle or walk”. Den skinbarlige sandhed, bakket op af undersøgelser fra blandt andet Københavns Kommune, er, at københavnerne ikke cykler rundt af idealistiske årsager såsom miljø og bæredygtighed, men fordi det ganske enkelt er besværligt at køre bil og nemt at cykle. I bilen bruger man tid på at sidde i kø, holde for rødt i lyskryds og lede efter parkeringspladser – på cyklen stryger man nemt og bekvemt fra A til B (omend man også skal holde for rødt). Det er ikke frugtbart eller ønskeligt at føre korstog mod bilen. Men det er vigtigt at holde for øje, at hvis vi skal bo flere mennesker på mindre plads i fremtiden (altså tanken om the compact city), er det automobile system nødt til at finde et menneskevenligt leje i fremtidens storbyer. Noter 1. Familiernes Bilrådighed 1. januar 2013, Danmarks Statistik. 2. John Andersen et al. Byen i Bevægelse (2011). John Andersen, Malene Freudendahl-Pedersen, Lasse Koefoed og Jonas Larsen (red.). Roskilde Universitetsforlag. 3. John Urry. Mobilities (2007). Polity Press 4. Kingsley Dennis og John Urry. After the Car (2009). Polity Press. 5. Stephen Graham og Simon Marvin. Splintering Urbanism (2001). Routledge. 6. Copenhagenize.com

+33


AKSEL TJORA er siv.ing. (1991) og dr.polit. (1998) og professor i sosiologi ved NTNU i Trondheim. Han forsker i hovedsak på forholdet mellom sosial interaksjon og teknisk-materielle forhold, innenfor områder som helse/medisin, organisasjon, nærmiljø og offentlige rom.  Illustrasjoner av Ingunn Dybendal

Kaféens sosialitet De fleste av Norges byer har i løpet av de siste 20 årene sett en formidabel utvikling i kafétilbudet, med flere kontinentalt inspirerte kaféer, hvor italienske espressobaserte kaffedrikker råder. Hva er det med kaféene som gjør at vi aldri får nok? Urbane nordmenn har i stadig større grad laget seg rutiner hvor en daglig dobbel cortado eller trippel latte med lettmelk fra favoritt-kaffebaren hører med. Med økt bevissthet om baristaen som fagperson, og ikke bare en tilfeldig ansatt bak kaffemaskinen, har vi som kunder blitt bedre til å vurdere kvaliteten på den kaffen vi blir servert (selv om vi som høflige nordmenn sjelden klager). Men kaféene er ikke bare steder hvor vi blir servert kaffe av et annet kaliber enn den vi lager hjemme; de har også et sosialt potensial. Her inviterer jeg leseren inn i kaféen for et mer detaljert innblikk i kaféens sosiale prosesser, fra boka Café Society (Tjora og Scambler 2013).

Kaféens sosiologi “Kafésosiologi” handler om hvordan ulike former for sosial interaksjon utspilles i kaféen, og hvordan forretningsmessige, sosiale og ideelle drivkrefter samspiller (evt. motvirker hverandre) for utviklingen av fellesskap i et “kafésamfunn”, og i et litt større perspektiv hva slags rolle kaféene har hatt historisk og politisk. Mye tyder på at kaffehus i sin storhetstid mellom 1680 og 1730 og salonger i tiden mellom regentskap og revolusjon, både i England og Frankrike, har spilt en rolle for utviklingen av en borgerlig offentlighet, som “sentra for en kritikk som først er litterær og senere også politisk [som grunnlag for en dannelse] mellom aristokratisk selskap og de borgerlige intellektuelle” (Habermas 1991:30). I London i begynnelsen av det 18. århundre var det over 3000 kaffehus, særlig preget av stamkunder, som dannet grobunn for en offentlig diskusjon, eller en offentlighet i det hele tatt, hvor tidsskrifter og debatter oppstod. I en mer nåtidig sosiologisk betraktning er stamkundene fortsatt viktige.

+35


Den amerikanske sosiologen Ray Oldenburg utvikler begrepet ”third places” (1999), eller tredjeplasser, om steder som for brukerne får stor betydning, selv om de ikke er første plass (hjemmet) eller andre plass (jobb eller utdanningsinstitusjon). Han benytter eksempler som kaféer, puber, biblioteker og nærbutikker, og begrepet kan i dag gjerne utvides til å omfatte for eksempel treningsstudioer, bensinstasjoner (for “rånere”) eller kjøpesentre (for ungdomsgrupper). Når vi betrakter kaféene som slike tredjeplasser (Oldenburg 2013), er det for å vektlegge stedene som sosiale institusjoner for dem som jevnlig benytter tilbudene: Kundene opplever kaféene som viktige og stabile, fordi de alltid kan komme dit, de kan regne med å finne selskap der, og de føler en tilhørighet og trygghet der. Kaféene har til felles med butikker og andre varetilbydere at kunder alltid er velkomne. Noen av kundene kan tilbringe mye sammenhengende tid der (det er lov å drøye kaffekoppen) og det er et stort spenn i mulige ærend: Sammen med andre kan de prate (som tredjeplass), avholde et møte (som offentlighet) eller gjennomføre en date. Men stadig vekk preges mange kaféer av dem som sitter alene (Holm 2013), enten for å lese aviser eller annen litteratur, arbeide (som frilansere, kunstnere

+36

eller fristilte ansatte), være på nett med egen medbrakt laptop eller nettbrett, eller bare slappe av og stirre ut i luften eller på folk. Den britiske sosiologen Anthony Giddens snakker om en såkalt ontologisk trygghet (1991), vissheten om ens egen (berettigede) stabile plass i verden, en trygghet som vi gjerne tenker på som tilhørighet. Idet stadig flere bor alene, vil mange former for slik trygghet utvikles i steder og gjennom situasjoner utenom hjemmet. Med økende grad av prosjektbasert tilknytning til arbeidslivet, blir slik trygghet også i mindre grad knyttet til arbeidsplassen. Tilhørigheten som tredjeplassene genererer kan derfor være av sentral betydning for stadig flere, enten de møter andre eller sitter alene. Både i en historisk betraktning (ved Habermas), når vi oppfatter kaféene som tredjeplasser (som Oldenburg), og når vi ser på dem som kilder til ontologisk trygghet (ved Giddens) er det i sosiologien de sosiale prosessene vi er opptatt av, men også hvordan disse ikke kan frikobles fra kaféene som spesifikke lokaliteter og fysiske rom. Min analyse av slike prosesser er etnografisk, med vekt på betydningsfulle nyanser i (den ofte subtile) interaksjonen mellom kafékunder og mellom ansatte og kunder. På bakgrunn av


studier av kaféenes sosialitet i en rekke byer og land i perioden 2003-2013 har jeg identifisert fem ulike sosiale prosesser, eller det jeg kaller fellesskapsinteraksjoner; (1) å gjenkjenne hverandre, (2) å oppleve situasjoner sammen, (3) å oppfatte hverandres behov, (4) å stole på hverandre og (5) å vise og akseptere nysgjerrighet (Tjora 2013).

trekk at de kun besøker et begrenset antall kaféer, ofte til bestemte tider, og ofte bestiller det samme som forrige gang. Selv om mange av dem ikke ser på seg selv som stamkunder, eller innser sin egen forutsigbarhet, er det nettopp de rutiniserte handlingsmønstrene de følger som gjør kaféene til trygghetsskapende “havner” i hverdagen.

Gjenkjennelse Da jeg ved et forskningsopphold i Melbourne i 2007 fant nabolagskaféen ”A Minor Place” bestemte jeg meg for å gjøre et lite eksperiment. Jeg besøkte kaféen hver dag i tre uker, bestilte alltid samme type kaffe (en ”strong skinny”1) og satt alltid ved samme bord. Jeg nølte alltid med bestillingen for å gi personalet en sjanse til å foreslå hva jeg skulle ha. På min sjuende dag i kaféen spurte de om jeg skulle ha en ”strong skinny” uten at jeg måtte be om det. Den tiende dagen spurte de om jeg kom til å sitte ved bordet der jeg gjerne pleide å sitte, før jeg hadde plassert meg noe sted. Jeg var blitt en stamgjest. Og gjenkjennelsen de viste ga meg en følelse av tilhørighet; til kaféen, til personalet, som ”kjente” meg, og til mange av de andre gjestene som jeg etter hvert kjente igjen ansiktene til, og som jeg av den grunn forventet også ville gjenkjenne meg. Jeg følte meg hjemme der. Når vi intervjuer kafékunder er det et gjennomgående

Nysgjerrighet Et sosialt sett viktig trekk ved kafeene er hvordan de muliggjør tilfeldige møter eller situasjoner. Fordi man bruker kontinuerlig (om dog kort) tid i nærheten av andre mennesker kan det oppstå kommunikasjon på basis av tilfeldigheter. Den amerikanske sosiologen Erving Goffman var opptatt av hvordan folk ter seg i sosiale situasjoner, både blant kjente og fremmede (1963, 1967). Han har for eksempel påpekt hvordan vi overfor fremmede inntar en ”høflig uoppmerksomhet”, og lar folk rundt oss få ha sin private sfære for seg selv og avstår fra åpenlys nysgjerrighet. Et av de mest eksplisitte eksempler på dette er hvordan vi med overdreven tydelighet vender vårt blikk og ansikt vekk fra folk som skriver inn sin personlige kode på butikkenes betalingsterminaler.

+37


Men noen handlinger inviterer til en mer åpenhjertig nysgjerrighet: En av dagene ved mitt “faste” bord på kaféen A Minor Place, la jeg merke til at personen ved siden av meg øvet seg på skrifttegn. Etter å ha observert ham en stund, falt det helt naturlig å spørre om hva slags språk det var han skrev (med en antakelse om at det enten var et japansk eller et kinesisk tegnalfabet). Han fortalte meg at det var det japanske alfabetet som lå tettest opp til det kinesiske, og videre om de tre ulike japanske skrifttegnalfabetene. Det tilfeldige møtet skapte grobunn for en betydelig større kunnskap om de japanske skriftsspråkene, et tema jeg ikke hadde den fjerneste anelse om at jeg kunne være interessert i. Kaféene legitimerer en nysgjerrighet, særlig til dem som sitter tett ved siden av, og dette bidrar i en vid (og ikke alltid konkret) forstand til en årvåkenhet i potensielt overraskende retninger. Forrestenisme Slike møter inngår innenfor rammen av det jeg kaller “forrestenisme”, det vil si, med basis i en tilfeldig nærhet og tilstedeværelse, snarere enn en plan. En tilfeldig samtale, som den som skissert ovenfor, oppstår fordi man sitter der, snarere enn at man sitter der for å ha disse samtalene. Med det norske ordet forresten konstruerer vi altså i vår analyse av kafélivet en kategori av hendelser (samtaler og aktiviteter) som er et resultat av tilstedeværelsen i det offentlige eller halvoffentlige rommet. Når vi bruker ordet ”forresten” så er det for å knytte noe annet til den situasjonen man er i, eksempelvis “forresten, skal vi stikke og ta en kopp kaffe?” eller “forresten, vi er noen stykker som skal se Batman på kino i dag, vil du være med?” Ordet forresten binder den herværende anledningen til en annen, en verken beslektet eller planlagt anledning. Det sosiale potensialet ved kaféene er nært knyttet til det forresteniske. Å være til stede i det (halv)offentlige rommet som en kafé utgjør, om dog med en passiv innadvendt tilstedeværelse, bidrar til at kunden gjør seg tilgjengelig for ulike former for forresteniske hendelser. Det sosiale potensialet til kaféen er knyttet nettopp til denne mulige involveringen snarere enn kalkulerte møter eller planlagte aktiviteter.

+38

I en tid hvor større og større deler av det offentlige rommet preges av kommersiell aktivitet, blir det sentralt å se hvordan vilkårene for sosial interaksjon i slike rom utvikler seg. Det vi ser er at vilkårene er meget gode for å opprettholde potensialet for de tilfeldige møtene, men at det i hovedsak er de mer subtile formene for kommunikasjon, et blikk eller et nikk, som dominerer. Kaféen som sosial arena preges mer av de møtene som ikke skjer, enn dem som skjer, dersom vi tenker på møter som eksplisitt kommunikasjon. Men at det ikke skjer eksplisitte møter betyr ikke at kaféene (eller kaffebarer som bevisst er designet for “alenehet” med høye bord og krakker vendt mot vinduene, jfr. Holm (2013)) ikke genererer sosialitet. Rutine Om vi er opptatt av trygghet og stabilitet, har disse helt subtile formene for anerkjennelse (”der er du og her er jeg”), uttrykt gjennom en meget kort og høflig uoppmerksom øyenkontakt, stor betydning for oss. Det er først i våre intervjuer at mange kafégjester oppdager seg selv som stamkunder med faste rutiner. Og det er med høyttenkning rundt denne vanen at man oppdager at det ikke bare er denne koppen med kaffe man er avhengig av, men den faste turen innom denne kaféen for å sitte nettopp ved dette bordet på dette tidspunktet, fem dager i uka. Besøket gir et holdepunkt i hverdagen. Og stamkundens rutine blir også et fast holdepunkt for de andre gjestene, så vel som for betjeningen. Den ontologiske tryggheten oppstår gjensidig, i kaféen, mellom gjestenes subtile anerkjennelse av hverandres plass. Den tyske sosiologen Jürgen Habermas har, som nevnt, vært opptatt av kaffehusenes betydning for en borgerlig offentlig sfære, og dermed potensialet for en åpen politisk diskurs. Selv om det ikke er den offentlige samtalen som preger dagens urbane kaffebarer i Norge, har stamkundenes rutiniserte besøk et sosialt potensial. Den dagen man ser en av de andre stamkundene fra ”egen” stamkafé hjemme i Norge stå og henge på en jernbanestasjon i Berlin, kommer man til å ta kontakt; ”forresten, hva heter du egentlig?”. Og dette potensialet kunne vært utløst hjemme på kaféen også, men det var ikke nødvendig - “du ville lese avisen, og han kom til å være der i morgen også”. Og det er slik kaféens sosiale logikk kan forstås: Å ha en tube full med sosialt lim, men velge å ikke åpne den.


En sosial allmennhet Gjenkjennelse, nysgjerrighet, forrestenisme og rutine er forhold som over tid utvikles ut fra - og generer - den sosiale allmennheten som kaféene representerer. Det er et betydelig sosialt potensial ved kaféene, som produseres og vedlikeholdes av stamgjester i eksplisitt og mer subtil interaksjon med hverandre og betjeningen. Både bysentra, bydeler og bygdesamfunn har mulighet til å utvikle og vedlikeholde slike sosiale prosesser. Større bevissthet om disse prosessene, blant politiske aktører, planleggere og dem som eier, forvalter og utvikler eiendom og næringsdrift kan ha stor betydning for gode liv og levende samfunn.

Noter 1. Egentlig en “strong skinny latte”, en dobbel espresso med steamet lettmelk, mest å sammenligne med en dobbel cortado med lettmelk i de norske kaffebarene. 2. Giddens, A. (1991) Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge: Polity Press. 3. Goffman, E. (1963) Behaviour in Public Places. New York: The Free Press. 4. Goffman, E. (1967) Interaction Ritual: Essays on Face-to-Face Behavior. New York: Anchor Books. 5. Habermas, J. (1991) Borgerlig offentlighet. 2. utgave. Oslo: Gyldendal. 6. Holm, E. D. (2013) ‘Design for Solitude’, i Tjora, A. og Scambler, G. (red.) Café Society (s. 173-184). New York: Palgrave. 7. Oldenburg, R. (1999) The Great Good Place. 3. utgave. New York: Marlowe and Company. 8. Oldenburg, R. (2013) ‘The Café as a Third Place’, i Tjora, A. og Scambler, G. (red.) Café Society (s. 7-22). New York: Palgrave. 9. Tjora, A. (2013) ‘Communal Awareness in the Urban Café’, i Tjora, A. og Scambler, G. (red.) Café Society (s. 103-126). New York: Palgrave. 10. Tjora, A. og Scambler, G. (red.) (2013) Café Society. New York: Palgrave.

+39


TIN PHAN 25 year old student at AHO. The article is based on the preliminary research for “Sixty Feet Under”, a project undertaking the graveyard issues in Oslo.

Why so serious? Barbequeing, jogging, bicycling, skiing, partying, people having sex and dogs peeing on gravestones. These activites are among the issues pushing the graveyards function into unknown territories. With great certainty one can not deny the graveyard typology evolving as it has transcended from mourning spaces to recreational spaces. The question is whether we are losing important parts of our culture and heritage or if we are gaining new public spaces? Graveyards have always been a conundrum from the very beginning. The number of deceased has increased exponentially resulting in never ending expansion of graveyard space. The focal discussion on graveyards has for many centuries revolved around the lack of space. For the past decade it has taken another turn and how we conduct ourselves in graveyards has changed drastically. Although a graveyard is an initially well-defined program, its defined usage for the living is less clear.

Illustrasjon motstående side: Stephanie Le Cocq

Unclear function for the living The function of graveyards is undeniably this: Housing remains of any paying citizen six feet under. There is no actual law that states how the living should conduct themselves in environments like this. These areas are almost self-sustainable public spaces, meaning there is little governmental interference. There is an ongoing discussion on the rules of conduct in graveyards. These rules has been cast light upon by several agencies, such as Gravferdsetaten, Kultur- og Kirkedepartementet and Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA). The real problem does not lie in territorial issues, but what certain behavior leads to. The cardinal rules, which we all learned at one point, were not to run, yell, litter or step on graves. These spaces are/were after all considered as holy. There has been issued many complaints, most recently in Ullern: An article was written on how a funeral service at Ullern church was delayed, as the event of New Years Eve ‘14 had trashed the premises.1 One could argue that the younger generation does not yet have the understanding of how it feels

+41


when someone close to them passes away. A contradictory statement to the ones criticizing, is that the elder generation parks their car in front of the tombstone they are visiting, which could be regarded as equally disrespectful. There is a clear and definite change in views on how to conduct oneself in graveyards. According to Øystein Dahle, chief of management affairs in KA, this is being discussed both in local and national church communities. To what degree should the graveyards be recreational public spaces? Even though the church desperately wants to resolve this issue, they do not really know if the change in social practice is for good or bad.2 Laws and regulation So where does this behavior come from? Why are the graveyards used as parks? Is there a correlation between the dead and good recreational spaces? There may be a logical answer to this question, looking into the legislation on graveyard plots. The outlook of these plots is not circumstantial, but carefully planned and carried out. The laws and regulation issued by the Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) clearly states that each grave needs the dimension of 1,5x3 meters and urns of 2,25 square meters. Each field consists of 8 rows and each row has 25 single graves.3 Natural pathways create accessibility so no graves are stepped on. Only 50% of a regular burial plot is actually used for graves. The entire plot is placed on a sloping hill, entirely covered with grass, so the rain water is naturally funneled to each single grave for the decomposing stage.4 In addition graveyards have built into their design buffer zones to create distance to surrounding houses, road lanes and outside disturbances. In other words, the FAD dictates a typology very similar to recreational parks. It is also a fact that

+42

graveyards are public spaces where the premises are open to the public most of the day. Historical facts Looking into the evolution of graveyards, historical facts reveals a much grimmer past. Graveyards became a typology out of necessity, as the church floors did not have the capacity. The first graveyards were located outside city borders, as living among the dead often meant sickness and diseases. Oslo municipality would go on to have 6 greater expansions between 1794 and 1948.5 Living among the dead became inevitable as the borders of the city engulfed the graveyards. The general opinion towards these sites at the time, were mostly hateful. We forget that these spaces once were regarded as unpopular parts of the city and associated with death and decay.6 In light of this, the resistance towards change is actually surprising. These facts reveals the true nature of graveyards, they are in reality highly susceptible to changes in attitude. Multipurpose Development in the modern city is often stifled by the fact that many buildings and areas are only built for one single purpose. The natural response is “multipurpose”, a commonly known approach that tries to streamline given programs to fit an array of familiar programs, rather than one in particular. This is actually also what is happening with graveyards. The reality of today’s condition is this: Each grave hardly gets more than one-figure visits each month and graveyards are rarely “packed”. Their easy accessibility and other advantages have led to the endangerment of graveyards former state and its status quo. But what if we consider this situation as beneficial?

Illustrasjon: Stephanie Le Cocq


In reality might this not save these sacred spaces? The relevance of graveyards could have decreased if it had not been for the change it has gone through when becoming multipurpose spaces. Perhaps the change in how graveyards are used is not negative at all, considering people actually come here for their daily routines, enjoying the site in itself. With the case of Ullern, people choose these spaces to gaze at the city. The problem is what the familiar programs consist of; on one side recreation and joy, and on the other side graveyard and grief. Since ancient times the mutual respect between the living has been shown to the ones who are no longer among us. These sites have historically created some kind of friction, whether it is health issues, spatial issues or terms of conduct, one can not deny its rising popularity among other people than mourners as an issue. We are left wondering if our old virtues are all that important. Do the dead rest any better as we quietly mourn for them? Or are the mourning holding on to a dying culture, as their reluctance is standing in the way of change? Who should bow down; the mourner visiting the graves of their loved ones, or the visitors using it solely as a recreational space? Historical facts reveals that Hausmania, Sofienberg park, St. Hanshaugen park and Stensparken used to be graveyards, but has later been transformed into fully fledged public spaces of its own contemporary.7 On the other hand, the thought of inflating graveyards with anything else can be hard to swallow, as one does not want to desecrate the memories of the deceased. Memories do not take any physical shape, yet we need a physical space for contemplation. The exact size needed for the deceased is hard to define, with almost no measurable parameters in the equation, and it is easy being cynical justifying this certain change with measurable data.

too blunt and with no direct references to its purpose and heavy theme; one can also regard the criticism as beauty by accident.8 The bluntness in the execution of its symbolic values, has allowed not only a more open behavior in the memorial, but also an acceptance towards its accidental multipurpose. Both children and adults can be seen exploring the place as if it was a maze or playground as it is situated in a frequently visited urban setting. How would a more literal and direct representation of the murdered Jews play out? Would it not be considered a faux pas as when deLillos performed their all too direct song in commemoration of the 22nd of July in Oslo?9 A mourner does not need the constant reminder of death and sorrow; in the end is it not the happy memories that count? The mediation between reality and blurriness seems to be a necessity in a program that deals with death and the intangible. Maybe the social change in graveyards can be regarded as an extension of this mediation, a sort of political correctness towards a painful theme that takes itself too seriously. Notes

1. www.dittoslo.no, 2. Januar 2014, Henriksen, Anita Bakk: Kirkegården så ut som en søppelfylling under begravelse 2. www.dagbladet.no, 27. Juli 2008, Griller, jogger og råsykler på gravlundene 3. Klingberg, Helge (1997): Kirkegårdsboka, Forsythia Forlag, p. 18-21 og 36. 4. ibid. p. 38-40 5. Evensberget, Snorre: Bygd og by i Norge, Gyldendal Norsk Forlag AS. 6. Alsvik, Bård,(1998) Døden i Christiania, Tobias 4, Oslo Byarkivet. 7. ibid. 8. www.newyorker.com, 12. Juli 2012, Brody, Richard: The inadequacy of Berlin´s “Memorial to the murdered jews of europe” 9. wwwnrk.no, 24. Juli.2012, Kosaka, Einar Yohsuke: Kulturministeren støtter DeLillos

Why so serious? The dichotomy may be false and maybe what we really need is a new kind of public space that can handle both groups at the same time. Maybe the next stage is the in-between, the hybrid condition where mourning and barbeque can exist side by side. One can examine Eisenmanns “A Memorial to the Murdered Jews of Europe” as a reference. Richard Brody of The New Yorker criticizes it for being

+43


INGRID GOSSÉ (1985) er masterstudent ved AHO.

DAISUKE KOSUGI (1984) er Bachelorstudent i billedkunst ved Kunstakademiet i Oslo. Innehar en Bachelor i jus og samfunnsvitenskap fra Rikkyo universitet, Tokyo.

INA HAGEN (1989) er Bachelorstudent i billedkunst ved Kunstakademiet i Oslo, med tidligere Årsenhet i Psykologi fra Universitetet i Oslo.

SARA SØLBERG (1983) master i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo. Student ved Forfatterstudiet i Tromsø.

Symzonia

Tomheten som verdi Det midlertidige tomrommet er et biprodukt av byutviklingsprosesser, men i vurderingen av hva som er verdifullt det tas ikke nødvendigvis hensyn til tomhet som en tilstand. Langs gaten der du står strekker det seg en mur, den framstår som en fasade, men uten et bygg; det er bare en halvetasje over gateplan og taket består av en park. Den har en lang rad av vinduer, noen er knust, men det er vanskelig å se hva som er på innsiden. Hvis du stopper og lytter, høres lyden av vann som drypper. Et svakt ekko forplanter seg og gir en fornemmelse av en uventet størrelse. Et kaldt drag treffer ansiktet når du lener deg mot en av de knuste rutene. Når øynene dine tilpasser seg mørket, avsløres et underjordisk landskap av bassenger, søyler og gangbroer. Trapper leder ned til oversvømte bassenger. Rust og andre kjemiske reaksjoner preger overflatene, fra veggene og taket henger dryppstensformasjoner.

I en tid hvor alle områder er “oppdaget” finnes ingen eierløse rom I Symzonia; Voyage of Discovery (1820) av John Cleves Symmes, beskrives teorien om en hul jord med en underverdenen som kan nås gjennom åpninger ved polene. Med denne forestillingen ble jorden ytterligere ukjent, men samtidig noe som kunne oppdages. En oppdagelse, alltid etterfulgt av kartlegging, navngivning og regulering, begynner med oppdagelsesferden som er åpen for alle som søker det ukjente. I dag er verden “oppdaget” og kart er ikke lenger markert med Terra Incognita, “ukjente og uoppdagede” områder. Men steder kan fortsatt “forsvinne”: i byen oppstår nye Terra Incognita. Renseanlegget ved Akershus festning har stått ubrukt siden driften opphørte i 1979. Siden den gang har det “forsvunnet” for oss. I 2011 ble det bestemt at det i fremtiden skal romme Norges største kino og utbyggingen skulle etter planen starte sommeren 2012.

Motstående side: Symzonia: planlagt kulturarrangement i renseanlegget 21.-24. juni 2012 med 9 inviterte deltakere. Plakatdesign: Mikkel Cappelen

+45


Gjenoppdagelse av tomme rom som allmenningens mulighet Vinnerforslaget fra arkitektkonkurransen bevarer ingen av anleggets eksisterende kvaliteter. Vurderingen av hva som er renseanleggets kvaliteter knytter seg til hvordan det leses. Dets karakteristika kan reduseres til størrelser som plassering, areal, konstruksjon, kommunale planer for området og økonomiske mål. Med denne forståelsen kan lokalets planlagte funksjon og fremtidige nytte sees som dets verdi. Samtidig er det et særlig karaktertrekk som gjør stedet unikt: at det har stått tomt og urørt midt i byen i 30 år uten at det har vært gjennomført forsøk på å bevare eller bruke stedet før nå. Dette er en kvalitet rommet besitter utover sin strukturelle oppbygging og mulighet for økonomisk vinning. Tomheten har en spesiell funksjon, den er en tilstand i en større prosess, ikke bare et forlatt hulrom. Når rommet har rukket å bli glemt, introduserer overgangsfasen mellom tidligere og fremtidige bruksområder en ny type tilgang - det åpnes opp en mulighet for gjenoppdagelse. Gjenoppdagelsen fungerer som en reversering av oppdagelsen: det introduseres som en inngang for alle som ønsker å definere rommets verdi. I dagens Oslo hvor selv allmenne områder har en tiltenkt funksjon, er en slik tilstand av eierløshet sjelden. Det tomme rommet er et rom som har returnert til en pre-institusjonell tilstand. Renseanlegget, med sin spesielle tomhet, blir derfor en plattform for diskusjon rundt fremtidig bruk og i hvilken grad denne debatten bør være offentlig. Å forstå et rom som nomadisk I Mille Plateaux (1980) presenterer Deleuze og Guattari ideen om glatte og stripete rom. Stripete rom er oppmålte og strukturerte, slik som byen. Ørken og hav er eksempler på de glatte. Dette er nomadiske rom, hvor steder oppstår og forsvinner, de blir til som del av en vandring. Renseanlegget har gått fra å være et knutepunkt i byens infrastruktur, et system av regulerte prosesser, til å bli et øde, taktilt landskap. Dette gir helt egne romlige kvaliteter. Tilstanden av tomhet har fått konsekvenser for opplevelsen av lys, lyd, lukt og materialitet.

Med vandringen i minne tar prosjektet Symzonia form. De inviterte deltagerne kommer fra ulike disipliner, men har til felles at de arbeider stedsspesifikt innenfor sitt felt. Premisset er at de skal se nærmere på renseanlegget som et glatt rom, hvor lesningen av rommets kvaliteter og definering av bruk er fleksibel og flyktig. Stedet skal undersøkes og kartlegges med ulike metoder som konserter, performance, installasjoner, lyd, lys, video, opplesninger og arkitektoniske løsninger. I møte med stedet stilles deltagerne overfor et dilemma: hvordan kan deres prosjekter fremme anleggets egenverdi? Det midlertidige tomrommet som biprodukt Det er komplikasjoner med seksjonering og bruksendring, og den pågående dialogen mellom Oslo kommune og Festningen Eiendom åpner et tidsrom. Prosessen med de inviterte kunstnerne starter slik at de kan få nok tid til å utvikle arbeidene sine. Ombyggingen kan begynne når som helst, og “dere kan bare være her fram til byggestart”. For å gjøre arrangementet “administrativt akseptabelt” er det sikkerhetshensyn som må tas, men sikkerhet forholder seg ikke nødvendigvis til noe fysisk. Etter en lengre byråkratisk prosess ble det tydelig at selve rommet falt ned i mellom eksisterende definisjoner, regulering og lovgivning. Lokalet gav gjenklang av definisjonsmangel, kastet frem og tilbake mellom prosesser som ikke er i overensstemmelse. Situasjonen ble fastlåst og prosjektet har til nå ikke blitt gjennomført i den formen vi foreslo i 2012. Siden da har prosjektet eksistert som søknader og korrespondanse, en immateriell størrelse i cyberspace. Ideer om renseanlegget sirkulerer fremdeles, men dets lokale forblir urørt. Paradoksalt er det i denne stillstanden de midlertidige tomrommene oppstår: Hvis bruksendring hadde vært lettere, ville også Norges største kino vært på plass og det hadde verken vært tid eller mulighet til å forestille seg noe slikt som Symzonia.

Motstående side: Illustrasjon basert på Symmes kart over Jorden slik den forstås i teorien om en hul jord.

+46


1

Stø tteo

Osl

ing

6

ana

7

lyti ker

m

er

5

iko

ndo

ap

une

rd n

4

Ris

Eie

lsk sse

o

m Kom

2

3

Pri

1. Kontakt med eiendomsselskap for å få tillatelse til å åpne lokalet for publikum med konkrete sikkerhetstiltak. 2. Henvisning til Oslo kommune for midlertidig bruksendring før tillatelse kan gis/Oslo kommune ber om tillatelse fra eier for å gjennomføre seksjonering og midlertidig bruksendring. 3. Plan- og Bygningsetaten skiller ikke på midlertidig og permanent bruksendring i søknadsprosessen, så selv for å gjennomføre en midlertidig bruksendring trengs en Helse- Miljø- og Sikkerhets (HMS) rapport. For å få våre sikkerhetstiltak godkjent som en HMS-rapport kreves en offisiell signatur fra en risikoanalytiker.

vat

Off

ent

lig

4. For å få en offisiell signatur trenger vi økonomisk støtte. 5. For å få støtte trenger vi tillatelse fra eier. 6. Støtteordninger til kunst øremerkes til kunstneriske formål og produksjon, ikke arrangementer eller prosjekter der størsteparten av budsjettet går til risikoanalysebyråer. 7. Symzonia

+47


MIIA-LIINA TOMMILA, 33 år, er finsk arkitekt, utdannet ved Bergen Arkitekthøyskole i 2011. Hun er vinneren av Europan 12 Norge i 2013 og arbeider nå med videreutvikling av nordiske tuntypologier med en finsk-norsk arbeidsgruppe. Diplomprosjektet hennes, «In Love with Bruno» er internasjonalt prisbelønnet.

Fra aggresjonens arkitektur mot en åpenhetens arkitektur “When the combat ceases, that which is does not disappear, but the world turns away.” - Martin Heidegger I ro og stillhet står den kolossale ubåtbunkeren Bruno i Laksevåg, Bergen, forankret i jorden med enorm tyngde. Et mylder av siloer, kontorbygg, containere og skur har grodd frem tett i tett ved bunkerens høye, skulpturelle betongvegger. Bruno har nesten forsvunnet i industriområdet rundt den, som om det var meningen at den skulle glemmes bort. Dette fiendtlige anlegget er grunnlaget for, og symbolet på noen av de mest tragiske tap av norske sivile i andre verdenskrig, og rommer den dag i dag militær, beskyttet virksomhet. Men kunne Bruno, gitt muligheten, være mer verdt for bergensere i sivil bruk? Prosjektet In Love with Bruno inviterer

Illustrasjon motstående side: Miia-Liina Tommila

til et alternativt blikk på bunkeren og diskuterer virkningene av å åpne bygningen for publikum. Bruno ble bygget i årene 1941 - 1945 av den tyske okkupasjonsmakten. Byggearbeiderne var for det meste russiske krigsfanger, og bygningen ble reist opp på et konfiskert landområde, rett ved vannkanten.1 Beliggenheten var et rekreasjonsområde for laksevågbeboerne, et av de få solrike steder på byens skyggeside. Uten mulighet til å påvirke prosessen, måtte beboerne følge med på oppbyggingen av denne permanente delen av Hitlers Tusenårsrike. Bruno ble, og er, en av de største bygningene i Bergen, men også, i følge mange, en av de styggeste. Den er blitt omtalt som såret som aldri vil gro 2 – noe tvunget på den vakre byen Bergen, noe ufortjent og foraktelig. Bruno er aedificium non grata, et uønsket bygg.

+49


Ved å bygge bunkeren la naziregimet samtidig flere av premissene for stedsutviklingen i Laksevåg. Med plasseringen sin frarøvet den Laksevågsneset for allmenn tilgang til havet. Byggets beliggenhet forsterket industriens posisjon ved havfronten og medvirket til en sterk skalamessig todeling av hele bydelen. Laksevåg har gradvis vokst frem til et sted som er splittet i to av en bilvei mellom boliger og industri, og som har en mangelfull forbindelse til havet. Barrierer og symbolikk I dag er bunkeren problematisk for omgivelsene sine på flere måter. Bunkeren danner en fysisk og visuell barriere lokalt i Laksevåg. I tillegg bærer bygget et stigma fra sin brutale fortid knyttet til bombingen av Holen skole. Det sies at eldre menn sittende med sine kaffekopper i laksevågsenteret fremdeles snur ryggen til Bruno i forakt. Til slutt er bunkeren også stengt for offentligheten: Den vedvarende militære bruken tillater kun tilgang til de med sikkerhetsklarering. Kommer du for nær anlegget med kameraet ditt, tar det mindre enn ti sekunder før en sikkerhetsvakt har dukket opp fra intet og krever at du sletter innholdet på apparatet. Man kan spørre seg hvor forsvarlig det er å ivareta militær virksomhet i et bysentrum grunnet i historiske forhold. Skal man kunne forsvare denne typen av tilstedeværelse med økonomiske (det er dyrt å bygge en ny base for ubåtene), eller funksjonelle (la oss bruke bygningen til det den er laget for i utgangspunktet) argumenter? Forsvarsstrategisk sett har det enn så lenge ikke vært aktuelt å vurdere Bruno til sivil bruk. Bunkeren er hjemmet til forsvarets seks Ula-klasse ubåter og rommer daglig en stab på 150 ansatte. Situasjonen forventes å være uforandret frem til 2020, da de nåværende ubåter når slutten av sin tekniske levealder. En utredning om fremtidige ubåter i det norske Forsvaret er pågående og beslutningen skal tas i 2014. Med all sannsynlighet vil den militære tilstedeværelsen i Laksevåg fortsette. Ville Forsvaret velge å flytte fra bunkeren, hadde det blitt selve løsningen på problemet Bruno, og enda mer. Kjærlighet som strategi Prosjektet In Love with Bruno foreslår å se på Bruno på nytt, med et kjærlig blikk. Det er blitt utført positiv lesing av bygget slik det står i dag, med

+50

beundring for dets særegne stemning. Forfatteren lar seg forføre av bygningens unike kvaliteter: De seks meter tykke veggene, plantene som gror frem fra skyteskår, relikvier av tyske apparater frosset på plassene sine, dybden på dokkene og ekkoet av de mystiske undervannsfartøyene som bodde her. En visjon for Bruno som et åpent, allment anlegg, legges frem i drømmende bilder. Prosjektet tegner en ny arkitektur rundt og i bunkeren, med en tosidig tilnærming. Til dels er handlingene tilbakeførende, med respekt for bunkerens opprinnelige egenskaper og logikk. I tillegg er flere nye intervensjoner foreslått. Disse viser Bruno frem, bringer besøkende til dets skjulte skatter og øker forståelsen av bygget i sin helhet. Intervensjonene er programmert for å maksimalt utnytte bygningens kapasitet til å samtidig romme flere aktiviteter som er uavhengige av hverandre. Den mest radikale av de tilbakeførende handlingene er å avsløre restene av den delen av bunkeren som ble sprengt av de allierte i 1947. Avgjørelsen om hvorvidt Bruno skulle bli spart etter krigen, ble en langvarig kamp mellom det norske Forsvaret og de allierte. Til slutt endte det opp med et kompromiss; den midterste delen av bygget ble jevnet med jorden for å sikre at en potensiell fremtidig fiende ikke skulle kunne ha tilgang til et så strategisk viktig anlegg. Ødeleggelsen dannet et stort tomt rom midt i festningen, og forvandlet den til en slags hortus conclusus, hvorav en av veggene er havet. Den åpne plassen bruker Forsvarsbyggs ansatte nå til parkering, men ruinene ligger fremdeles rugende under et lokk av asfalt, pakket inni de dype tørrdokkene. Minnesmerkelandskap Og hva så, om bunkeren ikke rives og om drømmen om et åpent Bruno ble til virkelighet? For det første ville beboerne i Laksevåg få et landskap istedenfor en barriere. En bro kunne bære deg opp på taket til Bruno for å spille fotball, stå på skøyter eller se på solnedgangen. Man kunne spasere tvers igjennom den nye parken bak bygningen, gå gjennom en høy åpning i bakveggen og plutselig befinne seg midt i ruinlandskapet. Der kunne man sole seg på en av de nedraste betongveggene og ta et bad i sjøen enten det var vinter eller sommer. Foto motstående side, fra toppen: Svein-Aage Knudsen (1 og 2), Forsvarets mediearkiv, Miia-Liina Tommila


Man kunne også seile inn fra havet, rett inn i en av dokkene med båten eller kajakken sin og høre på lyden av bølgene i den store betongkatedralen. For det andre ville lokalbefolkningen få et nytt samlingssted uten kommersielle forpliktelser. Offentlig tilbud i Laksevåg, eller mangelen på det, er et tema som har fått økt oppmerksomhet i offentlig debatt i Bergen de siste to årene. På grunn av sin størrelse, ville Bruno kunne romme skiftende aktiviteter av lokal karakter samtidig som tilbudet for tilreisende ikke hadde blitt forstyrret. I de tidligere verkstedene ville treningsrom for ungdom, workshopfasiliteter eller utstillingslokaler være godt egnet som nye programmer. I det beste tilfellet ville Bruno som fysisk struktur kunne bidra med å bygge opp et bedre fungerende lokalsamfunn i Laksevåg. Videre er Bruno mangfoldig og særpreget nok til å gi Bergen et større navn. Hadde Bergen våget å satse på Bruno, ville det vært et uttrykk for dristighet og fremtidstenkning. Bunkeren som et åpent minnesmerke med en enestående beliggenhet ville trekke til seg nysgjerrige. Her kunne man stå inni et mørkt vev av stillas og føle på størrelsen av en ubåt som ikke lenger er tilstede, eller møte blikket til et periskop i et mausoleum omringet av vann. Nettopp et bygg som Bruno kunne danne bakteppet for sterke og poetiske opplevelser, med uforglemmelige rom å være i. Med denne kombinasjonen av landskap og minnesmerke, hverdagslig og høytidelig, praktisk og uforklarlig, sikrer man en levende fremtid for Bruno.

varierer fra kulturhus og museum til kontorer, boliger, badeanlegg og gallerier. Et samfunn som ikke kan gjennomgå sine traumer, forblir haltende – og de eldre vil fortsette å sitte med ryggen til. Etableringen av Bruno som et minnesmerke ville gi historien den anerkjennelsen som er nødvendig for forsoning. Sårene vil gro, både dem av samfunnet og Bruno selv, men ikke før etter at bygget er frigjort for sin militære identitet. Graver man bunkeren frem i lyset fra sitt tettliggende industrinabolag, graver man også frem horisonten som er forsvunnet av syne. Og med horisonten er det mulig å gjenfinne perspektivet. Noter

1. Nedrebø, Yngve og Sedal, Paul(red.) (2012) Bombemål S/N 102 Bergen 2. Bergens Tidende 07.10. 2006, Valestrand, Terje: Såret som aldri vil gro

En ny horisont Til slutt ville transformasjonen av Bruno være den eneste måten å konfrontere den vanskelige historien på en fruktbar måte. Paradoksalt er det den uheldige glemselen av Bruno som forsterker de såre minnene knyttet til bygget. Gjennom at man opprettholder funksjonen som bunkers, tillater man ikke at sårene kan hele. En aktiviseringsprosess ville gradvis ufarliggjøre bygget og tilføre bunkeren en ny identitet, noe man finner eksempler på i Trondheim. De to andre tyske ubåtbunkerne i Norge, Dora I og II, er i dag i bruk som arkivsenter, bibliotek og base for offshorevirksomhet. Mange av bunkerne i Frankrike og Tyskland er likeledes åpne, og tilbudet

+52

Foto: Statsarkivet i Bergen. Illustrasjon motstående side: Miia-Liina Tommila


Stockholm, 2011.

Egypt, 2012.


ANDERS RUBING er arkitekt og underviser på BAS. Han er utdannet ved BAS og Kunsthøgskolen i Bergen. Rubing er en av redaktørene for en fremtida bok om sikkerhet og frihet til demokratisk uttrykk i offentlig rom. Fotografier av Anders Rubing

Sikkerhetens arkitektur Hva slags arkitektur skaper sikkerhet? Hvordan blir sikkerhet til arkitektur? I noen bilder og eksempler undersøkes temporær og permanent sikkerhetsarkitektur. Den 11. september 2001 fikk ordet sikkerhet en ny politisk betydning. Fra å ha symbolisert en type trygghet fra fare eller angrep, ble sikkerhet også en unntakstilstand, et argument for å avskjære rom, rettigheter og privilegier. Rundt om i verden har vi sett hvordan sikkerhet for en del av befolkingen, makthavere eller en utvalgt gruppe har fått konsekvenser for det offentlige rom. I Norge er vi forunnet med et samfunn som er åpent og fritt både i 2001 og i dag. Her betyr fortsatt sikkerhet et vern mot fare eller angrep. Etter 22. juni 2011 har sikkerhet blitt satt høyt på agendaen av norske myndigheter. Sikkerhet skaper nye rom i Norge. De siste tre årene har jeg vært opptatt av hvilke type rom sikkerhet,

opprør og protest skaper. Jeg presenterer her fire øyeblikksbilder av hvordan midlertidig og permanent sikkerhetsarkitektur kan operere. Stockholm, våren 2011. Jeg får en omvisning på den norske ambassaden av to blivende UDtjenestemenn. De forteller: ”Vi har vurdert å montere et gjerde høyere enn det 30 cm teglsteinsgjerdet vi har nå. Ikke for at det er en risiko, men fordi våre naboer har det”. Ambassaden som også fungerer som residens for ambassadøren er plassert i mellom den engelske, japanske og amerikanske ambassaden. Alle tre har sluser for biler og høye metallgjerder. Den amerikanske har også bevæpnede vektere innenfor gjerdet. Den norske ambassaden har en 30 cm høy teglmur. Veien opp til den norske ambassaden er avsperret. Dette er ikke av hensyn til den norske ambassadens sikkerhet, men til den amerikanske. Egypt, februar 2012. Revolusjonen er døende. På Tahrirplassen prøver de ulike grupperingene å

+55


overdøve hverandre med høyttaleranlegg. En kveld er det protest mot den amerikanske ambassaden, hundre mennesker kaster stein mot politiet. Store deler av bysentrum er avsperret rundt parlamentet, innenfor sperringene er det konstant politi- og militærovervåkning. Utenfor har de ulike typene sperringer blitt til lerreter. Det lille håpet som er igjen for et nytt Egypt uttrykkes på disse flatene. På samme tid lages det nye gjerder av protestanter, tøy og de karakteristiske metallbukkene brukes til å okkupere rom. Oslo, våren 2012. Rapporten om 22. juni er fortsatt ikke offentliggjort. Det er tydelig at man har begynt å sikre de offentlige byggene. Betongklosser er plassert rundt i Kvadraturen og omkring Regjeringskvartalet. Politibiler vokter gatene. Oslo, høsten 2013. Deler av det som var temporært 2012 er blitt permanent. Pullerter står og venter på å bli støpt ned i asfalten. Bilsperrer blokkerer gatene rundt Akershus festing. Det er ikke vanskelig å se hvilke bygg i kvadraturen som inneholder regjeringsfunksjoner, det er bare å se på fortauet foran bygningene.

Redaksjonen bemerker: Byutviklingskonferansen med tittelen “Sikkerhet - en trussel for bylivet” arrangeres i samarbeid med Tverrfaglig Arena for Byutvikling (TAB) og Byutviklingskomiteen (BUK) den 27. mai 2014 i Oslo rådhus. Konferansen reiser spørsmålene: Hva gjør sikkerhetstiltakene med miljøet rundt oss? Hvordan sørge for sikkerhet i byen uten at det går på bekostning av bylivet?

+56


Oslo, 2012.

Oslo, 2013.


ANDERS TERP, 33 år, er landskabsarkitekt fra Københavns Universitet. www.terpterpterp.dk Baggrunden for projektet er en konkurrence om lokal bæredygtighed på Østerbro i København udskrevet i sommeren 2010 som en del af projektet 2100.nu – en vision, med flere aktører bag, om at reducere bydelens CO2-udslip og skabe ny grøn innovation.

Byens potpourri En nat, da jeg var i starten af 20’erne, malede mine venner og jeg nogle meterstore bogstaver på en gade i nærheden af, hvor jeg boede. Vi havde fundet malingen i en opgang, og besluttede i vores fuldskab, at bogstaverne S-Æ-D skulle pryde gaden, og uden indblanding fra forbipasserende lykkedes det os at færdiggøre bogstaverne. I løbet af natten kørte, cyklede og gik folk igennem bogstaverne, der fyldte hele gadens bredde, og den hvide maling blev således trukket og sprøjtet rundt i kvarteret. Flere måneder efter den nat stod bogstaverne der endnu. Spontaniteten og udbredelsen tager en anden form i projektet Byens Potpourri, men ideen er opstået lige så impulsivt - en reaktion på begrebet bæredygtighed. Baggrunden for projektet er en konkurrence om lokal bæredygtighed på Østerbro i København sommeren 2010. Det offentlige rum er til en vis grad styret af markedet og politiske tiltag, og i mindre grad af borgerne selv. Byens Potpourri handler ikke om ejerskab over et objekt, en plads eller en funktion.

+58

Derimod er målet, at borgere skal føle ejerskab og have indflydelse på en proces. Ideen til projektet er at indkøbe 100-200 planter i potter. Planten skal ikke være for stor; man skal kunne bære den fra en offentlig plads og hjem i sin stue og tilbage. Planterne placeres på en offentlig plads i foråret, eksempel vis på Østerfælled Torv på Østerbro i København. Sommeren over vedligeholdes planterne af områdets beboere. Når efteråret kommer, er det meningen, at beboere kan ’adoptere’ en plante, og passe den vinteren over. Når planterne vokser sig for store til de oprindelige potter, kan de omplantes eller plantes ud i et offentligt rum for permanent ophold. Det er et socialt og et byøkologisk projekt. I et forsøg på at teste brugerinddragelse i praksis i forholdet 1:1, er driften lagt i hænderne på alle, der vil deltage. Hvis ingen adopterer planterne, vil de højst sandsynlig ikke overleve. Planterne skal vokse sig større, indtil de er klar til at blive plantet ud i byen.

Illustrasjoner: Petra Katinka Brekke


Her kommer det byøkologiske ind i billedet. Man kan se resultatet som en slags grøn polyfilla, en kontinuerlig masse af træer, der kan bruges i lokalområdet. I yderste potens er det en træplantningscyklus, som hele byen hjælper til med at producere; borgere, erhvervsdrivende og myndigheder. En reference til Byens Potpourri er den tyske kunstner Joseph Beuys kunstværk ’7.000 Ege’ – en social skulptur, et træplantningskunstværk og en regenerativ aktivitet. Projektet, der startede i 1982, gik ud på at plante 7.000 egetræer i den tyske by Kassel som en symbolsk begyndelse, og som en måde at øge den økologiske bevidsthed på. Begyndelsen krævede en markør, her en basaltsøjle, placeret ved siden af hvert nyplantet træ. Søjlen kan aldrig vokse, men derimod kan den splintre og flager af den, kan falde af. Træet er levende og vokser, og en krystallinsk søjle beholder sin størrelse, vægt og form.

Overfor hinanden vil proportionerne aldrig være de samme, og herved påpeges en dynamik. Byens Potpourri er for nogen en mobil have, for andre en agent for forandring. Uanset hvad er håbet, at projektet vil bidrage til ny bevidsthed om byen som en mængde dynamiske og foranderlige rum. Dette rum starter i en lille skala som en social enhed, vokser sig større, for til sidst at blive en del af byens grønne arkitektur. Projektet slår rødder, bogstavelig talt, men også i overført betydning, idet de involverede får et andet tilhørsforhold til - ikke bare planten og pladsen - men til byen. Følelsen af ejerskab som opstår, er ikke over et objekt eller et afgrænset rum. Det er en proces og en følelse af noget værdifuldt, der skal vedligeholdes. Det kræver vedholdenhed at skabe og styrke den følelse, og det er det, projektet står og falder med. Deltager du, har din handling en direkte effekt på din by, og du bliver en del af en proces, der er større end dig selv. ”Det offentlige rum skabes af behov, behov, behov af denne lyst og brug, fyldes op med fysik. På den måde skabes behovet for rammer, hvori en mængdes bevægelser kan udfolde sig; de rammer definerer vi som arkitektur, det vil sige en matematisk omformulering af rummet omkring os til m2 og tommer og cm, og mellem dem, er det offentlige rum. Som samler os på mere eller mindre tilfældig vis.”

- FOS, kunstner, ”Det Offentlige Rum”

+59


METTE KLEPPE, 26 år, og ANNIKA POUSI, 25 år, studerer landskapsarkitektur ved AHO. De har begge tilbragt et semester ved UiT- Norges Arktiske Universitet, og skriver nå diplom ved AHO.

Who owns the landscape? resources such as fish stocks and pasture lands, Finnmark’s vast wilderness can also be but an increasing battle over natural resources, seen as the county’s largest public spaces, minerals, oil and new opening transportation places for everybody to enjoy the landscape routes has created a number of land-use conflicts and nature. Recently there has been an between the old and new livelihoods. The increasing interest for exploitation of traditional ways of using the landscape, such as natural resources in the Arctic region. These reindeer herding and fishing, are in public spaces, that now “The traditional danger of disappearing. This is as mainly work as areas of ways of using the result of the mining- and petroleum recreation and pasture landscape, such as industry expantion in Finnmark. The lands, are turning into reindeer herding and industries achieve public support a contested territory in fishing, are in danger when bringing optimism in form of the midst of a privatizing of disappearing as promises of employment and wealth. process. the mining- and As a result the population decline has petroleum industries ben turned around. Finnmark is the biggest county are expanding in in Norway by area and the Finnmark.” As co-existence between the old and smallest by population. A long the new livelihoods are in some cases lasting population decline is impossible, the question of who owns a symptom of these northern the rights to the territories, and the right to choose, territories lacking the same robustness that other arises. The current intense strategies of resource counties in Norway have. Finnmark and Troms exploitation could be challenged by looking back have always been strongly dependent on natural

Foto motstående side: Mette Kleppe

+61


background. Fefo is a private property owner and relates to public authorities as any other private land owner would. The purpose of the law is to ensure that the natural resources in Finnmark is being managed in a sustainable way to suit the inhabitants in Finnmark – especially as basis for Sami culture, reindeer herding, recreational uses and industries. The law has its background in the resistance against development of the Alta/ Kautokeino dam. It was built despite extensive protests from late 1960’s to the 1980’s. Due to the Levels of ownership construction and the process leading up to it, the A place can be defined as an area which has state was given heavy criticism, and eventually common characteristics, for example location recognized the rights of the Sámi population. The and borders, physical features (landscape), socioSami parliament formed in 1987 was another economic or political situations and cultural result of the dam. FeFo is a result of 25 years coherency. These qualifications can overlap, of collaboration between the parliament and change in time or not have specific borders. The the county of Finnmark that ended in 2005. In same goes with ownership. With the overlapping forming the organization, the state disclaims the layers of different claims and rights that exist for management of Finnmark while the still claiming places, ownership becomes a grey area, where it is the highest instance of authority. With FeFo, the hard to see who a place belongs state created a new official level of to. Who is allowed to use the power giving the people back their “Alta and Kirkenes landscape, and who has the principal right to decide over the are examples of rights to put restrictions on the territory they live in. places where power use? given to a private Another kind of ownership is industry has restricted In any location in Finnmark the mental one; the image of several layers of other there are several overlaping the place that the people who activities.” layers of claims for ownership live in it, drive through it or to the land, both public remember it, want to maintain. and private. For example an acre of land in People who have this kind of feeling of a place, Finnmarksvidda can be claimed in some way by which is of a home or a part of their identity, the state of Norway, the county of Finnmark, the cannot claim it by law, but are often the most municipality of Kautokeino, and the reindeer vigorous to resist changes. Some of the actions herder whose herd use it as pasture. The Sámis of the private companies, for instance the mining have a history of reindeer herding where they have industries, would leave permanent marks on the the right to use the public spaces as pasture lands landscape and radically change the way people see without actually owning them. Also, as in all of their surroundings. This mental ownership and Norway, allemannsretten gives every man a right to feeling of “my place” is often the start of powerful experience and roam the nature. grassroots movements. to traditional uses that allow for a more diverse use of the land. This action would come with the risk of reducing income for the present time and is not for now part of the official strategies at any scale, as the current strategies are seeking productivity. The sources of these strategies and these choices can be found by looking more closely into the actors forming the different levels of ownership and power.

In the case of Finnmark the ownerships have a few layers of their own. Finnmarkseiendommen (Fefo) owns and manages 95 % of the land in Finnmark, with authorization through Finnmarksloven. Up until 2006 the state, through Statsskog, managed and owned the land. The law recognizes the Sámi’s rights to land and water in Finnmark, and at the same time gives all citizens in the county equal rights independent of ethnic

+62

Levels of power As mentioned before, there are several actors who have ownership and therefore power over the landscape. They have the power to decide who can use and who can exploit the landscape and put restrictions on it. The different actors often have different wishes, needs and strategies that sometimes contradict each other. The most important actors are the state as a bill passer, the


county as controller, the municipalities giving dispensations from the law, private industries and businesses that have power as they have money and offer employment, and the people and grassroot movements that possess power through the law and as a bottom up force.

the fjord is taking away possibilities from fisheries. Also a planned new harbor is occupying land that now is used for pastures. These actions are restricting the private persons freedom to move and use the nature.

Alta and Kirkenes are examples With money there is power, which of places where power given to “There is a lack is tied to optimism towards new a private industry has restricted of stability in industry. Private industries such several layers of other activities. As the landscape as mining- and oil-companies are the impact of the new industries strategies and invited and encouraged despite are assessed and predicted, it can therefore also in their limited production time be seen as a conscious choice from how people use the and long lasting landscape scars. the municipalities. By valuing these landscape.� Especially in regards to the oil activities higher than others it shows industry the municipalities are the importance of income and competing with each other: Who will get the new employment compared to the more traditional oil harbor and the money that comes with it? ways of using the landscape, that are not as Right outside the harbor city of Kirkenes, iron productive in economic terms. This way of ore mining is currently demolishing the landscape thinking, which is favoring the intense resource and claiming huge areas of land that can never be extraction aiming for big, short term profits, is in restored. The dumping of the waste directly into need of change.

Foto: Mette Kleppe

+63


The major resistance that was present during the Alta/Kautokeino dam is not present in Kirkenes. Strategising a future There is a lack of stability in the landscape strategies and therefore also in how people use the landscape. In Finnmark, a holistic plan for the whole territory seems to be missing. The situation is chaotic with different strategies from different actors (even in the public sector) fighting against each other over the same territory for different uses. Some of these strategies have dramatic consequences for the physical landscape; especially the mining industry, with the permanent changes to local geology, but also reindeer herding that can change and have a monotonising effect on biotopes. Whatever new use is introduced in the landscape it limits the public use and diminishes its recreational value. The future of the northern landscapes lies in the combination of these different strategies. Parts of many of them will most likely be realized in the near or far future and change these places. Now it is a matter of choices: which parts to realize? Place reinvention, as described by Torill Nyseth in her text “Northern findings: Place Reinvention”, presents a different approach when looking at the situation. It aims not to see places merely as products or destinations to be promoted, but more as a practice which views places as living, breathing, cultural entities. This is a change in perspective compared to the usual strategic plans, which often try to find resources, economic possibilities or connections to take advantage of. Place reinvention directs the thinking away from seeking productivity, the “what can we get from this space”, and towards the things that turn a space into a place. The traditional ways of using the landscape and the natural conditions raise their value. These values are more permanent and have been there for centuries, forming the landscape. They allow the wilderness to continue to be public spaces with numerous overlapping uses, whether human or natural, as opposed to the intense resource extractions which excludes these forms of use. Refusing the most intense strategies that increases pressure on the north would, presently, be a step backward and not forward: This is not part of Norway’s official strategies for the future development of the North, eyeing the vast resources that could ensure a very wealthy, however

+64

temporary, future. Taking a step back could be a promise of a longer lasting future for Finnmark. Notes 1. Fefo.no, Finnmarkseiendommen’s webpages

2. Kommunal- og regionaldepartementet. (2013). Meld. St. 13, Ta heile Noreg i bruk, Distrikts- og regionalpolitikken. Regjeringa Stoltenberg II. 3. Utenriksdepartementet. (2011). Nordområdene. Visjoner og virkemidler. Utenriksdepartementet. 4. Finnmark Fylkeskommune, (2012) “Regional Planstrategi 2012-2016”. Finnmark Fylkeskommune. 5. Nyseth, Toril. (2013) “Northern findings: Place Reinvention”. Northern Findings, Agents of Change. 6. Finnmark Fylkeskommune, (2006) “Fylkesplan for Finnmark 2006-2009 (11)”. Finnmark Fylkeskommune


ALEX BOOKER, 57 år. Billedkunstner og instituttleder ved Institutt for byggekunst, form og farge ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU.

Derivé «The any-places that are no-places». Det er i rommene vi beveger oss gjennom for å komme fra sted til sted. Der materialene og varene, en del av det store stoffskiftet som opprettholder livene våre, blir transportert – stier i skog, veier, jernbanelinjer. Stedene i utkanten av områdene for menneskelig aktivitet. Randsonene der kulturlandskap og urbane landskap sammenfiltres; allmennhetens landskap preget av forfalne bygninger og skadet infrastruktur. Hentet fra tekst av kurator Solveig Bøe sin beskrivelse av billedserien.


BEATA SIROWY, 35 years old, holds PhD degree from AHO (2010). Her research interests lie in both architecture and philosophy. She is currently employed as post doc. at ILP, NMBU and is a part of the SUSPLAN project team studying conflicts in compact city development.

Urban public spaces

The local and global dimension “I am homeless, because there are so many homelands that make their home in me”, stated the philosopher Vilém Flusser, when referring to the experience of exile and uprootedness that pervaded his entire life (Flusser, 2002:91). In today’s multicultural world such ‘homelessness’ seems to be an increasingly common phenomenon - more or less voluntarily chosen. Furthermore, the development of information and communication technologies, and a substantial reduction in the time required to connect distinct geographical locations, have resulted in a compression or even “annihilation” of space. Is the importance of urban public spaces diminishing under these conditions? Theorists of globalization generally agree that the alterations in a way of perceiving space and time have transformed the meaning and importance of local boundaries in many areas of human activity, including architecture and urban design. As Rowan Wilken observes, nowadays we face a shift from a traditional understanding of place as stable and fixed (stabilitas loci) to place formed in and through mobility (mobilitas loci) (Wilken, 2004). Manuel Castells, a sociologist known for his extensive research on the information society, describes

Illustrasjon motstående side: Gauthier Durey

this transformation in terms of a transition from a “space of places” to the “space of flows,” explaining that “localities become disembodied from their cultural, historical, geographic meaning, and reintegrated into functional networks, or into image collages, inducing a space of flows that substitutes for the space of places” (Castells,1996:375). The contemporary transformations certainly open up new possibilities, but they also have a negative side. As the sociologist Zygmunt Bauman argues (1998), global mobility is not such a widespread phenomenon as it seems to be – it is limited to a privileged segment of the population, a “global elite” who most fully enjoys the benefits of transcending the local dimension. The vast majority is still “locally tied”, i.e. bound to specific places and forced to bear any change that may happen there. Bauman’s work on social exclusion related to globalization has exerted a strong influence on the anti- or alter-globalization movements. Diverse theoretical positions emerged within architectural and urban theory as an attempt to address the current transformations.

+73


On a most general level, two kinds of perspectives may be identified, reflecting different emphases on the significance of the local setting and the global dynamics within the built environment: One force seeks to safeguard and promulgate established indigenous architectural traditions, forms, decorative motifs and technologies. It advocates historical continuity, cultural diversity and preservation of geographic identity, all symbolized by a particular architectural vocabulary, just as spoken languages and local dialects impart identity. The other force promotes invention and dissemination of new forms using new technologies and materials in response to changing functional needs and sensibilities. It places a premium on systematization, flexibility and interchangeability. As commerce, transportation, communication and information become globalized, it argues for internationalized, innovative architecture transcending local conventions and constraints. (Lewis, 2002) The above distinction implies two diverse visions of urban public spaces – depending essentially on their relation to a wider social, cultural and historical context of a given city/region. Within architectural discourse, the globalizationaffirmative perspective is perhaps most fully articulated by the “projective” approach that primarily focuses on intelligent, pragmatic problem solving instead of intellectualized critique as a means of advancing the field: “No longer dictated by ideas or ideologies nor dependent on whether something is really true, everything now depends on credible intelligence, on whether something might be true.” (Speaks, 2002:12) The architect and urbanist Rem Koolhas is one of the earliest representative of this paradigm. Already in the1970s, he referred to emerging issues such as American mass consumerism in an affirmative way, seeking for a “projective” architecture of new forms, events and behavior. He argues that the best architects and urban planners can do is to disprove a nostalgic view of the city and follow the direction indicated by the development of new technologies and market forces. In his view, erosion of identity in urban public spaces around the world is not a negative phenomenon. On the contrary, this “blankness” is a condition for freedom, for identity “imprisons”, resists expansion, interpretation,

+74

renewal. In the rapid development of generic landscapes we are thus, according to Koolhas, witnessing a “global liberation movement”. (Koolhas and Mau, 1995:1248) Phenomenology presents a viable alternative to the globalization-affirmative approach. Edmund Husserl, the father of phenomenology, defined it as “a return to the things themselves”—to the world which is more basic than scientific conceptualization. In this perspective, the world is a part of Dasein, human existence. The human world is always a lived-world, a lifeworld. Phenomenology emphasizes our embeddedness in the world of language and social relationships, and the historicity of all understanding. One of the major advocates of this line of thinking is the philosopher Hans-Georg Gadamer, best known for his Truth and Method (1960). Gadamer argues that the fact that we are situated within traditions does not mean that we are limited in our freedom. On the contrary, traditions—rather than limiting us— open us up to what is to be understood. The horizon of the present can not be formed without the past. There is no more an isolated horizon of the present itself than there are historical horizons which have to be acquired. Rather, understanding is always the fusion of these horizons supposedly existing by themselves. (Gadamer, 2004:305). The opponents of phenomenological hermeneutics often accuse it of being fundamentallyconservative. An emphasis on tradition and history may indeed have conservative connotations. Yet, phenomenology does not escape the global dynamics, but rather aims to appropriate them in a specific local context. The architecture theoretician Dalibor Vesely, a prominent advocate of phenomenology within architectural discourse, writes: The task and dilemma we are facing is how to reconcile the inventions and achievements of modern technology, which have already established their autonomy, with the conditions of human life, our inherited culture and the natural world. (Vesely, 2004:7)


In this perspective, the main challenge for urban planners would be to find a satisfactory relationship between technological, environmental and economic objectives, and the sphere of noninstrumental needs and values of city dwellers. The questions to be asked here are e.g.: Do public spaces provide a meaningful background for activities and social interactions of diverse groups of inhabitants? Do they reveal the character of a given culture? Do they allow for symbolic representation of different sets of values? In this, phenomenology directs our attention towards the aspects of urban public space that are underaddressed by globalization-affirmative approaches: the dimensions of human experience and meaning.

Notes

1. Bauman, Z. (1998) Globalization: The human consequences. New York: Columbia University Press. 2. Castells, M. (1996). The Rise of the Network Society. Cambridge, MA: Blackwell Publishers. 3. Flusser, V. (2002) [1987]. Writings. Ströhl, A. ed. Minneapolis / London: University of Minnesota Press. 4. Gadamer, H.G. (2004) [1960]. Truth and Method. London and New York: Continuum. 5. Koolhaas, R., Mau, B. (1995). S, M, L, XL. New York: Monacelli Press. 6. Lewis , R. (2002). “Will Forces of Globalization Overwhelm Traditional Local Architecture?” Washington Post, November 2. Available: http://www.globalpolicy.org/component/content/ article/162/27593.html. 7. Sirowy, B. (2010). Phenomenological Concepts in Architecture. Towards a UserOriented Practice. A PhD dissertation. Oslo: Oslo School of Architecture and Design. 8. Speaks, M. (2002). “Design Intelligence, Part I: Introduction.” A+U, December. 10-18. 9. Vesely, D. (2004). Architecture in the Age of Divided Representation. The Question of Creativity in the Shadow of Production. Cambridge, MA: The MIT Press. 10. Wilken, R. (2004). “From Stabilitas Loci to Mobilitas Loci: Networked Mobility and the Transformation of Place.” Fiberculture Journal, issue 6. [On-line]. Available: http://journal.fibreculture.org/ issue6/issue6_wilken.html.

Illustrasjon: Gauthier Durey

+75


ALEXANDRA BUSGANG is a graduate student, artist, and filmmaker from Los Angeles. As a master’s candidate at York University, her current research involves architecture, aesthetics, and consumption in Los Angeles. alexandrabusgang.com Pictures from Series 12 Los Angeles Parking Lots, Alexandra Busgang, 2013

Los Angeles Parking Lots So much of the architectural splendor that defines Los Angeles’ optimistic view of itself is tucked away in private residences. Its sense of identity in public space is often left on the sidelines of larger projects, reducing much of the landscape to layers of street, sidewalk, and parking lot in varying shades of grey. The obsession with modernism, with newness in glossy, iconic buildings, leaves what Marc Auge calls “glimpses of a fragmented utopia” in between a “compartmentalized world where entry is forbidden”1.   Los Angeles is known for a lack of pedestrian life.  Most pedestrian acts are performed in private, consumer spaces such as indoor malls and themed

+76

shopping areas. Weekend destinations, such as Universal City Walk, or The Grove in West Hollywood, simulate public street life, where “make believe and altered identity is part of what the buildings are selling”2. The notion of a pedestrian gathering place is folded into layers of shops, tiles and railings by private enterprise; its public face left blank and swathed in asphalt. So much of the landscape of Los Angeles has come to describe many cities where “global color has replaced local color”: A compartmentalized world of gated, privatized places cut into vast stretches of ‘nonplace’.


The expansion of privatized space into gated communities and private shopping malls has thrived all over the world, and especially in Los Angeles. Charles Jenks calls it the “wallification of America”3 and Mike Davies calls it the “militarization of public space”4. Daily “public” life is often restricted to fleeting interactions in parking lots, in between places of work or consumption. In a culture marked by the car, these spaces lacking in cultural landmarks, are purely utilitarian. The collapse of public space, into spaces of “sterile transit”, offers little space to linger, or to discover. The architecture itself discourages loitering, and enduring citizens are further reminded by security

cameras, signs or guards, that it is not a place to just “hang out”. Yet these spaces, so expansive, could perhaps offer more distinct intersections between citizenship and place outside the logic of consumption. Instead of rethinking the economic and cultural logic that controls these spaces, it is perhaps an opportunity to rethink them. Notes

1. Auge, Marc. “Architecture and Non-places.” Tallinna Ülikool. Lecture 2. Chase, John. “The Role of Consumerism in American Architecture.” Journal of Architectural Education 44.4 (1991): 217. 3. Jencks quoted in Zonneveld, Joost. “Defending the Suburban Dream: Gated Communities in Calabasas, California.” Etnofoor 14.1 (2001):32. 4. Davies quoted in Zonneveld: 32.

+77


PÅL RØREN har en bachelor i statsvitenskap og studerer master i International Relations ved NMBU. Han interesserer seg for ulike verdensanskuelser i samfunnsvitenskapene og velger som regel tverrfaglighet foran prokrastinering. Pål skriver for tiden masteroppgave om Norges utenrikspolitiske jakt på status, omdømme og prestisje. PAVEL T. SAGEN går tredje året på landskapsarkitektur ved NMBU og har fra tidligere en bachelor i sosialantropologi fra Universitetet i Tromsø. Hans faglige interesser inkluderer blant annet å utvide landskapsarkitekturens bruksområde ved å knytte disiplinen nærmere de tradisjonelle samfunnsfagene. 

Heterotopier og offentlige rom Det er en myte at offentlige rom er et sted hvor mennesket kan utfolde seg fritt. Heterotopiske rom, hvilket baseres på rigide regler og normer, har mye mer til felles med offentlige rom enn det vi liker å tro. I en forelesning for arkitekter i 1967 introduserte den franske filosofen og sosiologen Michel Foucault (1986) konseptet “heterotopia”. Begrepet omfatter ulike institusjoner, rom og steder som forstyrrer kontinuiteten og normaliteten til åpne, ordinære og hverdagslige rom. I et foucaultiansk perspektiv skilles heterotopier fra utopier der sistnevnte er et forsøk på å gjenspeile samfunnet i sin perfekte form. Fysiske heterotopier som kirkegårder, museer, bibliotek og fornøyelsesparker representerer i stedet avvik, hvor normene og menneskene som rommet består av skilles fra det øvrige samfunnet. Offentlige rom blir i motsetning til heterotopier ofte fremstilt som en utopi der den arkitektoniske utformingen er et resultat av menneskelig

Illustrasjon motstående side: Ingunn Dybendal

kreativitet, hvor befolkningen har full tilgang til rommet, og der mennesker kan fungere uavhengig av et rigid regelverk (se eksempelvis Foss et.al 2009 for en slik fremstilling). En slik tolkning er i beste fall en forenkling av virkeligheten. Under sammenligning viser det seg at offentlige rom har flere likhetstrekk med heterotopier; de sosiale normene og reglene som styrer adferd, adgang og kontroll i heterotopier er høyst til stede også her. Kunstig sosialt liv Heterotopier følger visse arkitektoniske trekk på tvers av kulturer og landegrenser. De er upåvirket av menneskelig kreativitet fordi konstruksjonen av rommet baseres på adferden man forventer skal finne sted (Foucault, p.25). Kjøpesentre innehar denne egenskapen. De ligner alle på hverandre når det gjelder utforming, sosial aktivitet og grad av kontroll (Jakobsen 2012). Det er forventet at man skal konsumere og shoppe på et kjøpesenter hvilket fører til at byggene trekker menneskene bort fra byrommene og gatene.

+79


Denne eksplisitte forventningen har ført til at kjøpesentrene har lav status blant byplanleggere og landskapsarkitekter som ofte oppfordrer til mer sosialt liv i bygatene (Aftenposten 2013). Det er en fin idé å konstruere et rom basert på et ideal om åpenhet, inkludering og hvor brukerne slipper å bli møtt med kjøpepress. Imidlertid er ikke de arkitektoniske trekkene i heterotopier og offentlige rom å betrakte som gjensidig utelukkende todeling. På den ene siden er kjøpesentre designet som et mikrokosmos av det offentlige byrom med restauranter i enden av korridorene, rasteplasser for visuell observasjon og med faste knutepunkter hvor mennesker kan møtes. Dette er i tråd med hva blant andre Jan Gehl (1980, s.12) kaller en brukervennlig innretning som oppfordrer til allsidig aktivitet. På den andre siden tenderer offentlige rom til å oppfordre til bestemte former for adferd som ligner på det vi ser i heterotopier. Opprinnelig var bygater ikke bare møteplasser for meningsutveksling, men også et rom som oppfordret til konsum. Den kommersielle bygaten lever i beste velgående da den er omringet av butikker, har gigantiske reklameskilt på fasadene og tillater selgere som presser varer på forbipasserende. Bygater og kjøpesentre møtes også på midten da begge inneholder kvaliteter mennesker setter pris på som klimabeskyttelse, små avstander, lav hastighet i rene og kontrollerte omgivelser. Offentlige rom og heterotopier er med andre ord konstruert og videreført på grunnlag av adferden som forventes å finne sted i rommet. I noen tilfeller spriker endreroppfattelsen om en forventet adferd i de ulike rommene, mens man i tilfellet bygater og kjøpesentre ofte finner en sammenfallende oppfatning om hvilke handlinger som er forventet. Subtile åpningstider Heterotopier inneholder et system for åpning og lukking (Foucault 1986, p.26). Dette kan skje i form av tvang gjennom subtile ritualer eller i form av en bestemt handling man forventes å gjøre. I kjøpesentre eller bibliotek er reglene for åpning og lukking rigide, mens åpningstidene på kirkegårder baseres på uformelle normer der det blant annet forventes at man ikke besøker kirkegården på natten. Brukerne låner rommet og forventes å returnere det. De samme regler og normer gjelder for lån av det offentlige rom.

+80

Gatemusikanter, selgere og aktivister låner rommet for en viss periode og det forventes at området skal forlates på slutten av dagen i samme tilstand som da det ble lånt ut. Avvik fra denne normen om åpning og lukking får naturligvis ikke like drastiske konsekvenser som i heterotopiske rom. Det hersker derimot liten tvil om at offentlige rom også har en besøkstid. I forbindelse med det økte antall voldtekter i slottsparken ble besøkstiden utkrystallisert av politiet: “Vi gjør ingen antakelser. Men for meg er det mistenkelig at noen sitter i en park natt til lørdag i fire timer. Da går vi og noterer navn og nummer så vi har dette” (Dagbladet 2011).   Besøkstider illustrerer også hvor diffuse skillene mellom offentlige rom og heterotopier egentlig er. På samme måte som eksempelet ovenfor vurderte bystyret i Bodø å stenge Glasshuset på natten etter flere hendelser med vold, rus og generell uønsket oppførsel (Avisa Nordland 2013). I juridisk forstand var det snakk om en endring fra offentlig gate til offentlig bygg. I et foucaultiansk perspektiv representerer dette en overgang fra et rom for allmennheten til en heterotopi. At overgangen mellom to kategorier for rom i prinsippet kunne gjennomføres ved en enkel definisjonsendring viser at det underliggende regelverket nærmest er identisk. At besøkstiden eksisterer i begge typer rom er et faktum. Frihetsillusjonen Besøkstidene leder oss også inn på de generelle reglene og normene for adferd i heterotopier og offentlige rom. Heterotopier er ifølge Foucault illusjoner som reflekterer samfunnets oppbygning (Foucault, p.26-27). Han skiller likevel heterotopier fra det øvrige samfunnet fordi man i heterotopiske rom er bevisst på illusjonen om et imitert rom. Kjøpesentre imiterer samfunnets bygater, benker, restauranter. Brukerne er bevisst på illusjonen om et imitert samfunn, men godtar både de synlige og usynlige reglene som kjøpesentrene legger til grunn for ferdsel. Dermed inngår brukerne en implisitt kontrakt med det heterotopiske rommet hvor de kan ferdes fritt hvis de vedkjenner seg de grunnleggende føringene. I offentlige rom forventes det at man kan reservere seg fra å bli bortvist, ransaket, utestengt eller overvåket. I realiteten er dette en sannhet med modifikasjoner. I sitatet ovenfor var årsaken til identitetskontrollen


i Slottsparken et resultat av den uformelle “lukkingen” av parken, men også en mistanke om en type oppførsel som er uforenelig med rommet. Overvåkning er heller ikke begrenset til de heterotopiske rom. Bare i det offentlige gaterommet i Oslo innenfor Ring 2 fantes det i 2008 rundt tusen merkede og umerkede kameraer (Plesser 2008). Politiet samt andre offentlige og private instanser, vil kunne hevde at denne utstrakte bruken av overvåkning er til for å ivareta sikkerheten til brukerne av offentlige rom. Illusjonen om frie og åpne områder opprettholdes med andre ord i begge typer rom. I heterotopiske rom er man derimot bevisst på illusjonen og aksepterer det, mens man i offentlige rom blir overrasket når virkeligheten ikke stemmer overens med en utopisk idé.

En ønskelig utvikling er derfor å bidra til et ordskifte hvor man går vekk fra en fornektelse av alle rom som ikke passer til den utopiske ideen om et rom for alle, og heller se på overgangen mellom ulike typer rom som flytende.

Konkluderende bemerkninger Myten om et overordnet frihetsideal i offentlige rom trenger å bli avkreftet. De sosiale normene og reglene som styrer adferd, adgang og kontroll i offentlige rom benyttes også i private, halvprivate, eksklusive, halvoffentlige, ekskluderende og inkluderende rom. Offentlige rom er på samme måte som heterotopier utformet for et kunstig sosialt liv, for å begrense menneskers adgang til rommet og for å skape en illusjon om frihet. Disse sosiale konstruksjonene er i mange tilfeller nødvendige for å la folk flest ta rommene i bruk.

6. Gehl, Jan (1980) Livet mellem husene, udeaktiviteter og udemiljøer. Universitetsforlaget: Oslo

Illustrasjon: Ingunn Dybendal

Noter

1. www.Aftenposten.no 16. februar 2013, Henriksen, Arve og Keilhau, Lars: Kaller kjøpesentre en stygg boks. 2. www.an.no, 19. Mars 2013. Røise, Martin Braathen: Dette blir likevel ikke et offentlig bygg. 3. www.Dagbladet.no 05.November 2011. Fiske, Robin Reistad:Fire timer i slottsparken er mistenkelig. 4. Foss, Andreas B. Strøm-Gundersen, Tone T. Ingar Storfjell (2009) Byen flytter inn. Aftenposten 07.Mars 2009 5. Foucault, M. (1986) [1967] ‘Of other spaces’, Diacritics, (16): 22-7.

7. Jakobsen, Rasmus (2012) Usynlige byrum - City 2. I Reeh, Henrik; Bendsen, Jannie R; Syetiner, Hendriette; Svarre, Birgitte B. Rumlig kultur. København: Museum Tusculanum Forlag. (122-131) 8. Kern, Katheleen (2008) Heterotopia of the theme park street. I Dehaene, Michiel & De Cauter, Lieven (red.) (2008) Heterotopia and the city: public space in a postcivil society. London: Routledge. (105-116) 9. Passer, Hans Ekkehard (2009) Kartlegging av kameraovervåkning i Oslo. Lov & Data 99(3): 26-27

+81


VILDE SELVIG, 26 år, Oslo. Masterstudent, by- og regionalplanlegging, NMBU. Skriver masteroppgave om planlegging av offentlige rom i samarbeid med Norsk Institutt for By- og Regionsforskning. HANNA HAUKØYA STOREMYR, 27 år, Oslo. Landskapsarkitekt fra NMBU og Københavns Universitet. Jobber i Bymiljøetaten ved Byromseksjonen. IDA THERESE GRANDE,  26 år, Oslo. Landskapsarkitekt fra NMBU og Wageningen University.

Dulting

Små dytt i riktig retning? Du står i kassa på Rema med handlevognen full av alt du trenger for en sunn og frisk hverdag. Mens du venter på å betale får du øye på godsakene stablet rundt kassaapparatet. Et akutt innfall av lavt blodsukker og sukkersug jager gjennom kroppen. Du får vann i munnen. Selvsagt ender du med å kjøpe en ørliten sjokolade fordi du fortjener det, og julemarsipanen var jo tross alt på halv pris. Kjære forbruker! Du har nettopp blitt utsatt for (en kommersiell versjon av) “nudging”.

Gulrota eller pekefingeren? Et av de mer omtalte eksemplene på dulting er Piano Stairs i Stockholm, et initiativ fra “The fun theory”. Deres filosofi var at man gjennom morsomme tiltak kunne endre folks adferd, blant annet ved å få folk til å ta trappen i stedet for rulletrappen. En trapp ned til undergrunnen ble designet som pianotangenter, med lyd på hvert trinn. Resultatet: 66 % flere tok trappen de første dagene etter at trappen ble malt.1

Nudging, eller på norsk “dulting”, er et begrep som stadig dukker opp i ulike sammenhenger som omhandler endring av sosial adferd og samfunn. Dulting benyttes som en metode for å fremme positive handlinger gjennom små hint eller dult. Men kan det likevel, som julemarsipanen ved kassa, ha sine manipulerende baksider?

Det kan stilles spørsmål om dulting er en metode som kan skape store samfunnsøkonomiske endringer, eller om det kun er små og søte tekniske intervensjoner for å løse mindre problemer for en kort periode. Om ethvert bymiljø bør fylles med elementer som dulter deg i form av trapper utformet med pianotangenter er ikke sikkert. Det kan derimot være et virkemiddel som del av en taktikk over tid hvor man ønsker å endre adferd. Dulting kan enten brukes for å teste ut om et tiltak har effekt, eller til å skape holdningsendringer over tid.

Denne teksten undersøker hvordan formgivere kan og bør benytte metoder som dulting for å påvirke positiv adferd i det offentlige rom.

Illustrasjon motstående side: Hanna Haukøya Storemyr, Ida Grande

+83


Dulting er altså et enkelt grep som kan endre folks adferd, uten å bære preg av tvang eller forbud. Som del av et større samfunn er vi vant til at vår adferd blir styrt av insentiver i form av lover, forskrifter, skatter og avgifter. Dulting derimot endrer ikke folks adferd gjennom bruk av insentiver. Richard Thaler og Cass Sunstein definerer begrepet ”nudging” som ”any aspect of the choice architecture that alters people’s behaviour in a predictable way without forbidding any options or significantly changing their economic incentives”. (Thaler og Sunstein 2008) Å gjøre det morsomt å gå trappen er et dult, mens å forby rulletrappen ville være å legge restriksjoner og er derfor ikke et dult. Dulting handler om å forme fysiske rammer som kan hjelpe oss å ta “riktige”, eller ønskelige valg. Valgets kval Å ta valg er sentralt for å forstå begrepet dulting. For å forstå valget må vi sette oss inn i hvordan vi mennesker tenker og responderer på våre omgivelser. Dulting er basert på tanken om at mennesker ofte gjør ureflekterte eller irrasjonelle valg (Hansen 2013). Å foreta et reflektert rasjonelt valg er lett med tilstrekkelig info og kunnskap. Med lite kunnskap og mange valgmuligheter derimot, kan de fleste kjenne seg igjen i å ta mindre reflekterte valg basert på en slags intuitiv magefølelse. Uten å tenke konsekvens velger du gjerne det enkleste og mest tilgjengelige. Det som virket riktig der og da, kan på lang sikt eller i et større perspektiv, vise seg å være en dårlig avgjørelse. Kunne et dult påvirket deg til å velge annerledes, ved å appellere til din ureflekterte magefølelse? Et småskala dult som har appellert til folks intuitive magefølelse finnes i et pissoar. Se for deg at du jobber som renholdsansvarlig på offentlig toaletter og daglig irriterer deg over at folk ”skvetter” utenfor urinalen, en problematikk trolig mange kan forstå. På Schiphol Airport i Amsterdam ble det tatt affære ved å tegne inn en liten flue i pissoarene. Et overraskende lite dult, med en stor virkning. Kort tid etter ble “søl og skvetting” redusert med 80 %, en positiv konsekvens i form av renere toaletter og mindre behov for renhold 2. Små dult kan ha ringvirkninger, større eller mindre.

+84

All utforming og programmering av det offentlige rom påvirker til en viss grad hvordan mennesker tolker og bruker omgivelsene. Thaler og Sunstein (2008) hevder at nøytral design ikke eksisterer. All design har et potensial til å påvirke menneskers bruk av omgivelsene. Dette potensialet er den andre forutsetningen for dulting som metode. Med mulighet til å påvirke følger også et ansvar. Kan dulting også brukes til å påvirke adferd i uønsket retning? Grensen mellom å dulte og å manipulere Dulting ønsker å påvirke valg og adferd, og er nettopp på grunn av dette kritisert for å være manipulerende. Å påvirke folks adferd uten at de vet det, kan sees på som en krenkelse av enkeltindividets rett til å ta selvstendige beslutninger (Hansen, 2013). Oliver og Brown beskriver dulting som en inngripen i menneskers integritet og autonomi; “the state ought not to patronise people, by singling out a subset of the population and treating them as if they lacked the full use of reason”. (Oliver og Brown, 2010) Dultet må derfor være gjennomskuelig. Det skal prikke deg på skulderen og understreke at “du har valget”. Når denne gjennomskinneligheten fjernes kan det vekkes følelser av at det i større grad ligger en skjult agenda bak, uavhengig om det fremmer økonomiske eller samfunnsmessige gevinster. Behovet for gjennomskinnelighet kan være årsaken til at dulting fungerer best i småskala prosjekter, med små intervensjoner som kan gi store ringvirkninger. Som formgivere kan det være nyttig å reflektere rundt hvilke dult det er hensiktsmessig å gi. Gulrotas makt til å påvirke Som designere jobber vi med å formgi det offentlige rom og legger dermed også føringer for hvordan våre fysiske omgivelser skal brukes. All design påvirker i større eller mindre grad, fullstendig nøytralitet eksisterer ikke. Ved å anerkjenne dette, tilgjengeliggjøres potensialet til å bruke design til et samfunnsøkonomisk bidrag. Metoder som dulting kan gjøre designeren mer bevisst på sin rolle, og det faktum at vårt design kan påvirke folks adferd.


Dulting handler om positiv adferdspåvirkning, om å tilby individet muligheten til å ta reflekterte valg, eller valg basert på den gode magefølelse. Ufarlige dult kan sees som et vennlig dytt i riktig retning. Det er et virkemiddel som bygger på tanken om bevisstgjøring og belønning fremfor kontroll og straff. Det handler om gulrot heller enn pekefinger. Noter

1. www.thefuntheory.no 2. www.inudgeyou.com 3.Thaler, R, og Sunstein C., 2008, Nudge: Improving Decisions About Health, Wealth and Happiness. 4. Hansen, P. G., 2013, Nudge for good, Options politiques. 5. Oliver, A. and Brown, L.D. , 2010, On the Use of Personal Financial Incentives to Address Health Inequalities. LSE working paper.

Illustrasjon: Hanna Haukøya Storemyr, Ida Grande

+85


REINIS HOFMANIS (1985) Graduated from the Art Academy of Latvia with a master’s degree in Visual Communication (2012). Studied photography in the University of Applied Sciences and Arts in Hannover (2007). Winner of the Archifoto Award 2012. Recieved 2nd place in the Sony World Photography Awards (Architecture) in 2013.  Alle foto: Reinis Hofmanis

Territory The photo series Territory is focused on boundaries between the public and the private space in the urban landscape which is related to specifics of vision and perception. Each image features a guard and his guardhouse. Guard booths are architecturally inexpressive and humble, although present in the urban landscape. Landscape serves as evidence of the way in which people populate and move around certain territories. Each of the images feature the moment at which the guard has spotted or is approaching the photographer. It is a brief moment in time, one that can be described as an intermediate and tense situation before the actual event. Photos are captured in twilight conditions, when the lighting is visible. Contemporary architecture is unthinkable without the light. Light plays an important role in highlighting and hiding. While modern society is used to draw boundaries dividing their property, in a urban landscape borderlines converge and can not be determined.


ARNE REISEGG MYKLESTAD Utdannet cand.arch fra Kunstakademiets arkitektskole i København, med en master i arkitekturteori fra London Metropolitan University. Arbeider til daglig ved Dark Arkitekter.

Stovner - en drabantby i fritt forfall? En endring i boligpolitikken på midten av sist århundre førte med seg en rekke store utbyggingsprosjekter i randssonen av Oslo. I dag, 40 år etter utbyggingen, sliter Stovner med høy kriminalitet, sosiale problemer og boligpriser som er av byens laveste. Hvem har skylden for denne utviklingen? Og hvor ligger ansvaret for å sikre Stovners fremtid? Sentergata som skiller Stovner Senter og boligbebyggelsen mot nord er et eksempel på en ansvarsmessig gråsone. Mangelfullt plangrunnlag fra byggeperioden har resultert i en tvist rundt gatens eierskap, og dernest ansvaret for vedlikehold og opparbeidelse av byrommet. Etter en årrekke med forfall har gaten blitt delt i tre på langs. Bymiljøetaten har blitt pålagt ansvaret for midtstripen, mens bebyggelsen på hver side holdes ansvarlig for sine respektive tilgrensende gatestriper. Det er interessant å bemerke seg at mens den kommunalt eide stripen har fått minimalt tilsyn, har borettslaget nord for sentergata vist initiativ og skiftet ut av forfallent belegg. Makt og utbygging - et paradigmeskifte i Oslos boligbygging Som et svar på den økende boligmangelen på 1950-tallet lettet Oslo kommune på sin restriktive utbyggingspolitikk. Plutselig fikk private selskaper lov å kjøpe store landområder til drabantbyutvikling. Dette skiftet resulterte i at kommunen i langt mindre grad enn tidligere var opptatt av å detaljstyre de enorme

+92

utbyggingsprosjektene i periferien. Lange ventelister med folk som ønsket bolig ble omgjort til profitt, mens byrom og sosial programmering måtte vike for standardisert blokkbebyggelse. På Stovner fikk Selvaag frie tøyler til utvikling og i 1966 ble ”Tokerudplanen” vedtatt etter datidens største nordiske byplankonkurranse. Blokkenes utforming stod Selvaag selv for, og var en videreutvikling av tidligere terrasseblokker fra Ullerntoppen og Rykkinn. Senteret og de omkringliggende leilighetsbyggene ble byggemeldt av det nyoppstartede Anker og Hølaas i 1973, som i de følgende tiår tegnet en rekke boligprosjekter med tilsvarende tetthet. Av de mer vellykkede er det verdt å nevne Øvre og Nedre Silkestrå (82/83) og Hofftunet (88), hvor familieliv og den sosiale hverdag stod i fokus. Her gav en høy tomteutnyttelse utslag som tett og lav bebyggelse med intime, skjermede uterom for lek og samvær. På Stovner ble naboskap og ”livet mellom husene” nedprioritert til fordel for betong og uprogrammerte mellomsoner. På lik linje med den øvrige drabantbyutviklingen på 70-tallet, krydde også Stovner av idealister og dugnadsvillige borgere.

Illustrasjon motstående side: Gauthier Durey


Mange fra den voksende middel-klassen ønsket å bo i skjæringspunktet mellom naturen og byen. Ser man på dagens situasjon, kan man undres over om det stadig er noen som opplever eierskap til asfalten og ugresset rundt senteret. Adferd og eierskap – Et grotesk eksperiment? Stovners eierstruktur er om mulig like sammensatt som demografien, hvilket har resultert i et lappeteppe av eierskap og forvaltning av uteområdene. Eierskap kan gi rett til å kontrollere adferd, men fordrer også et ansvar som ikke alltid følges opp. Slike områder blir dermed normative gråsoner og kontrollen av adferd henfaller til den lokale kulturen eller ukulturen. I noe som fremstår som et grotesk eksperiment har kommunen avsatt en hel blokk til sosialboliger. Her er grupperinger av mennesker med ulike former for nedsatt boevne representert i samme bygg. Under et medvirkningsarrangement i regi av Groruddalsgruppa fortalte en beboer meg om et kaos av narkomane, schizofrene, psykisk utviklingshemmede og innvandrere med tilpasningsvansker stuet sammen uten tilsyn. Fasaden røper den konfliktfylte beboersammensetningen, vedlikehold er sårt tiltrengt. Et jevnt forfall og et par tilløp til brann hvert år reiser spørsmål om kommunal neglisjering og en svak omsorgsstrategi. I andelsboligene og borettslagene finner man brorparten av bydelens ressurspersoner. I disse blokkene har tiltakslyst holdt forfall på armlengdes avstand. En direkte relasjon mellom eierskap og beboelse er tydeligvis en viktig katalysator for tilhørighet og konstruktiv adferd. Dette kommer også til syne i de omkringliggende enebolig- og rekkehusområder, hvor eplehagene er minst like velholdte som på Oslos vestkant. Overraskende nok er det likevel selveierleilighetene over Stovner senter som er i dårligst forfatning. En del av årsaken til dette er at de fleste beboerne ikke er eiere, men leietakere med dårlige økonomiske forutsetninger. Selskapet Reviva Realforvaltning har oppdaget lønnsomheten i å bedrive boligformidling til sosialklienter, og har i løpet av de seneste årene enkeltvis kjøpt opp 172 selveierleiligheter. Fra NAVs kontorer i første etasje er veien kort for boligsøkende med bostøtte. Eiendomsforvalterene føler ikke eierskap, og forvalter ikke lokalsamfunnet. Et ansvar er oversett uten andre konsekvenser enn forringet bomiljø for leietakerene. Ansvar og spillerom – hvem kan påvirke Stovner? Tidene i drabantene har forandret seg; dugnadsånd og sosial boligpolitikk har for lengst bleknet med råbetongen. Engasjerte styreledere er skiftet ut med forvaltningskonsulenter som tjener pengene, og ikke beboerne. Ansvarspulverisering og mangel på overordnet

+94

styring har resultert i en bydel og et bydelssenter omgitt av programmatiske og ansvarsmessige gråsoner. Det ligger en overordnet mulighet til å ta grep hos planmyndighetene, som igjen må tilrettelegge for lokalt ansvar. Eierinteressentene og brukerne må tildeles ansvaret for lokalt miljø og kultur, vedlikehold og utvikling, bruk og aktivisering - innenfor et robust handlingsrom med styring fra planansvarlige myndigheter og offentlige aktører. Gjennom politisk deltagelse, medvirkning og hverdagsansvar for sine omgivelser innehar borgerne en maktressurs og et handlingsrom man ikke skal overse, i ødemarken av gråsoner hvor intet tydelig ansvar er gitt, er ansvar noe man selv må ta. I en bydel med over 30.000 innbyggere kan ofte én persons handling monne lite, og velmenende medvirkningsarrangementer med store planer som havner i den billedlige skuffen kan tære på selv det mest brennende av lokalengasjement. Stovner Senter skiftet nylig eiere fra Steen og Strøm til Partners Group/Sektor gruppen, og med det skrinlegges møllspiste løfter om oppgradering og renovering forhåpentligvis til fordel for friskt pågangsmot. Det er allerede lovet igangsetting av en påbygging og tilhørende ansiktsløftning i tråd med en vedtatt reguleringsplan fra 2012. Hvorvidt de nye eierne ser sitt ansvar for grep som strekker seg utover investeringer med tanke på direkte avkastning vil derimot gjenstå å se. I motsetning til på 60-tallet må dagens utbyggere forholde seg til vedtatte reguleringsplaner, ofte forankret i kommuneplaner og politiske bindende dokumenter. Sånn sett kan de heller ikke klandres for å ville utnytte sin investering til det ytterste innenfor de gitte rammene. Allikevel finnes aktører som ser verdien av bærekraftig utvikling og samfunnsinvesteringer i utbyggingsprosjekter. Den type langsiktig samfunnsbygging bør naturligvis fremmes og berømmes, om ikke lovpålegges. Det er viktig at arkitekter og planleggere som arbeider med Groruddalen jobber frem robuste og framtidsrettede løsninger som kan sikre en kvalitativ utvikling. Gjennom formgivning og kommunikasjon må vi heve standarden for ny bebyggelse og urbane møtesteder, samt jobbe aktivt med å gi utbyggere og grunneiere de rette insentiver for en utvikling som skaper tilhørighet. I tillegg bør utbyggingsavtaler og rekkefølgebestemmelser legges til grunn for en opprustning av den eksisterende situasjonen så vel som å sikre kvalitet i fremtidige prosjekter. Det vil alltid finnes en frykt for å la det beste bli det godes fiende, men det får være grenser for hvor lenge man skal la middelmådigheten råde.

Illustrasjon motstående side: Gauthier Durey


DANIEL PERSSON, 36 år, är arkitekt med egen tvärdisciplinär praktik, *bryn space*, baserad i Malmö. Han undervisar även i arkitektur på arkitektskolan på LTH i Lund.

Snö/Skisspapper Snön som föll under natten utövar ohotat sin hegemoni. För de delar och funktioner av staden som anses som viktigast är beredskapsplanen för snöröjning redan satt i verket, men inte här. Snön är som ett skisspapper utrullat över en gulnad ritning, ett oskrivet löfte om en annan tolkning. En plog kör sakta förbi på huvudleden. Varningsljusen projicerar monokromt orange på en värld annars i gråskala. Plogen är på väg någon annanstans. Himlen är svart och kommer inte att övergå i kobolt på ett tag. Snön reflekterar vad svagt ljus här finns och håller världen synlig. Området är stilla, så när som på några pendlare som försöker befria sina bilar från snö eller som går i slow motion genom den fallna nederbörden i sina försök att hinna med det tidiga tåget. Pendlarnas skosulor vidrör inte trottoarens betongplattor. Fötterna pulsar genom den färska snön. Det knirrar när snön pressas samman under sulorna och snöflingorna bryts sönder och gnider

+96

mot varandra. Världen låter annorlunda än igår morse. Miljarder av sexkantiga små vattenkristaller, olika, vackra, staplade oregelbundet med luft emellan, filtrerar ljudvågorna. Bildörrarna som öppnas och stängs låter dovare. Snön tar bort gällheten från ljuden, även från plogens skrap på huvudledens asfalt. Bakgrundsbruset från staden och från infrastrukturen som tjänar den har försvunnit. Enskilda ljud är lättare att urskilja. Nära ljud är relativt starkare än igår morse. Några fåglar sjunger i en buske. Detaljer har suddats ut, världen har förlorat arbetsritningens upplösning. Bara de stora konturerna finns kvar, huskropparna, trädkronorna, topografin. Gatans grafik är övertäckt, streck och linjer, vissa i evighetsslingor, som medborgarna förväntas lyda under hot om repressalier. Även trottoarkantens oansenliga, men konkreta, gräns är dold. Var gata blir trottoar, parkering blir park, stig blir gräsmatta, lekplats blir plantering, kan ögon inte längre urskilja.

Illustrasjon: Esther Nilsen


Pendlarna, tidningsbudet, de få som redan rastar sina hundar, försöker alla göra precis som igår. Den materiella världens spelregler har lärts ut så intensivt att de har blivit en permanent del av medvetandet. Gå på den asfalterade stigen. Lyd trottoarkanten. Kör längs linjerna. Rörelserna följer mestadels någon annans planering, gjord för länge sen. Men några slirar. Går vid sidan om trottoaren. Snubblar på kantstenen. Gör en för vid sväng och hamnar på fel sida av gatan. Missödena korrigeras snabbt. Gränserna är övertäckta. Rörelse är inte längre dirigerad av materiella detaljer. Skisspappret är utrullat. Det är oskrivet. Alla gör sitt bästa för att bete sig som om allt var precis som igår. I parken och på kyrkogården bortom den har få satt sin fot sedan snöfallet. Snön ligger jämn och nästan orörd. Allteftersom morgon blir till dag överkorsas snötäcket av fler och fler fotspår. Ett rörelsediagram avtecknar sig långsamt på skisspappret, ett diagram över att röra sig som vilken annan dag som helst. En del anlagda gångstigar används flitigt, andra inte alls. Fotavtrycken visar rörelseriktningar. En närmre inspektion leder till lösa demografiska antaganden. Fördelningen av skostorlekar och modeller skvallrar om något, detsamma gör varumärkena ingjutna i skosulorna och nu präglade i snön. Ett par Air Jordan 6. Rörelsediagrammet har avtryck från annat än fötter. Kaniner rör sig utan hänsyn till mänskliga gränser. På ett ställe ser det ut att ha varit en kaninförsamling, men det går inte att veta om kaninerna har varit där samtidigt: tid ingår bara vagt i diagrammet. Kaninspåren löper enligt en obegriplig logik, men de har ett definitivt mönster, en vikt, spåren utgör inte ett slumpmässigt virrvarr på alla tillgängliga ytor. Avteckningarna från två

skators lekfulla utforskande av snöriket korsar kaninförsamligen. Eller så är det kråkspår. En räv har svassat diagonalt över gräsmattan på jakt efter kaniner, eller förmodligen efter mer lättfångad mat från soptunnorna bakom byggnaderna på andra sidan. Allteftersom dagarna går löper en stadigt ökande mängd spår, de avtecknar sig längs med varandra, de korsar och överlappar. Många överlappande spår bildar en stig, blir normativ, fötter beträder det redan upptrampade. Några av de anlagda gångstigar som göms under snön har fortfarande inga spår alls på ytan. Bara när ett fotavtryck hamnar ovanpå ett annat står det klart vilket av två parallella spår som gjordes först, men fortfarande går det inte att förstå om varelserna som gjorde spåren var där samtidigt, timmar eller dagar efter varandra. Är de ett sällskap, följer en efter den andra, är det samma person med olika skor? Skisspappret fylls på med information och berättelser, men dess kreativa möjligheter är outforskade. Undantaget är förskolans eftermiddag i parken: tiotusentals små fotavtryck, spår som sicksackar sig fram över varandra, snöänglar, snögubbar, snöslott, snölek och snöbrottning. Det syns ingen respekt för gamla gränser, men möjligtvis upprättas nya. Avteckningarna från förskolans eftermiddag skapar verkligen oreda i diagrammet. När våren kommer har skisspappret glömts bort, om det nu någonsin var del av någons medvetande. På blommande trädkvistar sjunger nya fåglar andra sånger. I parken finns en oasfalterad gångstig som tidigare inte var där. Då, när snötäcket låg över området, lämnade en plog asfalten och tog en tur på gräsmattan. I en slinga plogade den bort snön och samtidigt också gräset på marken under. Gångstigen skulle kunna vara resultatet av en upprymd förståelse av skisspappret, men förmodligen är den ett misstag. Den är det enda spår som finns kvar.

+97


Illustratører CHRISTINA MAGNUSSEN er grafisk designer og illustratør. Hun er utdannet ved Westerdals School Of Communication og Central Saint Martins College of Art and Design.

ESTHER NILSEN er illustratør og har sin utdannelse fra Arts University Bournemouth. Hun har tidligere arbeidet for Buro Destruct i Sveits og er nå basert i Oslo.

INGUNN DYBENDAL er illustratør, utdannet ved University College Falmouth, England. Bor i Oslo og er en del av illustrasjonskollektivet “Illustratørene”.

STEPHANIE LE COCQ er en britisk tekstildesigner og illustratør. Hun har erfaring fra moteindustrien i New York og Europa. www.stephanielecocq.com

JOANA BRANCO 28 år, er arkitekt fra Lisboa, Portugal. Hun fullførte sin utdannelse fra School of Architecture i Lisboa (FAUTL) i 2009 og har siden 2011 arbeidet i Fantastic Norway arkitekter.

GAUTHIER DUREY 24 år, er arkitekt fra SørFrankrike. Han studerer for tiden landskapsurbanisme ved AHO.

SEBASTIAN ANDRES DIAZ LINNERUD er fotograf og er født og oppvokst i Oslo. Utdannet ved Norsk Fotofagskole. PETRA K. H. BREKKE 22 år, går på Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo.

også medvirkende JOHAN LIE HAMMERSTRØM og ASKILD MATRE AASARØD, journalistikk

+98


3

6

1

2

4

5

7

8

9

10

Redaksjonen EINAR ELTON 2 BRUSE ROGNLIEN HELLE LIND STORVIK MARTIN RASCH ERSDAL 5 DANIEL EWALD 6 7 OLAV STIKBAKKE ERLEND SJÅVIK 8 KAJA KITTANG KVANDE 9 RAGNHILD AUGUSTSEN 10 KIRSTI REINSBERG MØRCH også i redaksjonen TORE SYVERT HAGA & SINDRE BODVAR 1

3

4


“We want spaces that reflect the complexities of our social life� - Kevin Lynch & Steven Carr, 1979

Foto: Sebastian Diaz Linnerud


NESTE NUMMER Form og virkning Samfunnet består av mange dimensjoner. Opplevelsen av våre fysiske omgivelser kan skape glede og begeistring, men også apati og ubehag. I neste nummer av KOTE ønsker vi å undersøke følelsene som utledes av formgrep. Hvilken virkning har form på oss? Hva aksepteres og hvor setter vi strek? Hva føles galt for oss, og hva opplever vi som godt og riktig? Hvor høyt tillater vi at vi bygger? Hvor små kan rom være? Har vi glemt hva som skaper et godt rom? Har krav om teknisk kvalitet overtatt for visjonen om opplevd kvalitet? Hvor stor er formgiverens frihet opp mot beslutningstakers myndighet, og i hvilken grad fokuserer man på det fysiske miljøets virkning på mennesket?

Send inn dine tekster, utkast eller ideer innen 15. juli til post@magasinetkote.no Planlagt utgivelse høsten 2014.

+102

Foto motstående side: Einar Elton


KOTE

+

www.magasinetkote.no KOTE er et uavhengig tidsskrift om v책re fysiske omgivelser. Tidsskriftet er drevet av studenter og nyutdannede. Utgivelsessted: Oslo | Org. nr. 998 537 681 ISSN 1893-8132 (trykk) | ISSN 1893-8140 (online)


KOTE #4 - Allmennhetens rom