- Dette stedet er en skatt, sier hun og sparker i løvhaugene ved de rustbrune buene. Det blinker i nesa hennes fra gatelyset.
Jeg trekker pusten to ganger. – Beklager Agnes, sier jeg, ser i bakken. Det er hodet, migrenen.
Hun biter av den siste sashimien, rekker meg halve. Fingervanter, sorte negler. - Nei takk. - Jeg tenker alltid på døden sammen med deg. Det er så befriende. Hun slikker seg på fingrene og kaster en favn av de oransje bladene opp i lufta. Hun er for blid tenker jeg. Alt for blid. Hun stiller seg helt inntil meg. Mascara, sort skjerf, skinnjakke. Jeg hater nesedobber, de er skitne. Hun puster meg i ansiktet. Jeg kjenner en svak lukt av rå laks.
- Stakkars deg. Hun truter munnen, lager barnestemme. Har du så vondt i hodet ditt? Jeg som tenkte vi skulle ha det gøy og kose. Jeg ser utover elven. – Det skal vi, sier jeg sakte. – Beklager igjen. Jeg trenger litt luft.
- Vet du. Jeg har ei venninne. Hedvig. Jeg er sikker på at vi tre kunne finne på mye gøy. Jeg dytter henne hardt unna uten å tenke. - Hallo, hva skjer! Hun tar et støtteskritt. Ser overrasket og dumt på meg. - Du lukter fisk. Jeg har vondt i hodet.
Jeg tar armen hennes, hun smiler Vi går litt langs bredden nedover mot sentrum. Alt for blid, tenker jeg. Trekker pusten. Hodet dunker. Nye hansker. - Jeg liker ikke den nye parken, sier jeg. - Hvorfor ikke? spør hun. - Liker ikke buer. Liker linjer og oversikt. Kulturhuset er fint. Det er tydelig. Vet du, sist vinter så datt ni gamlinger og brakk lårhalsen på den betongplata vi går nå. Det blir blankere is på betong enn på asfalt. - Ni lårhalser. Hun ler høyt. -Gamle kalkuner. Jeg har kontroll igjen. - Blogger du fortsatt? Spør jeg.