Page 1

Gode avisideer Redaksjonelt – Juni 2016

Et utvalg gode ideer og eksempler fra lokalavisene og LLAs idé- og kunnskapsbank.

For mer inspirasjon: Sjekk www.idebanken.origo.no.

18

Lokalavis for Randaberg, Rennesøy og Kvitsøy

TIPS OSS

NETT www.bygdebladet.no

@

E-POST

TELEFON

tips@bygdebladet.no

51 41 46 66

FOTO: PATRICIA KÜHFUSS

HODET

Livet snudd på

LAURDAG 6. JUNI 2015 NYHEITER

Kultur 31

BYGDEBLADET | TORSDAG 17. MARS 2016

Jon Torbergssonsvei 10 Postboks 94 4096 Randaberg

«Paywand ser på Johan Berg. Hjartet bankar. Dei andre vaksne er i rommet, men ho ser dei ikkje lenger»

GODT OPPMØTE: Nær 100 små og store stilte opp for å rydde stranden. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

Samlet til bursdagsfest

Kultur

DEL 3 AV 3

Gjennom hele 2016 fører fire utvalgte trenere/oppmenn i Randaberg opp antall timer som blir lagt ned i lagene de engasjerer seg i. Når året er omme, vil Bygdebladet legge frem tallene som viser hvor stor frivillig innsats som er lagt ned. Da presenterer vi også bilder fra hele idrettsåret.

Å VENTE ELLER IKKJE

Følgende personer er med:

VENTE

Navn: Anne Karin Ravndal Alder: 45 Sport: Volleyball, Jenter 11-13 år Rolle: Trener Treningstider: Mandag 1,5 timer, onsdag 1,5 timer Antall spillere på laget: 15 Lagets øvrige støtteapparat: Foreldre som deltar innimellom Min motivasjon: Har to døtre på laget. Spilt selv. Kjekt å trene jentene.

Dette har skjedd Endeleg har brevet kome, det 12 år gamle Paywand Dashtnewerd og familien har drøymt om sidan dei fekk avslag på første asylsøknad i desember 2009: Dei er kalla inn til nemndmøte og intervju i Utlendingsnemnda. Kjem dei til å få opphald? Den kurdiske familien dreg til Oslo og møter Jon Ole Martinsen, seniorrådgjevar i Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Dagen før intervjuet som skal avgjere framtida deira, drillar han Paywand, storebror Mohsen og foreldra i fleire timar. Etterpå er Paywand utmatta. Om mindre enn eitt døgn skal ho i elden på ordentleg.

TUNGT: Dagen etter ryddeaksjonen hentet Jæren Friluftsråd 2880 kg søppel som dugnadsgjengen hadde plukket. FOTO: LARS LISETH

Spontandugnad på Viste ●●● «Vi rydder Vistestranden» har blitt en gruppe på Facebook etter dugnadsinnsatsen sist onsdag. I underkant av 100 personer møtte opp onsdag 9. mars for å rydde Vistestranden etter et dugnadsinitiativ fra bygdefolket på Facebook. I løpet av to timer hadde små og store klart å «støvsuge» stranden for plast og graps. Kim Stian Kolnes fra Viste Hageby velforening måtte kjøpe

ti ekstra ruller med svarte plastsekker for å få nok til alle som ville rydde. Han sørget også for pølser og marshmallows til store og små som gjorde en innsats på stranden. – Vi bor her i nærheten, og jeg har mange ganger gått her og tenkt at noen må gjøre noe for

å rydde Vistestranden. Da er det så fint at noen setter en dato, så kan jo jeg være den «noen» som er med på å rydde opp, sa Anette Øfsti Worum. Og det var tydelig at mange hadde tenkt akkurat likt. Da klokken var fem onsdag ettermiddag, strømmet det til med

unge og eldre, menn og kvinner, fra Vestre Goa, Viste Hageby og fra andre deler av sentrum. Folk hadde med seg stålriver, hansker, trillebår og spader hjemmefra. Lars Liseth stilte med sin pickup for å plukke opp fulle sekker og kjøre dem til oppsamlingsplassen ved parkeringsplassen. Kim Stian Kolnes stilte med tilhenger for å kjøre bort planker og drivved. Mange av de som deltok på

NYT vårsolen E MANGE GOD UD PÅSKETILB

dugnaden, syntes det var så kjekt at suksessen godt kunne gjentas. Det kunne også gjerne blitt arrangert en strandfest for små og store i forbindelse med neste dugnad. Nå er Facebook-gruppen «Vi rydder Vistestranden» opprettet, og alle som melder seg inn får informasjon neste gang det blir dugnad på stranden.

Navn: Thomas Evjen Alder: 34 Sport: Fotball Rolle: Trener/oppmann, gutter 8 år Treningstider: En dag i uka, mandag. Ønsker å øke til to. Antall spillere på laget: 26 Lagets øvrige støtteapparat: Kenneth Torsteinbø, Lars Viste, Per Erik Haga Min motivasjon: Har en sønn på laget. Morsomt å se utviklingen og gleden hos barna. Navn: Kjell Husabø Alder: 46 Sport: Håndball Rolle: Trener, jenter 2001 Treningstider: mandag 2 timer, tirsdag 1,5 timer, torsdag 2,5 timer Antall spillere på laget: 15 Lagets øvrige støtteapparat: to oppmenn og to trenere Min motivasjon: Følge opp egen datter og gleden av å se hvordan jentene utvikler håndballferdighetene.

Slik er saka laga I løpet av tre månader har journalist Torunn Akersveen Lied følgd Paywand Dashtnewerd og familien hennar i meir enn 60 timar. Prosjektet begynte i februar 2015 då 12 år gamle Paywand hadde levd fem år og ti månader på asylvent. Journalisten har sett og høyrt det som blir sagt og gjort i reportasjen. Ho valde av omsyn til saka ikkje å be om tilgang til møtet i UNE. Scena er difor rekonstruert ved hjelp av samtale med dei involverte. Avslutningsscena er rekonstruert på same vis. Der me fortel om ein person sine tankar og kjensler, er kjelda alltid den aktuelle personen. Fotografane Patricia Kühfuss og Aleksander Andersen har vore med i arbeidet.

KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no

-30% PÅ UTVALGTE SOLKREMER

Navn: Jarl Aas Lindseth Alder: 50 Sport: Fotball Rolle: Oppmann a-laget damer Treningstider: mandag 1,5 time, tirsdag 1,5 time, torsdag 1,5 time, søndag 1,5 time. Antall spillere på laget: 17 Lagets øvrige støtteapparat: Oppmann Rolf Raustein og hjelpetrener Inger Anette Lorentzen. Min motivasjon: Datter på laget. Synes det er kjekt.

Ryfylke Apotek Rennesøy Tlf. 51 72 09 90 Åpent: man-fre 9-16.30 lør 9.30-14 D I T T A P O T E K E R E T S A M A R B E I D F O R F R I T T S TÅ E N D E A P O T E K • T I L B U D F O R P E R I O D E N 0 3 .11.14 -2 8 .12 .14 • N R . 8 • 2 014

BESTSELGER!

TIPS OSS Om lokalmiljøet på tips@bygdebladet.no

Frivillige utfører mange oppgaver som er viktige i lokalsamfunnet.

 RYDDET: Trond Berggraf Vistnes og Renate Vistnes gjorde en innsats for å få det fint på Viste. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. MARS 2016

13

BARN SOM VENTAR PÅ ASYL

God Jul

Fyller fritiden med frivillighet ●●● Håndball. Fotball. Volleyball. De bruker tiden sin på lokalidrett fordi det er kjekt - og viktig. – Hvor lenge har dere vært aktive som frivillige i lokalidretten? Firkløveret av trenere og oppmenn innenfor håndball, fotball og volleyball i Randaberg ser på hverandre. Det er første gang noen av dem møtes på tvers av idrettene rundt bordet i inngangspartiet i Randaberg Arena denne tirsdags kvelden. – Uten at jeg vet så kan jeg tippe det er meg? Siden jeg trener det yngste laget, gutter 8 og er på mitt fjerde år?, spør Thomas Evjen. De andre tre nikker godkjennende til resonnementet. Det stemmer nok det, ja. – Du kan bare føre opp at det er fire år og oppover da altså.

Ikke vits å ha med så mye mer, spøker Jarl Aas Lindseth, som nå har kartlagt at han er den eldste i gruppen. Jarl er med som oppmann for Randaberg sitt a-lag på damesiden. Her spiller ene datteren hans som nå er 15 år.

Følger ungene – Hva gjorde at dere engasjerte dere som frivillige inn i idretten? – For min del var det litt tilfeldig. Jeg skulle følge guttungen på første fotballtrening når han var fem år gammel og da vi kom dit ble det spurt om noen kunne tenke seg å være med å trene så jeg rakk opp hånden og tenkte hvorfor ikke, sier Tho-

mas. Kjell Husabø nikker. Også han kom inn i idretten og håndballen for å følge opp døtrene. – Det er vel ofte slik det er. Og det er noe jeg mener er viktig. Som foreldre skal du engasjere deg i hva ungene holder på med. I tillegg synes de nok det er kjekt, det tør kanskje bare ikke helt å innrømme det alltid. Han ler, og fortsetter resonneringen sin: – Så skal det sies at jeg hadde en far hjemme i Sogn som alltid engasjerte seg i lokalidretten og hadde en rekke ulike verv opp gjennom årene. Det arves vel alt. Latteren fortsetter. – For min del husker jeg at jeg hadde så enormt stor glede

av å drive på med idrett selv at jeg tenkte at dette burde ungene mine også få oppleve. De startet med fotball når de var små, men synes ikke det var noe for dem. Så jeg satte i gang litt trening med dem inne i hallen for gøy. Jeg husker de blant annet drev på med litt turn, og så kom vi over i volleyball etter hvert. Dette tente de skikkelig på, og nå har vi et lag i den aldersgruppen med 15 jenter. Det er jo bare helt fantastisk, gløder Anne Karin Ravndal. Selv var hun på kretslagnivå på fotball som ung, men gikk lei og vendte nesen mot volleyball heller. Noe hun aldri har angret på.

Alle kan bidra – Det er fint og viktig å ha et mangfoldig tilbud i bygda, slik at det er noe for en hver smak, sier hun. Det kan de andre si seg enige i. – Selv har jeg aldri drevet med fotball, men når det var det jentene mine ønsket å drive på med stiller jeg selvfølgelig opp, men da i oppmannrollen, gliser Jarl. – Der er du inne på noe vesentlig. Jeg opplever at mange gjerne ikke helt tør å være med som frivillige fordi de mener de

49,pr. pose COSMICA S&C HÅND OG FOT 154,-) 99,- (Verdi: (V REN RESCUE DUO GAVEESKE 199,- (Verdi: 328,-)

CLINIDERM MEN GAVEMAPPE Toalettmappe med Sjampo/Showergel, Deostick. 250 ml + 75 ml 149,- (Verdi: 198,-)

ANNONSE

måndag 25. januar 2016

5

Er du med på laget? Kom og møt oss i morgon

Namn: Gunnar Gjerde (58) og islandshesten Korri (20) Lag: Faxi Islandshestforeining Stikkord: Team i 14 år. Begge to er vegetarianarar.

Namn:Ole Rørvik (15) Lag:Fitjar Skulekorps Stikkord:Kult å spela det største instrumentet i korpset!

Namn: Håvard Dalen (22), Ford Sierra Lag: Fitjar Racing Team Stikkord: Har 150 hestar under panseret. Trivst best i finvêr. Namn: Tone Johnsen (41) Lag: Stord Hageselskapet Stikkord: Likar å vera ute og sjå plantene gro.

Me i Sunnhordland vil koma tettare på lagog organisasjonslivet!

Kom og møt oss! • Me er på Solidhuset tysdag 26. januar klokka 19.00.

Gjev du alt for barnefotball? Brenn du for handarbeid? Er det aurefiske som får hjarta ditt til å banke raskare? Synest du det er for lite om di interesse i avisa?

PAPIR

NETT

MOBIL

• 2. februar er me på Vikahaugane klokka 19.00. Me kjem også til Fitjar og Nordbygdo i løpet av næraste framtid.

NETTBRETT

www.sunnhordland.no

8

2 KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. FEBRUAR 2016

12

KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. JUNI 2015 KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. FEBRUAR 2016 3

nyhende

Måndag 29. juni 2015

Kvinnheringen «utanriks»

Kvinnheringen

13

nyhende

Endeleg saman igjen Ei vanskeleg ventetid er over for syriske Mahmoad Ammis. Endeleg er han gjenforent med kona Nuha og sønene Qussai og Molham.

«UTANRIKS»: Journalistane Elisabeth Berg Hass og Mona Grønningen har vore i Årdal. 15. mars startar Hero drifta av det nye asylmottaket på Husnes. For å få eit innblikk i korleis det påverkar eit bygdesamfunn, reiste Kvinnheringen på ein «studietur» til Årdal kommune i Sogn og Fjordane, der dei også har Herodrive asylmottak. Årdal har også andre fellestrekk med Kvinnherad; det er eit industrisamfunn med Hydro-verk som den viktigaste hjørnesteinsbedrifta, der òg HMR er etablert. I 2012 hamna kommunen på Robek-lista.

Det Kvinnheringen har laga fleire saker frå besøket vårt i Årdal. internasjonale Onsdag kan du lesa om personar i Årdal som fortel om Kvinnherad erfaringar med mottaket, og deira råd til Kvinnherad som skal få eit nytt asylmottak. Fredag kan du lesa eit portrettintervju med Anne Margrete Hatlelid.

BARNEBASE: På mottaket i Årdal har Hero-mottaket ein såkalla barnebase, eit rom med leiker der barn kan vera medan foreldra får norskundervisning. Bak sit mottaksleiar Anne Margrete Hatlelid.

Hjelp til vegen vidare – Vi er i hovudsak eit innkvarterings­ tilbod, ikkje ein institusjon. Vi er rettleiarar for asylsøkjarane, og skal hjelpa dei å «finna vegen» sjølv, seier leiar for asylmottaket i Årdal. Årdal ligg rundt fem timars køyretur frå Kvinnherad, inst i Sognefjorden. Kommunen har rundt 5400 innbyggja­ rar, og er delt i to tettstader; Årdalstangen og Øvre Årdal. Først kjem du til Årdalstangen, kommunesenteret med blant anna rådhus og lensmanns­ kontor, nokre butikkar og større bedrifter. Her ligg også Hero sine lokale, og den første som tar imot oss er leiar for asylmottaket, utflytta kvin­ nhering Anne Margrete Hatlelid. Ho er oppvaksen på Sunde, og har framleis tette band til heimbygda og Kvin­ nherad. Det er nok også ei av

Landslaget for lokalaviser Kongens gate 14 0153 Oslo

Telefon 452 89 111 lla@lla.no www.lla.no

årsakene til at ho no skal ha jobben som oppstartsleiar for mottaket på Husnes. – Som mottaksleiar i Årdal har eg hovudansvar for å admi­ nistrera kontoret, medarbeida­ rar, økonomi, bebuar­økonomi og aktivitetar. Eg har også ansvar for å passa på at vi føl­ gjer reglar sett av UDI og drifts­ operatør Hero, fortel Hatlelid, før ho viser oss rundt i lokala. Innanfor hovuddøra finst ein skranke og eit slags venterom. På veggen heng eit verdskart, og i eine kroken eit stativ med klede og ein plakat der det står: «For new people in our camp: If you do not have a jacket or shoes you can take one». Ved sida av skranken går det ei dør inn til kontora til dei tilsette, med tilhøyrande pauserom/ kjøken. – Bur det asylsøkjarar i dette bygget? spør vi. – Nei. Mottaket i Årdal er desentralisert, som betyr at

asylsøkjarane bur rundt om kring i heile kommunen, seier Hatlelid, og peikar på det som er blitt døypt «Hero­veggen», og som alle nyoppstarta Hero­mottak har adoptert. Der heng ei oversikt over alle dei 29 husværa som Hero i Årdal lei­ ger, og som gir dei tilsette over­ sikt over til dømes brannopp­ følging. I eit rom ved kontora peikar Hatlelid på det som skal bli eit datarom. Mottaket i Årdal er med på eit pilotpro­ sjekt der UDI no skal gjera intervju med asylsøkjarane via Skype, eller videotelefon på pc, slik at dei slepp å reisa langt for desse intervjua.

Skal vera sjølvstendige

Etterpå tar ho oss med opp i andre etasje, der ein har eit føredragsrom, og også ein såkalla «barnebase» – eit far­ gerikt innreia rom med leiker og ein kjøkenkrok, der barna kan vera på dagtid med dei

Organisasjonsnummer 969 970 864 MVA

tilsette på mottaket, medan foreldra er på norskopplæring. No startar Hero og asylsøkja­ rane også ein kafé i eit lokale på Årdalstangen. Det er asylsøkja­ rane sjølve som skal driva den, og bestemma kva den kan inne­ halda. Tiltaket har fått positiv merksemd i lokalmiljøet. – Når ingen bur i dette byg­ get der de har kontor, korleis følgjer de opp asylsøkjarane? Må dei møta her kvar dag? – Asylsøkjarane må møta her ein gong i veka til obligatorisk informasjonsprogram. UDI har utvikla ein modul med tema dei skal gjennom, alt frå norske lover og informasjon om lokal­ miljø og samfunn, til helse­ tema. Vi har ein informasjons­ konsulent som legg opp dette. Dei vaksne asylsøkjarane har rett til 170 timar norskopplæ­ ring, i Årdal er det fordelt slik at dei får 10 timar i veka gjennom vaksenopplæringa. – Der er dei på skule tre dagar

Hatlelid vil la oss få helsa på nokon som har vore i mot­ tak hos dei, og vi får besøkja Mahmoad Ammis (38). Med oss har vi ei ung, syrisk kvinne som tolk. Vi stiller spørsmål på engelsk, og ho overset for oss. Vi får vita at Mahmoad kom til Norge og Årdal først, medan kona og sønene var igjen i ein flyktningleir i Libanon. Han har no fått innvilga opphald. Etter 11 månader, og for kort tid sidan, fekk Nuha, Qussai og Molham koma til Norge gjennom familiegjenforeining. Hero tok over huset for kort tid sidan, og derfor er det sparsom­ meleg møblert. Ei sofagruppe i skinn står i det eine hjørnet i stova, saman med eit stove­ bord. I det andre hjørnet står to kvilestolar, eit rundt bord og ein tv. I dei to stolane sit to gutar på åtte og seks år, Qus­ sai (8) og Molham (6), og ser på teiknefilm med høg lyd. Kona til Mahmoad stikk hovudet inn døra til oss, smiler, og seier hei. Ho har først på seg hovudplagg. Etter ei stund kjem ho inn igjen, utan hovudplagg, og handhel­ sar på oss. Nuha Qobiaa er 28 år gammal. På bordet set ho ei skål med frukt som ho skreller, og så serverer ho sterk, krydra, syrisk kaffi i eggeglas. I april skal familien flytta til Hauge­

SAMAN IGJEN: Endeleg har pappa Mahmoad Ammis fått kona og sønene Molham (6) og Qussai (8) til Norge.

sund, kommunen dei er tildelt til busetjing. For Mahmoad var det ei vanskeleg ventetid utan familien, og han er svært glad for at dei no er saman igjen. – Eg vil ha ein jobb, og at vi skal få eit trygt liv i Norge. Men no tenkjer eg mykje på familien min som blei igjen i Syria. Det er vondt. – Kva tenkjer de om situasjo­ nen heime i Syria, trur de at det nokosinne blir fred der igjen? Den unge, syriske kvinna som er tolk ler då ho oversett spørsmålet til Mahmoad. – No? Nei, svarar han. – Vi må nok venta hundre år før det blir bra i Syria! legg den syriske kvinna til. Tolken vil ikkje ha bilde eller namnet sitt i avisa, men fortel oss om kor­ leis ho kom til Norge. – Far min blei drepen, og vener av han som jobba for

styresmaktene sa til meg at eg måtte koma meg ut av landet innan 24 timar. Dei hadde namnet mitt og ville koma etter meg. Eg gøymte meg to dagar i skogen, fortel 23­åringen. Ho reiste gjennom mange land over lang tid for å komma til Norge. Mora som blei igjen i Syria blei drepen. – Eg veit ikkje kva som skjedde, anna enn at ho blei drepen. Eg fekk ikkje ein gong gravleggja ho. Kvinna ventar no på svar på asylsøknaden sin, men seier om at ho får nei og blir sendt tilbake til Syria, så er det like greitt: – Kvar gong eg ser nyhende på tv, ser bilde frå krigen og kor vondt folk i heimlandet mitt har det, så vil eg tilbake. Eg vil hjelpa dei! Eg veit det er farleg å reisa, men eg har så vondt av dei, seier ho.

Frå mange verdshjørneDrøymer om eit sjølvstendig liv i Norge I løpet av serien «Det internasjonale Kameratane Daniel og Kvinnherad» er 39 personar frå 33 land Jeilani fekk bli i Norge i fire verdsdelar blitt intervjua om årsaka og Årdal. No drøymer dei

til at Norge er blitt det nye heimlandet. i veka, og vi har tett oppføl­ om å ta utdanning, få fast ging med vaksenopplæringa – åDer dei på til Kvinnheringen. Alle intervjua er finnaeri e-avisarkivet jobb, og bli sjølvstendige og får tilsendt oppmøtelister skule tre dagar i innbyggjarar. frå dei. Vi reiser også heim og veka, og vi har tett besøkjer asylsøkjarane med Kvinnheringen tok ein tur til jamne mellomrom når det er oppfølging med vaksenopplæringa i Årdal, som behov for det. Asylsøkjarane vaksenopplæringa deler lokale med vekstbedrifta får ikkje forlata Årdal i meir og får tilsendt Indre Sogn Asvo. Der møtte enn tre dagar utan å søkja om USA Brasil Spania Sør-Afrika Somalia Sveits Danmark Polen Romania vi kameratane Daniel Fish­ permisjon. oppmøtelister aye Tekleab (29) frå Eritrea og På Husnes skal Hero­mot­ frå dei. Jeilani Abdulrahmna Sheiba FEKK BLI: Jeilani Abdulrahmna Sheiba (t.v.) og Daniel Fishaye Tekleab fekk bli i taket ha 150 plasser, med (27) frå Somalia. Begge kom Årdal. No ønskjer dei seg utdanning og jobb. opsjon på 30 ekstra plasser Anne Margrete Hatlelid Utflytta kvinnhering og til mottaket i Årdal då det blei ved behov. I Årdal er det også leiar for asylmottaket kulturen Daniel og ikkje starta i 2013. NoThokozile har dei fått Abdirisaq Vi ber dei to unge mennene 150 plasser knytt til mottaket, Jeanne Marie Sandra Røysland Fernando, Noelia Vega,opp Sergio Ernst Maria Anna Carsten ikkje kjenna i Årdal. Børretzen og Sonia Brito og Alejandro opphalds Caparrós Michelle Sitholei Omar Macow Jaggi det var åSimonsen Krakus Roman løyve, og er busette fortelja om korleis bu kunna språket. Men informa­ men med opsjon på 60 ekstra Hjelmeland Årdal. Jeilani har språkpraksis på mottak, og korleis livet er no sjonsmøta på asylmottaket der plasser. Den opsjonen er løyst NorSun, Somalia etter at dei fekk opphaldsløyve. viktig, ut, slik at Årdal totalt får 210 Chile Island England på solcellefabrikken Kongo Kenya Italia Tsjekkiavi lærte om Norge var Ungarn Daniel har hatt språkpraksis­ – Det vanskelegaste var ven­ seier Daniel. plasser. plass på sjukeheimen. Dei fortel tetida, før vi fekk svar på – No vil vi ha ei utdanning og – Mange trur at vi er ein at dei trivst godt. asylsøknaden. Det var viktig å ein fast jobb. Det er avgjerande institusjon, men det er feil. – Det er enklare å bli kjent ha aktivitetar å fylla tida med, for å kunna bli heilt sjølvsten­ Hovudrolla vår er å vera eit Mottaket i Årdal er med nordmenn her enn i byane. og vi deltok på aktivitetar som dige, og får å få eit godt liv her, innkvarteringstilbod, og eit desentralisert, Janet Ágúst Friðrik som betyr Ian Ward Bernadetteforhold Jackline Gianni No veit vi at legg Jeilani til. Monika Med mindre blir vi let­ Mohamed fotball og symjing. rådgjevande organ. Vi for­ at asylsøkjarane bur rundt Garlant Fernandez Hauksson Onasaka Wanja Mbabu Abukan Rebaudo Pap vi får bli, og kan planleggja Han ønskjer å jobba med tare kjende med folk i lokal­ midlar kontakt med fagin­ om kring i heile kommunen. Mohamed Jan Bílek og Denisa Bílková med samfunnet, vi møter dei på jobb framtida. Men samtidig måborna vi Zofie datakommunikasjon, Daniel stansar og er rettleiarar for Hero leiger 29 husvære i (2) og Jan (9 mnd) kommunen og på butikken, og det er lettare vera meir sjølvstendige og klara vil utdanna seg innanfor helse. asylsøkjarane, forklarar å seia hei til kvarandre. oss sjølve. Det er utfordrande å Hatlelid.

29

Finland

Serbia

Eritrea

Taisto Erkinharju

Miomir Milenkovic

Asmira og Abdu Beshir

Ingustjetia

Litauen

Tyskland

Ukraina

Russland

Violeta Vika

Renate og Alfred Manthey

Olena Pasichnyk

Svetlana Nygård

Fatima Medova


Kjære avismedarbeidar Vi som jobbar i LLA-sekretariatet har stor glede av å lese lokalavisene i LLA-familien. Det er ikkje tvil om at kreativiteten, kunnskapen og pågangsmotet er stort i lokalavisene. Samtidig trur vi det er nyttig å lære av andre sine relevante erfaringar. Derfor bidrar vi til idéog erfaringsutveksling gjennom kurs, landsmøta og andre faglege samlingar, LLAs digitale idébank og trykte idéhefte. I dette idéheftet har vi samla eit knippe gode idear som vi har fanga opp i LLA-avisene den siste tida. Vi har plukka ut idear knytt til nokre ulike tema. I kapittelet «Nyhet og reportasje» finn du saker om likekjønna vigsel, om den grøne næringa, om å leva med Aspergers, om mangelen på læreplassar og om mottak av flyktningar. Vi har eit kapittel om digital utvikling, der du kan sjå døme på bruk av ulike verktøy for digital historieforteljing. I eit kapittel kalla «Det lille ekstra» finn du døme på aktivitetar ut over det typiske avisproduktet. Nokon lagar tv, andre lagar podcast eller bok. Vi har også eit eige kapittel om lag og organisasjonar. Hausten 2015 starta LLA opp «Med på laget», der seks LLA-aviser løfter journalistikken om lag og organisasjonar. Målet er å dekke det lokale lagslivet seriøst og systematisk, med undersøkande og oppsøkande journalistikk, kvalitetsreportasjar og breidde i tema, vinkling og kjelder. Samtidig jobbar vi også med å auke mengda tilsendte tips, tekst, bilete og videoar frå lesarane. Dei fleste ideane er tilgjengelege på idebanken.origo.no. Der kan du lese meir om ideane og laste ned pdf-ar av døma. Vi håper at dette heftet er inspirerande, og at du finn ein idé eller to som du får lyst til å gjere til din eigen. Vonleg finn du saker som både faste medarbeidarar og eventuelle sommarvikarar kan lage lokale vinklingar av. Lukke til. Vennleg helsing Landslaget for lokalaviser Laila Borge, redaksjonell fagmedarbeidar

PS: Snur du idéheftet opp ned, finn du ein eigen del med marknadsidear.


k

Nyhet og reportasje

Bladbunad

Foto

K


Likekjønna vigsel Kyrkjemøtet sitt vedtak om at homofile kan få gifta seg i Den norske kyrkja, vekkjer sterke kjensler av ulike slag. I vekene etter vedtaket var det 17 medlemmar som melde seg ut av kyrkja til Finnøy kyrkjekontor. Det fekk Øyposten stadfesta av kyrkjeverjen. Dette er rekordutmelding – i løpet av heile 2015 var det tre utmeldingar. Oddbjørg Måland i Øyposten har òg hatt intervju med begge prestane og prosten i prostiet, samt «tre på sparket», om korleis dei ser på vedtaket. Tone Sidsel Sanden i Dølen arrangerte eit møte mellom ein homofil som gjerne vil gifte seg i kyrkja, og den lokale presten som har reservert seg mot å vie likekjønna. Saka fekk på ein god måte fram refleksjonar frå begge sider i saka.

Det grønne gullet Frosta er kjent for produksjonen av grønnsaker, poteter og bær. I serien «Det grønne gullet» vil Frostingen vise fram mangfoldet av produkter som dyrkes på Frosta gjennom sesongen. I tillegg har de planer om å belyse ulike sider av grøntnæringa. Utenlandsk arbeidskraft, verdiskapning og hvordan det er å jobbe i yrket er tre tema de ønsker å dykke ned i.

Et liv uten filter «Det er som om all spam går rett inn, inn i hjernen sammen med det viktige, uten system, uten skille, uten prioritering. Kaos, med et univers av detaljer, men uten helheten. Miriam Thi Berglen (18) har Aspergers syndrom» Anne Mette Bjørgan i Sør-Varanger Avis skriver om Miriam Thi, som har bestemt seg for å vise frem sitt indre kaos.

Mangel på lærlingplasser – Situasjonen er regelrett kritisk, sier en lærer til Sandnesposten om situasjonen for elevene som er på jakt etter lærlingplass. Årets kull på automatikklinjen ved Gand videregående er det beste gjennom tidene, men likevel har elevene store problemer med å få lærlingplass. Problemet gjelder ikke bare Rogaland. Noen av elevene har søkt hos bedrifter fra Alta i nord til Kristiansand i sør. Hvordan er situasjonen for elever i ditt område? Spør fagopplæringskontoret i fylkeskommunen.


18 Lokalavisa Dølen

Reportasje

R

REPORTASJE 26. mai 2016

Homofile Endre: – Sødorp kirke er drømmestedet å gifte seg Presten Jens Petter: – Jeg må være trofast mot Bibelen og kan ikke

Vegskille ved alteret Sogneprest Jens Petter Ous og homofile Endre Fagervold har en felles kjærlighet til kirka si. I synet på kjærligheten mellom menneskene går de derimot hver sin veg.

TONE SIDSEL SANDEN tone@dolen.no

Sammen kommer de gående over kirkegården. Jens Petter og Endre har vært en tur innom på grava til Endre sin storebror. – Jeg må alltid stoppe der da jeg går stien fra Sorperoa, forklarer Endre. Sammen med Jens Petter går han småpratende inn i kirka. De prater om livet og

om døden. Begravelsen til Endres bror, som døde i 2002, bare 13 år gammel, ble holdt i Sødorp kirke. 24 år gamle Endre er også døpt og konfirmert her. Derfor betyr kirka mye for han. Jens Petter har vært prest i Nord-Fron i 24 år. Han kjenner folket godt, og folket kjenner han. Han har møtt menneskene i ulike faser av livet. Kirkerommet er hans daglige arbeidssted, men for presten betyr den mye også på det personlige plan. Denne dagen møtes Jens Petter og Endre

til en samtale om kirkelig vigsel for likekjønnede par. For etter flere års debatt, gjorde Kirkemøtet i april et historisk vedtak, da et flertall gikk inn for å lage nye liturgier for å gi homofile muligheten til å gifte seg kirka. Et mindretall gikk imot vedtaket, og derfor har prestene fått mulighet til å reservere seg fra å utøve vigsel av homofile. Jens Petter har valgt å gjøre nettopp det. Som homofil har Endre fulgt de siste års debatt med stor interesse. – Jeg har alltid hatt et godt forhold til kirka, og ser på meg sjøl som en kristen. Her er jeg døpt og konfirmert, forteller han. – Kirka er et sted jeg føler jeg kan gå til, men det har alltid føltes urettferdig og ikke ha samme rettigheter som andre. Når de nå har åpna for kirkelig vigsel for alle, at en kan få velsignelse for kjærligheten, uansett hvem en gifter seg med, er det et stort skritt i riktig retning. For meg er Sødorp kirke sjølve drømmestedet for å gifte seg, legger han til.

– En kan si nei til noe en person gjør, men likevel si ja til personen. Kirka har plass til alle. Jens Petter Ous

– Kirka er åpen for alle, for hvert enkelt menneske er skapt av Gud. Det står jeg last og brast ved, men for meg handler det om å være trofast mot det som står i Bibelen, sier Jens Petter. I 1984 ble han ordinert til prest, med det forplikta han seg til å trenge dypere inn i bi-


REPORTASJE 26. mai 2016

19 Lokalavisa Dølen

vie homofile FØR I TIDA: lig, sier Endre. Han forteller om en oppvekst på Vinstra, der har alltid følte at det ikke var akseptert at han skulle forelske seg i en gutt. Det var jenter han burde se på. – Heldigvis har det skjedd en endring, holdningen i dag er at en skal kunne elske den en vil. Derfor er det synd at ikke alle i kirka også vil akseptere. Min Gud er en Gud som elsker alle. Så lenge en elsker, er det samme hvem en elsker, sier han.

Homofile Endre Fagervold fra Vinstra (t.v.) og prest Jens Petter Ous deler det nære forholdet til kirka, men er uenige om vielse av likekjønnede. Likevel har de ei god samtale om sine syn på saken.

belorda. – I følge Bibelen skal et ekteskap være mellom mann og kvinne, med basis i skaperverket. Jesus døde for alle, uansett hvordan vi er, men det er slik jeg tolker teksten. Jeg skal preke Guds ord, og da kan jeg ikke si noe jeg ikke kan stå for. Likevel respekterer jeg at mange har et annet syn og kommer til en annen konklusjon på likekjønna vigsel, sier han. Foreløpig har han ikke fått spørsmål om å vie homofile. – Men jeg fikk en telefon om forbønn for et homofilt par en gang. Jeg svarte at jeg var lei meg for at jeg ikke kunne gjøre det, men satte dem i kontakt med en prest som kunne stille opp. Slik blir det om noen vil gifte seg også, jeg tar mer enn gjerne en samtale, men å utføre vielsen må en annen prest ta seg av, sier Jens Petter. – Jeg har respekt for ditt syn. Men det kjennes nært når det rammer meg person-

Jens Petter ønsker å være et romslig ja-menneske, og det er slik han håper å bli oppfatta. Han har ikke vanskeligheter med å forstå ønsket om å bli akseptert, og mener det ikke handler å om aksept og respekt for mennesker. Framfor Gud er alle like. – Men jeg føler meg på mange måter bundet og at jeg må være trofast mot grunnen jeg står på. Klart jeg føler meg i et mindretall, men det må jeg leve med. Jeg håper likevel å opptre på en bra måte overfor homofile, sjøl om jeg ikke vil vie dem. – Du sier at kirka er for alle, men gir samtidig ingen aksept for homofil kjærlighet. Er ikke det motstridende? spør vi. – Jo, jeg skjønner at folk kan tenke det. Men en kan si nei til noe en person gjør, men likevel si ja til personen. Kirka har plass til alle, kanskje ikke til alt vi gjør, sier presten. – Hvorfor er det så viktig for deg, Endre, å ha mulighet til å gifte deg i kirka? – Kirka har blitt et sted som betyr mye for meg. Om jeg skulle finne meg en mann jeg vil gifte meg med, vil jeg ønske en godkjennelse fra kirka. Så kjennes det litt sårt at en av prestene i mitt sogn ikke vil utføre vielsen, at han ikke vil gi aksept og ikke synes det er greit, sier han. – At noe er rett og noe er galt, klart jeg tenker det, skyter Jens Petter inn. – Men jeg står akkurat like «naken» framfor Gud som andre gjør. Jeg er ingen dommer. Du er like mye verdt som meg, og jeg ønsker at du skal føle deg hjemme i kirka, sier han vendt mot Endre. – Likevel kan jeg ikke tvinges til noe som jeg tolker annerledes. Forskjellene må vi leve med. I kirka har vi to syn, og det er rom for dem begge, legger han til. Sjøl om Endre og Jens Petter er uenige om homofil vielse, går samtalen lett når de senere vandrer rundt i kirka. De deler ikke synet på hvem som bør dele kjærligheten, men tilknytninga til kirka er felles.

Kommunereform før i tida 23

THE PENETRATERS:

Pop & Rock i Midtdalen 20

– Jeg var så nervøs at jeg spydde som en gris før vi skulle på scena. side 21

GLIMT: Lesernes bilder 24

>>


10

FROSTINGEN TORSDAG 2. JUNI 2016


11

TORSDAG 2. JUNI 2016 FROSTINGEN

I 2016 er ikke Frosta lenger bare Trondheims kjøkkenhage. I en serie vil Frostingen vise fram hva som dyrkes på åkrene på Frosta. Vi åpner med grønnsakenes konge - aspargesen.

Ingen har tro på at asparges kan dyrkes så langt nord som på Frosta. Det har Kari Helga Viken tenkt å motbevise. For «gårdskjerringa» i Viken Midtre har et hjertebarn. Det er grønt, sprøtt, fullt av smak og strekker seg mot himmelen med ei lilla krone på toppen. 12. mai ble de første aspargesene høstet på gården, levert på pakkeriet og skysset til restaurantene i Trondheim. Da ble 17. mai-middagen sikret. - Asparges er litt 17. mai-grønnsak, og vi rakk det så vidt!

Åpner grønnsaksesongen Men bak en bunt asparges ligger mye håndarbeid. Aspargesen i Viken Midtre er sådd i drivhuset på nabogården Viken Østre, før den plantes ut på åkeren. Når innhøstinga står for tur, er det de første aspargesskuddene som titter

Viken Midtre Gårdbrukere: Kari Helga og Tor Henrik Viken. Produserer: Isbergsalat, tidligpotet, kålrot, gulrot, perlepotet, gresskar, bringebær, mais, moreller, solbær og knutekål.

opp av jorda om våren som skjæres en etter en. I grønnsakslageret kuttes stilkene 21-22 centimeter lange, sorteres i forskjellige tykkelser og pakkes i bunter. - Dette er det andre året vi høster, og til neste år skal vi ha litt mer. Det tar tre år fra aspargesen plantes til vi kan begynne å høste for fullt. Førsteåret bare står den og samler næring, og andreåret kan vi høste 10 prosent. Så det er en dyr produksjon, forklarer Kari Helga. Men når hun først har begynt å høste av plantene, kan hun ha noe godt å glede seg til hver forsommer i 20 år framover. Aspargesen åpner den norske grønnsakssesongen, og høstes fra mai til St. Hans. Etterpå står planten og samler næring til neste år, og vokser til en stor busk.

Liker sol og varme Asparges er en eldgammel kulturplante som ble dyrket i det gamle Romerriket. Her til lands finner vi aspargesprodusenter først og fremst i Østfold og Vestfold. Den trives nemlig best

Asparges à la Kari Helga Kok opp vann i en kasserolle, la vannet fosskoke før du legger i aspargesen. Når vannet fosskoker igjen, er aspargesen ferdigkokt. Kjøl den raskt ned i kaldt vann. Aspargesen nytes med parmesanost, spekeskinke og meierismør. Strø på litt salt på toppen.

under lune og solfylte forhold. Men Kari Helga tror aspargesen vil trives i det milde klimaet på Frosta også, og har blant annet plantet den nede ved sjøen på Vikaleiret. - Vi produserer for trøndelagsmarkedet, men går sakte fram. Vi må se hvordan aspargesen trives i Trøndelag. Ugras er det største problemet, forklarer hun. Og kan fortelle at asparges er en etterspurt vare. - Nå er sesongen akkurat i gang. Restaurantene i Trondheim får de første varene, så åpner vi for flere etterhvert, sier Kari Helga som leverer til restauranter, butikker og Mathallen gjennom Bama, i tillegg til gårdens eget utsalg. Og hos Kari Helga havner aspargesen rett som det er på tallerkenen heime også. - Det er kjempegodt! Aspargesen kalles faktisk for grønnsakenes konge. Sigfrid Hagerup 40 06 44 68 / sigfrid@frostingen.no

Visste du at.. ? Aspargesen er en staude i liljefamilien, og det finnes hvit, lilla og grønn asparges. I Norge har den grønne varianten vært dyrket siden 1950-tallet. Planten er fattig på kalorier, men rik på vitaminer, jern, kalium og folat. I gammel norsk folkemedisin var asparges kjent som et vanndrivende, styrkende og avslappende middel.


14-15_A-mal vanlig 25.05.16 15:25 Side 1

14

TORSDAG 26. MAI 2016

Et liv uten filter Det er som om all spam går rett inn, inn i hjernen sammen med det viktige, uten system, uten skille, uten prioritering. Kaos, med et univers av detaljer, men uten helheten. Miriam Thi Berglen (18) har Aspergers syndrom.

Anne Mette Bjørgan annemette@sva.no

Det lå i kortene, sier vi ofte. Hun virket så sliten. Eller, jeg skjønte det av måten han sa det på. Tenk på alle gangene i løpet av en dag du tolker verden rundt deg. Hvordan menneskene oppfører seg, at de mener noe annet enn det de sier. Hva ligger bak et blikk, en trekning i munnviken, et øyenbryn som hever seg, en setning som inneholder noe annet. Så tar du vekk alt det. Da har du et glimt inn i Miriam This hverdag. Hun ser ikke det underliggende. Hun tar ikke det uutsagte. Hun tar inn alt det andre, uviktig som viktig, alle detaljer, men uprioritert.

Ibsens badekar Hvis en lærer ber henne ramse opp fem fakta om Henrik Ibsen stopper det opp for Miriam Thi. For hva er det læreren mener? At Ibsen brukte størrelse 36 i sko? At han fikk badekar hjemme før kongen fikk det? Det er også fakta om Ibsen, og Miriam kan det for hun har vært i museumsleiligheten til Ibsen i Oslo og fått vite det. Hun har svært god hukommelse. Men hun fatter ikke uten videre at det er fakta om Ibsen som forfatter læreren mener. Neste spørsmål er hva Miriam Thi tror forfatteren mente med en spesiell tekst. – Du får spørre han, ville Miriam ha svart. – Men han er død. Da kan ikke Miriam svare. Det blir umulig. Som hvis du spør henne hvordan hun har det. Det er et umulig spørsmål. Fordi hun tar det helt bokstavelig, og da har det så uendelig mange svar. «Jeg er litt kvalm, fordi jeg er litt sulten»

«Det er varmt så jeg er litt svett» «Litt stressa fordi det er noe jeg må rekke» «Gleder meg til å se en ny film i kveld» «Litt urolig fordi jeg ikke skjønner spørsmålet ditt» Hun har gått på Kirkenes videregående skole de siste årene. Hun var ferdig nå i vår. Nylig holdt hun foredrag for lærerne om Aspergers syndrom, om hvordan hennes hverdag er. Hun håper at det kan hjelpe andre. Hun er svært åpen om sin diagnose. – Folk burde få vite mer om Aspergers, mener hun og stiller sin Asperger til skue for dem som vil forstå.

Kaoset innenfor Hvis du går over torget under Kirkenesdagene ser du mye, men sorterer det du ser. Du ser kanskje en du kjenner og hvis du er sulten kjenner du grillukta sterkere enn duften av blomstene ved fontenen. Det gjør ikke Miriam Thi. Hun registrerer at mannen til høyre har et merke på jakkeslaget og at kvinnen der borte har grønn veske, pluss alt det andre rundt henne. Også grillukta og de hun kjenner. Men hos henne er alle inntrykkene like sterke. Og det kan være vilkårlig hva hun blir opptatt av. En gang hun gikk inn i klasserommet så hun at læreren hadde blå sko. Hun tenkte på det, hvorfor har han blå sko? Og så fikk hun ikke med seg noe annet den timen. – Det er å se verden på en annen måte, en annen måte å være til stede på, sier mamma Gunnhild Berglen. Da vi møtes for intervju, sier ikke Miriam Thi hei. Hun ser meg heller ikke inn i øynene. Hvorfor skal hun det? Hun kjenner meg ikke. Hvis mamma ser sliten ut, sier hun ikke noe om det. Selv om hun kjenner henne veldig godt. – Hvorfor skal jeg spørre? Hun får si det da. Jeg vet jo ikke om hun vil at jeg skal trøste? Hun kan virke både frekk og uoppdragen på menneskene rundt henne. Det er heller ikke lett å se på henne hva hun tenker, om hun er sliten eller lei seg. – Følelsene er på innsiden. Hvorfor skal de være på utsiden også, spør hun. Hun sitter med et nettbrett

(Foto: Anne Mette Bjørgan) under hele intervjuet. Det virker som hun ikke følger med. Det gjør hun.

Rain Man Miriam Thi gikk i barneskolen da hun fikk sin første diagnose. ADHD. Det er lett forvirrende. For mange av oss handler ADHD om utagering, høy aktivitet. Mens Aspergers? Det er nå definert som en form for autisme. Innadvendt. – Du tenker Rain Man, sier Miriam Thi, og kaster et blikk på meg. Hun har hørt det før. Hun har også sett den filmen. Hun ser gjerne to, tre filmer per dag. Det er en måte å slappe av på. Hun bruker synstolking der en stemme forteller hva hun ser. Det er lettere å få orden i kaoset da. Ja, det er lett å tenke Rain Man, mannen som var komplett asosi-

al, men intelligent som få, innenfor et bestemt område. - Det er ikke helt sånn, sier Miriam Thi. - Det er heller ikke sånn at folk med Aspergers ikke er sosiale, aldri er på nett, ikke har venner. Det er ikke som Sara Norén i tvserien Broen heller, selv om jeg kjenner meg litt igjen der. Og det går altså an å ha Aspergers og ADHD samtidig. Miriam Thi har det og lever både med det forvirrende detalj-kaoset Aspergers bringer med seg, og energinivået ADHD gir henne. Hun trener gjerne to til tre ganger daglig. Å skjønne at Miriam Thi hadde ADHD, det var i 4. eller 5. klasse, hjalp litt, men det var noe mer. Hun har alltid hatt vanskeligheter med å lese. Hun leser, men oppmerksomheten da handler om det å lese, ikke om hva som

faktisk står der. Hvis noen forteller henne hva som står, lærer hun kjapt.

Miriams masker – Jeg prøvde lenge å være som alle andre, sier Miriam Thi. – Ikke nå lenger. Jeg gjemmer meg ikke. Men av og til må hun. Gjemme seg. For å greie noen oppgaver i hverdagen gjemmer hun seg, som oftest bak en maske. Hun tar på seg en rolle. Da er det greit. Hun er utplassert i butikk og da har hun en uniform som maske. Og lærer at hun skal smile til kundene, for det er det man skal gjøre. Hun går forresten ikke lenger over bordet i stedet for rundt, for mamma har sagt at det er sånn man skal gjøre det. Hvis hun må være blant mange mennesker kan det hende at hun


14-15_A-mal vanlig 25.05.16 14:29 Side 2

TORSDAG 26. MAI 2016

farger to striper svart i ansiktet, sa har hun en maske. Men det gjør henne veldig synlig? Det gjør ingenting så lenge hun har masken. – Da er jeg ikke meg. Hun sitter der med rosa hettegenser, rød bukse, fargerike sokker og knallblå og oransje sko, en av hver. Det er blant de tingene hun ikke greier seg uten. Noen detaljer må hun ha for at ting ikke skal bli for vanskelige i hverdagen. En av dem er å ha en sko av hver. – Hun bruker bare conversesko, så det er for så vidt enkelt, sier mamma. Men hun må alltid kjøpe to par da. Det er verre med sokkene, som alltid også skal være ulike. De skal være i sterke farger og i et spesielt stoff. Det er ikke lett å finne. Sist

gang mamma Gunnhild fant slike sokker kjøpte hun 60 par.

Hverdagens hindre System er viktig. Forutsigbarhet. Miriam Thi liker ikke overraskelser. Hun har nok med det kaoset hver dag bringer uansett. Alle detaljene. All kunnskapen som er der enten hun vil eller ikke. Hun har ikke bare Wrigleys spearmint som yndlingstyggegummi. Hun kan historien om den. Det er folk, og verden rundt, som er vanskelig. Hun gikk ikke alene i butikken før hun var 16 år. Nå gjør hun det. Hun har kjempet seg til det. Ved siden av å vite svært bestemt hva hun vil, er hun på andre områder lite selvstendig. – Det er krevende, sier mamma Gunnhild. – Aspergers er vanskelig å forstå og det er vanskelig at andre ikke

forstår. Det kan være ensomt. Jeg sluttet i jobben min fordi Miriam Thi krever så mye av min tilstedeværelse. Uten trygghet og tydelig tilstedeværelse hjemme og tilrettelegging på skolen hadde hun ikke fått til noe. Men med alt dette har hun mulighet til et eget liv og en meningsfull hverdag. Vi får glede av hennes annerledes og kreative blikk på verden. Jeg håper hun kan inspirere andre.

Hånden i kjøleskapet Hun sier det med en solid dose varme. Og snart skal hun gi litt slipp på 18-åringen sin. Miriam Thi skal flytte til Karasjok i sommer, til en lærlingeplass på et glassblåserverksted og bruke sin kreativitet. På Kirkenes videregående har hun hatt fagene design og håndverk. I rommet der vi gjør intervju-

et står en plakat med fotografier. Det er nesten skremmende bilder, av sår og skader. Miriam Thi er opptatt av sårsminke og kan det. Et av bildene viser en avkappet hånd. Detaljrikt laget, som merket etter en giftering på langfingeren. Jeg kjenner et lite gys nedover ryggen når hun uanfektet forteller at hun brukte pappas hånd som modell. Men det er ikke bare detaljene som imponerer. Det er rammen rundt. Hun har lagt hånden på ei hylle i et kjøleskap. Den holder et beger med youghurt. Det er skremmende, men kreativt og dyktig utført.

15

Så kan vi andre også kanskje forstå litt av hvordan vårt sosiale spill er, det som Miriam Thi ikke kan være med i. Når vi møter henne, som ikke følger reglene, kan vi ane noe av hvordan vi selv opptrer. Og av og til spørre henne. Hun lyver aldri, men det er ikke sikkert hun sier det hun tenker uoppfordret. Nå ser hun meg rett inn i øynene og forteller at hun skal bli kunstner. Målet er å begynne på Kunstakademiet i Oslo. Hun sier ikke hadetbra når hun går.

Utenfor rammen

«Jeg er litt kvalm, fordi jeg er litt sulten»

Miriam Thi kan virke forvirret. Men hun har bestemt seg for å vise fram sitt indre kaos. Med mamma Gunnhild som trygt ankerfeste.

«Aspergers er vanskelig å forstå og det er vanskelig at andre ikke forstår. Det kan være ensomt.»


4

torsdag 12. mai 2016

Full krise for sandnes-elever n

Få lærlingplasser

n

Beintøff situasjon

TØFFE TIDER: Vemund Håland Hestnes (t.v) har ikke fått lærlingplass. Klassekameratene Håvard Eriksen og mathias dyvik har klart det får andre har greid. Førstnevnte må flytte til Kårstø for videreutdanning.

På automatikklinjen ved Gand videregående har elevene fem i gjennomsnittskarakter. Antall fraværsdager er mikroskopiske, men fallet i arbeidsmarkedet fører til at kun fem av 14 elever har fått lærlingplass. Frode olsen tekst og foto

lÆrlInGer: Det beintøffe ar-

beidsmarkedet får direkte innvirkning på elevene som har valgt yrkesrettet utdannelse. Etter to år på videregående skal etter planen samtlige elever ut i lære for å fullføre fagbrevet de har begynt på. På automatikklinjen ved Gand videregående skole har kun fem av 14 elever sikret seg lærlingplasser. Noen av dem må reise til andre byer for å fullføre utdannelsen. Lærer Sveinung Thingbø er dypt fortvilet på elevenes vegne.

t est

– Situasjonen er regelrett kritisk. Årets kull er definitivt det beste gjennom tidene. De representerer kremen, men likevel henger krisen over oss som mørke skyer. Mange har søkt til over 50 bedrifter uten å få napp, sier Thingbø til Sandnesposten. Elevene nikker samtykkende til lærerens ord. Vemund Håland Hestnes er en av mange studenter i Rogaland som kjenner den beintøffe og akutte situasjonen rett på kroppen. – Jeg har søkt lærlingplass hos nesten 60 bedrifter. Det gjelder ikke bare i Rogaland. Jeg har prøvd fra Alta i nord til Kristian-

sand i sør. Alt jeg har oppnådd er et jobbintervju hvor jeg mottok et høflig nei i etterkant, sier Håland Hestnes.

Pågangsmot Lærer Thingbø forteller at fortvilelsen og den usikre situasjonen er noe Gand videregående bruker mye tid på sammen med elevene. – Vi merket allerede i fjor at det var mye vanskeligere å skaffe lærlingplass til elevene, men ingen har lov til å legge seg på sofaen for å grine. På tross av tøffe tider har vi blitt enige om å være fulle av pågangsmot. Ingen på

Gand skal gi opp. Det er kjempeviktig at elevene står på slik at de fullfører utdannelsen sin, men det er dessverre ingen som sklir inn i en lærlingplass i dagens marked, sier Thingbø.

der pusten. Som i Sandnes maner vi frem at elevene ikke må gi opp og droppe ut. Arbeidsmarkedet kommer til å endre seg på sikt, sier Solvik.

Knusktørt marked

Normalt utdanningsløp for mange yrkesfag er at elevene etter to år skal ut i lære i passende bedrifter. I løpet av perioden tar elevene fagbrevet. Noen velger i etterkant av praksisen å søke et fjerde påbygningsår på skolen, som sikrer dem generell studiekompetanse, og muligheten for senere studier ved universitet og høgskoler. De av elevene som ikke får lærlingplass kan i påvente ta et tredje påbygningsår. Nå må Fylkeskommunen iverksette tiltak for elevene i vår region som ikke klarer å finne plass etter VG2. Cathrine Utne Pettersen ved Rogaland fylkeskommune forteller at de i hele fylket har hatt rundt ti skoleklasser for elever

Sandnes kommune og Gand videregående skole er ikke alene om å rive seg i håret. På tidspunktet Sandnesposten undersøkte det var på samme studiet kun fire av 20 elever i Dalane som hadde skaffet seg lærlingplass. Også i Stavanger-området er markedet knusktørt. På automatikklinjen ved Jåttå videregående hadde to av 15 elever sikret nattesøvnen, mens kun fire av over 30 elever ved industriteknologi på Bergeland videregående skole kan nyte sommerdagene med et smil. Rådgiver ved Bergeland videregående, Jørgen Solvik beskriver situasjonen passende med få ord. – Det virker som nasjonen hol-

Oppretter to klasser


5

torsdag 12. mai 2016

– En stor omstilling

MASER MYE: Karriereveileder Vibeke Høie forteller at de jobber tett for å følge opp elevene som står overfor og er inne i sitt siste år før læretiden.

Karriereveileder Vibeke Høie ved Gand videregående forteller at det er blitt så vanskelig å få lære i byggfagene at skolen har trappet opp sitt arbeid med elevene. LÆRLINGER: – Omstillingen har vært veldig stor, og vi ser at trenden fortsetter. Derfor har vi vært ekstra bevisste på dialogen med elevene som befinner seg i den perioden hvor lærlingesøknadene skal sendes til de ulike bedriftene. Dagens marked krever mye arbeid fra elevene selv, sier Høie til Sandnesposten. Så hardt jobber skolen at de trolig befinner seg i en balansegang. – Vi maser nok litt som foreldrene gjør, men det er godt ment. Med endringene i arbeidsmarkedet må elevene være ekstra bevisste. For å få lærlingplass hjelper

det å søke mye og bredt. Lavt antall fraværsdager teller også mye for arbeidsgiverne, sier hun. Hun er sikker på at kunnskapen elevene tilegner seg i dag vil komme til nytte i fremtiden. – Mitt inntrykk er at elevene ønsker å få dette til. Det er ikke alltid at de beste karakterene hjel-

per. Med arbeidslyst, lavt sykefravær og pågangsmot vil man til sist vinne frem. For dem som er heldig å komme ut i lære handler det om å vise seg frem. Selv om de fleste bedriftene i dag ikke kan love fast arbeid i etterkant er det faktisk mulig å jobbe seg inn i varmen, sier hun.

Vil gå i bresjen Lærer Sveinung Thingbø prater daglig med elevene som står på trappene til to år i lære. Nå hever han stemmen i håp om at flere bedrifter skal utdanne seg til en selvstendig lærebedrift.

VIL HJELPE: Lærer sveinung thingbø stiller seg selv til disposisjon for å hjelpe bedrifter til å bli selvstendige lærebedrifter. Her er han i klasserommet.

LÆRLINGER: – Det er opplæ-

ringskontoret som har dette som oppgave. De gjør masse godt arbeid, men nå er vi inne i en situasjon hvor alle må bidra. Dersom Gand skole kan hjelpe bedrifter i gang til å bli en lærebedrift så stiller jeg meg til disposisjon, sier Thingbø.

Tre kriterier

som ikke klarer å finne jobb i en bedrift. I løpet av tolv måneders opplæring på skolen får elevene samme mulighet som dem i lære til å ta fagbrevet. Så langt har Sandnes- og Stavanger-områdene vært mer eller mindre forskånet mot dette tilbudet. Nå må imidlertid fylkeskommunen opprette to klasser for å forsikre at elever i Sandnes og Stavanger får utdannelsen de har krav på. – Tilbudet med tolv måneders opplæring på skolen er ingen ideell løsning. Vi skulle helst sett at alle fikk muligheten til to år praksis i lære. Nå er markedet dessverre så strupt at vi må opprette to klasser som vil sikre elevene retten til utdannelsen de har søkt om, sier Utne Pettersen.

Støtter opp Utne Pettersen forteller at fylkeskommunen gjør alt i sin makt for å støtte opp om både elevene og skolene.

– Den prekære situasjonen studentene står oppi gjenspeiler samfunnet for øvrig. Det beste er selvsagt at elevene får praksisen i det virkelige arbeidslivet, men det er heler ikke slik at 12 måneders opplæring med fullført fagbrev fra skolen skal være et B-preget alternativ. Som situasjonen ser ut nå vil vi mest sannsynlig opprette to VG3-klasser i regionen. De kommer i tillegg til de ti andre vi har hatt rundt om i fylket, sier hun. Utne Pettersen ønsker ikke å svartmale situasjonen totalt. – Ingen er tjent med at vi legger oss flate og gir opp. Arbeidsmarkedet vil alltid oppleve svingninger. Elevene må tenke på tiden som er foran dem. Nå utdanner vi til et fremtidig behov. I tillegg er jeg imponert over mange bedrifter som på tross av nedgangen tar inn lærlinger til bedriften. Det står det stor respekt av, sier hun.

For at bedrifter skal kunne kalle seg en selvstendig lærebedrift finnes det tre kriterier som må oppfylles. 1. Bedriften må ha en faglig leder. Med det menes en person med fagbrev, svennebrev eller mesterbrev. Annen relevant høyere utdannelse kan også være tilstrekkelig. 2. Bedriften må være i stand til å gi opplæring i faget læreplan. 3. Bedriften må utarbeide en intern plan for lærlingens opplæring. En intern plan er en utfyllende beskrivelse av når lærlingen

skal få opplæring som er beskrevet i læreplanen. Hvis det trengs hjelp til utformingen kan seksjonen for fagopplæring kontaktes.

Uforløst potensial Sveinung Thingbø mener kriteriene for å bli selvstendig lærebedrift ikke innebefatter så mye byråkrati og ekstraarbeid som kanskje mange bedriftseiere ser for seg. – Det skal faktisk lite til for å tilfredsstille kravene. Jeg er sikker på at mange bedrifter driver med et uforløst potensial i denne sammenhengen. Selv om ingen kan love fast jobb etter læreperioden er det likevel viktig at bedrifter viser ansvar for unge mennesker i

VELKOMMEN TIL OGNA!

utdanningsperioden. Jeg bistår gjerne dersom bedrifter trenger assistanse sier han. Samtidig skyter læreren av bedriftene som faktisk åpner for lærlinger i tunge tider. – Meieriene tar ansvar. Det er gledelig. Det finnes også andre gode eksempler, men vi skulle så gjerne hatt flere læreplasser å tilby våre studenter, sier han.

STIGER

Stort utvalg med høy kvalitet!

JUBILEUMSTILBUD!

-30% på stiger

BRYNE 30 min OGNA HØLLAND 300m

MONA

MONICA

MARION

MARIA

Søndagsåpent: 1.- 2. pinsedag

HØLLAND GÅRD EGERSUND

RING OSS: 51 78 88 00 MAIL: info@espenes.no





GPS ADR. Hyllandsvegen 110 • mob. 906 08 337 • hollandgard.blogspot.com hverdager: 10-18 • lør: 10-17 • søn: 12-17 • w w w . h o l l a n d g a r d . n o

år Se mer på espenes.no

t est


Mottak av flyktninger I fjor blei mottak av flyktningar tema i dei fleste av landets lokalaviser. Flyktningkrisa er på ingen måte over. Fotojournalist Marius Knutsen i Sunnhordland vart med frivillige frå Stord då dei reiste til Lesbos i Hellas for å hjelpe flyktningar. Dei reiste med Dråpen i havet, og Marius Knutsen samarbeida godt med organisasjonen. For rundt 35 år siden kom det vietnamesiske flyktninger til Norge. En av disse var Khoa Duong som nå er fastlege på Askøy. Askøyværingen skriver om de dramatiske opplevelsene hans som båtflyktning. Under vignetten «Internasjonale Kvinnherad» har Kvinnheringen intervjua 39 kvinnheringar med opphav i 33 ulike land. Dette har gitt Kvinnheringen eit større kontaktnett, noko som mellom anna kom til nytte etter terroren i Frankrike. Dei som vart intervjua har også opplevd at dei lettare kom i kontakt med naboen etter at dei var intervjua. Då det skulle koma asylmottak i Kvinnherad, reiste Kvinnheringen på ein «studietur» til Årdal kommune i Sogn og Fjordane. Årdal har også asylmottak drive av Hero. Dei to kommunane har også fleire andre fellestrekk. Kvinnheringen laga mellom anna portrettintervju med mottaksleiaren i Hero, dei snakka med årdølar for å høyra korleis mottaket har påverka samfunnet, dei møtte ordførar og lensmann for å få gode råd, og dei skreiv om den kommunalt tilsette asylsjukepleiaren. Torunn Akersveen Lied i Hallingdølen vann LLAs journalistpris for reportasjeserien sin om 12 år gamle Paywand som hadde levd på asylvent i seks år. Journalisten følgde Paywand og familien hennar i meir enn 60 timar, og var mellom anna til stades då dei endeleg fekk opphald. Bygdebladet Randaberg og Rennesøy følger tre personer gjennom et helt år. De har valgt ut mennesker som på ulike måter opplever radikale endringer i livet. En av dem er Wasim, som har flyktet fra hus og hjem i Syria og opplever å bli gjenforent med familien sin etter to år. Hvordan ser en typisk muslim ut, og kan man avgjøre en persons religion ved ytre kjennetegn, spurte journalist Kristian Fabrizio Mendoza i Utrop seg. Han viste bilder av 12 ulike muslimer til tilfeldige folk på gaten. De han spurte, mente at de ofte kunne si om en person var muslim ut fra hudfarge og klær. Dette var inngangen til en større sak om fordommer om muslimer, med både skriftlige og muntlige kilder.


22 | magasin |

|

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

| magasin | 23

|

Den store flukten: Khoas far, Kien Duong, var den første som måtte flykte fra Vietnam. Med bekymring så moren på hvordan barna fikk undervisning i å håndtere våpen på skolen, og besluttet å sende Khoa Duong (til høyre) på flukt. Khoas ferd tar ham med til den berytede Ko Kra-øyen (bildet i midten), der båtflyktningene ble misbrukt på det groveste. Bildet til høyre viser Khoas medflyktninger vinke desperat etter hjelp. En mann bærer her en brannskadet kvinne på ryggen. Foto: Privat/FN

Gutten som flyktet over havet Tolvåringen skrev dagbok om hver eneste dag under flukten fra Vietnam. Da han kom til dagen han så et lik for første gang, stoppet han.

For Khoa Duong var 19. oktober 1979 en helt vanlig høstdag. Han skulle få være med mor og mormor på handletur inn til sentrum. Men da bussen kom, ble tolvåringen plassert alene på setet med en lapp i hånden. Gjennom vinduet   kunne han se mor og mormor stå igjen på buss­ holdeplassen. Moren satte opp et smil, men han kunne se at ansiktet ­hennes så rart ut, det virket unaturlig. Det var da tolvåringen forstod at han nå skulle begi seg på en lang ferd, og at dette øyeblikket kanskje ville være siste ­gangen han så henne.

«Jeg skriver en dagbok. Det nærmer seg jul her i Songkhla. Dette er første gangen jeg forteller om min reise til dere. Jeg er kommet til friheten. Nå har jeg funnet et lys i livet mitt, og jeg venter på min far i Norge. Kjære lesere: Jeg husker ikke alle ­detaljer fra min reise, men jeg skal fortelle så godt jeg kan.» Slik lyder de første ordene i Khoa Duongs dagbok, som han skrev i flykt­ ningleiren Songkhla i Thailand.

Vietnamkrigens slutt i 1975 drev millioner av mennesker på flukt. For å unngå kommunistregimet, var havet eneste rømningsvei. Hundretusener druknet under jakten på frihet. De mange som ble ­reddet, satte stort press på nabolandene i Sørøst-Asia. Khoas far, Kien Duong, var den første i familien som flyktet. Som høyt ansett militæradvokat for det sørvietnamesiske regimet, ble han raskt tatt til fange etter krigens slutt. Og som alle krigsfanger ble Kien ansett som kriminell. Han ble satt i fengsel, eller konsentrasjonsleir, som Khoa kaller det. Her skulle fangene indoktrineres i kommunismen. Etter fire år klarte faren å rømme, og måtte flykte videre ut fra landet. Som båtflyktning ble Kien plukket opp av det norske skipet ­«Lysekil». Dermed havnet Khoas far i Norge i 1979.

Tilbake i Vietnam så mor Kim Anh Truong med bekymring på familiens

situasjon. For å overleve, måtte den tidligere velstående familien livnære seg av å selge kaker og sigaretter fra en liten vogn. Hver dag etter skoletid måtte Khoa og storebror Kim trå til i «butikken». Mens de dro vognen med seg langs fortauskantene, saumfarte brødrene bakken på utkikk etter tomme hermetikkbokser, som de kunne få pant for. På skolen fikk barna trening i å kaste granater, og å håndtere våpen. – Det var helt vanlige aktiviteter i gymtimene, sier Khoa med et lett ­skuldertrekk, og fortsetter: – Min mor tenkte: Nei, dette er ikke et liv for oss. Mine barn skal ikke bli sendt ut som barnesoldater. Hadde en familie bare én mulighet til å smugle ut noen, var det vanlig å sende eldstemann. Om en nummer to-sønn var borte fra skolen i et par dager, ville det ikke vekke like stor mistenksomhet. Derfor var det Khoa, og ikke storebroren som befant seg på bussen denne fredagen. På lappen Khoa knuget, stod navnet på ankomststedet. Her fant Khoa endelig kjente fjes blant de mange flyktingene som skulle videre til Ngoc Ha, landsbyen der båtflukten skulle starte; en fetter, onkel Phuc Duong, tante Thanh Thuy Vu og deres to små døtre på under ett år. Da mørket senket seg, startet flukten for alvor. En liten båt ­fraktet de 81 flyktningene over til et større fartøy. Alt skjedde i aller største ­hemmelighet. Voksne som unge, alle måtte være stille. Selv om bord i den større fluktbåten, klarte den spinkle tolvåringen så vidt å rugge på seg. Ferden mot friheten kunne begynne.

Etter tre døgn på Sørkina-havet sviktet motoren i båten. Båt­

flyktningene drev av sted i ukjent farvann mot Thailandbukten. De med­ brakte rasjonene minket.

Khoa fikk streng beskjed fra onkelen om å dele sin vannrasjon med andre. Lydig ga gutten ­vannet sin til personen ved siden av seg, som grep etter flasken og tømte den begjærlig. Tolvåringen gjorde store øyne, og undret seg over denne voksne mannen som ikke sparte igjen noe til et barn. Kort tid etter brakk mannen seg. Vannet kom opp igjen, og ble spredt utover dekket. – Så traff vi noen thailandske fiskebåter, sier Khoa stille. – Pirater, legger konen Hoa My Hua forklarende til, mens Khoa selv konsekvent bruker betegnelsen fiskere. En større fiskebåt var kommet opp på siden av båtflyktningene, samtidig som et annet fartøy sirklet rundt dem. På gebrokkent engelsk ropte fi ­ skerne at flyktningene skulle ta av seg klokkene og smykkene sine, så skulle de ­hjelpe dem til land. Båtflyktningene ble ranet, men fiskerne holdt det de lovet: Motoren ble reparert, og flyktningene fikk fortsette på sin ferd. Den neste dagen møtte båtflyktningene flere «fiskere». Khoa var den første som så dem. «Det kommer en båt mot oss, og den ser ikke ut til å sakke farten,» rakk tolvåringen å rope ut, før sammenstøtet kom. Væpnet med øks og rifler tok fiskerne seg om bord. Nok en gang ble flyktningene ranet, og kvinnene ble dratt med til den store fiskebåten for å bli voldtatt. Så sørget fiskerne for at flyktningenes båt sank. Det viste seg at flyktningene da befant seg i nærheten av Ko Kra, en ­ubebodd øy 54 kilometer fra nærmeste land. De tok seg inn til stranden i den tro at de nå var blitt reddet. «Mange gråt, også jeg. Jeg bad en bønn. For første gang i mitt liv knelte jeg foran en person og bad for livet mitt. Det har jeg aldri gjort før. Mannen bare lo. I hodet mitt tenkte jeg: Noen må redde oss.»

Her tegner tolvåringen i dagboken bildet som dukket opp i hodet under situasjonen: ­Laubærkrans og hender som holder opp om en båt. Hendene symboliserer håp, og bladene fred. – Det var en bønn til hvem som helst, om å redde oss, sier han.

Det skulle vise seg at Ko Kra var fiskernes øy. Flyktningene organiserte seg. Khoa hjalp til med å ­holde ­utkikk. Så de fiskerne nærme seg stranden, slo de på tomme ­hermetikkbokser. Det signaliserte at kvinnene måtte løpe så langt inn i skogen som de kunne, for å unnslippe nye runder med voldtekt. Særlig to episoder har brent seg fast i Khoas hukommelse. Den gangen en kvinne, som ikke rakk å gjemme seg, hoppet utfor en ­klippe for å unnslippe fiskerne. Kvinnen overlevde fallet, fant seg en hule ved ­vannet og nektet å komme ut. De andre flyktningene måtte inn til ­grotten for å gi henne mat. En annen kvinne gjemte seg i en slette med høyt gress. Fiskerne hadde en anelse om at hun lå der mellom gresset, men i stedet for å lete etter henne, satte de fyr på sletten. Mens gresset brant, nektet kvinnen å oppgi ­gjemmestedet sitt. «Nå må hun vel vise seg snart,» husker tolvåringen at han tenkte. K ­ vinnen ble værende i gresset. Ryggen ble forbrent, men hun overlevde. Militærskip og andre fly passerte. Bål ble tent. Ingen kom dem til ­unnsetning. Det var lysglimt innimellom.   Som da flyktningene klarte å fange en

s­ kilpadde. Det var den største skilpadden tolvåringen har sett i hele sitt liv: »»» ­Flere voksne måtte til for å bære skilpadden bort til bålplassen.

Khoa Duong K om som båt­ flyktning til Norge i 1980. ●● Fastlege på Fromritoppen siden 2001. ●● Bosatt på Tveit siden 2011. ●●

Hoa My Hua Khoas kone. Kom til Norge som båtflyktning. ●● Familien med ni barn ble plukket opp av et norsk skip, og fraktet til Hong Kong. ●● Der bodde de i et halvt år, og Hoa husker hun lærte seg norsk før de ankom Norge. ●● ●●


22 | magasin |

|

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

| magasin | 23

|

Den store flukten: Khoas far, Kien Duong, var den første som måtte flykte fra Vietnam. Med bekymring så moren på hvordan barna fikk undervisning i å håndtere våpen på skolen, og besluttet å sende Khoa Duong (til høyre) på flukt. Khoas ferd tar ham med til den berytede Ko Kra-øyen (bildet i midten), der båtflyktningene ble misbrukt på det groveste. Bildet til høyre viser Khoas medflyktninger vinke desperat etter hjelp. En mann bærer her en brannskadet kvinne på ryggen. Foto: Privat/FN

Gutten som flyktet over havet Tolvåringen skrev dagbok om hver eneste dag under flukten fra Vietnam. Da han kom til dagen han så et lik for første gang, stoppet han.

For Khoa Duong var 19. oktober 1979 en helt vanlig høstdag. Han skulle få være med mor og mormor på handletur inn til sentrum. Men da bussen kom, ble tolvåringen plassert alene på setet med en lapp i hånden. Gjennom vinduet   kunne han se mor og mormor stå igjen på buss­ holdeplassen. Moren satte opp et smil, men han kunne se at ansiktet ­hennes så rart ut, det virket unaturlig. Det var da tolvåringen forstod at han nå skulle begi seg på en lang ferd, og at dette øyeblikket kanskje ville være siste ­gangen han så henne.

«Jeg skriver en dagbok. Det nærmer seg jul her i Songkhla. Dette er første gangen jeg forteller om min reise til dere. Jeg er kommet til friheten. Nå har jeg funnet et lys i livet mitt, og jeg venter på min far i Norge. Kjære lesere: Jeg husker ikke alle ­detaljer fra min reise, men jeg skal fortelle så godt jeg kan.» Slik lyder de første ordene i Khoa Duongs dagbok, som han skrev i flykt­ ningleiren Songkhla i Thailand.

Vietnamkrigens slutt i 1975 drev millioner av mennesker på flukt. For å unngå kommunistregimet, var havet eneste rømningsvei. Hundretusener druknet under jakten på frihet. De mange som ble ­reddet, satte stort press på nabolandene i Sørøst-Asia. Khoas far, Kien Duong, var den første i familien som flyktet. Som høyt ansett militæradvokat for det sørvietnamesiske regimet, ble han raskt tatt til fange etter krigens slutt. Og som alle krigsfanger ble Kien ansett som kriminell. Han ble satt i fengsel, eller konsentrasjonsleir, som Khoa kaller det. Her skulle fangene indoktrineres i kommunismen. Etter fire år klarte faren å rømme, og måtte flykte videre ut fra landet. Som båtflyktning ble Kien plukket opp av det norske skipet ­«Lysekil». Dermed havnet Khoas far i Norge i 1979.

Tilbake i Vietnam så mor Kim Anh Truong med bekymring på familiens

situasjon. For å overleve, måtte den tidligere velstående familien livnære seg av å selge kaker og sigaretter fra en liten vogn. Hver dag etter skoletid måtte Khoa og storebror Kim trå til i «butikken». Mens de dro vognen med seg langs fortauskantene, saumfarte brødrene bakken på utkikk etter tomme hermetikkbokser, som de kunne få pant for. På skolen fikk barna trening i å kaste granater, og å håndtere våpen. – Det var helt vanlige aktiviteter i gymtimene, sier Khoa med et lett ­skuldertrekk, og fortsetter: – Min mor tenkte: Nei, dette er ikke et liv for oss. Mine barn skal ikke bli sendt ut som barnesoldater. Hadde en familie bare én mulighet til å smugle ut noen, var det vanlig å sende eldstemann. Om en nummer to-sønn var borte fra skolen i et par dager, ville det ikke vekke like stor mistenksomhet. Derfor var det Khoa, og ikke storebroren som befant seg på bussen denne fredagen. På lappen Khoa knuget, stod navnet på ankomststedet. Her fant Khoa endelig kjente fjes blant de mange flyktingene som skulle videre til Ngoc Ha, landsbyen der båtflukten skulle starte; en fetter, onkel Phuc Duong, tante Thanh Thuy Vu og deres to små døtre på under ett år. Da mørket senket seg, startet flukten for alvor. En liten båt ­fraktet de 81 flyktningene over til et større fartøy. Alt skjedde i aller største ­hemmelighet. Voksne som unge, alle måtte være stille. Selv om bord i den større fluktbåten, klarte den spinkle tolvåringen så vidt å rugge på seg. Ferden mot friheten kunne begynne.

Etter tre døgn på Sørkina-havet sviktet motoren i båten. Båt­

flyktningene drev av sted i ukjent farvann mot Thailandbukten. De med­ brakte rasjonene minket.

Khoa fikk streng beskjed fra onkelen om å dele sin vannrasjon med andre. Lydig ga gutten ­vannet sin til personen ved siden av seg, som grep etter flasken og tømte den begjærlig. Tolvåringen gjorde store øyne, og undret seg over denne voksne mannen som ikke sparte igjen noe til et barn. Kort tid etter brakk mannen seg. Vannet kom opp igjen, og ble spredt utover dekket. – Så traff vi noen thailandske fiskebåter, sier Khoa stille. – Pirater, legger konen Hoa My Hua forklarende til, mens Khoa selv konsekvent bruker betegnelsen fiskere. En større fiskebåt var kommet opp på siden av båtflyktningene, samtidig som et annet fartøy sirklet rundt dem. På gebrokkent engelsk ropte fi ­ skerne at flyktningene skulle ta av seg klokkene og smykkene sine, så skulle de ­hjelpe dem til land. Båtflyktningene ble ranet, men fiskerne holdt det de lovet: Motoren ble reparert, og flyktningene fikk fortsette på sin ferd. Den neste dagen møtte båtflyktningene flere «fiskere». Khoa var den første som så dem. «Det kommer en båt mot oss, og den ser ikke ut til å sakke farten,» rakk tolvåringen å rope ut, før sammenstøtet kom. Væpnet med øks og rifler tok fiskerne seg om bord. Nok en gang ble flyktningene ranet, og kvinnene ble dratt med til den store fiskebåten for å bli voldtatt. Så sørget fiskerne for at flyktningenes båt sank. Det viste seg at flyktningene da befant seg i nærheten av Ko Kra, en ­ubebodd øy 54 kilometer fra nærmeste land. De tok seg inn til stranden i den tro at de nå var blitt reddet. «Mange gråt, også jeg. Jeg bad en bønn. For første gang i mitt liv knelte jeg foran en person og bad for livet mitt. Det har jeg aldri gjort før. Mannen bare lo. I hodet mitt tenkte jeg: Noen må redde oss.»

Her tegner tolvåringen i dagboken bildet som dukket opp i hodet under situasjonen: ­Laubærkrans og hender som holder opp om en båt. Hendene symboliserer håp, og bladene fred. – Det var en bønn til hvem som helst, om å redde oss, sier han.

Det skulle vise seg at Ko Kra var fiskernes øy. Flyktningene organiserte seg. Khoa hjalp til med å ­holde ­utkikk. Så de fiskerne nærme seg stranden, slo de på tomme ­hermetikkbokser. Det signaliserte at kvinnene måtte løpe så langt inn i skogen som de kunne, for å unnslippe nye runder med voldtekt. Særlig to episoder har brent seg fast i Khoas hukommelse. Den gangen en kvinne, som ikke rakk å gjemme seg, hoppet utfor en ­klippe for å unnslippe fiskerne. Kvinnen overlevde fallet, fant seg en hule ved ­vannet og nektet å komme ut. De andre flyktningene måtte inn til ­grotten for å gi henne mat. En annen kvinne gjemte seg i en slette med høyt gress. Fiskerne hadde en anelse om at hun lå der mellom gresset, men i stedet for å lete etter henne, satte de fyr på sletten. Mens gresset brant, nektet kvinnen å oppgi ­gjemmestedet sitt. «Nå må hun vel vise seg snart,» husker tolvåringen at han tenkte. K ­ vinnen ble værende i gresset. Ryggen ble forbrent, men hun overlevde. Militærskip og andre fly passerte. Bål ble tent. Ingen kom dem til ­unnsetning. Det var lysglimt innimellom.   Som da flyktningene klarte å fange en

s­ kilpadde. Det var den største skilpadden tolvåringen har sett i hele sitt liv: »»» ­Flere voksne måtte til for å bære skilpadden bort til bålplassen.

Khoa Duong K om som båt­ flyktning til Norge i 1980. ●● Fastlege på Fromritoppen siden 2001. ●● Bosatt på Tveit siden 2011. ●●

Hoa My Hua Khoas kone. Kom til Norge som båtflyktning. ●● Familien med ni barn ble plukket opp av et norsk skip, og fraktet til Hong Kong. ●● Der bodde de i et halvt år, og Hoa husker hun lærte seg norsk før de ankom Norge. ●● ●●


24 | magasin |

|

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

| magasin | 25

|

Takk Norge! Kjent fjes: Som fastlege på Askøy siden 2001 er det mange som kjenner til Khoa Duong. Selv har han kun vært tilbake i Vietnam én gang, i 2010. Det svære ­silkebroderiet på veggen bak ham er et minne fra besøket i hjemlandet.

orske båtflyktninger fra Vietnam N samlet gjennom prosjektet «Takk ­ Norge!» nesten to millioner ­ ­ k roner i 2012. Over 1400 familier ga b ­ idrag til prosjektet. Resultatet ble et minnesmerke i form av skulpturen ­ «Sjøblomst», laget av syrefast stål og seks meter i diameter. Det for å takke det norske folk og norske sjømenn for at de reddet de vietnamesiske båt­ flyktningene fra havet. «Sjøblomst» kan beundres i vannet utenfor Norsk Maritimt Museum ved Bygdøynes i Oslo.





Foto: Anne Jo Lexander

Flyktningene feiret, og for første gang på flere uker spiser Khoa seg god og mett.

En dag kom det flere flyktninger til øyen. De dukket opp blant lik som

ble skylt inn mot land. Dette markerte dagen tolvåringen fikk nærkontakt med døde m ­ ennesker for aller første gang. Når tolvåringen senere skal gjenfortelle flukten til dagboken sin, ­makter han ikke å skrive om denne hendelsen. I stedet for å hoppe over denne ene dagen, legger han ned pennen, og ­gjemmer bort ­dagboken. 

11.000

Det bor cirka 11.000 personer med flykntingbakgrunn fra Vietnam i Norge. Noen kom like etter Saigons fall i april 1975, mens hovedtyngden kom i tids­ perioden 1978-1982. Kilde: Aftenposten.no

Dagene passerte. Så dukket det et helikopter opp på himmelen. ­Sirklet rundt flyktningene på stranden, før den forsvant igjen. Flyktningene ble fylt med håp. Menneskene i helikopteret vinket til dem med et FN-flagg. To dager senere kom helikopteret tilbake og slapp ned ­forsyninger. Dagen etter dukket flere skip opp i horisonten. Khoa og de ­andre ble de første av etter sigende 1250 flyktninger som FN-­kommisær T ­ heodore Schweitzer berget fra Ko Kra i årenes løp. En båflukt som ­normalt tar mel­ lom fire og fem dager, er over etter tre uker på piratøyen. Khoa og de andre flyktningene ble etter hvert fraktet til flyktning­leiren i Songkhla sør i Thailand, nær den malaysiske grensen. Gjørmete, overfylte Songkhla, som huset over 6000 flyktninger, skulle bli tolvåringens hjem i fem måneder. For Khoa var leiren reneste ferieparadiset. Endelig kunne han spise seg mett hver dag. Og det var her, i Songkhlas provisoriske «skole,» at ­tolv­åringen ble oppfordret til å skrive en dagbok om flukten sin, så nøye som han kunne mens opplevelsene fortsatt var ferskt i minne.

Askøyværingen møter Khoa Duong og hans kone Hoa My Hua i en e­ nebolig på Tveit. Khoa er nå en mann midt i 40-årene, med et anstrøk av grått i håret og et mildt vesen. I kraft av hans virke som fastlege på Fromritoppen siden 2001 er Khoa et kjent fjes for mang en askøyværing. Også konen kom til Norge som ­båtflyktning, og familien var for første gang på besøk i hjemlandet for seks år siden. I den romslige, lyse stuen pryder et blikkfang av et minne fra besøket veggen. Vakkert og meditativt illustrerer det svære silkebroderiet i skinnende jordtoner et idyllisk Vietnam. Med et smil forteller Khoa at han er glad for at FN klarte å spore opp hans far i Norge. Slik kunne tolvåringen, på dagen for femårsdagen for Vietnam-krigens slutt, 30. april 1980, sitte på et fly på vei til det fremmede landet han bare kjente ved navn. Fastlegen slår fast at Norge tok godt i mot ham. Og mener at som barn hadde han det mye enklere for å gli inn i nærmiljøet enn de voksne. ­Oppveksten var trygg og god, og for Khoa fremstår det som om alt han har vært gjennom ikke har skjedd med ham personlig. Jo visst kunne han våkne av mareritt i begynnelsen, men regelmessige besøk hos psykolog hjalp ham. Og utover detaljer som at han ikke liker å bade i sjøen, mener Khoa at han ikke er preget av fortiden. Den første tiden alene i et fremmed land med faren, som han ikke h ­ adde sett på flere år, var imidlertid ikke enkel. Khoa lengtet etter moren og ­brødrene. – Med bare meg og far, var det en stillhet rundt oss. Vi var ensomme. I 1981 ble far og sønn Duong gjenforent med mor Kim Anh og de tre ­andre brødrene. Også de flyktet over havet, og ble plukket opp av et ­amerikansk skip. Det nye livet i Norge  ble ikke slik flyktningene hadde forespeilt seg i

Kilde: takknorge.no

starten. Norsk er et vanskelig språk for godt voksne vietnamesere, selv om de snakker flytende fransk, som Khoas far Kien gjorde. I tillegg var det vanskelig å komme fra en akademikerfamilie som ­gjennom generasjoner var blant de øverste i samfunnet, til å bli satt til å montere lampeskjermer i en fabrikk på Nesttun. Faren fant imidlertid glede i å skrive lærebøker for barn. Etter at han ble morsmålslærer, fant han seg bedre til rette. Khoa forteller at foreldrene var pådrivere for at han og søsknene skulle få seg god utdannelse. De tøffe erfaringene fra flukten var også utslagsgivende for at Khoa satset hardt på en god utdannelse, slik at han kunne lykkes i Norge. – En god utdannelse gir frihet, slår fastlegen fast.

Khoa tar frem en selvbiografi som hans tante og onkel utga i fjor høst.

Han blir mer og mer betenkt ettersom han blar gjennom boken på jakt ­etter detaljer journalisten etterspør. Hvor mange kvinner og barn var med? Når skjedde selve flukten? Hva heter landsbyen der flukten startet? Øynene blir blanke. – Min onkel skriver at da vi drev på sjøen, telte vi 30 forbipasserende skip. Ingen plukket oss opp. Khoa blir stille. Selv om han er glad for at kommende generasjoner blir gjort kjent med fortiden, har han ingen intensjoner om selv å lese bøkene. Til det er ­nedtegnelsene for detaljerte. Khoa trekker pusten dypt og rister svakt på hodet. Medgir unnskyldende­ at han ikke forutså at det å fortelle om fortiden skulle vekke så mange ­følelser til live.

Lenge kan det se ut som om tolvåringens dagbok er tapt. 

Den blir først nevnt i en bisetning, og Khoa beklager samtidig:

»»»


24 | magasin |

|

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

| magasin | 25

|

Takk Norge! Kjent fjes: Som fastlege på Askøy siden 2001 er det mange som kjenner til Khoa Duong. Selv har han kun vært tilbake i Vietnam én gang, i 2010. Det svære ­silkebroderiet på veggen bak ham er et minne fra besøket i hjemlandet.

orske båtflyktninger fra Vietnam N samlet gjennom prosjektet «Takk ­ Norge!» nesten to millioner ­ ­ k roner i 2012. Over 1400 familier ga b ­ idrag til prosjektet. Resultatet ble et minnesmerke i form av skulpturen ­ «Sjøblomst», laget av syrefast stål og seks meter i diameter. Det for å takke det norske folk og norske sjømenn for at de reddet de vietnamesiske båt­ flyktningene fra havet. «Sjøblomst» kan beundres i vannet utenfor Norsk Maritimt Museum ved Bygdøynes i Oslo.





Foto: Anne Jo Lexander

Flyktningene feiret, og for første gang på flere uker spiser Khoa seg god og mett.

En dag kom det flere flyktninger til øyen. De dukket opp blant lik som

ble skylt inn mot land. Dette markerte dagen tolvåringen fikk nærkontakt med døde m ­ ennesker for aller første gang. Når tolvåringen senere skal gjenfortelle flukten til dagboken sin, ­makter han ikke å skrive om denne hendelsen. I stedet for å hoppe over denne ene dagen, legger han ned pennen, og ­gjemmer bort ­dagboken. 

11.000

Det bor cirka 11.000 personer med flykntingbakgrunn fra Vietnam i Norge. Noen kom like etter Saigons fall i april 1975, mens hovedtyngden kom i tids­ perioden 1978-1982. Kilde: Aftenposten.no

Dagene passerte. Så dukket det et helikopter opp på himmelen. ­Sirklet rundt flyktningene på stranden, før den forsvant igjen. Flyktningene ble fylt med håp. Menneskene i helikopteret vinket til dem med et FN-flagg. To dager senere kom helikopteret tilbake og slapp ned ­forsyninger. Dagen etter dukket flere skip opp i horisonten. Khoa og de ­andre ble de første av etter sigende 1250 flyktninger som FN-­kommisær T ­ heodore Schweitzer berget fra Ko Kra i årenes løp. En båflukt som ­normalt tar mel­ lom fire og fem dager, er over etter tre uker på piratøyen. Khoa og de andre flyktningene ble etter hvert fraktet til flyktning­leiren i Songkhla sør i Thailand, nær den malaysiske grensen. Gjørmete, overfylte Songkhla, som huset over 6000 flyktninger, skulle bli tolvåringens hjem i fem måneder. For Khoa var leiren reneste ferieparadiset. Endelig kunne han spise seg mett hver dag. Og det var her, i Songkhlas provisoriske «skole,» at ­tolv­åringen ble oppfordret til å skrive en dagbok om flukten sin, så nøye som han kunne mens opplevelsene fortsatt var ferskt i minne.

Askøyværingen møter Khoa Duong og hans kone Hoa My Hua i en e­ nebolig på Tveit. Khoa er nå en mann midt i 40-årene, med et anstrøk av grått i håret og et mildt vesen. I kraft av hans virke som fastlege på Fromritoppen siden 2001 er Khoa et kjent fjes for mang en askøyværing. Også konen kom til Norge som ­båtflyktning, og familien var for første gang på besøk i hjemlandet for seks år siden. I den romslige, lyse stuen pryder et blikkfang av et minne fra besøket veggen. Vakkert og meditativt illustrerer det svære silkebroderiet i skinnende jordtoner et idyllisk Vietnam. Med et smil forteller Khoa at han er glad for at FN klarte å spore opp hans far i Norge. Slik kunne tolvåringen, på dagen for femårsdagen for Vietnam-krigens slutt, 30. april 1980, sitte på et fly på vei til det fremmede landet han bare kjente ved navn. Fastlegen slår fast at Norge tok godt i mot ham. Og mener at som barn hadde han det mye enklere for å gli inn i nærmiljøet enn de voksne. ­Oppveksten var trygg og god, og for Khoa fremstår det som om alt han har vært gjennom ikke har skjedd med ham personlig. Jo visst kunne han våkne av mareritt i begynnelsen, men regelmessige besøk hos psykolog hjalp ham. Og utover detaljer som at han ikke liker å bade i sjøen, mener Khoa at han ikke er preget av fortiden. Den første tiden alene i et fremmed land med faren, som han ikke h ­ adde sett på flere år, var imidlertid ikke enkel. Khoa lengtet etter moren og ­brødrene. – Med bare meg og far, var det en stillhet rundt oss. Vi var ensomme. I 1981 ble far og sønn Duong gjenforent med mor Kim Anh og de tre ­andre brødrene. Også de flyktet over havet, og ble plukket opp av et ­amerikansk skip. Det nye livet i Norge  ble ikke slik flyktningene hadde forespeilt seg i

Kilde: takknorge.no

starten. Norsk er et vanskelig språk for godt voksne vietnamesere, selv om de snakker flytende fransk, som Khoas far Kien gjorde. I tillegg var det vanskelig å komme fra en akademikerfamilie som ­gjennom generasjoner var blant de øverste i samfunnet, til å bli satt til å montere lampeskjermer i en fabrikk på Nesttun. Faren fant imidlertid glede i å skrive lærebøker for barn. Etter at han ble morsmålslærer, fant han seg bedre til rette. Khoa forteller at foreldrene var pådrivere for at han og søsknene skulle få seg god utdannelse. De tøffe erfaringene fra flukten var også utslagsgivende for at Khoa satset hardt på en god utdannelse, slik at han kunne lykkes i Norge. – En god utdannelse gir frihet, slår fastlegen fast.

Khoa tar frem en selvbiografi som hans tante og onkel utga i fjor høst.

Han blir mer og mer betenkt ettersom han blar gjennom boken på jakt ­etter detaljer journalisten etterspør. Hvor mange kvinner og barn var med? Når skjedde selve flukten? Hva heter landsbyen der flukten startet? Øynene blir blanke. – Min onkel skriver at da vi drev på sjøen, telte vi 30 forbipasserende skip. Ingen plukket oss opp. Khoa blir stille. Selv om han er glad for at kommende generasjoner blir gjort kjent med fortiden, har han ingen intensjoner om selv å lese bøkene. Til det er ­nedtegnelsene for detaljerte. Khoa trekker pusten dypt og rister svakt på hodet. Medgir unnskyldende­ at han ikke forutså at det å fortelle om fortiden skulle vekke så mange ­følelser til live.

Lenge kan det se ut som om tolvåringens dagbok er tapt. 

Den blir først nevnt i en bisetning, og Khoa beklager samtidig:

»»»


|

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

| magasin | 27

|

Pirater - tragedien på havet D et verserer utallige historier om piratene i Thailandbukten. Sterke historier som viser glimt av hvor dypt i mørket menneskesinnet kan gå når det gjelder å utnytte medmen­ nesker i nød. Professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Haci Akman, skrev sin doktoravhandling om landsflyktighet blant vietnamesiske flyktninger. Han intervjuet 48 familier om deres båtflukt fra Vietnam. Han kaller piratvirksomheten for tragedien på havet. – For vietnamesere var det to fluktruter. Malay-veien, og Thai-veien. Mitt inntrykk er at Thai-veien var den mest brutale veien, sier han. Piratene i Thailandbukten tok seg ombord i flyktningbåtene, tok det de fant av verdisaker, voldtok og bortførte kvinner og jenter. – Kvinnene ble plukket ut og videresendt til bordeller, resten ble gjerne drept.

1978-82 De fleste vietnamesiske flyktningene kom til Norge i årene 1978-1982 1973-1982: Chile 1978-1982: Vietnam 1983-1990: Sri Lanka 1992-1995: Bosnia 2000-tallet: Irak, Somalia 2010 og utover: Eritrea

Du forlater ikke ditt land frivillig, påpeker Thuy Tanh Vu. Da Khoa Duong som

Kilde: Aftenposten.no

Forsiden: «Dagbok», står det på første side av Khoas dagbok. På de påfølgende 38 ­sidene skriver ­tolvåringen ganske så detaljert om flukten, helt til den skjebnesvangre dagen på Ko Kra, da et lik ­skyller i land.

Idylliske Tveit: Khoa Duong har lagt fortiden sin bak seg. Om ikke annet, har hans bakgrunn motivert ham enda mer til å gjøre noe ut av livet sitt i Norge. Her er fastlegen sammen med sin kone Hoa My Hua.  Foto: Anne Jo Lexander

Halvannen måned

etter ­første ­intervju, g ­ år Khoa opp på ­loftet for en ­skikke­­lig­jakt et­ ter ­dagboken. I stablene blant de mange ­eskene som vitner om et levd liv i Norge, finner han den. Rosa, med en smilende kanin på fronten, f­ orteller de gulnede sidene i boken om en tolvårings ferd mot frihet. Nedtegnelsene i dagboken er like detaljerte som han mente å huske de var. Dag for dag er flukten ­beskrevet, med dato i begynnelsen og steder og navn s­ krevet med rød penn. Skriften er sirlig og v ­ akker, e­ nkelte steder er ord strøket over, og ­tilføyelser lagt til i margen. Slik beskriver tolvåringen pliktoppfyllende og poetisk den store flukten mot frihet, helt til side 38. Søndag 13. november 1979 skriver Khoa om b ­ ekymringene for kvinnen i grotten, som de ikke får sendt mat til fordi piratene bestemmer seg for å bli værende på stranden i nesten et døgn. Det er det siste Khoa skriver om. Likene på stranden er ikke nevnt med

et eneste ord. Khoa blar i dagboken, oversetter noen av sidene og forklarer hva t­ egningene betyr. Han smiler av den første siden i dagboken, for han husker ikke at han limte inn bildet av seg selv. Kikker på tegningen av flagget øverst på siden, og kommenterer at han som tolvåring var veldig opptatt av frihet.

FN-kommisæren:

Fikk vite om Ko Kra ved en tilfeldighet Khoa Duong og hans medflyktninger var trolig de første som FN-kommisær Theodore Schweitzer reddet fra Ko Kra.

Hvorfor fortsatte han ikke å skrive om flukten?

Han vet ikke. Han erindrer at han ble skremt av stanken av likene, og klarte ikke å få seg til å skrive ned et ord fra den dagen. Når han nå skal prøve å tenke tilbake, husker han nysgjerrigheten. Den som gjorde at han ­meldte seg frivillig til å begrave likene, selv om lukten forferdet ham. Khoa er sikker på at det å skrive om flukten i dagboken hjalp ham med å bearbeide hendelsene. Selv om han sluttet midt i flukten. – Jeg har valgt å legge den tiden bak meg. Det er slik jeg har klart meg i livet. Når jeg tenker tilbake på denne perioden i dag, er det som en ­gjenfortelling av noe som har skjedd noen andre. Khoa erkjenner at hans flukthistorie ikke er unik. Opp gjennom årene har flyktninger måttet gjennomgå store lidelser i sin søken etter frihet. Ettertenksomt legger han til: – Tilsvarende elendigheter skjer også i dag, piratene er bare erstattet av andre som utnytter mennesker i nød. Kanskje kan min historie formidle et budskap om håp.

Tekst: Anne Jo Lexander Kilder: Norgeshistorie.no, SNL, takknorge.no, refugeecamps.net, Pirates of the gulf of Siam, Khoa Duong, Hoa My Hua, Thuy Tanh Vu, Khoas dagbok

Det var ikke før FN-­

Foto: Privat

Dagboken er borte. Han vet han ­ skrev detaljert i den, at den ble med til Norge, og at han ikke har kastet den. Khoa har en ­mistanke om at den ligger på loftet et sted, samtidig som han vegrer seg for å lete etter den.

kommisæren fikk stukket til seg en liten notis fra en thailandsk fisker, at han fikk vite om Ko Kra. På lappen stod det at ­v ietnamesiske båtflyktninger var strandet på en øy, og kon­ stant angrepet av pirater.

Theodore Schweitzer handlet resolutt:  Et heli­ kopter fløy ham til øyen. – Vi så mange desperate mennesker på ­stranden, men piloten turde ikke lande av frykt for å bli over­ mannet av flyktningene, skriver han i en e-post. Theodore måtte i stedet få en fiskebåt til å hjelpe seg. Også kapteinen av fiskebåten var for redd til å

– Aldri i verden om vi kunne forestilt oss marerittet som ventet

nærme seg, og Theodore måtte legge på svøm. Da morgenen kom fikk han organisert flyktningene, slik at de kunne komme om bord på fiskebåten. – Dette var gruppe 157. Jeg kaller de jeg har reddet etter nummeret på overlevende, forklarer Theodore. Gruppe 157 var Khoas gruppe.

Han forklarer at dette var hans jobb; Å redde

flyktninger, få dem til Pak Penang i Thailand, og sørge for at andre tok seg av dem etterpå. – Den dag i dag tør jeg ikke dvele på g ­ rusomhetene jeg var vitne til på Kra. Jeg har ­måttet stenge ut alt av personlige følelser for å kunne h ­ andle, så jeg kunne gå videre til å hjelpe de neste fl ­ yktningene som trengte min hjelp. Han forteller videre at han opprettet S.E.A. ­Rescue for å kunne hjelpe flyktninger og andre som har behov for det i Sørøst-Asia. Dette er hans bidrag til flyktningene, i tillegg til hans engasjement som FN-utsending.

tolvåring flyktet fra ­Vietnam, var han sammen med blant annet en tante, onkel og deres to små barn på under ett år. Hva får en mor og far til å utsette sine små for en slik flukt? Onkelen, Phuc Duong, flyktet fra vietnamesisk fengsel, og levde med konen Thuy Thanh Vu (bildet) i skjul i ­Vietnam i to år før flukten over havet. – Skulle vi ha noen sjanse til å overleve, måtte vi flykte fra landet, skriver Thuy i en ­e-post til Askøyværingen. De kjente til farene ved å flykte over havet: De risikerte drukningsdøden, å sulte eller tørste i hjel, eller havne i fengsel for å flykte. Men at det ville være pirater som stod for de verste og mest brutale overgrepene, hadde de ikke ventet.

– I vår del av verden virker «pirater» vagt og abstrakt, og vi ser for oss overdrivelser påvirket av Hollywood-filmer. Ikke i våre ­v illeste fantasier kunne vi forestilt oss det som skjedde på Ko Kra, skriver Thuy. Umiddelbart etter at de ble reddet fra ­piratøyen, gikk hun og mannen i bresjen for å stille piratene til ansvar i rettssystemet. Som noen av de første som hadde overlevd pirater, var troen på at de kunne ­forhin­dre at andre vietnamesiske båtflyktninger s­ kulle lide samme skjebne stor. De samlet også inn ­ v itnesbyrd fra andre båtflyktninger. ­Rapportene ble samlet og utgitt i 1981 i boken «Pirates on the Gulf of Siam», med forfatter og medflyktning Nhat Tien, en av de mest kjente forfatterne i Vietnam før krigen. Rettsaken kom og gikk. Noen av de ­skyldige ble dømt, men det var også alt. Pirater og døde båtflyktninger i gulfen var like vanlig helt opp mot 1990-tallet. Likevel, Thuy er fast bestemt på at ­historien om Ko Kra må frem i lyset igjen, denne ­gangen i en memoar om livet før, under og ­etter flukten. – Verden trenger å vite  at slike ting skjer. Jeg overlevde marerittet. Ikke alle gjorde det. Som overlevende og som journalist av yrke, føler Thuy en forpliktelse: Å bidra til at andre ikke skal gå gjennom det samme som henne. Thuy medgir at hun kjenner seg igjen i d ­ agens båtflyktninger. – Det er som å minnes vår egen båt­ flukt. Folk som må forlate hjem og land har ­vanligvis ingen andre valg. Og de fortjener, etter screening, opphold. Selv er hun aktiv i FN, og er del av en g ­ ruppe som har diskutert hvordan flyktninger kan takle ulike traumer. – Verden har gjort mye for å hjelpe flyktninger fysisk og sosialt, men ikke ­ ­emosjonelt, som hvordan håndtere ­grusomme opplevelser. Dette vil FN i år ta med i General Meeting’s agenda, og forhåpentligvis vil noe godt komme ut fra dette, til nytte for dagens flyktninger.

Foto: Privat

26 | magasin |


|

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

Askøyværingen torsdag 28. april 2016

| magasin | 27

|

Pirater - tragedien på havet D et verserer utallige historier om piratene i Thailandbukten. Sterke historier som viser glimt av hvor dypt i mørket menneskesinnet kan gå når det gjelder å utnytte medmen­ nesker i nød. Professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, Haci Akman, skrev sin doktoravhandling om landsflyktighet blant vietnamesiske flyktninger. Han intervjuet 48 familier om deres båtflukt fra Vietnam. Han kaller piratvirksomheten for tragedien på havet. – For vietnamesere var det to fluktruter. Malay-veien, og Thai-veien. Mitt inntrykk er at Thai-veien var den mest brutale veien, sier han. Piratene i Thailandbukten tok seg ombord i flyktningbåtene, tok det de fant av verdisaker, voldtok og bortførte kvinner og jenter. – Kvinnene ble plukket ut og videresendt til bordeller, resten ble gjerne drept.

1978-82 De fleste vietnamesiske flyktningene kom til Norge i årene 1978-1982 1973-1982: Chile 1978-1982: Vietnam 1983-1990: Sri Lanka 1992-1995: Bosnia 2000-tallet: Irak, Somalia 2010 og utover: Eritrea

Du forlater ikke ditt land frivillig, påpeker Thuy Tanh Vu. Da Khoa Duong som

Kilde: Aftenposten.no

Forsiden: «Dagbok», står det på første side av Khoas dagbok. På de påfølgende 38 ­sidene skriver ­tolvåringen ganske så detaljert om flukten, helt til den skjebnesvangre dagen på Ko Kra, da et lik ­skyller i land.

Idylliske Tveit: Khoa Duong har lagt fortiden sin bak seg. Om ikke annet, har hans bakgrunn motivert ham enda mer til å gjøre noe ut av livet sitt i Norge. Her er fastlegen sammen med sin kone Hoa My Hua.  Foto: Anne Jo Lexander

Halvannen måned

etter ­første ­intervju, g ­ år Khoa opp på ­loftet for en ­skikke­­lig­jakt et­ ter ­dagboken. I stablene blant de mange ­eskene som vitner om et levd liv i Norge, finner han den. Rosa, med en smilende kanin på fronten, f­ orteller de gulnede sidene i boken om en tolvårings ferd mot frihet. Nedtegnelsene i dagboken er like detaljerte som han mente å huske de var. Dag for dag er flukten ­beskrevet, med dato i begynnelsen og steder og navn s­ krevet med rød penn. Skriften er sirlig og v ­ akker, e­ nkelte steder er ord strøket over, og ­tilføyelser lagt til i margen. Slik beskriver tolvåringen pliktoppfyllende og poetisk den store flukten mot frihet, helt til side 38. Søndag 13. november 1979 skriver Khoa om b ­ ekymringene for kvinnen i grotten, som de ikke får sendt mat til fordi piratene bestemmer seg for å bli værende på stranden i nesten et døgn. Det er det siste Khoa skriver om. Likene på stranden er ikke nevnt med

et eneste ord. Khoa blar i dagboken, oversetter noen av sidene og forklarer hva t­ egningene betyr. Han smiler av den første siden i dagboken, for han husker ikke at han limte inn bildet av seg selv. Kikker på tegningen av flagget øverst på siden, og kommenterer at han som tolvåring var veldig opptatt av frihet.

FN-kommisæren:

Fikk vite om Ko Kra ved en tilfeldighet Khoa Duong og hans medflyktninger var trolig de første som FN-kommisær Theodore Schweitzer reddet fra Ko Kra.

Hvorfor fortsatte han ikke å skrive om flukten?

Han vet ikke. Han erindrer at han ble skremt av stanken av likene, og klarte ikke å få seg til å skrive ned et ord fra den dagen. Når han nå skal prøve å tenke tilbake, husker han nysgjerrigheten. Den som gjorde at han ­meldte seg frivillig til å begrave likene, selv om lukten forferdet ham. Khoa er sikker på at det å skrive om flukten i dagboken hjalp ham med å bearbeide hendelsene. Selv om han sluttet midt i flukten. – Jeg har valgt å legge den tiden bak meg. Det er slik jeg har klart meg i livet. Når jeg tenker tilbake på denne perioden i dag, er det som en ­gjenfortelling av noe som har skjedd noen andre. Khoa erkjenner at hans flukthistorie ikke er unik. Opp gjennom årene har flyktninger måttet gjennomgå store lidelser i sin søken etter frihet. Ettertenksomt legger han til: – Tilsvarende elendigheter skjer også i dag, piratene er bare erstattet av andre som utnytter mennesker i nød. Kanskje kan min historie formidle et budskap om håp.

Tekst: Anne Jo Lexander Kilder: Norgeshistorie.no, SNL, takknorge.no, refugeecamps.net, Pirates of the gulf of Siam, Khoa Duong, Hoa My Hua, Thuy Tanh Vu, Khoas dagbok

Det var ikke før FN-­

Foto: Privat

Dagboken er borte. Han vet han ­ skrev detaljert i den, at den ble med til Norge, og at han ikke har kastet den. Khoa har en ­mistanke om at den ligger på loftet et sted, samtidig som han vegrer seg for å lete etter den.

kommisæren fikk stukket til seg en liten notis fra en thailandsk fisker, at han fikk vite om Ko Kra. På lappen stod det at ­v ietnamesiske båtflyktninger var strandet på en øy, og kon­ stant angrepet av pirater.

Theodore Schweitzer handlet resolutt:  Et heli­ kopter fløy ham til øyen. – Vi så mange desperate mennesker på ­stranden, men piloten turde ikke lande av frykt for å bli over­ mannet av flyktningene, skriver han i en e-post. Theodore måtte i stedet få en fiskebåt til å hjelpe seg. Også kapteinen av fiskebåten var for redd til å

– Aldri i verden om vi kunne forestilt oss marerittet som ventet

nærme seg, og Theodore måtte legge på svøm. Da morgenen kom fikk han organisert flyktningene, slik at de kunne komme om bord på fiskebåten. – Dette var gruppe 157. Jeg kaller de jeg har reddet etter nummeret på overlevende, forklarer Theodore. Gruppe 157 var Khoas gruppe.

Han forklarer at dette var hans jobb; Å redde

flyktninger, få dem til Pak Penang i Thailand, og sørge for at andre tok seg av dem etterpå. – Den dag i dag tør jeg ikke dvele på g ­ rusomhetene jeg var vitne til på Kra. Jeg har ­måttet stenge ut alt av personlige følelser for å kunne h ­ andle, så jeg kunne gå videre til å hjelpe de neste fl ­ yktningene som trengte min hjelp. Han forteller videre at han opprettet S.E.A. ­Rescue for å kunne hjelpe flyktninger og andre som har behov for det i Sørøst-Asia. Dette er hans bidrag til flyktningene, i tillegg til hans engasjement som FN-utsending.

tolvåring flyktet fra ­Vietnam, var han sammen med blant annet en tante, onkel og deres to små barn på under ett år. Hva får en mor og far til å utsette sine små for en slik flukt? Onkelen, Phuc Duong, flyktet fra vietnamesisk fengsel, og levde med konen Thuy Thanh Vu (bildet) i skjul i ­Vietnam i to år før flukten over havet. – Skulle vi ha noen sjanse til å overleve, måtte vi flykte fra landet, skriver Thuy i en ­e-post til Askøyværingen. De kjente til farene ved å flykte over havet: De risikerte drukningsdøden, å sulte eller tørste i hjel, eller havne i fengsel for å flykte. Men at det ville være pirater som stod for de verste og mest brutale overgrepene, hadde de ikke ventet.

– I vår del av verden virker «pirater» vagt og abstrakt, og vi ser for oss overdrivelser påvirket av Hollywood-filmer. Ikke i våre ­v illeste fantasier kunne vi forestilt oss det som skjedde på Ko Kra, skriver Thuy. Umiddelbart etter at de ble reddet fra ­piratøyen, gikk hun og mannen i bresjen for å stille piratene til ansvar i rettssystemet. Som noen av de første som hadde overlevd pirater, var troen på at de kunne ­forhin­dre at andre vietnamesiske båtflyktninger s­ kulle lide samme skjebne stor. De samlet også inn ­ v itnesbyrd fra andre båtflyktninger. ­Rapportene ble samlet og utgitt i 1981 i boken «Pirates on the Gulf of Siam», med forfatter og medflyktning Nhat Tien, en av de mest kjente forfatterne i Vietnam før krigen. Rettsaken kom og gikk. Noen av de ­skyldige ble dømt, men det var også alt. Pirater og døde båtflyktninger i gulfen var like vanlig helt opp mot 1990-tallet. Likevel, Thuy er fast bestemt på at ­historien om Ko Kra må frem i lyset igjen, denne ­gangen i en memoar om livet før, under og ­etter flukten. – Verden trenger å vite  at slike ting skjer. Jeg overlevde marerittet. Ikke alle gjorde det. Som overlevende og som journalist av yrke, føler Thuy en forpliktelse: Å bidra til at andre ikke skal gå gjennom det samme som henne. Thuy medgir at hun kjenner seg igjen i d ­ agens båtflyktninger. – Det er som å minnes vår egen båt­ flukt. Folk som må forlate hjem og land har ­vanligvis ingen andre valg. Og de fortjener, etter screening, opphold. Selv er hun aktiv i FN, og er del av en g ­ ruppe som har diskutert hvordan flyktninger kan takle ulike traumer. – Verden har gjort mye for å hjelpe flyktninger fysisk og sosialt, men ikke ­ ­emosjonelt, som hvordan håndtere ­grusomme opplevelser. Dette vil FN i år ta med i General Meeting’s agenda, og forhåpentligvis vil noe godt komme ut fra dette, til nytte for dagens flyktninger.

Foto: Privat

26 | magasin |


8 12

KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. JUNI 2015

nyhende

Kvinnheringen

Måndag 29. juni 2015

Det internasjonale Kvinnherad

Frå mange verdshjørne I løpet av serien «Det internasjonale Kvinnherad» er 39 personar frå 33 land i fire verdsdelar blitt intervjua om årsaka til at Norge er blitt det nye heimlandet. Alle intervjua er å finna i e-avisarkivet til Kvinnheringen.

USA

Brasil

Spania

Sør-Afrika

Somalia

Sveits

Danmark

Polen

Romania

Finland

Jeanne Marie Børretzen

Sandra Røysland og Sonia Brito Hjelmeland

Fernando, Noelia Vega, Sergio og Alejandro Caparrós

Thokozile Michelle Sithole

Abdirisaq Omar Macow

Ernst Jaggi

Carsten Simonsen

Maria Anna Krakus

Daniel Roman

Taisto Erkinharju

Chile

Island

England

Kongo

Kenya

Somalia

Italia

Tsjekkia

Ungarn

Litauen

Janet Fernandez

Ágúst Friðrik Hauksson

Ian Ward Garlant

Bernadette Onasaka

Jackline Wanja Mbabu

Mohamed Abukan Mohamed

Gianni Rebaudo

Monika Pap

Violeta Vika

Jan Bílek og Denisa Bílková med borna Zofie (2) og Jan (9 mnd)


KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. JUNI 2015

13

nyhende

Måndag 29. juni 2015

9

Kvinnheringen

– Takk for godt integrerings­ arbeid Fagkoordinatoren i Flyktningtenesta meiner Kvinnheringen sin serie om utlendingar kan ha gjort ein forskjell for mange. Etter 36 intervju med personar frå 33 ulike land er tida er inne for å avslutta serien. Det gjer vi med ei lita oppsummering og ein prat med nokre av dei som er intervjua i serien, og med to av dei som job­ bar med innvandrarar til dagleg. Fagkoordinatoren i Flyktningte­ nesta, Linda Lillesletten, har dette å seia om serien: – Mange har opplevd avis­ oppslaga som positiv merksemd og ein måte å koma i prat med andre på. Slike intervju er ein god innfallsvinkel til å koma i kontakt med nye menneske. Lesarane har på si side fått auka kunnskap og større forståing for situasjonen til den enkelte som kjem hit. Veldig bra er det òg at personane som er intervjua har hatt ulike grunnar for å koma hit, seier Lillesletten. Ho vil dela avisoppslaga med Integrerings­ og mangfalds­ direktoratet (IMDI) og med andre kommunar for å visa korleis ei lokalvis kan medverka til integrering. – Dette er godt integreringsarbeid som hevar statusen til den enkelte, meiner Lillesletten. Personane som er intervjua har vore anten flyktningar frå krig og naud, politisk forfølgde, arbeidsinnvandrarar eller dei er komne hit av kjærleiksgrunnar.

– Blinkskot

Serbia

Eritrea

Ingustjetia

Iran

Thailand

Serbia

Irak

Sverige

Miomir Milenkovic

Asmira og Abdu Beshir

Fatima Medova

Fahimeh Moaiedi

Saijai Vekve

Katarina Ljubisavljevic

Sanko Farai Ahmed

Annica Eriksson

Tyskland

Ukraina

Russland

Kina

Filippinane

Filippinane

Latvia

Tsjetsjenia

Renate og Alfred Manthey

Olena Pasichnyk

Svetlana Nygård

Fanghai Zeng

Cherryl Padal

Rosalin Olive Eide

Ritma Naumenko

Adam Vaha Eldi

Også Thor Inge Døssland ved Vaksenopplæringa er fornøgd. Han er lærar for innvandrarane og er såleis i dagleg kontakt med fleire av dei som er intervjua i serien og mange andre innvandrarar. – Desse intervjua er det første eg har lese i måndagsavisa. Eg har merkt meg at også elevane er svært interesserte i stoffet. For meg personleg har det vore interessant og lærerikt, og dei eg kjenner av dei presenterte har kjent seg stolte. Med andre ord eit blinkskot, meiner Døssland. Han trekkjer òg fram lærdomen innvandrarane får om pressa si rolle i det demokratiske Norge. – Avhengig av kva land ein kjem frå, er mange i utgangspunktet skeptiske til pressa. Desse har ofte vore litt redde i forkant av intervjuet, men det gledelege er at dei etterpå har vore svært fornøgde, fortel læraren. TRUDE AARSAND

trude@kvinnheringen.no


6

KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. JUNI 2015

10

nyhende

Kvinnheringen

Måndag 29. juni 2015

Tek styringa sjølv Det internasjonale Kvinnherad

ARBEIDSSØKJAR 1: Lærarutdanna Bernadette Onasaka er ringevikar på Rosendalstunet. No har den viljesterke kongolesaren bestemt seg for å ta utdanning for å få fast jobb.

– Eg vil ikkje sitja bakarst i køen og venta på at ting skal ordna seg. Eg gjer heller noko med det sjølv! Dette er mottoet til Bernadette Onasaka (38) frå Kongo. Ho kom til Kvinnherad for fem år sidan. Med seg hadde ho fem tantebarn som ho har teke ansvaret for åleine. Bernadette har følgt Vaksenopp­ læringa sitt introduksjonsprogram, og ho har hatt praksisplass ved Rosendalstunet. Då Kvinnheringen intervjua henne i serien «Det internasjonale Kvinnherad» i novem­ ber i fjor, gav ho uttrykk for at det høgste ønsket var å få fast jobb, og dermed fast

inntekt til å forsørgja seg sjølv og alle borna. Framleis står ho utan fast jobb, men ho har avansert til lønna ringevikar på Rosendalstunet. – Eg elskar å jobba og prøver å gjera så godt eg kan, men det er tydelegvis ikkje nok til å gi meg fast arbeid, fortel ho. Den kongolesiske kvinna med bein i nasen, godt humør og vilje av stål har funne ut kvifor det er så vanskeleg for henne å få jobb. – Språket mitt er for dårleg og utdanninga mi er ikkje relevant. I Norge må ein ha utdanning for å få jobb. Eg er utdanna lærar frå Kongo, men den utdanninga kan ikkje brukast her. Derfor er eg no fast bestemt

på å ta helsefag­utdanning frå hausten av, fortel ho på godt forståeleg norsk. Det formelle rundt utdanninga er ikkje på plass enno, men Bernadette kryssar fingrane for at det ordnar seg med studieplass og økonomi. Ho har søkt på eit utdanningsprogram for vaksne som inneber ein dag på skulen og fire dagar i praksis per veke. Opplegget munnar ut i eit fagbrev som helsefagarbeidar.

Takkar Norge

Livet for Bernadette har ikkje vore nokon dans på roser, men ho har vist styrke til å koma seg gjennom det meste. Grunnen til at valet fall på Norge var at det yngste


KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. JUNI 2015

11

nyhende

7

Kvinnheringen

Måndag 29. juni 2015

ARBEIDS­ SØKJAR 2: Cherryl Padal frå Filippinane synest det er ein grei jobb å vaska i Halsnøy samfunnshus, men ønskjer seg aller helst fast jobb innan rekneskap eller økonomi.

ARBEIDS­ SØKJAR 3: Daniel Roman frå Romania har hatt mange fine småjobbar, men har ikkje lukkast med å få noko fast enno.

positive opplevingar. Folk snakka til meg på ein interessert måte, fordi dei hadde lese om meg i avisa. Eg følte meg nesten som ein kjendis ei stund. Det var svært hyggeleg, fortel blide Cherryl.

Eit betre liv

tantebarnet hadde ein hjartefeil som måtte opererast, ein operasjon som var mogleg å få i Norge. – Jenta er no ferdig behandla og heilt frisk. For det er eg overlykkeleg og takk skuldig til det norske helsevesenet. At jenta vart frisk er den viktigaste grunnen til at eg elskar dette landet. Det kan ingen ta frå meg, slår ho fast. – Livet mitt no er ikkje perfekt, men likevel bra. Kvar dag tenkjer eg at «i morgon skal det bli betre», seier Bernadette om drivkrafta i kvardagen sin.

Positivt med omtale

Bernadette fortel om gode opplevingar med

å bli presentert i avisa i november. Det var ikkje nok til å skaffa henne jobb, men mykje anna positivt kom ut av det. – Folk kjente meg igjen frå avisa og spurte interessert korleis det gjekk med meg. Eg vart kjent på ein ny måte, noko eg følte var ein god ting for meg som både var og er i ferd med å etablera meg i eit nytt miljø og land, fortel den blide og optimistiske kongolesaren som har bestemt seg for at livet skal bli lettare å leva etter kvart.

Kjendis

Cherryl Padal frå Filippinane vart intervjua i Kvinnheringen 22. desember i fjor. Ho kjem frå enkle, men greie kår på rismarkene

på øya Bohol, midt i øyriket. Cherryl kom til Norge først og fremst av eventyrlyst. I dag er ho gift på Halsnøy og har det bra. Då vi intervjua Cherryl i desember var ho ringevikar hos Vibe Reingjeringsservice. Ho ønskte seg fast jobb, gjerne innanfor det feltet ho er utdanna på; rekneskap og økonomi. – Har du fått deg fast jobb no, Cherryl? – Nei, dessverre. Framleis er eg ringevikar hos Vibe, men eg har fast vasking på Halsnøy samfunnshus, fortel ho i dag. Presentasjonen i avisa før jul førte med andre ord ikkje til at ho fekk jobbønsket sitt oppfylt, men til mykje anna positivt. – Intervjuet gav meg likevel mange

I Kvinnheringen 2. mars kunne ein lesa om Daniel Roman frå Romania. Han har hatt mange tøffe møte med fattigdom og tildels matmangel i oppveksten. Som vaksen bestemte han seg for å venda ryggen til tronge kår og korrupsjon i heimlandet, og jakta på eit betre liv i eit ryddigare og rikare land. Valet fall på Norge og Uskedalen. – «Ja, vi elsker dette landet», sjølv om det er litt «furet værbitt over vannet» av og til, seier han humørfylt når vi ringjer han for å spørja korleis det går. Han er svært fornøgd med å vera komen hit, sjølv om familieforholda er litt krevjande nett no, og at heller ikkje han har fått den faste jobben han ønskjer seg. Men han har halde seg i arbeid med tidsavgrensa horisontar og tent til livets opphald. Nett no jobbar han i Odda for Hauge Forskaling. – Norge har hjelpt meg fram til eit betre liv. Eg er takknemleg og har stor respekt for systemet her, seier han. Vi prøver å dreia samtalen tilbake til utgangspunktet denne gongen, nemleg kva avisintervjuet i mars betydde for den hardtarbeidande, målbevisste og muntre representanten for romfolket. – Ei verkeleg positiv oppleving. Tilbakemeldingane var både mange og gode! TRUDE AARSAND

trude@kvinnheringen.no

BLA OM: • Fagkoordinatoren i Flyktning­ tenesta meiner Kvinnheringen sin serie om utlendingar kan ha gjort ein forskjell for mange. • Alle 39 utlendingane.


2 KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. FEBRUAR 2016

BARNEBASE: På mottaket i Årdal har Hero-mottaket ein såkalla barnebase, eit rom med leiker der barn kan vera medan foreldra får norskundervisning. Bak sit mottaksleiar Anne Margrete Hatlelid.

Hjelp til vegen vidare – Vi er i hovudsak eit innkvarterings­ tilbod, ikkje ein institusjon. Vi er rettleiarar for asylsøkjarane, og skal hjelpa dei å «finna vegen» sjølv, seier leiar for asylmottaket i Årdal. Årdal ligg rundt fem timars køyretur frå Kvinnherad, inst i Sognefjorden. Kommunen har rundt 5400 innbyggja­ rar, og er delt i to tettstader; Årdalstangen og Øvre Årdal. Først kjem du til Årdalstangen, kommunesenteret med blant anna rådhus og lensmanns­ kontor, nokre butikkar og større bedrifter. Her ligg også Hero sine lokale, og den første som tar imot oss er leiar for asylmottaket, utflytta kvin­ nhering Anne Margrete Hatlelid. Ho er oppvaksen på Sunde, og har framleis tette band til heimbygda og Kvin­ nherad. Det er nok også ei av

årsakene til at ho no skal ha jobben som oppstartsleiar for mottaket på Husnes. – Som mottaksleiar i Årdal har eg hovudansvar for å admi­ nistrera kontoret, medarbeida­ rar, økonomi, bebuar­økonomi og aktivitetar. Eg har også ansvar for å passa på at vi føl­ gjer reglar sett av UDI og drifts­ operatør Hero, fortel Hatlelid, før ho viser oss rundt i lokala. Innanfor hovuddøra finst ein skranke og eit slags venterom. På veggen heng eit verdskart, og i eine kroken eit stativ med klede og ein plakat der det står: «For new people in our camp: If you do not have a jacket or shoes you can take one». Ved sida av skranken går det ei dør inn til kontora til dei tilsette, med tilhøyrande pauserom/ kjøken. – Bur det asylsøkjarar i dette bygget? spør vi. – Nei. Mottaket i Årdal er desentralisert, som betyr at

asylsøkjarane bur rundt om kring i heile kommunen, seier Hatlelid, og peikar på det som er blitt døypt «Hero­veggen», og som alle nyoppstarta Hero­mottak har adoptert. Der heng ei oversikt over alle dei 29 husværa som Hero i Årdal lei­ ger, og som gir dei tilsette over­ sikt over til dømes brannopp­ følging. I eit rom ved kontora peikar Hatlelid på det som skal bli eit datarom. Mottaket i Årdal er med på eit pilotpro­ sjekt der UDI no skal gjera intervju med asylsøkjarane via Skype, eller videotelefon på pc, slik at dei slepp å reisa langt for desse intervjua.

Skal vera sjølvstendige

Etterpå tar ho oss med opp i andre etasje, der ein har eit føredragsrom, og også ein såkalla «barnebase» – eit far­ gerikt innreia rom med leiker og ein kjøkenkrok, der barna kan vera på dagtid med dei

tilsette på mottaket, medan foreldra er på norskopplæring. No startar Hero og asylsøkja­ rane også ein kafé i eit lokale på Årdalstangen. Det er asylsøkja­ rane sjølve som skal driva den, og bestemma kva den kan inne­ halda. Tiltaket har fått positiv merksemd i lokalmiljøet. – Når ingen bur i dette byg­ get der de har kontor, korleis følgjer de opp asylsøkjarane? Må dei møta her kvar dag? – Asylsøkjarane må møta her ein gong i veka til obligatorisk informasjonsprogram. UDI har utvikla ein modul med tema dei skal gjennom, alt frå norske lover og informasjon om lokal­ miljø og samfunn, til helse­ tema. Vi har ein informasjons­ konsulent som legg opp dette. Dei vaksne asylsøkjarane har rett til 170 timar norskopplæ­ ring, i Årdal er det fordelt slik at dei får 10 timar i veka gjennom vaksenopplæringa. – Der er dei på skule tre dagar


KVINNHERINGEN MÅNDAG 29. FEBRUAR 2016 3

Kvinnheringen «utanriks»

Endeleg saman igjen Ei vanskeleg ventetid er over for syriske Mahmoad Ammis. Endeleg er han gjenforent med kona Nuha og sønene Qussai og Molham.

«UTANRIKS»: Journalistane Elisabeth Berg Hass og Mona Grønningen har vore i Årdal. 15. mars startar Hero drifta av det nye asylmottaket på Husnes. For å få eit innblikk i korleis det påverkar eit bygdesamfunn, reiste Kvinnheringen på ein «studietur» til Årdal kommune i Sogn og Fjordane, der dei også har Herodrive asylmottak. Årdal har også andre fellestrekk med Kvinnherad; det er eit industrisamfunn med Hydro-verk som den viktigaste hjørnesteinsbedrifta, der òg HMR er etablert. I 2012 hamna kommunen på Robek-lista. Kvinnheringen har laga fleire saker frå besøket vårt i Årdal. Onsdag kan du lesa om personar i Årdal som fortel om erfaringar med mottaket, og deira råd til Kvinnherad som skal få eit nytt asylmottak. Fredag kan du lesa eit portrettintervju med Anne Margrete Hatlelid.

Hatlelid vil la oss få helsa på nokon som har vore i mot­ tak hos dei, og vi får besøkja Mahmoad Ammis (38). Med oss har vi ei ung, syrisk kvinne som tolk. Vi stiller spørsmål på engelsk, og ho overset for oss. Vi får vita at Mahmoad kom til Norge og Årdal først, medan kona og sønene var igjen i ein flyktningleir i Libanon. Han har no fått innvilga opphald. Etter 11 månader, og for kort tid sidan, fekk Nuha, Qussai og Molham koma til Norge gjennom familiegjenforeining. Hero tok over huset for kort tid sidan, og derfor er det sparsom­ meleg møblert. Ei sofagruppe i skinn står i det eine hjørnet i stova, saman med eit stove­ bord. I det andre hjørnet står to kvilestolar, eit rundt bord og ein tv. I dei to stolane sit to gutar på åtte og seks år, Qus­ sai (8) og Molham (6), og ser på teiknefilm med høg lyd. Kona til Mahmoad stikk hovudet inn døra til oss, smiler, og seier hei. Ho har først på seg hovudplagg. Etter ei stund kjem ho inn igjen, utan hovudplagg, og handhel­ sar på oss. Nuha Qobiaa er 28 år gammal. På bordet set ho ei skål med frukt som ho skreller, og så serverer ho sterk, krydra, syrisk kaffi i eggeglas. I april skal familien flytta til Hauge­

SAMAN IGJEN: Endeleg har pappa Mahmoad Ammis fått kona og sønene Molham (6) og Qussai (8) til Norge.

sund, kommunen dei er tildelt til busetjing. For Mahmoad var det ei vanskeleg ventetid utan familien, og han er svært glad for at dei no er saman igjen. – Eg vil ha ein jobb, og at vi skal få eit trygt liv i Norge. Men no tenkjer eg mykje på familien min som blei igjen i Syria. Det er vondt. – Kva tenkjer de om situasjo­ nen heime i Syria, trur de at det nokosinne blir fred der igjen? Den unge, syriske kvinna som er tolk ler då ho oversett spørsmålet til Mahmoad. – No? Nei, svarar han. – Vi må nok venta hundre år før det blir bra i Syria! legg den syriske kvinna til. Tolken vil ikkje ha bilde eller namnet sitt i avisa, men fortel oss om kor­ leis ho kom til Norge. – Far min blei drepen, og vener av han som jobba for

styresmaktene sa til meg at eg måtte koma meg ut av landet innan 24 timar. Dei hadde namnet mitt og ville koma etter meg. Eg gøymte meg to dagar i skogen, fortel 23­åringen. Ho reiste gjennom mange land over lang tid for å komma til Norge. Mora som blei igjen i Syria blei drepen. – Eg veit ikkje kva som skjedde, anna enn at ho blei drepen. Eg fekk ikkje ein gong gravleggja ho. Kvinna ventar no på svar på asylsøknaden sin, men seier om at ho får nei og blir sendt tilbake til Syria, så er det like greitt: – Kvar gong eg ser nyhende på tv, ser bilde frå krigen og kor vondt folk i heimlandet mitt har det, så vil eg tilbake. Eg vil hjelpa dei! Eg veit det er farleg å reisa, men eg har så vondt av dei, seier ho.

Drøymer om eit sjølvstendig liv i Norge i veka, og vi har tett oppføl­ ging med vaksenopplæringa og får tilsendt oppmøtelister frå dei. Vi reiser også heim og besøkjer asylsøkjarane med jamne mellomrom når det er behov for det. Asylsøkjarane får ikkje forlata Årdal i meir enn tre dagar utan å søkja om permisjon. På Husnes skal Hero­mot­ taket ha 150 plasser, med opsjon på 30 ekstra plasser ved behov. I Årdal er det også 150 plasser knytt til mottaket, men med opsjon på 60 ekstra plasser. Den opsjonen er løyst ut, slik at Årdal totalt får 210 plasser. – Mange trur at vi er ein institusjon, men det er feil. Hovudrolla vår er å vera eit innkvarteringstilbod, og eit rådgjevande organ. Vi for­ midlar kontakt med fagin­ stansar og er rettleiarar for asylsøkjarane, forklarar Hatlelid.

– Der er dei på skule tre dagar i veka, og vi har tett oppfølging med vaksenopplæringa og får tilsendt oppmøtelister frå dei. Anne Margrete Hatlelid Utflytta kvinnhering og leiar for asylmottaket i Årdal.

29 Mottaket i Årdal er desentralisert, som betyr at asylsøkjarane bur rundt om kring i heile kommunen. Hero leiger 29 husvære i kommunen

Kameratane Daniel og Jeilani fekk bli i Norge og Årdal. No drøymer dei om å ta utdanning, få fast jobb, og bli sjølvstendige innbyggjarar. Kvinnheringen tok ein tur til vaksenopplæringa i Årdal, som deler lokale med vekstbedrifta Indre Sogn Asvo. Der møtte vi kameratane Daniel Fish­ aye Tekleab (29) frå Eritrea og Jeilani Abdulrahmna Sheiba (27) frå Somalia. Begge kom til mottaket i Årdal då det blei starta opp i 2013. No har dei fått opphaldsløyve, og er busette i Årdal. Jeilani har språkpraksis på solcellefabrikken NorSun, Daniel har hatt språkpraksis­ plass på sjukeheimen. Dei fortel at dei trivst godt. – Det er enklare å bli kjent med nordmenn her enn i byane. Med mindre forhold blir vi let­ tare kjende med folk i lokal­ samfunnet, vi møter dei på jobb og på butikken, og det er lettare å seia hei til kvarandre.

FEKK BLI: Jeilani Abdulrahmna Sheiba (t.v.) og Daniel Fishaye Tekleab fekk bli i Årdal. No ønskjer dei seg utdanning og jobb.

Vi ber dei to unge mennene fortelja om korleis det var å bu på mottak, og korleis livet er no etter at dei fekk opphaldsløyve. – Det vanskelegaste var ven­ tetida, før vi fekk svar på asylsøknaden. Det var viktig å ha aktivitetar å fylla tida med, og vi deltok på aktivitetar som fotball og symjing. No veit vi at vi får bli, og kan planleggja framtida. Men samtidig må vi vera meir sjølvstendige og klara oss sjølve. Det er utfordrande å

ikkje kjenna kulturen og ikkje kunna språket. Men informa­ sjonsmøta på asylmottaket der vi lærte om Norge var viktig, seier Daniel. – No vil vi ha ei utdanning og ein fast jobb. Det er avgjerande for å kunna bli heilt sjølvsten­ dige, og får å få eit godt liv her, legg Jeilani til. Han ønskjer å jobba med datakommunikasjon, Daniel vil utdanna seg innanfor helse.


TYSDAG 2. JUNI 2015 NYHEITER

3

FOTO: PATRICIA KÜHFUSS

BARN SOM VENTAR PÅ ASYL

DEL 1 AV 3

Å VENTE ELLER IKKJE

VENTE Slik er saka laga I løpet av tre månader har journalist Torunn Akersveen Lied følgd Paywand Dashtnewerd og familien hennar i meir enn 60 timar. Prosjektet begynte i februar 2015 då 12 år gamle Paywand hadde levd fem år og ti månader på asylvent. Journalisten har sett og høyrt det som blir sagt og gjort i reportasjen. I del 1 er scena frå aktivitetsdagen rekonstruert ved hjelp av samtale med dei involverte og fotografi. Der me fortel om ein person sine tankar og kjensler, er kjelda alltid den aktuelle personen. Fotografane Patricia Kühfuss og Aleksander Andersen har vore med i arbeidet.

Den journalistiske forteljinga Inneheld éi historie med ei rekkje hendingar Har ei begynning, ein midt og ein slutt Lesaren må lese heile teksten for å finne ut korleis det går Viser kva folk gjer og bruker dialog og replikkar Journalisten brukar litterære verkemiddel Det som blir skrive skal kunne dokumenterast Har sitt utspring i USA


LAURDAG 6. JUNI 2015 NYHEITER FOTO: PATRICIA KÜHFUSS

«Paywand ser på Johan Berg. Hjartet bankar. Dei andre vaksne er i rommet, men ho ser dei ikkje lenger»

13

BARN SOM VENTAR PÅ ASYL

DEL 3 AV 3

Å VENTE ELLER IKKJE

VENTE Dette har skjedd Endeleg har brevet kome, det 12 år gamle Paywand Dashtnewerd og familien har drøymt om sidan dei fekk avslag på første asylsøknad i desember 2009: Dei er kalla inn til nemndmøte og intervju i Utlendingsnemnda. Kjem dei til å få opphald? Den kurdiske familien dreg til Oslo og møter Jon Ole Martinsen, seniorrådgjevar i Norsk Organisasjon for Asylsøkere. Dagen før intervjuet som skal avgjere framtida deira, drillar han Paywand, storebror Mohsen og foreldra i fleire timar. Etterpå er Paywand utmatta. Om mindre enn eitt døgn skal ho i elden på ordentleg.

Slik er saka laga I løpet av tre månader har journalist Torunn Akersveen Lied følgd Paywand Dashtnewerd og familien hennar i meir enn 60 timar. Prosjektet begynte i februar 2015 då 12 år gamle Paywand hadde levd fem år og ti månader på asylvent. Journalisten har sett og høyrt det som blir sagt og gjort i reportasjen. Ho valde av omsyn til saka ikkje å be om tilgang til møtet i UNE. Scena er difor rekonstruert ved hjelp av samtale med dei involverte. Avslutningsscena er rekonstruert på same vis. Der me fortel om ein person sine tankar og kjensler, er kjelda alltid den aktuelle personen. Fotografane Patricia Kühfuss og Aleksander Andersen har vore med i arbeidet.


14

NYHEITER LAURDAG 6. JUNI 2015

Svaret

– Eg vil ikkje tru det, seier Paywand Dashtnewerd. 12-åringen er mørk i stemma. Ho løftar beina opp i setet og legg handa for munnen. Auga er i ferd med å renne over. Seks år og åtte dagar – seks år og åtte dagar. TORUNN AKERSVEEN LIED tal@hallingdolen.no

30 timar tidlegare: Ved kjøkkenbordet hjå familien Hamad, vennefamilien Paywand, storebror Mohsen, mamma Halima Osmani og pappa Ahmad Dashtnewerd bur hjå medan dei er i Oslo, sit Paywand og pirkar i ein smøreost. Det er onsdag 6. mai 2015, dagen 12-åringen har venta på sidan før ho visste at ho venta på han. – Du må ikkje stresse i dag. Konsentrer deg om å svare detaljert, seier pappa Ahmad til henne på sorani, ei av dei kurdiske hovuddialektane, då bordet er rydda. Klokka er fem på åtte, dei skal straks gå til T-banen.

– Eg skal prøve, svarar Paywand alvorleg. *** Utanfor kontoret til Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) står ho med hendene djupt ned i jakkelommene. Mohsen skiftar uroleg kroppsvekta frå fot til fot. På fortauet går ein straum av menneske forbi på veg inn mot sentrumskjernen. Ei av dei, ei ung kvinne, har eit IDkort om halsen med UDI-logo. I handa bêr ho ei tøyveske. «Bags of love» står det på den. Jon Ole Martinsen, seniorrådgjevar i NOAS og familien sin representant i møtet med Utlendingsnemnda (UNE), kjem ut av den låste inngangsdøra.

LIMBO: Nemndmøtet er ferdig. No må familien Dashtnewerd vente på vedtaket. Det tek vanlegvis tre til seks veker, seier Jon Ole Martinsen i Norsk Organisasjon for Asylsøkere som har representert familien i intervjuet. (FOTO: PARAGON FEATURES/ ALEKSANDER ANDERSEN)

Å VENTE ELLER IKKJE

VENTE

– Er de klare? Har de sove? småpratar han. Han legg handa på Paywand sin skulder. – Du er klar? Ho smiler, og dei begynner å gå dei fire kvartala ned til UNE på baksida av Oslo City. Der blir klagene på Utlendingsdirektoratet (UDI) sine vedtak behandla. – Me er veldig tidleg ute, seier Jon Ole, – så eg foreslår at me ventar på kafeen her i ti minutt. 41-åringen plar planlegge det slik når han er fullmektig i eit nemndmøte, så det er rom for nokre siste spørsmål. Dei siste åra har han vore i nemndmøte femten til tjue gonger i året. Ru-

tinen har han opparbeidd seg sidan 2001 då UNE vart oppretta: I går kveld gjekk han gjennom alle saksdokumenta. I dag tidleg reiste han tidleg heime frå Fredrikstad for å vere sikker på ikkje å bli fanga i rushtrafikk, og på kontoret skreiv han ut avslutningsinnlegget han skal halde til sist i møtet. No kjøper han ostekake til Paywand medan familien si fleire centimeter tjukke saksmappe ligg på eit rundt kafébord. 14/13626 står det på mappa. Eit anonymt nummer i ei lang, lang rekkje. Livet og framtida for Paywand, Mohsen, Halima og Ahmad. Eit par minutt på ni går fami-


LAURDAG 6. JUNI 2015 NYHEITER

lien og Jon Ole over to lyskryss og forsvinn inn dei doble dørene til Stenersgaten 1. *** Møterommet i UNE har kvite vegger og vindauge ut mot gangen. På den eine sida av bordet sit nemndleiar Johan Berg saman med to nemndmedlemer. Tolken som omset mellom norsk og sorani er på plass, og det same er saksbehandlaren frå UNE. Vedkommande har førebudd saka og kan stille spørsmål undervegs, men er ikkje med i sjølve vedtaksprosessen. På den andre sida av bordet sit Paywand og Jon Ole. Paywand har vald å forklare seg

utan foreldra eller broren til stades. Det er lettare å prate når det er berre henne, synest ho. Men no kjenner ho hjartet banke. Nemndleiaren reiser seg frå plassen under det norske våpenskjoldet og bêr med seg ein stol. Mannen, med lyst, kort hår, briller og finklede, set seg i eit hjørne overfor Paywand. Det gjer situasjonen mindre skremmande for barnet, har 50-åringen erfart dei seks åra han har vore jurist og dommar i UNE. Ikkje det at 12-åringen han har framfor seg ser nemneverdig engsteleg ut, tenkjer han. Paywand ser på Johan Berg.

Hjartet bankar. Dei andre vaksne er i rommet, men ho ser dei ikkje lenger. Nemndleiaren stiller henne eit spørsmål, så eit til. Han ler litt. Paywand blir overraska, ho må også le. Ho begynner å slappe av, kjenner ho. Det blir lettare å snakke, og ho finn orda ho ikkje heilt synest ho fann i går. Jon Ole tenkjer med seg sjølv at ein må vere laga av jern dersom ein ikkje blir sjarmert av 12-åringen han representerer i dag. *** Tre timar har gått då fem personar igjen står ute på fortauet bak Oslo City. Paywand, Mohsen og Halima er letta. Dei

har forklart seg, dei er ferdige. Berre Ahmad står att. Jon Ole går fremst inn på kjøpesenteret og bestiller bagettar og appelsinjuice i andre etasje. – Det skal noko til for at de får avslag, seier Jon Ole til Mohsen medan dei ventar på maten. – Korleis synst du det gjekk? – Eg synst det gjekk bra, at eg fekk sagt det eg ville, svarar Mohsen. – Korleis synst du eg klarte meg? – Eg synst de klarte dykk veldig bra. Paywand, di mor. Og deg. Det du sa, om «gje meg sjansen til å ta vare på mammaen og pappaen min» … Jon Ole nikkar anerkjennande mot 16-åringen.

15


16

NYHEITER LAURDAG 6. JUNI 2015

Maten kjem og alle fem set seg rundt eit bord. Dei et, drikk, småpratar. Klokka tikkar mot eitt. – Har du spørsmål før du skal inn? spør Jon Ole Ahmad. – Nei, ingen spørsmål. Eg er klar, seier Ahmad. Mohsen tek faren i handa før faren og Jon Ole forsvinn ned rulletrappa. *** – Eg fekk dei same spørsmåla som i går, seier Halima ved kafébordet. Paywand og Mohsen nikkar. – Eg var så stressa først, men så gjekk det betre. Dei var eigentleg ganske snille, seier Paywand. – Men Jon Ole stilte vanskelegare spørsmål enn nemndleiaren. Som «Kva er skilnaden på Iran og Norge?» Eg berre tenkte, er ikkje du her for å hjelpe oss? smiler Mohsen og ristar på hovudet. – Sånne spørsmål stilte han til meg òg, seier Paywand, – og då måtte eg vere meir detaljert. Han andre spurte meir om Norge, om vennene mine, om framtida. – Ja, nemndleiaren var vel-

«Det plingar i høgtalaranlegget. – Neste stopp er Hønefoss, Hønefoss med plattform og avstiging på høgre side» dig oppteken av framtida, seier Mohsen. – Korleis kan ein så hyggeleg mann seie at me ikkje får bu her? Eg skjønar det ikkje, seier Paywand. *** Ho, storebror og mor går ut på gata og opp igjen til vente-

rommet i UNE sin sjette etasje. Ytterlegare tre timar går. Så kjem dei tre, saman med Ahmad og Jon Ole, ut dei doble dørene i Stenersgaten 1 for siste gong. Smilande går dei på grøn mann. – Her skal me vel kvar vår

veg, seier Jon Ole på andre sida av lyskrysset. Han klemmer Paywand, Mohsen og Halima og gir Ahmad neven. – Nemndleiaren hinta veldig frampå om at han vil behandle saka dykkar veldig raskt og gi dykk eit svar i neste veke alt, men eg vil framleis seie tre til seks veker, slik det vanlegvis er. For plutseleg kjem det eit hastevedtak eller det skjer noko i ei anna sak som må bli gjort med ein gong. Paywand og dei andre nikkar, takkar, helser Jon Ole adjø. Han forsvinn i ein straum av menneske. Familien Dashtnewerd går mot Jernbanetorget i motsett retning. – Nemndleiaren sa til meg at han hadde snakka med to norske barn, seier Ahmad stolt. – Han sa til meg at det er ikkje sikkert me må vente til neste veke på å få svar, seier Paywand. Noko har sleppt tak i andletet hennar, i fjesa på alle fire, ei usynleg spenning dei ikkje visste var der før ho forsvann. Mohsen sine auge strålar.


LAURDAG 6. JUNI 2015 NYHEITER

Paywand er så lett på foten at skoa nesten ikkje rører asfalten. *** Dagen etter køyrer toget mot Bergen ut frå Oslo S. klokka 12:03. I vogn fire sit Paywand og Mohsen i eitt dobbeltsete, Halima og Ahmad i seta tvers over midtgangen. Seteradene framfor dei er halvfulle. Bakover er vogna stille og tom. Mohsen har stilt opp smarttelefonen på det utslagbare bordet og ser på Great Balls of Fire, filmen om den kontroversielle rock’n’roll-stjerna Jerry Lee Lewis. Paywand ser ut av vindauget og et sjokoladekake. Det blir fleire og fleire hus utanfor då toget nærmar seg Hønefoss. Med eitt går bileta på Mohsen sin mobilskjerm i svart og symbolet for innkomande anrop overtek. Han rettar seg opp i setet, ser på foreldra. – Det er Jon Ole, seier han med dempa stemme. 16-åringen pluggar ut øyreproppane og svarar. Paywand lener seg fram, ser på broren, ser på foreldra. Auga er vidopne. – Nei, berre sei det, du. Får

me bli? seier Mohsen inn i mikrofonen. – De er no ein del av den norske befolkninga, seier Jon Ole i andre enden. Mohsen kastar hovudet bakover og ler høgt. Paywand held handa over munnen. Ahmad lener hovudet mot seteputa og let auga gli att. Halima kastar armane i vêret. Ho kvin høgt. Mellom seteryggane framfor Paywand tittar eit hovud fram. Kvinna ser og smiler før ho snur seg igjen. *** – Eg kan ikkje tru det, seier Paywand. Samtalen med Jon Ole er over. Ho ser på storebroren, ser på foreldra. Faren reiser seg frå setet og tek sonen i handa, gir han ein klem og eit kyss på kinnet, tek dottera i handa, klemmer og kysser henne. Han græt. – I morgon må du gå og søke om førarkort, seier Mohsen til faren. Halima snufsar. Det plingar i høgtalaranlegget. «Neste stopp er Hønefoss stasjon, Hønefoss med platt-

UTLØYSAR: Jon Ole Martinsen

frå NOAS ringer Mohsen Dashtnewerd alt dagen etter intervjuet og gir familien svaret dei har lengta etter i seks år og åtte dagar.

Å VENTE ELLER IKKJE

VENTE

form og avstiging på høgre side.» – Åh, no er reisa over, seier Mohsen. Han lener seg tilbake i setet og smiler breitt. – Me fekk det til, endeleg, seier Halima. – Er det sjette eller sjuande

mai i dag? Sjuande. Etter … seks år og åtte dagar har me fått opphald, reknar Ahmad. Han snufsar og tørkar tårer. Det pip i dører som går att. Toget køyrer ut frå stasjonen igjen. – Eg vil ikkje tru det, seier Paywand. Ho er mørk i stemma. – Eg er så glad at eg er lei meg. Ho løftar beina opp i setet, legg handa for munnen og smiler gjennom auge som er i ferd med å renne over. *** Paywand er stille. Framtida. Ho håpar det blir i eit hus der ho kan få sitt eige rom, rosa og himmelblått. Og kanskje kan ho endeleg få sin eigen hund, ein mjuk liten pomeranian-kvelp. – Men kva skal skje no? spør Paywand og ser opp på Mohsen. – Masse rart, seier storebroren. Han er alvorleg. – Må me berre vente? – Nei. Me skal sikkert ha sånn møte med dei mottaksfolka. Dei kjem til å spørje oss kva for kommune me ønskjer oss til. – Å nei, det er det eg ikkje likar, seier Paywand alvorleg.

17


18

NYHEITER LAURDAG 6. JUNI 2015

LYKKE: Den lange reisa er slutt. Paywand Dashtnewerd har fått opphald i Norge.

«Eg kan ikkje tru at me har fått opphald før me får vårt eige hus» PAYWAND DASHTNEWERD

Fire personar går av toget på Gol stasjon, tek drosje opp til skysstasjonen i sentrum og går på bussen til Ål. Dei går av igjen i busslomma 11 kilometer lenger vest. Så snart ho er innanfor mottaksporten, begynner Paywand å småspringe. Ho bankar på døra til hytta som ligg lengst nede mot elva. Ei mor opnar. – Er Milca her? 12-åringen frå Eritrea kjem i døropninga. – Du, eg har fått opphald! seier Paywand. Milca gjer store auge. – Nei, har du? Eg er så glad på dine vegner! Dei to omfamnar kvarandre. Milca lukkar augo. *** Det er så stille på mottaket, synest Paywand då ho går opp igjen mot leilegheit nummer 18. Det plar vere så mykje lydar, barn som leikar, skrålar. Ho går opp trappetrinna og inn i den vesle stova, dumpar ned i sofaen og ser seg rundt. Mohsen surfar på dataen, mora pakkar ut varer dei har kjøpt med frå Asia-butikken i Oslo. Alt er så … normalt. I fire år og to månader har dette vore heimen hennar. No er alt som det plar, men ingenting som før. – Eg kan ikkje tru at me har fått opphald før me får vårt eige hus, seier Paywand ut i rommet.

Faren kyssar gullfisken gjennom akvarieglaset. *** Fredag 8. mai 2015 råkar regnet henne i ansiktet i det Paywand spring av skulebussen og opp mot skuleplassen. Den første ho ser er ei av klassevenninnene på fotballbanen. – Eg får lov til å bli! strålar 12-åringen. Ein annan frå klassen kjem til. – Eg får bli! gjentek Paywand.

Å VENTE ELLER IKKJE

VENTE Klemmane frå venninnene er fuktige og varme. På Stortinget, elleve dagar seinare, er temperaturen kjøligare. Med 92 mot 77 stemmer vedtek nasjonalforsamlinga at justis- og beredskapsminister Anders Anundsen har opptredd sterkt kritikkverdig. Han har ikkje gitt dekkande informasjon til Stortinget og ikkje sørgja for at den varsla politikkendringa vart følgt, i saka om utsending av lengeverande asylbarn, hei-

ter det i Stortinget sitt eige utsegn. Åtte dagar tidlegare rapporterer Utlendingsnemnda at 50 familiar – 160 personar, 100 av dei barn – har fått opphaldsløyve grunna barna sin tilknyting til Norge, sidan den nye asylforskrifta tredde i kraft 8. desember. Sakene til 20 barn i ti familiar har fått nytt avslag. På NOAS sitt kontor i Oslo held mobilen til Jon Ole Martinsen fram med å vibrere. 42 barn i 19 familiar ventar stadig på at NOAS skal skrive omgjeringsoppmoding på deira vegner. 123 barn i 65 familiar ventar på at organisasjonen skal vurdere saka deira; dei oppfyller ikkje kravet om å ha budd 4,5 år i Norge og gått eitt år på skule. På dagen 70 år etter at Norge igjen vart eit fritt land, set Paywand Dashtnewerd frå seg skulesekken oppe i klasserommet på Nedre-Ål skule. Ute igjen på skuleplassen, tenkjer 12-åringen verken på justisministeren eller på asylstatistikk – ho speidar. Maria er på Kypros, men kor er Eiril? To føter spring lett og raskt over plassen. Eiril når fram til Paywand og omfamnar henne. Det kiler så herleg i Paywand sin mage. Den seks år og åtte dagar store klumpen er borte. Ho har fått svar, og no vil ho fortelje det til heile verda. Ho får bli. Ho får bli!


LAURDAG 6. JUNI 2015 NYHEITER

Etterord

Ved utgangen av april 2015 venta 5282 personar som har fått opphald på å få ein kommune å bu i, 691 av desse barn. Paywand Dashtnewerd er no blant desse. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) seier ventetida for barn i familiar i snitt er 6,5 månader. Fram til svaret kjem, blir Paywand og familien buande på Ål statleg mottak. Der bur framleis Milca Samuel Debesay saman med tre brør og mor. I juli vil familien frå Eritrea ha venta på asyl i Norge i fire år. NOAS jobbar med saka deira. Etter at svaret om opphald kom, er Paywand ei gladare og meir open jente. Pappa Ahmad og storebror Mohsen les til teoriprøva for bil. Mamma Halima gler seg til å ta opp att tråden frå norskkurset ho gjekk på fram til første avslag kom i 2009. Familien sitt opphaldsløyvet er gitt for tre år, og kan bli fornya. Det dannar grunnlag for permanent opphaldsløyve i Norge.

Redaksjonen takkar Takk til Paywand Dashtnewerd, Mohsen Dashtnewerd, Halima Osmani og Ahmad Dashtnewerd for motet de viser og historia de fortel. Takk også til alle som har vore med på å gjere reportasjeserien til det den har blitt. ENDELEG:

Det tok seks år og åtte dagar å få svar. Men svaret vart det Paywand Dashtnewerd og foreldra hadde håpa på.

TORUNN AKERSVEEN LIED, HALLINGDØLEN

Den journalistiske forteljinga Inneheld éi historie med ei rekkje hendingar Har ei begynning, ein midt og ein slutt Lesaren må lese heile teksten for å finne ut korleis det går Viser kva folk gjer og bruker dialog og replikkar Journalisten brukar litterære verkemiddel Det som blir skrive skal kunne dokumenterast Har sitt utspring i USA Kjelde: Dalviken, Linda (2005): Fortellende journalistikk i Norden

19


26 Kultur

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. SEPTEMBER 2015

BÅTFLYKTNING: Denne båten fraktet Wasim til Europa. FOTO: PRIVAT

LILLESØSTER: Wasim har ennå ikke møtt datteren Dima. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

●●● – Vi hadde hus, jobb, familie og gode venner. Men da bygningen vår ble trufet av en bombekaster og jeg ble skadet i foten, forstod jeg at vi måtte lykte fra Syria, sier Wasim Abdalhadi. – Vi ville ikke dra, for vi elsker Syria. Men vi risikerte å miste livet om vi hadde blitt, sier Wasin Abdalhadi rolig, der han sitter i leiligheten sin i Dalveien i Randaberg.

Hadde det trygt og godt Han viser fram bilder av familiens hus i Yarmouk, en bydel i Damaskus som har spesielt mange palestinske innbyggere. Fryktinngytende bilder fra krigsødeleggelsene de siste årene har gjort Yarmouk kjent i utlandet. Bildene av bygninger i ruiner, av utmagrede barn og døde kropper er ikke de bildene Wasim har fra hjemstedet sitt. Han viser bilder av den velutstyrte leiligheten der han bodde sammen med kona Klestan og sønnen Abd Al Karim, en leilighet som lå i samme bygg der også Wasims foreldre og søsken bodde. For fem år siden, før krigen startet, hadde de et helt vanlig liv. Klestan var sykepleier, Wasim er utdannet elektroingeniør og drev sin egen bedrift. Familien hadde to hunder, en husky og en gjeterhund, og en katt. De trodde det knapt da de først fikk høre om urolighetene andre steder i landet. For Syria var det tryggeste landet i Midtøsten, et land der også kvinner kunne gå ute alene på nattestid uten å være redde.

Krig ble hverdagskost Da familien først hørte om demonstrasjonene i andre byer, trodde de ikke det var så alvorlig. Senere spredte opptøyene seg, og for fire år siden var landet i krig. Om nettene hørte familien lyden av bomber som falt i gaten ved siden av der de bodde. Sønnen Abd El Karim var fire år gammel og kunne høre forskjell på ulike typer bomber som falt i nabolaget. Det ble vanskeligere å få tak i mat og nødvendige ting til husholdningen. Tidligere var det helt uten betydning om folk var

kristne eller muslimer, kurdere, syrere eller palestinere som Wasim selv. Etter at krigen startet, ble spørsmålet om religiøs og etnisk tilhørighet plutselig det første folk spurte om. Fremmedkrigere som støttet IS strømmet inn i landet fra alle verdenshjørner. IS sine fryktede styrker har over 100 nasjonaliteter representert. – Hadde du spurt meg om noe slikt kunne skje i Syria, hadde jeg sagt «aldri i livet». Vi gjorde så godt vi kunne for å la livet fortsette som normalt. Men så begynte bombeangrepene i nabolaget. Vi måtte sende skadde til sykehuset, fjerne døde og plukke opp kropper som var sprengt i stykker. De første gangene reagerer du veldig sterkt. Etter ett år, når slike ting blir så vanlig at livet fortsetter og kafébordene settes ut igjen etter at blodet er vasket bort fra gatene - da innser du at samfunnet ikke lenger er normalt, forteller Wasim rolig. Etter at huset ble truffet av en bombe kastet av IS-terroristene og han fikk en skade i foten, bestemte han seg for at de måtte flykte. – Jeg kunne risikere at familien min og jeg ble drept om vi ble boende, sier han.

Flukten fra Egypt Reisen gikk til Egypt, der familien bodde uten oppholds- og arbeidstillatelse mens Wasim planla flukten videre til Europa. Han betalte 3000 amerikanske dollar for å bli fraktet over Middelhavet. – Menneskesmuglerne sier at de har en fin, stor båt med mat og godt utstyr. Når dagen kommer og du skal dra, viser det seg at båten er 12 meter lang og skal ta 145 passasjerer, forteller han og legger til at sjøreisen er livsfarlig. Derfor dro han uten å ta med seg sønnen og kona, som da var høygravid med barn nummer to.

KULTURBAKGRUNN

Livet snudd på hodet I en artikkelserie vil Bygdebladet følge mennesker som brått har fått livet radikalt endret. Serien skal følge personene fire ganger i løpet av året som kommer.

– Du vet ikke om du vil overleve, men du har ikke noe valg. Livet må gå videre. Det må ikke stanse selv om du har mistet hus, jobb, hjem og alt du hadde. Hvis du spør meg om jeg ville gjort reisen igjen, vil jeg svare ja. Jeg hadde ikke noe valg. Vi kunne ikke dra tilbake, og vi kunne ikke bli i Egypt uten oppholdstillatelse eller muligheten til å kunne jobbe. Alle de 145 passasjerene, inkludert 20 små barn, overlevde sjøreisen til Europa. Fra stedet der de kom i land, Wasim tror det var i Italia, gikk ferden hans ved hjelp av menneskesmuglere videre mot Norge. Tidligere bodde familien Abdalhadi i hver sin etasje i samme hus i Yarmouk. Nå har Wasim en søster og en bror igjen i Damaskus. Broren er i Nederland, og moren og søsteren flyktet nylig gjennom Europa for å bli gjenforent med ham der. – Jeg valgte Norge fordi jeg visste at folk er greie her. Jeg har en venn som har bodd i Horten i 20 år, og han sa at nordmenn er hyggelige. Her i Randaberg forsøker alle å hjelpe meg. Jeg leier bolig hos fantastisk kjekke folk, på skolen og hos NAV er de hjelpsomme, og folk i nabolaget hilser og er vennlige, sier han. Det som tynger Wasim mest og gjør det vanskelig for ham, er savnet av kona Klestan Ibrahim

og de to barna. Datteren Dima ble født like etter at han forlot Egypt, så henne har han aldri møtt. Sønnen Abd Al Karim er sju år, men har ennå ikke startet skolen. Norske myndigheter har gitt kona og barna både Schengen-visum og oppholdstillatelse,


Kultur 27

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. SEPTEMBER 2015

STOREBROR: Abd Al Karim er sju år og savner pappa.

● ●❝●

●●

Du vet ikke om du vil overleve, men du har ikke noe valg. Livet må gå videre… WASIM ABDALHADI

VENTER: Wasim Abdalhadi (37) har kjøpt inn parfyme til kona og leker til barna. Han håper han snart får se dem igjen. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

og de har utstedt norsk nødpass til halvannet år gamle Dima. Wasim og datteren har også tatt DNA-test for å bevise farskapet. Likevel vil egyptiske myndigheter ikke la Dima forlate landet og reise til Norge fordi Wasims signatur mangler på jentas fødselsattest.

– Jeg sender penger til familien i Egypt hver måned. Jeg sender dem penger for å betale 3500 kroner i måneden i husleie der, mens jeg har leilighet med to soverom som venter på dem her. Jeg vet ikke hvem som kan hjelpe meg, men jeg håper det lar seg ordne

slik at de snart kan komme hit, sier Wasim fortvilet. Randabergs ordfører, Bjørn Kahrs, har lovet at han vil kontakte NAV og myndighetene for å finne ut hvordan de kan hjelpe Abdalhadi med å få familien til Randaberg.

I Syria hadde han både hus og jobb og et godt liv. Nå står han og familien på bar bakke og er avhengig av hjelp til Wasim har lært språket og får seg jobb i Norge. Nå er det viktigste for Wasim å få kona og barna til Norge. Han gleder seg til å bli kjent med datteren og til å gi barna lekene han har kjøpt inn og lagt klar i skapet på barnerommet. På foreldresoverommet står kommoden klar med en parfymeflaske til kona Klestan. – Alt som vi hadde er borte, men livet må gå videre. Å sitte og gråte hjelper ikke. Vi må heller forsøke å få til noe her, slik at vi kan tjene penger og sende tilbake for å hjelpe de som lider. Hvis vi gir nordmenn et godt inntrykk av syrere, vil kanskje de norske politikerne si ja til å ta imot flere flyktninger. Og så håper vi det blir slutt på krigen så vi kan dra hjem. For livet kan ikke stanse, selv om det blir snudd på hodet. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no


20 Kultur

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. DESEMBER 2015

STOREBROR: Nøttepålegg smaker godt på arabisk brød, synes Abd Al Karim.

ENDELIG: Nå er familien samlet. Fra venstre: Dima, Klestan, Wasim og Abd El Karim.

●●● – Jeg stresser ikke mer. Nå er jeg lykkelig, sier Wasim Abdalhadi og smiler til kona Klestan og barna Dima og Abd Al Karim. Endelig har han fått møte sin yngste datter. Leiligheten i Dalveien var tidligere stille og stor. Nå er det liv og røre fra tidlig morgen til kveld. Lørdag 21. november kom endelig den store dagen, da kona Klestan, sju år gamle Abd Al Karim og lille Dima på snart to år landet på Sola flyplass. – De rakk ikke flyet sitt fra Amsterdam lørdag formiddag, så de måtte vente fem timer på flyplassen før de kom seg med flyet til Stavanger, forteller Wasim. Selv har han hatt en lang kamp for å få ordnet de nødvendige papirene slik at familien kunne dra fra Egypt og hit. Norske myndigheter ordnet med nødpass og visum, men egyptiske myndigheter ville ikke la lille Dima forlate landet fordi hun manglet fars underskrift på fødselsattesten. Randabergs tidligere ordfører, Bjørn Kahrs, gjorde personlig en innsats for å hjelpe familien å få de papirene som var nødvendig før reisen kunne foretas. Familien hadde tidligere flyktet til Egypt fra krigen i Syria, men hadde verken oppholdstillatelse eller arbeid der.

Blir kjent med sin datter Lørdag fikk Wasim endelig se kona og sønnen igjen, og endelig fikk han for første gang møte lille Dima. Hun ble født 26. november 2014, bare timer etter at Wasim hadde forlatt Egypt i en smuglerbåt på vei mot Europa. Med seg i bagasjen fra Egypt hadde Klestan en hvit selskapskjole som Dima skal ha på seg når toårsdagen feires. – Datteren min kjenner meg jo ikke, men hun begynner å bli vant til meg nå, sier Wasim. Sønnen Abd Al Karim er veldig glad for å være «hjemme» hos faren på Randaberg. Det er mye nytt og annerledes i Norge. Ikke bare er været mye kaldere og dagene mye mørkere enn i Egypt. Det er også mye mer frihet for en sjuåring.

– Han vil ut hele tiden. De årene familien var i Egypt, var Abd Al Karim nesten aldri ute. Det var ikke trygt i Alexandria, og særlig ikke for barn som vil ut og leke, forteller faren. Nå snakker Abd Al Karim om alt han har lyst til. Han har lyst til å begynne på svømming, og han har lyst til å spille fotball. Foreldrene er allerede i gang med å sjekke hvilke aktivitetstilbud kommunen har for barna. – Og så skal han begynne på skolen. Han begynte på førskolen i Syria, men etter et halvt år begynte krigen. Da var det ikke trygt å sende ham dit lenger, forteller faren. I Egypt fikk Klestan sønnen inn på privatskole, men hun sluttet å sende ham dit etter at han kom hjem og fortalte at læreren hadde slått ham. Sjuåringen har litt å ta igjen etter at han har gått glipp av to års skolegang. Foreldrene er innstilt på at han skal få en god skolestart i Norge etter nyttår.

Prioriterer skole Både Wasim og Klestan er fra Damaskus. Wasim er av palestinsk opphav, Klestans familie er kurdere. Han er godt i gang med norskopplæringen og vil heller kommunisere på norsk enn på engelsk. Klestans morsmål er kurdisk, hun snakker og skriver arabisk, og hun kan noe fransk. Men hun har ikke lært engelsk, så motivasjonen er på topp for å lære norsk. – Hun fortalte meg at det føltes så dumt på flyplassen i Amsterdam siden hun ikke kunne kommunisere på engelsk. Etter jul skal hun starte på norskkurs. Jeg vil også prioritere norskstudiene i stedet for å jobbe, for norsk språk er viktig for å få en god jobb senere, sier Wasim.

Mangler vitnemål Alle vitnemål fra hans egen elektronigeniør-utdanning og konas

KULTURBAKGRUNN

Livet snudd på hodet I en artikkelserie vil Bygdebladet følge mennesker som brått har fått livet radikalt endret. Serien skal følge personene fire ganger. Dette er del to.

sykepleierstudier er borte. – Jeg har fått vite at jeg kan få nytt vitnemål, men det må hentes ved personlig oppmøte i Damaskus. Myndighetene er redd for forfalskninger eller at feil folk får vitnemål, så de vil ikke la andre få hente vitnemålet for meg. Og jeg kan ikke reise til Syria slik situasjonen er nå, forteller han. Vitnemålene ble borte den gang de syriske opprørerne, eller terroristene, tok seg inn i familiens leilighet seks måneder før de flyktet fra Damaskus. – Jeg var ute for å handle og hadde med meg Abd Al Karim, da kona ringte og sa at vi ikke måtte komme hjem fordi terroristene var i gaten vår. Senere ringte naboen og sa at de var inne i leiligheten vår. De tok med seg alt av verdi. Møbler og alt. De ville til og med ta med seg kona mi for å kunne kreve løsepenger, men vi fikk betalt penger til dem slik at de lot henne gå. Det de ikke kunne ta med seg, ødela de, forteller Wasim. Han vet ikke helt hvor veien går videre for ham selv og kona i forhold til yrke og utdanning. – Hun har også jobbet som frisør. Kanskje hun kan ta frisørutdanning her i Norge, sier han ettertenksomt. Det vil ta lang tid om Klestan først må gå på norskkurs, deretter ta norsk videregående skole og til slutt sykepleierutdanning.

Julefeiring Familien gleder seg nå til å feire jul sammen, for første gang på flere år. For de har alltid markert jul selv om de er muslimer, – Hjemme i Damaskus hadde vi juletre med lys, vi laget kake og feiret sammen med hele fami-


Kultur 21

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. DESEMBER 2015

SJARMTROLL: Toåringen Dima er full av fart og futt.

● ●❝●

●●

– Datteren min kjenner meg jo ikke, men hun begynner å bli vant til meg nå. WASIM ABDALHADI

NY VERDEN: Dima må bli kjent med pappa og et nytt land og språk. Toåringens hverdag har endret seg drastisk de siste ukene. ALLE FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

lien. Det er ganske vanlig at folk feirer jul i Damaskus, forteller de. Kjøttretter, salaten tabbouleh, kake og en arabisk versjon av risengrynsgrøt står ofte på menyen under julefeiringen. – Vi har kristne venner fra Syria som bor på Sola. Kanskje vi

feirer jul med dem eller inviterer dem til jul, forteller ekteparet. Ellers har Wasim f lere norske venner som han ønsker at Klestan skal bli kjent med. Hun har veldig lyst til å lære norsk, og har allerede lært seg noen norske ord. De siste ukene har de stort sett

brukt på bare å være sammen. Endelig er de samlet i Norge. Det er tid for å bli kjent på nytt og for Dima å bli kjent med pappa. Etter nyttår starter den nye, travle hverdagen med skole for de voksne og storebror. Klestan og Wasim håper at Dima får plass i barnehage.

– Abd Al Karim må finne seg nye venner her i Norge, sier faren og smiler til sønnen som sitter på fanget. Dima er som toåringer flest, nysgjerrig på det meste og med et stort smil til Bygdebladet og til verden. Får hun låne mobiltelefonen av mor eller far, tar hun kjapt en selfie eller femten. Nettbrettet håndterer hun også fint. – Jeg har begynt å finne frem norske barnesanger til henne på YouTube, forteller Wasim. Før foreldrene vet ordet av det, er toåringen oppe i skuffene i tv-benken og finner fram en barnefilm. – Hun undersøker alt mulig, så vi har tømt alle de nederste skuffene, sier faren og sender datteren et kjærlig blikk. Det er slutt på lange og ensomme dager i leiligheten i Dalveien. Nå er det travelt, med barnelatter og en sjuåring som vil ut for å leke. Heldigvis. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no


BYGDEBLADET I TORSDAG17.MARS2016

32 ! Kultur

FEST:Klestan, Dima i prinsessekjole og bursdagsbarnet Abdelkarim i feststemning.

KulturI 33

BVGDEBLADET ITORSDAG17.MARS 2016

BLI KJENT:Firaz holder lille Tiril mens mammaen Julie Dokkedal Thorsen passer på.

••• Det er fest i Dalveien.Abd Al Karim fyller 8 år. Venner fra Syria og Norgeog klassekamerater fra introbasen på Grødem skole har kommet for å feire dagen. Det er mye so m skje r i familien på fir e for tiden. Toåring en Dima h ar gå tt en uke i Solbakken barnehage. Mamma Klestan har vært med henn e hver ene ste dag, og det gå r bra. Dim a spiser godt, leker og trives. Denn e uk en ha r Klestan star tet på skole , på Johann es Voksenopplæringssenter , for å lære seg norsk. Abd Al Karim er allerede god t i gang med sin n orskopp lær in g. Det samme er pappa Wasim. Lillesøster Dim a h ar fått på seg prinsessekjole, glitt ersko og blom sterkr ans i håret.

Gode naboer Det er torsdag 10. mars og Abd Al Kar im , med kjælenavnet Abodi , sin 8-år sdag skal feires . Ikke mindre enn fire kaker står på bordet. En av dem er i flere eta sjer. Klestan er glad i å bake. I tillegg serveres det pølser, chip s og arabisk tabbou leh-salat. Det strø mmer på med gjes ter. Fra Kvernevik kommer Basima Aldehn eh med barna Hib a på 10 år og Firas på snart 12. De er venner av familien og kommer samm en med tre naboer, Frank, Eli og Ingeborg. Eli og Ingeborg bor i samm e blokk som Basima og familien. Frank bor lik e i nærheten. - Frank har hjulp et meg så mye , sier Wasi m og ser på kamerate n. - Jeg kjenner Wasim og familien fordi de er venn er av min e naboer. Jeg har ikke hjulp et dem med noe særlig. Jeg har egentlig bare vært her og spist mye god mat. Kanskje jeg har hjul pet Wasim litt med språket , sier Frank. Kristoffer Tran og kona Kristin leier ut til fami lien Abdalhadi. Tran jobber i flyktningetaten i Stavanger kommune og vet hvor viktig det er med godt naboskap . - Det er veldi g forskje llig. Vi oppfor drer flyktningen e til å hilse på og ta kontakt med naboene når de flytter til et nytt omr åde . Her er det jo fl ere eksemp ler

på venn skap og god t nab oskap . Dessve rr e e r det ikk e a lle som oppl ever at naboe ne er like positive til kontakt, sier han. In gebo rg Madla er en av de gode n aboe ne fr a Kvernevik. Hun h a r ik ke se lv barn, m en sett er stor pri s på å ha naboer og gode venner. De er henn es «barn og barnebar n», som hun selv uttrykker det. - Vi må våge å si hei til naboen og komme ut av komfortsonen. De h andl er om å se naboen sin og bry seg. Og hvis vi klarer å ta oss av familiene og kvinn ene som kommer til Norge, så får vi ikke rad ikale og ekst reme personer i ne ste runde . De som ikke får venner og ikke får det t il på skole og i arb eidslivet, de blir mye lettere offer for fund a men tali stiske og rad ikale holdnin ger, mener hun. Nabo Eli har hj ulpet Hiba og Firas m ed lekse r. I flyk t nin geleiren i Jorda n var skoletilbudet ikke like bra som i Syria før krigen og her i Norge. For foreldr ene er det viktig at Firas og Hiba får hj elp så de kan klare seg godt i norsk skoler.

Fornøydbursdagsbarn Abodi og klassekam erate ne er oppt att av å spille dataspill på tven i stuen . Ti år gamle Hiba hjelper Klestan å pynte «prinsess e Dima ». Hiba , broren Firaz, moren og fare n, har bodd halvannet år i Norge. Før den tid bodde de i en flykt nin gleir i Jordan, etter at de flyktet fra krigsrammede Syria. De var en gang en familie på seks, m en to av de fire i søskenflokken er døde. - Min m ann ble kjent med Wasim mens Klestan og barna en nå var i Egypt. Jeg h adde kontakt m ed henn e på telefon , ofte flere ganger i uken, helt til hun kom til Norge. Nå har vi det så travelt at vi ikke har tid til å snakke s så ofte, forteller Basima. Hun jobbet i en bok- og pap irhandel i Syria, men har nå språkpraks isplass på kjøkkenet på SUS.

KULTUR BAKGRUNN

Livetsnudd på hodet I en art ikkelserie vil Bygdebladet følge mennesker som brått har fått livet radikalt endret.

VENNER:Klestan lbra him og Inge borg Madla .

Serien skal følge personene fire ganger i løpet av året som kommer.

0

På gjes telisten er også Julie Dokkedal Thor se n og Ma riu s Thorsen og deres tr e døtre. De eier leiligh eten som Wasim og Klesta n og barna snart skal flytte inn i. Den er litt mindre enn der familien bor i dag, men litt billigere og nær m ere sen trum. Det har også kommet flere unge syriske menn fra Renne søy. De er godt i gang med norskoppl æringen , og en av dem betaler med egne midler et kur s som gjør at han senere ka n studere kjemi på univer sitetet. Målet er å bli kjemiingeniør eller lignende . Etterat pølser og salat er spist , er det tid for å åp ne gaven e. Abodi sitter i midten med alle pakkene, mens venn ene sitter rundt i en sirk el. Bursdagsbarn et får radiostyrt helikopter og bil, klær, Lego, Playstatio n-sp ill , penger og syriske søtsake r. Det er stort med bur sdag, med masseve nn er på besøk, flotte ka ker og man ge kjekke gaver. - Jeg tar me g alltid av de fornufti ge gavene , og Eli sørger for det kjekke. Det er en grei ford elin g, sier Ingeborg og smiler til naboen som sitte r ved siden av i sofaen.

Skolestart Denne uken blir travel for hele famili en. Klestan har nå starte t på sko len. Da m å Dim a følges i barn ehag en tidlig om morge nen, Abodi må på skolen, og mor og far må ta bussen til byen for å gå på Johann es skole . Hverda gen

Vimå vågeå si hei til naboenog komme utav komfortsonen. INGEBORGMADLA

GAVEGØV: Omk ranset av gode ven ner kunne Abd Al l<arim åpne alle bursdagsgavene sine. A LLE FOTO: KIRSTI KAST RUP SØMME

er i gang for alvor. - Jeg gleder meg til å begyn ne på skolen. Jeg glede r me g ti l å lære nor sk, sier Klestan. Enn å sn akker hu n ikke n orsk , men Basima hjelper med å overse tt e. Hun og ba rna snakke r god t norsk etter halvannet år i la nde t.

I disse dage r blir det også flyttesjau , når fa m ili en skal u t av lei lighe ten i Dalv eien og in n i leil ighe ten t il fami lien Dokkeda l Thorsen. Der ønskes de også hjer telig velkommen . - Vi har jo fulgt hi storien de res i Bygdebl adet , og nå syne s vi det

er veldig kje kt at de skal flytte in n hos oss, sie r Ju lie Dokkedal Thorsen.

Dansog kake Så er det klart for kaker og kaffe . Klesta n ha r bak t en kake i flere eta sje r med b loms te r pynt , en

kake med b lå stje rnep y nt , en kake med sto r gul bloms t og en ka ke med et smile nde a nsikt på. Lysene i taket skrus av, og Wasi m tenner lyse t på toppen av de n stø rste bur sdagskake n. To av de andr e kakene har fått «fyrverkeri » som gn istr er. Bursdagsb arnet står

med stje rn er i øynene i det bu rsdagssa ngen spilles av. Så blåses lyset ut. Wasim skjær er opp og sørger for at alle gjestene får store stykker. Til un gene vanker det også gr ønn gele med ba naner. Abodi og kamer ate ne danser glade t il arab isk mu sikk , mens et pa r av gjestene er opptatt med å forevige feiri ngen. Lille Dima løper frem og tilbak e, klat rer på sofae n og synes det er spe nnende med alle gjestene. Blomsterpyn ten h ar hu n for leng st revet av, men pr insessekj olen ser like hvit og fin u t . De voksne snakke r sam men , på tvers av alder og bakg ru nn og t il tross for språklige utfo rdringer . Barna leker rundt i leiligheten. Brikkene begyn ner å falle på plass . Det begynner å ligne et he lt nytt liv og et godt og sterkt nettverk for fam ilien som mått e flyk te fra Dam askus da krigen kom .

KIRSTIKASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no


BYGDEBLADET I TORSDAG17.MARS2016

32 ! Kultur

FEST:Klestan, Dima i prinsessekjole og bursdagsbarnet Abdelkarim i feststemning.

KulturI 33

BVGDEBLADET ITORSDAG17.MARS 2016

BLI KJENT:Firaz holder lille Tiril mens mammaen Julie Dokkedal Thorsen passer på.

••• Det er fest i Dalveien.Abd Al Karim fyller 8 år. Venner fra Syria og Norgeog klassekamerater fra introbasen på Grødem skole har kommet for å feire dagen. Det er mye so m skje r i familien på fir e for tiden. Toåring en Dima h ar gå tt en uke i Solbakken barnehage. Mamma Klestan har vært med henn e hver ene ste dag, og det gå r bra. Dim a spiser godt, leker og trives. Denn e uk en ha r Klestan star tet på skole , på Johann es Voksenopplæringssenter , for å lære seg norsk. Abd Al Karim er allerede god t i gang med sin n orskopp lær in g. Det samme er pappa Wasim. Lillesøster Dim a h ar fått på seg prinsessekjole, glitt ersko og blom sterkr ans i håret.

Gode naboer Det er torsdag 10. mars og Abd Al Kar im , med kjælenavnet Abodi , sin 8-år sdag skal feires . Ikke mindre enn fire kaker står på bordet. En av dem er i flere eta sjer. Klestan er glad i å bake. I tillegg serveres det pølser, chip s og arabisk tabbou leh-salat. Det strø mmer på med gjes ter. Fra Kvernevik kommer Basima Aldehn eh med barna Hib a på 10 år og Firas på snart 12. De er venner av familien og kommer samm en med tre naboer, Frank, Eli og Ingeborg. Eli og Ingeborg bor i samm e blokk som Basima og familien. Frank bor lik e i nærheten. - Frank har hjulp et meg så mye , sier Wasi m og ser på kamerate n. - Jeg kjenner Wasim og familien fordi de er venn er av min e naboer. Jeg har ikke hjulp et dem med noe særlig. Jeg har egentlig bare vært her og spist mye god mat. Kanskje jeg har hjul pet Wasim litt med språket , sier Frank. Kristoffer Tran og kona Kristin leier ut til fami lien Abdalhadi. Tran jobber i flyktningetaten i Stavanger kommune og vet hvor viktig det er med godt naboskap . - Det er veldi g forskje llig. Vi oppfor drer flyktningen e til å hilse på og ta kontakt med naboene når de flytter til et nytt omr åde . Her er det jo fl ere eksemp ler

på venn skap og god t nab oskap . Dessve rr e e r det ikk e a lle som oppl ever at naboe ne er like positive til kontakt, sier han. In gebo rg Madla er en av de gode n aboe ne fr a Kvernevik. Hun h a r ik ke se lv barn, m en sett er stor pri s på å ha naboer og gode venner. De er henn es «barn og barnebar n», som hun selv uttrykker det. - Vi må våge å si hei til naboen og komme ut av komfortsonen. De h andl er om å se naboen sin og bry seg. Og hvis vi klarer å ta oss av familiene og kvinn ene som kommer til Norge, så får vi ikke rad ikale og ekst reme personer i ne ste runde . De som ikke får venner og ikke får det t il på skole og i arb eidslivet, de blir mye lettere offer for fund a men tali stiske og rad ikale holdnin ger, mener hun. Nabo Eli har hj ulpet Hiba og Firas m ed lekse r. I flyk t nin geleiren i Jorda n var skoletilbudet ikke like bra som i Syria før krigen og her i Norge. For foreldr ene er det viktig at Firas og Hiba får hj elp så de kan klare seg godt i norsk skoler.

Fornøydbursdagsbarn Abodi og klassekam erate ne er oppt att av å spille dataspill på tven i stuen . Ti år gamle Hiba hjelper Klestan å pynte «prinsess e Dima ». Hiba , broren Firaz, moren og fare n, har bodd halvannet år i Norge. Før den tid bodde de i en flykt nin gleir i Jordan, etter at de flyktet fra krigsrammede Syria. De var en gang en familie på seks, m en to av de fire i søskenflokken er døde. - Min m ann ble kjent med Wasim mens Klestan og barna en nå var i Egypt. Jeg h adde kontakt m ed henn e på telefon , ofte flere ganger i uken, helt til hun kom til Norge. Nå har vi det så travelt at vi ikke har tid til å snakke s så ofte, forteller Basima. Hun jobbet i en bok- og pap irhandel i Syria, men har nå språkpraks isplass på kjøkkenet på SUS.

KULTUR BAKGRUNN

Livetsnudd på hodet I en art ikkelserie vil Bygdebladet følge mennesker som brått har fått livet radikalt endret.

VENNER:Klestan lbra him og Inge borg Madla .

Serien skal følge personene fire ganger i løpet av året som kommer.

0

På gjes telisten er også Julie Dokkedal Thor se n og Ma riu s Thorsen og deres tr e døtre. De eier leiligh eten som Wasim og Klesta n og barna snart skal flytte inn i. Den er litt mindre enn der familien bor i dag, men litt billigere og nær m ere sen trum. Det har også kommet flere unge syriske menn fra Renne søy. De er godt i gang med norskoppl æringen , og en av dem betaler med egne midler et kur s som gjør at han senere ka n studere kjemi på univer sitetet. Målet er å bli kjemiingeniør eller lignende . Etterat pølser og salat er spist , er det tid for å åp ne gaven e. Abodi sitter i midten med alle pakkene, mens venn ene sitter rundt i en sirk el. Bursdagsbarn et får radiostyrt helikopter og bil, klær, Lego, Playstatio n-sp ill , penger og syriske søtsake r. Det er stort med bur sdag, med masseve nn er på besøk, flotte ka ker og man ge kjekke gaver. - Jeg tar me g alltid av de fornufti ge gavene , og Eli sørger for det kjekke. Det er en grei ford elin g, sier Ingeborg og smiler til naboen som sitte r ved siden av i sofaen.

Skolestart Denne uken blir travel for hele famili en. Klestan har nå starte t på sko len. Da m å Dim a følges i barn ehag en tidlig om morge nen, Abodi må på skolen, og mor og far må ta bussen til byen for å gå på Johann es skole . Hverda gen

Vimå vågeå si hei til naboenog komme utav komfortsonen. INGEBORGMADLA

GAVEGØV: Omk ranset av gode ven ner kunne Abd Al l<arim åpne alle bursdagsgavene sine. A LLE FOTO: KIRSTI KAST RUP SØMME

er i gang for alvor. - Jeg gleder meg til å begyn ne på skolen. Jeg glede r me g ti l å lære nor sk, sier Klestan. Enn å sn akker hu n ikke n orsk , men Basima hjelper med å overse tt e. Hun og ba rna snakke r god t norsk etter halvannet år i la nde t.

I disse dage r blir det også flyttesjau , når fa m ili en skal u t av lei lighe ten i Dalv eien og in n i leil ighe ten t il fami lien Dokkeda l Thorsen. Der ønskes de også hjer telig velkommen . - Vi har jo fulgt hi storien de res i Bygdebl adet , og nå syne s vi det

er veldig kje kt at de skal flytte in n hos oss, sie r Ju lie Dokkedal Thorsen.

Dansog kake Så er det klart for kaker og kaffe . Klesta n ha r bak t en kake i flere eta sje r med b loms te r pynt , en

kake med b lå stje rnep y nt , en kake med sto r gul bloms t og en ka ke med et smile nde a nsikt på. Lysene i taket skrus av, og Wasi m tenner lyse t på toppen av de n stø rste bur sdagskake n. To av de andr e kakene har fått «fyrverkeri » som gn istr er. Bursdagsb arnet står

med stje rn er i øynene i det bu rsdagssa ngen spilles av. Så blåses lyset ut. Wasim skjær er opp og sørger for at alle gjestene får store stykker. Til un gene vanker det også gr ønn gele med ba naner. Abodi og kamer ate ne danser glade t il arab isk mu sikk , mens et pa r av gjestene er opptatt med å forevige feiri ngen. Lille Dima løper frem og tilbak e, klat rer på sofae n og synes det er spe nnende med alle gjestene. Blomsterpyn ten h ar hu n for leng st revet av, men pr insessekj olen ser like hvit og fin u t . De voksne snakke r sam men , på tvers av alder og bakg ru nn og t il tross for språklige utfo rdringer . Barna leker rundt i leiligheten. Brikkene begyn ner å falle på plass . Det begynner å ligne et he lt nytt liv og et godt og sterkt nettverk for fam ilien som mått e flyk te fra Dam askus da krigen kom .

KIRSTIKASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no


16 | 07.01.16 |

FOLK & SAMFUNN

FOLK & SAMFUNN

| 07.01.16 | 17

De hvite muslimene De ser vestlige ut, men opplever mange av de samme utfordringene som muslimer flest. Hva innebærer det å være hvit og muslim?

Rasialisering skjer når man setter noen i bås på grunn av hudfarge, og her har mange nordmenn en lang vei å gå, forklarer forsker Lars Gule overfor Utrop. Foto: Kristian Fabrizio

står når man fortsetter å tillegge folk egenskaper basert på førsteinntrykk. Din enkle undersøkelse bekrefter det studier også viser, mange tviholder på førsteinntrykkene. Det er da vi rasialiserer, påpeker Gule. Rasialisering til tross, Gule vet at folks oppfatning av hvordan en typisk muslim ser ut, er basert på erfaring. De fleste muslimer er jo fra land som Somalia, Pakistan eller Tyrkia, forteller han. De ser derfor annerledes ut. Og dette har selvfølgelig noe å si for hvordan vi oppfatter muslimer generelt.

Ikke så sterkt troende

– Første gang jeg gikk med hijab kan nesten sammenlignes med første gangen jeg sminket meg. Jeg var stolt, men jeg var også litt redd. ”Hva vil folk tenke? Vil de synes jeg er teit?”. Min første jul som muslim ble jeg skjelt ut på grunn av min tilhørighet, erindrer Maryam Trine Skogen som konverterte til islam for snart ti år siden. Foto: Kristian Fabrizio

Av Kristian Fabrizio Mendoza –En terrorist! utbryter han og peker på mobilen min. – Neida. Han ser snill ut, han, fortsetter mannen med et smil før han unnskylder seg. Jeg befinner meg i Oslo sentrum og stopper tilfeldige mennesker på gata. Alle jeg oppsøker blir møtt med samme spørsmål: ”Hva tenker du om personene på mobilen min?”. Så viser jeg dem bilder av tolv utvalgte venner. Alle i forskjellige aldersgrupper, kledd forskjellig og med forskjellig utseende. Men de har alle noe til felles; de er muslimer. Noe jeg ikke røper før jeg har gått gjennom bildene. – Dette viser at muslimer kommer i alle fasonger, sier et yngre par jeg møter litt senere på Olaf Ryes plass. – Jeg ville sagt at hudfarge ofte kan avgjøre om en er muslim eller ikke. Men med klær, da er det ingen tvil, sier den unge mannen. Kjæresten er enig. – Hva tenker dere om at det finnes hvite muslimer?

– Islam er jo en internasjonal tro, så det overrasker meg ikke. Men fordi de fleste muslimer som bor i Norge har bakgrunn fra Midtøsten, Afrika og Asia, er det lett å tenke at brune mennesker tror oftere på islam. Ellers kjenner vi ingen hvite muslimer, svarer paret.

– Rasistisk På veien hjem, etter å ha stoppet cirka 20 mennesker, tenker jeg over følgende spørsmål; hvordan ser en typisk muslim ut, og kan man avgjøre en persons religion ved ytre kjennetegn? Og ikke minst; hvorfor forbinder vi stort sett brune mennesker med muslimer? På jakt etter svar oppsøker jeg forsker og førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo og Akershus Lars Gule. – Jeg er overhodet ikke overrasket over svarene i enquêten du utførte. Funnene stemmer godt overens med hva vi forbinder med rasisme, fastslår han engasjert. Gule forsker på og har skrevet en rekke bøker og artikler om islam, ekstremisme og flerkulturalitet. Og me-

Sammendrag på

lettnorsk

●●De fleste muslimer i Norge kommer fra Asia og Afrika. Men noen få kommer fra Europa. Det er flest fra Bosnia, og noen konvertitter. ● Vi spurte folk på gata om muslimer. Hvordan ser en muslim ut? Mange tenkte på brun hud, menn med langt skjegg og damer med hijab. ● Jeg har gått med hijab i fem år, forteller Maryam Trine Skogen. Hun er norsk og muslim. Ganske mange nordmenn synes jeg gjør noe feil, sier hun. ● Senaid Kobilica mener mange nordmenn blir redde for muslimer når de leser om terror i avisen. Derfor kan det være lettere å se europeisk ut noen ganger, tror han.

ner at når vi knytter kultur og religion sammen med ytre kjennetegn, rasialiserer vi mennesker. – Denne formen for rasisme er ikke en bevisst ondskapsfull holdning, slik man vanligvis tenker på rasisme. Men dette kan bli det vi kan kalle ”neorasisme”, det at man gjør kultur og/eller religion

til noe uforanderlig, noe som dermed ligner på tidligere tiders oppfatninger om rase. – Betyr det at de jeg snakket med er rasister? – At folk ubevisst får stereotype forestillinger av et førsteinntrykk, er naturlig og menneskelig. Problemene opp-

– Studier viser også at de fleste muslimer ikke er så praktiserende som vi gjerne tror. Et eksempel kan være en ung jente med bakgrunn fra Pakistan som kommer fra en lite religiøs familie. Dersom hun bestemmer seg for å bli praktiserende og bruke hijab, kan hun egentlig sammenlignes med en norsk konvertitt. Men vi tenker ikke dette. Isteden sier vi ”hun er jo fra Pakistan, og alle pakistanere er muslimer”. Det er dette jeg mener med å rasialisere noen, forklarer han. Og tallene støtter Gules påstand. En nylig undersøkelse foretatt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at religionen er mindre viktig for innvandrere med over 30 års botid i Norge, sammenlignet med dem som har vært her mindre enn ti år. For eksempel er andelen somaliere, pakistanere og irakere som sier religion betyr «svært mye» i eget liv henholdsvis 50, 60 og 44 prosent, et bevis på at folk fra muslimske land er mindre troende enn vi skulle tro, forklarer han oss.

– Mange lar seg provosere Men hva med hvite mennesker? tenker jeg for meg selv. Vi forbinder ikke automatisk hvite med muslimer, med mindre de bruker religiøse plagg, noe min lille gateundersøkelse også viser. Hvordan er det å være hvit og tydelig vise frem sin muslimske tro? Jeg inviterer Maryam Trine Skogen på kafé. Skogen konverterte til islam for nesten ti år siden, halvparten av den tiden har hun brukt hijab. Konvertitten fra Tønsberg opplever det ofte som mye tøffere å være muslim og hvit. Skogen er en av 3000 muslimske konvertitter i Norge, ifølge anslag fra religionsforsker og spesialist på islam, Kari Vogt. En tredobling på de sju siste årene.

– Mange tror jeg er fra Tsjetsjenia, Bosnia-Herzegovina eller Tyrkia, smiler Skogen og setter fra seg vannglasset på bordet. – Men når folk finner ut at jeg er norsk, opplever jeg en del skepsis. Spesielt fra norske kvinner. Å dekke seg til kan bli oppfattet som et angrep på hva mange mener kvinnefrigjøringen står for. – Tror du det ville vært lettere å være muslim dersom du ikke var hvit? – Ja, det tror jeg. En ibrun som bruker hijab er vanlig, og dersom hun tar den av seg, blir hun hyllet. En hvit kvinne med et religiøst plagg risikerer å bli kalt for ”landsforræder” og fremprovosere mye negativitet fra andre. Jeg kan gi deg et eksempel; på veien hit satt jeg på bussen med en gammel mann som bare ristet på hodet da han så meg. Han ville ikke se på meg engang, forklarer hun videre.

Muslimer fra Balkan har i flere hundre år levd side om side med andre religioner i Europa. Derfor ser mange muslimer på oss som brobyggere mellom øst og vest, fastlår Senaid Kobilica. Foto: Kristian Fabrizio

være en grov undervurdering av kvinner med ikke etnisk norsk bakgrunn, er Gules svar.

Islamskepsis uansett farge Skogen og Gule konkluderer med det samme: å være etnisk norsk og muslim er uproblematisk frem til de religiøse plaggene kommer frem. Og forventningene etnisk norske muslimer møter, er noen helt andre enn for muslimer med innvandrerbakgrunn. Men hva med dem som både er innvandrere og hvite? Hvordan blir de sett på av majoritetsbefolkningen og av andre muslimer? På jakt etter svar tar jeg meg turen til Moss for å besøke Senaid Kobilica, sjefsformann i det Islamske fellesskap BosniaHerzegovina i Norge og dialogansvarlig i Islamsk Råd, paraplyorganisasjonen for muslimer i Norge. – Som hvite slipper vi å bli dømt etter

«En brun med hijab er vanlig. En hvit kvinne med hodeplagg risikerer å bli kalt ”landsforræder”.» Konvertitter blir beskyldt for å vende ryggen til vestlige idealer som kvinnefrigjøring og demokrati. Dette er årsaken til at mange etniske nordmenn lar seg provosere, mener Trine Maryam Skogen. Hun forklarer videre at det oftest kommer av uvitenhet hos dem som dømmer henne. Men er svaret så enkelt som uvitenhet og fordommer? Igjen tar jeg kontakt med Lars Gule. – Lite bevissthet har selvfølgelig noe å si, men en viktigere forklaring har nok noe å gjøre med forventningene knyttet til etniske nordmenn. Det å konvertere blir ikke akkurat sett på som ”kvinnefrigjørende”. Alle religioner har kvinnefiendtlige elementer selv om en kan tolke dem på mer feministiske måter. Det å bruke hijab blir knyttet til at kvinnen ikke skal friste mannen og dermed må dekke seg til. Dette er en ekstra byrde man pålegger kvinnen. Mange norske kvinner reagerer på at noen kvinner frivillig går med et plagg som markerer en særstilling for kvinner. – Men dersom en brun kvinne gjør det samme, er det da kvinneundertrykkelse? – Ja, selvsagt. Men i et slikt tilfelle er ofte forventningene annerledes. Folk tenker heller at for eksempel somaliske kvinner ”ikke vet bedre”, noe som kan

hudfargen. Vi slipper en del hets fordi vi som europeere oftere blir tatt for å være vestlige, sier Kobilica. Men den norsk-bosniske imamen sier, i likhet med Skogen, at utfordringene kommer til syne når en viser sin religion overfor andre. Kobilica forteller om de mange henvendelsene fra både hvite og mørkhudede muslimer som opplever islamskepsis i hverdagen. Ofte er dette knyttet til terroraksjoner hvor muslimer er involvert. Han forteller om utfrysning fra arbeidsplasser, om stillheten folk blir møtt med i dagliglivet og manges negative oppfatning av muslimer når terroraksjoner inntreffer. – Jeg opplever nordmenn som stort sett tolerante overfor muslimer. Men nordmenns syn på islam avhenger veldig av hvordan muslimer blir omtalt i media. I Norge er vi sårbare når terroraksjoner inntreffer, nettopp fordi mange ikke klarer å skille mellom folkegrupper og enkeltmennesker. Mange har ofte et lite nyansert bilde av oss, og dette er en mulig forklaring på denne sårbarheten, sier han.

Bygger broer Men Senaid Kobilica har også et annet

poeng: Å være hvit har sine klare fordeler. En blir møtt med mindre skepsis fordi mange nordmenn forbinder muslimer med folk som ikke ser vestlige ut. Så hvordan blir hvite muslimer sett på av andre muslimer? – Bosniere er kjent for å være tolerante og inkluderende. Drar du til en hvilken som helst storby i landet, vil du se jenter i hijab gå sammen med lettkledde jenter. I Bosnia har religiøs tilhørighet blitt et personlig valg, noe som har med Balkans flerkulturelle identitet å gjøre. Og Kobilica sier noe der. I nevnte IMDi-studie kommer det frem at kun syv prosent av norsk-bosnierne oppgir at religion betyr «svært mye» i eget liv. Hos norsk-chilenere og norsk-polakker er dette tallet henholdsvis 15 og 16 prosent. Internasjonale studier viser det samme. Tall fra den internasjonale forskerorganisasjonen Pew Research senter avslører at mens åtte av ti muslimer i Afrika sør for Sahara, Sørøst-Asia og Sør-Asia, mener islam er veldig viktig i deres liv, mener kun halvparten av de tyrkiske, sør-europeiske og russiske muslimene det samme. Dessuten oppgir mellom 50 og 90 prosent av muslimene i Midtøsten, Afrika og Asia at bønn flere ganger daglig er viktig. Til sammenligning er dette tallet kun sju, 18 og 35 prosent hos muslimene i henholdsvis Albania, Bosnia og Russland. Dette kommer ikke som en overraskelse på den norsk-bosniske imamen. – Vi er en slags mellomting av vestlig kultur og østlig religion. Dette er forståelig siden Balkan ligger mellom øst og vest. At vi har levd i et flerkulturelt samfunn med flere religioner side om side, har gjort at vi ofte har større aksept for religiøs frihet enn i mange vest-europeiske land. Andre muslimer ser på oss som brobyggere. Vi prøver å bygge broer mellom øst og vest, fastslår han.● (utrop.no/29760)

Ordforklaring

Fasong: her - form Kjennetegn: som du kan kjenne (igjen) noe på Enquête: rundspørring, særlig i pressen Særstilling: særegen stilling, unntaksstilling, spesielle posisjon


16 | 07.01.16 |

FOLK & SAMFUNN

FOLK & SAMFUNN

| 07.01.16 | 17

De hvite muslimene De ser vestlige ut, men opplever mange av de samme utfordringene som muslimer flest. Hva innebærer det å være hvit og muslim?

Rasialisering skjer når man setter noen i bås på grunn av hudfarge, og her har mange nordmenn en lang vei å gå, forklarer forsker Lars Gule overfor Utrop. Foto: Kristian Fabrizio

Muslimer fra Balkan har i flere hundre år levd side om side med andre religioner i Europa. Derfor ser mange muslimer på oss som brobyggere mellom øst og vest, fastlår Senaid Kobilica. Foto: Kristian Fabrizio

står når man fortsetter å tillegge folk egenskaper basert på førsteinntrykk. Din enkle undersøkelse bekrefter det studier også viser, mange tviholder på førsteinntrykkene. Det er da vi rasialiserer, påpeker Gule. Rasialisering til tross, Gule vet at folks oppfatning av hvordan en typisk muslim ser ut, er basert på erfaring. De fleste muslimer er jo fra land som Somalia, Pakistan eller Tyrkia, forteller han. De ser derfor annerledes ut. Og dette har selvfølgelig noe å si for hvordan vi oppfatter muslimer generelt.

være en grov undervurdering av kvinner med ikke etnisk norsk bakgrunn, er Gules svar.

Ikke så sterkt troende

– Første gang jeg gikk med hijab kan nesten sammenlignes med første gangen jeg sminket meg. Jeg var stolt, men jeg var også litt redd. ”Hva vil folk tenke? Vil de synes jeg er teit?”. Min første jul som muslim ble jeg skjelt ut på grunn av min tilhørighet, erindrer Maryam Trine Skogen som konverterte til islam for snart ti år siden. Foto: Kristian Fabrizio

Av Kristian Fabrizio Mendoza –En terrorist! utbryter han og peker på mobilen min. – Neida. Han ser snill ut, han, fortsetter mannen med et smil før han unnskylder seg. Jeg befinner meg i Oslo sentrum og stopper tilfeldige mennesker på gata. Alle jeg oppsøker blir møtt med samme spørsmål: ”Hva tenker du om personene på mobilen min?”. Så viser jeg dem bilder av tolv utvalgte venner. Alle i forskjellige aldersgrupper, kledd forskjellig og med forskjellig utseende. Men de har alle noe til felles; de er muslimer. Noe jeg ikke røper før jeg har gått gjennom bildene. – Dette viser at muslimer kommer i alle fasonger, sier et yngre par jeg møter litt senere på Olaf Ryes plass. – Jeg ville sagt at hudfarge ofte kan avgjøre om en er muslim eller ikke. Men med klær, da er det ingen tvil, sier den unge mannen. Kjæresten er enig. – Hva tenker dere om at det finnes hvite muslimer?

– Islam er jo en internasjonal tro, så det overrasker meg ikke. Men fordi de fleste muslimer som bor i Norge har bakgrunn fra Midtøsten, Afrika og Asia, er det lett å tenke at brune mennesker tror oftere på islam. Ellers kjenner vi ingen hvite muslimer, svarer paret.

– Rasistisk På veien hjem, etter å ha stoppet cirka 20 mennesker, tenker jeg over følgende spørsmål; hvordan ser en typisk muslim ut, og kan man avgjøre en persons religion ved ytre kjennetegn? Og ikke minst; hvorfor forbinder vi stort sett brune mennesker med muslimer? På jakt etter svar oppsøker jeg forsker og førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo og Akershus Lars Gule. – Jeg er overhodet ikke overrasket over svarene i enquêten du utførte. Funnene stemmer godt overens med hva vi forbinder med rasisme, fastslår han engasjert. Gule forsker på og har skrevet en rekke bøker og artikler om islam, ekstremisme og flerkulturalitet. Og me-

Sammendrag på

lettnorsk

●●De fleste muslimer i Norge kommer fra Asia og Afrika. Men noen få kommer fra Europa. Det er flest fra Bosnia, og noen konvertitter. ●●Vi spurte folk på gata om muslimer. Hvordan ser en muslim ut? Mange tenkte på brun hud, menn med langt skjegg og damer med hijab. ●●Jeg har gått med hijab i fem år, forteller Maryam Trine Skogen. Hun er norsk og muslim. Ganske mange nordmenn synes jeg gjør noe feil, sier hun. ●●Senaid Kobilica mener mange nordmenn blir redde for muslimer når de leser om terror i avisen. Derfor kan det være lettere å se europeisk ut noen ganger, tror han.

ner at når vi knytter kultur og religion sammen med ytre kjennetegn, rasialiserer vi mennesker. – Denne formen for rasisme er ikke en bevisst ondskapsfull holdning, slik man vanligvis tenker på rasisme. Men dette kan bli det vi kan kalle ”neorasisme”, det at man gjør kultur og/eller religion

til noe uforanderlig, noe som dermed ligner på tidligere tiders oppfatninger om rase. – Betyr det at de jeg snakket med er rasister? – At folk ubevisst får stereotype forestillinger av et førsteinntrykk, er naturlig og menneskelig. Problemene opp-

– Studier viser også at de fleste muslimer ikke er så praktiserende som vi gjerne tror. Et eksempel kan være en ung jente med bakgrunn fra Pakistan som kommer fra en lite religiøs familie. Dersom hun bestemmer seg for å bli praktiserende og bruke hijab, kan hun egentlig sammenlignes med en norsk konvertitt. Men vi tenker ikke dette. Isteden sier vi ”hun er jo fra Pakistan, og alle pakistanere er muslimer”. Det er dette jeg mener med å rasialisere noen, forklarer han. Og tallene støtter Gules påstand. En nylig undersøkelse foretatt av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at religionen er mindre viktig for innvandrere med over 30 års botid i Norge, sammenlignet med dem som har vært her mindre enn ti år. For eksempel er andelen somaliere, pakistanere og irakere som sier religion betyr «svært mye» i eget liv henholdsvis 50, 60 og 44 prosent, et bevis på at folk fra muslimske land er mindre troende enn vi skulle tro, forklarer han oss.

– Mange lar seg provosere Men hva med hvite mennesker? tenker jeg for meg selv. Vi forbinder ikke automatisk hvite med muslimer, med mindre de bruker religiøse plagg, noe min lille gateundersøkelse også viser. Hvordan er det å være hvit og tydelig vise frem sin muslimske tro? Jeg inviterer Maryam Trine Skogen på kafé. Skogen konverterte til islam for nesten ti år siden, halvparten av den tiden har hun brukt hijab. Konvertitten fra Tønsberg opplever det ofte som mye tøffere å være muslim og hvit. Skogen er en av 3000 muslimske konvertitter i Norge, ifølge anslag fra religionsforsker og spesialist på islam, Kari Vogt. En tredobling på de sju siste årene.

– Mange tror jeg er fra Tsjetsjenia, Bosnia-Herzegovina eller Tyrkia, smiler Skogen og setter fra seg vannglasset på bordet. – Men når folk finner ut at jeg er norsk, opplever jeg en del skepsis. Spesielt fra norske kvinner. Å dekke seg til kan bli oppfattet som et angrep på hva mange mener kvinnefrigjøringen står for. – Tror du det ville vært lettere å være muslim dersom du ikke var hvit? – Ja, det tror jeg. En ibrun som bruker hijab er vanlig, og dersom hun tar den av seg, blir hun hyllet. En hvit kvinne med et religiøst plagg risikerer å bli kalt for ”landsforræder” og fremprovosere mye negativitet fra andre. Jeg kan gi deg et eksempel; på veien hit satt jeg på bussen med en gammel mann som bare ristet på hodet da han så meg. Han ville ikke se på meg engang, forklarer hun videre.

Islamskepsis uansett farge Skogen og Gule konkluderer med det samme: å være etnisk norsk og muslim er uproblematisk frem til de religiøse plaggene kommer frem. Og forventningene etnisk norske muslimer møter, er noen helt andre enn for muslimer med innvandrerbakgrunn. Men hva med dem som både er innvandrere og hvite? Hvordan blir de sett på av majoritetsbefolkningen og av andre muslimer? På jakt etter svar tar jeg meg turen til Moss for å besøke Senaid Kobilica, sjefsformann i det Islamske fellesskap BosniaHerzegovina i Norge og dialogansvarlig i Islamsk Råd, paraplyorganisasjonen for muslimer i Norge. – Som hvite slipper vi å bli dømt etter

«En brun med hijab er vanlig. En hvit kvinne med hodeplagg risikerer å bli kalt ”landsforræder”.» Konvertitter blir beskyldt for å vende ryggen til vestlige idealer som kvinnefrigjøring og demokrati. Dette er årsaken til at mange etniske nordmenn lar seg provosere, mener Trine Maryam Skogen. Hun forklarer videre at det oftest kommer av uvitenhet hos dem som dømmer henne. Men er svaret så enkelt som uvitenhet og fordommer? Igjen tar jeg kontakt med Lars Gule. – Lite bevissthet har selvfølgelig noe å si, men en viktigere forklaring har nok noe å gjøre med forventningene knyttet til etniske nordmenn. Det å konvertere blir ikke akkurat sett på som ”kvinnefrigjørende”. Alle religioner har kvinnefiendtlige elementer selv om en kan tolke dem på mer feministiske måter. Det å bruke hijab blir knyttet til at kvinnen ikke skal friste mannen og dermed må dekke seg til. Dette er en ekstra byrde man pålegger kvinnen. Mange norske kvinner reagerer på at noen kvinner frivillig går med et plagg som markerer en særstilling for kvinner. – Men dersom en brun kvinne gjør det samme, er det da kvinneundertrykkelse? – Ja, selvsagt. Men i et slikt tilfelle er ofte forventningene annerledes. Folk tenker heller at for eksempel somaliske kvinner ”ikke vet bedre”, noe som kan

hudfargen. Vi slipper en del hets fordi vi som europeere oftere blir tatt for å være vestlige, sier Kobilica. Men den norsk-bosniske imamen sier, i likhet med Skogen, at utfordringene kommer til syne når en viser sin religion overfor andre. Kobilica forteller om de mange henvendelsene fra både hvite og mørkhudede muslimer som opplever islamskepsis i hverdagen. Ofte er dette knyttet til terroraksjoner hvor muslimer er involvert. Han forteller om utfrysning fra arbeidsplasser, om stillheten folk blir møtt med i dagliglivet og manges negative oppfatning av muslimer når terroraksjoner inntreffer. – Jeg opplever nordmenn som stort sett tolerante overfor muslimer. Men nordmenns syn på islam avhenger veldig av hvordan muslimer blir omtalt i media. I Norge er vi sårbare når terroraksjoner inntreffer, nettopp fordi mange ikke klarer å skille mellom folkegrupper og enkeltmennesker. Mange har ofte et lite nyansert bilde av oss, og dette er en mulig forklaring på denne sårbarheten, sier han.

Bygger broer Men Senaid Kobilica har også et annet

poeng: Å være hvit har sine klare fordeler. En blir møtt med mindre skepsis fordi mange nordmenn forbinder muslimer med folk som ikke ser vestlige ut. Så hvordan blir hvite muslimer sett på av andre muslimer? – Bosniere er kjent for å være tolerante og inkluderende. Drar du til en hvilken som helst storby i landet, vil du se jenter i hijab gå sammen med lettkledde jenter. I Bosnia har religiøs tilhørighet blitt et personlig valg, noe som har med Balkans flerkulturelle identitet å gjøre. Og Kobilica sier noe der. I nevnte IMDi-studie kommer det frem at kun syv prosent av norsk-bosnierne oppgir at religion betyr «svært mye» i eget liv. Hos norsk-chilenere og norsk-polakker er dette tallet henholdsvis 15 og 16 prosent. Internasjonale studier viser det samme. Tall fra den internasjonale forskerorganisasjonen Pew Research senter avslører at mens åtte av ti muslimer i Afrika sør for Sahara, Sørøst-Asia og Sør-Asia, mener islam er veldig viktig i deres liv, mener kun halvparten av de tyrkiske, sør-europeiske og russiske muslimene det samme. Dessuten oppgir mellom 50 og 90 prosent av muslimene i Midtøsten, Afrika og Asia at bønn flere ganger daglig er viktig. Til sammenligning er dette tallet kun sju, 18 og 35 prosent hos muslimene i henholdsvis Albania, Bosnia og Russland. Dette kommer ikke som en overraskelse på den norsk-bosniske imamen. – Vi er en slags mellomting av vestlig kultur og østlig religion. Dette er forståelig siden Balkan ligger mellom øst og vest. At vi har levd i et flerkulturelt samfunn med flere religioner side om side, har gjort at vi ofte har større aksept for religiøs frihet enn i mange vest-europeiske land. Andre muslimer ser på oss som brobyggere. Vi prøver å bygge broer mellom øst og vest, fastslår han.● (utrop.no/29760)

Ordforklaring

Fasong: her - form Kjennetegn: som du kan kjenne (igjen) noe på Enquête: rundspørring, særlig i pressen Særstilling: særegen stilling, unntaksstilling, spesielle posisjon


Digitalt

K


Då Vestnytt kartla alvorlege trafikkulukker i regionen, brukte dei Thinglink til å presentere oversikten på kartet. Med Thinglink kan du plassere tekst, bilete, videoar og lenker på utvalde punkt på eit bilete eller kart. I tillegg brukte dei Datawrapper til å lage interaktive søylediagram over tal på ulukker og tal på drepne og skadde. Både Thinglink og Datawrapper er nyttige verktøy til å visualisere tal og fakta. Om slik informasjon skal flettast inn i ein tekst, kan det lett verte uoversiktleg. Med kart og grafar er det lettare for lesarane å få oversikten. Vestnytt brukte også Thinglink til å presentere julekonsertar og anna knask i desember, og til å lage interaktivt festivalkart over Periferifestivalen i fjor. Andre verktøy som det kan vere spennande å utforske: Storymap til å sette historier på kartet, Timeline JS til å lage tidslinjer, Silk.co til visualisering av data, Infogram til å lage infografikkar, I fjor kåra Sunnhordland den finaste heimen i området. Det byrja med at Sunnhordland etterlyste aktuelle kandidatar via Facebook og eigenannonsering på papir og nett. Redaksjonen plukka ut ti hus med ulik stil og prisklasse. På hausten presenterte dei ein ny kandidat kvar måndag. Då alle kandidatane var presentert, var det mogleg å stemma. Annonseavdelinga samla inn sponsorar til premiar og selde inn interiørannonsar til dei dagane som sakene kom på trykk. Ideen utvikla seg til ein serie som fekk heiderleg omtale i LLAs pris «Årets digitale satsing». Fleire av LLA-avisene er aktive på Snapchat. Sjekk til dømes ut vol.no, vtbsnap og avisahordaland. Avisene bruker Snapchat til live-rapportering med ein litt annan vinkel enn i avisa – til dømes frå bakre rad på helgearrangementa. Dei publiserer også smakebitar på nyheitene som er på trykk i avisa. I tillegg får dei tilsendt bilete og video frå andre, som dei kan bruka i redaksjonelle saker. For å få følgjarar har dei mellom anna lodda ut konsertbillettar til følgjarar.


Det lille ekstra Yderst har samlet de beste reportasjene i en bok. De gikk gjennom tekstene, tok språkvask og aktualiserte de når det trengtes. De gikk også gjennom upubliserte bilder og vurderte bildebruken på nytt. Mange av historiene er portretter av bøfjerdinger, men de portretterte personene fungerer som en inngang til mer generelle tema om lokalsamfunnet og tilværelsen der. I tillegg har de tatt med lederartikler og kåserier for å få variasjon. Inne i bøkene ligger gavekort på tre måneders abonnement på Yderst. Spør oss om Nes, skriver Raumnes. De oppfordrer leserne til å spørre når de lurer på noe, og lover å hjelpe til med å finne svar. Når noen spør er det gjerne flere som lurer på det samme, og spørsmålene kan også gi grunnlag for større redaksjonelle saker. Da Bygdebladet Randaberg og Rennesøy skrev om alt søppelet på Vistestranden og delte saken på Facebook, brukte folk kommentarfeltet til å utfordre hverandre til ryddedugnad. «Onsdag kl 17?» var det en som foreslo. Redaktør Kirsti Kastrup Sømme tok utfordringen, laget et Facebook-arrangement, inviterte alle sine venner og delte arrangementet på Bygdebladets Facebook-side. I tillegg fikk hun hansker og søppelsekker fra friluftsrådet. Hundre mennesker stilte opp på stranden, og på et par timer plukket de nesten tre tonn søppel. Os og Fusaposten satsar sterkare på levande bilete. Dei publiserer no alle videoar på eigen tv-kanal på nett: tv.osogfusa.no. – Me får eit meir heilstøypt konsept som vert lettare å marknadsføra. Det legg også press på oss sjølve om meir jamleg produksjon, og eg håpar at me klarer å få eit meir gjenkjenneleg videouttrykk. Dette må visa igjen både som auka annonseinntekter og fleire lesarar av osogfusa.no og papiravisa, meiner redaktør Jostein Halland. Dei prøver å blinka ut dei mest videovennlege sakene allereie på redaksjonsmøta, og snakkar om kva som trengst av ulike bilete. Dei har mellom anna hatt påskenøtter, 17. mai-reportasje, sportsreportasjar, nyheitssaker, bandbesøk i studio og spalta «Holdeplassen». I juni arrangerte dei talkshow med storskjermar, gjester, konkurransar og mykje meir. Det er over et år siden Askøyværingen startet sin podcast-satsing. De har sitt eget lille radiostudio, der de har laget tre ulike serier: AVpod, en generell sending som tar opp ulike tema i nyhetsbildet, med eller uten gjester i studio. Basketak, en serie som tar den politiske debatten inn i studio. Og Klang, en kulturpodcast der de har besøk av musikere. Etter hvert har de sett at podcast er mest populært når det handler om spesielle saker som engasjerer store deler av lokalsamfunnet. Derfor har de sluttet med faste episoder, og bruker det nå kun til saker med bred interesse. – Det er et fint tilskudd til nettsiden vår, og gir muligheten til å gå mer i dybden og snakke med et intervjuobjekt i ti minutter eller kjøre en debatt. Men det tar litt tid å planlegge og booke gjester. Selve intervjuene og redigeringen går relativt fort, sier redaktør Tom-Stian Karlsen. Dersom andre lokalaviser har interesse for det, mener han at det bare er til å kjøre i gang. Han anslår at en kan få komplett utstyr for rundt 10.000 kroner.


07.06.16, 14.44

about:blank

Side 1 av 1


Lokalavis for Randaberg, Rennesøy og Kvitsøy

TIPS OSS

NETT www.bygdebladet.no

@

E-POST

TELEFON

tips@bygdebladet.no

51 41 46 66

Jon Torbergssonsvei 10 Postboks 94 4096 Randaberg

GODT OPPMØTE: Nær 100 små og store stilte opp for å rydde stranden. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

RYDDET: Trond Berggraf Vistnes og Renate Vistnes gjorde en innsats for å få det fint på Viste. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

TUNGT: Dagen etter ryddeaksjonen hentet Jæren Friluftsråd 2880 kg søppel som dugnadsgjengen hadde plukket. FOTO: LARS LISETH

Spontandugnad på Viste ●●● «Vi rydder Vistestranden» har blitt en gruppe på Facebook etter dugnadsinnsatsen sist onsdag. I underkant av 100 personer møtte opp onsdag 9. mars for å rydde Vistestranden etter et dugnadsinitiativ fra bygdefolket på Facebook. I løpet av to timer hadde små og store klart å «støvsuge» stranden for plast og graps. Kim Stian Kolnes fra Viste Hageby velforening måtte kjøpe

ti ekstra ruller med svarte plastsekker for å få nok til alle som ville rydde. Han sørget også for pølser og marshmallows til store og små som gjorde en innsats på stranden. – Vi bor her i nærheten, og jeg har mange ganger gått her og tenkt at noen må gjøre noe for

å rydde Vistestranden. Da er det så fint at noen setter en dato, så kan jo jeg være den «noen» som er med på å rydde opp, sa Anette Øfsti Worum. Og det var tydelig at mange hadde tenkt akkurat likt. Da klokken var fem onsdag ettermiddag, strømmet det til med

unge og eldre, menn og kvinner, fra Vestre Goa, Viste Hageby og fra andre deler av sentrum. Folk hadde med seg stålriver, hansker, trillebår og spader hjemmefra. Lars Liseth stilte med sin pickup for å plukke opp fulle sekker og kjøre dem til oppsamlingsplassen ved parkeringsplassen. Kim Stian Kolnes stilte med tilhenger for å kjøre bort planker og drivved. Mange av de som deltok på

NYT vårsolen DE MANGE GO UD PÅSKETILB

dugnaden, syntes det var så kjekt at suksessen godt kunne gjentas. Det kunne også gjerne blitt arrangert en strandfest for små og store i forbindelse med neste dugnad. Nå er Facebook-gruppen «Vi rydder Vistestranden» opprettet, og alle som melder seg inn får informasjon neste gang det blir dugnad på stranden. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no

-30% PÅ UTVALGTE SOLKREMER

Ryfylke Apotek Rennesøy Tlf. 51 72 09 90 Åpent: man-fre 9-16.30 lør 9.30-14 D I T T A P O T E K E R E T S A M A R B E I D F O R F R I T T S TÅ E N D E A P O T E K • T I L B U D F O R P E R I O D E N 0 3 .11.14 -2 8 .12 .14 • N R . 8 • 2 014

BESTSELGER!

God Jul

49,pr. pose COSMICA S&C HÅND OG FOT 154,-) 99,- (Verdi: (V REN RESCUE DUO GAVEESKE 199,- (Verdi: 328,-)


men

Med pĂĽ laget


Tettere kontakt med lagene Pilotavisene som jobber med «Med på laget» prøver på ulike måter å komme tettere på lokale lag og organisasjoner. Noe av det første flere av pilotavisene gjorde, var å arrangere møter med lag og organisasjoner. Formålet med møtene var å knyte tettere kontakt med nøkkelpersoner i organisasjonene, å utvide kildenettverket og få flere og mer nyttige tips og tilsendt stoff. Dette gjorde de med inspirasjon fra blant andre Tysvær Bygdeblad, som arrangerer årlige møter med idretten. For Tysvær Bygdeblad har dette ført til at de har fått en rekke bidragsytere i ulike lag og organisasjoner. Avtalene er mest formelle med fotballen, fordi de har spillerbørs og kårer «årets spiller» og «årets lag». Andre lag sender gjerne bilde og telefonnummer på de som er avbildet, og kanskje et par sitat. Sunnhordland samlet frivillige rundt en rallybil for å lage egenannonse før det første møtet. «Synest du det er for lite om di interesse i avisa? Kom og møt oss,» skrev de. De hadde møter i ulike bygder. Presentasjonen laget de som en blogg, med eksempler på saker de gjerne vil ha tips om. Bloggen kan du se på lagsliv.wordpress.com. Avisa Hemnes har også valgt å ha møter ute i bygdene. Selv om det ikke nødvendigvis kommer så mange på hvert møte, opplever de at folk er oppriktig interessert og beklager det hvis de ikke kan komme. – Vi vil ha slike møter i hvert fall en gang i året, kanskje to. Når vi møtes på denne måten opplever de oss som litt mer «deres», og da blir sjansen større for at de prioriterer oss, sier redaktør Knut Martinsen. Raumnes har invitert seg selv med på møter i idrettsrådet og kulturrådet. Der gir de tilhørerne en smørbrødliste på hvordan de kan komme i avisa. Noe av det viktigste er rett og slett å minne folk på at de må tipse avisa for at avisa skal få vite om hva som skjer. Avisa kan ikke dekke alt som skjer, men om de får tilsendt litt tekst og et bilde er terskelen veldig lav for å sette det på trykk. De forteller også litt om hva som er gode historier. Har det skjedd noe nytt, noe utenom det vanlige? Slik fikk de blant annet tips om sjuåringen som deltok i Nesmesterskap på ski med piggkjelke, og bilde av Nes-laget som tok sølvmedalje i NM i agility. Bygdebladet Randaberg og Rennesøy samarbeider med Randaberg folkebibliotek om å arrangere debatter om frivillighet. Tema for første debatt var «ikke drep ildsjelen – hvordan ta vare på de frivillige». Temaet i debatt nummer to var «nestekjærlighet og kall - tro og frivillig arbeid». Arrangementet ble livestreamet på Facebook mens det foregikk og kan også ses i ettertid. Begge debattene samlet fulle hus. Sortlandsavisa og Vesteraalens Avis samarbeider om Med på laget-satsingen. Samen med Andøyposten har de felles nettside, vol.no. De gikk tidlig i gang med å planlegge en interaktiv oversikt over alle lokale lag og organisasjoner. Kartet skal være en nyttig portal med oppdatert kontaktinformasjon, informasjon om medlemskontingent og andre fakta om lagene. Journalistene ringer rundt til alle lagene for å hente inn informasjon. Denne ringerunden fører til at de får god kontakt med lagene, og de har fått flere tips om tema som de i liten grad har dekket tidligere.


ANNONSE

måndag 25. januar 2016

Er du med på laget? Kom og møt oss i morgon

Namn: Gunnar Gjerde (58) og islandshesten Korri (20) Lag: Faxi Islandshestforeining Stikkord: Team i 14 år. Begge to er vegetarianarar.

Namn:Ole Rørvik (15) Lag:Fitjar Skulekorps Stikkord:Kult å spela det største instrumentet i korpset!

Namn: Håvard Dalen (22), Ford Sierra Lag: Fitjar Racing Team Stikkord: Har 150 hestar under panseret. Trivst best i finvêr. Namn: Tone Johnsen (41) Lag: Stord Hageselskapet Stikkord: Likar å vera ute og sjå plantene gro.

Me i Sunnhordland vil koma tettare på lagog organisasjonslivet!

Kom og møt oss! • Me er på Solidhuset tysdag 26. januar klokka 19.00.

Gjev du alt for barnefotball? Brenn du for handarbeid? Er det aurefiske som får hjarta ditt til å banke raskare? Synest du det er for lite om di interesse i avisa?

PAPIR

NETT

MOBIL

• 2. februar er me på Vikahaugane klokka 19.00. Me kjem også til Fitjar og Nordbygdo i løpet av næraste framtid.

NETTBRETT

www.sunnhordland.no

5


,,

n ORDFØRARANE SIN DAG STORD 10.00: HSH, møte samråd høgskule, samfunns- og næringsliv Laurdag 18.00: Nyttårskonsert

øyblikk

FITJAR 14.00: Formannskap

Han meldte seg som ufrivillig

Nils-Fredrik Nielsen

Får selja brukt SUNN IT har fått løyve til å driva handel med brukte og kasserte saker og ting. I vedtaket, som er signert lensmann Roald Raunholm, står det at løyvet gjeld elektronikk, mobiltelefonar, nettbrett og datamaskinar. Handelen må drivast frå verksemda sitt utsal i Borggata.

Tips? RING TLF

40 40 32 40

Sunnhordland fekk vera med då Margit Engen feira 99-årsdagen sin i gruvene på Litlabø. Slike historier vil redaksjonen gjerne ha fleire av. Her har Margit Engen følgje av Borgny Fatland og dugnadsleiar Olav Hellesfjord i Venelaget for Gruo. ARKIVFOTO: HENRIK MUNDAL ANDREASSEN

Vil grava fram dei gode sakene Mange engasjerer seg i frivillig arbeid. No ønskjer Sunnhordland å komma tettare på alt som skjer i lag og organisasjonar. ANITA HAUGLAND anita@sunnhordland.no

– Frivillig arbeid utgjer ein stor del av livet for veldig mange, anten det gjeld sport, kultur, hobbyar eller andre aktivitetar. Me ønskjer at lesarane skal bli flinkare å fortelja oss om dei gode historiene, og om ting som skjer, seier journalist Anders Totland, som jobbar i Sunnhordland.

Pilotprosjekt

Som éi av fem aviser, er Sunnhordland med i eit pilotprosjekt i regi av Landslaget for lokalaviser (LLA), der målet er å utvikla nye og betre måtar å dekka det lokale lags- og organisasjonslivet, som i praksis omfattar alt innan frivillig sektor. Til grunn for prosjektet ligg ei erkjenning av at dette er eit felt med stort forbetringspo-

tensial i media generelt, men også i Sunnhordland. Saman med nyhendeleiar og journalist Hilde Vormedal Nybø, er Anders Totland avisa sine representantar i prosjektet. I det vidare arbeidet skal heile redaksjonen involverast.

Invitasjon

– Kven er det de ønskjer å vita meir om? – Det kan vera kor, korps, hagelag eller losjen-medlemmar. Alt ein driv med etter arbeidstid, seier Totland. Han trekk fram feiringa av Margit Engen sin 99-årsdag i gruvene som eit godt døme på saker som ein ønskjer å skriva meir om. – Venelaget for Gruo er eit lag med stor aktivitet. Her var det ein god historie som ikkje berre handla om aktiviteten deira direkte, men eit godt høve til å komma tettare på folk. Dette vil me gjera meir av, seier Totland. For å understreka dette, og ikkje minst for å knyta nye kontaktar, inviterer Sunnhordland alle lag og organisasjonar til dialogmøte framover. Det første blir i Sagvåg førstkommande

Me vil gjerne ha tak i dei gode historiene som aldri når fram til oss

sving i frivillig arbeid. Me ønskjer å skriva meir om kven som får pengar av kven, og korleis dei blir brukt, seier Totland. Sunnhordland ønskjer òg at lag og organisasjonar skal bli flinkare til å senda inn bilete og informasjon frå eigne arrangement. – Me vil gjerne ha tak i dei gode historiene som aldri når fram til oss.

Anders Totland

tysdag. Det blir også møte på Vikahaugane, Fitjar og Nordbygdo litt seinare. – Her vil me presentera prosjektet, og fortelja korleis me kjem til å prioritera framover, Me vil òg informera om kva forventningar me har til laga sjølv, seier Totland.

Tips

Målet er å skriva meir om både dei nære, gode historiene, dei harde nyhendesakene og småstoffet som laga og organisasjonane vonleg vil bidra med sjølv, dersom dei opplever å bli tatt meir på alvor. – Det er mykje pengar i

VÊRET

I dag: Overskya, men opphald.

+1 Våge

6-9 m/s

+2

Fitjar

+1

Husnes

Svortland Leirvik

+2

+2

Ølen

I morgon: Overskya og regn.

+5 Våge

6-9 m/s

+5

Fitjar

+5

Husnes

Svortland Leirvik

+5

+5

Prosjektet ■ Som éi av fem aviser, er Sunnhordland med i eit pilotprosjekt i regi av Landslaget for lokalaviser (LLA). ■ Prosjektet har fått namnet «Lag på lag». ■ Ved å bruka meir tid og krefter på å presentera lags- og organisasjonslivet gjennom faste spalter og systematisk dekning, er målet å få tilgang til det gode stoffet som ligg «gøymt» under overflata. Både fordi folk forstår at me ønskjer tips om desse sakene, og fordi redaksjonen får større innsikt i dei aktuelle problemstillingane.

Sundag

Ølen

Måndag

+6

+6 Flo/Fjære Leirvik: Flo Fjære

kl. kl. kl. kl.

I dag

I morgon

09:47 22:11 03:29 16:00

10:33 22:57 04:16 16:46

Data frå Kartverket sjødivisjonen. Tnr 13/G725

I dag I morgon

Sola

Opp kl. 09.13 09.11 Ned kl. 16.25 16.28

Månen

Opp kl. 15.16 16.22 Ned kl. 07.31 08.13

Dagen er 1 tim. og 17 min. lengre enn ved vintersolverv.

Abonnement: 982 29 141 abonnement@sunnhordland.no • Annonse privat: 982 42 020 • Bedrift: 400 16 666 annonse@sunnhordland.no


12.06.16, 23.06

about:blank

Side 1 av 1


Lokalavis for Randaberg, Rennesøy og Kvitsøy

TIPS OSS

nett www.bygdebladet.no

@

e-post

telefon

tips@bygdebladet.no

51 41 46 66

Jon Torbergssonsvei 10 Postboks 94 4096 Randaberg

Heier fram de frivillige ●●● Onsdag 16. mars vil Bygdebladet i samarbeid med kommunen kjøre debatt om frivillighet. Anita Egeli vil i rollen som politiker og frivillig, være en av paneldeltakerne.

HEIER: Redaktør Kirsti K. Sømme heier frem frivillige i bygda. I forgrunnen inntar Anita Egeli startposisjon.

– Alle som er opptatt av frivillighet, som er frivillige eller har tenkt på å bli det, bør møte opp på denne debatten, oppfordrer redaktør i Bygdebladet, Kirsti K. Sømme. Hun sitter i drøs over en kaffekopp med Anita Egeli, som selv mener hun ikk ja-holdningen inn med morsmelken. – Mor har alltid engasjert seg i mye, og fra jeg var liten av lærte jeg at det var viktig å bidra der jeg kunne. Det synes jeg er en in holdning, sier Egeli, som for tiden selv hjelper en jente fra

Somalia å lærekjøre. – Det er «galgildt» å gjøre en forskjell, sier Egeli. – Uten de frivillige i samfunnet stopper det opp. Det er bare å hive seg ut i det og ikke begrense seg selv. Alle kan bidra med noe. Hun smiler.

Løfter frem frivilligheten Bygdebladet startet i begynnelsen av februar en reportasjeserie hvor det annenhver uke vises ulike frivillige som gjør en innsats i kommunen som kunne vært

kommunale oppgaver. Reportasjeserien skal gå ut året. I tillegg blir det denne uken presentert ire representanter fra lokalidretten, som måned etter måned legger ned store antall timer på treningsfeltet. Fordi de vil. En av disse, Thomas Evjen, skal også være med i paneldebatten på Landsbyhuset 16. mars. Disse ire trenerne/oppmennene har, på forespørsel fra Bygdebladet, siden 1. januar ført opp hvor mye av fritiden som blir lagt ned til frivillig arbeid. Dette skal de

FOTO: KATHRINE KNUTSEN

gjøre frem til 1. januar 2017.

Ildsjelene – Etter noen runder med dialog kom vi frem til at temaet på debatten skal være «Ikke drep ildsjelen - hvordan ta vare på de frivillige», forklarer redaktøren. Kvelden vil starte med et kulturelt innslag av den musikalske duoen Preacherman’s Daughter samt et kort innlegg fra Kenneth Hansen på hvordan frivillig arbeid kan gjøres attraktivt. Hvordan du skal ta vare på

Plei deg selv Velfortjente fridager kan også brukes til pleie av ansikt og kropp. Gjør kroppen klar til vårsesongen med gode produkter fra Ditt Apotek

Ryfylke Apotek Rennesøy Tlf. 51 72 09 90 Åpent: man-fre 9-16.30 lør 9.30-14

ildsjelene. Deretter er det duket for paneldebatt med Anita Egeli, Halldis Jaatun, Kenneth Hansen, Gunnar Kolnes og Thomas Evjen. Ordstyrere blir redaktøren og en journalist fra Bygdebladet. – Dette er en fin arena for politikere til å komme og høre hva folk i bygda mener er viktig. Vi håper å få tid til å invitere til spørsmål fra salen også, avslutter Kirsti Sømme. KATHRINE KNUTSEN kathrine@bygdebladet.no

PÅSKETILBUD FRAVICHY Før fra 165,-

NÅ FRA 11550

-30%


Synliggjøring av lagene Med på laget handler også om synliggjøring av lagene og alle mulighetene til å engasjere seg i lokalsamfunnet. Sortlandsavisa, Vesteraalens Avis og Andøyposten ga i april ut et eget fotballmagasin der de gir oppmerksomhet til både aldersbestemte lag, A-lag og ildsjeler i kulissene. Sunnhordland har lagt inn lag, organisasjoner og skoler i en Facebook-feed på sunnhordland.no. Feeden har fått navnet «Bala med?» De har valgt ut lag og organisasjoner som er aktive på Facebook. Alt lagene publiserer på egne Facebook-sider, kommer med i feeden på Sunnhordland.no. De har kjøpt løsningen av Innocode, som har utviklet løsningen for Hitra-Frøya. – Mange er veldig flinke til å publisere kjekt stoff på Facebook-sidene sine. Mye av dette er stoff som vi aldri ville fått tak i uten denne løsningen. Men noen organisasjoner har begynt å legge ut innhold som kunne vært betalt reklame. Da har vi gitt beskjed om at dersom de fortsetter å legge ut den typen innhold, vil vi fjerne de fra feeden vår, sier Hilde Vormedal Nybø i Sunnhordland. Det er enkelt å legge til eller fjerne lag fra feeden. Sunnhordland har også startet opp serien «På lag», der de intervjuer aktive mennesker innen lagsog organisasjonslivet. Her ønsker de å komme tettere på folk og løfte fram noen som fortjener å bli sett, men som gjerne ikke stikker seg fram selv. Bygdebladet Randaberg og Rennesøy ønsker å synliggjøre verdien av den frivillige innsatsen som legges ned. I en reportasjeserie besøker de ulike lag og organisasjoner som utfører frivillig arbeid til nytte for fellesskapet. De bruker kommunens minstelønnssats for ufaglært arbeidskraft og synliggjør de frivilliges samfunnsinnsats ved å regne den om til kroner og øre. I tillegg har de valgt ut fire trenere/oppmenn som gjennom hele 2016 fører opp hvor mange timer de bruker på frivillig innsats. Bygdebladet har ført disse fire sammen i en egen Facebook-gruppe. Gruppen blir flittig brukt som et forum der de gir hverandre tips og deler bilder. Rundt store arrangementer er dugnadsånden spesielt viktig. I forbindelse med Landsbyrittet og Landsbyløpet valgte Bygdebladet Randaberg og Rennesøy å lage reportasje om frivilligmaskineriet, som legger ned flere hundre dugnadstimer i kulissene.


1ar s ore verv som so or an

el. Han bruker gjennomsnittlig fire timer per dag til verv i Ajaks, Sortland IL og i skimiljøet. (Foto: Anja Elen Eikenes

--

Fotballmagasin

--@--


Viljar Moberg Romsloe (6) hadde aldri mata sauer før, heilt til han reiste på oppdagingsferd til Midtøya. Villsauene er eigd av ein av grunneigarane på Midtøya, Ole Yttredal.

ALLE FOTO: ANITA HAUGLAND

Etter ei økt med dugnadsjobbing er det alltid tid til kaffipause i Venelaget for Leirvik fyr. Thor Jensen (f.v.), Svein Folgerø og V

Medan Astrid Larsen (f.v.) og resten av gjengen gjorde dugnad, dukka desse tr (6), Henrik Romsloe Steinkjellå og Hans Ingvar Romsloe v dagen.

omsloe nyt kaffi, pølser og bollar frå bålpanna.

. Viljar Miljeteig Romsloe d på Midtøya denne


12

onsdag 8. juni 2016

Livet på Leirvik fyr

Viljar Moberg Romsloe (6) hadde aldri mata sauer før, heilt til han reiste på oppdagingsferd til Midtøya. Villsauene er eigd av ein av grunneigarane på Midtøya, Ole Yttredal.

ALLE FOTO: ANITA HAUGLAND

PÅ LAG ■■ Sunnhordland ønskjer å komma tettare på folk, der dei er når dei ikkje er på jobb eller skule. ■■ Her intervjuar me aktive menneske innanfor lags- og organisasjonslivet. ■■ Har du tips til nokon som fortener å bli sett, og som gjerne ikkje stikk seg fram sjølv, er du svært velkommen til å senda det til redaksjonen@sunnhordland.no.

Kristine Malkenes Tveit (42) skrapar av gammal måling i gangen i hovudhuset.


13

onsdag 8. juni 2016

l

PÅ LAG

Sidan 2011 har Venelaget for Leirvik fyr jobba jamt om trutt for å få staden i stand for ålmenta. Mykje er gjort, men det står framleis ein del arbeid att før bygningane er klar til bruk. ANITA HAUGLAND anita@sunnhordland.no

– Nei, nei, vent! ropar Viljar Moberg Romsloe (6). Han spring rundt i graset ved fyrtårnet på Midtøya, med to halve kneippbrød under kvar arm. Villsauene spring etter. Dei har skjønna at det er mat og få. Viljar stoppar opp, og sauene kastar seg over brødbitane han riv av, litt etter litt. – Eg har aldri mata sauer før, men det er veldig kjekt, seier seksåringen. Berre flaks gjer at både Viljar, søskenbarnet Henrik Romsloe Steinkjellå og pappa Hans Ingvar Romsloe får kikka inn i den gamle fyrvaktbustaden denne dagen. Sjølv om målet til Stord kommune har vore at flest mogeleg skal bruka området sidan kjøpet av fyrtårnet i 2006, er det framleis ikkje slik. I dag er det dugnadsgjengen i Venelaget for Leirvik fyr som disponerer bygningane som er knytt til fyret på Midtøya. Jamt og trutt jobbar dei med å rusta opp den gamle fyrvaktbustaden, maskinhuset og uthuset, i tillegg til å rydda opp til ute, for å gjera plassen klar til bruk for ålmenta. – Eg var her mykje då eg var liten. I dag tok eg med meg Viljar og Henrik på oppdagingsferd, for å undersøkja korleis det har blitt her, seier Hans Ingvar Romsloe.

Restaureringsarbeid

Viljar Moberg Romsloe (6) held godt om kneippbrødet han har skaffa seg. Med dette under armen er han populær blant villsauene.

Inne i den gamle fyrvaktbustaden møter dei Astrid Larsen, Bjørn Angell Bergh, Kristine Malkenes Tveit, Svein Folgerø og Thor Jensen frå Venelaget for Leirvik fyr. Dei køyrde frå Leirvik hamn klokka ti, i båten til laget sin faste transportør, Svein Folgerø. Fem minutt seinare var dei i land på Midtøya. Medan nokon skrapar måling av veggane, er det andre som legg på ny. – Eg har vore med nokre gonger no, det er veldig fint her ute, fortel Kristine Malkenes Tveit. Venelaget arrangerer faste dugnadar annankvar laurdag og onsdag både om våren og om hausten. Denne dagen er det måling av stovene som står på tapetet. Soveromma oppe er ferdige, medan nytt kjøken, innlagd vatn og ny lendingsplass er framtidige prosjekt som står for tur. – Det er Stord kommune som betaler det me treng, så utfører me arbeidet, seier leiar for Venelaget, Astrid Larsen. Saman med Randi Helland, tok ho

initiativ til å starta Venelaget for fem år sidan. – Randi var her mykje i barndommen sidan foreldra har hytte på Midtøya. Då eg var med henne ut her, syntest eg plassen var så fin. Eg brenn for friluftsliv, og at flest mogeleg skal få bruka slike plassar som dette, seier Larsen. Også tvillingbroren til Randi, Svein Folgerø, ville vera med, saman med fleire andre. Den vesle gruppa som hadde stiftingsmøte i den gamle fyrvaktbustaden, har etter kvart vakse seg til å bli rundt 60 medlemmer.

Sosialt

Venelaget ønskjer at alle som vil bidra, er velkomne til det. Her skal det ikkje vera større arbeidspress enn at du bestemmer tempo sjølv. – Dugnadsøktene startar med nokre timars arbeid, før me har felles kaffipause. Slikt arbeid skal vera sosialt og kjekt, så felles pause har me alltid tid til, før det er ny arbeidsøkt og heimreise i 15-16-tida, seier Larsen. Laurdag 21. mai er ikkje noko unnatak. Svein Folgerø kokar kaffi på bålpanna, og pølser blir varma opp på flammane.

8

FYRTÅRNET Der sjølvaste Oskereia kjem frøsande inn frå hav, står fyrtårnet trygt i leia og bægjer ulukka av. For kvar ei forvilla skute er ljosblenkjen kjend og kjær, for rett no er uvissa ute, no veit dei kvar dei er. Der tårnet har fast seg klora, veks ikkje gras og korn, men her lever faren og mora, og her lever to små barn. Den eine er vesle Karen, den andre er Tor, og småguten hjelper faren, og småjenta hjelper mor. Slik balar dei på der ute i einsemda, hand i hand til signing for folk og skute og alle i dette land.

Skrive av Jakob Sande, lest av Kristine Malkenes Tveit under dugnadsøkta på Leirvik fyr.


14

onsdag 8. juni 2016

– Etter kvar dugnadsøkt fører me logg overalt arbeidet som er gjort, slik at neste dugnadsgjeng veit kva dei skal fortsetja arbeidet, fortel Larsen. Dei håpar å vera ferdige med alt målingsarbeid både inne og ute i hovudbygget, innan året er omme. – Dei litt større prosjekta, som for eksempel nytt kjøken, blir ferdig litt avhengig av kva midlar som blir løyvde av kommunen, fortel Bjørn Angell Bergh.

Med pappa som fyrvakt

Leirvik fyr blei bygd i 1878. I 1903 blei fyret lagt ned og erstatta av fyrlykt. Fyret blei oppretta som bemanna tåkesignal i 1930, og heitte då Leirvik tåkesignal. Den som var fyrvakt på Midtøya under andre verdskrig var Egil K. Bergh, far til Bjørn Angell Bergh (78), som no er ivrig medlem av Venelaget. – Heile familien budde nokre år her ute, men under krigen blei me evakuerte. Då flytta alle utanom far min til Leirvik sentrum, men me var her ute på besøk i feriar og slikt, fortel 78-åringen. Han seier at tyskarane bygde eit utkikkstårn like ved fyrvaktbustaden. I dag er dette rast saman. – Eg kan hugsa tyskarane var veldig snille. Eg og søster mi lurte oss opp på besøk, sjølv om me eigentleg ikkje hadde lov. Her fekk me betasuppe og lyst brød, og på bursdagen til søster mi kom dei med drops på trappa vår. Han fortel at dei tyske soldatane berre var 18–20 år. – Sidan dei var langt frå familiane sine, så ønskte dei kontakt, men det var ikkje populært, seier 78-åringen. Då krigen var over var faren pensjonist, og heile familien flytta til Vikjo. Fyret blei lagt ned i 1975, då Einar Hytten gjekk av med pensjon. – For meg er det veldig kjekt at bygningane no blir sett i stand, slik at me får ta vare på denne flotte staden, seier Bergh.

Etter ei økt med dugnadsjobbing er det alltid tid til kaffipause i Venelaget for Leirvik fyr. Thor Jensen (f.v.), Svein Folgerø og Viljar Moberg

LISTE OVER DUGNADSARBEID SOM ER GJORT: n Opprydding av området ute og inne, her var det mykje knust glas då Venelaget tok starta arbeidet sitt. n Alle vindauge i maskinhuset er no skifta fordi dei var knuste.

Bjørn Angell Bergh (78) budde nokre år på Midtøya, sidan faren var fyrvakt.

n Taket er vaska og reinska. n Rydding av tre etter rotvelter. n Måling av dei to soveromma oppe i den gamle fyrvoktarbustaden. n Utvendig måling av maskinhuset og fyret. n Nedgraving av vassleidning, som seinare skal leggjast inn i fyrvaktbustaden. n Måling av stovene nede (pågåande prosjekt).

Det kan sjå ut til at Bjørn Angell Bergh har med seg sterke saker til kaffien, men det er berre fløyte i ei søt lita konjakkflaske.

Medan Astrid Larsen (f.v.) og resten av gjengen gjorde dugnad, dukka desse tre (6), Henrik Romsloe Steinkjellå og Hans Ingvar Romsloe var nemleg på oppdag dagen.


15

onsdag 8. juni 2016

Etter ein langvarig tvist er det no klart at Stord kommune eig grunnen ved kaien. Det første Stord kommune vil prioritera framover, er å laga betre tilkomst til Midtøya, med ny kai og djupare grunn. FOTO: ANITA HAUGLAND

Her vil kommunen og Venelaget ha ny lendingsplass Rettssaka om kven som eig grunnen til dette naustet er endeleg avslutta. I dag diskuterer politikarane om dei skal bruka 1,5 millionar kroner på ny lendingsplass.

Romsloe nyt kaffi, pølser og bollar frå bålpanna.

Som Sunnhordland tidlegare har skrive, har Stord kommune fått rundt 13 millionar til bruk på kommunale bygg og anlegg i 2016, som tiltak for å redusera arbeidsløysa. I saksutgreiinga til formannskapet foreslår rådmannen at 1,5 millionar av desse pengane skal gå til ny lendingsplass på Fyrøya. Saka skal opp i samband med budsjettrevisjonen i formannskapet i dag, før ho seinare skal handsamast i kommunestyret.

Usamde

Formann i Venelaget for Leirvik fyr, Astrid Larsen, viser fram loggboka. Her fører dugnadsgjengen ned alt som blir gjort, slik at dei neste gong veit kvar dei skal fortsetja arbeidet.

opp. Viljar Miljeteig Romsloe ingsferd på Midtøya denne

Då Stord kommune kjøpte fyrstasjonen i 2006, var det med mål om at plassen skulle vera til disposisjon for ålmenta. Men verken bygga eller lendingsplassen var i tilstrekkeleg stand, og kommunen ville difor leggja betre til rette for kai og ilandstiging. I dag er det berre små båtar som kan gå inn til kaien, sidan det er såpass grunt. Ein tvist rundt eigedomsforholda av grunnen ved lendingsplassen har forsinka prosessen. – Saka er no avslutta. Ho blei meldt til Høgsterett, men

avslutta før ho blei handsama der. Stord kommune vann fram i saka, seier kulturkonsulent Guri Andresen Aksnes i Stord kommune. Ho fortel av kommunen no jobbar med å finna ei høveleg driftsform for plassen framover. – Planen er at fyrstasjonen skal leigast ut, seier Aksnes. Første mål er å få på plass ein skikkeleg lendingsplass, som rådmannen allereie har foreslått å løyva midlar til. – I neste omgang jobbar me for å få på plass nytt kjøken og toalett som er godkjend for offentleg bruk, seier Aksnes.

Planane

Oppdraget om å laga ny kai/ lendingsplass og mudring ved Fyrøya er allereie lagt ut på anbod. I bestillinga ligg ein betongkai med storleik 70–80 m², rehabilitering og heving av eksisterande molo med rundt ein meter, og det skal i tillegg mudrast og eventuelt sprengjast fjell ned til minus 3 meter frå middel vasstand. Ole Tufteland i Stord kommune er prosjektleiar. – Får me det litt djupare blir det mogeleg å komma inn med skyssbåt, slik at ein kan skyssa ut skuleklassar og liknande. Kaien vil bli universelt utforma, seier Tufteland. Han seier at det allereie er komme inn tilbod frå tilbydarar som vil utføra jobben. – Men me tek ikkje noko konklusjon før pengane er der, seier prosjektleiaren.


14 Nyheter

BYGDEBLADET | TORSDAG 9. JUNI 2016

Frivillige i lokalmiljøet

Frivillige utfører mange oppgaver som er viktige i lokalsamfunnet. I en reportasjeserie besøker vi ulike lag og organisasjoner som utfører frivillig arbeid til nytte for fellesskapet. Vi bruker kommunens minstelønnssats for ufaglært arbeidskraft (140,83 kr. per time) og synliggjør de frivilliges samfunnsinnsats ved å regne den om til kroner og øre.

NYHETERFAKTA

Varmtvanns– trening A K T I V I T E T: Ran dab e rg Helsesportlag tilbyr trening i varmtvannsbassenget på Vardheim til seks personer med muskel- og leddplager

Trening og trivsel i varmt basseng

●●● Berit og Berit, med etternavnene Simonsen og Valen, sørger for at fem trivelige damer får trene i varmtvannsbassenget på Vardheim.

ANTALL FRIVILLIGE: To HVOR OFTE: En time hver onsdag, cirka 15 ganger i halvåret DUGNADSTIMER PER ÅR:

2 t x 30 uker SAMFUNNSVERDI: 60 t x 140,83 kr. = 8449,80 kroner

– Du er bare blomsten. Hva skulle vi ha gjort uten deg? Bergitte Goa har med seg en fint innpakket orkidé som hun overleverer til Berit Simonsen da hun kommer ut fra garderoben. Bergitte og seks andre damer får en skoletime hver uke drive egentrening i varmtvannsbassenget på Vardheim i regi av Randaberg Helsesportlag. Berit Simonsen og Berit Valen er trofaste frivillige som hver uke stiller opp som badevakter. Derfor har bassengdamene gått sammen om blomstergaven.

Muskler og ledd Selv er damene også en herlig bukett. De har det til felles at de har revmatiske plager, slitasjeskader, muskel- eller leddplager. Hele gjengen har vært til behandling hos fysioterapeut eller andre spesialister, og nå er treningen i regi av Randaberg Helsesportlag med på å holde dem så friske som råd er. Og friske ser de ut. der de beveger armer og bein i vannet, mens praten går livlig og latteren sitter løst. Her snakkes det om alt fra politikk til private ting, om været, feriepla-

ner og helse. Her deles det både gode historier, egne opplevelser og erfaringer, og gode råd om stort og smått. Aldri så galt eller løye at det ikke kan deles, synes å være mottoet for mosjonsgjengen.

Løser verdensproblemer – Vi er badevenninner. Her snakker vi om mye, men alt blir holdt innenfor disse fire veggene, forteller damene. De er trygge på hverandre, og det er ingen tvil om at helsesportlagets varmtvannstre-

ning har en sosial funksjon i tillegg til treningsaspektet. – Vi burde kanskje invitere politikerne med for å få løst noen verdensproblemer. Men vi vet ikke om vi vil ha dem oppi her, sier Bergitte Goa med et smil. Så lenge de fleste av dem kan huske, har de bare vært damer med. Og ingen politikere. Selv om det av og til blir snakket politikk mens det trenes. – Bergitte er dokkehusspesialist, forteller badevaktene Berit og Berit. Da er det over til et annet tema.

BYGDEBLADET BESØKER Matutkjøring 4. februar

Kvinnesvømming 18. februar

Gammeldansen 3. mars

Turgruppen 17. mars

Mannfolkprat 31. mars

Hagelaget 14. april

Petras garderobe 28. april

Natteravner 12. mai

Sofusklubben 26. mai

Varmtvannstrening 9. juni


Nyheter 15

BYGDEBLADET | TORSDAG 9. JUNI 2016

Frivillige i lokalmiljøet

HUMØR: Hos Bodil Sande (til venstre) og Bergitte Goa sitter latteren løst.

BADEGLEDE: Bergitte Goa (fra venstre), Gry Lovise Harestad, Bodil Sande og Bjørg Evy Sola trener i varmtvannsbassenget hver onsdag. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

Bergitte innrømmer at hun dagen før laget små hatter i en skala 1/12 av normal størrelse, og at hun har kjøpt små gulrøtter til dokkehusene da hun var i England. Dokkehusene er en kjær hobby. Så blir det snakk om bobilfestivalen på Sira. En av damene har planer om å dra, en annen er litt i tvil. – Tenk om du går glipp av noe, sier den som skal dra til den tvilende. Alt snakket skjer mens damene beveger seg rundt i vannet, trener med baller og lytepølser og bøyer og tøyer. Hele tiden har de smil om munnen. Denne gang er de ire i bassenget. Bergitte Goa, Gry Lovise Harestad, Bodil Sande og Bjørg Evy Sola. De er egentlig seks som har fått innvilget trening gjennom Randaberg Helsesportlag, men det er sjelden det passer for alle. Det er som regel alltid en som er bortreist eller opptatt med noe annet. Treningsdamene har matchende badehetter. De er blomstrede med rysjekanter.

Vi burde kanskje invitere politikerne med for å få løst verdensproblemer. BERGITTE GOA

– En som reiser mye, har sagt at de bare koster et par kroner i Tyskland. Det gjør det ikke her, forteller en av dem. Her får både lattermuskler, andre muskler og ledd svært god trening.

Livredningskurs Berit og Berit går hvert år igjennom et livredningskurs og en test slik at de er godkjente badevakter. De to frivillige har den formelle kompetansen i orden. De er bare glade for at de ennå ikke har måttet redde noen. Damene på treningen er linke og klarer seg stort sett selv. – Det ser ikke ut som om det er noen som drukner, så jeg tar

AVSLAPNINGSØVELSE: Bjørg Evy Sola slapper av etter trening.

på meg shortsen igjen, sier Berit Simonsen og legger til at hun har dusjet godt og er helt klar til å stupe uti dersom behovet for redning skulle melde seg. Bjørg Evy Sola er ferdig med sine treningsøvelser og f lyter nå på rygg, godt støttet opp av lyteelementer under ryggen og knærne. – Dette er en avslapningsøvelse forklarer hun, mens en av de andre hjelper til med å plassere en lytekrage under nakken hennes slik at hun kan slappe enda bedre av i det varme vannet.

Fast forening Så hva er det som gjør at de to frivillige badevaktene stiller opp en time hver onsdag slik at andre skal få trene seg til bedre helse i varmtvannsbassenget? – Det er veldig sosialt. Det er som forening en gang i uken, mener Berit Valen. Gjengen i bassenget og damene på bassengkanten har en god og lett tone seg imellom, og det er ingen tvil om at de stortrives i hverandres selskap. – Det er herlig å ha noe fast.

RYDDING: Berit Simonsen (t.v.) og Berit Valen rydder etter at badingen er over.

Du er vant til å stå opp og gå på jobb, og når det er slutt, trenger du noe å fylle dagene med, sier Berit Simonsen.

Alle tiders jobb Berit og Berit møter opp hver onsdag klokken 13.45 og får nøklene til bassengrommet av fysioterapeutene på Vardheim. De låser opp dørene til garderoben og bassenget, går inn og finner fram baller og diverse treningsutstyr til deltakerne. Damene i bassenget trener helt på egen hånd, selv om Gry røper at Berit Valen også hjelper til med å instruere dem, for hun har tidligere vært med på svømme-

Det ser ikke ut som om det er noen som drukner, så jeg tar på shortsen igjen. BERIT SIMONSEN

opplæring i regi av idrettslaget. Damene får 45 minutter til å trene i bassenget, som er godt og varmt med en temperatur på 34 grader. Etter at treningstiden er over, sjekker Berit og Berit at alt treningsutstyret er lagt int på plass. Deretter sveiper de raskt over gulvet for å fjerne overlødig vann fra lisene på bassengkanten. Etter at nøklene er levert tilbake til fysioterapeutene, er dagens innsats over. – Dette var siste gang før sommeren. Jeg synes det er alle tiders og trives veldig godt med å være frivillig her, sier Berit Simonsen. Berit Valen er enig. Nå tar badevaktene seg en velfortjent ferie, men til høsten starter treningen opp igjen hver onsdag. Det som er helt sikkert, er at treningsgjengen da vil være tilbake med mange nye erfaringer og opplevelser og gode historier de kan dele med hverandre og de to blide badevaktene. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no


18

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. MARS 2016

Kultur

TIPS OSS Om lokalmiljøet på tips@bygdebladet.no

Frivillige utfører mange oppgaver som er viktige i lokalsamfunnet. Gjennom hele 2016 fører fire utvalgte trenere/oppmenn i Randaberg opp antall timer som blir lagt ned i lagene de engasjerer seg i. Når året er omme, vil Bygdebladet legge frem tallene som viser hvor stor frivillig innsats som er lagt ned. Da presenterer vi også bilder fra hele idrettsåret.

Følgende personer er med: Navn: Anne Karin Ravndal Alder: 45 Sport: Volleyball, Jenter 11-13 år Rolle: Trener Treningstider: Mandag 1,5 timer, onsdag 1,5 timer Antall spillere på laget: 15 Lagets øvrige støtteapparat: Foreldre som deltar innimellom Min motivasjon: Har to døtre på laget. Spilt selv. Kjekt å trene jentene. Navn: Thomas Evjen Alder: 34 Sport: Fotball Rolle: Trener/oppmann, gutter 8 år Treningstider: En dag i uka, mandag. Ønsker å øke til to. Antall spillere på laget: 26 Lagets øvrige støtteapparat: Kenneth Torsteinbø, Lars Viste, Per Erik Haga Min motivasjon: Har en sønn på laget. Morsomt å se utviklingen og gleden hos barna. Navn: Kjell Husabø Alder: 46 Sport: Håndball Rolle: Trener, jenter 2001 Treningstider: mandag 2 timer, tirsdag 1,5 timer, torsdag 2,5 timer Antall spillere på laget: 15 Lagets øvrige støtteapparat: to oppmenn og to trenere Min motivasjon: Følge opp egen datter og gleden av å se hvordan jentene utvikler håndballferdighetene. Navn: Jarl Aas Lindseth Alder: 50 Sport: Fotball Rolle: Oppmann a-laget damer Treningstider: mandag 1,5 time, tirsdag 1,5 time, torsdag 1,5 time, søndag 1,5 time. Antall spillere på laget: 17 Lagets øvrige støtteapparat: Oppmann Rolf Raustein og hjelpetrener Inger Anette Lorentzen. Min motivasjon: Datter på laget. Synes det er kjekt.

Fyller fritiden med frivillighet ●●● Håndball. Fotball. Volleyball. De bruker tiden sin på lokalidrett fordi det er kjekt - og viktig. – Hvor lenge har dere vært aktive som frivillige i lokalidretten? Firkløveret av trenere og oppmenn innenfor håndball, fotball og volleyball i Randaberg ser på hverandre. Det er første gang noen av dem møtes på tvers av idrettene rundt bordet i inngangspartiet i Randaberg Arena denne tirsdags kvelden. – Uten at jeg vet så kan jeg tippe det er meg? Siden jeg trener det yngste laget, gutter 8 og er på mitt fjerde år?, spør Thomas Evjen. De andre tre nikker godkjennende til resonnementet. Det stemmer nok det, ja. – Du kan bare føre opp at det er fire år og oppover da altså.

Ikke vits å ha med så mye mer, spøker Jarl Aas Lindseth, som nå har kartlagt at han er den eldste i gruppen. Jarl er med som oppmann for Randaberg sitt a-lag på damesiden. Her spiller ene datteren hans som nå er 15 år.

Følger ungene – Hva gjorde at dere engasjerte dere som frivillige inn i idretten? – For min del var det litt tilfeldig. Jeg skulle følge guttungen på første fotballtrening når han var fem år gammel og da vi kom dit ble det spurt om noen kunne tenke seg å være med å trene så jeg rakk opp hånden og tenkte hvorfor ikke, sier Tho-

mas. Kjell Husabø nikker. Også han kom inn i idretten og håndballen for å følge opp døtrene. – Det er vel ofte slik det er. Og det er noe jeg mener er viktig. Som foreldre skal du engasjere deg i hva ungene holder på med. I tillegg synes de nok det er kjekt, det tør kanskje bare ikke helt å innrømme det alltid. Han ler, og fortsetter resonneringen sin: – Så skal det sies at jeg hadde en far hjemme i Sogn som alltid engasjerte seg i lokalidretten og hadde en rekke ulike verv opp gjennom årene. Det arves vel alt. Latteren fortsetter. – For min del husker jeg at jeg hadde så enormt stor glede

av å drive på med idrett selv at jeg tenkte at dette burde ungene mine også få oppleve. De startet med fotball når de var små, men synes ikke det var noe for dem. Så jeg satte i gang litt trening med dem inne i hallen for gøy. Jeg husker de blant annet drev på med litt turn, og så kom vi over i volleyball etter hvert. Dette tente de skikkelig på, og nå har vi et lag i den aldersgruppen med 15 jenter. Det er jo bare helt fantastisk, gløder Anne Karin Ravndal. Selv var hun på kretslagnivå på fotball som ung, men gikk lei og vendte nesen mot volleyball heller. Noe hun aldri har angret på.

Alle kan bidra – Det er fint og viktig å ha et mangfoldig tilbud i bygda, slik at det er noe for en hver smak, sier hun. Det kan de andre si seg enige i. – Selv har jeg aldri drevet med fotball, men når det var det jentene mine ønsket å drive på med stiller jeg selvfølgelig opp, men da i oppmannrollen, gliser Jarl. – Der er du inne på noe vesentlig. Jeg opplever at mange gjerne ikke helt tør å være med som frivillige fordi de mener de


19

BYGDEBLADET | TORSDAG 3. MARS 2016

HAGE - At det møtte opp så pass mange som 15 i vinterferien, synes vi er bra, sier Elin Rydningen i Rennesøy Hagelag, som nylig hadde møte om blant annet frøplanting. Les mer på bygdebLadet.no/kuLtur

NABOPRAT - Mandag møttes ordførerne i Rennesøy, Randaberg. Kvitsøy og Finnøy. i forhandlinger om kommunesammenslåing blir det møter 11. mars, 15. mars og 12. april. Det vil også bli møte hvor formannskapene i alle kommunene er med, men dato er ikke satt ennå.

Tungenes kafé trenger ny heis

Frivillig på hver sitt lag: Fra venstre Jarl Aas Lindseth, Anne Karin Ravndal, Thomas Evjen og Kjell Husabø. FOTO: KATHRINE KNUTSEN

ikke «kan» sporten. Det er alltid en mulighet til å kunne bidra med noe, og alt kan læres. Å få lere frivillige inn er alltid hyggelig, og ikke minst viktig, påpeker Anne Karin. – Opplever dere at det ofte er de samme som går igjen? Alle nikker. – Uten tvil. Det er de samme ansiktene du treffer igjen gang etter gang i roller som oppmenn og trenere, sier Jarl. – Hva med i andre sammenhenger? Som dugnad? – Der vil jeg gjerne få trekke frem en positiv opplevelse da jeg ringte rundt til foreldre til guttene på laget når vi hadde glemt at det var vår uke å stå i kiosken her i Randaberg Arena. Jeg ble gledelig overrasket over hvor linke folk var til å si ja på strak arm, så den listen ble fort fylt opp, sier Thomas. – Slik var det da jeg trengte kaker til en volleyballturnering også. De leste bakte i vei, smiler Anne Karin. – Det er fint om de stiller til ulike dugnader, men jeg vil også på det varmeste oppfordre flere foreldre til å stille som heiagjeng også. Til å komme på kampene, støtte opp om laget og vise igjen. Det vet jeg at

–Jeg fikk nok litt sjokk, da jeg så at jeg passerte 55 timer i januar. JARL AAS LINDSETH

spillerne vil sette enorm pris på. Garantert!, sier Kjell. – Hva tror dere kan gjøres for å motivere folk til å ville være med som frivillige? Det med å ufarliggjør det litt. Som Anne Karin sier, noen har nok gjerne en sperre for hvorvidt de selv tror de kan nok eller er linke nok til å kunne bidra med noe. Alle kan bidra! Derfor kan det kanskje være en idé om klubbene eller lagene kan lage til en sosial tilstelning hvor foreldre, frivillige og spillere kan møtes på et felles grunnlag, spille en turnering eller en treningskamp. Da skaper vi et godt miljø, et fellesskap hvor lysten og motivasjonen for å bidra kanskje øker i takt med at alle blir integrert,

forklarer Kjell. – Dere har jo alle blitt plukket ut av oss i Bygdebladet for å føre antall timer frivillig innsats et helt år. Er dere til nå overrasket over hvor mye tid som går med? – Jeg ikk nok litt sjokk når jeg så at jeg passerte 55 timer nå i januar, det må jeg innrømme, sier Jarl. – Men du tenker ikke over det fordi du trives så godt med det du gjør. – Tror dere andre tenker over hvor mye tid dere legger ned? – Ikke direkte nei, ymter Jarl frempå. – Kanskje akkurat derfor skal det blir spennende å se hvor mye det er snakk om gjennom dette prosjektet, sier Anne Karin. – Mange ser gjerne for seg at det er treningene og det er det. Men det er bare en liten brøkdel av tiden som faktisk går med, sier hun. KATHRINE KNUTSEN kathrine@bygdebladet.no

prOBleMatisK: Løfteplattformen ved inngangen til kafébygget må skiftes ut. FOTO: KIRSTI KASTRUP SØMME

– vi har stadig servicefolk på besøk for å reparere løfteplattformen til kaféen, sier kultursjef anders Jaarvik i randaberg.

Anlegget på Tungenes er fredet, og antikvariske myndigheter stiller derfor krav når eventuelle fasadeendringer skal gjøres.

Løfteplattformen like ved trappen opp til kafébygget er en del av den universelle utformingen av kafébygget slik at rullestolbrukere lett kan komme seg inn og ut av bygget. Den siste tiden har det stadig vært problemer med at løfteplattformen ikke virker, og nå ser kultursjefen ingen annen løsning enn at det må investeres i en ny heisanordning.

rampe blir for lang

Må være mer robust – Vi må ha noe som er bedre og mer robust enn det vi har i dag. Dette er et område som er veldig vær- og vindutsatt, og det er nok det som stadig skaper problemer, sier kultursjef Anders Jaarvik. Det vil koste 500.000 kroner pluss moms å erstatte dagens løfteplattform med en ny som har styringen på innsiden av bygget. – De pengene har vi ikke på kulturbudsjettet per i dag. Det er noe vi i utgangspunktet må prøve å få inn på neste års budsjett. Vi må også søke antikvariske myndigheter om godkjenning av den løsningen vi velger, sier Jaarvik.

– Vi har vurdert løfteplattform opp mot bygging av en rampe, men det lar seg vanskelig gjennomføre fordi kravet til maksimum helling vil gjøre at rampen må gå rundt hushjørnet, sier Jaarvik. 7. mars kommer representanter fra fylket for å se på tilgjengeligheten på offentlige bygg. De skal også gjøre en kartlegging i forhold til Tungenes fyr.

– trøblete Denne uken virker heisen, men det er ingen selvfølge. – Det er trøblete fordi vi hele tiden må sjekke om den virker. Den kan virke den ene dagen, og neste dag virker den ikke. Det er veldig dumt, både for oss og ikke minst for dem som vil inn og som har behov for løfteplattformen, sier Jaarvik. Det har vært flere tilfeller der rullestolbrukere har måttet returnere fordi de ikke kom inn i kafébygget på grunn av defekt heis. KIRSTI KASTRUP SØMME kirsti@bygdebladet.no


20 Kultur

BYGDEBLADET | FREDAG 6. MAI 2016

Frivilligmaskineriet bak Landsbyrittet og Landsbyløpet ●●● – Uten dem hadde det ikke vært verken løp eller ritt. De er helt uvurderlige for meg, sier rittleder Olav Nybø. Årets landsbyritt og landsbyløp gikk av stabelen helgen 23. og 24. april med over 700 syklister ene dagen og 250 løpere andre dagen. Bak arrangementene ligger det hundrevis av timer lagt ned av en rekke frivillige fra rundt 20 til 70 år. – Hva som er kjekt? Olav lener seg tilbake i stolen hjemme i stuen. – Miljøet, tilbakemeldingene, og ikke minst er det motiverende og kjekt å jobbe sammen med en fantastisk gjeng med frivillige. Uten dem hadde det ikke vært verken løp eller ritt. De er helt uvurderlige for meg, og jeg tror mange vil bli overrasket over å se hvor mye tid og krefter de legger ned for at alt skal gå som smurt de timene rittet og løpet står på, sier Olav.

Omfattende – Allerede etter at siste arrangementet på Landsbytrippelen var

ferdig i september i fjor, begynte jeg å ta kontakt med sponsorer til rittet og løpet som gikk av stabelen i april i år. Og nå sitter jeg og jobber med å få oversikten på et omfattende regnskap etter både løp og ritt er ferdig arrangert. Det vil vi nok sannsynligvis få full kontroll på i løpet av noen uker. Så, med andre ord, det jobbes med arrangementene i kulissene hele året, i mindre eller større grad. Og det gjelder mange av de frivillige også, de jobber og står på langt ut over det folk ser på selve arrangementene hvor de forresten også løper og står på som bare det, sier Olav. For å få så store arrangementer til å fungere så godt som mulig, forteller rittlederen at de er helt avhengige av å dele inn i ulike komiteer. – Vi har ulike småkomiteer, seks stykker: Løypekomité, matkomité, start/mål/arenakomité, parkeringskomité, sekretariat-

KONTROLL: Olav Sande lar deltakerne stå i hallen frem til noen minutter før start. – Da får de beholde varmen, og slippe å stå ute i snøen og fryse. ALLE FOTO: TRULS CLAUSEN WAAGE

komité og mediekomité. Noen komiteer består gjerne av en person, andre av fem-seks personer.

Løype- og matkomiteen – Denne gjengen har ansvar for løypene, og er også den komiteen som har størst arbeidsmengde. I år var første gang vi hadde både ritt og løp samme helg, så da måtte de ta hensyn til det også, sier Olav. Rittet var først ut lørdagen. – Her er løypen delt opp i fire roder, fire ulike strekk, og for hver av disse rodene er det en ansvarlig. Det er Tor Kristian Gyland som har totalansvaret for løypekomiteen, og det er han som styrer lederne for de ulike rodene samt har kontroll på antall vakter. Han har også satt opp egen vaktinstruks for hver eneste vakt med kart der de skal stå og hvilke oppgaver de skal gjøre. De siste årene har det vært en ren fornøyelse, han har oppgradert de kraftig og har stålkontroll, skryter Olav. Kvelden før rittet er rodelederne ute og merker løypene. – Før gjorde vi det en uke i forkant av ritt og løp, men da ble de revet ned eller ødelagt, sier han oppgitt. – De gjør en kjempejobb og er bare så utrolig positive uansett. Jeg er helt imponert og takknemlig. De starter tidlig om morgenen på rittdagen. Da sykler samtlige av rodelederne sin rode for å se at alt er i orden. Dette har de for øvrig gjort noen uker tidligere også, for å se at veiene ikke er utvasket eller det er andre ting som vi burde få ordnet. Så får de fatt på refleksvester og flagg til vaktene, deler ut disse og følger de ut i løypene. Deretter ser de

til at alt fungerer som det skal. Etter rittet er ferdig begynner de å rigge om til neste dags løp, og omplasserer merking samt setter opp nye piler som viser tre ulike distanser til løpet. – Deretter er det samme prosedyre på løpsdagen, sier Olav.

Matkomiteen – Vi har en sponsor som spanderer frokost, så personene i matkomiteen har ansvar for å hente matvarene på Bunnpris fredag kveld. Komiteen får med seg 2-3 dugnadsfolk og legger all mat klar på ulike fat til vi skal starte dagen etterpå 08.30. Etter endt frokost gjør de klar til lapskaus og skjærer opp frukt og sørger for at folk finner vannvognen som er satt opp. De vasker border, rydder og vasker ned og administrerer dugnadsfolk som skal være med og passe på.

KULTURFRIVILLIGE

Komiteene MATKOMITÉ: Brit Jorunn Sande,

Iren W. Nybø. SEKRETARIAT: Hilde Enger Nybø, Lisbeth Lindsey Nordhagen, Øystein Enger. LØYPEKOMITÉ: Tor Kristian Gyland, John Harald Lædre, Levi Bjørge, Lauritz Pedersen, Lise Karin Randaberg.

Start/Mål/Arenakomité : Olav Sande, Geir Olav Måland, Trond Olav Groven, Johannes Nybø PARKERING: Johan Vistvik. MEDIAKOMITÉ: Christer Tysdal, Fredrick Aakhus Østrem. ALTMULIGMENN OG KVINNER:

Start/ mål/arena-komiteen – Når jeg har satt dato for ritt og løp begynner de å bli enige med hallen hvor mye areal vi skal disponere. De har eget tegneprogram der de legger inn måltraseen, så blir de enige med hovedsponsor hvor de skal ha bannere og plassering av gjerder - både utvendig og innvendig. De ulike standene til sponsorer, utstillere, matområdet, sekretariatet og røde kors blir tegnet inn. Det samme gjelder for hoppeslott og at det er en sikkerhetssone rundt det slik at syklistene ikke skal komme borti barna. De setter opp skilt utenfor arenaen slik at rytterne vet om de skal en runde til eller rett i mål. De henviser folk som kommer til plassene sine, og springer rett og slett som piska rotter hele dagen. En

Olav Hobstad, Gaute A Larsen, Jan Birger Kirkelid, Iselin Nybø.

PASSER PÅ: Geir Olav Måland passer på at deltakerne starter når de skal.


Kultur 21

BYGDEBLADET | FREDAG 6. MAI 2016

GJERDER: Olav Hopsdal sørger for at gjerder og skilt er korrekt plassert, og flytter dem etter behov.

FRIVILLIGE: Brit Jorunn Sande, Olav Sande (bak fra venstre), Hilde Enger Nybø, Eirik W. Henningsen, Geir Olav Måland, Johan Vistvik, Lauritz Pedersen, John Harald Lædre, Olav Nybø og Johannes Nybø. Olav Hopstad (foran fra venstre), Gaute A. Larsen, Christer Tysdal, Øystein Enger, William Kolnes, Tor Kristian Gyland og Iselin Nybø. Levi Bjørge, Jan Birger Kirkelid, Fredrick Aakhus Østrem, Trond Olav Groven, Lisbeth Lindsey Nordhagen, Lise Karin Randeberg var ikke stede ved fotograferingen. FOTO: PRIVAT

RIGGER: Johannes Nybø og Eirik Henningsen hjelper til overalt hvor det trengs.

enorm innsats! Når rittet er ferdig så omorganiserer de inne og gjør klar for løp, det gjelder både traseen samt sponsorbannere og gjerder. Etter løpet er ferdig har de også ansvar for å rigge ned alt, at gulvet blir rengjort og at alt havner slik det skal på lager. I tillegg må de holde kontroll på alle sponsorbannere og pakke de ned i rett emballasje får de returnerer dem. Bare det er en omfattende jobb!

Parkeringskomiteen – Dette består av en mann. Johan Vistnes. Han er på plass 08.30 og setter opp parkeringsskilt. Han

har vært med siden dag en, og har faktisk skiltene hjemme så dette går helt av seg selv. Han er svært god å ha, og holder orden på at det parkeres der det skal.

Sekretariatet – Denne gjengen har medansvar hele året for å oppdatere sosiale medier og hjemmesiden. I tillegg datt det ekstra mye på dem rundt selve arrangementene siden jeg ble syk, det ble en del ekstra møter, sier Olav. Sammen planlegger de hvor mye nummerskilt de skal bestille inn til ritt og løp. – I tillegg må de bestille

startnummer med rett farge i forhold til klasse. De må sette opp arrangementet på tidtakersystemet, noe som det er ekstra viktig er 100 prosent rett, eller får vi problemer med å få ned tidtakingen på deltakerne. De organiserer og planlegger utdeling av startnummer. I år delte de ut torsdag og fredag, samt selve rittdagen. Det er enormt trøkk her rittdagen, så da må de også ha med seg dugnadsfolk. De må håndtere etterpåmeldinger, tildele de nummer i forhold til tidtakersystemet. De organiserer utdeling av deltakermedaljer, og utdeling av premier til de beste

SEKRETARIATET: Øystein Enger, Hilde Enger-Nybø, Lisbeth Lindsay Nordhagen og Hilde Grønnevi svarer på alt deltakerne lurer på, og passer på at tidtakingen går som smurt.

PRAT: Altmuligmann i målområdet, William Kolnes prater med Hilde Enger-Nybø.

rytterne i eliteklassen, sørger for at dommerne får startlister og server dommerne om de lurer på noe. De skal være en backup for speakeren om han lurer på noe, samt svare aller rytterne som lurer på noe. Her står det ofte lang kø!

ordner alt på lager, samt flere andre som ikke er fast i komiteer, men som hjelper til på arrangementene. – Til sammen legger alle disse menneskene ned flere hundre timer med frivillig innsats, både på ritt og løp. Er det ikke bare helt fantastisk?

Mediekomiteen – Denne gjengen dokumenterer dagen med både bilder, liveoverføring fra løypen på storskjerm inne i hallen samt redigerer og legger ut video av rittet i etterkant. En kjempeinnsats! Så må jeg også få si at vi har en egen lageransvarlig som rydder og

KATHRINE KNUTSEN kathrine@bygdebladet.no




Undersøkende journalistikk om lag og organisasjoner Raumnes følger tett med på postlistene til kommunen. Der fant de bekymringsmelding fra Nes Idrettsråd, som er bekymret over den store dugnadsmengden som kreves på grunn av manglende driftstilskudd fra kommunen til den nye Nes Arena. Det grundige arbeidet med offentlige dokumenter førte også til at Raumnes fikk hederlig omtale i LLAs journalistpris. Saken handlet om nye Nes Arena, som hadde fått reduksjon i tilknytningsavgiften til vann og kloakk fordi hallen ikke skulle brukes på dagtid. Journalisten fant ut at hallen faktisk er mye brukt på dagtid. Da han oppdaget dette, ba journalisten om innsyn i alle sakens dokumenter. Der fant han blant annet uttalelser fra to jurister, som begge konkluderte med at formannskapet hadde fattet et ulovlig vedtak da de reduserte tilknytningsavgiften. Den mest sentrale juridiske betraktningen var ikke ført i kommunens journalsystem, og journalisten ville ikke fått vite om den uten å be om innsyn i alle sakens dokumenter. Kommunene er ikke alltid presise i informasjonen som de formidler ut til lag og organisasjoner. I Hemnes har kommunen feilinformert om reglene for momskompensasjon. Både de og mange andre tror at lag og organisasjoner får full momskompensasjon. Avisa Hemnes har flere ganger forklart at dette er galt. Det er bare ordningen for momskompensasjon for anlegg som er fullfinansiert. For utgifter til drift får lagene bare tilbake en liten del av momsen. Denne misforståelsen har ført til at flere klubber i Hemnes har større gjeld enn planlagt. I tillegg hender det at lag søker feil sted, eller at de glemmer å søke på det de har rett på. Avisa Hemnes har opplyst om hvilke støtteordninger som finnes, og hvem som kan søke hvor. De frivillige som legger ned store mengder gratisinnsats for organisasjonene, fortjener at lokalavisene tar organisasjonene seriøst og undersøker om det foregår noe kritikkverdig. I tillegg til kildenettverket og postlistene, kan årsrapportene og årsregnskapene til lokale organisasjoner være et sted å grave. Dersom lagene er regnskapspliktige, finner du regnskapene i Brønnøysundregistrene. Hvis du ikke finner regnskapene der, kan du spørre styret om å få det tilsendt. Sortlandsavisa fikk tips om økonomisk rot i en lokal alpinklubb. Da de så nærmere på årsrapport og regnskap fant de ut at klubben har store økonomiske problemer.


10 nyheter

LØRDAG 24. OKTOBER 2015

DETTE ER SAKEN GEBYR TIL NES ARENA „„ I tråd med vedtatt gebyrreulativ fikk Nes Arena et tilknytningsgebyr på 522 000 kroner. „„ Nes Arena mente gebyret var urimelig. Hallen skulle nemlig ikke brukes på dagtid, og dusjing foregår primært hjemme. „„ Administrasjonen avslo søknaden om gebyrreduksjon. „„ Nes Arena klaget på avslaget. Formannskapet vedtok at gebyret skjønnsmessig skulle senkes fra 522 000 til rundt 100 000 kroner.

FIKK ULOVLIG REDUKSJON?: Kommunen sitter på to juridiske vurderinger av tilknytningsreduksjonen som ble gitt til Nes Arena. Begge konkluderer med at formannskapets vedtak om reduksjon er ugyldig. Foto: Thomas Frigård

Formannskapet ga Nes Arena 400 000 kroner i gebyrreduksjon

– Vedtaket er ugyldig ÅRNES „„

Formannskapets vedtak kan gi inntrykk av et ønske om å bidra med økonomisk støtte til et idrettslag.

Kommunen har fått to juridiske vurderinger av gebyrreduksjonen til Nes Arena. Begge konkluderer med at formannskapets reduksjon er ugyldig.

CHRISTIAN STANG VÅLAND, ADVOKAT I KVALE ADVOKATBYRÅ

Thomas Frigård 63 91 18 11 thomas@raumnes.no – Formannskapets vedtak er avsagt i strid med gjeldende forskrift og er etter vår vurdering ugyldig. Vedtaket bør omgjøres, er den klare juridiske anbefalingen til advokat Christian Stang Våland i Kvale Advokatbyrå DA. Har ikke hjemmel På bestilling fra kommunen har han foretatt en juridisk vurdering av formannskapets vedtak om å senke tilknytningsavgiften til Nes Arena fra 522 000 til rundt 100 000 kroner. Konklusjonen er altså at formannskapet har fattet et ugyldig vedtak. En vurdering

IKKE I TVIL: Advokat Christian Stang Våland kommer med en juridisk vurdering. Foto: Thomas Frigård fra Norsk Vann bekrefter det samme. – Formannskapet kan ikke sette seg ut over norsk lov og forskrift og vedta unntak fra dette, uten at de har hjemmel, skriver juridisk rådgiver i Norsk Vann, Elin Riise, til kommunen. Skjult støtte Advokat Våland viser til at formannskapets vedtak kan tolkes som en form for skjult

støtte til et idrettslag. – Formannskapets vedtak kan gi inntrykk av et ønske om å bidra med økonomisk støtte til et idrettslag. Dersom det er ønskelig å bedre de økonomiske betingelsene for en organisasjon, idrettslag eller annet initiativ, bør dette gjøres som en bevilgning over kommunebudsjettet og ikke i form av lemping av avgifter etter skjønnsmessige vurderinger, skriver advokaten.

Kan ikke bruke skjønn Flertallet i formannskapet mente at vann- og avgiftsforskriftene til kommunen åpnet for bruk av skjønnsmessig fastsetting av gebyrene, men dette avvises av advokaten. – Forskriften og tilhørende gebyrregulativ har ingen hjemmel for skjønnsmessig fastsettelse av tilknytningsavgift, skriver Våland. I tråd med loven Arild Nyheim (H) uttalte i fjor at han mente at vann- og avgiftsforskriftene til kommunen strider mot norsk lov. Dette avviser advokat Våland. – Vår vurdering er at forskriftene til kommunen er i tråd med gjeldende lovverk, skriver advokaten. Salberg får støtte Kristen Salberg (daværende Frp) opponerte i fjor mot vedtaket i

formannskapet. Sammen med Aps tre representanter og SV stemte han imot flertallets vedtak. Han mente nemlig at formannskapet ikke kunne bryte egne forskrifter. Han får altså støtte av advokat Våland for sitt synspunkt. – Dette bekrefter at vedtaket er feil, og da mener jeg at denne saken må tas opp på nytt, sier Kristen Salberg. Han er nå ute av formannskapet i kommunen. Strider mot forskrift Virksomhetsleder i kommunalteknikk, Frode Frogner, viser til at administrasjonen hele tiden har ment at vedtaket som ble fattet strider mot kommunens egne forskrifter. – De juridiske betraktningene vi har fått bekrefter kun det administrasjonen la fram i sitt saksframlegg. Politikerne valgte å vedta noe annet, sier Frogner.


6 nyheter

TORSDAG 22. OKTOBER 2015

DETTE ER SAKEN GEBYR TIL NES ARENA I tråd med vedtatt gebyrreulativ fikk Nes Arena et tilknytningsgebyr på 522 000 kroner. Nes Arena mente gebyret var urimelig. Hallen skulle nemlig ikke brukes på dagtid, og dusjing foregår primært hjemme. Administrasjonen avslo søknaden om gebyrreduksjon. Nes Arena klaget på avslaget. Formannskapet vedtok at gebyret skjønnsmessig skulle senkes fra 522 000 til rundt 100 000 kroner.

Nes Arena slapp 400 000 kroner i gebyrer

Skulle ikke bruke hallen på d HVAM „„

Fordi hallen ikke skulle brukes på dagtid søkte Nes Arena om reduksjon av tilknytningsgebyret. Gebyret ble senket med 400 000 kroner. I dag brukes hallen rikelig på dagtid. Thomas Frigård 63 91 18 11 thomas@raumnes.no – Det er ikke planlagt treningsaktivitet i hallen på dagtid. Eventuell dusjing foregår hjemme, skrev daværende styreleder i Nes Arena, Håvard Aksnes i sin

søknad om reduksjon av tilknytningsgebyret til kommunen. Ikke bruk på dagtid Nes Arena mente det ville være urimelig å kreve 522 000 kroner i tilknytningsgebyr for hallen, fordi hallen ikke skulle brukes på dagtid. Det ble vist til vannforbruket til Ranheim-hallen, men denne blir også brukt på dagtid av skoleklasser. – Og da er det vel obligatorisk dusjing etterpå. Nes Arena vil ikke ha slik bruk på dagtid, skrev Aksnes. – Vil brukes mest mulig I dag leier imidlertid Hvam videregående skole hallen på dagtid fra 10.00-16.00 på mandag og tirsdag, og fra klokka 11.00 til 15.30 på fredager. Både rektor og elever fra Hvam videregående skole har til Raumnes bekreftet

at elevene også dusjer i Nes Arena etter treningstimene. Dette bryter dermed kraftig med argumentasjonen Nes Arena la fram for å få redusert tilknytningsgebyret for hallen. – Da søknaden ble skrevet var det ikke avtalt bruk på dagtid, og derfor ble dette brukt som et argument. Men alle idrettslag som har en slik hall vil naturligvis ha et mål om at hallen brukes mest mulig, sier tidligere styreleder Håvard Aksnes. Betale tilbake? – Men bruken har nå altså endret seg. Betyr dette at du mener at Nes Arena nå bør betale den tiltenkte tilknytningsavgiften på 522 000 kroner? – Nei det synes jeg vil være urimelig, sier Aksnes. Administrasjonen avslo søknaden fra Nes Arena om å

fravike kommunens gebyrregulativ, men formannskapet reduserte gebyret med 80 prosent. – Vi mener fortsatt at formannskapets vedtak er i strid med selvkostprinsippet. Dette innebærer at vi tar fra selvkostkassa og gir til Nes Arena, og det blir dyrere for de andre innbyggerne, sier konsulent i kommunalteknikk, Anne Karlsen. – Uheldig formulering Da formannskapet behandlet saken for et år siden mente Arild Ramstad (H) at det var urimelig at idrettslaget skulle få et så høyt gebyr. Han foreslo at formannskapet fravek eget gebyrregulativ og sørget for at Nes Arena fikk redusert gebyret med 80 prosent. Dette fikk han flertall for. – Uttalelsen om at hallen ikke skal benyttes på dagtid stemmer ikke. Hva tenker du om det i dag?

– Vi benyttet aldri uttalelsen om at hallen ikke skulle benyttes på dagtid som argument for å senke gebyrene. Personlig synes jeg Nes Arena benyttet en uheldig formulering i sin søknad. Jeg la vekt på at vi har mulighet til å bruke skjønn når vi fastsetter dette gebyret. Nes Arena kommer i stor grad nesbuene til gode, sier Ramstad.

Da søknaden ble skrevet var det ikke avtalt bruk på dagtid. TIDLIGERE STYRELEDER I NES ARENA, HÅVARD AKSNES


nyheter 7

TORSDAG 22. OKTOBER 2015

! r å 0 2 r e r i e f i V ALT INNEN R

IL JØVENNL H O L D ME D M

EN

IGE PRODUK

T ER

– Et renere miljø !

VI UTFØRER: ∙ Damprengjøring miljøvennlige produkter ∙ Hovedrengjøring ∙ Oppskuring ∙ Boning ∙ Vinduspuss ∙ Daglig renhold ∙ Tepperens

VÅRE FAGOMRÅDER: ∙ Byggrenhold ∙ Maskinell gulvpleie ∙ Taggefjerning - forebygging med impregnering ∙ Desinfeksjon ∙ Trapperenhold ∙ Matteservice ∙ Vaktmestertjenester

Vi har godkjenningsbevis for høydearbeid i samarbeid med Norsk Maskinutleie på Årnes!

Ta kontakt på tlf 924 65 520

RenholdsekspeRten 2150 Årnes: 63 90 31 36 | post@renholdseksperten.no | www.renholdseksperten.no For info: Arnkjell 924 65 520 | Kai 926 52 729 | Odd Kristian 957 51 375

T T E L L I B KJØP

FIKK REDUKSJON: Fordi hallen ikke skulle brukes på dagtid mente Nes Arena AS at det var urimelig at de skulle betale 522 000 kroner i tilknytningsgebyr. Politikerne reduserte gebyret til rundt 100 000 kroner, men hallen benyttes nå på dagtid.  Foto: Thomas Frigård

dagtid

T S L E H M O S HVOR

N E P AP Kjøp billett med mobilen. Bruk RuterBillett!

ENDRET BRUK: Tidligere styreleder i Nes Arena, Håvard Aksnes, konstaterer at hallens bruk er endret.  Foto: Thomas Frigård


10 nyheter

LØRDAG 24. OKTOBER 2015

DETTE ER SAKEN GEBYR TIL NES ARENA „„ I tråd med vedtatt gebyrreulativ fikk Nes Arena et tilknytningsgebyr på 522 000 kroner. „„ Nes Arena mente gebyret var urimelig. Hallen skulle nemlig ikke brukes på dagtid, og dusjing foregår primært hjemme. „„ Administrasjonen avslo søknaden om gebyrreduksjon. „„ Nes Arena klaget på avslaget. Formannskapet vedtok at gebyret skjønnsmessig skulle senkes fra 522 000 til rundt 100 000 kroner.

FIKK ULOVLIG REDUKSJON?: Kommunen sitter på to juridiske vurderinger av tilknytningsreduksjonen som ble gitt til Nes Arena. Begge konkluderer med at formannskapets vedtak om reduksjon er ugyldig. Foto: Thomas Frigård

Formannskapet ga Nes Arena 400 000 kroner i gebyrreduksjon

– Vedtaket er ugyldig ÅRNES „„

Formannskapets vedtak kan gi inntrykk av et ønske om å bidra med økonomisk støtte til et idrettslag.

Kommunen har fått to juridiske vurderinger av gebyrreduksjonen til Nes Arena. Begge konkluderer med at formannskapets reduksjon er ugyldig.

CHRISTIAN STANG VÅLAND, ADVOKAT I KVALE ADVOKATBYRÅ

Thomas Frigård 63 91 18 11 thomas@raumnes.no – Formannskapets vedtak er avsagt i strid med gjeldende forskrift og er etter vår vurdering ugyldig. Vedtaket bør omgjøres, er den klare juridiske anbefalingen til advokat Christian Stang Våland i Kvale Advokatbyrå DA. Har ikke hjemmel På bestilling fra kommunen har han foretatt en juridisk vurdering av formannskapets vedtak om å senke tilknytningsavgiften til Nes Arena fra 522 000 til rundt 100 000 kroner. Konklusjonen er altså at formannskapet har fattet et ugyldig vedtak. En vurdering

IKKE I TVIL: Advokat Christian Stang Våland kommer med en juridisk vurdering.  Foto: Thomas Frigård fra Norsk Vann bekrefter det samme. – Formannskapet kan ikke sette seg ut over norsk lov og forskrift og vedta unntak fra dette, uten at de har hjemmel, skriver juridisk rådgiver i Norsk Vann, Elin Riise, til kommunen. Skjult støtte Advokat Våland viser til at formannskapets vedtak kan tolkes som en form for skjult

støtte til et idrettslag. – Formannskapets vedtak kan gi inntrykk av et ønske om å bidra med økonomisk støtte til et idrettslag. Dersom det er ønskelig å bedre de økonomiske betingelsene for en organisasjon, idrettslag eller annet initiativ, bør dette gjøres som en bevilgning over kommunebudsjettet og ikke i form av lemping av avgifter etter skjønnsmessige vurderinger, skriver advokaten.

Kan ikke bruke skjønn Flertallet i formannskapet mente at vann- og avgiftsforskriftene til kommunen åpnet for bruk av skjønnsmessig fastsetting av gebyrene, men dette avvises av advokaten. – Forskriften og tilhørende gebyrregulativ har ingen hjemmel for skjønnsmessig fastsettelse av tilknytningsavgift, skriver Våland. I tråd med loven Arild Nyheim (H) uttalte i fjor at han mente at vann- og avgiftsforskriftene til kommunen strider mot norsk lov. Dette avviser advokat Våland. – Vår vurdering er at forskriftene til kommunen er i tråd med gjeldende lovverk, skriver advokaten. Salberg får støtte Kristen Salberg (daværende Frp) opponerte i fjor mot vedtaket i

formannskapet. Sammen med Aps tre representanter og SV stemte han imot flertallets vedtak. Han mente nemlig at formannskapet ikke kunne bryte egne forskrifter. Han får altså støtte av advokat Våland for sitt synspunkt. – Dette bekrefter at vedtaket er feil, og da mener jeg at denne saken må tas opp på nytt, sier Kristen Salberg. Han er nå ute av formannskapet i kommunen. Strider mot forskrift Virksomhetsleder i kommunalteknikk, Frode Frogner, viser til at administrasjonen hele tiden har ment at vedtaket som ble fattet strider mot kommunens egne forskrifter. – De juridiske betraktningene vi har fått bekrefter kun det administrasjonen la fram i sitt saksframlegg. Politikerne valgte å vedta noe annet, sier Frogner.


14 nyheter

TORSDAG 19. NOVEMBER 2015

NY BEHANDLING: Nes Arena fikk 400 000 kroner i reduksjon på sin tilknytningsavgift. Nå skal saken opp til ny politisk behandling. 

Foto: Jan Espen Mathisen

Nes Arena tilknytningsgebyr

Til ny politisk behandling NESKOLLEN „„

I en voteringsthriller ble det tirsdag vedtatt at saken om tilknytningsavgift for Nes Arena skal opp til ny politisk behandling i formannskapet. Thomas Frigård 63 91 18 11 thomas@raumnes.no – Jeg mener at denne saken bør tas opp til ny politisk behandling for å sørge for at vedtaket er gyldig, sa Gunnar Halvorsen (Ap). Viste til rundskriv Han hadde sendt en interpellasjon til ordføreren om saken, og han ba om at kommunestyret vedtok at saken skulle opp til ny behandling, men dette møtte stor motstand i kommunestyret. – Hvis man går litt etter de ulike retningslinjene som er gitt så kan man for eksempel finne et rundskriv fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Selv om dette gjelder byggesak så er det ingen

grunn til å tro at det ikke er gyldig på tilknytningsnivå, sa Åse Birgitte Skjærli (V). – Opplagt ikke selvkost Hun viste til at i dette rundskrivet for et byggesaksgebyr så kom det fram at visse typer saker vil naturlig falle utenfor prissystemet fordi de er enestående eller opptrer svært sjeldent. I like tilfeller kan kommunen benytte dispensasjonsadgangen for skjønnsmessig fastsetting av gebyr der regulativet opplagt gir feil pris. – Jeg opplever at Nes Arena er en slik sak, der vårt regulativ fører til at en sak opplagt ikke lenger har selvkost, da er det faktisk ikke lov for oss å følge regulativet lenger. Jeg mener at formannskapet har fattet et riktig vedtak, sa Skjærli. Riktig og galt Arild Nyheim (H) viste til at det er viktig å legge rimelighet til grunn. – Det kan godt hende at noe er riktig og galt her, det får eventuelt juristene si noe om. Men det er litt rart at noen få dusjer skal gjøre så stort utslag fordi man har så stor grunnflate, sa

DETTE ER SAKEN GEBYR TIL NES ARENA „„ „„I tråd med vedtatt gebyrreulativ fikk Nes Arena et tilknytningsgebyr på 522 000 kroner. „„ „Nes Arena mente gebyret var urimelig. Hallen skulle nemlig ikke brukes på dagtid, og dusjing foregår primært hjemme. „„ „Administrasjonen avslo søknaden om gebyrreduksjon. „„ „Nes Arena klaget på avslaget. Formannskapet vedtok at gebyret skjønnsmessig skulle senkes fra 522 000 til rundt 100 000 kroner.

Nyheim. Rådmannen viste imidlertid til at formannskapet har nedsatt gebyrene til Nes Arena uten å hjemle det i forskrift, og for å redusere gebyrene må det defineres som grovt urimelig. Han kunne ikke se at formannskapet har redegjort for at gebyrene til Nes Arena var grovt urimelig i sitt vedtak. – Her har kommunen brukt flere tusen kroner på juridiske vurderinger som sier noe annet

NEI: Åse Birgitte Skjærli (V) mener at konklusjonen til de to juridiske vurderingene fra Kvale Advokatbyrå og Norsk Vann er feil.  

enn det Skjærli kommer med. Jeg vet ikke hva man skal tro mest på, sa Halvorsen. Stemmerot Representantene til H, Frp, V og KrF mente at man kunne se bort ifra konklusjonen til de to juristene om at formannskapets vedtak er ugyldig. Det samme gjorde tre av representantene til Sp, og opposisjonspartiene trodde de hadde fått flertall for at saken ikke skulle opp til ny politisk

Foto: Thomas Frigård

behandling. Ordfører Grete Sjøli konkluderte også med dette, men formannskapssekretær Are Ausland var våken. Han minnet om at både MDG og varaordfører Vivian Wahl (Sp) stemte for ny politisk behandling. Dermed var det flertall for at saken skal opp til ny politisk behandling. Med 18 mot 17 stemmer sørget Gunnar Halvorsen at gebyrsaken til Nes Arena skal opp til ny behandling av politikerne.


6 nyheter UENIGHET OM GRENSE

Avslutter sak En grunneier på Årnes har vært i kontakt med kommunen angående et grensepunkt mellom ham og naboen. Grunneieren mener at grensepunktet er feil, men kommunen viser til at det var enighet om grensepunktet i oppmålingsforretning i 1976. – Alle var den gang enige om plassering av punktet. Grensepunktet står i dag i det punktet som ble påvist den gangen. grunnmerket kan ikke flyttes uten at alle nåværende eiere av tilgrensende eiendommer er enige om det. Hvis ikke alle er enige, må saken tas til jordskifteretten for eventuelt å få flyttet punktet, skriver kommunen. – Det er ikke gjort noen feil og punktet blir ikke flyttet, skriver kommunen til grunneieren.

TORSDAG 14. JANUAR 2016

17 politikere mente juristenes redgjørelser om Nes Arena-gebyr

Men ingen hadde lest j NESKOLLEN „„

To juridiske betraktninger konkluderer med at rabatten Nes Arena fikk i sitt tilknytningsgebyr er ulovlig. Uten å ha lest vurderingene mente 17 politikere i kommunestyret at juristene tar feil. Thomas Frigård 63 91 18 11 thomas@raumnes.no – Ved forrige behandling hadde vi ikke lest de juridiske betraktningene, men vi hadde lest det som sto i Raumnes. Vi mener at de juridiske betraktningene er feil i dette tilfellet, sier Åse Birgitte Skjærli.

VILTPÅKJØRSEL

Bilsjåfør kjørte på to rådyr Ved klokka 07.00 tirsdag morgen mottok politiet en melding om at to rådyr var påkjørt på Røavegen. Melderen kunne fortelle av begge rådyra løp ifra stedet, men sjåføren valgte likevel å kontakte viltnemnda. Det ble ikke meldt om noen personskader i forbindelse på viltpåkjørselen.

16.54

Ved klokka 16.50-tiden tirsdag fikk politiet en melding om at en sjåfør hadde sett en mørkkledd mann i vegbanen ved Bodding. Sjåføren mente at mannen virket beruset og at han var utgjorde en trafikkfare. Melderen hadde stanset for å snakke med mannen, men han hadde ikke oppnådd kontakt. Politiet rykket ut til Bodding-området, og de lette etter mannen. Politiet påtraff imidlertid ingen personer langs vegen.

– Er ikke selvkost Tirsdag skal formannskapet på nytt behandle tilknytningsavgiften til Nes Arena. Rådmannen mener at en gebyrreduksjon er ulovlig, og han ønsker å sende en ekstraregning til Nes Arena på 467 000 kroner. Både V, Frp og H kommer til å gå imot rådmannens innstilling. – Vi mener at 500 000 kroner i tilknytningsgebyr ikke er selvkost, og dermed er det ikke lovlig å kreve inn så mye. Jeg mener det vedtaket vi fattet tidligere er lovlig, sier Skjærli. Viste til brev Som følge av avsløringene i Raumnes tok Ap saken opp i en interpellasjon før jul, og de ba om at gebyrsaken måtte behandles på nytt for å sikre at vedtaket var lovlig. Før denne behandlingen hadde ingen av politikerne lest de juridiske betraktningene. Åse Birgitte Skjærli (V) viste da til en uttalelse fra kommunal- og regionaldepartementet fra 2009.

I følge det vedtatte regelverket for Nes kommune er dette kostnaden for å knytte seg til dette nettet for Nes Arena. JOHNNY PEDERSEN, RÅDMANN

Uttalelsen gjaldt selvkostprinsippet i en byggesak. – Dette dokumentet viser at det ikke er lov å kreve inn mer enn det som faktisk er selvkost, sier Skjærli. – Juristene tar feil – I sin saksutredning konkluderer rådmannen med at denne uttalelsen ikke er overførbar til denne konkrete saken? – Jeg mener at det viser at rådmannen ikke har forståelse av den helhetlige tankegangen når det gjelder selvkost, sier Skjærli. – To jurister som har vurdert denne saken konkret tar også feil? – Det er mulig juristene ikke kjenner til departementets uttalelse. Jeg mener de tar feil, sier Skjærli. Vil fatte lovlig vedtak Venstre fikk med seg H, KrF, Frp og tre av Sp representanter. Ap sikret seg imidlertid et knapt flertall med støtte fra SV, MDG og varaordfører Vivian Wahl (Sp). – Vi må sikre at vi fatter et lovlig vedtak, men vi mener at 500 000 kroner ikke er selvkost i denne saken, sier Tove Nyhus (Frp). – Ikke gjort noe som helst Hennes parti stemte også imot konklusjonene til de juristene som har vurdert vedtaket. – Rådmannen har vært kjent med de juridiske vurderingene i ett år uten å gjøre noe som helst

for å endre vedtaket. Da mener jeg at vedtaket vi fattet ikke kan være så ille at vi måtte ta saken opp på nytt, sier Nyhus. Vil støtte Nes Arena Frp ønsker uansett ikke at Nes Arena skal belastes med en ekstraregning. – Faller vi ned på at en reduksjon av gebyret ikke er lovlig så må vi gi penger til Nes Arena på en annen måte, sier Nyhus.

Viser til loven Nes Høyre kan røpe at de har planer om å fremme et alternativt forslag i saken. – Loven åpner for at man kan differensiere i et slikt gebyr, og vi skal lansere et forslag som holder vann. Vi ønsker ikke å gi Nes Arena et tilleggsgebyr, sier Arild Nyheim (H). – Uenig i konklusjonen – I forrige runde stemte dere

Hvam IL planlegger demonstrasjon I forkant av formannskapets behandling av tilknytningsavgiften til Nes Arena er det duket for en demonstrasjon. Hvam IL mobiliserer nå sine 1500 medlemmer. Thomas Frigård 63 91 18 11 thomas@raumnes.no – Vi risikerer å få en tilleggsfaktura på nesten 500 000 kroner, og dette er mye penger for idrettslaget. Vi ønsker å markere at dette er en viktig sak for Hvam

IL, sier leder av Hvam IL, Jonny Eriksen.

– Vi mener at det ikke er riktig at Nes Arena skal betale så mye i tilknytningsavgift, og det er lovlig å differensiere. Kravet fra kommunen er urettferdig og det er frivilligheten som er skadelidende i denne saken, sier Eriksen.

– Urettferdig Lederen håper at så mange som mulig av lagets 1500 medlemmer skal stille på rådhuset i forkant av formannskapets møte, og han ber om at medlemmene møter i klubbens gule og svarte klær.

Vil markere Rådmannen gjør det imidlertid klart i sitt saksframlegg at forskriftene ikke legger opp til en differensiering av gebyret. Hvam IL håper politikerne viser skjønn og sørger for at klubben slipper

en belastende ekstraregning fra kommunen. – Vi håper medlemmene i klubben kjenner sin besøkelsestid og møter opp på dette. Målet er kun å markere for politikerne at dette er en viktig sak for klubben, sier Eriksen.


nyheter 7

TORSDAG 14. JANUAR 2016

r er feil

juristenes betraktninger

DETTE ER SAKEN GEBYR NES ARENA

MENER RÅDMANNEN OG ADVOKATENE TAR FEIL: Åse Birgitte Skjærli (V) er ikke enig med rådmannen og juristene som har vurdert saken.

„„ I 2014 vedtok formannskapet å gi Nes Arena 467 000 kroner i gebyrreduksjon i tilknytningsavgiften. „„ Vedtaket var i strid med rådmannens innstilling. „„ Raumnes avslørte i fjor at kommunen har fått to juridiske betraktninger som konkluderer med at den rabatterte tilknytningsavgiften Nes Arena fikk er ulovlig. „„ I et år satt rådmannen med de juridiske vurderingene uten å gjøre noe. „„ Etter avsløringene til Raumnes tok Gunnar Halvorsen (Ap) opp genyrsaken i en interpellasjon til kommunestyret.

VIL STØTTE: Tove Nyhus (Frp) ønsker ikke at Nes Arena skal få en tilleggsavgift.

„„ 18 mot 17 i kommunestyret vedtok at gebyrsaken må til ny politisk behandling.

NY BEHANDLING: Tirsdag skal formannskapet avgjøre om Nes Arena skal få en tilleggsfaktura for tilknytningsavgift på 467 000 kroner. imot vurderingene til kommunens advokat uten å ha lest hans redegjørelse. Stoler dere ikke på advokatens råd? – Nei det er overhodet ikke slik, men vi er uenig i konklusjonen til de juridiske betraktningene. Vi mener at 500 000 kroner ikke er selvkost for kommunen, og vi mener det er lovlig å diffe-

rensiere, sier Nyheim. Åpner ikke for differensiering Rådmannen er i sitt saksframlegg tydelig på at han mener at vedtaket om å redusere tilknytningsavgiften til Nes Arena er ulovlig. – Koster det kommunen 500 000 kroner å kople Nes Arena til

vann- og kloakknettet? – Ifølge det vedtatte regelverket for Nes kommune er dette kostnaden for å knytte seg til dette nettet for Nes Arena, og forskriften åpner ikke for differensiering, sier rådmannen.

DEMONSTRERER: Jonny Eriksen og Hvam IL skal demonstrere.

Mange opplever krenkelser og trusler – har du opplevd det? Nasjonal kontakttelefon er et råd- og veiledningstilbud til personer over 62 år som er utsatt for vold og overgrep. Betjenes hverdager 9 – 15 av fagpersoner som har tid til å lytte. Du kan være anonym. www.vernforeldre.no


2

UKE 9 | 26. FEBRUAR–4. MARS 2015

LEDER

PRISEN ØKER. Tråkkemaskinen til Korgen IL brukes flittig og

har lagt forholdene til rette og senket høyden på dørstokken for befolkningen. Nå blir maskinen trolig langt dyrere enn først antatt.

FOTO: KNUT MARTINSEN

Frivillig kamp På en rekke bygdemøter rundt i Hemnes har frivilligheten møtt kommunen. Hensikten har vært å klargjøre hva partene kan bidra med for å leve best mulig sammen. Myndighetene ønsker at flere oppgaver skal utføres av frivillige. Med eldrebølge i sikte blir det færre til å jobbe, og flere som trenger hjelp av ulikt slag. Det betyr selvsagt ikke at frivilligheten skal overta offentlige oppgaver, men heller utfylle dem og gjøre hverdagen bedre. Tanken er god, med stadig flere unge pensjonister som både er friske og raske er det mange muligheter. Mange ønsker å ha noe å sysle med, men når og hvor de selv har lyst. Problemet blir mer hvordan frivilligheten i framtiden skal overleve og administreres. Utfordringene er ikke å skaffe medlemmer eller frivillige, det er derimot rammevilkår. Det kom også tydelig fram i tilbakemeldinger fra de ulike lagene, de trenger hjelp. Å ta tillitsverv i for eksempel et idrettslag betyr i dag papirarbeid, organisering og ansvar. Det blir særdeles lite tid til å utøve aktivitet, krav og pålegg fra det offentlige og idrettsforbund tar svært mye tid. Folk er forskjellige, men det er ikke overflod av mennesker som ønsker å fylle fritiden med administrative «Det hviler et papiroppgaver. Skal frivilligheten kunne hjel- stort ansvar på pe offentligheten må sistnevnte tillitsvalgte» ta de «kjedelige» oppgavene og løse den på en profesjonell måte. Det betyr i klartekst å ta ansvar for at ulike administrative oppgaver blir løst. Dette vil frigjøre tid og ressurser som kan benyttes til å skape aktiviteter og løse oppgaver det offentlige har behov for. De største utfordringene for det frivillige Norge i dag er ikke nødvendigvis penger. Det offentlige har laget mange støtteordninger som gjør hverdagen enklere økonomisk, men å holde oversikt og ikke minst vite om alle ordningene krever at tillitsvalgte både er oppdaterte til enhver tid og bruker tid. Det hviler et stort ansvar på tillitsvalgte, derfor blir det lett å si nei når valgkomiteen ringer. Det er på tide å snu trenden, de som har KNUT nøkkelen bør ta den i MARTINSEN bruk. ansvarlig redaktør

••

Momsref Ei feit ekstraregning venter Korgen IL etter at de stemplet for sent inn i jakten på momskompensasjon. TEKST: KÅRE BØRLI redaksjon@avisahemnes.no

Avisa Hemnes er en partipolitisk uavhengig avis som skal formidle nyheter i Hemnes kommune. Gjennom å være storkjefta, utfordrende og omtenksom informer vi og løfter fram så vel grasrotas som beslutningstakernes meninger og tanker. Vi skal øke det lokale kunnskapsnivået om aktuelle saker enten det gjelder idrett, kultur eller politikk – vi skal være en aktiv deltaker i et levende lokalmiljø. Avisa Hemnes er medlem av Landslaget for Lokalaviser (LLA).

Tips: Send epost til tips@avisahemnes.no eller kontakt oss på telefon 977 97 333 Abonnement: Bestilles på www.avisahemnes.no Annonser: Kontakt markedsansvarlig Bjørn Sverre Falch: Telefon: 905 92 365 – Epost: bsf@avisahemnes.no Forretningsadresse: Avisa Hemnes AS – Korgsjøen 5b, 8646 Korgen. Grafisk design: David André Erichsen – Telefon 970 35 284 – www.daesign.no Historisk stoff fra Nordlands Avis er gjengitt med tillatelse fra Hemnes Kommune. Årsabonnement: 950,-. Halvårsabonnement 550,-. Annonsepriser – se www.avisahemnes.no

Vi arbeider etter vær varsomplakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaktøren.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse.

R

egelverket rundt denne kompensasjonen er komplisert. I fjor høst kom gladmeldingen om at det ville bli full kompensasjon av moms for anlegg. For Korgen IL kunne dette vært gode nyheter, de ventet på å få tilbake moms etter kjøp av tråkkemaskin For Korgen IL skulle dette normalt også være en gladmelding. Idrettslaget har gjennom et lån fra kommunen gått til innkjøp av en splitter ny tråkkemaskin. Idrettslaget har i tillegg driftsutgifter som også kunne gitt momsrefusjon. Dessverre følger en tråkkemaskin ikke regelverk for

anlegg, men ansees som en ordinær driftskostnad. Lånet på 286.000 skulle tilbakebetales når momskompensasjonen ble utbetalt.

INNFLØKTE REFUSJONSREGLER Avisa Hemnes har lagt Idrettsforbundets regler til grunn og forsøkt å regne seg fram til hvilken sum Korgen IL var berettiget. Mye av kostnadene for et idrettslag er ikke befengt med moms. Reglene forutsetter at kun 35% av brutto kostnader inneholder moms. Korgen IL hadde i 2013 brutto kostnader inklusiv tråkkemaskin på kr 2.095.314.-. 35% av kostnadene er da kr 733.360. Det beregnes så en faktor på 0,2 – og deretter ble

beløpet avkortet med 17 %. Den endelige summen som Korgen IL skulle ha kompensasjon for blir da kr 121.738. Den delen av kompensasjonen som gjelder tråkkemaskinen utgjør kr 74.800, resten gjelder ordinær drift i idrettslaget. Beløpet er altså drøyt 200.000 lavere enn det som ligger til grunn under den politiske behandlingen.

KLUSS PÅ OPPLØPSSIDEN Men her stopper gleden for Korgen IL sin del. For å bruke et idrettslig uttrykk kan man godt si at det ble en del kluss på oppløpssiden. Korgen IL hadde søkt om momsrefusjon innen tidsfristen, men i ettertid viser det seg av det har blitt en feil i prosessen. Søknaden hadde havnet hos Lotteritilsynet, som er den som behandler slike saker. Problemet er at for lag som er tilsluttet Norges Idrettsforbund skal søknaden gå via


3

UKE 9 | 26. FEBRUAR–4. MARS 2015

usjon til besvær dem, og idrettslaget må derfor se langt etter «gavepakken». Vi har bedt leder i Korgen IL, Marit Johansen om en uttalelse i forbindelse med denne saken. – Vi har søkt, men problemet vårt er at vi har søkt på feil plass. Derfor får vi ikke penger tilbake.

«Vi har søkt, men problemet vårt er at vi har søkt på feil plass» Marit Johansen Vi søkte innenfor fristen. Fristen var tidlig på høsten, mens vår økonomiansvarlig var på ferie. Da ble saken liggende i tre uker. Da ferien var over var også klagefristen ute. På spørsmål fra Avisa Hemnes om det kan by på problemer å

jobbe med frivillighet og samtidig behandle slike tunge saker som en søknad om momsrefusjon svarer Johansen slik: – Det er ingen enkel sak å søke om momsrefusjon. Du må egentlig være godt utdannet for å få det til. Det snakkes mye om frivillighet. Vi ser en utvikling hvor folk kvier seg for å gå inn i styre og stell og påta seg verv.

LEDER FOR KULTUR Når vi presenterer problemstillingen for leder for kultur, Ketil Tverrå har han følgende å si: – Jeg kjenner ikke noe mer til dette annet enn at jeg har mottatt en e-post om saken. Vi på kultur har ikke noe med den saken å gjøre. Det er jo lagene selv som skal søke om kompensasjon. Jeg kjenner ikke en gang reglene for disse sakene. Det som er saken når det gjelder tråkkemaskinen så er momskompensasjonen kun et lån fra kommunen, som kommunen skulle få tilbake når kompensasjonen ble gitt.

– Burde det ikke vært et tettere samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommunen i slike saker? Det skulle vel være i begges interesse at en slik en sak fikk et heldig utfall? – Jo helt klart. Dette er jo noe som er kommet opp i disse dager når møtene om frivillighet har vært på agenda. Kanskje kunne kommunen arrangert kurs i dette med skriving av søknader samt passe på frister osv. – Det finnes vel kompetanse innenfor kommunens fire vegger som har rutiner i å søke om momsrefusjon? – Jeg ser helt klart det du sikter til. Det er først nå når vi får en slik sak på bordet at vi ser behovet for en bedre samhandling avslutter leder for Kultur, Ketil Tverrå.

EN UTFORDRING I FRIVILLIGHET Leder i Frivilligsentralen for Hemnes kommune, Katrine Fløtnes forteller at de for tiden har en møteserie gående, nettopp for

å kunne se på hvordan frivilligheten kunne vært organisert på andre måter. Hun har følgende kommentar til Avisa Hemnes når vi legger saken fram for henne: – Lag og foreninger har gjerne utfordringer som man kunne løst hvis man bare kom i en dialog. Saken med tråkkemaskinen som du nå sikter til kan rett og slett brukes som et eksempel når man skal arbeide med strategi. Hvordan kunne man bygge et system som kunne sikre at en slik feil ikke kunne oppstå. Nå er vi sammen med kommunen ute med en møteserie som handler om frivillighet. Kanskje kunne frivilligsentralen være et bindeledd mellom frivillige organisasjoner og kommune. Et klart mål i denne sammenheng burde være å nettopp unngå det vi nettopp nå ser i forhold til tap av momsrefusjon. I denne saken synes jeg det er trist at lederne i idrettslaget må sitte å slite med slike saker. De gjør tross alt en fantastisk innsats med det de egentlig skal styre med, nemlig

innsatsen de gjør mot barn og unge, avslutter leder for frivilligheten i Hemnes, Katrine Fløtnes. På listen over lag som har mottatt momskompensasjon glimrer flere lag i Hemnes med sitt fravær. Slik har det vært stort sett hvert eneste år siden ordningen ble innført, og trolig har frivillige lag i Hemnes gått glipp av store summer.

••

MOMSKOMPENSASJON I HEMNES ■ 2012 Korgen IL Hemnes Motorsportsklubb ■ 2013 Bleikvassli IL Hemnes Motorsportsklubb Korgen IL ■ 2014 Finneidfjord IL Hemnes Motorsportsklubb Bjerka IL Bleikvassli IL

32.032 1.613 7.573 5.409 40.010 7.439 7.003 7.807 8.124


4

UKE 50 | 10.–16. DESEMBER 2015

INVITERER INN. Ellen Fjelldal Lien og Sigrid Marie Rydsaa fra KultArr FOTO: KNUT MARTINSEN gleder seg til søndagens adventskaffe.

Byr på adventskaffe KultArr har ikke senket skuldrene i adventstiden. Det vil de imidlertid at alle andre skal forsøke, de inviterer til en uformell adventskaffe på søndag. TEKST: KNUT MARTINSEN redaksjon@avisahemnes.no

V

i ønsker at folk skal samles og prate litt skit, ler Ellen Fjelldal Lien og Sigrid Marie Rydsaa fra KultArr. KultArr springer ut fra Hemnes kulturskole, og skal gi unge en mulighet til å lære å arrangere konserter og ulike kulturarrangement. – Vi inviterer til en forholdsvis uformell stund, men det blir selvsagt også ren rekke innslag, men uten et stramt program. Vi får besøk av ordfører Christine Trones, Hemnes Frivilligsentral og ungdomsgruppa i Radio Korgen. Alle er invitert for å prate litt om det de holder på med eller opptar dem. I tillegg blir det selvsagt kultur, Solveig Anita Bygdåsmo skal synge for oss, det skal også Synne Bygdås. Ellers får vi besøk av ei blåsergruppe fra kulturskola og Toraderklubben, og kanskje noen overraskelser til, forteller de, og tilføyer at det skal bli tid for folk å slarve ved bordene i tillegg. – Har folk tid til dette i førjulstiden? – Ja, det tror vi. Før besøkte folk hverandre for å kose seg med kaffe og en prat. Dette bygger på mye av det samme, men med litt «attåt». Det er gratis inngang, og

vi selger kaffe, gløgg, og selvsagt noe å bite i. KultArr har flere planer framover. – Vi skal arrangere UKM, og muligens skal vi være med under Parkrock, der har vi helt sikkert mye å lære. Kunnskapen vi oppnår gjennom dette kommer vi til å ha med oss videre i livet, samarbeid er kanskje noe av det viktigste vi lærer.

«Før besøkte folk hverandre for å kose seg med kaffe og en prat»

PRISEN ØKER. Tråkkemaskinen til Korgen IL blir nå nesten 300.000 dyrere enn antatt. Først ble lagets søknad om m

– Er dere mange som er med i KultArr? – Nei, vi er bare fire så langt. Vi ønsker selvsagt at flere skal bli med, og forhåpentligvis utvikler dette seg til å bli et eget fag eller tilbud i kulturskolen. Nå er det mer uformelt, to av oss som er med er ikke lenger elev ved kulturskolen, men har mange år bak oss siden vi var veldig små, avslutter Sigrid Marie. Adventskaffen arrangeres på Korgen samfunnshus, og dørene åpnes 17.00 på søndag.

Dugnadspen I fjor søkte Korgen Il om momskompensasjon gjennom feil kanal. Det kostet dyrt, nå sier kommunestyret nei til å være med å dekke deler av tapet.

”Det erJul” K ••

TEKST: KNUT MARTINSEN

ET JULEBUDSKAP MED ORIGINAL MUSIKK OG NORSKE TEKSTER FIRE NYE JULESANGER

MUSIKALSK LEDER: ARVID MARTINSEN

BRYGFJELDDALSENSEMBLET årets tema:“se meg som jeg er” VI SYNGER FOR DEM SOM IKKE HAR NOEN Å VÆRE MED

KORGEN KIRKE: 20. DES KL 20.00 HATTFJELLDAL KIRKE: 21. DES KL 19.00 BETEL MOSJØEN: 22. DES KL 18.00

H E L G E L A N D S PA R E B A N K 2 0 1 5

FORFATTERE: ELLEN A. BRYGFJELD OG ÅSHILD MARTINSEN BRYGFJELD KONFERANSIER: ROY LASSE LEKNES

redaksjon@avisahemnes.no

orgen Il har søkt Hemnes kommune om ettergivelse av 171.000 kroner samtidig som de betaler tilbake 105.000 av lånet som ble opptatt i forbindelse med kjøp av tråkkemaskin. I utgangspunktet tenkte verken politikere eller idrettsfolket at ei eneste krone tappes fra idrettslagets dugnadsbaserte økonomi. Da saken kom til politisk be-

handling var politikerne uenige om intensjonen som lå bak lånet som ble gitt for to år siden. Lånet skulle nemlig dekkes opp av refusjon fra momskompensasjonsordningen.

UENIG OM INTENSJON – Jeg mener å huske at det var stor politisk vilje hos alle partier til at vi skulle støtte, men at det ble en heftig debatt om finansieringen. Intensjonen slik jeg forsto det var at vi skulle ha tilbake det som idrettslaget fikk refundert i

momskompensasjon, men dette blir urimelig, sa Arbeiderpartiets Vidar Lenningsvik, og fortsatte: – Dette er en fellesskapssak, der folk stiller opp for frivillighet. Nå må det kuttes i aktiviteten for å greie å betale tilbake. Christer Skreslett (Sp) så saken annerledes: – Saken bygger på misforståelser og uflaks. Penger som kunne blitt refundert forsvant, det er trasig. Formannskapets enstemmige forslag er allikevel riktig, jeg kan ikke se at dette kan løses på annen måte. Fra rådmannen forelå to forslag som ble behandlet av formannskapet, det ene gikk ut på at idrettslaget fikk ettergitt 171.000, det andre på at de må betale tilbake hele beløpet. Et enstemmig formannskap


5

UKE 50 | 10.–16. DESEMBER 2015

momsrefusjon forkastet, nå sier kommunestyret nei til å ettergi deler av lånet som kommunen ga for å mellomfinansiere momsen.

FOTO: KNUT MARTINSEN

nger til kommunen rådet dermed kommunestyret til avslag på søknaden. Tord Johansen (Ap) stemte for avslag av søknaden i formannskapet. Under kommunestyrets behandling hadde han imidlertid antydning til kalde føtter.

«Jeg stemte mot, men nå er jeg i tvil» Tord Johansen – Jeg stemte mot, men nå er jeg i tvil. Jeg mener protokollen ikke har blitt ført etter intensjonen, hvorfor skjer slikt? spurte han, og la til at frivilligheten står på spill i denne saken. Ordfører Christine Trones

avviste Johansens beskyldninger om kreativ protokollførsel. – Jeg var sentral i debatten, og stilte felles forslag sammen med Kjell-Idar Juvik, det er ikke korrekt at protokollene er feilført, hevdet hun. Om denne avklaringen var årsaken til at Johansen til slutt stemte mot ettergivelse er uklart, kun fire representanter mente kommunen burde ettergi resten av lånet. I bakhodet på politikerne summer muligens kunnskap om at de har innvilget et lignende lån til Bleikvassli Il, og at ettergivelse her vil bane vei for økte tilskudd også til dette idrettslaget.

UKLART REGELVERK Debatten viste at verken idrettslag, saksbehandlere eller politikere er kjent med gjeldende regelverk for momskompensa-

sjon. I Avisa Hemnes 26. februar i år visste vi med et regnestykke hvordan dette ville slått ut om en søknad faktisk hadde blitt sendt inn. Trolig har regelverket for to ulike momskompensasjonsordninger blitt blandet sammen, en ordning som gjelder idrettsanlegg har de to siste årene fått mye medieomtale fordi den har blitt fullfinansiert. Dermed får de som søker full kompensasjon for merverdiavgiften. En tråkkemaskin blir derimot ikke klassifisert som anlegg, den havner dermed i ordningen som berører drift. Denne ordningen bygger på at store deler av kostnadene i frivillige organisasjoner ikke er befengt med merverdiavgift. Dette kan være lønn, husleie, startkontingenter og lignende. Ifølge myndighetene viser forskning at

65 prosent av kostnadene er av slik art, og derfor er blir bare 35 kroner av hver hundrelapp med i søknadsgrunnlaget. Deretter beregnes antatt merverdiavgift ut fra dette ved å multiplisere med 0,2. Det betyr at en hundrelapp i kostnader maksimalt kan gi sju kroner i momskompensasjon. I fjor ble imidlertid alle tilskudd redusert med 17 prosent ettersom det var for mange søknader i forhold til avsatt beløp i statsbudsjettet. Korgen Il fikk ikke utbetalt momskompensasjon i det hele tatt. Laget søkte direkte til Lotteri- og Stiftelsestilsynet, men skulle ha søkt via Norges Idrettsforbund. Dermed fikk de avslag, og tapte drøyt 80.000 kroner. Laget har selv anslått dette tapet til 105.000, muligens bygger deres beregninger på

maksimal støtte uten å ta hensyn til avkortningen som ble foretatt for alle søknader.

OGSÅ TAP FOR BLEIKVASSLI IL Hvor mye Bleikvassli Il får i momskompensasjon etter sitt kjøp blir avklart rimelig snart, det som er helt sikkert er at beløpet vil være nær 200.000 kroner lavere enn deres lån hos Hemnes kommune. Etter at Korgen Il fikk avslag på sin søknad tyder mye på at de må finne finansiering fra annet hold enn kommunen. Begge idrettslag fikk et kommunalt tilskudd på 700.000 i tillegg til lån, kjøpesummen lå tett på 1,5 millioner. Hadde eierforholdet blitt snudd og idrettslagene hadde gitt tilskudd til kommunen ville det blitt full momskompensasjon.

••


2

UKE 51 | 17. DESEMBER 2015–6. JANUAR 2016

LEDER

Jakten på juleroen Ufattelig nok er enda et avisår til ende. Ukas avis er den siste før årsskiftet, det må bety at jula nærmer seg. Enkelte ting endrer seg lite fra år til år. Et fenomen som forundrer like mye hvert år er at det skal stresses, jages og mases fram mot jul i jakten på juleroen. Når jula omsider kommer er mange for lengst utslitt med skuldrene i høyde med ørene. Da skal man endelig skynde seg med å nyte og slappe av. Vi har en tendens til å praktisere både dobbeltmoral og gjennomføre selvmotsigende øvelser. Det er en menneskerett, riktignok ikke nedfelt i menneskerettighetene men noe så selvfølgelig tar selvsagt sin rettmessige plass uansett. Selv har jeg forberedt meg ekstra godt i år, juletrefoten ligger nemlig på nøyaktig den plassen jeg satte den fra meg i januar. Det har det trolig gjort hvert år, bare ikke på den plassen jeg finner det naturlig 11 måneder senere. Dermed mangler bare juletre, det pleier å dukke opp på ett eller mirakuløst vis – det kommer sikkert til å løse seg i år også. I år opplever ikke alle jul i trygghet. I Hemnes merker vi dette først og fremst ved at mennesker på flukt søker en tryggere havn her. Både asylmottak og bosetting av flyktninger betyr at dramatikken ute i verden kommer litt tettere på vår egen hverdag. Mange har engasjert seg for å gi disse en god velkomst og ikke minst en trygg hverdag. Plutselig blir det kanskje ikke så viktig at alle småting er på plass før julekvelden, de små ting blir veldig små og uvesentlige. Samtidig har kraftig fall i oljeprisen preget Norge. Det skaper pessimisme for den økonomiske framtiden i et land som har pumpet inn oljemilliarder i økonomien over mange år. Mange arbeidsplasser som har vært ansett som svært viktige har forsvunnet, andre står i fare for å møte samme skjebne. Som om ikke dette var nok kommer nye trusler mot vår levemåte. I Paris har klimaproblematikken medført at en usannsynlig stor mengde politikere har blitt enig om nye klimamål. Skal målene innfris betyr det at vi må KNUT justere vårt forbrukssamMARTINSEN ansvarlig redaktør funn til noe litt mer i pakt med naturen. Neida, det blir ikke plastjuletre verken i år eller neste år. God jul! ••

«Skal målene innfris betyr det at vi må justere vårt forbrukssamfunn»

Avisa Hemnes er en partipolitisk uavhengig avis som skal formidle nyheter i Hemnes kommune. Gjennom å være storkjefta, utfordrende og omtenksom informer vi og løfter fram så vel grasrotas som beslutningstakernes meninger og tanker. Vi skal øke det lokale kunnskapsnivået om aktuelle saker enten det gjelder idrett, kultur eller politikk – vi skal være en aktiv deltaker i et levende lokalmiljø. Avisa Hemnes er medlem av Landslaget for Lokalaviser (LLA).

Tips: Send epost til tips@avisahemnes.no eller kontakt oss på telefon 977 97 333 Abonnement: Bestilles på www.avisahemnes.no Annonser: Kontakt markedsansvarlig Bjørn Sverre Falch: Telefon: 905 92 365 – Epost: bsf@avisahemnes.no Forretningsadresse: Avisa Hemnes AS – Korgsjøen 5b, 8646 Korgen. Grafisk design: David André Erichsen – Telefon 970 35 284 – www.daesign.no Historisk stoff fra Nordlands Avis er gjengitt med tillatelse fra Hemnes kommune. Årsabonnement: 990,-. Halvårsabonnement 575,-. Annonsepriser – se www.avisahemnes.no

Vi arbeider etter vær varsomplakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale oppfordres til å ta kontakt med redaktøren.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan opprettet av Norsk Presseforbund med formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse.

Julegave til frivilligheten I Hemnes er 68 lag eller foreninger registrert som frivillige, og kan dermed søke om momskompensasjon. Ikke alle av disse har aktivitet, men for svært mange betyr ordningen et kjærkomment bidrag til en slunken kasse. TEKST: KNUT MARTINSEN redaksjon@avisahemnes.no

T

otalt deler Lotteriog stiftelsestilsynet ut 1,22 milliarder kroner til lag og foreninger i dagene før jul. Lagene i Hemnes skal i utgangspunktet ikke søke direkte, men via ulike sentralledd, slik som Norges idrettsforbund, Norsk Korforbund, Det frivillige skyttervesen eller Norske kvinners sanitetsforening. Dessverre er ordningen ikke fullfinansiert. I fjor ble tilskuddene avkortet med 17 prosent, i år er avkortingen enda høyere, 21,7 prosent. I realiteten betyr dette at et lag får refundert 5,48 kroner pr hundrelapp i kostnader. Antall søkere har økt med 1.000 lag og foreninger i 2015 i forhold til 2014. Allikevel er det fortsatt mange som ikke benytter anledningen. Hos Norges korforbund opplyser de at cirka 60 prosent av deres 1.000 medlemslag søker.

– Da ordningen kom i 2010 hadde vi bare 300 lag som søkte, så det har økt jevnt og trutt. Mange tror kanskje det er så lite å hente at de ikke søker. Det er synd, de fleste kor har blant annet lønn til dirigent, i gjennomsnitt har våre lag 200.000 i årlige kostnader. Det er veldig enkelt å søke, det er kun et tall som skal meldes inn, forteller Martin Borgnes som er rådgiver for støtteordninger i korforbundet. Driftskostnader på 200.000 ville i år gitt 10.962 kroner i kompensasjon. Praksisen i de ulike sentralleddene for søknad er forskjellig, hos Norges idrettsforbund er det ikke mulig å søke når regnskapet avlegges i mars/ april. Der åpner søknadsportalen først på sommeren, noe som muligens medfører at en rekke lag rett og slett glemmer å søke. – Hos oss søker alle. Det er nemlig obligatorisk å sende inn regnskapet, og da henter vi tallene derfra og ordner resten, forklarer regnskapssjef

Randi Sunde hos Den norske turistforening. Unni Partapuoli hos Norges Jazzforbund opplyser at de har samme ordning. – Vi har regnskapsrapportering i mars for våre medlemmer, og dermed søker vi videre for alle våre 169 lokallag, sier hun. Denne ordningen gjelder kun drift og vedlikehold, og kostnader til ny- eller påbygg samt avskrivinger trekkes ut. Det er en egen kompensasjonsordning for idrettsanlegg. Denne er fullfinansiert og gir langt høyere refusjon, men betinger en mer omfattende søknadsprosess.

••

ET UTVALG LAG OG FORENINGER ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■ ■

Hemnes IL 24.055 Finneidfjord IL 10.322 Bjerka IL 5.124 Korgen IL 44.990 Bleikvassli IL 115.401 Hemnes Motorsportklubb 10.381 Hemnes Jazzforum 100.303 Hemnes og Sør-Rana Skytterlag 0 Korgen Skytterlag 0 Korgen skolemusikkorps 23.138 Hemnes skolemusikk 11.962 Hemnes Janitsjar 16.669 Hemnes Mannskor 0 Hemnes Kvinnesangensemble 0 Korgen Kammerskor 5.096 Hemnes turistforening 36.903


3

UKE 51 | 17. DESEMBER 2015–6. JANUAR 2016

Tråkkemaskin i gjeldsskvis TEKST: KNUT MARTINSEN redaksjon@avisahemnes.no

FRA GLEDE TIL FORTVILELSE.

Arvid Kongsli (til venstre) og Olav Smalsundmo kjører opp løyper i Bleikvasslia. Nå kan et kommunalt krav medføre at maskinen må parkeres. FOTO: OLE ROAR SNELI

Fredag ble omsider momskompensasjonsmidlene for 2014 fordelt. Norges idrettsforbund forteller idrettslagene er vinneren, ikke alle føler det slik. Bleikvassli Il kjøpte tråkkemaskin med kommunal støtte i 2014. I påvente av å få refundert merverdiavgiften fikk de låne 300.000 kroner fra Hemnes kommune. Etter av alle regnestykker er fullført viser det seg at idrettlaget må dekke nær tre fjerdedeler selv, de får refundert bare 88.000. Laget er allikevel den lokale vinneren med en utbetaling på totalt 115.401 kroner, differansen er momskompensasjon på ordinær drift av laget samt etablering av skileikbakken med skitrekk. I forrige uke ble det klart at Korgen Il har havnet i samme knipe, og må tilbakebetale 276.000 til Hemnes kommune. For Bleikvassli blir ikke tallene fullt så høye, men drøyt 200.000 må hentes fra dugnadsbasert aktivitet for å innfri kommunens krav. I Bleikvassli Il er det stor fortvilelse over den oppståtte situasjonen. – I verste fall kan dette bety

kroken på døra for laget. Vi har over mange år gjort dugnad for å samle penger til store løft. Det er tråkkemaskin, akebakke med skitrekk, idrettshus og garasje. Dette er stygge beløp, da vi søkte om støtte var tanken at vi skulle betale til kommunen det beløpet vi fikk i momskompensasjon og så være ferdig med saken, forteller Frode Smalsundmo.

«Jeg fikk bakoversveis da jeg forsto at kommunen nå ønsker å få innbetalt flere hundretusen fra oss» Frode Smalsundmo – Jeg fikk bakoversveis da jeg forsto at kommunen nå ønsker å få innbetalt flere hundretusen fra oss. For oss så betyr dette svært mye, vi er et lite lag som nå har tatt et stort løft for å gi et tilbud i lokalmiljøet. Vi ser hvor viktig dette er for å opprettholde bosetting og gjøre det attraktivt i Bleikvasslia. Vi har kommet veldig langt, og kan trolig åpne

unngå pris– og avgiftsøkning

skitrekket over nyåret. Men det koster selvsagt å drifte både tråkkemaskin og øvrige anlegg. Blir vi pengeløs nytter det ikke, sier en fortvilet Smalsundmo. Også i Korgen Il er fortvilelsen stor over det kommunale kravet om tilbakebetaling. – For Korgen Il betyr dette at vi må ta ned aktiviteten. Vi har allerede tatt grep med å holde tilbake intern fordeling til gruppene i laget av årets inntekter i påvente av kommunestyrets behandling, forteller leder i Korgen Il, Otto Jonny Derås. Saken ble behandlet i siste kommunestyremøte, og bare fire representanter stemte for å gi en hjelpende hånd til Korgen Il. Dette betyr trolig at heller ikke Bleikvassli Il kan forvente kommunal bistand for å dekke regningen. – Hvordan er reaksjonen på avslaget? – Vi ble selvfølgelig veldig skuffet over at politikerne vendte tommelen ned for å ettergi deler av lånet. Nå må vi ta en intern diskusjon hvordan vi skal løse dette, men det kommer til å merkes selvfølgelig. Jeg vil ikke forskuttere noe, men både dagens aktivitet og videreutvikling av laget vil bli skadelidende, avslutter en skuffet Derås.

••

Siste fr 31 dese ist mber sp

ar 77.1

00,-

205.500,-

XC60

Leveringsklar D4 summum aut Jakhelln Awd Bil AS

Prisene er inkl. 1 års gratis lading på Fortum ladepunkter og frakt/levert Mo I Rana

Avisa Nordland

Rana Blad

Helgelendingen Helgelands Blad

238.880 Gamle riksvei 1-5, BODØ Tilbudet gjelder tom 30.09.15 Telefon: 75 50 41 00 • www.jak.no Man.-ons. 07.30-16.30, Tors. 07.30-19.00, Fre. 07.30-16.00

Jakhelln Bil Helgeland AS

Steinbekkhaugveien 15, Postboks 123, 8601 Mo i Rana Telefon: 75 13 59 90 • firmapost.mo@jak.no • www.jak.no Åpningstider: Man.-fre. 08.00-16.00, Tors. 08.00-19.00

Jakhelln Bil Helgeland AS

Nyrudvn. 3, Postboks 68, 8651 Mosjøen Telefon: 75 11 39 90 • firmapost.mosjoen@jak.no • www.jak.no

Øystein

258.880 Mohus

958 01 530

Henrik Johnsen 976 26 218

Roger Storrødvann 918 83 734

Rune Langvann 941 52 345

Svend Elvebakk 905 25 874

Nils Olav Solbakken

Bengt Mørkved 975 48 299


Gode avisideer: redaksjonelt. Juni 2016  

I dette idéheftet har vi samla eit knippe gode idear som vi har fanga opp i LLA-avisene den siste tida. Vi har plukka ut idear knytt til nok...

Gode avisideer: redaksjonelt. Juni 2016  

I dette idéheftet har vi samla eit knippe gode idear som vi har fanga opp i LLA-avisene den siste tida. Vi har plukka ut idear knytt til nok...