Issuu on Google+

livssynsnøytralt seremonirom - en ny of fen tlig are n a i bybilde t

Et es s ay av Mar i e Sæ tre o g Li n e My ren get Metodelære o k to b er 2 0 1 1


innholdsfortegnelse ka p i ttel 1 :

p ros jek tets innhold

s. 04

ka p i ttel 2 :

op p g avens a k tu a litet

s. 06

ka p i ttel 3 :

a rk itek ten s om s cenog raf

s. 10

ka p i ttel 4 :

v is joner...

s. 14

ka p i ttel 5 :

v i g ik k en tu r p 책 stien

s. 16

litteratu rlis te

s. 18


k apittel 1 :

prosjektets innhold

L iv ssyn sn ø ytr a lt s er m o n i ro m

Ny tt p rog ra m for of f entlig e byg g

Stort lite rom

Denne masteroppgaven søker å løse de arkitektoniske rammene for et sermonirom, samt et tilhørende offentlig program. Sermonirommet skal inneholde kvaliteter som gjør at alle mennesker kan føle en tilhørighet til rommet, uavhengig av l i vssy n eller rel i g i o n.

I tillegg til sermonirommet ønsker vi å addere et nytt program av offentlig karakter. Det vi vil oppnå med dette er å tilføre bygget en levende puls i bybildet, og vi ser for oss at det kan gjøres ved å enten tilføre et harmonerende eller et kontrasterende program til sermonirommet. Det tilførte programmet vil på så måte kunne komme til å befinne seg ett eller annet sted på skalaen kultur - fysiske aktiviteter - kreativ utfoldelse - rekreasjon - utdanning, men fellesnerven vil være at det er et program som trekker mennesker til bygget til ulike deler av døgnet.

Like viktig som markeringer av sermoniell art, er muligheten til å kunne ta i bruk sermonirommet som en arena for kulturelle begivenheter. Eksempler på slike arrangementer er intimkonserter, litteraturkvelder, konferanser eller diskusjonsforum av ulikt slag. Rommet vil på så måte kunne generere et program rettet mot undervisning av ulike typer.

Typiske sermonier er markeringer som tradisjonelt sett er knyttet til menneskers overgangsfaser, som fødsel, ungdomstid, ekteskapsinngåelse eller livets slutt. I Norge har få kommuner og byer egnede verdige, livssynsnøytrale sermonirom for slike anledinger. Kirkebygg er mange steder det eneste offentlige tilbudet. For ikke-kristne mennesker er ikke dette et passende alternativ, verken til private sermonier eller større minnemarkeringer ved ulykker eller katastrofer.1 Livssynsnøytrale sermonirom er lokaler som kan brukes av alle, uansett religiøst eller livssynsmessig ståsted.

På så måte gjennstår prossesen med å finne ut om det valgte programmet “livssynsnøytralt sermonirom”, trenger å få tilført en hvilepuls eller maxpuls. Uansett vil dette være et bevist valg basert på den ønskede profilen bygget vil få i bybildet.

Men når de rolige timer er kommet, skal rommet kunne skifte karakter. Fra å være en arena for de nevnte arrangerte forum, skal salen kunne forandre karakter til en mindre hule, det skal bli et sted hvor mennesket i byen kan trekke seg tilbake å oppleve stillhet. Et sted hvor du kan komme i kontakt med deg selv, og føle din egen puls. Rommet skal derfor være av offentlig karakter, som gjør muligheten til å oppsøke dette rommet enkel. Terskelen for å ta i bruk stedet som et sted for deg selv og dine tanker skal føles like natulig som å oppsøke stedet i forbindelse med større arrangementer.

livssy n: livsanskuelse, mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening. Betegnelsen brukes noen ganger synonymt med moral. Det karakteristiske for et livssyn er at det inneholder oppfatninger både om hva menneskelivet er og hva det bør være. (livssyn. Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/livssyn) rel i gi o n: er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være den egentlige virkelighet og de grunnleggende verdier i tilværelsen. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse. (religion. Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/religion)

4


Valg av tom t Plasseringen av prosjektet er på Brattøra i Trondheim, hvor vi ser for oss å benytte en av tomtene med direkte tilknytning til Trondheimsfjorden. Først og fremst er dette valget ment som et innleg i byutviklingen vi ser i dette havneområdet i dag. Brattøra går en framtid i møte hvor høy fortettning av ulike kontorbygg og konferansehotell er et faktum. Byens møte med vannet er i ferd med å bli redusert til et privat møte mellom fjorden og de nevnte programmene. Når man legger et bygg på et så atraktiv sted, hvor den direkte tilknytningen til vannet er enestående, er det viktig at arkitekturen tar innover seg denne kvaliteten.

Trondheimsfjorden sett fra Brattøra: en stille natt

Vi ønsker på så måte å la opplevelsen av å oppholde seg i bygget bli påvirket av dette spesielle møte. Men like viktig er det at bygningsvolumet kan tilføre uterommet kvaliteter, gjennom å åpne for interaksjon mellom mennesket og fjorden, og samtidig tilby et skjold på ett ellers værutsatt sted.

5


k apittel 2 :

oppg avens aktualitet

Vi må gå i oss selv som kirke, og spørre hva som skjedde her. Den norske kirke er fortsatt en statskirke, så formelt sett er denne rollen som felles samlingspunkt i sorgen naturlig. Men samtidig må man spørre seg om det er riktig av kirken å akseptere denne felles, nasjonale rollen, når dette fører til at mange av de sørgende føler seg utestengt eller inkludert i noe de ikke opplever, eller tidligere ikke har opplevd, som sitt eget midt i en særlig sårbar situasjon. (sitat leder “Nytt Norsk Kirkeblad” nr.6, 2011. Steinar Ims, uttalelse etter 22. juli)

Muligh eten ti l å velg e I store deler av Europa har religion blitt svekket som politisk og sosial maktfaktor, denne utviklingen går under navnet sekul ar i seri ng. 1 Det moderne samfunns krav om lik behandling av alle borgere, uansett livssynsmessig tilhørighet, står sentralt i menneskerettigheteneog dette fører til at staten må opptre stadig mer livssynsmessig nøytralt. I praksis betyr dette at staten må avstå fra å favorisere en eller noen religioner framfor andre. Da norge 22 juli opplevde et land i sorg etter de grusomme

terrorangrepene føltes det alikevell natulig å la kirka være en areana for de offentlige minnemarkeringene, da ingen andre samfunsinstutisjoner per i dag er beregnet på et slikt tilsvarende program. Men det at offentlige arrangementer av en slik karakter vi opplevde etter terroren blir lagt til kirken, er ikke natulig for alle. Mange mennesker i Norge deler ikke den religiøse troen kirken representerer, og på grunn av dette kan det føles fremmed å bearbeide en

sorgprosess i kirkerommet. Det som der i mot føles natulig er å delta i felleskapet med medmennesker i slike situasjoner, og det bør kunne bli muliggjort gjennom å tilby godt egnede rom med livssynsnøytrale rammer. Det bør være et rom hvor mennesket kan reagere i felleskap med andre, uten at noen føler seg utelatt. Det er viktig at vi tar mangfoldet i samfunnet vårt på alvor. Dette bør være en selvfølge, så man kan unngå at de som sørger trenger å føle på hvor sårende det er å bli utelatt i en fra før vanskelig situasjon. Dersom vi setter søkelys på markeringene knyttet til overgangsfaser i menneskers liv, ser vi tilsvarende behov. Dette dreier seg om sermonier knyttet til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse, som tradisjonelt sett har tilhørt kristendommen. Man ser at sekulariseringen har påvirket disse markeringene, da de har utviklet seg bort fra de kristne rammene for mange. Det er blant annet vanlig å velge borgelig vigsel eller konfirmajson, og erstatter dåp med navnefester. Mange føler disse sermoniene, eller festene om du vil, er fine måter å markere viktige holdepunkter livet på, uten å måtte tilskrive betydingen av sermonien til et religiøst plan. I dag kan man se at disse disse sermoniene finner sted i rådhus, samfunnshus, eller gymsaler, da det å måtte bruke et religiøst utformet

sekul ari seri ng : Siden 1920-årene er sekularisering brukt som betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. En slik tendens kan spores i forbindelse med alle større religioner. (sekularisering. I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/sekularisering)

6


sermonirom kan oppleves ydmykende, diskriminerende og uverdi for menneske med annet livssyn eller religion. Ingen vet med sikkerhet om betydningen av disse markeringene vil bestå i fremtiden. Men vi er av den personlige oppfattningen at en viss forutsigbarhet gjennom et langt liv, enkelte holdepunkt på veien, er noe mennesker vil ha behov for å markere også i fremtiden. Selv om et sermonirom vil være aktuelt for andre begivenheter også, er det viktig at sermonier knyttet til fødsel, ungdomstid, ekteskapsinngåelse og livets slutt pågår i verdige omgivelser. Det å dele en markering med venner og familie, når man for eksempel går fra å være “meg og deg” til “oss” er en fin kvalitet som vi tror vil bestå i fremtiden også, i en eller annen form. I boka “Hva er religion”, drøfter Sælid Gildhus og Mikaelsson ulike handliger, og om de kan defineres som religiøse eller ikke. I boka påpeker de hvor avgjørende sammenhengen er for de ulike handlingene. For eksempel handler både et vanlig måltid og et religiøst måltid om en gruppe mennesker som spiser mat sammen. Det religiøse aspektet ved spisingen er representert med den meningen maten, felleskapet og utførelsen har for deltakerne, og ut i fra dette kan

måltidet defineres ulikt.1 Til dette kan vi trekke paralleller til markeringer av livsløpsoverganger, da det er menneskers egen rett til å avgjøre sammenhengen, og derav betydingen, for sermoniene. Med andre ord vil mennesker også spise i framtiden, men sammenhengen rundt måltidet er åpent. Fokuset på behovet for livssynsnøytrale sermonirom kan man blant annet se i regjeringens stortingsmelding fra 2008, nr 17, pkt.6, hvor det står skrevet: Det skal

igangsettes en utredning med sikte på lovfestning av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale sermonirom finnes til bruk ved gravferd og ved ekteskapsinngåelse. Utredningen skal blant annet utrede spørsmålet om finansiering.2 I 2005 var dette også et punkt i Soria-Moria erkleringen, hvor det i kapittel 18 står at regjeringen vil bidra til at det oprettes flere livssynsnøytrale sermonilokaler. Alle innbyggere skal føle seg ivaretatt og respektert for sitt livssyn, ha gode muligheter for å utøve sin religion, eller ivareta ett ikkereligiøst livssyn. 3

Roser på kunstinstallasjonen Verdensportalen utenfor Nobels fredssenter 22. juli: universell symbolikk

7


Verd en , sam f u nn et o g meg I fremtiden vil den økende globaliseringen av verden fører mennesker på ulike steder tettere sammen. Vi har større forutsetninger til å se hele verden som en framtidig arbeid og lekeplass, og mange mennesker velger å bo enkelte deler av livet sitt i utlandet. Dette fører til at nordmenn som kommer tilbake etter slike utenlandsopphold ofte tar med med seg deler av kulturen hjem. I høyeste grad skjer også denne kulturelle innputten via innvandrere som bosetter seg i Norge. Disse kulturene som vi blir presentert for har ofte større tradisjon rundt sosialisering i det offentlige rom enn det som finnes her. Selvfølgelig er dette my på grunn av klima, men like mye på grunn av at mange byer i Norge mangler gode offentlige arenaer for tilfeldige sosiale møter. I tillegg gjør ønsket om en bærekraftig boligutvikling at man skal bo mindre og tettere, så det å ha et romslig oppholdsrom i hjemmet blir mindre og mindre vanlig. Dette setter begrensninger til å invitere venner hjem til sosiale lag. Mye av det som finnes av parker blir kun brukt i sommermånedene, og utover disse få månedene står ofte kjøpesentre igjen som eneste tilbud i en urban kontekst. Dette er trist, da det ikke er mange grep

8

som skal til for at mennesker tar i bruk offentlige rom. Tilbudet bør imidlertidig være mangfoldig for at ulike folk skal samle seg. I tillegg til gode steder for å slappe av eller ha en intim samtale, bør det også være muligheter for å kjøpe seg noe mat og drikke, og områder hvor barn kan leke. Med andre ord litt for alle, samlet på ett sted. Parallelt med dette pågår det en invidualiseringsprosess i dagens samfunn. Det at man retter fokus bort fra “vi” til “jeg”, og at man søker sin rolle i dette store landskapet er en trend som har pågått lenge i den vestlige verden. På en studietur til Kina høstsemesteret 2011 fikk erfart at samme individualiseringsprosess er på gang der. Kina er et land hvor utviklingen skjer i et forrykende tempo, du kan fort få følelsen av at du opplever verdenshistorien på ett minutt. Samfunnet moderniseres over natta, og den sterke tradisjonen dette landet har hadd for “vi” tankegangen, erstattes sakte men sikkert over til “jeg og mitt”. Dette gjør selvfølgelig noe med metaliteten til folk, som får ringvirkninger langt ut i samfunnsstrukturen.

I esseyet Individualisering og trygghet i det sen moderne samfunn ((avsnittet Individualisering og kulturell kompleksitet), hentet fra boka “Trygghet”, drøfter Espen Hammer invidualiseringstendensen i det senmoderne samfunn. Hammer, som er en norsk filosof ansatt som professor i filosofi ved Temple University i Pennsylvania USA, debaterer det senmoderne menneske og dets evne til å klare seg og lykkes. Hammer refererer til teorier av toneangivende samfunnsteoretikere som Beck og Bauman, hvor Hammer trekker ut at for å være vellykket i dagen samfunn er det nødvendig å sette seg selv i sentrum. Dette gjelder spesielt avgjørelser som har med egen livsplan og livsførsel. På denne måten hevder Hammer at hele kontigenstrykket som tidligere var kollektivt formidlet, overføres til den enkelte.4 Vi tror at man ofte i en slik hverdag som Hammer beskriver, møter behovet for å sortere tankene og prioriteringene. Det er et paradoks at denne livsføringen oftes oppstår hos mennesker bosatt i by, hvor det er størst mangel på rekreative tilbud. Naturen er litt for langt unna, og bylarmen er alt for pågående. En stillestund kan da fungere som balsam for sjelen på samme måte som trening er godt for den fysiske


helsen. Et livssynsnøytralt rom kan i disse anledingene være et sted man kan oppsøke for stillhet og ettertanke, hvor du kan lytte til din egen puls. Et rom hvor du får kontakt med deg selv. I det samme essey diskuterer Hammer noe annet av interesse for vår masteroppgave, som er deltagelsen og opprettholdelsen av tradisjonelle ritualer i en sen moderne kontekst (avsnittet Individualisering og kulturell kompleksitet). Hammer bruker julefeiringen for å konkretisere teamet. Nordmenn feirer jul hvert år, og selv om ritualet med julemåltidet og gaveutdelingen (og til og med kirkebesøket) i dag langt på vei er uttømt for religiøs betydning, har feiringen bestått med noe av sin opprinnelige betydning av å dreie seg om en midtvintersfest. Poenget til Hammer er at dette har skjedd på grunn av at mennesket har muligheten til å velge å feire jul, det er på så måte et inviduelt valg, og det blir derfor godtatt av det moderne mennesket som en gyldig tradisjon. Hammer sier videre at det faktumet at vi hvert år fremholder hvor viktig det er at alt blir gjort på “riktig” måte, viser at vi ikke tar dette

ritualet for gitt. Julefeiringen er en, blandt mange muligheter, vi har som relativt vellstående middelklassemennesker i det 21. århundre. Å feire “den perfekte jul” sier derfor noe om dens enkeltes prioriteringer, og ikke noe om en selvsagt felles atferd.4 Dette synes vi er en riktig måte å tenke på når det gjelder det senmoderne mennesket og dets forhold til tradisjoner. Denne tankegangen mener vi også har gyldighet når det kommer til tradisjonen for markering av livsløpsoverganger i fremtiden.

I stillheten spirer liv. I stillheten er du aldri alene (Ferdinand Finne, 1910-1999)

Casa Luis Barragan: en oase i byen

9


k apittel 3 :

arkitekten som scenog raf

De u l i ke ku l i ss en e seremonirom. I tillegg er det viktig å se på utviklingen, samt betydningen av markeringene, for å vurdere hvordan ulike aspekter ved program og bruk bør videreføres, endres eller utvikles. Sammen med denne kunnskapen bør det studeres hvordan arkitektur kan lage rammer for de ulike følelsene som oppstår ved de forskjellige seremoniene. Det å feire ett nyfødt barn vil oppleves svært annerledes enn å ta farvel med en kjær. De arkitektoniske virkemidlene bør derfor fokusere i stor grad på det mentale aspektet og de ulike stemningene som vil oppstå. kulisser fra filmen “Utopia”, omtalt av Juhani Pallasmaa

For å skape ett bygg som kan romme livssynsnøytrale seremonier, er det nødvendig å studere hvordan de fire seremoniene dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd foregår i dag. Organisering av nødvendig romprogram, bruk, samt arkitektur innenfor eksisterende seremonielle bygg vil gi grunnrammer for prosjektet. Mens den religiøse symbolikken vil være urelevant, kan likevel arkitektoniske kvaliteter være til inspirasjon for ett livssynsnøytralt

Både i teater og film skapes det kulisser for å forsterke de ulike scenenes meningsinnhold. I følge Juhani Pallasmaa i boken “The Architecture of Image existensial space in cinema” 1, er film den kunstformen som har flest fellestrekk med arkitektur. I boken går han inn på hvordan fem forskjellige filmer bruker arkitektur som visualisering av tid og rom. Pallasmaa peker på det mentale aspektet i arkitekturen, og beskriver hvordan ulike fysiske organiseringer skaper forskjellige atmosfærer. For eksempel vil en trapp

som filmes ovenfra symbolisere flukt, dramatikk og ubehag. Endres derimot filmvinkelen vil trappen symbolisere noe helt annet. Mens arkitektur i hovedsak skal skape rom hvor liv skal leves, rører film og teater ved mer flyktige handlingsrom. Det fysiske sceneuttrykket underbygger handlingen, i øyeblikket hvor den utføres. S c e n o g raf Alejandro Luna understreker den flyktige eksistensen på denne måten: The scenery as such exists only during the time of the performance, before and after it can be seen as a painting, sculpture or decoration, it can only exist within the act of the theater, for that it is ephemeral. 2 Mens kulisser for film og teater endres for ulike scener, fremstår skulpturer som mer varige og uforanderlige objekter. Til tross for sin bestandighet, ser man at en og samme skulptur kan generere ulike sceener. I en kronikk om sosial bærekraft 3, forteller Lars Tørresen om skulpturen «Blå sten» laget av Asbjørn Andresen som ligger på Ole Bulls plass (nå kalt Olav Vs plass) i Bergen. Skulpturen ble omtalt slik av Tørresen etter terrorangrepet 22 juli: at hovedobjektet veksler mellom å

sceno g raf : Fra de greske ordene skene, og graphein, ”skrive”. Den øverste kunstneriske ansvarlige for utformingen av en teaterforestillings romfysiske, visuelle og auditive miljø. Samarbeider tett med regissøren. (http://teaternett.no/leksikon/s/scenograf.htm)

10


Atmos f ære være flerfunksjonelt objekt og skulptur, er viktige faktorer for å forstå stedets egnethet som minnested. Det er i denne mangetydigheten dens styrke viser seg. Vi løper og hopper på steinen den ene dagen og bruker den til blomsteralter den neste. Den er hva vi i øyeblikket gjør den til. (...) Stedet er åpent for handling og tolkning, steinen kan billedlig sett ta opp i seg alt det vi kollektivt bærer frem (...) Det som kanskje er det aller mest spennende, er at vi kollektivt gir skulpturen mening. Dette skjer når vi samles, legger ned blomster, og kanskje sterkest av alt, når vi er stille sammen midt i byen. Det oppstår en mening som ikke var der fra før, men som kunne vært der. Oppsummert kan man si at på samme måte som film og teater bruker arkitektur til å skape dramatikk som forsterking av en scene, bør vi i dette rommet etterstrebe arkitektoniske virkemidler som kan underbygge den aktuelle seremonien. Videre bør rommet på samme måte som en skulptur, gi mulighet for utfoldelse på en inkludere måte, og slik invitere til åpen og positiv samhandling.

Besøker man bygg hvor livssyn utøves, er det ofte atmosfæren som gjør mest inntrykk. Blottet for forståelse av den religiøse symbolikken er allikevel stemningen inne bygget noe alle kan føle på. Som ett flyvende vegg-til-vegg teppe ligger ofte en atmosfære fylt av ro, respekt, og forståelse inne i disse byggene. Stillheten hersker på innsiden, mens det på utsiden ofte er annerledes. En he l l i g følelse trenger ikke nødvendigvis å være tilknyttet religiøse opplevelser eller rom. Sterke følelser kan også oppstå i interaksjon med natur. Følelsen av å være på en fjelltopp, ute ved vannet, eller omringet av skog kan føles fantastisk på mange måter. Som film og teater, kan også naturen ansees som flyktig. Opplevelsen er forbigående, følelsen vi har når vi er der, i møte med det naturskapte. Naturen, som det uberørte, gir inspirasjon til arkitektur. Disse universielle kvalitetene som vi alle beundrer, de som berører noe i oss alle. Det er dette som gjør at man som arkitektstudent kan ønske å gi opp; for hvordan kan man i det hele tatt prøve å gjenskape noe så universielt vakkert?

“Thinking about daylight and artificial light I have to admit that daylight, the light on things, is so moving to me that I feel almost a spiritual quality. When the sun comes up in the morning - which I always find so marvellous, absolutely fantastic the way it comes back every morning - and casts its light on things, it doesn’t feel as if it quite belongs in this world. I don’t understand light. It gives me the feeling there’s something beyond me, something beyond all understanding. And I am very glad, very grateful that there is such a thing.”

Peter Zumthor, Atmospheres4

hel l i g : 1 : som er knyttet el. viet til guddommen, opphøyd over alt verdslig, guddommelig. 2: dyrebar, umistelig et hellig minne / fedrelandets hellige jord / urokkelig min hellige overbevisning / love noe dyrt og hellig. 3: rettferdig i hellig vrede (http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=hellig&begge=+&ordbok=begge)

11


Åp ent og ink lu d erend e Offentlige bygg fremstår som åpne for publikum på ulike måter. Flere av byggene har en omliggende offentlig plass som kan benyttes av de besøkende. Graden av hvorvidt den brukes varierer, årsakene til bruksmønstet kan tilskrives byggets program, forholdet mellom inne og ute, samt selve programmeringen av uteområdet. Bruk av det offentlige rom er også avhengig av kultur. Enkelte kulturer har ett mer frisinnet forhold til det offentlige rom enn andre. I slike tilfeller trenger ikke alltid uterommet like mye programmering, i forhold til andre kulturer hvor det i større gard kreves veiledning av rommets bruk.

Nesseby kirke, Finnmark

12

Bygg hvor seremonier innenfor ulike livssyn foregår, kan betegnes som gruppe-offentlige. De er som regel åpne for alle, men man føler allikevel at man går inn i ett bygg begregnet på spesielt interesserte. Ved å skape ett livssynsnøytralt seremonirom, tar man utgangspunkt i ett program som tidligere fant sted i såkalte gruppeoffentlige rom, og viderefører det til ett offentlig rom. For å tydeliggjøre prosjektets fokus på åpenhet og inkludering, utover merkelappen “livssynsnøytral”, ønsker vi å gi prosjektet en offentlig arkitektonisk karakter utad.

Ny forskning viser at den norske kirke som offentlig arena er svekket. I følge Pål Ketil Botvar, forsker ved Kirkeforskning (KIFO), er tallene alarmerende; Den norske kirke tappes for medlemmer. Om fallet fortsetter i samme tempo som i dag, vil aktive kirkegjengere være borte i løpet av 30 år. 5 Kirken som tidligere var en møteplass samt ett sted for ettertanke for de fleste, har nå blitt redusert til ett sted for spesielt intersserte. Ett sted man kun oppsøker ved seremoni, høydtid eller spesielle begivenheter. Prosessen med å utvikle livssynsnøytrale seremonirom er som nevnt ovenfor allerede i gangsatt av staten. Disse rommene utformes i stor grad som livssynsnøytrale kapell, og rommer ingen sosial arena utenfor det seremonielle program. Mens religionen tidligere var det som samlet menneskene, utformes nye bygg i tråd med det opprinnelige program, uten ett forsøk på å erstatte det religiøse aspektet med noe humant. Slik sett er det interessant å studere hvordan man kan videreføre markeringen av overgangsritene, og samtidig tilby ett sted som tiltrekker og samler mennesker i hverdagen.


Den norske opera og ballett i Oslo er til inspirasjon, selv om det ikke er ønskelig å etterligne i den forstand. Operaen har gitt Oslo by ett nytt møte med vannet, kanskje ett mer personlig møte enn ved Aker Brygge. Snøhetta designet her ett offentlig uterom som en del av byggets form. Taket/gulvet tiltrekker mennesker av alle generasjoner og kulturer, og er en inviterende arena utover programmets primære intensjon som opera. I tillegg til uterommets muligheter for aktivitet av alle slag, har også bygget vendt enkelte av sine aktive romprogram mot uterommene. På denne måten er det mulig å se inn på studioene hvor det danses og øves til en hver tid. Videre brukers uterområdet også til arrangementer av ulik art, som oftest konserter. Som ett bidrag til konteksten klarte også operaen og være en pådriver for positiv utvikling av Bjørvika. Plasseringen av bygget i tilknytning byens største transporthub, Oslo sentralstasjon, gir naturlig tilstrømning av både turister og byens innbyggere. Samtidig er tilknytningen til vannet noe som gir alle en god grunn til å avse ett besøk. Operaen er blitt både et bygg og et sted sier arkitekt Henriette Salvesen fra div.A Arkitekter. 6

Den norske opera & ballett, Oslo: uteområde

13


k apittel 4 :

visjoner...

Der står du, med de tunge føttene omringet av de våte ullsokkene festet der nede i vinterskoene. Slapset fra snø og regn har skapt en uunngåelig barriere for alle retninger, og lyset er borte. Trafikken suser rundt, mens menneskene strømmer forbi. Luften som iser frisk i nesen, har en eim av eksos, stress og jag. Stedet du speider mot ligger på den nye Brattøra, helt ute ved fjorden. Du har vært der før, både alene og sammen med andre. Akkurat i dag vil du bare vekk fra alt, være alene en liten stund, før du skal hente barna i barnehagen. Der ute, i ett med fjorden får du fred, det forventes liksom ingenting. Du kan ikke engang handle, selv midt i julestria. Nærmere kommer du ikke naturen, vannet, og stillheten, akkurat nå. Sist gang du var der, møtte du tilfeldig på en venninne. Dere satt der stille sammen i rommet ved fjorden, og så lenge på vannet. Etter denne rolige studen snakket dere sammen over en varm kopp te i kafeen. Det føltes godt med en pause, før livet rullet videre igjen. Ja, det var det du trengte nå. Være i ett med fjorden, vannet som renner utstoppelig videre. Selv omringet av jordens barrierer finner vannet alltid en ny vei.

14


L iv s l i njen og st r eken

L iv og sted

Livet i form av en linje har mange punkter. Opplevelser, hendelser og overganger lager punkter på linjen, alle representerer de noe som har gjort inntrykk. Betrakter man i ettertid linjen, står noen punkt klarer igjen, de ble viktigere enn andre, de fremstod som tydeligere på linjen. Noen punkter hadde også behov for ytterligere markering, i samhold med andre mennsker.

Livets linje starter med barnet. Med glede og optimisme, feires velkomsten og fremtiden. Stedet rommer det positive, kanskje alt fra ett møte med en venn, en fest eller ett arrangement. Slik som barnet kommer du gjerne til dette bygget ifølge med andre. Med det barnlige instinkt kan du være helt deg selv. Du kan leke ved fjorden, samt oppfylle dine basale behov. Som i naturen tar du del i et rom, uten forventninger og krav. Tryggheten finnes her, i samholdet med de andre. Plantet stødig i jorden står stedet der, uavhengig av historiske, livssyns-, eller tidsrelaterte trender.

Mange hevder at lykken er best når den deles. Slik feires en vigsel eller ett nytt liv, slik deles opplevelser, sammen. Denne markeringen som tydeliggjør at det fra nå av blir litt annerledes. Det hele blir sterkere, og på en måte mer sant, når man sammen tar del i det. Derfor er samlingsaspektet viktig, rommet for alle, rommet man kan være sammen om det som oppleves. I stillerommet kan man også være sammen, sammen om å være alene. Her kan tankene sorteres, løsninger komme, og hjertet spørres. Du kan utforske sinnet, klarne og rydde opp. Slik kan du utvikles, og leve.

I livets andre del går du fra barnet, over til å bli voksen. En fase full av usikkerhet og valg. I en verden hvor tanker, meninger og valg symboliserer hvem du er som mennesket, vil alle søke ett svar. Stedet tilbyr en nøytral base, ett sted alle kan komme til. Som ett alternativ til det tradisjonelle, samt ett tilbud for de som føler seg utenfor. Her kan du møte venner og kjente, dele gleder eller sorger, en stillestund eller fes. Hit kan dere komme alle sammen, hverdag som høytid. Fri for merkelapper kan stedet blir noe for hele familien, alle vennene og kulturene.

Til slutt er enden på linjen der, det er ikke noe mer, det hele er over. Som gravferden, står det helt klart, urokkelige, som en absolutt sannhet. Det hadde vært umulig å gått videre, uten å si farvel. Avkjeden måtte markeres, i samhold med de andre. Alle skulle føle seg inkludert, få en følelse av tilhørighet. Stedet måtte være verdig, fylt med respekt, med en mulighet for sorg og ettertanke. Uten begrensninger skulle rommet være ett naturlig sted for seremonien. Her sies det farvel, men man kan komme igjen, tilbake til stedet, tilbake til fjorden.

På samme måte som livet rommer ett hierarki av opplevelser, lager vi som arkitekter streker, som blir til arkitektur. Noen streker blir tynne, andre tykke. Noen er konseptuelle, andre er detajler. De viktige strekene rager over de andre, og legger føringene for det omgivende. Til slutt når alt er ferdig, står strekene der, arkitekturen. På samme måte som på livslinjen blir noe husket bedre, det gjorde større inntrykk. Ved å lage arkitektur, lager man omgivelser for mennesker. Rom for de daglige rutiner, samt de mer spesielle begivenhetene. Rom som skal gjøre opplevelsen av handlingen bedre. Når viktige punker i livet skal markeres kreves det derfor enda mer viktigere streker i arkitekturen.

15


k apittel 5 :

vi gikk en tur på stien

Når vi skal planlegge og bygge bærekraftig, må sosial bærekraft være et sentralt tema. I dette tilfellet mener jeg bærekraft forstått som omgivelser som inkluderer og stimulerer til positiv samhandling. Dette vet arkitekter, men vi må tenke tanken igjen og igjen. (fra kronikk arkitektnytt.no 22. sept. 2011) // Lars Tørressen , sivilarkitekt MNAL.)

Lars Tørressen, sivilarkitekt MNAL, hadde i arkitektnytts nettutgave den 22 september et inspirerende innlegg hvor han diskuterer sosial bærekraft i lys av sørgetiden etter terroren. Han sier blant annet, sitat: Sørgetiden viser hvor levedyktig de spontane ritualene er, handlinger som utføres utenfor den formaliseringen en religion gir. Enkle, rene og tydelige handlinger legitimert av en instinktiv kollektiv bevissthet. Lys tennes, blomster løftes. Vi samles på tvers av alder, politisk farge, etnisk og religiøs

16

bakgrunn. Jeg ser at det handler om bruk og funksjon, meningsinnhold, arkitektur som gir rom for menneskelig samhandling og om psykologi.” Etter snart fem år ved arkitektstudiet på NTNU sitter vi alle igjen med en bred kunnskapsbase opparbeidet gjennom teori og praksis. Denne plattformen er god å ha, når man etter som årene går tilegner seg mer og mer kunnskap, samtidig som jungelen av inntrykk og påvirkninger blir større og større. Vi som studenter begynner gradvis å tenke som en arkitekt, og det er da man oppdager at på tross av vår felles plattform gjennom studiet, ser og opplever faget med ulike øyne. Med denne basiskunskapen i kofferten skal man så ta fatt på den ultimate reisen i utdanningen, som er masteroppgaven. Lars Tørressens kronikk på arkitektnytt.no illustrerer grunnpillaren i tematikken for vår masteroppgave, som er kirkens rolle i det norske offentlige rom. Dette offentlige rommet preges av (sitat Tørressen) “...den formaliseringen en religion gir...”, og vi mener det er på tide at det blir prioritert å tilby livssynsnøytrale rom som kan erstatte og utfylle deler av rollen kirken har i dagens samfunn. Kirkens betydning som offentlig aktør er forandret, og de fysiske omgivelsere bør derfor adaptere disse forandringene.

Vi mener det er viktig at det tilbys offentlige rom som mennesker kan oppsøke og finne kontinuitet gjennom livslinjen knutepunkter, uavhenging av livssyn eller religion. Denne kontinuiteten finner mange gjennom sermonielle ritualer knyttet til livsløpsovergangene, og det er da på sin plass at alle har et sted i nærheten til sitt bosted som de kan oppsøke og føle at de hører til. Vi mener dette bør kunne finne sted i offentlige rom blottet for religiøst innhold, da det etter vår oppfattning bør være opp til menneskene som bruker rommet å tilskrive handlingene den meningen de selv ønsker. Eller som Tørressen sier: “Jeg ser at det handler om bruk og funksjon, meningsinnhold, arkitektur som gir rom for menneskelig samhandling og om psykologi.” Tidligere i dette essayet var vi inne på betydingen av “Den blå steinen” på Ole Bull´s plass i Bergen. Det at et objekt kan være tvetydig, her i form av en kunstinstallasjon, er noe som har fasinert oss som arkitektstudenter gjennom utdanningen. Etter de tre første årene som utgjør grunnutdanningen i arkitektstudiet er vi alle vante til å tenke utenfor de tradisjonelle betydingene av ord som former våre fysiske omgivelser. “Et sted å vaske seg” blir brukt i stedet for “bad”, og ei “trapp” er plutselig nivåforskjeller, og et takvindu blir til et lysinnslipp som gir overlys.


Med denne kunnskapen godt plassert i ryggmargen tok vi fatt på et års utvekslingsopphold i Mexico City. Det er ikke en underdrivelse å påstå at du ikke kommer langt med luftige kommentarer om lysinnslipp og tektoniske visjoner når man oppererer i et land hvor mange lever under fattigdomsgrensa.

styrke til å kunne være diffus nok til å la fantasien løpe, men sterk nok til å ikke la den løpe fritt. Det er interessant å se på dette sett i ett lys av kulturelle forskjeller og likheter. Arkitektur er et universelt språk, og det er nettopp da, når rammene er like, at man kan se forskjellene tydeligere.

Plutselig ble hverdagen vår fylt med inntrykk vi som arkitektstudenter hjemme i norge bare kunne drømme om å putte på i en “killer image” illustrasjon. Byens rom ble brukt på den mest kreative måte, en sykkelkurv ble en restaurant , en benk ble til en seng, ett rødt trafikklys ble arena for kjøp og salg, en parasol ble ett møtested og en park ble til en stue. Ingenting er definert, ingenting er umulig, alt er lov.

De fleste av oss sitter inne med erindringen av reiser til fremmede land, hvor sterke arkitektoniske minner ofter fester seg til opplevelser man hadde i religiøse bygg. Disse sterke inntrykkene opplever vi på tross av at man ikke nødvendigvis deler de samme religiøse oppfatningene, men man responderer til det mektige inntrykket, som taler til noe fundamentalt ved vår mentalitet.

Så hvordan leder dette oss frem til vårt valg av masteroppgave, et livssynsnøytralt sermonirom?

Noen kan kanskje hevde at graden av forståelse av et religiøst rom bunner i forståelse av religionen i seg selv. Vi mener det først og fremst handler om arkitektur, og i stor grad de virkemidlene vi har til rådighet som arkitekter. De fysiske omgivelsene setter i gang mentale prosesser hos mennesker, og disse prosessene kan føre til sterke følelser. Disse følelsene er like gyldige uansett hvilket grunnlag de oppstår fra. Ofte kommer ord til kort, og det er da at atmosfærene vi skaper som arkitekter beriker livene som skal leves.

På utveksling i Mexico ble vi presentert for en annen holding til det offentlige rom Vi opplevde et rom som taes i bruk, og på denne måten defineres etter bruken som finner sted i rommet. Det at aktørenes personlige eller kollektive tanker legger føringer for hva det spesifikke rommet til en hver tid oppfattes som, rører ved noe fundamentalt i arkitekturen. Arkitekturens

Interessen vi kan se fra statlig hold når det gjelder satsningen på livssynsnøytrale sermonirom er derfor spennende å ta fatt på, da vi mener det er et program som bør kunne spille en mer offentlig rolle. De arkitektoniske grepene bør baseres på det faktum at dette skal svare til et nytt samfunnsbehov, hvor kirkebygget ikke strekker til. Vi mener derfor man bør utfordre formgrepene rundt det tradisjonelle kirkerommet, og unngå at det livssynsnøytrale sermonirommet kun gjennstår som et k a pe l l blottet for religiøs symbolikk.

stor nok til å romme liten nok til å rommes sentral nok til å samle fjern nok til å gå forbi åpen nok til å kunne fylles lukket nok til å holde på høy nok til å sette lys oppå lav nok til å sitte på tung nok til å være sorg lett nok til å fly leken nok til å være en venn (Lars Tørresen, sivilarkitekt MNAL, om Den blå steinen)

ka pel l : I Norge er kapell et kirkehus som fungerer som kirke for en del av et sogn. (http://snl.no/kapell/kirkebygning)

17


litteraturliste K a p ittel 1 1. Human Etisk Forbund, brosjyre, Livssynsnøytrale sermonirom, et tilbud i din kommune?. Oslo, s. 3.

K a p ittel 2 1. Ingvild SĂŚlid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson, Hva er religion. Oslo: Universitetsforlaget 2007, s.12 + s. 19 - 25. 2. http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/regpubl/stmeld/2007-2008/stmeldnr-17-2007-2008-/9/3/2.html?id=509513 3. http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/rapporter_planer/rapporter/2005/soria-moriaerklaringen.html?id=438515 4. Espen Hammer, Trygghet. Individualisering og trygghet i det senmoderne samfunn. Oslo: Universitetsforlaget 2006, s. 33-51.

18


K a p ittel 3 1.

Juhani Pallasmaa, The Architecture of Image - existensial space in cinema. Helsinki: Rakennustieto 2001

2.

http://www.lacentral.com/9789701866870, sitat oversatt fra spansk av forfatterne

3. http://www.arkitektnytt.no/sosial-barekraft 4.

Peter Zumthor, Atmospheres: architectural environments, surrounding objects. Birkh채user, 2006

5.

http://www.aftenbladet.no/livssyn/Folket-flykter-fra-Kirken-1840948.html

6. http://www.dagbladet.no/2011/07/08/kultur/arkitektur/offentlig_arkitektur/arkitekturkaring/ norges_viktigste_offentlige_bygg/17223609/

19


Essay Metodelære