Issuu on Google+

lydb酶lge 1

p a p e r l i o n s / / 贸 s k / / b a n d o f s k u l l s m i k h a e l p a s k a l e v / / u g r e s s mymorningjacket//bastille h o m e b r e w c r e w + +

gratis

#3


2

foto: jørgen nordby


avsnitt en

hallo. klokka er nå 17:46. det er søndag. det er september. vi sitter på en café på den sørlige delen av woodland road, og til tross for at sola ikke synes så godt, er det fin temperatur. om to timer og tre kvarter kommer vi til å få en tekstmelding.

3

www.facebook.com/lydbolge @lydbolge

6 13ósk14 17paperlions20 25hove28 29konsertanmeldelser30 33mymorningjacket34 35paskalev36 41kea tonhenson42 45homebrewcrew 48 51bandofskulls52 59elektronikanoreg60 61tips&triks 62musikktips 63prosjektmotsatt68 69bastille 70kvartaletskaffe 76innjigranskøvven band of skulls, drawing by hand: samuel huddleston

oktober: 2012


4


5


贸sk minutt for minutt

6


OSLO for oss er ósk sånn musikk som du ramler borti en gang i tiåret. noe du med en gang forstår at du kommer til å høre mye på. sånn musikk som bærer preg av kalde kvelder, en god kopp te og lange reiser. vi i lydbølge fikk være med på en av dem. ett døgn - tur/retur hovedstaden. dette er turen som startet i vegards koselige, lille familiebil.

7

ord: vestad + wichstrøm


15:05

bilen med alt for mange instrumenter og alt for bra folk legger ut på veien mot oslo. vegard edvardsen bak rattet, oskar yazan mellemsether som kartleser ved hans høyre side og selveste torstein lavik larsen i baksetet med oss lydbølgefolka. vi ble med gutta. stemningsbarometer: 8/10

15:27

8

”FUCK! CRAZY MOTHERFUCKER! ska du inn der??” roper vegard. ”der tapte vi viktige sekunder”, sier torstein. ”…og litt ære”, svarer oskar. vi befinner oss ved city syd, midt i rushtida. stemningsbarometer: 6/10

15:48

vi hører på p1, slik som voksne folk skal gjøre. ei jazzlåt dukker opp. ”er dette jazz eller rass?” spør vegard. torstein svarer bestemt ”rass”. oskar setter på gospelmusikk som svar, og alle blir stille. torstein nynner. stemningsbarometer: 8/10

15:52

vi får velge mellom stein torleif bjella, elliot smith, johnny cash, chet baker, gospelsamleplate og ósk. svaret er enkelt. den kommende ósk-plata står på full guffe, lydbølge smiler og gutta synger. musikken passer perfekt til skogen vi nå befinner oss i. herlig! stemningsbarometer: 10/10


...OG LITT ÆRE.

-oskar, kartleser

9


19:50

10

vi ser sauer! fett! vi stopper i veikanten for en heftig photoshoot, men sauene stikker, og da må vel vi også gjøre det. vi kjører videre og videre og videre, inn i det som virker som en evigvarende skog, et landskap vi nordmenn trives godt i, spesielt med ósk på anlegget. warm song passer perfekt. kebaben/brødet er glemt, og vi påminnes igjen hvorfor vi er så glade i disse folka. stemningsbarometer 10/10

forresten: vegard edvardsen dro til usa med en guttegjeng og våkna i trappa en morgen av at noen spurte om de skulle tatovere seg. selvfølgelig skulle de det. selvfølgelig skulle de tatovere et troll på låret.

16:28

vi stopper på statoil et sted som kanskje heter noe. vestad informerer om at statoil har kommet med egen statoilkebab, og alle skal smake! kebaben viser seg til slutt å bare være brød. Vel, stemningsbarometer: 3/10


20:12

vi stopper på tiurn vegkro... torstein går på toalettet, vegard går inn i båsen ved siden av og stønner. torstein freaker ut, og skjønner absolutt ingenting. vi tviler på at vi får lov til å trykke denne historien. (sjekk forresten ut nettsida til denne tiurn. altså, bare gjør det. nå.) stemningsbarometer 8/10

22:38

tida går. vi nærmer oss hovedstaden. nå kjører vi rundt og rundt den såkalte “ringen”, og sliter kraftig med å finne frem. kartet contra skiltene skaper kaos. litt roping her og der. klokka er mye. alle er trøtte, men vegard er glad. stemningsbarometer: 3/10

23:45

oskar slippes av hos en kompis. vegard og torstein svipper lydbølgeredaksjonen bort til jar. vi sier farvel, og takk for turen. stemningsbarometer: 7/10

bøl bøl gel yd lyd b bø lge

lydbøl

ølge

ge lyd lyd lge dbøbølgel yd gely d

ly b ø dbøllg el ydbølge ly

senere

inne i funkishuset vi bor er det et kjøleskap fullt av mat! så utrolig herlig! det blir plutselig en lang natt, og når vi omsider legger oss kvitrer fuglene og minner oss om at vi i morgen skal på ósk-konsert. vestad bekrefter at wichstrøm sovner med et smil om munnen. stemningsbarometer: 10/10

ge lydbølge

11


ósk på caféteatret, grønland. foto: wichstrøm

hvem

er egentlig

12

ange t

hvor m

ngs fo

er tre ekopp

y låt?

e ei n r å lag

ósk er nye hvilepulsen.

strøm

wich rsen,

ede

ord: p

ósk? tad

& ves


ósk er rett fra hjertet.

konserten:

ósk kan være det som får deg opp om morgenen. det du sovner til på kvelden. ósk er det gode i tekoppen din. ósk er det som minner deg på at du kanskje ikke trenger å stresse så mye som du gjør, selv om det begynner å nærme seg høst, vinter, vår, sommer og høst igjen. ósk får tida til å gå akkurat passe fort, akkurat passe sakte, slik at uansett hvem eller hva du er så gjør ósk deg tilfreds med situasjonen du befinner deg i. ósk betyr ønske på islandsk.

vanvittig mye blomster i publikum, men i en vase som kunne trengt litt vann. det hele tar plass på caféteatret på grønland. oskar i front, denne gang som sjåfør. med gitar og trommer som grunnmur, ligger miksen av trompet, tuba og piano solid. musikken fyller omtrent hele rommet, og oskars klare toner danner de fire veggene. men hva er et hus uten tak? kanskje vi ikke trenger svar på det helt enda. litt imperfeksjonisme og kluss innimellom skaper rot, men de ror seg inn igjen med warm song. sirkuslåta bryter det hele som etterhvert kan virke tamt, og øker pulsen hos alle blomstrene i publikum. publikum virka storfornøyde, så vi venter på regnbuen.

ósk er perfekt på sene kvelder, stille morgener og de stundene du har helt for deg selv. å kunne legge seg ned uten å gjøre eller tenke noe som helst overhodet krever ikke konsentrasjon om du hører på ósk, det kommer helt naturlig.

(det trengs forresten en halv kopp te, med “nåkka attåt”.)

13


14

paper lions ord: vestad du veit det der når du hører en kul låt på youtube eller spotify, og så flyter du bare videre og videre inn i noe helt annet som du egentlig liker bedre enn det forrige du hørte på, og blablabla, og så fortsetter du helt til du finner gull, roper SHIT, og hører på låta hundre ganger. “#denfølelsen #fromcanadawithløve”

travelling het låta. på en ellers halvgrå, langsom og nærmere kjip arbeidsdag/ kveld/natt/morgen på kontoret løfta den hodene våre betraktelig. for en søt og kul låt. dette er egentlig ikke en anmeldelse, men virkelig; sjekk ut disse folka. gutta fra canada har også gitt ut ep’en at long creek gratis på hjemmesida si. vi ringte gitarist colin buchanan.


15 well uhm... who are you really, and what brought you to where you are now? it’s been a long road in finding out who we are as a band. we’ve been playing together since we first picked up the guitar at age 14, so i guess it’s been about a 10 year ride in finding our sound. we’ve played every venue from theaters to school gyms to pub’s and festivals. toyed around with genres from prog rock to barbershop to folk to pop. i guess it’s always changing and thats what makes it exciting for us. you could call our latest offering at long creek a folk record but our full length that will be coming out in the next few months is a full out pop/rock record. but what will paper lions become then? it’s hard to say really. we want the world but don’t always like the look of the road that gets you there. hopefully what ever

we become it will be on our own terms. could you please tell us a little bit about your influences, both musically and lyrically? musically it’s always changing but i guess the ground that all the writers in the band meet on are a love for strong melody and harmony. we like catchy music. lyrically, as of late we’ve been going back to our childhood. we all grew up in the rural countryside of prince edward island, canada. once we tapped into some of those old shared memories it just seemed so natural. it was a lot of fun for us to just sit around and laugh about goofing off together when we 10. what was it like to be growing up in a small town? you couldn’t even really call it a town, haha. more of a general rural area called belfast. it has a school, a rink, a golf course and a gas station. we loved


16

growing up there. lots of space to run around and get into trouble. whole lot of trouble though. haha. does polly hill exist? polly hill was a very short strip of road that connected my house to rob and john’s. it’s since been kind of reconstructed and no longer called polly hill road but there is a small park that ran along the side of it that has been since dubbed “polly hill park”. i think my father named the road originally. not bad! when you wake up in the morning, what’s the first thing you do? put on coffee. what’s a normal day for a paper lion like? coffee and eggs first thing in the morn. probably poke around on the internet for a bit. listen to some music. work on music. meet up with friends at the bar.

and that’s pretty much a day shot. we practice sometimes too. have you ever been to Iceland? never … and why is that? soon! we hope anyway. nice. but colin, what do you prefer to mix with vodka? water. well, i hope you don’t mean russian. what about your future plans? we have a few fun festivals around canada this summer but i’m mostly excited to attend sappyfest, a great little festival in new brunswick. it’s the type of lineup where you don’t really know a lot of the bands going in but you can just trust the organizers taste. that’s cool, good luck man! thanks!


17


18

for 책 unng책


(

winner, cannes 2012 “best warning”

grunnet bemerkelsesverdig forskjellige inntrykk av hovefestivalen valgte redaksjonen å la lydbølges utsendte journalister få fortelle hver sin historie og gi hver sin vurdering. sett fra et journalistisk ståsted er dette både rett og galt. iallefall urettferdig.

) 19

...#d

enfø

lelse

n av rus hopp brusber us direk te til et ungdo side m og 26. liste p

op,


for et høl. med denne teksten mener jeg ikke å sette en standard for hva og hvordan hove er/funker. kanskje var jeg bare svært uheldig, eller kanskje jeg ikke er helt i målgruppa (det vil si kidsa som skulle ønske de var russ men dessverre bare er femten år). kanskje du bare må sjekke det ut sjøl.

20

(unødvendig)

ord: vestad

vi møtes på værnes så tidlig på morran at kaffen sitter igjen fra kvelden før. marthe schanke (hun med røde dreads) står der fortumsa og trøtt mens kristin wichstrøm stresser fordi hun forsov seg og ikke får sjekka inn bagasjen. vi løper frem og tilbake mellom sure trøndere og solbrune shitkids mens vi, iallefall jeg, gleder meg utrolig mye til å ta en kaffe på pressekontoret. slappe av litt. dette er en morgen jeg kommer til å bli vant til. jeg kjøper en bolle for å føle ironien helt inn på meg. allerede ti minutter ut i vår andre businesstrip denne uka merkes det på kroppen at dette blir stress.

jeg er full av trøtte spørsmål og tanker og svada. hva er hove. hvorfor gjør vi det her. hvordan overlever man fjortisfyllmekka uten klær og mobiltelefoner. hvordan skal det gå for seg i pit’en med alle de erfarne fotografene, og hva skal jeg si til my morning jacket. jeg har ingen anelse. etter masse tid og spenn og mas får vi ordna de etterlengtede pressepassene, og dytter inn teltet et sted midt i sentrum av hovehelvete; midt mellom gjørme, russeklær, broiler på boomblasters, utedoer med mens på veggene og stoners fra stavanger som gjentatte ganger blir utvist fra campområdet. for et høl. stemninga er ganske så


21

the xx foto: wichstrøm


laber i camp my little kony aka lydblø. utover kvelden forsvinner mine kollegaer, og jeg løper rundt som usain bolt på speed etter joviale folk og hypa skatere til snapshots og noe å prate med.

22

jeg møter kris vail (skater for vans og volcom) fra greenpeace sin skatepark (som forresten er det kuleste, eventuelt det eneste kule med festivalen! de reiser rundt og bygger parker som de holder demoer på hele uka. alt for en god sak. eautiful med b), espen berg-nilsen fra hipster swingers, og verdens feteste martin mentzoni. for noen typer. noen folk løfter førsteinntrykket til det bedre bare ved å være til stede. men like fort hovner det opp igjen. i mellomtida har campen blitt et enda større høl. pissed og klissete legger jeg meg for å sove, men våkner like etterpå av at noen fremmede tullinger ...trives like ved min side. svake barn, tenker jeg mens jeg roper av full hals at dette er tidspunktet de bør stikke på. fuck this shit. heldigvis har vi pressekontoret. alle er så pene der. maren bjørgum fra sørlandsstil, stian frøysang fra playboard og kenneth sporsheim fra metalhammer/ eternal-terror ler bare når vi forteller at vi bor på den sentrale campen. ”nybegynnere”. vel, fuck it. vi har lært. senere den dagen flytter vi teltet til verdens ende, som er den hovecampen lengst bort. jeg har aldri trodd et festivalområde kan være så rolig (med unntak av slottsfjells frivilligcamp. der skjer det jo ingenting), men samtidig et mekka for folk som bare vil ha det fett. “camp til helvete” begynner sin eksistens. for en drøyt god følelse. å ha tilgang på vann har plutselig blitt en ubeskrivelig luksus. verdens ende er dit erfarne festivalhoder drar for å dø. vi tar en prat med paskalev ute på ettermiddagen. hyggelig type (les mer på

side 34). hver dag serveres vi vanvittig bra musikk. fine liveshows. beirut er virkelig helt fantastisk, the shins får gutta til å grine og snoop dogg stiller spørsmål om lov og rett som man til slutt ikke har noen gode svar på. musikalsk sett er det en vanvittig herlig festival, til tross for en del uventa bookings. hva gjør egentlig rise against og lost prophets sammen med ed sheeran og m83 på tromøya? det jeg tror er at hove ønsker å nå et bredere (og yngre) publikum enn de fleste andre festivaler i skandinavia gjør. for strømmen fungerer det nok perfekt, men for oss litt mer kresne blir det litt for mye i lengden. det kunne kanskje vært et klarere skille mellom hvilke band som spilte på hvilke dager og på hvilke scener. kanskje hove kunne vært på flere


23

tidspunkter. kanskje hove kunne vært fem festivaler. kanskje hove trenger en pause. det gjør jeg. etter hvert går alt i ett. å ta en kaffe på stranda om morgenen blir rutine, på samme vis som at man vender seg til driten på veggene. jeg merker bedre og bedre at det er et år siden sist jeg sov i telt uten liggeunderlag og sovepose. på et vis får det meg til å føle meg gammel, mens på en annen side så er det vel bare erfaring jeg trenger. jeg tror jeg må tilbake neste år (les: nei). vel, kort oppsummert tok festivalsommeren 2012 en brutal innersving på meg. aldri før har jeg vært vitne

til et bredere spekter av ideologier og levemåter, altamont-jeans contra hotpants, hvite strender, gjørmebading og en glovarm morgen mot en klissvåt natt. en dag for tidlig satte jeg meg i taxien mot torp flyplass. når jeg til slutt fikk roet meg ned med en lunken kaffe, playboard i henda og home brew (les på side 42) på ørene føltes ikke alt så ille likevel. det var utrolig godt å ta en dusj i rene omgivelser, se gjennom alle de fete bildene som ble tatt og å kjøre på videre mot denne utgaven. (er det ok om jeg hashtagger denfølelsen her eller?) så vel. takk for alt, hove. kanskje vi ses neste år, men helst ikke.

...all stemning er topp stemning... foto: wichstrøm


24

hove 2012 av wichstrøm


25

forklaring: 1.bra skateramp/bra menn 2. the shins 3. folk som dansa

forklaring: 1. kaos & rotecamp! 2. lite publikum p책 bra konserter 3. converse i regn


26

drink, faggot

(*drink, faggot)


ap eller arbeid e r p a rtiet har vel ikke s p i l t n o e n rolle for hove, men vi velger å nevne det fordi det er to teite a-er ifølge wichstrøm

hva skal man si? hove er ungdomss k o l e n s russefeiring, tilfeldigvis på samme sted og tid som noen av verdens største m u s i k e r e spiller live. s e s neste år.

27


ord: wichstrøm

(✧彡✧^▽^)

the xx

28 jeg tror i grunn det var kombinasjonen av en mørk skog, fluoriserende lys og sarte toner som gjorde the xx til beste konsertminne. raskt ble vi introdusert for et kommende verk, coexist. låta som trolig får navnet ‘angels’ gjenspeiler gamle the xx i et nytt synsperspektiv. men fortsatt enkelt, skittent med lyrikk om kjærlighet. i det seansen går mot slutten, og riffet til låta ‘i’ll take of you’ begynner ser til og med broiler-kidsa opp, og publikum er overbevist.

active child

det er på et slikt tidspunkt hovefestivalen splittes, og deles i to. musikkentusiastene fikk sin flukt fra partyungdommen i det labrinth spilte samtidig på hovedscenen. må si jeg ble overrasket i det jeg tente en mentol-sigarett, og merka at denne elektronica/r&b-baserte mannen avga en friskere pust. albumet ’you are all i see’ er et mesteverk, som ved utgivelsen alt for få la merke til. formidlinga av låtene ble uansett gjort med glans. høydepunktet var helt klart ’hanging on’. åh, så fantastisk dette var.


avsnitt to

tekstmelding: hey, where are you guys at? i’m walking down westbrick ave., heading towards blue café. vi reiser oss opp. klokka tikker fort nå.

djupt inne i skogen fant vi skatten. synth og dansebeats blant unge mennesker tok seg bra ut hoves desidert kuleste scene, flekken. det er live elektronisk dansemusikk vi aldri har hørt maken til. originalt, litt merksnodig, men får definitivt publikum til å danse. det er en konstant lav summing mellom menneskene. små samtaler, øldrikking, litt klining og en god del svette. akkurat slik et dansegulv skal være, og torske har ekspertferdigheter i å skape kjemien.

bjørn torske

det hele begynte akkurat i det sekundet gutta entret scenen (og ei jente av en grunn). det blir knysk stille. nærmest majestetisk. låt nr. 1: caring is creepy. og der er jeg fullstendig tatt. lamslått i en nostalgi som skimter begynnelsen av min musikkinteresse. gåsehud og tårer. høydepunktet når ca. midt i, i det hele publikum synger ‘new slang’ for full hals. the shins sine fire album er godt representert gjennom hele konserten, variert og godt gjennomført.

29

the shins

fire minutter til start.


30


my morning jacket ”you know, i just saw some old footage of us backstage, and we were exactly the same, just goofing around!”, sier patrick hallahan og ler så høyt og bredt at jeg skvetter. patrick er en skikkelig godgutt som prater utrolig mye hele tida. ord: vestad

da vi møtes får jeg et inntrykk av at dette er en venn som har savna meg i hundre år. sjøl om han flyr rundt hele verden og sikkert har sett mer enn faren din gjorde da han var punker, tok vi en prat uten noe spesielt tema. patrick hallahan har spilt trommer for my morning jacket siden 2002, og ble i 2005 kåret til ”the best little known drummer of the year” av rolling stone magazine. når han ikke backer opp jim james og et av amerikas største rockeband, spiller han i dan auerbachs (fra the black keys) soloband, the fast five. patrick virker som en type som trives vokalist jim james foto: vestad

godt med å være travel. en skikkelig rockstar. - we’ve got this thing called pass the ipod when each one of the boys in the band puts on a classic rock song, and everybody leans back, “shut up and just listen”. it’s quite nice, ‘cause sitting on a tour bus several hours a day can get hard after a while. i guess you’ve got to be creative. på fritiden er patrick hjemme med familien, eller så samler han på 78’-vinyler. for øyeblikket er han ute på europaturné, og forteller at han savner familien utrolig mye. - i love touring, but being away from

31


circuital

:

spinning out, gracefully going nowhere, quickly i am older, day by day still going back to my childhood way

you think you’ll find yourself out there out in the lion’s den in somebody’s battle over belief systems

circuital round and round patiently getting lost by the guide and I’m all worked up over nothing

or disappear into the vacuum total neutrality well you can’t lose nothing but nothing can be gained

circuits all in and out connect my body deep into the ground

well anyway you cut it we’re just spinning around out on the circuits over the hollow grounds out on the circuits over the hollow grounds heading right back in the same place that we started out right back in the same place right back in the same place that we starting out

circuits connect the Earth to the moon and link our heavenly bodies not a moment too soon well you can fling open the windows or you can board them up saints to a crown or Christ’s humble cup

32

my family for months at a time’s not so cool. da jeg spør han om hva som faktisk er kult, ler han bare. - i remember when we sold out madison square garden. 15000 people. oh yes, that was… pretty. praten vår utvikler seg til å bli en samtale om å bygge hus på øde øyer fordi man trenger skygge, trommestikkene han fikk av bestemora si som barn, og det utrolig kule inntrykket hans av norge. - we played at the quartfestival a couple of years back, and in the middle of our show people just ran away! we thought we had played

:

horrible, but it turned out that someone was litterally having sex on some other stage! haha! norway is so nice! men klokka tikker fort når man har det fett. vi gir hverandre en klem og skiller lag. da my morning jacket entrer hovedscenen senere på kvelden innser jeg hvor stor han faktisk er. selv i skyggen av jim james, tom blankenship, bo koster og carl broemer stråler han, og spiller som om det skulle vært madison square garden. kanskje det er på grunn av håret. patrick hallahan foto: wichstrøm


33


34


kjappis!

mikhael paskalev mikhael paskalev han kjekke som vant zoomfinalen vet du. han kompisen til jonas alaska.

er det noe som har påvirka musikken din spesielt mye? - jeg gikk jo på lipa, og der møtte jeg jonas (alaska, red.anm). vi begynte å spille sammen, og med flere mennesker da. det har vel satt en del preg. og zoom-finalen da selvfølgelig! men på lipa fant jeg vel mer ut hvem jeg er.

hva har endra seg etter zoom-finalen? - haha! folk hyler mer enn før!

hvordan er musikknorge i dine øyne? - det finnes veldig mye bra! en viss likhet selvfølgelig, men mange ulike identiteter som konstant prøver å bryte normen.

hvordan ser en vanlig fredagskveld ut? - det finnes ingen vanlig fredagskveld tror jeg. men om det hadde vært det, ville jeg tatt ting rolig hjemme. kanskje sett film og skrevet musikk.

så, kjære. hva er ditt beste vodkatips? - neat! helt klart. blankt, ingenting.

foto: wichstrøm

35


les denne. 36

for min del handler musikk om det å unngå øyekontakt med mennesker du kjenner på bussen, i redsel for å måtte legge bort musikken. eller det å stenge seg inn på doen på fest med ipoden, for musikken din er så jævla mye bedre. situasjoner skapt av mennesker som uten forvarsel endrer den onsdagen du kjørte på katta til n a b o e n . jeg har en teori om at mennesker som forandrer liv er de som prøver minst. denne teorien bygger jeg rundt en rekke selvopplevde hendelser og erfaringer. et av mine nyere tilfeller endte i en sjølprodusert og innbilt kjærlighetssorg (av eget inderlige ønske), bare for å kunne stirre i taket med musikk på ørene. mannen bak denne litt uvanlige hendelsen har mørkt skjegg og britisk aksent. han synger om det å føle seg som shit. og litt om kjærlighet og livet og barndom. keaton henson heter han. et menneske som gir skikkelig pain til hjertet, i ren sympati for hans miserable tilværelse. da han siden liten gutt har slitt med å omgås andre mennesker. albumet ’dear’ slapp han tidligere i år. produsert på soverommet som en bursdagsgave. uten den tanken å skulle stilles ut til resten av verden å høre. så hva gjør man i det man ikke er han tilfeldige mannen på bussen lengre? han velger å sitte alene i et telt under gigs, vike bort fra journalister og folk på gata. gjemme seg uten å rømme fra realiteten og løser problemene på de mest fantastiske måter. jeg vet i grunn ikke om mannen gjør meg mer trist, eller glad. men jeg har valgt å holde litt fast. plassere ham litt rundt i magasinet. jeg er litt usikker, men håper at du innbiller deg en kjærlighetssorg du og. i hvert fall finner en mann som gjør den tipser deg å søke opp ’grow up with me’ på vimeo. et bra dikt. eller se konserten som heter forts. og hør den nye ep’en ’the lucky ep’.


& onsdagen

litt

greiere

å

omgås.

ord: wichstrøm

37


38


39

foto: jørgen nordby


40

GROW UP WITH ME keaton henson


let’s sit in the back of the car, making eye contact with strangers driving past, making them

uncomfortable

let’s sit in public, with ice cream all over both our faces, sticking our tongues out at passersby.

let’s cry let’s swim let’s everything 41 let’s hear stories and both lose our innocence. learn about parents and

forgiveness death morality kindness love

thus losing both of our innocent hearts, but at least we won’t do it apart.

grow up with me.


42

HOME BREW CREW


43

hey guys. sorry if i’m late. my life is a mess. hope there is still time. much love from nz. -tom.


home brew crew lager den feteste rappen om dagen. som stoked kids sendte vi en mail til den andre siden av jorda. deretter sendte vi enda en. og enda en. og...

ord: vestad

wow! i’d be so honored. thank you for listening. means a hell of a lot to know my music has served some kind of purpose on the other side of the planet. what’s norway like?

44

hey! norway’s pretty cold, that’s about it.

hey sorry. been so damn busy. still time? yep.


what’s nz like? at the moment, wet. and miserable. but we have sunlight at least. and a population of fundamentally decent people. so it’s usually quite blissful. 1st world esque.

drunk, working minimum wage jobs. it’s changed a bit since then. everyday is filled with music these days. this is my new jobby job. but life remains pretty much constant. something like music and life by alan watts. (vi anbefaler alle å se den filmen på youtube. seriøst.)

what do you do when you’re not making beats and writing rhymes? thinking about making beats and writing rhymes.

do you really drink that much? the best nights are the ones i can’t remember. and that is 89% of my life.

when do you prefer to make music? with the birds.

who is pamela? good question? pamela anderson?

but how do you concentrate then? close my eyes. try to block out every single influence that comes from

ever been to canada? nope.

when do you prefer to make music?

with the birds. jealousy, fear or imitation. then try to take myself to a place that’s made from everything that i really know. who or what inspire you? people like... kendrick lamar, home boy sandman, electric wire hustle, flying lo, and on and on. everything is inspiration. the fact that people in norway are interested in our music is really inspiring me at the moment. on your monday song on the last week album, you talk about “that everyday shit”. how is your everyday? at that time, everyday shit was getting

what upsets you, and what makes you happy? being insignificant upsets me at times. finding solice in the fact that nothing has significance usually brings me back to where i was. people make me happy. i think they are the only things that can define me. takes on to know one i guess. if you could change one thing, of all the things in the whole wide world, what would that be? hunger. cool.

45


46 avsnitt tre

shit. klokka tikker oktober. vi har stått her i fire dager nå. pedersen tar opp notatblokka. i samme øyeblikk kommer han rundt hjørnet oppe ved blue café. vi ser han fra lang avstand. han tar opp en telefon. vår telefon ringer.


47


h at de

by

ds on m dia

48

d an

ls ar pe

band of skulls.


ord: wichstrøm

49 festen var akkurat slutt. jeg sto i dusjen i et iherdig forsøk på å skrubbe vekk nattens rester. ti minutter under seansen fikk jeg en telefon fra kollega, vestad (som av ren fyllesyke hadde tatt flyet hjem, og etterlatt meg uten telt og penger). ”hey, du må møte band of skulls NÅ.” hvem, hva, hvor, hæ??? WHOOT. hadde hørt litt på ei plate, ante ikke hvem folka var, og var dritnervøs. litt fortumla og fortsatt beruset ringer jeg manager, magdaleno (britisk, langhåret og tidenes tøffeste manager). avtaler tid og sted, men møter bandet uventa på en sti. førsteinntrykk: om jeg skulle vært en rocker, så skulle jeg sett sånn ut. langhåra gutter i skinnjakker og ray bans (men ikke på den harry måten). jeg spør om norge, men de vil spille minigolf. denne samtalen var lang, og handlet om norge, vodka og livet (i følge meg det beste som finnes).

russell: check this out! there’s this girl who looks like goldilocks, who serves waffles. i fucking love norway! soooo what’s up? are you enjoying the festival? emma: yeah, norway is quite nice. we’ve only been here for about ten minutes, but we’re glad to be back. (spilte for eksempel på john dee i mai). when did music become a part of your lives? matt: i was probably around eight years old. my father is a musician. i played drums, but wanted to teach guitar. so i used to steal my friend’s guitars. emma: i was about 13-14, and played acoustic guitar. russell: me too. i began playing guitar because my sister always gave up on her guitar lessons.


when did you start playing together then? emma: we started playing when we we’re in college. i studied art. we used to gather up, playing jam sessions with our friends. at the end, there were only the three of us left, sort of. and that became band of skulls.

50

what’s the difference between the college-band of skulls and what you’re doing now? emma: with years we’ve become much better at writing together, and trusting each others ideas. matt: yeah, and probably that we used to try to play as loud and fast as possible, to get the gig done. now it’s more about enjoying music. russell: the thing with music is that you never really grow up. at least not mentally. so basically i’m still seventeen years old. but would you rather do a small gig or a huge concert? emma: every gig is amazing, and they´re very different. the small concerts are often more special in the way that you can say hello to the audience. but i like the feeling that big concerts often brings. you know when you stop, and just think of what you’ve accomplished. emma, what’s it like hanging around the guys all the time? russell: why don’t we ever get the question, what’s it like being around a girl all the time? haha, so what’s that like? russell: a fucking nightmare. tons of mood swings and foundation every-

where! emma: yeah…. no, but it’s great being around them. but then again, i’ve always known them. it’s always been us. i really have to ask. what’s it like waking up as a rock star? emma: ha ha ha, you have to ask russell about that. russell: it’s fucking great! but i really like waking up thinking i’ve accomplished what i dreamed of as a boy. it really is about not taking anything for granted. not acting up about it. but if i act like an idiot, my friends usually tell me. but wouldn’t it be nice escaping for a while? what would you have done on a desert island? emma: it would be like ground zero. start all over. but it would have been great getting away for a while, so i’d enjoy it until i got desperate. russell: i’d build a boat and get the fuck away. in the bar: what do you order with vodka? emma: hm. i think vodka martini matt: ginger vodka. russell: i’d drink vodka mixed with beer! slutt.


51


52

kjemi og skapelsesprosessen ved bjørn torske

det elektroniske musikknorge ble skapt av en reaksjon. skapelsesprosessen tar plass bak ei commodoremaskin på et gutterom. tromsøby, 1980. i spissen kan man nevne navn som per martinsen og geir jenssen. gutter som på mange måter kan si skapte en musikalsk revolusjon.


53

elektronikanoreg del 1


men som

en

andremann ikke som en banebryter,

finner man bjørn torske.

54

torske forteller om hvordan man kan dra paralleller mellom detroit og tromsø. om det å se en by gå fra å være sort-hvitt, til det å blomstre frem de mest fremragende menneskene i norsk musikkhistorie. ord: wichstrøm

mannen som på en fredagskveld tryller frem svette dansebeats på klubber rundt om i verden. en ekte elektronisk komponist. født og oppvokst i kjernen av elektronikanorge. tromsøby var rett og slett gørrkjedelig. det som var en konservativ by ble på et tidspunkt inspirert av england. det var noe der som trigget folk til å eksperimentere med elektronisk musikk, og fortsette med det. og slik ble få til flere.

et stikkord er jo syntese. man blander to ulike enheter som til slutt går opp i hverandre. ved å blande afrikansk musikk for eksempel. det låter jo bra! selv begynte han som en liten pjokk, som på fritiden lagde radioprogram og tyvlånte studioets fasttelefon for å ringe amerikanske plateselskap - for så å legge på. det hele baseres på ferdigheten


foto: wichstrøm

å kunne tørre å fikse, trikse, klippe og lime sammen elementer. å komponere musikk er en kjemisk prosess. det å blande sjangre blir kjernen til ei ny låt. torske sier det så fint: - et stikkord er jo syntese. man blander jo ulike enheter som til slutt går opp i hverandre. ved å blande afrikansk musikk for eksempel. det låter jo bra! torskes lange liv har gitt han ekspertferdigheter i å danne en tiltrekning mellom musikk og mennesket. rytmene forklarer han blir skapt for å få mennesker til å danse. dette er musikk man som regel ikke greier å sette konkrete ord på, men som skal få ting til å gå automatisk. ikke noe hjernetrim. - meningen er jo å lage musikk man kan danse til. vokal har aldri vært essensielt i min musikk. mye kommer relativt

tilfeldig. tittelen for eksempel! det er som regel noe som har surret litt i hodet mitt den siste tiden. låta gullfjellet er for eksempel inspirert av et fjell like utenfor bergen. vi avslutter med å konkludere at elektronika + norge er noe bra. anmeldelse av torske live kan leses på side 29.

55


dette intervjuet ble også publisert i vår første eutgave, høsten 2011.

ugress

56 ord: wichstrøm

komponist + gal professor + mislykket ondt geni = gisle martens meyer. mannen med supplerende lyder til det bevegende bildet. vi tok en prat i berlin.

gisle, eller ugress om du vil, lager ofte samplinger vi assosierer med nostalgi. for eksempel introlåta spider-man theme. han kan også høres på barne tv. eller på kino. dokumentaren om kunstneren pushwagner er verdt å nevne (og se. og høre). kjære gisle, hvordan begynte det hele for deg? jeg fikk min første maskin på slutten av 80-tallet. en commodore 64. men det

var vel ikke før nærmere 90-tallet ting begynte skikkelig. jeg hadde fått en amiga, og kunne begynne å jobbe med samples på en lettfattelig måte. så når var det figuren ugress kom inn i bildet? den ble skapt i år 2000, og ble til et urørt-prosjekt. nrk og urørt var vel det som ”breaket” meg som artist. spesielt da jeg to år senere vant urørtfinalen. jeg aner ikke om ugress fortsatt ville vært et


57

fenomen uten eksponering som kom fra dette. det hele betydde antagelig mer enn det jeg realiserte da, og litt mer enn det jeg husker nå. hvem er egentlig ugress? ugress er et ondt geni, hvor verdensherredømme kun holdes tilbake av ekspertferdigheter i latskap. men også et resultat av det å ikke være så søken i å stå i fokus selv. jeg står heller i bakgrunnen, akkurat som musikken min.

er det derfor du lager filmmusikk? akkurat det er jeg litt usikker på. jeg som person, og mitt musikalske utrykk er mer hypp på å skape stemning, og danne åpninger for historier. jeg liker musikk som kan stå i bakgrunnen og supplere. lede seeren.


58


det elektroniske musikknorge ukjente og kjente riksnavn

(fra dansebeats til filmmusikk + andre bra folk)

bjørn torske

tromsø ugress biosphere

59

trondheim

kim hiorthøy amish82

postiljonen

autolaser

röyksopp casiokids

bergen

mathias stubø

oslo

fenomenon

captain credible

lindstrøm todd terje foto: jørgen nordby

diskjokke


avsnitt fire

“hi, is this peterson?” sier han. “pedersen,” sier pedersen og gir oss andre et pinlig, skjevt smil. “where are you?”, spør han. “just turn left, right across the street”, avslutter hun.

º }} º_º

60

}

han ser oss nå. om tretten sekunder møter vi keaton henson.


tips&triks fra lydbølge lydbølge er all about kule nettsider som gjør musikkhverdagen vår litt enklere. her er fire bra: www.everyonesmixtape.com alright. du sitter på toget til et sted som kanskje heter gokk. klokka er 06:04. hvilket mood er du i? litt usikker? hm. everyone’s mixtape har laga spillelista for deg allerede. enten det er burning that shit, summer bbq eller smashed_eggs. trykk deg frem til du finner gull, kis. www.oneword.com denne her har vi i lydbølge litt blandede følelser over... men okei. du liker å være kreativ, sier du? kanskje du liker å skrive. her popper det opp ett ord på skjermen, og du har 60 sekunder til å skrive hva det nå enn måtte være du tenker på akkurat der og da. brukbart? kanskje (om du går musikklinja på katta). www.rhymer.com den beste rimordboka online. riktignok bare på engelsk, men det er jo det som er greia nå. å tro på en norsk språkrevolusjon med dialekter i sentrum blir bare dumt når rhymer finnes. egentlig burde vi prata i rim alle sammen, hver dag hele tida. www.ragechill.com radio-ish med eget rage/chill-barometer! genialt! alt fra notorious big til ed sheeran og alternative, akustiske covers av wiz khalifa-låter. definitivt noe å sjekke ut. www.donothingfor2minutes.com sier seg sjøl da, tjukken.

61


musikktips

62

marconi union - weightless er bevist å være en av de mest avslappende låtene i hele verden. musikalske idéer fanga opp fra fantasien vår. den hjelper folk å slappe av mer enn enya, mozart, coldplay, massasje, å gå turer og å drikke te, faktisk. folk advares mot å høre på den mens de kjører bil.

at maybeck hall.

california sunrise med dirty gold. litt sånn lokal indie-feeling over det hele. litt sånn helt greit og behagelig til tusen. (takk, miranda!)

the vaccines har ny plate som kan streames gratis hos the guardian.

daughter, daughter, daughter... den nye sp-en er fin, synes vi. beta band! beta band! beta band! (marit jj, @kamferdrops) jake bugg er en uhørt, ung brite. akustisk gitar og et preg av simon and garfunkel anno 2012. hør burberry acoustiscs versjon av country song for en økning i livskvalitet. proud simon. hør starten på burning bridges. bare gjør det. mens du sitter på et tog. eller en buss. i en skog. med utsikt utover flere skoger. all my pretty ones, hør albumet live

the raconteurs. klæssik kim hiorthøy står for videoene til john olav nilsen & gjengens nye album. vi tek av oss hodeplaggæ og bøyar oss i støvet.

skyfinger meets electra. poprock-indie-jazz-funk-orkester fra oslo med skamfullt lite likes på facebook. mr. little jeans - the suburbs. funker om du liker filmen drive, collage, desire og oslo 31. august, om du liker skylines, har et godt headset blabla. mohna høres -SERIØST IKKE- ut som cocorosie. om noen lyver og du finner underholdning i det, er det egentlig ganske bra. iamamiwhoami er ute med nytt album. de la ut helt rare filmer på youtube for noen år siden, og ble kjent fordi ingen visste hvem de var. via en anonym e-mail sendte de ut musikken sin til journalister som ble kjempeglade, og vel, nå har de nytt album.


prosjekt motsatt som regel hører vi på musikk stort sett hele tida, på en slik måte som mange andre også gjør. for å bli enige om hvilke band og artister vi ønsker å la bli en del av lydbølge hører vi gjennom det meste sammen. denne siden er satt av til noe helt annet. étt redaksjonsmedlem hører på låter på et usedvanlig godt headset, og forteller hva han eller hun opplever. dette er første gang vi offentliggjør dette prosjektet. tekst: pedersen

1 vi spurte sveinung sundli om hjelp til den første. han anbefalte oss å sjekke ut hanne kolstø. dette er hva vi opplevde. wichstrøm tar på seg headsetet, hører gjennom et par låter, og underveis forteller hun vestad dette: “litt sånn klapping! sandra kolstad-pop. hu si: if you don’t like yourself, then be someone else. hehe hm. ganske enkel pop. underjordisk pop og sånn DOICHHHHH-ekko, skjønne du?” vestad spør: men e det bra da? “eh.... kreativt ihvertfall. eh hehe. he hehe. heheh. eh. men det va nytt og spennende!” vestad hører. “æ veit ikke helt korr hu vil med det her” wichstrøm skyter inn, “litt identitetskrise?” vestad avslutter, “kanskje det. men kanskje mange identifisere seg med hu? for eksempel sandra kolstad”. konklusjon: vi veit ikke helt hva vi skal si. hør selv!

2 asbjørn slettemark anbefalte oss trc sin singel #teamuk. august daren er kanskje det vi kan kalle en elektronisk hiphopper. this is what happened: daren tar på seg headsetet. det e... øh..... det e jo metall da, heheh. æh... vokalen e helt grei, kunna hørt mer, men det e ikke sånn at æ kjæm te å sett mæ ned hver dag å hør da, det ska æ vær ærlig om. sangen hete jo teamuk, så det har vel nåkka med england å gjør, bortsett fra det veit æ ikke ka den handle om, nei, æ har ikke så my peiling. han konkluderer ikke med noe som helst. (sorry, trc.) i ettertid fortalte han dette: den sangen va jo en litt sånn sint sang da, med sinte folk som roper sinte saker på et språk æ ikke forstår. beklager hvis det bare blir tull men jeg har ikke hatt snus på lenge så jeg er smålig redusert i alle kapasiteter...

63


64


65

foto: jørgen nordby


halloen! er du et sted? ja, det er du! ta et bilde av noe fett som kanskje viser hvor du er eller hvem du er eller noe helt annet, og send det til oss! ses i neste utgave! lydbolge@hotmail.no

66

befinner seg i:


siste avsnitt

woodland road. vi har flyttet til woodland road.

67


bastille

ord og foto: vestad

“hi, do you want some whiskey?” sier dan smith. du veit, han der med den fine stemmen.

68

...og ikke minst aksenten. han med det store håret som synger små strofer inn i iphonen sin under middagen og presenterer ferdige låter for resten av bandet morgenen etterpå. han som bruker resten av tida vår sammen på å si små, søte ting mens han desperat leter opp et gammelt facebookbilde av seg sjøl på “norway’s fucked up mobile network” for å bevise at han var tjukk en gang i tida. mens han multitasker mellom iphonen og whiskeyflaska forteller kyle (han høye, mørke gitaristen med søtt hipsterskjegg) at han var en av dem som gikk i xxxl-klær, hadde store gullkjeder rundt halsen og barberte hakk i øyenbrynene nedenfor det tidligere bleika håret. alright. vi blir kjent med hverandre ganske fort (altså, de er pratsomme og utrolig entusiastiske), og jeg får gang på gang beskjed om å ikke skrive noe av det de sier. alright. allerede på et tidlig tidspunkt i intervjuet endres den pene britiske aksenten seg til å bli utydelig. ordene blir til forkortelser, referansene blir interne, de bytter oftere på å prate og på hva de prater om, og jeg merker at mitt vokabular kanskje ikke er så stort likevel. disse gutta virker intelligente (til og med bassisten som hadde blått hår for et par år siden).

woody, trommisen, stjeler oppmerksomheten min der han sitter på sofakanten ved min side og sjonglerer en batmandukke mellom trommestikkene sine. noen sier noe om at konserten de nettopp spilte her i tønsberg er den kuleste konsterten de har spilt noensinne, og min oppmerksomhet er raskt tilbake. “oh really?” spør jeg, og får et hundre tusen desibelsrop tilbake: “YEAH! there we’re like 5000 people out there who knew our lyrics!”, forteller dan, som nå har lagt bort både iphonen og whiskeyflaska. kyle fortsetter, “and that’s never happened before! i think i saw one guy once who knew them! and this is norway, i had no idea we even had listeners over here”. de andre nikker. woody kaster trommestikkene i lufta, reiser seg opp og begynner å hoppe i sofaen. tanken om en misforstått tidsforskjell slår meg. kanskje klokka er mye nå? dan spør om vi skal løpe litt. like etterpå løper vi rundt og rundt på slottsfjells artistbackstage mellom de store gutta, de som en gang i tida het joy division, de pene headlinerdamene i røde kjoler, mellom stressa pressefolk og utslitte managements, glade frivillige med gratis jordbær og andre mennesker som måtte befinne seg på dette vakre området rundt oss. bastille og meg. i feel overjoyed.


69


kvartalets kaffe!

ord: wichstrøm + vestad

første kopp “kaffe er bedre enn musikk” først ut er siri fra antikvariatet. dette kan hun fortelle oss. vi anbefaler!

70

“folk flest drikker svart kaffe, men de spør alltid etter noe annet. når vi sier at vi kun har svart kaffe, så sier de SUPERT! man kan se på folk om de skal ha med melk eller sukker, eller uten. særlig damer skal ha melk: det er faktisk ikke en myte. vi har ikke kaffemaskin fordi vi ikke gidder å lage annen kaffe. si satser heller på andre ting, som øl og stemning. vi hadde kaffemaskin før, men stoppet med det fordi det tok veldig lang tid. noen ganger drikker folk utrolig mye kaffe, men av og til er det litt roligere. vi selger mye kaffe før klokka 21, men en gang iblant ramler det inn en full mann som er kaffetørst på natta. kaffe er forresten bra mot allergier.” dere kan stille dere selv spørsmålet: har du noen gang sett en musiker som ikke drikker kaffe? konklusjonen er vel at det finnes to typer musikere. enten kaffe eller te. sistnevnte er vel de litt mjukere folka, jazz og pop og litt søte mennesker. vi tror sandra kolstad drikker te. organisk og kanskje orientalsk grønn te med litt melk i. “jeg leste forresten nettopp en kommentar av en fyr som lurte på hvorfor kaffe er så dyrt når det å laste ned musikk er så billig. så hadde en annen svart at det å produsere kaffe skjer gjerne langt unna, for eksempel i afrika. så må det importeres. mens det å lage musikk skjer her, i nærmiljøet. så da er det naturlig at kaffe er dyrere. så da kan man på mange måter si at kaffe er bedre enn musikk!” supert! (og forresten, wichstrøm sitt mobilnummer er 45276147, hun har brunt hår, liker å gå tur, hører på bra musikk og har et søtt smil ;-) ring for kaffekopp.)

foto: vestad


71


72


73

vi er stolte over å kunne presentere verdens feteste martin mentzoni for dere. sjøl sier han: - en venn av meg som jobbet med statistikk sa noe eg aldri vil glemme angående haugesund: på ett tidspunkt var vi nr. 1 i norge per innbygger på heroin, selvmord og hiv, så det må feires med godt humør og solbriller i da fina sommer været;D foto: anne marthe widvey


74


75

sjekk den fine klokka utflyttingsfest, stavanger foto: johanne boye


innji granskøvven sam fra hove heter egentlig samuel, og har hatt blondt hår. sigbjørn melder om en hyggelig roskilde. med egen gjestebok i sexteltet kan vi ikke gjøre annet enn å plassere ei fjær i hatten hans og ønske han en god natts søvn. bastille (uk) ga vår utsendte journalist sommerfugler i magen. snoop dogg bytter navn til snoop lion på den kommende reggeaskiva si. det vil si at du må endre d-o-double g-navnet på spillelista di.... eller ja. hilde tangen vil bli arkitekt, men fortsetter i melodikajenten og den så langt det rekker.

76

wichstrøm på tydalsfestival... hu kan melde om hukommelsestap mellom klokka noe og klokka noe annet, og har egentlig ingenting å si. vestad fikk jim carrolls plekter etter at pure love klikka hodene til folk på slottsfjell. pure love er frank carters nye band, som i motsetning til hans tidligere band gallows spiller roligere, gladere rock som man blir rolig og glad av. magnus bonesmo fra hipster swingers landa en solid tiendeplass i nm (og forresten magnus, 3flippen i finalen er noe av det peneste vi har sett). apropos hipster swingers: espen, du er ikke hipster-lookalike. vi bare tulla. ane brun tok buss til olavsfestdagene. buss! etter en superfet slottsfjell ble mads dragåsøien værende i to uker, hva som skjedde de to ukene er uklart, men han virka litt trøtt da han omsider kom hjem. (hvorfor dro alle til magaluf? hva skjedde egentlig der?) johanne veiteberg helte rødvin på en gammel klassekamerat i oslo. under chemical brothers-konserten i roma møtte vi

.


kudos går til de som har hatt troen på en bedre lydbølge: t r ø n d e r e n e r g i kultursenteret isak emi norway universal music h o v e f e s t i v a l e n s l o t t s f j e l l f e s t i v a l e n t r a f o a n t i k v a r i a t e t d r o m e d a r choco boco martin mentzoni samuel huddleston: we love ya molly’s skateshop

design&illustrasjoner: maja vestad tekst&foto: kristin marie wichstrøm for henvendelser: lydbolge@hotmail.no

77


78

get shit done.

© rød tråd


lydbølge #3