__MAIN_TEXT__

Page 1

KOTE

+

FORM OG VIRKNING #5 2014

KOTE #5

+

FORM OG VIRKNING


KOTE

+

NUMMER #5 - FORM OG VIRKNING

Forfattere KIM LENSCHOW ANDERSEN LAURA CRISTEA EIVOR DAVIDSEN ASTRI MARGARETA DALSEIDE JULIANE MYKING EIDE TOMAS AASSVED HJORT INGUNN CECILIE HVIDSTEN SØREN JØRGENSEN NIKLAS LENANDER ESPEN LINDKJØLEN KIRSTI REINSBERG MØRCH SUNNIVA HUUS NORDBØ HELENA NORDH SØREN THIRUP PIHLMANN INGRID ROALSØ AGUSTIN SEBASTIAN AGA SKORUPKA KATHRINE STRØM ELI STØA AINA COLL TORRENT ESPEN VIK RAPHAEL ZUBER MAREN STORIHLE ØDEGÅRD Illustratører RAGNHILD AUGUSTSEN MARTE VEYS BERG JOANA BRANCO GAUTHIER DUREY INGUNN DYBENDAL DANIEL EWALD LID & WIKEN

Redaksjonen KOTE #5 Redaktører EINAR ELTON DANIEL EWALD OLAV STIKBAKKE KIRSTI REINSBERG MØRCH Visuell redaktør KIRSTI REINSBERG MØRCH Layout DANIEL EWALD Trykkeri Nilz & Otto, Oslo Opplag: 1000 Magasinet KOTE er gratis. Omslag Illustrasjoner av Lid & Wiken KOTE på nett www.magasinetkote.no facebook.com/magasinetKOTE www.issuu.com/magasinetkote Kontakt oss post@magasinetkote.no twitter: @KOTEmag KOTE #5 utgis med støtte fra LALA TØYEN | COWI | DARK ARKITEKTER | TEGN_3 ASPLAN VIAK | VESTRE | STUDENTUTVALGET VED AHO (SAHO) NORGES MILJØ- OG BIOVITENSKAPELIGE UNIVERSITET (NMBU) NORSKE LANDSKAPSARKITEKTERS FORENING (NLA) NORGES TEKNISK- NATURVITENSKAPELIGE UNIVERSITET (NTNU)


Leder   Människan i arkitekturen Helena Nordh

–  

+5 

Urbane gamlinger Kirsti Reinsberg Mørch

–  

+46

–  

+8

Når husene blir høye Kathrine Strøm

Asylmottakenes arkitektur Eli Støa –  

+52

–  

+12

Ventilasjonsanlegg på potte Ingrid Cecilie Hvidsten

–  

+18

Protokoop - en livbøye Tomas Aassved Hjort, Astri Margareta Dalseide

–  

+58

Form - mål eller middel? Eivor Davidsen, Espen Vik

–  

+20

En times stillhet Sunniva Huus Nordbø, Maren Storihle Ødegård

–  

+66

Intensities Agustin Sebastian –  

+26

Materialenes narrativ Kim Lenschow Andersen, Søren Thirup Pihlmann

–  

+72

Rom skaper ikke betydning Rom er betydning Espen Lindkjølen, Ingrid Roalsø, Søren Jørgensen

–  

+80

Om KOTE

–  

+93

Call for submission: KOTE #6

–  

+94

Walkability: The nudging urbanism Aga Skorupka Toward space Raphael Zuber House on Telthusbakken Niklas Lenander Villa Doi Mai Laura Cristea House for a sculptor in NY Juliane Myking Eide

–  

+30

–  

+36

–  

+38

–  

+40

–  

+42

House for two sisters in Barcelona Aina Coll Torrent –  

+44


Leder En unormalt mild novemberlørdag sitter jeg i det harde lyset av en sparepære på kjøkkenet i en 44m2 stor OBOS-leilighet anno 1936 på Rosenhoff. Jeg stirrer i veggen — irriterer meg over at vinduet er i hjørnet ved benkeplaten og ikke her ved bordet. I larmen av oppvaskmaskinen prøver jeg og Olav å formulere en leder om hvordan omgivelsene påvirker oss. Jeg strekker halsen og ser ut av vinduet, naboblokka er fremdeles pakket inn i stillas og presenning. Det må være minst et halvt år siden det kom opp, hva er det egentlig som foregår der inne? Jeg lurer på hvordan det er å bo der under den hvite translusente duken, det kan jo hende det er fint, i allefall når sola skinner?

som appellerte til ham. Thåström synger om gamle drankere, og om forfatteren Dan Turéll. På Wikipedia leser jeg at Turéll “...elsket byen, dens liv, dens larm og særlig de mange små historiene den gjemmer.” Det var vel heller dette som appelerte til den svenske rockeren når han flyttet til København for omtrent 25 år siden. Stedet må ha hatt en ganske annen sjel den gangen romanfigurene drakk seg ihjel og de prostituerte hang på Halmtorvet.

På platespilleren synger Thåström om da han kom til Västerbro og Sönder Boulevard i København, og at det føltes “som att komma hem”. Vi har hørt denne sangen mange ganger, og lurt på hva det var med Sönder Boulevard som ga Thåstrøm denne hjemfølelsen. Olav oppsøkte stedet under høstens studietur til København, og forteller om en bred og flott gate med grønne oppholdsrom i midten. På Google ser jeg smilende barn som leker og voksne som soler seg i parken som SLA transformerte i 2006, fra en travel trafikkåre til det de kaller et “attraktivt og levende byrum”.

I KOTE #5 har vi satt fokuset på hvordan vi opplever våre omgivelser og hvordan de påvirker oss. En vakker dag skal vi flytte Olavs kjøkken inn på det som i dag er soverommet hans. Der, i det nordvestre hjørnet av leiligheten er det seks store vindusflater og en dør ut til en liten balkong. Her kan man se helt ned til fjorden på dager som ikke er så milde og våte som denne. Vi snakker ofte om hvor fint vi tror det vil bli å sitte der i lyset i hjørnet og skrive. Jeg er ganske sikker på at det er mer inspirerende enn å sitte her og stirre i veggen.

Thåströms sang kom ut i 2005, så det må ha vært noe annet enn SLAs landskapsarkitektur

Einar Elton (og Olav Stikbakke) på vegne av redaktørene.

Motstående side: Formstudier for et galleriprosjekt, høsten 2014. Modeller og foto av Einar Elton, Anders Grinde og Magnus Kvalheim.

Det er ikke bare er god arkitektur som gjør et sted rikt; også dets mennesker, dets historie og de erfaringer vi har med oss fra tidligere opplevelser.

5

+


Illustrasjon: Joana Branco


HELENA NORDH er førsteamanuensis ved ILP på NMBU. Helena er landskapsarkitekt med en doktorgrad i landskapsplanlegging. Hennes forskning fokuserer på interaksjoner mellom mennesker og omgivelser.

Människan i arkitekturen Forskning visar att arkitektur, landskapsarkitektur och inte minst planering påverkar vårt beteende, vår trivsel och till och med vår hälsa. Men hur medvetna är arkitekter/landskapsarkitekter om människors behov, upplevelser och inte minst vilka faktorer i den fysiska miljön som påverkar hälsan? De sista åren har det både nationalt och internationellt varit ett stort fokus på folkhälsa. Norge fick en samhandlingsreform som trädde i kraft 2012 (Helse og omsorgsdepartementet, 2012). I den beskrivs bland annat att folkhälsa skal vara kommunens ansvar. I praktiken innebär det att alla som jobbar med och för människor i kommunen är folkhälsoarbetare. Arkitekter, landskapsarkitekter och planerare är med andra ord folkhälsoarbetare, något som många säkert inte har tänkt på. Ser man närmare på vad som står i Folkehelseloven blir det ännu tydligare att våra ämnesområden berörs av satsningen på folkhälsa.

Illustrasjon motstående side: Gauthier Durey

“Formålet med denne loven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller. Folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse.” - (Helse- og omsorgsdepartementet, 2011) Vad säger forskningen om den fysiska miljöns betydelse för hälsan? För att finna svaret på det vänder jag mig till miljöpsykologisk forskning som är studier av interaktioner mellan människor och den yttre miljön. Miljöpsykologi är ett interdisciplinärt ämnesområde som startade i andra delen av 1900-talet. I Norge har ämnesområdet bestått av några få forskare fördelat på olika universitet, intresset för temat har dock ökat och i 2012 utgavs den första norska boken Norsk Miljøpsykologi – Mennesker og Omgivelser (Fyhri m fl., 2012). Forskningen i miljöpsykologi handlar om både naturliga och byggda omgivningar. Men på senare år har många forskare valt att

9

+


fokusera på kopplingen mellan natur och hälsa. Olika former av studier så som experimentella, epidemiologiska, interventioner och litteraturgenomgångar visar att det finns ett samband mellan natur och hälsa. Kritik har dock riktats mot den breda definitionen av natur och de olika sätten man mäter hälsa på (Hartig m fl 2014). Samtidigt kan bredden ses som en styrka som bidrar till en större förståelse för på vilka sätt natur kan vara bra för hälsan. Man kan även diskutera överförbarheten av forskningsresultaten till planering och design (Van Herzele m fl., 2011). Många av studierna ger motiv till varför det är viktigt med natur i staden och är därför högst användbara i planeringssammanhang och inte minst i kampen om arealer. Motiv så som betydelsen för mental återhämtning, luftkvalitet, fysisk aktivitet och social interaktion är några av de aspekter som lyfts fram (Nordh m fl., 2012). Men relativt få studier ger konkreta designrekommendationer. Att forska på design är komplext, forskarens mål är vanligtvis inte att komma med en handbok av rekommendationer som är direkt överförbara till praktikern, istället handlar det om att förstå och förklara fenomen, orsaker och samband. I min egen forskning har jag bland annat valt att se på vilka komponenter i små stadsparker som kan främja återhämtning från stress (se t ex Nordh et al. 2011; Nordh och Østby 2013). Huvudresultaten visar att gräs och träd är de allra viktigaste komponenterna. Men även blommor, vatten och andra människor i parken har betydelse för möjligheten att återhämta sig. Att kunna återhämta sig från stress är viktigt för den mentala hälsan, lika viktigt är fysisk aktivitet för den fysiska hälsan. I 2013 publicerade jag tillsammans med två kollegor en så kallad litteratureview (Gardsjord m fl. 2013) där vi gick igenom en stor mängd studier för att se vilka komponenter som främjar fysisk aktivitet bland ungdom. Vi fann bland annat att tillgång på grönarealer, sportfaciliteter, upplevelser av trygghet och skötsel är något många forskare lyfter fram som viktigt för fysisk aktivitet. Det sista året har jag också deltagit i ett interdisciplinärt forskningsprojekt som handlar om hur närområdet kan bidra till att folk väljer att gå mer i sin vardag. Promenader har nämligen visat sig vara en aktivitet som är tillgänglig och intressant för

10

+

många oberoende av sociodemografi så som utbildningsnivå eller inkomst. Tre kommuner är representerade i studien; Moss, Ringebu och Trondheim. Genom t ex intervjuer, dokumentstudier och GIS analyser skal vi bland annat kartlägga hur fysisk aktiva folk är och vad som hindrar eller främjar gåturer i närområdet. Inom arkitektur och landskapsarkitektur pratar man inte så ofta om livskvalitet och hälsa. Istället pratar man om goda platser och bra bomiljöer. Kanske är det bara begreppsbruket som är annorlunda? Utan att vara speciellt medvetna om det kanske arkitekter/landskapsarkitekter i själva verket är upptagna av folkhälsa i design av våra omgivningar? I en studie av Nilsen og Saglie (2014) om design av uteareal i Norska förskolor visar författarna att landskapsarkitekten ser som sitt uppdrag att sätta barnens behov först. Men utan stöd från lagstiftning går ofta andra behov, så som t.ex. parkeringsplatser, på bekostnad av lekarealerna. I studien visar man alltså hur viktigt det är med kunskap och inte minst lagstiftning. Men det krävs mer än lagstiftning för att få bra arkitektur/landskapsarkitektur. Det krävs kunnskap om brukarna som skal använda platsen. Att ha en förståelse för människors mångfald är en förutsättning för att lyckas, vilket är i linje med tankar om universell design. Begreppet handlar inte bara om en standardlösning som passar alla, det handlar om att skapa ett samhälla som inkluderar genom en variation av möjligheter. Det handlar om en förståelse för människorna i arkitekturen. I plansammanhang har man kommit relativt långt med att utveckla metoder för att involvera brukarna i planprocessen, men vad kan arkitekterna/landskapsarkitekterna om brukarna? Kanske är det ett behov för att ha större fokus på människan i utbildningsinstitutionerna? För att kunna motivera och argumentera för sina val, och för att kunna presentera sina projekt för beslutstagare, och för att kunna skapa god arkitektur/landskapsarkitektur är det viktigt att arkitektbranschen är uppdaterad på forskningen och begreppen som används. Arkitektur är mycket mer än bara estetik och funktion, det handlar om vår vardag, vår framtid och inte minst vår hälsa. Här har vi ett gemensamt ansvar som folkhälsoarbetare.

Illustrasjon motstående side: Gauthier Durey


Noter

Fyhri, A., Hauge, Å.L. Nordh, H., 2012. Norsk miljøpsykologi, SINTEF akademisk forl., Oslo. Gardsjord, H.S., Tveit, M.S. Nordh, H., 2014. Promoting Youth’s Physical Activity through Park Design: Linking Theory and Practice in a Public Health Perspective. Landscape Research, 1, 70-81. Hartig, T., Mitchell, R., de Vries, S. Frumkin, H., 2014. Nature and health. Annual Review of Public Health, 1, 207-228. Helse og omsorgsdepartementet, 2012, Samhandlingsreformen i kortversjon, http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/tema/samhandlingsreformen/ om-samhandlingsreformen/samhandlingsreformen-i-kortversjon. html?id=650137. Helse og omsorgsdepartementet, 2011, Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

kindergartens; landscape architects’ view. Nordic journal of architectural research, 1, 29-53. Nordh, H., Hagehall, C.M. Hartig, T., 2012. Urban Nature as a Resource For Public Health. In: Howard, P., Thompson, I.H., Waterton, E. (Eds.), Companion to Landscape Studies, Routledge. Nordh, H., Alalouch, C. Hartig, T., 2011. Assessing restorative components of small urban parks using conjoint methodology. Urban Forestry & Urban Greening 2, 95-103. Nordh, H. Østby, K., 2013. Pocket parks for people – A study of park design and use. Urban Forestry & Urban Greening 1, 12-17. Van Herzele, A., Bell, S., Hartig, T., Camilleri Podesta, M.T. van Zon, R., 2011. Health Benefits of Nature Experience: The Challenge of Linking Practice and Research. In: Nilsson, K., Sangster, M., Gallis, C., Hartig, T., de Vries, S., Seeland, K., Schipperijn, J. (Eds.), Forests, Trees and Human Health, Springer, London.

Nilsen & Saglie, 2013, Competing requirements when planning

.

11

+


KATHRINE STRØM Landskapsarkitekt i COWI AS, utdannet ved UMB 2002. Illustrasjoner av Marte Veys Berg

Når husene blir høye Oslo er midt inne i en stor transformasjon, blant annet med den pågående Bjørvikautbyggingen. Kommuneplanen for 2030 legger opp til ytterligere fortetting rundt kollektivknutepunktene og med det kommer høyhus. Mange motsetter seg tanken på fortetting i høyden. Hvilke av fremtidens problemer kan høyhus bidra til å løse, og hvordan vil de gjøre byen vår bedre? Los Angeles Fra utkikkspunktet på Griffith Observatory i Los Angeles kan man se byens rektangulære gatenett så langt øyet rekker - før det hele forsvinner i smogen. Byen er enorm. Mellom gatene ligger tett-lav bebyggelse, eneboliger og rekkehus i grønne hager. Los Angeles ligger i et tilnærmet flatt ørkenlandskap og har få naturgitte barrierer som hindrer byen i å spre seg ut i areal. Veisystemet er meget godt utbygd og privatbiler er det viktigste framkomstmiddelet, selv om metro-nettet nå bygges ut. Til tross for det svært omfattende motorveisystemet er det like mye kø i Los Angeles som i andre storbyer. Los Angeles har et sentrum

“downtown” med høyhus, likevel beskrives ofte byen som “tusen forsteder på jakt etter et sentrum”. Høyhusene i sentrum er hovedsakelig kontor- og bankbygg, et sted hvor byens liv hovedsakelig utspiller seg i arbeidstiden. Området kan oppleves som øde og farlig etter mørkets frambrudd. Byens liv i de “tusen forstedene” har forskjellig karakter. Noen områder oppleves som attraktive og fulle av liv store deler av døgnet, for eksempel Venice og Santa Monica Beach med tett-lav bebyggelse langs stranden. Opplevelsen var for meg omtrent som opplevelsen av Tønsberg sentrum en lørdag om sommeren. Ferdsel mellom områdene foregikk i privatbil, med låste dører i et forvirrende motorveisystem. Det var vanskelig å ha kontroll på himmelretningene og vanskelig å få geografisk oversikt. Los Angeles fyller et område tilsvarende mer enn halvparten av Vestfold fylke. Et så stort sammenhengende område med relativt ensartet bebyggelse føltes overveldende, eller til og med kvelende. Ytre deler av Oslo-regionen som Asker, Ski, Kolbotn og Jessheim bygges i dag ut med

13

+


14

+


mye tett-lav bilbasert boligbebyggelse. En videre utvikling av Oslo-regionen slik det er planlagt i Nasjonal Transportplan og Oslopakke 3, blant annet med Vestkorridoren, vil kunne gjøre Osloregionen til et “mini-Los Angeles”. En slik utvikling er av mange grunner ikke ønskelig. En grunn er at Los Angeles ligger stabilt i toppen av listen over byer i USA med høyest nivå av luftforurensing. En annen grunn er at Los Angeles ligger i bunn av listen over storbyer der befolkningen forflytter seg ved gange eller sykling. En tredje grunn er at Los Angeles ligger lang ned på listen over gjennomsnittlig inntekt per innbygger, kun 30% av nivået på Manhattan.

“I Oslo-sammenheng har høyhus ofte blitt definert som bygninger over tolv etasjer.” — Høyhusutredningen, Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten, 2002

New York City, Manhattan Fra Empire State Building ser man et tilsvarende rektangulært gatenett som i Los Angeles. For øvrig er det få fellestrekk. Innbyggertettheten er syv ganger så høy som i LA. Manhattan er en av fem bydeler i New York City og ligger på en øy som er 21,6 km x 3,7 km. Dette tilsvarer det bebygde arealet av Oslo kommune som ligger vest for E18, Groruddalen, Sentrum og Oslo vest. Vannkanten hindrer bebyggelsen i å spre seg utover, og høyhus er resultatet. Mange av høyhusene ble bygd for hundre år siden, blant annet Singer Tower (187 m), Metropolitan Life Insurance Company Tower (210 m) og Woolworth Building (241 m). Disse antikvariske bygningene rager godt over Oslos høyeste bygning, Oslo Plaza, med sine 117 meter. I motsetning til Los Angeles fins det knapt separerte veisystemer på Manhattan. Det er gater med fortau og kryss med signalanlegg. Drosjer, busser, gående og en økende andel syklende fyller gatene. Privatbilene glimrer med sitt fravær. Under bakken ligger et meget godt utbygd metro-nett. Min egen opplevelse av Manhattan er et sted med veldig mye energi og høy intensitet. Et sted med stor takhøyde og få fordommer. Et sted hvor det fins rom og miljø for alle tenkelige menneskegrupper, nisjer og interesser. Ikke noe sted i Norge kan sammenlignes med Manhattan. Det kan virke som den høye tettheten av mennesker gir grobunn for både kreativitet og effektivitet. Byen beskrives ofte som en “internasjonal smeltedigel” og blir omtalt som “the capital of art” og det er treffende både med tanke på mangfold og energi.

15

+


Manhattan har USAs høyeste gjennomsnittlig inntekt per innbygger, og er en av de storbyene i verden der folk går og jogger mest. Los Angeles og Manhattan er på mange måter arketypiske byer. De representerer to ekstreme ender av skalaen innen samordnet areal- og transportplanlegging. Stockholm Få byer har en så gjennomført og helhetlig byplanstrategi som Stockholm. Så godt som hele sentrale Stockholm består av kvartalsbebyggelse i 5-6 etasjer. Første etasjen er høy med utadvendt handel i sentrale gater. Denne strukturen finnes i den historiske bebyggelsen på blant annet Södermalm, og den finnes i de transformerte bydelene som for eksempel Hammarby og Sjöstad. Stockholm har blant annet ved hjelp av denne rigide reguleringen klart å skape og opprettholde det de fleste norske byer drømmer om; levende bydeler med folk i gatene og handel i små butikker med dører og vinduer til gata. En by av denne typen er nærmere Los Angeles enn Manhattan i tetthet, men nærmere Manhattan enn Los Angeles i opplevelse. Oslo En reise til fra Grorud til Operaen i Oslo langs riksvei 4 kan i et tankeeksperiment sammenlignes med en reise fra Los Angeles til Stockholm og så videre til Manhattan. Eneboligene, rekkehusene og noen spredte høyblokker i Groruddalen representerer Los Angeles. Rosenhoff, Carl Berner og Grünerløkka representerer Stockholm, mens Oslo S-området og Barcode representer Manhattan. Det foreligger nå mange planer som viser en utvikling av Stor-Oslo der det blir mere av alt. Det planlegges nye høyhus på Oslo S og Posthallen, samt tilbygg på Posthuset og Oslo Plaza. Hovinbyen i nedre del av Groruddalen er under planlegging og bykvartaler i rutenett ser ut til å være et forbilde. Spredtbygde boligområder med eneboliger og rekkehus planlegges i alle kommunene som ligger i ytre deler av Osloregionen. Ett av disse utviklingsprosjektene er spesielt interessant fordi det bidrar til innovasjon og en mer bærekraftig byggebransje. Er det noe Norge trenger akkurat nå, som oljebransjen er i ferd med

16

+

å begynne sitt svalestup, så er det mer innovasjon. Rehabiliterings- og tilbyggsprosjektet på Posthuset, Urban Mountain, er et av flere pågående høyhusprosjekter i Oslo S-området. Urban Mountain er en del av programmene Futurebuilt og Nordic Built, og har et usedvanlig høyt nivå på miljø- og bærekraftløsningene. Bygget har en kretsløpsstrategi, hvor ingenting er avfall og alt er ressurser. Avløpsvann og matavfall er næring for anaerobe bakterier som slipper ut metangass, som igjen omdannes til elektrisitet. 80 % av materialene som rives brukes på nytt. Varm, CO₂-holdig inneluft suges opp i en solskorstein uten bruk av elektriske vifter. Varmen utnyttes i en varmepumpe, mens CO₂ utnyttes av plantene i et veksthus som dyrker frukt og grønnsaker til restaurantene. I kjelleren dannes det en enorm isklump i løpet av vinteren, som kjøler bygget ned med faseovergangsteknologi om sommeren. Utvikling og prosjektering av kretsløpsstrategier som disse kan være vesentlige for at Norges skal takle overgangen fra fossil til fornybar energi. Høyhusmotstand Det er hevet over enhver tvil at fortetting er en del av svaret på norske byers utfordringer med tanke på areal, transport, energi og økonomi. Allikevel finnes det en ganske utbredt motstand i den norske befolkningen mot bygg på mer enn 3-4 etasjer, og ikke minst mot høyhus. Regjeringen vedtok i september nye retningslinjer for framtidig byutvikling, hvor hensikten blant annet er å skape bedre samordning mellom arealplanlegging, boligbygging og infrastruktur. Kommunal- og moderniseringsminister Jan-Tore Sanner sa i et intervju i Aftenposten 26.09.2014 at “Vi skal skape mer kompakte byer, sørge for å bygge rundt knutepunktene for infrastruktur, og det må bygges høyere”, og viser til Drammen som et godt eksempel. Fortettingspolitikken utfordrer ideen om “det perfekte hjem” som en enebolig med hage og stakittgjerde. Byplanleggere møter motstand i befolkningen og lokalpressen når kommuneplanen legger begrensninger på eneboligbygging i naturområder, og erstatter det med leiligheter i sentrum. På samme måte som Oslo kommune og private utbyggere møter motstand på sine forslag om fortetting både vertikal- og horisontalplanet.


Det kan være at følelsen av menneskelig skala er den viktigste underliggende årsaken til høyhusmotstanden. Det fins mange grusomme eksempler på høye hus og høyhus som mangler menneskelig skala, både i sin størrelse og i møtet med bakken og byen. Det er ingen tvil om at høyhus på over 42 meter sprenger disse grensene. Det er likevel fullt mulig å skape denne skalaen i mellomrommet mellom høyhus - det er Manhattan et strålende eksempel på. En av de viktigste nøklene til vellykket fortetting ligger i å skape gode offentlige rom med en menneskelig skala mellom bygningene. Et eksempel er Paley Park, en perle og en klassiker: En pocketpark som ligger rett rundt hjørnet for Empire State Building. I tillegg er aktive fasader og funksjonsblanding svært vesentlig. Hvordan bygningen møter gaten er viktigere enn hvor høy den er. En bygning kan være 6 etasjer eller 100 etasjer høy, det er uansett høyere enn det lille huset med stakittgjerde. Høydens relevans synker i takt med avstanden til bakken. Det som er viktig er hvordan bygget forholder seg til gata og om det gir det noe tilbake til byen. Finnes det dører som folk går inn og ut av fra tidlig morgen til seint om kveld, og vinduer med ansikter bak, vil det oppleves som menneskelig skala selv om toppen av bygningen er 100 meter høyere opp.

Grunnen til at Schweigaards gate er en av Norges utriveligste gater, er ikke at to av Norges høyeste bygg ligger i nærheten. Grunnen er 125 løpemeter tosidig menneskefiendtlig fasade på henholdsvis Posthallen og Galleri Oslo. Mennesker er det aller viktigste elementet for å skape menneskelig skala. Høyhus har et fortrinn fordi de bringer mennesker til stedet, forutsatt en balansert programmering med kontorer, boliger og annen næring. Fylles høyhusene kun med kontorplasser vil bydelen føles tom og utrygg på kvelden og i helgene. Kombinasjonen av boliger, arbeidsplasser og handel gir liv i gatene og trygghetsfølelse. Oslo sentrum kommer til å få flere høyhus. De mer perifere kollektivknutepunktene kommer til å få flere leilighetsbygg. Befolkningsveksten kombinert med hensynet til klimaendringene kommer heldigvis til å tvinge Oslo mer i retning av Stockholm og Manhattan, og mindre i retning av Los Angeles. Det vil likevel kun bli vellykket dersom det fokuseres på to av de viktigste nøklene til god byutvikling; funksjonsblanding og offentlige rom av høy kvalitet med menneskelig skala.

17

+


AREKAPALME

GULLRANKE

SVIGERMORS TUNGE

CHRYSOLIDOCORPUS LUTESCENS

EPIPREMNUM PINNATUM

SANSEVIERIA TRIFASCIATA

OMGJØR CO TIL O . FIRE SKULDERHØYE PLANTER PER PERSON ANBEFALES.

FJERNER FORMALDEHYD OG ANDRE FLYKTIGE KJEMIKALIER.

OMGJØR CO2 TIL O2 OM NATTEN. 6-8 PLANTER PER PERSON ANBEFALES.

2

2


INGUNN CECILIE HVIDSTEN har nylig avsluttet sitt studie ved arkitekturog designlinjen ved Aalborg universitet, Danmark. I løpet av studietiden har hun hatt praktikantopphold i Oslo og Sydney.

Ventilasjonsanlegg på potte Hva er et godt rom? Dette spørsmålet blir ofte besvart med et utsagn om rommets utforming, tilgang på naturlig lys eller materialbruk. Luftkvalitet blir derimot sjeldent viet like stor oppmerksomhet, til tross for at luftkvaliteten har en stor innvirkning på helsen vår og dermed også hvordan vi trives i rommet. Dårlig inneluft kan forverre plagene til personer med astma og allergier, men kan også påvirke mennesker uten disse plagene. Hodepine, unormal tretthet, nedsatt konsentrasjon og arbeidsevne er blant noen av plagene som kjennetegner et dårlig inneklima. Dagens fokus på miljøvennlige bygg har ført til tettere hus som holder bedre på varmen. Dette fører igjen til at lite luft slipper inn i (og ut av) bygget og luften tilføres via ventilasjonsanlegg. Selv om anleggene stadig forbedres, forekommer dårlig inneklima ofte i moderne bygninger. Feil ved installasjon, dårlig vedlikehold eller feil bruk kan være noen av årsakene. I eldre hus kan det bli kostbart å installere ventilasjonsanlegg og luftkvaliteten forblir dårlig. Er det noe man kan gjøre mens man venter på at teknologien skal revolusjonere ventilasjonsanleggene, eller kan man tenke radikalt annerledes og frigjøre seg fra dem? Da miljøaktivist Kamal Meattle ble allergisk mot luften i New Delhi og lungekapasiteten var nede i 70%, begynte han å tenke ut nye metoder for

Illustrasjon motstående side: Daniel Ewald

å få frisk luft inn i bygninger. Hans løsning var å se til naturen og benytte seg av jordens eget ventilasjonssystem; planter. Ved å kombinere tre alminnelige grønne innendørsplanter fikk han tilført den friske luften han trengte. Med plantene arekapalme, svigermors tunge og gullranke kan man i prinsippet holde seg levende i en forseglet glassflaske. Meattle har selv brukt disse plantene i sitt 5000 kvadratmeter store kontorbygg i New Delhi. Her tilfører 1200 planter frisk luft til de 300 medarbeiderne i kontorlandskapet. Dette har resultert i færre tilfeller av hodepine, tretthet og konsentrasjonsvansker. Studier viser at et opphold på 10 timer i bygningen har 42% sjanse for å øke oksygennivået i blodet med 1%. Bygningen er i dag kåret til den sunneste bygningen i New Delhi. Innføringen av plantene på strategiske steder i kontorbygningen har redusert plagene til medarbeiderne, noe som igjen har ført til økt trivsel og produktivitet. Bygningens energiforbruk har også minket, da bygningen ikke lenger er avhengig av ventilasjonssystemet. Så kanskje er det grønne planter som kan redde trette arkitekturstudenter fra døden på datasalen? Noter

Fakta om inneklima - Norsk Astma- og Allergiforbund, internett. Passivhus- ventilasjon og virkelighet? Byggfakta, internett. Kamal Meattle: How to grow fresh air. TED, internett.

19

+


EIVOR DAVIDSEN & ESPEN VIK (f.1985) Begge er uteksaminert ved Bergen Arkitekthøgskole, høsten 2012. Har siden arbeidet som arkitekter på Bjarke Ingels Group (BIG) i København. Illustrasjoner: Vik & Davidsen, bearbeidet av redaksjonen.

Form - mål eller middel? En form kommer ikke i fra intet - en gjenstand, et rom, en bygning, en by - er designet etter rammer. Kontekst, program, brukere, formål, budsjett og tidsaspekt er blant dem. Som arkitekter arbeider vi konstant med å få ligningen til å gå opp mellom rammene og prosjektets tiltenkte virkning, hvor form er bindeleddet - eller biproduktet - mellom de to. Man er ute etter den rette form som kan skape de romlige kvaliteter man er på jakt etter, når man leter etter et godt konsept.

i arbeidshallen! Det var ikke helt tilfeldig at det var akkurat det materialet, den formen, eller den gjenstanden, som fanget interessen. Likevel var det en kaotisk og ganske tilfeldig formprosess. En slik personlig og nærmest tilfeldig fremgangsmåte ble vanskelig å argumentere for etterhvert, men så var det heller ikke formens estetikk som var det essensielle i de første oppgavene vi gjorde på arkitektskolen. Der var det stedet og menneskene som fikk hovedrollene.

Som ferske studenter ved Bergen Arkitekthøgskole startet vår jakt på den gode idé med et dypdykk i skolens mange kasser med resirkulerte materialer. Med seg hadde man kunnskap om prosjektets program og god kjennskap til prosjektets tomt, men nå skulle det hele bindes sammen til et romlig uttrykk. Hva gjorde vi? Vi gikk på skattejakt

Enda er det gjerne slik. Hver gang et nytt prosjekt starter må vi danne oss et overblikk over prosjektets rammer; stedet, menneskene og bruken. Hva er det i prosjektets rammer som kan brukes som en katalysator for prosjektet? Hva er det med prosjektets rammer som er spesielt eller unikt for akkurat denne oppgaven og hvordan kan dette

21

+


manifesteres i et arkitektonisk formsvar? Det å jobbe med form basert på prosjektets forutsetninger gjør at man som arkitekt er mer fristilt på det formalistiske plan og kan jobbe med arkitektur basert på stedet, menneskene og formålet med bygget, fremfor hva man ”liker” rent estetisk; et vesentlig utgangspunkt om man ønsker å komme frem til beste mulige løsning på en romlig utfordring, fremfor å fremme seg selv og sin personlige smak. Det kan i tillegg være en fordel å sette smak tilside når man arbeider i et team med mange forskjellige mennesker. Som arkitekt arbeider man ofte i et fellesskap med andre arkitekter, samtidig skal man også samarbeide godt med klienter, utbyggere, ingeniører, landskapsarkitekter, kommunens saksbehandlere, kunstnere og ikke minst brukere. Jakten på den gode idé er et felles prosjekt for de involverte, gjennom en demokratisk skisseprosess tar alle del i utformingen. På vår arbeidsplass, Bjarke Ingels Group, initieres denne idéjakten med en intens idémyldringsfase, hvor det testes ut en haug med skisser. Et viktig element i denne skisseperioden er det å tørre og teste alle idéer, også de som ikke er så gode; kanskje er det ikke en dårlig idé, slik man i utgangspunktet hadde trodd, eller kanskje den feilslåtte skissen kan inspirere til nye tanker når den deles med andre? I det minste kan man lettere se og begrunne i plenum hva som fungerer dårlig, og derfor være et skritt nærmere det som fungerer bra. I en slik konseptutvikling vil ikke prosjektet ha én designer; det er teamet som sammen finner den gode idé. Denne formgivningsprosessen er høyst tredimensjonal, og vi skisserer i både fysiske og digitale modeller. Dette er essensielt for å umiddelbart formidle en romlig skisse, og det er uten tvil det beste verktøy for å diskutere

22

+

et formkonsept med andre. Skissemodellen forklarer ideens kompleksitet, eller enkelhet, og gir en umiddelbar forståelse av et konsept uten andre virkemidler. Når vi jobber med arkitektur handler det om å se den”potensielle gode idé” i alle våre skisser. Det er ihvertfall noe vi streber etter. Dette resulterer i en stor produksjon av skissemodeller på vårt kontor, og en svært takknemlig skisseprosess; det er en lav terskel for å dele sine idéer med resten av teamet. Alle skisser er velkomne og de fleste blir også tatt vare på i vårt lager, som nærmest er en fysisk idébank, hvor vi har masse romlige betraktninger, alle med et ukjent potensiale det er vanskelig å forkaste. De endte kanskje ikke den rette form i første omgang, men ved stadig utvikling, tilpasning og kombinasjoner kan de tilsammen blomstre ved den rette anledning. Når mange kloke hoder tenker i felleskap, gjøres dette best gjennom fysiske skisser - og det å hele tiden få tankene ut i fysisk form synliggjør skisseprosessen, som kan inspirere samt gi fruktbare tilbakemeldinger fra kollegaer. En tidligere skisse eller en kjent typologi kan også være et nyttig diskusjonsverktøy, som ofte setter igang gode samtaler


og tankeprosesser i starten av en formprosess. Ved å påføre prosjektet en bygårdstypologi, en rekkehustypologi eller en høyhustypologi, kan man utforske både de positive og negative utfall slike typologier vil ha for stedet, og ta lærdommen med videre inn i prosessen. Hvordan kan man så skape en form som gir stedet de positive effektene av de tidligere undersøkelser, samtidig som man unngår de negative? Slik kan nye sammensetninger av tradisjonelle formsvar oppstå. Boligprosjekter som Bjerget, 8-tallet og West57 er alle slike arkitektoniske hybrider. Bjerget kombinerer leilighetskomplekset, med drømmen om både hus og hage, samtidig som det også kombinerer boligblokk og parkeringshus. 8-tallet er en hybrid mellom rekkehuset, leilighetskomplekset og de tradisjonelle europeiske bygårder. West57 kombinerer den danske boligkarreen med Manhattans skyskrapere og skaper på den måten en ny typologi, en courtscraper. Samtidig som man kan starte en idemyldring med utprøving av kjente typologier er det viktig at man ikke starter opp

med et forutinntatt bilde av det ferdige prosjekt, men heller med en klar visjon for hva man vil oppnå med arkitekturen. Her er vi igjen tilbake til prosjektets rammer. Hva trenger stedet, brukerne, klienten? Man har også som arkitekt egne motiver med sitt virke. Det er kanskje en klisjé, men vi er ikke alene i ønsket om å kunne gjøre verden til et bedre sted med hvert prosjekt. Det virker gjerne litt tåkete, men i realiteten handler det om håndfaste ting som energieffektivitet, universell utforming, eller andre

fokus som gir prosjektet ekstra verdi. På BIG har vi alltid et ønske om å skape et bygg som ikke bare innfrir oppgavens krav, men som også har en slik plussfaktor. Det er denne drivkraften som noen ganger skaper bygninger litt utenfor det normale. Arkitektkonkurransen om Københavns nye forbrenningsanlegg, Amager Ressource Center, var i utgangspunktet en fasadekonkurranse, da bygget markant ville komme til å prege byens horisont, grunnet anleggets størrelse og sentrale plassering. I tillegg til å gi bygget et pent ytre, ønsket Københavns kommune å gi noe tilbake til byen med prosjektet, da det ferdige bygget er et av byens største i volum. Selv om det kan virke litt motstridende med en skibakke på et forbrenningsanlegg, var det nærmest en selvfølgelighet for prosjektteamet på BIG. Byen har masser av sne om vinteren, men det er få fjell i dette flate landet. Hvorfor ikke utnytte muligjeten til å bygge et skianlegg? Foruten skibakken, skal forbrenningsanlegget huse både klatrevegg, og turløype, slik at man også kan bruke anlegget til aktiviteter på sommerstid. Alt dette samtidig som

det skal skape ny energi av byens avfall. Byen får ikke bare det planlagte nye forbrenningsanlegget, men også et byfjell, tilgjengelig for beboerne og gjester året rundt. Et forbrenningsannlegg kombinert med skibakke er ikke det mest typiske byggverk, likevel er bygget et godt eksempel på hvordan vi arbeider med konseptutvikling, og hvordan vi ønsker å skape former med virkninger som utfordrer ens oppfatning av hva arkitektur kan være. Målet er ikke formen i seg selv, men hva formen kan romme.

23

+


24

+


+

Illustrasjon: Joana Branco

25


AGUSTIN SEBASTIAN Architect, UPV Valencia 2000. Partner in WORKSONLAND ARKITEKTUR OG LANDSKAP and Associate Professor in Architecture and Landscape, NMBU, Ås. Sketches and illustrations by Agustin Sebastian.

Intensities

The language of form “The artistic dimension of a work of art does not lie in the actual physical thing; it exists only in the consciousness of the person experiencing it. Its meaning lies not in its forms, but in the images transmitted by the forms and the emotional force that they carry.” - Juhani Pallasmaa1 Our experience of the world is a constantly changing, complex and multi-layered perception of interacting shapes, textures and sounds around us. This dynamic of forms is certainly exciting, but what is it really? Why are certain forms able to move us, to communicate feelings, while others hardly affect and create a reaction in us? The language of Form Forms are in themselves meaningless. They emerge as a result of particular – and changing – sets of physical, chemical and biological conditions: A certain temperature, pressure, humidity and composition will structure a rock in a special manner, or even define the shape of a cloud; 1 Pallasmaa, J. The Geometry of Feeling. A look at the Phenomenology of Architecture, in Theorizing a New Agenda for Architecture. Editor Kate Nesbitt. Princeton Architectural Press. New York, 1996.

26

+

the winds and the size of the sand grains will constantly sculpt the undulations of the dunes… Forms are shaped by local conditions, by the particular forces that operate at each point. Form reveals Tensions in a Field of Forces. These forms appear spontaneously, but also quickly dissipate. They persist in time only if they rend advantages for survival: The spiral shape inside the inner ear makes it possible to transform the vibrations of sound waves, converting them into nerve impulses that has different forms and shapes depending on if it is worn in a dry and sunny country, a rainy and sunny land, a golf player, an eskimo or a fireman; a wheel is round, not a hexagon; a dentist-chair is obviously highly specialized… Form is not decoration, it is the means; a function made possible in the most efficient way. Form is the Reason. Forms are also a sort of language. Forms have to do with the outside physical environment, but also with how I perceive it: My past memories, expectations, surprises and mood are fused in this fluctuating mesh and deeply affect my experience of the physical.


Forms, in themselves meaningless, begin now to somehow express intentions, ideas, to symbolize or represent concepts. They begin to awaken reactions and feelings in me, they start to communicate. A chair is a chair, but its possible forms reveal different attitudes – a rustic chair in a monastery expresses other intentions than a rococo chair in a palace. This is not an unessential envelope, this is – together with function – a basic content of form, its character or Meaning. Form is not decoration. It is not an exterior envelope covering as an adjective something else. An objects form or geometry is not interesting in itself, if it is round or square, if it is black or white. Form, instead, is the essential way how TensionReason-Meaning come together as a whole for a particular given situation – what I call Intensity – and how this intensity is connected to the intensities around, sewing our continuous and changing experience, affecting us. Forms become emotional. Intensities There are two main intensities – two basic tools or letters – which are essential in this language of form, each together with its anti-letter, as there is neither language nor creation without opposites. Letter A: Embrace-Openness The deepest and most primary form which is able to move us is, I think, embrace. A form starts to communicate with us when it bends itself becoming concave, when it is able to grasp space, qualifying and giving it a special density to the embraced area it is holding. The resulting intensity means to us shelter, protection, a sense of security, a roof over our head. Together with embrace, the opposite tension is openness. Openness and Embrace belong together. There is no openness if we don’t have the hope or possibility for embrace afterwards. It means the excitement of the unexpected, the new perspectives that appear at each new step, it means the direct experience of forces in nature, the wind against our faces, the rain or sunshine on our heads. This is letter A, the basic topology: Close / Open. Letter B: Light-Shadow Light is, together with Embrace, the main material in

Architecture. It is the giver of presence: Even a space intended to be dark, should have just enough light from some mysterious opening to tell us how dark it really is2. It is the interaction of a concave wall sheltering space, with Light where shapes are brought to life, where Form appears, where Architecture begins. This interaction casts a shadow. Shadow belongs to Light. There isn’t one without the other. Light is the intensity where we can be gathered around, it has a tensional quality that in a different way offers us shelter. Darkness can also be inviting, meaning the unexpected, mystery, the unknown… This is letter B, the guide to our desires. A whole world of forms can come out with the combination of these two letters: 1. Embrace + Shadow: The House. Space is enclosed both horizontally – walls- and vertically – roof-. Now we are inside. 2. Embrace + Light: The Patio. Space defined and enclosed by a wall is embraced horizontally, but it has no roof, allowing Light to come inside vertically. It is the archetype Patio. The concavity of the walls focuses the spatial tensions inwards, towards the center of the enclosed garden filled with light. This creates an inner world, the cloister. The walls protect us from the winds, but also from the views from the outside world. The field of forces is strongly centripetal.

The House. The Patio

3. Openness + Light: The Path. Now we are outside. The landscape filled with light opens up before us as we follow a little path. 4. Openness + Shadow: The Pavilion. The Pavilion is the house which has no enclosing walls, it is just a roof, defining and sheltering vertically a space from rain and the sun, while 2 Kahn, L. Form and Design, in Louis Kahn Essential Texts, edited by Robert Twombly. WW Norton and Co. New York.

27

+


opening it horizontally to the outside views of the surrounding, into landscape. It is the exact opposite to the Patio.3 The roof casts a shadow, in contrast to the outside light in the landscape.

finally come across the border, the threshold between Light and Shadow or between Embrace and Openness. It is the wonder of what might be on the other side of the mirror, of entering a secret passage, of discovering the intensity of the hidden garden behind the wall.

The tension that we experience inside the Pavilion is intensely directed outwards, we feel situated in a centrifugal field of forces, our open views to the surrounding gardens invite us to move outside and explore it.

Transparency.

The Path. The Pavilion.

Complexity of Form The way we operate with the two letters, the syntax in this language of forms, is also quite basic and primary: Confrontation of the opposites – attraction - and the crossing from one into the other via a fracture – transparency 4. Operation 1: Attraction As we move around, it is actually these two sets of opposites that model the field of forces where we are inserted: the sight of distant light, the approximation towards a sheltered inside, when we are covered in shadows, recovering reference after having crossed unknown fields, or on the contrary, the glimpse of the exterior garden through a window or fissure in the enclosing wall, showing a new unexplored path, activates an attraction. Operation 2: Transparency We experience this emotion increasingly as we 3 See Padovan, R. The Pavilion and the Court. Architectural Review, 1981. 4 Following the definition given by Rowe C. and Slutzky R. Transparency: Literal and Phenomenal. Perspecta, 1963

28

+

Sørsamisk Museum og Kultursenter, Snåsa

The syntax of combinations of the two letters with the two operations is incredibly rich. These are tools that can respond to the complex and compound blend of emotions that we recognize in a site, the intensity in the field of forces that our project will grasp and intensify: The new building should engage with these latent forces and bring them to a point of high tension.5 i. If we for example start with a patio, an enclosed space filled with light, and we insert a transparency, that is, if we fracture it in two parts, the resulting concave walls still embrace space horizontally but now there are two openings, links to the outside world, our view is able to filter through the

5 Curtis W. Mental maps and Social Landscapes, the architecture of Miralles and Pinos. El Croquis Enric Miralles 1983-2000, El Croquis Editorial Madrid 2005.


Chapel in Fruängen, Sweden

Chapel in Majavatn, Norway

embracing walls and have a glimpse to the outside. ii. We could then insert a pavilion, a roof, inside this broken patio, introducing a shadow surrounded by light. Space opens outwards from the shadow towards light, but is still embraced by the walls. We could call this complex state of simultaneous centrifugal – centripetal forces Bitension. We experience the embrace and the openness, the light and the shadow at the same time.

iv. If we then recognize an attraction in landscape appearing as we fractured the walls, the view of a sacred mountain for example, new tensions come into play, centrifuging again space and our emotions outwards. The desire to find a new path, to explore yet unknown territories, to feel the air and the rain, begins to strike us once more…

Notes

Curtis W. Mental maps and Social Landscapes, the architecture of Miralles and Pinos, in El Croquis Enric Miralles 1983-2000, El Croquis Editorial Madrid 2005. Kahn, L. Form and Design, in Louis Kahn essential Texts, edited by Robert Twombly. WW Norton and Co. New York. 2003 Padovan, R. The Pavilion and the Court. Architectural Review, 1981.

iii. We can then insert a path towards this bitensional space. To have an outside promenade will introduce the Time dimension in the project, making it possible to experience both the approximation towards – attraction – and the crossing through – transparency – to the inside. Now we have a spatiotemporal sequence.

Pallasmaa, J. The Geometry of Feeling. A look at the Phenomenology of Architecture, in Theorizing a New Agenda for Architecture. Editor Kate Nesbitt. Princeton Architectural Press. New York, 1996. Rowe C. and Slutzky R. Transparency: Literal and Phenomenal. Perspecta, 1963 Projects: Sørsamisk Museum og Kultursenter in Snåsa, Norway Chapel in Fruängen, Sweden Chapel in Majavatn, Norway Agustin Sebastian, Elisabeth Sjødahl, Jorge Quesada

29

+


AGA SKORUPKA is an architectural psychologist with a PhD from City University of New York. She has recently joined the new core group for urbanism at Rambøll to strengthen their user-centered approach to urban planning.

Walkability The nudging urbanism

If walking is so good for us, then why don’t we do it more often? It turns out that how much we walk is not only dependent on our personal decisions, but also on the qualities of the environment. The degree of mixed use, proximity for everyday goals, connectivity, density, the quality of pedestrian infrastructure and aesthetics have all been associated with more walking. The concept of walkability, used to describe environments that invite walking, shifts the rhetoric from focus on an individual responsibility to planning and political processes that shape the environments we inhabit. Walking is good for you Walking might not be as good for our well-being as other more intense forms of physical activity. Arguably though, it is the most readily available form of activity to those of us who are able to walk. No need for any extra equipment, facilities or special shoes. And it does have a great effect on our physical well-being. Walking daily for about 60 minutes (or 30 minutes briskly) may prevent

Illustrasjon motstående side: Lid & Wiken

weight gain1. It has also been shown to reduce various cancer risks, among others the risk of breast cancer by 14%, as compared to those that walked less than half an hour a day2 as well as prostate cancer3. At an older age, regular walking (at least two and a half hours a week) reduces the risk of becoming disabled by 28%4. It also does wonders to our mental well-being. As little as 10 minutes of walking will likely improve your ability to remember things5. It will also significantly boost your creativity, especially if you walk outdoors6. In fact, I would not be surprised to see studies showing that walking increases libido and decreases the risk of divorce (though there already is research pointing out that long everyday commutes drastically increase risk of break-ups). Let us restate the obvious. Walking, among other physical activities is good for you. What else is new? So…how much did you walk today? It is 3 pm and I probably walked all of 8 minutes from home to the bus stop and not much more around my office today. I might do another 8 minutes on my

31

+


way from work. And then take my dog for short stroll. Admittedly - it is not much. And I specialize in walkability. We know that we should walk more. But so few of us do. And we all have good excuses or - in other words - strategies to deal with this cognitive dissonance between knowing what we should be doing and not doing it. The number one excuse is not having enough time, but there is a number of other ones that are equally valid. This is also the reason why public health campaigns that increase anxiety in an individual are rarely effective. People are simply very good at rationalizing to reduce the anxiety these campaigns induce. That is unless they provide tangible and readily available solutions. For example, what can you do on a personal level? For one, get a dog. If you own a dog you will walk significantly more and be healthier7. The end of usershaming The rhetoric of putting responsibility on an individual, at a personal level has been very common in the 20th century. In both product design and Human Computer Interaction (HCI) it has often been concealed under the term “the human error”. It meant that the person was to blame if they used the product differently than intended by the designer. This rhetoric was also often internalized by users themselves. Have you ever tried pulling a door that opened the other way? I do that all the time, and each time I feel rather stupid. But then a new paradigm - so called user-centered design - was introduced. One of its gurus – Don Norman – argues in his “Psychology of everyday things” 8: “When you have trouble with things– whether it’s figuring out whether to push or pull a door or the arbitrary vagaries of the modern computer and electronics industries– it’s not your fault. Don’t blame yourself: blame the designer“. This shift from blaming the user to putting the responsibility to the designer has since been the dominant discourse in both product and service design. This new, user-centered paradigm is also present in todays’ urban planning and urban design. However as these processes are more complex, the responsibility gets often more diffused between the different political, planning and design actors. Yet when it comes to walking, conclusions

32

+

from research are clear. How much you walk is not - at least not entirely - up to you. To a large degree, it is a function of the environment you live in. Walkability: the nudging urbanism What is it about the environment we live in that influences how much we walk? A number of studies9 point to mixed use as one of the most important characteristic of the environment that correlates with more walking. Proximity and the accessibility of spaces turn out to be highly associated with more walking as well. Connectivity, often operationalized as number of intersections per area, is another strong correlate. The reviews also reveal that density, pedestrian infrastructure, neighborhood type and aesthetics are crucial for increasing walking. Interestingly, aesthetics, although somewhat problematic due to lack of unified measures, is mostly associated with walking for pleasure and not walking for transportation (getting from and to places). Many of the earlier studies have been correlational - showing that when these particular properties are present in an urban environment, more walking takes place. It might mean that while proximity possibly affords walking, it may also be the amount of walking that takes place in a particular urban environment that invites mixed-use planning. However, new data is emerging now; pointing that in fact these qualities of environment not only coincide with more walking but determine and cause more walking10. Jeff Speck in his “Walkable City”11 presents an extensive and engaging explanation how these environmental qualities might influence us. First, he asserts that for a walk to take place it needs to be useful. Instead of asking what the optimal mix use density should be, Speck proposes: “Better to ask: what do humans do? Work, shop, eat, drink, learn, recreate, convene, worship, heal, visit, celebrate, sleep: these are all activities that people should not have to leave downtown to accomplish” (p. 106). Indeed, these are the things we tend to do in our everyday life, and if the neighborhood we live in provides the opportunities to do these within our walking distance, we are more prone to walk to them. This means that having shops, restaurants, bars, sport facilities and recreational areas, as well as jobs and educational institutions and other

Illustrasjon motstående side: Lid & Wiken


everyday destinations, will contribute to us walking more. Another prerequisite is safety, both from crime and traffic. Pedestrian comfort is equally important. Without these two in place, walking becomes less attractive to the user. However, it is not enough for the walk to be useful, safe and comfortable. Ultimately the environment needs to be interesting as well for more people to choose walking over other transportation options. According to Speck, it is the combination of all four of the requirements that determines how much walking will take place, or how prone we will be to walk instead of choosing other means of transportation (and specifically choosing driving). All these prerequisites call for quite specific planning and urban design solutions. Limited by the length of this article I refer to “Active Design Guidelines. Promoting physical activity and health in design”12 - a great resource combined by Center for Active Design and available online, which describes the different planning and design measures in detail. Applying these measures will make it easier and more inviting for the people that inhabit the neighborhoods to walk and make the neighborhoods more walkable. Interestingly, the term “walkability” is rarely defined in literature, perhaps because it is self-explanatory for English speakers. It simply means walk-able, or simply put, walking friendly. In other words walkable places are places that afford walking or “nudge” us to walk. The personal gets political again An extensive body of literature, way beyond of what can be cited here, points out that the neighborhoods we inhabit influence how much we

34

+

walk. Going back to the issue of how much each of us walk - these studies insert that it is not entirely up to an individual, but rather it is a combination of various factors, including planning and political processes that shape the environments we inhabit. To borrow the argument from feminist theory - the personal is political. Even more so if we take into account that walkability has not only been shown to be better for public health, but also for social and economic capital of the neighborhoods13. There seems to be an understanding in Norway at the political level that encouraging walking through planning and design measures is crucial. “Nasjonal gåstrategi”14, an excellent and important overview of recommendations is an expression of that understanding. Interestingly enough though, this document carries only a status of recommendation that can, but does not have to, be taken into account in planning processes. In contrast, New York has recently adapted the above mentioned “Active Design Guidelines” as actual design requirements that any new public projects in the city must comply with. What is more, the discourse in Norway, due to a lack of a better term, is focused on walking (gåing) and not walkability. Though this might be a very subtle difference, linguists have long pointed out that language determines how we think of reality and how we act on it15. Placing the emphasis on walking, which is after all within the individual’s domain, rather than on walkability as a characteristic of environment, can make creating truly walkable neighborhoods an even more challenging process. Perhaps it is time that gangbarhet becomes a legitimate word in the Norwegian planning and political domains.


Notes

1 Morabia, A., & Costanza, M. C. (2004). Does Walking 15 Minutes per Day Keep the Obesity Epidemic Away? Simulation of the Efficacy of a Populationwide Campaign. American Journal of Public Health, 94(3), 437– 440. 2 Hildebrand, J. S., Gapstur, S. M., Campbell, P. T., Gaudet, M. M., & Patel, A. V. (2013). Recreational Physical Activity and Leisure-Time Sitting in Relation to Postmenopausal Breast Cancer Risk. Cancer Epidemiology Biomarkers & Prevention, 22(10), 1906– 1912. 3 Thune, I., Brenn, T., Lund, E., & Gaard, M. (1997). Physical Activity and the Risk of Breast Cancer. New England Journal of Medicine, 336(18), 1269– 1275. 4 Pahor, M, Guralnik JM, Ambrosius WT, & et al. (2014). Effect of structured physical activity on prevention of major mobility disability in older adults: The life study randomized clinical trial. JAMA, 311(23), 2387– 2396. 5 Salas, C. R., Minakata, K., & Kelemen, W. L. (2011). Walking before study enhances free recall but not judgement-of-learning magnitude. Journal of Cognitive Psychology, 23(4), 507– 513. 6 Oppezzo, M., & Schwartz, D. L. (2014). Give your ideas some legs: The positive effect of walking on creative thinking. Journal of Experimental Psychology: Learning, Memory, and Cognition, 40(4), 1142– 1152. 7 Cutt, H., Giles-Corti, B., Knuiman, M., & Burke, V. (2007). Dog ownership, health and physical activity: A critical review of the literature. Health & Place, 13(1), 261– 272. 8 Norman, D. A. (2002/1988). The psychology of everyday things. New York: Basic Books. 9 Owen, N., Humpel, N., Leslie, E., Bauman, A., & Sallis, J. F. (2004). Understanding environmental influences on walking: Review and research agenda. American Journal of Preventive Medicine, 27(1), 67– 76. Saelens, B. E., & Handy, S. L. (2008). Built Environment Correlates of Walking: A Review. Medicine and Science in Sports and Exercise, 40(7 Suppl), S550– S566. 10 McCormack, G. R., & Shiell, A. (2011). In search of causality: a systematic review of the relationship between the built environment and physical activity among adults. International Journal of Behavioral Nutrition and Physical Activity, 8(1), 125. 11 Speck, J. (2013). Walkable city: how downtown can save America, one step at a time. New York: North Point Press. 12 NYC Departments of Planning, Design and Construction, and Health and Mental Hygiene. (2013). Active Design Guidelines. Promoting physical activity and health in design. Retrieved from http://centerforactivedesign. org/guidelines/ 13 Rogers, S. H., Halstead, J. M., Gardner, K. H., & Carlson, C. H. (2010). Examining Walkability and Social Capital as Indicators of Quality of Life at the Municipal and Neighborhood Scales. Applied Research in Quality of Life, 1– 13. Cortright, J. (2009, August). Walking the Walk: How Walkability Raises Home Values in U.S. Cities. Retrieved from http://www.climateplanca.org/ WallkingtheWalk.pdf 14 Berge, G., Haug, E., & Marshall, L. (2012). Nasjonal gåstrategi. Strategi for å fremme gåing som transportform og hverdagsaktivitet. Oslo: Statens Vegvesen. 15 Thanks to Jostein Øverby from Rambøll for pointing this out.

35

+


RAPHAEL ZUBER studied architecture at the Swiss Federal Institute of Technology Zurich (ETHZ) and runs his own office in Chur, Switzerland. He has taught at several schools in Europe and the United States, lastly as a Guest Professor at the Oslo School of Architecture and Design. This text introduces a studio course in architecture held by Zuber and Fuchs Neven at AHO in 2014.

Toward Space

There is a lot said and written about architecture, and there is a lot of building. However, I rarely see a new building that inspires me, and I know of very few buildings that I would really like to be in. Perhaps then, we should spend more time thinking about what is truly important to us, what we like and what we want. When we are in a space our eyes perceive its surfaces, which are illuminated, by degrees, with artificial light or sunlight. We hear sounds and smell scents, and we feel different temperatures and sit comfortably, or not as the case may be. We also know, or at least have an inkling of what lies behind the surface, how the materials have been worked and prepared and where they come from. We remember how we arrived in the space. We remember the adjacent spaces and perhaps

36

+

who is standing in them and can imagine ourselves being there. We saw the building from the outside, or maybe only in pictures. We know where we are, or maybe not. We most likely know which country we are in and the names of our neighbouring planets, and assume the universe is endless and that it was created in a specific moment. All this affects our being, and all of this is architecture. Whether we like something or not is only indirectly influenced by our perceptions. The decisive factor is what we know. My best moments are when I understand something. Once I understand it, it becomes boring. Therefore, before we become interested in something we must first know or sense that there will be something to understand.


What we do or think is perhaps as comprehensible as we would be able to reconstruct or even predict the physical appearance of any plant; assuming we knew its genetic makeup, its location, had all the weather data and the ability to retain and use all this information. Knowing, in theory, that we are able to understand the form of any given plant, that it is created by a logical process, makes the plant beautiful. So why is not every man-made thing beautiful? The portraits of Leonardo da Vinci are some of the most beautiful I have ever seen. They are not staged. Leonardo wanted to reproduce what he saw as faithfully as possible. To do this he not only had to understand the appearance of things but also their inner structure and logic. In addition, with progressive development, he began to explore the general, the idealised and the speculative. Body parts, or objects, begin to appear as approximations of basic geometric forms. With scientific accuracy - a degree of objectivity, coupled with idealisation and speculation - authorship; Leonardo created objects which are much more beautiful than our apprehension of reality. In logic, statements are considered consistent if they can’t be contradicted. The validity of an argument is examined, regardless of content. The absence of contradiction is understanding - which is boring. A building is the result of an almost infinite amount of decisions, and therefore most likely not consistent. But this doesn’t mean that every building is interesting or good. Axioms are the basis of our understanding of reality. The more logical and precise our decision making becomes, the more we recognise questions we can’t yet answer, and the more we want to concentrate on them. The best buildings are very rational, and for that very reason also very irrational. The absolute and the infinite are great exactly because we hope they can be attained. Content and meaning are intertwined. They are a construct of the collective and personal history of individuals and communities. If, and to what extent we can influence the direction of history is questionable, and in the end a matter of faith.

But there are situations in which we respond similarly regardless of our history. Assuming we humans have something like instinct, something we all have in common, we must also share archetypal places, in which case it must be possible to create them. The relevance of something is determined by its universality, in its ability to ’touch’ you. What we create is a manifestation of our knowledge seen through the filter of our experience. That we are no longer able to create places that we yearn for isn’t only a result of increasingly complicated construction. We architects, at least, should take architecture seriously. If we remain service providers or keep producing ’dumb’ work we will become useless. By ’dumb’ I mean work that is impossible to understand, even as a concept. In certain regions, it makes sense to build in certain construction techniques or with certain materials. For certain functions certain types have formed and have proved enduring. However, formal contextualism is only the result of ignorance or reluctance, or still a reaction to modernity contextualism is constructed consensus. But the context is not just neighbouring buildings, but also the universe, eternity and each of us. Consensus doesn’t create greatness. We should worry if others like what we do. And yet it seems that this is what we really want. A place where we feel at home is also always unhomely, just like harmony can be un-homely. Great things, places or moments mostly seem irrational, always unconventional and speculative, not entirely decipherable and challenge us. Greatness is stirring and therefore also generative. It is perhaps the only thing that is truly important. I want to understand everything, explain everything and build great buildings!

The text was earlier published in Werk, Bauen und Wohnen 12-2013.

37

+


NIKLAS LENANDER is a fifth year student at The Oslo School of Architecture and Design.

House on Telthusbakken North of the sloping street is a row of small two story houses. Behind these houses is an 8 meter high cliff. On the opposite side of the street is a large allotment garden, with a view of the city behind it. Between the houses, in the bottom of the street, is a 130 m² vacant plot where I situate my building. The small house is where I live, and where I have my studio.

is the place I sleep and a tall space that serves as a bath. The toilet under the stair is the only closed room in the house. On the upper floor I have a library with a view and a darker area where I can relax and watch films. One can read the building as a midpoint of an almost endless space. Its organization around a strongly articulated centre makes the space feel larger than what it actually is.

A continuous room fills the full width and depth of the building. This space is enclosed by walls on three sides, with the cliff acting as one of them. Different zones in the house have different light conditions, and separate relations to the street, further articulating them within the main scheme. Facing the street on ground floor is my studio and kitchen. In the back, towards the cliff,

You enter the building through the articulated centre, directly into the kitchen. Various spatial elements origin at this point, declaring its position in the house and defining the spatial zones expanding from it. In the render one can see how, for example, the ridge of the pitched roof and the two central walls are accentuating the centre of the building.

39

+


LAURA CRISTEA is a master student in architecture at The Oslo School of Architecture and Design. She graduated her bachelor studies at “Ion Mincu� University of Architecture and Urbanism in Bucharest, Romania.

Villa Doi Mai Doi Mai is a Romanian village by the Black Sea, with low houses overgrown by cultivated gardens and wilderness. At the edge of the village, a long and narrow piece of land is imagined as a villa for a working community of architects. The chosen plot is stretching between a road and a high, vertical sea edge. Three gates are marked as important moments of approach: the road entrance, a familiar short-cut on the existing path, and the public promenade along the edge. Walls create a unified sequence of interior spaces and gardens, in which the elongated proportion of the site is always felt. Its length and flatness are ever more emphasized, by turning and going around defined inside or outside spaces, separated by thresholds. Passages, changes in wall heights, cuts for specific views; every gesture creates either an inner relationship or communicates a spatial change to the exterior.

The only central space is a common working table and place for gatherings. Sunken half-way in the ground, the space is protected from winds and sun. Enclosed by walls, it focuses on itself. Three sculptural columns create steadiness, anchoring the roof to the ground. More than mere structure, each performs a double function: one is creating a corner; one is acting like a kitchen paravan; the third one holds a fireplace, being vertical signal to horizon. The slightly curved roof works together with the stage: sitting under the roof, emphasis falls on the piece of table lying on the earth and the columns. From the uncovered middle, the curvature of the roof starting below eye-height creates a gradual connection to the sky. A door and stairs lead to a heated winter room, where daily activities restrain during cold season. A covered path crosses this impluvium, suggesting a bigger whole. A wall with library continues up to the edge, defining a public space to enjoy the view. Then it leaves an open end of the house with stairs down to the sea.

41

+


JULIANE MYKING EIDE is studying at The Oslo School of Architecture and Design and participated in LIXIL international student competion in 2014. She is currently working on a project to be built on the island FleinvĂŚr.

House for a sculptor in NY

The concrete floor inside the building levels with West 11th Street in New York City. When the 6 meter tall double doors opens towards this intimate street, large stones and other material can be brought in. This is where the sculptor is working. By closing the doors behind he can sit uninterrupted and view across the room and out to the garden on the backside of his house. Direct sunlight lands on the large window sill, where there is kitchen and dining. It is a framed view defined by the hanging wall and tilted column. Together these elements form a sculpture in the open space, which is a structure and creates functional space. A metal stair leads up and around the heavy hanging wall. In the passage between this wall and the outer wall, there is a door to the bathroom. Moving further up, the sculptor has a visual contact with the projects he is currently working on. Before going through the wall and to the bedroom on the other side, he leaves his work robe inside the space within the wall. When sitting down on the bed he can lean on the wall behind him which is still warm from the sun, and turn his back to the ongoing project for a while. The route continues up with a narrow stair inside the wall. After few steep steps there is a shower. On the next level, an opening provides a visual connection to the large outside workspace. Here the room is wider to make space for a bookshelf. A ladder next to the bookshelf leads to a sky lit study room at the top. From this private and concentrated space the sculptor can still hear if anyone is coming to visit.

43

+


AINA COLL TORRENT is a student at the Barcelona School of Architecture (ETSAB) since 2009. She moved to Norway in 2013 to spend one year as an exchange student at The Oslo School of Architecture (AHO).

House for two sisters in Barcelona The house for my sister and me is located in GrĂ cia, a neighbourhood with a dense and defined urban structure, narrow streets in deep shadows and long plots with one side facing the street and the other facing an inner courtyard. The chosen plot is located between two streets, which allows each sister to have its own entrance. In order to have two private apartments that are exactly the same, the house is divided lengthwise. The four-storey building leaves the ground floor for a public function while the house is organized in three upper floors. Between private night and day floors, the one in the middle is a common floor: an outdoor terrace to watch movies, to cook and eat all year round or simply to gather with other people.

The two staircases are not only circulation but also the vertical loadbearing structure of the house. They support the partition walls between the dwelling floors which both act as structural beams. The last floor, supported only by the pillars and detached from the party walls, lets in a soft light in the common floor while visually leads all the tension to the central supports. The central point where the stairs converge is a celebration of the act of meeting. A hanging wall is placed in the middle of the space, making people change staircase and direction. The wall creates an almost virtual meeting, giving the possibility for them to hear or barely see each other. More than that, it creates a centre of the house with a strong sculptural quality. The duality of the house is a constant statement of the presence of the other.

45

+


«Jeg vil ha en by i byen, jeg vil ha nærhet til sentrum,det betyr mye for meg. Det er jo her alt foregår.» «[Ønsker meg] blomster, og nye ting som setter fantasien litt i sving. Setter i gang tankene, fargeklatter, opplevelser kan du si. Skjønnhetsopplevelser!»

”Dem sier jo folk, at det er skummelt å gå langs Akerelva, men det er bare tull. Jeg vet jo at det skjer ting der, guttegjenger og sånt..men du trenger jo ikke akkurat blande deg opp i det da...”


KIRSTI REINSBERG MØRCH er landskapsarkitekt og fotograf. Hun har skrevet sin masteroppgave om sosiale byrom for eldre. Illustrasjoner av Ragnhild Augustsen

Urbane gamlinger på Grünerløkka

Gamlinger på Løkka er tøffere enn du tror. De trosser ustøe ben, dårlig syn, nedsatt hørsel og lang reaksjonsevne når de legger ut på tur i byens gater. Dette krever mot.

igjen aspekter som motiverer eldre til å ta i bruk og sosialisere seg i sitt urbane nærmiljø. Helt sentralt i motivasjonen ligger opplevelsen av et målpunkt og en tilrettelagt vei til målet.

Gjennom arbeidet med masteroppgaven «Urbane nærmiljø for eldre» gjennomførte jeg dybdeintervju og registrerte omfattende “eldretråkk” av 9 personer mellom 67 og 94 år bosatt på Grünerløkka. Målet var å kartlegge hvordan eldre på Grünerløkka opplever og bruker sitt urbane nærmiljø. Arbeidet begynte med å lytte til eldres opplevelse av byrommene i nærmiljøet og endte i en vurdering av hvordan det fysiske miljøet på Grünerløkka faktisk ivaretar sine eldre. Det viktigste resultatet fra studien ble å kjenne

Målpunkt avgjørende for deltagelse I et urbant nærmiljø ligger dagligvarebutikker og andre viktige målpunkter ofte tett på boligene. I områder med høy tetthet vil derfor ikke daglige gjøremål utgjøre en motivasjon for bevegelse og sosialisering. Dette vil være overførbart til andre nærmiljø av tilsvarende tetthet. •

For eldres bruk og tilstedeværelse i urbane nærmiljø kreves motivasjonsfaktorer utover daglige gjøremål.

47

+


«Eldre går litt langsomt. 1000 meter tar kanskje en time ute, og da er det hyggelig og se på noe annet òg.… skjønner du?»

«Vær så snill og nevn den snøen da, for den tar knekken på oss. Og det gjør den. Ja, helt grusomt. Så det er en barriere til de grader!»

«Du har åpne områder, men det er en gressbakke hvor folk slenger seg ned og har det trivelig, men det er ikke så mange av de eldre som kommer dit. Ja du går liksom ikke bortom med rullatoren og legger deg ned for å sole deg...»


Opplevd nærhet Informantenes opplevde avstand samsvarte ikke alltid med faktisk avstand. Avstander de eldre oppga som enten korte eller lange ble sammenlignet med den faktiske avstanden, og var sjeldent i samsvar. Strekninger som opplevdes kortere hadde ofte varierte og grønne omgivelser. Den opplevde avstanden var avgjørende i de eldres valg av turvei og målpunkter. •

Bruk av vegetasjon med sterke visuelle kvaliteter synes å ha en positiv påvirkning på opplevelseskvaliteten for eldre, og bidrar dermed til å redusere den opplevde avstanden, og fremmer gåing.

Veien som målet Innenfor planlegging er ofte fokuset rettet mot selve parken eller målet som representerer rekreasjonsverdi eller opphold, og ikke selve veien dit. Både funn fra intervjuene i denne oppgaven og teori om eldres fysiske vansker og mobilitet indikerer at mange eldre ikke når områder for rekreasjon eller sosiale møter. Dette fordi veien til rekreasjonsområdet blir en fysisk eller mental barriere. Veien blir i mange tilfeller bokstavelig talt målet for turen og bør derfor opparbeides deretter. Dette vil sikre flere eldre tilgang til områder for rekreasjon; områder som i mindre grad er avhengig av deres mobilitet og motivasjon. •

Gatene må utgjøre gode miljø for sosiale møter og rekreasjon. Opplevelser langs gatene vil sannsynligvis øke motivasjonen for å søke til rekreasjonsområder.

Motivasjon i vinterhalvåret Snørydding var for informantene helt avgjørende for tilgjengelighet og bruk av det urbane nærmiljøet i vinterhalvåret. •

De viktigste målpunktene for sosiale møter og turgåing må prioriteres høyt i forbindelse med snørydding. Brede fortau muliggjør god snørydding og kan derfor være et middel for å sikre tilgjengelighet til viktige turområder og sosiale møtesteder for eldre. Gater med kvaliteter som motiverer til ferdsel og muliggjør sosial kontakt, må i den fysiske utformingen tilrettelegges og prioriteres for snørydding.

Orientering gjennom unik og stedsspesifikk design Mange eldre har nedsatt syn og hørsel, og sanseapparatet begrenser seg for mange til en armlengdes avstand. Muligheten til å orientere seg blir begrenset til omgivelser i deres umiddelbare nærhet. Eldre synes å ha stor nytte av de umiddelbare og helt nære elementer for gjenkjennelse og orientering. I urbane nærmiljø vi eldre bruke stedspesifikt design på møblement, vegetasjon og andre nære overflater for å orientere seg. •

Unik og stedsspesifikk design vil være viktig for eldres gjenkjennelse og orientering. Dette vil omfatte elementer de eldre kommer i nær kontakt med (bymøbler, overflater og vegetasjon). Standardisering av designelementer bidrar derfor ikke til eldres orientering og gjenkjennelse.

Visuell stimuli som motivasjon Informantene uttrykte et ønske om visuell stimulering og opplevelser i nærmiljøet. Dette ble beskrevet som kunstprosjekter i nærmiljøet og fargesterk vegetasjon med blomster. •

Visuell stimuli gjennom nært sanselig kunstopplevelser og fargesterk vegetasjon, kan være en motivasjon for eldre til å oppsøke et byrom.

Sosiale målpunkt som potensiell motivasjon De fleste informantene oppga ikke sosialt samvær som motivasjon for å komme seg ut. Likevel var turen til eldresenteret for mange den eneste faste gåturen, som i realiteten var motivert av sosialt samvær. Dette indikerer at sosialt samvær har potensiale for å motivere informantene til å komme seg ut. Optimalt sett har det sosiale målpunktet en forutsigbarhet i tid, sted og faste deltagende mennesker. •

Ved å skape gode sosiale møtesteder for eldre kan disse tjene som motivasjon for å komme seg ut. Forutsigbarhet i tid, sted og deltagere øker den sosiale motivasjonen.

Indirekte sosial kontakt Nærhet til intenst og mangfoldig folkeliv syntes å være svært attraktivt og utgjør et potensielt målpunkt. Informantene ville gjerne være i

49

+


nærheten av, og observere sosial aktivitet, men ikke nødvendigvis være en aktiv del av den. Så lenge oppholdsstedet til de eldre lå litt tilbaketrukket, kunne de gjerne observere aktiviteter de selv aldri ville tatt del i. •

Oppholdssoner bør ligge i nærheten av sosiale knutepunkt, samtidig som det gir mulighet til å være passiv observatør. Dette gjør at byrommet oppleves mer inkluderende for eldre uavhengig av eventuelle andre dominerende brukergrupper.

Fysiske rammer for sosiale møter Lengre reaksjonstid og nedsatt syn og hørsel gjør at eldre trenger roligere rammer for sosiale møter. For at eldre skal oppnå visuell kontakt bør det

50

+

møtende mennesket ha lav fart og den visuelle bakgrunnen bør være rolig. Støynivået må være forholdsvis lavt for å muliggjøre verbal kommunikasjon. •

Oppholdssteder som er trukket unna travle bevegelseslinjer, og med visuelt rolige avgrensninger, vil være viktig for å skape gode sosialt fungerende miljø for eldre.

Gjennom fysisk utforming kan vi motivere eldre til bruk av det urbane nærmiljøet. Økte sanseopplevelser og tilrettelagte ferdselsårer kan bidra til å motivere eldre til å komme seg ut. Forutsigbare og skjermede rammer legger til rette for sosiale møter. Dette gir eldre økt motivasjon for deltagelse i det urbane nærmiljø.


«Og du ser folk som bruker benkene, de sitter jo der, noen sitter alene og noen sitter og prater. Det er jo veldig hyggelig… Jeg kommer jo ikke i snakk med noen sånn sett, men jeg bare sitter der..»

«Jeg tror eldre mennesker i Sofienbergparken kan bli litt redd. Det er mye ståk og stell, hunder og baller og frisbee og pølserøyk og alt mulig sånt no.» «Jeg må liksom helt innpå folk for å se hvem det er ...»

51

+


ELI STØA, 54 år, boligprofessor ved Fakultet for Arkitektur og Billedkunst NTNU. Underviser arkitektstudenter i boligprosjektering og veileder PhD-kandidater. Forsker på hvordan boligarkitektur påvirker sosiale og kulturelle endringsprosesser.

Asylmottakenes arkitektur Hva ville det ha gjort med vår oppfatning av asylsøkere dersom de ble tilbudt innkvartering på byens beste tomt, og arkitekturen signaliserte inkludering og respekt? Hva ville det gjort med deres egen selvforståelse?

UDIs regelverk for statlige mottak å «...bidra til at beboerne kan ivareta egen livssituasjon under mottaksoppholdet, samt forberede de på retur til hjemlandet eller bosetting i Norge»1. Det er tvilsomt om de fysiske omgivelsene støtter opp under noen av disse hensiktene.

Norske asylmottak er jevnt over preget av trangboddhet, nedslitt bygningsmasse og dårlig teknisk og estetisk standard. Bygningene er ofte ment for helt andre formål enn å være innkvartering for flyktninger: Nedlagte hotell, undervisningsbygg, helseinstitusjoner, militæranlegg eller lignende. I en del tilfeller benyttes sågar rivningsobjekter, som i påvente av å bli revet blir tatt i bruk som asylmottak. Med andre ord er det snakk om bygninger vi ikke selv har bruk for, eller som ikke lenger tilfredsstiller våre kvalitetskrav.

Asylmottakenes arkitektur påvirker ikke bare beboernes egen situasjon og selvforståelse. Minst like viktig er det at den påvirker andres oppfatning av beboerne. Når mennesker blir tilbudt boligomgivelser som resten av samfunnet vurderer som mangelfulle eller i verste fall verdiløse, vil dette påvirke måten vi som utenforstående betrakter dem på2. Boforholdene for asylsøkerne bidrar dermed til å vedlikeholde oppfatninger av denne gruppen som fremmede, mistenkelige og noen som ikke hører hjemme her hos oss3.

Hvordan kvaliteten påvirker mennesker som allerede er i en vanskelig livssituasjon er vanskelig å forestille seg. Formålet med asylmottakene er i følge

Dette er temaer som blir tatt opp i et forskningsprosjekt som gjennomføres av en tverrfaglig gruppe ved arkitekturfakultetet på

52

+


NTNU, SINTEF Byggforsk og Høyskolen i Lillehammer. Prosjektet har to hovedmål: For det første å øke kunnskapen om hvordan fysiske omgivelser, dvs. bygninger, uteområder og lokalisering, påvirker asylsøkernes livskvalitet og deres forhold til lokalmiljøet. For det andre ønsker forskergruppen å påvirke tenkningen rundt mottakene, og komme med innspill til forbedring og nytenkning. Selv om hovedtyngden av forskningsaktivitetene er innrettet mot det første formålet, vil jeg i denne sammenhengen fokusere på det siste, nemlig på hvordan man kan tenke seg at framtidige asylmottak kan utformes og organiseres. Hvordan kan vi se for oss at arkitektur og omgivelser kan bidra til at asylsøkerne kommer styrket ut av et opphold der, uavhengig av lengde eller innvilgelse av opphold? Og hvordan kan mottakene symbolisere inkludering og respekt i stedet for mistenkeliggjøring og fremmedfrykt? Høsten 2012 og 2013 ble det gjennomført to masterkurs for til sammen 63 arkitektstudenter ved NTNU der oppgaven var å prosjektere et såkalt basismottak4 for asylsøkere i Trondheim. Denne artikkelen vil presentere tre temaer som framstod som særlig viktige og som ble undersøkt gjennom studentprosjektene: (1) Deltakelse og interaksjon, (2) Tilrettelegge for hjemliggjøring og (3) Åpenhet og tilbaketrekking. Tradisjonell, empirisk forskning øker kunnskapen om hvordan situasjoner faktisk er eller oppleves, mens den arkitektoniske utforskingen som blant annet skjer gjennom kreative designprosesser på tegnesalen, åpner for en konkretisering av nye og uprøvde muligheter. Deltakelse og interaksjon Måten mottakene er organisert på kan skape muligheter for større eller mindre grad av deltakelse i samfunnet utenfor. Fra en spørreundersøkelse til alle norske mottak som ble gjennomført i første del av prosjektet, vet vi at rundt ¾ av mottakene er organisert som helt eller delvis desentraliserte5. Det vil si at beboerne tilbys hus eller leiligheter i ordinære boligområder. Forskningen vår viser videre at desentraliserte mottak har en rekke fordeler6. De bidrar til større grad av selvstendighet, myndiggjøring og uavhengighet. Beboerne bruker byen og stedet mer aktivt og de har lavere konflikt- og

frustrasjonsnivå. I tillegg får de økt kunnskap om norsk boligkultur og de unngår merkelappen ‘asylsøkere’. Slike mottak kan dermed ha en ‘normaliserende’ effekt på beboerne, og de gir dessuten større fleksibilitet for driftsoperatører enn sentraliserte mottak. Samtidig er det tydelig at det også var utfordringer knyttet til denne modellen. Blant annet så vi eksempler på at fordelene kunne snus til å bli stigmatiserende — og i verste fall forsterke — opplevelsen av å være annerledes og ekskludert når boligene asylsøkerne ble tilbudt skilte seg ut negativt fra resten av nabolaget, når for mange enslige beboere ble plassert i hus som var beregnet for en vanlig familie eller når både leiligheter og uteområder ble brukt på uvanlige måter. Studentene hadde i utgangspunktet fått i oppgave å tegne såkalte basismottak, dvs. sentraliserte mottak som kunne ha en større grad av langsiktighet og dermed også gis mer varige kvaliteter enn det viser seg å være vanlig med den høye graden av uforutsigbarhet som preger mottakssystemet i dag. Men noen av studentene valgte likevel å jobbe med desentraliserte løsninger fordi de hadde tro på at det nettopp ville skape muligheter for større grad av deltakelse og interaksjon. “Is there really a difference between the housing needs of asylum seekers and ‘regular’ residents?” - Sissel Westvig og Camilla Åseng Sissels og Camillas ønske var å utforme et asylmottak som kunne bli en naturlig, integrert del av byen. Selve senteret og boligene var foreslått spredt rundt i et ordinært boligområde der det var lagt til rette for at hver enkelt, uavhengig om de var asylsøkere eller ikke, kunne føle seg som en del av et fellesskap, både innenfor de enkelte bygningene og på nabolagsnivå. Deres påstand var at en slik form for integrering ville være positiv for både asylsøkere og nordmenn. Av til sammen ca 230 beboere i området, kunne om lag 50 være asylsøkere og deres leiligheter skulle ikke skille seg ut fra de andre. Fellesarealer inne og ute og felles aktiviteter var vektlagt. Et annet tema som flere av studentene var opptatt av, og som også berører deltakelse og interaksjon, var å legge til rette for meningsfulle aktiviteter. Asylsøkere har ikke arbeidstillatelse, og tiden på

53

+


Sissel Westvig og Camilla Åseng tegnet et boligområde der asylsøkere kan tilbys vanlige leiligheter i samme bygg som andre beboergrupper.

mottakene er ofte preget av uendelig venting og kjedsomhet. Mulige aktiviteter som det kunne legges til rette for var verksteder, dyrking av grønnsaker, kafé, bruktbutikk, barnehage og lignende. I tillegg til at denne typen aktiviteter kan bidra til at ventetiden ikke føles fullt så lang, kan de skape muligheter for å lære nye ferdigheter eller utvikle gamle, noe som kan komme godt med når beboerne skal over i et ‘vanlig’ liv, enten det er i Norge eller tilbake i hjemlandet. Dessuten kan aktiviteter trekke naboer og andre gjester til mottakene, og dermed skape møtepunkter og interaksjon mellom asylsøkere og nordmenn. “..the question we must ask ourselves as architects is; can an asylum center be a resource, instead of a burden to its neighborhood?” - Pernille Thunem og Annette Hellesøy Simonsen Prosjektet til Pernille og Annette er et eksempel på at en konkret aktivitet, i dette tilfellet urban dyrking, kan gi beboerne mulighet for meningsfulle hverdager gjennom at de gjør noe som er samfunnsnyttig. Samtidig gir det anledning for å treffe naboer og andre som deler interesser og kompetanse. I tillegg kan en aktivitet som dette gi mottaket en identitet som er knyttet til noe positivt i stedet for noe fremmed og utrygt. Prosjektet består av tilbaketrukne, hule-lignende

54

+

boliger, trygt gravd ned i terrenget i den nordligste og mest skjermede delen av tomta. Alle beboerne har tilgang til sin egen private hage der de kan dyrke blomster og grønnsaker til egen bruk.

Utsnitt av situasjonsplan. Illustrasjon: Pernille Thunem og Annette Hellesøy Simonsen.

Hagene kan bli et bindeledd mellom de private og det mer offentlige delene av området. De kan gi beboerne en følelse av eierskap og tilhørighet. I tillegg er det flere drivhus som også er koblet til mottakets administrasjon og andre felles funksjoner. Selve drivhusene vender mot sør og den mest eksponerte delen av anlegget både mot sola og det offentlige.


Pernille og Annette behandlet landskapet aktivt, både for å knytte det bedre til omgivelsene, men også for å skape ulike soner: noen mer private, andre offentlige og tilgjengelige for andre enn beboerne på mottaket. På denne måten kan mottaket gi noe tilbake til nærmiljøet i stedet for å “okkupere” området. Det kan også bidra til å styrke byens grønnstruktur.

Project title Stud.arch / Johanna Tepe Site / Sorgenfri

PROJECT DESCRIPTION / The structure of the surrounding buildings is characterize by small separated houses. I created small houses which are integrated in the surrounding buildings. Towards the main street a community centre creates acts like an address for the area. This is also used by the neighbourhood. Especially for asylum seekers it is also important to get a “Home feeling”. The houses provide the individuality of the asylum seeker as well. The Houses are arranged around three squares: the garden, the main square and the playground with additionals inside areas in one of the houses : a wintergarden, a activity house and a inside play area. These house provides the oppurtunity to be acitve “outside” even when the wether conditions are not that good.

Tilrettelegge for hjemliggjøring Vi vet fra annen forskning at mennesker som er på stadig flyttefot, har behov for å hjemliggjøre sine omgivelser selv om de vet at de kun skal bo der midlertidig7. Flere av arkitektstudentene var opptatt av å skape arkitektoniske omgivelser som kunne bidra til at asylsøkerne lettere kunne føle seg hjemme.

// SOCIAL INTERACTION: The special houses and the squares are also used from the Norwegian people. Especially the community centre is a public house for everyone. The rooms are multifunctional and can be used for exhibitions, courses and workshops. There is also a library included and a workshop for bikes. Here the people can let their bikes fixed. The asylum seekers can work there for a donation. They can also spend the long waiting time with “working” in the garden and library.

C11 / Johanna Tepe / Sorgenfri

“Especially for asylum seekers it is also important to get a “Home feeling”. The houses provide the individuality of the asylum seekers as well. [..] The organization of the houses is open, so that the people from outside feel welcome to go through this area. Towards the main street a community center creates acts like an address for the area.” - Johanna Tepe Johannas hovedstrategi var å gi mottaket en ‘hjemlig’ karakter. Det består av små saltakshus satt sammen i en landsbylignende konfigurasjon og gjenskaper på denne måten et arketypisk nabolag som er tenkt å gi positive assosiasjoner – nesten uavhengig hvor i verden man kommer fra. Det at hvert hus framstår som en enhet antar hun vil gjøre det enklere for den enkelte asylsøkeren å føle tilhørighet, og grupperingen av hus kan bidra til opplevelsen av å være del av et større fellesskap. Det arkitektoniske uttrykket kan på denne måten gjøre det mulig for asylsøkerne å føle seg hjemme på mottaket og støtte en videre integreringsprosess. Samtidig kan det velkjente og hyggelige landsbypreget påvirke nordmenns oppfatninger av beboerne. Åpenheten kan bidra til at naboer føler seg velkomne inn i området og kan på den måten bidra til å minske både frykt og usikkerhet overfor asylsøkerne. Det er likevel ikke nødvendigvis slik at bygninger må se ut som boliger for å kunne skape tilhørighet i en midlertidig situasjon. Pernilles og Anettes prosjekt, med sine nedgravde, hulelignende

Perspektiv fra Johanna Tepes prosjekt.

collaborative design studio // 2012

boligenheter, har ikke et typisk ‘hjemlig’ uttrykk. Men nettopp det at de oppleves som uvanlige eller til og med ‘fremmede’ i en norsk kontekst, kan åpne opp for nye fortolkninger av hva det vil si å være asylsøker bosatt på et mottak i Norge. På den måten kan arkitekturen være med på å gi beboerne større frihet til å definere seg selv og sin egen rolle som flyktninger med midlertidig opphold. Det er ikke sikkert alle er like fortrolige med typiske “norske hus”. Åpenhet og tilbaketrekking Prosjektet til Pernille og Annette er ikke bare interessant fordi det representerer en annerledes måte å tenke både bolig og mottak på. Deres forslag til boligløsninger er også eksempler på en særlig nennsom utforming som ivaretar beboernes behov for privatliv og trygghet innerst i ‘hulen’, samtidig som de har gradvis mer og mer åpne soner utover mot de felles uteområdene. Å finne fram til en optimal balanse mellom muligheter for tilbaketrekking og åpenhet og kommunikasjon med omgivelsene var også et tema som gikk igjen i flere av studentprosjektene. Dette er allmenne temaer i boligarkitektur, men for asylsøkere er det kanskje enda mer avgjørende at slike overgangssoner løses på en god måte. “The user group are normal people who want to live normal lives but that carries with them an unusual history, which might mean that they have some needs out of the ordinary. I will give them a place where they can be alone, and feel whatever they feel. I will give them space where they can gather, and I will give them a place where they can meet the community” - Marie Lowzow Morland

55

+


Maries prosjekt kombinerer en eksisterende verkstedbygning med en stålstruktur som holder oppe moduler av ulike typer og størrelser som skal tjene som boliger for asylsøkere. Mest slående er to utkragede 2-etasjes bokser med glassvegger som vender ut mot gata og som eksponerer sosiale boligfunksjoner som felleskjøkken, stue og bibliotek. De private boligenhetene ligger i bakkant og er mer lukkede og tilbaketrukne. I tillegg foreslår Marie noen frittstående sirkulære strukturer som en kontrast til det rektangulære gridet, én på bakken, og én i tilknytning til et åpent trapperom i 4.etasje. Disse skal kunne tilby beboerne trygge og behagelige steder med en særegen atmosfære der de kan trekke seg tilbake, sammen eller alene, for å bearbeide minner og traumatiske opplevelser. Samtidig har de et hemmelighetsfullt preg som vil kunne pirre folks nysgjerrighet på en positiv måte. Prosjektet til Marie har verken et utpreget hjemlig eller institusjonelt preg. Det gir mest assosiasjoner til en industribygning, og bygger sånn sett videre på det opprinnelige bygget som stod på tomta og nabolagets karakter. Samtidig avslører de to dobbelthøye glassboksene typiske hjemlige aktiviteter og formidler et budskap om at beboerne ikke har noe å skamme seg over.

Oppsummerende betraktninger Arkitektoniske idéer som kommer til uttrykk gjennom studentprosjekter er ikke alltid realistiske, men de kan likevel gi viktige innspill til utviklingen av løsninger som lar seg gjennomføre innenfor stramme budsjetter og rammebetingelser. De bringer opp temaer som vi på bakgrunn av både egen og andres forskning kan anta er sentrale for mennesker som befinner seg i en svært uavklart og vanskelig situasjon i et fremmed land. De konkrete arkitektoniske tilnærmingene kan likevel være svært ulike. Det finnes ingen entydige svar på hva det er som konkret bidrar til deltakelse og integrering, hva som kan støtte opp om hjemliggjøringsprosesser, og hvordan man best kan oppnå en god balanse mellom tilbaketrekning og åpenhet. Det er ingen direkte link fra kunnskap om hvordan det oppleves å bo i mottak, basert på empirisk forskning, til arkitektonisk form. Verdien av arkitektonisk utforsking, som disse studentoppgavene er eksempler på, ligger først og fremst i at de foreslår mulige oversettelser av intensjoner til fysiske svar. I beste fall kan forslagene inspirere til større bevissthet om hvordan de fysiske omgivelsene kan støtte opp under målet om at beboerne skal komme styrket ut av et opphold på et asylmottak – enten de blir innvilget varig opphold i Norge eller må returnere til sitt opprinnelige hjemland.

Asylmottak forslått bygget over et tidligere bilverksted. Illustrasjon av Marie Lowzow Morland.

56

+


Noter

1 http://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/udi-rundskriv/rs-2011003/ 2 Hauge, Å. L. og Støa, E. (2009): ‘”Here you get a little extra push”: The meaning of architectural quality in housing for the formerly homeless – a case study of Veiskillet in Trondheim, Norway”. Nordic Journal of Architectural Research Vol21/No.1, pp 18-31 3 Hage, G. (2002): ‘Let’s talk about race – culture, privilege and prejudice’, Transcript of a talk, public forum, University of Western Australia, September 12, 2002. 4 I NOU 2011: 10: I velferdsstatens venterom ble det foreslått å opprette en fast stamme med mottak med en kapasitet på 3 000 – 4 000 plasser drevet av kommuner, organisasjoner og private aktører. Disse mottakene ville kunne skape større forutsigbarhet og stabilitet både for vertskommuner, personale og driftsoperatører og for en del beboere med lange mottaksopphold. Større grad av langsiktighet ville også kunne gjøre det mulig å satse på en mer på bygningsmessige og arkitektoniske kvaliteter. Se: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2011/ nou-2011-10.html?id=645250 Basismottakene er utredet ved UDI, men det er foreløpig ikke etablert noen slike mottak i Norge. 5 Grønseth, A. S. og Strumse, E. (under arbeid): Spørreundersøkelse om boforholdene på asylmottak i Norge, Rapport fra Høgskolen i Lillehammer 6 Hauge, Å. L., Denizou, K. og Støa, E. (2014): «The Meaning of Housing Quality for Asylum Seekers», paper presented at the ENHR2014 conference, Edinburgh 1.-4.July.2014 7 Winther, I. W. (2009): ‘“Homing oneself ”’ – Home as a practice’ in Penner, B and D. Pavlovits (eds): Home and Space, Haecceity Papers, Vol 04, issue 02, Sydney University Press, pp 49-83

57

+


TOMAS AASSVED HJORT og ASTRI MARGARETA DALSEIDE leverte sin masteroppgave i arkitektur ved NTNU våren 2014. De undersøkte potensialet for byutvikling på vannet med Indre Oslofjord som utgangspunkt. Artikkelen som følger er en kortversjon av oppgaven og dens hovedtrekk.

PROTOKOOP - en livbøye Verdens befolkning vokser, havnivået stiger, matjord bygges ned. Menneskeheten står overfor en utfordrende fremtid som stiller nye krav til måten vi lever på og ressursene vi forvalter. Hvordan vil dette få utslag for omgivelsene vi lever i? Protokoop er en mulighetsstudie for å lage selvforsynte bykvartal på vannet. Kvartaler som er i stand til å takle fremtidige scenarioer som stigende havnivå, matmangel og mer flyktige bykonstellasjoner. Kvartaler som gir lettere tilgang til vannet for sine borgere og som kan rense forurenset fjordvann. Kvartaler som kan skape nye forbindelser og binde

sammen bydeler og områder som før har vært delt på grunn av vannets nærvær. Protokoop er en off-grid struktur som produserer mat og strøm, renser sitt eget vann og håndterer avfall for 300 mennesker. Vi har fokusert på bykvartalstørrelsen som en selvforsynt enhet, for å gi prosjektet en fleksibilitet. Man kan legge til eller trekke fra så mange Protokooper man vil, uten at det endrer noe av ressurstilgangen til byen. Men vi velger også denne størrelsen for å bryte opp ressursirklene vi omgir oss med til mer forståelige omfang og direkte konsekvenser for de som bor på en Protokoop.


Havets potensial Å bygge på vannet kan spare bynær matjord og åpne for kultivering av havets ressurser. Kan havbruk supplere landbruk i større grad?

90% kommer fra landbruk.

10%

10 % av verdens kaloriinntak kommer fra sjømat.

7% 50 % av all verdens fiskefangst blir gjort på mindre enn 7 % av havarealene. Intens tråling med opptil 93% bifangst har ført flere fiskebestander til randen av utryddelse.

29%

71 % av jordas overflate består av vann. Havet rommer 99% av verdens leveområder.

71%

90%

Maten vi spiser fra havet er hovedsakelig fra de øverste tropiske nivåene i den marine næringskjeden. En løsning på en økende etterspørsel av mat på jorda kan være å kultivere og benytte seg av sjømat i de lavere trofiske nivåene i havet. Kan tang bli vår tids pasta?

29% av jordas overflate er land, hvor 12 % er dyrket mark.

12% Ca. 1,5 mrd hektar av landjorda brukes til jordbruk. Dette arealet blir vanskeligere og vanskeligere å utvide uten at man ødelegger store økosystemer som viktige skogarealer og annen sårbar natur. Mye av den beste landbruksjorda er allerede beslaglagt og forseglet under asfalt og betong i urbane områder.


Globale utfordringer, lokale løsninger? I en verden som spås en utfordrende framtid og som blir mer globalisert, kompleks og uoversiktlig, kan det være vanskelig å holde motet oppe og vite hvilken innsats en skal gjøre som et enkeltindivid.

Vårt hverdagsliv handler om de nære tingene...

...men vår livsstil har globale konsekvenser. Mat

Klær

Dingser

CO2

Protokoop er et flytende, rundt bykvartal for 300 mennesker. I midten eksisterer det et sirkulært byrom som er 95 meter i diameter. Hvordan vil et slikt byrom fungere i Oslo?

Vannet ditt blir renset i tuber som lyser opp gatene hvor du ferdes, og gjødsler plantene som pynter ditt byrom. Avfallet ditt sendes 50 meter avgårde, og transformeres til energi som du bruker til å varme opp ditt private hjem.


Hva om det går an å lage en liten selvforsynt urban enhet hvor alle de små konsekvensene av hverdagshandlingene du foretar deg, holder seg innenfor et lite og oversiktlig system og man forholder seg til sitt eget ressursbruk på en veldig direkte måte?

På Protokoop ligger ferdselsårene i en ring inne i strukturen, og på alle kanter rundt hele konstruksjonen. Det semiprivate rommet er trukket ut mellom husene, til utsiden av strukturen. Rekreasjonsarealene er tilgjengelige rett utenfor husveggen.

Think global, act local har lenge vært et slagord for miljøforkjempere. Da tenker man gjerne på kortreist mat, å gjøre en innsats i lokalsamfunnet hvor systemene er mer oversiktlige, lettere å påvirke og man benytter seg av lokale ressurser. Matproduksjonen som dekker ditt kaloribehov skjer i ditt nabolag. Her er man godt i gang med innhøsting på en av Aquaponicsflåtene.


Protokoop: Sammensetning

Protokoop består i hovedsak av to elementer: Ringen, som ordner alle systemer, og flåter som er koblet fast på denne, og dermed har tilgang til vann, strøm, mat og folkeliv. Ringen er konstruert for å være den holdbare delen av systemet, hvor mindre permanente konstruksjoner kan festes til. Systemene i ringen er dimensjonert for å sirkle energi og vann til 300 mennesker, 193 boliger, samt kontorer, forretninger og landforbindelser. Innholdet i ringen vil måtte komponeres utifra hvor mange mennesker eller bygninger som skal ha sitt hjem ved ringen. Ringen har en vannballast som gjør at den er delvis nedsunket, taket ligger dermed like over vannflaten og danner bygulvet i midten.

LIFESAVER-RINGEN Ringen inneholder et alge-filtreringssystem, gråvannrensesystem, biogassanlegg for våtavfall, varmepumpe-tilkobling, avfallsbehanding, klekkeri, yngleri og fellesfunksjoner for beboerne. FLÅTENE Bygninger settes oppå hule betongkasser som danner flytelementene i systemet. Disse kassene har dimensjoner fra 8 m x 20 m x 5 m og oppover. Slike betongkasser har en levetid på omtrent 100 år. Disse er fleksible elementer i systemet, med mulighet for varierende størrelser og bruksområder. Hvilke kvaliteter de enkelte flåtene vil få, vil være opp til utbygger, men det er krav til energihøsting og miljøvennlig utbygging, samt overholding av byggegrense slik at flåtene alltid har 2 meters klaring mellom hverandre.

AQUAPONICS ”Aqua-flåtene” står for matproduksjonen på Protokoop. Her dyrker man grønnsaker og oppdretter fisk i samme symbiotiske miljø. Flåtene dimensjoneres etter hvor mange innbyggere en Protokoop skal fø.

62

+


Tomas Aassved Hjort

TILKOBLING Bygningsflåtene kobles til ringen. Her er det viktig med et fribord på noen meter og en bevegelig leddet kobling, fordi strøm- og vindbelastning kan flytte litt på flåtene. MELLOMROMMET Mellom bygningsflåtene ligger det et lett flytebrygge-system, som gir gode inngangssoner, liv mellom husene, og økt sikkerhet. Denne konstruksjonen rommer også brygger og båtplasser.

SJØBUNNEN På bygningsflåtene er det festet skjørt som kan gi økt marint liv ved Protokoopen. Disse skjørtene består av en konstruksjon som går 2-3 meter ned i vannflaten. Dette gir en ”bunn” som gjør at marin aktivitet kan skje i det øvre vannsjiktet, hvor det finnes mest næring. Den er utformet med en overflate som gir gode vekstvilkår for tang og alger. En slik konstruksjon vil gi bedre vannkvalitet og økt marin biomasse rundt systemet.

SEKSJONERING Langs den ytre kanten av ringen er det uttak for strøm og vann. Disse er fordelt på 30 kaiplasser på 10 meter bredde. Disse plassene løper radialt ut fra Protokoopen, og det vil i vannrommet utenfor byggegrensen være mulighet for fritidssysler som tang- og skjelldyrking og vannaktivitet.

63

+


Protokoop er mer plasskrevende enn et vanlig bykvartal, men den store fordelen er at Protokoop bĂŚrer med seg de fleste systemer, slik at det totale avtrykket med tanke pĂĽ mat, vann og annet forbruk fra 300 mennesker blir mye mindre.

Totalavtrykk for et vanlig bykvartal i Oslo vs totalavtrykk Protokoop


Forslag til hvordan Protokoop kan innta Oslo.

Vi har tegnet et forslag for hvordan de første Protokooper kan plasseres i Oslofjorden. Vi håper det holder vann. Dette er et lite utdrag fra et større arbeid. Les mer på www.protokoop.net


SUNNIVA HUUS NORDBØ (30 år) og MAREN STORIHLE ØDEGÅRD (31 år) startet prosjektet FRIrom som sin masteroppgave ved fakultet for arkitektur og billedkunst NTNU 2011 og fullførte prosjektet etter endt studie gjennom den frivillige organisasjonen FRIrom. Sunniva jobber nå som vit.ass. ved fakultetet, mens Maren jobber som arkitekt hos HRTB i Oslo. Les mer om prosjektet på www.frirom.no

En times stillhet Omgivelser påvirker oss, og de påvirker mennesker i sårbare livssituasjoner i enda større grad. Kan vi som arkitekter bruke vår kunnskap, våre verktøy og virkemidler til å skape arkitektur som kan være til hjelp for mennesker i en sårbar situasjon? I denne artikkelen beskriver vi hvordan paviljongen FRIrom ved St. Olavs Hospital er utformet med formålet om å være et trygt og avslappende sted for pårørende med alvorlig syke barn. Omgivelser som skaper trygghet Den amerikanske omgivelsespsykologen Jack Nasar (2000) har oppsummert et stort antall preferansestudier, og peker på seks egenskaper ved omgivelsene som har stor betydning for Motstående side: Stemning. En lydinstallasjon ligger som et svakt bakteppe i rommet, og kan oppdages etter hvert som man finner roen. Lyden skal virke beroligende og gi rom for undring. Foto: Pasi Aalto

hvilke omgivelser mennesker foretrekker. Orden, sammenheng og helhet gjør at vi føler trygghet. Moderat kompleksitet gjør at vi blir positivt stimulert av omgivelsene uten å bli forvirret eller kjeder oss. Naturelementer virker avslappende og medvirker til at vi gjenvinner kreftene etter mentalt arbeid. Dagslys, utsyn og oversikt over omgivelsene gir oss en følelse av frihet, trygghet og kontroll. (Gjengedal, Schiøtz og Blystad, 2008) Som mennesker er vi alle omgitt av et personlig rom. Avgrensning og kontroll av eget personlig rom er avgjørende for menneskets evne til å slappe av og føle trygghet. Det er kanskje nettopp dette som mangler på et sykehus. Selv om en pasient har enerom, er dette aldri helt privat, da leger, sykepleiere, renholdspersonale og andre er innom.

67

+


Rom og form. En madrass trukket i ullstoff fyller hele det innerste rommet. Den gir, sammen med en stor pute, brukeren frihet i bruken av rommet. Her finnes det ingen vanlige møbler eller vinduer med innsyn til rommet, men et stort rundt overlys i taket og beskyttende massivtrevegger. Foto: Pasi Aalto

Hva er et fristed? Prosjektet FRIrom har et vidt spekter av potensielle brukere, og etterstreber å være et trygt fristed for hver og en av disse. I startfasen av prosjektet stilte vi spørsmålet, “hva er et fristed for deg?” til pårørende, ansatte ved sykehuset, familie og venner. Uavhengig av bakgrunn var essensen i svarene den samme. De fleste omtalte sitt fristed som et sted hvor du kan være akkurat den du er, gjerne alene. For å kunne være deg selv og reagere slik du selv har behov for, var det svært viktig at fristedet føles trygt, at du selv har kontrollen og at det er skjermet for andre. Mange nevner naturen som fristed; å ligge under stjernene, sitte ved bålet eller på toppen av et fjell. Et fristed i sykehussammenheng beskrives som et sted som kan gi et fast og trygt holdepunkt i en ellers krevende sykehushverdag. Et sted uten forpliktelser, forventninger eller forstyrrelser. En vandring inn i eget sinn Å gå inn i FRIrom skal gi ulike sanseinntrykk

68

+

og opplevelser. Lys, form og materialer skaper ulike sekvenser og lager naturlige overganger. Spiralformen omslutter deg og gir deg kontroll over omgivelsene, samtidig som det alltid er en åpen og tydelig vei ut. Den store glassdøra gir deg kontroll over omgivelsene både på vei inn og på vei ut. Nedfreste skoavtrykk i gulvet, sammen med knagger og en benk som bølger seg ut fra den massive veggen, oppfordrer brukeren til å ta av seg yttertøy. Dette er også et signal for å markere at rommet er i bruk. Slik skal du slippe å tenke på at du kan bli forstyrret når du er her eller lure på om paviljongen er opptatt når du ankommer. Det å ta av seg skoene er også en viktig handling for å slappe av. Virkemidler De over 1500 buene av møbellimtre av furu er montert i forbandt oppover i veggen. Hver bue er frest slik at endeveden alltid vender inn mot rommet. Årringene i treet skaper en variasjon i veggens uttrykk hvor ingen felter er like.


Her kan du la blikket vandre og oppdage nye formasjoner i mønsteret for hver gang du besøker FRIrom. Som bruker over lengre tid, skal du kunne oppleve rommet på ulike måter avhengig av når du besøker det. Når det er lyst ute, står det sentrerte overlyset i fokus. Det retter blikket mot himmelen og lyset som er i stadig endring. Når det mørkner, kommer den lysende, bølgende himlingen med nedsenkede lyspunkt sterkere til uttrykk. Man får en opplevelse av at romhøyden senkes, samtidig som atmosfæren blir en annen enn på dagtid.

Omgivelser som skaper forundring «Alvar Aalto reflekterer under et sykehusopphold over hvor følsomt mennesket er overfor selv de mest ubetydelige detaljer når det befinner seg i en sårbar situasjon. Han mener at design skal ta hensyn til mennesket på det svakeste, og skape god orientering og brukbarhet og opplevelse av mestring, fortrolighet, sikkerhet og komfort. (Palasmaa, 2001, gjengitt i Gjengedal et al, 2008)

I enden av hvert lyspunkt henger en origamitrane. Origami er en gammel kunstform med folding av papir som symboliserer lykke og håp. Barn, pårørende og samarbeidspartnere har brettet tranene som et symbol på å plante et lite håp eller minnes noen spesielle.

For en stund siden slukket noen av tranene på grunn av dårlige koblinger. For oss som arkitekter var dette en slik viktig detalj som Aalto beskriver. Noen av brukerne hadde derimot undret seg over dette som noe symbolsk. Det var de som hadde måttet gi tapt for sykdommen, de som ikke er hos oss i hverdagen lengre, men som er med oss likevel. At FRIrom også ga rom for dem, var for noen en trøst. Lysene som sluknet, får derfor fortsette å være slukket.

Under: Et av prosjektets viktigste aspekt, er at det fikk lov til å være noe eget i motsetning til å innrede et rom på sykehuset. Det å bevege seg ut fra avdelingene og opp på takterrassen med utsikt mot alle himmelretninger, er et fristed i seg selv. Her oppe blir du møtt av frisk luft, utsikt, beplantning, vær og vind og FRIrom. Foto: Pasi Aalto

Gjengedal, Schiøtz og Blystad (2008) Helse i tid og rom. Cappelen Damm as, Norge. St. Olavs Hospital (2003) Rom for helse. Formveileder St. Olavs Hospital, Trondheim, Norge.

Noter

69

+


Kan ikke gjøre livet godt igjen En mors skildring av sitt første besøk i rommet “FRIrom er heilt ulikt noko anna rom eg har vore inne i. Lukta av tre skaper ei kjensle av skog og natur. Svak lyd av fuglar som kvitrar og vatn som sildrar forsterkar kjensla. Augene fokuserer på kvistane på veggen og tranene som heng i taket. Sansane tek over, let tankane mine få kvile ei lita stund. Mitt første møte med rommet var ei magisk oppleving. Det einaste vindauget er plassert i taket. Det er seine kvelden dette første møtet. Eg klarer ikkje hugse om det er mørkt på himmelen, men eg har eit heilt klart bilete av stjernene som lyser og blinkar til meg. Som om dei vil seie at alt er godt. Eg ligg på ei god madrass og ei stor god pute og kjenner ein underlig fred senke seg over meg. Når himmel er klar og mørk kan du uansett sjå stjernene, men om dei ikkje synes er taket dekt av mange små lysdioder som minner om stjernehimmelen. Utsikta dette vindauget gir er alt anna enn kjedeleg og aldri heilt den same. På fine dagar er himmelen blå, det seglar av og til nokre skyer forbi. På gråvêrsdagar ser du ikkje himmelen for berre skyer. Skyer i ulike formasjonar fyk forbi.

Nokre dagar i skjønn forening med regnet som trommar på vindauget. I takt med været og tida på døgnet endrar lyset og skuggane seg inne i rommet slik livet også stadig er i endring. I ei lita stund er eg tilbake i barndommen, liggande på graset, utan dei store bekymringane med blikket festa på himmelen. Skyene dansar forbi, liknar på dei merkelegaste skapningar. Ingen ser at du ligg her. Tårene kan renne fritt, du kan skrike, rope og prate utan at nokon høyrer deg, Her kan du velje å skjerme deg frå den verkelege verda ei lita stund. Her kan du drøyme deg vekk, ta ei sårt tiltrengt pause frå det som er vanskelig. Her er du trygg. FRIrom kan nok ikkje gjere livet godt igjen, eller skru tida tilbake til den gongen då alt var bra. Det kan heller ikkje ta vekk redsla og opplevinga av det som er låkt. Du må uansett kva du opplever av sorg og smerte, gå gjennom den sjølv. Men FRIrom kan vere med på å gjere sjukehusopphaldet betre ved at du kan få utløp for følelsane dine på ein trygg stad.” Cecilie

Foto motstående side: Pasi Aalto

70

+


KIM LENSCHOW ANDERSEN og SØREN THIRUP PIHLMANN, Cand. Arch. MAA. Avgangsoppgave fra Det Kongelige Danske Kunstakademis arkitektskole(KADK) kandidatafdeling for Kulturarv, Transformation og Restaurering. v. Christoffer Harlang, Charlie Steenberg og Nicolai Bo Andersen. Alle foto: Arkitektene

Materialenes narrativ Ut i fra en fasinasjon av preindustrielle bygningers skjønnhet og deres evne til at danne atmosfære, og en kritikk av en tendens til å skjule moderne bygningers bestanddeler, har vi i vår avgangsoppgave gjort et studie i moderne byggeprosessers naturlighet, for å prøve å avdekke hvordan man bedre kan benytte seg av den moderne byggeskikks komponenter til å skape en nåtidig atmosfærerik arkitektur. Et gammelt forseggjort byggverk av teglsten vekker en særlig fasinasjon hos de fleste mennesker. En enkel, værbitt industribygning står i all sin stumhet som et konsentrat av sine iboende fortellinger; bygningens slitte ytre forteller om en aktivitet og en tid større enn vår egen, dens spor av funksjon og bruk manifesterer en kultur, og den enkle byggelogikk gir en følelse av fornuft og forståelse. Gamle bygninger er klenodier som inneholder et vell av fortellinger, og det er disse fortellinger som til sammen gir oss en rik opplevelse av et sted og en atmosfære.

Vi ville i vår avgangsoppgave tegne noe nytt, som omfavnet dagens byggeprosesser og dagens byggeskikk men som nyttegjorde seg av den preindustrielle enkelhet. Vi ville undersøke hva det var som gjorde at vi følte noe hadde gått tapt i racet i mot å bygge bedre, raskere. Nøkkelen til dette var for oss materialene, som bygningene består av. Man kan si at materialene har sitt eget språk. De snakker til oss i gjennom assosiasjoner, klisjeer og forventninger som har røtter i sine fysiske egenskaper; sin taktilitet, sitt utseende, og sin iboende logikk. Materialene fungerer dermed som en beholder for fortellingene om bygningenes langstrakte liv. Fra materialernes oprinnelse i naturen, via foredlingens spor på materialerne til byggeriets montasje og den etterfølgende menneskelige slitasje og værlige nedbrytning; Alle disse faser har fysiske spor og avtrykk som på hver sitt vis forteller om særlige hendelser.

73

+


Men hva er det med et materiale, som gjør det i stand til å fortelle historiene? Hvor ligger teglstenens skjulte sjarm? Jakten på spor av liv (To studier) Teglstenen, som får både sin form og sine egenskaper fra en menneskehånds berøring av et enkelt råstoff, var for oss veldig tiltalende. Den mer eller mindre håndlagde teglstenen, har i århundrer vært det foretrukne materiale i Danmark, og er det stadig av mange årsaker, blandt annet grunnet dens velegnethet som klimaskjerm og den store forekomst av leire i den danske jord.

fordi den fysiske materialehåndtering blir gjort av maskiner, som i prinsippet kan finjusteres slik at materialenes spor og vitnesbyrd om sin tilvirkning og sitt opphav forsvinner. Det resulterer i produkter og materialer som tilsynelatende er perfekte, men er de derav også historieløse?. Vår magefølelse var at historiene fortsatt lå der, bare man så godt nok etter, noe som tok oss på en reise til forskjellige industrier og byggeplasser rundt om i Danmark.

Selv om teglstenen er nokså uforandret i størrelse, materiale og form er måten vi oppfatter teglstenen på i dag ganske annerledes fra hva den en gang har vært. Teglstenen har røtter i vårt ursamfunn som den gamle soltørkede leireklump, formet for hånd, og har siden det, med hjelp fra moderne maskiners forfinelse og effektivisering av tilvirkingsprosessen gitt oss den teglsten vi har i dag. I dag, som en ytterste konsekvens av denne effektivisering, prøver industriapparatet å forfalske imperfeksjonen i en håndlaget teglsten ved hjelp av komplekse prosesser (falsk kullbrenning, redusering etc.) Enkelte produsenter er til og med gått tilbake til å produsere ”kompromissløse” teglsten for hånd. Det er tydelig at teglstenen er overlesset med symbolsk verdi, som manipuleres for å tilfredsstille forbrukeren. Men gir denne utviklingen noen mening? Vår inngangsvinkel var en anerkjennelse av at vi i dag arbeider ut i fra helt andre økonomiske og teknologiske vilkår, enn man gjorde før. Vi ville se nærmere på de spor av liv som fantes i moderne materialer, uten å forholde oss nostalgisk til en svunden tids naturlige imperfeksjon. Teglstenen ble dermed vår antagonist, vår motstander, og vi ble, som en vis mann en gang sa; nødt til å kjenne vår motstander.

Såkalte blødstrøgne tegl på afkølingsbånd hos Strøjer tegl.

Snittflate i isolerende betongelement hos Ambercon.

Fremstilling av teglsten, og andre materialer i den preindustrielle verden var i høy grad preget av håndens arbeid. Prosessene var ofte enkle og derav også lett avleselig. Den moderne industris håndtering av materialer er vesentlig mere abstrakt for oss som mennesker,

74

+

Blødstrøgne tegl, presses ut av roterende form.


Københavns universitet Amager, før ny fasade monteres

75

+


Hos Strøjer tegl på fyn, fikk vi et inblikk i de moderne og maskineller prosessers fysiske avtrykk i teglstenen. Et besøk hos den danske betongelementprodusent Ambercon, nord på Jylland, fortalte oss om industriens begrensninger; Perfeksjonen kunne oppnås, men kun i ett enkelt lag av produksjonen. På en forlatt tåkelagt byggeplass i københavn, møtte vi en bygning som ventet på sin nye bekledning, den fremsto for oss med en uventet taktilitet, for i en byggeindustri som prefabrikerer mer og mer forsto vi at det var selve sammensetningen av elementene, som ga denne fasaden dens tiltrekningskraft. Vi forsto vi måtte studere montasjen. Vi ville i våre to studier prøve å gjøre bruk av de forskjellige prosedyrer og prosesser vi hadde latt oss fasinere av. Undersøkelsene tok form som to bygninger, som en del av en bearbeidning av campusområdet for Københavns Tekniske Skole(KTS) i Københavns nordvestkvarter. Den ene av to tilføyde bygninger hadde til formål å huse en ny struktørutdannelse (også kalt forskalingssnekker) og den andre skulle samle skolens administrasjon i en ny bygning.

Ved å synliggøre konturen av betongelementsystemets enkelte komponenter gjøres det tydelig at de er produsert separat i en industri, og ved å bruke en hvitpigmentert sement til sammenstøping tydeliggøres montasjen på stedet. Historien om systemets tilblivelse i en industri, og sammenstilling på sted står tydelig frem, og det bærende betonelementsystemet eksponerer en klar fortelling om seg selv.

Modeller 1:5. Betongelementsystem, separate deler.

Skolens varierende opptak, og skiftende utdannelser gjorde at vi ønsket å tegne robuste bygninger, som kunne inntas av de forskjellige faggrupper med forskjellige behov. I vår ene tilføyelse, verkstedshallen som huser den nye struktørutdannelse, har vi tatt utgangspunkt i et overdimensjonert betongelementsystem. Vi har arbeidet med markante uthulinger som markerer injeksjonshullene til sammenstøpning av betongelementene, i både søyler og bjelker. Uthulingene synliggjør en teknisk nødvendighet, nemlig sammenstillingen av de forskjellige betongelementer, og bidrar ved hjelp av sin formgivning til å binde systemet sammen visuelt, selv etter varierende toleranser ved oppføring. Vi har utformet konsollene, som bjelkene hviler på med en stump v-formet nedsenkning, som gjør det lettere å fiksere betonbjelkene under montasjen. Nedsenkningen bidrar også til å kanalisere vann, i de tilfeller der konsollen møter fasaden, og står eksponert. Modell 1:5. Betongelementsystem, sammenstøpt med hvitpigmentert betong.

76

+

Motstående side: Modellutsnitt 1:20, verkstedsbygning for struktørutdannelse. Elementkonstruksjon i betong, Hulldekk , sekundært metalldekk, vindusrammer, transperante sinusplater, lette romindelere


77

+


78

+


Vi innførte et tydelig hierarki bygningsdelene seg imellom, den tunge betonkonstruksjon kontrastert av en lett sekundær konstruksjon. Den lette konstruksjon må føye seg etter betongkonstruksjonens fastsatte ramme, og forteller dermed en historie om hva som kom først, altså hva som er mere permanent, og det mere midlertidige som senere er blitt montert, og som derfor kan forandres. Dette hierarkiet bidrar til en visuell separasjon av bygningens bestanddeler, som gir de enkelte delene mulighet til å fortelle hver sin historie. Kontrasten gør også at man kan forandre bygningen uten å bryte ut av bygningens etablerte hierarki. Forandringskapasiteten blir på den måte en del af bygningens arkitektoniske utrykk. Vår andre undersøkelse var en administrasjonsbygning for KTS, som samtidig også dannet skolens offisielle ansikt utad. Vi ville i denne bygningen benytte oss av det samme hierarki bygningsdelene seg i mellom. Bygningen er tenkt bestående av et betongskjelett, med ribbedekk, og en separat selvbærende hud av metallplater som pakker konstruksjonen inn, og danner husets fasade. Ribbedekkets flansjer tydeliggjør bæreretningen og de krefter som skal overføres, og danner sammen med søyler og dragere det bærende og mest permanente system.

Materialenes narrativ Den gamle industribygningen av tegl kommuniserer med oss, den appelerer til oss. Teglstenene som denne bygningen består av, snakker til oss fenomenologisk via sin sin taktilitet, glans og sine fysiske egenskaper og logisk via sin størrelse og formgivning egnet til stabling. Teglstenen snakker også symbolsk til oss via assosiasjoner til den urgamle byggeskikk. Det er med andre ord oss og våre verdier, som kontrollerer materialenes narrativ. Men motsatt er det også ofte materialene, og deres egenskaper som har gitt dem de verdier vi forbinder dem med. Vi har i vår avgangsoppgave søkt etter de mange forskjellige måter materialene kommuniserer med oss på, og avdekket noen få. Vi har i vår betongstøpning forsøkt å arbeide med materialet, på en måte som anerkjenner de flytende og forsteinede egenskaper betongen faktisk har. Og vi har ved å arbeide på synliggjøringen av sammensetting og montasje i alle ledd funnet frem til bygninger som får sin sjarm og sitt estetiske uttrykk via en akkumulering av de arbeidsganger og byggeprosesser de har vært igjennom. Den preindustrielle arkitektur innehar ofte mange av disse kvaliteter. Den har en lett lesbar måte å uttrykke seg på når det kommer til tektonikk, materialer og materialers iboende kvaliteter.

Fasaden er oppbygget av valsede metallplater spent inn imellom et system af metallprofiler som bærer fasadens vekt. De valsede platene blir til sist festet med befestningngsklips som blir etterlatt synlige. Valsningens spor på platen, samt bøyningen som gir platen dens egen styrke er det sentrale motiv. Fasadepanelene danner et relieff som speiler sine omgivelser og som reflekterer et skiftende lys som forandres under hele dagens forløp. Montasjen, altså innspenning av platene som danner klimaskjermen, er på denne måten synliggjort som en del av fasadens uttrykk, og bidrar i siste ende til en lesbarhet av fasadeoppbyggingen. Tidens tann endrer etterhvert platens krummende motiv fra å være et spill i lyset, til å være et fast merke av værets påvirkning.

Motstående side: Modellutsnitt 1:20. Fasade Administrasjonsbygning. Valsede stålplater, metallskjelett, betongkonstruksjon med ribbedekk

Modellutsnitt 1:20, Fasadestudie, patinering. Grafittmalt stål, bøyde stålplater, galvaniserte befestningsklips

79

+


INGRID ROALSØ (1985) Cand. Arch - Arkitekt MNAL / sivilarkitekt & byplanlegger, ESPEN A. LINDKJØLEN, (1985) Cand. Arch - Arkitekt MNAL / sivilarkitekt & byplanlegger og SØREN JØRGENSEN, (1985) Cand. Scient. i antropologi og kognitiv semiotikk - Analytiker/rådgiver

Rom skaper ikke betydning -

Rom er betydning Tre perspektiver om form og virkning – og hvorfor arkitektur er en semiotisk1 disiplin. “Some things we plan, we sit and we invent and we plot and cook up, others are work of inspiration, of poetry.” – ‘I’ll love you till the end of the World’, Nick Cave Det statiske (arkitekturen) og det dynamiske (individet) skaper spenningen mellom det permanente og det flyktige. Den faglige debatt vedrørende generisk boligarkitektur er i hovedsak orientert rundt spørsmål om hvilken virkning den standardiserte arkitekturen har på individet, og ringvirkningen sosialt. Samtidig bygges det mye i de norske storbyene, der opplevd kvalitet har hatt liten betydning fordi teknisk minstestandard og maksimal tomteutnyttelse gir størst overskudd. Det er fortjeneste i å bygge effektivt og salgbare kvadratmetere driver prosessen. Satt på spissen tror vi dagens arkitekttradisjon bærer preg av rasjonalitet eller ren form, og dermed

1 Semiotikk – studiet av hvordan vi sier noe eller hvordan vi skaper mening.

Illustrasjon motstående side: Ingunn Dybendal

nedprioriterer fokus på mennesket. Semiotikken snur på det og spør hvilken betydning mennesket gir til rommet – ut fra måten arkitekten har designet det. Er mennesket i sentrum – og blir arkitekturen dermed bygget opp rundt dette? Eller er arkitekturen i sentrum og blir det antropocentriske snudd til en ‘arki-centrisme’ hvor arkitekturen påvirker og styrer? I denne artikkelen tar arkitekturen og antropologien plass side om side for å diskutere spørsmålet om hvorvidt og hvordan form virker på mennesket. Vi flytter fokuset vekk fra den konkrete situasjonen i norske storbyer, og over til å undersøke en bredere forståelse av hvordan forholdet mellom rommets design og menneskets levde liv bør behandles. Vi mener at en oppdeling av form og virkning blir det samme som å se mennesket som adskilt fra sine omgivelser. Formens vesen er arkitektens metier, menneskets vesen er antropologiens ditto, og vi vil bruke spenningen mellom disse to faglighetene til å diskutere en ny synsvinkel på dagens arkitekttradisjon.

81

+


Kjernen Antropologien lærer oss at rom var formgitt, konstruert og bebodd lenge før arkitekturen ble grunnlagt som faglig disiplin. Rom har hatt innflytelse og betydning i menneskers tilværelse så lenge mennesket har eksistert. Av dette kan vi utlede at rom har betydning og form har virkning – det er ikke fordi rom er rom, men fordi mennesket er menneske. Likevel påtar flere arkitekter seg rollen som dukkeførere i et syn hvor arkitekturen styrer mennesket – og arkitektens verk frembringer en spesifikk atferd. I arkitekturen er funksjonalitet og et ønske om effektiv arealutnyttelse ofte avgjørende parametere for hvordan bygninger utferdiges. Det er prosjektene med den gode intensjon, hvor rasjonalitet og funksjon styrer alt fra planmessige hensyn til materialvalg. På den motsatte siden av skalaen har vi prosjekter hvor designet er førsteprioritet og funksjonen blir mindre vesentlig. Arkitekturen blir mer enn noe annet et visuelt objekt. Bygningens kvalitet, og prangende design – er ikke sidestilt med gode rom. På hver sin måte danner arkitekturtypologiene rammer om en inntagelse av rommet og en påvirkning av mennesket.Vi mener at menneskets posisjon i sine omgivelser og arkitekturen kan artikuleres på tre måter – et deterministisk perspektiv, et dialektisk perspektiv, og til sist et kontinuitetsperspektiv. Det deterministiske perspektiv: Endret form – Ny virkning I et deterministisk perspektiv dyttes individet i bestemt retning, eller ledes til en særlig handling ved hjelp av arkitektonisk “nudging”. Hvis rommet sier “gå til høyre” så går mennesket til høyre – à la Le Corbusier. I motsetning til den fenomenologiske tilgangen, som sier at arkitekturen er formålsløs hvis det ikke var for måten mennesket – uavhengig av arkitekturen – er i verden på. Arkitekturen gir dermed kun mening, fordi mennesket forholder seg til sine omgivelser og er et bevisst individ.

”Where tools like a saw and a paintbrush are universal, performing uniform functions everywhere, jigs are particular as they can perform only when they are put in a specific relationship with other tools...When, for instance, some people sit at a table for a meeting or dining, the table and chairs serve as jigs to facilitate their face-to-face discussions or meals.” – Echo of Space / Space of Echo, Atelier BowWow Ordet determinisme antyder en forståelse av hvordan mennesket og menneskets tilværelse – det levde liv – er plassert som et kausalt produkt av en gitt form. Her forstår vi altså et forhold mellom form og virkning, hvor formen avgjør virkningen. Endres formen - endres virkningen tilsvarende. Trafikken er et offentlig rom med synlige og usynlige, men likevel tydelige grenser for måten mennesket er tilstede i rommet på - ‘Rødt lys: Stopp! Grønt lys: Kjør! Tu-ut: Flytt deg! For høy fart: Bot! Trafikkens rom er designet slik at det determinerer menneskets til(stede)værelse i rommet. Paradoksalt er det mennesket som har laget trafikkreglene. Noe som tydeliggjør en dualisme mellom menneske og rom: Mennesket formgir rommets prinsipper, formen virker tilbake på mennesket etter prinsippenes hensikt. Midtrabatten på Nørreport, en firefelts vei som skiller Aarhus Arkitektskole i to, er et planmessig enkelt grep, som har til formål å skille veibanene fra hverandre. Utover en sparsommelig landskapsbearbeidelse er den blottet for arkitektonisk verdi. Det særlige oppstår når studentene krysser over, blir tvunget til å stanse på grunn av trafikken - og dermed støter på hverandre. I stedet for å bli en barriere som skiller skolen, blir den et møtepunkt og får en merverdi. Midtrabatten blir et ‘jig’2 som fasiliterer dette oppståtte møtepunktet. I arkitekturens ‘Nudging’-teori - som ofte kobles til det deterministiske perspektiv - styres mennesket av hvilken handling som kommer det tilgode. Derfor dreier det seg ikke om hvor funksjonelt et kjøkken er - men hvor funksjonelt det oppfattes. På denne måten kan arkitekter fremprovosere en ønsket adferd. Tankekorset oppstår idet individets

2 Jig - objekt som brukes til å kontrolere en handling eller bevegelse

82

+


oppfatning dikteres av personlighet og bakgrunn, og som igjen introduserer dialektikken. Det dialektiske perspektiv: Motspillere mot en høyere enhet I et dialektisk3 perspektiv, avhenger rommets innflytelse av flere toneangivende parametre i menneskets tilværelse. Påvirket av for eksempel historisk tidsepoke, kultur og kollektiv bevissthet kan derfor det samme rommets fortolkning endres over tid. “The accretion of people’s art and craft work and the modification of certain spaces and forms designed by architects to accommodate alterations, make the structure a vehicle of cultural memory, a medium for expressing change and a metaphor for the passage of time.” – Herb Greene, Architecture as Ongoing Art Det dialektiske perspektiv kommer tydelig til uttrykk i eksempler hvor elementet er en konstant. Jakobskirken som i dag er et kulturelt møtepunkt i Oslo, har i kraft av sin tidligere religiøse rolle en åndelig verdi. Sammen med arkitekturen, gir det en statisk ramme som med en ny fortolkning og inntagelse både får og gir et endret uttrykk. I dette perspektivet fremstår form/ virkning-forholdet mellom rom og menneske mer jevnbyrdig. Perspektivet ser en dialektisk relasjon mellom mennesket og rommet, hvor partene påvirker hverandre gjensidig. Grunntanken er at menneskets ideer former rom, som eksempelvis trafikken og den i sin tid vigslede kirke, men rommet virker også tilbake på mennesket og påvirker den måten mennesket erfarer rommet. “Byerne og Udvekslingen ...eftersom den korteste afstand mellem to punkter i Smeraldina ikke er en ret linie, men en zigzaglinie, der forgrener sig i bugtninger, så åbner der sig altid ikke to, men mange veje for den rejsende...På den måde undgår beboerne i Smeraldina kedsomheden ved at færdes hver eneste dag på de samme gader... De mest regelmæssige og rolige liv forløber uden gentagelser.” – De usynlige byer, Italo Calvino (dansk oversettelse)

3 Dialektikk - Hvordan motsetninger går opp i en høyere enhet, skjemamessig i en form der en tese fører til utviklingen av en antitese og kampen mellom disse fører til en syntese, en høyere enhet som dermed blir en ny tese i en ny dialektisk prosess. Kilde: Wikipedia

Utdraget fra ‘De usynlige byer’ formidler en omskiftelighet og tidsmessighet i arkitekturen. Hvor byen og arkitektur blir en aktiv del av menneskets liv, og hvordan vi mennesker på denne måten iscenesetter arkitekturen på et helt eget vis. I en slik kontekst er mennesket sammen med det fysiske objektet både en iscenesetter, en bruker og en del av arkitekturen. Hverken arkitekturen eller mennesket vil noensinne ha enevelde, men kan påvirke hverandre – et slikt samspill, eller en slik maktbalanse krever individets tilstedeværelse. I dette perspektivet oppstår form og virkning løpende i en vekselvirkende relasjon. Virkning skal her forstås i en bredere kontekst av menneskets virkelighet. Historiske og sosiale begivenheter som påvirker mennesket til å oppleve sine omgivelser på tids- og stedstypiske måter medregnes og danner ultimativt nye former ved å fremheve alternative perspektiver til den originale formsituasjon. Antropologen Daniel Miller, som bygger sine analyser på blandt andre Hegel, Marx og Simmel, kaller denne tilgangen for objektifiseringsteorien. Den omtaler det materielle – altså arkitekturen som en aktiv medskaper av ideer og verdier i menneskets tilværelse – som virkning. Kontinuitetsperspektivet: Mennesket skaper betydningen Det tredje perspektivet – kontinuitetsperspektivet – skiller seg fra de to andre ved å nedbryte grensen mellom menneske og rom. Antropologiske studier innenfor aktør-nettverk teorien beskriver form/ virkning-forholdet som en ugyldig oppdeling – fordi form og virkning er to sider av samme sak. Perspektivet betoner kontinuitet slik at virkningen er formens eneste uttryks- og forståelsesmåte. Antropologen Bruno Latour har fastslått at mennesket aldri har vært moderne. Dette fordi mennesket ifølge ham aldri har vært skilt fra rommets verden slik antropologer har argumentert innenfor både det deterministiske og det dialektiske perspektiv. Virkning er ikke et resultat og rommet har ikke betydning for mennesket, fordi rommet er skapt av, og gjenskaper særlige ideer. Virkning og rommets betydning er mer et uttrykk for den måten mennesket helt naturlig forholder seg til sine omgivelser, fordi mennesket er et meningsskapende vesen.

83

+


84

+


“Our bodies and movements are in constant interaction with the environment; the world and the self inform and redefine each other constantly. The percept of the body and the image of the world turn into one single continuous existential experience; there is no body separate from it’s domicile in space, and there is no space unrelated to the unconscious image of the perceiving self.� - The Eyes of the Skin, Juhani Pallasmaa

Illustrasjon: Ingunn Dybendal

85

+


En vegg i samspill med et menneske kan iscenesette individets tilstedeværelse, og samtidig fasilitere en privathet, eller en retning i en bevegelse. I synergi med en gruppe kan veggen være en helt annen aktør og forsterke fellesskapet, eller splitte gruppen. Da et menneske sjelden står på samme sted en hel dag, gjør tiden at både menneskets rolle og veggens funksjon endres. I denne synergien er veggen det statiske, mens mennesket er det bevegelige og tiden variablen. Det vil si, at form/virkning-forholdet ikke er en lineær bevegelse med en relativt kort løpetid, men derimot en uendelig rekke av hendelser. Form/virkning-forholdet kommer derfor kun til uttrykk ved en gjensidig tilstedeværelse. Antropolog Tim Ingold har i de senere år vært frontløper for forskning innen forholdet mellom mennesket og rom. Hans studier som bygger på inspirasjon fra pre-darwin evolusjonsteori, beskriver hvorfor mennesket bygger rom, og hvordan rommene skaper betydning og virkning i mennesket. I den sammenhengen er det helt avgjørende å fastslå at betydning ikke er en ting som overføres mellom objekt og mennesket. Betydning er grunnelementet som inngår i menneskets evne til å forholde seg til rommet. Her etterlates vi med et menneskesyn i form/virkning-relasjonen, som stiller samtidens arkitekter overfor en utfordring i å endre perspektivet i designprosessen. Fra å være naivt inkluderende, med godhjertede målsetninger om blant annet å skape demokratisk, involverende arkitektur, kan fremtiden omfavne designprosessen som en måte å utforske menneskets naturlige betydningsskapende drift i rommet, ved ganske enkelt å være tilstede. Perspektivering: Fri bevegelse Som motsetning til arkitekturtypologiene nevnt i innledningen, finner vi arkitekturen hvor mennesket gis alle muligheter. Her kan arkitekturen og mennesket danse i et samspill – og kontinuitetsperspektivet kommer tydelig til uttrykk. Den organiserte uorden og planlagte tilfeldighet utføres i ‘loose-fit’ planer som ved Kanagawa Insitute of Technology av Junya Ishigami. Der er programmet organisert i et rom akupunktert av søyler slik at rommene fremstår som mellomrom mellom fortettinger av søylene – eller som

86

+

lysninger i en skog. På denne måten kan brukerne fritt innta og bruke rommene. Spenningen – og betydningen – oppstår når bygningen har en stram oppbygning, men brukerne inntar den på egne premisser. Friheten ligger i at den arkitektoniske strukturen inntas av brukerne som motarbeider strukturen og opphever ordenen. Selv om bygningene ikke nødvendigvis er funksjonelt optimalt organiserte, forsterker programmatisk blanding tilfeldigheten, og det oppstår vilkårlige møter mellom brukergruppene. Som et resultat av dette dannes et mønster av ikke-hierarkiske tilfeldige bevegelser og sosiale interaksjoner. Placa de Angels foran MACBA i Barcelona. Plassen er skapt for turister og lokale, men på særlige tidspunkter av dagen unyttes stedet av skatere. Politiet er konstant på vakt for å ivareta bruken byplanleggerne har uformet plassen til. Skaterne trosser politiet og inngår i forhandlinger med rommet om hva det kan strekke seg til; nye triks, nye måter å utfordre tyngdekraft og kroppens balansepunkter, samtidig endres selve rommet fysisk. Ståltrucks sliter og sliper kantene på den mørke marmoren til hvite, bløte avrundinger, og bryter ned gamle visuelle grenser mellom plassens seksjoner. Samtidig oppstår nye. Både på plassen foran MACBA og på Kanagawa Institute kommer betydningen frem i samspillet mellom rommet og mennesket. Opplevelsen av å være i et rom blir dermed like generaliserbar som menneskers vidt forskjellige spekter av sinnsstemninger. Rammene forblir de samme selv om vi – i kraft av å være mennesker – har helt ulike utgangspunkt for vår interaksjon med den fysiske virkelighet. Generaliserbarheten ligger i at rom og erfaring henger sammen som to forbundne elementer, som videre utvikles i synergi med hverandre. Slik som Nick Cave synger om inspirasjonens vilkårlige krefter og poesiens uforutsigelige vesen. Rom er betydning og arkitektur er semiotikk I artikkelens tittel avviser vi en grunnleggende klisje som ofte svermer om den kreative designprosess i arkitekturen; hvor arkitekten blir iscenesatt som programmøren bak rommets interaksjoner og opplevde kvaliteter. Klisjeen bunner både i at iscenesettelsen er utbredt og virker så vel på et


bredt fagkulturelt felt i arkitekturen som individuelt blant mange arkitekter, og i at iscenesettelsen av et dualistisk kausalt form-virkning forhold fremstår banal. Klisjeen er dessuten et tilfelle av ‘designer fallacy’– designerens feilslutning – som den amerikanske post fenomenolog Don Ihde spydig betegner som designerens megalomani. For uansett, hvilke ideer og hensikter arkitekten ønsker å realisere gjennom rommets formgiving, vil omfanget av menneskets mulige utfoldelser i rommet overstige arkitektens fantasi og ambisjon. Forholdet mellom form og virkning i arkitekturen bør avspeile den kompleksitet, som vitenskaper – naturvitenskapelige, så vel som humanistiske – de seneste årtier har utpekt i relasjonen mellom mennesket og dets omgivelser. Bemerk subjektiviteten; ‘dets’ omgivelser. For omgivelsene tilhører i stor grad mennesket, og måles i den sammenheng, kvalitativt, i betydning. Semiotikken spør legitimt hvilken betydning mennesket gir til rommet; med utgangspunkt i måten arkitekten har designet det – hvordan og hvorfor? Vi utfordrer vår samtids arkitekter til å utprøve og bruke dette som omdreiningspunkt i arbeidet med å skape nye rom, for ny betydning.

87

+


Illustrasjon: Joana Branco


ILLUSTRATØRER LID&WIKEN er et kommunikasjonsbyrå som jobber i krysningspunktet mellom grafisk design og reklame. Studioet ble etablert i 2013 og har base i Oslo. www.lidwiken.no

MARTE VEYS BERG Grafisk designer og illustratør, utdannet ved Westerdals School of Communication, med erfaring fra bl. a. Amsterdam og New York. www.marteveysberg.com

RAGNHILD AUGUSTSEN har lenge vært en del av KOTEredaksjonen. Hun er utdannet landskapsarkitekt MNLA fra universitetet i Ås (NMBU) og jobber i dag som landskapsarkitekt hos Asplan Viak Oslo.

INGUNN DYBENDAL Illustratør, utdannet ved University College Falmouth, i England, 2009. Bor i Oslo og er en del av illustrasjonskollektivet «Illustratørene». www.ingunndybendal.co.uk

GAUTHIER DUREY 24 år, fullført mastergrad i arkitektur fra Sør-Frankrike. Flyttet til Oslo for å studere landskapsurbanisme ved AHO. Han er nå på siste året.

JOANA BRANCO 29 år, arkitekt fra Lisboa, Portugal. Hun fullførte sin utdannelse ved School of Architecture i Lisboa (FAUTL) i 2009 og har siden 2011 arbeidet som arkitekt i Oslo.

91

+


REDAKSJONEN KOTE #5

KIRSTI REINSBERG MØRCH Utdannet landskapsarkitekt MNLA og fotograf, jobber i Rambøll.

92

+

EINAR ELTON Arkitektstudent ved AHO, utdannet fotograf.

DANIEL EWALD Utdannet landskapsarkitekt MNLA, jobber i bar bakke.

OLAV STIKBAKKE Landskapsarkitektstudent ved AHO, tar diplom til våren.


KOTE

+

Magasinet KOTE er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og nyutdannede innenfor arkitektur og plan. Siden oppstarten våren 2012 har vi hatt en ambisjon om å være med på å bidra til og tilgjengeliggjøre kunnskap og debatt om våre fysiske omgivelser. Vi ønsker gjennom KOTE å belyse disse på en nyansert måte med bidragsytere fra ulike fagfelt, profesjoner og institusjoner. KOTE er i dag delt inn i to redaksjoner - nett og papir. Nettredaksjonen publiserer artikler jevnlig på magasinetkote.no., hvor de fanger opp aktuelle saker og begivenheter, anmelder og kommenterer. Papirutgaven kommer ut hvert halvår og er temabasert. Alt organisasjonsarbeid drives på dugnad. KOTE mottar støtte fra en rekke bedrifter og institusjoner og har vært presentert ved adskillelige faglige arrangementer i inn- og utland. REDAKSJON KOTE #6 Kaja Kittang Kvande Redaktør. Arkitekt MNAL, NTNU Helle Lind Storvik  Redaktør. Landskapsarkitekt MNLA, AHO Kirsti Reinsberg Mørch Redaktør visuelt. Landskapsarkitekt, NMBU NETTREDAKSJON Ingunn Cecilie Hvidsten Nettredaktør. Arkitekt, AAU Mia Thun Nettredaktør. Student, landskapsarkitektur, NMBU Andrea Ellefsen Grafikk og webadministrasjon. Student, arkitektur, BAS STYRET Erlend H. Sjåvik  Styreleder. Student, by- og regionplanlegging, NMBU Daniel Ewald  Nestleder. Landskapsarkitekt MNLA, NMBU Tin Phan  Økonomiansvarlig. Student, arkitektur, AHO Ingunn Cecilie Hvidsten Nettredaktør. Arkitekt, AAU Mia Thun Nettredaktør. Student, landskapsarkitektur, NMBU Kaja Kittang Kvande  Redaktør. Arkitekt MNAL, NTNU Helle Lind Storvik  Nestleder. Landskapsarkitekt MNLA, AHO

93

+


NESTE NUMMER Grenser

Grenser? Jeg har aldri sett en, men jeg har hørt at de finnes i tankene til visse mennesker. — Thor Heyerdahl

I KOTE #6 vil vi utforske hva grenser er og hvordan de påvirker oss. Fra de imaginære til de fysiske. Fra intimgrensen til den territoriale grensen. Vi vil utforske hvilke rom som oppstår som resultat av ulike grenser. Byen innehar mange grenser med ulike betydninger. Hvordan blir den påvirket av ikke-fysiske grenser, som for eksempel en skolekrets? Byen har kanter, pullerter, hekker, murer og lyskryss. Flyten av mennesker formes av grenser, men er det bare de fysiske grensene som bestemmer hvor vi går? I diskursen rundt grenser, hvem snakker om grenselandet? Hva skjer når grensen blir et sted?

Send inn dine tekster, utkast eller ideer innen 16. januar til post@magasinetkote.no Planlagt utgivelse våren 2015.

Foto motstående side: Einar Elton

94

+


KOTE

+

KOTE er et uavhengig tidsskrift om v책re fysiske omgivelser. Tidsskriftet er drevet av studenter og nyutdannede. www.magasinetkote.no Utgivelsessted: Oslo | Org. nr. 998 537 681 ISSN 1893-8132 (trykk) | ISSN 1893-8140 (online)

Profile for KOTE

KOTE #5 - Form og virkning  

Hvilken virkning har form på oss, og i hvilken grad fokuserer planleggingen på det fysiske miljøets virkning på mennesket?

KOTE #5 - Form og virkning  

Hvilken virkning har form på oss, og i hvilken grad fokuserer planleggingen på det fysiske miljøets virkning på mennesket?

Advertisement