Page 1

Immaterialrettens strukturelle forvandlinger En analyse av reproduksjonens kulturelle former og rettslige regulering – med sÌrlig vekt pü utvikling av programvare

Hovedoppgave for cand.polit-graden

Grethe Melby

Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen 2005


2


3


Forord..........................................................................................................7 Innledning: Immaterialretten i endring........................................................9 Oppgavens fokus: Programvare .......................................................................................... 11 Oppgavens metode: Retorisk analyse................................................................................. 13 Oppgavens videre gang ....................................................................................................... 14

Kapittel 1: Teknisk regulering av reproduksjonen....................................15 1.1. Hva er programvare? .................................................................................................... 15 1.1.1.Machina rationatrix – en ”tenkende maskin” .......................................................... 17 1.2. Kompilering og dekompilering – lukke og åpne............................................................ 19 1.3. To utviklingspolitiske retninger for digital teknologi ...................................................... 21 1.3.1.Teknisk regulering: DVD og DRM........................................................................... 23 1.4. Oppsummering: Forsøk på juridiske vern av teknisk regulering .................................. 24

Kapittel 2: Sosial regulering av reproduksjonen ......................................26 2.1. Teknologi som kulturell form ......................................................................................... 27 2.1.1. Forholdet mellom tid og sted ................................................................................. 29 2.1.2. Kulturelle umuligheter ............................................................................................ 31 2.1.3. Mediepanikker........................................................................................................ 33 2.2. Situasjonens betydning for en sjanger ......................................................................... 34 2.2.1. Sjanger som kulturell form ..................................................................................... 35 2.3. Tekniske muligheter ...................................................................................................... 37 2.3.2.Uniforme kloner og polyforme generativer ............................................................. 38

Kapittel 3: Rettslig regulering av reproduksjonen ....................................42 3.1. Fra lærer til elev – fra kråke til egg ............................................................................... 43 3.1.1.Objektskriterier og investeringskriterier .................................................................. 43 3.2. Når informasjon blir kunnskap og kultur ....................................................................... 45 3.3. Begrunnelser for immaterialretten ................................................................................ 46 3.3.1 Forretningshemmeligheter og know-how - lisensavtaler........................................ 48 3.3.2 Patentregler............................................................................................................. 51 3.3.3 Opphavsrett............................................................................................................. 53 3.3.4. Merkevareretten ..................................................................................................... 55 3.4. Oppsummering: Juridisk regulering av programvare ................................................... 57

Kapittel 4: Bakgrunn: Utvikling av UNIX-sjangeren .................................59 4.1. Hva er et operativsystem .............................................................................................. 60 4.1.1. Fire typer operativsystem....................................................................................... 61 4.2. UNIX – multitask and multiuser .................................................................................... 62 4.2.1.UNIX: fra AT&T til universitetenes elektroniske nettverk ....................................... 64 4.2.2. UNIX ved University of Berkely.............................................................................. 65 4.2.3. University of Berkeley vs. AT&T – BSD er det nye navnet ................................... 67 4.2.4. XENIX – Microsofts UNIX ...................................................................................... 67 4.2.5. MINIX - veien om XENIX ...................................................................................... 68 4.2.6. GNU – GNU er ikke UNIX...................................................................................... 69 4.2.7. GNU og MINIX ....................................................................................................... 71 4.2.8. MINIX og LINUX..................................................................................................... 71 4.3. Oppsummering: LINUX, GNU og 'Open Source'.......................................................... 73

4


Kapittel 5: Fra rettssal til stortingssal .......................................................76 5.1. Retorikk i det sosiale felt ............................................................................................... 78 5.1.1. Ord som smøring i apparatene .............................................................................. 80 5.1.2. Doxa og heterodoxi ................................................................................................ 82 5.1.3. Makt til å definere................................................................................................... 82 5.2. Å tale om fortidens og fremtidens medier..................................................................... 84 5.2.1. Jon Lech Johansens forklaring .............................................................................. 85 5.3. DeCSS i USA – Ytringsfrihet?....................................................................................... 87 5.4. DeCSS i Norge: Informasjonsfrihet?............................................................................. 88 5.4.2. ”16 åringen Jon” – fra uskyldig barn til kynisk gjengkriminell................................ 89 5.5. E-postlisten som kapitalfabrikk ..................................................................................... 92 5.6. Jon Johansen som politisk aktivist................................................................................ 93 5.7. Oppsummering: Informatikeren vs. juristen.................................................................. 95

Kapittel 6: Oppsummering ........................................................................98 Utfordringer for medievitenskapen..................................................................................... 101

Litteratur ..................................................................................................103

5


6


Forord

Svært mange har hjulpet meg i arbeidet med denne oppgaven, og mange skal ha takk. Den første er Rune Strand, som for 10 år siden introduserte meg både til internett og til diskusjonene om åpen kildekode. Deretter Asbjørn Svarstad og Tone Tjemsland, begge for at de har vist gjestfrihet og hjerterom. Per Platou skal ha takk for inspirerende samarbeid, særlig i arbeidet med utstillingen av vår net.art-arkeologi på Museet for Samtidskunst i Oslo. Hallvard Moe, Gaute Tjemsland og Gro Ween skal ha takk for uvurderlig støtte og oppmuntring underveis i arbeidet med oppgaven. Uten min veileder Karl Knapskog hadde dette kanskje vært mulig, men det hadde ikke vært en så positiv og inspirerende opplevelse. Jeg vet faktisk ikke helt hvordan jeg kan skryte nok av denne mannen, med sin enorme evne til å vise forståelse for frustrasjoner og forvirringer, men som alltid vet å peke i riktig retning til slutt. Den største takk retter jeg til Jørgen, Tora, Anker og Olga – og mamma. For at de har holdt ut med meg og ventet på meg. Bergen, 20.mai 2005 Grethe Melby

7


8


Innledning: Immaterialretten i endring

Elektronisk publisering og produksjon av digitale læremiddel er områder som er i rask utvikling, og også her øker behovet for et omforent regelverk (Immaterialrettsutvalget, 2003). Utviklingen av de opphavsrettslige regler har alltid vært knyttet til den teknologiske utviklingen på den måten at reglene har kommet som en følge av de tekniske mulighetene for masseutnyttelse av åndsverk (Kultur og Kirkedepartementet, 2003).

Digital teknologi – som internett så vel som datamaskinen alene, men også mobiltelefonen, mp3-spilleren, eller andre 'tekniske duppeditter' - har brakt med seg et potensial for endring i omgangen med kunnskap og kultur. Filer deles i fildelingsnettverk, innhold kopieres og overføres fra ett medium til et annet. Websider har lenker til annet innhold på internett og det blir laget dataprogrammer for ulike formål. Utviklingen finnes i de fleste sammenhenger: Innen offentlig sektor, innen forskning og utvikling, innen næringslivet - og i de tusen private hjem. Dette er noe av bakgrunnen for foreslåtte endringer av de juridiske lover som regulerer omgang med kulturelle goder. I forslagene blir det lagt vekt på at råderett over kunnskap er en vesenlig økonomisk ressurs som kan og bør utnyttes i et marked. Intensjonen er å skape grunnlag for ytterligere produksjon og utvikling. Enten vi sier det med immaterialrettens franske og engelske oversettelse - 'les droits de propriété intellectuelle' eller 'intellectual property rights' – eller med akronymet 'IPR' – er siktemålet med endringsforslagene en sterkere beskyttelse av rettighetshavsers 'intellektuelle eiendomsrettigheter'. Det finnes motforestillinger mot denne ''tingliggjøringen'' av kulturelle goder: For det første tar de nye reglene i liten grad hensyn til at kunnskap og kultur er vår felles kulturarv. IPR vil derfor gå på bekostning av sivile og kulturelle rettigheter. Tanken blir ikke lenger 'fri.' For det andre: Fordi IPR truer ytringsfrihet og informasjonsfrihet ved at

9


allmennhetens rett til å nyte kunnskap, kultur og vitenskapelige fremskritt blir 'gjerdet inn', vil IPR – motsatt det som er intensjonen - hemme konkurranse og fremme monopoler. IPR truer den frie konkurranse på det frie marked. Konkurranse er avgjørende for ytterligere produksjon og utvikling i et marked, like mye som fri meningsdannelse er avgjørende for opprettholdelsen av det demokratiske samfunn. Situasjonsbeskrivelsen overfor forteller oss at immaterialretten er i endring. Kort sagt dreier immaterialretten seg om vilkår for reproduksjon av kunnskap og kultur. Det er snakk om rettsbeskyttelsen for intellektuelle prestasjoner og ''produkter'' - den er det juridiske fagområdet som gir beskyttelse for åndsskapte eller immaterielle goder (Bernitz et. al 2004, Riis 2001, Levin 1999). Det juridiske regelverket begrunnes i ønsket om en balanse mellom ulike hensyn. På den ene siden må rettighetshaver få en rimelig kompensasjon for sine investeringer, fordi dette vil fungere som et incentiv for videre utvikling. På den andre siden er det i samfunnets interesse at nye tanker og uttrykk bringes til torgs. Immaterialretten blir slik å forstå som en kontrakt mellom kunnskapsprodusent og samfunn, hvor hensikten er å stimulere til videre kulturell produksjon og spredning av kunnskap, for slik å sikre samfunnsmessig vekst og utvikling. Immaterialretten er en samlebetegnelse som favner vidt: Opphavsrett dreier seg om vernet for skapende og utøvende kunstnere – deres uttrykk. Den beskytter ikke viten eller kunnen i seg selv, men måten kunnskapen er uttrykt på (Levin 1999:64). Patentretten dreier seg om vernet av oppfinnelser, og har mer med innhold å gjøre (Ibid:83). Her er det bestemte fremgangsmåter eller prosesser som skal beskyttes. Disse kan ikke brukes uten kompensasjon. Samtidig er det et krav at patentet er offentliggjort, slik at det skal være mulig å studere det og lære av det. Mønsterretten dreier seg om vern av formgivning, mens kjennetegnsretten dreier seg om vern av varemerker. Varemerkets sentrale funksjon er å være markedsstyrende, ved å å knytte bånd til kundekretsen. Merkevaren skal også signalisere at produktet har en bestemt opprinnelse og har slik en garanti- eller kvalitetsfunksjon: En merkevare med godt renommé står som garanti for at produktet er godt (Ibid:41). Til slutt har vi vernet mot utilbørlig konkurranse. Dette vernet står sentralt i denne sammenhengen. Her dreier det seg om et vern av kunnskap, informasjon og ideer, som for eksempel forretningshemmeligheter. Disse vernes stort sett gjennom taushetsavtaler, konkurranseklausuler og lisensavtaler. Her er det snakk om å regulere videreformidling av kunnskap, for på denne måten å hindre at konkurrenter trekker veksler på den (Bernitz et. al 2004).

10


I sin introduksjonsbok om immaterialrett skriver Marianne Levin at i løpet av de senere år har immaterialretten vist tegn på å forskyves fra å være et spesialområde til noe sentralt (Levin 1999:120). Området er i ferd med å få stor betydning, et bredere omfang og er i betydelig vekst (Levin 1999, Bernitz et. al 2004, Riis 2001). Det som kjennetegner denne endringen er at immaterialrett har beveget seg fra å være en ideell beskyttelse av objekter til å være en pragmatisk anlagt beskyttelse av markedsinvesteringer (Levin 1999:120). I mindre grad enn før legges det vekt på verkshøyde i opphavsretten, eller krav til nyhet for patentretten. Istedet legges fortidens økonomiske investeringer og fremtidens antatte tap til grunn når man skal avgjøre om krenkelse har funnet sted. Levin skriver: ''Frågan om skydd existerer eller inte er ingen grundfråga. Kränkning tenderer däremot i allt høgre utsträckning att bli beroande av övriga omständigheter i det enskilda fallet '' (Ibid). En slik bevegelse fra objektskriterier til investeringskriterier innebærer at hele immaterialrettsområdet beveger seg i retning mot å bli en lojal konkurranserett og et fleksibelt investeringsvern. I denne oppgaven vil vi kartlegge disse forskyvningene innen det immaterialrettslige området, med særlig vekt på hvilke konsekvenser dette har for tilgang til kunnskap og kulturelle goder, og for den videre kulturelle utvikling og reproduksjon. Ettersom de nye reproduksjonsteknikker gjør seg særlig gjeldende innefor programvareområdet, og disse teknikkene og nye digitale medier er muliggjort av programvare og stadig programvareutvikling, vil programvare og rettslig regulering av programvareutvikling og bruk stå sentralt. Det er de samfunnsmessige konsekvenser av endringer i den rettslige regulering vi særlig vil interessere oss for.

Oppgavens fokus: Programvare I denne oppgaven skal vi altså studere hvilke følger endringer i immaterialretten kan ha for utviklingen av programvare, samt de videre samfunnsmessige konsekvenser av endret rettslig regulering. Gjeldende rett på det immaterialrettslige området kan forstås som utfallet av økonomiske, politiske og kulturelle kamper mellom deltakere i kulturelle kretsløp (Lury 1993:4). Utfallet av slike kamper nedfeller seg i det vi kan kalle immaterialrettslige regimer, som fastlegger prinsipper for den rettslige regulering og som innebærer føringer for begrepsfesting og forståelse, definerer handlingsrom ved endringer og inkludering av nye områder og rettsobjekt. De rettslige regimer er derfor også diskursive regimer, dvs. bestemte måter å forstå, begrepsfeste og snakke om et saksområde, som kan stå i et konkurranseforhold til andre begrepsfestinger og forståelsesformer. Slike diskursive regimer eller formasjoner vil i varierende grad ha institusjonelt feste og tyngde, noe som vil være avgjørende for hvilke

11


ressurser som kan mobiliseres i forsvaret av dem og for hvordan kamper om rettslige prinsipp utkjempes. Historisk har feltet for programvareutvikling nettopp vært preget av kamper om hvilke immaterialrettslige prinsipper som skal gjelde. På kamparenaen finner vi en rekke ulike aktører, med ulike perspektiv, ressurser og metoder for å fremme sitt syn. I analysen av rettslige endringer skal vi særlig konsentrere oss om to diskursive regimer eller reguleringspolitiske retninger: En som fremmer åpenhet som prinsipp, og en som taler for begrenset tilgang. Rundt disse prinsippene grupperer det seg en rekke begreper, argumentasjons- og handlingsstrategier. De diskursive regimer har ulikt institusjonelt feste og ressursgrunnlag, og de kan forstås som nedfelt i eller preget av ulike kulturelle former, dvs. at de inngår i etablerte sosiale praksiser og strukturer som preger forståelses- og handlemåter på et bestemt område. Sentralt i denne oppgaven er å analysere hvordan ulike diskursive regimer mobiliseres for å påvirke utfallet av en konkret rettslig strid. Den konkrete rettslige strid er den såkalte DVD-saken. I januar 2000 ble den norske tenåringen Jon Lech Johansen arrestert av det norske etterforskningorganet Økokrim etter at han hadde deltatt i utviklingen av dekrypteringskoden DeCSS. Etter lang tid og flere utsettelser ble han stilt for retten av norske påtalemyndigheter – og frikjent. I løpet av samme tidsperiode ble det fremmet forslag om å revidere den norske åndsverksloven på en slik måte at Johansen ville kunne blitt dømt dersom loven var gjeldende da Johansen sto tiltalt. Dette forslaget er i skrivende ennå ikke behandlet i Odelstinget, også dét etter gjentatte utsettelser. Årsaken til utsettelsene er i følge saksordfører Ulf Erik Knudsen (Frp) at saken er komplisert (DN 09.05.05). Også i DVD-saken ble utsettelsene begrunnet med at det fantes lite kompetanse på feltet. Lech Johansen ble innledningsvis sammenliknet med en ''gjengkriminell'' som tok for seg av andres intellektuelle eiendom, og en slik forståelse preget også tiltalegrunnlaget. Det offentlige ordskiftet var betydelig preget av ''mediepanikk '', og av at rettighetshavernes interesser og forståelse av saken dominerte offentligheten. Lech Johansen understreket hele tiden at han var tilhenger av Åndsverklovens bestemmelser om kopiering, men først i de senere faser av saken ble Lech Johansens virksomhet knyttet til begreper som informasjons- og ytringsfrihet. Dette saksforløpet understreker behovet for å bringe frem en bredere forståelse av forholdet mellom immaterialretten og reproduksjon, og saken er godt egnet til å få fram hvordan diskursive kamper på dette området arter seg. Formålet med denne oppgaven er å vinne innsikt i dynamikken i slike prosesser, og komme til en bedre forståelse av hvilke faktorer som fremmer eller hemmer realiseringen av teknologisk potensial, enten faktorene er økonomiske, teknologiske, sosiale, kulturelle – eller juridiske. 12


Oppgavens metode: Retorisk analyse Denne oppgaven har en kvalitativ metodisk tilnærming. Kvalitativ forskning er opptatt av hvordan den sosiale verden blir tolket, forstått, opplevd og produsert. Analysemetodene innebærer fokus både på detaljer, kompleksitet og kontekst. I arbeidet med denne oppgaven har jeg funnet fagfeltet retorikk som et svært nyttig verktøy for analyse. Dette fordi retorikk også er en teori om teknikk og teknologi. Vi kan med andre ord dra nytte av retorikken når vi skal forstå programvaren som objekt – som kulturgjenstand. Selve begrepets teknologi fører oss tilbake til det greske ordet 'tekhnologia', som har grunnbetydningen 'læren om tekhne' (Andersen 1995:271). Når verbet 'tekhnologeo' brukes flere ganger i Aristoteles lærebok Retorikken, er det nettopp i denne betydningen: Å gi regler for noe innen talekunsten (Ibid). For det andre er retorikk et verktøy for å analysere diskursive regimer i teknologidebatten. Måten vi tenker om teknologien på, er med på å forme teknologien. Kampen om begrepene er derfor også en kamp om teknologien (Sejersted 1998:114). Retorikken byr på et apparat for å analysere slike kamper, ikke bare fordi retorikken er en teori om språk, men også fordi den inneholder en teori om ordets forhold til det sosiale:. Sentrale retoriske begrep i denne sammenhengen er 'kairos', eller 'retorisk situasjon' (Andersen 1995:24, Kjeldsen 2004:77). Slik er retorikk også en teori om kommunikasjon. Som en av de første skrevne teoretiseringer om kommunikasjonmetoder griper den fatt i problemstillinger som også er aktuelle i dag, og som derfor gjør den relevant for samtidens medievitere (Kjeldsen 2004:31). Her er det imidlertid viktig å huske på at i vår tid foregår kommunikasjonen på mange vis via et mangfold av teknologier og kommunikasjonskanaler som alle har ulike karakteristika. Dette gjør at dagens retorikk ikke er den samme som i antikken. Retorikk egner seg også fordi diskursene vi skal studere befinner seg i skjæringspunktet mellom jus og politikk, og debatten dreier seg om teknologi. Her finner vi både deliberativ og forensisk tale. Den deliberative tales formål er å enten tilskynde eller å fraråde, og det er her man finner rådgivning og politisk debatt. Den er rettet mot fremtiden. Den forensiske talen består prinsipielt av anklage eller forsvar. Den finner man i retten, og den er rettet mot fortiden (Andersen 1995:29). Sistnevnte taleform fremstår som særlig relevant, da antikkens retorikere - eller logografer – langt på vei hadde samme funksjon som samtidens advokater. Men som vi skal se i oppgaven, finner vi jurister som taler som politikere og politikere som taler som jurister. Grensene er derfor ikke entydige eller klare, og det er viktig å se på hvordan det tales når, ikke bare hvem som taler i kraft av å være hva. Dette vil vi dra nytte av i analysen. 13


Oppgavens videre gang I kapittel 1 skal vi skaffe oss et innblikk i hva programvare er og hvordan den fungerer. Vi skal se hvordan muligheten for å begrense innsikt i teknologiens funksjonsmåter kan 'skrives inn' i selve programvaren, og at dette møtes på to måter: På den ene siden de som søker å skape innsyn, på den andre siden de som søker å begrense innsynet. Til slutt skal vi ta for oss hvordan DVD-video er blitt forsøkt utstyrt med en slik begrensningsfunksjon. I kapittel 2 skal vi studere hvordan kunnskap reguleres sosialt og kulturelt, og hvordan teknologi kan forstås som kulturell form. Vi skal blant annet se hvordan disse gjerne deltar i såkalte 'mediepanikker', der selve mediet defineres som et problem, og der 'rådgiverne' forstår seg selv som problemløsere. Dette er med på å skape retoriske situasjoner som igjen er med på sette vilkårene for frembringelsen av nye reproduksjoner: Alternativene er enten at programvare kun skal kunne være rene repetisjoner eller uniforme kloner, eller at en større grad av vekst og videreutvikling i flere retninger kan tillates, slik at reproduksjonens kulturelle form mer blir å forstå som polyforme generativer. I kapittel 3 skal fokus rettes mot immaterialretten. Den begrunnes ut i fra behovet for å sikre et økonomisk grunnlag for vekst og utvikling. Men vi skal se at den også har en kontrollerende funksjon – i trykkpressens tidsalder var blant annet trykkerilaugenes monopol god butikk for trykkeriene, samtidig som de var gode kontrollorgan for myndighetene. Vi skal se nærmere på immaterialrettens informasjonskontrollerende funksjoner, og ta for oss ulike sider av hvordan dette skjer. Deretter skal vi også komme inn på hvordan programvare hittil har vært regulert, og hvilke tendenser som viser seg i dette feltet. I kapittel 4 skal vi studere den delen av programvareproduksjonen som er nærmere knyttet til det akademiske felt enn for eksempel de proprietære alternativene Apple og Microsoft. Dette er historien om operativsystemet UNIX og dets ulike varianter. Denne vil kaste et bedre lys over de interessemotsetningene som utspiller seg i rettsaken mot Jon Lech Johansen. Den skal vi ta for oss i kapittel 5. Vi skal se hvordan Johansen inntar en myndig og rådgivende posisjon når han kommuniserer til offentligheten, men blir omtalt som et barn uten kunnskap om den situasjonen han har skapt. Ved å trekke veksler på Pierre Bourdieus teori om kamper i det sosiale felt blir situasjonen analysert som et klassisk eksempel på at rådende autoriteter utfordres, og at diskursen preges av mediepanikk, men at den også snur og at de etablerte aktørenes autoritet trekkes i tvil. I kapittel 6 skal vi drøfte implikasjoner ulike reguleringsregimer har for informasjonsfrihet og en demokratisk offentlighet, og hvilken rolle medievitenskapen bør ta på seg for å fremme en opplyst, offentlig debatt om disse viktige spørsmålene.

14


Kapittel 1: Teknisk regulering av reproduksjonen

Innledningsvis har vi sett hvordan regulering av programvare har vært vurdert som et omfattende og komplekst felt både i rettssystemet og i det politiske system. Blant annet blir det hevdet at man i samfunnet har er et generelt behov for kunnskap om teknologiens funksjonsmåter. I dette kapittelet skal vi forsøke å bøte på dette, ved å skaffe oss et generelt innblikk i hva programvare er, slik at vi skal stå bedre rustet til å forstå helhetens komplekse karakter. Et vesentlig punkt er hvordan teknologiens egenskaper gir muligheter for teknisk regulering. Dette er reguleringsmekanismer som er skrevet inn i programvaren selv, slik at man teknisk kan begrense innsikten i teknologiens funksjonsmåter. Dette er en mulighet som møtes med to ulike reaksjoner. På den ene siden en respons der man søker å åpne opp for innsikt i teknologiens funksjonsmåter, på den andre siden en respons som dreier seg om å utnytte de tekniske mulighetet til å begrense innsikten. Vi skal i det følgende kaste oss inn på den ene siden i debatten, ved rett og slett å forsøke å skaffe oss innsikt i teknologiens funksjonsmåter, ved å spørre oss selv hva programvare er.

1.1. Hva er programvare? ''Computers are to computing as instruments are to music''. Slik åpner Alan Kay sitt essay Computer Software (Kay i Mayer 1999:129). Her peker Kay på at fysiske lagringsmedier alltid har vært forskjellige: Notasjoner har vært lagret i leire eller ved hjelp av blekk og papir, for digitale data har vi sett roterende aksler, hullkort, magnetbånd, vakumtuber, transistorer samt integrerte kretser på silikonbrikker. Det alle disse lagringsmedier har til felles er at de kan lagre informasjon. Men informasjon, understreker Kay, er ikke noe annet enn markeringer og notasjoner. For å gi mening er de nødt til å bli fortolket (Ibid). Innen

15


musikken er det musikeren som fortolker gjennom sin fremføring. Selv om informasjonen i et dataprogram blir behandlet ved hjelp av en rekke forhåndsdefinerte og automatiserte prosedyrer, må også disse markeringene til slutt, i likhet med komposisjonen, fortolkes av et menneske som interagerer med maskinen. Både når det gjelder musikk og teknikk er altså samspillet mellom menneske og instrument vesentlig for hva som springer ut av teknologien. Med dette som utgangspunkt kan vi få en første forståelse av programvare: Enhver som har forsøkt seg som musiker, om så bare på barneskolens blokkfløyte, vet at fremføring ikke alltid er så enkelt. Noen ganger er det umulig og det behøver ikke være musikeren som er problemet. For mens enkelte komposisjoner uten problemer kan overføres fra ett instrument til et annet, er andre komposisjoner spesialskrevet for bestemte instrument. Slike komposisjoner gjør seg dårlig på nye instrument: En fullgod fremføring av Frederick Chopins pianoetyder på tverrfløyte vil etter all sannsynlighet være umulig. Det vil kanskje være lettere ved hjelp av en cembalo. Samtidig vil man erfare at fordi en cembalo er et tangentinstrument med strenger, hvor lyden blir laget av små plekter som knipser strengene, kan man ikke endre lydstyrken med anslaget slik man kan på et klavér eller et piano. Der er det en hammer som slår på strengene. En komposisjon av Chopin, som nettopp fordrer bruken av sterke og svake anslag, vil derfor høres nokså rar og feil ut om den blir fremført på en cembalo.1 Slik er det også med programvare. For i likhet med komposisjonens regler kan programvarens matematiske formler og algoritmer i all enkelhet defineres som 'a set of instructions' (se Ceruzzi 1999:80). Dersom det er mulig å kjøre programvare på maskinvaren, er det fordi den langt på vei er spesialskrevet for maskinens arkitektur - på samme vis som Chopins etyder er skrevet for klavér. Er ikke programvaren skrevet for maskinen, er det sannsynlig at det dukker opp eksempler i 'fremførelsen' som virker merksnodige. Man vil erfare såkalte 'glitch' (små tekniske feil eller glipp), eller rett og slett at programmet 'krasjer': Fremføring - eller performance - er umulig. Ikke bare maskinvaren, men også programvaren - operativsystemet såvel som applikasjoner - kan forstås som instrumenter. Når tekstbehandlingsprogrammet Microsoft Word er skrevet for Apple Macintosh' nyeste operativsystem OS X, vil det etter all sannsynlighet ikke kunne vises frem på den 'eldgamle' plattformen MAD fra 1959. På samme måte vil et 'dokument' - eller en 'fil' - som er laget ved hjelp av en eldre versjon av

1 Slike eksperiment er ikke uvanlige innen samtidskunsten: Mikkel McAlindens performance "Gymnopedie no.1" på Stenersenmuseet, fredag 14. januar 2005 gikk ut på at Erik Saties velkjente pianostykke med samme navn ble avspilt av 24 atleter som gjorde armhevinger på lydmatter spesialbygget av NOTAM (Norsk nettverk for Teknologi Akustikk og Musikk). Seansen varte 3 min og 37 sekunder.

16


tekstbehandlingprogrammet Microsoft Word ikke nødvendigvis kunne 'fremføres' ved hjelp av en nyere versjon av programmet. Dette selvom programmene bærer samme merkevarenavn, nemlig Microsoft Word, og filformatet angis å være .doc. Skulle man i siste tilfelle forklare hvorfor, kan vi fortsette musikkanalogien: Å skrive et dokument ved hjelp av Microsoft Word er som å komponere et stykke musikk for et tangentinstrument. Når man så senere ønsker å fremføre det samme stykket på et tangentinstrument, blir man overrasket, fordi det ikke låter riktig. Årsaken er at det ikke er snakk om samme versjon av tangentinstrument, men to ulike versjoner: et klavikord og et pipeorgel. Et klavikord er et tangentinstrument som ligner på en cembalo, fordi det også har strenger som knipses. Et pipeorgel er et tangentinstrument hvor luft blir presset gjennom piper for å lage lyd - på samme måte ved fløyteinstrumenter. Slik ikke alle tangentinstrument fungerer likt, fungerer ikke alle versjoner av Microsoft Word på samme måte. Ulike versjoner av programmet som bærer samme merkevarenavn, kan derfor fremføre samme tallkomposisjon forskjellig.

1.1.1.Machina rationatrix – en ”tenkende maskin” At komposisjoner er skrevet for bestemte instrument, betyr ikke at det er umulig å spille den ved hjelp av andre instrumenter. Når man ønsker å kunne spille komposisjoner på nye instrument, er det vanlig å transkribere komposisjonen og arrangere dem for de nye instrumentene. På lignende måte er det mulig å kode om programvare, slik at den kan tilpasses nye situasjoner. At programvare kan 'transkodes' er et viktig kjennetegn ved det digitale objekt (Manovich 2001:45-48). Det gjør det mulig å skrive inn vilkårene for bruk av produktet i selve programvaren - reglene ligger i selve koden - på samme måte som kommandoene andante, allegro eller presto er bruksanvisninger for musikeren. Det er dette juristen Lawrence Lessig refererer til når han hevder at våre lover og regler om bruk av digital teknologi ikke bare er skrevet ned i de institusjonalisterte lovverkene: De er også skrevet inn i selve programvarens kode - ''code is law'' (Lessig 1999:6). Kode kan med andre ord fungere som en teknisk regulering av programvare og fungerer i praksis mer regulerende enn komponistens anvisninger om å spille rolig, hurtig eller meget hurtig, fordi en musiker strengt tatt kan velge å la være å gjøre som komponisten anviser. Det er verre å la en datamaskin fatte en slik selvstendig beslutning: Maskinen er programmert. For å få en mer inngående forståelse av dette, må vi starte på nytt med det vi alle vet: Programvare er bygget opp av 0 og 1 - av binærkode. Dette gjør at alle digitale medieobjekt - enten de er animasjoner laget fra bunnen av ved hjelp av en datamaskin eller analog video overført til digitalt format - kan forstås som numeriske representasjoner

17


(Manovich 2001:27). Men et ensidig fokus på at digitale objekt bare er mange 'nuller og ettall' gjør det imidlertid lett å glemme at det nettopp er de ulike kombinasjonene - eller 'komposisjonene' - av ettall og nuller som er det vesentlige. Som tallkombinasjoner kan de beskrives ved hjelp av matematiske metoder og teknikker - som matematiske formler og algoritmer (regneregler). Disse matematiske formlene kan igjen presenteres - eller 'fremføres' - ved hjelp av ulike metoder slik at vi står igjen med et digitalt bilde, digital lyd, eller digital tekst osv. Ved at tallkombinasjonene blir ytterligere bearbeidet av nye algoritmer, blir informasjonen bearbeidet eller programmert (Ibid). Programmeringens historie - eller historien til de ulike teknikker, metoder og prosedyrer man har for å gjøre beregninger - strekker seg langt tilbake i menneskenes historie. Vi skal begynne i moderne tid, nemlig i 1936. Dette året skrev Alan Turing essayet O n computable Numbers (Turing, 1936). Det tok utgangspunktet i problemstillinger med røtter i den ikke-Euklidske geometrien som for legmenn kan illustreres gjennom det såkalte 'løgnerparadokset': ''Denne setningen er falsk''. For hvis setningen er falsk, da er den jo også sann? Hvis den sann, da er den jo også falsk? At det blir umulig å bestemme sannhetsgehalten i setningen illustrerer det som innen matematikken blir omtalt som das entscheidungsproblem - beslutningsproblemet. Dette brakte inn erkjennelsen innen 'de harde vitenskaper' om at også matematikken er menneskeskapt. Følgelig er også matematikken en omtrentlig beskrivelse av det som skjer i verden. Den representerer verken 'sannheten' eller hele 'universets struktur'. For matematikere i det tyvende århundre, skriver teknologishistoriker Brian Winston, som beskjeftiget seg med matematiske ekvivalenter til løgnerparadokset, var dette en avgjørende vitenskapelig innsikt fordi den innebar en etisk tillatelse for forskere å tenke seg en machina rationatrix – en tenkende maskin. I utgangspunktet utfordret forestillingen om tenkende maskiner det etablerte skillet mellom ånd og materie vi kjenner fra René Descartes (Winston 1998:148). I sin artikkel beskrev Turing en maskin som leser, skriver, søker og lagrer binære numre, innskrevet på et endimensjonalt bånd. Kort sagt: Han beskrev en datamaskin. I artikkelen dukker også begrepet ‘computer’ opp. Da er det tale om et menneske, ikke en maskin: ‘computer’ er brukt i betydningen ‘a person who performs computations’(Ibid:151). Men hvordan utfører - eller fremfører - en person 'computations'? Strengt tatt gjør man en 'computation' - en utregning - når man regner ut at 1+1=2. Dette er en relativt enkel utregning som ikke stiller høye krav til avanse. For avansert matematikk trenger man avanserte metoder. En særdeles betydningsfull metode i programmeringens historie er kompilering. I det følgende skal vi få innsikt i hva kompileringsmetoden går ut på, både med hensyn til 18


effektivisering av arbeidsprosesser, men også med hensyn til begrening av kunnskapsformidling.

1.2. Kompilering og dekompilering – lukke og åpne Kompileringsmetoden tilskrives Grace Murray Hopper, matematiker og admiral i den amerikanske marinen. Metoden ga to muligheter. For det første gjorde den det mulig å bruke gamle utregninger og algoritmer om igjen, og denne resirkuleringen effektiviserte programmeringsarbeidet. For det andre gjorde den det mulig å holde innholdet i de samme utregninger og algoritmer skjult som en hemmelighet. For å kunne programmere den elektromekaniske maskinen Harvard Mark I, offentliggjort i 1944, måtte brukerne trykke ut rader av hull på en papirrull for hver instruksjon. Dette var et tidkrevende arbeide og Hopper var ofte nødt til å kode inn de samme hullmønstre på nytt. Det tok ikke lang tid før hun så seg om etter en metode som ville gjøre det mulig å resirkulere de samme kortene (Cerutti 1999:82-85, Holmevik 2003:37). Til dette formålet ble det etterhver benyttet elektromagnetisk tape. Den ble festet til en rull, som snurret rundt. Slik kunne hver sekvens med de instruerte gjøremål lagres på tape. Når et bestemt problem krevde en av sekvensene, kunne man hente dem frem for å la datamaskinen lese tapen. Deretter kunne sekvensen lagres i minnet, for så å sette sekvensen inn på de rette steder i programmet. Alle sekvensene ble lagt i et ‘bibliotek’ eller 'arkiv'. Kompilering er med andre ord, slik fremmedordboken også forklarer det, en sammenplukking av andres skrifter, stilt sammen til et litterært produkt. Grace Murray Hopper definerte imidlertid kompilatoren som ''a program-making routine, which produces a specific program for a particular problem''. Dette kalte hun igjen ''automatisk programmering'' (Ceruzzi 1998:85). Den automatiske programmeringen sørget for at en programmerer kunne skrive et sofistikert og komplekst program uten å selv måtte gå tilbake til binærkoden som dirigerte maskinen. I stedet kunne man gjennom enkle instruksjoner hente frem et sett med foråndsefinerte instruksjoner fra arkivet – man hentet en 'fil'. Hver fil kan også betraktes som en modul som kan settes sammen med en annen, slik en også gjør når man bygger med byggeklosser (Manovich 2001:30). Kompilatoren var altså et program som sørget for at de riktige sekvensene, eller filene, rett og slett ble plukket ut i riktig utvalg. Et viktig moment er at filene må passe sammen - slik byggeklosser må ha de samme dimensjoner skal man bygge noe stødig med dem. Passer ikke filene til hverandre, må de kunne modifiseres og formes til, rett og slett 'spesialkomponeres' eller 'skreddersys'. For å

19


kunne gjøre det, må man ha kunnskap om hvordan filene i utgangspunktet er komponert, hvordan algoritmene er konstruerte. Ved hjelp av kompileringsmetoden ble det mulig å forhindre at så skjedde. I og med at det ikke var nødvendig for en programmerer å gå tilbake til hver lille komposisjon av binærkode for å dirigere maskinen, kunne man også sørge for at det var begrensede muligheter for en programmerer å gjøre det. Det holdt å vite at ''for å gjøre A, så velger du fil A'', uten dermed å vite nøyaktig hvordan 'fil A' fungerer. Dermed ble kompileringsmetoden ''...an exellent safeguard for intellectual property such as algorithms'' (Holmevik 2003:37). Dette gjøres ved at man kun har tilgang til binære maskinkode – eller objektkode – mens kildekoden – mangler. Kildekoden er programmet formulert i et programmeringsspråk som ligger tettere på et alminnelig språk, og som uten videre kan forstås av en programmerer (Riis 2001:55). Verdt å merke seg her er at kompilering ikke beskytter mot eksakt kopiering. Kompilering forhindret ikke programmereren å repetere 'fil A'. Men kompileringsmetoden kunne brukes som en teknisk begrensning av programmererens muligheter til å modifisere 'fil A' - rett og slett lage en ny fil som var en variant av den gamle – feks. 'fil A1' - simpelthen fordi muligheten for forståelse var gjort mindre. Men som tekniske begrensningsmetode er ikke kompilering en vanntett strategi. Har man et program kun i form av objektkode, og ønsker å oversette denne til kildekode, kan dette gjøres gjennom dekompilering. Dekompilering betegner nettopp den prosessen som oversetter dataprogrammets objektkode tilbake til kildekode. Ifølge jurist Thomas Riis er dekompilering en form for reverse engineering (Riis 2001:55). Termen 'reverse engineering' (RE) dreier seg om ulike former for analyse av programvare med den hensikt å tilegne seg kunnskap om hvordan programmet er bygget opp. For mens objektkoden fremstår som en rekke tilfeldige tegn og i praksis ikke er forståelig for mennesker – særlig ikke når det er snakk om dataprogrammer av et visst omfang - vil kildekoden som nevnt fremstå som forståelig. Tilgang til kildekoden vil derfor som regel være tilgjengelig for å foreta endringer i programmet, blant annet å rette opp i feil. Tilgang til kildekoden vil også være en forutsetning for å utvikle kompatible maskinvare- og programvarekomponenter (Ibid). Dersom man tilhører tradisjonen som ønsker at kunnskap om kodens oppbygning skal være fritt tilgjengelige, vil man også mene at all kode skal kunne være gjenstand for slik analyse. En konsekvens av dette er at såkalt 'reverse engineering' - eller omvendt utvikling - er en del av arbeidet med å analysere og hente kunnskap ut av det digitale objektet man står overfor. Men dersom man mener at denne typen kunnskap er forretningshemmeligheter som produsenten har rett til å holde tilbake overfor brukeren, vil man mene at analyser av denne 20


typen ikke er ønskelig. Kunnskapen man tilegner seg gjennom slike analyser, er i et slikt lys å anse som 'uberettiget'. Den er nemlig å betrakte som rettighetshavers 'intellektuelle eiendom'.

1.3. To utviklingspolitiske retninger for digital teknologi I datamaskinens tidlige historie ble de ulike metoder for å programmere maskiner på utviklet for bestemte maskiner. Dette førte til at valg av maskinvareleverandør også innebar et valg av en bestemt kunnskap. Kompetansen man opparbeidet seg ved å arbeide på en Harvard Mark I eller en UNIVAC, kunne ikke umiddelbart benyttes på IBMs maskiner. Hver maskin hadde sine kompileringsmetoder – hver sine 'program-making routines' – eller programmeringsspråk - som produserte spesielle program for spesielle problem. Et dataprogram som var skrevet for en maskin, kunne ikke benyttes på en annen. Dersom man hadde tilgang til kildekoden, ble det imidlertid mulig å transkode programmet. Men ofte var ikke kildekoden – eller bruksanvisninger – et tilbud fra maskinvareleverandørene. Mangelen på muligheten for transkoding var også en måte å sørge for at kunden ikke skiftet leverandør. Mange kunder opplevde seg som lukket inne i et produkt. Fra midten av 50-tallet vokste det derfor blant annet frem et ønske blant forskere hovedsakelig europeiske - om å kunne gjøre teknologien, og da programmeringsteknikkene, mer generelle enn de da var (Ceruzzi 1998:94, Holmevik 2003:39). Flere av disse forskerne samlet seg på en forskerkonferanse i Zurich i 1958. Der ble blant annet programmeringspråket ALGOL 58 lansert som et forsøk på å utvikle programmeringsspråk som gjorde programvareutviklingen mindre avhengige av maskinvaren. Hensikten var dobbel: For det første var den vitenskapteoretisk fundert. Man søkte man å utvikle det potensial som lå i å kunne utveksle kunnskap forskere imellom uten å møte de praktiske hindre som maskinvaren ga. På denne tiden var forskningen inne i den såkalte 'positivismedebatten', hvor blant annet Karl Poppers bok om det åpne samfunn fra 1945 var et sentralt verk. Poppers vitenskapsteori fordret at vitenskapelige sannheter skulle betraktes som hypoteser og gjetninger, og disse må utsettes for rasjonell kritikk og testing. Ved å i større grad kunne utveksle kunnskap ville man rett og slett får større mulighet til å lære av hverandre, samt forsøke nye og uutprøvde metoder. Man ville også i større grad kunne yte hverandre kritikk. For det andre var hensikten med utviklingen av språk som ALGOL av en mer praktisk, økonomisk og forskningspolitisk art: Ved å utvikle løsninger som gjorde det mulig å overføre og bruke informasjon mellom ulike typer teknologiske plattformer, ville man stå sterkere når man skulle forhandle frem avtaler med industrien, fordi forskningen sto friere i sitt valg mellom leverandører. Forholdet

21


til kommersielle leverandører av forskningverktøy ville derfor i mindre grad få betydning, for eksempel i forhold til valg av forskningsdesign. Senere har det blitt utviklet ulike programmeringsspråk og -strategier som alle har som formål å 'oversette' eller 'transkribere' eller 'rearrangere' en tallkomposisjon. Utvidelsesstrategiene er nemlig nyttige instrument for å videreutvikle kunnskap. De opphever tekniske begrensninger for vitenskapelig praksis, samtidig som det begrenser industriens muligheter til å styre forskningen. Denne utviklingspolitiske tendensen går altså i retning av større åpenhet. På den andre siden finner vi strategien som søker å ville knytte komposisjon og instrument sammen. Dette skjer ved at kunnskapen om hvordan koden er bygget opp ikke er tilgjengelig. Denne utviklingen har særlig å gjøre med at datamaskinen har gått fra å være et forskningsverktøy til et allment verktøy: Som objekt er datamaskinen ikke lenger bare å finne i laboratoriene. Etter hvert som datamaskinen har utviklet seg fra å være et forskningsverktøy til å bli en populær gjenstand for større markeder og ulike bruksområder, søker industrien å begrense muligheten for å bearbeide digitale kunnskapsobjekt. Hensikten er at digitale objekt ikke skal fungere utover gitte rammer. På denne måten kan man ha en viss kontroll sitt publikum og sitt marked. Det bør man ha dersom man skal vite hvor man bør investere. Begrensningsstrategiene er derfor nyttige instrumenter med samme hensikt som deler av immaterialretten: Ønsket er å kunne verne investeringer og ha en viss kontroll på konkurransen. Dette er altså strategier som ikke retter seg mot forskere, men mot forbrukere. Det har blant annet med å gjøre at den personlige datamaskinen, det vi i dag kaller PC, først og fremst ble produsert utenfor - eller kanskje rettere sagt – på siden av de akademiske institusjoner (Winston 1998:232). For da unge William Gates III og Paul Allen bestemte seg for å skrive på programmeringsspråket BASIC, var de fortsatt studenter ved Harvard. Språket var blant annet utviklet ved selskapene DEC og Digital, men ingen av dem betraktet BASIC som noe annet enn tjenester selskapet tilbød for å selge maskinvare. Gates and Allens visjon var motsatt: De så programvaren som den drivende kraften i markedet. Dette kunne bare skje dersom man tok betalt for noe som i utgangspunktet hadde vært gratis (Ceruzzi 1998:236). Da den populære maskinen Altair dukket opp på forsiden av magasinet General Electrics sendte de straks ut et brev til alle Altairs kunder om at de i juni 1975 ville ha BASIC klart, og at kraftigere versjoner ville komme etter det. Prisen ville være $60 for 4K BASIC, $75 for 8K, 150 for ''extended'' BASIC, mens de som ønsket seg språket for et annet 8080-basert system enn Altair måtte betale $500 (Ibid). Deretter gikk de i gang med å produsere et språk som var enkelt å lære, men som brøt med tradisjonen om å tilby en måte å få adgang fra kommandoer i 22


BASIC til instruksjoner i maskinspråk: Kildekoden manglet (Ibid:233). Dette forhindret imidlertid ikke at BASIC ble kopiert. I et Open Letter to Hobbyists som ble distribuert tidlig 1976, beklager Bill Gates seg over dette og forklarer: ''The value of the computer time we have used [to develop the language] exceeds $40 000''. Dersom man ikke får avkastning for disse investeringene, vil man ikke ha noe incentiv for å produsere ny kode (Ibid:235). Da Gates startet arbeidet med BASIC, benyttet han seg av en av maskinene ved Harvard, en PDP10, som det i utgangspunktet var ulovlig å bruke til kommersielle formål, men hvor grenseoppgangene på hva som var kommersielt var uklare (Ibid:236).

1.3.1.Teknisk regulering: DVD og DRM Et nærliggende eksempel på en teknisk begrensingsmetode finner vi fra slutten av 1990-tallet. Da ble lagringsmediet Digital Versatile Disk (DVD) lansert.2 Dette var et medium med så stor lagringskapasitet at en blant annet så for seg at hele spillefilmer kunne lagres på dem. Dette ville igjen gjøre DVD til en digital arvtager for den analoge VHS-kasetten. Men DVD bød på de samme problem som man hadde sett med lagringsmediet Compact Disc (CD). Innhold lagret på CD kunne for det første kopieres og deretter overføres til andre lagringsmedier, og da først og fremst datamaskinen, som også er et produksjonsverktøy. På datamaskinen kunne derfor innholdet også bearbeides - i tillegg til ren repetetiv produksjon av eksakte kopier ville innholdet kunne transkodes, modifiseres, omprogrammeres - ja i det hele tatt: Mulighetene vil være mange. En slik utvikling ville være utenfor filmindustriens kontroll. Da DVD ble utviklet, satte store aktører innen filmindustrien, representert ved Motion Pictures Assosiation (MPA), derfor som premiss at det ikke skulle være mulig å kopiere innhold fra DVD slik det var mulig med CD. Det ble utviklet et såkalt Content Scrambling System (CSS) som skulle hindre kopiering av innhold. Det engelske ordet 'scrambling' har flere referanser: Å 'røre sammen' som i eggerøre - scrambled egg - mens det i telekomunikasjonen blir brukt om å 'forvrenge' informasjon. Enkelt forklart fungerte CSS slik at innholdet var transkribert fra ett kodesystem til et annet. Transkribsjonsmetoden var kun tilgjengelig for de produsentene som hadde gått med på en avtale som var i tråd med MPAs ønsker. Slik kunne ikke DVD spilles av andre avspillere enn de som evnet å transkribere koden tilbake. Dette var avspillere som bandt bruk 2 DVD er ikke ett format, men flere. Blant (over)skrivbare DVD-formater finner du blant annet, DVD-R, DVD RAM, DVD-R/W og DVD+RW.

23


av innhold på DVD til bestemte produsenters produkter. Det fantes flere leverandører av avspillingsprogrammer, og i all hovedsak utviklet disse avspillere for det markedsledende operativsystemene til Microsoft, men også for selskapet Apple. Brukere av andre operativsystem, som det PC-baserte Linux eller FreeBSD, kunne derfor ikke spille av innhold lagret på DVD. For å kunne dra nytte av DVD, hevdet mange PC-brukere, var man derfor tvunget til å være kunde hos Microsoft. Det ønsket de ikke. CSS var et eksempel på såkalt "DRM". DRM er i utgangspunktet forkortelsen for 'Digital Rights Management'. Av DRM-motstandere har strategien blitt omdøpt til 'Digital Restrictions Management', noe som er et godt eksempel på at kampen om teknologi er en kamp om ord. Forstått som 'restriction management' kan DRM betraktes som et verktøy for sterke markedsaktører som søker å opprettholde og styrke sin posisjon på markedet (Hannemyr i Slaatta et.al 2002:43). Slik fungerer DRM som en lojal konkurranseregulering: Bare produsenter av bestemte avspillere som ikke tillater kopiering vil få fordeler i markedet. Man må med andre ord vise lojalitet til visse reguleringsregimer. Forstått som 'rights management' kan DRM betraktes som et verktøy for å sikre at brukerne er teknisk forhindret fra å behandle innhold på måter som ligger utenfor rettighetshavers kontroll, både juridisk og praktisk. Det er nemlig ikke ulovlig etter gjeldende norsk lov å behandle innhold etter eget forgodtbefinnende mot rettighetshavers ønsker så lenge det skjer i den private sfære. Det er først når denne behandlingen blir offentliggjort, at rettighetshaver har rettigheter. Problemet er bare at grensene er uklare. DRM kan på denne måten forstås som en teknisk grenseoppgang som av mange ble oppfattet som en krenkelse av det private rom, fordi DRM tvinger individet til å bli kunde hos en bestemt programvareleverandrør. Søker man å bli kunde hos en annen, må begrensningsfunksjonene oppheves - man må rett og slett bedrive 'omvendt utvikling' eller 'reversed engineering'.

1.4. Oppsummering: Forsøk på juridiske vern av teknisk regulering I denne oppgaven skal vi se på den såkalte DVD-saken, som nettopp dreide seg om retten til å bedrive 'reversed engineering' og dekryptere krypteringsmetoden CSS. Da tenåringen Jon Lech Johansen sto tiltalt, var det ikke for brudd på åndsverksloven. Den endelige tiltalen tok utgangspunkt i Straffelovens § 145, og lød slik:

24


Straffeloven §145 annet jf tredje og fjerde ledd For ved å ha brutt en beskyttelse eller på lignende måte uberettiget skaffet seg adgang til data som er lagret eller som overføres ved elektronisk eller andre tekniske midler og ved å ha voldt skade ved erverv eller bruk av slik uberettiget kunnskap eller å ha medvirket til dette. (http://www.iktrett.no/iktrett/dommer/dvd_jon.asp)

Stikkord her er 'uberettiget kunnskap'. Det ble lagt vekt på at Johansen hadde, ved å kommunisere med andre via internett, tilegnet seg en kunnskap om den tekniske reguleringsmekanismen CSS som var ham uberettiget. CSS var en mekanisme som nettopp var utviklet for å begrense forbrukernes muligheter til å skaffe seg innsikt i teknologiens funksjonsmåter. Ved at unge Johansen gjorde seg til talsmann for en slik omgang med kunnskap, ble han å forstå som en trussel mot amerikansk industri. Da Økokrim gikk til aksjon mot hans hjem 25.januar 2000, var det etter en henvendelse fra Motion Pictures Assosiation (MPA). For å videre kunne forstå denne saken, er vi nødt til å lære noe om reproduksjonen – både i betydningen objekt – men også som reproduksjon i en videre samfunnsvitenskapelig betydning. Det skal vi gjøre i neste kapittel.

25


Kapittel 2: Sosial regulering av reproduksjonen

Vi har til nå sett to utviklingspolitiske retninger som forholder seg ulikt til tekniske strategier for å regulere formidling av kunnskap og utvikling: På den ene siden søker man å begrense tilgangen til kunnskap om teknologiens virkemåter. På den andre siden benyttes strategier for å forhindre at så skjer, ved å utvikle plattformuavhengige programmeringsspråk og tillate analyse av objektkode. I dette kapittelet skal vi skaffe oss et overblikk over de mekanismer som er i arbeid når kunnskap og kultur reguleres sosialt og kulturelt. Vi skal derfor snakke om 'reproduksjonen' i to betydninger: Den ene i mer bokstavelig forstand – slik vi blant annet finner den omtalt i essayet Kunstverket i reproduksjonsalderen av Walter Benjamin (Benjamin [1975] 1991:36). Her dreier det seg om selve det kulturelle objektet - enten det f.eks. er et maleri, et fotografi, en skulptur, en film eller et dataprogram. For mens et maleri kan kopieres, vil man fortsatt kunne snakke om at det finnes en 'original', mens det for fotografiet forholder seg annerledes. Fokus rettes derfor mot reproduksjonsteknikkene som er brukt for å bringe objektet frem: Er objektet reprodusert ved hjelp av husketeknikker, trykkekunst, støpningsform eller algoritmer? Hva har dette å si for reproduksjonsmulighetene? Ulike reproduksjonsteknikker gir objektene hver sine ulike karateristika, og produksjonsprosessen er med på å gjøre reproduksjonene til det de er: En teaterfremføring, et litografi, en statue - eller et dataprogram som snurrer og går på maskinen. Sistnevnte form for reproduksjon som kan 26


beskrives som en polyform generativ fordi den er konstruert over ett sett bestemte regler som genererer nye objekt, som igjen kan videreutvikles i nye former. Men dersom slik videreutvikling begrenses – slik at repetisjon, eller eksakt kopiering – er eneste alternative reproduksjonsmåte, vil vi i stedet stå igjen med et uniformt klon. Dette er alternativer som forvaltes kulturelt. Dette gjør det nødvendig å gripe fatt i den andre betydningen av begrepet reproduksjon, nemlig den som dreier seg om hvordan reproduksjoner kan forstås i lys av kommunikasjonsprosessen de er en del av (Lury 1993:14). For å kunne analysere reproduksjon i en slik vid forstand er det i utgangspunktet viktig å kunne holde rede på reproduksjonsmåtenes karakteristika. Det som kjennetegner dem er jo at de har en bestemt henvendelsesform og bestemte muligheter for tilgjengeliggjøring og distribusjon. En må derfor se på forholdet mellom de materielle forutsetningene for objektets utforming og hvordan objektene er kulturelle produkt: Hva gjør publikum med maleriet, fotografiet, skulpturen eller dataprogrammet? Hvilken rolle spiller forventningene til hva objektet skal være for hva objektet faktisk blir? Dette har videre å gjøre med hvilke institusjoner objektet inngår i: Er maleriet en dekorasjon i kirkerommet, pynt over sofaen, eller presentert i kunstmuseets hvite kube? Er programvaren et forskningsverktøy, et kontorverktøy eller et leketøy i det private hjem? Slike sosiale prosesser er med på å gi reproduksjonene form og funksjon. Måten reproduksjoner – forstått som objekt med bestemte egenskaper – inngår i ulike sosiale sammenhenger og prosesser kan forstås gjennom begrepet kulturell form.

2.1. Teknologi som kulturell form En forståelse av teknologi som kulturell form medfører at man ikke betrakter teknologi som et symptom på samfunnet, det vil si som frembrakt av samfunnsmessige behov, like lite som samfunnet forstås som determinert av teknologi. I likhet med synet hos 'culture studiestradisjonens far', Raymond Williams, er perspektivet i stedet at teknologien er en del av kulturen, eller i kulturen, og ikke et objekt som står utenfor den (Williams 1990 (1975):1314). Det er derfor ikke snakk om studiet av teknologienes effekter, men om studiet av deres funksjoner (Ibid:120). I dette ligger det at teknologi også har blitt til ved hjelp av teknologi, og derfor også er et produkt av teknologi. Begrensninger innen teknologien vil hemme videre utvikling. Dette perspektivet finner vi også hos Andrew Feenberg, som legger vekt på at moderne former for teknologi bør forstås som uttrykk for den tekniske medieringen av ulike sosiale aktiviteter, det være seg innen produksjon eller medisin, utdanning eller

27


militæraktiviteter (Feenberg i Scharf. et. al 2003:652). Feenbergs perspektiv åpner opp for at 'språk'og 'ytringer' kan forstås i en videre forstand, slik at teknologien kan betraktes som uttrykk for de prosesser som skjer innen et sosialt felt, og da ikke nødvendigvis uttrykt gjennom språk i tradisjonell forstand: Man må ha en forståelse av at også de verktøy vi benytter oss av for å ytre oss og kommunisere på har en viss effekt på selve ytringen. Dette er et perspektiv vi også finner hos Brian Winston (Winston 1998). Men svært vesentlig er det også å rette fokus mot hvordan reproduksjonen orienteres mot selve resepsjonsøyeblikket. Celia Lury formulerer det slik:

The importance attached to this second understanding of reproduction derives from the view that (actual or anticipated) reception is an integral part of cultural form and creative intention; that is the expectation of having recipients is a structural element of the notion of a cultural work. From this perspective, reception has always been a concern for cultural producers; in this sense, reception is not external to the process of cultural production, but is rather always an integral aspect of its organisation (Lury 1993:14).

Programvare utviklet for forskere er noe annet enn programvare utviklet for unge menn og kvinner som ønsker seg fart og spenning. Mens informatikere gjerne er innstilt på å ha tilgang til å analysere og bearbeide programvarens funksjonsmåter, er det ikke vanskelig å se for seg at den jevne forbruker kun er interessert i å bruke programvarens funksjonsmåter som de er. Dette er årsaken til at programvare produsert i og for en akademisk sammenheng tilbyr tilgang til kildekoden, mens programvare produsert i en kommersiell sammenheng ikke gjør det. Lurys synspunkter finner vi også igjen i retorikken. Her dreier det seg om at avsender anstrenger seg for å sikre at det som formidles blir forstått og brukt i tråd med avsenders intensjoner. Dette gjelder enten vi bruker faget i praksis (utens), som lære (docens) eller som verktøy for analyse og kritikk (studens) (Kjeldsen 2004:14). Det man ønsker å forhindre er misforståelser - og misbruk. Har man forsøkt å ytre sin mening om programvaredesign ved å skrive sine synspunkt ned på små papirlapper som deretter stappes i flasker og kastes på havet, er det mindre sannsynlig at man vil vinne frem hos et allment publikum enn om man skriver en kronikk i en velrennomert dagsavis. Ønsker man å vinne frem hos programvareutviklere, er imidlertid kronikken et mindre egnet medium enn et praktisk eksempel formidlet i et velkjent programmeringsspråk. I det følgende skal vi ved hjelp av 28


klassisk retorikk se hvordan selve den praktiske kommunikasjonssituasjonen - rett og slett hvilke tekniske hjelpemidler man har - er med på å påvirke det som kommuniseres - samtidig som omtale av og betraktninger rundt kommunikasjonsformene også er med på å gi dem mening

2.1.1. Forholdet mellom tid og sted Klassisk retorikk tar som nevnt utgangspunkt i en kommunikasjonssituasjon som preges både av nærværende og samtidig kommunikasjon: Avsender og mottaker befinner seg på agora, altså på samme sted til samme tid (Kjeldsen 2004:52). Dette er kommunikasjonssituasjoner vi også finner i vår tid, som for eksempel på teaterforestillinger, konserter, folkemøter eller forelesninger, men også i samtaler mellom to og to, eller i mindre grupper. Karakteristisk her er altså den fysiske tilstedeværelsen hos både avsender og mottaker. Men dette er på langt nær den eneste kommunikasjonssituasjonen i vår samtid. Både med hensyn til tid og rom kan forholdet mellom avsender og mottaker være annerledes (Kjeldsen 2004:52). I begrepet 'fjernsyn' dreier det seg for eksempel om muligheten for å kunne se på lang avstand. Siden annen verdenskrig har både militæret og næringslivet brukt fjernsynsteknologi til overvåkingsformål (Allen 1983:113). Det vi i dag kaller fjernsyn har lite med overvåkning å gjøre. I stedet er det snakk om at bildene redigeres, sendes ut og mottas i hjemmet, som en del av programtilbud til kringkastingskanalene. Fjernsyn henger altså tett sammen med 'kringkasting', et begrep som opprinnelig betydde å spre såkorn i videst mulige (halv)sirkler (Williams 1975, Gripsrud 1999:269). Bakgrunnen for at denne jordbruksmetaforen ble beskrivende for den dominerende organiseringen av fjernsynsteknologien henger sammen med øvrige utviklingstrekk i det moderne samfunn. For det første kan man peke på at lignende teknologi (radio) la føringer for hvordan man tenkte seg fjernsynsteknologien, man hadde allerede etablert en praksis for kommunikasjon av denne type. I tillegg skapte selve den politiske situasjonen forventninger om en visst type svar, og svaret er også preget av kulturelle betingelser: I Storbritannia, og senere i Norge, var svaret 'allmenkringkasting'. I USA var svaret etableringen av private konkurrerende kringkastingsselskaper. Men landene har til felles at både i Storbritannia, Norge og USA var 'kringasting' et svar som vant større gehør enn svaret de såkalte ‘radioamatører’ ga. I likhet med amatører som bygde egne fjernsynsapparat i USA på 1930-tallet, praktiserte de toveis kommunikasjon

(Allen

1983:114-116).

Siden

verken

'radioamatører'

eller

'fjernsynsamatørene' representerer en dominerene sosial gruppe i vårt samfunn i dag, er det lett å glemme at dette har vært en teknisk mulighet. En kan imidlertid se 29


kommunikasjonsmodellen igjen på Internett når det er snakk om såkalt 'peer to peer' - eller mer populært formulert - 'P2P'. Fjernsynsamatørene lyktes ikke å organisere fjernsynet som et desentralisert toveis system. En årsak var motstanden amatørene møtte fra industrien og myndighetene (Allen 1983:114-116, Sterne 1999:508-509). Disse ønsket seg som kjent kringkastingsmodellen, den tjente bedre de formål som de satte opp som tjenelige. En annen årsak er at bildeoverføringee hadde svært dårlig kvalitet. Amatørene kunne rett og slett ikke stille opp noe alternativ til profesjonelt kringkastet fjernsyn (Gripsrud 1999:269). En annen forklaring kan også være at radio- og fjernsynsamatørenes måte å kommunisere allerede var etablert gjennom teknologien 'telefon'. I et slikt lys kan en tenke seg at radio- og fjernynsamatørenes alternativ ble forstått som overflødig, og at forskjellen mellom disse to, nemlig at kommunikasjon gjennom telefon ble formidlet gjennom sentraler mens amatørenes alternativ også teknisk var 'borger til borger', i realiteten ikke ble oppfattet som betydningsfull av et større publikum. Om telefonens samfunnsmessige betydning vet vi for lite. Men det er sannsynlig at oppfinnelsen telefon representerte et nytt meddelelsesmiddel som blant annet kan ha spilt en rolle for meningsdannelsen som foregikk i 1905, i forbindelse med debatten om unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige (Dahl og Bastiansen 1999:20). Det politiske apparat - de stortingsvalgte partiene og deres institusjoner - formidlet nyhetene og alternativene ut til publikum gjennom presse, pamfletter, foredrag og agitasjon. Rikstelefonens gjennombrudd - som i tid falt nøyaktig sammen med unionskrisen 1895-1905 - fikk her stor innvirkning på opinionsdanningen. Også fra borger til borger kunne samtalene gå, i en rent personlig meddelelsesform som både spredte siste nytt fra by til by og bygd til bygd - nå ikke i løpet av timer eller dager, men i direkte og umiddelbar kontakt. Som et nytt medium ga altså telefonen anledning til toveis samtale, med alt det innebar av muligheter for personlig kommunikasjons og påvirkning, men også med hensyn til selve kommunikasjonens form og stilart. Rafto (1964) skriver at telefonen økte korrespondansen med mange samtaler som aldri ville blitt ikledd telegrammets stive og livløse form. Telefonen gjorde i denne henseende bonde til bymann, skriver Rafto, og fortsetter: ''For det menneskelige taletøy ble stimulert til virksomhet av det mekaniske - fjernt ute på landsbygda så vel som midt inne i byen'' (Rafto 1964:238, i Dahl og Bastiansen 1999:20). Telefonen skapte altså en situasjon som var annerledes enn tidligere, og i dette lå også visse føringer for kommunikasjonens form. Helt frem til begynnelsen av 80-tallet var 30


telefonering knyttet til at brukerne var stedbundne. Dette står blant annet i sterk kontrast til dagens situasjon, hvor mobiltelefonen er en gjenstand de aller fleste har med seg. Dette skaper igjen kommunikasjonssituasjoner hvor spørsmål som ''Hvor er du nå?'' er et betimelig spørsmål, i motsetning til en kommunikasjonssituasjon basert på bruk av fasttelefon, der samme spørsmål avslører manglende evne til logikk hos den som ringer.

2.1.2. Kulturelle umuligheter Vi vet at det har blitt gjort ulike forsøk på å regulere de mulighetene telefonen gir for politisk argumentasjon, blant annet gjennom bruk av telefonavlytting på 60 og 70-tallet. Lignende prosesser finner vi også om vi vender mellom 500-600 år tilbake i tid, til trykkekunstens spede begynnelse. I boktrykkekunstens tidlige år støttet kirken utviklingen av nye metoder for reproduksjon av tekst: Her så man et potensial for å spre Guds ord enda bedre (Thompson 1995:56). Men kirken hadde ikke den samme kontroll over trykkere og bokselgere som de hadde hatt over munkene - som skrev av for hånd. Det var rett og slett for mange trykkere, alle i stand til å produsere og distribuere så mange tekster at kirken ikke evnet å kontrollere dem. På slutten av 1400-tallet og utover 1500-tallet ser man en rekke forsøk fra kirken, ofte i samarbeide med sekulære autoriteter, for å stanse trykket materiale: I 1485 ba erkebiskop Berthold av Mainz byrådet i Frankfurt om at bøkene som var i salg skulle undersøkes før de ble lagt ut, og i 1502 forsøkte Pave Aleksander VI å etablere et system som forbød trykking av bøker uten autorisering fra den kirkelige makt (Thompson 1995:57). Trykkpressen var altså et teknisk verktøy for å erstatte, opptegne, sammenfatte og overføre informasjon til et stort publikum. Dette skapte nye muligheter for utdanning, som i sin tur bisto til økonomisk utvikling (Eisenstein 1979). Trykkerkunsten blir blant annet trukket frem som en viktig forutsetning for å skape arena for offentlig debatt. Når Jürgen Habermas i sitt verk Borgerlig Offentlighet beskriver 1800-tallets fremvekst av den ideelle offentlige sfære som åpen for alle og atskilt fra stat og marked, er det i lys av trykkekunsten (Habermas ([1971] 2002]). Blant de tekster som ble trykket i trykkekunstens tidlige år var Martin Luthers 95 teser som ble spikret opp på kirkedøren i Wittenberg i 1517. Hendelsens betydning ble forsterket av at tesene straks ble oversatt, trykket som flyveblader og distribuert over hele Europa. Det heter seg at tesene slik ble kjent i hele Tyskland i løpet av fjorten dager, mens de

31


var distribuerte over hele Europa i løpet av en måned (Thompson 1995:57). Trykkekunsten, reformasjonen og den protestantiske lære henger altså sammen, og med trykkekunsten fulgte et økt behov for utdanning. Skrift, eller alfabetisme, er en spesialisert teknikk som i sin helhet er tuftet på spesialisert trening, ikke bare for produsentene, men også for mottagerne. For at tekster skulle ha en funksjon, måtte man ha et publikum som kunne lese. Trykkekunsten hadde slik en betydning for de institusjoner og virksomheter som lærte opp spesialister i ulike fag. Dette var aktører som gjennom formidlingen av spesialiserte ''skills of receptions'' også regulerte tilgangen til denne kunnskapen ved å fungere meklere og mellommenn (Lury 1993:102). Disse forvaltet moral og estetikk, rett og slett skillet mellom godt og dårlig. Dette var spesialisert kunnskap som ble utvidet i den kontinuerlige moderniseringsprosessen som knyttes til urbaniseringen og fremveksten av en handelsstand. Lury forklarer prosessene slik:

As writing came to carry an increasing proportion of law, learning, religion and history, worked divisions, relation to, but not directly derived from, those already present i preliterate societies, became, as it were cultureally stabilised. This form of stratification of access to cultural reproduction became more and more important. Indeed, it might be argued that in decisively increasing the importance of literate culture, the technical innovation of printing had the effect of contributing to a new kind of stratification, in wich not only the cultural but also the social importance of the still oral majority culture declined (Lury 1993:102 min utheving).

Selve vilkårene, skriver Lury videre, for denne lagdelingen var i seg selv en kamparena (Lury 1993:102). For på den ene siden, skapte trykkekunsten visse former for kulturell og sosial reproduksjon på mye mer effektive måter og med mer langt større spredning. Dette skapte rom for utvidelsen av nye måter for læring og selvutvikling som formidlet gjennom trening, status og kunnskap. På den andre siden er det også klart at disse syklusene for kulturell reproduksjon assosiert med trykkpressen var langt mer mangfoldige enn tidligere, siden bruksmulighetene aldri helt kunne kontrolleres. Konsekvensene av denne dype motsetning mellom sentralisert produksjon og spredt resepsjon har vært vesentlig i beskrivelsen av modernitetens reproduksjon (se Williams 1981, Thompson 1990, Lury 1993:103). Dette var særlig fremtredende i det litterære liv, hvor det straks kom til konflikt mellom den allerede eksisterende og relativt rigide form for litteratur, og trykkeriene som gjorde nye former for litteratur tilgjengelig. Dette var former som ble ansett for å være 'lavkulturelle' og usømmelige. I debatten omkring hvordan denne type kulturelle objekt skal behandles og forstås fikk vi samfunnsroller som langt på vei hadde en rådgivende funksjon: 32


Redaktører, kuratorer, kritikere og lærere, men også bedriftsledere, jurister - eller andre former for ''eksperter''. Deres oppgave er å avgjøre hvordan det som formidles skal forstås: Er det godt? Er det dårlig? Er det pent? Er det stygt? Er det dyrt? Er det billig? Dette er vurderinger som legger føringer for hva publikum skal få tilgang til og hva som skal ekskluderes (Lury 1993:21-36).

2.1.3. Mediepanikker I visse tilfeller ser vi også at slike aktører advarer direkte mot mediebruk. Historisk har man sett slike advarsler mot boklesing, bruk av telefon, fjernsyn, bruk av hjemmevideoen, bestemte musikkformer osv. Slike reaksjoner kan vi forstå i lys av mediesosiologiens teorier om moralske panikker eller mediepanikker (Cohen [1972], 1980, Drotner 1990). Kirsten Drotner anvender Stanley Cohens begrep om mediepanikk for å karakterisere disse som en retorisk strategi: Mediepanikken preges av at voksne eksperter, fra pedagoger og psykologer til kulturkritikere og politikere, definerer de nye mediene som et sosialt, psykologisk eller moralsk problem – eller gjerne en blandning av disse tre aspektene – hvor de deretter tar på seg rollen som problemløsere (Drotner 1990:133). I følge Drotner er mediepanikkens diskurs en maktdiskurs som handler om retten til å definere kulturelle kvalifikasjoner og normer. Årsaken til slike panikker ligger ikke i mediet selv. Årsaken ligger er å finne i mer allmenne forhold som kjennetegner det moderne samfunn. Det er nemlig ingen tvil om at tilgang til kunnskap også medfører en viss risiko: Har man først lært å lese, kan man ikke bare få adgang til bibelstudier. Man kan også få tilgang til radikale pamfletter eller fantasifull fiksjon. Internett gir oss tilgang mye nyttig informasjon, men også grov pornografi og bombeoppskrifter – samt muligheten til å kommunisere med andre slik at man utvikle programvare og skaffe seg innsikt i andre aktørers produkter. Dermed har man en situasjon der teknologisk utvikling er i ferd med å skape en ny retorisk situasjon som av visse 'rådgivere' blir definert som en situasjon preget av stor fare for forfall og fortapelse. Dermed får man også debatter om medienes rolle: Hva skal egentlig en roman gjøre? Skal den være 'oppbyggelig'? Hva er egentlig musikksjangeren 'black-metal' uttrykk for? Hvor skadelig er det at tenåringssønnen sitter på sitt eget værelse og kommuniserer med andre via irc-kanaler på internett? I slike debatter formes bruken av mediene, og vår forståelse av mediene forhandles frem. Det er altså de aktørene som tar på seg rollen som rådgivere som er med på å definere hva som er hva – eller sagt med andre ord – er med på å etablere en sjanger. Vi skal i det følgende komme nærmere inn på hvordan sjangerbegrepet kan forstås i lys av retorisk teori.

33


2.2. Situasjonens betydning for en sjanger Genre, skriver Jens Kjeldsen, er egentlig et fransk ord som kommer fra det latinske genus, og kan bety rase, herkomst, avstamming, men også kjønn, art, klasse eller type (Kjeldsen 2004:92). Vi ser her at ordet 'generativ' og 'genre' har med hverandre å gjøre, og det dreier seg om grupperinger eller kategorier av ytringer. Siden en gjerne forbinder ytringer med noe flyktig - menneskestemmen - bør det bemerkes at genre også har å gjøre med det som kommer til uttrykk i fastere former: som det som er skrevet i stein, på papir, eller er lyser mot oss fra en skjerm. Retorisk sjangerteori tar utgangspunkt i tanker om den retoriske situasjonen. Selve begrepet 'retorisk situasjon' er hentet fra en artikkel skrevet av Loyd F. Bitzer med den likelydende tittelen “The Rethorical Situation” (Bitzer 1968). Begrepet 'retorisk situasjon' har likhetstrekk med antikkens begrep 'kairos', fordi de begge betraker retorisk tale som adekvate svar på situasjonen. Forskjellen ligger i at mens kairos betrakter en situasjon som noe som muliggjør tale, så ligger det en større grad av tvang i Bitzer begrep: Situasjonen ikke bare tilbyr retoriske muligheter, den foreskriver bestemte retoriske responser. Den retoriske situasjonen springer ut av at det oppstår noe som oppfattes som påtrengende, '... en ufullkommenhet som presser seg på,(...) en feil, en hindring, noe som venter på å bli gjort, noe som ikke er som det burde være'' (Bitzer i Kjeldsen 2004:79). Men det trenger heller ikke være noe som er problematisk i negativ forstand: ''Når en skuespiller mottar en Oscar, er situasjones krav og publikums forventninger om en takketale et retorisk påtrengende problem'' skriver Kjeldsen (Kjeldsen 2004:79). En retorisk situasjon er altså en situasjon der det blir forventet at noe skal sies - eller gjøres. Det er altså selve situasjonen som virker styrende på taleren, og det er langt på vei situasjonen som bestemmer hva som skal sies. Dette fordi retorikk er adressert kommunikasjon. Den søker en bestemt form for svar eller respons hos dem som tiltales, og følgelig kan vi ikke ha en retorisk situasjon uten et publikum (Kjeldsen 2004:78) Sagt på en annen måte lyder dette slik: Noe er alltid laget for noen. Dette 'noe' er altså et svar på det som har blitt oppfattet som et påtrengende problem av 'noen'. Kjeldsen understreker at et retorisk publikum utelukkende består av mennesker som ved hjelp av retoriske ytringer (1) kan påvirkes og overbevises til å tenke eller handle på en bestemt måte og som har (2) mulighet og (3) vilje til å skape den forandringen som trengs (Kjeldsen 2004:78). Dette er for å ekskludere eventuelle tilhørere som ikke oppfyller disse tre kravene - det er ikke er dem ytringene er tiltenkt. Det er imidlertid verdt å merke seg at det

34


retoriske publikum kan være et tenkt publikum, basert på de forestillinger om publikum som avsender har (Kjeldsen 2004:318). Når vi i det følgende skal snakke om publikum, tilhører eller mottaker, er det i all hovedsak dette som menes. Samtidig skal vi holde på en viss interesse for samspillet mellom det faktiske publikum og det imaginære. For av og til - eller kanskje relativt ofte - opplever vi at det imaginære publikum ikke stemmer overens med det reelle publikum. I mottagelsen gis det da gjerne beskjed om at avsender ikke helt er i ''takt med virkeligheten'' - ''Kartet stemmer ikke med terrenget''. Taleren har med andre ord ikke behersket den retoriske situasjonen, blant annet på grunn av sin manglende kunnskap om publikum. Fra et publikumsperspektiv kan vi oppleve at måten vi blir tiltalt på, gjør at vi ser oss selv annerledes enn vi selv i utgangspunktet gjorde. Blir vi tiltalt på måter som sier at vi er noe vi ikke ønsker å være eller opplever at vi ikke er, kan vi reagere med å ta avstand fra ytringen. Men blir vi tiltalt slik at vi blir definert som noe vi kanskje ikke er, men ønsker å være, kan det være at vi i all bekvemmelighet smiler pent og nikker. Tiltale kan altså forme tilhøreren, og i forholdet mellom avsenders forestillinger om publikum og publikum selv, skapes et forhandlingspotensial om både produsentens og publikums identitet. Et eksempel er fjernsynskanalens egenreklame som med høy hviskestemme oppfordrer oss til 'å se hva som skjer': Gjennom dette communicatio - at publikum gjøres delaktig - minnes vi på at vi kan være oppmerksomme seere, i stedet for at vi halvveis oppmerksomt kikker mot skjermen av og til, mens vi holder på med andre ting. Tilhørerens modus blir slik 'skrevet inn' i selve talen, slik vi for eksempel finner den i situasjonskomediens 'latter på boks'. Poenget er nettopp at ulike tilhørermodi er skrevet inn i selve det som sies, og kommuniseres gjerne som oppfordring til å handle i tråd med sjangerens krav.

2.2.1. Sjanger som kulturell form Hvordan oppstår så en sjanger? Vi har allerede vært inne på hvordan retoriske situasjoner har et viss preg av tvang. Men hva er det som ligger i denne situasjonen? Er det kun tale om sosiale situasjoner, eller skal vi også snakke om at denne situasjonen er preget av en bestemt kultur? Svaret er det siste, både sosial situasjon og kultur spiller sammen. Kathleen Hall Jamieson bruker dette som eksempel: Når en mann er død og hans nærmeste samler seg for å legge den døde til hvile er dette en situasjon som er preget av sorg. Selv om taleren aldri skulle ha hørt eller lest en minnetale vil han – med mindre han er et fjols - holde en lovprisende minnetale fordi situasjonen krever det og tilhørerne forventer det (Kjeldsen

35


2004:94). Men med mindre man har levd avskjermet fra alle mulige kulturuttrykk, er det sannsynlig at man har hørt en minnetale før. Hos Jamieson er poenget at en retorisk ytring ikke bare vokser ut av situasjonens krav, men også ut av forutgående sjangre. Dersom taleren har hørt en minnetale før, vil han altså ikke bare være pålagt situasjonens alvor, men også ha en viss formening om hvordan en slik minnetale skal være, han vil ha kjennskap til sjangerens krav og måter å lære disse på. Det er altså en viss sammenheng mellom visse situasjoner og visse retoriske uttrykk. Hos Kjeldsen er dette forklar gjennom et sitat av Bitzer:

Dag etter dag, år etter år, oppstår sammenlignbare situasjoner, situasjoner som foranlediger sammenlignbare responser; herav fødes retoriske former; og en særlig terminologi, språkbruk og stil etableres (Bitzer, i Kjeldsen 2004:92).

En sjanger hjelper oss altså med å finne ut hvordan vi skal kommunisere i bestemte situasjoner, og sjangeren blir slik et retorisk vilkår for situasjonen. Slik blir en sjanger for det første en gruppe av ytringer eller diskurser som deler situasjonelle samt innholdsmessige og stilistiske karakteristika. For det andre er disse karakteristika bundet sammen i et bestemt internt dynamisk forhold. Dette forholdet kan også kalles det organisatoriske prinsippet. Oppsummert kan vi si at en retorisk sjanger er en fusjon av (1) situasjonelle krav (2) innholdsmessige og stilistiske karakteristika og (3) et organiserende prinsipp. Disse tre forholdene eksisterer for eksempel i sjangeren minnetale (Kjeldsen 2004:95). En sjangers karakteristika, institusjonelle kraft og mottagers oppfatning av bestemte sjangere varierer avhengig av tid, sted og situasjon. Sjangere er måter mennesker i et samfunn kan handle i fellesskap på, og er derfor en typifisert retorisk handling. En typifisert retorisk handling er

et kompleks av formelle og substansielle egenskaper som skaper en spesiell effekt i en gitt situasjon. På den måten blir genre mer enn en formell kategori. Den blir pragmatisk og fullstendig retorisk, et sammenkoblingspunkt av intensjon og effekt, et aspekt av sosial handling (Miller, sitert i Kjeldsen 2004:97).

Minnetalen er derfor ikke primært et mønster eller en struktur i en konkret ytring, men heller særlig som en potensiell (og passende) måte å handle på i bestemte situasjoner. Sjangeren er

36


bindeledd mellom konkrete menneskelige produkter som taler eller tekster, og mer abstrakte sosiale størrelser som institusjoner, samfunn eller kulturer. Mens den enkelte minnetale er en konkret ytring, er altså sjangeren minnetale et felles kulturelt produkt (Kjeldsen 2004:97). Den er en generator som skaper generativer som ikke ser prikk lik ut fra gang til gang som den rene uniforme klon, i stedet fremtrer det genererte uttrykket som noe eget fra gang til gang, generert ut i fra visse regler. Dette er regler som også er sosiale: Som manifestering av en bestemt sjanger, altså en bestemt type situasjon, uttrykker en ytring i følge Carolyn R. Miller et 'sosialt motiv' (Miller i Kjeldsen 2004:99). Mens intensjoner er individuelle, er motiv sosiale. Et påtrengende problem - altså en retorisk situasjon - bør derfor, i følge Miller, forstås som et sosialt motiv (Miller i Kjeldsen 2004:97). I lys av dette ser vi også at sjangre kan forstås som kulturelle reguleringer av ytringer. For i minnetalens sjangerkonvensjoner ligger det ikke bare føringer for hva man skal si, men også hva man ikke skal si, dersom man ikke skal fremstå som et fjols.

2.3. Tekniske muligheter I det følgende skal vi drøfte hvilke tekniske muligheter som ligger i utformingen av reproduksjonen som objekt. I sitt essay beskriver Walter Benjamin hvordan han mener bruken av nye reproduksjonsteknikker betyr for den kulturelle forståelse og praksis for 'kunstverket'. Innledningsvis slår han fast at kunstverket i prinsippet alltid har kunnet reproduseres: ''Hva mennesker har laget, kan alltid gjøres etter av andre mennesker. Slik etterligning ble også foretatt av elever som skulle øve seg i kunsten, av mestere som ville utbre sitt verk, eller av vinningslystne utenforstående'' (Benjamin [1975] 1991:36). Det som imidlertid mangler ved selv den mest fullkomne reproduksjon er kunstverkets 'her og nå', - eller kunstverkets ''unike eksistens på det sted det hvor det befinner seg'' (Benjamin [1975] 1991:37). Det er nemlig i denne unike eksistens, ''og intet annet'', hvor kunstverkets historie sammenfattes i den tid det har bestått. Sporene av de forandringer som kunstverket har vært utsatt for gjennom tidens løp er med på bestemme verkets originalitet: ''Originalens Her og Nå danner begrepet om dens ekthet.'' skriver Benjamin, og fortsetter ''Kjemiske analyser av patinaen på bronse kan være med på å fastlå et kunstverks ekthet; på tilsvarende måte kan påvisning av at en bestemt håndskrift fra middelalderen stammer fra et arkiv på 1500-tallet brukes til å fastslå dettes ekthet.''

37


Det er denne ektheten, eller autensiteten, som forsvinner når reproduksjonen skjer mekanisk. Det blir ikke lenger mulig å skille mellom hva som er ekte og hva som er falskt. Benjamin sammenfatter 'det som her faller bort' i begrepet aura (Benjamin [1975] 1991:38-9). At et kunstverk mister sin aura på denne måten, gjør i følge Benjamin også noe med mottakerens modus i omgangen med kunstverkene: ''Når reproduksjonen mangfoldiggjøres, erstattes dens unike eksistens av en eksistens i masseopplag'' skriver Benjamin. Dette er også med på å skape en ny retorisk situasjon hvor andre regler gjelder. Samtidig vet man at mens en type teknologi kan mottas på en måte i én kultur, kan den mottas på en annen i en annen kultur. For eksempel er 'Fransk film' ofte beskrevet som en annen sjanger enn 'amerikansk film', selv om det i begge tilfeller er snakk om teknikken 'film'. Styrken ved Benjamins arbeider er at de ikke er teknologideterministiske, med andre ord, at han ikke ser samfunnsutviklingen som en direkte konsekvens av teknologien alene. I stedet utforsker Benjamin de tilstander hvor teknologien realiseres som et kulturelt apparat. Slik spenner Benjamins blikk over hele organisasjonen rundt kulturproduksjonen, ikke bare selve kunstverket. Svakheten ved Benjamins analyser er at han ikke alltid skiller mellom de muligheter som teknologien gir, og de endelige realiseringer den faktisk får (Lury 1993:14). I studier av dene typen som vi nå er i gang med, må man være seg bevisst at det er en forskjell på det potensialet som moderne kulturteknikker frembringer, som for eksempel den digitale teknologiens potensial for ubegrenset reproduksjon, og selve realiseringene av disse mulighetene

2.3.2.Uniforme kloner og polyforme generativer Klassisk retorikk tar utgangspunkt i en kommunikasjonssituasjon der både taler og tilhører deler samme rom, den er preget både av nærvær og samtidighet (Om dette se feks. Kjeldsen 2004:52). Dette preger naturligvis budskapet, ikke bare dets form, men også hvordan budskapet reproduseres. Raymond Williams beskriver reproduksjonens modus i en slik kommunikasjonssituasjon som repetisjon (Williams 1981:88). Denne reproduksjonsmodus skiller seg fra kommunikasjonssituasjonen der taler og tilhører ikke deler tid og sted. Da er selve budskapet ikke mediert gjennom et menneskelig medium, men ved at det er innskrevet i en gjenstand. Enten gjenstanden er en bergvegg eller et stykke papir, er den et replikat. Replikatet gjør det mulig å skille taler og tilhører, både i tid og rom (Lury 1993:18).

38


Dette er naturligvis med på å påvirke selve mottagelsessituasjonen - og mottagerens modus. Står vi overfor en flere tusen år gammel inskripsjon gjør det at vi har en annen holdning til det som blir formidlet enn om vi står overfor noe som ble skrevet på veggen om natten mens vi sov. Samtidig er de ulike modi også påvirket av sosiale faktorer som kjønn, klasse og alder. En eldre og distingvert herre vil sannsynligvis sette større pris på en flere tusen år gammel inskripsjon enn noe som har blitt skrevet på veggen om natten - mens en ung tenåring kanskje vil ha det omvendt. Aristoteles gjorde i sin retoriske lære et poeng ut av at tale er et samspill mellom tre faktorer: 1) den som taler 2) det som omtales 3) den som tiltales (Kjeldsen 2004:31). Slik bringer han med seg de første teoretiseringer over den tredelte kommunikasjonsmodellen: Avsender - budskap - mottager. Kunnskap om publikums ulike modi er en viktig faktor i retorikken. Hos Aristoteles er tilhørerne talens utgangspunkt, det er de som er talens mål, enten de er tilhørere som iakttar eller bedømmer (Kjeldsen 2004:31). Men at selve kommunikasjonssituasjonen ikke alene avgjør mottakers modus er noe vi forstår når vi blir presentert for den modus Walter Benjamin beskriver i sitt essay Fortelleren (Benjamin [1975] 1991:185-6). Også Benjamin tar utgangspunkt i en situasjon der taler og tilhører deler tid og rom, men han beskriver tilhørerens modus helt annerledes enn Aristoteles: ''Å fortelle historier er jo alltid kunsten å fortelle dem videre'' skriver Benjamin, “og den går tapt når de ikke lenger blir husket. Den går tapt når det ikke lenger blir spunnet og vevet mens man lytter til dem. Jo mer selvforglemmende den lyttende er, desto dypere preges det han hører ned i ham (Benjamin [1975] 1991:185-6, min utheving). Selv om det i begge tilfeller er tale om en kommunikasjonssituasjon der ansikt møter ansikt, er det et stykke fra Benjamins selvforglemmende modus til Aristoteles beskrivelse av den iakttagende og bedømmende lytteren. Dette har naturligvis å gjøre med at retorikken slik Aristoteles beskriver den er tenkt som en praksis for helt andre sammenhenger enn de Benjamin beskriver. Dette er med andre ord et godt eksempel på at det ikke bare er den tekniske medieringen alene som avgjør, men at også de sosiale og kulturelle omstendighetene rundt er med på å bestemme tilhørerens modus. Samtidig skal man holde fast ved at den tekniske medieringen legger visse føringer for hva som er mulig. For det er viktig å bite seg merke i, slik Anders Johansen påpeker, at å tale i en forsamling er noe helt annet enn å tale på fjernsyn, og at selve kommunikasjonsformene produserer helt forskjellige

39


publikumserfaringer. Samtidig kan man, slik også Johansen understreker, tenke seg at den form som medieres også har sine røtter utenfor selve mediet (Johansen 2002:27). På den ene siden er man altså nødt til å se på hvordan den tekniske medieringen av budskapet har en viss påvirkning på kommunikasjonssituasjonen, og da kanskje særlig på hvordan publikum blir adressert og skrevet inn i budskapet. Samtidig må man holde det åpent at tilhøreren selv også er i stand til å bidra gjennom sin holdning og modus. Det er altså ikke bare de tekniske mulighetene, men også publikums modus er avgjørende for hvordan reproduksjonen arter seg. Det er nemlig en forskjell på om vi har å gjøre med et stumt nikkende kor som repeterer eksakte og presise kopier - som uniforme kloner - eller har vi å gjøre med et publikum som bearbeider og reproduserer det som blir formidlet som varianter over bestemte mønstre - som polyforme generativer. Raymond Williams peker i sitt verk Culture (1981) på at kulturteknikkenes fremvekst kan beskrives som en vedvarende utvikling fra teknikker som reproduserer de uniforme, eksakte og presise reproduksjoner, til teknikker som produserer generative reproduksjoner (Williams 1981). Uniforme reproduksjoner finner vi for eksempel i masseproduksjonen, der hver gjenstand som er reprodusert er ensartet og helt lik de andre, og der ulikhet er å betrakte som avvik. Selve ordet 'uniform' gir da også assosiasjoner til større menneskemengder kledt i nøyaktig samme klesdrakt. For generative reproduksjoner er ikke ulikhet nødvendigvis det samme som avvik. Generative reproduksjoner er et resultat av at et sett med regler har vært fulgt. Resultatet må imidlertid ikke være likt fra gang til gang: Utgangspunktet er et slags mønster, og de generative reproduksjonene kjennestegnes ved at det som er reprodusert er å forstå som eksemplarer av en type arbeider - eller variasjoner over ett og samme mønster. Dette er eksemplarer som i seg selv kan sies å ha en viss egenverdi. Mer forståelig blir dette dersom vi ser på hvordan begrepet generativ har blitt brukt: I grammatikken er generativ brukt om noe som stiller opp regler, som igjen genererer språklig korrekte setninger. Men også naturens egen reproduksjonsprosess kan tjene som eksempel på generativ reproduksjon. Hvert reproduserte eksemplar er av samme type og etter samme mønster, men like fullt et eksemplar som er unikt og med egenverdi. En slik forståelse får sin etiske utfordring gjennom kloningsteknikker. Da blir spørsmålet hvordan et klonet eksemplar skal vurderes, som en erstattelig kopi eller som et uerstattelig eksemplar med egenverdi. Vi bruker også ordet 'generere' om programvare: Dataprogrammer som konstruerer

40


andre programmer for å løse visse problemer og utføre visse operasjoner, produserer generative produkt og programmene omtales som generatorer. Det er heller ikke vanskelig å se for seg hvordan en rekke gjenstander vi har rundt oss er uniforme kloner med sine prikk like ''søstre'' andre steder. Med mindre vi er av typen som lager alle våre eiendeler selv, fra å klippe sauens ull, karde den og deretter veve tøyet vi kler oss i mens vi snekrer våre egne møbler og dyrker vår egen mat, forholder vi oss alle til masseproduserte gjenstander i vår hverdag. Men det er heller ikke vanskelig å se for seg at disse klonede søstrene er i slekt med lignende gjenstander, slik at de ikke bare kan forstås som et klonet eksemplar, men også som et generativ, utledet av mønsteret for den type gjenstand det er snakk om. Som klesplagg har for eksempel en uniform en rekke helt like klonede søstre, slik at en kan kle en hel hær i lik drakt. Samtidig vet vi at 'uniform' er en type klesdrakt: Det er godt mulig å kle opp mange hærer - alle uniformerte - i uniformer av ulike slag. En kan derfor like gjerne omtale uniformen som en helt egen sjanger innen klesdesign, der de ulike uniformstypene er polyforme generativer. Som vi har sett hittil, er det for programvare slik at dersom tilgangen til dens funksjonsmåter er begrenset – enten ved at kildekoden ikke er tilgjengelig, men også ved at tekniske begrensningsfunksjoner er skrevet inn selve reproduksjonen, så finnes det få andre muligheter enn å kunne repetere – eller klone – det vil si å lage en eksakt kopi av programvaren. Som en motsetning til dette står altså den utviklingspolitiske strategien som tilbyr allmennheten adgang til å videreutvikle og tilpasse programvaren til nye situasjoner. Med andre ord utnyttes teknologiens iboende potensial ved å tillate at reproduksjonens form er polyforme generativer, et eksemplar av en type innenfor en bestemt sjanger. Samtidig har vi sett at når de tekniske begrensningsfunksjonene kommer til kort, blir de forsøkt beskyttet gjennom det juridiske lovverket. I det følgende kapittelet skal vi se nærmere på hvordan immaterialretten kan ha en slik begrensende funksjon.

41


Kapittel 3: Rettslig regulering av reproduksjonen

I dette kapittelet skal vi rette fokus mot immaterialretten. Vi skal se at det er en gjennomgående tendens at dette lovverket, som i utgangspunktet er utviklet for å sikre et økonomisk grunnlag for videre kulturell vekst og utvikling, begrenser grunnlaget for kulturell vekst og utvikling. Dette skjer ved at muligheten for spredning og utveksling av kunnskap og kultur blir begrenset og strukturert av økonomiske interesser. For å få en nærmere forståelse av hva dette dreier seg om, skal vi ta utgangspunkt i et klassisk eksempel fra retorikkens litteratur, nemlig anekdoten om 'Kråken og egget'. Anekdoten forteller oss at regulering av reproduksjon av kunnskap også har vært en aktuell problemstilling der kommunikasjonen foregår ansikt-til-ansikt, på samme sted til samme tid. Også den gang ble problemet fremstilt for domstolen. Anekdoten handler om læreren Korax og eleven Teisias. Navnet Korax betyr 'kråke', mens Teisias betyr 'egg'. Begge levde i bystaten Syracus på Sicila etter at tyrannen Hieron ble styrtet, år 476.f.Kr, og begge var sofister. Sofistene solgte sine tjenester til borgere som måtte i retten for å få sin eksproprierte jord tilbake. Retorikken oppsto altså på et tidspunkt der samfunnet gikk fra å være et monarki til å bli en mer demokratisk forfatning, og følgelig i en situasjon der mennesker ble tildelt en større grad av fri vilje (Kjeldsen 2004:26). Den frie viljens forbedrede vilkår var knyttet til det faktum at materiell eiendom ble distribuert til flere hender. Samtidig dreier ikke anekdoten om 'Kråken og egget' seg om materielle eiendom. Stridens eple er vilkårene for å trekke veksler på (i bokstavelig forstand) kunnskapen som gjør det mulig å skaffe den materielle eiendommen til veie - nemlig kunsten å tale.

42


3.1. Fra lærer til elev – fra kråke til egg Korax var Teisias’ lærer og underviste i hvordan man skal føre en sak i retten. Mennene ble enige om at når Teisias vant sin første sak, var det bevist at leksjonene hadde vært nyttige. Da skulle Teisias betale for det han hadde lært. Teisias var en dyktig elev, men i stedet for å gå til rettssystemet, tok han selv til å undervise i retorikk. Der overgikk han sin egen lærer og ble rikere enn han. Etterhvert insisterte Korax på at Teisias måtte betale for lærdommen han hadde fått. Dette var uten hell. Teisias ville ikke betale før han hadde vunnet sin første sak. Samtidig unngikk Teisias å arbeide i retten. Logisk nok kunne han heller ikke vinne noen rettsak. Dermed ingen lønn til Korax. Til sist trakk Korax derfor Teisias selv for retten. Teisias forsvarte seg med at Korax umulig kunne ha lært ham retorikk godt nok: - Dersom jeg skulle tape, vil jo det bevise at jeg har rett, sa Teisias. - Og da skal jeg jo ikke betale. Men om jeg skulle vinne, vil jeg også måtte betale, og dermed har jeg jo også tapt. Og har jeg tapt, så skal jeg jo ikke betale. Så uansett utfall, sa Teisias, skal jeg ikke betale Korax. Korax var ikke enig. - Dersom Teisias skal vinne, sa Korax, er jo saken klar: - Da skal han betale. Men dersom han skulle tape, vil han jo også slippe å betale. Og slipper han å betale, da har han jo vunnet. Så uansett utfall, sa Korax, skal Teisias betale (se Kjeldsen 2004:26).

3.1.1.Objektskriterier og investeringskriterier I anekdoten heter det at dommerne dømte slik i saken: 'Fra en dårlig kråke kommer et dårlig egg'- "KAKOU KORAKOS KAKON WON". Anekdoten er ofte brukt for å vise hvordan sofistene - de som tok betaling for å undervise i talekunst - var ordkløvere i stand til å gjøre svart til hvitt og hvitt til svart. Men for mange sofister, skriver Kjeldsen, var ikke slike argumentasjonsgrep bare overfladiske ordspill (Kjeldsen 2004:27). Sofistene var av den grunnleggende overbevisning at enhver sak ikke bare har én, men flere sider. Diskusjonens, samtalens, og debattens formål er å gjøre det svake ord sterkere, skriver Kjeldsen. I et hvert stridsspørsmål må vi sørge for å fremme de beste argumenter for begge sider (Kjeldsen 2004:27). I saken mellom Korax og Teisias endte det likevel med at dommerne mente at selve saken var så dårlig at den ikke hadde noe i retten å gjøre. Derfor ble saken avvist. Men hva hadde egentlig skjedd? Hovedproblemet for Korax var at han gjennom å tillate eleven å reprodusere kunnskap - rett og slett at Teisias brukte det han hadde lært - fikk en aggressiv konkurrent i Teisias. Eleven agerte på markedet for retorikkundervisning og tok 43


sågar markedsandeler fra Korax. Dette skjedde samtidig som Korax ikke fikk igjen for sine investeringer i Teisias kompetanse. Korax hadde regnet med at det ville han få fordi Teisias ville vinne sin første rettssak. Hva var det som hadde gått så galt for Korax? Svaret ligger i selve avtalen. Det første problemet for Korax var at avtalen han hadde gått med på, skulle ha sitt utgangspunkt i objektskriterier: Avkastningen av investeringene Korax hadde gjort, var avhengig av kvaliteten på Teisias kompetanse. Denne kvaliteten skulle vurderes gjennom en rettssak - altså foran en uavhengig domstol. Muligheten var derfor tilstede for at Korax ikke ville få noe igjen for sine investeringer, ved at Teisias tapte i retten. En kan si at da var ikke Teisias sertifisert. Selve avtalen forteller oss derfor at Korax hadde stor tiltro til Teisias evner som retoriker. Hvis Teisias hadde ført en sak for noen andre ville dette ha vært en grei måte å vurdere verdien av Korax’ investeringer på. Når det var Korax selv som måtte iscenesette verdivurderingen ved å trekke Teisias foran domstolen, for slik å effektuere avkastningen, oppsto et troverdighetsproblem. Dette utnyttet Teisias til fulle: Selve avtalen var nemlig åpenbart en dårlig avtale. Den tok ikke høyde for at Teisias kunne utnytte sin kompetanse på mange måter, inkludert samme måte som Korax. I stedet tok den utgangspunkt i at Teisias praktiserte kunnskapen på den måten Korax hadde foreskrevet. Når Teisias valgte å benytte kunnskapen til noe annet, falt denne praksisen utenfor avtalen mellom de to. Avtalen var rett og slett ikke gyldig. At eleven Teisas fikk læreren Korax til å gå med på en dårlig avtale i utgangspunktet, kunne igjen føres som bevis for at Teisias hadde retoriske evner før han gikk i lære hos Korax. Dette førte igjen til at kunne man trekke verdien av Korax bidrag i tvil gjennom objektskriterier. Var det av Korax Teisias hadde lært sine kunster? Med dette som utgangspunkt er det ikke vanskelig å se at Korax’ investeringer lett kunne gjøres verdiløse. Objektivt sett ble Teisias således den réelle vinneren. Han måtte fortsatt ikke betale noe, med mindre han førte en sak i retten - og vant den. Teisias kunne fortsette sin gjerning som lærer i retorikk, og det kanskje endatil med styrket troverdighet på markedet. Han kunne argumentere for at han hadde jo ikke lært sine kunster hos Korax, og si at han hadde dem fra seg selv. Slik kunne han ha argumentert med opphav og originalitet. Samtidig kunne Korax bidrag usynliggjøres og trekkes i tvil, og det ved hjelp av selve dommen - som jo var at Korax fikk forkastet sin sak. Dersom Korax hadde evnet å lage en avtale som tok utgangspunkt i flere scenarier, hadde han kunne tatt høyde for at Teisias også ble lærer, og lagt dette inn i avtalen. 44


Problemet kunne også ha vært unngått dersom Korax hadde lagt vekt på en vurdering etter investeringskriterier. Spørsmålet hadde da ikke dreid seg om kvaliteten på Teisias kompetanse, og om kompentansen hadde sin opprinnelse hos Korax. I stedet hadde spørsmålet vært avhengig av 'de øvrige omstendigheter i dette enkelte tilfellet'. Korax hadde investert mye tid i Teisias, og nå ønsket Korax å få noe av tiden igjen, i monetær form. Vurderingen av selve markedssituasjonen ville også spilt en rolle. I denne situasjonen gjorde Teisias det godt, og det etter sigende altså bedre enn Korax. Det ville derfor ha vært rett og rimelig, ettersom Teisias nå ikke lenger var en fattig student, men en rikere mann enn sin lærer, at læreren fikk litt betaling. Hele denne anekdoten illustrerer hensikten med immaterialretten. I likhet med materiell eiendomsrett, skal den sørge for at den som sår skal kunne høste. På den andre siden må den ikke gjøres så omfattende at den hindrer nyttig og effektiv konkurranse og en sunn utnyttelse av det som allerede finnes. Kort sagt, den skal inspirere, ikke lamme (Levin 1999:16).

3.2. Når informasjon blir kunnskap og kultur Historien om Korax og Teisias understreker også hvordan immaterialretten skiller seg fra regler om alminnelig eiendomsrett. I spørsmål om tradisjonell eiendom dreier spørsmålet seg først og fremst om hvem som eier noe, og på hvilke vilkår. I immaterialretten er man avhengig av at det konflikten står om, først blir vurdert som noe å eie. Denne vurderingen kan skje etter objektskriterier eller investeringkriteringer, - eller kanskje helst, begge deler. Deretter kan man gi seg i kast med å påvise at en krenking har funnet sted. Korax baserte seg på en vurdering i retten, mens Teisias ungikk den, og levde av markedets dom: Folk kjøpte hans tjenester uansett. Som nevnt er immaterialretten det juridiske fagområdet som gir beskyttelse for åndsskapte eller immaterielle goder. Men vi kan også si at immaterialretten omhandler forvaltning av goder som er ikke-ekskluderbare. Slike goder står i motsetning til materielle goder, som er ekskluderbare. Forskjellen kan enkelt forklares slik: Dersom to personer deler på fire epler, står de begge igjen med to hver. Men dersom to personer må dele på fire ideer, har de fortsatt fire idéer, og disse ideene har de sammen. Det er dette som gjør at en gjerne sier at dersom to personer må dele på et eple, står de igjen med et halvt hver. Dersom to personer har en idé hver, vil de begge ende opp med to hver hvis de deler.

45


Forklaringen på denne ‘tallmagien’ er enkelt og greit at en person ikke mister sin kunnskap dersom personen deler sin kunnskap med en annen. I et sitat av Ervin Goffman er dette formulert slik: ''Among all the things of this world, information is the hardest to guard, since it can be stolen without removing it'' (Meyerowitz 1985). Dersom en skal ha et slikt materialistisk syn på informasjon og idéer, og bare vil telle dem, vil det logiske dermed bli at jo mer man deler på dem, jo flere har alle. I et slikt perspektiv blir en person som sitter og ruger på sin egen informasjon en fattig person. En som deler informasjonen fritt, er derimot en rikmann. Problemet med et slikt syn er at man ikke tar høyde for at informasjonen endrer sin karakter, og sin kulturelle form, ved at den deles. For hva skjer med informasjonens kvaliteter når den deles? Hvis kun én person er informert, da er informasjonen en hemmelighet. Dersom denne personen informerer en annen person, er informasjonen fortrolig. Dersom informasjonen fortsetter å bli delt med flere og flere, kan den knapt kalles verken hemmelig eller fortrolig, snarere er den vel å regne som et rykte. I begrepet rykte ligger det at informasjonen ikke er verifisert eller autorisert, man ikke vet om informasjonen er sann eller usann. Dersom informasjonen autoriseres som sann eller usann, ender den opp med å bli noe som alle vet (doxa): Enten det er i form av å være en sannhet eller løgn er den en del av vår allmenne kunnskap. Dermed ser vi hvordan regulering av informasjon også dreier seg om å bevare en bestemt fortolkelsesramme. Dersom en lar informasjonen flyte fritt har man ikke kontroll på den, verken hvem som har den, og hva den blir forstått og brukt som. Derfor er det slik at selv om det er upraktisk og svært kostbart å utelukke andre personer fra immaterielle goder, så finnes det grunner til at dette gjøres, og en bør i denne sammenhengen spørre om beskrivelsen av at hensikten er å 'utelukke' fra ikke-eksluderbare goder egentlig er en god beskrivelse. Snarere kan vi si at det er snakk om å 'styre' bruken i en viss retning, immaterialretten er først og fremst en regulering som kan tillate bruk på visse vilkår, men ikke på andre.

3.3. Begrunnelser for immaterialretten I følge Christopher May begrunnes intellektuell eiendom på to ulike måter. (May 2000:7). Den første kan plasseres i tradisjonen etter John Locke og hans velkjente diskusjon omkring eiendom som en opparbeidet rett, som en passende lønn for strevet. Denne legitimeringen er instrumentell: intellektuell eiendom en passende belønning for intellektuelt arbeide (May

46


2000:7). Den andre etiske tilnærmingen trekker veksler på Georg Hegels arbeider om åndsrett. Her er intellektuell eiendom sett som et uttrykk for 'jeget' og jegets ånd, og legitimeringsgrunnlaget knyttet til selvets utvikling (May 2000:26) I tradisjonen etter Locke, er tanken at ved å få lønn for strevet, vil man både bli motivert og få ressurser til å fortsette sin intellektuelle aktivitet. Jusen er altså med på å etablere at man kan dra nytte av sitt arbeide: Intellektuelle bestrebelser blir belønnet med intellektuell eiendom, som igjen kan bli vekslet inn på et pengemarked, slik at belønningen blir monetær. Det er i denne sammenhengen begrepet kopirett – på engelsk ‘copyright’, gir mening. Her dreier det seg om hvem som har rett til å kopiere, en rett som ikke nødvendigvis må knyttes til åndsverkets opphav. Snarere ligger det i dette legitimeringsgrunnlaget at denne retten kan overdras til andre, med andre ord, åndsverkets opphavs kan selge eller gi vekk sin kopirett. Dette legitimeringsgrunnlaget har hatt sin hevd i anglosaksisk rett, og skiller seg fra for det neste legitimeringsgrunnlaget. I den hegelianske tradisjonen er kunnskap rett og slett et uttrykk for vår identitet. Hegel hevdet at individer definerer seg selv gjennom deres kontroll over eiendom. Intellektuell eiendom er derfor en anerkjennelse av individets suverene rett til sine egne tanker. Derfor skal uttrykket beskyttes når jeget uttrykker seg gjennom kreative handlinger. Uttrykket representerer individualitet og egenart, og er derfor individets eiendom (May 2000:7). Den siste formen for legitimeringsgrunnlag brukes altså når 'åndsrett' skal begrunnes. Da er det snakk om rettigheter til 'åndsverk', og ikke om rettigheter til å ta i bruk en bestemt kopieringsteknikk. I dette ligger det at selv om man har mulighet også innenfor denne tenkemåten å selge kopiretten til tredjepart, og slik overta reproduksjonen av verket til andre, så har opphavsmannen ideelle rettigheter i forhold til verket, og som ikke kan skilles fra produsenten. Dette innebærer at en opphavsmann kan bruke lov for å forhindre visse former for reproduksjoner av verket dersom en kan si at dette øver vold på opphavsmannens identitet, eller ånd. Dette står i motsetning til det anglosaksiske regimet, som gjerne kan ha en ‘all rights reserved’ funksjon, noe som åpner for at et åndsverk kan tas i bruk mot åndsarbeiderens ønsker. I følge May blir begge disse legitimeringsgrunnlagene benyttet i diskusjoner omkring intellektuell eiendom, men i varierende kombinasjoner (May 2000:7). Disse legitimeringsgrunnlagene kan beskrives med retorikkens begrep om ‘topos’. Topos (flertall: topoi) er gresk, og betyr ‘sted’ (Kjeldsen 2004:149).

47


Gjennom sin innsatsstimulering og investeringsbeskyttende funksjoner er immaterialrettens hensikt til å drive utviklingen videre. Samtidig utgjør den samme type regelverk en form for rettslig monopol som medfører konkurransebegrensende effekter (Bernitz et.al 2004:252) Vi skal i det følgende skaffe oss et lite innblikk i hva immaterialretten dekker, og hvordan de ulike felt kan fungere begrensende. Da skal vi paradoksalt nok starte med det som sies å 'egentlig' ikke høre hjemme under immaterialretten: Nemlig vern av kunnen og hemmeligheter.

3.3.1 Forretningshemmeligheter og know-how - lisensavtaler Hensikten med forretningshemmeligheter er, i motsetning til immaterialretten, å begrense videreformidling av kunnskap. Forretningshemmeligheter er derfor i utgangspunktet ikke regulert innenfor immaterialrettens regime. Like fullt omtales denne typen rettsvern i litteraturen som omhandler immaterialretten. Årsaken er at immaterialretten har stor betydning for konkurransens vilkår i et marked (Bernitz. et.al 2004:250, May 2000:10). Ved hjelp av hemmeligheter kan man tilegne seg konkurransefortrinn, eller skape et incentiv for at aktører søker å investere i en bedrift. Motytelsen for en slik investering blir da å få tilgang til hemmeligheten. Innenfor næringslivet omtales dette også som know-how. Know-how kan defineres som ''ett paket beståande av praktisk information som inte är patentskyddad, som är ett resultat av erfarenheter och testing och som är hemlig, väsentlig og identifiserad'' (Bernitz et.al. 2004:285). Rettspraksisen er begrenset, men beskyttes av lover mot industrispionasje, misbruk av hemmeligheter parter har fått tilgang til gjennom forretningsforbindelser eller gjennom ansattes lojalitetsplikt (Bernitz et.al. 2004:285-294). I de ulike vilkår for videreformidling av know-how ligger det også en mulighet for å utforme en lisensavtale for bruk av kunnskap – en såkalt know-how-lisensavtale (Bernitz et.al. 2004:294). Slike lisensavtaler regnes som en egen type avtaler. En lisensavtale inneholder i alminnelighet en inngående regulering av hva som omfattes av lisensen samt partenes rettigheter og plikter. En kan si at det var en slik form avtale Korax og Teisias inngikk. Programvare reguleres ved hjelp av slike lisensavtaler, der bruk av programvaren forutsetter at brukeren aksepterer bestemte vilkår for bruken. Måten disse avtalene godtas på omtales som ''click-wrap''-avtaler, brukeren blir best om å lese en tekst der vilkårene er formulert, for deretter å trykke på en ''knapp'' med teksten ''I agree''.

48


Enten forretningshemmeligheter kan bli kjøpt og solgt, stjålet eller avslørt, så vil de kun beholde sin fulle verdi kun dersom de består som 'hemmelighet'. ''Unlike other forms of intellectual property'' skriver May witch exchange disclosure for control over reproduction and thus allow competition to emerge, trade secrets are specifically anti-competitive denying competitors the means to reproduce the company’s knowledge based advantage. More exactly, they deny the secret to those companies unwilling (or unable) to invest in reverse engineering programmes, an activity not generally prohibited by common law (May 2000:10)

Med en gang en forretningshemmelighet er avslørt, er den altså verdiløs, mens reproduksjon er utenfor kontroll. Med andre ord er forretningshemmeligheter en strategi som innebærer alt eller ingenting med hensyn til råderett over kunnskap. ''A trade secret'' skriver May, is kept out of the public realm altogether but when revealed can enjoy no subsequent protection from unauthorised reproduction whatsoever'' (May 2000:10). Her har det imidlertid skjedd en endring innen amerikansk rett: I 1997 vedtok den amerikanske kongressen No Electronic Theft Act (NETA), mens året etter 1998, the Digital Millennium Copyright Act (DMCA) vedtatt. Begge lovene ble vedtatt under Bill Clintons styre, og fant støtte hos programvare- og underholdningsindustrien. Bibliotekarer, forskere og akademikere protesterte mot loven. Særlig DMCA har møtt motbør. Årsaken er at slike beskyttelsessystem er laget ved hjelp av krypteringsalgoritmer som nettopp tar sikte på å forhindre at kunnskap skal bli allment kjent. Disse lovverkene forteller oss først og fremst at forretningshemmeligheter mottar et vern når de blir forsøkt vernet gjennom tekniske begrensningsmetoder. Kunnskap om digital teknologi som ikke kan patenteres fordi den ikke møter de krav som stilles til et patent, kan slik vernes gjennom rettslige vern av NETA og DMCAs type. Denne typen vern finner vi igjen i det såkalte INFOSOC-direktivet, som er utgangspunktet for endringen av norsk åndsverkslov. Ser vi nærmere på den foreslåtte loven, finner vi at §53a har har likhetstrekk med Straffelovens § 145, som ble benyttet i tiltalen mot Jon Lech Johansen. Der dreide det seg om hvorvidt en viss type kunnskap var å betrakte som ''uberettiget''. I § 53a finner vi følgende formulering: § 53a Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk. Det er videre forbudt å: a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere, b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,

49


c) reklamere for salg eller utleie av, d) besitte for ervervsmessige formål, eller e) tilby tjenester i tilknytning til innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse. Bestemmelsene i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c. Adgangen til bruk av verk når effektive tekniske beskyttelsessystemer er anvendt

Det interessante med denne paragrafen er først og fremst at den er så åpen for fortolkning. For hva ligger i begrepet 'relevant avspillingsutstyr'? Som legmann kan man fortsette å spørre: Bygger ikke forbudet på et paradoks, da en omgåelse av et teknisk beskyttelsessystem i seg selv vil være et eksempel på at systemet ikke er effektivt? Hvis det ikke er effektivt, er det da forbudt å omgå det? Det som er sikkert er at denne loven viser hensyn til akademisk praksis, i motsetning til DMCA, som skaper problemer for forskning på kryptologi (Hannemyr 2002:41). Men ved at den skaper et så stort rom for fortolkning, er den med på å gjøre noe annet, nemlig bidra til en rettsliggjøring av teknologiforståelsen. Rettsliggjøring innebærer at større områder og flere detaljer i samfunnslivet er regulert av lover og direktiver, at domstolers og andre rettslige institusjoners beslutningskompetanse øker på bekostning av politiske og administrative organer, og at interesser i økende grad blir formulert som rettskrav (Østerud et.al 2003:116). Rettsliggjøringen skjer ved at loven legger opp til at det er i retten man skal avgjøre hva som er relevant avspillingsutstyr eller ikke, eller om et teknisk beskyttelsessystem er effektivt. Det som videre er interessant er at denne paragrafen er plassert i Åndsverksloven. Problemet med dette er at åndsverksloven ikke er ment å beskytte kunnskap – eller såkalt know-how – men måten kunnskapen kommer til uttrykk på. På denne måten er denne paragrafen å forstå som en gjøkunge: Den er, i likhet med loven om vern av databaser, en slags investeringsbeskyttelse som ikke har noe med opphavsrett å gjøre (Levin 1999:32).

50


3.3.2 Patentregler Vi har hittil sett hvordan kunnskap – såkalt know-how - reguleres gjennom vern av forretningshemmeligheter, lisensavtaler, og til slutt, gjennom vern av tekniske begrensningsfunksjoner, et vern som er plassert i et område som er ment å verne uttrykk, ikke kunnen. Kunnen er i all hovedsak regulert under patentretten, og her stilles det i utgangspunktet strenge krav. Premissene er at ideene skal være nye, skille seg vesentlig fra kjent teknikk og ikke være åpenbare. Med dette mener man at ideen ikke allerede skal være allment offentlig kjent, eller allerede patentert. Det andre kravet er at ideen ikke skal være opplagt, åpenbar og innlysende for andre som praktiserer i området man ønsker å få innvilget et patent innenfor. I tillegg skal de ha en uttalt funksjon, det skal være mulig å umiddelbart bruke dem i industrien. Dette innebærer at ideen må ha en klart formulert funksjon som har en praktisk bruk og som umiddelart kan produseres for å oppfylle denne funksjonen. Dersom disse vilkårene er oppfylt, kan ideen patenteres (May 2000:8). Patent bevilges av statlige eller regionale myndigheter i de enkelte land eller regioner. Den eksklusive eneretten et patent gir, gjelder kun i de land der patent er søkt og innvilget. I Norge blir patenter bevilget av Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret), og patentets levetid er maksimalt 20 år fra patentsøknadens innleveringsdato, dersom de nødvendige årsavgifter betales i rett tid, og dersom patentet ikke kjennes ugyldig ved en rettslig avgjørelse. Et patent er en tidsbegrenset, eksklusiv enerett som gis til oppfinnere eller til dem oppfinnerrettighetene er overdratt til. Med denne eneretten kan patentinnehaver forby andre å ta oppfinnelsen i bruk, eller selge retten til å gjøre det. Fortolkningen av disse kriteriene er kjernen til mange disputter (May 2000:91).Teknisk direktør i Opera Software, Haakon Wium Lie, formulerte seg slik om programvarepantenter i Dagens Næringsliv 28.8.04: Gjennom de siste 20 år har jeg diskutert programvarepatenter med mange gode teknologer som har patenter i egne navn. Jeg har også selv skrevet patentsøknader i andres navn. Alle som har et bevisst teknologisk forhold til teksten vet at det vi holder på med er tåpelig. Hvorfor gjør man det da? Vanligvis fordi en patentrådgiver eller advokat lokker med bonus. Programvarepatenter er en dårlig måte å beskrive idéer på (programmerere foretrekker å skrive programkode) og private monopol på idéer er et underlig konsept for programmerere som alle daglig bruker andres idéer. Heri ligger et stort problem: mens de fleste gode teknologer innser at programvarepatenter er skadelige har advokatene en egeninteresse i å etablere et patentregime for programvare. Programvarepatenter skaper arbeid for advokatstanden

51


både når patentsøkandene skrives og når programvareleverandører bruker patenter til å stoppe konkurrenter. (DN 28.8.04)

Det norske konsulentfirmaet Bryn og Aarflot, formulerer seg interessant nok slik om patenter på programvare på sine hjemmesider: Patentering av oppfinnelser som i realiteten er programvare er et område i vekst. Det er i dag mulig å patentere slike oppfinnelser, vel å merke hvis oppfinnelsen oppfyller de generelle vilkår for patenterbarhet. Helt klare grenser eksisterer ikke, og det kan også være forskjeller mellom land. Forretningsmetoder kan i dag patenteres i enkelte land. Patentsøknadens utforming og ordbruk er ofte helt avgjørende for utfallet av vurderingen som gjøres av de ulike patentmyndighetene.

(http://www.baa.no/dt_full.asp?tgid=819&mgid=&gid=825&g821=x&) Dette er en god illustrasjon på den kritikk av hvordan patentsystemet praktiseres: Enkelte patentdokumenter blir skrevet i unødvendige detaljer og teknisk jargong, slik at resultatet er at tilgangen blir tilslørt av et uforståelig språk. Dette er i følge May å forstå som en tilsløringsstrategi under en ferniss av beskrivelse (May 2000:8). En annen strategi er å legge en oppfinnelse inn i et kompleks av separate patenter, slik at avgiftene blir høye fordi man er nødt ta alle andre patenter ''med på kjøpet'', noe som har hindret at teknologi overføres fra et sted til annet (Ibid). Dette er en nokså dye affære, og det er først og fremst de store aktørene på markedet som er eiere av patenter. Disse blir beskyldt for å inngå lojalitetsavtaler der de tillater bruk av hverandres patenter, samtidig som mindre aktører blir holdt utenfor, fordi bruk av slike patenter for dem blir for kostbart. Hovedfokus i argumentasjonen for både know-how og patentelovgivningen er at aktører som investerer i utvikling av kunnskap, skal få avkastning for sine investeringer. Topos er å finne hos John Locke. I det følgende skal vi se på hvordan lovgivningen som er ment å verne uttrykk, er i endring. Dette er et område hvor objektskriteriene i større grad spiller inn. Det som vernes er et uttrykt objekt, et verk som springer ut av ånd – et åndsverk. Dermed ser vi at rettferdiggjøringen for denne typen lovverk i større grad er nødt til å basere seg på det hegelianske topos – det er snakk om 'opprinnelig identitet'. Denne måten å tenke på er imidlertid i ferd med å endres – økende grad blir 'det nyhe' et nytt legitimeringskriterie. Dette gjør at blant annet merkevareretten får en ny funksjon.

52


3.3.3 Opphavsrett Helt fra trykkpressens begynnelse på midten av 1400-tallet brakte materialet 'papir' med seg et potensialet for utstrakt distribusjon, noe blant annet reformasjonens Martin Luther dro nytte av. Dersom Luther kun hadde spikret sine 95 teser opp på en kirkedør, hadde hans ideer etter all sannsynlighet ikke hatt så stor betydning. Det vesentlige var altså ikke kirkedøren i Wittenberg, men den raske spredningen av tankegodset rundt om i Europa. Samtidig er det avgjørende at dette var tankegods som ikke var fremmed for mottagerne: Ønsket om å kunne frigjøre seg fra pavens makt eksisterte allerede i kulturen. Med trykkekunsten fikk man dermed en situasjon der samfunnets autoriteter følte det påkrevet å innføre begrensninger. Etter hvert vokste det frem nye mekanismer for sensur og kontroll over det som ble trykket. Som tidligere nevnt gikk stat og kirke sammen om reguleringen, og i mange europeiske land ble behovet for kontroll over den kulturelle reproduksjonen løst ved at man ga enerett til boktrykkere. Fra myndighetenes side var dette velegnet system for sensur. Det hadde også sine fordeler for boktrykkerne, for dem var dette god butikk, de tjente selvsagt gode penger på sine monopol. Innenfor slike regimer så man fremveksten av et marked for litteratur og kunst, etablering av forfatter- og kunstnerrollen, samt opplysningstidens tro på fornuft og vitenskap. Systemet for regulering av produksjon og distribusjon, der boktrykkerne og myndighetene ivaretok hverandres interesser, brøt sammen på 1700-tallet, og ble i løpet av 1700-tallet erstattet av opphavsretten (Larsen 2003:108). Under det nye regimet for opphavsrett ble forfatteren, kunstneren og oppfinneren en sentral figur (Larsen 2003:108). Sentralt innen dette reguleringsregimet er tanken om 'originalitet'. Vesentlig er selve forfatterrollen: Den hadde en nøkkelfunksjon for reguleringen av reproduksjonen av i prinsippet ikke-ekskluderbare goder (Lury 1993:20). Da var det snakk om et produkt som var et resultat av 'ånd'. Med fokuset på forfatterens rettigheter som produsent, ble åndsrett og kopirett etablert som rettighetsregimer. Dette var regimer som begrunnet hverandre, men ut i fra ulike kriterier: Mens åndsrett kan knyttes til at verket er et unikt uttrykk for en ånd, kan kopirett knyttes selve kopieringshandlingen, eller mangfoldiggjøringsprosessen. Disse to måtene å tenke på virket imidlertid sammen, det juridiske rammeverket som ble knyttet til kopirett sørget for at åndsverk ble å forstå som 'intellektuell eiendom' (Lury 1993:20). De ulike reguleringsregimene, både den tyske etter Georg Hegel og den anglosaksiske etter John Locke, kan altså i utgangspunktet knyttes til den nøkkelfunksjon selve forfatterrollen har for reguleringen av reproduksjonen av i prinsippet ikke-ekskluderbare goder. Retten til å trykke opp kopier er i begge tilfeller knyttet til tanken om åndsverkets 53


‘originalitet’, at verket har sitt opphav hos en kreativ åndsarbeider, gjerne den ‘inspirerte forfatter eller kunstber’, som igjen er knyttet til den begrensede produksjonen av produktet, nemlig i hvor stort opplag åndsverket er oppkopiert. Men den økende muligheten for masseproduksjon av reproduksjoner skaper også en ny 'retorisk situasjon', reproduksjonens unike eksistens blir erstattet av en eksistens i masseopplag. For en slik situasjon er det andre regler som gjelder. I følge Celia Lury er det nettopp selve tanken om 'originalitet', 'opprinnelse' og 'opphav' som har blitt utfordret (Lury 1993, 2005). Dette kan best illustreres om vi tar utgangspunktet i begrepet ‘roman’. Opprinnelig ble dette ordet brukt om dikting i romanske land på 1200-tallet. Dette var dikting som ikke var skrevet på latin, men på ''folkespråket'' (lingua romana), et språk som dannet overgangen mellom latin og fransk. Først i vårt hundreår har litteraturforskerene konsentrert seg om romanen som genre, og da har den i stor grad vært knyttet til forfatterbegrepet, og tanken om originalitet. Endringen, mener Lury, er at fokus rettes mot 'nyhet' (novelty). Dette viser seg blant annet i den anglosaksiske benevnelsen for romanen, i ordet ‘novel’. Hovedpoenget hos Lury er at dette medfører at man i større grad legger vekt på at det nye ved et objekt, ikke dets opprinnelse. Dette fører igjen med seg at den opprinnelige åndsarbeider i mindre grad tilgodesees som kunnskapsprodusent – eller åndsarbeider i hegeliansk forstand. I stedet forsvinner åndsarbeiderens identitet. Dette er tydelig blant annet i serieproduksjonen av kulturelle objekt. Et klassisk eksempel finner vi fra bokproduksjonen, der serieproduksjoner gjerne skrives av en eller flere forfattere under ett fiktivt forfatternavn: I serien om Frøken Detektiv het forfatteren het ‘Carolyn Keene’, men i utgangspunktet ble skrevet av Mildred Wirt, som i 1929 ble ansatt Edward Stratemeyer for å skrive bøker for unge piker. Senere har bøkene blitt revidert av Harriet Stratemeyer Adams. Et vesentlig trekk med slike serier, eller 'iterations', er at det kommer en ny bok ut, uten at den nødvendigvis må bringe med seg noe originalt. Snarere er det snakk om en form som repeteres - den narrative strukturen i Frøken Detektiv gjentas. Interessant er det at ingen av disse såkalte ‘ghostwriters’ hadde den samme selvforståelse som en gjerne finner hos ‘ordentlige forfattere’: I et intervju sier Mildred Wirth rett ut at hun aldri leste sine bøker etter at hun hadde skrevet dem, og at hun først og fremst så det hele som en jobb (Benifer 1999). Hva da med forfatterne av programvare? Reglene for dem er ikke ulik reglene som gjelder for Mildred Wirth: I fransk lovgivning finner vi for eksempel en endring i lovverket fra 1985 der forfatteren av programvarekode mistet sin absolutte rett til å endre eller trekke sitt arbeide (Lury 1993:52). Dette fordi forfattere av programvare har overdratt sitt 54


arbeide til arbeidsgiveren sammen med alle andre rettigheter som blir overdratt i forbindelse med kontraktsinngåelse. Vi har med andre ord en situasjon som ikke er ulik situasjonen mellom Korax og Teisias: Partene inngår avtale for hvordan kunnskapen som blir frembrakt skal forvaltes. Den franske lovgivningen er et eksempel på at handlingsrommet til forfatteren av programvare er begrenset: I praksis innebærer dette at programvareforfatteren ikke kan protestere mot modifikasjoner eller tilpasninger innenfor de avtalene som er underskrevet, ei heller utøve sin rett til å rette rette opp i feil eller trekke tilbake arbeide med mindre dette er nedtegnet i kontrakten (Lury 1993:52). I slike kontrakter blir som regel ikke forfatteren tilskrevet eller tilkjent status som forfatter, men blir mer å betrakte som en skribent, på samme måte som Mildred Wirth og Harriet Stratemeyer Adams. I de store programvarehusene er det firmaets logo som representerer produktet, ikke de enkeltpersonene som har skrevet programvaren. Når forfattere/skribenter arbeider på slike kontrakter tilfaller rettigheten til det som produseres oppdragsgiver. Med det forslaget ny åndsverkslov i Norge, kommer denne muligheten også inn, i og med at nærstående rettigheter, altså oppdragsgivers rettigheter skal få bedre beskyttelse av norsk lov. På dette feltet har det skjedd og skjedd og skjer det en rekke forskyvninger innen ulike lands regelverk, og bildet er ikke entydig. Men tendensen er at man i større grad legger vekt på merkevarerett - altså identifikasjon - og i mindre grad legger vekt på opphavsretten, som i stor grad er basert på tanken om originalitet: Det er i økende grad rettighetshaver og ikke åndsarbeider som beskyttes.

3.3.4. Merkevareretten Historisk har et merkevarenavn vært et eiendomsmerke med den hensikt å skape en tillit hos forbrukeren, et merke som ga garantier for kvaliteten på et bestemt produkt (Lury 2005:93, May 2000:9). Merkevarerett er et verktøy for å sikre eneretten til bruk av dette merket, og hensikten er dobbel: For det første å beskytte eieren fra urettmessig konkurranse. For det andre skal varemerket beskytte forbrukeren fra ‘forvirring’ omkring varens opprinnelse. En merkevare er altså noe som markerer at verdi står i forhold til sin opprinnelse. I løpet av de siste tyve årene har en imidlertid sett en bevegelse vekk fra definisjoner som legger vekt på at merkevare skal forhindre forvirring og forveksling av produkt, til definisjoner som understreker at merkevaren ikke skal ''vannes ut''. Kort fortalt ligger det i dette at all uautorisert bruk som vil forringe produktet eller dra fordeler av et merkes evne til å skape distinksjoner (Lury 2005:104-5). Lury forklarer dette slik:

55


Thus, it used to be the case that trade mark infringement would only be found where the use of a protected mark by someone (X) other than its owner (Y) was likely to cause consumers to be confused as to the origin of the product to which the mark was attached. The issue was whether consumers would think that X’s product actually came from Y. Now it is increasingly being suggested – with varying degrees of success – that if X’s use of Y’s sign on its product causes consumers to be reminded of Y on seeing X’s product, even while knowing that X and Y are distinct traders, infringement has occurred. In other words, creating associations between products is becoming established as the exclusive prerogative of the trade mark owner; associations created by other producers can be legally prevented if they dilute the first mark (Lury 2005:105).

Lury forstår denne utviklingen som et svar til mediesamfunnets fremvekst. Skiftet i fokuset på produktets opphav til produktets forhold til andre produkter kan leses som en endring av forfatterfunksjonen, der produktene i større grad produseres av større grupper mennesker, ikke enkeltindivider. Denne utviklingen ser i vi blant annet innen samtidskunsten. Der er det ikke nødvendigvis slik at kunstneren gjør det praktiske arbeidet i utviklingen av kunstverket. I likhet med programvarehusenes logo er kunstverket tilknyttet kunstnerens navn, noe som understrekes kunstneren Damien Hirst, når han til tidsskriftet The Economist uttaler: ''’Becoming a brand name is an important part of life''’ (Lury 2005:93). Det bør nevnes at navnet ‘Damien Hirst’ faktisk ikke er et registrert merkevare. Men i følge Lury er Hirsts uttalelser en indikasjon på at forfatterfunksjonen har endret seg, slik at trykket ikke lenger ligger på ‘originalitet’ (originality) men ‘nyhet’ (novelty). Et viktig moment her er hva slags kunstnertype Hirst er: Han er ikke den som er opptatt av at kunstverkenes praktiske utforming skal skje via hans hånd, og dermed knyttes til den. I stedet tar han gjerne i bruk andres arbeider og gir andre oppdrag – han arbeider konseptuelt. Men fordi han lar usynlige kunstnere arbeide på oppdrag fra han, i tråd med hans anvisninger, kan han leve av å være kunstner. Dette har han til felles med sin britiske kollega Tracy Emin. Hun fikk i oppdrag fra en offentlig britisk skole å gi den kunstnerisk utsmykning. Emins kunstverk dreide seg om å la skolens elever bidra i arbeidet. Her ser vi hvilken makt som ligger i navnet Tracy Emin: Da skolen annonserte at den ønsket å selge verket på grunn av skolens dårlige økonomi, kunngjorde Emin at dersom verket ble solgt, anså hun ikke lenger verket som sitt. Konsekvensen var at verket ikke lenger kunne selges som 'et verk av Tracy Emin'. Dette ville gjøre det problematisk å hevde at verket hadde en verdi i kunstmarkedet - enhver kjøper ville være klar over at salget skjedde mot kunstnerens vilje.

56


En lignende historie fra Norge er omtalt i avisen Dagens Næringsliv den 29.10.02. Der kan vi lese om konflikten mellom kunstneren Bjarne Melgaard og hans mesén Øystein Nordvang. I perioden 1995 til 1998 finansierte Nordvang Melgaards kunstproduksjon. Fra denne perioden hadde Nordvang en kontraktsfestet rett til å støpe opp inntil seks kopier av hver skulptur. Problemet var at disse skulpturene inngikk i en større installasjon. Spørsmålet sto om Nordvang hadde rett til å ta enkeltelementer fra komplekse installasjoner og presentere dem på markedet som 'originale' og 'sentrale' Melgaard-verk. Melgaard uttalte oppgitt til Dagens Næringsliv: ''- Det må da være i strid med åndsverksloven å plukke fra hverandre mine installasjoner og selge enkeltdeler videre. Jeg ønsker ikke mitt navn knyttet til en slik useriøs pakke.'' (DN 29.10.02 Min utheving). Den anerkjente kunstkritikeren i Dagbladet, Harald Flor deltok også i den sosiale reguleringen av dette ved å omtale Øystein Nordvang som en ''slakter''. At kunstneren trekker sitt navn, og dermed også sin identitet, gjør objektet mindre verdifullt i et marked. Når kritikeren Harald Flor i tillegg omtaler Nordvangs Melgaard-kopier som gjenstandene til en 'slakter' har han samtidig definert dem som slakt. I kunstkritikkens vokabolar er det ''å slakte'' et kunstverk det samme som å devaluere kunstverkets verdi.

3.4. Oppsummering: Juridisk regulering av programvare Juridisk er programvare i all hovedsak regulert under opphavsretten. At det er slik, har imidlertid ikke blitt til uten diskusjon. Diskusjonene har kretset om tre alternative måter å regulere programvare på: Opphavsrettslig beskyttelse, patentrettslig beskyttelse eller en ny form for rettslig beskyttelse – en såkalt sui generis-beskyttelse (Riis 2001:17). Sui generis er latin, og betyr 'i sitt slag'. Begrepet brukes mer allment om det som er 'noe for seg selv'. Det siste forslaget har med andre ord gått ut på at programvare skal vurderes som noe eget, et objekt av en egen type. Følgelig er sui generis-beskyttelse et forslag begrunnet i objektskriterier. At man ønsket et regelverk som behandler programvare som noe for seg selv, er ikke uforståelig. For i motsetning til en bok, et stykke musikk, eller en film, som er etablerte kulturformer i samfunnet, er programvarens status, som vi har sett ovenfor, ikke entydig. Da disse debattene startet på 70-tallet var de allerede internasjonale debatter (Riis 2001:17-18). I 1978 la organisasjonen som i hovedsak forvalter de internasjonale avtalene vedtatt etter Paris-konvensjonen(1883) og Bern-konvensjonen (1886), World Intellectual Property Organisation (WIPO), frem et forslag som talte for en sui-generis-beskyttelse av programvare (Ibid:17). Ønsket var å regulere programvare som noe eget. I 1980 ble det

57


imidlertid endelig avklart gjennom CONTU-rapporten at programvare skulle være opphavsrettslig beskyttet slik den var i amerikansk opphavsrettslov (Ibid). Siden dette har programvare normalt blitt regulert under opphavsretten. I de senere årene har vi imidlertid sett et økende ønske om at programvare skal kunne sortere under patentretten. I løpet av 2004 og 2005 har dette blant annet ført til strid om et EU-direktiv, det såkalte ''Patentability of Computer Implemented Inventions Directive''. Direktivet innebærer blant annet at man skal kunne ta patent på såkalt ''teknisk programvare'' uten at uttrykket er klarere definert (Aftenposten 07.03.05). Omkring dette direktivet finner vi politisk kamp, på samme måte som vi ser en politisk kamp omkring det nevnte forslaget til ny Åndsverkslov, og da særlig§53a, som er et ''forbud mot omgåelse av effektive tekniske beskyttelsesystem''. Også om patentloven har det vært kamp og protester. I disse kampene finner vi ulike aktører, med ulike perspektiv, og med ulike ressurser, strategier og metoder for å fremme sitt syn på hva programvare er og bør være. Selv om disse reglene er samlet inn under jusen, betyr ikke det at de kun er drevet frem gjennom juridiske bestemmelser. Isteden er immaterialrett utfallet av økonomiske, politiske og kulturelle kamper mellom deltakerne i det kulturelle kretsløp (Lury 1993:4). I det neste kapittelet skal vi se hvordan slike kamper arter seg i programvarefeltet.

58


Kapittel 4: Bakgrunn: Utvikling av UNIX-sjangeren '

'I operativsystemet Windows ligger nøkkelen til kontroll over Internett'', skriver Oddgeir Hvidsten i rapporten Operativsystem, monopolmakt og Internett (Hvidsten 2002:13). Rapporten tar for seg hvordan selskapet Microsoft har forsøkt å utnytte sin markedsledende posisjon på operativsystem til også å bli markedsleder over andre deler av markedet, blant dem nettlesere (browsere). Nettleseren Microsoft Explorer, som i utgangspunktet var utviklet for å finne frem innhold lagt ut på internett, fikk en ny funksjon: I tillegg skulle den brukes til å finne frem innhold på selve datamaskinen. For dette ble selskapet trukket for retten for en rekke alvorlig brudd på amerikansk konkurranselovgivning. Saken endte med forlik. Av informatiker Gisle Hannemyr blir forliket fremstilt som en "Full seier for Microsoft" (Hannemyr i Klassekampen 6.november 2002). Hannemyr begrunner sitt syn ved å hevde at når Microsoft etter forliket kan avstå fra å offentliggjøre protokoller som vil avsløre virkemåten til systemer for digital rettighetshåndtering (DRM), antivirus- og antipiratmekanismer, eller svekke systemer for kryptering, autentisering og lisensiering, eller eksponere tredjepartsprogramvare. Dette betyr i praksis at det er Microsoft som kan sette grensen for hva selskapet ønsker å publisere der de ønsker. Dette kan selskapet gjøre ved å bygge inn slike ting i delene av sine protokoller de ikke ønsker skal være offentlig kjent (Ibid).

59


I dette kapittelet skal vi rette fokus mot operativsystemet. Vi skal imidlertid ikke ta for oss operativsystemene til Microsoft eller Apple, men en annen type system som springer ut av det akademiske feltet, nemlig de såkalte UNIX- variantene. Systemer som AT&Ts UNIX, Berkeley Universitetets BSD, undervisningssystemet Minix, samt Linux - men også Apple Macintosh operativsystem OSX - er UNIX-varianter. Disse er lisensiert på ulike måter, og UNIX er derfor et godt utgangspunkt for å studere hvilken betydning økonomiske, forskningspolitiske, teknologiske og immaterialrettslige føringer har for utviklingen av ny teknologi. Dette er en del av teknologihistorien som ikke behandles i Brian Winstons verk Media Technology and Society. A History: From the Telegraph to the Internet (Winston 1998). Det er behov for å belyse denne historien, da operativsystemene vi nå skal bli kjent med har vært dominerende på servernivå – altså på det nivået som gjør at hver enkelt klientmaskin – som gjerne drives av mer velkjente operativsystem som Microsoft Windows og Apple OS – kan kobles til internett. Som vi skal få vite, ble kommunikasjonsprotokollen TCP/IP først implementert i et UNIX-system ved Berkeley University of California.

4.1. Hva er et operativsystem Først skal vi imidlertid se litt generelt på operativsystemene, for å forstå hva et operativsystem er. Best kan dette forklares ved å fortelle at de tidlige datamaskinene ikke hadde 'operativsystem'. I stedet var de avhengige av en 'operator', som i likhet med en 'computer' var en person med bestemte arbeidsoppgaver. Operatorens oppgaver var å planlegge selve bruken av maskinens ressurser. Etterhvert som de ulike dataprogrammene økte i kompleksitet, søkte man å automatisere arbeidet til operatoren. Dette var automatiserte prosedyrer og programmer som blir omtalt som 'operativsystem' (Ceruzzi 1998:96). Et tidlig system, utviklet av General Motors Research Laboratories fra begynnelsen av 1959, var spesielt innflytelsesrikt. Dette tok i bruk såkalt 'batch-computing', som kort og godt går ut på at systemet evnet å gruppere prosedyrer som var lagret på hullkort ved hjelp av kort som skilte de ulike prosedyrene fra hverandre, og det med minimal kontroll av en menneskelig operator (Ceruzzi 1998:96). Et annet system fra 1959 ble kalt MAD (Michigan Algoritmic Decoder). Det ble utviklet ved University of Michigan av Bernie Galler, Bob Grahan og Bruce Arden (Ceruzzi 1998:96). En 'feature' ved MAD som gjorde det populært blant studentene var at ved visse feil printet maskinen ut et bilde av Alfred E. Newman, maskoten til morobladet The MAD

60


Magazine. Til slutt måtte denne funksjonen fjernes, fordi studentene med vilje gjorde feil, bare for å få printet ut et bilde av Newman (Ceruzzi 1998:98). Et tredje operativsystem ble utviklet av kundene til selskapet IBM. I 1955 dannet de foreningen SHARE, og foreningen utviklet operativsystemet SOS (Share Operating System) for IBMs stormaskiner. Bakgrunnen for dette samarbeidet var at alle hadde maskinen IBM 701. Da de ønsket å oppgradere til IBM 704 møtte de imidlertid problemer. Brukerne fant fort ut at å dele sine erfaringer ville gjøre større nytte enn å forsøke å løse dem på egenhånd. Derfor møttes brukerne, som egentlig var konkurrerende selskaper som North American Aviation og Lockhead, i lokalene til RAND Corporation i Santa Monica. SHAREs system var mer komplekse, men mindre effektive enn andre system(Ceruzzi 1998:100). IBM hadde lenge drevet sin egen kundestøtte, men i løpet av et år hadde SHARE vokst til 63 medlemmer. Ikke bare hjalp disse brukerne hverandre. Brukerforeningene ble også tydelige i sine krav til IBMs teknologiutvikling, og SHARE ble etter hvert gruppe forbrukere som stilte krav til IBMs produkter (Ceruzzi 1998:88). SHARE er således et tidlig eksempel på modellen der brukergrupper spiller en viktig rolle for utvikling og kunnskapsformidling. I dag har brukere av operativsystemet Linux er de såkalte LUG (Linux User Group) som er en viktig ressurs. Svært mange steder i verden har sin LUG: Både i Bergen, Bangalore, Bydgoszcz, Bloomington, Belluno, Borngholm, Bocholte, Barrie, Belfast, Boulder, Barbados, Botswana og Beijing finnes det en 'BLUG'. I Bagdad finner vi en ILUG, - eller en Iraqi Linux User Group. 3

4.1.1. Fire typer operativsystem De ulike operativsystem kan deles inn i fire kategorier. Den først er real-time operativsystemer (RTOS). De brukes først og fremst til å styre maskiner, industriroboter, vitenskaplige instrumenter og industrielle systemer. Et typisk RTOS har få, eller ingen grensesnitt hvor brukere kan ''gjøre noe''. I stedet er operativsystemet ferdig konfigurert for sine få og begrensede oppgaver når det blir levert. Formålet med RTOS er å styre ressursene slik at en bestemt operasjon utføres på nøyaktig like lang tid hver gang den samme operasjonen skal utføres. Et slikt system blir mye brukt i industriens masseproduksjon - altså i produksjonen av uniforme kloner. Den andre typen operativsystem er enbrukersystem for en oppgave av gangen. Disse finner man for eksempel i Palm OS for håndholdte datamaskiner, eller i mobiltelefoner. Den tredje er enbrukersystem for flere oppgaver. Dette er den typen

3Denne LUGen er nylig startet, og består per. 14.3.05 av tre irakere i Irak, tre i Storbritannia, en i Canada, en i Sverige og en i Tyskland . Se http://www.iraqilinux.org/

61


operativsystemer som er mest kjent, fordi den gjerne er å finne på desktop, laptop og hjemmedatamaskiner. Windows98 og MacOS til og med versjon 9, er typiske eksempler på operativsystemer som lar en enkelt bruker gjøre flere ting samtidig. Den siste operativysstem typen er flerbrukersystemer. Denne typen operativsystem lar flere brukere benytte systemressurser samtidig. Operativsystemets oppgave blir å betjene alle brukere slik at ingen blir nedprioritert i forhold til andre brukere og at den enkelte brukers programmer får nok prosessortid og RAM. Dersom et program 'krasjer' hos en bruker skal dette ikke føre til at hele maskinen 'krasjer' eller at andre brukere påvirkes av denne programfeilen. Typiske eksempler flerbrukssystemer er UNIX, VMS (OpenVMS), OS400 (for IBM AS400 maskiner og en rekke operativsystemer for stormaskiner. Apple Macintosh siste operativsystem OS X er et flerbrukssystem, da det er skrevet over samme lest som UNIX, og promotert gjennom slagordet ''Based on UNIX. Solid as a rock''.4

4.2. UNIX – multitask and multiuser Som nevnt finnes det ulike varianter av UNIX, slik at man kan si at det er tale om en egen genre. Alle UNIX-variantene har sine røtter i et system som ble utviklet ved AT&Ts Bell laboratory i 1969 (Lein 2000:185). Men utviklingen av systemet ble ikke besluttet av ledelsen i AT&T. I stedet springer systemet ut av de ansattes behov for et arbeidsverktøy etter at ledelsen tok en beslutning om at bedriften ikke lenger skulle kjøpe rettighetene til å bruke bestemte arbeidsredskaper som de ansatte allerede benyttet. Utviklerne av UNIX, Ben Thompson og Dennis Richie, var nemlig ansatt på et forskningsprosjekt som het MULTICS (Multiplexed Information and Computing Service), finansiert av ARPA. Hovedmålet var å lage et operativsystem som kunne være i gang 24 timer i døgnet, 365 dager i året (Ceruzzi 1998:157). Systemet ble derfor utformet slik at det kunne stanses uten at dette skulle påvirke oppgaver og brukere som var tilknyttet systemet. Hensikten var at man kunne dele ressursene på en maskin, såkalt time-sharing. I 1969 lå prosjektet langt bak skjema, og AT&T bestemte seg for å trekke sine økonomiske midler ut av prosjektet (Hvidsteen 2002:203, Ceruzzi 1999:157). Da AT&T og Bell Labs trakk seg ut av Multics-prosjektet, ble systemet fra General Electrics som hadde vært tilgjengelig på arbeidsplassen fjernet. Men Thompson og Richie hadde fortsatt behov for et operativsystem. De hadde verken økonomiske ressurser eller flunkende ny maskinvare til rådighet. Arbeidet med det som etterhvert skulle bli UNIX

4Se Apples side om dette: http://www.apple.com/macosx/features/unix/

62


startet derfor på en gammel maskin fra Digital Equipment Corporation (DEC), en såkalt PDP7 (Ceruzzi 1998:157). Maskinen er beskrevet som et ''vrak'' som Thompson og Richie ''fant overgitt i et skap'' (Lein 2000:185). Det nye systemet trakk veksler på innsikter fra det gamle Multics-prosjektet, men også fra et tidligere og enklere system CTSS (Ceruzzi 1998:157). Vesentlig i arbeidet med utviklingen av UNIX er at også programmeringsspråket C ble utviklet. C springer ut av to eldre språk, nemlig BCPL (Basic Combined Programming Language) og B. BCPL ble skrevet av Martin Richards i 1966. BCPL kom imidlertid først i bruk i 1977. B ble skrevet av Ken Thompson i 1970 og det var kraftig influert av BCPL. Ken Thompson gikk senere sammen med Dennis Ritchie, og disse to regnes som opphavsmennene til C. I 1978 utga Kernighan og Ritchie boken the C programming language (Kernigham & Richie 1978). Den skapte en stor interesse for språket. Boken ble etter hvert en av historiens best selgende bok innen feltet 'computer science'. En stor fordel med språket C, er at det langt på vei fungerer uavhengig av maskinvare. Det betyr at det kan brukes på er rekke datasystemer med forskjellig maskinvare eller prosessorarkitektur. Dette betyr også at hvis man skriver kode i C med omhu, kan denne koden overføres til andre operativsystem. En slik overføring omtales som 'porting', og betyr å kompilere på en måte som er tilpasset et annet system enn det programmet opprinnelig ble skrevet for. Det faktum at C ble tilpasset en lang rekke maskinvareplattformer på kort tid gjorde at språket ble populært og fikk stor utbredelse. Det førte også til at det var flere forskjellige variasjoner (versjoner) som ikke var kompatible. Etter hvert ble dette et alvorlig problem for programmerere som ønsket å skrive applikasjoner, eller operativsystemutvikling på forskjellige maskinvareplattformer. Dermed ble klart at det var behov for en standardisert versjon av C. I 1983 dannet American National Standards Committee on Computers and Information Prosessing (X3) en underkomité som ble kalt X3J11. Denne komiteen fikk i oppgave å “provide an unambigous and machine-independent definition of the language” (Plauger 1991). Et sentralt tema var standardisering av C bibliotekene. Et bibliotek er, i denne sammenhengen, en samling funksjoner som er skrevet av andre og som man kan benytte seg av uten å måtte skrive all koden en gang til. Standarden bli akseptert i 1989 og senere oppdatert i 1999. Dokumentene som inneholder disse standardene heter ISO/IEC 9899:1999 og kan bestilles fra The American National Standards Institute (ANSI.)

63


4.2.1.UNIX: fra AT&T til universitetenes elektroniske nettverk Etterhvert ble arbeidet med UNIX flyttet til en PDP-11 (Cerzzi 1999:157). PDP-11 ble annonsert av selskapet DEC under navnet VAX, (Virtual Adress eXstention) (Ibid:244). DEC var imidlertid skeptiske til UNIX, og en av lederne for VAX, Ken Olsen, uttalte at ''UNIX is snake oil!''. Det er imidlertid omdiskutert i hvilke sammenhengene dette er sagt (Ceruzzi 1998:247). DEC var uansett svært lite aktive for å fremme UNIX. Dette har blant annet å gjøre med selskapet utviklet egne system, og UNIX representerte derfor konkurranse. DEC sin skepsis mot UNIX spilte liten rolle: UNIX ble etter hvert et utbredt system. At Bell Laboratories, hvor UNIX i utgangspunktet ble utviklet, var en del av AT&T, som var et regulert monopol, spilte en stor rolle for hvordan UNIX ble utviklet men også formidlet (Ceruzzi 1999:282, Holmevik 2003:80). Før selskapet ble delt opp i 1981, hadde AT&T gått med på å ikke engasjere seg i kommersiell programvareutvikling, rett og slett fordi de leverte teletjenester over hele USA. I utgangspunktet så da også Thompson og Richie UNIX som et system til bruk kun ved Bell Labs. Flere faktorer førte imidlertid til at systemet ble spredt utenfor laboratoriets vegger. For det første kunne ikke AT&T selge systemet med profitt på grunn av antittrustlover. Dermed var en UNIX-lisens oppnåelig også for universitetene for kun en symbolsk sum, på sitt meste et par hundre dollar (Ceruzzi 1998:283). For det andre var ikke UNIX et fullendt operativystem, men heller et sett med grunnleggende verktøy som tillot brukerne å manipulere filer på en enkel og rett frem måte (Ibid). For det tredje var UNIX skrevet i programmeringsspråket C, og ikke maskinspråk (assembler) (Ceruzzi 1998:283). Dette betød at selv om UNIX var utviklet på DEC-maskiner, kunne UNIX brukes på en hvilken som helst maskin som hadde en C-kompilator (Ceruzzi 1998:283). Dette sto i sterk kontrast til bruksmulighetene som tradisjonelle dataforhandlere ga, som i følge Ceruzzi ''guarded their source code as their family jewels, seldom gave it out, and did all they could to lock a customer into their products (Ceruzzi 1998:283). Den fjerde årsaken til UNIX suksess er imidlertid den aller mest interressante: Det ingen som brød seg dersom et universitet modifiserte UNIX for å forbedre systemets kapasiteter. ''That'', skriver Ceruzzi, ''was what graduate students - and many bright undergraduates as well - were in school for'' (Ceruzzi 1998:283). Følgelig ble alt det som måtte til for at gjøre AT&Ts UNIX til et praktisk system, som for eksempel å spesialtilpasse programmet for maskinvarekomponenter som monitorer, skrivere og lagringsenheter, gjort svært billig som studentoppgaver: Denne typen arbeide var

64


nemlig ypperlig trening for studentene (Ibid). Da ansatte og studenter ved University of California utviklet sin Berkeley-versjon av UNIX, skjedde dette på VAX - maskiner. Følgen var at VAX kunne kjøre en Berkeley UNIX enten VAX-produsentene ville det eller ikke, og i internetts spede begynnelse var VAX-maskiner de aller vanligste nodene for internett (Ibid). En indikasjon på dette er den såkalte ''Internet Worm'', et lite program skrevet av en student ved Cornell University som dro nytte av ukjente feil ved VAXs systemprogramvare. Det vesle programmet fikk internet til å bryte sammen i 1988. Et par år senere ville et slikt angrep ha vært mindre skadelig, simpelthen fordi VAX-programvaren ikke lenger dominerte VAX - maskinen (Ibid). Den videre spredningen av UNIX forteller også noe om hvor viktig utdanningssystemet er når markedets preferanser skal formes: Da studentene gikk ut med eksamen, tok de sine ferdigheter med seg. Som ansatte i ulike selskaper oppdaget de raskt at i forretningslivet hadde man ikke samme tilgang til de lavere nivå i maskinene. Dette førte, i følge Ceruzzi til at disse programmererne ''turned themselves into evangelists, spreading the UNIX way of programming into the corporate world'' (Ibid). Dette er holdninger som ikke har vunnet like godt gehør innen næringslivet. I sin populærvitenskapelige fremstilling av datahistorien beskriver Magne Lein UNIX-brukere som en ''sekt som vokste ut av den lokale rammen, til å bli en verdensomspennende religion'' (Lein 2000:37). At tilhengere av UNIX-varianter er en ''sekt'' eller en gruppe ''fanatikere'' har senere vært brukt som en beskrivelse av Linux-brukere.

4.2.2. UNIX ved University of Berkely Thompson og Richies umiddelbare mål da de skapte UNIX, var altså at de skulle kunne dele filer på en enkel måte. De hadde også behov for programmeringsverktøy etter at Multicsprosjektet ble avsluttet av AT&T og Bell Labs. Da UNIX ble ble flyttet fra en PDP-7 til en PDP-11, ble hele systemet skrevet om i C. Av den grunn var UNIX skrevet for å effektivt utnytte ressursene, og det i følge Ceruzzi til det ekstreme:

...two- or three-letter abbrivations were the norm for most commands. Sometimes these abbrevations corresponded to what the command did (e.g.’’cp’’ for copy); other times the relationship was tenouous (e.g. ‘’grep’’: globally search for the regular expression and print). One of UNIX’s tenets was that the output of any UNIX process be usable as input for another. That gave UNIX enormous power and flexibility. It also meant an absence of features like page-breaks or information that revealed the status of the file being worked on, since these would clutter up the file if ‘’piped’’ to another process. It also made it easy to write programs that acted like a ''virus '', programs that could replicate themselves by producing executable code as output. UNIX was powerful, but not useful for the hoi polloi (Ceruzzi 1998:284).

65


I 1974 mottok University of California at Berkeley en tape med UNIX etterfulgt av et besøk av Ken Thompson (Ibid). Systemet var raskt å finne på flere PDP-11 maskiner på campus. At UNIX ikke var et program for hvemsomhelst førte til at flere studenter gikk i gang med å gjøre UNIX mer allment tilgjengelig. Dette var, som nevnt, ypperlig trening for studentene. Blant dem var Bill Joy, som i løpet av 1978 kunne tilby Berkeley Software Distribution (BSD) på tape for lav pris til venner og kolleger rundt om i USA. Bearbeidingene av AT&Ts UNIX belastet de opprinnelige PDP-11 maskinene, og arbeidet ble flyttet over til en VAX, som DEC nettopp hadde introdusert. I 1980 ble utviklingen av Berkeley UNIX støttet av Advanced Researc Project Agency (ARPA) som et felles system som ARPA kunne anbefale til alle sine klienter. Det at UNIX var, i teorien, flyttbar til andre maskiner enn dem som var produserte av DEC var hovedgrunnen til dette (Ceruzzi 1998:284). En av de store forsterkningne av Berkely UNIX, (i versjon 4.2 BSD) var støtte for nettverkstilknytning ved hjelp av en protokoll kjent som TCP/IP. ''This protocol'' skriver Ceruzzi, ''and its bundling with the Berkeley UNIX, forever linked UNIX and the Internet'' (Ibid). Etter at Bill Joy forlot arbeidet med BSD UNIX fordi han var ferdig med sin Ph.D, overtok studenten Marshall Kirk McKusick, som også var mer åpen for deltagelse fra andre i prosjektet (Holmevik 2003:85). Bill Joy var med å starte opp selskapet SUN Micrososystems. Nettopp dette at UNIX og internett ble så tett sammenvevd, blir av Ceruzzi beskrevet som 'The Ironies of UNIX'' (Ibid). For fra et markedsorientert ståsted, virker det kanskje snodig at dette programmet, som i utgangspunktet ikke var utviklet for andre enn et par utviklere ved Bell Labs til eget bruk, skulle bre seg som det gjorde. Forklaringen er naturligvis at AT&T, på grunn av amerikansk konkurransepolitikk, ikke hadde mulighet til å selge systemet for profitt, gjøre økonomi ut av det. De som evnet å gjøre god økonomi ut av Unix var egentlig SUN Microsystems, og andre leverandører av arbeidsstasjoner, og for SUNs vedkommende dreide dette seg i stor grad om at Bill Joy, som var med å starte selskapet, hadde deltatt i utviklingen av Unix på Berkeley (Ceruzzi 1998:282, Holmevik 2003:85). Både for SUN, og for et annet selskap, Silicon Graphics, dreide 'teknologioverføring' seg om at nøkkelpersoner var ansatt, i SGs tilfelle Jim Clark, som hadde studert ved Standford University (Ceruzzi 1998:285). Clark forlot senere Silicon Graphics for å stifte Netscape,

66


nettleser-selskapet som senere valgte å frigi kildekoden etter det midlertidige forliket mellom amerikanske myndigheter og Microsoft. BSD-brukere forholdt seg til minimaskiner som PDP og VAX. I løpet av 1990 endret dette seg, og flere ble opptatt av at det ikke fantes BSD UNIX for PC. Blant dem var utvikler Bill Jolitz. Sammen med konen Lynne overførte de systemet til PC og 17 mars 1991 lanserte disse to systemet 386BSD (Holmevik 2003:87). Etterhvert kom flere BSDdistribusjoner, blant dem NetBSD i 1993, som på midten av 90 tallet delte seg opp i to ulike prosjekter, OpenBSD og FreeBSD (Ibid).

4.2.3. University of Berkeley vs. AT&T – BSD er det nye navnet Som vi har vært inne på, var en viktig faktor i at UNIX ble tatt i bruk på universitetene at AT&T ikke hadde tillatelse, av konkurransepolitiske hensyn, til å kommersialisere sin programvareproduksjon. Dette endret seg da At&T monopolsituasjon ble brutt opp i 1984 (Holmevik 2003:85). Før dette hadde BSDs Unix og AT&T UNIX eksistert side om side på en fredfull måte, og man hadde delt forskningsressurser og utviklingsmiljø. I 1992, da University of California, sammen med BSD-selskapet som sprang ut forskningsmiljøet startet å selge kommersielle versjoner av BSDs Unix, gikk AT&T til rettsak. AT&T saksøkte Berkeley-universitetet for krenking av opphavsretten. Problemet for AT&T var imidlertid at i løpet av den tiden AT&T hadde arbeidet tett sammen med BSD-utviklerne, så var deres egen kommersielle UNIX også full av kode fra BSD UNIX. Sentralt er blant annet BSD UNIX' liste for bruk av TCP/IP protokollen. TCP/IP er en avgjørende komponent for internetts funksjonsmåte. Resultatet var at University of California saksøkte AT&T tilbake (Holmevik 2003:86). Etter en langdryg kamp i retten ble saken endelig avgjort i 1994. BSD hadde fortsatt tillatelse til å fortsette deres distribusjon, men måtte fjerne visse filer. Det som i vår sammenheng er oppsiktsvekkende, er at Berkeley universitetet ikke lenger kunne benytte seg av varemerket UNIX. Da en ny versjon av operativsystemet ble sluppet, var det under navnet 4.4BSD. I tråd med rettsavgjørelsen ville alle som brukte dette som basis være utenfor fare for å bli saksøkt av AT&T (Holmevik 2003:86).

4.2.4. XENIX – Microsofts UNIX UNIX utfordret aldri Microsoft dominans på PC, som med sitt enbrukersystem MSDOS/Windows ble den virkelige desktop-standarden etter 1981. UNIX ble imidlertid også portet til PC, og de første til å gjøre dette var faktisk selskapet Microsoft. Denne versjonen het XENIX, og var et fellesprosjekt mellom to selskaper. Det ene var The Santa Crus

67


Operation (SCO), som senere skulle overdra eierskapet til AT&Ts UNIX. Det andre selskapet var Microsoft (Moody 2001:33, Holmevik 2003:86-87). I løpet av 1980-årnene etablerte SCO seg som en stor aktør i UNIX-feltet ved å levere system også til mikrocomputere. Da versjon 7 av UNIX i 1979, var dette den første UNIX som kunne ble overført (portet) til en Intel Prosessor 8086, som var litt kraftigere enn Intels 8088. Prosessoren skulle senere bli brukt i IBM PC. Denne versjonen het altså XENIX, og var et fellesprosjekt mellom to selskaper mellom SCO og Microsoft. Interessant er det altså at før Microsoft lanserte sin MS DOS i 1981, så eide selskapet allerede rettighetene til en PC-versjon av Unix. XENIX ble aldri et populært prosjekt, noe som i følge den britiske journalisten Glyn Moody i seg selv er pikant om man ser dette i lys av at interessen for Linux har blitt så stor (Moody 2001:33).

4.2.5. MINIX - veien om XENIX En av dem som tok i bruk Xenix var Andrew Tanenbaum, som da var ansatt ved det Frie Universitet i Amsterdam. Tanenbaum hadde vært undergraduate student ved Massachussets Institute of Technology (MIT), og graduate student ved University of California of Berkeley før han ble ansatt i Amsterdam i 1971. I 1980 ble han professor. Tanenbaum erfarte at en av endringene ved XENIX var at det klart og tydelig i lisensavtalen for operativsystemet sto å lese at kildekoden ikke skulle gjøres tilgjengelig for studenter. I følge Moody husker Tanenbaum at forklaringen på dette var slik: ''Period. Nothing. None. Zero'' (Tanenbaum i Moody 2001:33). Moody skriver videre: ''Version 7.represented the symbolic closing of Unix inside the black box of proprietary software – a sad end to what had long been the ultimate student hacker's system'' (Ibid). For Tanenbaum var denne klausulen i lisensen et problem fra et pedagogisk ståsted. Dette førte til at mellom 1979 og 1984 sluttet Tanenbaum å undervise i UNIX og gikk tilbake til teori. Etter hvert fant han ut at en måte å kunne undervise studentene sine på var å skrive et operativsystem selv som kunne være kompatibelt med UNIX, som fungerte på samme måte, men som var skrevet i hans egen kode, uten å bruke AT&Ts kode i det hele tatt. I 1984 startet derfor Tanenbaum å skrive på MINIX, som var et betydelig arbeide. Verdt å merke seg er at i likhet med utviklingen av UNIX i sin tidlige fase, var dette noe som ble gjort ''på si'' - altså utenfor forskningsledelsens kontroll. Tanenbaum utviklet MINIX mens han satt hjemme om kvelden (Ibid:33). Arbeidet med MINIX tok to år, og systemet ble gjort tilgjengelig i 1986. Andrew Tanenbaums MINIX-prosjekt skjedde altså på samme tid som rettsaken mellom AT&T og University of Berkeley raste (Ibid:66).

68


4.2.6. GNU – GNU er ikke UNIX En annen som reagerte på utviklingen i 1984 var Richard Stallman. Som forfatter av lisensen Gnu General Public License (GPL) har han etterhvert blitt en av de viktigste ideologer innen feltet ''fri programvare''. Lisensen er en know-how-avtale som i stedet for å beskrive hvilke begrensninger som følger med programmet, slår fast at brukeren har rett til å bruke, studere, videreutvikle og distribuere koden. Bakgrunnen for Stallmans engasjement har sitt utspring i uenigheter han hadde med sin egen arbeidsgiver, nemlig Massachussets Institute of Technology (MIT). Stallmann var siden 1971 ansatt ved MIT AI Lab - det velkjente laboratoriet for kunstig intelligens. Ved MIT AI Lab benyttet man et time-sharing system som het ITS (the Incompatible Time Sharing System). Dette var skrevet ved laboratoriet i assembler for DECs PDP-10. Stallmans jobb var å forbedre dette systemet (Stallman i Di Bona 1999:53). Stallman forteller at på denne tiden lå det ingen hindringer i veien for å gi bort kode til personer som ønsket seg den, snarere var det praksis:

Whenever people from another university of a company wanted to port and use a program, we gladly let them. If you saw someone using an unfamiliar and interresting program, you could always ask to see the source code, so that you could read it, change it, or cannibalize parts of it to make a new program (Stallman i Di Bona 1999:53)

Denne situasjonen endret seg på begynnelsen av 80-tallet, blant annet ved at DEC ikke fortsatte å produsere sin PDP-10 serie. Men i følge Stallman hadde miljøet ved AI Lab falt sammen før dette (Ibid). Stallman daterer dette til 1981, da selskapet Symbolics, som var en 'spin off' av MIT AI Lab, ansatte omtrent alle de ansatte fra AI Lab, slik at det knapt var programmerere som kunne vedlikeholde utstyret. Da AI Lab kjøpte en ny PDP-10 i 1982, bestemte administrasjonen at man skulle bruke DECs system i stedet for ITS. De moderne maskinene på denne tiden, som for eksempel VAX, hadde sine egne operativsystem. For å bruke dem måtte man signere en ''nondisclosure agreement'', med andre ord en taushetsavtale. I følge Stallman måtte man gjøre dette ''even to get an executable copy'', med andre ord, dersom man kun ønsket å bruke programmet, ikke studere eller kopiere det (Ibid:54). Stallman kommenterer dette slik:

69


This meant that the first step in using a computer was to promise not to help yuor neighbour. A cooperating community was forbidden. The rule made by the owners of proprietary software was ‘’If you share with your neighbour, you are a pirate. If you want any changes, beg us to make them’’ (Stallman i DiBona 1999:54).

I januar 1984 sa Stallman opp jobben på MIT for å skrive et et operativsystem som var fritt tilgjengelig for dem som ønsket å bruke det (Ibid:57). Hovedfokus var denne friheten, selv om det også var slik at programmet ble gitt vekk, gratis. Senere har Stallman understreket at begrepet 'free' ikke nødvendigvis referer til begrepet 'gratis'. Dersom Stallman fortsatt hadde vært en del av staben, hadde MIT kunnet krevet eierskapet til staben, fordi MIT kunne beskrives som oppdragsgiver. Der Tanenbaum valgte å arbeide på kveldstid hjemme, valgte altså Stallman å slutte i jobben. Samtidig tillot lederen av MIT AI Lab at Stallman fikk tilgang til MIT AI Labs fasiliteter (Ibid). Det som ble avsluttet var de formelle relasjonene. De uformelle besto. Programvareutviklingsprosjektet ble kalt GNU. GNU står for GNU is Not Unix (GNU) og som leseren sikkert vil se er et rekursivt akronym - navnet vender tilbake til seg selv. Dette var også en av fordelene med UNIX: Kode som ble lagt inn kunne generere kode som igjen kunne generere ny kode, som igjen hadde generative egenskaper osv. Stallman startet stiftelsen Free Software Foundation (FSF), for å fremme arbeidet med GNU spesielt og fri programvare generelt (Ibid:53). Målet med GNU var å brukere frihet, og for å sikre dette gjorde altså Stallman en vri på de tradisjonelle 'copyright' ved å skrive en lisens som ikke begrenser, men som verner om retten til fritt å bruke, kopiere og modifisere programvare. Denne strategien kaller Stallman copyleft:

Copyleft uses copyright law, but flips it over to serve the opposite of its usual purpose: instead of a means of privatising software, it becomes a means of keeping software free (Stallman i Di Bona 1999:59). Lisensavtalen som Stallman laget, ble hetende GNU General Public License (GNU GPL). Denne lisensen tillot alle å kjøre programmet, kopiere programmet, modifisere det, distribuere modifiserte versjoner, enten mot betaling men også ved å gi det vekk. Det eneste lisensen ikke tillot, var at ytterligere restriksjoner ble lagt til når programvaren ble reprodusert og distribuert. I tillegg er det påkrevet at kildekoden er tilgjengelig (Stallman i DiBona 1999:61). 70


4.2.7. GNU og MINIX Richard Stallman evnet ved hjelp fra flere GNU-sympatisører å skrive flere programmer som måtte til for at det hele skulle bli et operativsystem. I 1990 var GNU systemet omtrent komplett. Det eneste som manglet var det som kalles 'kjernen'. Deltagerne i GNU-prosjektet hadde da bestemt seg for å implementere sin kjerne som en samling av tjenesteprosesser som kjørte 'på toppen av' Mach, en 'mikrokjerne' som var utviklet ved Carnegie Mellom University og etter hvert ved University of Utah. Ved GNU-prosjektet ønsket hovedutvikleren for dette prosjektet, Michael Bushnell, å kalle kjernen for GNU HURD “...the GNU HURD is collection of servers (or ''herd of gnus'') that run on top of Mach, and do the various jobs of the Unix kernel. The start of development was delayed as we waited for Mach to be released as free software, as had been promised.'' (Stallman i Di Bona 1999:65). Men som vi husker, var MINIX et program for å vise studenter hvordan et operativsystem av Unix-typen fungerte. MINIX var ferdig i 1986, og i følge Tanenbaum fikk han henvendelser fra Stallman om at MINIX kunne være den delen som manglet. I Moody er Tanenbaum referert slik:

''He approached me a couple of times,'' Tanenbaum says, ''but he had all these conditions; it's got to be this, it’s got to be that. I said 'whoa, whoa ,whoa'. He's kind of abrasive person [and] it didn’t turn me on'' (Moody 2001:32).

I følge Moody kan ikke Stallman huske at denne kommunikasjonen har funnet sted fordi dette er så lenge siden, samtidig som han ikke avviser at den kan ha funnet sted (Ibid).

4.2.8. MINIX og LINUX Som nevnt var MINIX et system for undervisning. Ved Universitetet i Helsinki var Linus Torvalds en av mange studenter som studerte operativsystem, og en av kursbøkene het Operating Systems: Design and Implementation (1987). Bokens forfattere var Andrew S. Tanenbaum og Albert S.Woodhull. Vedlag var programmet MINIX, som en illstrasjon. I forbindelse med boken opprettet Tanebaum en nyhetsgruppe på Internett, under adressen comp.os.minix, og i løpet av en måned hadde denne nyhetsgruppen 40 000 brukere (Moody 2001:34). En av grunnene til at MINIX ble populært var at det var et operativsystem av Unixtypen for PC med kildekoden tilgjengelig. Med andre ord krevde systemet et minimum av maskinvare og hadde en bok som beskrev hvordan det virket. ''Nobody had done anything like

71


that before. It wasn't free, but almost - $59- $69- but that was fourteen discs or something, which was almost the manufacturing cost'' (Tanenbaum i Moody 2001:34). Den enorme responsen var overveldende for Tanenbaum. I selve nyhetsgruppen kunne det komme to hundre meldinger hver dag, mens det kom to hundre e-poster til Tanenbaum som ba om ulike endringer i systemet. ''Athough I said it 10,000 times, 'this is an educational system,' many people saw it as the answer to their [programming] prayers'', sier Tanenbaum til Moody (Moody 2001:34). Tanenbaum gjorde enkelte endringer, etter følgende prinsipp: ''The basic criteria were [that] if there was a huge amount of yelling for it, and [it] was relatively simple to do and didn't muck up the structure of the system much, then to do it. If there wasn't much demand, or it was really hairy, and it changed the system radically, don't do it'' (Ibid). Blant den utviklingen som ble gjort, var overføringen til Intels 80386 chip. I boken til Tanenbaum hadde Torvalds lest at det var mulig å få Unix til å fungere på en PC, og dette fikk han til å bestemme seg for å kjøpe en PC. Dette kunne Torvalds gjøre på grunn av måten den finske studiefinansieringen er bygget opp, som ikke er ulik den norske. Torvalds venn Lars Wirzenius forklarer systemet slik for den britiske journalisten Moody:

The Finnish Government gives money to students and also backs student loans that the students take from banks. The money is supposed to be used for food and housing, but also for stuff needed for studies. Linus managed to get at student loan, which he could use for buying the computer since he was living with his mother -so he didn’t have to spend as much money on living (Wirzenius i Moody 2001:35).

I tillegg til dette hadde Torvalds fått penger til jul (Moody 2001:35). Med disse pengene gikk han den første virkedagen etter jule og nyttårshelgen, den 5, januar 1991 og kjøpte seg en PC: ..., 386, DX33, 4 Megs of RAM, no co-processor; 40 Megs hard disk... While I got my machine on the January 5th 1991, I was forced to run [Microsoft] DOS on it for a couple of months while waiting for the Minix disks... Jan-Feb was spent about 70-30 on playing [the computer game] ‘Prince of Persia’ and getting aquainted with the machine (Ibid).

Den andre 2.juli 1991 ble det som er en av hovedreferansene når historien om Linux fortelles postet til nyhetgruppen for brukere av Minix:

72


From: torvalds@klaava.Helsinki.FI (Linus Benedict Torvalds) Newsgroups: comp.os.minix Subject: Gcc-1.40 and a posix-question Message-ID: <1991Jul3.100050.9886@klaava.Helsinki.FI> Date: 3 Jul 91 10:00:50 GMT Hello netlanders, Due to a project I’m working on (in minix), I’m interested in the posix standard definition. Could somebody please point me to a (preferably) machine-readable format of the latest posix rules? Ftp-sites would be nice. Posix er en standard som definerer hvordan programmer kjører på Unix, og disse var etablert for å komme i møte alle problemene man fikk ettersom Unix-genren ble mer og mer fragmentert (Ibid:41). Det skulle vise seg at standardefinisjonene Torvalds var på jakt etter ikke var tilgjengelig elektronisk, de måtte kjøpes. Men fordi Universitetet i Helsinki hadde SunOS, en annen variant av Unix-genren, (som senere ble til Solaris), kunne Torvalds bruke SunOS manualene for å skaffe seg den kunnskapen han trengte (Ibid). Senere kom en ny melding til nyhetgruppen den 25. August, der Torvalds annonserer: ''I’m doing av (free) operating system (just as a hobby, won’t be big and professional like gnu) for 386 (486) Atclones'' (Ibid:42). Nettopp denne frasen 'just as a hobby, won’t be big and professional like gnu' er et tilbakevendende punkt i fortellingen om LINUX. Som vi allerede vet, var Stallman og resten av gruppen som arbeidet med GNU-prosjektet på jakt etter en kjerne til sitt system. Denne fant de altså med LINUX (Stallman i DiBona 1999: 65). Når Stallman og FSF kaller sitt system GNU/Linux, er dette for å synliggjøre at Linux er kjernen, mens alle de andre komponentene som 'sitter rundt' er GNU. Dette har også Torvalds understreket (Moody 2001:44). Like fullt valgte Torvalds å gi første versjon av Linux ut med sin egen 'lisens', som på ingen måte tillot kommersialisering. Ved neste utgivelse var Linux utgitt under GNU GPL, og den vesentlige forskjellen var at mens Torvalds ikke tillot at programvaren kunne distribueres mot betaling, så tillater GNU GPL at programvaren blir solgt, like mye som den tillater at den blir gitt bort.

4.3. Oppsummering: LINUX, GNU og 'Open Source' Fri – og åpen - programvare regnes i dag som et område i vekst. Å fastslå hvordan programvaren utvikles er ikke lett, for det skjer dels gjennom frivillig og idealistisk arbeid, dels i bedrifter som satser på denne utviklingsmodellen – her finner vi maskinvareleverandører som IBM og Hewlet Packard – men også programvarehus som Novell, som kjøpte opp den tyske distribusjonene SuSE Linux – i tillegg til at man finner nye aktører som produsere nye programvarepakker – her er det kommersielle tilbudet fra Red Hat

73


og det mer idealistiske fra Debian – sistnevnte prosjekt er Skolelinux en del av. Det de har til felles er at de gir hverandre tillatelser til å studere hverandres kunnskapsproduksjon. Programvare som sikrer innsikt i teknologiens funksjonsmåter består med andre ord et mangfoldig felt, og er langt på vei i ferd med å bli en kunnskapsbasert næringsvei for mange. Programvaren formidles og videreutvikles over internett, men også ved at utviklere arbeider samlet – det kan se ut som at behovet for å kommunisere ansikt-til-ansikt til samme tid på samme sted ikke erstattes av nettet, men at internett kommer i tillegg. En bør merke seg at Stallmans sentrale bidrag dels var teknisk, gjennom komponenter til LINUX-kjernen fra GNU-prosjektet, og dels juridisk, ved at han formulerte lisensen General Public License (GPL). Dette er en lisens som sørger for at fri programvare er underlagt alle normale regler for opphavsrett. I dette ligger det at man ikke ''eier'' produktet selv om tar det i bruk. Men samtidig sikrer lisensen at man har tilgang til å gjøre det man ønsker med programvaren – med unntak av et alternativ – nemlig å gjøre den proprietær, altså begrense tilgangen til kunnskap om dens funksjonsmåter. I ettertid kan det se ut som at det er som jurist og ikke teknolog Stallman har hatt størst betydning. For i programvare der kildekoden er allment tilgjengelig ligger det at man også fritt kan selge programvaren. Dette var utgangspunktet ikke en mulighet studenten Linus Torvalds tilbød, han søkte å forhindre at programvaren ble kommersialisert. Han ble imidlertid raskt overtalt av Stallman til også å tillate salg. For selv om initiativet til LINUX først og fremst var fundert i studenters ønske for å tilegne seg kunnskap og praksis, og hvor også gleden ved å arbeide på denne måten har blitt fremhevet, så har det vist seg at programvare med åpen kildekode kan kommersialiseres. Forretningsmodellen er da en annen enn vi hittil har sett for tradisjonell programvareproduksjon, der hovedfokus er rettet mot salg av programvare som produkter. Den åpne forretningsmodellen er i stedet basert på salg av tjenester. I Norge reklamerer blant andre Linux-labs slik for å friste kundene til å ta i bruk fri programvare: Lisenshåndteringen er enklere og det er et fritt marked for support. I tillegg til at man får en fremtidsforsikring: Ettersom fri programvare vedlikeholdes av et distribuert nettverk av tjenesteleverandører og brukere, er det ingen som sitter i posisjon til å bestemme når et produkt skal tas av markedet. Dette reguleres heller naturlig gjennom etterspørsel. Med andre ord: Det er først når kunden er alene om å bruke et programvareprodukt kunden ikke selv har kunnskap om, at kunden får problemer. Det er imidlertid lagt til rette for at dersom en slik situasjon skulle oppstå, så vil det være praktisk mulig å tilegne seg den nødvendige kunnskapen. LINUX er imidlertid også et registrert varemerke. I USA er

74


varemerket registrert i Linus Torvalds navn. Dette er gjort etter at man oppdaget at aktører registrerte navnet som varemerke i sitt navn, og slik kom i posisjon til å hindre andre å benytte seg av merket. For å sikre at brukere av programvaren skal kunne selge tjenester under navnet LINUX uten at bli saksøkt, har man derfor opprettet The Linux Mark Institute som forvalter rettighetene til navnet LINUX. Et annet eksempel på at merkevaren blir benyttet finner vi om vi ser til såkalt Open Source Software, som produseres i tråd med visse produksjonskriterier som er nedfelt i dokumentet 'The Open Source Definition'. Produkt som følger disse standardene kan utstyres med sertifiseringsmerket 'Open Source', som er et varemerke registrert av 'the Open Source Initiative ' (OSI), som har søkt å etablere en annen retorisk strategi enn Richard Stallmans argumentasjon som er tuftet på idealene om informasjonsfrihet og ytringsfrihet I 1997 tok samlet flere aktører seg fordi de manglet ''…a marketing campaign, a campaign devised to win mind share, and not just market share'' (DiBona 1999:3). Tanken er at åpen kildekode er et varemarket og at i et hvilket som helst marked ønsker kunder å forholde seg til et varemerke de kan stole på (Ibid:5). Derfor er deres posisjon til 'intellectual property rights' interessant. På hjemmesidene til OSI kan vi lese følgende fra FAQ: Are you guys opposed to intellectual property rights? The Open Source Initiative does not have a position on whether ideas can be owned, whether patents are good or bad, or any of the related controversies. We think the economic self-interest arguments for open source are strong enough that nobody needs to go on any moral crusades about it. (http://opensource.org/advocacy/faq.php)

75


Kapittel 5: Fra rettssal til stortingssal

Den såkalte ''DVD-saken'' ble formelt avsluttet den 5. januar 2004. Frifinnelsen av Jon Lech Johansen i Oslo Tingrett den 7. januar 2003 hadde blitt opprettholdt i Borgarting lagmansrett den 22. desember 2003 - mens anken til Økorim ble forkastet. Spørsmålet var derfor om Økokrim skulle anke på nytt. Selve tiltalen mot Johansen ble tatt ut 10. januar 2002. Da uttalte førstestatsadvokat Inger Marie Sunde at tiltalen mot Johansen ikke bare kom fordi de søkte en domfellelse, men også fordi det var behov for en juridisk avklaring på feltet. Til NTB forklarte førstestatsadvokaten: ''-Allmenne hensyn taler for en påtale i saken'' (NTB 10.01.02). Mange ventet derfor i spenning på hva Økokrim ville gjøre da de for andre gang ikke vant frem med sitt syn. Økokrim ba først om betenkningstid. På nyåret kom meldingen om at Økokrim valgte å ikke gå videre. Fire år etter at han ble arrestert som 16 åring, kunne Johansen regne seg som en fri mann. Men hadde han seiret? Johansens jublende tilhengere svarte nei: ''- Vi ser nå at norsk lov funker, men faren er fortsatt overhengende. Infosoc/EUCD truer med å gjøre ulovlig det som norsk rett nå har erklært som lovlig'' advarte Håkon Wium Lie, teknisk direktør i det norske nettleserselskapet Opera Software - og ''EFN-aktivist''. En annen ''EFN-aktivist'', nemlig ''internett-pionér'' og informatiker Gisle Hannemyr ytret seg i samme artikkel: ''Frikjennelsen av Jon Johansen er en nyttig påminnelse om at loven er til for alle, både

76


forbrukere og industrien. Dessverre truer Infosoc med å vippe denne balansen som vi nå har etablert, i industriens favør, på bekostning av forbrukerne'' (IT-avisen 07.01.04). Infosoc - eller EUCD - er navnet på det EU - direktivet som langt på vei var bakgrunnen for revideringen av ny åndsverkslov. Den foreslåtte loven ble i mediene omtalt som 'MP3-loven'. Mange mente nemlig at den ville gjøre det ulovlig å bryte tekniske beskyttelsessystem med den hensikt å flytte data fra ett lagrings- og avspillingsmedie til et annet. Det ville få konsekvenser for folks omgang med musikk. Andre mente at slike system var nødvendige for å beskytte rettighetshavernes interesser. Direktivet opptok også Jon Bing, professor i Rettsinformatikk. I desember 2002, omtrent ett år etter at Økokrimg tok ut tiltalen, men helt i forkant av DVD-sakens første runde i de norske rettssaler - omtalte han rettsaken mot Johansen som ''juridisk uinteressant'' (VG 08.12.02.). Hva hadde skjedd? Jussprofessor Bing forklarte: '' - Fordi vi i mellomtiden har fått et internasjonalt direktiv som helt utvetydig bestemmer at det Jon Johansen gjorde, skal være ulovlig (Min utheving)''. I artikkelen henviser Bing også til beslutninger fattet i FN-organet World Intellectual Property Organisation (WIPO). Han kunne også ha pekt på de forhandlinger som hadde skjedd i Verdens Handelsorganisasjon - eller World Trade Organisation (WTO) - og TRIPS-avtalene. For professor Bing pekte allerede da på noe svært viktig: Den juridiske avklaringen som aktor Sunde i utgangspunktet hadde ønsket seg, hadde underveis fått en annen arena: Kampen om de tekniske beskyttelsesystemene foregikk ikke lenger i en norsk rettssal. Den var på vei til Stortinget, og dét på grunn av politiske forhold på internasjonalt nivå. Professor Bing anså at dommen bare ville ha en rettshistorisk og akademisk interesse, fordi den kun ville kunne fortelle oss hva som ville ha vært mulig med den gamle loven. Samtidig fortalte han oss hva fremtiden hadde å bringe - helt utvetydig. Jon Lech Johansens forsvarer Halvor Manshaus la i motsetning til Bing vekt på det tvetydige i situasjonen: Man var i starten av en rettsak mot hans klient og i begynnelsen av en politisk prosess for å endre norsk lov: ''- Det vil komme en ny lov, men lovteksten er ennå ikke sendt ut på høring. Det Jon Johansen gjorde, er i dag ikke lovregulert'' (Manshaus til VG 08.12.02). Manshaus lot med andre ord være å uttale seg på vegne av fremtiden.

77


5.1. Retorikk i det sosiale felt Fordi vi retter søkelys på språkets betydning, vil vi fortsette å støtte oss på de innsikter og det begrepsapparat som retorikken har å by på. Ved hjelp av retorikken kan man utforske de muligheter som finnes men også mobilisere de midlene som trengs for å gjøre sin subjektive overbevisning om en sak til den allmenne overbevisning (Ueding og Steinbrink 1986:1, i Andersen 1995:19). Samtidig er retorikk også er en teori om det sosiale: Det dreier seg om forholdet mellom taler og tilhører. Den følgende analysen vil derfor også være tuftet på det teoretiske rammeverket til den franske sosiologen Pierre Bourdieu, fordi denne kan bidra i forklaringen på hvordan språkbruken arter seg i sosiale felt og i relasjonen mellom aktørene i feltet. For å gi en enkel innføring i sin måte å tenke på beskriver Bourdieu det sosiale feltet som et spill (Bourdieu og Waquant 1995:83). Når dette er sagt, er Bourdieu rask til å understreke at det sosiale feltet skiller seg fra tradisjonelle spill ved at feltet ikke er et planlagt produkt, ei heller er reglene verken eksplisitte eller kodifiserte (Ibid). Spillets regler er følgelig mer lik reglene i retorikken, der bruken av visse ytringer på den ene siden er formet av bestemte tradisjoner, på den andre siden formet av de forventninger som stilles i den enkelte retoriske situasjon. Det bør også bemerkes at vi ikke må snakke om spillets arena feltet - som en fysisk arena der deltakerne møtes ansikt til ansikt (Danielsen og Nordli Hansen i Engelstad 1999:64). Et felt kan derimot være spent ut mellom ulike poler som ikke har noen direkte kontakt med hverandre, og de må alltid tenkes som et sett av relasjoner: Kjennetegnene ved hver enkelt posisjon kan bare bestemmes ved å se den i forhold til andre posisjoner i feltet. Vel så mye som en sosial arena eller et sosialt nettverk, er et felt et sett av meningssammenhenger, en struktur som gir retning til deltakernes måte å forstå verden på (Ibid). Det er derfor ikke slik at folk som mener det samme, må kjenne hverandre, eller er koblet sammen i et hemmelig konspirativt nettverk. Det kan rett og slett være - enkelt og greit - at de deler det samme syn på verden. Samtidig er det ikke tilfeldig at de mener det de mener. Blikket man har på verden har å gjøre med aktørene habitus - som Bourdieu beskriver som en sosialisert subjektivitet (Bourdieu og Waquant 1995:111). I dette ligger det at aktørens bakgrunn og historie på den ene siden danner grunnlaget for hvordan et menneske tenker og handler - det menneskelige sjelslivet er sosialt avgrenset. Samtidig har mennesket en mulighet til å lære av og forstå den situasjonen som det står i og ikke minst hvordan man står i forhold til andre, man har med andre ord mulighet til å forstå hvordan egen historie begrenser eget blikk (Ibid:120-122). I dette ligger det at man ikke er dømt til å mene det man alltid har ment, 78


et menneske har evnen til å lytte og lære av andre og ved å dele erfaringer og måter å se verden på, kan blikket flyttes, man kan overtales eller overbevises - eller sosialiseres igjen. Poenget er at dette er en generativ prosess, noe som vokser frem i løpet av lang tid heller enn noe som skjer over natten (Ibid:119). Et vesentlig punkt i Bourdieus teori om det sosiale feltet er også at alle deltakerne i dette uavklarte og situasjonsbestemte spillet har én ting til felles: At det er meningsfylt å delta. Årsaken kan variere - de kan alle ha sine grunner - ut i fra hvor de står og hvor de har gått og hvor de vil. Men hva de enn måtte være uenige om, så er de like fullt enige om en ting: Stridens eple har en verdi. På denne måten kan man si at deltakerne er fanget i spillet (Ibid:83). I striden om 'eplet' har detakerne ulike verktøy. Man kan for eksempel ha, slik Hannemyr var inne på, de verktøy som skal til for å sette de tradisjonelle maktoperatører som politi og rettsvesen i sving. Men fordi reglene varierer, er disse verktøyene også av varierende kvalitet (Ibid). Verktøyene i spillet kan på denne måten sammenlignes med kortene i et kortspill: De er å forstå som trumfkort, som er et kort som har varierende verdi alt etter som hvordan spillet veksler. Disse verktøyene - eller kortene - er i Bourdieus terminologi å forstå som ulike typer kapital. ''På samme måte som den relative verdien av korta endrar seg etter spela'' skriver Bourdieu ''på samme måten varierer hierarkiet av ulike typer kapital (økonomisk, kulturell, sosial, symbolsk) i ulike felt (Ibid). Et felt er altså et rom for konflikter og konkurranse, det kan sammenlignes med et feltavsnitt på en slagmark der deltagerne kjemper om å vinne monopol over den spesielle typen kapital som er virksom: Kulturell autoritet i kunst-feltet, vitenskapelig autoritet i det vitenskapelige feltet, prestelig autoritet i det kirkelige og så videre. I tillegg kjempes det om makten til å fastsette hierarkiet og ''vekslingskostnadene'' mellom ulike former for autoritet i maktfeltet (Ibid:35). Vi har sett at internasjonal underholdningsindustri hadde den økonomiske så vel som den sosiale kapital som skulle til for å sette de tradisjonelle maktoperatører som politi og rettsvesen i sving. Ved å ha norske advokater til rådighet, kunne de levere en anmeldelse til norske politimyndigheter, som etter hvert kom til å ta ut tiltale mot Johansen - ikke bare på vegne av filmindustrien, men også på vegne av seg selv - ''man hadde behov for en avklaring på feltet''. Men dette behovet for avklaring signaliserte også en type fattigdom - nemlig mangel på kunnskap. Her skulle Johansen altså vise seg å være langt mer bemidlet. Johansens argumentasjon var tuftet på kunnskap om teknologiens funksjonsmåter, datahistorie samt aktuelle debatter innenfor feltet - nemlig de monopoltilstander som eksisterte på 79


programvaremarkedet og de metoder som ble brukt både for å kontrollere markedet og utvide dette. Dette var bakgrunnen for at informatiker Gisle Hannemyr så tidlig kunne gå ut og støtte Johansen, og i det offentlige rom forsvare hans handlinger. Til Aftenposten uttalte Hannemyr samme dag Johansen ble arrestert: ''- Alle forbrukere burde støtte den norske hackeren Jon Johansen i hans kamp mot en DVD-industri som vil forsvare sitt oligopol'' (Aftenposten 25.01.00). At ''den kjente Internett- og dataeksperten Gisle Hannemyr'' gjorde så, ga Johansen tyngde. For hvem var Gisle Hannemyr? Hannemyr var en av gründerne i Oslonett i desember 1991. Dette selskapet skiftet navn til Schibsted Nett AS etter at Schibsted overtok selskapet i 1995. Senere skiftet selskapet navn igjen til Scandinavia Online AS, og der arbeidet Hannemyr helt tilhan sa opp stillingen i Scandinavia Online i januar 1997. Siden da var Hannemyr knyttet til Instititutt ved Informatikk ved Universitet i Oslo, først som forsker, siden som universitetslektor. I løpet av de fire årene DVD-saken pågikk, tok Hannemyr sin doktorgrad. I løpet av denne perioden var Hannemyr klar på sin støtte til Johansen, og Hannemyrs lange fartstid i feltet medførte at Hannemyr representerte en autoritet. Dette var en autoritet som både var tuftet på praksis - han var 'Internett-Pionér' - men også hentet fra det vitenskapelige feltet han var ansatt ved Universitetet i Oslo, som forsker, og etterhvert lektor, ved institutt for Informatikk. Etterhvert skulle også andre autoriteter gi sin støtte til Johansen - blant dem teknisk direktør i Opera Software Håkon Wium Lie. Disse to ble flankert av en tredje, nemlig den radikale journalisten Tron Øgrim, og en femte, Knut Yrvin, fra Skolelinux og så videre. Dette var aktører (og etterhver ble det flere) som i kraft av å inneha ulike autoritetsposisjoner i feltet tildelte Jon Johansen det vi kan kalle symbolsk kapital - eller symbolsk makt. Symbolsk makt er en makt til å konstituere det gitte gjennom utsagn om det, til å få andre til å se og tro på en verdensoppfatning, til å bekrefte den eller til å forandre den, og gjennom verdensoppfatningen også handlingene i verden, og dermed verden selv (Bourdieu 1996:45). Denne makten lå ikke i unge Johansens ord alene, men også i autoritetenes bekreftende nikk: Symbolsk makt virker bare når den anerkjennes (Bourdieu 1996:459). Med andre ord: For å vinne symbolsk makt må man vinne gehør for sitt syn. La oss derfor se litt nærmere på Johansens forklaring.

5.1.1. Ord som smøring i apparatene I DVD-saken ble de tradisjonelle maktoperatører - politiet og rettsapparat - definitivt satt i sving. Men det skulle vise seg at disse apparatene ikke svingte i retning av de private

80


selskapene og påtalemyndighetenes favør. I stedet ble de til apparater som slo fast at individet Jon Lech Johansen her hadde hatt en rett til å utøve sin makt ved å bruke sin kunnskap. Samtidig ser vi at å vinne i rettssalen ikke var å vinne selve regelverket. Selve regelverket var allerede i ferd med å bli utarbeidet i Johansens disfavør. Her var det andre apparater i sving og denne kampen foregikk ikke i rettssalen og det retoriske publikum var ikke dommerne. I stedet fikk man en kamp om å vinne gehør hos politikerne og byråkratene som skulle være med på å avgjøre dette. Her var veien lang. Første instans som skulle overbevises var Kirke- og kulturdepartementet (KKD), som skulle utarbeide lovforslaget. Deretter skulle forslaget ut på høring. Deretter skulle loven tilbake til KKD, som skulle se på argumentene høringssvarene kom med, for deretter å utarbeide et nytt forslag som skulle legges frem for Stortingets kulturkomité. Der skulle forslaget drøftes igjen, før saken skulle behandles i Odelstinget. I pamfletten Teknologipolitikk legger Francis Sejersted vekt på at selve måten vi tenker om teknologien på vil ha innflytelse på hvordan vi utvikler teknologien videre. ''Kampen om begrepene'', skriver Sejersted, ''er også en kamp om teknologien'' (Sejersted 1998:114). Dette kan kaste lys over hvorfor de ulike definisjoner - hvorvidt R'en DRM står for står for 'Rights' eller 'Restrictions' - blir så viktige for aktørene. Å velge ord blir en måte å posisjonere seg på i en sak, og dette er posisjoner man velger seg innenfor et felt. Ordene vektlegger sider ved en sak, og gir oss ulike assosiasjoner. Snakker vi om 'beskyttelse' får vi andre assosiasjoner enn om vi snakker om 'sperre'. Er det snakk om 'beskyttelse', holder vi gjerne andre utenfor. Er det snakk om 'sperrer', er det gjerne vi som blir holdt utenfor. Valget av ordene kopibeskyttelse versus kopisperrer henviser derfor til ulike sider ved samme fenomen - det ene impliserer at man er innenfor, det andre impliserer at man er utenfor. Mens industrien snakker om å beskytte seg, snakker motstanderne av 'effektive tekniske beskyttelsesystem' om å bli stengt ute. Begrepet 'effektive tekniske beskyttelsessystem' er betegnelsen som er brukt i selve lovforslaget. Som vi ser er det ikke bare rettsapparatet som er et stort maskineri. Også det politiske system kan fremstå som en stor maskin. Oljen i begge disse maskineriene, er ord. Derfor skal vi i tillegg til Hannemyrs beskrivelser av maktformer legge til enda en form for maktutøvelse, nemlig ordet - eller språkets makt. I et slikt perspektiv blir Hannemyr, såvel som mine egne og andre aktørers utsagn, en del av spillet. Vi skal derfor i det følgende se litt på hvordan dette spillet kan forstås.

81


5.1.2. Doxa og heterodoxi I følge Arild Danielsen og Marianne Nordli Hansen kan spenningen vi har sett komme til uttrykk forklares som en type spenninger som kjennetegner alle sosiale felt, nemlig spenningen mellom de gamle eller etablerte og de unge eller nykommerne. ''De som i en gitt situasjon'' skriver Danielsen og Nordli Hansen, ''har den legitime autoriteten i et felt og behersker de sanksjonsmidlene eller symbolske voldsmidlene som kan brukes innenfor feltet er aktører som har fått gjennomslag for at ressursene de selv besitter, skal telle som den dominerende formen for kapital innenfor feltet (Danielsen og Nordli Hansen i Engelstad 1999:66). Danielsen og Hansen tar utgangspunkt i Bourdieu og forklarer at nykommerne på et felt som regel må forsøke å tilpasse seg en slik situasjon. I en situasjon hvor alle som befinner seg innenfor feltet underforstått aksepterer de rådende dominansforhold og regler, og tar for gitt hva det er som er verd å strebe etter, så er aktørene er preget av doxa (Ibid). Men hva når nykommerne ikke tilpasser seg? ''De fremstår som kjettere som forfekter heterodokse synspunkter eller idealer.'' skriver Danielsen og Hansen. ''Vanligvis vil de dominerende gruppene innenfor et felt forsøke å neglisjere slike utfordringer, de blir oversett og fortiet. Slik forsøker de etablerte å opprettholde en situasjon preget av doxa.'' Men ikke alle utfordringer kan forties. De etablerte blir da tvunget til et forsvar for det etablerte. ''Doxa blir til ortodoksi.'' (Ibid). Hvordan arter så dette seg? ''De etablerte forsøker f.eks. å latterliggjøre nykommerne, ved å påpeke at de er umodne og grunne, ikke har innsikt i feltets historie'' forklarer Danielsen og Hansen og fortsetter: ''Slike ortodokse forsvar er ifølge Bourdieu et svakhetstegn for de dominerende i feltet'' (Ibid). Vi skal i det følgende se eksempel på hvordan ortodokse standpunkt etableres - og avvises.

5.1.3. Makt til å definere Kampen om de tekniske beskyttelsesystemene er et eksempel på at immaterialretten avgjøres gjennom økonomiske, politiske og kulturelle kamper mellom deltakerne i det kulturelle kretsløp (Lury 1993:4). Det kan derfor være interessant å se nærmere på denne kampen, og vi skal starte med DVD-saken. Denne saken blir ofte fremstilt som en moderne variant av fortellingen om David mot Goliat. Ikke bare kan den leses som en internasjonal konflikt fordi den dreier seg om forholdet mellom en ung norsk gutt og mektig utenlandsk innholdsindustri. Den kan også forstås som en konflikt mellom generasjoner - mellom voksne og unge. Vi skal i det følgende gripe fatt i det første, nemlig konflikt mellom individet og kulturindustrien. Etter hvert skal vi også inn på den andre måten å forstå denne konflikten på.

82


Informatiker Gisle Hannemyr, som tidlig sto frem med sin støtte til Johansen, velger først og fremst å forstå denne og lignende saker som eksempler på ''en endring i maktforholdene mellom forbrukere, næringsliv og myndigheter'' (Hannemyr 2002:41). Hannemyr forklarer denne endringen i lys av den økende bruken av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Sagt med Hannemyrs egne ord skjer endringen på grunn av ''de muligheter, begrensninger, egenskaper og føringer som, enten gjennom design eller som en bivirkning, er bakt inn i det utall av nye reproduksjonsteknikker, distribusjonsformer og transaksjonsprosesser som preger medie- og forretningslandskapet i det tidlige 21. århundre'' (Hannemyr 2002:41). Hannemyrs poeng er at dette handler om makt (Hannemyr 2002:43). Men her snakker vi ikke nødvendigvis om makt i tradisjonell forstand, der makt er betraktet som en egenskap som er institusjonalisert i form av et asymmetrisk makt/avmakts-forhold, (hersker/slave, overordnet/underordnet eller lærer/elev), og der man tenker seg at den ene besitter makt, mens den andre ikke gjør det (Hannemyr 2002:43). I stedet tar han utgangspunkt i maktbegrepet hos Michel Foucault, der den disiplinerende makt utøves snarere enn besittes, er implisitt snarere enn eksplisitt, og er distribuert i et nett av aktører snarere enn befestet i en bestemt relasjon (Hannemyr 2002:43-44). Makt kommer derfor til uttrykk på ulike måter, og utøves av ulike aktører. I eksempelet DVD-saken (som i de andre eksemplene Hannemyr viser til) skisserer Hannemyr dette slik: På overflaten ser vi at tradisjonelle maktoperatører som politiet og rettsapparatet settes i sving for å disiplinere atferden til de involverte personer. Men også den kunnskapen disse personene har, er en form for makt, for eksempel en makt til å ødelegge bestemte anvendelser av teknologi (Hannemyr 2002:43). Til sist hevder Hannemyr at også de proprietære dataformatene - det vil si måter å kode og lagre data på som eies og kontrolleres av et privat selskap - er en form for maktutøvelse. Gjennom slike formater kan nemlig selskapene bak dem kartlegge sine kunders atferd, kontrollere i detalj hvordan produktene benyttes av kundene, sperre konkurrenter ute fra sentrale distribusjonskanaler, erobre eierskap over markeder og endog sensurere ytringer. ''Bruken av proprietære dataprogrammer'', skriver Hannemyr, ''føyer seg derfor pent inn i den lange rekken av maktutøvelser som står til rådighet for selskaper og regjeringer gjennom deres kontroll over ting og teknologier'' (Hannemyr 2002:43). Individers kunnskap blir i denne sammenhengen å forstå som en makt til å motsette seg den makt som utøves av slike institusjoner.

83


5.2. Å tale om fortidens og fremtidens medier Rettstalen - eller den forensiske talen - sin funksjon er å anklage eller å forsvare, og har som mål å avgjøre rett og urett som er skjedd i fortiden (Kjeldsen 2004:32). Fordi det eksisterende regelverket skulle reformuleres, kunne den ikke fungere som en avveiningsmarkør for det juridiske feltet og slik være en hjelp for rettsvesenet til å ta stilling i en interessekonflikt. Når professor i rettsinformatikk Bing definerer rettssaken som uinteressant, er det fordi han peker på fremtiden - og sier noe om hva denne vil bringe. Bing er dermed over i en annen talesjanger - nemlig den deliberative - den rådgivende eller den politiske tale (Kjeldsen 2004:32). I denne taleformen veier og overveier vi de forskjellige sidene av en sak, for eller imot, og den rådgivende tales funksjon er å tilråde eller fraråde. Den deliberative talen har som mål å avgjøre hva som i fremtiden vil være gagnelig eller skadelig. Som vi senere skal se fraråder han handlinger av Johansens art - nettopp fordi han hevder at de er skadelige og ødeleggende. Bings ethos er da den fremtidsrettede rådgiveren - eller politikeren, og ikke den fortidsrettede advokaten. Hans topos er mediepanikken, og som jurist taler han varmt for den nye Åndsverksloven som en løsning på dagens problem. Bings avveininger om hva fremtiden vil bringe ser hittil ikke å ha holdt helt stikk. I skrivende stund synes Manshaus situasjonsbeskrivelse å være den mest korrekte: Lovens skjebne er ennå ikke avklart. Striden har først og fremst stått om Åndsverkslovens §53a, som er et 'Forbud mot omgåelse av effektive tekniske beskyttelsessystem'. Blant annet har det fremstått som uklart hva som ligger i denne formuleringen. Ville forbrukerne miste sine rettigheter? Informatiker Hannemyr svarte ja. Hans posisjon var at å kunne transkode digital informasjon er forbrukerens rett. Bing svarte nei, pekte på at forbrukerne før ikke har hatt slike rettigheter, fordi det ikke har vært mulig, og forsøker å forklare dette ved hjelp av denne analogien:"- Hvis du kjøper en bok, har du heller ingen rimelig forventning om å kunne lese den på skjerm". (VG 15.1.05). Når Bing stiller opp i et Tett-på-nett-intervju om lovforslaget, reagerer leseren Thomas Gabrielsen på dette, og skriver at når han kjøper og leier elektroniske bøker så forventer han å både kunne lese boken på skjerm, men også å kunne skrive den ut på papir. Han formulerer seg slik: ''Grunnen til at jeg og mange med meg er sinte nå er at de føler at de kjøper musikken, bøkene, filmene osv, og ikke mediet. Slik bør det da også være! Man kjøper seg tilgang til musikken og bør kunne spille den av hvor man måtte ønske så lenge det gjøres privat.'' Jon Bing svarer slik på dette spørsmålet:

84


Med "bok" mente jeg en papirbok, ellers er jeg enig med deg om elektroniske bøker (det ser du bl a av essaysamlingen "Boken er død! Leve boken!" fra 1984). Men du tar feil, du kjøper ikke musikken. Du kjøper en begrenset rett til å utnytte musikken. I fortidens verden var dette nokså enkelt, for hvis du fikk en plate, var det ikke stort annet å gjøre med den enn å spille den. Men så kom båndspilleren, og så kom datamaskinen ... Det er altså viktig å innse at musikk er et åndsverk, og når du kjøper et eksemplar, får du ikke lov til å gjøre hva du vil. Vi vet at vi f eks ikke kan kopiere den og utgi den på ny. Men det er altså enda flere begrensninger som vi nå må forholde oss til. Det er komplisert og ikke nødvendigvis ønskelig, men det er nå slik med mange av verdens tilfordragligheter. I dette svaret gjør Bing tre ting: For det første gjør Bing spørsmålet om til et spørsmål om 'å kopiere et eksemplar og gi den ut på ny' - og det offentlig - mens det spørsmålet dreier seg om er forbrukerens rett til å velge lesemåter - skjerm eller papir - privat. For det andre peker han på de begrensninger man har i rettighetene til å utnytte musikken, og hevder at fortidens verden var enklere, 'for fikk du en plate var det bare å spille den.' Dette er å gå se bort i fra viktige musikkhistoriske sjangrer, som for eksempel DJ-kulturen, som nettopp handler om å ikke bare spille av en plate, men også å få flere poplåter samtidig, hente ut 'beats', lage skrapelyder osv. I begynnelsen var denne praksisen sett på som en ukultur, men etter hvert har denne måten å omgå musikk på blitt god butikk for musikkindustrien. For det tredje gir han et råd - og ved å gjøre situasjonen om til 'en av verdens tilfordrageligheter' - gir han en anbefaling om å leve med den, selv om den 'ikke nødvendigvis er ønskelig'. Her trivialiseres dette viktige spørsmålet og gjøres om til noe man ikke kan gjøre noe med. Til dette Tett-på-nett-intervjuet kommer det inn over 1300 spørsmål (VG 15.1.05). Disse og en lang rekke andre spørsmål har ført til at Stortingets kulturkomité har utsatt behandlingen av forslaget til ny åndsverkslov til 23. mai 2005, mens Odelstinget skal stemme over saken før juni 2005. P.t. 26.04.05 heter det at flertallet i Stortinget vil gå imot lovforslaget fra Kirke- og Kulturdepartementet (VG 24.04.05). Med andre ord: Situasjonen fortsatt tvetydig og akkurat nå ser det ut som at Bings politiske profetier fra 2002 ikke ser ut til å gå i oppfyllelse. Vi skal i det følgende gå tilbake i tid for å studere saken.

5.2.1. Jon Lech Johansens forklaring Nyheten om at DVD'ens tekniske beskyttelsessystem Content Scrambler System (CSS) hadde blitt omgått av MoRE, utviklergruppen Johansen var talsmann for, ble først omtalt i nettmagasinet Wired den 02.11.99. Dagen etter grep norske medier, - men da først og fremst nettutgavene - fatt i saken. I det første intervjuet med en norsk avis, nemlig Aftenpostens

85


nettugave, møter vi ''15 år gamle Jon Johansen [som] har sittet på gutterommet i Vestfolds dype skoger og tatt knekken på koden som skal beskytte filmindustrien mot piratkopiering.''(Aftenposte 03.11.99). I artikkelen leser vi at Johansen mener det er ''innlysende'' at programmet kan benyttes til piratkopiering, noe han siteres på slik: ''Det er synd. Men hadde ikke vi knekt denne koden, ville noen andre gjort det.'' (Aftenposten 03.11.99). I artikkelen heter det også at ''15-åringen er rask til å understreke at programmet kan brukes til lovlige aktiviteter også. Så lenge du tar sikkerhetskopier av filmer du selv har kjøpt, er det ikke ulovlig'' (Aftenposten 03.11.99). Allerede her ser vi altså at Johansen i likhet med Bing inntar en rådgivende rolle - talen er deliberativ - selv om det er mulig å benytte programmet til å bryte loven, så anbefaler han det ikke. Johansens ethos har autoritet, han kommer med råd om hva som er rett og galt, og tar avstand fra visse typer bruk av teknologien som han selv har frembrakt, fordi denne bruken er ulovlig, uten dermed å ta avstand fra selve teknologien. Intervjuet med Johansen i Wired er også referert i nettavisen digi.no (digi.no 03.11.99). Her kommer Johansen med en kritikk av beskyttelsesteknologiens kvaliteter, krypteringsalgoritmen som har vært brukt er rett og slett svak. I tillegg forklarer han at manglende kryptering i spilleren fra Xing Technology, et datterselskap av Real Networks, har gjort arbeidet med å avsløre koden betydelig enklere (digi.no 03.11.99). Johansen taler som en teknologikyndig. I artikkelen blir det fra redaksjonelt hold presisert med rød tekst: ''digi.no understreker at det antakelig er ulovlig å gjøre nettopp det dette programmet er laget for, å piratkopiere filmer fra DVD-plater.'' Johansens retoriske evner har ikke strukket til: Han har ikke vunnet frem med sitt budskap, nemlig at programmet ikke er laget for å bedrive piratkopiering, men teknologiutvikling. I stedet er det industriens perspektiv som er gjengitt fra redaksjonelt hold. Denne dagen har ikke digi.no fått kontakt med Johansen selv. Dagen etter, den 04.11.99, er Johansen i kontakt med digi.no sin journalist Harald Brombach. I denne artikkelen kommer det frem at Johansen opplever at han og MoRE er fremstilt feil av digi.no. Han understreker igjen at programmet ikke er laget for å piratkopiere filmer fra DVD-plater. Johansen presiserer at han ikke støtter piratkopiering (digi.no 04.11.99). I stedet kommer det frem at hensikten er å kunne ta kopier til privat bruk. Johansen påpeker at dette er tillatt etter norsk åndsverkslov. Han underbygger at programmet ikke er laget for kopiering alene ved å peke på at man har latt være å legge til en funksjon i programmet som ville gjøre det mulig å konvertere filmen fra formatet MPEG2 til MPEG1, slik at en hel film kunne få plass på medietyper som er enklere å kopiere enn DVD - som for eksempel en CD. '' Årsaken til at vi 86


valgte å ikke gjøre det, er at vi ikke synes at DeCSS skal brukes til piratkopiering'' uttaler Johansen i den artikkelen (digi.no 04.11.99). Også til Dagbladets nettavis understreker han dette, en drøy måned etter de første intervjuene:''Jeg ville ikke gjøre noe ulovlig. Jeg ville bare se film på PC-en min [...] Det er galt å kopiere. I hvert fall for salg. Men kunnskapen om hvordan du gjør det, kan ingen forby''(Dagbladet 19.01.00). Seks dager etter, den 25. januar 2000, går Økokrim til aksjon mot Johansen i hans hjem i Vestfold. Økokrim har ikke nikket samtykkende til Johansens ord.

5.3. DeCSS i USA – Ytringsfrihet? Vi vet nå at Økokrim ikke vant frem i saken mot Johansen. Verken i første eller andre runde. Snarere møtte etterforskningsenheten kritikk for sin fremferd i denne saken. Blant annet ble det spurt hvorfor det tok så lang tid - nemlig 2 år - fra Johansen ble pågrepet til det kom en tiltale mens det senere skulle ta enda lengre tid før saken havnet i retten. I løpet av disse to årene var DeCSS en sak i det amerikanske rettssystemet. Der dreide det seg ikke om retten til å gjøre det man vil med egne lovlig anskaffede eiendeler, inklusive tilegne seg kunnskap om hvordan de fungerer, men om hvorvidt det var tillatt å formidle koden: Var koden å regne som en ytring, og beskyttet av ytringsfriheten? Kunne den publiseres på internett – eller distribueres på annet vis? Saken var oppe i retten i New York, og den 18.august 2000 slo Dommer Lewis A. Kaplan fast at tilgjengeliggjøring av programvaren DeCSS på nettsidene til hacker-bladet www.2600.org var et brudd på opphavsretten (Computerworld 18.08.00). I dommen sa Kaplan blant annet ''- Datakode er like lite et rent kreativt uttrykk som snikmord på en politiker er en politisk ytring'' (Computerworld 18.08.00). Her ser vi at språket brukes til å kriminalisere ved å sammenligne datakode med snikmord på en politiker. Forsvarerne anket saken, og uttalte at de så saken som et spørsmål om ytringsfrihet, og at den derfor måtte behandles i høyesterett. På den ene siden i denne saken sto Motion Pictures Association of America (MPAA). På den andre siden sto individet Emmanuel Goldstein, ansvarlig for nettstedet www.2600.com. Men sto Goldstein hjelpeløs og alene? Nei. I ryggen hadde han organisasjonen Electronic Frontier Foundation (EFF), som finansierte Goldsteins advokater. Dette er organisasjonen som samme dag Johansen pågripes tilbyr Johansen og hans far 'førsteklasses advokathjelp'. EFF tar blant annet kontakt med professor Jon Bing, som til Dagbladet forteller at han har hjulpet til med detaljspørsmål. Slik er Bing sitert i Dagbladet i sin omtale av EFF: ''- De er drevet av både idealisme og naivisme. Dessuten får de offentlig støtte og er en meget velfinansiert organisasjon'' (Dagbladet 25. 01. 00). Som vi husker var er

87


det å latterliggjøre nykommerne, ved å påpeke at de er umodne og grunne, ikke har innsikt i feltets historie en form for ortodoks forsvar som samtidig kan tolkes som et svakhetstegn for de dominerende i feltet. Denne 'idealistiske, naive og meget velfinansierte organisasjonen som også mottar offentlig støtte' tapte altså i New York i slutten av august 2000. Da het det at koden bryter føderal opphavsrett. I november 2001 kommer det en motstridende dom fra appellretten i delstaten California. Der het det at publisering av DeCSS hadde vern av den amerikanske grunnlovens første tillegg, som handler om ytringsfriheten. I dommen het det at ''Selv om den sosiale verdien av DeCSS er tvilsom, er det likevel fri tale''(IT-avisen, 29.11. 01). Det varer imidlertid ikke lenge før det kommer en ny avgjørelse fra det amerikanske rettssystemet. Da er det den føderale appellretten New York som kommer til at de ville opprettholde den første dommen, og nå med begrunnelse med at all publisering og henvisning til kopieringsprogrammet for DVD-plater er i strid med Digital Milennium Copyright Act (DMCA). Denne loven trådte i kraft i USA på tampen av 2000, og er i følge Gisle Hannemyr en lov som gjør det til en forbrytelse i USA å drøfte offentlig virkemåten til teknologi konstruert for å beskytte intellektuell eiendom (Hannemyr 2002:42). Som et eksempel trekker han frem professor Edvard Felten, professor ved Princeton University. Han mottok et brev fra musikkindustriens advokater med advarsel om å bli rettslig forfulgt etter DMCA dersom han ikke lot være å publisere et notat der han drøfter et kryptografisk system som musikkindustrien hadde utviklet (Ibid). Professor Edvard Felten lot det være. Denne siste dommen fra New York kommer 29.november 2001. En drøy måned etter, den 10.januer 2001, gjør Økokrim det kjent for Johansen at tiltale er tatt ut mot ham. Dette er en tiltale som egentlig ble tatt ut før årsskiftet, men er i følge Sunde ikke forkynt før fordi ''man ikke forkynner før jul'' (digi.no 10.01.02). Den da 18 år gamle Johansen kommenterer tiltalen slik: ''- Det er absurd at de påstår at en ikke skal få lov til å kjøpe en film og se den på den måten en vil. Jeg synes også det er rart at de vil tiltale meg for å ha brutt meg inn på min egen DVD-plate.'' (digi.no 10.01.02). Til en Aftenposten uttrykker han lettelse over at man endelig nærmer seg en avklaring (Aftenposten 11.01.02). Johansen evner å opprettholde et offentlig bilde av seg selv som en moden, uredd og selvsikker DVD-Jon.

5.4. DeCSS i Norge: Informasjonsfrihet? ''Du kan ikke overbevise noen om noe, hvis dere ikke i forveien er enige om noe annet'' skriver Jens Kjeldsen i boken Retorikk i vår tid (Kjeldsen 2004:149). ''Derfor må din argumentasjon alltid ta utgangspunkt i de felles og allmenne synspunkter du deler med dem

88


du henvender deg til'' (Ibid). Dette felles utgangspunkt kalles i retorikken for topos (flertall: topoi) (Ibid). Johansens utgangspunkt var at han ønsket å benytte seg av teknologien som han selv ville, men uten å bryte gjeldende lov. Ønsket var å bidra til utviklingen av teknologi som ikke eksisterte, nemlig en DVD-spiller for operativsystemet Linux. Dette fordi han ønsket å nyte sine lovlig anskaffede kulturelle goder, nemlig film lagret på DVD. Som vi har sett la han vekt på å få frem i mediene at hensikten ikke var piratkopiering, fordi kopiering for salg er lovbrudd. Samtidig understreket han at privat kopiering er tillatt etter gjeldende åndsverkslov, nærmere bestemt i §12. I tillegg la Johansen vekt på å kunnskap i seg selv ikke kan forbys. Det er vanskelig å argumentere i mot at man skal kunne gjøre med sine lovlig anskaffede gjenstander som man vil innen for privatlivets fire vegger. Det er også vanskelig i alle fall i et demokratisk samfunn - å hevde at kunnskap i seg selv kan kunne forbys. Topos for Johansens argumentasjon var nettopp tuftet på prinsippene i åndsverksloven og hvilke rettigheter og plikter som følger med den. Hva gjorde så Økokrim? Økokrim hadde et annet topos. Her tok man nemlig utgangspunktet i Straffeloven. Etter å ha blitt endret tre ganger, lød altså den endelige tiltalen slik: Straffeloven § 145 annet jf tredje og fjerde ledd For ved å ha brutt en beskyttelse eller på lignende måte uberettiget skaffet seg adgang til data som er lagret eller som overføres ved elektronisk eller andre tekniske midler og ved å ha voldt skade ved erverv eller bruk av slik uberettiget kunnskap eller å ha medvirket til dette. (http://www.iktrett.no/iktrett/dommer/dvd_jon.asp) Her var det snakk om 'uberettiget adgang', å volde skade ved erhverv av 'uberettighet kunnskap' - eller - som tiltalen til slutt endte opp med - å ha 'medvirket til dette'. Vi vet nå at Økokrim ikke fikk medhold. Hva var det som gikk galt?

5.4.2. ”16 åringen Jon” – fra uskyldig barn til kynisk gjengkriminell Som nevnt i kapittel 2 forklarer Kirsten Drotner, i likhet med Gisle Hannemyr, at nye medier bringer med seg endringer i samfunnets maktforhold; også her dreier frykten for nye medier seg en angst for tap av makt (Drotner 1990:133). Artikkelens historiske gjennomgang av medieutviklingen viser hvordan nye medier opp gjennom tidene på ulikt vis har ført til intense og offentlige reaksjoner. Drotner viser at særlig er dette reaksjoner som retter sitt fokus mot barn og unge (Drotner 1990:133). Det dreier seg om maktforholdet mellom generasjoner. I DVD-saken dreide det seg om et dataprogram som Johansen ikke hadde produsert alene, men 89


gjennom et samarbeide med andre på Internett. Disse hadde skaffet seg kunnskap som av aktoratet ble karakterisert som 'uberettiget'. Men hvordan ble dette begrunnet? Som vi tidligere har sett, er mediepanikkens diskurs tilstedeværende, og her valgte Jon Bing, å plassere seg ved å snakke om 'barnets uforstand i omgangen med nye medier'. I Aftenposten er Bing formulert slik: - 16-åringen har sikkert trodd at han drev med uskyldige sysler på gutterommet da han brøt DVD-koden. Men slik underholdningsindustrien ser det har han kjørt en trailer opp til platebutikken og sagt: "Nå tømmer jeg lageret!" (Aftenposten 25.01.00) Bings beskrivelse av Johansen som 'tror han driver uskyldige sysler' står sterk kontrast til det ethos vi finner i Johansens ytringer og argumentasjon for sine handlinger: Johansen taler som en voksen, ved å peke på at koden kan men ikke bør brukes til piratkopiering, samtidig som han peker på at Åndsverksloven ikke bare ivaretar rettighetshavers rettigheter, men at også publikum har visse retter. Bing derimot, velger å legge vekt på at selv om hensikten ikke har vært piratkopiering, så ''finnes det likevel bestemmelser både i åndsverksloven og straffeloven som kan gjøres gjeldende mot Jon Johansen og hans far Per'' (Aftenposten 25.01.00). Han stiller seg videre tvilende til Johansen og hans prosjekt: At hensikten har vært å produsere en spiller for operativsystemet Linux, tillegges ikke stor vekt og i artikkelen er dette formulert slik: ''Professor Jon Bing mener det kan spores mye idealisme i åpen-kilde-bevegelsen, men sier likevel: -Det er ikke alltid gjeldende rett står på samme side som dem med de mest idealistiske motiver (Aftenposten 25.01.00). I dette tilfellet er også Bings tale deliberativ, han er avveiende i forhold til skyldspørsmålet, og ser ut til å havne på antagelsen om at Johansen ikke vil ha loven med seg. Bings ethos er den som vet - og ved å henvise til 'gjeldende rett' henviser Bing til sitt eget felt, hvor han er en autoritet - samtidig som han peker på Johansens unge alder og antyder at Johansen ikke aner rekkevidden av hva han har gjort. Men dét vet professor i rettsinformatikk Jon Bing, og her advarer han: ''- Det står meget store interesser på spill i saken mot den norske 16-åringen som har brutt DVD-kodene. Utviklingen av elektronisk handel kan settes flere år tilbake dersom varene ikke kan beskyttes tilstrekkelig.'' (Aftenposten 25.01.00). Med samme fokus, men mer formanende, fremstår daværende justisminister Hanne Harlem i en artikkel i VGs nettavis fra 30. mai 2000. I forbindelse med ''en stor internasjonal konferanse om ''Nettet som åsted for kriminalitet'', som består av ' politifolk og justistopper fra hele 33 land for å diskutere hvordan de best skal møte utviklingen på Internett'', inntar 90


Harlem også rollen som mediepanikkens problemløser, ved å peke på at mange voksne vet for lite om hva barna deres driver med på nettet, noe som er ''en utfordring for voksensamfunnet.'' I artikkelen blir det fremstilt slik at Harlem advarer mot heltestatusen ''den 16-årige «crackeren» har fått i enkelte miljøer'' og hun siteres slik: ''- Noen synes kanskje dette er tøft, kult og sånt. Men dette er en virksomhet som er helt ødeleggende for næringslivet'' (VG 30.05.00). Etter kritikk for disse uttalelsene, både fra Per Johansen og Elektronisk Forpost Norge, som begge mener hun bedriver forhåndsdømming, rykker Hanne Harlem ut og forklarer at hun er feiltolket av mediene: Hun kom ikke med en direkte kommentar til DVDsaken og det er ikke noen snakk om forhåndsdømming av Johansen, - det var snakk om ungdoms bruk av ny teknologi generelt (digi.no 09.06.00). At denne presisieringen kommer, endrer imidlertid ikke Harlems ståsted i mediepanikkens diskurs, nemlig at ungdoms uforstand ''får konsekvenser som er helt ødeleggende for næringslivet''. Interessant er det også å se at både Bing og Harlem foregriper det bildet av Johansen som statsadvokat Inger Marie Sunde tegner i straffesaken i Oslo Tingrett. For når Bing bruker grovt ran som metafor for å beskrive underholdningsindustriens forståelse av saken, og Harlem legger vekt på at dette er en virksomhet som er ''ødeleggende for næringslivet'', så er dette i tråd med den forståelsen vi finner igjen i statsadvokat Inger Marie Sundes beskrivelse av Johansens handlinger: I hennes øyne er utviklingen av DeCSS 'gjengkriminalitet'. Sunde går lenger enn professor Jon Bing og Hanne Harlem. Først peker hun på at det hadde vært en viss konkurranse om å omgå beskyttelsesystemet CSS. Så velger hun i prosedyren å å sammenligne Johansen og hans omgangskrets med innvandrermiljøer i Oslo som på den tiden var kjent for å øve vold og hærverk for å demonstrere sin makt: '-Det er nesten sånn vi kjenner A- og B-gjengen i andre straffesaker''. Vi kjenner igjen dette topos fra den amerikanske dommeren Kaplan, som trakk sammenligningen med programvarekode og politisk attentat. Her finner vi første årsak til at Økokrim taper. Dommerne lot seg ikke overbevise av dette bildet som ble tegnet av Jon Johansen stemte med den Johansen de selv så. De lot seg derfor heller ikke overbevise om at han var skyldig. I stedet ble bildet av den kompetente, kloke og rådsnare Jon bekreftet. Flere jurister rykket ut og var skeptiske til tiltalen. I tillegg kom det frem at også Økokrim benytter seg av Linux, som av Sunde blir beskrevet som et operativsystem som er populært i 'hackerkretser'. I en artikkel i Dagbladet får vi møte ''datarådgiver Kjetil'' som forklarer at systemet Økokrim kjører et sikkert system, noe som avsluttes med journalistens svar: 'Vi får tro ham på det' (Dagbladet 10.12.02). I dette aner vi et vendepunkt.

91


Et annet eksempel på autoritetens svake stilling er Økokrims stadige endring av tiltalen: Johansen møter i løpet av prosessen fire ulike tiltaler, den siste kommer så sent at forsvarer Manshaus kaller det manipulering, men lar det gå, fordi Jon Johansen ønsker å få saken ut av verden. Nyheten om at Sunde må ha en av fagdommerne til å forklare for seg hva en algoritme er, taler heller ikke til Økokrims fordel. Men ikke minst er det forholdet mellom forsvarer og aktor som faller uheldig ut. Mens aktor bruker lang tid på detaljer i saken, så lang tid at dommeren ber henne om å skynde seg, velger forsvarer å være kort, og ikke minst, å be om å få en rask avgjørelse. Resultatet er at mediene forteller at 'forsvaret skjer i en fei', mens Økokrim 'hakker løs' i timevis. Bildet av Økokrim som trenger en avklaring ender opp med et bilde av et Økokrim som ikke har kompetanse om teknologien. Det ender med seier for Johansen - og med politisk kamp for de nevnte 'EFN-aktivistene.' Vi skal i det følgende forsøke å si noe om hvordan denne kampen arter seg.

5.5. E-postlisten som kapitalfabrikk Dagen etter at tiltalen mot Jon Johansen gjort kjent, den 11.januar 2002, vandrer EFNaktivistene til Økokrims lokaler for å demonstrere. Der deler de ut et skriv om sitt syn saken, og dette skrivet formidler de også til Sunde, som ikke er tilstede på kontoret. De legger det i hennes posthylle. På baksiden av skrivet står selve DeCSS-koden trykket. Koden er med andre ord distribuert. Å distribuere koden - på mange vis - for nettopp å tydeliggjøre at den kan ha svært mange ulike uttrykk, var da en vanlig måte å illustrere sitt poeng på - nemlig at kode kan transkodes. Rett etter den første dommen i New York laget forsker David Touretzky ved Carnegie Mellom University i USA en hjemmeside som han kalte Gallery of DeCSS descrambler. Her kan finnes DeCSS i mange former, også den versjonen av koden som ved lagt ved i dokumentene i den første rettssaken i New York, og som følgelig ble lagt ut på Internett. Ellers finnes koden formulert i ulike programmeringsspråk, som bilder, som et haiku-dikt, lydfiler av koden lest på en dramatisk måte, sunget til el-gitar, en 'square dance version', i tillegg til at man kan se bilder t-skjorter og slips med koden på. David Touretzkys hensikt med siden er følgende: ''If code that can be directly compiled and executed may be suppressed under the DMCA, as Judge Kaplan asserts in his preliminary ruling, but a textual description of the same algorithm may not be suppressed, then where exactly should the line be drawn? (http://www-2.cs.cmu.edu/~dst/DeCSS/Gallery/)

92


Implisitt i EFN-aktivistenes trykking av koden på sitt eget skriv, er samme spørsmål stilt til Sunde. Men hva er EFN? På sine hjemmesider kan vi lese at EFN er ''en elektronisk rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske rettigheter i ITsamfunnet''. Organisasjonen er inspirert av den allerede omtalte EFF, og oppsto i 1991 som et elektronisk forum - en e-postliste. Konstituerende generalforsamling som forening fant sted 19. januar 1995. Videre kan vi lese at foreningens 'tekniske infrastruktur består av en postliste og en webserver i tillegg til styrets egen postliste. Foruten styret og generalforsamlingen dannes det fra tid til annen aksjons- og arbeidsgrupper som jobber tidsbegrenset med bestemte prosjekter. Mesteparten av arbeidet i foreningen organiseres og utføres over nettet, men det avholdes fra tid til annen møter (generalforsamling, åpne debattmøter og foredrag, arbeidsmøter for aksjonsgrupper) og offentlige markeringer.'' Verdt å merke seg er det at organisasjonens forum er en e-postliste som ikke er moderert, det vil si at alle som poster sin melding til listen vil bli kringkastet til resten av abonnentene. På hjemmesidene heter det: ''Det er på efn-listen ting skjer og det er der en må være med for å følge med i foreningens virksomhet.'' (www.efn.no/omefn.html). En av dem som følger med, er Håkon Wium Lie, teknisk direktør i Opera Software. En annen er informatiker Gisle Hannemyr. En tredje er leder Thomas Gramstad, som arbeider ved biblioteket ved institutt for Informatikk. En fjerde er Per Inge Østmoen, en femte er Herman Robak, en sjette er Tron Øgrim - og slik kan man ramse opp de flere hundre medlemne på listen. I august 2003 hadde listen 700 medlemmer, i mai 2005 var antallet 871 (Gramstad i e-post 28.4.05). En av disse medlemmene er jeg, som både følger med på hva andre skriver, og skriver selv. Jeg meldte meg på listen i 1999, fordi jeg hadde fått tips at på denne listen var det en rekke hackere. Siden jeg hadde bestemt meg for å skrive om hacking, tenker jeg at jeg her har en god anledning til å lære litt mer om hvordan hackere tenker. Og det gjør jeg jo, og jeg opplever at de tenker nokså likt som meg - de er for ytringsfrihet og mot kneblingen av den enten det er stat eller næringsliv som står for handlingen. Mitt habitus er med andre ord tilpasset dette feltet. Her har jeg funnet meg til rette (Bourdieu og Waquant 1995:125).

5.6. Jon Johansen som politisk aktivist I artikkelen om mediepanikker peker Drotner på at når mediepanikker er i arbeid, er det gjerne massemediene som setter i gang den offentlige reaksjonen, i tillegg til at det er de som formilder reaksjonene (Drotner 1990:134). En uke før han skal møte Økokrim i retten, lanserer Jon Lech Johansen et program som omgår det effektive tekniske beskyttelsessystemet

93


på Apples musikkformat iTunes. Dette formatet bruker Apple i sin avspiller QuickTime og musikktjenesten iTunes. Dette skaper overskrifter, og Jon Lech Johansen har fått sin egen blog - en hjemmeside. Tittelen på denne er 'So sue me' - 'så saksøk meg'. Det blir på denne måten gjort helt klart for offentligheten at Johansens deltagelse i dekrypteringen av DeCSS ikke var et hendelig uhell for en ung gutt med litt for mye datainteresse, men mer å forstå som en bevisst teknologipolitisk handling. Midlene som er benyttet er teknologien selv, og den direkte henvendelsen til rettssalens rom forteller at vi har å gjøre med en som vet å gjøre rettssalen om til verktøy for å skaffe offentlighet rundt en sak. Mens Johansens sak befinner seg i det norske rettsystemet fortsetter han å presentere stadig nye omgåelsesteknikker: I april 2004, er Johansen igjen ute, denne gangen med flere programmer under navnet DeDRMs. Hensikten er å fjerne funksjonen i Apples musikkprogram iTunes som gjør at du ikke kan transportere og spille musikkfilene fritt. Året etter presenterer Johansen programmet PyMusique, som han beskriver slik til nettstedet www.corante.com, som omtaler seg selv som ''The world’s first blog media company'': PyMusique is an interface to the iTunes Music Store that lets you preview songs, sign up for an account and buy songs. It is somewhat interesting from a DMCA/EUCD perspective. The iTunes Music Store actually sells songs without DRM. While iTunes adds DRM to your purchases, PyMusique does not. Another difference is that signing up for an account using PyMusique does not require you to sign/click away any of your rights. Johansen evner å skape oppmerksomhet. Etter at rettsaken er vunnet, blir Johansen også lettere forstått som den autoriteten han søkte å forstå i januar 2000: Den 13. april 2005 inviterer avisen Dagens Næringsliv Johansen til å forklare bakgrunnen for sine handlinger, og Johansen forklarer følgende: ''Jeg er motstander av alle proprietære standarder fordi de låser kundene til en spesifikk plattform eller produkt og er dermed konkurransehemmende''. I tillegg uttaler han seg om reguleringspolitikk: ''Når det gjelder det private markedet er jeg i utgangspunktet for minst mulig regulering, men jeg støtter for eksempel anti-trust lovgivning. Kapitalisme krever en viss regulering for å fungere mest mulig effektivt.'' (DN 13.04.05). I samme avis er flere norske personer bedt om å beskrive Jon Lech Johansen. Mens Paul Chaffey, leder i NHOs Abelia inntar samme perspektiv som Hanne Harlem, Jon Bing og Inger Marie Sunde og beskriver Johansen som en ''trussel mot folk som investerer tid og penger i å utvikle programvare og kunstneriske produkter'' velger lektor ved Institutt for informatikk, Gisle Hannemyr en helt annet perspektiv: ''Johansen er først og fremst en performance-artist 94


som har en sjelden evne til å iscenesette små og store teknopolitiske happenings med seg selv i hovedrollen''. Hannemyrs retoriske grep er tydelig og tydeliggjørende: Vi har ikke lenger å gjøre med den unge David - enten han vet at han opponerer mot Goliat eller ikke - vi har å gjøre med en kunstner, med sjeldne evner. Det er ikke snakk om 'hærverk' og 'guttestreker' men 'teknopolitiske happenings'. Samtidig er ikke Jon Lech Johansen en tradisjonell radikaler som avmektig peker på kapitalmakten og prediker dens ondskap. I stedet peker den 20 år gamle Jon Lech Johansen nese av kapitalmakten: Han beskylder aktørene for ikke å våge å konkurrere. Hvilken tilhenger av det kapitalistiske system kan være motstander av konkurranse? Det er vanskelig å overbevise noen om at man ikke skal la utviklere av programvare med åpen kildekode få prøve seg på markedet, ved å lage lover som beskytter de som allerede dominerer markedet. Jon Lech Johansen - og andre performance-artister som iscenesetter små og store teknopolitiske happenings med seg selv i hovedrollen fremstår som levende bevis for at industriens påståtte dominans på programvarefeltet kan bestrides, dersom aktørene har mulighet til å samhandle kommunikativt.

5.7. Oppsummering: Informatikeren vs. juristen Det er bare i den grad den heterodokse diskursen river i stykker de falske selvfølgeligheter i ortodoksien, som er en fiktiv gjenoppretting av doxa, og nøytraliserer dens makt, at den kan få en symbolsk makt til å mobilisere og til å undergrave, skriver Bourdieu (Bourdieu 1996:47). Kanskje er det siste eksempelet et tegn på at noe slik er i gjære. I ordvekslingen mellom Informatiker Gisle Hannemyr og Jon Bing om forholdet mellom Skolelinux og Microsoft, blir man som leser sittende igjen med en rekke ubesvarte spørsmål etter at rådgiver Jon Bing har forklart seg i offentligheten. Det hele starter med at leder for Skolelinux-prosjektet, Knut Yrvin skriver et leserinnlegg i Dagsavisen og etterlyser muligheten for å spiller av DRMbeskyttede verk i Windows Media-format på PC'er med Linux. Microsofts informasjonsdirektør Jannik Lindbæk jr. rykker med en gang ut og hevder følgende i et innlegg i Dagsavisen: "Vår teknologi er tilgjengelig for enhver leverandør eller utvikler som ønsker å legge til rette for avspilling - naturligvis også på Linux-plattformen. De alternative medieavspillerne Yrvin etterlyser er tilgjengelige i dag". Også Jon Bing deltar i dette ordskiftet, og han forsvarer DRM-slik: ''– DRM er et forsøk på legge forholdene til rette for å åpne internett for formidling av åndsverk, tekst, grafikk, lyd og bilder. Rettighetshaverne må gis mulighet for å kontrollere utnyttelsen av egne verk. I dag er mangelen på et opphavsrettsystem hovedgrunnen til at internetts potensial ennå ikke er utnyttet. Derfor er det i forbrukernes interesse at man finner fram til slike systemer.'' Om påstandene til Skolelinux

95


om at de blir stengt ute, sier han dette: '' – Den nye loven vil ikke påvirke bruken av Linux. Loven innebærer at hvis noen vil beskytte noe kan man ikke omgå den beskyttelsen. Ønsker Skolelinux å bruke programvare må de kjøpe den, men de vil ikke kjøpe. Ønsker man derimot at alt man vil bruke skal være gratis får man jo et problem.'' (Dagsavisen 13.04.05). Påstandene skaper store reaksjoner på EFN-listen. Vet Jon Bing hva han snakker om? Er det virkelig sant at Microsoft lisensierer ut DRM til Linux. Hannemyr mener dette vil innebære en helt ny policy fra programvareleverandøren, kontakter Microsofts lisensavdeling for å få et tilbud på utviklingslisens for WM-DRM for en avspiller på Linux-PC. Svaret som kommer noen dager senere pr. epost fra Sturla Strauss Lisæth lyder slik: "Vi lisensierer IKKE ut DRM til PC-plattformer basert på Linux eller andre operativsystemer." Med denne informasjonen skriver Hannemyr et innlegg i Dagsavisen, rettet mot professor i rettsinformatikk, Jon Bing, formulert slik: Professoralt tøv! I et intervju med Dagsavisen onsdag 13. april (Ikke monopol med kopisperrer) framsetter professor Jon Bing flere påstander som en høfligere mann enn meg ville karakterisert som «interessante».Jeg skal nøye meg med å kommentere to av dem. Den første er følgende påstand: «Ønsker Skolelinux å bruke programvare må de kjøpe den, men de vil ikke kjøpe.» Med imponerende økonomi i uttrykket klarer Bing her å presse inn ikke mindre enn to misforståelse inn i en setning: 1. Bing hevder at Skolelinux vil ikke kjøpe. Dette vet Bing ingen ting om. Hadde han tatt seg bry med å undersøke saken, så hadde han fått vite at undertegnede på vegne av Skolelinux har rettet en henvendelse til Microsoft, der vi har spurt om få kjøpe den omtalte programvare. 2. Bing hevder at programvaren kan kjøpes. Heller ikke dette har tatt seg bryet med å undersøke. Førnevnte bestilling ble av Sturle Strauss Lisæth i Microsoft besvart på følgende måte (Lisæths utheving): «Vi lisensierer IKKE ut DRM til PC-plattformer basert på Linux eller andre operativsystemer.» Den andre påstanden er: «Skulle Microsoft i framtida prøve å bruke sin markedsposisjon for å oppnå fordeler, har vi et konkurransetilsyn som tar seg av slikt. Det er konkurranselovgivingen som skal regulere markedet, ikke den nye åndsverksloven.» Til Jon Bings opplysning kan jeg fortelle at det i dag finnes ni aktører i Norge som benytter DRM ved salg av musikk eller film over Internett. Av disse benytter eksakt ni DRM fra Microsoft. Vi snakker altså ikke 96


om noe framtidsscenario, men om et etablert og eksisterende monopol. Det er åpenbart for enhver som følger utviklingen på dette området at konkurranselovgivingen ikke makter å hamle opp med en aktør som Microsoft. DRM-monopolet eksisterer allerede. Regjeringens forslag vil gjøre det enda vanskeligere å utfordre dette monopolet.

Professor i Rettsinformatikk, Jon Bing, velger å ikke svare på innlegget. Stortingets kulturkomité velger å utsette behandlingen, så saken blir drøftet skikkelig. Sosialistisk Venstreparti kunngjør at programvarepolitikk vil bli en sak i valgkampen. Moderniseringsminister Morten Meyer fra Høyre kunngjør at han gjerne vil satse på åpen kildekode i offentlig sektor, og markerer dette ved å tildele Bergen kommune, som har startet den største migreringen fra proprietære til åpne løsninger, 300 000 kroner til satsing på fri programvare. I kapittel 2 var vi inne på hvordan en retorisk situasjon nær sagt foreskriver reaksjoner for dem som befinner seg i dem. Bildet som her er fremstilt av aktørene i en slik situasjon, dreier seg mye om hvordan de posisjonerer seg, men også om hvordan de blir posisjonert av sine egne ytringer. Slik blir man fanget i det spillet som Pierre Bourdieu snakker om, og mangler muligheten til å komme seg ut av sin egen rolle, eller ta et annet standpunkt enn det man allerede har hatt. Kanskje ser vi derfor konturene av en skyttergravskrig der beskyldninger og anklager graves frem med hvert et redskap som måtte befinne seg i den umiddelbare nærhet. Samtidig bør man ha et håp om at en offentlig og opplyst debatt er mulig. For kanskje ser vi her konturene av en viktig offentlig og opplyst debatt om utformingen av de nye mediene, hvor det er naturlig at også medievitenskapens innsikter formidles. Dette skal vi komme inn på i siste kapittel, som er en oppsummering av oppgaven.

97


Kapittel 6: Oppsummering

I denne oppgaven har vi sett hvordan tekniske begrensningsstrategier fra aktører innen programvareproduksjonen som ønsker å begrense allmennhetens tilgang til kunnskap om teknologiens funksjonsmåter blir utfordret av aktører som ønsker seg en annen utviklingspolitisk strategi. Disse ønsker at kunnskapen om teknologiens funksjonsmåter skal være allment tilgjengelig for det sivile samfunn. Vi har videre sett at de tekniske begrensningsstrategiene, som ikke er fullendte i sin funksjon, i land som USA – gjennom DMCA – og EU-land gjennom EUCD/INFOSOC - har mottatt et rettslig vern. Fordi det strengt tatt er teknisk mulig å omgå de tekniske begrensningsmetodene, har en slik praksis blitt gjort juridisk umulig: Immaterialretten – og da eksemplifisert gjennom ønsket om å endre gjeldende åndsverkslov – er med andre ord i endring. Vi har også sett hvordan tilhengere av åpne utviklingspolitiske strategier har forsøkt å skape bedrede vilkår for sin praksis. Det historiske eksempelet starter med operativsystemet UNIX og ender med LINUX. Den kan forklares i lys av tre forhold: For det første har hensynet til fri konkurranse i et kapitalistisk marked – eksemplifisert gjennom amerikansk konkurranselovgivning på begynnelsen av 70-tallet – sørget for at de juridiske rammene var til stede for spredningen av kunnskapsproduktet UNIX. Videre har produktet kunnet videreutvikles ved at det i utgangspunktet fantes få tekniske eller juridiske begrensninger på reproduksjon av operativsystem. Dette skapte grobunn for videreutvikling innenfor det akademiske felt, noe som igjen var med på å skape et behov for denne type kunnskap etter hvert som aktører forlot det akademiske feltet og entret det sivile samfunn som

98


ansatte i bedrifter og i offentlig sektor. Dette behovet har vært så stort at når begrensningsstrategier – tekniske så vel som juridiske – har vært i bruk, så har aktører hvis oppgave er å reprodusere og formidle kunnskap om operativsystem av UNIX-sjangeren funnet frem til strategier for å omgå disse hindringene. En årsak til at dette har vært mulig er de spesifikke karakteristika ved programvareteknologi generelt, nemlig at den kan transkodes og omprogrammeres. En annen årsak til at operativsystemet UNIX spesielt fikk gode vilkår, var at det var et svar på spesifikke tekniske behov, nemlig behovet for et flerbrukersystem der flere brukere kunne gjøre flere oppgaver på samme maskin samtidig, uten at dette skapte tekniske problemer. Dette skapte økte muligheter for utnyttelse av knappe maskinvareressurser. I tillegg var UNIX – fordi det var skrevet i det plattformuavhengige programmeringsspråket C – et produkt som ikke fordret at brukerne hadde en bestemt maskinvare. Dette, sammen med implementeringen av protokollen TCP/IP, var en viktig forutsetning for å få Arpanet, internetts forgjenger, til å fungere. Verdt å merke seg her er at UNIX – og programvare i denne sjangeren - først og fremst har vært benyttet til å drifte såkalte servere – altså de maskiner som sørger for at hver enkelt datamaskin kan kobles til internett. Mens klientmaskinene gjerne kjører proprietær programvare – så som Apple OS X eller Microsoft Windows – dominerer altså ikke for eksempel Microsoft på markedet for servere – her finnes en rekke ulike system – proprietære så vel som programvare der kildekoden er tilgjengelig. Det kan derfor være grunn til å stille spørsmål ved påstander om at nøkkelen til kontroll over internett ligger i operativsystemet fordi internetts infrastruktur i stor grad driftes av flere typer operativsystem. Hypotesen man imidlertid kan sette frem er at en innføring av åndsverklovens §53a, samt lignende immaterialrettslige vern som beskytter tekniske begrensningsfunksjoner, vil kunne svekke tilstedeværelsen av slike alternativer på servernivå. Det vi nemlig har sett er at selve den tekniske medieringen innenfor et spesifikt sosialt felt er avgjørende for reproduksjonen. Innen UNIX-sjangeren er det snakk om at vedlikehold, distribusjon, utvikling og promotering av denne type programvare har i all hovedsak foregått via internett. Samtidig ser vi at aktører, fra store selskapene IBM, Novell og HP, til små konsulent selskapene som Linux Labs, Free Code og Copyleft, og tiltak av den mer ideelle sorten som Skolelinux, er i ferd med å etablere seg. Vesentlig i denne sammenhengen er altså at videreutviklingen av UNIX i all hovedsak har skjedd innenfor akademia. Hovedfokus har vært og er rettet mot forskeres undervisningsmuligheter og studenters tilegnelse av kunnskap. Dette har også resultert i at 99


produksjonskostnadene har vært lave fordi motivasjonen ikke har vært profitt, men kunnskapsproduksjon – det var for å kunne undervise sine studenter at Andrew Tanenbaum reproduserte sin UNIX-variant MINIX på kveldstid ved siden av sitt egentlige forskningsprosjekt. Det var kunnskapsproduksjon som var motivasjonen da studenter ved University of Berkeley utviklet BSD, mens Stallmans strategi var politisk fundert i vitenskapspolitiske idealer da han sa opp sin stilling ved MIT AI Lab. Hensynet til interessene til visse økonomiske aktører er altså i økende grad er med på å forme det rettsområdet som skal ivareta vilkårene for reproduksjon av kunnskap og kultur. Dette skaper en strukturell forvandling av immaterialretten, der dens opprinnelige intensjoner er i ferd med å graderes ut til fordel for nye oppgaver. For selv om hensikten med immaterialretten er at den skal sikre det økonomiske grunnlaget for kulturproduksjonen, for slik å sikre videre vekst og utvikling, ser vi at immaterialretten er og har vært benyttet til å begrense spredningen av kunnskap – som med trykkerilaugene på 1600-tallet – slik at den i økende grad også sensurerer visse typer ytringer eller former for kunnskap. Slik begrenses mulighetene til å utvikle programvare utenfor de tradisjonelle kommersielle strukturer, fordi disse ikke ser seg tjent med mer konkurranse. Dermed ser immaterialretten ut til å i økende grad være til hinder for selve spredningen av kultur og kunnskap. Den fungerer strukturerende i forhold til hva slags kulturproduksjon som er tillatt i samfunnet. Immaterialretten blir slik å betrakte som et investeringsvern eller en lojal konkurranserett. En slik lovgivning blir med på å skape vanskelige vekstvilkår for kommersielle utviklingsmodeller som baserer seg på åpenhet omkring teknologiens funksjonsmåter og som i større grad er tuftet på individuell oppfølging og serviceøkonomi – og der forretningsmodellen er basert på en større grad av dialog mellom partene. Vi har også sett hvordan konflikten mellom de to utviklingspolitiske strategiene er preget av en diskurs der nykommerne i feltet enten blir oversett, defineres som naive og etter hvert defineres som farlige, kriminelle og som representanter for ødeleggende krefter. Samtidig har vi sett at nykommerne – blant annet representert ved talsmannen Jon Lech Johansen – bevisst benytter seg av muligheten til å skape retoriske situasjoner ved å teknisk utfordre de rådende normer - og slik skape et rom for en offentlig debatt omkring disse spørsmålene. DVD-saken har, gjennom å bli prøvet i det norske rettssystemet, blitt en viktig referanse i debatten omkring endringene av åndsverksloven, fordi den står som et eksempel på hva som ikke vil være mulig under det nye regimet. I et slikt lys kan man forstå Johansens handlinger som kultur- og teknologipolitiske handlinger, - eller slik Hannemyr bemerker, som iscenesettelser av viktige teknologipolitiske problemstillinger som bør få oppmerksomhet i 100


utformingen av det som av ulike aktører blir omtalt som kunnskapssamfunnet, med dertil tilhørende kunnskapsøkonomi, som informasjonssamfunnet med dertil informasjonsøkonomi, eller som opplevelsessamfunnet, med dertil tilhørende opplevelsesøkonomi – bare for å nevne noen begrep som blir benyttet for å beskrive den tiden vi lever i.

Utfordringer for medievitenskapen Den første utfordring for videre medievitenskapelig forskning er bedre å forstå hvordan den digitale teknologien fungerer i praksis. Det holder verken å tro at digitale produkt er bygget opp av en rekke 0 og 1, eller at programvare bare er å forstå som komposisjoner, slik jeg har argumentert for i denne oppgaven – det er også nødvendig med mer kjennskap til betydningen av ulike programmeringsspråk og deres ulike nivåer – betydningen av etablerte standarder. En svakhet med denne oppgaven er at det ikke har vært rom for å gå nærmere inn i hvordan ulike programmeringsspråk både virker og blir brukt – ei heller har vi kunnet gå nærmere inn på betydningen ulike programvareapplikasjoner har hatt for den generelle teknologiske utviklingen. Det er behov for flere studier av de enkelte reproduksjoner innen dette feltet, slik en for eksempel studerer ulike sjangere innen film, litteratur, nyhetsproduksjon, både fordi de – blant annet med sine automatiserte dialogbokser der en gjerne skal trykke ”OK” – sier noe om det samfunnet vi befinner oss i – men også fordi programvaren legger føringer for videre teknologisk utvikling. Den andre utfordringen for videre medievitenskapelig forskning er å studere de digitale produktenes kulturelle form, - hvordan den blir brukt og forstått. Denne henger sammen med den tredje utfordringen, nemlig å forstå de politiske, økonomiske og juridiske prosesser som den teknologiske utviklingen inngår i – herunder rettsystemets rolle for utviklingen av nye medier. I denne sammenhengen er utfordringen for medievitenskapelig forskning delt i to – dels dreier det seg om at det medievitenskapelige feltet er nødt til å tilegne seg kunnskap også om det juridiske feltets virkemåter, dels dreier det seg om å formidle medievitenskapelige innsikter til det juridiske felt. En utfordring er blant annet å formidle innsikter om medienes rolle for utviklingen av et demokrati som er tuftet på borgernes prinsipielt frie og frivillige deltagelse i samfunnets liv og utvikling, og hvor borgerne blir tildelt en avgjørende makt over denne utviklingen. Dette forutsetter at politiske prosesser betraktes som diskusjoner der argumenter skal bryne seg på hverandre, og hvor det offentlige rom har en avgjørende stilling som arena for opinionsdannelse, utgangspunkt for politisk viljesdannelse og kanal for påvirkning av politiske beslutninger. Mediene blir sentrale

101


både som arenaer og som leverandører av argumenter. Et slikt deliberativt demokrati forutsetter ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Den liberale rettsfilosofen Ronald Dworkin har diskutert hva som er gyldig legitimering av statlige inngrep på kulturområdet (Dworkin ([1985]2000:221-233). Denne kan ikke legitimeres verken gjennom samfunnsøkonomisk avkastning eller spesielle kulturformers støttebehov og allmenne verdi, men ved at enhver skal ha tilgang til et videst mulig utvalg av kunnskap og kulturelle erfaringer. I den kommende debatten omkring utformingen av en programvarepolitikk blir det av avgjørende betydning at en argumentasjon som begrunner ytringsfrihetens og informasjonsfrihetens plass i en mediepolitisk diskurs både blir dyrket frem og brakt til torgs.

102


Litteratur Allen, Jeanne (1983): ”The social Matrix of Television: Invention in the United States” i Anne E. Kaplan (red.) Regarding Television: Critical Approaches - An Anthology. Los Angeles: The American Film Institute Andersen, Øyvind ([1995]2000): I retorikkens hage. Universitetsforlaget, Oslo Benjamin, Walter ([1975]1991): Kunstverket i reproduksjonsalderen. Gyldendal, Oslo Benifer, Amy (1999): Who was Carolyn Keene? Artikkel på Salon.com (http://www.salon.com/feature/1999/10/08/keene_q_a/print.htm) [20.05.05] Bernitz, Ulf et.al (2004): Immaterialrätt och utilbörlig konkurrens. Stockholm, Jure Bokhandel Bourdieu, Pierre og Louis J.D. Waquant (1995): Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Samlaget, Oslo Bourdieu, Pierre (1996):Symbolsk makt. Pax, Oslo Ceruzzi, Paul E. (1998): A History of Modern Computing. Cambridge, Massachussets, London, England, The MIT Press Cohen, Stanley ([1972)1980): Folk devils and moral panics. The Creation of the Mods and Rockers. Oxford, Basil Blackwell Bourdieu, Pierre og Louis J.D. Waquant (1995): Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Samlaget, Oslo Bourdieu, Pierre (1996):Symbolsk makt. Pax, Oslo Dahl, Hans Fredrik og Henrik G. Bastiansen: Ytringsfriheten i Norge i det 20. århundre, særskilt vedlegg nr. 1 til NOU 1999:27 Danielsen, Arild og Marianne Nordli Hansen: ''Makt i Pierre Bourdieus sosiologi'', i Engelstad, Frederik (red.) (1999): Om makt. Teori og kritikk. Gyldendal, Oslo DiBona, Chris et.al. (1999):Open Sources. Voices from the Open Source Revolution. Beijing, Cambridge, Köln, London, Paris, Sebatopol, Taipei, Tokyo, O´Reilly Drotner, Kirsten (1990): ”Modernitet og mediepanikk” i Trine Deihmann-Sørensen og Ivar Frønes (red.) Kulturanalyse. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag A/S R. Dworkin ([1985]2000): "Can a Liberal State Support Art?", pp 221-233, i R. Dworkin: A Matter of Principle, Cambridge, Mass. & London, England: Harvard UP

103


Eielerten. Mads E. og Arne B. Mikalsen (2003):Linux tjenestedrift. Stiftelsen Tisip og Gyldendal Akademisk, Gjøvik, Oslo Eisenstein, E.L (1979): The Printing Press as an Agent of Change: Communications and Cultural Transformations in Early-Modern Europe, Vol. 1, Cambridge, Cambridge University Press Fafner, Jørgen (1982): Tanke og Tale. Den retoriske tradisjon i Vesteuropa. C.A. Reitzels Forlag, Kjøbenhavn Feenberg, Andrew (2003):''Democratic Rationalization: Technology, Power and Freedom'' i Robert C. Scharff og Val Dusek (ed.): Philosophy of Technology. The Technological Condition. An Anthology. Blackwell Publishing Flor, Harald: Slakteren som kunsthistoriker, kommentar i Dagbladet (http://www.dagbladet.no/kultur/2002/03/17/319637.html) [20.05.05] Gripsrud, Jostein (1999): Mediekultur, mediesamfunn, Oslo: Universitetsforlaget Habermas, Jürgen([1971] 2002]: Borgerlig offentlighet. Oslo, Gyldendal Hannemyr, Gisle: Full seier til Microsoft! Kronikk i Klassekampen 6.11.2002 (http://folk.uio.no/gisle/essay/ms06.html )[20.05.05] Haugseth, Jan Frode (2005): DRM og demokrati: Argumentasjoner, rettferdiggjøringer og strategier bak endringen av åndsverksloven 2003-2005. Hovedoppgave ved Sosiologisk Institutt, Universitetet i Bergen Holmevik, Jan Rune (2004): Trace Back. MOO, Open Source, and the Humanities. Dr.Art.Thesis, Dept. of Humanistic Informatiocs, Faculty of Arts, University of Bergen. Spring 2004 Hvidsten, Oddgeir (2002): Operativsystem, monopolmakt og internett. Publikasjon nr.49, Institutt for Medievitenskap, Universitetet i Bergen Johansen, Anders (2002): Talerens troverdighet. Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Universitetsforlaget, Oslo Kay, Alan (1999): ''Computer Software'' i Paul A.Mayer: Computer Media and Communication. A reader. Oxford University Press Kjeldsen, Jens (2004): Retorikk i vår tid. En innføring i moderne retorisk teori. Oslo, Spartacus Forlag Larsen, Leif Ove(2003): ''Kunnskapens gjerder. Intellektuell eiendom og akademia'' i Norsk Medietidskrift, nr.1, årg.10 Lein, Magne (2000): Fra tekstilvev til verdensvev. Kunnskapssamfunnets IT-røtter. IDG Norge Books AS

104


Lie, Håkon Wium: Hvem snylter på hvem?, debattinnlegg i Dagens Næringsliv 2004-08-26. (http://people.opera.com/howcome/2004/dn/0826.html) [20.05.05] Lessig, Lawrence (1999): Code and other laws of cyberspace. Basic Books Levin, Marianne (1999): Immateralrätten. En introduktion. Stockholm, Nordstedts Juridik AB Lury, Celia (1993): Cultural Rights. Technology, Legality and Personality. London, Routledge Lury, Celia (2005): ''‘Contemplating a Self-portrait as a Pharmacist’ A Trade Mark Style of Doing Art and Science'' i Theory, Culture & Society, Vol. 22, No. 1, 93-110 Manovich, Lev (2001): The Language of New Media. The MIT Press Cambridge, Massachussets London, England Maribu, Geir (2003):Praktisk Linux. Stiftelsen Tisip og Gyldendal Akademisk, Gjøvik, Oslo May, Christopher (2002): A Global Political Economy of Intellectual Property Rights? The new enclosures?, New York, Routledge Meyrowitz, Johshua (1985): No Sense of Place. The Impact of Electronic Media on Social Behaviour. Oxford, New York, Oxford University Press Monotti, Ann og Sam Ricketson (2003): Universities and Intellectual Property. Ownership and Exploitation. Oxford University Press Moody, Glyn (2001): Rebel Code. Inside Linux and the open source revolution. Cambridge, Massachussets, Perseus Publishing Nimmer, David (2003): Copyright. Sacred Text, Technolog and the DMCA. Kluwer Law International, Hague, London, New York Riis, Thomas (2001): Immateralret & IT. København, Jurist- og Økonomforbundets Forlag Winston, Brian (1998): Media Technology and Society. A Historie: From The Telegraph to the Internet. London and New York, Routledge Sejersted, Francis (1998): Teknologipolitikk. Universitetforlaget, Oslo Slatta, Tore (red.) (2002):Digital makt. Informasjons- og kommunikasjonsteknologiens betydning og muligheter. Makt- og demokratiutredningen, Gyldendal Akademisk, Oslo Sterne, Jonathan (1999): ”Television Under Construction: American Television and the Problem of Distribution, 1926-62” i Media, Culture & Society, årg. 21, nr. 4, side 503-530

105


Thompson, John B. (1995):The Media and Modernity. A social theory of the media. Polity Press Turing, Alan (1936): ”On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungsproblem” Proceedings, London Mathematical Society 2.42:230-267 Williams, Raymond ([1975]1990):Television. Technolog and cultural form. Routledge, London Williams, Raymond (1981): Problems in Materialism and Culture: Selected Essays. London and New York: Verso Østerud et.al. (2003): Makten og demokratiet. En sluttbok fra makt- og demokratiutredningen. Oslo, Gyldendal Akademisk

Høringsdokument, lovforslag, dommer, nettsteder Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høyskolene. Instilling fra immaterialrettsutvalget (Ringnes-utvalget). (HTML-dokument). (http://www.uhr.no/sentraledokument/ImmaterialrettsutvalgetII.htm) [20.05.05] Dom av 22. desember 2003 i straffesak nr 03-00731 M/02. Den offentlige påtalemyndighet mot Jon Lech Johansen. [04-11-2004] ] (HTML-dokument). (http://www.iktrett.no/iktrett/dommer/dvd_jon_ii.asp) [20.05.05] Kirke og kulturdepartementet (2003). Høringsutkast om forslag til endring i åndsverksloven m.m.] (PDF-dokument) (http://www.odin.dep.no/archive/kkdvedlegg/01/04/hoeri024.pdf) [20.05.05]

Avisartikler 2002-10-20 Dagens Næringsliv: Selger Bjarne Melgaard i deler

Nettsteder Gallery of CSS Descramblers (http://www-2.cs.cmu.edu/~dst/DeCSS/Gallery/).[20.05.05] Om EFN:(www.efn.no/omefn.html) [20.05.05] Bryn Aarflot AS, Patent (http://www.baa.no/dt_full.asp?tgid=819&mgid=&gid=825&g821=x&) [20.05.05] The Linux Mark Institute (http://www.linuxmark.org/) [20.05.05]

106


Privat korrespondanse E-post fra Thomas Gramstad, leder i EFN 28.04.05: Hvor mange medlemmer på efn-listen?

Artikler fra web 1999-11-03 Aftenposten: Norsk 15-åring knekte filmindustriens piratbeskyttelse (http://tux1.aftenposten.no/nyheter/nett/d108023.htm) [20.05.05] 1999-11-03 Digi.no Nordmenn knekte DVD-koden (http://www.digi.no/digi98.nsf/pub/dd19991103142000hab8665293355) [20.05.05] 1999-11-04 Digi.no Støtter ikke piratkopiering (http://www.digi.no/digi98.nsf/pub/dd19991104111300hab7521324483) [20.05.05] 2000-01-19 Dagbladet Får amerikansk advokathjelp (http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/01/25/190226.html) [20.05.05] 2000-01-25 Aftenposten _ Milliarder står på spill (http://tux1.aftenposten.no/nyheter/nett/d121221.htm) [20.05.05] 2000-01-25 Aftenposten DVD-monopolister mot hackere og forbrukere (http://tux1.aftenposten.no/nyheter/nett/d121242.htm) [20.05.05] 2000-05-30 VG DVD-Jon får ris (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=7730049) [20.05.05] 2000-06-09 Digi.no Hanne Harlem avviser forhåndsdømming (http://www.digi.no/digi98.nsf/pub/jobb20000609160713TKW127107652) [20.05.05] 2000-08-18 Computerworld Filmindustrien vant dvd-kamp (http://www.computerworld.no/index.cfm?fuseaction=artikkel&id=8E1C25C5-C801-4873AE9B014A83E0B34F) [20.05.05] 2001-11-29 IT-avisen Ny vri i DeCSS-saken: Nå er det plutselig ulovlig igjen (http://www.itavisen.no/art/1297754.html) [20.05.05] 2002-01-10 Digi.no Økokrim tiltaler DVD-Jon (http://www.digi.no/digi98.nsf/pub/dd20020110143033_kvi_85787594) [20.05.05] 2002-10-01 NTB: DVD-Jon risikerer to år (http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/01/10/305491.html) [20.05.05] 2002-12-08 VG: Jon Bing: _ Saken mot DVD-Jon er uinteressant (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=995988) [20.05.05] 2002-12-10 Dagbladet Økokrim kjører hackersystem (http://www.dagbladet.no/dinside/2002/12/10/355978.html) [20.05.05]

107


2003-12.-02 VG: Matte-problemer i saken mot DVD-Jon (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=203832) [20.05.05] 2004-0107 IT-avisen.: EFN vil endre loven - Kampen er ikke vunnet. (http://www.itavisen.no/showArticle.php?articleId=1300279) [20.05.05] 2005-01-15 VG Tett på nett: Jon Bing (http://tpn.vg.no/view.jsp?Inr=315) [20.05.05] 2005-03-07 Aftenposten. EU-ministrene vedtok patentdirektiv. (http://www.aftenposten.no/nyheter/nett/article988120.ece) [20.05.05] 2005-03-17: Donna Wentworth: Johansen Creates DRM-Free Interface to iTunes. (http://www.corante.com/copyfight/archives/2005/03/17/johansen_creates_drmfree_interface _to_itunes.php) [20.05.05] 2005-04-08 Skolelinux og åndsverkloven, Debattinnlegg av Jannik Lindbæk jr. (http://www.dagsavisen.no/kultur/article1532898.ece) [20.05.05] 2005-04-13.NRK (Dagsavisen) - Blir ikke monopol (http://www.nrk.no/musikk/4661867.html) [20.05.05] 2005-04-13 Dagens Næringsliv -Platebransjen blir overflødig (http://www.dn.no/forsiden/etterBors/article483014.ec) [20.05.05] 2005-04-24 VG Flertall mot MP3-loven (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=274941)[20.05.05] 2005-05.09 Dagens Næringsliv. Utsetter MP3-lov (http://www.dn.no/forsiden/etterBors/article505251.ece) [20.05.05]

108


Immaterialrettens strukturelle forvandlinger  

En analyse av reproduksjonens kulturelle former og rettslige regulering – med særlig vekt på utvikling av programvare Hovedoppgave for cand....

Advertisement
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you