2014 #1 by LAG NORGE

Ă&#x2026;rgang 19 - Mars 2014

Latin-Amerikagruppene i Norge

Innhold

Fast

Et todelt Latin-Amerika

Leder

Utfordrar frihandelsregimet

Siden sist

#1 - Mars 2014 Årgang 19.

Løssalgspris: 30,-

Vanskelige valg i jaguarøkonomien

Anbefalinger

Kjemper for regnskogens rettigheter

Reisebrev

30-årig kamp for jorda

Mitt Latin-Amerika

Midnatt i Mexico

latin-amerikagruppene.no

Det er fortsatt nok – 20 år etter

Redaksjonen:

En glemt krise

Fra handelsvare til rettighet

Sjørøverkanalen

Mayafolk og samer knytter bånd

El Eternauta

Colombiakonfliktens sanne ansikt

På forsiden

Zapatistene i Mexico feiret i januar 20-årsdagen for sitt opprør. Nye generasjoner vil føre den aktuelle kampen videre. Fotograf: Amaranta Marantes

Vil du bidra? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen søker også nye medlemmer, og tar gjerne imot ris og ros. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Pb. 2883 Tøyen 0608 Oslo, Norge

Eirin Høiseth (red.) Åse Birkeland Nesdal Fanny Valen Alexandra Hordnes Ingvild Fonn Asmervik Randi Usken Synneva Laastad Giorgio Molinas Silje Jahre Frotvedt Kari-Therese Eia

Grafisk utforming: Eirin Høiseth

Redaksjonen avsluttet: 20. mars 2014.

Kontakt:

latinamerika@gmail.com

Takk til:

NorLarNet, Ingrid Fadnes, SubVerciones, Maren Kateraas og Brita Brekke. Opplag: 1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Leder

I etterpåklokskapens navn Hvilken side tar man når hele regnbuens fargespekter er representert i en politisk konflikt? Alt var som kjent bedre før. Været var bedre, ungdommen oppførte seg som folk og tiden strakk til. Ting var mye enklere i politikken også. Diktatur og borgerkriger tegnet tydelige skiller mellom de gode og de onde. Fortiden synes deilig svart-hvitt når man kan se den i retroperspektiv.

Infojungelen

I dag er situasjonen en annen. I mange land er de som tidligere protesterte mot diktaturene nå selv representert i maktens korridorer. Det betyr ikke at valgene de tar alltid er gode eller enkle. Problemstillingene er komplekse og informasjonsmengden er overveldende. Sosiale medier har den siste tiden flommet over av bilder fra protestene i Venezuela, noen ekte og noen falske, alle lagt ut for å underbygge en politisk side. Det er ikke lett å navigere i denne infojungelen. All informasjonen som strømmer til oss er farget. Sannheten ligger mest sannsynlig et sted midt imellom, og ingen har hundre prosent rett. Men hva skal man så tro?

En splittet endringsprosess

Det er mengder av interessante og positive endringer på gang i Latin-Amerika. De siste ti årene har vi sett økonomisk vekst, fordeling av velferd og rettigheter til forsømte grupper og fokus på miljø og rettferdig handel. Veien dit har imidlertid ikke vært verken svart-hvit eller rosenrød. I dag ser vi voksende polarisering i tidligere samstemte grupper, og økende sosiale protester. Til tross for at Brasil er et av landene som har blitt berømt for sin fremgang, tok over én million misfornøyde brasilianere til gatene i sommer. Folkebevegelsene i Bolivia og Ecuador opplever interne splittelser om grunnleggende politiske mål.

Å ta et standpunkt

Hvilke krefter fortjener så min støtte? Mange velger enkelt side, de kjenner bare en sannhet.

Andre er avventende og velger å fokusere på andre, mer håndgripelige problemstillinger. Det er lettere å jobbe med avgrenset tematikk med tydelige idealer. Enten går det rett vei med menneskerettigheter, miljø og urfolksrettigheter, ellers så gjør det det ikke. De store problemstillingene som krever vår oppmerksomhet handler imidlertid om politiske avgjørelser basert på avveininger mellom flere slike tema. Om vi skulle være enige om målet må vi uansett ta stilling til om det helliger midlene som brukes på veien. I slike politiske prosesser er det mange mulige utfall og potensielle feilskjær.

Skjelettene i skapet

Vi vet av erfaring at det er slik, vi har nemlig grunnstøtt før. Både norsk høyre- og venstreside har skjeletter i skapene fra tidligere tider. Ikke alle man viste solidaritet med på 80-tallet hadde rent mel i posen, og i etterpåklokskapens navn er det lett å påpeke tegn som på daværende tidspunkt ikke syntes så tydelige i rapportene fra konfliktene langt borte. Vi vet ikke hvilken vending konflikten i Venezuela vil ta – på samme måte som vi ikke vet hva som ville skjedd hvis Allende hadde fått gjennomføre sitt politiske prosjekt. Derfor må man holde tungen rett i munnen. All ære til dem som tar et tydelig standpunkt. Det er disse som driver historien fremover! Jeg påkaller meg imidlertid retten til å være tvilende. Tvilende, men alltid søkende. For vi har ikke lov til å lukke døren til verden rund oss. I redaksjonen til LatinAmerika formidler vi en del av sannheten. Når historien skrives vil det vise seg om vi valgte de riktige fargene i paletten. ... I mellomtiden kan du lese om EUs økonomiske interesser i Latin-Amerika, oljeutvinning i Ecuador, Nicaraguakanalen og mye mer. God lesning! 3

Eirin Høiseth Redaktør

Et todelt Latin-Amerika Latin-Amerikas tiår fortsetter, men et skille vokser frem. Det ene Latin-Amerika nyter godt av økonomisk fremgang, mens det andre observerer uten å få ta del i velferden. Nå krever de sin rett! Tekst: Eline Anker, studerer bachelor i internasjonale studier ved UiO.

Latin-Amerika har de siste årene opplevd en økonomisk vekst og økt omfordeling som har ført til redusert ulikhet. Dessverre har ikke denne økonomiske veksten kommet alle til gode. Ifølge statistikkbyrået Latinobarómetro mangler 1/3 av regionenes befolkning nok penger til mat.

Krever å ta del i veksten

Eline Anker

Latinobarómetros rapport for 2013 forteller om et todelt LatinAmerika. Hvor en del opplever økonomisk vekst og nyter godt av økt velferd, mens den andre delen preges av fattigdom. Befolkningen som fortsatt lever i fattigdom krever nå å få sin del av kaka og strømmer derfor ut i gatene for å protestere. – Årsaken til protestene er velstanden som er mer synlig. Den er lettere tilgjengelig og det finnes mer å fordele. Folk krever sin del av veksten, forteller Marta

Lagos, leder for Latinobarómetro. Rask økonomisk vekst og påfølgende økning i velferdsgoder har skapt en forventningsbølge i de latinamerikanske landene. Dette gjenspeiles i data fra Latinobarómetro, som viser en trend der befolkningen er mindre fornøyd med regjeringens arbeid. Oppfatningen endret seg i 2009, samtidig som hastigheten til den økonomiske veksten begynte å avta. Lagos mener denne velstandsbølgen, med påfølgende høye forventninger, har skapt en enorm skuffelsesbølge. Folk er frustrert fordi forandringene ikke har kommet så raskt som forventet. – Vi ser at befolkningen i LatinAmerika eier flere ting, har høyere inntekt, høyere sosioøkonomisk status og høyere utdanningsnivå. Men frustrasjonen er også høyere fordi befolkningen trodde velstanden

Marta Lagos er grunnla Latinobarómetro i 1995. I dag gjennomfører statistikkdatabanken undersøkelser i 18 latinamerikanske land.

ville fortsette å stige. Veksten har begynt å stagnere, derfor blir befolkningen frustrert og tyr til gatene for å protestere, sier Lagos.

Støtter demokratiet

– Latinamerikanske land ønsker å holde fast på demokratiet som styreform. Selv om de mener demokratiet er mangelfullt, vil de foretrekke en demokratisk stat fremfor en ikke-demokratisk stat. Kuppet i Honduras i 2009 viste oss at ingen ville være i honduranernes sko, ingen ville plasseres utenfor demokratiet, sier Lagos. Litt over halvparten av befolkningen i regionen mener demokrati er å foretrekke over andre styreformer – en andel som har holdt seg stabil de siste årene. Lagos peker imidlertid på at andelen som stiller seg likegyldige til demokratiet, eller støtter autoritære regimer, også holde seg stabil. – Vi ser en klar tendens til at latinamerikanske stater ønsker å fremstå demokratiske, forteller Lagos. Lagos fremhever Venezuela som et spesielt land på dette punktet. Ifølge rapporten har den største økningen i støtte til demokratiet som styreform funnet sted i Venezuela. Det er også i dette landet flest innbyggere støtter demokratiet som styreform. I 2002 begynte støtten til demokratiet å vokse, med høye nivåer i 2008, 2009 og 2010. Rapporten forteller at Venezuela er det landet i LatinAmerika hvor forskjellen på hva

Latinobarómetro:

• Chilensk statistikkdatabank. • Grunnlagt i 1995 av Marta Lagos. • Ufører spørreundersøkelser om demokrati, økonomi og samfunn. • Den første spanskspråklige databanken og den første på den sørlige halvkule. • Gjør undersøkelser i 18 latinamerikanske land. • Rapporten fra 2013 baseres på 20 204 intervjuer. • Rapporter kan lastes ned gratis på: latinobarometro.org

borgerne sier om demokratiet og hva det internasjonale samfunnet sier om demokratiet er størst. – Både regjeringen og opposisjonen forsvarer demokrati som begrep. Selv om de legger forskjellig innhold i demokratiet, vil ingen av dem forlate demokrati som konsept, sier Lagos.

«Velstandsbølgen har skapt en enorm skuffelsesbølge.»

Velferd gir fornøyde innbyggere Til tross for at 83 prosent (8

prosent svarte ikke) av befolkningen mener at de lever i et demokrati, varierer tilfredsheten med demokratiet veldig fra land til land. Uruguay troner klart øverst på skalaen. Her er 82 prosent fornøyd med demokratiet, mens Ecuador, Nicaragua og Argentina kommer etter med henholdsvis, 59, 52 og 51 prosent. I den andre enden av skalaen ligger voldsherjede Honduras klart lavest med kun 18 prosent tilfredshet med demokratiet, med Mexico like over på 21 prosent. I gjennomsnitt er imidlertid 40 prosent av regionenes befolkning fornøyd med måten demokratiet fungerer i deres land – altså litt flere enn gjennomsnittet i Europa. Tallet har gått ned med to prosent siden 2010, men er betraktelig høyere enn under den økonomiske krisen i 2001, da kun 25 prosent var fornøyde. Denne tilfredsheten synes å avhenge mindre av økonomisk vekst og mer av hvorvidt folk føler at myndighetene representerer deres interesser. Landene som har satset mye på velferd, som Ecuador og Nicaragua, gjør det derfor godt.

Andelen som sier de er veldig tilfreds med hvordan demokratiet fungerer i sitt land

Andelen som mener den økonomiske situasjonen i landet er god eller svært godt.

Ulike utfordringer

I et flertall av landene peker befolkningen ut kriminalitet og sikkerhet som landets hovedproblem, etterfulgt av arbeidsløshet og andre økonomiske utfordringer. I Brasil,

Andelen som har tiltro til den sittende regjeringen i sitt land.

FotosGOVBA, Flickr Commons/Mateus Pereira/Secom

som så millioner av folk ta til gatene i protest i fjor, mener 35 prosent at helse og 10 prosent at utdanning er landets hovedutfordringer. I Mellom-Amerika, inkludert Mexico, blir kriminalitet og sikkerhet utpekt som viktigste utfordring. Unntakene er Costa Rica og Panama der henholdsvis korrupsjon (20 prosent) og transport (19 prosent) topper listen. Blant venezuelanerne peker hele 47 prosent på sikkerhet som viktigste problem. Noe som reflekteres i parolene fra den siste tidens protester.

Protestene vil fortsette

Politisk deltagelse har endret seg fra hovedsakelig å foregå gjennom politiske partier og organisasjoner til nå å foregå på ukonvensjonelle måter gjennom saksspesifikk deltagelse og protester. Latinamerikanere har fått øynene opp for hvilken påvirkning slik

ukonvensjonell politisk deltagelse kan ha. Lagos påpeker at myndigheter som tidligere ikke har oppfattet protestene som universelle nok, nå blir nødt til å sette fokus på temaene. Protestene vil ikke forsvinne, og trenden vil mest sannsynlig fortsette. – Land som de siste to-tre årene har opplevd en eksepsjonell høy vekst, kombinert med få endringer i inntektsfordelingen og en høy befolkningsandel i lavere samfunnsklasser, vil være de første som opplever at folk beveger seg ut i gatene for å demonstrere. Dette kan gjelde Paraguay, Peru og Panama, sier Lagos som også mener protestene vil fortsette i Chile og Brasil.

Økonomisk situasjon

På spørsmål om landets nåværende økonomiske situasjon er det store variasjoner mellom 6

folks oppfatning i de ulike landene. I Ecuador beskriver 57 prosent den økonomiske situasjonen som god eller veldig god. Dette står i sterk kontrast til Honduras og Guatemala, der kun henholdsvis 6 og 7 prosent mener det samme. Gjennomsnittlig 25 prosent av innbyggerne i regionen mener at økonomien er god eller veldig god, den høyeste noterte andelen siden målingene startet i 1995.

Fremgang, men nye ulikheter Resultatene fra 2013-rapporten melder om fortsatt fremgang i regionen, mer bevissthet over sosiale forskjeller og dermed høyere krav til regjeringenes arbeid. Latin-Amerika vil ha mer demokrati, og nye former for politisk deltagelse vokser frem idet befolkningen roper for å bli hørt.

Oppslutningen om demokratiet varierer fra land til land. I regionen som helhet er bare 56 prosent enige i at demokrati er å foretrekke foran alle styreformer.

Utfordrar frihandelsregimet Latin-Amerika har dei siste åra stått fram som vriompeis i internasjonale frihandelsforhandlingar. Entusiasmen for frihandel som prega 1990-talet er bytt ut med realpolitisk fremjing av eigne interesser. Tekst: Heidi Lundeberg, dagleg leiar av Latin-Amerikagruppene i Norge og leiar av Handelskampanjen

Brot med frihandel

Latin-Amerika framstår historisk som ei raud jord, prega av organisert motstand mot

Forhandlingane mellom EUog den andinske handelsblokken CANstoppa fullstendig då dei venstreorienterte presidentane Morales og Correa kom til makta i Bolivia og Ecuador. 7

kolonialisme i ulike variantar. Det siste tiåret har Sør-Amerika fått ein markant geopolitisk posisjon då sosiale rørsler i land etter land har stemt fram venstre- og sentrumsorienterte regjeringar. Brotet med frihandelsdogmatismen ser imidlertid ut til å vere like mykje bygd på eigne næringsinteresser som ideologisk endring. Naturressursar har blitt nasjonalisert og store sosiale investeringar er gjennomført med stort hell. Fattigdomen er halvert i fleire av landa og ulikskapen redusert.

Jordbruksoligarki

Forvaltinga av dei to største eksportnæringane, petroleum og jordbruksvarer, er veldig ulik. Dei venstre- og sentrumsorienterte landa har skaffa seg statleg kontroll over petroleumsressursane og brukar inntektene til omfordeling, men jordbrukssektoren er fortsett dominert av oligarkiet. Resultatet er ei omfordeling av ressursar til dei fattige i form av velferdsordningar, men samstundes ei stadig større sentralisering av jord. Med gode internasjonale prisar har jordbruksoligarkiet sørgja for at regjeringane har inngått internasjonale frihandelsavtaler. Generelt sett har derfor dei søramerikanske landa ynskt liberalisering av handel med jordbruksprodukt, medan dei har tatt til orde for politisk handlingsrom til å styre tenestesektoren og ynskt å halde investeringar og

«Alle avtalene med LatinAmerika inngår utvilsamt i EU sin råvarestrategi.» Deltafrut, Flickr Commons

arenaen som utfordrarar av frihandelsdogmatikken. ALBAlanda utpeikar seg spesielt som ein blokk i WTO, og har makta å utvikle eit handelssamarbeid seg imellom som byggjer på komplementaritet i staden for konkurranse, som anerkjenner ulikskapen mellom landa, og som set produksjon over handel. Men andre søramerikanske land utpeikar seg også handelspolitisk. Dei store matvareeksportørane Brasil og Argentina har utfordra både det multilaterale og bilaterale frihandelsregimet, noko som viser seg i tvisteløysingsorgana der dei to landa har fleire saker gåande mot seg.

Cancillería Ecuador, Flickr commons.

Då utanriksministrar frå heile verda møttest på Bali før jol for å inngå nye avtaler i Verdas handelsorganisasjon (WTO), tok latinamerikanske land til orde for å endre det multilaterale handelsregimet i retning av solidaritet, komplementaritet og rettvis handel. «Shabby interesser» har fått grep om WTO uttalte landa i handelssamarbeidet ALBA friskt. Ministermøtet utvikla seg til eit rått maktspel mellom rike land og utviklingsland. Det vart lagt eit enormt press på sistnemnde, og spesielt India, om å trekkje sine krav og inngå ei ubalansert avtalepakke. Då forhandlingane gjekk over tida var det dei tre ALBA-landa Bolivia, Venezuela og Cuba som blokkerte konsensus. Basketaket på Bali er ikkje unikt. Latinamerikanske land har markert seg på den geopolitiske

EU og Latin-Amerika

Latin-Amerika eksporterar i hovudsak råvarer, og EU er ein av hovudimportørane av naturressursane. EU har sidan 1990talet forhandla frihandelsavtaler med latinamerikanske land. I

motsetnad til frihandelsforbundet EFTA, som inngår avtaler med eitt og eitt utviklingsland, forhandlar EU med handelsblokkar. Karibia signerte partnerskapavtalen EPA med EU utan særleg debatt i 2008, medan EU-kommisjonen har møtt motstand i Sør-Amerika. Forhandlingane mellom EU og den andinske handelsblokken CAN stoppa fullstendig då dei venstreorienterte presidentane Evo Morales og Rafael Correa kom til makta i Bolivia og Ecuador. Samstundes stagnerte forhandlingane mellom EU og den austlege handelsblokken Mercosur, med den brasilianske presidenten Lula da Silva og argentinske Cristina Fernández de Kirchner ved roret. EU ville ikkje gje Mercosur tilstrekkeleg marknadstilgang på jordbruksprodukt, og Mercosur på si side ville verne telesektoren, der EU hadde store interesser. Dei nyliberale handelsavtalene til EU 8

var kun interessante for dei høgreorienterte regjeringane i Colombia og Peru, og EU inngjekk såleis bilaterale avtaler med desse. Jordbruksoligarkiet ser like fullt ut til å vinne gjennom med sine interesser. Forhandlingane mellom EU og Ecuador har starta opp igjen, og då Dilma Rousseff tok over som president i Brasil i 2010, starta forhandlingane også opp igjen mellom Mercosur og EU. Den ecuadorianske presidenten har imidlertid understreka at det ikkje kan bli noko klassisk frihandelsavtale.

Regional solidaritet

Alle avtalene med Latin-Amerika inngår utvilsamt i EU sin råvarestrategi. Den søtaste frukta er nok likevel Brasil, som med ein relativt stor middelklasse utgjer ein marknad for europeiske varer. Mange europeiske selskap har etablert seg i Brasil til trass for at

NHD-INFO, Flickr Commons

Cancillería Ecuador, Flickr commons.

patentrettar utanfor handelsavtalene. Den ecuadorianske presidenten Rafael Correa sitt forhandlingsbrot med EU illustrerar dette godt. Correa uttrykte at den avtala EU ynskte seg ville stå i strid med landets grunnlov, då den ville innskrenke det politiske handlingsrommet betrakteleg. At frihandelsavtala er grunnlovsstridig var imidlertid berre halve grunnen til at Ecuador trekte seg frå forhandlingane. Correa påpeikte at landets bananprodusentar måtte få like gode handelsrammer som sine konkurrentar i Mellom-Amerika og Karibia.

Då Dilma Roussefftok over som president i Brasil i 2010, starta forhandlingane opp igjen mellom Mercosur og EU.

Cancillería Ecuador, Flickr commons.

landet ikkje inngår bilaterale investeringsvernavtaler (BITS). Visepresident og ansvarleg for industri i EU-kommisjonen, Antonio Tajani, uttalte at landet ikkje berre er viktig handelsmessig – men også industrielt. EU har arbeida for ei frihandelsavtale med Mercosur sidan slutten av 1990-talet, men har uttrykt at dei vil helst inngå bilateralt samarbeid med Brasil. Brasil er den klart viktigaste handelspartnar for EU i Latin-Amerika. 37 prosent av all handel mellom dei to regionane går mellom Brasil og EU. Argentina, med den venstreorienterte Cristina Fernández de Kirchner i spissen, har terga EU sidan regjeringa renasjonaliserte delar av det største oljeselskapet i 2012. Selskapet var nemleg eigd av spanske Repsol. Geopolitiske musklar kan koste, og EU har sidan skulda Argentina for proteksjonistisk politikk og

forsøkt å splitte Mercosur ved å nekte forhandlingar med Argentina. Men i Brasil har Rousseff ikkje gått med på nokon bilateral forhandling med EU. Tvert imot har ho foreslått at også det nyaste Mercosurmedlemmet Venezuela skal med. Venezuela er om mogleg endå meir forhatt blant europeiske utanriksministrar enn Argentina.

Kolonial splitt og hersk

Sjølv om president Rousseff har latt jordoligarkiet dominere handelspolitikken, så vil EU slite med sin klassiske splitt og hersk metode i forhandlingar med søramerikanarane. Det regionale samarbeidsklimaet i Sør-Amerika strekkjer seg lengre enn ALBA. Med historiske leiarar som Chávez og Lula i spissen, har regionen kome langt i å styrke bånda seg imellom. Det byrjar likevel å haste for brasilianske næringsinteresse å 9

inngå ei ny avtale med EU, då landet mister handelspreferansane i 2014 som følgje av at dei no er klassifisert som eit øvre mellom-inntektsland. Så vil tida vise om Rousseff let nabosolidariteten gå foran matlobbyen. Brasil og Uruguay har klare sine forhandlingsposisjonar og president Rousseff uttalde nyleg at ho trur Mercosur vil ha klart sitt tilbod innan utgangen av året. Då utanriksministrane frå Mercosur møttes i Caracas i haust, gjorde dei det klart at ei avtale med EU berre er aktuell dersom ulikskapen mellom dei to blokkane blir anerkjent, og dei søramerikanske landa får fortsetje den sosiale politikken som har ført til mindre forskjellar og auka vekst. Teksten er tidlegare publisert i Nei til EUsitt temahefte Vett.

Då forhandlingane gjekk over tida hos WTO var det dei tre ALBA-landa Bolivia, Venezuela og Cuba som blokkerte konsensus. Her er representantar frå ALBAlanda samla i 2012

Vanskelige valg i jaguarøkonomien Slik Asia har hatt tigerøkonomier, er Ecuador hyllet som Latin-Amerikas jaguar. Men veksten kommer ikke uten problemer. Tekst: Joakim Hjertholm, har en master i latinamerikastudier fra UASB i Quito.

Ecuador har hatt en positiv sosial og økonomisk utvikling de siste årene, men utfordringene har vært mange. Store offentlige investeringer, på i overkant av 70 milliarder dollar, har blitt begrenset av manglende finansiering og politiske utfordringer i gjennomføringen. Ecuador har de siste tiårene i stadig større grad basert seg på olje- og gassproduksjon. Om lag 50 prosent av eksportinntektene og i overkant av 20-25 prosent av offentlige inntekter de siste årene er knyttet til disse sektorene. I 2013 eksporterte landet cirka 72 prosent råvarer, 21 prosent industrivarer og i underkant av syv prosent tjenester. I løpet av

Utvinning og vannkraft

Mineralforekomstene i landet er verdifulle, men energikrevende å utvinne. Dersom Ecuador begynner å utvinne gull-, sølv-, kobber- og molybdenressursene sine vil det kunne bidra med økonomisk aktivitet for å kompensere for dagens oljeavhengighet. Samtidig huser Ecuador betydelige fornybare ressurser i områder med rikt biologisk og kulturelt mangfold. Myndighetene mener en viktig del av løsningen på råvareavhengigheten er å finne i en storstilt utbygging av hittil uutnyttet vannkraft. Overgangen til fornybar energi skal finansieres gjennom utvinning av landets olje- og mineralforekomster. Innen 2016 skal flere store vannkraftprosjekter ferdigstilles, og 93 prosent av landets elektrisitetsproduksjon vil være fornybar og bidra til å løse dagens energiutfordringer. I dag forsvinner store økonomiske ressurser til et 10

Cancillería Ecuador, Flickr commons.

Nødvendige investeringer

det neste tiåret vil trolig oljeutvinningen reduseres betydelig, samtidig som energietterspørselen i landet vil stige fram mot 2020. Parallelt er det satset på velferd. Bare i perioden 2006 til 2013 ble landets fattigdom redusert fra 37,6 prosent til 25,5 prosent. Frykten er at råvareavhengigheten vil føre til fall i eksporten uten at denne erstattes, og dermed reversere den positive utviklingen. Regjeringen har flere strategier for å unngå at råvareavhengigheten stopper all utvikling.

subsidiesystem for energiforbruk som er lite økonomisk og sosialt effektivt. Mer effektiv energipolitikk vil frigi ressurser som heller vil gå til investeringer i infrastruktur og utdanning.

Krevende balansegang

Det å foreslå økt utvinning av ikke-fornybare ressurser som svar på «ressursfellen» er ikke uproblematisk, og vil kreve balansegang. I dag viker ideologisk systemkritikk og miljøidealisme for realpolitisk og økonomisk pragmatisme i EneasDe Troya, Flickr Commons

I 2012 ble Ecuador hyllet av FNs økonomiske kommisjon for LatinAmerika. Landets utviklingsmodell er basert på økonomisk vekst i form av offentlige investeringer i infrastruktur, moderat inflasjon og reduserte sosiale ulikheter, og ble trukket frem som et eksempel til etterfølgelse for hele regionen. Siden Rafael Correa ble gjenvalgt som president i februar 2013 har ecuadorianske myndigheter tatt vesentlige steg mot en mer pragmatisk holdning til utvikling og ressursutvinning. I prosessen har grunnlovfestede sosiale og kollektive rettigheter havnet i konflikt med langsiktige nasjonale prioriteringer. 2013 var året da «jaguarøkonomien» skulle ta verdier og ideer fra tegnebrett og ut i praksis.

– Jeg liker verken gruvedrift eller oljeutvinning, men aller minst liker jeg fattigdom og nød, sier president i Ecuador Rafael Correa.

utviklingspolitikken, hvor sosiale og økonomiske rettigheter er i sentrum.

– Jeg liker verken gruvedrift eller oljeutvinning, men aller minst liker jeg fattigdom og nød, begrunner president Rafael Correa. Ved å la de økonomiske ressursene legge fundamentet for en gradvis endring av produksjonsmatrisen i retning av større bærekraft, tror myndighetene de kan sikre langsiktige resultater. På kort sikt byr denne pragmatismen på problemer.

Det gode liv

Landets grunnlov fra 2008 er et viktig bakteppe for å forstå dagens konflikter. Ecuadors grunnlov har blitt kalt en av verdens mest progressive grunnlover, fordi den gir juridiske rettigheter til naturen. Da den ble utformet var håpet at det

tradisjonelle andinske verdenssynet, sammen med en styrket statlig rolle i økonomien, skulle skape en bærekraftig utviklingsmodell. Sumak kawsay – «det gode liv» er sentralt i grunnloven av 2008. Konseptet er basert på et mål om «kollektiv velvære». Likhet og forskjell sees ikke som to motstridende begreper, men en todelt dimensjon av sosial rettferdighet. Man skal etterstrebe gjensidig, fordelaktig sameksistens mellom individ, samfunn og miljø. Økonomisk vekst skal ikke være målet for utvikling, men et virkemiddel.

Konflikter

I praksis har iverksettelsen av myndighetenes politikk vært utfordrende. Kompromisser for investeringer i utvinningsindustri har gått på bekostning av urfolks territorielle rettigheter. Sosiale og

politiske konflikter knyttet til adgang til, bruk og utnyttelse av naturressurser har oppstått. Forhåndskonsultasjoner er per i dag ikke regulert ved lov, og det som finnes av krav til investorer er ofte utilstrekkelig i møte med nasjonale utviklingsprosjekter. Det verserer i dag flere saker i rettssystemet knyttet til utvinningsprosjekter. Et kjent eksempel er oljeutvinning i sårbare områder i nasjonalparken Yasuni i Amazonas. Myndighetene forsikrer at de strengeste miljøstandarder skal legges til grunn for videre olje- og mineralutvinning. Ny gruvelovgivning ble vedtatt i juni 2013 med mål om å gjøre det mer attraktivt å investere i gruvedrift. Samtidig har godkjenningen av en kontroversiell lov for sivilsamfunnsorganisasjoner, som ble brukt mot miljø- og menneskerettighetsorganisasjonen Fundación Pachamama, skapt uønsket internasjonal oppmerksomhet.

L.C.Nøttaasen, Flickr commons.

Bærekraftige muligheter

Ecuador har de siste tiårene i stadig større grad basert seg på olje- og gassproduksjon.

På den andre siden skal den planlagte utvinningen muliggjøre endring av produksjons- og eksportmatrisen vekk fra primærvarer og med økende teknologiintensiv verdiskapning. Ifølge den nasjonale utviklingsplanen for 2013-2017 er målet å nå en sammensetning der 40 prosent av landets eksportvarer består av tjenester (høyteknologi og turisme) og 30 prosent av industrivarer. Råvareandelen skal senkes til 30 prosent innen 2030. Sentralt er målet om å bygge en produksjonskjede som utnytter naturressursene mer effektivt, og som stimulerer til innovasjon og forskning i alle ledd. Slik mener myndighetene de kan skaffe til veie inntektene for å kunne fortsette fattigdomsbekjempelsen og samtidig sikre bærekraftighet.

«Vekst skal ikke være målet for utvikling, men et virkemiddel.»

Kjemper for regnskogens rettigheter Fundación Pachamama ble tvangsoppløst av ecuadorianske myndigheter i fjor. I etterkant har representanter fra miljøorganisasjonen besøkt Norge for å fortelle sin historie.

Fundación Pachamama

Tekst: Silje Jahre Frotvedt, sosialantropolog

Belén Paez og Juán Aúz er henholdsvis leder og advokat for den ecuadorianske miljøorganisasjonen Fundación Pachamama. Siden 1997 har de jobbet for at urbefolkningen i det sørlige og sentralecuadorianske Amazonas skal få muligheten til å delta i avgjørelsesprosesser som påvirker sine levekår. Organisasjonen jobber for en alternativ utvikling der menneskerettigheter og naturens rettigheter står i fokus. Myndighetene i Ecuador tvangsoppløste organisasjonen i desember 2013 etter at ansatte angivelig skal ha deltatt i voldelige demonstrasjoner mot en ny oljekonsesjonsrunde i landet. De to representantene fra Fundación Pachamama stiller seg uforstående til dette, da arbeidet deres følger ikkevoldsprinsippet.

Etter at organisasjonen ble oppløst bestemte de seg for å samle sammen midler for å reise til Europa og fortelle sin historie. De besøkte Norge i februar i regi av Regnskogfondet for å blant annet møte Miljøverndepartementet og snakke om utviklings- og miljøpolitikk.

Feiloppfatning av presidenten

– Vi har i løpet av besøket sett at oppfatningen av president Correas regjering internasjonalt, og spesielt her i Europa, er forholdsvis positiv, forteller Juán Aúz. – Correa blir sett på som en problemløser og som godt likt blant befolkningen i Ecuador, noe som ikke stemmer overens med virkeligheten. Vi har mange strukturelle problemer, og konflikter som tilspisses. Derfor 12

har myndighetene nå kriminalisert sosiale protester, fortsetter advokaten. Aúz og Paez mener at myndighetene slik undertrykker organisasjoners ytringsfrihet, og deres rett til å være uenige i regjeringens beslutninger. Dette fikk Fundación Pachamama selv erfare da de protesterte mot oljeutvinning i urfolksterritorier i Amazonas der innbyggerne ikke blir konsultert i forkant av prosjektene. Begge uttrykker bekymring over at en venstreorientert regjering nå benytter en politisk taktikk som var vanlig under diktaturregimer på 70-tallet.

Naturen har rettigheter

Paez understreker at den ecuadorianske regjeringens politikk ikke bare har negative

Fundación Pachamama ønsker at urfolk skal få informasjon og rett til å uttale seg om oljeutvinningsplaner som får konsekvenser for deres leveområder.

konsekvenser. Den nye grunnloven fra 2008 anerkjenner en flernasjonal stat, og som første land i verden anerkjenner den at også naturen har rettigheter. Dette har ført til økt oppmerksomhet rundt Amazonas og regnskogens biodiversitet blant Ecuadors befolkning. – Amazonas er ikke lenger et fjernt sted hvor oljeutvinning foregår, slik det var under tidligere regjeringer, forklarer Paez. I 2009 presenterte president Correa initiativet Yasuní ITT for verdenssamfunnet. Initiativet gikk ut på å la oljen i sårbare områder i Amazonas ligge i bytte mot økonomisk kompensasjon fra det internasjonale samfunnet. Slik ønsket den ecuadorianske regjeringen å redusere klimagassutslipp og ta vare på det biologiske mangfoldet i Yasuní. Men Ecuador kunne ikke garantere at oljen ble liggende under bakken for alltid. Fundación Pachamamas leder hevder den ecuadorianske staten taler med to tunger. Hun mener at myndighetene på den ene siden forsøker å selge verden en idé om at klimagassutslipp og oljeutvinning skal reduseres, og det biologiske mangfoldet bevares. På den andre siden ønsker regjeringen å generere handelsavtaler og utvide oljeindustrien for å avskaffe fattigdommen. Med noen få unntak uteble den økonomiske støtten fra det internasjonale samfunnet, og i august 2013 erklærte president Correa Yasuní-prosjektet for avsluttet.

Sosiale investeringer

Aúz forteller at myndighetene siden 2010 har tatt opp lån og inngått flere bilaterale avtaler med Kina for å investere i

Fundación Pachamama

Motstridende politikk

infrastruktur, vannkraftverk og gruvedrift som et ledd i kampen mot fattigdommen i landet. Etter Brasil, har Ecuador foretatt de nest største sosiale investeringer i Latin Amerika. –Vi i Pachamama er kritiske til avhengigheten som skapes til Kina ved å ta opp store lån. En økonomi som baserer seg på utvinning av ikke-fornybare ressurser mister sin bærekraft i lengden. Det er en konflikt mellom utviklings- og miljøpolitikken, for det sier seg selv at olje- og gruvevirksomhet ikke går hånd i hånd med miljøvern, slår Paez fast. – Utvinning av naturressurser er drevet frem av neoliberalisme og kapitalisme, og står i sterk motsetning til prinsippene for «buen vivir», fortsetter hun. Hun påpeker det paradoksale i at staten fremmer en offentlig miljøpolitikk for å bevare regnskogen samtidig som den fremmer insentiver for fossile 13

brennstoffer som utvinnes nettopp fra Amazonas. Insentivordningen medfører at Ecuador har en av de laveste drivstoffprisene i verden. Paez legger til at et annet problem ved både sosialøkonomisk- og miljøpolitikk i Ecuador er at urbefolkningen som bor i de utsatte områdene sjelden inkluderes i avgjørelsesprosessene som påvirker deres livsgrunnlag.

Veien videre

Paez og Aúz er usikre på hva fremtiden vil bringe. De forteller at Fundación Pachamama kanskje ikke vil gjenoppstå, og at de har mistet støtte og allierte på veien. – Vi skal uansett jobbe videre for at myndighetene respekterer urfolkenes grunnlovfestede rett til å bli hørt, og at urfolk skal få informasjon og rett til å uttale seg om oljeutvinningsplaner som får konsekvenser for deres leveområder, avslutter Aúz.

Belen Paez (t.h.) er usikker på framtiden for Fundacion Pachamama, men vil fortsette å jobbe mot ressursutvinning i Ecuador som går på bekostning av urfolks rettigheter.

30-årig kamp for jorda 15 000 jordløse og sympatisører kledd i rødt med knyttneven i været samlet på ett sted. De jordløses bevegelse (MST) markerer 30 år med jordokkupasjoner. Tekst og foto: Marie Hella Lindberg, solidaritetsbrigadist i Brasil med Latin-Amerikagruppene i Norge.

En stemning preget av et enormt engasjement og fellesskap er det som møter en i det en trer inn i kongressenteret. Fra høyttalerne dundrer det: – Lutar! Construir reforma agrária popular!, «Kjemp! Skap folkelig jordreform!», og jeg skjønner at jeg skal være med på noe stort. Anledningen er MSTs sjette nasjonale kongress, og etter to år med planlegging har busslaster med delegasjoner fra hele Brasil endelig ankommet hovedstaden Brasilia. Latin-Amerikas største sosiale bevegelse skal markere 30 år med jordokkupasjoner og stake ut veien videre. Jeg er en av 250 internasjonale støttespillere fra 27 land som er tilstede for å vise solidaritet med kampen for jordreform.

Jordokkupasjon for reform

Rundt 350 000 familier bor i MSTs bosettinger over hele Brasil. Jorda de bor på er tilegnet gjennom kollektive okkupasjoner av jord som «ikke oppfyller sin sosiale funksjon». Dette er nedfelt i grunnloven, og muliggjør MSTs viktigste virkemiddel, nemlig okkupasjon av jord som ligger brakk. Det handler ikke om å stjele jord, men å sørge for at den blir brukt. Etter okkupasjonene følger juridiske prosesser for å få bruksretten til jordlappene. Brasil har en av verdens skjeveste jordfordelinger, manifestert ved at under to prosent av befolkningen eier 50 prosent av jorda. MST bygger på en tanke om at en samfunnsomveltning som endrer denne skjevfordelingen er helt 14

nødvendig for å kunne utjevne de sosiale forskjellene i Brasil. For å nå dette målet kjemper MST for en folkelig jordreform hvor rettferdig fordeling av jord står i fokus. Jordreformen skal legge til rette for en bærekraftig og sunn matproduksjon for hele befolkningen.

Nye økonomiske interesser

Etter 30 år med jordokkupasjoner sliter Brasils jordløse nå i større grad med å få bruksretten til jorda. Mens det tidligere var storgodseiere som MST rettet kampen mot, er jordbruket i dag styrt av store multinasjonale selskaper. MSTs analyse av fiendebildet har derfor blitt mer komplekst: Hvem skal adresseres i en kamp hvor motstanderen ikke har noe ansikt? Et jordbruk

15 000 MST-aktivister samlet seg i Brasilia for å stake ut veien videre. Det var også tid for å feire at Latin-Amerikas største sosiale bevegelse har 30 år med jordokkupasjoner bak seg.

dominert av økonomiske interesser lar seg ikke forene med MSTs kamp for jordreform. Det er tvert imot med på å opprettholde et system som har skapt de sosiale forskjellene MST streber etter å bekjempe.

Agribusiness

Det siste tiårets tendens mot en mer eksportorientert jordbruksproduksjon er helt i tråd med den stadig mer etablerte jordbruksmodellen som vektlegger kapitalintensiv produksjon. Denne formen for jordbruk kalles gjerne agribusiness, og det er her de internasjonale selskapene gjør seg gjeldende. Agribusinessen gjør at produksjonen av monokulturer som soya, sukker og eukalyptus, som det er stor etterspørsel etter på

verdensmarkedet, dominerer brasiliansk jordbruk fullstendig. Agribusinessen forsterker den skjeve fordelingen av jord fordi den krever enorme arealer til sin produksjon. Selv om MST har støttespillere i regjeringspartiet Partido dos Trabalhadores (PT), har jordreformen stått stille siden Dilma Rousseff ble valgt som president i 2010. Fokuset på en så effektiv eksportrettet produksjon som mulig dominerer jordbrukspolitikken, og i agribusinessens navn er dermed en folkelig jordreform utdatert. – Den brasilianske kongressen er tatt som gissel av store internasjonale selskaper, uttalte João Pedro Stedile, en av de mest sentrale skikkelsene i MST. Han pekte på at politikken som føres 15

for økt økonomisk vekst kun tjener den urbane overklassen.

Massemobilisering

MST anerkjenner at kampen i dag er en annen enn den var for 30 år siden, men den er fremdeles like aktuell. I kampen for jorda handler det om å inkludere større deler av befolkningen og mobilisering av massene er dermed avgjørende. Nettopp dette stod sentralt på kongressen. Det handler om å engasjere alle marginaliserte grupper som undertrykkes av de eksisterende strukturene, og ikke bare de kampen angår direkte. Det er derfor nødvendig for de jordløse å alliere seg med hele arbeiderklassen i kampen mot kapitalens dominerende interesser i brasiliansk politikk.

– Lutar! Construir reforma agrária popular! , «Kjemp! Skap folkelig jordreform!»

Konfrontasjon

Midtveis i kongressen sto marsj i Brasilias gater på programmet. MST har tradisjoner for velorganiserte og disiplinerte demonstrasjoner. Den ni kilometer lange marsjen med rundt 15 000 deltakere ble nøye fulgt av militærpoliti og sikkerhetsvakter, både til fots, i bil og i helikopter. Da folkemengden nådde presidentpalasset gikk noen av MST-aktivistene i gang med å bygge små hus som skulle brukes i en mistica, et politisk teater som viser uretten MSTere møter på hver dag. Det som skulle være en fredelig demonstrasjon, ble slått hardt ned på av politiet, som plutselig begynte å skyte gummikuler i bakken og kastet granater med tåregass. Hele folkemengden ble oppløst i kaos og flere politifolk og aktivister ble skadd. Fra høyttalerne på lastebilen som ledet marsjen gjallet det slagord og kamprop mot presidenten og den undertrykkende politikken. I etterkant av bråket foran regjeringspalasset ble det ropt: – Hvordan kan fotball-VM

gjennomføres under denne regjeringen og denne undertrykkelsen? De har akkurat angrepet 15 000 demonstranter fra MST og sympatisører i Brasilia.

Enhet

Fem dager med kongress med møter om aktuelle temaer som kvinners rolle, utfordringer for arbeiderklassen og venstresiden, internasjonale politiske konjunkturer, moderne imperialisme og kamptaktikk, etterlater en med mange inntrykk. Det var mange store ord som jeg som nordmann i begrenset grad har noe forhold til. Likevel står ett ord igjen som oppsummerer MSTs kurs videre, nemlig enhet. Enhet på mange plan, men hovedsaklig enhet i kampen mot utnyttelse av folk og ressurser. – Enhet i regionen [LatinAmerika] er det sterkeste instrumentet mot imperialismens undertrykkende natur, konkluderte en av paneldeltakerne på et av kongressens møter. Det som kom tydelig fram var at MST går inn for en helhetlig 16

metode for å komme den urettferdige samfunnsstrukturen til livs. Fortsatt skal jorda okkuperes, men det er samtidig nødvendig å skape engasjement hos MSTere og andre aktører fra grasrota rundt en felles agenda. Et viktig ledd i denne prosessen vil være en folkelig jordreform. Kun ved en enhetlig samling om hvordan kampen skal kjempes er det mulig å lykkes med en slik strukturell omveltning.

Folkefest

MST har tilbakelagt 30 år med kamp og okkupasjoner, og tallet på familier som har fått en jordlapp å dyrke vitner om tyngden bevegelsen har hos den brasilianske grasrota. Kongressen og feiringen av 30-årsjubilanten ble en stor folkefest, og det sterke samholdet og engasjementet i bevegelsen styrker troen på at endringen en dag vil komme. Enhet for endring, og enhet i kampen for folkelig jordreform er avgjørende for å bekjempe de urettferdige og undertrykkende strukturene som holder millioner av mennesker nede.

Da den ni kilometer lange marsjen kom fram til målet i hovedstaden bygget MST-aktivister hus som skulle brukes i en Mistica.

Midnatt i Mexico Journalist Alfredo Corchado var nylig i Oslo og presenterte sin bok Midnight in Mexico. I samtale med Benedicte Bull fra Norlarnet fortalte han om Mexico – om konflikt, identitet og optimisme. Tekst: Marianne Gulli, masterstudent i politisk sosiologi ved FLACSO i Guatemala.

Alfredo Corchado ble født i Mexico, men ble motvillig tatt med til USA av sine foreldre da han var seks år gammel. Etter flere år søkte han tilbake til Mexico, hvor han har hatt base de siste 10-15 årene. Han har gjort seg bemerket med sine mange reportasjer om Mexico, og mer enn noe annet om Mexicos narkotikakrig. Men han, som mange andre journalister før ham, opplevde at behovet for å skrive kort og ofte gikk på bekostning av lengre og grundigere analyser. Derfor ble det bok.

Fortellinger fra narkokrigen

Tittelen Midnight in Mexico er hentet fra et konkret øyeblikk i forfatterens liv. Det var øyeblikket da han fikk vite at narkotikakartellet Los Zetas ønsket ham drept og han for første gang virkelig fryktet for sitt liv. Corchado valgte imidlertid å bli i Mexico og å oppsøke trusselen. Han ville vite hva som

lå bak. For – som han selv sier – man lærer seg å leve med frykt, og det fine med den er at man skjønner hvorfor man lever. Boken er en situasjonsbeskrivelse av det Corchado kaller den mexicanske konflikten. Konflikten strekker seg langt ut over narkotika, karteller og drap og inkluderer problemer knyttet til blant annet demokrati, sikkerhet og menneskerettigheter. Samtidig er det en beretning om å ha tilhørighet og identitet knyttet til to land. Boken faller innen sjangeren «grense-litteratur», om grenselandet mellom USA og Mexico. Det er et vitnesbyrd fra en mann av to nasjoner.

Delt identitet

Temaet identitet er en rød tråd gjennom hele samtalen. Han eksemplifiserer dette blant annet gjennom forholdet til sin mor. Mens Corchado er evig optimist og søker tilbake til Mexico, ser moren på Mexico som en

Journalisten Corchado følte at behovet for å skrive kort og ofte gikk på bekostning av lengre og grundigere analyser. Derfor ble det bok om situasjonen i Mexico. 17

ugjenkallelig del av fortiden. Religion brukes som en faktor og uttrykker en oppgitthet over dagens Mexico. Solo Dios sabe, «bare gud vet», «I Mexico gjør du kun det du kan og ikke det du vil, troen er alt vi har», sier moren. Stilt overfor Corchados fremtidshåp for, og lengsel etter, Mexico sukker hun bare: «Ai, lille Alfredo, nå er du ikke så mexicansk lenger».

Optimisme, tross alt

Mexico omtales som morens byrde og skjebne, der oppgittheten og frykten råder. Frykten er nært beslektet med mistilliten, som har blitt en grunnstein i mexicanernes sosiale relasjoner. Ens omgivelser klassifiseres ut fra hvem og hva man har tillit til og, enda viktigere, hvem man ikke har tillit til. Tilliten er skjør og må bygges bit for bit. Corchado er imidlertid optimist og tror på at noe bedre skal komme. Til tross for at han som journalist har dekket det verste av Mexico, har han også sett det beste av mexicanerne. Han har sett folk som trosser frykt og mistillit for å stå frem for det de tror på. Han har sett at folk bruker de midlene de har for å bygge nettverk og vise solidaritet på tvers av geografisk og sosial tilhørighet. Tittelen Midnight in Mexico viser også til denne optimismen. At Mexico nå befinner seg på sitt mørkeste punkt, men at etter enhver natt følger morgengry.

Midnight in Mexico: a Reporters Journey Through a Country`s Descent Into Darkness

Det er fortsatt nok – 20 år etter Hva oppnådde egentlig de maskerte opprørerne for 20 år siden? For å svare på det må vi huske historien og opptakten til geriljaopprøret sør i Mexico.

Brenda Burgoa/Agencia SubVersiones

Geracão Invencível

Tekst: Karla H. Mares og Amaranta Marantes. Oversatt og tilpasset av Maren Kateraas.

«I dag sier det mexicanske folk at det er nok! Mexicanske brødre: vi er resultatet av 500 år med kamper, men i dag setter vi foten ned. Det er vi som er de sanne etterkommere av vår nasjons skapere. Vi er millioner som har blitt frastjålet vårt livsgrunnlag og vi kaller nå ut til alle våre brødre. Sammen må vi kjempe for den eneste muligheten vi har til å unngå å dø som følge av 70 år med et diktatur styrt av de konservative forrædere som vil selge fedrelandet for egen vinning».

Slik starter den første erklæringen fra Lancandona-jungelen i 1993.

Opprøret

1. januar 2014 markerte 20årdagen til Zapatistopprøret. 1. januar 1994 tok maskerte og bevæpnede urfolksgrupper inspirert av revolusjonshelten Zapata, kontroll over større deler av delstaten Chiapas. Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) erklærte krig mot hæren. De krevde at president Carlos Salinas Gortaris 18

som hadde gått seirende ut av det mest kontroversielle valget i meksikansk historie, skulle gå av. Sammenstøtene kostet mange menneskeliv, og den 12. januar 1994 marsjerte hundrevis av personer gjennom gatene i San Cristobal og Ocosingo for å presse myndighetene til å stanse blodbadet. EZLN støttet presidentens erklæring om våpenhvile, men gikk ikke med på å gi fra seg sine våpen. 20 år etter har de likevel ikke tatt dem opp igjen.

«I dag sier det mexicanske folk at det er nok!» 1. januar 2014 marsjerte Zapatister og sympatisører gjennom de samme gatene som for 20 år siden.

De gode regjeringene satset på kollektivt ansvar og

samarbeid for å oppnå den rettferdighet og verdighet som staten hadde mislyktes i å forsørge. Frihandel som katalysator

Den utløsende faktoren for det væpnede opprøret som fant sted de to første ukene i januar 1994 var frihandelsavtalen NAFTA, som ble inngått mellom USA og den mexicanske regjeringen. Gjennom en grunnlovsendring ville man reversere de beskjedne jordreformene revolusjonen hadde ført med seg, ved å legge statlig jord, tradisjonelt forvaltet av urfolksgrupper, ut for salg.

Cristián Benítez Leyva/Agencia SubVersiones

Mange spør seg hva man egentlig oppnådde i januar 1994 – fra zapatistene erklærte krig mot regjeringen til våpenhvilen ble inngått to uker senere. Subcomandante Marcos’ svar er at bevegelsen og kampen for rettferdighet er mer relevant og levende i dag enn noen gang. Å betrakte opprøret som en isolert hendelse er uheldig, men det gjøres ofte i internasjonal sammenheng. For å forstå zapatistbevegelsens oppstandelse og moderne mexicansk historie er det spesielt to hendelser som har spilt en viktig rolle: 68-oppgjøret i Mexico City og den såkalte «skitne krigen» i delstaten Guerrero på 70-tallet. I begge disse periodene så man fryktelige eksempler på menneskerettighetsbrudd. Opprørene etterlot seg et ukjent antall ofre. At staten ved å støtte paramilitære og militære grupper hadde medvirket til regelrett tortur og henrettelse av egne borgere bygde opp under misnøyen blant marginaliserte grupper. Den hadde ulmet blant dem som aldri hadde fått oppfylt løftene den mexicanske revolusjonen skulle føre med seg. EZLN og Zapatistbevegelsen er et resultat av den sosiale urettferdigheten og brutale diskrimineringen urfolk i Mexico har vært offer for gjennom en årrekke. Bevegelsen mobiliserte sterkt for å sette søkelyset på urfolks håpløse situasjon og med sine erklæringer fra Lancadonajungelen spredte de sitt budskap og tiltrakk seg støttespillere fra store deler av regionen.

De gode regjeringene

Den væpnede konflikten varte ikke lenge, og våpenhvilen markerer starten på en styrket organisering blant urfolksgruppene i Mexico. Strukturene og prosessene som oppsto i januar resulterte snart i en oppblomstring av flere lokalsamfunn som ble styrt av juntaer med sosial velferd i fokus. Fra 1994 dukket det opp skoler, helseklinikker, støttesenter for kvinner og andre sosiale institusjoner i områder der slikt aldri før hadde eksistert. De gode regjeringene satset på kollektivt ansvar og samarbeid for å oppnå den rettferdighet og verdighet som staten hadde mislyktes i å forsørge. Zapatistenes kamp er vel så viktig i dag. Det var tydelig da tusenvis av urfolk tok til gatene i januar i år. Stillheten som preget opptoget og de tildekte deltagerne representerer at zapatistene og deres kamp for demokrati, frihet og rettferdighet ikke er over. Uten et ord marsjerte de gjennom de samme gatene som for 20 år siden.

Bevegelsen og kampen for rettferdighet er mer levende i dag enn noen gang, ifølge Subcomandante Marcos.

Heriberto Paredes/Agencia SubVersiones

Reaksjon

De gode regjeringene har satset på kollektivt ansvar og samarbeid, der alle deler av befolkningen deltar.

Siden sist Den nicaraguanske kongressen har vedtatt endringer i landets grunnlov som blant annet gjør det mulig for sittende president Ortega å stille til valg et ubegrenset antall ganger. Kravet om at kandidater må få minst 35 prosent av stemmene for å bli valgt til president er også fjernet. Det åpnes også for at militærpersonell kan inneha offentlige stillinger som tidligere har vært reservert sivile. Endringene har møtt sterk kritikk fra opposisjonen og sivilsamfunnet.

Bolivarisk sirkel

Det skal opprettes en Bolivarisk sirkel i Trondheim. Gruppen skal blant annet bidra til et mer nyansert nyhetsbilde av latinamerikanske land med en sosialistisk profil. Navnet stammer fra frigjøringshelten Simon Bolivar, og ideen om sirklene fra Hugo Chávez. I løpet av våren vil medlemmene utforme program, navn og en tydelig plattform for sirkelen.

Kort fortalt

Jevnt presidentvalg i El Salvador Den andre runden i presidentvalget i El Salvador endte svært jevnt. Salvador Sánchez Céren fra det venstreorienterte partiet Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional (FMLN) vant med 50,11 prosent mot Norman Quijano fra det konservative partiet Alianza Republicana Nacionalista (ARENA). I første valgomgang i februar fikk Céren 48,95 prosent av stemmene, bare noen få prosent fra det nødvendige flertallet. Det var derfor ventet at FMLN ville vinne valget 9. mars. Quijano og hans støttespillere har imidlertid nektet å godta resultatet, på tross av at en fintelling bekreftet at Céren er vinneren og at nasjonale og internasjonale valgobservatører har godkjent valget. Telesurtv

Endrer grunnloven

Protester i Venezuela Venezuela har den siste tiden vært preget av voldelige demonstrasjoner. Deler av demonstrantene har tydd til vold og hærverk, og sammenstøt med politi og militærpoliti har ført til flere dødsfall og skadde. Demonstrantene er kritiske til regjeringen og er misfornøyde med de høye kriminalitetsratene, maktmisbruk, korrupsjon, inflasjon og mangel på varer i butikkene. Maduro-regjeringen beskylder blant andre USA for å samarbeide med opposisjonen for å få til et regimeskifte, og opposisjonen anklager Maduros støttespillere for å stå bak flere av voldshandlingene.

• Det spanske oljeselskapet Repsol

har inngått forlik på fem milliarder dollar med Argentina etter nasjonaliseringen av landets største oljeselskap, YPF. • Brasil markerte 1. april 50-årsdagen

for starten på militærdiktaturet i landet.

• Luis Guillermo Solis fra sentrum-

venstrealliansen PAC vant presidentvalget i Costa Rica.

• Den beryktede narkobaronen og

lederen for Sinaloa-kartellet Joaquin Guzman, «El Chapo», ble pågrepet av mexicansk og amerikansk politi tiltalt for organisert kriminalitet.

CELAC-toppmøte på Cuba De 33 medlemslandene i Comunidad de Estados Latinoamericanos y Caribeños (CELAC) møttes i januar på Cuba til et todagers toppmøte i hovedstaden. Møtet fokuserte på samarbeid mellom medlemslandene, og statslederne signerte en avtale om å ikke ty til våpen i konflikter med nabolandene og å ikke gripe inn i de andre landenes interne anliggender, men respektere hver stats rett til selv å velge sitt politiske og økonomiske system. Vertslandet Cuba kritiseres imidlertid av USA og menneskerettighetsorganisasjoner for å ha forhindret protester i forbindelse med toppmøtet. 20

Meninger

En glemt krise I sin iver etter å konsentrere bistanden til færre geografiske områder og tema bør ikke regjeringen kutte støtten til en av verdens mest voldelige regioner, Mellom-Amerika. Tekst: Siri Mariann Blaser, programkoordinator for Latin-Amerika i Caritas Norge

Mellom-Amerika øker både i omfang og intensitet. Konsekvensene er svært alvorlige både når det gjelder sikkerhet, menneskelige lidelser og den økonomiske utviklingen. Verdensbanken estimerer kostnadene knyttet til volden og kriminaliteten til omkring 8 prosent av BNP regionalt. FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har uttrykt bekymring over hvordan utvikling hemmes av grenseoverskridende organisert kriminalitet og narkotikahandel. For eksempel har kriminelle fått et fotfeste i Vest-Afrika for narkotikatrafikk fra LatinAmerika til Europa. Norsk innsats i Latin-Amerika dreier seg derfor ikke kun om humanitær innsats og bekjempelse av volden regionalt, men bør også ses som tiltak for å bekjempe internasjonal narkokriminalitet i å ekspandere.

Viktig med norsk innsats

«Norsk innsats i Latin-Amerika bør ses som et tiltak for å bekjempe internasjonal narkokriminalitet.»

Omfattende narkotikahandel og en straffefrihet på over 90 prosent har ført til at Mexico og MellomAmerika i dag er en av verdens mest voldelige regioner. Narkokarteller infiltrerer statsapparater og skaper lovløse tilstander flere steder i regionen. Deres aktiviteter begrenser seg ikke til narkotikahandel, men inkluderer også menneskehandel, utpressing av næringsliv, kidnappinger og brutale massehenrettelser. Studier viser at volden i Mexico og

Behov for ny strategi

Både venstre- og høyreorienterte regjeringer i regionen har forsøkt å bekjempe de kriminelle strukturene, hovedsakelig gjennom å sette militære inn i 21

kampen og bekjempe vold med vold. Strategien har ikke vært vellykket for å redusere antall drap og skape tryggere samfunn. Det er behov for en ny og mer helhetlig strategi, som tar utgangspunkt i menneskene som bor i voldsrammede lokalsamfunn og gjør dem til endringsaktører i egne liv. Dette vil være avgjørende for å kunne lykkes med voldsforebyggende arbeid og å bygge opp en fredskultur i de svært voldsherjede samfunnene. Sivilsamfunnsorganisasjoner erfarer at det er store behov blant befolkningen som mangler tillit til myndighetene, særlig rettsvesenet. Behovene er først og fremst knyttet til psykososial støtte, kapasitetsbygging og utdanning for å respondere på den svært traumatiserende voldssituasjonen flere millioner mennesker lever i. Tiltak innenfor disse områdene bør selvsagt kombineres med styrking av rettsapparat, bekjempelse av korrupsjon og styrking av menneskerettigheter. Nettopp fordi statlige strategier i kampen mot volden hovedsakelig har vært feilslåtte og fordi lokalt eierskap til det voldsforebyggende arbeidet er så viktig, er sivilsamfunnets innsats uvurderlig. For å gjøre en forskjell i en av de mest voldsbelastede regionene i dag er det derfor viktig at den norske regjeringen øker støtten til sivilsamfunnet i Mellom-Amerika.

Behovene for kapasitetsbygging og utdanning er store i regionen, mener programkoordinatoren for Latin-Amerika i Caritas Norge, Siri Mariann Blaser.

Rainforest Action Network, Creative Commons

Norge signerte i 2006 Genèvedeklarasjonen mot væpnet vold og forpliktet seg til å bekjempe de humanitære lidelsene av væpnet vold globalt. Dette er noe også den nye regjeringen bør følge opp, og behov framfor geografi bør være fokus for regjeringens bistandssatsning. Ensidig fokus på lavinntektsland blir også feil ettersom 72 prosent av verdens fattige i dag bor i mellominntektsland. Mellom-Amerika og det sørlige Afrika er i dag de to mest voldelige regionene i verden om man ser på antall drap per 100 000 innbyggere. Det er Honduras som topper statistikken på verdensbasis. Fra 2000 til i dag har omkring 50 000 mennesker mistet livet i Honduras. El Salvador, Guatemala og Mexico følger like bak når det gjelder vold og drap knyttet til organisert kriminalitet og kriminelle ungdomsgjenger.

Fra handelsvare til rettighet Kampen for et rettferdig utdanningssystem i Chile forsetter og forventingene til landets nye president er høye. Tekst: Diego Valenzuela Vásquez, visuell kommunikatør. Oversatt og tilpasset av Fanny Valen.

Siden 2011 har chilenske studenter kjempet for en utdanningsreform i landet. Etter at Michelle Bachelet vant presidentvalget i 2013 er man nå nærmere gjennomslag enn noen gang. Flere viktige krav fra protestene har blitt sentrale punkter i Bachelets nye strategi for utdanning i Chile. Kravene fra studentene har vært så omfattende at det er snakk om et paradigmeskifte. Studentene krever at utdanning skal gå fra å være en vare som kan kjøpes på markedet, til å bli en sosial rett som tilbys alle barn og unge i Chile. Utdanning må derfor være gratis og rettferdig, og utdanningsinstitusjonene må la alt eventuelt overskudd komme studentene til gode ved å reinvestere det i utdanning. Dette har vært studentenes viktigste krav helt siden kampen for en bedre utdanningsreform startet. I Chile bestemmes barns fremtid i dag av deres sosioøkonomiske status. Å redusere ulikheter innebærer at studentenes sosioøkonomiske og kulturelle nivå ikke skal være en barriere for å få tilgang til utdanning. Studentene krever at staten må sørge for at retten til god utdanning ikke skal være avhengig av familienes evne til å betale.

Segregering og inkludering

I Bachelets forslag til utdanningsreformer ser man en tydelig endring i synet på hva

Francisco_osorio, Flickr commons.

Gratis utdanning

som er god utdanning. Denne definisjonsendringen er en anerkjennelse av at det er behov for en mer helhetlig forståelse av utdanning. Bachelet vil gjennom reformen blant annet øke kravene som stilles til de ulike utdanningsinstitusjonene. Man ønsker for eksempel å fjerne opptakskravene som har vært fordelaktige for elever med bakgrunn fra privatskoler. I dag måles kvaliteten på utdanningsinstitusjoner i Chile gjennom nasjonale opptaksprøver som kun gjenspeiler de sosiale og økonomiske forskjellene blant studentene i de forskjellige utdanningsinstitusjonene, statlige og private. I praksis blir de fattige ekskludert ettersom de ikke har råd til en bedre utdanning eller ekstraundervisning som forbereer 22

studentene til de nasjonale opptaksprøvene. Formålet er å gjøre utdanningsprosessen tilgjengelig for alle studenter, og at utdanningen skal gi mening og motivere studentene i deres egen utvikling.

Slutt på profitt i utdanningssystemet

Utdanningssystemet i Chile er preget av konkurransen om studentene. Dette har svekket statens medvirkning i avgjørelser om avsatte midler til utdanning, noe som har begrenset kvalitetsforbedringer og forhindret at utdanning blir en rettighet. Under Bachelet vil det bare bli gitt offentlig finansiering til institusjoner som ikke tilegner seg av overskuddet, og kun til de institusjonene som ser på

Chiles studenter og deres familier har tatt til gatene siden 2011 med krav om gratis og god utdanning til alle.

utdanning som en sosial rett. At man ikke lenger får ta ut overskudd fra driften, betyr ikke nødvendigvis slutten for de private aktørene. Staten må fortsette å respektere eksistensen av et blandet system, men dette må ikke gå på bekostning av retten til god utdanning for alle. Melissa Sepúlveda, nåværende leder av studentforbundet FECH ved La Universidad de Chile sier at en av de viktigste prioriteringene til studentbevegelsen er at mobiliseringen deres forblir uavhengig og at kravene oppnås. Den store bekymringen er at regjeringen skal si «kravene er innfridd» uten at dette stemmer, for på den måten å undergrave de sosiale protestene. Ifølge Sepúlveda vil hovedutfordringen fremover være å tydeliggjøre og gi liv til et nytt, folkelig utdanningsprosjekt.

Motstridende prosjekter

Utdanningsreformen som helhet vil komme til å kreve større, varige utgifter på mellom 1,5 og 2

Michelle Bachelet, Flickr commons.

Tar ikke seieren på forskudd

prosent av bruttonasjonalproduktet. Likevel er ikke kostnadene det sentrale problemet, men de motstridende utdanningsprosjektene. Det nyliberale prosjektet som er iverksatt i dag og studentbevegelsens prosjekt er ikke forenelige. Sistnevnte prøver å hindre at utdanningen bare blir et instrument som produserer arbeidskraft. De ønsker at utdanningen skal ha en transformerende rolle i unges liv,

både i grunnskolen og på universitetsnivå. For å få dette til må man gjøre utdanningen tilgjengelig for alle, og samtidig endre innholdet, så den blir både det folk ønsker og behøver. Studentene kjemper for at utdanningen skal bli forstått som en grunnleggende sosial rettighet, og ikke som en handelsvare. Det er ubestridelig at utdanning har allmenn verdi og er grunnlaget for et mer rettferdig, demokratisk og deltakende samfunn.

Geografistudenten Camila Vallejo (t.h.) var en av lederne under protestene i 2011. I dag er hun selv valgt inn i parlamentet og skal forsøke å påvirke Bachelet (t.v.) til å følge opp studentenes krav.

ANNONSE

latin-amerikagruppene.no/Brigadene 23

Sjørøverkanalen Tilhengere av en kanal gjennom Nicaragua sier den vil løfte landet ut av fattigdom, men det ser ut til at det er kinesiske investorer, ikke den jevne nicaraguaner, som vil få mest ut av prosjektet. Tekst: Peder Ressem Østring, var solidaritetsbrigadist i Nicaragua høsten 2013 med Latin-Amerikagruppene i Norge.

Drømmen om en kanal gjennom Nicaragua har eksistert i århundrer. Etter et initiativ fra det kinesiske selskapet HKND har prosessen med å lage en kanal fra hav til hav for alvor fått fortgang i seg. President Daniel Ortega har uttalt at byggingen vil starte i desember 2014 og hevder kanalen vil tredoble vekstraten og doble bruttonasjonalproduktet til landet innen 2018. Han peker på kanalen som en stor mulighet for Nicaragua til å ta skrittet inn i de utviklede lands rekker. Bakgrunnen for utbyggingen er at den eksisterende kanalen i Panama ikke lenger klarer å ta unna alle båter som vil passere. Fra 1996 til 2013 er containerskip blitt i snitt tre ganger større, og skipene vokser med vel fire prosent hvert år. Derfor har de kinesiske investorne sett et marked for alle skipene som i dag er for store til å passere gjennom Panamakanalen. For å lose disse gigantiske containerskipene fra hav til hav, må kanalen i Nicaragua være en halv kilometer bred og 27 meter dyp. Skal vi tro de mest ihuga forkjemperne vil kanalen gi et stort løft til både verdens-handelen og Nicaragua, men hva blir egentlig igjen til folk flest i den mellomamerikanske republikken?

Store miljøkonsekvenser Det uavhengige miljø- og vitenskapssentret Centro Humbolt i Managua gir en

Soerfm, Wikimedia commons.

Større enn Panamakanalen

knusende kritikk av avtalen som ble undertegnet med kineserne. De mener et prosjekt av en slik størrelse vil ha store miljøkonsekvenser. Langs hele kanalen vil det bli bygget flyplasser, jernbaner, havner og oljeledninger som alle kan betegnes som megaprosjekter. Dette vil føre til ekspropriasjon av jorda til urbefolkningen i området. Da de ikke lenger kan leve av jorda må disse så finne seg jobb i kanalens underprosjekter. Alle prosjektene knyttet til kanalen vil få status som frihandelsområder som er unntatt nasjonale og internasjonale lover om lønn og faglige rettigheter. Store deler av Nicaraguas elvenettverk, som fungerer både som matfat og transportmiddel for 24

lokalbefolkningen, vil bli tørrlagt. Dette kommer i tillegg til konsekvensene for Nicaraguasjøen og den største regnskogen nord for Amazonas, som hver for seg er med på å opprettholde viktig biodiversitet i området.

Svak lovgivning

Det originale lovverket som ble vedtatt i 2012, (lov 800) sa at selskapet som skulle stå for byggingen skulle være et offentlig-privat samarbeid hvor Nicaragua skulle eie 51 prosent av aksjene fra første stund. Dette skulle sikre en god gevinst og medbestemmelse for staten. Avtalen som til slutt ble undertegnet 14. juni (lov 840) i fjor, er derimot en helt annen.

Kanalens endelige rute er ennå ikke klar. Uavhengig av veivalget vil byggingen ha store konsekvenser for miljøet og folkene som bor i området.

Pengene rår

Blant det mest oppsiktsvekkende er det faktum at lov 840, som raskt ble stemt gjennom i parlamentet for å bane vei for kanalen, er stilt over alle andre gjeldende lover i Nicaragua. Dette vil si at kanalselskapet vil kunne se bort fra alle lover som beskytter de som blir rammet av ekspropriasjon, eller på annen

måte blir berørt av prosjektet. Dette er en enorm suverenitetsavståelse som gir store fordeler til investorene på bekostning av de svakest stilte i samfunnet. For å sikre trygghet for investorene og gjennomføringen av kanalprosjektet, sier lov 840 at dersom det nicaraguanske rettssystemet skulle dømme avtalen grunnlovsstridig, vil Nicaragua bli erstatningspliktig for alle omkostninger som til da er lagt inn i prosjektet. Dette vil medføre enorme kostnader for staten som med dette har kniven på strupen. Det er bekymringsverdig når rettssystemet i Nicaragua til nå har avvist alle klager på kanalprosjektet som ugyldige.

Investorer uten ansikt

Hvordan kunne så Nicaragua gå med på en så dårlig avtale i utgangspunktet? Det spekuleres i at flere topper i det regjerende Sandinistpartiet har egne økonomiske interesser i kanalprosjektet. På grunn av kanalselskapets struktur som

benytter seg av et nett med underselskap som igjen er etablert i skatteparadis, er det tilnærmet umulig å få innsyn i hvem investorene faktisk er. Det er et stort demokratisk problem når en gruppe anonyme mennesker får så mye makt over et land.

«Kanalen er i hendene på kineserne på ubestemt tid.»

Utvikling – for hvem?

Skal man spå fremtiden for Nicaragua og en eventuell kanal er det nærliggende å se hvordan utviklingen har vært i Panama. Panama sliter fortsatt med høye sosiale forskjeller, og scorer særs dårlig på Gini-indeksen som måler sosiale forskjeller innad i land. Man har hatt en viss vekst, men kampen mot fattigdom og omfordeling har uteblitt. Fattigdomsbekjempelse kommer ikke av seg selv. I første omgang må en sørge for at staten får et rettferdig utbytte av prosjektet, dernest må det etableres mekanismer som fordeler de midlene staten har tilegnet seg. Om dette ikke skjer, vil de som lever av naturen som blir ødelagt gå en vanskelig fremtid i møte. Verdens lasteskip øker stadig i størrelse og kan ikke alltid passere gjennom Panamakanalen.

Nicaraguakanalen:

Anafreitas, Flickr commons.

Kineserne starter nå med fullt eierskap, mens Nicaragua skal få én prosent mer av eierskapet i kanalselskapet hvert år. Altså blir de ikke hovedeiere før etter 50 år. Imidlertid åpner en klausul i avtalen for at kineserne kan fortsette å drive kanalen også etter dette tidspunktet. Med andre ord: Kanalen er i hendene på kineserne på ubestemt tid. Videre sier avtalen at det skal tilstrebes at Nicaragua får minst 10 000 millioner dollar i årlig utbytte. Det er viktig å bite seg merke i ordlyden her: det skal kun tilstrebes. Det vil si at man i realiteten kan betale Nicaragua én dollar årlig, uten at dette vil være i strid med avtalen.

• Skal forbinde Atlanderhavet og Stillehavet. • Det Hong Kongbaserte investeringsselskapet HKND er utbygger. • Kanalen skal bli en halv kilometer bred og 27 meter dyp. • Endelig rute er ennå ikke bestemt. • Planlagt byggestart i desember 2014 • Forespeilet ferdig i 2019

Mayafolk og samer knytter bånd Flere og flere aktører ønsker å starte gruvedrift i områder hvor det bor urbefolkning. I Norge og Guatemala møter mayafolk og samer lignende utfordringer. Tekst og foto: Birgitte Ringstad, tidligere solidaritetsbrigadist i Chiapas i Mexico. Studerer i dag samfunnsøkonomi.

Det er desember og mørketid i Finnmark. Udiel Miranda og Lolita Cháves fra Rådet for mayafolkene i vest (CPO) i Guatemala er på reise i fylket for å bli kjent med samiske institusjoner og aktører. I dag er de på besøk ved Samisk høgskole i Kautokeino, og mineralutvinning kommer raskt på dagsorden.

Stat mot urbefolkning

Økende mineraletterspørsel

økende inntreden av internasjonale selskaper, spesielt aktører innen gruvedrift og vannkraftproduksjon.

Ved høgskolen møter vi Mai Britt Utsi som er dekan for språkvitenskapsavdelingen. Hun forteller oss at kommunestyret i Kautokeino i dag stemmer for eller mot at det svenske gruveselskapet Arctic Gold kan foreta konsekvensutredning i det nedlagte gruvedriftområdet Biedjovággi. Utsi forteller oss at innbyggerne i Kautokeino både er positive og negative til gruvedrift. – Noen mener det er økonomisk positivt og at det vil skape arbeidsplasser, mens andre tviler på hvor mye av gevinstene som vil komme lokalsamfunnet til gode. Arctic Gold har søkt om tillatelse og fått nei to ganger tidligere fra kommunestyret, da har flertallet lagt til grunn at konsekvensene vil være for store for reindriften. De siste årene har presset fra utvinningsindustrien økt i samiske områder. Bedre ble det ikke da nærings- og handelsminister Trond Giske i 2013 lanserte en offensiv mineralstrategi med ordene «dette blir tidenes skattejakt i Norge».

I Guatemala regnes omtrent 60 prosent av innbyggerne som urbefolkning. De er fordelt på 24 ulike etniske grupper hvor de fleste er mayafolk. I dag har urbefolkningen liten innflytelse i formelle politiske institusjoner, der viktige avgjørelser rundt forvaltning av naturressurser tas. De opplever samtidig en

«I dag har urbefolkningen liten innflytelse i formelle politiske institusjoner.» – Siden 2003 har den guatemalanske staten gitt ut 117 lisenser til gruvedrift i områder hvor det bor mayafolk, og disse er gitt helt uten konsultasjoner, forteller Udiel Miranda. Han poengterer at selskapene kun har startet driften i fire av de 117 områdene, og at det er et resultat av landsbyer som organiserer seg og protesterer mot industrien. Et hovedmål for CPO er anerkjennelse av urbefolkningen i Guatemala og deres rett til medvirkning og konsultasjon. – Vårt overordnede mål er at alle 26

de fire folkene i Guatemala, mayaer, xinca, garifunas og meztiser, anerkjennes og representeres i nasjonale institusjoner der alle får delta, forteller Lolita Cháves som er maya quiché og talskvinne for CPO.

Manglende regelverk i Norge

De siste årene har Sametinget og Stortinget hatt dialog rundt gruvedrift i samiske områder, og i 2009 ble mineralloven vedtatt av Stortinget. I forkant krevde Sametinget at loven skulle inneholde et urfolksvederlag for å sikre den samiske befolkningen deler av mineralinntekten, noe som ble avvist av Stortinget. I dag er debatten rundt gruvedrift aktuell blant samiske folkevalgte, og sametingspresident Aili Keskitalo fra Norske Samers Riksforbund (NSR) er en av flere som setter manglende regelverk for mineralutvinning på agendaen. – Den beste veien regjeringen kan gå er å endre mineralloven, slik at Sametinget og det samiske samfunnet kan være med på å fatte de beslutningene som vil angå oss. Vi skal også få en del av de godene som følger en slik næring, sa Keskitalo under et offisielt møte om nordområdene i oktober 2013.

Urbefolkningens stemme

Samene og mayafolket lever i to ulike kontekster når det kommer til anerkjennelse av urbefolkning

Vårt overordnede mål er at alle de fire folkene i Guatemala anerkjennes og representeres i nasjonale institusjoner der alle får delta.

– Lolita Cháves

og ytringsfrihet. I Norge har anerkjennelsen av samenes kultur, språk og politiske rolle hatt en positiv utvikling siden slutten av 70-tallet. – Altaaksjonen la grunnlag for en oppvåkning og bevisstgjøring blant det samiske folk, mener forsker ved høgskolen Liv Østmø som selv var aktivist under protestene i Alta. I tiåret etter Altaaksjonen ble samenes status grunnlovsfestet gjennom en egen samelov og Sametinget ble åpnet. En kontrast til dette er mayafolket som lever i et samfunn der politisk debatt er kneblet av manglende ytringsfrihet.

–I Guatemala sier man at det finnes gode mayafolk og vanskelige mayafolk. Vi som forsvarer jorda blir kalt vanskelige. Dette skaper mye stigmatisering, forfølgelse og kriminalisering, forteller Cháves. Hun opplever selv daglig å bli mistenkeliggjort på grunn av sitt politiske engasjement. I dag har hun flere offentlige anmeldelser mot seg og har mottatt voldelige trusler fra uavhengige grupper.

Felles utfordringer

– Kommunestyret i Kautokeino har stemt mot konsekvensutredning, oppdaterer Utsi og Østmo. Smilene kommer raskt 27

frem i ansiktene til Miranda og Cháves. Mayafolket og samene lever i to ulike kontekster på mange måter. Samene har en friere politisk stemme, mens mayafolket møter alvorlige utfordringer som forfølgelse og kriminalisering på grunn av sitt engasjement. Likevel møter de lignende utfordringer knyttet til store økonomiske interesser og naturressurser i jorda. Da er medvirkning, retten til konsultasjon og tilbakeføring av verdier til lokalsamfunnet et viktig prinsipp for begge urbefolkningsgruppene.

Ved Samisk Høgskole i Kautokeino utveksler Udiel Miranda og Lolita Chávez fra Guatemala kunnskap og erfaringer med samiske representanter.

El Eternauta

– Virkeligheten er mye tristere enn fantasien Få historier er like triste og dramatiske som den virkelige historien som omgir El Eternauta – kanskje den mest kontroversielle argentinske tegneserien noensinne.

El Eternauta er en historie om motstand og opprør, om en mann som er fanget i elendighet i et land herjet av ustoppelige krefter. Denne apokalyptiske science fiction-historien ble først publisert i det ukentlige magasinet Hora Cero mellom 1957 og 1959, gullalderen til argentinske tegneserier. Den er skrevet av Héctor Germán Oesterheld og tegnet av Francisco Solano López, og ble raskt magasinets mest populære innslag. Verkene i serien er mange, men bare de to første er laget av begge de originale skaperne. Sagaen ble drivstoff for fantasiene til en generasjon av argentinere, og et

sosiokulturelt fenomen. Dette var ikke bare på grunn av hovedpersonens episke heltemot, men også skapernes motstand mot militærdiktaturet i Argentina. Solano ble til slutt tvunget i eksil og Oesterheld og hans døtre måtte bøte med livet.

Motstand i tegnet form

I 1975, nesten tjue år etter første utgave kom på trykk, ble El Eternauta utgitt på nytt. Nyutgivelsen ble ekstremt populær blant nye og gamle lesere, og forlaget Editorial Records ba Héctor Germán Oesterheld om å skrive en oppfølger til klassikeren. På dette tidspunktet var Vietnam-

krigen nylig avsluttet, og USAs frykt for kommunismens spredning førte til CIA-støttede militærkupp i Latin-Amerika. El Eternautas opprinnelige forfatter var blitt en helt annen mann, politisk radikalisert gjennom sin tilhørighet til geriljaorganisasjonen Los Montoneros. Som en del av Peronistbevegelsen kjempet de i 1970-79 mot høyreorienterte og militære krefter i Argentina. 24. mars 1976 gjennomførte militæret, ledet av general Jorge Rafael Videla, et statskupp og begynte den såkalte «Nasjonale omstillingsprosessen». Oesterheld begynte å skrive oppfølgeren til El

Rainforest Action Network, Creative Commons

Tekst: Roberto Arriagada B., journalist og skribent på tegneseriebloggen loseternautas.com.

Det politiske innholdet i El Eternauta II gjorde at forfatteren ble ettersøkt av argentiske myndigheter.

Eternauta II illustrerer synspunktene til ordinære mennesker

som står overfor det ekstraordinære. De som stiller spørsmål ved den iboende verdien av kampen.

Kampen for frihet

At reisene til hovedpersonen Juan Salvo igjen var å finne i hyllene, gledet utallige lesere. Oppfølgeren ble en stor suksess og serien ble nå sett på som en metafor for frihetskampen til generasjonen som opplevde det argentinske militærdiktaturets grusomheter. Der den første El Eternautaserien er svakt politisk, og holder seg trygt innen science fictionsjangeren, er El Eternauta II en tegneserie som er dedikert til en sak. I den første serien er Juan Salvo er en av få overlevende etter at en dødelig snø som dreper alt den rører faller over Buenos Aires. Det viser seg at det er en del av en invasjon av fiendtlige romvesener, og serien omhandler Salvos kamp for å overleve. Oppfølgeren er mer voldelig, og Oesterheld har skrevet seg selv inn i serien. Eternauta II illustrerer synspunktene til ordinære mennesker som står overfor det ekstraordinære. De som stiller spørsmål ved den iboende verdien av kampen. Juan Salvo, en opprinnelig trofast kjemper for menneskeheten, er forvandlet til å være en leder som er villig til å ofre seg selv og det som er nødvendig for å beseire tyranniet. Slik ser vi Oesterhelds dialog med seg selv gjennom arbeidet, familiefaren kommer ansikt til ansikt med geriljakrigeren i en historie som er en sann refleksjon av det han

gjennomgikk i løpet av disse vanskelige tidene.

Høy pris

Når Solano López ble klar over det tydelige politiske innholdet i tegneserien, ba han Oesterheld om en forklaring gjennom tidsskriftet. Oesterhelds svar var at han «ikke hadde lagt merke til» hvor sterk historien var. Dette stoppet ikke Solano fra å illustrere El Eternauta II tappert fra start til slutt, et risikofylt arbeid som demonstrerte hans lojalitet og vennskap til Oesterheld. Forfatteren ble sett på som en kriminell for sine ideer, og ettersøkt av regjeringen. Det hersker tvil om de siste delene av tegneserien ble skrevet av Oesterheld ettersom han ble arrestert i 1978. Han ble trolig drept av regimestyrkene året etter.

Rainforest Action Network, Creative Commons

Eternauta i skjul. Solano López mottok tekster, og begynte å tegne uten å vite den politiske bakgrunnen til materialet han fikk tilsendt fra sin venn Héctor.

I den originale serien utslettes mesteparten av menneskeheten av et dødelig, fluoriserende snøfall. Juan Salvo er en av de få overlevende.

Vitnesbyrd for framtida

Den politiske og kulturelle innflytelsen til El Eternauta er synlig den dag i dag. Bildet av Juan Salvo ble på 70- og 80-tallet et symbol på sosial kamp. På Argentinas dag for sannhet og rettferdighet blir minnet til ofrene for diktaturet hedret. Da er det mulig å se «Salvos» hærer marsjere gjennom gatene med flagg og faner i hans elskede Buenos Aires, hvor handlingen i tegneserien finner sted. Juan Salvo og hans trofaste venner er fortsatt godt kjent, El Eternauta blir lest av argentinske skolebarn som vitnesbyrd for framtiden og som en påminnelse om hva det betyr å stå imot når alt er tapt.

Den politiske og kulturelle innflytelsen til El Eternauta er synlig den dag i dag i Buenos Aires’ gater.

Colombiakonfliktens sanne ansikt Menneskelig mot gir håp i møte med dystre skildringer av den langvarige konflikten i Colombia i Kristina Johansens nye bok: Frykten har et ansikt – Rapport fra Colombia. Tekst: Christian Bull

Etter å ha tilbrakt flere år i Colombia som student og ledsager for truede aktivister og menneskerettighetsforkjempere, ga Kristina Johansen i høst ut boka Frykten har et ansikt – Rapport fra Colombia. I boka

deler hun historier og erfaringer fra borgerkrigen i landet som omfatter både gerilja, militære og paramilitære grupper.

Mørke historier

Krig, vold, mistillit og frykt. Borgerkrigen som oppstod på bakgrunn av store sosiale forskjeller i landet, har pågått i mer enn 40 år. I boka møter vi menneskene bak de grusomme voldsstatistikkene som preger Colombia. Budskapet hamres inn i hver linje i boka, og budskapet er kjent: Det er sivilbefolkningen som har lidd de største tapene i konflikten mellom geriljaen og myndighetene. Johansen bruker menneskene hun har møtt til å fortelle om de mangefasetterte følgene av den væpnede konflikten i Colombia. Parallelt med historiene fra grasrota får vi kjennskap til statistikk, historie og bakgrunnsinformasjon som setter disse fortellingene i en større kontekst.

Sivile i kryssilden

De første personene vi møter i boka er velstående universitetsstudenter og deres foreldre. Barrikaderte i skuddsikre biler og bak piggtrådgjerder gjør de det de kan for å holde frykten for å bli

ranet, kidnappet eller utsatt for vold, på avstand. På landsbygda treffer vi urfolksfamilier i kryssilden mellom geriljaen, hæren og de paramilitære. Historiene til etterlatte etter uforståelig brutale tilfeller av «falsos positivos» gjør særlig inntrykk. Dette er beretninger om hvordan deres slektninger har blitt bortført og drept, for så å ha blitt kledd i militæruniform og utgitt for å være geriljasoldater. Inntrykk gir også fortellingene til de internt fordrevne som kjemper for å vende tilbake til jorda si, men blir brutalt nektet. Vi møter heldigvis også mennesker som fortsetter å kjempe. Med mot nok til å stå opp mot en troika av myndighetenes fiendtliggjørende retorikk, grumsete etterretningsorganer og de paramilitæres dødelige handlekraft. Boka blir dermed ikke utelukkende grusom. Ved å bli kjent med aktivister og intellektuelle som kjemper side om side med modige etterlatte, fatter vi mot.

Balansert sannhetsvitne

Myndighetenes kontinuerlige undertrykkelse og forfølgelse av mennesker som på demokratisk vis forsøker å kjempe for reformer, kommer tydelig frem i boka. Det gjør også deres forbindelser til de paramilitære gruppene i landet. Vektleggingen av hendelsene som belyser myndighetenes bakenforliggende og nåværende ansvar oppleves som rettferdig og 30

balansert. Det gjør også budskapet om forsoning, og ofrenes behov for sannhet for at Colombia skal kunne bli et fredelig og trygt land. Likevel kunne jeg ønsket meg mer av Johansens egne betraktninger rundt konflikten – de forsvinner i faktaopplysninger og andres opplevelser. Som sannhetsvitne med all sin erfaring kan hun stole mer på sin egen stemme. Det gjør imidlertid ikke boka mindre verdt. Det er en enestående og stødige norsk beskrivelse av de enorme menneskerettighetsbruddene, og en kilde til de menneskelige følgene av konflikten i Colombia. Hun gir konfliktenes følger et ansikt. Boka anbefales til alle som ønsker et innblikk i historiene bak Colombias dystre statistikker, historier som hver på sin måte også gir inspirasjon og håp.

Kristina Johansens bok skildrer konflikten i Colombia fra silvilbefolkningens perspektiv.

Anbefalinger

Film: Narco Cultura

Anbefalt av Silje Jahre Frotvedt

Narcocorridos har vokst frem som en populær musikksjanger i kjølvannet av narkokrigen i Mexico. Tekstene innen sjangeren hyller narkosmuglerne som helter og beskriver deres voldsbruk. Dokumentaren Narco Cultura følger vekselsvis et medlem av et narcocorridos-band i Los Angeles, på trygg avstand fra volden i Mexico, og en kriminaletterforsker i Ciudad Juárez. Mens kriminaletterforskerens hverdag er preget av vold og drap som følge av narkokrigens herjinger, hylles narcocorridossangeren av stadig flere mexicanske og amerikanske ungdommer for musikken som glorifiserer narkolangernes livsstil. Dokumentaren viser hvordan disse ungdommene, som er distansert fra narkokrigens vold og drap, ser på narkolangerne som nåtidens Robin Hood. Narco-corridos har blitt forbudt flere steder i Mexico, noe som ytterligere har økt musikksjangerens popularitet. Filmen gir også et godt innblikk i narkokrigens tilstedeværelse i hverdagen til mange i Mexico.

Anbefalt av Synneva Laastad

Bok: Måter å komme hjem på

Den tredje romanen til den prisbelønte, chilenske forfattaren Alejando Zambra, både byrjar og sluttar med eit jordskjelv, i høvesvis 1985 og 2010. Gjennom augo til ein ni år gamal gut frå ein drabantby i Santiago, oppfattar me korleis det er å vakse opp under eit diktatur. Refleksjonane til hovudpersonen som vaksen gjer det klart at det politiske har gripe inn i det personlege, sjølv for familiar utan politisk tilhøyre. Parallellar blir også trekt til dagens Chile, og fakta og fiksjon går over i kvarandre då historia til hovudpersonen blandar seg med forfattarens.

Romanen er eit argument for at fortida må bli hugsa og analysert. Løysinga for eit ungt demokrati er ikkje å leggja lok på historia.

Måter å komme hjem på er lettlest og skrive med ein underfundig humor. Den egnar seg derfor også godt å lesa på spansk for oss nordbuarar som har lært oss språket i vaksen alder.

Plate: Chaos A.D.

Anbefalt av Ole Hartvigsen

Brasilianske Sepultura er et av tidenes største metalband, og med utgivelsen av albumet Chaos A.D. i 1993, brøt bandet nye grenser. Ikke bare beveget de seg bort fra klassisk thrash- og death metal i en mer punkete retning, de endret også tematikken i tekstene til å omhandle samfunn, politikk, sensur, krig og teknologi. Slik fikk bandet mange nye fans også utenfor metalsjangeren, og albumet solgte til gull- eller sølvplate i hele ni land. Rent musikalsk er Chaos A.D. et av høydepunktene i Sepulturas karriere. De knivskarpe riffene og Igor Cavaleras hypnotiske trommespill kler godt de strømlinjeformede låtene. Lett gjenkjennelige refreng på låter som «Refuse/Resist» og «Territory» fester seg i hjernen, uten at dette går ut over integriteten til bandet. Platen er også bandets første som bærer preg av inspirasjon fra brasiliansk tribalmusikk, spesielt på den akustiske låten «Kaiowas». Dette skulle bli toneangivende for bandets videre karriere.

Reisebrev

Liten øy, stort folk «Etter flere århundrer som et utsatt samfunn, truer nå en ny fiende tilværelsen.» På en liten øy i en av Nicaraguas karibiske laguner finner vi ramafolket, en av landets eldste urbefolkningsgrupper. Nå truer en gigantkanal med å ødelegge hjemmet deres. Tekst og foto: Sascha Randal, solidaritetsbrigadist i Nicaragua høsten 2013

Livet på Nicaraguas karibiske kyst er sterkt preget av fattigdom. På den knøttlille øya Rama Cay, bor ramaene i tre- og bambushytter med jordgulv, og har tilgang til elektrisitet kun fra klokka 13 til 22. Transport rundt øya foregår som oftest med trebåter som de kaller dory, en slags kombinasjon av seilbåt og kano. Mat importeres ikke til Rama Cay, den er det mennenes oppgave å anskaffe, gjennom fiske eller innhøsting av frukt og grønt fra naturen. Drikkevann blir samlet fra regnet, og husarbeidet er det kvinnene som tar seg av.

En sårbar sikkerhet

Til tross for det enkle livet, er det få her som higer etter en mer moderne og vestlig levemåte. De fleste er mest opptatt av å få et bedre utdanningstilbud for barna,

bevare og styrke sin tradisjonelle ramaidentitet, og å etablere et mindre voldelig lokalsamfunn. Flere uttrykker misnøye over alkoholiserte menn i familien, og en sårbarhet for seksuelt misbruk og vold. På denne lille øya med cirka 1000 innbyggere, har det blitt begått minst fire mord og flere mordforsøk siden 1990. Et høyt tall for et så lite sted, og et sterkt tegn på konflikter innad i lokalsamfunnet. Da en person ble forsøkt myrdet under en høytidsfeiring nylig, kom aldri politiet til Rama Cay. Ingen form for etterforskning ble gjennomført, og gjerningsmannen ble aldri arrestert.

En evig kamp

Ramafolket har lenge kjempet for sine rettigheter og for å bevare sin særegne urbefolknings-identitet. 32

To unge gutter fisker reker utenfor Rama Cay. Dessverre har året vært dårlig og rekefangsten lite å skryte av. Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i Latin-Amerika. I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser. Brigadistene reiste i 2013 til Nicaragua for å oppleve livet på Den karibiske kysten. I neste nummer skriver brigaden fra Brasil.

Ramafolket har lenge kjempet for å bevare sin særegne urfolksidentitet. Selv om denne fortsatt er sterk, har også mye gått tapt gjennom deres evige kamp for tilværelsen. Stadig færre kan snakke rama, det originale urspråket, og kulturen preges i økende grad av det mer moderne samfunnet som omringer øya. Samtidig som kunnskap om ramakultur, -språk og -historie gradvis forsvinner gjennom generasjoner, blir områder fra deres anerkjente territorium solgt for småtterier og uten tillatelse til utenforstående. Myndighetene griper ikke inn, og det har oppstått en tilstrømming av fattige spansktalende familier fra Stillehavskysten som har blitt lovet fruktbart land til kveg- og jordbruk. Dessverre skjer dette helt uten tanke på hvor viktig regnskogen og elvene er for både miljøet og urbefolkningen, som har et tett forhold til naturen. Resultatet er avskoging og forurensede elver.

En ny fiende

Etter flere århundrer som et utsatt samfunn, truer nå en ny fiende tilværelsen til ramafolket: Nicaraguakanalen. Om president Daniel Ortega med regjeringspartiet FSLN i ryggen får det som de lenge har ønsket seg, vil planene om å bygge en kanal fra Den karibiske kysten til Stillehavskysten bli gjennomført. Det er fortsatt uklart hvor kanalen skal plasseres, men flere alternative ruter har blitt offentliggjort. De fleste er enige om at det beste alternativet er å legge den i området rundt Rama Cay, noe som vil føre til store forandringer for urbefolkningen. Mye tyder på at om noen få år vil

ramaenes tradisjonelle doryer ha blitt erstattet med store lasteskip.

Tomme løfter

Regjeringen lover at med kanalen vil det komme flere jobber til nicaraguanerne. Dette gir håp til ramafolket, som er sterkt preget av arbeidsledighet. Samtidig vil en slik gigantkanal med stor skipstrafikk føre til forurensing som vil påvirke fiskebestanden, ramafolkets livsgrunnlag. De blir nødt til å gi opp sin siste ressurs, en del av ramaidentiteten, og håpe på å få jobb i kanalprosjektet. For at noen fra ramafolket skal ha mulighet til å jobbe i kanalen, må det imidlertid skje store endringer. Få av dem har høyere utdannelse, og et slikt prosjekt vil ha størst behov for ingeniører og folk som kan bruke avanserte maskiner. Med tanke på hvordan ramaene blir ignorert av myndighetene og resten av samfunnet i Nicaragua, er det liten grunn til å tro at utdanningstilbudet vil forbedres i nærmeste framtid.

Ramafolket på idylliske Rama Cay kjemper for å bevare sin kultur.

En populær aktivitet blant unge ramagutter er å kle seg ut som tjukke damer med masker, for så å løpe etter jentene og daske dem med viftene sine. Tradisjonen er ikke rama, og mislikes derfor blant de eldre.

Tiden vil vise

Det er vanskelig å stille seg udelt positiv til ramafolkets framtid. Arbeidsledighet, et manglende utdanningstilbud og konflikter vil fortsette å prege samfunnet, og en gjennomføring av kanalprosjektet vil være ødeleggende for dem og deres livsgrunnlag. En av de største utfordringene de har i møte, er å opprettholde sine tradisjoner og samtidig få bukt med problemene. Heldigvis er de fullstendig klar over situasjonen. De vil fortsette å engasjere seg og kjempe for sine rettigheter.

Barna på Rama Cay vokser opp i bekymringsfrie omgivelser, men har få muligheter til utdanning og arbeid når de vokser opp.

Mitt Latin-Amerika

«Krigen som var på full opptrapping i Guatemala var et brutalt møte med virkeligheten.» Wenche Iren Hauge fikk øynene opp for solidaritetsarbeid da hun var ryggsekkturist i Guatemala i 1980. I dag jobber hun med lokale tradisjoner for konflikthåndtering på Haiti. Wenche Iren Hauge

Seniorforsker ved PRIO

Selvangivelse: Navn og alder: Wenche Iren Hauge (54) Jobber som: Seniorforsker ved Peace Research Institute Oslo (PRIO)

Ser på: TeleSUR (venezuelansk TV-kanal) Favorittland: Det er flere land jeg har kjærlighetsforhold til: Mexico, Guatemala, Haiti, Cuba og Venezuela. Hvis jeg må velge sier jeg Guatemala.

Yndlingsord på spansk: Hijole og qué padre (mex. slang) Blir engasjert av: Evnen til regionalt samarbeid for å løse

politiske kriser og få en slutt på væpnede konflikter i LatinAmerika. Som etter at Colombia bombet en FARC-geriljaleir i Ecuador i 2008, da den diplomatiske krisen ble løst på regionalt nivå. Latin-Amerika ligger foran ved å løse slike konflikter på en fredelig måte, noe som er oppløftende for en fredsforsker!

Blir glad av: Latinamerikansk musikk og humoren i Mexico. Hva ville du endret i Latin Amerika: Kvinners situasjon i en utstrakt macho-kultur. Det foregår fortsatt undertrykkelse av og vold mot kvinner, spesielt i Guatemala og Mexico, men også i andre land i Latin-Amerika.

Et «must» for reiselystne i Latin-Amerika: Viñales

området på Cuba, med tobakksdyrking, grotter, fantastisk natur og de helt spesielle fjellene i bakgrunnen.

Tekst: Silje Jahre Frotvedt, sosialantropolog

Hvordan begynte din interesse for Latin-Amerika?

Etter en ferie med familien i California i 1980 reiste jeg rundt som ryggsekkturist i MellomAmerika i ni måneder. Det var den gangen det gikk an å spasere over grensen fra USA til Mexico, og derfra reiste jeg videre til Guatemala. Krigen som var på full opptrapping i Guatemala var et brutalt møte med virkeligheten. Frykten som satt i befolkningen, undertrykkelse, enorme kontraster og store økonomiske forskjeller kom som et kjempesjokk. Det var en opplevelse som festet seg for livet og førte til at jeg ble engasjert i solidaritetsarbeid.

Hva bør folk vite om Latin-Amerika?

De store sosialøkonomiske forskjellene som er blant de største i verden, men at dette nå er i ferd med å endres. Enorme endringer har skjedd det siste tiåret, først og fremst i Sør Amerika, og særlig i land som 34

Venezuela og Brasil. Mange har nå en sterk latinamerikansk identitet, med en stolthet og en historiebevissthet basert på felles frigjøringshelter og frigjøringshistorie bedre sosiale og økonomiske forhold og høy politisk deltagelse.

Hva er det mest spennende prosjektet du har jobbet med?

Et prosjekt der jeg så på hvordan det gikk med kvinnelige geriljasoldater i demobiliserings- og reintegreringsprosessen etter krigen i Guatemala. I 2007-2008 intervjuet jeg 44 kvinner som hadde vært med i ulike geriljagrupper under krigen. Møtene gjorde et sterkt inntrykk på meg. Flere var med i 15-20 år. Mange av dem var ikke mer enn 15-16 år da de ble med. Jeg møtte sterke personligheter som hadde vært igjennom mye. Møtene var også oppløftende. De fleste hadde blitt behandlet bra mens de var i geriljaen, og hadde blitt respektert av sine mannlige medsoldater. Det var vanskelig for dem å komme

Privat Privat

tilbake til et machosamfunn som ikke hadde forandret seg.

Hva har gjort mest inntrykk under ditt arbeid i regionen?

Det må være historien til internflyktninger under krigen i Guatemala. Jeg traff flere av dem da jeg jobbet med solidaritetsarbeid på 90-tallet, og er så imponert over hvordan de klarte å overleve! De var sivile som flyktet fra hærens massakrer og nedbrenning av landsbyer, og de oppholdt seg i fjellene og i jungelen i opp til 17 år. Geriljaen informerte noen av dem om hvor hæren beveget seg, og de måtte stort sett overleve på det de fant i jungelen eller i fjellene.

Kan du fortelle om prosjektet du jobber med nå?

I samarbeid med haitiske forskere har jeg siden 2007 sett på lokale tradisjoner for konflikthåndtering på Haiti. Vi har gjort feltarbeid i lokalsamfunn som ligger i nærheten av områder preget av mye vold og gjengaktivitet, men

som likevel er ganske fredelige. Felles for disse lokalsamfunnene er at de har utviklet sine egne tradisjoner for konflikthåndtering, og at for eksempel eldre, gjerne religiøse ledere, tar opp konflikter på et tidlig stadium, og tar med ungdommene inn i prosessen. De er opptatt av storfamilie og naboskap. Ofte blir bistandsprosjekter hovedsaklig rettet mot områder der det er konflikter og mye vold, noe som gir helt feil signaler til de lokalsamfunnene som kjemper innbitt mot volden, og som stort sett har greidd å holde den unna. Signalet de får er at vold lønner seg, Våre anbefalinger er blant annet at bistandsorganisasjoner burde bruke mer tid på å identifisere det som allerede finnes av lokale strukturer for konflikthåndtering, og støtte opp om disse.

Noe du vil legge til? Haiti er et fantastisk land når det

gjelder kunst. Haitianerne har en enorm kreativitet, noe som blant annet kan sees i malekunsten, for 35

eksempel der de lager kunst av metallet fra gamle bilvrak.

Til slutt, en anekdote:

Da jeg var i Guatemala i 1980 besøkte jeg en bananplantasje ved Atlanterhavskysten. Som 21-åring var jeg ivrig og nysgjerrig, og ville intervjue bananselskapets ledelse. Jeg spurte en gutt på rundt seks år om han visste hvor ledelsen for bananplantasjen bodde. Gutten pekte mot en hvit høy mur som så ut til å gå gjennom hele landsbyen, som for øvrig hadde navnet BANANERA, og sa at han trodde de holdt til bak den. Omtrent samtidig ble en port i muren åpnet, og til syne kom et enormt kompleks, med fine biler, svømmebasseng og golfbane. Gutten stod et øyeblikk helt paralysert før han sprang avgårde. Det var kanskje første gangen han fikk et blikk inn bak muren. Dette er bare et av eksemplene på de store kontrastene og forskjellene mellom fattig og rik i Guatemala.

Nå jobber Wenche Haugen med lokale tradisjoner for konflikthåndtering på Haiti. Bildet til høyre er fra en skole med undervisningsprogram for toleranse og dialog. Hvis hun kunne ha endret noe i Latin-Amerika måtte det være kvinners situasjon og machokulturen.

Returadresse: LAG Norge, Pb. 2883 TĂ¸yen, 0608 Oslo