Page 1

#2

Årgang 22 – juni 2017 Latin-Amerikagruppene i Norge

Alternativer til pengemakta


Innhold Tema: Alternativer til pengemakta Nyliberalisme for dummies 4 Myter og sannheter om høyrebølgen 7 Rettferdige handelsavtalar? 9 Folket demonstrerer fortsatt 11 Misnøyas haust 15 Moreno har ingen lett jobb foran seg 20 Blomsten har skylda 22 Folkets stemmer mot uetiske investeringer 25 Det autonome kooperativet Pan, Tierra y Libertad 29 Aktuelt Salvadoranske kaffebønder i værets vold 30 Mirador: en varslet miljøkatastrofe 34 Fred nok i Colombia for norsk næringsliv 36 Fred på landsbygda? 38 LatinAmerika i postfaktaepoken 44 LatinAmerika tar kildekritikk på alvor 45 Reisebrev De priviligertes perspektiv Tanker fra Colombia Colombiansk dåp

46 49 53

Kultur Rapp mot gruver Salamandernes hemmelighet

55 57

Fast Leder Siden sist Mitt Latin-Amerika

3 43 58

LatinAmerika søker redaktør Tidsskriftet søker ny redaktør med interesse for journalistikk og latinamerikansk politikk og samfunn. Kunne dette være noe for deg? Send en mail til latinamerika@gmail.com (med kopi til info@latin-amerikagruppene), hvor du forteller litt om deg selv og hvorfor du vil bli redaktør. Kandidater vil bli vurdert fortløpende. For mer info, se fullstendig utlysning på latin-amerikagruppene.no.

Vil du skrive for oss?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Vi tar gjerne imot reportasjer, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen tar gjerne imot ris og ros. Vi trenger deg for å bli bedre!

#2 - juni 2017 Årgang 22 Løssalgspris: 70,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo latin-amerikagruppene.no/tidsskrift Redaksjonen: Fredrikke Marie Trana (red.) Kai Viljar Edisvik (red.) Benedicte Sørum Cecilie Haga Frøya Torvik Gyda Stenhammer Jacob Becker Stockfleth Jonas Onsager Julie Messel Katrine Myhre Holland (grafisk) Kristian de Flon Arntsen Marte Gravem Isaksen (grafisk) Rebecca Biong Vilde Gjerde Lied Kontakt: latinamerika@gmail.com

Følg oss på Facebook: facebook.com/ TidsskriftetLatinAmerika

På forsiden

Takk til: LAGs solidaritetsbrigade vår 2017 Cristian Peña Vilde Haugsnes Peder Østebø Susanne Normann Solveig Luna Evjen Maria Birkeland Olerud Runar Syvertsen Gustavo Illescas Astrid Fadnes Ingrid Fadnes Trykket hos: Grøset Trykk AS Opplag: 1100 eksemplarer

Monserrat, Buenos Aires. Mange mener at regjeringens skatteprioriteringer viser at fattigdomsbekjempelsen ikke er deres største prioritet. Gjennom det siste året har 1,5 millioner flere argentinere blitt presset under fattigdomsgrensen. Samtidig er det i Argentina ingen skatt for kapitalgevinst. Foto: Lucas Garcia Molinari. Instagram: _lucasgm_

Utgis med støtte fra:

2


Leder

Nyliberalistiske vibrasjoner Tekst: Fredrikke Marie Trana, redaktør.

Utgaven av LatinAmerika som du nå har fremfor deg tar opp folkelig motstand mot nyliberalisme. Markedskreftene har fått stadig friere tøyler de siste tiårene. Nyliberalismens påvirkning i LatinAmerika kan ikke forklares i ett enkelt magasin, men vi ønsker å belyse noen av utfordringene kontinentet møter og sette søkelys på noen av de alternative økonomiske strukturene som har dukket opp som motreaksjoner. Dette gjør vi ved å først gi en kort innføring i Nyliberalisme for dummies og Rettferdige handelsavtalar?, før vi går mer i dybden på noen landspesifikke eksempler fra Argentina, Ecuador og Brasil i tekstene Misnøyas haust, Moreno har ingen lett jobb fremfor seg og Ett år siden kuppet i Brasil - folket demonstrer fortsatt. Som en motpol til disse har vi blant annet zapatistenes alternative utdanningssystem, et brødkollektiv i Mexico by og

en folkelig domstol hvor staten stilles for retten – vi skal også bli kjent med noen alternativer og motstandsstrategier i dette magasinet. Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigade tilbringer våren i Colombia, og fra de får vi et eksklusivt innblikk i hvordan fredsprosessen påvirker mennesker på grasrota. Brigadistene har skrevet inngående og levende om deres første møte med geriljaen ELN og hvilke nervøse følelser det kan føre med seg, i tillegg til å gå mer kritisk til verks mot norske interesser i landet. Både inspirerende og interessant lesning, der altså! Dette er et magasin som stiller de store spørsmålene, men som ser etter svarene på grasrota. Det betyr at vi gir plass til de som kanskje ellers ikke blir hørt. Å finne alternative løsninger blant folk flest er essensielt i en verden der pengemakta rår mer og mer. God lesning!

3

En marsj for rettigheter til vann og jord i Guatemala, med reklame for norske Yara i bakgrunnen. Foto: Ronya Reitan Solberg.


Tema: Alternativer til pengemakta

Nyliberalisme for dummies Hva kjennetegner nyliberalismen, og hvilke konsekvenser medfører den? Tekst: Kai Viljar Eidsvik.

Nyliberalisme blir gjerne brukt om en global politisk tendens som har vært på frammarsj siden 80-tallet. I stedet for en stat med velferdstjenester som er garantist for rettigheter, er den nyliberalistiske staten en liten stat med uregulerte markeder og en stor privat sektor. Den nyliberalistiske utviklinga gjør at forskjellene øker på fattige og rike, at de av oss uten mye penger får mindre sikkerhetsnettverk og at reguleringer av private bedrifter minsker. Offentlig vs privat Mindre offentlig satsning på velferdstjenester fører gjerne til en større andel private tilbydere. Folk har fortsatt behov for å gå til lege, gå på skole eller reise med toget selv om dette ikke blir tilbudt av det offentlige. En av utfordringene med private velferdstjenester er at de som oftest ikke er tilgjengelig for alle. Private helsetjenester er dyre, privatskoler har skoleavgifter og kollektivtransporten blir kanskje nedlagt. Når utgiftene til disse postene blir dekt med skattepenger

sikrer man at de er tilgjengelige for alle, mens i det private markedet er helsetjenester, utdanning og transport et privilegium for de som har råd til det. Latin-Amerika har mye større forskjeller på fattig og rik enn det Norge har. En nedbygging av offentlige garantier for velferd vil ramme mye hardere i land med stor forskjell på rik og fattig. Økte forskjeller En av effektene ved nyliberalismen er at de fattige blir fattigere og de rike blir rikere. Det har vært en global politisk trend de siste tiårene at forskjellene øker. I rapporten «An economy for the 99%», utgitt i 2017 av den britiske organisasjonen Oxfam, illustreres forskjellene i verden tydelig: • Den rikeste prosenten av befolkninga eier mer enn resten av verden. • De 8 rikeste mennene i verden eier like mye som den fattigste halvdelen av verden, det vil si 3,5 milliarder mennesker.

4

Grafittitekst i Guatemala By. Foto: Surizar - Flickr.


• Den rikeste prosenten av befolkningen øker sin andel av inntekten i nesten alle land. • Inntekta til de fattigste 10% av verdens befolkning økte med mindre enn 3 dollar i året mellom 1988 og 2011. Inntektene til den rikeste prosenten økte 182 ganger mer. Statlige reguleringer Den nyliberalistiske staten blander seg i minst mulig grad inn i det frie markedet. Dette inkluderer fravær av eller fjerning av miljøkrav, rettigheter til arbeidstakere eller arbeid mot diskriminering. Manglende regulering kan føre til miljøskader, arbeidsulykker som kunne ha vært unngått, dårligere psykisk eller fysisk helse på grunn av arbeidssituasjon eller fravær av marginaliserte grupper i avgjøringsprosesser. Et konkret eksempel på en ulykke som illustrerer alvoret av manglende reguleringer er da dammen Fundão brast i Brasil i 2015. 19 mennesker mistet livet, hundrevis ble husløse eller mistet livsgrunnlaget sitt og ulykken medførte store miljøskader. Mangel på varslingssystem gjorde at hundrevis av mennesker aldri ble evakuert.

Allende. Deretter bistod CIA med å opprettholde diktaturet til Augusto Pinochet, et diktatur som slo hardt ned på folkelig motstand samtidig som det tilrettela for kapitalinteresser fra USA. En rekke andre kupp ble også gjennomført under den kalde krigen med støtte fra CIA, blant anna i Guatemala, Bolivia, Brasil og Nicaragua. Ved å støtte diktatorer eller politikere som fjernet tollbarrierer ble det fritt frem for selskaper fra USA å investere i LatinAmerika. Politisk ideologi eller samfunnstendens? Få personer vil kalle seg selv en nyliberalist. Nyliberalisme som politisk tendens henger derimot sammen med økonomisk liberalisme som politisk ideologi. Man kan derfor si at nyliberalisme er den nye versjonen av den politiske ideologien liberalisme, samtidig som det også er en samfunnstendens der markedskreftene i større grad styrer. Tips: På www.compareyourincome.org kan du sjekke ut din inntekt i forhold til både nasjonale og globale forhold.

USAs bakgård Markedsliberalisme har ofte blitt innført med blod på hendene, gjerne med støtte fra USA. Eksempelvis bistod CIA til kuppet i Chile i 1973 som avsatte og drepte den demokratisk valgte presidenten Salvador

Den klassiske liberalismen Liberalismens far, Adam Smith, introduserte begrepet «den usynlige hånden» i boken Nasjonenes velstand i 1776. Den usynlige hånden illustrerer en teori om at markedet er selvregulerende dersom staten ikke griper inn. Adam Smith mente at statlige inngrep som skatter, miljøreguleringer og arbeiderrettigheter ødela balansen i markedet. Statlig inngripen var dermed dårlig for økonomisk vekst på kort sikt, og samfunnets velferdsstandard på lang sikt.

Liberalismens tilbakegang i Europa og Latin-Amerika Den britiske økonomen John Maynard Keynes la mye av det teoretiske grunnlaget for etterkrigstidens velferdsstater. Kenyes mente at sysselsetting fikk hjulene i gang i økonomien. Flere sysselsatte betydde mer kjøpekraft, og mer kjøpekraft betydde at flere bedrifter ble starta og at flere fikk arbeid. I Latin-Amerika stod i tillegg developmentalisme sterkt: Man skulle bygge opp et sterkt og variert indre marked beskyttet av tollmurer på import.

5

Startskuddet for nyliberalismen Margaret Thatcher, tidligere statsminister i Storbritannia, og Ronald Reagan, tidligere president i USA, satt på 80-tallet i gang reformer for å privatisere statlig eiendom og kutte i offentlige tjenester. De rikeste fikk store skattekutt, fagforeninger fikk vanskeligere eller i noen tilfeller umulige forhold og internasjonale handelsbarrierer skulle brytes ned. Dette blir regna som starten på nyliberalismen, altså den nye bølgen av liberalisme.


En fargeoversikt over regjeringer i Latin-Amerika pr juni 2017. Blå land har høgreregjeringer, lyseblå har sentrum-høgre-koallisjon, lyserøde har sosialdemokratiske regjeringer eller sentrum-venstre-koallisjoner, og røde land har venstreregjeringer. Kartet er med forbehold om at noen regjeringer kan være vanskelige å plassere inn i en endimensjonal høgre-venstre-akse.

Effekter av nyliberalisme • Økte forskjeller på fattige og rike • Lite reguleringer av miljøkrav fører gjerne til dårligere miljøvern

• Arbeidstakere sine rettigheter blir ofte svekket • Manglende offentlige helsetjenester kan gjøre

at de fattigste ikke får helsetilbud • Manglende satsning på offentlige skoler gjør ofte at fattige personer får mindre eller dårligere utdanning • Lavere skattenivå* * Lavt skattenivå er et av de ideologiske kjennetegnene til liberalismen. Det er derimot ikke gitt at det generelle skattenivået blir lavere ved å kutte i velferdstilbud. For eksempel har ikke USA et spesielt lavt skattenivå selv om de har lite velferdstjenester. Dette fordi USA bruker store summer på politi, fengsel og forsvar.

6


Tema: Alternativer til pengemakta

Myter og sannheter om høyrebølgen Det har blitt hevdet at nyliberalismen i Latin-Amerika døde under toppmøtet til Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i oktober 2005, da frihandelsavtalen FTAA ble stemt ned. Hvordan kategoriserer vi da de nye høyreorienterte regjeringene som nå styrer i Brasil, Argentina, Paraguay og Peru? Cristian Peña, nestleder i Latin-Amerikagruppene i Norge. Oversatt av: Frøya Torvik.

De siste par årene har høyresiden vunnet terreng i Latin-Amerika. I Argentina, Venezuela og Bolivia har venstresiden gått på valgtap, mens i Brasil i fjor kom Michel Temer til makta gjennom et illegitimt institusjonelt kupp. Dagens høyreside har likhetstrekk med starten på nyliberalismen, som ble igangsatt av Margaret Thatcher og Ronald Reagan med gjensidig avhengighet. I LatinAmerika ble denne modellen implementert av Carlos Menem i Argentina, Carlos Andrés Pérez i Venezuela og Fernando Henrique Cardoso i Brasil. Men dagens høyreside, med for eksempel regjeringene til Michel Temer i Brasil og Mauricio Macri i Argentina, representerer en fundamental forskjell fra nyliberalismens startskudd. De nevnte presidentene overtok makta etter et tiår med styrking av velferdsstaten og utvidelse av rettigheter for betydelige deler av samfunnet. På den andre

siden tok de nyliberale regjeringene på 80- og 90-tallet makten etter en periode med diktatur, og de økonomiske planene førte til elendighet for flertallet i befolkningen. Nyliberalisme eller liberalisme på ny? Fordi begrepet nyliberalisme ofte assosieres med sosiale katastrofer i Latin-Amerika, er det essensielt for dagens nyliberalister å skille seg fra det forrige århundrets nyliberale paradigme. I dagens Brasil og Argentina, som begge er strategiske land for hele kontinentet, implementeres en politikk som åpent favoriserer små økonomiske eliter. De undertrykkende strukturene styrkes, og håp om en multipolar global maktbalanse knuses gjennom gjenopprettelse av forholdet med USA og dets globale partnere. Gjennom alt dette er ikke nyliberalisme nevnt. I alle fall ikke enda.

7

Det siste året har av fagforeninger, politiske partier, boligbevegelsen og andre sosiale bevegelser arrangert store demonstrasjoner mot Michel Temers regjering. Her fra en demonstrasjon 22. mai 2016. Foto: Astrid Fadnes.


Nyliberalisme avspeiler en smertefull fortid for kontinentets befolkning. Den latinamerikanske høyresiden er klar over dette, dermed tas ikke politikkens egentlig navn med i de politiske slagordene. De anvender de økonomiske oppskriftene, men erklærer seg ikke selv som tilhengere av det nyliberalistiske paradigmet. I Peru, Colombia og Mexico har man ikke opplevd de samme velferdssatsingene, omfordelingsprosessene og demokratiseringsprosessene som man har sett med venstreog sentrums-venstreregjeringer i andre latinamerikanske land de to siste tiårene. Her pågår derimot en kontinuitet i det nyliberale prosjektet som har blitt fremma av staten siden det tjuende århundret. Det vil si at staten ikke har vunnet territorium, men har holdt det gående.

«Nyliberalisme avspeiler en smertefull fortid for kontinentets befolkning» I Paraguay, Honduras og Brasil ser vi en overføring av makt fra progressive regjeringer til høyreorienterte krefter. I disse landene kom høyresiden til makta mot flertallets vilje uttrykt i valg. Både i Paraguay og Brasil ble det begått institusjonelle kupp, som veltet henholdsvis president Fernando Lugo og Dilma Rouseff. I Honduras var skandalen enda større, der det var et militærkupp begått mot den folkevalgte president Manuel Zelaya med medvirkning av internasjonale organisasjoner som OAS (Organisasjonen for de amerikanske stater). I 2015 vant forretningsmannen Mauricio Macri presidentvalget i Argentina. Han representerer den latinamerikanske høyresidens første store valgseier mot progressive krefter, og et ekte jordskjelv for det latinamerikanske politiske landskapet. Deretter fulgte valgseieren til den venezuelanske opposisjonen, som tok kontroll over parlamentet i starten av 2016. I april 2017 vant president Lenín Moreno andre valgrunde i Ecuador, og kuttet dermed høyresidens seiersrekke. I dag går kontinentet gjennom, med ordene til Álvaro García Linera, en katastrofal uavgjort kamp. Selv om en «høyrebølge» i LatinAmerika og Karibia er en reell mulighet, har den enda ikke blitt virkelighet. Hvorfor går høyresiden fram? Uavhengig av om de er nyliberale eller postnyliberale, hvorfor vinner høyresiden fram i regionen? En grunnleggende årsak er

begrensningene i de progressive prosjektenes «utviklingsmodell». Hjørnesteinen i planene til de progressive regjeringene var å ta statlig kontroll over økonomien, for eksempel ved nasjonalisering av oljesektoren i Venezuela og gass i Bolivia, samt å gjennomføre velferdstiltak. Slik kunne man utvikle en offentlig politikk til glede for flertallet. Denne modellen fungerte frem til 2010. Modellens svakhet ble tydelige da råvareprisene sank, importen fra Kina gikk ned og man fikk en påfølgende svekkelse av de nasjonale økonomiene. Mindre import fra Kina resulterte i et underskudd i handelsbalansen: Verdien av Kinas vareeksport til kontinentet oversteg verdien av varer som latinamerikanske land eksporterte til Kina. Det var fra den regjerende voksende sosiale uroen, forankret i den økonomiske nedgangen, at høyresiden begynte å uttrykke empati med et bredt spekter i samfunnet. En ny utviklingsmodell En analyse av svakhetene i de progressive prosjektene i regionen bør omfatte hvordan forholdet mellom økonomi, samfunn, natur og politikk har blitt administrert. En utviklingsmodell der eksport av varer er hjørnesteinen eksponerer ikke bare økonomien for tilfeldighetene i verdensmarkedet, men bidrar også til å forsterke næringsaktiviteter som handler om å utnytte naturressurser med skadelig effekter for miljø og folk som bor i nærheten. Gruvedrift i Andesfjellene eller Orinocobeltet og olje- og gassutvinning i Patagonia har mer å gjøre med hensyn til global økonomisk makt enn behovene til de latinamerikanske folkene. Det er ikke en lett oppgave å utvikle en utviklingsmodell som setter interessene til mennesker over strukturene i den globale kapitalismen. Debatten i Norge om oljeutvinning i Senja, Lofoten og Vesterålen handler om det samme: Skal miljøvern og lokalsamfunn veie tyngre enn kapitalismens søken etter vekst? Så, det er vesentlig å tenke utviklingsmodeller fra et perspektiv som respekterer folks behov og som er dypt økologisk. En modell med disse egenskapene bare kan bygges gjennom radikalisering av det progressive prosjektets mest positive trekk og aldri gjennom det politiske programmet til den latinamerikanske høyresiden. Høyresiden i maktposisjon vil ikke løse noen av begrensningene til de progressive prosjektene. Videre resulterer høyresiden i maktposisjon, klart eksemplifisert av regjeringene til Temer og Macri, i en ødeleggelse av velferdsstaten, omfordelingspolitikken og de solidariske båndene med andre regioner i verden. Sosiale bevegelser må motstå fremveksten av det latinamerikanske høyre. Man må se på de progressive prosessenes styrker og svakheter, og på det grunnlaget bygge politiske plattformer som kan representere folks interesser. Slik kan venstresiden igjen få flertall.

8


Tema: Alternativer til pengemakta

Rettferdige handelsavtalar? Kva er problematisk med dei nyliberale handelsavtalane? Og korleis er den alternative handelsavtalen ALBA ut? LatinAmerika har møtt Heidi Lundeberg for å snakke om rettferdig, og urettferdig, internasjonal handel. Tekst: Kai Viljar Eidsvik.

Kva tenker du er dei største problema med handelspolitikken i verda? – Eit problem er at vi har handelsavtalar som går relativt langt inn i det som tradisjonelt er nasjonal politikk. Dette fører til ei utholing av det nasjonale demokratiet, og at makta blir flytt over i internasjonale forhandlingar og avtalar. Dette gjer ofte at nasjonale miljøkrav og arbeidarrettar blir tilsidesett eller umogeleggjort av handelsavtalane. Lundeberg nemner brasiliansk oljesektor som eit eksempel på dette. Statoil er blant dei største aktørane på brasiliansk sokkel. Statoil har ønska å unngå kravet om lokal arbeidskraft som brasilianske myndigheiter stiller. Slike nasjonale krav blir ofte ulovleggjort gjennom handels- og investeringsavtalar, og sidan dette er inkludert i regjeringa sitt forslag til modell for investeringsavtaler, er det også truleg eit av dei krava Noreg vil stille i forhandlingane mellom EFTA og Mercosur der Brasil er med. Den nye regjeringa i Brasil, Temers kuppregjering, er mindre opptatt av lokal arbeidskraft enn tidlegare regjeringar, noko som gjer det meir sannsynleg at dei vil godta krava frå Norge. Norge stiller også krav om dette i dei pågåande TISA-forhandlingane. – Eit anna eksempel er mat- og helsereguleringar: Tradisjonelt har europeisk politikk gjerne vore basert på «føre var» prinsippet. Eit produkt skal ikkje bli tilbode på marknaden før den er dokumentert trygg. USA har ei langt meir liberal lovgiving, og ønsker å ha gjennomslag for dette i den internasjonale handelspolitikken. – Eit anna problem er politikken i WTO på handelsrelaterte områder, for eksempel på investeringspolitikk og e-handel. Dette er politiske område utviklingsland gong på gong har takka nei til i dei multilaterale fora. Men no ser me atter ei gong av rike land med USA og EU i spissen pressar på for å få på plass regelverk på desse områda i WTO. Korleis slår nyliberal handelspolitikk ut for mindre privilegerte grupper i samfunnet? Til dømes fattige småbønder eller urfolk? – Handelspolitikken påverkar ofte kjernen av interessekonfliktane internt i land. Store landbruksprodusentar som produserer mat for eksport står i konflikt med småbønder og jordlause. Organisasjonar som dei jordlause si rørsle MST vil ikkje ha vidare eksportretta storbruk fordi det

fordriv småbønder, jordlause og urfolk. Brasil er storeksportør av landbruksprodukt i dag. Jo meir jord dei store gardane har behov for, jo mindre er det igjen til dei med lite eller ingen jord. – Det er også ein fare for at importert mat utkonkurrerar lokal matproduksjon. I Colombia har vi sett ein tydeleg folkeleg motstand mot avtalar med USA og Europa, av frykt for at subsidiera mat frå dei rike regionane skal utkonkurrere deira eige landbruk. Dette har ein tidlegare sett eksempel på i Mexico gjennom den nordamerikanske handelsavtalen NAFTA.

9

Heidi Lundeberg sit i styret i Handelskampanjen og er tidlegare dagleg leiar i Latin-Amerikagruppene i Norge. Ho jobbar no for Framtiden i våre hender. Ho har også vore med i Norge sin delegasjon til WTO og jobba med handelspolitikk i SEATINI Uganda. Foto: privat.


Kva gjer handelsavtalen ALBA annleis? – Mens premisset i dei nyliberale handelsavtalane er konkurranse, er premisset i ALBA komplementaritet, altså å skape ein utfyllande handel. Ein handlar varer den andre parten ikkje har. Vidare anerkjenner ALBA at det er stor forskjell mellom landa og inkluderer derfor i motsetnad til dei nyliberale avtalene asymmetriske avtalar, altså avtalar som er ulike for dei to ulike partane. Slik er ALBA nesten eit bistandsprogram for fattige Bolivia, mens det mellom Venezuela og Ecuador er snakk om handels- og produksjonssamarbeid på likare grunnlag. – Ein fordel med ALBA er at ein søker etter handelsbalanse, altså ein balanse mellom kor mykje eit land importerar og eksporterar. Nyliberale handelsavtalar har ikkje mekanismar som ivaretek handelsbalansen. I ALBA sjekkar ein med jamne mellomrom opp status og forsøker å justere balansen. Eit eksempel er frå 2012, då Ecuador blei oppmerksom på at dei eksporterte mykje til og importerte lite frå Cuba. Då såg dei på kva dei i større grad kunne importere derifrå, og byrja å i større grad importere medisinar frå Cuba. – Handelsbalanse bidreg også til å unngå at dei fattigaste landa havnar i råvarefella, fordi dei kan bygge opp fleire sektorar etter behov. Råvarefella er ein utbredt konsekvens av nyliberale handelsavtalar, der utviklingsland blir bunde til produksjon av råvarer til stadig lågare prisar. I tillegg blir det tilrettelagt for å skape lokalt. ALBA forenklar også handelen mellom småbedrifter mellom landa. Er det noko som er negativt med ALBA? – Avtalen har fått kritikk for å i gitte tilfelle eksportere varer som det var behov for intert i eksportlandet. Dette er ikkje tilfelle eg har vidare kjennskap til, så eg veit ikkje om kritikken stemmer. Er ALBA nyttig for dei fattigaste og mest marginaliserte internt i landa? – Personleg kjenner eg jente frå veldig fattige kår på landsbygda i Bolivia som fekk utdanne seg til å bli lærar på Cuba gjennom ein utvekslingsavtale Bolivia har med Cuba som del av ALBA. Vidare har Cuba gjennom ALBA eksportert alfabetiseringsprogrammet Yo si puedo, eit program som lærer eldre folk på landsbygda å lese. Programmet har bidrege i stor grad til å redusere analfabetismen i Bolivia. I tilegg har ALBA tidlegare stoppa tap av arbeidsplassar når anna handel med andre partar har stoppa opp. Då USA stoppa å importere klede frå Bolivia ordna ein for eksempel avtalar om eksport av klede til andre ALBA-land for å redde klesindustrien. Dette kom dei fattigaste til gode fordi det var deira arbeidsplassar som var omfatta av handelen.

Kva utfordringer står ALBA ovanfor framover? – Den nye geopolitiske situasjonen i LatinAmerika påverkar openbart ALBA samarbeidet. Med høgresida på offensiven vert det vansklegare for ALBA å ekspandere. I det siste har det vore færre toppmøter og mindre aktivitet i ALBA, det har for eksempel ikkje kome til nye land. I tillegg er fleire av dei store økonomiane i ALBA petroliumsavhengige økonomiar, og i tider med låge oljeprisar påvirkast ALBA-samarbeidet. Men det var eit toppmøte i ALBA i mars i år og ALBA er stadig eit svært viktig mellomstatleg samarbeid i andre internasjonale handelsfora. Til dømes ser me at Venezuela, Bolivia og Ecuador stadig står saman i WTO. Korleis kan ALBA bli betre? – ALBA har vore ein viktig del av ei progressiv bølgje i Latin-Amerika, men det finns sikkert også rom for forbetring. Kanskje burde miljøpremissa vere tydelegare. Kanskje kunne ein også ha sett på mogelegheitene for direktehandel mellom ulike arbeidarstyrte bedrifter og kooperativ?

Handelsavtalar • ALBA: Den bolivarianske handelsavtalen ALBA er eit handels- og produksjonssamarbeid med fokus på solidaritet og komplementaritet. I tillegg til Venezuela, Cuba, Ecuador, Nicaragua og Bolivia inkluderer avtalen fem mindre karibiske land. • NAFTA: Den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA er ein nyliberal handelsavtale mellom Mexico, USA og Canada. • TISA: Trade in Services Agreement er ein foreslått nyliberal handelsavtale som omfattar handel med tenester. Handelen blir for augeblikket forhandla om mellom 23 partar, inkludert Norge, EU, USA og seks latinamerikanske land.

10


Tema: Alternativer til pengemakta

Folket demonstrerer fortsatt Store endringer har pågått i Brasil det siste året, men få til det bedre for folket. Den politiske situasjonen er ustabil, og sosiale bevegelser er bekymret for en økt kriminalisering av sosial protest. Likevel øker antall protester i takt med nye lov- og reformforslag som truer med å svekke både arbeids-, urfolks-, og sosiale rettigheter. Tekst: Vilde Haugsnes, tidligere Brasil-brigadist i LAG.

Hvem er egentlig den korrupte? Etter avsettelsen av Dilma Rousseff i 2016 har det kommet flere bevis på at riksrettssaken ikke ble startet på grunnlag av korrupsjonsanklager. Noen bevis indikerer at saken ble startet for å beskytte de som var anklaget for det som er kjent som tidenes største korrupsjonsskandale: «Operasjon bilvask». Riksrettsprosessen ble satt i gang av tidligere president i underhuset, Eduardo Cuhna. I 2015 startet Rousseff en etterforskning av Cuhna for korrupsjon der han ble dømt for underslag. I tillegg ble fem kontoer i hans og familiens navn oppdaget i Sveits. Tidligere i år bekreftet president Temer at dette var motivasjonen bak riksrettsprosessen Brasils økonomiske og politiske elite er et tett nettverk gjennomsyret av korrupsjon. Nåværende president av underhuset og presidenten av senatet,

samt ni av Temers ministre er under etterforskning for pengevasking og underslag. Temer selv er utestengt fra å stille til valg de neste syv årene. Dette har gjort ham til en ypperlig kandidat for å gjennomføre flere upopulære reformer, fordi han likevel ikke kan stille til gjenvalg. Det er betenkelig at mange kriminelle kan fortsette i brasiliansk toppolitikk og det kan virke som høytstående politikerne er immune mot loven. Knuser arbeiderrettigheter i Brasil Det brasilianske folket er rasende og fortvilet over den håpløse situasjonen landet nå står overfor. Frustrasjonen kommer av at en ikke-demokratisk valgt president, sammen med en rekke ministre, anklaget for korrupsjon, stjeler pengene deres og forsøker å begrense deres rettigheter. I desember

11

Fra Generalstreiken i Rio de Janeiro 28.04.17. Streiken var fredelig frem til en liten gruppe med demonstranter ble angrepet av politiet med tåregass og gummikuler. Foto: Marianna Cartaxo, Mídia Ninja.


2016 ble et innstrammingstiltak om å fryse sosiale utgifter for de neste 20 årene vedtatt. Utgiftene skal kun økes i henhold til inflasjon. Dette vil føre til redusert bevilgning for det allerede overbelastede helse-, velferds- og utdanningssystemet i landet. Temer får støtte fra USAs president, Donald Trump, som gratulerte “for reformer og tiltak for å promotere vekst i Brasil”. Vedtaket har ført til store folkelige protester i hele landet. Det er kommet endringsforslag til både arbeidsog pensjonsreformer. Arbeidsreformen vil åpne for lengre arbeidsdager, mer midlertidig arbeid og «outsourcing» av arbeidsplasser, den vil gi færre juridiske rettigheter og lavere lønn. Den nye reformen vil skape en usikker hverdag for dem det gjelder. Reformen ble vedtatt i representantenes hus den 26. april, og går derfor videre til godkjenning i senatet. Arbeidsledigheten i Brasil er nå på 13,7%, nesten 3% høyere enn samme tid i fjor. Den høyeste ledigheten finnes blant svarte kvinner, mens den er lavest blant hvite menn. En ny pensjonsreformen er enda ikke vedtatt, men dette dreier det seg om en grunnlovsendring. Det er foreslått å øke pensjonsalderen til 65 år, hvor man må ha betalt skatt i 49 år for å få full minstepensjon. Alderen i seg selv virker ikke så

«Det er betenkelig at så mange kriminelle faktisk får lov til å fortsette i toppolitikken i Brasil» veldig kontroversiell i Norge, men om man ser på gjennomsnittlig levealder for fattige i Brasil ligger den ikke langt over 65 år. Fattige får dermed svært lite tid til å nyte pensjonen. Samtidig må man jobbe 49 år i formelt arbeid, noe som ikke alltid er lett å få tak i. Særlig svarte kvinner og fattige generelt er høyt representert i den uformelle sektoren fordi de ofte må nøye seg med det arbeidet de finner. Dette vil føre til en forverret situasjon for dem som

12

Fra Generalstreiken i Rio de Janeiro 28.04.17. Hardt væpnet politiets oppstilt langs demonstrasjonens rute. Foto: Marianna Cartaxo, Mídia Ninja.


allerede er marginaliserte i samfunnet. Økt kriminalisering av folkelig protester Helt siden Temer tok makten har det vært store protester i Brasil. Pensjons- og arbeidsreformen skapte ekstra stor motstand og demonstrasjoner blusset opp over hele landet. En generalstreik ble organisert den 28. april, den første siden 1996, og den største på 30 år. 40 millioner brasilianere deltok i det som var et samarbeid mellom arbeidere, sosiale bevegelser og fagforeninger. Det var stor oppslutning om streiken og flere sektorer var representert, deriblant transportsektoren, skoler, banker, industri, helsevesen og embetsmenn. Alle de største byene hadde demonstrasjoner, og i flere delstater ble veiene blokkert av demonstranter. Flere av blokadene ble slått hardt ned på av spesialstyrker som brukte tåregass mot demonstrantene. I São Paulo hadde 70 000 mennesker møtt opp til demonstrasjonen som foregikk på fredelig vis. Likevel ble demonstrantene ved flere anledninger truet både av militærpolitiet og spesialstyrkene. I løpet av dagen ble til sammen 16 demonstranter arrestert på tre ulike steder. I Rio de Janeiro ble demonstrantene møtt med hard undertrykkelse fra politiet, og det ble brukt store mengder tåregass og gummikuler. Til og med scenen hvor appellantene stod ble truffet av en røykbombe fra militærpolitiet. Tungt bevæpnet politi var tilstede under hele demonstrasjonen for å skape frykt blant demonstrantene. For drøyt en måned siden var det store demonstrasjoner mot pensjonsreformen i alle landets største byer. 15. mars okkuperte demonstranter finansdepartementet i Brasilia for å skape oppmerksomhet rundt problemene knyttet til den

«...regjeringen forsøker å svekke sikkerheten rundt arbeidssituasjon og pensjon, i tillegg til at de fratar arbeidere og urfolk deres rettigheter»

Luto pelo democracia – «kjemper for demokrati», fra en demonstrasjon i Brasil. Foto: Antonioni Cassara Ninja.

13


foreslåtte pensjonsreformen. Også i São Paulo hadde folk samlet seg, og i den forbindelse var tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva tilstede. Han argumenterte for at Temer prøver å kvitte seg med mange av de godene arbeiderklassen har kjempet for i en årrekke. Urfolk er også svært misfornøyd med Temers politikk. Ikke nok med at de vil bli kraftig rammet om den nye pensjonsreformen blir innført, justisdepartementet har også endret prosessen for vern av urfolks territorier. Noe som gjør det vanskeligere for urfolk å få gjennom den rettslige prosessen for tilbaketakelse av territorier. Den 25. april demonstrerte 3 000 urfolk utenfor kongressen i Brasilia mot Temer og de nye endringene i arbeidet for vern av deres territorier. De ble angrepet med gummikuler og pepperspray av militærpolitiet. Store tap for arbeiderklassen Samtidig som man ønsker å kutte i den lille pensjonen den gjennomsnittlige brasilianer får, blir ingen av fordelene til kongressen kuttet. De som jobber i kongressen har en lønn på ca 33 763 reais (1 real = 2,7 NOK per 30.04.17) per måned i tillegg til en rekker andre goder. På den andre side er minstelønnen i Brasil 973 reais per måneden. 23 prosent av befolkningen tjener under minstelønnen.

Om man legger alt dette sammen, gir det et svært urettferdig resultat. Det er problematisk at regjeringen forsøker å svekke sikkerheten rundt arbeidssituasjon og pensjon, i tillegg til at de fratar arbeidere og urfolk deres rettigheter. For mange er det like problematisk at regjeringen som gjennomfører disse reformene ikke er folkevalgt. Den sittende regjeringen har ikke fått sin autoritet fra folket, men gjennom et statskupp mot den folkevalgte presidenten. Folk er sinte fordi de som sitter med makten stjeler store summer fra statskassen og tilegner seg rikdom gjennom ulike former for korrupsjon, samtidig som de forsøker å begrense de få rettighetene og godene folk flest har. Brasil trenger ikke reformer som begrenser arbeideres rettigheter og pensjon, men en politisk reform som kan skape et politisk system uten korrupsjon, og et mer likestilt samfunn.

Fra demonstrasjonen/streik i São Paulo den 28.04. 70 000 mennesker møtte opp. Foto: Mídia Ninja.

14


Tema: Alternativer til pengemakta

Misnøyas haust Protest og stagnasjon har prega dei siste månadane i Argentina. Men den argentinske venstresida har enno til gode å danne eit reelt alternativ til regjeringa sitt nyliberale program. Tekst og foto: Peder Østebø, prosjektkoordinator for solidaritetsbrigadene.

Torsdag 6. april var Buenos Aires vertskap for to parallelle hendingar som ypparleg illustrerer dei konkurrerande fortellingane om Argentina anno 2017. På Hilton Hotel i finansbydelen Puerto Madero opna den argentinske presidenten Mauricio Macri den regionale versjonen av Verdas økonomiske Forum (WEF), saman med vel 1200 økonomar, bedriftsleiarar og offisielle tenestemenn frå fjern og nær. Temaet for opningstalen var leiarskap, og Macri nytta høve til å framheve Argentina sin nye profil som investorobjekt: «De er på rett plass til rett tid,» sa han, med eit nikk til representantane for dei mange transnasjonale selskapa i salen. Eit par kilometer unna, over Pueyrredón-brua som knyt saman provinsen med hovudstaden, brukte militærpoliti tåregass og vasskanonar i samanstøyt med demonstrantar. Nær alle hovudfartsårar til Buenos Aires var blokkert, i samband med at fagrørsla, venstreparti og radikale rørsler organiserte den fyrste generalstreiken i landet sidan Mauricio

Macri vann presidentvalet i november 2015. Inne i byen sto bussar og t-bane stille, mens dørene på universitet, offentlege kontor og mange av butikkane var stengde. Forretningsfolka som den dagen spaserte ut av Hilton og gjennom sentrum av millionbyen, kan neppe ha kjent seg på rett plass til rett tid. Ingen trylleslag «Vil de sjå magi må de gå og sjå David Copperfield». Orda frå den argentinske presidenten fall på ein pressekonferanse i desember 2016, i samband med at regjeringskoalisjonen hans kunne markere eittårsdagen for sitt inntog i presidentpalasset Casa Rosada. Macri, arving til eit av Argentinas største forretningsimperium og med tette band til den økonomiske eliten i landet, er i likskap med sin nye kollega lengre nord, Donald Trump, kjend for å komme med lite gjennomtenkte fråsegn. Kommentaren som var meint som ei

15

Medlemar av eit radikalt kulturkollektiv dansar seg gjennom markeringa av 40-årsdagen for begynninga på militærdiktaturet, 24. mars 2016.


lettbeint realitetsorientering, fungerte fyrst og fremst som ei påminning om lovnadane som kom frå høgrekoalisjonen Cambiemos i forkant av presidentvalet i 2015: Rotet etter tolv år med sentrum-venstre-regjeringane til Nestor og Cristina Fernández de Kirchner skulle ryddast opp i. Gjennom ein serie raske reformer skulle Argentina sin økonomi gå frå stagnasjon til vekst i løpet av eit halvt år. Ein hestekur kor hovudingrediensane var omfattande kutt i straum-, gass- og transportsubsidiar og oppseiing av offentleg tilsette som regjeringa meinte var overflødige, skulle bringe budsjettoverskridingar under kontroll. Samstundes skulle liberalisering av valutaregimet, oppheving av statsmonopol, ein inflasjon under kontroll og ei løysing på den 14 år lange gjeldskonflikten mellom nordamerikanske investeringsfond føre til ei bølgje av utanlandske investeringar. Gjer ein opp status halvanna år ut i regjeringsperioden, ser situasjonen svært annleis ut enn det draumebiletet presentert i valkampen. Generalstreiken som lamma Argentina 6. april er til no det mest omfattande uttrykket for ei misnøye som har bygd seg opp i løpet av det siste halvanna året; gjennom 2017 har store protestar og langvarige streikar prega det argentinske nyheitsbildet. Mantraet til regjeringa om at den økonomiske situasjonen ville bli verre før han blei betre, er no

i ferd med å smuldre opp, i og med at den jamne argentinar godt har merka forverringa, og ikkje betringa. Tolmodet til mange argentinarar ser ut til å bli stadig meir tynnsliten, noko meiningsmålingane gjev eit tydeleg signal om. Populariteten til Macri si regjering heldt seg nemleg på eit forholdsvis høgt nivå gjennom 2016, sjølv om inflasjon nådde rekordhøge 40 % og subsidiekutt førte med seg mangedoblingar av elektrisitets- og gassrekningane til argentinske familiar. Dette har no snudd; meiningsmålingsbyrået Management & Fit meldte i mars at det for fyrste gong er fleire argentinarar som meiner regjeringa gjer ein dårleg jobb enn motsett. Det har neppe hjelpt på populariteten at Macri, som gjekk til val med lovnad om å få ein slutt på den omfattande korrupsjonen som pregar argentinsk politikk, sidan innsettinga har vore gjenstand for fleire korrupsjonssakar. I tillegg har arbeidsløysa gitt misnøya ein ny dimensjon. Kombinasjonen av nedgong i kjøpekraft og subsidiekutt til ulike sektorar i industrien har ført jamlege oppseiingsrunder i fleire sektorar, samstundes som regjeringa har kutta stort i offentlege arbeidsplassar. Til saman førte det til oppseiing av meir enn 240 000 tilsette i 2016, ifølgje instituttet Centro de Economía Política Argentin (CEPA).

16


Hausten har med andre ord vore tung for ei høgreside som kom til makta i Argentina med stor optimisme. Lakmustesten for regjeringskoalisjonen er berre eit halvt år unna; 22. oktober held Argentina mellomval til nasjonalforsamlinga, kor halvparten av setene i kongressen, i tillegg til ein tredjedel av setene i senatet, står til val. Trass upopulære reformer, tronge økonomiske tider og skandalar i Casa Rosada, er det ikkje gitt at regjeringa vil få ein vanskelegare jobb etter mellomvalet. Med kort tid att til eit politisk alternativ må vere definert, er det enno ikkje klart i kva slags form, eller former, venstresida vil stille i til mellomvalet. Kva hindrar dei i å stille med eit truverdig alternativ til den nyliberale regjeringsplattforma? «K» og massane Valet av Mauricio Macri markerte slutten på 12 år med eit politisk regime med ein klar venstresideprofil, men forma i ein særeigen argentinsk kontekst. Den styrande krafta i det argentinske politiske livet hadde sidan 2003 vore Frente para la Victoria («Sigersfronten» - FpV), fyrst leia av Néstor Kirchner, og sidan Cristina Fernández de Kirchner. Valalliansen bygde fyrst og fremst på den radikale fløya av Partido Justicialista, det politiske arvegodset etter Juan Perón, som etter eit tiår som motor for ei storstilt privatisering

og liberalisering av den argentinske økonomien, med katastrofale følger, slo retrett og orienterte seg mot venstre. Ekteparet «K» – Kirchner – fekk følgje av ei rekke mindre venstreradikale parti, fraksjonar frå andre etablerte parti og med støtte frå ei rekke sosiale rørsler og fagforeiningar. Under banneret «kirchnerisme», kor statleg styrt industripolitikk blei kombinert med ein kraftig og omfattande utviding av velferdstenester, samt styrking av regionale samarbeidsorgan, representerte tendensen eit brot med eit 90-tal prega av valdsame konjunktursvingningar, nyliberalisme, og, rundt tusenårsskiftet, politisk og økonomisk kaos. Samstundes skapte både leiarstilen, då spesielt til Cristina Fernández de Kirchner, og det politiske prosjektet til FpV store dilemma for både venstresida og allierte i sosiale rørsle og fagforeiningar. Prosjektet blei kritisert frå venstre for å skape nye lojalitetsband mellom industriborgarskapet og myndigheiter, heller enn å ta eit oppgjer med den økonomiske eliten i landet. Samstundes har omfattande korrupsjonssakar gjennom heile perioden avslørt at kretsen rundt Kirchner er prega av nepotisme og klientelisme. Ein vanleg kritikk frå sosiale rørsle har vært at FpV, heller enn å bygge eit breitt samarbeid med urbane og sosiale rørsle, har organisert parallelle rørsle med personleg og ideologisk forankring til partiet.

17

Blant dei fyrste av svært mange større demonstrasjonar under Mauricio Macri markeringa av 40-årsdagen for begynninga på militærdiktaturet, 24. mars 2016.


«Tolmodet til mange argentinarar ser ut til å bli stadig meir tynnsliten» Historia om Kirchnerismen er difor ikkje berre ei historie om eit land som vendte seg vekk frå nyliberalismen, men òg ei historie om fraksjonering og splid om kva det argentinske progressive prosjektet skal vere. Sjølv om skiftet av regjering kasta om på det politiske landskapet, er den avgjerande skiljelinja i argentinsk politikk framleis mellom «K» og «anti-K», for eller mot Kirchnerismen og presidentfamilien som har gitt namn til retninga. Personfokuset og fraksjoneringa har blitt enno tydelegare i løpet av det siste halvanna året. Sjølv om Cristina Kirchner nyt stor tillit, både i delar av dei radikale rørslene og blant vanlege folk i Argentina, har korrupsjonsskandalar og hennar emne til å gjere seg sjølv til dreiepunktet for den politiske debatten gjort at FpV er i villreie. Den tidlegare presidenten mobiliserer jamleg store folkemengder i Buenos Aires, framfor alt når ho må møte i retten grunna dei nemnde korrupsjonsskandalane. Dei allierte av Kirchner ser på rettssakene som politisk forfølging, men dei stadige rettsmøta bidreg framfor alt til å dra fokuset vekk frå framtida til det politiske prosjektet som Kirchner representerte. Og, meir alvorleg med tanke på at mellomvalet nærmar seg, skapar det stor usikkerheit rundt kva Peronistrørsla si rolle skal vere. Per i dag er Justisialistpartiet representert med tre forskjellige fraksjonar i den argentinske nasjonalforsamlinga. Den viktigaste, Frente Renovador, har gått frå å representere seg sjølv som ein «tredje veg» i argentinsk politikk til å bli ein kritisk, men ustabil, støttespelar for Macriregjeringa. Ein annan fraksjon, Bloque Justicialista, nytta høve etter valnederlaget til FpV sin kandidat ved presidentvalet, Daniel Scioli, til å skape nok ei dissidentgruppe internt i partiet. I løpet av 2016 har leiarskapet i partiet gjort ein iherdig innsats for å kunne skape eit rom for tilnærming mellom fraksjonane, men status etter halvanna år er at det er lite som tyder på at partiet kjem til å stå meir samla enn ved førre presidentval. Og sjølv om fraksjoneringa skuldast vel så mykje ideologisk splid og opportunisme som spørsmålet om «K», skapar det stadige spørsmålet rundt Cristina Fernández de Kirchner eit påskot for sektorane for å halde seg vekke frå forhandlingsbordet. Fagrørsla og folket Spliden i fagrørsla er ikkje mindre synleg. Gjennom dei siste 12 åra har personkampar og usemje om strategi i møte med ei i utgangspunktet fagforeiningsvennleg regjering gjort vegen

vanskeleg for dei tradisjonelle fagsamanslutningane. Den største av dei, Confederación General de Trabajo (CGT), har blant anna vore splitta i tre ulike fraksjonar, i hovudsak fordi sektorinteresser og personlege band til FpV-regjeringa har vore kjelde til kontinuerleg konflikt. Med regjeringsskiftet har likevel fagrørsla fått anna å tenke på: korleis møte ei regjering som ønsker å presse lønningar ned, kutte massivt i sosiale tryggingsnett og som hadde som første post på programmet å sparke fleire titusen offentleg tilsette dei meinte var overflødige? Mens den meir radikale samanslutninga Central de Trabajadores de Argentina (CTA), som har stor oppslutning blant offentleg tilsette, har vald ei konfronterande linje, med blant anna fleire langvarige streikar i utdanningssektoren som resultat. Leiarskapen i CGT har derimot vald ei linje som i større grad har vore ei blanding av konfrontasjon og forhandling med myndigheitene. Det er ikkje uproblematisk; argentinske fagforeiningsleiarar generelt, og leiinga i CGT spesielt, vert ofte skulda for å sette personlege interesser og sitt eige forhold til myndigheitspersonar framfor medlemmane si sak, og det blir spesielt tydeleg i møtet med den nye regjeringa. Ein avslørande scene fant stad 6. mars, på podiet under ein massiv demonstrasjon i Buenos Aires, mot regjeringa sin kuttpolitikk. Marsjen hadde brei støtte, både blant dei forskjellege fagsamanslutningar og dei ulike venstrerørslene. Alle leiarane av CGT var til stades for å tale til ei folkemengde på nær 500 000. På førehand gjekk det rykte om at ein denne dagen ville annonsere dagen for generalstreiken som skulle komme i april. Då samtlege leiarar i CGT

«Kvinnerørsla viser teikn til å bli ein stadig viktigare mobiliseringskraft» unngjekk å annonsere ein endeleg dato for streiken, blei dei bokstaveleg tatt jaga ned frå podiet, delvis av sine eigne medlemmar. Generalstreiken som følgde i april var ein maktdemonstrasjon frå den argentinske arbeidarrørsla, men konfrontasjonen streiken innebar var eit resultat av press frå eigne medlemmer på ein leiarskap som slit med den same villreia som pregar peronistrørsla.

18


Brua til samarbeid Trass i misnøya er det altså uklart kva svaret frå dei etablerte kreftene til venstre for sentrum vil vere på «macrismen», som er den nye merkelappen dei nyliberale tiltaka har fått. Samstundes blir biletet meir komplisert av at venstresida består av langt meir enn peronistrørsla og fagrørsla. Bilda frå Pueyrredón-brua, der demonstrantar blei møtt med hard hand frå militærpolitiet, er ikkje berre eit uttrykk for harde frontar, men òg eit uttrykk for den fraksjoneringa og usemja som pregar det progressive landskapet i Argentina. Den 6. april hadde hovudorganisatorane bak generalstreiken, fagsamanslutningane CGT og CTA, oppmoda til å ikkje demonstrere under generalstreiken. Dette blei ignorert av venstreradikale rørsler og parti som har markert avstand til både Kirchner-regjeringane og leiarskapen til dei store fagsamanslutningane i landet. Det radikale landskapet i Argentina er mangfaldig, og har delvis ideologiske røtter: Demonstrantane på Pueyrredón var i hovudsak knytt til rørslene som inngår i Frente de Izquierda y de los Trabajadores, som markerer seg i trotskistisk retning, og som har hovudbasen sin i Buenos Aires. Desse rørslene har lenge stått som eit korrektiv til venstre for kirchnerismen, og tona har til tider vore uforsonleg. Det same gjeld for meir reformistiske, mindre prosjekt som Proyecto Sur, samt alliansar av meir tradisjonelle venstreorienterte parti som Partido Socialista. Andre prosjekt definerer seg i mindre grad med denne skiljelinja, og begynte allereie under Kirchner-tida å orientere seg mot ei regional venstreside. Dette gjeld særleg rørsler som Patria Grande. Forholda til den førre regjeringa og doktrinen ho forfekta har i stor grad prega venstresida, og spørsmålet om autonomi er, og bør vere, eit sentralt spørsmål for venstreradikale rørsler og prosjekt i eit land kor politiske alliansar skiftar fort og det politiske landskapet er svært dynamisk. Samstundes er det verdt å nemne at mange organisasjonar og grasrotrørsler, spesielt knytte til student- og kvinnekamp, utgjer viktige sektorar med både autonomi og emne til å mobilisere. Kvinnerørsla viser teikn til å bli ein stadig viktigare mobiliseringskraft for eit radikalt politisk prosjekt, noko dei massive demonstrasjonane mot vald mot kvinner, under banneret Ni una menos («Ikkje ei til»), er eit prov på. I uformell sektor og i arbeidarklassestrøk ligg det eit stort potensial for samarbeid med nabolagsorganisasjonar og fagforeiningar utanfor den etablerte fagrørsla.

Peronistpartiet sine vegval som viktige hinder for ein felles front for å snu høgredreiinga i Argentina. På kort sikt må venstresida definere ein strategi som famnar breitt nok til å stå imot regjeringa og regjeringsvennlege krefter i etablerte politiske kanalar. Mellomvalet blir difor ikkje berre ein dom over regjeringa, men eit mål på om peronistrørsla og den radikale venstresida kan fungere som kanal for misnøya som no grip om seg. På lang sikt er utfordringa om mogleg større; den breie venstresida må presentere eit alternativ som går på tvers av tidlegare skiljelinjer, som har folkeleg forankring og støtte frå både sosiale rørsle og fagrørsla, og som tar eit oppgjer med dei problematiske delane av kirchnerismen. Prosjektet må med andre ord vere inkluderande, basert på politisk samarbeid heller enn personlege relasjonar, og det må vere kompromisslaust i møte med korrupsjon. Dersom ein lukkast med dette er det ein stor prestasjon, med tanke på både den regionale politiske og økonomiske situasjonen, og ikkje minst med tanke på Argentina sine eigne erfaringar etter tusenårsskiftet. Gitt haldningane og erfaringane i befolkninga, og ei historie for sosial kamp og organisering, er Argentina eit land kor ei slik nyorientering er mogleg.

Mot 2019 - ei sjanse for samling Når venstresida demonstrerer i gatene, er slagorda om misnøya uniforme. Det tyder ikkje at venstresida er konsolidert. Tvert om står både ideologiske skilje, historiske rivaliseringar og usikkerheita rundt

19

Blant dei fyrste av svært mange større demonstrasjonar under Mauricio Macri markeringa av 40-årsdagen for begynninga på militærdiktaturet, 24. mars 2016.


Tema: Alternativer til pengemakta

Moreno har ingen lett jobb foran seg 2. april vant Lenin Moreno fra partiet Allieanza Pais presidentvalget i Ecuador. Venstresida kan puste lettet ut. Eller? Tekst: Julie Messel.

Før valget i april fryktet latinamerikansk venstreside å tape Ecuador. Flere har fryktet høyrevinden som har blåst over Latin-Amerika de siste årene. Vinden har gitt skifter både i Brasil, Argentina og Peru. Mange fryktet om tiden var kommet for Ecuador også. Flere eksperter spådde at tap for Moreno og AP i det ecuadorianske valget, ville bety spikeren i kista for den latinamerikanske venstresiden. Høyresiden på sin side, drømte, naturlig nok om fortsatt økt fremmarsj i denne regionen, skrev blant andre Benedicte Bull, ved senter for utvikling og miljø, ved Universitetet i Oslo i vinter. Puste lettet ut Nå kan altså venstresida puste lettet ut. President Correas etterfølger blir partikollega Lenin Moreno, som sannsynligvis følger i samme spor som sin forgjenger. Utfordringene Moreno står overfor er nye og en ganske annen kontekst enn den Correa ble innsatt i. – Morenos handlingsrom er et helt annet enn det var for den karismatiske og sterke Correa, da han ble valgt i 2007. Det er ikke akkurat momentum for venstrepolitikk i Latin-Amerika i dag, sier Eirik Vold. Journalisten Eirik Vold kjenner de politiske forholdene i Ecuador godt. Han har også gitt ut en bok om Ecuador og forholdet til USA basert på en WikiLeaks-dokumentar fra USAs ambassade i Ecuador. Ikke klima for regional integrasjon Tidsskriftet LatinAmerika treffer Vold dagen etter den amerikanske presidenten Donald Trump har angrepet Syria. Det er vanskelig å skille LatinAmerika fra resten av verden. Vanskelig å ikke blande Midtøsten inn i hva som skjer også i Ecuador. Correa ble innsatt i en oppgangsperiode, der det var stor vilje til økt løsrivelse fra USA. Ecuador, og verden forøvrig, var i 2007 preget av høye råvarepriser. - Nå er bildet det motsatte. Regionen opplever Trump-vennlige nyliberale regjeringer som ikke er interessert i regional integrasjon, men som heller bruker tid på å angripe de få venstreregjeringene som er igjen i Latin Amerika, sier Vold. Han understreker: – Rafael Correa var for mange en eksepsjonell leder, med evner til å gjøre strukturelle endringer i Ecuador, og det krever sin mann i Latin-Amerika.

Men nå er konteksten altså en annen, poengterer Vold. Mange ecuadorianere ser nå med spenning mot den nye presidenten, som er kjent for å være en mer diplomatisk type enn sin forgjenger. – Hvorvidt Moreno vil bli en mer dialogorientert og diplomatisk enn Correa, er for tidlig å si. At han har fremstått sånn kan muligens også være fordi dialog til en viss grad tilhører visepresidentvervet, som han bekledde en periode i Correas regjering, sier Vold. Forventet høyreovertakelse Ecuadors økonomi er hardt prøvet. Lave råvarepriser gir store utfordringer for Ecuadors økonomi. Oljeprisen har knapt noen gang falt så drastisk som da den kollapset i 2014 og la seg på dagens nivå, og olje er fremdeles Ecuadors største inntektskilde. – Dersom landet hadde hatt sin egen valuta ville det antakeligvis vært naturlig å devaluere og drive valutapolitikk, men det er ikke gjennomførbart

20

Eirik Vold har gitt ut bok om Ecuador og kjenner landet godt. Foto: Privat.


«Fram mot år 2010 ble samarbeidet mellom søramerikanske land stadig tettere, noe som gjorde det lettere for regionen å redusere den tradisjonelle dominansen som USA har oppretthold, til tider med jernhånd, over sin såkalte «bakgård» de siste 100 årene» ettersom Ecuador opererer med amerikanske dollar, sier Vold. Vold følger ecuadoriansk politikk. Han forventet, som mange, en høyreovertakelse av makten i Ecuadors regjering. – Det var knepent. Høyresidas Guillermo Lasso vant første valgrunde, og det var ikke soleklart at Moreno kom til å vinne. – Hva har dette å si for den geopolitiske situasjonen i regionen? – Ecuador har spilt en viktig rolle i den historisk unike samlingsprosessen som foregikk på 00-tallet i kjølvannet av Hugo Chávez komme til makten. Fram mot år 2010 ble samarbeidet mellom søramerikanske land stadig tettere, noe som gjorde det lettere for regionen å redusere den tradisjonelle dominansen som USA har oppretthold, til tider med jernhånd, over sin såkalte «bakgård» de siste 100 årene. At hovedsetet til UNASUR, organisasjonen som omfatter alle søramerikanske land, er lagt til Ecuadors hovedstad Quito, er i så måte ingen tilfeldighet. I følge Vold, frykter ecuadorianere at det nå er små muligheter for å drive samme regionale venstrepolitikk, som Correa hadde mulighet for ti år siden. – Den geopolitiske orienteringen er en annen, med Argentina og Brasil som i stor grad gjør som USA vil. Ecuador er et lite land. Landet spiller riktig nok fortsatt en viktig rolle i det interregionale samarbeidet, men klimaet for det interregionale samarbeidet er dårligere enn det var for ti år siden.

Høyreideologi på fremmarsj? Vold vil imidlertid ikke gå med på at det er en høyreideologi på fremmarsj, men tror stadig flere høyreregjeringer i Latin-Amerika handler mer om regjeringsslitasje, fallende råvarepriser og misnøye med sittende venstre- og sentrumvenstreregjeringer, enn en høyreideologi på frammarsj. Samtidig er ikke høyredreiningen så omfattende som man kanskje skal ha det til. I Mexico er venstresiden på fremmarsj. Det samme er den i Chile. – Maktovertakelsene i Paraguay, Honduras, Haiti og Brasil har alle vært udemokratiske. Venezuela er et av landene der oppslutningen om en sittende venstreregjering har sunket mest. Likevel viser meningsmålinger at flertallet fortsatt støtter Chavez´ politiske prosjekt, sier Vold. Morenos viktigste utfordring på det økonomiske feltet blir å håndtere det han tror kommer til å bli vedvarende lave oljepriser. – Det krever diversifisering av økonomien. Det igjen krever å finne den hårfine balansen mellom det å gjøre nødvendige statlige inngripener i økonomien og samtidig unngå at interessekonflikten med det oligarkidominerte næringslivet eskalerer på en måte som rammer produktiviteten for hardt. At den tapende presidentkandidat Guillermo Lasso, som selv er bankeier, nekter å anerkjenne velgernes dom og i stedet maner til opptøyer, er et tegn på at dette ikke blir noen lett jobb for Moreno.

21


Tema: Alternativer til pengemakta

Blomsten har skylda Zapatistenes utdanningsprosjekt kan også forstås som en motstandsstrategi. Tekst: Susanne Normann, tidligere utekoordinator i LAG.

Forslaget til den nasjonale urfolkskongressen og den zapatistiske frigjøringshæren EZLN om å danne et nasjonalt urfolksråd, som vil fremme en kvinnelig kandidat til presidentvalget i 2018 for å «knuse makta i et av dens egne rom», fillerister om dagen den partipolitiske venstresida i Mexico. Parallelt pågår et omfattende og frigjørende utdanningsprosjekt. Under ConCiencias, et vitenskapelig treff mellom 200 finlandshettekledde elever og forskere fra naturvitenskapene, tok zapatistene sin vitenskapelige nysgjerrighet og rebelskhet et steg videre under årsskiftet 2016/2017. Zapatistbarnas autonome utdanning Siden zapatistenes frigjøringskamp ble en offentlig kjent virkelighet på 90-tallet, har deres kontinuerlige endringer og kreative nyvinninger i hvordan drive politisk kamp fått mye oppmerksomhet. Zapatistene har inspirert organisasjoner i mange geografier, og ikke minst provosert mange aktører, også på den institusjonelle venstresida. Autonom utdanning har helt fra begynnelsen vært en av pilarene zapatistene bygger frigjøringsprosjektet sitt på. Som et ekko av tankene til Frantz Fannon, den martininske psykiateren som skrev boka Jordas fordømte, og som en gang sa «Vi må riste av oss det tunge mørket som er blitt tvunget på oss», tok zapatistene barna sine ut av det offentlige skolevesenet. Deretter begynte de å bygge opp et omstendelig utdanningssystem, som fortsatt er under konstruksjon. De autonome

barne- og ungdomsskolene har år etter år blitt styrket, på tross av lavintensitetskrigen som føres i urfolksgrendene i Chiapas. Deres viktighet kan illustreres av at skolene i flere tilfeller blir mål for paramilitæres angrep. Vil dyrke bevissthet Utdanningsmodellen til zapatistene utvikles i forskjellig rytme i de fem autonome sonene. Skolene er per se en kritikk av det offentlige utdanningssystemet, men fremfor alt representerer de et kollektivt svar til landsbyenes behov for kunnskap av praktisk og teoretisk verdi. Zapatistene avfeier ikke utdanning. De er et uttrykk for en sosial bevegelse som ser på utdanning som et potensielt frigjøringsprosjekt, på samme måte som Movimento Sem Terra (MST), De jordløses bevegelse, i Brasil. Som zapatistene krever de en verdig og horisontal utdanning som fremmer et kollektivt frigjøringsprosjekt. En av forskjellene er hvordan bevegelsene forholder seg til den offentlige utdanningen. Mens bevegelser som MST kjemper for å endre utdanningen fra innsiden, har zapatistene brutt med staten og alle dens institusjoner. Som en utdanningspromotør på ungdomsskolen i det autonome senteret Oventik uttrykker, «vi vil dyrke bevissthet», er målet og praksisen å avkolonialisere tankene og ideene, samt å forvandle skolen til et samlende sted, for å «forsvare livet». Zapatistbarneskoler finnes i hver grend, og

22

Et av byggene til ungdomsskolen i Oventik, et sted for å «dyrke bevissthet» og for å «forsvare livet». Foto: Ronya Reitan Solberg.


utdanningspromotørene jobber både gratis og kommer fra de samme grendene som barna de har ansvar for. En utdanningspromotør er underlagt lokalsamfunnets beslutningsorganer og formidler de sosiale, kulturelle og politiske aspirasjonene til urfolksgruppene de selv kommer fra. De jobber innenfor rammene som er gitt av et militant frigjøringsprosjekt knyttet til aspekter som autonom forvaltning av naturressurser, helse, justis og medier. Den autonome utdanninga betyr med andre ord enda et uttrykk for zapatistenes filosofi om mandar obedeciendo, å styre mens man lytter til grasrotas krav. I flere av zapatistenes autonome sentere har de også et førskolenivå. Det finnes ingen tydelige aldersgrenser, det er promotørenes ansvar å vurdere barnas fremgang og plassere de på riktig nivå. Ungdomsskolene har også vokst i omfang. Bare i 2015 kom det fem nye ungdomsskoler i området som sogner til Owventik. Et av de mest grunnleggende trekkene til zapatistenes autonome utdanningsprosjekt er at utdanningen er skapt av kvinner og menn av urfolks- og bondeopprinnelse, som er organiserte i motstand. Det er de som utvikler pensum, og pensum bør ifølge zapatistene kunne gi verktøy for en kritisk virkelighetsforståelse samtidig som det handler om å lære hvor en kommer fra, ens historie og ens nåtid. I skolene brukes en blanding av spansk og tsotsil, tseltal, chol eller tojolabal. Spansk som offisielt språk har, ikke ulikt andre steder i verden med en kolonialistisk historie, eller nåtid,

vært et av våpnene for dominans i skoleapparatet. I tillegg til språk, historie og matematikk, inkorporerer zapatistene musikk, agroøkologi, medisin, plantemedisin, kritisk samfunnskunnskap, veterinærkunnskap og likestilling i pensum. Kjønnsrettferdighet og likestilling er del av pensum fra barneskolen. Hvem i Norge kan se for seg at barneskolelærere bruker Silvia Federicis «The Unfinished Feminist Revolution» aktivt i undervisningen? Hvorfor ConCiencias? I desember 2016 tok altså zapatistene utdanningsprosjektet et skritt videre. Gjennom 14 dager ble 200 utsendte zapatister og flere tusen tilskuere vitner til hvordan forskere fra naturvitenskapene forklarte og forsvarte sin forskning. De ble møtt med kritiske spørsmål. Etter hvert foredrag ble forskerne nemlig drillet av spørsmål fra de 200 «elevene» sine. «Hvordan kan din forskning komme til gode for samfunnet?», «Hvordan kan dette bidra til å utjevne sosiale forskjeller?» var noen av spørsmålene som ble stilt, og som kanskje irriterte enkelte, fikk andre til å glede seg og noen synlig til å gråte. Det er nok ikke lett å komme under lupen til 200 finlandshettekledde elever, 10 politiske kommandanter og de to Sub-ene Moyses og Galeano fra EZLN. «Blomsten har skylda» var tittelen på en av innledningene til Subcomandante Galeano under ConCiencias. Den uvanlige tittelen vekket mye

23

«Pensum bør ifølge zapatistene kunne gi verktøy for en kritisk virkelighetsforståelse samtidig som det handler om å lære hvor en kommer fra, ens historie og ens nåtid»

Auditoriet var stadig fult under ConCiencias av både zapatister og nasjonale- og internasjonale tilskuere, som ville lære fra forskerne fra naturvitenskapene. Foto: Subversiones, Maria González.


nysgjerrighet i forkant, og kan være illustrerende for hvordan zapatistene fortsetter å puste friske vinder inn i vår tenkemåte og bryter med vertikale organisatoriske praksiser. Historien om blomsten er nemlig historien om helse- og kommunikasjonspromotøren Rosita, som krevde en forklaring fra EZLNs militære leder Subcomandante Insurgente Moyses på hvorfor en blomst har «akkurat den fargen, akkurat den formen og akkurat den lukten? Jeg vil ikke ha svaret om at moder jord med sin visdom har skapt den slik, eller at Gud har skapt den, eller slike ting. Jeg vil ha det vitenskapelige svaret». Interessen for vitenskap i zapatistlandsbyene er legitim og reell. Men den er ganske ny, det har ikke alltid vært slik. «Interessen stammer fra en av transformasjonene som vår kamp opplever i dag; det vil si fra vår frihet», forklarte Subcomandante Insurgente Galeano til tilhørerne. Moyses kunne ikke svare den nysgjerrige og rebelske compañera Rosita, men kravet hennes førte frem til ConCiencias. Noe zapatistene fortalte at de håper kan være begynnelsen på en kunnskapsutveksling mellom urfolksgrendene og forskerne som svarte på den noe uvanlige invitasjonen. Noe av den vanlige kritikken til zapatistenes valg om et autonomt utdanningssystem går på at det er vanskelig å få tilgang på universitetsutdannelse. Som et svar på dette forklarte Galeano videre «Vi ønsker ikke å dra til universitetene, vi ønsker å bygge de i våre egne landsbyer og at universitetene lærer bort til og av våre folk. Vi ønsker ikke å dra til de store laboratoriene i metropolene, vi ønsker at de skal bygges her. Vi ønsker at i stedet

for politistyrker og militærleirer, i stedet for åpne dagbrudd og luksushoteller, at det skal bygges, under vår kollektive styring, astronomiobservatorier, laboratorier, fysikk-labber, observasjonsposter, studier av og bevaring av naturen». «Vi vil fortsette å være det vi er. Urfolk». Utfordringen fra zapatistene under ConCiencias strekker seg lengre enn den konkrete dialogen som ble opprettet i desember. Den strekker seg til globale geografier, hvor kritikken mot privatisering av offentlig utdanning er godt kjent. Det samme gjelder kritikken mot universitetene, som institusjoner som forlenger kapitalismens ideologiske prosjekt. Et prosjekt som er bygget på individualisme, fremmedgjøring, fragmentering, konkurranse og, kanskje, en enorm virkelighetsflukt. Pengegivende forskning prioriteres fremfor kritisk forskning. Jordbruksindustri finansierer forskning. Positivisme og falske nøytralitetsprinsipper fortsetter å blomstre. Samtidig er det nødvendig å spørre oss om hva rangering, publiseringspoeng, karaktersystemer og strenge sitatregler gjør med studenter og forskere. Samtidig usynliggjøres lavtlønna yrkesgrupper som vasker universitetets korridorer, steker maten i kantinene og klipper plenene. Kan det være at sinnene og hjertene våre endrer seg, blir mer individualistiske, og kanskje litt mindre solidariske? Historier om stress, angst, isolasjon fra sosiale relasjoner, ekstrem selvopptatthet og depresjon i eksamenstider er vanlige og aksepterte. Om vi tygger på disse spørsmålene blir zapatistenes utdanningsprosjekt ikke lenger til en historie om dem. Det er også en historie om oss. Eller til oss.

24

Tre av de 200 «elevene» som noterer under et av foredragene på ConCiencias. Etter foredragene stilte de kritiske spørsmål til forskerne, som trolig startet flere tankeprosesser hos tilskuerne og forskerne selv. Foto: Subversiones, Elis Monroy.

«Samtidig er det nødvendig å spørre oss om hva rangering, publiseringspoeng, karaktersystemer og strenge sitatregler gjør med studenter og forskere»


Tema: Alternativer til pengemakta

Folkets stemmer mot uetiske investeringer - Vi krever at Norge stopper å investere i ødeleggelse av jorda vår, sa Rodrigo Santana foran en fullsatt rettssal under Den folkelige domstolen på Caféteateret i Oslo, 11. mars i år. I den symbolske rettssalen satt Den norske staten på tiltalebenken, og som eksperter og vitner fikk vi høre stemmene som vanligvis blir tiet ihjel. Tekst: Frøya Torvik. Foto: Solveig Luna Evjen.

I domstolen arrangert av Latin-Amerikagruppene (LAG) ble det ført to rettssaker. På scenen hadde tiltalte egen stol, vitner og eksperter satt på eget bord, og litt på siden satt sakførerne. Gjennom å høre vitnesbyrd og ekspertuttalelser fra latinamerikanere som har kjent konsekvensene av utenlandske investeringer på kroppen, var målet å sette investeringenes skitne side i fokus, samt å ansvarliggjøre staten for skadene på miljø og mennesker. Gjennom Statens pensjonsfond, bedre kjent som Oljefondet, og Statens utviklingsfond for investeringer i privat næringsliv, bedre kjent som Norfund, foretar Norge investeringer over hele verden. Liv verdt mindre enn dopapir Den første av rettssakene handlet om Oljefondets

investeringer i celluloseindustrien i Brasil. Suzano, Fibria og Stora Enso er tre av de største selskapene som planter eukalyptus for å fremstille cellulose, hovedsakelig til papir. Selskapene er anklaget for brudd på rettighetene til lokalbefolkningen, og for å ulovlig ha hugget ned store områder med urskog. Oljefondet investerer 4,2 milliarder kroner i disse selskapene. Med rapporten Den grønne ørkenen, publisert av LAG i april 2016, har organisasjonen forsøkt å få Oljefondet til å trekke seg ut av selskapene. Rettssaken var et nytt verktøy i den prosessen. Rodrigo Santana og Ivonete Gonçalves reiste fra Brasil til Norge i anledning den folkelige domstolen. Santana representerte pataxófolket som, blant flere andre urfolksgrupper, har blitt rammet hardt av eukalyptusplantasjene som invaderer områdene

25

Berta Zuñinga Cáceres gir sitt vitnesbyrd i saken om Norfunds investeringer i Honduras, mens tolk Stine Linnerud Jespersen noterer. Victor Fernandez og Gustavo Illescas uttalte seg senere som sakkyndige i saken.


deres. Gonçalves vokste opp i Bahia regionen og startet organisasjonen CEPEDES, som jobber med forskning på blant annet eukalyptusplantasjene. I løpet av halvannen time malte Santana og Gonçalves et mørkt bilde for publikum av hvordan plantasjene tørker ut jorda, utsletter biologisk mangfold, fører til branner og forurensing. – Det er sagt at Norge er det landet med høyest livskvalitet, men hvilken livskvalitet er dette? For å være lykkelige kaster dere all skitten over på andre. Livskvalitet for oss er å kunne komme til våre utspring og elver for å drikke krystallklart vann, å plukke en moden frukt fra treet, å ha kontakt med den friske og ferske jorda uten å være bekymret for sykdommer, forklarte Santana i sitt vitnesbyrd, før han avsluttet klart og tydelig med å be den norske stat slutte å undertrykke deres lykke. Utvikling uten premisser Rettssak nummer to i den folkelige domstolen handlet om Norfunds investeringer i Honduras. Norfunds mandat er å skape utvikling gjennom investeringer i privat sektor. Deres investeringer i små- og mellomstore bedrifter, som skal skape arbeidsplasser lokalt, regnes som en viktig del av norsk bistand. – Vi anklager Norfund for å ikke oppfylle kriteriene som positiv bistands- og utviklingsaktør, sa Per Ranestad fra Norsk Folkehjelp. Som sakfører under rettssaken la han fram tre anklager mot Norfund. – En lokal samarbeidspartner er forutsetning for alle investeringer Norfund gjør. Det skal tilsvare minst 65 prosent av den totale investeringen. Norfund stiller én tredjedel av investeringen og den lokale investoren stiller to tredjedeler. – Derfor sier Norfund selvfølgelig at i Honduras er de tvunget til å samarbeide med makteliten, og de valgte å støtte den største banken, Ficohsa, fortalte Ranestad. Norfund inngikk en kredittavtale med den honduranske banken Ficohsa i 2012. Banken er kjent for å være styrt av, og drive handel med, makteliten i landet. En av bankens største kunder i Honduras er selskapet Dinant, som er knyttet opp mot en rekke kriminelle handlinger, undertrykkelse og drap av småbønder og urfolk. Ranestad fortalte videre i anklagen at investeringen i banken viser mangel på en skikkelig aktsomhetsvurdering, fordi de har lånt penger til det nevnte selskapet Dinant, og at Ficohsa var sentral i legitimeringen av statskuppet i 2009. Pengene fra Norfund skal være øremerket små- og mellomstore bedrifter i Honduras, men andre anklagepunkt tok opp at Norfund ikke har mekanismer for å vite hvem pengene lånes til. Siste anklagepunkt pekte på hvordan Norfund ikke tar hensyn til at samarbeidet med Ficohsa fører til ytterligere konsentrasjon av makt og ressurser. Dialog med forskjellige sektorer

Rodrigo Santana startet vitnesbyrdet sitt med å dele sang og dans fra pataxófolket i Brasil. Deretter fortalte han om de alvorlige konsekvensene eukalyptusplantasjene har på livsgrunnlaget deres.

Tiltalte hadde egen stol i domstolen. Før rettssakene starta inviterte ordstyrer Ronya Reitan Solberg publikum til å sette seg i tiltaltes stol, dersom de følte seg truffet av anklagene.

26


Gjennom åtte timer med folkelig domstol var salen fullsatt. Programmet besto av mayaseremoni, to rettssaker, matpause, slampoesi, presentasjon av opprop og appeller. Det var også konsert med Victor Parra på kvelden.

– Plantede skoger er et veldig svakt konsept, der målet er å manipulere bevisstheten til folk. Fordi en plantet skog, med kun én tretype, kan man ikke kalle skog. I hvert fall kan det ikke sammenlignes med den atlantiske regnskogen som har vært der tidligere, sa forsker Ivonete Gonçalves da hun uttalte seg som sakkyndig i rettssaken mot Oljefondet.

– Det er viktig at vi ser oss i speilet. Et paradoks med de nordiske landene er at vi ofte er verdens beste, men samtidig er vi kanskje the biggest criminals. For på et vis lever vi på andres bekostning, sa tidligere sametingsrepresentant Lars Anders Baer. Han stilte som sakkyndig i saken mot Oljefondet, der han trakk linjer mellom Brasil og samenes kamp i Norden.

27


i sivilsamfunnet for å høre om prosjektene de finansierer, må være et minstekrav for et land med så stor konflikt som Honduras. Som vitne og ekspert i saken var aktivist Berta Zuñinga Cáceres og advokat Victor Fernandez fra Honduras tilstede. Begge to lever med alvorlige trusler mot seg for sitt arbeid som miljø- og menneskerettighetsforkjempere. Honduras er rikt på naturressurser og har blitt et populært land for investeringer i ren energi. Samtidig regnes det som verdens farligste land å være miljøforkjemper i. Cáceres’ mor, Berta Cáceres, ble drept i sitt eget hjem i fjor for å stå fremst i kampen mot selskapet DESA, som uten lovpålagt konsultasjon, med vold og trusler, startet utbyggingen av vannkraftverket Agua Zarca. – Vi må stille spørsmål ved hva utvikling betyr og hva ren energi betyr. Ren energi kaller vi for energi fylt av blod og død. Vi vil at de norske bankene skal ta vekk sine investeringer som finansierer død, avsluttet Cáceres vitnesbyrdet sitt om den prekære situasjonen for aktivister i Honduras. Å lytte til folket Gjennom åtte timer med to rettssaker og tett program fikk publikum på omkring 120 personer et innblikk i realiteten til menneskene som blir berørte av norske investeringer. Den guatemalanske samfunnsforskeren Gustavo Illescas var blant deltagerne i domstolen. Han tok opp definisjonen av utvikling, og viktigheten av å lytte til sivilsamfunnets stemmer. – Vi har en kollisjon mellom to definisjoner av utvikling, sier Illescas. – Hvis det er sånn kan vi kanskje begynne med at Norfund tar vekk ordet utvikling fra hjemmesiden sin, og heller bare skriver profitt - så ville de i alle fall være tro mot sitt mandat eller praksisen sin. […] Når urfolk bruker vann i sine landsbyer har de ikke en fortjeneste på 30 millioner dollar. Jeg spør meg hvor mye eukalyptusselskapene i Brasil betaler for

å bruke vannet, hvor mye DESA betaler for å bruke vannet i sine vannkraftverk, hvor mye gruva Marlin, en stor gullgruve i Guatemala, betaler for å bruke vannet – ingenting. Og i tillegg begrenser de vår tilgang til vannet, de endrer kursen til elva så den går til plantasjene eller de forgifter elva med cyanid. De gjør det slik at vi ikke lenger har tilgang til denne ressursen som er et gode for alle. Så det kan se ut som det er en forbannelse egentlig - siden urfolk i så lang tid har tatt vare på vannet i sine samfunn. […] Så det er derfor det er viktig at vi sitter og snakker om disse investeringene Norge gjør i Latin-Amerika, og det er viktig at vi ikke lytter til elitens stemmer, men at vi lytter til stemmene til folket, vi som er her. Det er derfor vi er her nå, for å lytte til dem som er berørt og ikke til dem som profittere på det her. Ikke lytter til dem som forteller om prosjektet på en fin måte, som beskriver det bra, for det er de som stikker 30 millioner dollar i lomma. Sluttordene fra LAG-aktivist og medarrangør, Mari Beitnes, oppfordret til videre refleksjon og diskusjon rundt temaet. For en folkelig domstol fortsetter så lenge folket krever endring: – Vi har noen spørsmål som vi ønsker skal prege debatten rundt norske investeringer og bistand i tiden fremover. For vi må tørre å tenke nytt, vi må tørre å snakke om utvikling. Hva vil vi med den? Og hvem er den for? I utviklingens navn frarøver man småbønders levebrød og skaper nok en konsument, og man kan krysse ut på et rapporteringsskjema at man har skapt arbeidsplasser. Vi må snakke om livskvalitet, for når Rodrigo sier at livskvalitet for oss er å kunne gå til vår vannkilde, spise den ferske frukten, ha kontakt med den friske jorda, føle morgendugget og å se barna vokse opp i sunnhet: Hva er vår utviklingsmodell verdt da? Signér for etiske investeringer, og se den folkelige domstolen på www.lagnorge.no/folkeligdomstol

28

Før rettssakene holdt Maria Canil, fra den guatemalanske enkeorganisasjonen CONAVIGUA, en tradisjonell mayaseremoni der en deltager fra hvert land tente lys.


Tema: Alternativer til pengemakta

Det autonome kooperativet Pan, Tierra y Libertad - Brød, jord og frihet Vi er et selvstyrt kooperativ som baker brød i Mexico by. Pan, Tierra y Libertad vært en vei å gå for å lære og organisere oss. Brødet fungerer både som mat og som sosial arena for å møte andre som gjør at vi samla øker sjansen for å bygge et verdig liv. Tekst: Cooperativa autónoma Pan, Tierra y Libertad. Oversatt av: Frøya Torvik.

Vi er et selvstyrt kooperativ som baker brød i Mexico by. Pan, Tierra y Libertad vært en vei å gå for å lære og organisere oss. Brødet fungerer både som mat og som sosial arena for å møte andre som gjør at vi samla øker sjansen for å bygge et verdig liv. Vi baker brød fordi vi ønsker å produsere noe som tjener til livets opphold. I tillegg har de fleste av oss alltid overlevd gjennom jobber der vi ikke har trengt å bruke hendene våre. Ved å produsere brød og selge det skaper vi gjennom kollektivt arbeid en inntektskilde. Slik kan vi ta oss av de økonomiske kostnadene som denne verden krever, men samtidig kan vi sakte rømme fra det fremmedgjorte, utnyttede lønnsarbeidet. Vi produserer fordi vi tror at selvstyre og å bygge en annerledes verden går hånd i hånd med tilbaketakelse av produksjonsmidlene, kunnskapen og gleden ved å jobbe. Ved å produsere basisvarer mener vi at vi tar tilbake vår kollektive evne til selvbestemmelse, å bestemme i felleskap hvordan vi ønsker å leve. Grunnen til at vi lager brød, og ikke en av de mange andre tingene man produserer for å leve, er at brød gir mat. Fordi vi spiser for å leve (og for å kjempe), fordi vi må spise godt, sunt og rikelig for å være lykkelige. Vi bestemte oss for å lage brød, fordi det kan være billig å produsere, få tak i og det er godt og næringsrikt; fordi det kan deles, og det er ikke mat for en alene. Og fordi, når pengene er knappe, vil vi ha i våre hender en liten del av det som trengs for å overleve. Historien om bakeriet har også vært en historie om solidaritet. Kamerater har fulgt oss fra starten; de har lært oss hvordan vi baker brød, hjulpet oss å få tak i ovn, og ved å spise vårt brød har de hjulpet oss å overleve. Mens vi har gått fra total uvitenhet til å ha lært å bake brød, har vi også lært å organisere oss og stille spørsmål ved vårt arbeid. Bakeriet har vært en praksisplass som fått oss til å tenke på hva vi må gjøre og hvordan vi må gjøre det. Dermed er innsatsen vi legger i å leve kollektivt en del av vårt motsvar mot det kapitalistiske systemet som ødelegger alt rundt seg, inkludert oss selv. Arbeidet har fått oss til å reflektere og å arbeide frie for sjefer og utnyttelse. Vi organiserer oss horisontalt og vi forsøker å rotere arbeidet. Vi distribuerer våre brød direkte og våre

inntekter fordeles i henhold til våre ulike behov. Vi har gjenlært gjennom praksis hva zapatistene allerede har fortalt oss; dette kapitalistiske systemet tjener ikke livet; vi må bygge noe annerledes for å overleve denne stormen. Vi er tilhengere av Den sjette deklarasjonen [red. anm. om EZLNs prinsipper og visjon for Mexico og verden utgitt 28. juni 2005, samler grasrotbevegelser nasjonalt og internasjonalt i et nettverk i kampen mot kapitalismen]. Vi har lært av EZLN [red.anm. Den zapatistiske hæren for nasjonal frigjøring] og urfolksgruppene at det er mulig å gjenvinne livet og bygge andre verdener, og at vi må velge hvordan vi vil leve i byene og nabolagene våre: det er vår beslutning, ikke beslutningen til et partipolitisk system i et representativt demokrati som bare tjener interessene til de rikeste og mektigste. Pan, Tierra y Libertad er vår båt i tøffe tider fordi vi vet at mot den destruktive logikken til kapitalismen er det kun mulig å overleve i fellesskap, ved å lage brød, men også og hovedsakelig ved å organisere oss for å leve hele livet, slik at i tillegg til brød finnes det alt som er nødvendig for å leve.

29

Slik former vi noen av brødene vi lager.

«Vi organiserer oss horisontalt og vi forsøker å rotere arbeidet. Vi distribuerer våre brød direkte og våre inntekter fordeles i henhold til våre ulike behov»


Aktuelt

Salvadoranske kaffebønder i værets vold Bønder i El Salvador mobiliserer mot klimaendringer. – Været er snudd på hodet. Vi må tenke annerledes, sier kaffebonde Sigfredo Benítez. Tekst: Julie Messel.

Benítez er vokst opp på en kaffeplantasje 1100 meter over havet, i nærheten av Santa Ana i El Salvador. Her har familien hans dyrket kaffe i generasjoner. Etter jordreformen i 1980 fikk familien hans tilgang til egen jord. Faren hans ble med det en av de første bøndene som ble med i kaffekooperativet Los Pinos. Kooperativet har i dag 98 medlemmer, og dyrker kaffe på et 280 hektar stort område. De produserer Fairtrade-kaffe i tonnevis, og eksporterer til Belgia, Tyskland, Frankrike og forhåpentligvis snart Norge, forteller Benítez. Dagjobb og kveldsskole Som én av elleve søsken er han vokst opp blant kaffebuskene i Santa Ana. Benítez jobbet på kaffeplantasjen på dagtid og gikk på skole i

nærmeste by på kveldstid. Slik ble han rustet til livet som bonde. Han elsker livet som kaffeprodusent i kombinasjon med administrative arbeidsoppgaver i Los Pinos. Men nå er han engstelig for fremtiden. Hvorfor? – Jeg har familie, barn, søsken, naboer. Hvem vet hvor mange år vi kan produsere kaffe i Los Pinos, sier han. Han lar liksom spørsmålet, eller kanskje heller konstateringen, henge i lufta. Kamp mot været Tidsskriftet LatinAmerika møter Sigfredo Benítez i Oslo. Han er kommet for å snakke om betydningen av Fairtrade-kaffe for småbønder som ham selv. Gjennom kooperativet arbeider han ikke bare for å dyrke utsøkt kaffe, men også for at kooperativet skal

30

Kaffebønder i full sving med å tørke kaffebønnene ved kaffeplantasjen Cooperativa Los pinos. Foto: Sigfredo Benítez, Cooperativa Los Pinos.

En kaffebonde sjekker kvaliteten på kaffeplanten, og undersøker om planten har fått soppen eller andre sykdommer. Foto: Sigfredo Benítez, Cooperativa Los Pinos.


Én ting er sikkert, og det er at vi mü tenke annerledes og ruste oss mot det som kommer

31


drive sosialt arbeid blant sine medlemmer. Sammen bygger de hus, infrastruktur, legger inn vann og elektrisitet, bygger skole, tilbyr helseforsikring og jobber med matsikkerhet. I området bygger de et samfunn og et nettverk rundt bøndene. Mye ligger til rette for at det skal gå veien, samfunnet er langt bedre rustet enn det var på 80-tallet. Men så kom været. Klimaendringer Det er en kald marsdag i Oslo, og Benítez innrømmer at han fryser i den norske vinterkulda, hvor han skal snakke for norsk kaffe- og dagligvarebransje. Han har knall rød skjorte blant nordmenn i mørk dress. Hva er grunnen til at du frykter for kaffebondens fremtid? – Fordi dagens klimaendringer setter oss i fare. Én ting er sikkert, og det er at vi må tenke annerledes og ruste oss mot det som kommer. Hva tenker du om framtiden? – Jeg vet ikke om mine barn kan dyrke kaffe i Los Pinos i framtiden. Det er klart det bekymrer meg. Store endringer i vær- og klimaforhold gjør at utfordringene i dag er helt andre enn de Benítez stod overfor da han som gutt jobbet på dagtid, før han småløp de åtte kilometerne til skolen. Ifølge Eirik Lindebjerg, utviklingsrådgiver i World Widelife Fund (WWF), er klimaendringer den største trusselen mot verdens kaffeproduksjon. – Selv om vi når målet om maks to grader global oppvarming, slik klimatoppmøtet i Paris 2015

vedtok, er det for mye for svært mange av verdens kaffeprodusenter. – Konsekvensene for kaffeproduksjonen er drastiske, sier Lindebjerg.

«Konsekvensene av global oppvarming for kaffeproduksjonen er drastiske» Snart uegnet til kaffeproduksjon Global oppvarming gir mindre nedbør og til andre tider enn bøndene er vant med. Det skaper hetebølger som er svært uegnet for de fleste kaffeprodusenter, da de færreste kaffetyper trives i mer enn 30 grader. I tillegg fører global oppvarming til flom og langt mer sykdom enn tidligere. – I 2050 anslår man at halvparten av de områdene som produserer kaffe i Latin-Amerika vil være uegnet til kaffeproduksjon. Innen år 2100 anslår man at andelen områder øker til to tredjedeler, sier Lindebjerg. Må legge om Dette betyr stor forventet omlegging hos kaffeprodusenter verden over. De fleste som dyrker kaffe i dag er små produsenter, uten store budsjetter til investeringer i ny teknologi. Og det er denne

Kaffebønder sorterer ferske kaffebønder før videreforedling av kaffebøndene. Foto: Sigfredo Benítez, Cooperativa Los Pinos.


teknologien som blir helt avgjørende for å kunne holde kaffeproduksjonen oppe. – Kaffeprodusenter trenger økte investeringer i bærekraftige og langsiktige prosjekter, slik at produksjonen kan utvikles, sier Lindebjerg. Dét kjenner kaffebonden Benítez seg igjen i. – De største utfordringene vi står overfor er regn og sykdommer, sier han. Hva gjør dere? – Vi planter trær som gir skygge mot sol, bygger tak som gir skygge mot regn. Dessuten jobber vi for å dyrke frem nye sorter kaffe som tåler endringer i klima. Benítez forteller at bøndene alltid har hatt sykdommen kafferust. Dette er en svært aggressiv sopp som angriper kaffeplanten. Men aldri har kaffeplantene vært hardere rammet enn nå. – Nå er kafferusten seiglivet og resistent. Vi har store problemer med å holde den i sjakk. Benítez er overbevist om at sykdommen er en konsekvens av klimaendringer. Høyere utgifter er også en konsekvens av stadig vanskeligere dyrkningsvilkår for kaffeplanten. – Produksjonen synker på grunn av dårligere dyrkingsforhold, og det fører til at inntjeningen blir lavere, noe som igjen gjør at det blir lavere investeringer i produksjonen, når det egentlig burde vært større investeringer. Hva er løsningen? – Å bremse klimaendringene så langt det lar seg gjøre. Deretter å ruste kaffebønder så de kan møte de endringene som gir nye forutsetninger for kaffeproduksjon. Solbeskyttelse Å ruste kaffebøndene i Los Pinos innebærer det å beskytte avlingene mot regn og sol. Det handler om jordforbedringer og utviklingen av kaffeplanter som er motstandsdyktige mot nye typer sykdom. Det handler om å utvikle dyrkingsmåter som er effektive og som bidrar til økt produksjon. Kun 12 prosent av El Salvador er skogarealer, men 90 prosent av disse arealene er dyrkningsområder for kaffe. Disse utfordringene gjelder med andre ord langt flere enn Sigfredo Benitez og hans kolleger i Los Pinos. Klimautfordringene handler for oss om særlig én ting, sier kaffebonden fra El Salvador. – For oss handler dette om pris. Nye forutsetninger gjør at vi trenger å ruste oss på andre måter, slik at vi kan opprettholde produksjonen. Vi trenger høyere pris for kaffen vår. Vi trenger å få dekket de utgiftene vi faktisk får som kaffeprodusenter i en verden som trues av klimaendringer. Forbrukernes forståelse av at Fairtrade-kaffe er det som vil redde oss, er helt avgjørende, sier Benítez. Han er ikke mer beroliget for framtiden, men i det minste fornøyd med å ha nådd ut til et nytt marked her i Norge. Kanskje.

Daglig leder av Los Pinos, Sigfredo Benítez. Foto: Privat.

Ferske kaffebønder før de videreforedles og selges som kaffe til Europa. Foto: Sigfredo Benítez, Cooperativa Los Pinos.

33


Aktuelt

Mirador: En varslet miljøkatastrofe Urfolk, miljøbevegelsen og småbrukere i det sørlige Amazonas kjemper mot storkapital og egne myndigheter, og nekter å selge jorda si til utvinning av kopper og gull verdt milliarder. Eksperter frykter enorme miljøødeleggelser i område med unik biodiversitet. Tekst: Julie Messel.

Sør i Ecuador, på grensen til Peru, ligger Ecuadors første storskala gruveprosjekt Mirador. Dypt i Amazonas jungel, i provinsen Zamora-Chinchipe, har ecuadorianske myndigheter anslått at det ligger 375 millioner tonn kopper, samt store mengder gull og sølv, i grunnen i regnskogen. Det er svimlende mengder verdifulle mineraler, til enda mer svimlende summer. Prosjektet har generert konflikter og vært splittende, samtidig har det dannet nye allianser mellom urfolk, colonos og miljøbevegelser for å bevare verdifulle skogsområder i det latinamerikanske landet.

«Å flytte ville være å legitimere prosjektet» Vanvittig potensiell fortjeneste Ecuador har de siste 15 årene gjort store økonomiske investeringer i gruvedrift. Landet har økonomiske

forventninger i milliardklassen til gruveprosjektene som antakeligvis skal stå for Ecuadors store inntjening de neste tiårene. For akkurat som i Norge, spør de seg i Ecuador: Hva skal de leve av etter oljen? Mineralutvinning er en av flere sektorer som den ecuadorianske regjeringen anser som et tillegg til oljeutvinningen. Det er også en storsatsning på storskala vannkraft i landet. Det enorme gruveprosjektet Mirador har foreløpig kostet ecuadorianske myndigheter flere hundretalls millioner, likevel står ikke utgiftene i forhold til forventet inntjeningen som anslås å være enorm. Miljøkatastrofe i sakte film Miljøbevegelsen og urfolksorganisasjoner har protesterer og demonstrert høylytt i mange år. Det 6000 hektar store området i Zamora-Chinchipe som utgjør Mirador ble allerede tidlig på 90-tallet utpekt som en gullgruve. Området hadde på 80og 90-tallet delvis infrastruktur, fordi området ble

34

Det 6000 hektar store området i ZamoraChinchipe som utgjør gruveprosjektet Mirador, ble allerede tidlig på 90-tallet utpekt som en gullgruve, både billedlig og fysisk. Foto: Privat.


brukt militært i krig med Peru. Likevel ligger store deler av området fremdeles uberørt, og er vernede skogområder. Eksperter varsler imidlertid krise når det er snakk om gruveprosjektet. – Gruvedriften har enorme konsekvenser ikke bare for mennesker, men også for dyr og miljø, sier Esben Leifsen, førsteamanuensis ved Institutt for miljø- og utviklingsstudier (NORAGRIC), ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås. Leifsen frykter det man kan kalle en miljøkatastrofe i sakte film. Enormt biologisk mangfold Ecuador har en lang gruvehistorie, men det er særlig

år, og frem til 50-60-tallet levde de halvnomadiske liv som jegere og sankere. Som følge av den første jordreformen på begynnelsen av 1960-tallet og som del av en statlig politikk for kolonialisering av ecuadoriansk Amazonas, ble området innvandret av småbønder. Tømmerhogst og kvegdrift ble introdusert i et område som før hadde vært forbeholdt urbefolkningen, forteller Leifsen. De siste 15 årene har store områder blitt ekspropriert eller solgt, men motstanden er stor. Prosjektet er omstridt og urbefolkning, lokalbefolkning og miljøbevegelsen er gått sammen for å stoppe prosjektet, uten å nå gjennom. Ecuadorianske myndigheter holder på sitt, og arbeidet med Mirador holder frem. Konsesjoner blir

«Myndighetene har vært klar på at man ikke kan la vær å benytte seg av de enorme rikdommene som ligger under jorda i disse områdene» siden 1990-tallet at landet har drevet gruvedrift i storskala. Mirador er landets største, men ikke eldste gruveprosjekt. Kopperbeltet som Mirador baserer seg på, ligger i fjellkjeden Condor, med en sjelden rik biodiversitet. Området utgjør en lavtliggende fjellkjede der høydene på fjellene varierer med 1400 meter. Det finnes 16 ulike mikroøkosystemer, rik flora, fauna, insekter i rikt monn og sjeldne dyrearter som småbjørn og puma. Men ingen kan leve av biodiversitet alene Myndighetene har, ifølge Leifsen, vært klar på at man ikke kan la vær å benytte seg av de enorme rikdommene som ligger under jorda i disse områdene. Mange bønder og flere representanter for urbefolkningen er allerede flyttet ut. Flere er kjøpt ut, og området er blitt ekspropriert. Det er likevel fremdeles flere igjen. De nekter å la seg tvangsflytte, nekter å la seg kjøpe ut av det som har vært deres hjem i generasjoner, både som bønder og som shuarurfolk. Å flytte ville være å legitimere prosjektet. – 42 familier er blitt kastet ut, noen er kjøpt ut, andre har nektet å ta imot penger for på den måten å ikke legitimere gruveprosjektet i Amazonas, forteller Leifsen. Han forteller om uoversiktlige prosesser og manglende konsekvensutredninger i rovdriften i Amazonas. Enorme miljøødeleggelser Leifsen har flere ganger vært på feltarbeid i området, som arkeologer mener har vært befolket i 3500 år. I dette området har det vært stor kontinuitet i hvordan landskapet er blitt drevet. – Shuar-indianerne har levd her i flere tusen

stadig delt ut i vernede skogområder. Konsekvensene er store, og blir antakeligvis større. – Det meste tyder på at miljøødeleggelsene blir omfattende. Det er enorme masser som skal tas ut av grunnen. Gruveselskapet bygger nå blant annet et slambasseng, som rett og slett er et 560 hektar stort avfallsdeponi som bygges som et basseng midt i jungelen. Her skal avfall som tungmetaller og sure substanser, som er svært giftige, lagres. Miljøkonsekvensene og fremfor alt helseeffektene ved at disse siver ut i omkringliggende vannsystemer er enorme, sier Leifsen. Han tør ikke tenke på konsekvensene for lokalbefolkning dersom tungmetaller og avfall når lokalbefolkning i området. – Omkostningene for lokalbefolkning og miljøet ved en eventuell ulykke er svært alvorlige, sier Leifsen. Småbrukere, miljøbevegelse og urfolk fortsetter kampen mot kopperutvinning i Ecuadors skoger, mens ekspertene fortsetter å utrede konsekvensene for folk og miljø i Ecuadors regnskog. Leifsens arbeid i Ecuador er en del av forskningsprosjektet «Extracting Justice». Exploring the role of FPIC (Free, prior and confirmed conscent) consultation and compensation related to socioenvironmental conflicts in Latin America. Samarbeidspartnere på dette prosjektet i Ecuador er Observatorio de Conflictos Socioambientales (Observatioret for miljøkonflikter) ved Det Tekniske Universitetet i Loja.

35


Meninger

Fred nok i Colombia for norsk næringsliv Kombinasjonen av naiv fredsoptimisme og et storinnrykk av internasjonalt næringsliv er dårlig nytt for den colombianske befolkningen. Tekst: Jacob Becker Stockfleth, brigadist for LAG i Colombia, våren 2017.

Fred, bærekraft og en grønn fremtid er ord som sjelden assosieres med Colombia eller landets næringsliv. Likevel kom ordene i hyppige intervaller da statsminister Erna Solberg talte om Colombias fremtid på Verdens økonomiske forum i Davos 18. januar. I en gladsak publisert på regjeringen.no blir deler av Solbergs tale til et samlet internasjonalt næringsliv delvis gjengitt. «Norge har vært med på å skape fred i Colombia. Nå håper jeg at økte investeringer, kanskje også fra norsk næringsliv, kan legge til rette for vekst og sysselsettingsmuligheter i landet», konstaterte Solberg fra talerstolen i Davos. Statsministerens forsiktige hint om norsk profitt i Colombia vil glede det norske næringslivet som fulgte med fra kulissene i Davos. Spesielt Yara som medarrangør av konferansen vil håpe på snarlig avkastning. Den norske gjødselgiganten har allerede dype fertile røtter i regjeringslokalene i Bogota. Likevel er det Solbergs fredsdeklarasjon som hever øyenbrynene til enhver som har fulgt colombiansk historie, eller «norske» fredsavtaler generelt. Colombias president og fredsprisvinner, Juan Manuel Santos, har selv sagt at det ikke blir fred i Colombia før en fredsavtale er underskrevet med landets nest største geriljagruppe, ELN. Likevel konstaterer Erna Solberg at det er fred i Colombia. Har Norge og Solberg en egen definisjon på hva fred innebærer? Forhandlingene mellom

Colombia og ELN startet i februar i Quito, Equador. ELN har eksistert siden 1964 og har, til tross for mindre militær slagkraft enn FARC, stått bak en rekke kidnappinger og kan per i dag mobilisere 2500 væpnede soldater. Dette, i tillegg til stor støtte i flere av Colombias rurale regioner, gjør at bevegelsen har betydelig politisk og militær makt. Forhandlingene har fått en humpete start, og ELN har i skrivende stund tre colombianske politikere i husarrest.

«At investeringer er norske, betyr ikke at de er bærekraftige» Det er urovekkende hvor raskt det offisielle Norge, med statsministeren i spissen, blir irrasjonelle når norske diplomater har gjort en innsats. Flere tusen FARC-soldater er fremdeles bevæpnet og geriljagruppen skal, ifølge avtalen, legge ned sine siste våpen i de såkalte demobiliseringssonene innen 31. mai. Avvæpningen av FARC er essensiell for at fredsavtalen skal fullbyrdes og prosessen er fremdeles bare i startfasen. Likevel finnes det flere voldelige begivenheter i landet som truer en skral fred. Ifølge Peace Brigades International ble det

36

Landskapsbilde fra Argelia, Cauca. Foto: Maria Skundberg Strøm.


i 2016 gjennomført 116 politisk motiverte mord på samfunnsaktivister i Colombia. Bare i januar i år, samme måned som Solberg deklarerte fred i Colombia, ble det likvidert 17 samfunnsledere og aktivister. Deres krav om retten til å eie egen jord er en rettighet som koster bønder over hele landet livet. Mordene er åpenbart politisk motivert og skal skremme andre som forsøker å mobilisere for rettigheter vi i Norge har tatt for gitt siden 1800-tallet. Drapene er gjennomført av paramilitære grupper som ser ut til å fylle vakuumet FARC har etterlatt seg på landsbygda med en langt mer voldelig tilstedeværelse. Ifølge NRK er det de samme militante gruppene som står bak 70% av alle drapene som er gjennomført i den over 50 år lange borgerkrigen, og en gruppe som har fått lite, om noen, oppmerksomhet i fredsavtalen. Fredsprosessen er med andre ord ikke i havn. Og om man tar den siste tidens begivenheter i betraktning er det fremdeles langt igjen til havna. Hvor kommer denne norske iveren etter å kalle en machete for en spade fra? Det er åpenbart lettere å investere i et land med fred. Og det hjelper å være først inn døra med norske holdninger. Regjeringen kan derfor fortelle at Santos skal legge til rette for et grønt og bærekraftig landbruk som manifesteres i den ferske fredsavtalen. Under fredsforhandlingene måtte bondeorganisasjonene selv ta initiativ for å bli hørt, deres krav ble likevel ikke formelt implementert i fredsavtalen. Bøndene utgjør over 30% av den colombianske befolkningen og representerer majoriteten i de områdene krigen utspiller seg. Derfor representerer de også flertallet av ofrene i borgerkrigen. Mange av dem må kjempe for banale rettigheter med livet som innsats. Hvordan et bærekraftig landbruk skal etableres uten å involvere bøndene blir heller ikke nevnt. Vi må bare ta det offisielle Norge og Santos på ordet. Det er ikke betryggende at det er Yara sine seil som skal representere den norske bærekraften. I Latin-Amerikagruppenes rapport Etikk eller butikk fra 2016 fremheves de store problemene knyttet til miljøskader fra Yaras nye gruveprosjekter i Brasil. Selskapet har blant annet store investeringer i Itatai-gruven i delstaten Ceará, en gruve som utvinner fosfat og uran. Dette prosjektet har blitt sterkt kritisert av både forskere og det lokale sivilsamfunnet for manglende miljøfokus og konsultasjoner med lokalbefolkningen. Saken illustrerer et åpenbart, men oversett, poeng fra den norske regjeringen: At investeringer er norske, betyr ikke at de er bærekraftige. Ingen i Colombia vet hva den nye fredsavtalen vil bringe og om den vil føre til varig fred. Det som er helt sikkert er at det colombianske folket har sett en fredsavtale kollapse så sent som i 2002. Norsk deltakelse i en fredsprosess er heller ingen garanti for fred. Spør du en palestiner, en tamil eller en sør-sudaner hva fredsforhandlinger med norske

«Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den» bidrag har gjort for deres konflikt, vil synonymer med kollaps prege deres svar. Derfor er det merkelig at det offisielle Norge ser fremtiden til Colombia gjennom irrasjonelle definisjoner, positivt ladde ord og en historieløs naivitet. Hvorfor er denne freden så bastant når forutsetningene er så skjøre? Mellom linjene på regjeringen.no sitter norske og internasjonale investorer på gjerdet med lommene fulle av bærekraft og grønne intensjoner. Ingen har noen gang kjøpt fred, men folket har alltid betalt for fredens falitt. Det er ikke fred i Colombia, og naiv norsk retorikk kan bidra til en lang regning som vil bli betalt med colombianske tårer. Den nordamerikanske poeten George Santayanas påminnelse om at «den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den», er blitt brukt til det kjedsommelige, men hans ord blir ikke mindre relevant av den grunn. Kronikken har tidligere blitt publisert på radikalportal.no

37

Lokal kaffeproduksjon i Argelia, Cauca. Foto: Maria Skundberg Strøm.


Fred på landsbygda? Latin-Amerikagruppenes vårbrigade 2017 har vært på uteopphold på den colombianske landsbygda. Tekst og foto: LAGs vårbrigade 2017.

Birøkting i bygda Arboleda. Her produseres det økologisk honning som et alternativ til å dyrke koka.

38


Den lange marsjen. 7. April masjerte brigaden rundt hele Popayan i solidaritet med bøndene i Cauca. De protesterte mot myndighetenes implementering av fredsavtalen. Bøndene vil ha garantier for at de får land og kompensasjon for å fjerne koka.

En religiøs hverdag i Quintana. Hanne og Jacob tilbrakte snaue to uker i fjellregionen Quintana. Spektakulære utsikter og gresskledde fjell med grantrær og bondegårder har gitt regionen kallenavnet; Sveits. Husfar hadde blant annet vært med på å bygge denne kirken.

39


På første uteopphold med organisasjonen Asoagrar og familien Castillo i Arboleda. Foreldrene i familien bor i hovedsak i en hule et stykke unna landsbyen. Her har de soverom, kjøkken, bad, høner, hunder, flaggermus og én lyspære. Gården til familien ligger på «taket» over hulen, og her fikk brigadistene delta på limeinnhøsting. På 80-tallet var Arboleda ledende innen maisproduksjon i landet, men etter en hard tørke opplevde landsbyen en bølge av fattigdom og alkoholmisbruk, og mange måtte forlate hus og gård. På 80-tallet skal det ifølge familien ha bodd rundt 70 andre familier i hulene rundt Arboleda.

Samarbeidsorganisasjonen CIMA inviterte oss til deres «finca», utenfor Popayan. Hele brigaden plantet et tre hver og ga treet et personlig navn som betyr noe for hver brigadist. Klokken var 06.00 på morgenen og bar preg av spiritualitet. Det gror mange trær med navnene til norske besteforeldre i nærheten av en finca utenfor Popayan.

40


Storefri på landsbygda utenfor Isnos. Aso Camp del Huila er en organisasjon for alle som kan bidra. Organisasjonene fungerer som et borettslag der alle hjelper til på daglige dugnader. Undervisning, høneplukking, kaffeluking eller bygging av hønsehus.

Vannets dag: Organisasjoner fra hele Huila samlet seg for å vise sin motstand mot utbygging av vannkraftverk i fylket. Jacob representerer Congreso de los Pueblos for anledningen.

41


Vegard og Camilo fra MST pĂĽ vei til en skole i utkanten av San Agustin.

42


Siden sist Generalstreik i Brasil Fredag 28. april ble det som omtales som den største generalstreiken i Brasil på over 20 år gjennomført. Dette medførte at deler av Brasil fikk blokkert veier, at transporten stoppet opp, at skoler holdt stengt og at flyplasser gikk for halv maskin. Det har vært store demonstrasjoner det siste året mot stadig nye kutt i velferdsgoder etter at Michel Temer ble president gjennom et illegitimt, konstitusjonelt kupp. Kuttene svir ekstra når Brasil samtidig er inne i en økonomisk krise med økende arbeidsledighet og høy inflasjon.

Brutalt drap på transkvinne spredt på youtube Den 15. februar ble den 42 år gamle brasilianske transkvinnen Dandara dos Santos skutt etter å ha blitt utsatt for omfattende tortur. Torturen ble filmet av gjerningsmennene og delt på YouTube, og har spredt seg til store deler av verden. Gjerningsmennenes brutalitet og språkbruk synliggjør et intenst hat mot transpersoner som kommer tydelig til uttrykk i videoen. Brasiliansk politi har arrestert tre tenåringer og to menn i forbindelse med drapet. I 2016 ble det registrert i underkant av 150 drap på transpersoner i Brasil, noe som statistisk sett gjør Brasil til ett av verdens farligste land å være transperson i. Dette tallet representerer imidlertid bare toppen av et isfjell. De fleste drap på transpersoner rapporteres ikke, og mørketallene er dermed store.

42 jenter drept etter brann på barnehjem 19 jenter døde på stedet ytterligere 23 døde av skadene de pådro seg etter en brann på et statlig barnehjem kjent som «El Hogar Seguro Virgen de La Asunción» i San Jose Pinula, Guatemala natt til 8. mars. Bakgrunnen for hendelsen var at mellom 52 til 60 unge jenter tente på madrasser for å prøve å slippe etter å ha blitt låst inne i et rom som straff etter konfrontasjoner mellom beboere og ansatte. I tillegg til å nekte jentene å gå ut, hindret de også de andre beboerne på barnehjemmet å prøve å hjelpe de som var stengt inne. Tragedien har skapt sterke reaksjoner i den guatemalanske befolkningen og andre steder. Under slagordet «Fue El Estado» (det var staten), har folk mobilisert seg for å vise sin frustrasjon samtidig som de protesterer mot de svake statlige institusjonene og uretten som mange barn i landet er utsatt for.

Valgseier for venstresiden i Ecuador 2. april vant Lenín Moreno fra venstresidepartiet Alianza PAIS andre runde av presidentvalget i Ecuador med 51.2 % av stemmene. Moreno blir dermed Ecuadors 44. president og etterfølger av Rafael Correa fra samme parti. Hans motkandidat, Guillermo Lasso, svarte med beskyldninger om valgfusk og oppfordringer til å demonstrere i gatene.

Lenin Moreno er ny president i Ecuador. Foto: Agencia de Noticias ANDES.

El Salvador forbyr gruvedrift For å beskytte miljø, naturressurser og lokalsamfunn har El Salvador vedtatt et forbud mot all gruvedrift. Forbudet er det første av sitt slag i verden. I tillegg til å forby all utforskning, utnyttelse, utvinning og bearbeiding av metaller, forbyr loven også bruk av giftige stoffer som for eksempel kvikksølv. Miljøvernsorganisasjonen Salvadoran Ecological Unit beskriver loven som en viktig seier for å stoppe alvorlig forurensning av vannkilder og miljøet generelt.

43


Meninger

LatinAmerika i postfaktaepoken I nesten to tiår har media vært preget av villedende fremstillinger av situasjonen i Venezuela. Avhengig av ideologisk ståsted finnes det flere versjoner av fortellingen om landet og dens bolivarianske revolusjon. I det som kalles postfaktaepoken må tidsskriftet LatinAmerika være ekstra varsomme med kildebruk. Tekst: David Watson, Latin-Amerikagruppene i Bergen.

ikke et gunstig valg. Vi har sett tydelig hva slike regimeskifter betyr for folk i land som Brasil, Argentina, Honduras og Paraguay. Hele kontinentet trues av forsøk på å oppløse de progressive prosjektene, samt etablering av nye og mer omfattende frihandelsavtaler. Felles for den siste tidens høyredreininger er medias rolle som støttespiller og opinionskapende redskap.

David Watson. Foto: privat.

I #2/16 av tidsskriftet LatinAmerika kunne vi lese en notis om over en million som demonstrerte mot regjeringen i Venezuela 1. september, og om flere opposisjonelle som ble fengslet og drept. LatinAmerika har som formål å formidle pålitelig og relevant informasjon, som et nyansert og analytisk alternativ til de etablerte medienes manipulerte virkelighetsbilde. Selv den venezuelanske opposisjonen opererer med et tall på 450.000 demonstranter denne dagen, og de få opposisjonelle som har blitt rettsforfulgt har blitt straffet for alvorlige lovbrudd som i en hvilken som helst demokratisk rettstat. Det vanskelige året 2016 var et vanskelig år for den latinamerikanske venstresiden. I Venezuela fortsatte den økonomiske krisen, opposisjonskoalisjonen MUD vant flertall i nasjonalforsamlingen og presidenten Maduro opplevde mye motstand og trusler om avsettelse. De på grasrota som bærer fram håpet om en alternativ samfunnsmodell i Venezuela, er for tiden fanget mellom et delvis korrupt og byråkratisert statsapparat, en regjering lammet av sin egen feilslåtte økonomiske politikk, en opposisjon bestående av en reaksjonær, saboterende nyliberal elite og en intervenerende imperialistisk supermakt. Regimeskifte på dette tidspunktet er definitivt

Sosialt sammenbrudd Så hva er mulighetene i Venezuela? For venstresiden er det å forhindre et regimeskifte, og på den måten kjøpe nok tid til å unngå et økonomisk og sosialt sammenbrudd. Samtidig må så mye som mulig av den sosiale fordelingspolitikken bevares. For høyresiden er målet maktovertakelse raskest mulig, reetablering av sine økonomiske og politiske privilegier og innføre et USA-vennlig nyliberalt regime, slik som nylig i Argentina og Brasil. Begge sidene tar i bruk tvilsomme og til dels grunnlovsstridige tiltak for å oppnå sine mål. Regimet har brukt alle mulige triks for å hindre et gjenkallingsvalg, og opposisjonen prøver seg med grunnlovsstridige avsettelsesvedtak i nasjonalforsamlingen. Veien framover Opposisjonen satset på en sosial eksplosjon som kunne feie chavistene på historiens søppelhaug. Dette skjedde ikke, de påståtte over en million demonstrantene som LatinAmerika # 2/16 refererte til fantes aldri. Nå er det viktig at Venezuelas politiske aktører samarbeider og konsentrerer seg om å komme ut av den alvorlige økonomiske krisa. På denne måten kan de meste ytterliggående og voldelige delene av opposisjonen isoleres. Det er avgjørende for å unngå destabiliserende, borgerkrigslignende tilstander. Det spørs om den nye administrasjon i Washington kommer til å endre Obamas politikk for regimeskifte, slik at venezuelanerne får et pusterom til å prøve å komme seg ut av krisen. Derfor er det viktig at internasjonal solidaritet rettes mot å aktivt støtte disse konstruktive initiativene, og ikke bidrar til å spre falsk og manipulert informasjon. Det kunne ha vært en idé å henge opp en egen Vær Varsom-plakat i redaksjonskontoret!

44


LatinAmerika tar kildekritikk på alvor LatinAmerika-redaksjonen kan forsikre om at vi tar kildekritikk og Vær Varsom-plakaten med det største alvor. Redaksjonens svar til David Watson.

Vi forstår det slik at kritikken mot LatinAmerikaredaksjonen i hovedsak sentrerer seg rundt tallet én million, altså antall demonstranter som ble oppgitt i Venezuela-notisen i # 2/16. Både VG, CNN og BBC meldte at over én million demonstranter var i gatene 1. september, eller at opposisjonen selv meldte om dette tallet. Vi ble i ettertid gjort oppmerksomme på at det finnes ulike tall på hvor mange som var til stede i demonstrasjonen. Mens opposisjonsorganisasjonen Mesa de la Unidad Democrática har rapportert om deltakelse på over én million, hevder president Nicolas Maduro at kun 30.000 gikk i demonstrasjonstoget. Statsviter Aslak Orre tallfester den samme demonstrasjonen til en halv million i Klassekampen 6. oktober, basert på motstridende tall som opposisjonen også har gått ut med. Dette illustrerer hvordan ulike kilder kniver om sannheten i medienes Venezuela. Sannheten ligger sannsynligvis ikke i ytterpunktene, men et sted imellom. LatinAmerika-redaksjonen tar selvkritikk på at vi burde ha presentert et bredere tallspekter i notisen om Venezuela i # 2/16. Det er derimot ikke tvil om at det har vært store demonstrasjoner mot den venezuelanske regjeringen det siste året. I notisen i #2/16 står det videre at «flere opposisjonelle har de siste årene blitt fengslet og drept». At det finnes opposisjonelle som har blitt fengslet eller drept de siste årene har man et bredt kildespekter på. Det kontroversielle er heller om disse fengslingene kommer av at de er politisk opposisjonelle. Det er ikke tvil om at noen av de som blir portrettert som politiske fanger har vært personer som i andre politiske kontekster hadde blitt omtalt som korrupte politikere eller kriminelle. En av de mest brukte eksemplene på politiske fanger, Leopoldo López, var delaktig i statskuppet i 2002 og ble dømt for oppfordring til voldsbruk. Samtidig har Venezuelas regjering blitt kritisert av FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling, Human Rights Watch og Amnesty International for at det foregår fengsling av opposisjonelle uten dommer eller tilstrekkelige beviser. Redaksjonen vil presisere at notisen ikke konkluderer med om fengslingene av opposisjonelle har vært knyttet til fredelig opposisjonsaktivitet, eller om de har vært involvert i voldelige protester eller annen kriminell aktivitet. Å ta maktkritikk på alvor vil tilsi at man er maktkritisk uavhengig av hvem som har makten. Dette tilsier at vi er kritiske både til regjeringsmakt,

mediehegemoni og kilder. Menneskerettighetsbrudd og maktmisbruk må kritiseres uavhengig av hvem som sitter ved makten. Det betyr også at vi må være maktkritiske til det medieansvaret som ligger i å utgi et tidsskrift. Vi erkjenner at notisen i # 2 2016 ikke representerer alle perspektiver på situasjonen i Venezuela, og setter pris på tilbakemeldinger som nyanserer bildet.

45

Sammenstøt mellom demonstranter og politi i Caracas. Foto: AndresAzp - Flickr.


Reisebrev

De privilegertes perspektiv, en heads up fra Argentina Jeg har alltid tenkt på mennesker som perspektiver på verden. Når et menneske dør, dør en hel verden. Når et menneske blir født, blir en ny verden født. Tekst: Benedicte Sørum.

Chacarita, Buenos Aires. Matvareprisene har økt kraftig gjennom det siste året. På slutten av 80-tallet var inflasjonen i Argentina så sterk at supermarkedene ikke rakk å skifte prislapper i takt med prisstigningen. Dermed ble butikkinnehaverne nødt til å melde om de kontinuerlige prisstigningene gjennom en ropert. Foto: Lucas Garcia Molinari - Instagram (_lucasgm_)

Heldig som jeg er, har jeg høsten 2016 kunnet reise gjennom Sør-Amerika. Jeg avslutter mitt opphold på kontinentet med en ferie i Buenos Aires. Her bodde jeg våren 2013, og det har vært spesielt å dra tilbake til et sted som ligger så nært mitt hjerte. Luktene, lydene, bygningene, den typiske Porteñoaksenten; alt dette vekker gamle minner og skaper ny nysgjerrighet. For noen dager siden uttrykte jeg min glede ved å være tilbake i en Instagram-post med følgende tekst: «Why do I love Buenos Aires? A touch of elegance, sensuality, passion, a mess of ideas, cultures. Politics. Restaurants lit by candle lights and red wine until 3 am. Never too late. Bright and dark. Room to think. Room to be.» Noen timer senere dro jeg til et av Buenos Aires’ berømte søndags-markeder, Feria de Mataderos. Mens

jeg satt på en gaterestaurant og nøt en choripan til lunsj, kom det en mann på min alder bort til meg og spurte om jeg hadde noen mynter til overs. Jeg kunne også kjøpe sokker; han kunne tilby hvite, sorte eller blå. Hvis jeg ville ha chicle - tyggegummi, solgte han det og. Det som var klart var at han trengte penger. Han var en av de mange millionene av argentinerne (33 prosent) som lever i fattigdom, uten evne til å dekke utgiftene til nødvendige dagligvarer. Mens han strakk den åpne hånden sin mot meg, fikk jeg øye på arrene på underarmen hans: Tendrás una moneda, por favor? – Kan du hjelpe meg med noen penger, vær så snill? Da jeg så på han, tenkte jeg på hans historie, hans perspektiv. Eleganse, sensualitet, lidenskap. Er det også det han ser? Hva er Buenos Aires for han? Instagram-post’en om Buenos Aires reflekterer det Buenos Aires betyr for meg, og mitt perspektiv er et resultat av at jeg er privilegert. Buenos Aires

46


handler åpenbart ikke kun om restauranter opplyst av stearinlys frem til tre på morgenen, og jeg ser det som nødvendig å skrive om disse andre perspektivene. Hvilke perspektiver er de mektigste i Argentina, og hvordan påvirker de Argentinas folk? Fra Evita og Peronismen til Macri For å forstå Argentina i dag, må vi gå tilbake i historien. Dette landet bygger nemlig på sterke politiske tradisjoner som operer i samfunnet i dag. Eva Perón («Evita»), sannsynligvis den viktigste kvinnelige karakteren i nyere argentinsk historie, sa: «når de rike tenker tanker om de fattige, har de dårlige ideer». Hun var aldri Argentinas president, men som landets førstedame og forkjemper for de lavere klassers rettigheter, ble hun av den argentinske kongressen tildelt tittelen «nasjonens spirituelle leder» i 1952. En karakter som Evita er imidlertid alltid både elsket og hatet. Da hun døde av livmorhalskreft som 33-åring samme år, dro tre millioner argentinere inn til hovedstaden for å ta del i begravelsen hennes. Det var imidlertid også de som foraktet henne, inkludert folk fra middelklassen. Hvorfor? Som et resultat av Juan og Eva Peróns politikk, begynte de lavere klassene å få råd til de samme varene som middelklassen. Like etter at hennes død ble annonsert, vendte Evitas fiender til gaten med plakater som sa: «Viva el cáncer!» (Lenge leve kreften!) Evita selv kom fra en fattig familie. Som ung kvinne dro hun inn til hovedstaden for å etablere seg som sanger og skuespiller. I 1944 møtte hun Juan Perón, som ble president to år etter. Deres ideer skapte den såkalte «Peronismen»: en politisk bevegelse som verken kan plasseres på høyresiden eller venstresiden, og som bør sees på som et alternativ til både kapitalismen og kommunismen. Juan Perón mente bevegelsen var basert på justicialismo, som har sosial rettferdighet som sin kjerneverdi. Her kan staten intervenere i økonomien, gjennom subsidier, skatter og en proteksjonistisk politikk, med det mål å skape økonomisk uavhengighet og politisk autonomi. Siden staten skal fungere som en aktiv mekler mellom arbeid og kapital, har den dessuten likheter med den skandinaviske velferdsmodellen. Ifølge Juan Perón var bevegelsen et symbol på kampen til los descamisados («de skjorteløse»), en bevegelse som appellerte til de fattige, de undertrykte, arbeidere, unge og kvinner. I dag mener mange at Evitas ord har fått ny relevans. Med Mauricio Macri som president, har de såkalte descamisados blitt glemt?

og tidligere president for den legendariske fotballklubben Boca Juniors, Mauricio Macri, vant presidentvalget i november 2015, avsluttet han samtidig tolv år med Kirchnerismo (regjeringene til Néstor Kirchner, 2003-2007 og Cristina Kirchner, 2007-2015). Néstor og Cristina styrte på mange måter landet i tradisjonen til Eva og Juan Perón, med en proteksjonistisk handelspolitikk, høye eksportskatter, subsidier for å få ned prisene på elektrisitet og bensin, valutakontroll, sosiale velferdsprogrammer og et gratis, offentlig utdanningssystem. Macri, derimot, leder sitt selvlagde parti Cambiemos (La oss gjøre en endring), som formelt er stemplet som senter-høyre, men som i realiteten har ført en typisk høyreving-politikk. Han har vært tydelig på sin motstand mot abort, han er imot avkriminaliseringen av marihuana, og vise-presidenten, Gabriela Michetti, har vært en sterk opponent mot en lovendring som ville gi likekjønnede retten til å adoptere.

Mr. Macri og hans neoliberale strategi for å fjerne fattigdom I et land som tradisjonelt har glorifisert arbeiderklassehelten, representerer den nåværende regjeringen et avvik. Da forretningsmannen

47

Monserrat, Buenos Aires. Mange mener at regjeringens skatteprioriteringer viser at fattigdomsbekjempelsen ikke er deres største prioritet. Gjennom det siste året har 1,5 millioner flere argentinere blitt presset under fattigdomsgrensen. Samtidig er det i Argentina ingen skatt for kapitalgevinst. Foto: Lucas Garcia Molinari - Instagram (_lucasgm_)


Det er imidlertid Macris neoliberale økonomiske politikk som har fått særlig oppmerksomhet i 2016. I 2015 gikk han til valg med det ambisiøse løftet om å eliminere fattigdommen i landet. I likhet med andre populistiske kampanjer à la Farages Brexit-kampanje eller Trump i USA, ville han dessuten innføre strenge innvandringskontroller og lovet ro og orden i et kriminalisert samfunn.

forklarte at uavhengig om man er enig med hans politiske ideer eller ei, kan man ikke bestride hans intelligens eller hans retoriske talent. Perón kunne starte en diskusjon med en person som representerte et helt annet syn, og avslutte samtalen ved å ha vunnet motstanderens forståelse eller støtte. Dette er også grunnen til at det er så mange ideologisk ulike mennesker som identifiserer seg med Peronismen.

«Macri har ikke sviktet det frie marked, men han har sviktet de fattige» 2016 har etterlatt seg millioner av argentinere som er desillusjonerte med sin økonomiske situasjon. For å restabilisere økonomien, åpnet Macri Argentina opp for global handel og innførte sterke innstrammingstiltak. Han kuttet eksportskatter (gruveselskapene fikk 46 millioner argentinske pesos i skattekutt), stoppet valutakontroller og devaluerte pesoen. Macri har stanset alle subsidier som av Kirchner-styret ble brukt med det formål å redusere prisen på elektrisitet og bensin. Hva er resultatene? «Fortell meg hvem du skattlegger, og jeg skal fortelle deg hvem du styrer for» Den forrige regjeringen var på ingen måte perfekt. Den var etterforsket for innblanding i flere korrupsjonssaker og skapte et økonomisk kaos. Mens prisene på basisgoder ble holdt på et kunstig lavt nivå, ble pesoens verdi holdt på et kunstig høyt nivå. Det var derfor uunngåelig at Macri ville overta en økonomisk hengemyr. Argentina har dessuten en 200-års historie med seks misligholdelser av gjeld og 10-års sykluser med økonomiske kriser. Mens Kirchner-regjeringene løy om inflasjonen, har Macri-administrasjonen ikke sagt annet enn «vi skal ikke lyve om inflasjonen.» Macri har kanskje ikke løyet om inflasjonen, men statistikken er udiskutabel: inflasjonen har skutt i været, og det har også fattigdomsraten. Under mitt opphold i Buenos Aires deltok jeg på en av disse guidede turene kalt «Free Walking Tours». Etter å ha presentert lignende statistikker som de over, sa guiden min «fortell meg hvem du skattlegger, og jeg skal si deg hvem du styrer for.» I landet som ifølge statsivter Rosendo Fraga er preget av «en sosialisme uten plan og kapitalisme uten marked», ser det ut til at Macri ønsker å forbedre det sistnevnte. Macri har ikke sviktet det frie marked, men han har sviktet de fattige. «Kan ikke Juan Perón bare våkne opp fra de døde?» På et tidspunkt under touren begynte guiden min å snakke om formidlingsevnene til Juan Perón. Han

«Noen ganger, når du lytter til hans taler, er det som om han snakker til nåtiden», sa guiden min. «Han adresserer akkurat de samme problemene som vi står ovenfor i dag, og jeg tar meg i å tenke: Kan ikke Juan Perón bare våkne opp fra de døde?» I en tale i den argentinske kongressen I 1948 uttrykte Juan Perón noen av ideene som min guide refererte til: «Peronisme er humanisme i praksis; peronisme er en ny politisk doktrine, som avviser ondene i tidligere politiske prosjekter; I den sosiale sfæren er den et prosjekt som skaper mer likhet mellom folk… Kapitalistisk utnytting bør erstattes av en sosial-økonomisk doktrine der vår rikdom, som vi har tvunget opp fra jorden vår, blir rettferdig fordelt blant alle de som har bidratt med sin innsats til å skape den.» Han og jeg Mens gutten jeg møtte på Feria de Mataderos returnerer til samme sted, i samme ærend, en uke senere, er jeg tilbake i Norge. Mens det går opp for meg at Instagram-publikasjonen min er trangsynt og ukritisk, vil hans liv fortsette å dikteres av andre langt mektigere enn han selv. Mens jeg skriver denne teksten er Mauricio Macri i ferd med å legge ned flere offentlige arbeidsplasser og privatisere offentlig utdanningstilbud – med velkjente begrunnelser om ineffektivitet og for dårlig kvalitet på lærerne. Men dette handler ikke bare om Mauricio Macri, akkurat som USA ikke bare handler om Trump. Han og jeg er vevd inn i et globalt system av strukturell ulikhet som livnærer seg av å holde meg oppe og han nede. Jeg kan ikke unnslippe min privilegerte posisjon, men jeg kan utfordre perspektivet mitt, og aldri vike bort fra bevisstheten som følger av å gjøre det. Det er en bevissthet som anerkjenner at jeg og han lever i et gjensidig avhengighetsforhold, og at det ikke er sånn at min posisjon ikke har noe med hans å gjøre. En bevissthet som minner om at denne verden ikke bare er urettferdig, men også uakseptabel, og at jeg – vevd inn i dette systemet av ulikhet – har et ansvar for å jobbe mot det.

48


Reisebrev

Familiehuset laget i fellesskap, kun ved bruk av gjørme og bambus.

Tanker fra Colombia I løpet av våre korte, men innholdsrike, måneder i Colombia som brigadister har vi lært mye om den colombianske konteksten og situasjonen til folket som lever på landsbygden. Vi har lært at i Colombia er ting langt fra svart/hvitt og at landet er fylt av kontraster, ulike nyanser og et imponerende mangfold. Tekst og foto: Maria Skundberg Strøm, brigadist for LAG i Colombia, våren 2017.

På mitt første uteopphold på landsbygda ble jeg møtt med en familie med en stor kjærlighet for hverandre og omgivelsene rundt seg. Blant grønne omgivelser bor familien på seks i et nydelig hus de selv har bygget, kun av gjørme og bambus. Huset er dekket av fargerike blomster og i hagen dyrkes det økologiske grønnsaker, frukt og kaffe. Den idyllen du ser er formet av familiens tankesett rundt naturens verdi og hvordan de ønsker å leve i samspill med den. Under min tid med familien ble jeg påminnet mange viktigheter som har blitt glemt i en veldig annerledes verden og samfunnsform hjemme i Norge. Til tross for at vi en gang har vært et jordbrukssamfunn lever vi idag fjernere og fjernere fra det som skal til for å få den ferske koppen kaffe hver morgen. Ved å ta del i denne familiens hverdag har jeg sett hvor mange forutsetninger og hvor mye arbeid som skal til for å produsere naturlig og rikelig mengder med mat. Jeg har også lært hva som er en nødvendighet og hva som er luksus. Denne familien har ikke mye, de produserer i det man vil kalle småskala, men med hjelp av hverandre og ved å etablere seg

god kunnskap om naturen klarer de seg rundt årets varierte sesonger. En sen samtale ved middagsbordet gjenspeiler familiens unike livsfilosofi. Hver kveld ved middagsbordet satt vi i mørket uten noe annen lyskilde enn en liten lommelykt hengende og dingle i taket, vi så knapt hverandre eller hva vi spiste. Når vi snakket om at de enda ikke hadde fått elektrisitet i huset forteller faren at han i fremtiden ønsker å sette opp solcellepaneler på taket for å ta i bruk fornybar energi. Han forteller litt videre om planene sine, men så avslutter han brått og konkluderende med: «Det er ikke noe hastverk. Når mørket kommer og det er tid for middag skal man snakke med hverandre, og det trenger man ikke lys til.» For meg var det fasinerende å se at man kan ta et så aktiv valg om hvordan man vil leve til tross for at samfunnet rundt opererer på en helt annen måte. Jordbruket som preger Colombia i dag er monokultiver dyrket ved bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel. Denne formen for å masseprodusere råvarer på er i motsetning til familiens ønske om å bevare det biologiske mangfoldet og ta vare på miljøet. På dette uteoppholdet glemte jeg i et

49

«Vi håper at denne fredsavtalen ikke blir en ny resirkulering av krig»


«Jo lenger jeg har vært i Colombia, jo mer har jeg forstått hvor mange utfordringer koka har ført med seg» øyeblikk den politiske konteksten jeg befant meg i og de sosiale konfliktene som beveget seg rundt meg. På mitt neste uteopphold ble jeg møtt med en mer politisk virkelighet. Denne gangen skulle vi til et område hvor mesteparten som dyrkes er koka og hvor myndighetene er geriljagruppen Ejercito de Liberacion Nacional (ELN). ELN, som oversatt til norsk står for Den nasjonale frigjøringshæren, er den nest største geriljagruppen i Colombia og ble etablert i 1964 som en reaksjon mot den statlige styringsmodellen. Gruppen baserer seg på frigjøringsteologien og kjemper småbønders sak. Siden opprørsgruppen har vært en del av den sosiale og politiske konflikten som har preget landet i over femti år er de nå under fredsforhandlinger i Quito, Ecuador. I forkant av reisen ble vi informert om at vi hadde fått tillatelse som «fremmede» å komme inn i området, men med forbehold om at vi respekterte deres premisser og retningslinjer. Med minne om mine første kjennskaper til geriljagruppen gjennom ulike avisoppslag i Norge kjente jeg at jeg bar med meg en respekt, og kanskje en liten frykt, inn i

området. Det jeg hadde lest om i avisene var de brutale kidnappingene geriljaen hadde foretatt mot uskyldige vestlige turister. Selv om jeg etter to måneder med introkurs og politisk program hadde lært at ting er mer sammensatt i Colombia, dro jeg med en respekt, og innerst inne en svev av frykt, som jeg selv ikke ville innrømme. Langs den humpete veien med bratte skråninger på hver side kunne vi se det nydelig landskapet som preger Cauca-regionen. De høye fjellene og de dype dalene, og skog dekket av grønt liv. Vi dro sammenligninger til den norske serien Der ingen kunne tru at nokon kunne bu, for midt oppe i det massive landskapet kunne man spotte et par kyr og et lite hus. Jeg kunne sitte i timevis å reflektere og ta inn over meg den spektakulære utsikten fra vinduet. Men blant det vakre gjorde vi også observasjoner som var ukjente og bemerkningsfulle. På nesten hvert eneste skilt vi kjørte forbi var det sprayet med tykk sort skrift: «AUC». Forkortelsen står for Autodefensas Unidas de Colombia, en paramilitær gruppe dannet av regjeringen i 1997 for å bekjempe

50

Det storslåtte landskapet som preger Cauca-regionen.


geriljaene i landet. Siden den gang har de gjort en rekke selektive drap på gerilja-medlemmer, men også på sosiale ledere og menneskerettighetsforkjempere. I følge regjeringen ble AUC demobilisert i 2006 og eksisterer offisielt ikke lenger, men forsvinninger og drap på sosiale ledere har på ingen måte opphørt av den grunn. Etter totalt fire timer kunne vi endelig se den lille landsbyen vi skulle bo i, etablert midt opp i fjellet, med en fantastisk utsikt. I det vi ankommer det lille tettstedet står det tydelig i rødt; «ELN», en markering om hvem som kontrollerer område. En stor del av meg hadde lyst til å ta bilder, men en stemme inne i meg sa at jeg burde la være. I det vi stoppet bilen tok vi med oss bagasjen opp til vår vertsfamilie og fikk rigget oss til. På sengekanten snakket vi om situasjonen vi var i, hvor rart det var å være i et samfunn hvor offentlige myndigheter ikke er tilstede og hvor de som operer som myndighetene er en geriljagruppe som er satt på terrorlisten til både EU og USA. Den første dagen var preget av mye spenning og nysgjerrighet. Vi hadde også fått en beskjed om at «myndighetene» ønsket å ta en prat med oss. Jeg lurte hele natten på hvordan denne praten ville foregå og hva de ville spørre oss om. I hodet mitt så jeg for meg et tomt rom med et avlangt firkantet bord, et par stoler og et par menn i full utrustning. Jeg tenke også på hvordan de opererte i landsbygden. Patruljerer de synlig i området eller har de en bedre kontroll fra den bratte fjellkanten ovenfor? Uansett hvilket tilfelle det var gikk jeg med en ydmykhet gjennom gatene. Jeg hilste høflig på hver og en langs veien og kjente at jeg hele tiden søkte etter å se uniformerte menn, et ønske om å identifisere dem. Plutselig tar koordinatoren vår tak i armen min, drar oss med bortover og sier at vi må hilse på noen. Hun fører oss bort til en ung mann som sitter på en krakk inntil veggen. Han hadde slitte jeans, t-skjorte og støvler på seg. Da vi kom fremfor han hilste han kort og formelt på oss før han vendte blikket mot koordinatoren vår; «Er det dem? De er bare tre?», hun bekrefter antallet og han fortsetter med å snakke: «Hvor lenge blir de? De kjenner til reglene her?». I dette øyeblikket går det opp for meg; Han er en av dem, han er en geriljasoldat. Ingen av tankene mine stemte. Han var ikke i uniform, han var ikke tydelig bevæpnet og han tok oss ikke inn på et mørkt rom. Jeg tenkte på dette hele dagen. Det var noe som gjorde meg lettet og beroliget ved det jeg nettopp var vitne til, men samtidig også mer forvirret. Nye spørsmål dukket opp som; Hvor mange er de? Hvor bor de? Hvordan vil jeg kunne skille på dem og en «vanlig» bonde på gata? I løpet av de neste dagene ble vi kjent med bondeorganisasjonen som siden slutten av 1900-tallet har organisert seg for sine rettigheter til land og territorie. Mange av de som bor på landsbygden i dag har kommet dit på grunn av fordrivelse,

enten av politiske eller økonomiske årsaker. I uformelle samtaler langs veien eller over en dans vallenato, som er den tradisjonelle pardansen på den colombianske landsbygda, fikk vi høre mange livshistorier og ikke minst bekymringer. I dag bærer de en frykt om at historien skal gjenta seg. En frykt for å igjen miste land, en frykt for vold og frykt for å måtte finne seg et nytt hjem. I området lever bøndene nesten utelukkende av koka. Hvor enn du snur deg ser du store marker med kokaplanten, som med sin lyse grønnfarge gir et hellig lys til omgivelsene. Bøndene i dette området er derfor ekstra sårbare i implementeringsprosessen mellom FARC og regjeringen. Punkt 4 innebærer

51

100% økologisk kaffe direkte fra hagen. Klar for å males og selges.


utsletting og erstatning av 100 000 hektar koka før utgangen av 2017. Under våre få uker hos organisasjonen fikk vi observere planleggingen av en mobilisering som skulle ta sted i Popayan, hovedstaden i Cauca, ved slutten av uken. Mobiliseringen skulle handle om nettopp dette punktet i fredsavtalen, og målet var å formidle at de har rett til å ta del i avgjørelsene som angår dem direkte. «Kommer hæren inn og fjerner kokaplantene uten å gi oss noe form for erstatning vil vi sulte i hjel og nok en gang bli tvunget til å flytte på oss», forteller de. Jo lenger jeg har vært i Colombia, jo mer har jeg forstått hvor mange sosiale og politiske utfordringer koka har ført med seg. I Norge og mange andre steder i verden er planten forbundet med kokain, men for en bolivianer eller en colombianer er planten forbundet med arbeid, inntekt og kultur. Hvis man fjerner kokaplanten vil man fjerne roten til det vonde som kommer med produksjon og salg av kokain, men man vil også fjerne livsgrunnlaget til en rekke bønder og urfolk i Latin-Amerika. Etter et opphold i et koka-dominert samfunn hadde jeg håpet å kunne komme med en tenkt løsning på problematikken rundt denne planten, men nå, mer enn noen gang, er denne løsning å se langt i det fjerne. I løpet av oppholdet ble det også mer tydelig for meg hvilken rolle ELN har i samfunnet. Hvor vi i Norge anser myndighetene som pålitelig aktører er myndigheter for mange bønder og urfolk i Colombia forbundet med konflikt om territoriet. Gjennom flere år har geriljagruppen voktet området, tilbydd tjenester og administrert økonomien. Det så i tillegg ut til at folket og geriljaen hadde en personlig og god relasjon til hverandre da vi kunne stoppe opp å snakke løst og ledig med dem. I en tilfeldig samtale

gjennom sentrum forteller en geriljasoldat meg at deres ønske ikke er å skremme folket, men å beskytte de. Derfor har de valgt å gå i sivile klær og ikke bære våpen synlig. Han forteller også at deres handlinger fremover er viktig nå som de er i forhandlinger med regjeringen i Quito, Ecuador. «Vi er en del av folket, vi er bønder vi også, og ønsker at sivilsamfunnet skal bli hørt», forteller han videre.

«I dag bærer de en frykt om at historien skal gjenta seg» Som en fin avslutning på uteoppholdet samlet vi og 200 bønder oss i fem store Chiva-busser. Anlegget gikk på full guffe, flagg vaiet ut av vinduet og mennesker jublet på taket. Totalt 1000 bønder fra ulike deler av Cauca-fylket marsjerte gjennom gatene i Popayan den dagen. I mine øyne representerte denne avslutningen på uteoppholdet hvor sterkt sivilsamfunnet er i Colombia til tross for kontinuerlig press fra paramilitære grupper og den colombianske staten. Colombia er i dag i en spennende, viktig og sårbar periode siden det er nå den vanskeligste delen av fredsprosessen starter: nemlig implementeringen. Det er mange store og omfattende tiltak som må til for å oppfylle fredsavtalen undertegnet av FARC og regjeringen, og det gjenstår å se hvor mye som lar seg gjøre og hvordan fremtiden ser ut for dette kontrastfylte, kompliserte, men vakre landet. For å sitere en colombianer: «Colombia har et spesielt trekk, resirkulering av krig. Vi håper at denne fredsavtalen ikke blir en ny resirkulering av krig.»

52

Marsjen som tok sted i Popayàn, hovedstaden i Cauca. Over 1000 kokabønder dukket opp for å markere sin stemme og sitt ønske om å forhandle rundt punkt 4 i fredsavtalen.


Reisebrev

En servitør på vei med noens lunsj. Foran til høyre to gutter på en motorsykkel uten hjelm i nabokommunen Bello.

Colombiansk dåp: En fortelling fra en søramerikansk storby

Han spenner til kick’en og motorsykkelen starter - broooom broooom. Jeg klatrer bakpå og tar tak i bagasjesete. Min guide og sjåfør, la oss kalle han Esteban, klagde mye på ferdighetene mine som parillero (passasjer) i begynnelsen. Det bedret seg heldigvis fort. Trafikken er og blir en av de vanligste dødsårsakene i den colombianske storbyen Medellin, spesielt blant unge menn på motorsykkel. En tur i gatene en fredagskveld forklarer hvorfor. Tekst og foto: Runar Syvertsen, bachelorgrad i Latin-Amerika-studier fra UiO.

«Apreta los pies, gonorrea!» (klem sammen beina, #$%!) hyler Esteban, rett før vi smyger oss mellom to lastebiler som nesten står helt stille i køen, og vi suser videre. Jeg gikk fra å holde meg fast så hardt jeg kunne i bagasjebrettet til å holde meg utelukkende fast med beina. Ilddåpen ble gjennomført da vi tok turen fra en del av dalen, Tierradentro i Bello, til en annen Comuna 13. Med oss hadde vi en valp som skulle vaksineres. Valpen, el Capitan, måtte jeg holde i fanget med begge hender under hele den femten kilometer lange veien. Esteban var alltid litt nervøs når jeg satt på med han til sentrum, fordi det er ulovlig å kjøre med to på sykkelen der. Helt vanlig, tenkte jeg. Senere fant jeg ut at det ikke er forbudt å kjøre med ei jente bakpå,

bare en gutt. Usikker på om det gjelder jente med gutt bakpå. Denne loven ble gjeldene på nittitallet under en periode da duoer, bestående av en sjåfør og en maskinpistolbærende sicario (leiemorder) var svært aktive. Disse sto for mye av volden som gjorde byen til verdens farligste i 1993 med en drapsrate på 420 per 100 000 innbyggere. Ett av sicariatos mange ofre En av de mest betydningsfulle hendelsene kreditert til en lignende duo, var drapet på Jaime Garzón, den 13 august 1999. En skuespiller og komiker som sterkt kritiserte den sittende regjeringen. Han ble tatt av dage i Bogota av leiemordere fra La Terraza, en gjeng fra Medellín sendt av de beryktede Castaño-brødrene

53


som var blant grunnleggerne av den paramilitære og statlig allierte grupperingen AUC (De forente colombianske selvforsvarsgrupper). De handlet på vegne av sirkelen rundt tidligere president Álvaro Uribe, hvis man skal tro ryktene. Salsakongen Ruben Blades fra Panama har skrevet sangen Sicario som åpner med en motorsykkelmotor som blir ruset:

Colóquese al lado del chofer Kom deg opp på siden av sjåføren y no piense en lo que va a pasar. og tenk ikke på hva som skal skje. No tenemos tiempo que perder: Vi har ikke tid å miste: arranque al oirme disparar. gi bånn gass når du hører meg fyre løs.

En såkalt vendedor ambulante, selger pirat-DVD-er i veikrysset Carrera 65 con Calle 57, Medellín.

Min colombianske dåp En kveld skulle jeg gå tre kvartaler alene i Bogotás historiske sentrum La Candelaria tilbake til hostellet mitt. Jeg kom ikke mer enn ett kvartal. Det var både mørkt og ensomt. Sekken min ble huket tak i, og jeg snudde meg rundt. Der stod en flerspråklig og knivbærende colombianer, som hadde lært det eneste han trengte for å skaffe seg noe kjappe penger: «Money money money!» Kniven var liten, men det var også min egen lyst til å bli knivstukket for eiendelene mine. Sekken var for lengst borte, og kameraet som jeg hadde i lomma, fulgte straks etter. Mobilen min, av den billigste sorten, ville han ikke ha. Da han skulle til å ta studentbeviset mitt som jeg dro opp fra den andre lomma, hadde jeg fått nok og ba han la meg få beholde det. Han rista på skuldrene og ga meg det tilbake. Deretter hoppa han opp bakpå den ventende motorsykkelen og begge var borte. Ingen hadde sett en dritt. Jeg gikk tilbake til hostellet og fortalte at jeg hadde blitt rana. Det var de som mente det var min feil, selv om de ikke sa det rett ut, og andre som syntes synd på meg. En medstudent sa jeg nå offisielt hadde fått min colombianske dåp, og så spanderte han en øl og fortalte at han selv hadde blitt rana tre ganger. Esteban med meg på baksetet svinger ut på hovedveien og kommer til krysset. Der ser vi de, Policía de Tránsito (Trafikkpolitiet). Er dette dagen de stopper oss for å være to gutter på én motorsykkel?

Et av Medellin sine mange trafikkuhell. Utfall ukjent.

54


Kultur

Rapp mot gruver Gustavo Illescas var deltager på den folkelige domstolen arrangert av Latin-Amerikagruppene i mars 2017. Etter arrangementet framførte han denne rappen. Skrevet av Desafino. Crew: B’atz’ Sonido Anti-Sistema. Oversatt av: Frøya Torvik.

Es de madrugada, voy al chorro y el agua sabe a cianuro Estoy lleno de ronchas que no vienen del zancudo De esta enfermedad ya no me curo La industria minera es un negocio oscuro.

Tidlig på morgenen, jeg går til bekken og vannet smaker cyanid Jeg har et utslett som ikke er fra myggen Av denne sykdommen blir jeg ikke frisk Gruveindustrien er en mørk virksomhet.

Se chupan nuestro arroyo en nombre del desarrollo, vaya rollo, el que se traen los mineros por el oro.

De slurper i seg vår bekk i utviklingens navn, for et rot, den utviklingen som har gruver for å finne gull.

Si luchamos por la vida, dicen Anti-desarrollo Si queremos agua limpia, somos Anti-desarrollo Defendemos territorios, gritan Anti-desarrollo Vaya rollo, vaya rollo. Televisión, prensa y radio lo repiten como artistas: Bochincheros izquierdistas, son huevones anarquistas Vayan a trabajar pseudo-estudiantes terroristas Que los buenos somos más, chachalaquean los fascistas. Ya no nos convencen con sus pajas de puristas «Mi país, más que mi patria mi botín» Cuál raíz? cuál país? El que controlan feudalistas y banqueros que nos compran como siervos de la iglesia del mercado Por 50 pesos diarios nos dividen los culeros Contaminan ríos, talan bosque, explotan nuestros cerros.

Si aquí se llena de hoyos, dónde vamos a crecer? Si se muere el alimento, qué vamos a comer? Si nos quitan la tierra, dónde nos van a enterrar? Nuestra batalla es por el agua que nos quieren robar. Prendo ventilador y tiro mierda por costales A codiciosas corporaciones transnacionales Militares que custodian los negocios imperiales Presidentes entreguistas de los bienes naturales Irrespetan las consultas y asambleas comunales Ya van más de 70 desde el año 2005 y la palabra de los pueblos no entra en mentes coloniales. No entra en mentes coloniales, no.

Hvis vi kjemper for livet, sier de anti-utvikling Hvis vi vil ha rent vann, er vi anti-utvikling Vi forsvarer territorier, de roper anti-utvikling For et rot, for et rot. Fjernsyn, presse og radio gjentar det som artister: Venstreorienterte løgnere, de er late anarkister Finn dere jobb, pseudo-studenter terrorister Vi er flere av de gode, babler fasistene. De overbeviser oss ikke lenger med sitt puritanske babbel «Mitt land, mer mitt bytte enn mitt fedreland» Hvilke røtter? Hvilket land? Det som kontrolleres av føydalister og bankeiere som kjøper oss som markedskirkens tjenere For 50 pesos dagen splitter drittsekkene oss De forurenser elver, hogger skoger, utnytter våre åser.

Hvis det her er fult av dagbrudd, hvor skal vi vokse opp? Hvis maten er forurensa, hva skal vi spise? Hvis de tar vårt land, hvor skal de begrave oss? Vår kamp er for vannet som de vil stjele fra oss. Jeg har vifta på og dritten flyr mot Grådige multinasjonale selskaper Militære som vokter imperiale virksomheter Presidenter som selger ut naturressurser De respekterer ikke konsultasjon og kommunale allmøter Det har vært over 70 konsultasjoner siden 2005, men kolonialistiske sinn forstår ikke folkets ord Nei, kolonialistiske sinn forstår ikke.

55


Quiénes luchamos por la vida nunca somos criminales Señores del cacif, ustedes son nuestros rivales Se chupan nuestro arroyo en nombre del desarrollo Vaya rollo! Vaya rollo! Resistir para existir y viceversa, es la consigna que más versa, contra máquina perversa, que a la humanidad adversa, No, no, no, mejor hagámoslo a la inversa Caminando de reversa solo para recordar diría Humberto Ak’ab’al Si caminara solo hacia adelante sería como olvidar, cabal. Andando codo a codo es el atajo Viviendo en comunión y abriendo brecha desde abajo Viviendo en comunión y abriendo brecha desde abajo Mandemolos al carajo desde abajo. Si luchamos por la vida, dicen Anti-desarrollo Si queremos agua limpia, somos Anti-desarrollo Defendemos territorios, gritan Anti-desarrollo Vaya rollo, vaya rollo.

Vi som kjemper for livet er ikke kriminelle Cacifs herrer, dere er våre rivaler De tar til seg fra vår bekk i utviklingens navn For et rot, for et rot! Å erklære seg i motstand for å eksistere og visa versa, er slagordet som passer mot perverse maskiner, ugunstige for menneskeheten Nei, nei, nei, la oss gjøre det motsatte Humberto Ak’ab’al ville sagt at vi må se oss tilbake for å huske Bare å se fremover ville være som å glemme, akkurat.

Å gå skulder mot skulder er snarveien Å leve i fellesskap og rive murer nedenfra Å leve i fellesskap og rive murer nedenfra La oss sende de til helvete, nedenfra. Hvis vi kjemper for livet, sier de anti-utvikling Hvis vi ønsker rent vann, er vi anti-utvikling Hvis vi forsvarer territorier, roper de anti-utvikling For et rot, for et rot.

56

Gustavo Illescas på folkelig domstol. Foto: Solveig Luna Evjen.


Kultur

Salamandernes hemmelighet I Trondheims sparebank finnes en hemmelighet. Den har en skoggrønn kobling til Brasils eukalyptusplantasjer. Tekst: Maria Birkeland Olerud.

Salamandernatten. Foto: SpareBank 1 SMN.

Først ser du ingenting. Ingenting, før øynene venner seg til mørket i rommet. Langsomt trer de frem for deg, veldige leireskikkelser langs rommets fire vegger. I midten: En skikkelse, Moder Jord, som dier sitt barn, salamanderen. Skikkelsene har lange, magre armer og bein som mangroverøtter – er de mennesker, trær, eller noe midt imellom? Du står i en skog av mennesker, eller en menneskeskog. Samtidskunstner Kjell Erik Killi Olsens hovedverk Salamandernatten har fått plass i kjelleren i Sparebank 1-bygget i Trondheim, vegg i vegg med Olav den Helliges kirkeruiner. Verket var Norges bidrag til kunstbiennalen i São Paulo i Brasil i 1989. Nå har de 72 skulpturene fått sitt eget rom, kun opplyst av en smal lysstrime i taket. Det var på reise i Brasil at kunstneren kom på tanken å lage installasjonen. Inspirasjon: Eukalyptusplantasjer. «Etter møtet med de utbrente skogene og nyplanting av eukalyptustrærne begynte en idé å ta form i mitt sinn (…) Eukalyptustrærne kan stå som et symbol over menneskene og de utenlandske selskapene som utsugde Brasils naturressurser», har Killi Olsen uttalt til magasinet Kunst. Ødelagt regnskog, truede arter, urfolk fratatt egen jord. Problematikken er like akutt da som nå. Det har de siste årene rullet en debatt om nettopp Oljefondets investeringer i eukalyptusnæringen i Brasil.

Slik Killi Olsen poengterer at eukalyptustrærne står som et symbol på utarming av natur, er salamanderen symbolet på det motsatte: kontinuerlig liv, helt siden Jura. Nå er salamanderen truet av menneskelig aktivitet, slik også en rekke urfolk er truet av eukalyptusselskaper. Har du vært i en regnskog, bærer du kanskje på en dyp emosjonell visshet. Jeg er ikke den eneste som følte noe nesten religiøst første gang jeg var i en slik skog. Det finnes noe som er mye, mye større enn deg. Heldigvis er du et lite menneske uten mandat til å ødelegge. Slik er det også inne i Salamandernatten. Først ser du ingenting. Så, langsomt, skjønner du med hele kroppen: skogene, urmenneskene og salamanderne er ikke bare magiske bestanddeler i en hemmelig verden under Trondheims sparebank. De er det mest dyrebare vi har, og de er jordas helligdom - vegg i vegg med ruinene av Olavskirka.

Salamandernatten Kunstverk av Kjell Erik Killi Olsen. Første gang utstilt på biennalen i São Paulo i 1989. Fast installasjon i kjelleren i Sparebank 1-bygget i Trondheim. Gratis inngang.

57


Mitt Latin-Amerika

Med solidaritet som utgangspunkt Kvifor burde norske IKT-arbeidarar bry seg om småbønder i Honduras? LatinAmerika møter forbrundsleiar i El og IT-forbundet Jan Olav Andersen på kontoret hans på Folkets hus, for å snakke om fagrørsla og internasjonal solidaritet. Tekst: Kai Viljar Eidsvik.

Vald som verkemiddel Andersen har sjølv vore i Honduras to gongar for å møte samarbeidspartnarar og lære om situasjonen i landet. Han fortel at turen etterlet seg sterke inntrykk: – Den enorme skilnaden på folk blir fort synleg. Honduras manglar eit system som omfordelar rikdom, noko som gjer at leveskåra blir ekstremt ulike, fortel Andersen. Ellers gjorde det sterkt inntrykk på ham kor lav terskelen for vald er i samfunnet, og kor mykje vald som blir brukt for å stilne protestar. – Dette gjer også at ein blir sittande igjen med stor respekt for dei som vel å organisere seg. Det kan vere livsfarleg å protestere eller organisere seg i Honduras. I Norge er ytrings- og organiseringsfridom noko vi ser på som sjølvsagt, seier han. Myndigheiter og andre makthavarar har tilgong til

så stort voldsapparat, meiner Andersen. – I tillegg ser vi ein omfattande kriminalisering av folkeleg motstand. Eit eksempel på dette er Magdalena Morales frå organisasjonen La Central Nacional de Trabajadores del Campo (CNTC), seier Andersen. Morales fekk falske skuldingar mot seg, som gjorde at ho måte bruke tid på å reinvaske seg i staden for å jobbe for rettane til småbønder og jordlause. I tillegg kunne ho ikkje stille til val i denne perioden. – Langdradde prosessar med saker som ein ventar på skal komme opp i rettssalen fråtek ofte aktivistar og sosiale leiarar borgarrettane sine, forklarar Andersen. Når ein aktivist er frifunne, må organisasjonen bruke energi på den neste skuldinga. Internasjonal solidaritet – Ein colombiansk fagforeiningsleiar fortalte meg at «Eg er i live så lenge dei ser meg. Lukkar de auga,

58

Jan Olav Andersen. Foto: El og IT-forbundet.

El- og ITforbundet Fagforeining innanfor telekommunikasjon, energiforsyning og elektro. Ca 38.000 medlemmar


så døyr eg.» Dette illustrerer korleis internasjonalt press og merksemd kan gjere det mogeleg for andre å organisere seg. Økonomisk bistand er også viktig, men det er den internasjonale merksemda som held nøkkelpersonar i live og som gjer det tryggare for sivilsamfunnsorganisasjonar å jobbe. I tillegg kan internasjonalt solidaritetsarbeid legge press på kanalar i eige land. Til dømes kan vi legge press på Norfund for at dei ikkje skal bidra til å oppretthalde udemokratiske maktstrukturar. Og så betyr det noko spesielt når pengane er samla inn av fagforeiningsmedlemmar. Den honduranske presten, menneskerettsforkjemparen og Raftoprisvinnaren Padre Melo, har uttalt at det at det låg solidaritet i pengane gjorde dei tusen gongar meir verdt.

av arbeidstakarar som er organisert. Dette er ikkje tilfelle i Honduras. Det kan også vere utfordrande å krevje betringar i arbeidskåra til store, internasjonale selskap som har leiinga i andre land. Ofte har også nasjonale myndigheiter lova gode forhold for dei internasjonale selskapa, som ofte betyr lave lønningar og lite miljøreguleringar. Fagrørsla er tufta på solidaritet I Honduras, som mange andre stader i LatinAmerika, finns det ein stor uformell sektor. Mange jobbar for eksempel med gatesal, utan ein arbeidsgivar eller arbeidsrettigheiter. Dette er ei gruppe arbeidarar som er i ein anna situasjon enn ein vanleg arbeidstakar, og som ofte også er i direkte konkurranse med kvarandre.

«Eg er i live så lenge dei ser meg. Lukkar de auga, så døyr eg» Korleis jobbar fagforeiningar internasjonalt? – El og IT har to pilarar for det internasjonale arbeidet. Den første er det internasjonale faglege samarbeidet. Vi samarbeider med andre fagforeiningar både på nordisk, europeisk og internasjonalt nivå. I tillegg har vi bilaterale samarbeid med spesifikke land. Dette er for å kunne utveksle erfaringar og å bidra med støtte til kvarandre. Den andre pilaren er det internasjonale solidaritetsarbeidet, forklarar Andersen. Her har ulike LO-forbund samarbeid med ulike land. Mykje av dette arbeidet går gjennom Norsk Folkehjelp, som er fagrørsla sin humanitære solidaritetsorganisasjon. Det er for eksempel Norsk Folkehjelp som vel ut partnarorganisasjonane i Honduras. Dette er sivilsamfunnsorganisasjonar som jobbar med ulike felt: likestilling, urfolksrettar, ytrings- presse- og organisasjonsfridom eller menneskerettar.

Korleis kan fagrørsla vere relevante for arbeidarar i uformell sektor? – Dette er eit stort spørsmål som krev store samfunnsendringar å løyse. Men sånn heilt konkret kan ein støtte arbeidet for å sikre juridiske rettar til ein del som gjer overlevingsarbeid. Kampen for rettigheiter til jord er eit eksempel på korleis ein kan arbeide for forbetra livssituasjon for personar som fell utanfor det tradisjonelle arbeidslivet. – Fagrørsla har to formål: For det første skal vi ivareta interessene til medlemmane våre. For det andre skal vi skape eit samfunn med sikkerheitsnettverk og velferd for alle. Personar i uformell sektor har ikkje dei rettigheitene eller den tryggheita ein eventuelt kan få ved å ha ein jobb, men vil likevel tene på fagrørsla si visjon om velferd og tryggheit. Fagrørsla må finne sin plass i kampen for eit betre samfunn. Vi må spele ei politisk rolle i skapinga av velferdssamfunn med gode system for omfordeling og ivaretaking av rettigheiter.

Kva er den største utfordringa til fagforeiningane i Honduras? – Fagforeiningane slit med legitimitet, blant anna på grunn av korrupsjonsskuldingar og fordi mange oppfattar dei som allierte med myndigheitene. Det er ikkje sjølvsagt at dei honduranske fagforeiningane er allierte i arbeidet for omfordeling eller solidariske i for eksempel urfolksspørsmål. Andersen ser også på oppslutninga til fagforeiningane som ein av deira største utfordringar. I Norge har vi ein veldig høg prosent

59


Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1 0652 Oslo

Fortell oss din historie

1977 til 2017 - 40 ĂĽr i solidaritet med sosiale bevegelser og politiske kamper i Latin-Amerika. I anledning jubileet samler vi inn historier som pĂĽ hvert sitt vis forteller en del av LAGs historie gjennom 40 ĂĽr. Har du en historie du vil dele med oss? Det kan vĂŚre bilder, fortellinger, tekster, dagboknotater eller noe annet. Send det til: Daglig.leder@latin-amerikagruppene.no

Latinamerika #2 2017  

Hvilke alternativer finnes til nyliberalismen man ser i Latin-Amerika i dag? Denne utgaven av LatinAmerika tar for seg hva nyliberalisme er...

Latinamerika #2 2017  

Hvilke alternativer finnes til nyliberalismen man ser i Latin-Amerika i dag? Denne utgaven av LatinAmerika tar for seg hva nyliberalisme er...

Advertisement