Page 1





INNHOLD Reclaiming the World  Mats A. Larsen



Når festen er over  Harry Arne Solberg



Hardanger i spenning  Lene Elizabeth Hodge



Kontekstualisme som strategisk mellomposisjon  Elin Børrud



Bio Arctic - Marine Seaweed Network in the Varangerfjord   Christopher Oh Jian Li



Kongen bor ikke her  Ly


Vinklede plananalyser  - til hinder for nødvendig endring  Aud Tennøy



Urban Farming Village  Bersvendsen, Hjort, Melås, Flø, Nordland, Foss



På sviktande grunn  Tore Syvert Haga



Bra Benk. Olav Stikbakke



Planlegging av infrastruktur  - Ein planleggar sitt musikalske rammeverk  Bård Magnus Fauske


Den kollektive elbilen  Hans Cats



Hammer eller umbraco?  Kathrine Strøm



Rolleskiftet  Mads Pålsrud




URBANISME | LANDSKAP | STEDSUTVIKLING Redaktører Martin Rasch Ersdal OLAV STIKBAKKE Layoutansvarlig Daniel Ewald Foto- og illustrasjonsansvarlig Sindre bodvar Illustratører RAGNHILD AUGUSTSEN IDA JOHANNE BODVAR DYRSET MARIA CECILIE MIDTTUN Redaksjon Ragnhild Augustsen Sindre Bodvar EINAR ELTON Martin Rasch Ersdal Daniel Ewald Tore Syvert Haga KAJA KITTANG KVANDE Bruse Rognlien Erlend Sjåvik Olav Stikbakke Helle Lind Storvik Trykkeri BK Grafisk Opplag: 1000 Forside og bakside Illustrasjoner av Maria Cecilie Midttun


KOTE på nett Kontakt oss twitter: @KOTEmag

KOTE gis ut med støtte fra





Leder ”En by kan ikke bare defineres ut fra faste geografiske størrelser. Byen, eller det urbane, er en tilstand, hvor alt er i stadig bevegelse, og i en konstant omdefinering.” – Thure Erik Lund Det urbane er menneskapt, og mennesket er i kontinuerlig endring. Når mennesket og samfunn forandres, forandres gjerne de fysiske omgivelsene også. Denne endringen krever makt. Makt til å endre selv, eller makt til å tvinge andre til å gjøre det for deg. Mennesker med makt kan gjøre sine endringer og tilpasse verden etter sine ønsker, vi andre må føye oss. I noen tilfeller kan det se ut som om endringer kun gjøres for å utvise makt overfor andre.

på endring har ført til ugunstige situasjoner og hvordan innovasjon og nytenkning kan bidra til et mer stabilt og bærekraftig samfunn. Små ideer kan føre til store omveltninger. Omfattende prosesser kan resultere i kun minimal forandring. Likevel kan de minimale forandringene være av stor betydning. Vi ønsker å takke skribenter, fotografer, illustratører og økonomiske støttespillere som har gjort det mulig å lage dette magasinet. Martin Rasch Ersdal Olav Stikbakke

Denne utgaven av KOTE omhandler endring og tilpasning. Her tar vi for oss eksempler på prosesser som burde ha vært endret, og kommer med ulike forslag til løsninger. Vi ser på hvordan mangel

Illustrasjon motstående side: Ida Johanne Bodvar Dyrset


MATS A. LARSEN (f. 1984) Graduated spring 2012, AHO. Currently working in Oslo on a preliminary project for planning the after-use of the Bjørnvet limestone-quarry in Porsgrunn. Reclaiming Bjørntvet - A Sustainable Afterlife for a Hard Rock Quarry, master’s degree diploma 2012, winner of The Quarry Life Award 2012 (region ‘Northern-Europe’), and the distinction ‘Best Design Scheme’ from the global finale in Heidelberg 2012.

Reclaiming the World

Landscape Architecture in the Transient Reality of Modern Urbanization “As a species, we can no longer continue to exist within the ecologically dysfunctional paradigms of the past. Instead, we must work together to create new open-ended paradigms, which are flexible enough to evolve and adjust according to the needs of any particular timepoint.” 1

- Elliott Maynard, Ph.D in Consciousness Research.

Reclaiming Bjørntvet, the diploma project cementing my 2012 master’s degree in landscape architecture, concurrently doubled as an entry in the inaugural run of the international Quarry Life Awardcompetition [QLA]. The QLA 2012 was launched by the industrial behemoth Heidelberg Cement Group, as an initiative to promote the company‘s focus on the sustainable management of biological diversity in their mining sites. Following a series of regional prize-ceremonies throughout November


2012, the competition was set to conclude in a worldwide, final prize-ceremony in December; from which the overall winners would emerge out of the pool of regional winners. Reclaiming Bjørntvet presented a multifaceted master plan for the future use of the Bjørntvet limestone-quarry (transl. kalksteinbrudd) in Porsgrunn, following the eventual cessation of mineral-extraction on the site. The project was fuelled by a personal concern for the environmental welfare of the planet – with a responding affinity for biology/ecology and interest in the subject of post-industrial ‘land reclamation’. The challenges and potentials of the project site presented an opportunity for me as a student to preserve my personal ideals (as a designer and an environmentalist), through practicing design-work at the interface of landscape architecture and ecology. The following text will cover some of the tendencies of society that influenced the project, present some philosophical standpoints, visit the

project itself, and conclude with an update on the Quarry Life Award and its legacy for me, beginning life as a professional landscape architect. The dark side of urbanization

“It is necessary to find a development model no longer linked to perpetual horizontal expansion, which has not only devoured vast areas of agricultural land but also swept aside the living space of animals and plants.” 2

- Stefano Boeri, Italian architect and editor.

direct legacy of this unrestrained land-use change is a plague–like diffusion of under-utilized, often contaminated space across the terra firma; on the global scale combining an alarming composite of urban wastelands. In the United States alone there are an estimated more than 450,000 individual sites that fall into this category (often referred to as ‘brownfield sites’) 7, and more than 600,000 abandoned and contaminated waste sites have been identified in the U.S. since 1990 8. These numbers point to a worldwide collection of millions of under-utilized, vacant, derelict and/or contaminated sites; with a clear potential for being put to better use. Searching for new paradigms

In 2008, for the first time in history, more than 50% of the world’s human population had become inhabitants of towns or cities. 3 In the wake of long-time, rampant population growth and concurrent urbanization, devastating pressures has followed on the planet’s finite supply of minerals and other non-renewable resources needed to feed the modern civilization’s rapidly expanding urban fabric. As the unfortunate by-products of capitalism’s built-in dependency on growth, and the delusion that infinite growth is possible in a finite space; the human-induced afflictions now suffered by the planet’s ecosphere and global climate have accumulated to a level compelling critical concern. Due to the still escalating issue with human overpopulation on the planet, and the unfortunate tendencies for ‘urban sprawl’ in many modern cities – land has become an increasingly scarce commodity. Closing in on a world population of 7.1 billion people; contemplating the Norwegian philosopher Arne Naess’ estimation for a population-optimum at 100 million people4 (1.4% of the current level), presents a sobering thought for everyone involved in managing the future of human civilization. Already today humanity’s ecological footprint far exceeds the biocapacity of the Earth; with conservative estimates from 2005 pointing to a footprint requiring the biocapacity of 1.5 Earths. 5 Affecting global climate change, biodiversity loss, air-, soil- and water contamination; the current, unprecedented rate of land-use change across the world constitutes the greatest environmental concern of humanity today. 6 The

“Clearly the problem of man and nature is not one of providing a decorative background for the human play, or even ameliorating the grim city: it is the necessity of sustaining nature as a source of life, milieu, teacher, sanctum, challenge and, most of all, of rediscovering nature’s corollary of the unknown in the self, the source of meaning.” 9

- Ian L. McHarg, from Design With Nature (1967).

As a landscape architect/city planner/urban designer one wields significant power (and great responsibility to go with it) as a caretaker of space and planner of land-use. The opportunity to impose an uncorrupted integrity and ethical ideals onto the ‘decision-makers’ of our society – through the medium of a design proposal – represents an important tool for guiding the course of modern civilization toward an environmentally sustainable future. For a long time, the progress of human society has been equated to an increase in economic growth and material affluence. This narrow-minded, anthropocentric measure of progress, has proven innately conducive to reckless land-use management, and manifested itself as a measure instead of regress in relation to the welfare of the planet. A few forerunners of urban planning, such as the late Ian L. McHarg, the ‘father of ecological planning’, have spearheaded a more


Fig. 1

environmentally sensitive approach to landscape and urbanism. From McHarg’s point of view – it is more sensible to work with than against the variables of nature; a sentiment traditionally exclusive to biologists and the idealistic environmentalists of the world. Alan Berger of MIT and P-REX, a more recent proponent for ecological awareness in landscape architecture, has coined the term Systemic Design, describing an outlook which “…implies that there are larger scale forces in the built and natural environment that, if properly understood, will lead to more intelligent project scenarios as opposed to superficial cosmetics or postrationalized form.” 10 It has become a moral imperative for us as designers to re-evaluate our paradigms of spatial planning and begin modelling new ones that are more responsive to the transient reality of modern urbanization. I believe that environmental concern should be accepted as a fundamental premise for landscape architecture, and suggest looking to the ecophilosophical discourse for intellectual inspiration on the subject. Motivated by the Deep Ecology-platform of Arne Naess for instance, which identifies intrinsic value in the natural world 11, I think a paradigm-shift toward a related Deep Design-platform could perform well as a foundation for a future of sustainable urban development. From this point of view, the reclamation and


reuse of post-industrial landscapes offers us a chance for redemption; to ‘undo’ what was done ‘wrong’ (ecophilosophically speaking), when the landscape was exploited to increase the wellbeing of humanity alone in the first place. The reuse of space is a sensible practice for regenerating the productivity of a landscape, but is also an essential measure to help safeguard the last pieces of undeveloped land on the planet. These notions – together with a collection of reference projects from across the world – make up an important part of the intellectual and creative points of departure for my diploma project; which in essence strives to inject the quarried landscape with both ecological and societal meaning for its post-industrial afterlife. Theory into practice Recent history has seen some good precedents of ecologically conscious landscape architecture. The 1990’s saw the forceful interventions of the IBA Emscher Park-initiative [IBA] in the Ruhrregion of Germany, that sought to remediate and transform industrial sites into public amenities. In total the IBA saw 120 land reclamation projects created between 1989 and 1999 12, including the much celebrated Landschaftspark DuisburgNord and Zollverein Mining Complex. In this spirit,

Fig. 2

one of the many interventions of the Reclaiming Bjørntvet-project sees an existing silo-building secured and modified to become a sanctuary for a variety of plants and wildlife, and remain on the site as a park-element, and a remnant of its industrial history (Fig. 1). The other reference projects – ranging from quarry reclamation projects in Shanghai, Sydney, Austria, Germany and Mombasa; to landforming projects in the U.S. and Canada; and other projects from Palestine to Bogotá – served as a source of inspiration for my own work with the reclamation of the limestonequarry at Bjørntvet. This work will be covered (in brevity) in the following paragraphs. The 0.5 km2 large Bjørntvet limestone-quarry is excavated into the interior of a hill located almost right in the middle of Porsgrunn city. A woodland belt envelopes the extraction site and makes up a major portion of the city’s total green structure. The topography of the quarry is basically a series of terraces of 10 meters height and width (up to 9 consecutive levels), that descend toward a more or less flat expanse at the bottom. The vertical drama of the ‘quarryscape’ is seen as an opportunity – rather than a limiting constraint – and played upon for programming non-typical experiences into the site. For instance,

the course of the ‘backbone’-infrastructure of the new circulation network planned on the site; a wide gravel road with lighting (transl. lysløype) which greatly extends an existing cross-country skiing circuit, and connects the site to the city along the north-south axis; is designed in the landscape so as to draw upon the inherent drama of the site-context: Advancing in a big loop in different scenery through the forest, on the edge of the quarry, on the quarry-terraces, elevated on platforms over a new wetland, and climbing up a gently-sloping, rocky ‘quarryscape’. The towering limestone walls, a particular conception of the mineral-extraction activity on the site, are in one part of the quarry given new function as a climbing centre for beginner to advanced level rock climbers (Fig. 2). The local geology of Cambrian-Silurian limestone, on which the entire site resides, originated around 425 million years ago. A rare occurrence in the southern parts of Norway, the calcium-rich limestone soils – in combination with climatic factors and other environmental variables – support a plethora of species and nature types found on the IUCN Red List of Threatened Species and Artsdatabanken: Norsk Rødliste for Naturtyper (transl. Norwegian Red List for Nature Types). In line with the project’s ambitions to preserve


what already exists; which I see as a basic principle for ‘sustainable design’; the project proposes a wide array of interventions designed to take advantage of the site’s uncommon potential to support a wealthy diversity of lifeforms, and to secure the area as a central green lung for the city. Through a number of distinct initiatives and interventions, the project sets out to establish a rich mosaic of biotopes and ecotones (transitional biotopes) on the site; through the conservation of 4 existing biotopes of high value, in confluence with the introduction of 10 new, locally appropriate biodiversity initiatives. The complete biotopemosaic will include endangered nature types such as calcareous lime-forest (transl. kalklindeskog), calcareous pine-forest (transl. kalkfuruskog), a large calcareous wetland, with a sizable calcareous lake (transl. kalksjø) and a smaller calcareous pond (transl. kalkdam) (critically endangered nature types), as well as a bat-cave (Fig. 3) and several other interventions promoting local biodiversity. In summary, the project proposes more than two dozen interventions on the site; additionally including a scheme for the sustainable management of contaminated city-snow (which is currently dumped untreated into the city-river), a terraced phyto-remediating wetland system, an education centre and educational installations along a nature-path for the local children, a public café, a large number of vista points, and more. The master plan plays hard on turning the area into a large, public space that greatly improves intra-city connectivity across the presently inaccessible site. In a confluence of biological diversity and social programming, Reclaiming Bjørntvet strives to instill vitality into the post-industrial ‘wasteland’ that is the Bjørntvet limestone-quarry. The journey continues In March of 2012 the project idea was chosen as 1 of 80 entries (out of about 300) for continued participation in the QLA 2012. On the 6th of November, the finished project was awarded first place in the regional competition (for ‘Northern Europe’); and finally on the 13th of December, in the Kongresshaus of Heidelberg, Germany, that saw the acclaimed researcher and environmentalist Jane Goodall as keynote speaker, Reclaiming Bjørntvet was awarded the distinction of Outstanding Project - Best Design Scheme, as 1 of 3 ‘honourable mention’projects. The first, second and third places went to


research teams from the Czech Republic, Ghana and the United Kingdom. Following the run in QLA 2012, the Heidelberg Cement Group’s Norwegian daughter company Norcem AS, Brevik (which owns and operates the Bjørntvet quarry), offered me a full-time commission for the production of a preliminary project (transl. skisseprosjekt) that, based on the Reclaiming Bjørntvet-work, endeavours to persuade the municipality of Porsgrunn to purchase the site from Norcem for when mineral extraction ceases there in 10 to 20 years from now. Thrilled to receive the opportunity to help realize a sustainable future for the site, I accepted the commission, and at the time of KOTE’s publication, I will be back in the business (only ‘for real’ this time) of reclaiming Bjørntvet. References 1 Maynard E. (2003), Transforming The Global Biosphere – Twelve Futuristic Startegies, Arcos Cielos Research Center, Arizona. 2 Boeri S. (2010), Five Ecological Challenges for the Contemporary City, [in:] Ecological Urbanism, Mohsen Mostafavi [Ed.], pp. 444-453, Lars Müller Publishers, Baden. 3 Urbanization: A Majority in Cities (2007), Retrieved January 22st, 2013, from the United Nations Population Fund [UNFPA]: http://www.unfpa. org/pds/urbanization.htm 4 Remembering Deep Ecologist Arne Naess (2009), Retrieved December 7th, 2012, from the online journal Culture Change: 5 The Worldwatch Institute (2010), State of the World 2010: Transforming Cultures – from Consumerism to Sustainabliity, W. W. Norton & Company, New York 6 Ellis Dr. E. (2011), Land-use and land-cover change, Retrieved January 22st, 2013, from The Encyclopedia of Earth: 7 Brownfields and Land Revitalization (n.d.), Retrieved January 23rd, 2013, from the United States Environmental Protection Agency [USEPA]: 8 Berger A. (2006), Drosscape: Wasting Land in Urban America, Princeton Architectural Press, New York 9 McHarg I.L. (1967), Design With Nature, John Wiley & Sons, Inc., New York. 10 Berger A. (2009), Systemic Design Can Change The World, SUN Publishers, Amsterdam 11 Naess A., Rothenberg D. (1989), Ecology, community and lifestyle, Cambridge University Press, Cambridge 12 Rossman A. (2009), Looking Back: IBA Emscher Park, [in:] Landscape as a System, Bund Deutscher Landschaftsarchitekten [Eds.], pp. 148-161, Birkhäuser, Basel

Fig. 3



HARRY ARNE SOLBERG Professor i økonomi ved Trondheim Økonomiske Høgskole (HiST). Han har forsket på økonomiske virkninger av idrettslige aktiviteter. Dette omfatter bl.a. regionale virkninger av idrettsarrangementer, idrett og media, samt lagidretter. Dette har resultert i ca 30 artikler i internasjonale tidskrifter, pluss ca 10 kapitler i diverse bøker. I tillegg har han sammen med professor Chris Gratton publisert boken ‘The Economics of Sport Broadcasting’.

Når festen er over Forrige gang Norge arrangerte vinter-OL, i 1994, ble sluttregningen langt større enn de første budsjettene. Et halvt år etter at Lillehammer fikk tildelt lekene ble statsgarantien økt med 500%. Tilsvarende mønster finnes for andre megaarrangement, eksempelvis sommer-OL i London, hvor budsjettet ble firedoblet innen to år etter tildelingen. Sommer-OL i Athen i 2004 er et annet eksempel, hvor ingen ser ut til å vite sluttregningen, bare at den ble mange ganger høyere enn først planlagt (Solberg & Preuss, 2008; Andreff, 2012). Kan vi forvente tilsvarende utvikling dersom Oslo får tildelt vinter-OL i 2022? Hvem skal i så fall betale for overskridelsene – skattebetalerne i Oslo eller landet? Denne artikkelen tar ikke standpunkt til de siste to spørsmålene. Isteden vil den analysere årsakene til at kostnadene for slike arrangementer kan løpe løpsk. Analysene er basert på empiriske data i tilknytning til fotball-VM i Sør-Afrika 2010, ski-VM i Holmenkollen 2011 og VM i skiflyging i Vikersund 2012, med spesielt fokus på

Illustrasjon motstående side: Ragnhild Augustsen

anleggsinvesteringene. I den såkalte “Bid-book” fra 2003, hvor Sør-Afrika søkte FIFA om fotball-VM var arenakostnadene budsjettert med 693 millioner kroner (Rand 1,061 milliarder) noe som raskt viste seg å være utilstrekkelig. Under forberedelsene vokste budsjettet raskt, og til slutt endte regningen på 10,7 milliarder kroner (Rand 16,445 milliarder). Tilsvarende hendelsesforløp fant sted da Holmenkollen ble oppgradert i forkant av skiVM 2011. De første kalkylene i 2005 tok høyde for investeringer på ca. 110 millioner kroner. Underveis i byggeprosessen ble budsjettet flere ganger oppjustert. Da anleggene var ferdige, hadde regningen krøpet til over 1,8 milliarder kroner. Byggingen av skiflygingsbakken i Vikersund i forkant av VM i 2012 fulgte imidlertid et annet mønster. Her var det første budsjettet på 80 millioner kroner, mens sluttregningen kom på 86,5 millioner kroner. Dette skyldtes at FIS endret kravene til bakken underveis i prosessen. Vikersund ble ikke pålagt disse endringene, men valgte likevel


å gjennomføre disse for å stå sterkere i kampen om framtidige arrangementer. (Børseth & Strand Hansen, 2012). Lokale interessenter Når man skal analysere årsakene til kostnadsutviklingen for slike arrangementer er det viktig å ta utgangspunkt i aktørene som involveres. Hvem er de? Hvilke mål har de? Hvilken mulighet har de til å få gjennomslag for sine ønsker? Holmenkollen er et flerbruksanlegg hvor flere interessenter har sine aktiviteter. Dette omfatter bl. a. Skiforeningen, Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund og NRK. Som brukere av anlegget har de en legitim rett til å stille krav mht. fasiliteter. Holmenkollen er landets mest besøkte turistattraksjon, noe som stiller krav til estetikk og utsmykning. At den er en arena både for hopprenn, langrenn og skiskyting stiller også krav til koordinering, sammenlignet med om det bare hadde vært en hoppbakke. Dette forsterkes av at det også avholdes andre ikke-idrettslige arrangementer, eksempelvis konserter. Tilsvarende mønster – med flere interessenter som ville mele sin egen kake – så man også sporene av da Sør-Afrika ble tildelt fotball-VM i 2010. Det ble tidlig klart at mange ønsket å bruke det til noe mer enn bare å arrangere en fotballturnering. Siden det var første gang et mega-event skulle avholdes i Afrika, ble det vært viktig å vise at Afrika var i stand til å gjøre det like bra som Europa, Amerika og Asia. Dette hadde å gjøre med bygging av selvtillit. I tillegg var spesielt regjeringen opptatt av å bruke arrangementet til skape et annet image av landet, som til da mest var kjent for høy kriminalitet. Dette var et mål som nesten ikke kunne prioriteres høyt nok. Et lands image kan være av stor betydning for turisttilstrømningen. Sist, men ikke minst, ble fotball-VM et redskap for å forene en splittet nasjon. En nasjon som var sterkt preget av fortiden med Apartheid. Dette var også avspeilet i idretten. Historisk hadde fotball vært idretten til den sorte befolkningen, mens rugby var de hvites idrett. Disse forholdene førte til at Randen (den nasjonale valutaenheten) satt løst mht. å finansiere virkemidler som kunne bidra til å nå disse målene. Derfor ble det bl. a. brukt vesentlig mer på anleggsinvesteringer enn hva som egentlig var nødvendig. I 1995 avholdt Sør-Afrika VM i Rugby,


og flere av stadionene fra den turneringen kunne, ved hjelp av beskjedne opprustninger også ha blitt brukt under fotball-VM. I stedet valgte man å bygge fem nye arenaer, i tillegg til at én ble kraftig oppgradert, mens fire gjennomgikk moderate opprustninger. Flere av arenaene ble imidlertid langt mer fasjonable og større enn behovene i etterkant av mesterskapet skulle tilsi. Det er et paradoks at de eldre arenaene, som man valgte ikke å bruke under VM, i dag har betydelig høyere tilskuertall enn VM-arenaene. (Alm, 2012) Eksterne interessenter I tillegg til de nasjonale interessentene har også de juridiske eierne av arrangementene, i dette tilfellet FIFA og FIS, stor innflytelse på arrangementene og dermed også kostnadene ved å avholde dem. De siste årene har konkurransen om å bli arrangør tiltatt, noe som har gitt eierne gode kort på hånda når det gjelder fordelingen av inntekter og kostnader. Slik har det ikke alltid vært. På 70-tallet gikk flere arrangementer med dundrende underskudd, noe som reduserte interessen for å bli arrangør. Derfor er det ikke tilfeldig at sommerOL i Los Angeles i 1984 fortsatt er det mest lønnsomme arrangementet. Den viktigste årsaken var at byen forlangte å bruke de eksisterende arenaene. Siden Los Angeles ikke hadde noen seriøse konkurrenter måtte IOC godta kravet. (Preuss, 2004) Siden da har imidlertid interessen for å bli arrangør tiltatt, noe som er en fordel for organisasjoner som eksempelvis IOC, FIFA, UEFA og FIS. FIFA forlanger at arrangørene av fotball-VM skal ha én bane som romme minst 80,000 tilskuere. De to semifinalearenaene må kunne ta 60,000, mens resten av banene minst må ha plass til 40,000 tilskuere. FIFA ønsker også at banene skal være plassert i omgivelser som gir gode TV bilder verden over. Derfor nektet de Cape Town å arrangere kamper på arenaen den lokale fotballklubben til da hadde brukt. Årsaken var at banen er plassert i en bydel preget av slum. Sitatet til en av FIFAs delegater etter en inspeksjonsrunde på den aktuelle arenaen taler sitt eget språk: “A billion television viewers don’t want to see shacks and poverty on this scale.”1 Tilsvarende krav stiller også FIS, eksempelvis når det gjelder størrelsen og fasongen på 1

skibakkene. Motoren i denne prosessen er slåsskampen om TV-seernes oppmerksomhet. Å hevde seg i den kampen forutsetter at en kan vise fram det ypperste av kvalitet. Hva som er god kvalitet forandrer seg imidlertid over tid. Derfor er det viktig hele tiden å kunne forbedre seg og sine produkter. De som ikke henger med får det vanskelig med å slippe inn i sponsorenes pengebinger. Aktørene omfatter både de internasjonale idrettsorganisasjonene så vel som de lokale arrangørene. Tidspress Et annet særtrekk ved slike arrangementer er tidspresset. I motsetning til tradisjonelle utbyggingsprosjekter som broer, tuneller osv. blir internasjonale mesterskap ikke utsatt selv om byggeprosessen går tregt. Dette er noe erfarne entreprenører kan utnytte til sin fordel, og til arrangørenes ugunst. De siste månedene av 2010 ble det jobbet 24 timers skift for å bli ferdig til prøve-VM, både i Holmenkollen og i Polen hvor stålet til bakkene ble bearbeidet. Under slike forhold tikker gjerne taksameteret raskt. Slike problemer forsterkes dersom byggingen er dårlig planlagt, noe som var tilfelle både i Holmenkollen og Sør-Afrika. Da det endelig ble etablert en byggekomité i Holmenkollen var ca. halvparten av jobben allerede utført. En nøkkelfaktor for å gjennomføre slike arrangementer er innsatsen til de frivillige. I Vikersund var flere av dem også involvert i planleggingen av utbyggingen, en prosess som startet mange år i forveien. At mange hadde erfaringer fra tidligere utbygginger av bakken, var svært fordelaktig. Dette reduserte behovet for kjøp av konsulenttjenester. I Holmenkollen utgjorde konsulenttjenestene over fire hundre millioner kroner. Altså nesten fem ganger totalkostnadene for Vikersundbakken. At Vikersund har skihopping som eneste idrettsaktivitet spilte også en rolle. Derfor var det ingen liste av interessenter som kunne ha påvirket kostnadene – slik man opplevde i Kollen. Erfaringene fra de tre arrangementene viser at de «andre» aktørene utenom de lokale arrangørene kan ha stor innflytelse på kostnadene. Får de gjennomslag for sine ønsker, kan det bidra til at budsjettene sprekker. En viktig side av saken er at disse som regel slipper unna finansieringsbyrden. Dette gjelder de internasjonale idrettsorganisasjon-

ene som eier arrangementene, eksempelvis FIFA og FIS. Det samme gjelder for de andre lokale og nasjonale aktørene som også bruker arenaene. Her ligger nok den viktigste årsaken til at budsjettene sprekker. Hvem ville ikke stilt krav dersom andre betaler sluttregninga? Referanser Alm, J. (2012). World Stadium Index - Stadiums built for major sporting events – bright future or future burden? Play the Game/Danish Institute for Sports Studies. World_Stadium_Index_Final.pdf Nedlastet 01.12.2013 Andreff, W. (2012). The winner’s curse: why is the cost of mega sporting events so often underestimated. In W. Maennig and A. Wimbalist (ed.) International Handbook on the Economics of Mega Sporting Events. Cheltenham, UK: Edward Elgar. Børseth, M. & Hansen, M. S. (2012). Årsaker til kostnadsoverskridelser ved sportsarrangement. Masteroppgave 2012. Trondheim Økonomiske Høgskole. Preuss, H (2004). The Economics of Staging the Olympics: A Comparison of the Games, 1972-2008. Cheltenham, UK: Edvar Elgar. Solberg, H. A. & Preuss, H. (2008). An analysis of Cost Overruns at the Olympic Games. Presented at: The international sport symposium, 12. August, Capital University of Economics and Business, Beijing, China


LENE ELIZABETH HODGE, 23 år, studerer Fornybar energi ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås. Hun skriver masteroppgave om energieffektivisering i Bergen og dets betydning for fremtidens nettutbygging.

Hardanger i spenning Der aander en tindrende fornuftsflukt med spænning over Hardangerfjords vande, hvor høit op mod himlen, vår strøm, vårt produkt de mægtige master sikre lande.

- Fritt etter Brudefærden i Hardanger, Andreas Munch (1811 – 1884)

Når monstermastene i Hardanger står ferdig til sommeren, vil de prege både det fysiske og politiske landskapet. Enda farer det aksjonister i fjordene, et tegn på at den prinsipielle kampen ikke er over. Utrolig nok planlegger et privat selskap sjøkabel langs den samme fjorden, selv om regjeringen forkastet alternativet i 2011. Sjøkabelen skal derimot ikke forsyne Bergen, men frakte strøm helt til Skottland.1 Når det umulige allikevel blir forsøkt muliggjort, er regjeringens løsning enkel: det foreslås at Statnett får monopol på utenlandskabler.2 Med andre ord har aksjonistene gode grunner for videre protester om forvaltningens mangler.


Derimot åpner Hardangersaken opp for en reell debatt om norsk energiforvaltning, og krystalliserer hva som virkelig må endres. Tidligere har evnen til å helhetlig vurdere forsyningssikkerhet og energibruk vært mangelfull, men motstandere av mastene vektla energieffektivisering i Bergen som et alternativ til utbygging.3 Dessverre fikk ikke argumentasjonen gehør i saksbehandlingen, og Bergen bruker nå mer strøm enn noensinne.4 Ser man litt frem i tid kan man lure på hvor dette skal ende: hvor mange monstermaster trengs for å forsyne et økende energibehov? Tradisjonelt representerer en by et forbrukssentrum, og strøm er intet unntak. Strømmen brukes blant annet til oppvarming av bygg, og det brukes mest strøm på de kaldeste dagene i året. I dagliglivet går den sterke sammenhengen mellom inne- og utetemperatur også under navnet dårlig isolerte vegger eller fyring for kråka. Dette er også kjent problematikk i energisystemet, da vinterperioden danner spisslasten. Spisslasten angir det høyeste forbruket

Illustrasjon: Lene Elizabeth Hodge

kablene må kunne levere, og er helt avgjørende i energiplanleggingen. Ikke overraskende var sikker spisslast hovedargumentet for utbygging i Hardanger. Så lenge energien sløses i Bergen og andre norske byer, vil strømforsyningen dimensjoneres etter en utemmelig etterspørsel på vinterstid. Det finnes likevel et annet alternativ for Bergen, som i 2010 importerte 96% av alt strømforbruket fra omliggende regioner.5 Ved å redusere behovet for elektrisk oppvarming i bygg tar man tilbake kontrollen. Byen vil da tilpasse seg innenfor kommunegrensene, i motsetning til å forsyne sitt forbruk på bekostning av regionens naturverdier. For å få til dette må vi endre hvordan vi tenker på oppvarming. Alle trenger å ha det varmt inne, men økt innetemperatur trenger ikke alltid komme fra høyere strømforbruk. Det er mulig å oppnå komfortable arbeidsplasser og hjem gjennom isolering, tilpasning til solforhold og alternative tekniske løsninger. Men selv med byggeforskrifter og mulig krav om passivhus innen 2015, trengs det spenstigere stoff for å inkludere eksisterende bygninger. Da eksisterende bygninger forbruker mest og endres langsomt, ligger nøkkelen til byens tilpasning her. Tenker man nytt rundt byens energibruk løser man gjerne flere problemer samtidig. Forbedret

inneklima, reduserte strømregninger og økt komfort kan tvinge frem en revurdering av dagens nasjonale energiplanlegging. I det hele tatt beveger man seg mot et ressursrasjonelt samfunn. En slik fremtid krever langsiktig tilpasning hvor sluttmålet er et dynamisk energisystem; det er ikke lenger kun produksjon og leveranse, men lavenergibygninger og hus som kan levere strøm selv. Kanskje vil byens nye struktur bevare naturen vår – den flotteste tilpasningen av dem alle. Referanser 1 NorthConnect. (2013). Likestrømsforbindelse mellom Norge og Storbritannia Konsesjonssøknad med konsekvensutredning. Kristiansand. 2 Ukjent. (2013). Ikkje sjøkabel frå Sima likevel? Hardanger Folkeblad. Tilgjengelig fra: article6459229.ece (besøkt 24.1.2013). 3 Brunborg, S. R. (2011). Innovasjon, miljø og utvikling - et alternativ til kabel og luftspenn. Oslo: Bevar Hardanger. 4 Bjørgum, H. T., Bent. (2013). Vi satte ny strømrekord igjen. Tilgjengelig fra: (besøkt: 24.1.2013). 5 BKK. (2011). Energiutredniang Bergen kommune 2011. Bergen: Bergenhalvøens Kommunale Kraftselskap.


ELIN BØRRUD er utdannet arkitekt (1988) og har en PhD (2005)fra AHO, har arbeidet i Statens Vegvesen, ved Byutviklingsavdelingen i PBE, Oslo og vært partner i alt.arkitektur as. Forskningsmessig fokus er byutvikling, fortetting og fysisk transformasjon. For tiden arbeider hun med problemstillinger under overskriften “Boligutvikling med bykvalitet”. Børrud er styremedlem av Oslo BoBy og med i Miljøverndepartementets Fagråd for bærekraftig bypolitikk.


som strategisk mellomposisjon Et forsøk på å si noe om hvordan harmonisering, kompromiss eller sammenkopling kan være ambisjoner i fortettingsplanlegging.

kompromiss og sammenkopling. Jeg vil argumentere for at det kun er sammenkoplingen som best kan bidra til at fortetting ikke kun leder til høyere utnyttelse og endring, men at endringen også fører til en tett, effektiv bystruktur som er bærekraftig og på sikt kan gi en helhetlig by.

Tiltross for at fortetting ble innført som nasjonal byutviklingsstrategi på tidlig 1990-tallet, har det ikke blitt tatt et oppgjør med det teoretiske grunnlaget som førte til den spredte byen vi nå ikke lenger vil ha. Jeg har tidligere kritisert den nasjonale politikken for å diskutere fortetting kun som et spørsmål om tilpasning og ikke som endring.1 En utdyping av denne kritikken vil være å vise at det kan være mulig å bevege seg fra en ambisjon om tilpasning til en strategi som også kan håndtere endringsprosesser. Det fagterminologiske begrepet på tilpasning er kontekstualisme. I denne artikkelen presenteres tre ambisjoner som kan knyttes til kontekstualismen; harmonisering,

Mellomposisjon Både i et historisk og i et nåtidig perspektiv kan byplanlegging og arkitektur beskrives i lys av to tenkemåter. Den ene bygger på en oppfatning av at løsninger som historisk har vist seg å være gode, også er best egnet til å løse fremtidens behov. Den andre tenker motsatt, at nye og fremtidige behov også forutsetter andre og nyutviklede løsninger.2 Kontekstualisme som mellomposisjon peker på at fortetting av eksisterende bystruktur ikke kan lene seg mot én av disse retningene, men finne sin posisjon et sted i mellom. Man skal både bygge videre på fortidens løsninger og tilføre noe nytt.

1 Børrud, E. (2005). Bitvis bytvikling: møte mellom privat eiendomsutvikling og offentlig byplanlegging, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

2 Choay, F. (1970). The modern city; planning in the 19th century. New York, G. Braziller.

Illustrasjon motstående side: Maria Cecilie Midttun


Den fysiske konteksten er uunngåelig til stede. Spørsmålet er hvilken betydning den får for måten fortettingen skal gjennomføres? Kontekstbegrepet i arkitektur og byplanlegging knyttes gjerne til Colin Rowe sin undervisning og forskning på urban design ved Cornell universitetet i NY på 1960-70 tallet.3 I 1978 utgav han boken Collage City sammen Fred Koetter.4 Her kritiseres modernismens utopiske ide som førte til at den historiske byen mistet sin verdi og som i mange tilfeller, ble regelrett sanert bort. Kritikken sammenfaller med andre sentrale teoretikere på den tiden; med Jane Jacobs sin fremheving av den tradisjonelle byens kompleksitet5, med Christopher Alexanders påpekning av modernismens bymodell og strukturtenkning gir andre forutsetninger enn den tradisjonelle byens flettverkskvaliteter6 og Aldo Rossis bevisstgjøring av arkitekturens egenverdi og autonomi.7 Rowe befant seg i en gruppe som ville reetablere en praksis som (igjen) var opptatt av den sammenhengende byen, av urban design. På denne tiden ble ikke slike spørsmål stilt hverken i arkitektur eller byplanlegging. Planleggerne ble mest opptatt av å håndtere arealbruk og implementere felleskapsgoder og transportløsninger, og arkitektene mest opptatt av de spesifikke bygningene og mindre av den sammenhengende bygningsmassen. Urban Design ble da muligheten for å bygge bro mellom de to andre disiplinene. Rowe og Koetters bruk av figurbunnkart for å illustrere forskjellen på den historiske byens ”voids in solids” og den moderne byens ”solids in voids”, har etter hvert blitt en velkjent referanse for å illustrere disse to bymodellenes ulike forutsetninger for å definere byens offentlige arealer og dermed byens aktiviteter. Uttrykket Collage City viser til at byen ikke kan forstås som én stor ide, men som sammensatt av mange små deler som hver kan være utrykk

3 Schumacher, T. (1971). “Contextualism: urban ideals and deformation.” Casabella 359-360: 79-86. 4 ibid., Rowe, C. and F. Koetter (1997). Collage city. Basel, Birkhäuser. 5 Jacobs, J. (2011). The death and life of great American cities. New York, Modern Library. 6 Alexander, C. (1965). “A city is not a tree.” Architectural Forum 122(1&2). 7 Rossi, A., P. Eisenman, et al. (1982). The architecture of the city. Cambridge, Mass., MIT Press.


for storslagne ideer, helt eller delvis gjennomført. Man oppfattet også mennesket som bundet til sin historie. De kan aldri starte helt på nytt. I byen ligger lag på lag av kollektive minner og erfaringer. I erkjennelse av at byen er sammensatt som en collage, mener Rowe og Koetter at også arkitektene og byplanleggerne må være mer som en rev, som følger etter mange små ideer og går i mange retninger, enn som et pinnsvin med en stor ide og gå kun i én retning. 8 Det franske ordet bricoleur brukes for å forklare arkitektens rolle. En bricoleur forstås i den sammenheng som en pragmatisk håndverker som ut fra hva han har for hånden og hvordan det passer inn, ”mekker” ting sammen. For å bygge en by må arkitekten kunne bruke mange metoder og materialer som ikke nødvendigvis stammer fra en stor visjon.

“The collages are regarded as three-dimensional - space, time and point of view - implying that one’s perspective on the city or on culture depend on one’s place within it.” 9 Kontekstualisme som strategi er ikke kun et spørsmål om å forstå konteksten, men å anvende sin forståelse til å utvikle gjennomførbare løsninger. Det kollektive minnet og historiene (i flertall) om byen forsterker betydningen av collage som mer enn en fysisk sammensatt form. Det er også som sammensatt mening og verdi. Modernismens vektlegging av det arkitektoniske objektet, på bekostning av byens behov for sammenhenger, ble i urban design kritisert gjennom en vitalisering av det tradisjonelle. Ikke ved å kopiere fortiden, men ved å inkorporere nye elementer i det eksisterende. Det leder meg videre til det som er mitt hovedargument for å hevde at tilpasning er et spørsmål om endring, Fortetting er ikke kun et spørsmål om den eksisterende kontekstens egenskaper, men vel så mye det nye elementets prosjektegenskaper. Jeg har i andre sammenhenger10 trukket fram Ellefsen og Tvilde sine tre prosjekttyper; 8 Rowe og Koetter referer til en fortelling av Isaiah Berlin ”The hedgehog and the fox” (1953) 9 Ibid Ellin s. 258 10 Børrud, E. (2009). “Bymorfologi som kunnskapsgrunnlag for planlegging og planforskning / Urban Morphology as a knowledge base for urban planning and planning research.” Kart og Plan 1(69): 19-27.

regularistiske prosjekter, kontekstuelle prosjekter og prosjekter i amorfe soner.11 Disse differensieres ut fra hvordan de forholder seg til byens form, samt i hvilken grad de strukturelt sett får betydning for sine omgivelser. De kontekstuelle prosjektene er prosjekter som blir utformet innenfor et homogent område hvor prosjektene kan henvise til en entydig kontekst som prosjektene henviser til. Det betyr ikke at prosjektet må innordne seg denne konteksten, men at konteksten er basis for argumentasjonen omkring prosjektet. Prosjektet i seg selv trenger heller ikke svekke den entydige konteksten. Denne kategoriseringen fremhever et viktig argument; at fortetting ikke kan besvares med ett svar. I noen tilfeller vil ikke fortetting endre, men vi vet at noen prosjekttyper virker strukturerende eller deformerende på sine omgivelser, enten prosjektet kun er innen ett område eller på tvers av flere områdetyper. Det begynner å bli noen år siden urban design og kontekstualisme ble beskrevet som et fornuftig alternativ til funksjonalistisk arealplanlegging. Likevel er dagens planpraksis fremdeles tungt forankret i funksjonalismens teorigrunnlag. Mine argument for å trekke frem kontekstualismen i dag er både fordi en form for tilpasning til konteksten er uunngåelig, men også at den måten tilpasningen som regel skjer, ikke fører til den byen vi ønsker oss. Med “ønsker oss”, mener jeg det politiske målet om den bærekraftige byen og som vi etter hvert begynner å erkjenne er den arealeffektive og gangbare byen. Ingen teoretikere siteres så mye som Jane Jacobs, når den bærekraftige, tette byen kommer opp. Når Jan Gehl, Brent Toderian eller Richard Florida fremhever den kompakte og komplekse byen som fremtidens by, går de i Jacobs fotspor. For meg er Jacobs fremheving av det komplekse like vesentlig som det kompakte. Det betyr at dersom vi skal klare å reetablere den tradisjonelle byens kompakthet, må byens kompleksitet aksepteres og anerkjennes, og ikke reduseres gjennom forenklinger og forflatninger når vi skal ha ambisjoner om fortetting. En aksept av kompleksiteten innebærer samtidig en aksept av at en by aldri er ferdig, men alltid underveis, ufullstendig og til dels uforutsigbar.

Harmoni som mål Harmonisering som strategi for tilpasning handler om at omgivelsene primært verdsettes visuelt og skal oppleves som vakre, gode og fattbare omgivelser. Harmoni kan oppstå ved at bygninger har en likhet, at de utgjør samlet en enhet ved å ha samme orienteringsretning eller danner en sluttet gruppering eller befinner seg innenfor en felles inngjerding/bakgrunn. Dette er gestaltpsykologiske prinsipper som påvirker vår oppfatning av at noe hører sammen. Bygningsfasaden er i bred forstand den viktigste faktoren for å oppnå harmoni. Her vil skjønnhet og harmoni heller oppnås gjennom relasjon til de andre elementene i kvartalet. Det er samlingen og komposisjonen av bygningsfasader som gjelder, fremfor den individuelle bygningen. Fokuset på enkeltbygningen som autonomt arkitektonisk objekt, selv profan arkitektur, var noe som kom med modernismen. Modernistenes ønske om nytenkning, har gjort at hver bygning skal tolkes på nytt. Mange oppfatter kravet til originalitet i arkitekturfeltet som årsak til disharmonien i byene. Den som har fått mest oppmerksomhet for dette synet var Prinsen av Wales. I 1989 tok han offentlig til orde for å nedtone det arkitektoniske formspråket, ikke alle bygninger trenger å være visuelle attraksjoner og tiltrekke seg oppmerksomhet. Da vil det bli visuelt kaos, mente han. ”Noen kan være solister, mange må være korister, ellers blir det ingen harmoni. ” 12 Også i Norge har dette synet fått plass ved behandling av nye reguleringsbestemmelser som skulle ivareta såkalt ”eplehagefortetting”, altså enkeltvis fortetting på privateide villatomter, vedtok blant annet Oslos politikere at fortettingen skulle være harmonisk. Med det mente de at det skulle oppnås […] “samklang, samstemmighet og tilhørighet mellom ny og eksisterende bebyggelse.” Ambisjonene om harmoni er uttrykt ved at [..] “bygningsmessig og byplanmessig helhet” oppnås ved at “et nytt tiltak får en utforming som nennsomt knyttes til naturgitte og bygde omgivelser”.13

12 Ibid Ellin 11 Ellefsen, K. O. and D. Tvilde (1991). Realistisk byanalyse. Trondheim, Arkitektavdelingen NTH.

13 PBE (2007). Veileder. Reguleringsplan for småhusområder i Oslos ytre by - S-4220, Oslo Kommune, Plan- og bygningsetaten., ibid.

Illustrasjon motstående side: Maria Cecilie Midttun+21

Kompromisset som resultat Der omgivelsene ikke har den homogeniteten som må være tilstede om harmoni kan oppnås, vil tilpasning søkes gjennom ulike kompromisser. Dersom omgivelsene ikke fremstår med entydige prinsipper til hvordan det skal bygges, kan kompromissløsninger bli valgt fordi enighet er oppstått gjennom forhandlinger om hva som kan tolereres av alle parter. Men kompromisset kan også bli valgt som ambisjon dersom fortetting betraktes mer som et nødvendig onde, enn som en mulighet. Det er mulig å se den nasjonale fortettingsstrategien innenfor en slik ambisjon. Miljøverndepartementets veileder ”Fortetting med kvalitet – bebyggelse og grønnstruktur” er fortetting overveiende betraktet som en trussel mot bestående verdier, selv om man gjennom fortetting kan redusere byspredning som er enda mer uønsket. Fortetting med kvalitet skal oppnås ved å unngå ”å bygge ned umistelige naturverdier og rekreasjonsområder” eller ”å forkludre vakre og interessante bygningsmiljøer”14. En annen veileder som uttrykker det samme er ”Byggeskikksirkelen”. Sirkelen er utarbeidet som et verktøy for å forstå det enkelte byggets sammenheng med omgivelsene. Metoden for å evaluere bygger på visuelle verdioppfatninger hvor det nye betraktes som et bilde. Ambisjonen er «samspill», da oppnår man god byggeskikk. Oppnås ikke et samspill mellom bygg og omgivelser, kan man ty til kompromisser som «samspill og kontrast» eller «egenrådig kontrast».15 Sammenkoplingen som løsning Den tredje formen for tilpasningsstrategi er å ha ambisjoner om sammenkopling. Med dette menes at en tilpasning ikke bare oppstår ved at noe nytt tar hensyn til det eksisterende, men også at det nye som tilføres skaper punkter som fremtidige endringer kan kople seg til. Det er spesielt i svært sammensatte eller amorfe områder, at sammenkopling bør være en fornuftig strategi og ambisjon for å skape større strukturell sammenheng, og kanskje på sikt kan oppnå homogenitet og visuell harmoni, dersom dette er ønskelig. 14 Guttu, J. and A.-K. H. Thorén (1999). Fortetting med kvalitet: bebyggelse og grønnstruktur. Oslo, Miljøverndepartementet. s. 3. 15


En som har presentert interessante tanker om en slik ambisjon for fortettingsprosessen er Christopher Alexander. Hans artikkel ”A city is not a tree” er en klassiker som står på mange pensumlister. Mindre brukt er hans øvrige tekster. Den jeg tar opp i denne anledning er hans teori om ”growing wholeness”16 Ved å tenke byutvikling mer som en prosessuell aktivitet enn som en utbygging basert på en masterplan, hevder han at det kan ”gro” frem en sammenhengende byform også i den moderne byen. Alexanders bidrag til en ny teori eller metode har vært lite påaktet blant norske arkitekter og planleggere. Det kan skyldes flere forhold. Metoden kan oppfattes som for regelstyrt og dermed begrensende for den kreative prosessen. Den kan også oppfattes å være et reaksjonært formsvar ved sin henvisning til historiske løsninger, altså redusere arkitektens iboende driv etter nyskapning. Hensiktene med å bringe Alexander frem i denne sammenhengen er flere. Først fordi den støtter opp om min egen forskning om at fortetting er en prosjektbasert byutvikling som skjer hovedsakelig bitvis og springer ut fra grunneierinteresser. Dernest fordi den som metode for prosjektutvikling kan motvirke eiendomsutviklingens tendens til å skape innadvendte citadeller som ikke evner å binde seg til sine omgivelser.17 Dette er en tendens som spesielt kommer til syne ved transformasjon av soneplanlagte næringsarealer til en mer flerfunksjonell by. I områder som nedre del av Groruddalen i Oslo, bygges det mye, men uten at de ulike prosjektene synes å berøre hverandre. Enkeltvis kan utbyggingene ha gode kvaliteter, men totalt sett skaper denne form for byutvikling ineffektive arealer heller enn effektive bystrukturer. Essensen i Alexanders teori om ”growing wholeness” er ganske enkel. Nye prosjekter skal kunne utvikles som slike avgrensede enheter, men de skal samtidig a) bygge opp om en større enhet utenfor seg selv, b) etablere mindre enheter innenfor seg selv og c) etablere et tilløp til nye enheter i kanten av seg selv.

16 Alexander, C. (1987). A New theory of urban design. New York, Oxford University Press. 17 Børrud, E. (2005). Bitvis bytvikling: møte mellom privat eiendomsutvikling og offentlig byplanlegging, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

“Every new act of construction has just one basic obligation: it must create a continuous structure of wholes around itself.“ Det som er vesentlig i teorien er at det ikke er gjennom form helhet skal oppnås, men gjennom prosjektenes utviklingsprosess. Konstruksjonen i seg selv skal ikke være en helhet, men den skal legge til rette for at en hel struktur av helheter kan oppstå. Oppsummert Kontekstualisme som strategisk mellomposisjon går utover det å forstå konteksten for deretter å bruke denne kunnskapen til å forklare hvilke konsekvenser fortettingen gir. Som strategisk grep vil konteksten brukes aktivt i prosjektutviklingen og kontekstforståelsen bidra til å bygge faglige argumentasjon om hvilke muligheter som kan oppstå som følge av fortettingen. Disse mulighetene vil igjen kunne føre til at uoppdagede potensialer i byen oppdages. Mitt utgangspunkt for å diskutere verdien av Alexanders teori som bidrag til å håndtere den prosjektbaserte byutviklingens utfordringer, er: a) at vi bygger innenfor allerede bygget by, b) at denne byen alltid er i endring, c) den er sammensatt som en collage, d) vi må ha verktøy for å ”mekke til” nye biter i den eksisterende byveven dersom disse bitene skal føre til en kompakt effektiv og gangbar by slik vi ønsker oss. Denne måten å forstå byformingsprosesser forkaster muligheten for å planlegge mot én gitt løsning. Tilpasning oppstår snarere gjennom interaksjon i en dynamisk endringsprosess og ikke som etterligning. Jeg vil også hevde at sannsynligheten for å oppnå kvalitet, vil øke ved innsikt i årsakene til omgivelsesproduksjonen. Da vil vi diskutere hvilke typer av endringer som kan oppstå i hvilke typer av omgivelser. Vi må med andre ord spørre; Hvorfor har omgivelsene blitt slik de har blitt? Hvorfor endres noen omgivelser, mens andre ikke osv? Fortetting med kvalitet vil da bli et spørsmål om og hvordan nye prosjekter kan ”mekke seg til” for å oppnå ønskede virkninger.

Referanser Alexander, C. (1965). “A city is not a tree.” Architectural Forum 122(1&2). Alexander, C. (1987). A New theory of urban design. New York, Oxford University Press. Børrud, E. (1996). “Hagebyen som forsvant i funkisen. Historien om Sogn hageby.” Byminner/Oslo bymuseum 4: 19-33. Børrud, E. (2005). Bitvis bytvikling: møte mellom privat eiendomsutvikling og offentlig byplanlegging, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Børrud, E. (2009). “Bymorfologi som kunnskapsgrunnlag for planlegging og planforskning Urban Morphology as a knowledge base for urban planning and planning research.” Kart og Plan 1(69): 19-27. Choay, F. (1970). The modern city; planning in the 19th century. New York, G. Braziller. Ellefsen, K. O. and D. Tvilde (1991). Realistisk byanalyse. Trondheim, Arkitektavdelingen NTH. Guttu, J. and A.-K. H. Thorén (1999). Fortetting med kvalitet: bebyggelse og grønnstruktur. Oslo, Miljøverndepartementet. Jacobs, J. (2011). The death and life of great American cities. New York, Modern Library. PBE (2007). Veileder. Reguleringsplan for småhusområder i Oslos ytre by S-4220, Oslo Kommune, Plan- og bygningsetaten. Rossi, A., P. Eisenman, et al. (1982). The architecture of the city. Cambridge, Mass., MIT Press. Rowe, C. and F. Koetter (1997). Collage city. Basel, Birkhäuser. Schumacher, T. (1971). “Contextualism: urban ideals and deformation.” Casabella 359-360: 79-86.


Christopher Oh Jian Li Christopher holds a Master of Architecture from the University of Melbourne. He completed his Master of Landscape Architecture from AHO in June 2012, and presented his diploma project, BioArctic: Marine Seaweed Network as a guest speaker at the Norwegian Landscape Association (NLA) Autumn conference in 2012.

Barents Sea and the Barents Euro Arctic Region as established in the Kirkenes Declaration in 1993 for cross border cooperation.

Bio Arctic

Marine Seaweed Network in the Varangerfjord The Varangerfjord in the Norwegian Arctic has in recent years been cast into the central spotlight as a future economic hot-zone. This was catalysed by the freeing up of resources due to global warming, primarily gas and shipping routes. As a result, peripheral fishing communities in the area now face mounting pressure by major oil and port corporations to capitalise on this position by rapidly developing its infrastructure. How would these small communities in the Varangerfjord confront these external influences that would shape their future without compromising their own cultures and environments? The Varangerfjord is a telling example of what Rem Koolhas has observed on the countryside, indicating such areas are bearing the frontline of transformation. “A world formerly dictated by the seasons… is now a toxic mix of genetic experiment, science, industrial nostalgia, incidental inhabitation, massive subsidies, tax incentives investment, political turmoil.”


The Arctic presents us with a unique challenge and opportunity to reconsider the role of future energy and food production infrastructure. In Jared Diamond’s book Collapse, he analyses the reasons behind the collapse of past civilisations suggesting the blindness of society to its own future. A paradigm shift from a conventionally monofunctional to a multi-functional system is now needed to address the complexity of a wider range of contemporary issues such as energy, ecology, transport, industry and urbanisation. The thesis BioArctic is a marine network in the Varangerfjord based on brown seaweed, macro algae also known as kelp. It proposes a regional strategy to introduce a new kelp farming industry as a generator of food, energy and revenue for local communities. This young industry in the region would establish a framework for the expansion of local industries and enable a series of design projects at different local scales.


jo tsf


Bå lb

Ki g er

al Sk lv le

ø ds Va

rb ge

b se es N tn o rb ge



r Va

r Va

n ot

y Ka







bo rle

Kelp Farming The cultivation of kelp consists of a microscopic phase occurring onshore and a macroscopic phase occuring offshore. The onshore phase occurs at a hatchery (Project 1), where kelp seedlings are hatched and culture is seeded before it is deployed at offshore kelp farms (Project 2). After the growout period of about 4.5 months, it is harvested and then transported to an onshore biorefinery (Project 3) where the feedstock is dewatered and extracted of its valuable chemicals for commercial goods, before it is used for bioethanol production for fuel and electricity.

ch Pe a



g en

d ei


Phasing 2012 // Initialising Agendas A kelp hatchery is established in Bugøynes which offers a central location for logistics to supply existing aquaculture sites for Integrated MultiTrophic Aquaculture (IMTA) and to catalyse the expansion for kelp operations in the area.


RK ør





ne el















s Ve











d Va






r Va







2012 - 2030 // Stitching Geographies Successful pilot projects in Norway lead to industrial scale kelp farming for bio-fuel production in the Varangerfjord. Established hatcheries in the area collectively seed farms that are sensitively located in the fjord to avoid shipping lanes and fisheries.




2030 - 2050 // Expanding Operations Economic development and increased job opportunities, combined with diversified tourist and recreational attractions intensify marine transport between towns and (re)activate ocean use. As the kelp network matures, the region transitions from a carbon-based into a more sustainable, biobased future.

Pe ga









RK ør





ne el











Legend al

Sk lv



r Va n






oil spill response


monitoring station

rapid ferry rle Ka


by se tn





cargo barge




g an





d Va



kelp forest ge

kelp farms



r Va

fish farms

dive site Pe ga







n de




N tn


ne el




Project 1: Hatchery Existing

Project 2: Kelp Farms Seaweed Carriers

crab holding facility roof




2F restaurant

active wharf seaweed + crab restaurant


1F hatchery

Buoy Detail buoy

hatchery / crab holding facility

LED seaweed carrier




Seaweed + Crab Restaurant

Wave Powered Buoy Light

The exciting intersection of crab and seaweed activities could allow the restaurant to feature exotic fusion of these two cuisines. During the day, it opens up to views out to the fjord, and at night, it becomes a light box to illuminate the otherwise dark industrial water front.

Buoys that float the seaweed carriers are equipped with mini generators that harvest the vertical movements of surface waves to power LEDs.

View of active wharf from outdoor event space


View of carriers from Hurtigruta

Project 3: Integrated Biorefinery Kelp Dry + Agri Hot House 12km offshore



Kelp dry houses for the dewatering process are coupled with agricultural hothouses where waste heat, water, and CO2 from the biorefinery can be reused to supply greenhouses for the town to grow its own food.

water fermentation power distillation


kelp dry + agri hothouses

Farm Parameters

Seasonal programs


Seasonal kelp activity (twice a year) allows hot houses to accommodate for a series of public programs such as market places during nonproduction periods.

winter hot pools

wetland currents

public edge



retained structures

View of kelp dry structures and vege gardens


Javiera Sanhueza, Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo, Hanna Jorem, Det Kongelige Danske Kunstakademis Arkitektskole og Åshild Mienna, Universitetet for miljø- og biovitenskap, danner redaksjonen i Ly.

Kongen bor ikke her Sommeren 2012 reiste vi til Lofoten. Vi ville se alt. Vi hadde et slitent telt og kanskje litt for høye forventninger. Vi ville se langt utover der hvor vi sto. Langt utover der hvor vi var, men det vi så befant seg akkurat der hvor vi sto. Husene var forlatte og forfalne. Vi sa de hadde karakter, men det luktet. Gardinene luktet surt. Det hadde ikke bodd noen i huset på flere år. Det bor ingen her. Den slitne malingen og det skeive panelet er et bevis på hvordan oss og det henger sammen. Avhengighetsforholdet mellom mennesker og bygg er tydelig i Lofoten. Vi sto og så på husene. Vi så at trepanelet var helt skjevt. Det lå bleknet plast i hagen og malingen flasset av. Det hadde ikke bodd noen i huset på flere år.

Om det ikke er rom for fortiden i fremtiden, gjør det noe? Noen turister drar til Oslo for å se på Slottet. Det er ikke nødvendigvis Slottet i seg selv som er interessant, Slottet er en severdighet fordi det er der Kongen bor. Så hva er det som gjør de forfalne husene i Lofoten til severdigheter? De er et monument av fortiden. Hvorfor oppsøker vi det forfalne? Kongen bor ikke her.

Våre hjem skal holde vind og vær ute, de skal være et sted hvor vi kan søke ly. I Lofotens ugjestmilde vær blir det enda viktigere å stenge utsiden ute. Noen har bodd i dette hjemmet. De bestemte hvordan det skulle se ut, hvor store rommene skulle være og hvor vinduene skulle slippe inn lys. Noen har forlatt dette huset. Kanskje passer ikke huset og livet sammen lenger.


Foto motstående side: Ly

AUD TENNØY har PhD i by- og regionplanlegging og er forskningsleder for kollektivtrafikk, areal- og transportplanlegging, Transportøkonomisk institutt (TØI).

Vinklede plananalyser til hinder for nødvendig endring Gjennom plananalyser og konsekvensutredninger skal planleggere utarbeide kunnskap om hva slags konsekvenser foreslåtte tiltak kan ha for samfunn og miljø. Analysene er en viktig del av politikernes beslutningsgrunnlag. Dersom plananalysene skal være gode grunnlag for å fatte beslutninger, må de være forståelige, etterprøvbare, basert på oppdatert kunnskap og utarbeidet etter beste faglige skjønn. Dersom analysene ikke oppfyller disse kravene, kan politikerne fatte beslutninger på feil grunnlag. I denne artikkelen diskuterer jeg hvordan fagfolk kan vinkle plananalyser og fremstille resultater fra slike analyser slik at negative konsekvenser ved prosjektet tilsløres, hvorfor de gjør det og hvordan dette kan være til hinder for nødvendige endringer i byutviklingen. Jeg tar utgangspunkt i planprosesser knyttet til kjøpesenterutbygging.

Illustrasjon motstående side: Ida Johanne Bodvar Dyrset

Hvorfor skjer ikke nødvendige endringer? En rekke forhold krever endringer i byutviklingen. Blant annet krever klimatrusselen en areal- og transportutvikling som skaper mindre biltrafikk, og dermed klimagassutslipp knyttet til transport. Dette er nedfelt i en rekke viktige politiske styringsdokumenter, som kommuneplaner, fylkesplaner, transportetatenes forslag til Nasjonal transportplan (NTP) (Avinor m.fl. 2012) og klimameldingen (Miljøverndepartementet (MD) 2012). Det er relativt stor enighet i planteorien om hva slags areal- og transportutvikling som bidrar til redusert biltrafikk. Dette kan oppsummeres som at: • ny utbygging av boliger, arbeidsplasser og handel i størst mulig grad styres mot biluavhengige lokaliseringer (tett, sentralt) • sentrum og lokalsentre styrkes • kollektivtilbudet bedres • det legges bedre til rette for gangtrafikken og sykkeltrafikken • restriktive virkemidler mot biltrafikken tas i bruk, både fysiske (veikapasitet, parkering) og økonomiske (parkeringsavgifter, veiprising, mv.)


Det offentlige har stor makt i styringen av areal- og transportutviklingen, gjennom plan- og beslutningsprosesser etter plan- og bygningsloven og gjennom finansiering av utvikling og drift av transportsystemene. Likevel fortsetter areal- og transportutviklingen i stor grad som før – på måter som bidrar til fortsatt vekst i biltrafikkmengder og klimagassutslipp. Hvorfor skjer dette? Det er et viktig spørsmål i dagens planforskning. Kunnskap og plananalyser Det er ulike innfallsvinkler til å besvare dette spørsmålet, hvor målsettinger, kunnskap og makt er viktige faktorer. Man kan ta utgangspunkt i institusjonelle og organisatoriske betingelser (se for eksempel Tennøy 2012a), i ulike aktørers (politikere, utbyggere, planetater) rasjonalitet (se for eksempel Flyvbjerg 1991), eller i andre innfallsvinkler. Her vil jeg begrense meg til å diskutere problemstillinger knyttet til at fagfolk mer eller mindre bevisst vinkler plananalyser og fremstiller resultatene fra dem slik at negative konsekvenser ikke kommer klart frem, hvorfor de gjør det, og hvordan dette kan bidra til at nødvendige endringer i byutviklingen ikke skjer. Hensikten med konsekvensutredninger og plananalyser er å avklare positive og negative konsekvenser man kan forvente at en plan eller et prosjekt vil ha for samfunn og miljø på kort og lang sikt. Det skal gjøre politikerne i stand til å vurdere hvorvidt det foreslåtte prosjektet bidrar til å oppnå ulike målsettinger, som for eksempel å styrke lokalsentre og sentrum eller å redusere biltrafikkmengder og klimagassutslipp. Dersom plananalysene skal tjene denne funksjonen, må de oppfylle visse kriterier. Det må fremgå hvordan de er gjennomført, hvilke forutsetninger, data, mv. som er brukt slik at andre kan etterprøve analysene. Det må redegjøres for usikkerheter i forutsetninger og data. Videre må de være forståelige ved at det fremgår tydelig hva som er undersøkt, hva som er funnet og hvilke konsekvenser prosjektet vil ha. Ikke minst må de være utarbeidet etter beste faglige skjønn og basert på oppdatert fagkunnskap. Disse betingelsene er ikke alltid oppfylt i planprosesser (se f.eks. Tennøy 2004, 2009, 2010, 2012, Tennøy m.fl. 2006). Det er vanligvis utbyggers konsulenter som utarbeider planforslag, plananalyser og konsekvensutredninger på reguleringsplannivå. Dette, sammen med kompleksiteten i situasjonene


det planlegges i og de uunngåelige usikkerhetene knyttet til prediksjoner om framtiden i 20 – 30 års perspektiv, åpner for en rekke muligheter til å vinkle analysene og fremstille resultatene slik at negative konsekvenser tilsløres og forslagsstillers prosjekt fremstår i best mulig lys. Kjøpesentre I den videre diskusjonen vil jeg ta utgangspunkt i undersøkelser jeg har gjort knyttet til planlegging av kjøpesentre. Kjøpesenterutviklingen har stor betydning for trafikkmengder og for attraktiviteten til byene. Jo større kjøpesentrene er, og jo lenge fra sentrum de er lokalisert, jo høyere er bilandelene på reiser til og fra sentrene (Engebretsen, Hanssen og Strand 2010) og jo større er biltrafikkmengdene (i kjøretøykilometer) generert per kunde. Videre bidrar etablering og utvidelse av kjøpesentre til å svekke lokalsentre og sentrum i byene, i større grad jo større kjøpesentrene er. En senterstruktur bestående av få og store sentre krever og skaper mer biltrafikk enn en senterstruktur bestående av mange og mindre (lokal-)sentre, fordi det bidrar til gjennomsnittlig lengre handlereiser og at færre kan velge andre transportmidler enn bil på slike reiser. En slik senterstruktur bidrar også til gjennomsnittlig dårligere tilgjengelighet til handel og service for befolkningen, og til mindre livlige og attraktive sentrum og lokalsentre som også fungerer som felles og offentlige møteplasser for byens befolkning. Av slike grunner har det gjennom lang tid vært sterkt fokus på å begrense utbygging og utvikling av store og bilbaserte kjøpesentre, og det er vedtatt Rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre (MD 2008). Likevel fortsetter utbyggingen og utvidingen av store, bilbaserte kjøpesentre i nesten alle landets byer. Empiriske studier av hvordan fagfolk kan vinkle plananalyser Gjennom intervjuer med planleggere i landets 13 største byer og studier av dokumenter knyttet til tre av planprosessene som ble omtalt av dem (Tennøy m.fl. 2010), samt gjennom en grundig casestudie gjennomført som del av mitt avhandlingsarbeid (Tennøy 2012), har jeg undersøkt hvordan denne utviklingen kan fortsette. Én viktig forklaring som fremkom etter intervjuer og dokumentstudier i de 13 største

byene, er at de overordende planene ofte er formulert på måter som gjør det vanskelig å styre etter dem. Videre styrer de ikke nødvendigvis utviklingen i retninger som bidrar til redusert bilbruk på handlereiser. En annen forklaring, som flere av dem vi intervjuet trakk frem, er at forslagsstiller vinkler og presenterer plananalysene på måter som undervurderer og tilslører negative konsekvenser ved prosjektet får utbyggers prosjekt til å fremstå i best mulig lys. I casestudien ønsket jeg å studere hvordan dette fungerer mer i detalj. Jeg studerte reguleringsplanprosessen knyttet til forslag om å bygge et kjøpesenter på 60.000 m2 på Økern i Oslo, ca 4 km fra sentrum, som en del av en utbygging på til sammen ca 160.000 m2 (se Oslo kommune 2010 for en oppsummering av planforslag, prosess og diskusjoner). Dette ville bli det desidert største kjøpesenteret i Oslo, og langt større enn nesten alle andre kjøpesentre i byen. Plan- og bygningsetaten (pbe) i Oslo fant at størrelsen på kjøpesenteret ikke var i tråd med kommuneplan for lokalisering av varehandel og annen service (kdp). Hovedstrategien i kdp er en kjøpesenterstruktur med mange og små sentre, som i hovedsak skal betjene bosatte og ansatte i gang- og sykkelavstand til senteret. Det skal ikke tilrettelegges for større, regionale og bilbaserte sentre. Dette er en sterk kdp, som er lagt til grunn for styring av kjøpesenterutviklingen i Oslo i lengre tid. Dersom store kjøpesentre som trekker kunder fra større omland introduseres i dette systemet, kan det bidra til at mindre sentre i nærheten svekkes eller legges ned. Dette bidrar til å redusere tilgjengeligheten til handel og service i byen, og til å øke bilbruk og klimagassutslipp knyttet til handlereiser. Pbe konkluderte med at planforslaget også var i strid med Rikspolitisk bestemmelse om kjøpesentre. De frarådet derfor politikerne å vedta forslagsstillers forslag, og fremmet et alternativt planforslag på 160.000 m2 totalt, men hvor kjøpesenteret var redusert til 25.000 m2. Statens vegvesen og Fylkesmannen var enige med pbe og varslet at de ville fremme innsigelse til forslagsstillers plan (hvilket de etter hvert også gjorde). I denne saken var det dermed avgjørende for utbygger å vise, gjennom konsekvensutredningene, at dette ikke vil bli et stort, regionalt og bilbasert kjøpesenter. I det videre vil jeg, basert på disse

undersøkelsene og med støtte i litteraturen, redegjøre på et generelt nivå for hvordan fagfolk kan vinkle plananalyser og fremstille resultatene slik at negative konsekvenser ved prosjektene ikke kommer klart frem. Jeg vil også belyse dette med eksempler fra egen forskning. Det gjør jeg under tvil. Det er fordi det er vanskelig å beskrive og dokumentere slike eksempler godt nok på den begrensede plassen som er til rådighet her (for grundig dokumentasjon med alle nødvendige referanser se Tennøy m.fl. 2010og Tennøy 2012: 369-438), fordi eksemplene må tas ut av sin sammenheng og fordi belysing av enkeltcase uunngåelig kan sette de som er involvert i dårlig lys selv om det som belyses like godt kunne vært hentet fra andre case. Når jeg likevel velger å bruke identifiserbare eksempler er det for å gjøre diskusjonen mer konkret og forståelig og fordi funnene skal være etterprøvbare. Lying with numbers Én måte å vinkle plananalysene på er å lyve med tall (lying with numbers), som dokumentert og beskrevet blant annet av Wachs (1989) eller strategic misrepresentation, som Flyvbjerg m.fl. (2002) omtaler det som. Dette dreier seg om å velge metoder, data og forutsetninger som bidrar til at de kvantitative beregninger som gjennomføres som del av plananalysene gir resultater som får utbyggernes planforslag til fremstå mer i tråd med overordnede målsettinger og planer enn de er om man bruker beste faglige skjønn og oppdatert fagkunnskap. I intervjuene med planleggerne de i de 13 største byene kom det frem at mange opplevde at noen forslagsstillere nærmest rutinemessig velger metoder, forutsetninger og data som bidrar til å tilsløre heller enn å avdekke negative konsekvenser ved prosjektet, og ikke ut fra beste faglige skjønn og oppdatert fagkunnskap. Analysene vinkles slik at de gir svar som samsvarer med utbyggers ønsker og konkluderer med at utbyggingen bør tillates. Planleggerne mente derfor at analysene må betraktes som utbyggers argumentasjon for å få reguleringsplanen vedtatt, og ikke som en balansert vurdering av hvilke konsekvenser en foreslått utbygging vil få. Dette gjaldt blant annet valg av geografisk område og tidshorisont, som når utbygger fremskriver regional handelsetterspørsel i 30-årsperspektiv for å vise at det er behov for et stort kjøpesenter i byen og at senteret dermed ikke


vil svekke sentrumshandelen eller lokalsentrene. Samtidig unnlater de å nevne ubalansen mellom tilbud og etterspørsel som oppstår når kjøpesenteret bygges nå, og ikke om 30 år når etterspørselen kanskje er til stede, og som kan gi store negative konsekvenser for eksisterende handel og senterstruktur. Videre er det de som gjør beregningene som definerer forventet befolkningsvekst og vekst i kjøpekraften, og de kan velge de fremskrivingene som får det foreslåtte prosjektet til å fremstå mest mulig gunstig. I planprosessene gjennomføres det også modellberegninger av fremtidig biltrafikk og klimagassutslipp generert av det foreslåtte prosjektet. Flere av planleggerne vi intervjuet hevdet at utbygger ofte la inn udokumenterte og ofte urealistisk lave bilandeler i analysene, og dermed kom frem til lavere biltrafikktall enn man realistisk må forvente. I caset jeg studerte, kom forslagsstiller for eksempel frem til at bilførerandelen blant kundene til senteret ville bli 41 – 45 %, basert på forutsetninger og data som var udokumenterte, usikre og/eller ikke gjeldende for denne lokaliseringen. Disse beregningene ble imidlertid fremstilt som vitenskapelige, sikre og nøytrale. Flere fagetater påpekte at så lave bilandeler ikke er realistisk, i hovedsak fordi senteret ville trekke mange kunder fra områder utenfor faktisk gang- og sykkelavstand, fordi kollektivtilgjengeligheten til flere av de viktige markedsområdene ikke vil bli gode nok til å konkurrere med bil, og fordi kollektivandelene på handelsreiser til andre steder enn sentrum generelt er lave. Forslagsstiller valgte å se bort fra innvendingene og brukte disse tallene i videre beregninger, blant annet av klimagassutslipp. Også når det gjaldt hvilke geografiske områder senteret vil hente kunder fra var det gjennomført tilsynelatende nøytrale og vitenskapelige analyser, som viser seg å være basert på udokumenterte og selvvalgte forutsetninger og data når man går dem nærmere etter i sømmene. Jeg intervjuet flere sentrale planleggere som del av casestudien, og nesten alle brukte uttrykket at konsulentene ’vrir’ kunnskap, funn og målsettinger i sine fremstillinger. I intervjuene med planleggere i de 13 største byene, fremhevet flere at forslagsstiller produserer kvantitative analyser basert på usikre, udokumenterte og ofte bevisst for gunstige data og forutsetninger, som de fremstiller som sikre, objektive og vitenskapelige. Det krever

Illustrasjon motstående side: Ida Johanne Bodvar Dyrset

mye kapasitet og kompetanse å forklare dette for politikerne og å utarbeide alternative analyser, ofte mer enn planetatene har. Causing confusion og Blackboxing En annen strategi for å få et prosjekt vedtatt er å bevisst skape forvirring om hvilke konsekvenser prosjektet kan ha. Oreskes og Conway (2010) beskrev hvordan etableringen av tvil om viktige årsakssammenhenger har vært brukt som en strategi for å mislede offentligheten og å utsette nødvendige beslutninger og handlinger i flere viktige politiske felt, over hele verden og i flere tiår. De beskriver blant annet hvordan oljeindustrien på denne måten har bidratt til å spre tvil om hvorvidt menneskeskapte klimaendringer er reelle. Dette kan gi inntrykk av at ‘ekspertene er uenige’, og åpner for at beslutningstakerne kan velge hvilke konsekvenser de tror at det foreslåtte prosjektet vil ha. Et annet alternativ er å produsere ugjennomtrengelige plananalyser, såkalt blackboxing. Ved å ikke redegjøre for forutsetninger, data og modeller, eller ved å gjøre dette på måter som er vanskelige å forstå, kan forslagsstillerne satse på at ingen tar seg bryet med å forsøke å trenge gjennom analysene og etterprøve resultatene. En beslektet metode er å gjennomføre en rekke ulike analyser, for så å presentere de analyseresultatene som er til fordel for utbygger mens ugunstige analyseresultater ikke presenteres. Dette kalles ofte cherry-picking. I intervjuene med planleggerne i de 13 største byene kom det frem at konsekvensutredninger knyttet til kjøpesenterutbygging ofte er vanskelige å skjønne og å etterprøve for planleggerne som skal vurdere dem, så vel som for politikerne som skal gjøre beslutninger på grunnlag av dem. Dette kan dreie seg om at årsak-virkningssammenhengene som legges til grunn ikke er beskrevet eller forklart, at data og forutsetninger ikke er beskrevet eller dokumentert, at det bringes inn for mange detaljer og at det bringes inn analyser av andre problemstillinger enn de som er beslutningsrelevante. Det blir mange tall og mindre av forståelige forklaringer av hvilke konsekvenser prosjektet vil ha for viktige målsettinger definert i overordnede planer. I flere av de analysene jeg gikk gjennom var det ikke mulig, ut fra de opplysningene som var gitt i tilgjengelige rapporter, å etterprøve analysene. I Økerncaset påpekte pbe at flere elementer i


analyser og fremstillinger av resultatene bidrar til forvirring. For eksempel er det gjort utredninger av hvilke konsekvenser det nye senteret vil ha for nærliggende lokalsentre (hovedsakelig i Groruddalen) og Oslo sentrum. Disse beregningene er ikke etterprøvbare. Konsulenten har valgt å utelate viktige deler av analysen i sin underlagsrapport, og forklarer dette med at de er vanskelige å forstå for andre (ncm Donaldson 2009). Det er beregnet markedsandeler for ulike sentre og område i 2006 og i 2020, hvor det fremkommer at for eksempel Oslo sentrums markedsandel i det definerte markedsområdet (som utgjorde 9 av 15 bydeler i Oslo) vil bli redusert fra 15 til 12%, mens markedsandelene i ’primærområdet ellers’ vil bli redusert fra 23 til 20%. De konkluderer med at handlestedene stort sett vil opprettholde sin andel av etterspørselen. Pbe påpekte at en reduksjon av markedsandel for Oslo sentrum i influensområdet på 3 prosentpoeng fra 15% til 12% i realiteten betyr en 20% reduksjon – fordi 3 prosentpoeng er 20% av 15 prosentpoeng. For dem som ikke skiller tydelig mellom prosent og prosentpoeng, kan dette lett forstås som en reduksjon på 3% i stedet for 20%. Likeledes er den beregnede reduksjonen for primærområdet for øvrig 13%. Dette er en vesentlig reduksjon som kan ha store konsekvenser for sårbare sentre, blant annet i Groruddalen. På tross av at pbe påpekte dette, gjorde forslagsstiller ingen forsøk på å oppklare eventuelle misforståelser i sin presentasjon av planforslaget. I stedet skriver de at etablering av det nye kjøpesenteret ”ikke vil rokke ved dagens senterstruktur” (Space Group/ Ghilardi + Hellsten arkitekter/ Civitas AS 2010). Forslagsstiller hevder at en forventet sterk vekst i kjøpekraft i området på grunn av generell velstandsøkning og befolkningsvekst vil bidra til å opprettholde sentrenes omsetning, men unnlater å påpeke at omsetningskravet per m2 kjøpesenter også vil øke. Tapte markedsandeler kan dermed ikke automatisk oppveies av økt kjøpekraft i området. Et annet eksempel kan være diskusjonen om hvor mange som bor i en avstand på inntil 1 og inntil 2 km fra senteret. Dette er viktige faktorer i pbes vurdering av dimensjonering av kjøpesentre, og dreier seg om å beregne hvor mange som bor i gang- og sykkelavstand fra senteret. Av den grunn regner pbe faktisk gangavstand, ikke luftlinje. I forslagsstillers analyser legges avstand i luftlinje til grunn, noe som gir langt høyere antall mennesker


’i gang- og sykkelavstand’ enn det som er tilfelle om man ser på realistisk gang- og sykkelavstand. Pbe forklarer dette, men forslagsstiller holder på sin måte å beregne på, og konkluderer med at ”Hele 57 prosent av kundetrafikken oppstår innenfor den delen av primærområdet som har mindre enn 2 km avstand til Økern” (Space group m.fl. 2010). Slik dette er presentert, virker det svært forvirrende for dem som skal lese analysene og ta stilling til hvilken fremstilling de skal ha tiltro til. Et siste eksempel kan hentes fra diskusjonene om klimagassutslipp. På tross av at det i henhold til høringsuttalelsene i saken brukes ’for snille’ tall og forutsetninger, viser alle transportanalysene at forslagsstillers alternativ gir langt mer biltrafikk i området og i byen enn pbes alternativ (for totalprosjektet som i begge tilfeller er på 160.000 m2). Forslagsstiller peker på at det er klimagassutslippene som er det avgjørende kriteriet, ikke biltrafikkmengdene. De forklarer at deres utbygger vil sikre at prosjektet ikke bidrar til klimagassutslipp på grunn av stasjonært energiforbruk, mens en utbygging gjennomført av andre vil bidra til store klimagassutslipp på grunn av stasjonært energiforbruk. Når klimagassutslipp fra stasjonære og mobile kilder summeres opp, kommer forslagsstillers alternativ best ut. Her gjør forslagsstiller vinklede, svært usikre og til dels urealistiske antakelser om klimagassutslipp knyttet både til sitt eget prosjekt og til et alternativt prosjekt. Endre fokus En måte å forstå hva som skjer i Økerncaset, er at forslagsstiller skifter fokuset i diskusjonen fra den strukturelle tilnærmingen i kdp (Hvordan bør handels- og senterstrukturen utvikles for at vi skal nå de gitte målsettingene?) til en prosjekttilnærming (er de negative konsekvensene av det foreslåtte senteret tålelige?). Dette også en dreining fra det komplekse og overordnede til det enkle og lokale. Kommunedelplan for lokalisering av detaljhandel og service i Oslo hviler på kunnskap om hvordan elementene i det komplekse systemet som arealbruk, transportsystemer, reisevaner og trafikkvolumer utgjør påvirker hverandre dynamisk og iterativt. For å forstå hvordan og hvorfor man har kommet til denne kommunedelplanen (i hovedsak mange mindre i stedet for få store sentre), hvorfor dette bidrar til lav bilbruk og

god tilgjengelighet, og hvorfor introduksjon av et veldig stort senter i en slik struktur vil virke negativt inn på det kdp søker å oppnå, kreves det en viss forståelse av dette komplekse systemet. Ikke alle har slik forståelse. I plananalysene velger forslagsstiller ut deler av helheten, og gjør analyser av denne, uten å trekke inn de mer vidtrekkende og sammensatte effektene som oppstår dersom et så stort kjøpesenter etableres i den eksisterende strukturen. Dette vil for mange være langt enklere å forstå, og dermed å ha tiltro til. Ved å styre diskusjonene mot mer avgrensede effekter av det foreslåtte senteret, unngås de mer komplekse og grunnleggende diskusjonene om hvorvidt et slikt senter bidrar til at høyt prioriterte målsettinger kan nås. Dette kan man også se i andre plananalyser, blant annet knyttet til veibygging (se for eksempel Tennøy 2012, 2012a). I forslagsstillers planforslag og konsekvensutredning er det for eksempel gjennomført analyser for å undersøke om en annen lokalisering av det samme kjøpsenteret vil føre til mer eller mindre biltrafikk og klimagassutslipp. Dette er en dreining av diskusjon fra hvordan senterstrukturen bør være for å oppnå definerte målsettinger til en diskusjon av hva som er den beste lokaliseringen av et stort kjøpesenter. I intervjuene med planleggere i de 13 største byene kom det også frem andre varianter, som at utbygger forespeiler å bidra med tilleggsgoder (badeland, fotballbane) om de får tillatelse til å gjennomføre prosjektet sitt. De kan også peke på mer eller mindre reelle trusler om at ingen vil bygge på tomten eller at de heller vil bygge i nabokommunen. Dette kan også sees som strategier for å endre fokus i plandiskusjonene. Dette kan fungere I egne studier av planprosesser og plananalyser knyttet til kjøpesenterprosjekter og i intervjuer med planleggere har jeg funnet konkrete eksempler på bruk disse metodene, så vel som andre metoder, for å vinkle plananalyser og måtene resultatene presenteres på slik at negative konsekvenser ved de foreslåtte prosjektene ikke kommer tydelig frem. Jeg har derfor kommet til at dette er én viktig forklaring (blant flere, som jeg blant annet har diskutert i Tennøy 2012 og 2012a) for at vi fortsetter å bygge og utvide bilbaserte kjøpesentre. Dette kan ofte fungere, fordi vinkling av analyser og resultater bidrar til å skape tvil

og forvirring blant dem som ikke er spesielt kunnskapsrike på feltet eller kan bruke mye tid på å lese og forstå analysene, som for eksempel politikere, publikum og presse. Dersom man kombinerer bruk av ’snille tall’ i analysene med blackboxing og ulike former for forvirring, dreier diskusjonene bort fra definerte målsettinger i overordnede planer og sper på med lovnader om tilleggsgoder, kan man skape et nesten ugjennomtrengelig røykteppe, slik Oreskes og Conway (2010) beskriver. Dette tillater politikerne å vedta prosjekter ’i god tro’ om de ønsker det - også dersom deres planetater forsøker å forklare dem at prosjektet bidrar til å svekke mulighetene for å nå politikernes målsettinger, som å redusere biltrafikk og klimagassutslipp og å styrke sentrum og lokalsentre. Ofte har imidlertid ikke planetatene verken kapasitet eller kompetanse til å trenge inn i analysene, forstå på hvilke måter de er vinklet og forklare dette for beslutningstakerne. Wachs (1989:477) konkluderte i sine kritiske studier av planprosesser knyttet til transportinfrastruktur med at

“The most efficient planner is sometimes the one who can cloak advocacy in the guise of scientific or technical rationality”. Hvorfor fagfolk vinkler plananalyser og resultater Hvorfor fagfolk vinkler plananalyser og måten de presenters på kan forklares på flere måter, noen gjengis kort her. Én er at de involverte fagfolkene ikke vet bedre – de har ikke den nødvendige kompetansen til å gjennomføre slike analyser eller å tolke resultatene, og gjør feil. En helt annen forklaring er at de forelsker seg i prosjektet – de synes det er et så bra prosjekt at de er villige til å vinkle analysene slik at prosjektet fremstår best mulig for å få det gjennom. Videre kan fagfolkenes rolleforståelse spille inn. Noen, men langt fra alle, forstår sin rolle som å få utbyggers prosjekt godkjent uansett om det krever bevisst vinkling av plananalysene for å skjule negative konsekvenser. Det betyr også at de setter utbyggers interesser foran samfunnets interesser. De kan også gjøre dette for å sikre at de selv får nye prosjekter av utbygger. I en del tilfeller kan det se ut som om forslagsstiller bevisst velger å foreslå større utbygginger enn de har planer om å gjennomføre for å ha noe å gå på i forhandlinger om planforslaget.


Hvilke konsekvenser dette kan ha Er vinkling av plananalyser og måten resultatene fremstilles på noe man kan og bør forvente og akseptere? Spørsmålet kan diskuteres fra ulike perspektiver og på ulike måter. Én måte er å spørre hvilke konsekvenser det kan ha dersom dette er og aksepteres som alminnelig praksis. Planlegging defineres ofte som å bringe kunnskap inn i beslutningsprosesser (Faludi 1973, Friedmann 1987). I Forskrift om konsekvensutredning står det at ”Planforslag eller søknad med konsekvensutredning for tiltak skal beskrive virkninger av tiltaket for miljø og samfunn” (MD 2009 § 9). Dersom plananalysene og måten resultatene fremstilles på vinkles slik at negative virkninger av tiltaket for miljø og samfunn ikke kommer klart frem, og dersom planetatene og andre ikke makter å avdekke dette og forklare det for politikerne, beskrives ikke tiltakets virkninger for samfunn og miljø. Da bidrar ikke planprosessene til å bringe kunnskap inn i beslutningsprosessene, og fundamentale forutsetninger som dagens plansystem bygger på undergraves. Det reiser i tilfelle spørsmål om plansystemet bør revurderes. Dersom plananalyser vinkles for å sette et foreslått prosjekt i best mulig lys, og resultatene presenteres slik at de ikke er etterprøvbare og forståelige, kan analysene virke mot hensikten intendert i pbl. Ved at analysene pretenderer at viktige virkninger er undersøkt og funnet ubetydelige, kan de være en begrunnelse for å si ja for politikere som ønsker å tillate utbygging. Det kan også bidra til at byrden for å ’motbevise’ analysene legges på politikere og andre som er skeptiske til utbyggingen, eller på planetaten som i mange tilfeller ikke har kompetanse eller kapasitet til å kritisk vurdere analysene. I så tilfelle kan det være bedre å ikke bringe inn slike analyser, men heller la politikerne vurdere konsekvensene fritt ut fra eget skjønn. Vinkling av plananalyser og resultater slik at negative konsekvenser ikke kommer tydelig frem vil i seg selv føre til at politikerne fatter beslutninger basert på feil forståelse av tiltakets konsekvenser. De kan vedta planer som de tror bidrar til å nå målsettingene knyttet til reduserte trafikk og klimagassutslipp, styrking av sentrum og lokalsentre, mv. når resultatene i henhold til beste faglige skjønn og oppdatert fagkunnskap sannsynligvis vil være det motsatte. Dette kan bidra til å sette planfaget i et dårlig


lys. Langt verre er det likevel at det kan bidra til at de nødvendige endringene av byutviklingen ikke skjer. I stedet fortsetter vi å utvikle byene på måter som bidrar til vekst i biltrafikkmengder og klimagassutslipp, og til døende bysentrum og lokalsentre. Referanser Avinor, Jernbaneverket, Kystverket, Statens vegvesen (2012) Forslag til nasjonal transportplan 2014 – 2023. Engebretsen, Ø, Hanssen, J.U. and Strand, A. (2010) Handelslokalisering og transport. Kunnskap om handlereiser. TØI rapport 1080/2010. Faludi, A. (1973) What is planning theory? In Faludi, A. (ed.) A reader in planning theory. Oxford, New York, Toronto, Sydney: Pergamon Press. Flyvbjerg, B. (1991) Rationalitet og Magt. Danmark: Akademisk forlag. Flyvbjerg, B., Holm, M. S. & Buhl, S. (2002). Underestimating Costs in Public Works Projects. Error or Lie? Journal of the American Planning Association 68, No. 3, 279 – 295. Friedmann, J. (1987) Planning in the Public Domain: From Knowledge to Action. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. Miljøverndepartementet (2012) Melding til Stortinget 21 (2011 – 2012) Norsk klimapolitikk. Miljøverndepartementet (2009) Forskrift om konsekvensutredning. Miljøverndepartementet (2008) Rikspolitisk bestemmelse om kjøpesenterutbygging ncm Donaldson (2009) Steen og Strøm Norge AS: Handelsanalyser tilknyttet reguleringsplan for utbygging av handelsdelen i Økern Senter. Hovedalternativet – 60 000 kvm handel. Revidert januar 2009. Oreskes, N. og Conway, E.M. (2010) Merchants of Doubt. How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming. Bloomsbury. Oslo kommune (2010) Økern senter. Planforslag til bystyret. Reguleringsplan med konsekvensutredning. Plan- og bygningsetaten i Oslo. Space Group/ Ghilardi + Hellsten arkitekter/ Civitas AS (2010) Forslagsstillers saksfremstilling. Økern sentrum. Reguleringsforslag til offentlig ettersyn. For Steen & Strøm og Storebrand Eiendom. Revidert 29.01.10. asp?fileid=2090116 Tennøy, A. (2012) How and why planners make plans which, if implemented, cause growth in traffic volumes. Explanations related to the expert knowledge, the planners and the plan-making processes. PhD avhandling 2012:1, Universitetet for miljø- og biovitenskap, Institutt for landskapsplanlegging. Tennøy, A. (2012a): Areal- og transportplanlegging – institusjonelle og organisatoriske betingelser for samordning og måloppnåelse. I Kart og Plan no. 4 2012, s 258 – 268. Tennøy, A. (2010) Why we fail to reduce urban road traffic volumes: Does it matter how planners frame the problem? Transport Policy 17, 216-223. Tennøy, A. (2009) Why we fail to reduce urban road traffic volumes: The challenge of double complexity. Kart og Plan, 1, 27-36. Tennøy, A. (2004) Transportanalyser i planleggingen – til hinder for bærekraftig byutvikling? Oslo: NIBR notat 2004:121. Tennøy, A., Loftsgarden, T., Hanssen, J.U. og Strand, A. (2010) Erfaring med handelsanalyser i Framtidens byer. TØI rapport 1071/2010. Tennøy, A., J. Kværner og K.I. Gjerstad (2006) Uncertainty in environmental impact assessment predictions – the need for better communication and more transparency. Impact Assessment and Project Appraisal, 24 (1), 45 – 56. Wachs, M. (1989) When Planners Lie with Numbers. Journal of the American Planning Association, autumn 1989, 476-479.

Illustrasjon motstående side: Ida Johanne Bodvar Dyrset

Urban Farming Village Urban Farming Village er et prosjekt i sentrum av Xi’an, Kinas 11. største by. Kinas økonomiske vekst har ført til en eksplosiv tilstrømning av arbeidskraft til storbyene. Prosjektet ser på hva dette har å si for utviklingen av bybildet i Kina og tar for seg noen konsekvenser dette har for tannhjulene i maskineriet; de urbane migrantene som kommer fra landsbyen til byen for å finne arbeid og et håp om bedre framtidsutsikter. Høsten 2012 dro Per-Leif Bersvendsen, Tomas Aassved Hjort, Bjørn Inge Melås, Asbjørn Hammervik Flø, Jone Nordland og Ragnhild Pedersen Foss til Xi’an i Kina. Sammen med resten av NTNU-kurset Metamorfose skulle de gjøre antropologiske studier i byens migrantdistrikter. Videre skulle de skape et prosjekt som kunne bedre migrantenes situasjon. Denne artikkelen er en smakebit på et komplekst tema. Om du vil vite mer finner du prosjektet i sin helhet, samt kursinfo og andre oppgaver på


Kan kinesiske byer fortsette å vokse uten at identitet og kulturelt mangfold går tapt? Vi har prøvd å lage et byutviklingsalternativ til den enorme utbyggingen av generiske bolig- og kontorblokker som i dag regjerer bybildet i Kina.

De fleste migrantene bor i urbane landsbyer.

Mange migranter føler seg som annenrangs innbyggere i byene.

Kina utgjør 20 % av verdens befolkning, men de innehar kun 7% av verdens matjord. Denne jorda er også den eiendommen det er lettest å bygge by på. Hva vil skje med mattilførselen?


StatuS: Kina

Fra 1975 til 2025 vil

500 000 000

40 000 000

mennesker i Kina ha forlatt hjemmene sine og flyttet fra bygda til byen. Dette er den største folkevandringen i verdenshistorien.

bønder har mistet jorda til denne urbaniseringsprosessen. Dette tallet øker med

2 000 000 hvert år.


urbane LanDSbyer

1. Den voksende kinesiske økonomien gir byene en stor tiltrekningskraft på unge kinesiske migranter som flytter til byen for å få jobb. Dette fører til at byene vokser langt utover sine grenser og begynner å okkupere store mengder omkringliggende jordbruksland.

Jeg bygger på tre etasjer til. Minst!

Jeg flytter inn!


Byene sluker til slutt sine nærliggende jordbrukslandsbyer. Disse befinner seg nå i en “attraktiv” urban situasjon, men beholder likevel sin status som landsby og forholder seg til rurale regelsystemer uavhengig av byen. Bøndene mister inntektsgrunnlaget sitt, den dyrkbare jorda, og bygger på husene sine for å ha husrom å leie ut - hovedsakelig til migranter. Alt for dyrt!

3. Landsbyene blir til urbane landsbyer. Denne uformelle byfortettingen er imidlertid lite verdsatt og blir forsøkt erstattet av store og monofunksjonelle leilighetskomplekser og kjøpesenter. Vi mener at verdifull kultur og viktig sosialt mangfold går tapt i denne gentrifiseringsprosessen.

Hvor skal vi bo da?


Xian Xian er hovedstaden i Shaanxi-provinsjen. Byen har vokst fra å være et lite område rundt den gamle Ming-bymuren til å bli en av Kinas mange metropoler. Befolkningsveksten er på 100 000 personer årlig, man kan si at en by tilsvarende Kristiansand flytter til Xian hvert år.

Nedenfor ser man et kart over Xians utbredelse i 1979 og 2012. Den svarte firkanten markerer Ming-bymuren. De oransje feltene markerer landsbyene som omkranset Xian og som nå har blitt urbane landsbyer. Vårt prosjekt tar for seg et område hvor to urbane landsbyer har vokst sammen, og ligger sentralt plassert, vest for bymuren.


Vårt prosjektområde:

Capital of Shaanxi Province.[4] Capital of China for 13 dynasties, end of the silk road.4 One of the leading cities in western China in terms of economic growth. 5 The 11th largest city in China.6


Yàn Jìā Cūn & Lĭ Jìā Cūn Yan Village & Lee Village


HvorDan og HvorFor bevare urbane LanDSbyer? De tilflyttende migrantene jobber hardt for lave lønninger og er mye av grunnen til at Kina kan opprettholde sin økonomiske vekst. Dette fører også til et økt press på de urbane landsbyene. De okkuperer nå verdifull urban eiendom som investorer via myndighetene etterhvert tar seg råd til å ekspropriere og erstatte med dyre leilighetskomplekser. Resultatet blir at migranter og andre med dårlig kjøpekraft må flytte og blir en mer og mer marginalisert gruppe mennesker. De blir eksludert og presset ut i periferien av den samme byen de paradoksalt nok er en viktig bidragsyter i. Som en respons på Kinas mangel på matjord og marginaliseringen av urbane landsbyer vil vi innføre urbant jordbruk i form av en produksjonsmaskin som blir både en økonomi- og velferdsgenerator i vårt prosjektområde. Vi tror dette kan bedre migrantenes situasjon og samtidig bidra til Kinas matsikkerhet.




tvangsflytting arbeidskraft



Urban farming village er et prosjekt hvor migrantenes arbeidskraft fokuseres på å lage gode matprodukter. Migrantene lager dermed noe byen har behov for, hvilket kan gi dem en sosial annerkjennelse som byborgere. Hvis produktene blir foredlet og solgt lokalt kan kanskje den gjennomsnittlige bykineser se kvalitetene til urbane landsbyer og anerkjenne disse som et vitalt tilskudd til en levende by.






Biogasskraftverket utnytter landsbyens organiske avfall til å lage energi og gjødsel. Brukt vann renses og brukes på nytt til matproduksjonen og i landsbyen.

Brukes 56 % av takene i landsbyen som produksjonsareal av fiskefor, dekker dette matfabrikkens behov.

Produksjon av fiskefór

“Aquaponic” system

“Hydroponic” -undersystem Klekking av frø og fiskeyngel

“Matfabrikken” består av store produksjonsenheter. Fabrikken tilbyr arbeid til landsbyen og får i tillegg ressurser gjennom avfall som benyttes som energi og gjødsel i matproduksjonen. Biogassteknologi, aquaponics- og hydroponics-systemer benyttes for å produsere energi, 6030 tonn tilapiafisk og 25953 tonn grønnsaker per år. Dette er nok mat til å brødfø 18 750 personer.

“tHe FooD FaCtory”

Fiskeoppdrett -undersystem Urban matproduksjon bedrer matsikkerheten til Kina. Samtidig kan det øke urbane landsbyers status og generere bedre velferd for migrantene.

urban viLLage 2.0

Landsbyen fortettes ved å bygge mindre bambusenheter på eksisterende tak.

Hygieniske forhold utbedres gjennom offentlige toaletter og nytt kloakksystem

Landsbyen oppgraderes på sine egne uformelle premisser med matfabrikken som økonomisk generator. Det tilføres bedre sanitærsystemer, skoler, barnehager, helsestasjoner, avfallshåndtering, hosteller og nye arbeidsplasser. Fabrikken får til gjengjeld god tilgang på arbeidskraft og verdifulle ressurser i form av avfall fra landsbyen gjennom det nye kloakksystem og innsamling av matavfall.

Et forbedret skoletilbud i flerbruksbygg kan gi sårt trengte arenaer for lek og samling.

I landsbyen legges det til rette for foredling og utsalg av matvarer produsert i fabrikken.

Hosteller for nyankomne migranter og framtidige økoturister.

TORE SYVERT HAGA er 28 år, og er snart ferdig utdanna by- og regionplanleggar frå Universitetet for Miljø- og Biovitskap. Han har dessutan ei Bachelorgrad i samfunnsgeografi. Haga er nettredaktør i KOTE, og har tidlegare jobba i mellom anna Plan- og Bygningsetaten, Ungdom mot EU og organisasjonen Unge Funksjonshemmede.

På sviktande grunn Bustadpolitikken i Noreg bygg på nokre føresetnadar som ikkje lengre er tilstades. Difor bør han endrast, og tilpassast ei ny verkelegheit. Nokon gonger kan det sjå ut som om bustadprisane er som vèret. Alle blir påverka av det, alle snakkar om det, tabloidavisene skriv om det på framsidene; men ingen kan gjera noko med det. Bustadpolitikk seglar likevel opp til å bli eit viktig tema i den kommande stortingsvalkampen. Både i media, i det politiske miljøet og blant folk flest er det fleire og fleire som engasjerer seg i bustadmarknaden. Mange er uroa over den sterke prisveksten, og fryktar at unge og lågtlønna skal bli stengt ute frå det norske sjølveigarhuset. Tidvis er den bustadpolitiske debatten prega av mykje kjensler og lite analyse. Mange velmeinte framlegg til løysingar kjem, men ein god del av dei vil ha liten eller negativ effekt. Samstundes er det mange aktørar som brukar si debattdeltaking til å fremma sine bakanforliggande interesse. Høgresida brukar


bustaddebatten til å kritisera raudgrønt byråkrati og overdrevne reguleringar. Venstresida brukar bustadpolitikken til å hevda at frie marknadar sjeldan fungerer, samt til å kritisera høgrestyrde kommunar som Oslo og Bærum for å føra ein bustadpolitikk til skade for folk flest. Byggenæringa ynskjer naturleg nok å bygga flest muleg bustadar til høgast muleg pris. Dei framhevar låg nybygging som hovudgrunnen til høge prisar. Eg meiner at bustadpolitikken treng ein grundig diskusjon om årsakane til dei utfordringane me alle ser. Kva gjer at dei verkemidla me har ikkje ser ut til å kunne realisera dei måla me har satt oss? Innsikt i dette er ein føresetnad for å kunne tilpassa kartet til terrenget, og få pila på kompasset til å peika rett veg. I denne artikkelen vil eg gjera kort reie for situasjonen på den norske bustadmarknaden, og peika på ein del sentrale utfordringar. Så vil eg gå tilbake til den førre stortingsmeldinga om bustadpolitikk (frå 2003) og gjera reie for kva mål for bustadpolitikken som blir trukke fram her, samt kva verkemiddel

det blir sagt at skal brukast til å nå desse måla. Så vil eg peika på ein del omstende som har endra seg sidan bustadmeldinga blei til. Eg vil argumentera for at det ikkje er muleg å nå dei måla bustadmeldinga trekk opp ved å bruka dei verkemidla meldinga skisserer. Mot slutten vil eg skissera ei venstreorientert og ei høgreorientert tilnærming til korleis bustadpolitikken kan endrast for å gje rimelegare bustadar. Utfordringar Det er to hovudutfordringar på dagens bustadmarknad. Begge er ein konsekvens av den sterke prisveksten over tid. For det fyrste har det blitt vanskelegare å få kjøpt sin eigen bustad. Når prisane stig, er det færre som har inntekt og eigenkapital nok til å få eit stort nok lån til å kjøpa. I staden blir dei buande lenge i leigebustadar, som jamnt over har lågare kvalitet og dessutan fører til økonomisk tap sidan ein ikkje betalar avdrag. Dette aukar dei sosiale og økonomiske skilnadane mellom folk. For det andre fører dei høge bustadprisane til auka buutgifter, anten ein er sjølveigar eller leigetakar. Desse utfordringane forplantar seg vidare i samfunnet som generelle levekårsutfordringar, som skapar eller forsterkar sosiale skilnadar og relativ fattigdom. Høge bustadprisar gjer at fleire ungar i lågtlønnsfamiliar ikkje har råd til å delta på dei same aktivitetene som klassekameratane, fordi familien må bruka så mykje pengar på husleige eller renter og avdrag. Dette står i motstrid til målet om ein inkluderande velferdsstat. Hovudlinene i norsk bustadpolitikk Den siste bustadmeldinga heiter St.mld nr 23 2003-2004: Om boligpolitikkeni. Denne blei laga då Erna Solberg frå Høgre satt i kommunal- og regionaldepartementet, men oppsummerer og vidarefører hovudlinene av den politikken som utvikla seg under vekslande parti si regjeringsmakt i løpet av åtti- og nittitalet. Den raudgrøne regjeringa sine viktigaste bustadpolitiske tiltak; TEK10 med energiefektivitet og tilgjengekrav og utvida Bustøtte og Startlån, bygg dessutan på denne meldinga. Den overordnede visjon for regjeringens boligpolitikk er at: “Alle skal kunne bo godt og trygt” ii. Dette målet er så vidt og vellmeint at ingen kan vera imot det. Skal ein forsøka å trekka andre mål,

av ein litt meir konkret karakter, ut av meldinga, vil nok eit av dei bli at flest muleg skal kunne eiga sin eigen bustad1. Regjeringa held fram eigarlina som ein suksess, og er kritisk til ei satsing på sosiale utleigebustadar. ”Over tid kan leie representere en fattigdomsfelle”, seier meldingaiii. Eit anna mål som blir halde fram er auka kvalitet på bustadane, i form av fleire miljøvenlege og tilgjengelege eller universelt utforma bustadar. Eit tredje mål som står sentralt i meldinga er eit mål om å hjelpa vanskelegstilte til ein betre busituasjon. Dette handlar både om å unngå bustadløyse, sikra at utsette grupper som psykriatripasientar og flyktningar får ein stad å bu, samt å hjelpa fleire inn i eigarmarknaden. Meldinga peikar ut ein del verkemiddel som skal brukast for å nå desse måla. Det viktigaste verkemiddelet er å skapa velfungerande bustadmarknadar. Meldinga er sterk i trua på at om berre marknaden får verka, vil alle, inkludert vanskelegstilte, få ein god og trygg bustad. ”Det viktigste virkemidlet for å sikre boligetablering er å legge tilrette for et vel fungerende boligmarked. I et vel fungerende marked vil det bygges, utbedres og ombygges et tilstrekkelig antall boliger til god kvalitet til den lavest mulige kostnaden for samfunnet.” iv Hjelp til vanskelegstilte Utover dette fokuserer meldinga på individretta økonomisk ordningar for dei som fell utanfor. Bustøtte skal bidra til å dekka store deler av dei aller mest vanskelegstilte sine buutgifter. Startlån skal brukast til å gjera det muleg for vanskelegstilte å kjøpa sin eigen bustad. Denne type økonomiske ordningar er basert på den same marknadstenkinga som resten av meldinga, fordi dei verkar med marknaden, ikkje mot han. Dei bryt ikkje med marknadsprisnippa om at prisen på kjøp eller leige av bustad skal settast etter kva folk er villige til å betala, i staden for ein eller annan form for regulering. Med offentlege pengar blir dei vanskelegstilte si stilling styrka, sånn at dei òg skal greia seg på marknaden. Eit premiss for at denne type ordningar skal fungera i ein institusjonell kontekst dominert av frie marknadskrefter, er at det er veldig få som brukar dei. Så lenge det er få som mottek 1 Meldinga sjølve har ein litt annan struktur. Her blir det nemnt tre strategiar (velfungerande bustadmarknadar, skaffa bustadar til vanskelegstilte og fleire miljøvenlege og universelt utforma bustadar), som blir brukt til å nå det overordna målet (at alle skal bu trygt og godt). Inndelinga i tre undermål er soleis ei forenkling, basert på innhaldet i meldinga.


bustøtte, vil bustøtta ikkje bidra vesentleg til å heva etterspurnaden på leigemarknaden (der dei fleste vanskelegstilte er). Får ein stor del av leigetakarane bustøtte, vil på sikt den auka kjøpekrafta gjera det lettare for utleigarane å setta opp prisane. Så lenge berre ein liten del av bustadkjøparane brukar Startlån, vil det i liten grad påverka bustadprisane. Om ein stor del av bustadkjøparane får Startlån, vil det driva prisane i bodrundane opp. Denne effekten blir forsterka av det faktum at bustadmarknaden er delt inn i ei rekke delmarknadarv. Verknaden av auka tilgong på Startlån vil fyrst og fremst visa seg i prisen på 2og 3-roms bustadar i dei billigaste bydelane, fordi det er der dei vanskelegstilte har råd til å kjøpa. Eit tilleggspoeng er at om bustøtte og Startlån skal utvidast mykje vil det kosta mange milliardar. Ein stor del av desse pengane vil gå til utleigarar og dei som sel bustadane sine til startlånsmottakarar. Det er grunn til å spør om dette vil framstå som legitim og målretta bruk av skattepengar. Avsnitta ovanfor kan kanskje tolkast som at Startlån og bustøtte har ein stor del av skylda for den sterke prisveksten Noreg har opplevd det siste tiåret. Eg vil presisera at det meiner eg ikkje. Skulle derimot ordningane bli utvida tilstrekkeleg til at dei (tilsynelatande) løyste dei problema som finst, gjennom å redusera buutgiftene for hushald med relativt låge inntekter eller å hjelpa ein stor del av dei med liten eigenkapital og eller låg inntekt til å kjøpa, ville dei verka prisdrivande. I dag må du tena langt under fattigdomsgrensa for å få bustøtte, og utgiftstaka i støtta er så låge at det mange stadar er nesten umuleg å finna så rimelege bustadar2. Dagens bustøtte løyser altså ikkje noko fattigdomsproblem

ein jobb med veldig høg løn, eller foreldre som kan låna deg fleire hundre tusen, er det vanskeleg å få kjøpt eigen bustad. Prisveksten i marknaden påverkar òg effekten av Startlånet. I mange byar er prisane så høge at inntekta frå ei uføretrygd ikkje er nok til å handtera eit Startlån3. Dermed blir Startlån lite effektivt, òg for dei gruppene ordninga i utgangspunktet var meint til å hjelpa.

Fleire slit I dagens bustadmarknad er det ikkje ei liten, marginal gruppe som har utfordringar, sånn premisset for bustadmeldinga var. I alle fall i storbyane er det ganske store deler av dei unge vaksne som slit med å få kjøpt sin eigen bustad. Det nye kravet om 15% eigenkapital gjer at mange færre hushald med gode inntekter, men lite eigenkapital, får private lån. Leigeprisane er dessutan så høge at det er vanskeleg å spara opp tilstrekkeleg eigenkapital til å kjøpa. Har du ikkje

Endra omstende Endringane i bustadmarknaden, med høg prisvekst og skjerpa eigenkapitalkrav har gjort at dei verkemidla som kanskje hadde fungert om utfordringane på bustadmarknaden var som i 2003, ikkje fungerer lengre. Dei siste tiåra har dessutan vist at marknaden innanfor dagens institusjonelle kontekst ikkje kan levera bustadar til ein rimeleg pris. Normalt skulle så kraftig prisvekst tilsei sterk vekst i nybygginga. Trass gode einskildår har nybygginga i Noreg ikkje stått i stil med korkje folketalsveksten eller bustadprisveksten. Tilbodssida har ikkje svar på auka i etterspurnaden. Bustadpolitikken framover bør handla om å finna løysingar på dei utfordringane som breie grupper møter på bustadmarknaden gjennom heilt andre tiltak enn å utvida Startlån og bustøtta massivt. Ei tilnærming, i tråd med venstreorientert tenking, vil vera å involvera kommunen meir i bustadproduksjonskjeden, for å få auka nybygging og rimelegare bustadar gjennom å redusera den private profitten. Det kan gjerast gjennom ein aktiv tomtepolitikk og auka offentleg engasjement gjennom regulerings- og byggeprosessen. I tillegg kan ein sjå for seg ulike former for prisregulering på nokre av dei nybygde bustadane, samt oppbygging av ein ikkje-kommersiell utleigesektor. Ikkje minst vil mange venstreorienterte vera opptekne av å svekka rentefrådragsordninga og auka skatten på bustad nummer to, for å redusera spekulasjon og soleis dempa den totale etterspurnaden i bustadmarknaden. Spørsmålet er om det er muleg å vinna politisk fleirtal for denne type tiltak, når sterke motkrefter vil ha interesse av å forsvara dagens situasjon. Ei anna tilnærming, i tråd med høgreorientert tenking, vil vera å sjå etter måtar å få marknaden til å fungera betre på, og svekka dei kvalitetskrava

2 For eit par busett i Stavanger er buutgiftstaket på 6700 kroner i månaden. I tillegg blir bustøtta kraftig avkorta når husstandsinntekta for dette paret overstig 14300 kr i månaden.

3 Når du søker Startlån blir det, på line med andre lån, vurdert om du har inntekt nok til å handtera renter og avdrag. Skilnaden frå ordinære lån er at renta oftast er litt lågare, og at det ikkje er krav til eigenkapital.

Illustrasjon motstående side: Ida Johanne Bodvar Dyrset


som den førre bustadmeldinga la vekt på. Eit omdiskutert døme er dei stadig strengare krava til energieffektivitet. Det kostar litt meir å bygga eit godt isolert hus enn eit dårleg isolert hus. Krava til tilgjenge er nok derimot i denne samanhengen eit blindspor. Med unnatak for dei aller, aller minste bustadane, gjev desse marginale kostnadsaukarvi. Meir sentrale er nok kommunale reguleringar om bustadstorleik, uteoppholdsareal, parkering og byggehøyder. Dessutan kan prisen på tomtegrunn reduserast ved å ta mindre omsyn til jordvern, kamp mot byspreiing, marka og naturvernområde, og heller regulera inn fleire bustadar. Sjølv om prisen på bustadar i ein marknad ikkje blir satt fyrst og fremst etter kva det kostar å produsera dei, men etter etterspurnad/ betalingsevne, vil svekka reguleringar kunne føra til at det kjem ein del billigare bustadar på marknaden. Om ein person har til dømes 1,2 millionar i lånerame, vil det med gjeldande kvalitetskrav ikkje vera muleg å få nok profitt ved å bygga ein bustad vedkommande har råd til. Med langt mindre omfattande kvalitetskrav kunne det, så sant tilgangen på tomter var god, blitt bygd ein sånn bustad4. Spørsmålet er kor mykje kvaliteten må svekkast, samt om me som samfunn er villige til å godta større sprik i bustandard og nærmiljøkvalitet for å oppnå rimelegare bustadar? Eg har i denne artikkelen prøvd å visa at endringane i bustadmarknaden gjer at premissa frå Bustadmeldinga av 2003/2004 ikkje lengre er til stades. Frie marknadskrefter i produksjon og omsetting, innanfor omfattande offentlege kvalitetskrav, gjev ikkje rimelege nok bustadar. Dei som i dag treng bustadpolitikk er ei langt større gruppe enn dei få og marginaliserte hjelpetrengande som departementet den gongen såg for seg kunne hjelpast med Startlån og bustøtte. Dagens utfordringane kan difor ikkje løysast med desse ordningane. Bustadpolitikken må flyttast frå sosialkontoret til plankontoret. Det finst både høgre- og venstreorienterte tilnærmingar til korleis dette kan gjerast.

4 Talet 1,2 millionar er her eit tenkt døme. Eg har ikkje undersøkt kor mykje det kostar å bygga den rimelegaste lovlege bustaden innanfor dagens reguleringar. Det vil dessutan variera etter kva reguleringsplan som dekker tomta, samt tomte- og entreprisekostnadar. Poenget er at det finst eit punkt kor kostnadane samt profitten overstig det eit låginntektshushald kan betala.


Referanser i St. mld Nr 23 (2003-2004) Om boligpolitikken. ii St. mld Nr 23 (2003-2004) Om boligpolitikken. Side 5. iii St. mld Nr 23 (2003-2004) Om boligpolitikken. Side 53. iv St. mld Nr 23 (2003-2004) Om boligpolitikken. Side 40. v Jones, Colin og Craig Watkins. Housing Markets & Planning Policy. 2009. Wiley-Blackwell vi Christophersen, Jon og Carine Denizou. Ikke så dyrt likevel. Konsekvenser av TEK10 for arealbruk i småboliger. 2010. SINTEF Byggforsk.

OLAV STIKBAKKE Masterstudent i landskapsarkitektur ved UMB. 25 år. Redaktør for papir i KOTE. Han liker også å sitte på gode benker.

En tidlig morgen i starten av januar tikket det inn en epost på innboksen min fra utemøbelprodusenten Vestre. Yes, tenkte jeg. Enderlig har de oppdaget meg og mitt engasjement for benken. De har sikkert lest Bra Benk, tekstene fra KOTE#1, og nå er de interesserte i min kompetanse. Kanskje vil de tilby meg en stilling, tenkte jeg, mens jeg dobbeltklikket på den innkommende eposten. Det viste seg at alt de ville var at jeg skulle svare på brukerundersøkelsen deres. Gjorde jeg dette kunne jeg vinne en iPad. Ingen jobb denne gangen heller, og brukerundersøkelsen var i tillegg ganske kjedelig. Jeg bestemte meg for at jeg heller ville gjøre min egen benkebrukerundersøkelse, og forsøke å finne ut av hvem som egentlig er brukerne av benken. Basert på egne observasjoner og refleksjoner har jeg forsøkt å sortere ut noen hovedgrupper blant benkesitterne. Jeg vil påpeke at dette ikke er en vitenskapelig empirisk undersøkelse, men heller en sortering gjort relativt fritt ut fra eget hode. Sorteringen lyder som følger: Fem hovedgrupper benkebrukere 1. Ung deprimert mann – Dette er en benkebruker som ofte blir portrettert i filmer. Eksempler finnes i filmene «500 days of Summer» og «Oslo 31. august». Benken er for disse unge deprimerte menneskene et naturlig sted å deppe på; samtidig kommer de seg ut av kollektivene sine og får tilgang til frisk luft. Benkesitting er en av de mer konstruktive aktivitetene deprimerte menn kan gjøre. Kjennetegn på brukergruppen: Sitter alene, er relativt nydumpet av kjæresten.

Illustrasjon: Maria Cecilie Midttun

Bra Benk. 2. Nybakte mødre (og menn med pappaperm) – Benkesitting for nybakte mødre og menn med pappaperm er en aktivitet som utføres kombinert med barnevogntrilling. Dette er en brukergruppe som ofte opererer i flokk og som elsker å snakke om sitt eget barn. Kjennetegn: Barnevogn. 3. Pensjonister – Pensjonister er generelt glade i å sitte på benk. På benkene møter de andre pensjonister, og her hygger de seg. Pensjonistene er blant de mer selektive når det kommer til hva slags type benker de ønsker å sitte på, og velger helst benker med ryggstøtte og armlene. Kjennetegn: Alderdom, god tid. 4. Turister – Storbyferier innebærer alltid mye gåing, mye gåing øker behovet for å sette seg ned. Strategisk plasserte benker rundt plasser og severdigheter blir derfor godt besøkt av turister. Turistbenkebrukeren er lett å oppdage. Kjennetegn: Snakker et annet språk, fotoapparat. 5. Folk med god tid (denne kategorien favner bredt) – Folk med god tid, som kanskje venter på noen eller noe, slår gjerne ihjel tiden på en benk. Noen har med seg en avis eller en bok, mens andre nøyer seg med å observere omgivelsene. Fellesnevneren er at de nyter å være ute. Benkesitting er i utgangspunktet en fin aktivitet for alle, men det finnes unntak. Unntakene gjelder de med for god tid. Hvis man daglig er nødt til å tilbringe x antall timer på en benk, på grunn av diverse uheldige omstendigheter, mister aktiviteten noe av sin sjarm. Kjennetegn: God tid.


BÅRD MAGNUS FAUSKE Landskapsarkitekt MNLA, byplanleggar. Artikkelforfattaren har arbeidd sju år som byplanleggar i Bergensregionen og var visepresident i Norske landskapsarkitekters foreining frå 2009-2012. Han skreiv mastergradsoppgåva på temaet «Gjennomføring av plan og fysisk resultat. Strategiplanen for Byaksen i Drammen» ved UMB 2005.

Planlegging av infrastruktur Ein planleggar sitt musikalske rammeverk Argumenter for ei holdbar byutvikling og hent raus honnør for å bringe visdom og ærlege løysingar inn i ei verd der pengane rår. Men utbyggarane treng ein trygg avtalepart og byggherre som kan bære ansvaret med å endre eller tilpasse omgivelsane når vi bygger om byane våre. Viss ikkje kan du tømme den økologiske sjampanjen i fjorden. Bergen har dårlegare arealutnytting enn dei andre store byane i Norge. Det er mange årsaker til det. Men ei årsak som har interessert meg, er måten byutviklingsarbeidet har blitt gjennomført på. Då tenker eg særleg på rolla til det kommunale Bergen tomteselskap AS. Selskapet har i fleire tiår bidratt til å bygge ut store byggefelt på åsane rundt Bergen. Desse har vore bygd ut med rekkehus, kjeda hus og leiligheter med låg tettleik samanlikna med den tradisjonelle bykjerna. Selskapet kjøper opp ubygd eller lite utbygd tomteland, dei planlegger områda samla, bygger ut veg, vann- og avløp


og legg til rette for barnehage- og skuletomter og sikrar tilkomst til friområde og turvegar ut i fri- eller naturområde som ligg i nærleiken. Dei interne vegane har funksjon som samlevegar som er knytta til hovedvegnettet. Der det finnast tilbod om kollektivtransport, er dette gjerne slutten på ei, høgst to lange kollektivlinje(r) som snirklar seg gjennom heile byen til eit liknande område på den andre sida av sentrum. Då byrådet i Bergen prøvde ut datokjøring vinteren 2010, svarte tomteselskapet med å innføre kompiskjøring blant sine ansatte. Men ingen har vel bidratt meir til behovet for tiltak som datokjøring enn tomteselskapet gjennom utbygging av desse bilbaserte byggeområda i byen si randsone? Fleire av kollegaene mine på planavdelingen såg ironien i situasjonen og humra godt av avisoppslaget. Bergensk fortetting For å løyse problemet, vedtok Bergen eit fortettingsprinsipp gjennom kommuneplanens arealdel i 2006. Byggesona blei differensiert

mellom ordinære byggeområder og senterområder. Ei rekke av desse senterområda ligg rundt etablerte senterområde eller kollektivknutepunkt i område som allereie har høgare befolkningstettleik enn andre. Her opnar kommuneplanen for å bygge høgare og tettare mot at det blir tilført nye kvalitetar som nye byrom, oppgraderte gater, nye friområde. I eit prosjekt identifiserte vi også moglege gangforbindelsar som kunne korte ned gangavstanden til Bybanen; Bergen sin nye stolthet.

politikarane som vil vise resultat. Det kan tenkast ein modell med områdevise aksjeselskap som handterer slike tiltak. Men skal desse tiltaka bli gjennomført med ein jamt god kvalitet og sikker driftshorisont, bør denne eininga vere ei eining med ansvar på by- eller kommunenivå, evt. for fleire kommunar. Konkurranseutsetting av entreprenørtjenester til å bygge tiltak kan då sikre at tjenestene blir skaffa med rett kvalitet til rett pris.

Planlegge mellomromma Denne strategien krev ei annleis tilnærming til korleis planlegge og gjennomføre endringar i byen. I staden for å konsentrere oss om sjølve byggeområda slik tomteselskapet gjer, må vi planlegge mellomromma, altså dei tiltaka som skal på plass for at det skal vere mogleg å bygge om allereie utbygde område. Dette er typisk tiltak som kjem som anten rekkefølgekrav eller kvalitetskrav til omgivelsane. Dei blir stilt som ulike typar vilkår før kommunen kan gi tillatelse til omsøkte byggetiltak. Bergen kommune etablerte i 2007 ein eigen seksjon for å inngå dei utbyggingsavtalane som skulle sikre nettopp gjennomføringa av slike tiltak. I 2011 blei det også etablert ei eining i Grøn etat som har fått ansvar med å gjennomføre dei avtalte tiltaka. Undervegs er andre medarbeidarar i Grøn etat involvert i prosjektering av særleg parkar og byrom. Dette arbeidet som i Bergen er fordelt på fleire einingar, samsvarer med Drammen kommune si eining Byprosjekter, som blei etablert i 2001.

Ulik utbyggingsselskap Ei slik eining vil ha mange fellestrekk med eit utbyggingsselskap som Bergen tomteselskap, men den kjøper altså ikkje eigedom for å bygge denne ut. Den konsentrerer seg i staden om infrastrukturen som må på plass for at utbyggarar (private eller offentlege) skal kunne sleppe til. Den kan kjøpe strategisk viktig eigedom for å sikre gjennomføring av nødvendige tiltak eller løyse opp kompliserte eigedomssituasjonar og så selje ut det som gjenstår som attraktive byggetomter. Men med denne modellen treng altså kommunen ikkje binde store likvide midlar i utbyggingsområde som vil vere svært dyre å erverve fordi dei ligg i allereie utbygde område. Organisasjonar, avtalar, prosessar, politikk, utbyggarar og ansvar som fell mellom mange stolar og kvifor ting ikkje funkar kan framstå som så komplekst at mange gir opp. Men det er nettopp dette ansvaret som må plasserast, skal vi lukkast med å gjennomføre god landskapsarkitektur når område skal byggast om. Nokon må ha byggeansvaret for den nye gata, parken i nabolaget eller den vakre strandpromenaden nedanfor det nye, sjønære byggeområdet eller allmenningen du kryssar kvar morgon på veg til bybanen eller der du sit i vårsola og lurer på om du skal invitere ei vakker jente du kjenner ut, medan du les ei bok du ikkje kan legge frå deg og tenker at «faen heller, eg skulle blitt jazzmusikar i staden». Heller enn å skyve ansvaret frå seg, kan kommunen ta betalt frå utbyggarane for å bære det. Dermed oppnår dei same fordeling av kostnader for ny infrastruktur som det utbyggingsselskap som Bergen tomteselskap får til, men utan å kjøpe opp sjølve byggeområda.

Byggherre og avtalepart Utbyggarar treng ein trygg avtalepart som kan bære byggherreansvaret for dei tiltaka der ansvaret for finansiering og gjennomføring fell på fleire partar. Særleg mindre utbyggarar har gjerne også ein forretningsmodell som gjer at det uaktuelt for dei å påta seg gjennomføringsansvar for slike tiltak, noko som kan vere aktuelt for mindre tiltak som eit fortau, ein gatestrekning eller ein mindre park. Dei har rett og slett ikkje kompetansen og kapasiteten i sitt eige foretak til å bære dette ansvaret. Då må dei bli tilbydd eit alternativ med å betale for sin del av ansvaret og overlate sjølve gjennomføringa til ein kompetent part som dei kan samarbeide med om gjennomføringa. Viss ikkje vil dei forhandle vekk desse vilkåra når dei søker byggetillatelse, gjerne i direkte dialog med

Nøkkel i haldbar byutvikling Denne endra tilnærminga i utbygging av oppgradert infrastruktur som mange byar allereie


har arbeidd med i mange år, gjer det mogleg å bygge i områder som allereie er utbygde, men som må endrast for å sleppe til fleire innbyggarar og meir næringsverksemd. Den gjer ubrukt mellomland i byen til verdifylt byggeland, og vi kan spare område utanfor byen til seinare. Denne tilnærminga er også eit viktig premiss i gjennomføring av ei samordna areal- og transportplanlegging som gjer det lettare å bygge skinnegåande transport, styrka busstilbod, betre gang- og sykkelvegar eller andre måtar å redusere bilbasert transport på.

Foto: Bård Magnus Fauske

Fagnettverk og tenester Vi som planlegger nye gater, ein park eller eit byrom må særleg sjå til at vi deltar i utarbeidinga av reguleringsplanar og utbyggingsavtalar. Det er her rammene for desse prosjekta blir til. Som konsulent kan du etablere fagnettverk med juristar og økonomiar som arbeider med desse temaa og tilby tenester inn mot nettopp desse prosessane fordi dei igjen utløyser og skaper prosjekt som elles kan vere vanskeleg å få til.



HANS CATS (f. 1983) Samfunnsgeograf fra NTNU, 2008. Har tidligere jobbet med innovasjon i Hedmark og Oppland. Jobber nå i Oslo kommune Bymiljøetaten med mobilitetsprosjekter i Framtidens byer Oslo.

Den kollektive elbilen Norske storbyområder vil i årene som kommer møte mange og vanskelige utfordringer: sterk befolkningsvekst med rask urbanisering, press på boligmarkedet og på samferdselsnettet, begrenset plass, klimaforandringer og et næringsliv som vil møte stadig sterkere global konkurranse. Samtidig stilles det krav til kraftig reduserte klimagassutslipp og klimatilpasninger. Utfordringene på miljøsiden er spesielt tydelig i storbyregionene, samtidig som mange av løsningene på problemene må finnes der. Den dramatiske nedgangen i bilindustrien i Europa og USA gjør at vi må stille spørsmålet: Er dette bare en salgs- og inntektskrise eller ser vi begynnelsen på et skifte av trender i mobilitet og bruk av bil? Kan krisen føre til endrede strukturer som skifte fra fossilbil til elbil? Elbilen har fordeler som at den ikke gir lokale utslipp og er lite støyende, men utskiftning til elbil vil alene ikke gi et bærekraftig samfunn. Et bærekraftig samfunn vil måtte kreve at vi også reiser på andre måter, og lager nye konsepter for mobilitet.


Elbilen som morgendagens bil I dag er det å eie bil for de fleste en selvfølge. Historisk gir privatbilen rask tilgang til omverdenen, ikke bare nærområdene, men også over lange distanser. Privatbilen er utviklet i over 100 år, med ulike modeller for å gi deg akkurat den bilen du vil ha, for å dekke ulike behov og for å følge trender og teknologier. I dag er framtidens bil elektrisk, men for de fleste er den fremdeles en framtidsvisjon. Bilen som en tjeneste Man har endelig klart å lage elbiler som kjører langt nok til å være anvendelig for å dekke vanlige daglige transportbehov (100-150km), og som ikke koster mer enn andre biler. Likevel har elbilen begrensninger sammenlignet med fossilbiler, men begrensningene kan vendes til noe positivt. Elbilen kan bli en del av kollektivsystemet. Der det ikke går busser, trikker eller tog er elbilen det beste alternativet for avstander det ikke er

naturlig å sykle eller gå. Den er drevet av fornybar elektrisitet, er stille, komfortabel og forurenser ikke. Den kan kjøres i kriker og kroker hvor ingen buss går. Man kan tenke seg ”elbil som en nettverksbil”, som en sentral del av et kollektivsystemet. Det er gjort noe forskning på bildeling i Norge. TØI har vist til at en delebil kan erstatte opp til 15 privatbiler.1 Intermodal e-mobilitet På samme måte som busser og tog praktisk talt er tilgjengelig for alle kan elbiler stå tilgjengelig på offentlige elbil-parkeringsplasser, kollektivknutepunkt og innfartsparkeringer. Moderne teknologi, som mobiltelefon og reisekort kan gi deg adgang til å se hvor bilene er og til å låne en. Bilene kan brukes direkte, uten at du trenger å reservere en bil på forhånd. Akkurat som du låner en bysykkel eller en handlevogn på butikken. En elbil med begrenset rekkevidde vil ikke være et teknisk problem, men nærmest en forutsetning for å få til et system som fungerer. Elbilen som en ”elektrisk delebil” vil være med på å utvikle kollektivtrafikken og gi mange flere enn nå muligheten til å dekke transportbehovene sine uten å eie sin egen bil. Dette vil være et steg i retning mot et bærekraftig samfunn, et nullutslippssamfunn hvor alle personbiler er elektriske og tilgjengelig for alle. Du har selv friheten til å velge hvilke deler av reisen du vil gjøre med sykkel, kollektivtransport og bil, uten selv å eie en bil. Med dette utgangspunktet kan trafikkverdenen bli ganske forskjellig fra den du kjenner i dag. Om kommuner, elektrisitetselskap og kollektivselskapene samarbeider og bilindustrien fortsetter å utvikle elbilene, vil det kunne åpne opp for nye muligheter. Et kollektivtransporttilbud som inkluderer elbiler er mulig, men markedet er fortsatt lite. Vi må endre vårt perspektiv på transport; ikke bare må kjøretøyteknologien utvikles, men helhetlige konsepter for urban mobilitet må utvikles. Vi må tenke på regioner, ikke kommuner eller fylker. Vi må utvikle produkter som lar deg planlegge reisekjeder hvor du tar i bruk ulike transportformer. Dette er virkelige innovasjoner, som det er teknisk mulig å få til. E-mobilitet er mer enn tanken om at elbilen er løsningen, selv om det bygges nok ladeplasser med fornybar energi. Intermodal urban e-mobilitet er

mer. Det er elbiler, fornybar strøm og infrastruktur som passer inn i det urbane landskapet, samt et transporttilbud som kobler personer med reiser, ikke biler. Det skjer i Berlin Berlin har de samme utfordringene som storbyregionene i Norge. Økt press på samferdselsnettet og et folk som i stor grad er miljøbevisst har gitt økte muligheter for bildelingskonsepter. Deutsche Bahn med partnere har tatt tak i dette og laget konseptet BeMobility.2 BeMobility er en løsning hvor elektrisitetselskap, kollektivselskap, teknologiutviklere og det offentlige samarbeider for å utvikle kollektivtransporttilbudet til også å inkluderer elektriske kjøretøy og sykler. Hva med Norge? I Norge har ikke bildeling skutt fart enda. Det finnes ordninger og selskap, men de er fortsatt små. Lovverket tillater ikke at det offentlige tilrettelegger for bildeling på offentlig vei. Det er derfor vanskelig å etablere bildeling i kollektivknutepunkt, hvor det er trangt om plassen. I tillegg er ikke kollektivselskapene opptatt av noe særlig annet enn busser, trikker, t-bane og tog. Dette er alle utfordringer som må løses for å få til et fungerende system. Storbyområdenes utfordringer vil presse fram nye løsninger for mobilitet. Helhetlige mobilitetsplaner for storbyområdene vil måtte komme. Planer hvor trafikk er mer enn biler, busser, trikker, tog og bane, og hvor bysykkel og elbil er en integrert del av transporttilbudet. 1 2


KATHRINE STRØM Landskapsarkitekt i COWI AS. President i Norske landskapsarkitekters forening (NLA). Utdannet ved UMB 2002.

Arkitektur: “Arkitektur omfatter i vid forstand alle våre menneskeskapte omgivelser. Det favner både bygninger og anlegg, uterom og landskap. Det handler om enkeltbygg og bygninger i samspill, om helheten i byer, tettsteder og landskap.”

- Arkitektur.nå, norsk arkitekturpolitikk, 2009.

Hammer eller umbraco? Det finnes mengder av ideer, visjoner, masterplaner og illustrasjoner som viser hvordan vi kan bygge bærekraftig. Det finnes forsvinnende få bygde prosjekter som viser det samme. Er det på tide med en redefinering av arkitekturbegrepet for å møte klimakrisen?

Steder utvikles over tid. Et prosjekts tilblivelse kan deles inn i fire faser:

Som arkitekter (les: landskapsarkitekter, bygningsarkitekter, arealplanleggere, by- og regionplanleggere) har vi gjennom yrkesvalget en ambisjon om å utforme og påvirke omgivelsene, de bygde miljøene. Aller helst vil vi bygge miljøvennlige steder som yrer av folkeliv og med høy arkitektonisk kvalitet. Gjennom yrkesutøvelsene erfarer mange at mulighetene til å påvirke og utforme begrenses av prosessenes form, juridiske forhold, utbyggingsbudsjettet og egen rolle i prosjektet. Jeg mener grunnen til dette hovedsakelig ligger i to viktige aspekter; det lange spennet i tid og mangel på kontinuitet, og arkitektenes rolle som formgiver av fragmenter i en helhet.

I tradisjonelle prosjekter kommer arkitekter hovedsakelig inn på to stadier i tidsaksen; i overordnet planlegging til og med reguleringsplan, og som prosjekterende med oppgave å gi et allerede definert prosjekt en form. Før, etter og mellom disse to stadiene foregår det en hel rekke viktige beslutningsprosesser som arkitektene som regel ikke er involvert i. I de tidlige stadiene avgjøres det hvor prosjektet skal ligge, hva det skal brukes til, hvordan det skal samhandle med omgivelsene og ikke minst hvordan eksisterende ressurser skal utnyttes eller forkastes. Etter at prosjektet er ferdigstilt skjer det også mange avgjørende beslutninger i form av drift, skjøtsel, tilpasninger og vedlikehold.


1) Nå 2) Fram til tiltaket utføres 3) Realisering av byggeprosjekt(er) 4) Endring/tilpasning til brukerens behov

I Norge har vi bygd grønne vegger og tak i tusen år, slik for eksempel vi ser det på det rekonstruerte høvdinghuset på Lofotr vikingmuseum. Foto: Kjell Ove Storvik/Lofotr Vikingmuseum

At alle disse valgene tas før og etter arkitektene er involvert, har i sum mye større betydning for hvor vellykket eller bærekraftig prosjektet er enn det arbeidet som faktisk utføres av arkitektene (les: landskapsarkitekter, arealplanleggere, by- og regionplanleggere, bygningsarkitekter). Arkitektene brukes begrenset i de tidsrom av prosessen og utfører arbeid som i stor grad handler om fysisk form og i liten grad handler om sosial og miljømessig funksjon. Dette reduserer muligheten til å påvirke resultatet i en bærekraftig retning. Hvem er det så som har størst mulighet til å forme og påvirke omgivelsene, de bygde miljøene? Det er byggherrene og eiendomsutviklerne. De kjøper et areal, bygger på det når tiden er inne og selger eller leier ut lokalene. I tidligere tider var det de rikeste i samfunnet som hadde denne muligheten og rollen. I vår tid er det firmaer som NCC, Olav Thon Gruppen, kommuner, Statsbygg, Rom eiendom etc. Noen av disse har som mål å kun maksimere overskuddet, mens noen andre ønsker å tjene penger på en bærekraftig måte. Levende og død Utfordringene ligger også i essensen av måten vi jobber på. Vi tegner et perspektiv, eller en to- eller tredimensjonal plantegning. Den viser en tenkt idealsituasjon på ett gitt tidspunkt. Tiden går, dersom planen mot formodning realiseres slik den er tegnet varer tilstanden kun et kort øyeblikk før den konstante endringsprosessen er i gang. Vi burde tegne minst 16 planer for hvert prosjekt. I en matrise med de fire årstidene på en akse og de fire trinnene i utviklingsprosessen på den andre aksen. En tegning er statisk, et sted lever og endrer seg. Resultatet blir alltid annerledes enn tegningen. Det er nettopp der vi kan finne magien på et sted. Et prosjekt blir først godt og bærekraftig når menneskene eller dyrene som bruker det gjør det til sitt eget, setter preg på det og gir det liv. Verktøyet er halve jobben Plan- og bygningsloven (PBL) er verktøyet det offentlige bruker for å styre eiendomsutviklere. PBL handler hovedsakelig om konstante fysiske rammer og prosessen fram til at brukstillatelsen er gitt. Min påstand er at PBL er et dårlig verktøy for å få realisert bærekraftige prosjekter. Fordi bærekraftige steder bare blir til når de involverer og tilpasser seg menneskene som bruker stedet. Det handler om dynamikk, fleksibilitet, involvering,


prosesser og endring. Et dilemma: Kommunen ønsker å påvirke utviklerne til å bygge mer bærekraftig og bruker i hovedsak fysiske begrensninger i henhold til PBL. Det blir som å bruke hammer når det du trenger er en umbraco-nøkkel. Verktøyet PBL er ikke nok til å skape bærekraftige steder. Prosjekter kan bli bærekraftige dersom kommunen og eiendomsutvikleren jobber sammen mot et felles mål, og bruker energien på å finne vinnvinn situasjonene. Prosessen er viktigere enn plantegningen. Ta ansvar Skal arkitekter i vid forstand bidra til et mer bærekraftig samfunn må vi ta kunnskapen og ambisjonene våre på alvor og ta skrittet ut i de rollene som gir oss bedre mulighet til å påvirke. Praksis i de fleste byggeprosjekter i vår tid er at arkitektene gir bygget, interiøret og omgivelsene form og farge. Funksjon og beliggenhet bestemmer byggherren. Tekniske løsninger blir i stor grad standardløsninger som ingeniørene tegner ut på grunnlag av lover, forskrifter og manualer. Fragmenteringen er komplett og mulighetene for bærekraftige synergier og vinn-vinn situasjoner er neste fraværende. Tabellen under viser en lett karikert framstilling av rollefordelingen i et typisk byggeprosjekt. Vår tids grenser mellom faggrupper


Hvor bygget skal stå og hvordan det skal brukes


Hvordan bygget skal se ut

L. arkitekt

Dandering av landskapet


Tekniske løsninger i henhold til normaler

Tabell 1: Fragmentering av ansvar er et hinder for bærekraftig utvikling

Fragmentering på tidsaksen Det er ikke bare på tvers av fag vi finner fragmentering som står i veien for bærekraftige prosesser som kan lede til bærekraftige prosjekter. Også på tidsaksen er det en fragmentering som gjør at få følger prosjektet fra idé til drift, og dermed er det vanskeligere å få realisert ideene og visjonen fra masterplanen. Under er en forenklet tabell som viser hvordan ansvaret ofte er fragmentert på tidsaksen og hvorfor visjoner sjelden blir realisert.

Fase 1

Fase 2

Fase 3

Fase 4



Byggherre med konsulentgruppe 1

Byggherre med konsulentgruppe 2







Tabell 2: Mangel på kontinuitet på prosjekters tidsakse er også et hinder for bærekraftig utvikling

Alt som har vært kommer igjen Havråtunet på Osterøy viser oss hvordan mange Vestlandsgårder så ut for over 100 år siden. Det er et eksempel på et bærekraftig sted med godt mikroklima. Ser vi på hvordan det ble bygd er det gjennom hundrevis av år med tilpasning og effektiv ressursbruk. Løsningen som står der i dag er basert på helhetstankegang og kontinuitet. Oslos byarkitekt Harald Hals hadde posisjon og evne til å tenke helhetlig. Han hadde mulighet til å følge prosjektene over lang tid slik at mange av visjonene kunne bli realisert. Både skaperne av Havråtunet og Harald Hals tenkte helhetlig og byggeprosessene hadde kontinuitet. I dag står deler av Oslo og Havråtunet igjen som eksempler på sjeldent god og bærekraftig arkitektur. Verdensbildet ble gjennom 1900-tallet stadig mer mekanistisk og ingeniørkunsten ble verdsatt stadig høyere. Den spesialiseringen ga mye verdifull kunnskap, men den førte også til fragmentering. Dermed ble verdien av helhetlig tenkning og planlegging mindre. Arkitektene står i mindre grad for helhetlig tankegang, og er i større grad de som jobber med design og fysisk form. Klimakrisen og globalt overforbruk har gitt oss noen nye utfordringer, eller gamle utfordringer som kommer på nytt. Vi er nødt til å håndtere et klima som er villere enn det våre bygde miljøer er bygd for og vi bør spare ressursene og skaffe de lokalt. I Norge har vi lang erfaring med dette. Både fra byggverk og steder som ble skapt i dette værbitte landet før industrialiseringen, og fra den klassiske arkitekten som hadde ansvar for helhetlig tankegang og planlegging. Vi har alltid bygget bærekraftig, det er de siste femti årene vi har veket fra tradisjonene.

Pendelen svinger fram og tilbake. Etterkrigstiden var den spesialiserte ingeniørkunstens gullalder. Vår tid er tverrfaglighetens tid. Arkitektkontorer er sammensatt av arkitekter i vid forstand (les: landskapsarkitekter, arealplanleggere, by- og regionplanleggere, bygningsarkitekter). Spesialiserte ingeniørkontorer har blitt til konsern med ingeniører av alle slag, samt arkitekter, biologer og samfunnsøkonomer. Samfunnet er forhåpentligvis modent for helhetstenkning igjen, og det er opp til arkitekter, i vid forstand, å definere seg inn i de posisjonene som gjør at vi faktisk får muligheten til å være med på å skape mer bærekraftige steder.

I Norge har vi hatt «drittvær» i 10 000 år. Vi er gode til å håndtere regn, vind og ruskevær. Grønne tak og vegger har vi bygd i tusen år, for eksempel slik vi ser det på Lofotr vikingmuseeum. Helhetstankegang var en selvfølge i de små jordbrukssamfunnene og var arkitektens jobb.


MADS PÅLSRUD (f. 1986) tar for tiden en mastergrad i design på Kunsthøgskolen i Oslo med spesialisering i møbeldesign og interiørarkitektur. Han står også bak GrowLAB, et prosjekt som fokuserer på samdesignprosesser og urban matproduksjon.

Rolleskiftet De fleste har øynet at noe er i gjære. Store prosesser er i gang der ute. Prosesser som påvirker oss alle, og som vi merker at vi ikke har helt kontroll over. Vi prøver å forstå hvordan vi bør handle. «Think global, act local» kommer det fra en kant. «Bærekraft» sier en annen. Det føles konkret, men også abstrakt på samme tid. Temaet er sentralt i verdenspolitiske diskusjoner, men distansen fra klimatoppmøter til vår egen hverdag og praksis er veldig stor. Hva kan vi alle som borgere av verden bidra med, i vårt eget nærmiljø og i vår egen hverdag? Og hvordan kan design og arkitektur innta nye roller og fungere mer som verktøy i disse situasjonene, ikke for oss selv, men for et samfunn i endring? I England har det de siste årene skjedd enorme forandringer når det kommer til bevissthet rundt nettopp disse globale utfordringene vi står ovenfor. Fenomenet kalles Transition Towns, en strategi om lokaliserte småsamfunn finvevd inn i storsamfunnet, som tar utgangspunkt i en økologisk teori om resiliens. Det vil si at de bygger opp fellesskap basert på et bredt system av lokale ressurser, produksjon, kompetanse og samarbeid. Løsninger som lokal energiproduksjon,




matproduksjon og også lokale økonomier er noen av elementene. Det som driver dem alle er tanken på “Peak Oil”, en kanskje mer ubehagelig sannhet enn den Al Gore legger fram i sin velkjente dokumentar, nemlig det tidspunktet hvor forbruket av olje overgår volumet av nye funn. Som grunnleggeren av Transition-bevegelsen Rob Hopkins skriver: “... the moment when you realise that from that point onward there will only be less magic potion year-on-year”. Og det er visst rett rundt hjørnet. En Transition Town ønsker ikke å avskjære seg fra resten av samfunnet og leve i en egen utopisk livsstil, men tilbyr alternativer til alle i sine nærområder som ønsker å ta utfordringene på alvor. Ved å tydeliggjøre konseptet gjennom håndbøker og nyttige metoder, kursvirksomhet og lignende har det spredd seg som en farsott. Også i Norge har det begynt å slå rot; Omstilling Sagene og Bærekraftig liv på Landås er to initiativer som har adoptert mye av filosofien for å øke bevisstheten


rundt de livene vi lever og hvordan vi kan bidra i en felles verdiskaping. Å starte en Transition Town er en åpen prosess, det er ingen “do’s & don’ts” og man tilpasser aktiviteten til sitt eget lokalmiljø og dets behov. Hvordan kan denne typen tenkning være positiv for våre fagområder? Og hvordan kan vi også bidra til å utvikle og iverksette den? RaumlaborBerlin er et tysk arkitektkontor som jobber i grenselandet mellom arkitektur, byplanlegging og urbane intervensjoner. Med sin filosofi og praksis har de i over ti år utfordret det synet vi har på arkitektur i byen og menneskene som benytter seg av den. De tar utgangspunkt i lokale betingelser og fokuserer ofte på møtepunktet mellom produksjon og bruk. De velger å se på brukere som deltakere i byutviklingsprosessene, og inviterer dem derfor inn som eksperter på sine omgivelser og på hvordan deres by er i endring. Et eksempel er bidraget deres til Veneziabiennalen i 2010: “The Generator” – en


gigaworkshop plassert flere steder omkring på utstillingsområdet, med utgangspunkt i en enkel stol de besøkende kunne bygge selv. Stolen dannet grunnlaget for mange events og sammenkomster av forskjellige slag. Deretter ble det bygget flere ulike, enkle konstruksjoner hvor flere slike stoler kunne inkorporeres for å skape nye sosiale rom og situasjoner i form av tribuner, vegger og lignende; et massivt co-creation prosjekt med store muligheter. Til slutt kunne de besøkende adoptere med seg stolen hjem hvor den igjen kunne få en helt ny mening, i en annen kontekst, fordi den hadde en funksjon i seg selv. Ved å bryte opp arkitektur i mikrodeler slik at den blir mer fleksibel, kan man også bygge den opp igjen på helt nye måter. Og når disse delene er i en menneskelig og håndterlig skala kan nivået av brukerdeltakelse og forståelse foregå på helt nye plan – en responsiv arkitektur som raskt kan endres og tilpasses i det realitet og behov forandres. Hvordan kan vi høste

av en slik praksis? Og hva kan skje når man gir oppskriften på et design til mannen i gata?

“Open source does for mass innovation what the assembly line did for mass production.”

- John Thackara, 2005.

OpenSource har lenge vært et begrep i interaksjonsdesign, og hadde ikke kodene for internett vært åpne og tilgjengelige hadde vi ikke kunne sett den globale utviklingen vi har hatt. Hvem som helst kunne, og kan fortsatt, sitte foran PCen sin og programmere, legge til nye koder, utvikle nye design og samtidig dele det med resten av verden. Det er mulig å overføre denne typen tenkning til all design og arkitektur. Både Transition Towns og “The Generator” kan defineres som OpenSource konsepter. Styrken ligger derfor i det hver og en bidrar med i sitt


nærmiljø, og hvor helheten til slutt blir større enn summen av hver enkelt del. Alle arkitekter og designere kan gi brukere muligheten til å være med og forme sine egne omgivelser. På denne måten kan design bli et verktøy for at alle aktører skal ha muligheten til å tale (forme) sin sak og sine behov. Dette kan danne grunnlag for nye fellesskap og gjensidige læringssituasjoner der vi alle kan bidra til samfunnsutviklingen gjennom samme plattform. Grunnen er at vi ikke lenger bare skal bekymre oss for hvilken form og estetikk vi skal omgi oss med, men løse komplekse utfordringer som nok krever mindre standardiserte produkter og mer ikkelineære og interaktive prosesser. Arkitekter, designere, byplanleggere og alle som har som jobb å forme vår framtid kan gjennom dette velge å være med å redefinere vår praksis. Vi må finne ut hvordan vi kan imøtekomme et samfunn på vei mot store endringer og som må generere drøssevis av smarte løsninger og nye sett med verdier. Vi må eksperimentere med hvilke roller vi tar i en utvikling som krever mer bærekraftige prosesser, og hvilke verktøy vi kan skape og bruke. Og ikke minst må vi tenke på hvilke roller og verktøy vi kan overføre til andre. Videre lesning: Foto 1-4: raumlaborberlin



Redaksjonen 1) Ragnhild Augustsen 2) Martin Rasch Ersdal 3) Daniel Ewald 4) Erlend Sj책vik 5) Tore Syvert Haga 6) Bruse Rognlien 7) Einar Elton 8) Sindre Bodvar 9) Kaja Kittang Kvande 10) Helle Lind Storvik 11) Olav Stikbakke







Illustratører Maria Cecilie Midttun jobber som frilansillustratør i London. Hun har studert illustrasjon ved the Arts University College at Bournemouth og mottatt priser av blant andre D&AD og MacMillan Publishing.

Ida Johanne Bodvar Dyrset har utdanning fra Norland Kunst og Filmskole, macdesign ved MI, en bachelor i kunsthistorie ved NTNU, pĂĽbegynt bachelor i Teknisk bygningsvern ved HiST, er utdannet og jobber som steinhugger ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider; med fagbrev i steinarbeid.








KOTE #3 presentasjon “Det viktige er ikke hva du ser, men hva du tror du ser” - Lars Saabye Christensen En presentasjon har gjerne to formål; å informere og/eller å overtale. Er det det som blir sett, eller det som ikke blir sett som er det viktigste? Hva er det i så fall som styrer hva vi velger å vise? Fører jaget etter de beste Photoshoprenderingene til at vi mister grepet om hva vi faktisk planlegger å skape, eller er de gode verktøy for formidling av potensiell arkitektur til menigmann? Kan tekster være like beskrivende som illustrasjoner? Med dagens tilgang til digitale verktøy og hjelpemidler er det naturlig at utviklingen for hvordan vi formidler prosjekter pushes fremover. Hvordan har dette endret seg og hvilke teknikker bruker vi om 10 år? Vi er interessert i din mening om disse eller andre spørsmål knyttet til hvordan våre fysiske omgivelser blir og kan bli presentert og formidlet. Send inn dine utkast, tanker og ideer i form av tekst, foto, illustrasjoner og lignende innen 30. juni til Planlagt utgivelse: oktober 2013.

Motstående side: ANDRE KONSTRUKSJON #1 Espen Dietrichson (f. 1976) Utstillingen Monotone forventninger åpnet 16. mars på KUNSTBANKEN Hedmark Kunstsenter i Hamar.


+ KOTE er et uavhengig tidsskrift om v책re fysiske omgivelser. Tidsskriftet er drevet av studenter og nyutdannede. Utgivelsessted: Oslo | Org. nr. 998 537 681 ISSN 1893-8132 (trykk) | ISSN 1893-8140 (online)

Profile for KOTE

KOTE #2 - Endring og tilpasning  

Det urbane er menneskapt, og mennesket er i kontinuerlig endring. Denne utgaven av KOTE omhandler endring og tilpasning.

KOTE #2 - Endring og tilpasning  

Det urbane er menneskapt, og mennesket er i kontinuerlig endring. Denne utgaven av KOTE omhandler endring og tilpasning.