Issuu on Google+

Var det alt? _ Kjetil Gilberg

Den mest sjenerte gutten på ungdomsskolen står i skolegården hver dag. Han står alene og ser, dypt og inderlig fascinert og betatt av alle rundt seg. Han vil så gjerne være sammen med de andre. Men siden han er den mest sjenerte gutten på skolen er han ute av stand til å ta kontakt og begynne å prate med noen som helst. Han ønsker ikke å komme på feil tidspunkt, ønsker ikke å være for voldsom. Det er så fort gjort å virke klønete, eller komme så nært at de bare blir skremt og løper unna. Så han sørger for å være synlig. Han står der alle kan se han, slik at han kan bli oppdaget. Slik at hvem som helst kan strekke ut handa og invitere han med på det som skjer. Det er best slik.

Avenir Forlag

Kjetil Gilberg


Finale_var det alt.indd 4

15.10.10 17.36


5

06

Hva nå?

10

Umistelig

14

Prikk

18

Et filmplott

24

Vektløfteren

28

Misunnelig?

34

Sjenert

38

Broken

42

Engelen

46

Takk

52

Frelseren

58

Sms

62

Kompost

66

Klar-ferdig-gå

70

Bølgen

74

Gamle kjente

80

Alene

84

Like før

90

Monument

94

Underlig

96

Bodies

Finale_var det alt.indd 5

15.10.10 17.36


6

Hva n책?

Finale_var det alt.indd 6

15.10.10 17.36


7

Året er 1982. Ateismen rår i det kommunistiske Sovjet. Det er tankene til Marx, Stalin, Engels og Lenin som gjelder. Idealet er det klasseløse samfunn. Det er ikke plass til Gud, men det er plass til noen ytterst få og sterke ledere som hylles av folket. Som alle andre samfunnsmodeller sier kommunismen veldig tydelig hvordan et ideelt samfunn skal fungere, og hvordan mennesker skal leve livet sitt. Kommunismen gir hvert menneske sin plass og sin oppgave, og livet gis både mening og verdi. Men hva skjer med livet når hjertet stopper? Hva skal vi ty til da? Kommunisme? Kapitalisme? Sosialdemokrati? Året er som sagt 1982, og Leonid Bresjnev dør. Sovjetsamveldets ubestridte leder dør. En verdensbegivenhet. Til tross for at den kalde krigen var på frysepunktet, kom presidenter og konger og statsministre fra både øst og vest i begravelsen. Tv-bildene ble sendt ut til hele verden. For den sovjetiske makteliten var dette en gyllen mulighet til å imponere Vestens ledere. De rettet kameraene mot et stort folk som sørget over sin elskede leder. De benyttet sjansen til å vise verden sine våpen, sin styrke og sine rikdommer. De skreddersydde en begravelse totalt uten religiøst innhold. Ingenting gikk galt. Nesten alt gikk etter planen. Nesten. Militærparadene var imponerende og fryktingytende. Soldatene marsjerte uten feiltrinn, jagerflyenes formasjoner var perfekte. Folket sørget i store mengder over sin elskede leder. Seremoni-

Finale_var det alt.indd 7

15.10.10 17.36


8

en var like kald og innholdsløs som den ateismen Leonid Bresjnev var en forkjemper og leder for. Tv-bildene viste ingen feil. For dette var en verdensbegivenhet, men samtidig en privat tragedie for Bresjnevs kone Viktoria. Under hele seremonien sto hun svartkledd ved den åpne kisten. Et langt samliv var over. Et samliv som startet på fest, der hun lærte ham å danse. Et samliv som fortsatte med at hun var sin manns kone, totalt lojal, overgitt til hans mange oppgaver som statsmann gjennom flere tiår. Hun ga sin mann det beste hun kunne gi. Samlivet endte med at hun satt tre dager og netter og stirret på den døde kroppen i kisten. George Bush senior var amerikansk visepresident under Ronald Reagan. Han lot seg imponere av de mange maktdemonstrasjonene. Men fra sin orkesterplass i begravelsen observerte han noe som aldri ble vist på tv, noe som aldri slapp gjennom sensuren. Den sørgende enken er omkranset av politbyrået. Hun fortrakk ikke en mine. Idet seremonien nærmer seg slutten og soldatene skal stenge igjen kistelokket skjer det utenkelige. Foran alle menneskene, foran en hel verden bøyer hun seg raskt ned over mannen sin og tegner korsets tegn over brystet hans.

Finale_var det alt.indd 8

15.10.10 17.36


9

Finale_var det alt.indd 9

15.10.10 17.36


10

Umistelig

Finale_var det alt.indd 10

15.10.10 17.36


11

Den som har opplevd det, husker den gangen på kjøpesenteret da mamma ble borte. Pappa også. Det var som å havne på verdens største hittegods og kjenne frykten for ikke å bli hentet. Men etter å ha grått høyt og lenge kom det en voksen som hjalp slik at mamma og pappas navn ble ropt opp over høytaleren og bedt om å henvende seg i informasjonen. Da kom de selvfølgelig, og alt ble som før. Eller kanskje det var slik at en gang i barndommen var familien på biltur i Sverige. Slik var det for meg. Campingferie som vanlig. Lycksele og Umeå. To voksne, tre barn og noen kofferter presset inn i en grønn Datsun 180B. Krangling i baksetet og is og campingplasser og skolefri og dager og netter som glir over i hverandre. Gode minner. Men ikke den dagen alle ble borte. Eller var det jeg som ble borte? Den dagen stoppet vi på en rasteplass langt inne i de svenske skoger. Det var utenkelig med kafé eller restaurant, det var i grunnen mye som var utenkelig i barndommen. Så mamma pakket ut pålegg og brød og saft. Og kaffe på termos til de voksne. Mens jeg stakk inn i skogen for å drøye ventetiden med å leke med slike ting som finnes i svenske skoger: Kongler. Maur. Trær. Etter en stund var maten klar, og de andre var i gang med å spise. Jeg gjorde meg ferdig og gikk mot bilen. Trodde jeg. Men jeg gikk feil vei. Jeg gikk lengre og lengre inn i skogen, og syntes det var rart at jeg ikke var framme snart. Jeg begynte å rope på mamma. På pappa. På søskenene mine. Jeg begynte å løpe.

Finale_var det alt.indd 11

15.10.10 17.36


12

Jeg løp og ropte til jeg ikke hadde stemme igjen. Tenkte at bare jeg kommer over bakken så finner jeg dem. Bak de trærne står kanskje bilen. Men jeg løp i feil retning. Og jeg løp så langt at jeg skjønte noe var fryktelig galt. Jeg ble kvalm av redsel og begynte å gråte. Jeg la meg ned i lyngen og gråt. Lenge. Og begynte å tenke på hvordan jeg skulle klare meg alene ute i skogen resten av livet. Kanskje jeg ville komme meg gjennom hele skogen en dag. Kanskje det lå en by på andre siden. Da ville alt bli greit, for da kunne jeg kanskje få hjelp til å finne veien hjem. Men tenk om det var ville dyr her, og hva skulle jeg spise og hvordan overlever man i t-skjorte når vinteren kommer? Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk. Jeg husker bare fortvilelsen, og hvor redd jeg var. Ni år og alene i verden for resten av livet. Og jeg husker stemmen. Mammas stemme. Langt bortefra. Hun ropte navnet mitt og kom løpende. Det så ut som hun var like redd som meg. Det så ut som hun var like glad for å finne meg som jeg var for å bli funnet. Jeg husker ikke dagen før og ikke dagen etter. Men dette husker jeg: at jeg mistet alt. Og at jeg var umistelig. Selv om resten av ferien bare besto av krangling i baksetet og is og campingplasser og skolefri og dager og netter som gled over i hverandre.

Finale_var det alt.indd 12

15.10.10 17.36


13

Finale_var det alt.indd 13

15.10.10 17.36


Var det alt? _ Kjetil Gilberg

Den mest sjenerte gutten på ungdomsskolen står i skolegården hver dag. Han står alene og ser, dypt og inderlig fascinert og betatt av alle rundt seg. Han vil så gjerne være sammen med de andre. Men siden han er den mest sjenerte gutten på skolen er han ute av stand til å ta kontakt og begynne å prate med noen som helst. Han ønsker ikke å komme på feil tidspunkt, ønsker ikke å være for voldsom. Det er så fort gjort å virke klønete, eller komme så nært at de bare blir skremt og løper unna. Så han sørger for å være synlig. Han står der alle kan se han, slik at han kan bli oppdaget. Slik at hvem som helst kan strekke ut handa og invitere han med på det som skjer. Det er best slik.

Avenir Forlag

Kjetil Gilberg


Var det alt?