TIL HAVS OG I LUFTEN, IKKE PÅ LAND Forsvarssjefens forsvarsstudie 2007 (FS 07) vektla luftog sjømilitær evne. Det er “overveiende sannsynlig”, hevder studien, at en “militær styrkedemonstrasjon” rettet mot Norge “vil rette seg primært mot sjø- eller luftterritoriet snarere enn landterritoriet […].”4 Årsaken var at “en krenkelse av landterritoriet umiddelbart skaper en langt alvorligere situasjon enn overflyvninger eller aksjoner […] til havs.” I den grad landområdet skulle bli berørt, ville det mest sannsynlig skje i form av mindre operasjoner “som raid eller lignende”. Sjansen for en militær konflikt med Russland fremstår som større i dag enn i 2007. En landmilitær konflikt i nord er tilbake som scenario i norsk forsvars planlegging. Tross dette vektlegger E-tjenestens trusselvurdering for 2017 at det fortsatt er til havs og i luften at utviklingen er mest krevende: “I sum betyr det at den russiske evna til å nekte norske og allierte sjø- og luftoperasjonar i nordområda har auka dei siste åra.”5 Denne evnen “vil truleg auke” videre i “åra som kjem.” Ekspertgruppen for forvaret av Norge k onkluderte i 2015 at Norge må prioritere sjø- og luftmakt. I motsetning til FS 07 er vektleggingen på avskrekking, ikke krisehåndtering. “Norsk motstand i landdomenet”, hevder studien, “er ikke nødvendigvis nok til å avskrekke et angrep.”6 Langt viktigere er “ubåter, kampfly og overflatefartøyer med langtrekkende våpen”. Disse “systemene har et stort potensial for avskrekking fordi det er vanskelig å slå dem ut eller planlegge seg rundt dem. [...] Det er denne typen styrker som vil utgjøre den store forskjellen i militær slagkraft.”7 Denne vurderingen ser ut til å ligge til grunn i langtidsplanen, selv om den ikke er tydelig formulert. Ekspertgruppen, langtidsplanen og E-tjenesten vektlegger alle Russlands utvikling av langtrekkende missiler med høy presisjon. For å møte denne trussel må evnen styrkes til å skyte ned missiler og å finne og angripe plattformene for slike våpen, herunder ubåter og overflatefartøy. Også i dette perspektivet gir satsingen i langtidsplanen mening.
OPPSUMMERING Prioriteringen av luft- og sjømilitær evne i gjeldene langtidsplan representerer ikke noe grunnleggende nytt sammenlignet med de siste femten årene. Det som er nytt, er den tydelige vektleggingen av den avskrekkende evnen nye kampfly og ubåter har. Selv om NATO og alliert hjelp fortsatt ligger til grunn for Norges evne til avskrekking og forsvar, har arbeidsdelingen endret seg fra den kalde krigen. Gitt at et omfattende angrep mot norsk landterritorium fremstår som lite sannsynlig, prioriterer Norge sjø- og luftmakt fremfor landforsvar. Dersom fremtidige forsvarsbevilgninger og effektiviseringsmål ikke når målene, vil landmakten raskt kunne bli en salderingspost når regningene for investeringene i strategiske sjø- og luftkapasiteter kommer inn. Det er selvsagt ikke ideelt, men alternativet er mindre meningsfullt.
“Gitt at et omfattende angrep mot norsk landterritorium fremstår som lite sannsynlig, prioriterer Norge sjø- og luftmakt fremfor land forsvar”.
“Langtidsplanens prioritering av etterretning og overvåkning, sjøog luftmakt fremfor landmakt, er ikke ny – kun en for sterkning av denne i norsk forsvars politikk”.
orsvarssjefens forsvarsstudie 2007, s. 6. F Etterretningstjenesten, Fokus 2017, s. 14. 6 Ekspertgruppen, Et felles løft, 2015, s. 66. 7 Ibid. Også s. 64, 79 og 85. 4 5
LUFTLED 1 2017
11