og da jeg var tre år, gikk jeg på søndagsskolen for første gang. Utadtil var jeg vel helt alminnelig, som barn flest, men jeg tror nok at det foregikk en indre utvikling i meg fra jeg var ganske liten. Jeg begynte på St. Sunniva skole da jeg var syv. Ikke fordi den var katolsk – jeg gikk forøvrig i den protestantiske klassen – men fordi mine foreldre mente det var en god skole. Etter en stund fikk jeg veldig lyst til å gå på en messe i den katolske kirken, og min mor ble med meg en gang. Jeg husker at jeg opplevet noe spesielt allerede denne første gangen, og da vi gikk ut, spurte jeg mor om jeg kunne få lov til å bli katolikk. Da var jeg åtte! Jeg ble straks, så liten jeg var, dypt grepet av søstrenes religiøse liv, kanskje begynte klosterkallet å spire i meg allerede da? Da jeg var ni, pratet jeg med presten i kirken og ba ham om å undervise meg i katekismen, noe han selvfølgelig ikke kunne gjøre. Mine foreldre var jo protestanter, og jeg gikk i den protestantiske klassen … Anne-Lise flytter til Australia
– Da jeg var elleve år, flyttet vi til Australia. I de par siste årene før vi flyttet, hadde jeg vært mindre opptatt av trosspørsmål, og jeg var vel en helt alminnelig elleve-åring med massevis av naturlig nysgjerrighet og spenning da vi dro. Jeg kom inn i et uhyre interessant miljø. I klassen min var det barn av åtte forskjellige nasjonaliteter, og jeg tror faktisk alle tenkelige konfesjoner var representert. Hjemme i Norge var Anne-Lise vant til at nesten alle var protestanter. Det var noe de færreste tenkte over, det bare var slik. Her ble det plutselig spørsmål om hva hun sto for, hva protestantismen betydde for henne. Barn og unge var opptatt av trosspørsmål på en ganske annen måte enn hjemme. Hos mange var religionen en levende, bevisst del i deres liv. Og en meget nødvendig del. – Denne oppdagelsen kom som et sjokk på meg, forteller Anne-Lise. Jeg følte meg usikker og begynte å lete etter sannheten. Jeg tror faktisk alle trossamfunn var representert blant mine venner, og jeg samtalte i timesvis med dem alle – og fant ut at ingen var enige! Da jeg var tolv, var jeg særlig opptatt av noen anglikanske venner, siden begynte jeg å omgås jøder og buddhister. Et spørsmål var etter hvert blitt brennende for meg: Hvorfor 35