Page 1

Kristen Heitzmann

Vingeslag m outline.indd 1

Kristen Heitzmann

16-02-10 12:36:13


Vingeslag_innmat 135x210.indd 2

15-02-10 18:41:09


1

N

oelle presset ryggen mot den ru murveggen og stod stiv. Pusten gikk raskt og overfladisk. Pulsen dunket i halsen. Hvorfor denne følelsen av å være bytte under øyne som saumfarte folkemengden, slik en hauk lar blikket gli over jaktmarkene og sirkler og sirkler før den brått slår til? Hun trykket seg inn mot veggen. Noe lå og lurte i underbevisstheten og fikk hjertet til å hamre. Frykt. Déjà vu. Mareritt. Hun kunne ikke røre seg … våget ikke. Men hun måtte. Hun visste det. Hvorfor spilte ingen rolle. Noe primitivt, primalt hadde drevet henne hit. Fornuften hadde ikke annet gjøre enn å adlyde fluktkommandoen. «Gå,» sa hun til beina sine. Men de nektet. Febrilsk så hun rundt seg. Alle var i bevegelse, alle var på vei et sted her i middagsrushet på bussterminalen. Hun var den eneste som stod stille. Men hun var nødt til å gå, ellers ville det bli for sent. «Vasket du hendene?» Noelle skvatt til da hun hørte stemmen bak seg. En kvinne og et barn kom ut fra toalettene. Om bare noen kunne ha tatt henne i hånden, fått henne med seg. Men hun hadde ingen andre enn seg selv. Knokene hvitnet rundt stroppen på bagen. Idet kvinnen og barnet gikk forbi, tok hun skrittet ut i strømmen av mennesker. Hun måtte ikke få panikk. Panikken hadde lammet henne før. Nå måtte hun gå. Hun skyndte seg mot utgangen. Kom deg ombord i bussen. Døra stod åpen og inviterte henne inn. Den eldre kvinnen foran henne tok de få trappetrinnene så sakte, så sakte. Noelle kastet et blikk over skulderen. Hva så hun etter? Fornuften ga henne ingen forklaringer. Den hadde koblet ut, det var instinktene som styrte henne nå. Gjemme seg. Flykte. Ned i dypet, inn i mørket. Nei – til Vingeslag

Vingeslag_innmat 135x210.indd 7

7

15-02-10 18:41:10


et sted som var … Hun visste ikke, men det gjorde ikke noe. Bort. Ganske enkelt bort. Hun gikk inn i bussen, fortsatte innover, sank ned på et sete og holdt pusten mens bussen rullet sakte ut fra terminalen. Taus og stille satt hun der og stirret ut av vinduet mens milene forsvant bak henne. Avbrekkene mellom de gule stripene på veien ble en puls hun snart ikke la merke til. Innimellom døset hun av. Dagen ble til natt, og mørket slukte lyset. De forskjellige bussterminalene var et konglomerat av neonlys, stolrekker boltet til gulvet, og overalt alle disse kroppene i bevegelse. Hun hadde aldri kjørt buss før, aldri reist sammen med massene. Nå var hun bare en av mange – ikke annerledes, ikke noe spesielt. Panikken hadde roet seg etter den første terminalen. Hun følte seg usynlig der hun gikk om bord i den ene bussen, så i den neste. De var bare et middel. Hvor de førte henne, betydde ikke noe, så lenge de førte henne bort. Tankene hadde koblet ut, og det var bra. Hun hadde ikke lyst til å tenke, til å føle. Bare handle, og det var slitsomt nok. Så satt hun der bare og lot bussene føre henne langt, langt bort. Men på den ene stasjonen stanset hun ved en telefonautomat. Hun bet seg i leppen. Etter et øyeblikks nøling tok hun opp en håndfull mynter og løftet av røret. Skulle hun tro klokka på veggen, var den snart fire på morgenen. Ringte hun kontoret, fikk hun telefonsvareren hans, og det ville være bedre. Visst var hun tjuetre år, men ringte hun ikke, kom han til å lete etter henne. Han kom uansett til å lure på hvorfor hun ringte fra en telefonautomat i Ohio, men kanskje det ville være nok. Hun holdt røret nær munnen og snakket lavt. «Hei pappa, det er Noelle. Alt er bra med meg. Du behøver ikke å bekymre deg, men jeg kommer til å bli borte en stund.» Hun kunne ikke fortelle hvorfor, ikke hvor. «Jeg trenger tid til å tenke, til å … finne ut av ting. Glad i deg.» Så la hun på. Ikke bekymre deg? Hun kunne like gjerne ha bedt ham om å la være å puste. Men kanskje det var en del av prosessen. Hun skulle tenke over det når tiden var inne for å tenke. Hun gned tinningene, satte seg på en ny buss og kjørte videre. *

**

Inne på det romslige kontoret ble støyen fra storbyen dempet av tykke tepper og ruvende mahognimøbler. Den kjølige luften fra klimaanlegget var lett å puste i, i motsetning til den klamme, mugne Manhattandisen utenfor. Men William St. Claire var tung til sinns. Beskjeden fra

8

Kristen Heitzmann

Vingeslag_innmat 135x210.indd 8

15-02-10 18:41:10


Noelle, som han fikk da han kom på kontoret i dag morges, var umulig å få ut av tankene. Såret var åpnet. Klokka fire i natt hadde hun ringt telefonsvareren hans. Hun hadde ikke ringt hjem og vekket ham, ikke ventet til en mer normal tid på døgnet. Men hun hadde tross alt gitt ham en overbevisende – om enn overraskende – beskjed. Han løftet hodet brått idet Michael Fallon banket på den åpne døra. Kanskje Michael kunne gi ham en forklaring. Neppe, etter ansiktsuttrykket å dømme. «Beklager at jeg forstyrrer, sir, men jeg er nødt til å snakke med deg.» «Kom inn, Michael.» «Det gjelder Noelle.» Ingen overraskelse. «Hun er vekk, William.» William presset leppene sammen mens han tok kontroll over den velkjente frykten. Bare lyden av det ordet. Vekk. Han lukket mappen på pulten med et lite smell. «Hva får deg til å tro at hun er vekk?» «Jeg har lett overalt.» Hvert strå av Michaels blonde hår lå som det skulle, og dressen var plettfri. Han stod og vippet på tærne, årvåken, nærmest på spranget. William holdt ham fast med blikket. Det var denne energien som først hadde fanget oppmerksomheten hans, for den lignet så veldig på hans egen. Michael var ambisiøs, målrettet og en av få menn som William hadde oppriktig interesse av. Den interessen hadde han pleiet i flere år. Men nå var det noe ved mannen som vekket en slags uro i ham, ja, nærmest irriterte ham. «Klokka er ni på morgenen. Kanskje hun er av sted og får stelt neglene.» «Jeg tror ikke det. Jeg har lett gjennom bungalowen.» Lett gjennom bungalowen? Noelles hus lå like ved den vestre porten, på den andre siden av dammen fra hovedhuset. Michael hadde adgang til eiendommen, en av de få William hadde innvilget et slikt privilegium. Men hvorfor skulle han lete gjennom Noelles hjem? Hun kunne ikke ha vært borte mer enn toppen ett døgn. De spiste middag sammen kvelden før i går. «Hun ser ut til å ha pakket … minimalt.» Selvsagt hadde hun pakket. Og ringt. Hadde Michael kommet på en annen måte, ville William ha strakt ut hånden nå og spilt beskjeden fra Noelle for ham. Han hørte ingen redsel i stemmen hennes, ikke som … Vingeslag

Vingeslag_innmat 135x210.indd 9

9

15-02-10 18:41:10


han dro tankene tilbake til situasjonen her og nå. Dette hadde ingenting å gjøre med den forrige gangen. Han kunne berolige dem begge. Men noe sa vent, et slags instinkt som var finslipt gjennom mange års vaktsomhet. «Hun tok Gucci-bagen hun fikk av deg til jul.» Han så den for seg. Ikke akkurat bagasje for noen lang tur, nei. Det som bekymret ham, var den åpenbare impulsiviteten; det lignet ikke Noelle å dra av gårde uten først å snakke med ham om det. Han skulle gjerne ha visst detaljene, fått en reiserute, en forståelse av hva det var hun måtte tenke igjennom. For hennes egen sikkerhets skyld. Også mens hun gikk på college og bodde i en leilighet i byen, holdt han øye med henne. Ikke direkte overvåkning akkurat, men noe i nærheten. Etterpå, da hun flyttet inn på eiendommen igjen, kunne han slappe mer av. Han stolte på sikkerhetssystemet. Men det var der for å stenge farer ute, ikke for å stenge Noelle inne. Hun hadde rett til å komme og gå som hun ville. Hun skyldte ham ingen forklaring. Selv om Michael skulle mene noe annet. «Hva ligger egentlig under her, Michael?» Etter noen trykkende sekunder tok Michael opp en liten eske fra lommen og åpnet den. «Hun la igjen denne.» William rynket pannen mens han så på den glitrende forlovelsesringen. Men inni ham vokste lettelsen. Ingen tyv ville ha latt en så verdifull gjenstand bli igjen; ingen kidnapper ville ha tatt den av fingeren hennes. Michael hadde ingen grunn til å være så engstelig. «Hun sa ingenting? La ikke igjen noe brev?» Og hvorfor hadde hun ikke lagt igjen noen melding på Michaels svarer? «Ingenting.» William lente seg tilbake i stolen. Michaels nervøsitet var kanskje naturlig. Det kunne ikke være enkelt å fortelle sin kommende svigerfar at han var dumpet. Det som overrasket og irriterte William, var Noelles uansvarlighet. Dette lignet henne slett ikke. Men hun var i alle fall ikke i fare. Han måtte tro det. «Vel, hun er voksen. Hun kan ta sine egne valg.» «Ja, sir.» Ingen av dem hørtes overbevist ut. Hvor gjerne han enn skulle ha nektet for det, var han ikke lenger i stand til å kontrollere Noelle. Kanskje ikke engang å beskytte henne. William trakk pusten dypt, kjente at hjernen klarnet og trykket lettet. Han kunne ha spilt beskjeden for Michael nå, men han gjorde det ikke. På samme måte som han noen ganger avbrøt

10

Kristen Heitzmann

Vingeslag_innmat 135x210.indd 10

15-02-10 18:41:10


en krysseksaminering idet den nådde høydepunktet, ville han la Michael sveve i uvissheten en stund. «Gi henne tid,» sa han. «Dette ordner seg.» «Ja, sir.» Michael var tykk i stemmen, men han skjulte følelsene sine godt – enda en av grunnene til at William hadde valgt ham i rekken av håpefulle advokater og gjort ham til juniorpartner i firmaet. Michael var bemerkelsesverdig kontrollert til å være en såpass ung mann med så sterke følelser. Idet døra lukket seg bak hans svigersønn in spe, satt William i mørke tanker. Hva salgs tåpelig innfall fra Noelle var dette? Hadde han ikke lært henne bedre takter enn som så? Hun kunne da ha endt opp med et verre alternativ enn Michael Fallon, et langt verre. Michael visste hva han ville ha, og han hadde initiativ nok til å sikre seg det. Med ren og skjær viljestyrke hadde han jobbet seg opp fra elendige forhold, i motsetning til privilegerte sønner og nevøer av gamle formuer, pappagutter som fløt fram på familiens renommé og sin egen lunkne innsats. William dømte etter det han så her og nå. Han verdsatte Michaels ambisjoner om å nå langt på tross av sin dårlige bakgrunn. Michael nevnte den aldri, men William visste alt om den likevel. Noelle visste selvfølgelig noe og hadde til og med møtt Michaels mor og søster. Var det derfor? Hadde han oppdratt en snobb? Nei. Han ristet på hodet. Det måtte være noe mer. Var Noelle redd for å binde seg? Muligens. Hun hadde noe i seg, noe han aldri hadde greid å nå inn til. Han hadde merket det mer enn én gang. Desto større grunn til å velge en som Michael. Noelle trengte en som kunne beskytte henne, en som kunne se til at hun var lykkelig. Han lente seg tilbake i skinnstolen og så på bildet hennes på skrivebordet. Håret hang slett ned mot skuldrene i forseggjort uorden. Munnen smilte, men det var øynene som holdt ham fast. Morens øyne. Det gjorde vondt å se Adelle i datterens grågrønne øyne. Fargen var riktignok hans, men formen, plasseringen, de velformede kinnbena og den smale haken ga henne den samme sårbare skjønnheten. Hvordan hadde hun blitt den unge kvinnen på bildet? Hvor hadde årene blitt av? Hvor var den lille piken hans? Følelsen slo ham så hardt at han ynket seg. «Hvor er hun? Hva mener du med at hun er vekk?» Og Adelle krympet seg nærmest. «Jeg så bare bort ett øyeblikk.» Ansiktet var fordreid og hvitt av skrekk. William gned seg i pannen. Dette var noe annet. Det måtte det være. Men hvorfor hadde ikke Noelle sagt noe om at hun ville dra? Visste hun ikke … nei, Vingeslag

Vingeslag_innmat 135x210.indd 11

11

15-02-10 18:41:10


selvfølgelig gjorde hun ikke det. Hun husket det jo ikke. Hun var så liten den gangen. Altfor liten. William sukket. Det var annerledes denne gangen. Hvor nå enn Noelle hadde dratt, kom hun tilbake. Dette var ingen krise. En knute på tråden, et behov for å strekke på vingene, et ønske om å være selvstendig – slikt var da helt normalt. Han måtte gi henne en voksen kvinnes frihet. Han måtte ikke prøve å fange henne inn igjen, for da kom han bare til å miste henne. Vente på henne og stole på henne, det var det han måtte. Hun kom helt sikkert tilbake. Han åpnet mappen igjen. Klienten hans lå tynt an, og aktoratet hadde slått hardere til enn forventet. Han hadde avlyst alle andre avtaler i dag og sagt fra at han ikke ville ta imot telefoner. Da Michael kom, trodde han at det gjaldt saken, ikke dette med Noelle. Her trengtes full konsentrasjon, både hos ham selv og hos andre. Han trykket ned knappen på intercomen. «Margaret, sørg for at jeg ikke blir forstyrret igjen.» Han la hodet over mot den ene skulderen, så mot den andre for å løse opp spenningene i nakken, og så rettet han all oppmerksomhet mot papirene foran seg. «Ja vel. De vil slåss. Da slår vi tilbake.» Han leste igjennom detaljene enda en gang, satte dem sammen og delte dem opp på nytt for å finne hva som var relevant. Tause assistenter kom med papirene han ba om, og gikk igjen uten å få takk. Menneskene som hjalp ham, var irrelevante nå. Konsentrasjonen var total inntil det banket på døra. Han rettet seg brått opp, og blikket var nesten olmt. Margaret stod i døråpningen med hodet bøyet og hendene samlet foran seg. Bak henne var lysene dempet. Hun så ut som en liten potet, fargeløs, formløs og helt alminnelig, men det var ikke den ting hun ikke kunne gjøre, og ingenting slapp ubemerket gjennom nettet hennes. Hun var hans høyre hånd, og han ville kappe av den venstre før han ga slipp på henne. Han renset stemmen. «Så mye allerede?» Hun nikket. «Er det noe mer du trenger før jeg går?» «Nei. Nei takk.» William lente seg tilbake og løsnet på slipsknuten. Han burde ta kvelden, han også, og heller starte på ny frisk i morgen. Han var for gammel til å arbeide like lange dager som før i tiden. «Jeg skal bare gjøre meg ferdig med denne.» Hun ble stående et øyeblikk, men hun hadde for lengst gitt opp å formane ham. Han gikk når han selv mente han var ferdig for dagen, og

12

Kristen Heitzmann

Vingeslag_innmat 135x210.indd 12

15-02-10 18:41:11


ingen velmente ord fra hennes side kunne få ham ut ett minutt tidligere. Han skjulte et lite smil idet hun lukket døra stille bak seg. En liten stund etterpå hørte han at ytterdøra gikk igjen med et lite smell. Han sukket og spilte meldingen fra Noelle en gang til. Denne gangen lyttet han etter stress, frykt, noe som skulle tilsi at han hadde grunn til panikk. Hadde han ikke fått denne beskjeden, ville sikkert Michaels frykt ha smittet over på ham, men han hadde det fra hennes egen munn: Alt i orden, pappa. Han lot hånden gli over øynene, skamfull over den intense gleden ordene ga ham. Hun var trygg. Han tvang seg til å tro det. Med øynene lukket satte han fingertuppene mot hverandre og dunket pekefingrene lett mot leppene. Hun hadde rett til tid for seg selv. Hun hadde ikke trengt å ringe. Hun var en voksen kvinne, og behøvde ikke lenger å svare for seg overfor ham. Likevel … Han hadde sporet oppringningen gjennom systemet på kontoret. Hva i all verden gjorde hun i en telefonautomat i Columbus, Ohio? *

**

Michael Fallon satt i mørket i leiligheten sin på øvre Manhattan og lot fingrene tromme mot bordkanten mens han stirret på fotografiet i sølvramme. Lyset var så svakt nå at han knapt nok kunne skimte de vakre trekkene. Han grep rammen og trykket den inntil seg, så slengte han den gjennom rommet. Hvor hadde hun reist? Han fingret med ringen med den tre karat store diamanten og lot den gli over tuppen av lillefingeren. Så kastet han den også. Den traff bildet på veggen midt imot, det av hauken som på brede vinger gikk til angrep med sprikende klør og åpent nebb. Han stirret inn i de gyllenbrune øynene, kjente ilden i dem. Til tider følte han seg som den fuglen som rastløs og søkende, uforferdet og trassig tvang verden til å flytte seg under ham. Han kunne nesten høre skriket den ga fra seg – ikke klagende, men skremmende, så byttet stivnet i spranget og bare ventet på støtet. Støtet hans. Timene gikk og han følte seg ute av stand til å gjøre noe som helst. Paralysert. Han hadde gjort alt, vært alt hun ønsket, alt hun trengte. Han hadde spilt etter reglene hennes. Hva mer kunne hun forvente? Han slo knyttneven i bordet. Hvor? Hvor? Hvor? Da han hadde gått til William St. Claire og fortalte ham at Noelle var vekk, håpet han at mannen ville lete etter henne. Faren hennes hadde midler til rådighet som han ikke kunne drømme om. Men William hadde Vingeslag

Vingeslag_innmat 135x210.indd 13

13

15-02-10 18:41:11


ikke gjort som han håpet, og Michael våget ikke å fortelle ham mer enn han allerede hadde gjort. Han la hodet på bordet og stønnet. Hvor var hun? Han hadde aldri drømt om at hun kom til å rømme. Han våknet av at morgenlyset tegnet vannrette striper mellom persiennene. Han reiste seg, tok fotografiet opp fra gulvet og så enda en gang på ansiktet bak det knuste glasset. Hvis ikke William ville gjøre noe, fikk han gjøre det selv. Og da fikk det ikke hjelpe om midlene hans kanskje var litt mindre renhårige enn Williams. Han satte bildet på bordet og gikk til telefonen. «Dette er Michael Fallon; gi meg Sebastian.» Sebastian Thorndike kom på tråden. «Hallo, herr Fallon.» «Jeg vil ha den gjentjenesten.» Stille. «Hva vil du ha?» «Jeg møter deg på Cove Grille i kveld klokka seks.» Michael gikk i dusjen og stilte seg slik at vannet traff nakken og skuldrene. Mindre enn en time senere gikk han inn dørene hos firmaet St. Claire, Mayers og Harrison. En dag skulle det stå Fallon der også. «Michael.» William vinket ham inn idet han gikk forbi kontoret. «Ja, sir.» Michael stilte seg foran skrivebordet. «Hør på dette.» Det snørte seg sammen i halsen på Michael idet han gjenkjente Noelles stemme. Kom hun til å si mer enn … men hun gjorde ikke det. Sant å si sa hun ingenting som kunne gi noe hint om hvorfor hun hadde reist. Ikke om hvor hun hadde reist heller. Han ga inntrykk av at han var lettet, men hjertet hamret. «Når ringte hun?» «Tidligere.» Et ikke-svar. «Hvorfra?» William ristet på hodet. «En telefonautomat. Hun trenger vel bare å lufte seg litt, tenker jeg.» Michael kjente pulsen rase. William visste hvor; noe annet var utenkelig. Men han sa ikke mer. Han testet Michael, gransket ham nøye, slik bare William St. Claire kunne. William satte i ham det gjennomtrengende blikket som Michael kjente fra rettssalen. Hva så han etter? «Vi vet i det minste at alt er i orden med henne. Forklaringene får vi nok senere.» Michael tvang seg til å nikke. Kanskje var hun i byen fremdeles, på et hotell eller hos noen venner, enda han allerede hadde endevendt hjernen og kontaktet alle han kunne komme på. «Så. Nå legger vi den saken til side og konsentrerer oss om det som

14

Kristen Heitzmann

Vingeslag_innmat 135x210.indd 14

15-02-10 18:41:11


skal skje i retten i dag. Vi har jo allerede bestemt at du tar innledningen … siden juryen har flest kvinner.» William sendte ham et skjevt smil og reiste seg. St. Clair lot alltid saklige hensyn ligge til grunn når han tok på seg et oppdrag, altså at saken enten satte presedens eller var høyprofilert. Og var han ikke sikker på at klienten hadde handlet innenfor lovens rammer, nektet han å røre den. Men hadde han først tatt en sak, holdt han seg ikke for god til å bruke ethvert våpen de hadde til disposisjon, inkludert det han ved en anledning hadde kalt Michaels gode utseende og magnetiske blikk. William gikk rundt bordet, la en hånd på Michaels skulder og instruerte om ting han allerede hadde tenkt på selv. Hjernene arbeidet allerede i takt hos mester og disippel. To timer senere kjente Michael adrenalinet bruse der han stod ansikt til ansikt med juryen. Han passet på å få øyekontakt med hvert eneste medlem og snakket jevnt og rolig, oppriktig og uten nedlatenhet. Systematisk imøtegikk han alle aktoratets påstander, og trakk et tvilens slør over det bildet motparten hadde tegnet av klienten deres. Klienten kunne være så skyldig han bare ville der han lekte gjemsel mellom alle lovens smutthull, men taktikken var å tåkelegge saken i den grad at juryen likevel satt igjen i villrede. Den var en hårfin balansegang med slike klienter – de ultra-vellykkete. Ikke én av dem hadde karet seg til topps ved hjelp av hardt arbeid og egen svette. Ikke én av dem hadde stilt med slike odds mot seg som Michaels. Ingen løftet et øyenbryn hvis de gjennom uetisk praksis omgikk loven, eller vred på ordlyd og formål i forskriftene. I rettssalen havnet de bare fordi de var enten mislykkede eller dumme – de to tingene Michael ikke tålte. Men det var hos forsvaret pengene lå, ikke hos aktoratet, og for pengenes skyld kunne Michael tåle litt av hvert. Dessuten kunne arbeidet gi ham den personlige makten han snart skulle benytte seg av overfor Sebastian Thorndike. Klarte man å få frikjent en skyldig mann, og klienten visste at advokaten visste sannheten, fikk man et visst overtak. Ikke at Michael trodde at klientene hans pleide å være skyldig i lovbruddene de ble anklaget for. De aller fleste hadde bare gjort seg skyldig i å ta for lett på livet. Men det var noe annerledes med Thorndike. Michael hadde tatt saken og forsvart mannen mot Williams vilje. Og vunnet. Det var en av de få gangene Michael hadde satt seg opp mot William, men en mann som Thorndike kunne bli nyttig. William forstod seg ikke på slikt. Vingeslag

Vingeslag_innmat 135x210.indd 15

15

15-02-10 18:41:11


Det var verken for pengenes eller maktens skyld at St. Claire holdt seg på forsvarerens side av loven. Juristen med utdannelse fra Harvard var alt annet enn trengende. Nei, William var forsvarer fordi han trodde på systemet. Han trodde faktisk på tesen om at tiltalte var uskyldig inntil det motsatte var bevist, og han mente det var hans plikt å få retten til å innse det samme. Med en så arkaisk etikk var det naturligvis utelukket å benytte seg av en del metoder som var en selvfølge i andre firma, men det gjorde bare utfordringen enda større. For William trodde på å vinne også. Michael satte seg og fikk et bittelite, anerkjennende nikk fra William. Det var alt han trengte. Han visste at han hadde gjort det han skulle, nemlig å etablere en personlig relasjon med jurymedlemmene. Nå kunne han og William sakte og forsiktig bearbeide dem, veldig sakte og forsiktig. Kvart på seks slo dommer Morril klubben i bordet og retten ble hevet for dagen. Michael kastet ikke bort tiden, men gikk rett ut og satte seg inn i en drosje. Cove Grille var stappfull av folk der han presset seg fram mellom border dekket av rutete duker i hvitt og rødt. Det luktet grillet fisk og pommes frites, men han var ikke sulten. Sebastian satt i hjørnet og ventet på ham; mannen tok opp mesteparten av den ene setet i en bås beregnet på fire. Michael satte seg på den andre siden av bordet. «Hva kan jeg bistå med, sir?» Sebastians hals hadde farge og struktur som skinnet på en rå kylling. Michael dro fram en del fotografier og la dem utover på bordet mellom dem. Sebastian plystret. «Klasse over henne, ja.» «Hun er datteren til William St. Claire.» Sebastian knep øynene sammen. «Og?» «Jeg vil vite hva hun kjøper – når og hvor.» «Novise med kredittkortet? Gi meg noe mer utfordrende.» Sebastian sprikte med fingre så velpleide at man skulle tro han smurte dem med håndkrem hver time. Michael la seg over bordet. «Bankkonto, flybilletter, trafikkforseelser, manikyr, hva som helst. Finn henne i systemet og fortell meg hvor hun er.» «Hva har hun gjort? Ertet opp faren sin?» «Nei.» Noe i tonen ga visst Sebastian en anelse. Han så opp. «Så dette er personlig?» Michael slengte en femtidollar-seddel på bordet og reiste seg. «Kjøp deg noe å spise.»

16

Kristen Heitzmann

Vingeslag_innmat 135x210.indd 16

15-02-10 18:41:11


Han dro rett til Noelles bungalow, betalte taxien og slo inn koden på vestporten til St. Claires eiendom. Han låste seg inn i huset hennes og gikk stille fra rom til rom. Alt var så smakfullt innredet, med avstemte farger og overraskende innslag. Så likt Noelle. Han hadde allerede lett overalt her da han skjønte at hun var vekk. Nå så han etter noe som kunne gi ham en pekepinn på hvor hun var. I soverommet stanset han og så igjennom skapet fylt med klær fra Donna Karan, Vittandini og Scassi. Plagg som han hadde kjøpt til henne, ett for ett. Hun hadde ikke tatt med seg ett eneste. Han trakk ut kommodeskuffen og lot først blikket, og så hånden, gli over det silkeblanke nattøyet. Fingrene hans krøllet seg rundt det florlette stoffet. Han tok opp en lyserød silketeddy og strøk den mot kinnet. Den duftet av Noelle.

Vingeslag_innmat 135x210.indd 17

15-02-10 18:41:11


Kristen Heitzmann

Vingeslag m outline.indd 1

Kristen Heitzmann

16-02-10 12:36:13

Vingeslag  

Fra en telefonkiosk leger Noelle St. Claire igjen sin avskjedsmelding på sin avskjedsmelding på sin fars telefonsvarer. Panikken er ekte nok...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you