Issuu on Google+

”Det vil alltid være en trettende disippel blant oss. En som ikke vet om han er på vei inn i fellesskapet. Eller på vei ut. En som ikke vet om han er elsket eller foraktet.”

DEN TRETTENDE DISIPPELEN

Noveller

AUGUST BOLSTAD

DEN TRETTENDE

DISIPPELEN ISBN 978-82-494-0086-7

Omslag av Ingvild Østgård, www.imadeit.no

AUGUST BOLSTAD

August Bolstad er utdannet cand.filol. og har undervist på flere nivåer i skoleverket, både grunnskole, videregående og ved lærerhøyskolen. Han er nå pensjonist. August Bolstad har tidligere gitt ut bøker med prosalyriske tekster med religiøst innhold, har vært morgenkåsør i radio og har skrevet en rekke avisartikler, bl.a. en serie i Vårt Land under tittelen Mandagsnotater.


Š Luther Forlag AS 2009 Omslag: Lo-Tech design, www.lo-tech.no Formgiving og ombrekking: Brødr. Fossum AS Skrift:11/13,5 pkt Garamond 3 Trykk og innbinding: AIT Otta AS

ISBN 978-82-494-0085-0

Avenir er et imprint i Luther Forlag www.lutherforlag.no

Den trettende disippel.indd 4

14-08-09 13:21:25


Innhold

  1. Den trettende disippelen  9   2. Det står skrevet  41   3. Far  49   4. Det andre kinnet  63   5. Syndefall  77   6. Drønnende malm . . .  87   7. Syrinx   105   8. Forvandling  123   9. Blanke sider  141 10. Høstsalme  157 11. Mot uendelig  169



Den trettende disippel.indd 5

14-08-09 13:21:25


Den trettende disippel.indd 6

14-08-09 13:21:25


Det vil alltid vĂŚre en trettende disippel blant oss. En som ikke vet om han er pĂĽ vei inn i fellesskapet. Eller pĂĽ vei ut. En som ikke vet om han er elsket eller foraktet.

Den trettende disippel.indd 7

14-08-09 13:21:25


Den trettende disippel.indd 8

14-08-09 13:21:25


Den trettende disippelen

Presten svarer ikke med det samme, lener seg bakover i skrivebordstolen, trekker haken inn og samler hendene foran brystet. Han banker fingertuppene forsiktig mot hverandre, ser på meg som om han søker etter et skjult motiv, noe bakenforliggende. Hva jeg egentlig har i tankene? Låne kirken en natt? Kan hende forestiller han seg en okkult seanse. Presten burde vite at jeg ikke befatter meg mer med det overnaturlige enn han gjør selv. En happening, tenker han kanskje, med venner og kjente. At jeg kanskje vil be ham om å si noen ord. Nei, bare være alene. En hel natt? Hva velger jeg å si? Ikke alt lar seg uttrykke slik at det føyer seg friksjonsløst inn i prestens verden av veier og sannhet. Og dessuten, det jeg ønsker, sitter langt inne, utenfor rekkevidden av min egen dybdemåler, der hvor mitt eget språk blir borte. Så hva svarer jeg? Noe om et dunkelt behov. Noen fromme ord om å være i stillhet i møte med mitt eget liv. Jeg kan det religiøse språket. 

Den trettende disippel.indd 9

14-08-09 13:21:25


Han hever øyenbrynene og folder hendene. Sin evne til å løse åndelige gåter har han visst investert i tillært eksegese. Gravd den ned, som den ene talenten, løsrevet fra både risiko og renter. Jeg er fristet til å spørre om han selv noen gang har gjennomført en våkenatt i kirken. Men jeg lar det være. Han er dagprest, tror jeg, uten videre­ erfaring med hvordan mørket ser ut innenfra. Jeg prøver meg heller med det spøkefulle, om et kjærlighetsforhold som må prøves på nytt gjennom en natt i intim kontakt. Vi kjenner hverandre godt, det hellige huset og jeg, men det er noe ved den gjensidige forståelsen som er blitt uklar. Han svarer med en grimase midt mellom grin og smil. Min ynkelige flukt fra et løfte om troskap i onde og gode dager sier jeg ingenting om. Heller ikke om veksthissig vev som snart skal skjæres ut av kroppen min; det får han tidsnok vite. Bare dette: kan jeg få låne kirken en natt? Jeg skal ikke gjøre skade på noe, bare være, ta inn det som måtte komme. I tillit til at mørket og stillheten kanskje åpner for mening og mirakel, at den bærer gjennom timer da alt hviler og ingenting hviler. Presten nøler fremdeles. Om vi ikke først burde … en samtale kanskje. En natt i kirken? Ingen har spurt om noe slikt før. Jeg ser det flakkende blikket hans. Han tenker ansvar og konsekvens, gjennomgår sjekkpunkter i sitt teologiske og kirkerettslige sikkerhetssystem. Rynkene i pannen er som et eksamensbevis fra et grunnkurs i varsomhet. 10

Den trettende disippel.indd 10

14-08-09 13:21:26


Men omsider. Med en liten trekning av forbehold om munnen går han med på det. På én betingelse. At jeg deler med ham etterpå hvordan det har gått, hva jeg har tenkt og opplevd i løpet av de tolv timene. En tilbakemelding. En vurdering til nytte for ham som sjelesørger. Som takk for lånet. En beskjeden pris for hans velvilje, sier han. Han er ingen urimelig mann. Jeg er ikke sikker på om erfaringer fra et nattlig opphold i et vigslet hus lar seg uttrykke like lett som amen etter en preken. Vi veksler håndtrykk over skrivebordet og blir enige om natten mellom fredag og lørdag. Høstjevndøgn. Løvet har begynt å falle. Det vonde med høsten var ikke at kveldene ble mørkere, men at løvet falt. Det store lønnetreet var så fint å klatre i. Jeg kan fremdeles stegene, tverrgrenene jeg brukte som stigetrinn. Gripe avvekslende med høyre og venstre hånd, dra meg opp, finne hulrom mellom kvister og blader, hvor jeg kunne sitte lange stunder uten å gi meg til kjenne. Følelsen av å være hjemme og likevel ikke bli sett. Helt til de ropte på meg når det var noe som skulle skje etter programmet, spise, lekser, leggetid. Alltid etter programmet. Å le lydløst bak lønnebladene når de lette etter meg. Tomas, hvor er du? Noen ganger tårene når jeg ikke våget å være glad. Du må ikke glemme tvillingsøsteren din, Tomas! Når løvet falt, ble treet forvandlet til et svart skjelett hvor ingenting kunne gjemmes vekk. 11

Den trettende disippel.indd 11

14-08-09 13:21:26


Høstjevndøgn. Presten venter på meg utenfor, som alltid først på plass når noe er avtalt. Han er kortvokst og har rundt ansikt, hilser med løftet hånd og to raske nikk. Det er noe juridisk over ham. Punktlighet uten plett og lyte. Kveldsmørket ligger skytungt over kirketaket. Klokken er ni. Det er regn i luften. Fra lyktestolpene ved inngangen et fattigslig skinn mot den våte brolegningen og de grå betongveggene. Bygningen er rettvinklet, fri for ytre stas, oppført som en hyllest til jordnære materialer, til mennesket av brød og alminnelighet. Presten vil følge meg inn. Jeg ryster på hodet. Han minner meg på instruksen. Om jordiske verdier som må passes på, selv i et hellig hus. Alarmen er koblet ut, men jeg må ikke foreta meg noe som kan påkalle oppmerksomhet. Kan stillhet påkalle oppmerksomhet? Nei, men orgelet. Blafrende lys. Og bryterne til kirke­ klokkene. Så har han sitt på det tørre. Han gir meg nøkkelen. Jeg må huske å låse, hvis jeg skulle ønske å avbryte, … hvis jeg skulle ombestemme meg, … hvis jeg skulle få problemer, … hvis jeg likevel … Presten har mange hvis på lager. Både for frelse og fortapelse og en natt i kirken. Lykke til, sier han idet vi skilles. Nei. Gå inn i fred. 12

Den trettende disippel.indd 12

14-08-09 13:21:26


Nei. Jeg nevner ikke den trettende disippelen med ett ord. Det sukker i hengslene på den tunge døren. Jeg har ikke lagt merke til det før. Det finnes knirk som blir borte i dagslys. Et øyeblikk blir jeg stående. Holder pusten. Så lukker jeg døren bak meg og låser den, et tørt, lite knepp. Et punktum. Det du låser på jorden, skal være låst i himmelen. Så enkelt å skifte ut ø med å, til glede for dem som er opphengt i omega. Slutten og skjebnen. Livet som drama og trange porter. Øynene mine innstiller seg på mørket i våpenhuset. På veggen til høyre skimter jeg det gamle apostelfragmentet i kleberstein. En torso med én arm og to fingre som holder en ring med tre nøkler, den ene brukket. Apostelen som skal binde og løse synder. Figuren ble funnet da de gravde ut kirketomten; det sto en kirke her i middelalderen også. Rester av en apostel. En overlevering av noe som ikke lenger er helt. Stykkevis, står det noe om et sted. Steinfiguren går nesten i ett med veggen. En lysstrime fra en av lyktene utenfor kiler seg inn gjennom det smale vinduet over inngangsdøren og tegner en spinkel strek tvers over torsoen og armen. Jeg står stille og lar tiden være det den er, minutter som skal bli timer, liv som skal bli evighet. Så åpner jeg døren inn til kirkerommet. 13

Den trettende disippel.indd 13

14-08-09 13:21:27


Stillheten innenfor er mettet av alt jeg vet og ikke vet. Endeløs på en måte, og likevel innkapslet i et tilmålt stykke tid, en jevndøgnsnatt. Rommet er åpent, rektangulært. Her er ingen steder for det usette. Ingen nisjer å forskanse seg i, annet enn bak sin egen tro, sterk eller svak. I midtgangen en koksgrå løper som skal dempe lyden av harde hæler og gjøre alt til bot. Nesten alt. Det er vinduer bare på den ene langveggen, smale, som om dagslyset utenfra skal rasjoneres. Glasset er fargeløst og ruglet, ikke til å se verken ut eller inn gjennom. Et svakt skinn fra lyktene utenfor smuldrer bort i det ulne mørket og blir til drypp av lys som posjoneres gjerrig ut over noen utvalgte benke­rader. Helt der fremme fører tre trinn fra gulvet opp til alterpodiet. Øverst på fondveggen, like under gavlspissen, er et lite, rundt vindu med rødt glass. Når solen skinner på det utenfra, får det en intens glød. En blodsdråpe fra svetten i Getsemane. Den er svart nå, koagulert. Jeg setter meg under orgelgalleriet på nest bakerste benk. Prøver å koble ut dagen som ligger bak meg, pausepraten på jobben, platthetene, trangen til å knipse bort påtrengende spørsmål, rutinesmilene, rapporten som jeg ikke fikk skrevet ferdig, turen innom apoteket, den oppvarmede middagsmaten, hvilen på sofaen. En vanlig hverdag som et langtrukkent forspill til en våkenatt. Far var bestandig våken. Om formiddagen bak de store vinduene i skolebygningen. Rektors kontor. Et avlukke 14

Den trettende disippel.indd 14

14-08-09 13:21:27


hvor plikten styrte alt han gjorde. Dokumenter og utredninger. Møter, regler, ros og ris. Alt sammen pent innpakket i respekt og høflighet, i stil med den fyldige halsen og nakken hans som tøt ut over en altfor trang snipp. Hjemme satt han gjerne i kurvstolen og leste aviser. Eller han trakk seg inn på kontoriet. Han sa det ofte på den måten for moro skyld – med en fremmed i som gjorde ordet til et eventyr. Vi ble aldri enige om det skulle sies med trykk på i-en eller den andre o-en. Han la ut om forskjellen det ville bli i ubestemt form: et kontori eller et kontorium. Han hadde lest latin på gym­ naset. På kontoriet – jeg la alltid trykket på o – måtte han ikke forstyrres. Han var ikke bare rektor, han var styremedlem og formann i diverse komiteer og foreninger, forank­ret i statutter og bestemmelser. Sannhet i alle varianter. Hjemmet vårt var fullt av sannhet. Møblene og bildene, spisetidene og bordbønnen. Selskapelig­ heten, som mor var så flink med. De sosiale båndene. Alt var sannhet. Til og med leken. Ikke en gang i lønnetreet slapp jeg unna sannheten. Det var far som ville at jeg skulle hete Tomas; det betyr tvilling. En slags sannhet, det også. Jeg var ikke alene i mors mage, vi var to. Tett sammen. Mor ønsket seg ikke tvillinger. Hun fortalte at vi sloss for å komme først, og jeg, som var sterkest, presset meg frem så søsteren min døde før hun kom ut. Mor kom aldri over det. 15

Den trettende disippel.indd 15

14-08-09 13:21:27


Fire år tidligere hadde hun satt sitt første barn til verden, Jakob den elskede. Etter det ønsket hun seg bare en pike. Jeg knuste mors drøm. Fordi jeg trengte meg frem. Ikke glem tvillingsøsteren din, Tomas. Et refreng til en sorg hun aldri ble kvitt. Kanskje var det et forsøk på å innlemme meg i hjerteplassen hos seg. Jeg vet ikke. Det ble bare ikke slik. Om jeg opplevde noe fint, om jeg var syk og hadde det vondt, om jeg møtte til fortjent irettesettelse, om jeg prøvde å gjøre det godt igjen, om jeg gråt over noe jeg hadde mistet – mor tok alltid imot det med dette lidende: Ikke glem tvillingsøsteren din. En klagesang som ikke lot seg stanse. For meg en ustoppelig påminnelse om et liv på bekostning av en annens, om ufortjente gleder, om sorger som en livslang ned­ betaling av uforståelig gjeld. Snart skal de skjære den stygge klumpen ut av kroppen min. Hun skulle hett Maria. De snakket ofte om henne, mor klynkende, far avdempet og forklarende. Til meg sa hun bare tvillingsøsteren min. I min grønne hule tenkte jeg at hvis hun hadde kommet først, så var det jeg som hadde vært død. Det var en vond gåte jeg ikke klarte å hanskes med. Det hendte jeg gråt, det var noe jeg ikke fikk på plass. Ville mor ha klaget på samme måten da, til en levende Maria? Ikke glem tvillingbroren din? 16

Den trettende disippel.indd 16

14-08-09 13:21:27


I halvmørket trer benkeradene frem som grå linjaler. Jeg er alene med stillheten. Likevel føler jeg et nærvær av andre benkeslitere. Jeg ser dem for meg, mange alltid på samme plass, kanskje for å møte budskapet i samme vinkel hver gang, gjenkjenne ordene i et språk som er beskyttet av vinduer det ikke er mulig å se verken ut eller inn av. Hva vedkommer de meg, alle sammen? Talende eller tause. Jeg ser dem visst bedre i mørket enn når alt er synlig. Jeg aner konturer, skygger. Gamle fru Prahg på tredje eller fjerde benk. Enke etter direktør Prahg i Glascompagniet som sørget for riktig kvalitet til de smale kirkevinduene og blods-øyet i gavlen. Hun gir hundre kroner hver eneste søndag, uansett formål. Alle skal ha. Ingen forskjell. Og en nydelig preken, pastor. Fru direktør Prahg, fremdeles med tittelen på plass. En man hilser ærbødig på, litt forsiktig, usikker ved å komme for nær en rest av gammelt aristokrati. Det hvite håret er pertentlig oppsatt, alltid med en sløyfe på toppen, sirlig knyttet, i lilla eller grønt. Hun kan de liturgiske fargene. Fru Prahg er visst ikke helt frisk, hun heller. Kanskje er hun foran meg i forsvinningskøen. Når hun er borte, dør en del av historien. Enda et omega. Med meg dør ingenting. Til venstre for midtgangen familien Sandmo. Han høy og hengslete, hun lys og frodig, og fire søndagskledde barn. Han er ingeniør, hun forsikringskonsulent. Veibygging og forutseenhet. Ingen dårlig kombinasjon 17

Den trettende disippel.indd 17

14-08-09 13:21:28


for troslivet heller. Men det hjelper ikke mot kreft. De vil gjerne sitte langt fremme, særlig hvis det er dåp. La de små barn komme. Det er som det skal være. Oppdradd i den kristne forsakelse og tro. Ble ikke jeg også det? Jeg flytter meg noen benker lenger frem. Far og mor tok meg ofte med i kirken. Ikke en firkantet boks som dette, men et vidunder av et rom med hvelvinger og galleri. Orgeltonene kom liksom rett ut av luften og ble hengende og skjelve under det buede taket. Solskinn gjennom fargede glassvinduer. I vesken hadde mor en spisspose med drops, så jeg skulle holde meg i ro under prekenen. Mor gråt ofte under prekenen, men hun passet alltid på å gi meg drops. Noen ganger hvisket hun at jeg ikke måtte glemme tvillingsøsteren min, som aldri fikk oppleve å få bringebærdrops eller Kongen av Danmark mens presten prekte. Pastor Wulfsen var et berg av et menneske og skarret eksplosivt. Når han prrrrrekte, sprutet det spytt ut av munnen hans. Av og til lurte jeg på hvordan det ville være å preke med drops i munnen. Det var en slags allianse mellom foreldrene mine og prestefolket. De var som fire søyler som fundament for alt som var sant og rett. Ofte stanset vi igjen etter gudstjenesten for å hilse på. Sto i en krets like ved døpefonten eller øverst i midtgangen. Jakob holdt seg i nærheten av de voksne. 18

Den trettende disippel.indd 18

14-08-09 13:21:28


Når kirken tømtes for mennesker, ble den som en åpen park med hundre stier. Jeg gikk frem og tilbake mellom benkeradene, lette etter forskjeller. Avflasset maling. En gjenglemt salmebok. Syndige bokstaver skåret inn. Et sted sto det risset inn: Liv. Midtgangen var den brede vei. Der kunne jeg sette opp farten, ned til utgangs­døren, opp på galleriet, ned igjen, frem til døpefonten. I full fart forbi de voksne og Jakob. Mor stagget meg. Ikke så fort, Tomas. Du er i kirken nå. Jeg sprang trinnene opp til korpartiet og knelte på alterringen. Ikke det, Tomas. En gang gikk jeg innenfor alterringen, langsomt og høytidelig, etterlignet pastor Wulfsen når han skred inn med messehakel og det hele. Mor kom løpende, grep meg i armen og halte meg ned til de andre, sa noe om hellig – og om prestens plass. Prekestolen var en tønne på en høy sokkel og med et rundt tak over, som en diger tallerken. Under tallerkenen hang en forgylt due i en ståltråd. Trappen var rett og bratt, med gelender, en fristelse jeg ikke kunne motstå. De andre sto nede i midtgangen og pratet. Jakob så beundrende på pastor Wulfsen. Ingen la merke til at jeg tok fatt på prekestoltrappen. Steg for steg. Helt opp. Ansiktet mitt nådde så vidt over kanten. Kirkerommet lå under meg som et landskap med den brede vei i midten og rader av tomme kanaler på hver side. Jeg var 19

Den trettende disippel.indd 19

14-08-09 13:21:28


Det vil alltid være en trettende disippel blant oss. En som ikke vet om han er på vei inn i fellesskapet. Eller på vei ut. En som ikke vet om han er elsket eller foraktet.

DEN TRETTENDE DISIPPELEN

Noveller

AUGUST BOLSTAD

DEN TRETTENDE

DISIPPELEN ISBN 978-82-494-0086-7

August Bolstad er utdannet cand.filol. og har undervist på flere nivåer i skoleverket, både grunnskole, videregående og ved lærerhøyskolen. Han er nå pensjonist. August Bolstad har tidligere gitt ut bøker med prosalyriske tekster med religiøst innhold, har vært morgenkåsør i radio og har skrevet en rekke avisartikler, bl.a. en serie i Vårt Land under tittelen Mandagsnotater. Omslag av Ingvild Østgård, www.imadeit.no

AUGUST BOLSTAD


Den trettende disippelen