Page 1

LatinAmerika #1

Ă…rgang 18 - Mars 2013 Latin-Amerikagruppene i Norge

Landran


Innhold

LatinAmerika # 1 – Mars 2013 Årgang 18.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Redaksjonen:

Eirin Høiseth (red.) Eliane Innvær Svendsen Tamara Gabriela Vergara Kristine Emelie Kvalbukt Jens Aass Katrine Nødtvedt Maja Bjørken Hol Stian Totland Anita Bui Elin Osnes Christina Danielsen Tjelland Anne Lill Stornes Fanny Valen Julie Elkjær Stentsøe Lone Heitmann Madeleine Fjellanger Maja Bjørken Hol Grafisk utforming:

Eirin Høiseth

Innhold 3 4 6 10 12 14 17 18 20 22 24 26 28 29 30 31 32 34 36

Leder: Kampen om jorda Landran i Latin-Amerika Kampen om Amazonas Jordbruk uten bønder Palmeolje truer matsikkerheten Conga: Konflikten om Latin-Amerikas største gullgruve Man kan ikke spise gull Krig mot småbønder Utvikling med jernhånd Landran i miljøkampens navn Ingen løsning i sikte Vesle hare, fødd i krig Siden sist Kampen om jorda intensiveres i Brasil Vannets budskap Anbefalinger Reisebrev: Den stille marsjen Mitt Latin-Amerika Solo en el infierno/Bare i Helvete

Takk til: Maren-Anne Melvik, Brita

Brekke og Charlotte Myrbråten. Opplag:

1000 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Redaksjonen søker også nye medlemmer. Ta kontakt for mer info. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

2

På forsiden: En ansatt hos International Center for Tropical Agriculture (CIAT) undersøker en risavling i Colombia. Senteret jobber for å øke matsikkerheten og sikre godt næringsinnhold i avlingene hos småbønder. Fotograf: Neil Palmer for CIAT, Flickr Commons.


Leder

Kampen om jorda Dagens jordkonflikter har lange, om enn stereotype, røtter i historien. «Da spanjolene kom...». Disse tre ordene har startet mang en fortelling. Bortimot alt i LatinAmerika synes noen ganger å kunne forklares med utgangspunkt i Columbus’ første fotavtrykk på øya San Salvador. Når du hører denne introen vet du at det blir en lang historie. Men så er det jo nettopp det det er, en lang historie om ulikhet og utnytting av en hel region. Erobrerne tok kontroll over den nye verden og introduserte eiendomsretten. Jorda ble gitt til den spanske og portugisiske tronen og deres trofaste medhjelpere. Enorme haciendaer og plantasjer ble opprettet for å utnytte naturressursene som ble eksportert til Europa. Historien er kjent, men langt ifra ferdigskrevet. Jordfordelingen den gang skapte en enorm skjevfordeling av ressurser, vedvarende konflikter og kamp for jordreform. En jordreform som i de fleste tilfeller aldri kom, fordi den ble slått tilbake med statskupp og vold mot de som agerte for den. Jordreform var blant annet en bakenforliggende årsak for det CIA-støttede kuppet i Guatemala i 1954, kuppet mot Allende i 1973 og senest for avsettelsen av president Lugo i Paraguay sist sommer. Jordbruk er på ingen måte en avleggs landsbygreie i Latin-Amerika. Jord er makt, og jordbruk er big bussines.

Eirin Høiseth Redaktør

Landran I denne utgaven av LatinAmerika kan du lese om landran. Dette er et konsept som har fått en sentral rolle i utviklingsdebatten de siste årene, særlig i omtale av Afrika, men som foreløpig er lite brukt om Latin-Amerika. Landran defineres ofte som storskala investeringer i jordbruksland, der utenlandske selskaper kjøper opp eller leier jord. Resultatet av landran er at enorme landarealer konsentreres på få hender. Jorda brukes ofte til storskala industrilandbruk, gjerne fokusert på eksportrettet agrodrivstoffproduksjon, soyaproduksjon, husdyrhold og treplantasjer for salg av CO2 kvoter. I dette nummeret kan du lese om landran og dets konsekvenser i blant annet Brasil, Uruguay, Paraguay og Guatemala. I mange tilfeller fører landran til konflikter med urfolk og småbønder som allerede bor i områdene, fordi disse blir fortrengt fra jorda si og hindret i å dyrke og leve som de ønsker. Et av de mange utsatte områdene er Amazonasregnskogen hvor latinamerikanske styresmakter har store utviklingsplaner. På side seks kan du lese mer om hvordan disse planene kommer i konflikt med urfolkene som lever i regnskogen. Smal definisjon På de neste sidene kan du lese hvorfor Brita Brekke mener den tradisjonelle definisjonen av landran blir for smal i latinamerikansk kontekst. Hun påpeker at den historiske skjevfordelingen gjør at landran er noe annet i Latin-Amerika enn i for eksempel Afrika. Det betyr ikke at det ikke foregår landran i regionen. Store interne krefter gjør samme skaden som de multinasjonale selskapene eller står i ledtog med dem. Landran handler ikke utelukkende om kontroll over jord og stein, ikke engang bare om jordbruk. Det handler om retten til et livsgrunnlag for millioner av småbønder, og om at folk mister kontroll over produksjonen til store selskaper. Det handler også om retten til rent vann, jord og naturressurser, retten til å få beholde sin kultur og bestemme sitt eget levesett. Vår definisjon av landran inkluderer derfor også andre typer ressursran som gruvedrift, oljeutvinning og vannkraftutbygginger. Videre kan du lese om gruveprosjekter både i Peru og Guatemala, der myndighetene bruker brutale midler for å gjennomføre utvinning lokalbefolkningen ikke har blitt konsultert om. Høyaktuell historietime Kampen om jorda er en lang historie som enda ikke avsluttet. Jordproblematikk og landran finnes i hele den latinamerikanske regionen og er høyaktuelt. Så selv om koloniherrene ikke kan klandres for alt som er galt i Latin-Amerika, er det kanskje verdt å lytte til den engasjerte forteller neste gang også.

3


Tema: Landran

Landran i Latin­Amerika Nye drivkrefter har ført til et globalt kappløp om land. Dette har både forsterket gamle eiendomsforhold og tilført nye aktører i kampen om den latinamerikanske jorda.

Neil Palmer, International Center for Tropical Agriculture, Flickr Commons

Tekst: Brita Brekke er informasjons- og organisasjonsmedarbeider i LAG og har tidligere arbeidet med landran i Spire.

Økt etterspørsel etter miljøvennlige alternativer i den vestlige verden har gitt økt produksjon av agrodrivstoff, som etanol fremstilt av mais.

Tilgang til jord har vært et stridsspørsmål i Latin-Amerika i uminnelige tider. Jordtilgang var bakgrunn for dannelsen av store folkelige bevegelser som MST og mange av organisasjonene i La Via Campesina. Jord og kravet om jordreform har også vært grunnlag for krig og konflikt i land som El Salvador, Guatemala og Colombia. De siste årene har oppmerksomheten rundt landtilgang blitt fornyet. Rundt 2008 ble begrepet landran, eller «land grab» på engelsk, satt på den internasjonale agendaen. Landran blir i hovedsak brukt om storskala utenlandske investeringer i jordbruksland i form av oppkjøp eller langtidsleie. Med investeringene følger overtakelse av eiendomsrettigheter og/eller bruksrettigheter til store selskaper eller investorer.

Matpriskrise og nye markeder Det er flere årsaker til at landranet vokste frem akkurat da. I 2008 steg matprisene plutselig, og opprørene spredde seg verden over. For de fattigste familiene, som bruker en stor del av inntekten på mat, var dette katastrofalt. Samtidig satt folk i dress og drakt og gned seg i hendene: Høyere matpriser og krise i finanssektoren åpnet for et nytt, interessant marked. Investorene begynte flytte pengene over i realøkonomien og kjøpte eller leide jordområder rundt om i verden, i hovedsak i fattige land. Andre steder satt statsledere i frykt for at de store eksporterende nasjonene skulle stenge grensene for å sørge for mat til egen befolkning. Særlig arabiske og sør-asiatiske land, som er rike på penger, men har lite jordbruksland selv, fant ut at det sikreste ville være å produsere sin egen mat på andres territorium.

4

I Europa ble presset på klimavennlig teknologi og utslippskutt større. For å unngå å ta upopulære avgjørelser hjemme ble karbonkvoter og agrodrivstoff omfavnet som løsning. Norge og andre stater betaler for å bevare skog andre steder og øker kravene til bruk av ikke-fossilt drivstoff. På den måten har markedet for både treplantasjer, sukkeretanol, afrikansk palme og andre oljevekster økt. Til sammen bidro disse aktørenes interesser til et betydelig oppsving i storskala investeringer i jordbruksland i Øst-Europa, Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Etterslep fra kolonitiden Landran omtales som en ny trend globalt, men for de som kjenner historien kan det virke rart. I Latin-Amerika begynte skeivfordelinga av jord med kolonialiseringa, og jorda som ble ranet ligger fortsatt i hendene på noen få i de fleste land. En rik elite i Colombia bestående av 1,15 prosent av befolkninga eier 54 prosent av jorda. 78 prosent av befolkninga må klare seg med en prosent av jorda. I Brasil eier den rikeste prosenten av befolkninga i dag over halvparten av jorda. Tallene varierer fra land til land, men vitner om en historisk skeiv fordeling i hele regionen. Finnes landran i Latin-Amerika? Det meste av litteratur og internasjonal oppmerksomhet rundt landran retter seg mot Afrika. Problemet ble for alvor satt på dagsorden da FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) kom med rapporten Land Grab or Development Opportunity i 2009, som tar for seg Afrika. I etterkant av denne bestemte FAOs


Tema: Landran

Landran er oppkjøp, leie eller konsesjoner som er en eller flere av de følgende: • i strid med menneskerettighetene, spesielt like rettigheter for kvinner • ikke basert på fritt, informert samtykke på forhånd (ILO 169) fra de med eierskap eller bruksrett til landet • forsterker eller påvirker sosiale, økonomiske eller miljømessige forhold negativt, inkludert påvirkning på kjønnsroller, eller ikke er basert på en grundig konsekvensutredning • ikke er basert på åpne, tilgjengelige kontrakter som spesifiserer klare forpliktelser om aktiviteter, sysselsetting og deling av utbyttet • ikke er basert på demokratisk planlegging, uavhengig tilsyn og reell deltakelse. Definisjonen kan brukes om alle former for ressursran fra jordbruksland til gruvedrift, vannkraftutbygging, skogbevaring og turisme. regionkontor i Latin-Amerika seg for å kartlegge situasjonen i Latin-Amerika. Rapporten kom i 2011 og konkluderte med at jordfordeling er problematisk i Latin-Amerika, men at landran som fenomen kun er i startfasen, og bare er utbredt i Argentina og Brasil. Som eksempel på det rapporten sikter til kan vi se på det kinesiske selskapet Hongqing Grain Group, som har kjøpt opp eller leid 500 000 hektar jord i Bahia i Brasil. En hektar jord er 10 000 kvadratmeter, mange småbønder klarer seg på mellom to og fem hektar land. Selskapet dyrker soya for direkte eksport til Kina. Også norske Jens Ulltveit-Moe har kjøpt opp jord i Brasil for å dyrke sukkeretanol. Proporsjonene på landovertakelsene er enorme. I et land der hundretusener okkuperer jord i vente på en reell jordreform, er det uten tvil et ran fra dem som kjemper for retten til å dyrke egen jord i tråd med matsuverenitetsprinsippet. Konklusjonen fra FAO brakte reaksjoner. Bonde-, urfolks- og kvinneorganisasjoner fra hele regionen hadde samlet seg til et møte om matsuverenitet og matsikkerhet i Buenos Aires i sammenheng med lanseringen av den nye rapporten. De ble alarmert av FAOs konklusjon og konkluderte med at dersom det som skjer i Latin-Amerika ikke karakteriseres som landran, er definisjonen feil. Deltakerne på denne konferansen mente at landran er den største trusselen mot matsikkerhet og matsuverenitet i Latin-Amerika.

Landran i latinamerikansk kontekst Problemet med FAOs konklusjon er, som organisasjonene påpekte, at de har definert landran som utenlandske investorer som kjøper opp eller langtidsleier jordbruksland. Det passer bedre for situasjonen i Afrika, men er for snever i en latinamerikansk kontekst. Det finnes altfor mange historier om folk som mister tilgang til jord, blir tvangsflytta eller blir fratatt livsgrunnlaget fordi landområder blir gjort utilgjengelige i regionen. Men mange av disse historiene

Neil Palmer, International Center for Tropical Agriculture, Flickr Commons

Hva er Landran? Det finnes flere definisjoner av landran. Vanligvis brukes begrepet om utenlandske aktører som kjøper opp eller langtidsleier jord. Denne definisjonenen tar utgangspunkt i aktørene, og legger vekt på at det er utenlandske investorer som tar over jorda. Andre tar utgangspunkt i prosessen og konsekvensene som gjør at et oppkjøp kan karakteriseres som landran. Under en global sivilsamfunnskonferanse i Tirana i Albania laget representanter fra over 100 organisasjoner en egen definisjon i Tiranadeklarasjonen:

Tilgang til dyrkbar jord er essensielt for småbønder i hele Latin-Amerika. Det økende landranet truer deres kultur og levebrød. Her en bonde fra Nicaragua.

handler om nasjonale oligarker som kjøper opp jord eller tar over jord fra lokalbefolkning som i praksis er maktesløse mot mektigere aktører, eller i mange tilfeller paramilitære eller politi i ledtog med kapitalkreftene. I februar i år kunne vi igjen lese et eksempel på dette: To bønder i Honduras ble drept fordi de organiserte seg mot at store landeiere skulle ta over jorda deres. De er de siste i en rekke av ofre som nå teller over 60 personer siden statskuppet i 2009. Den største trusselen i Honduras for de som kjemper for å dyrke sin egen jord er ikke internasjonale selskaper, men store jordeiere og deres paramilitære styrker.

Nye drivkrefter, samme konsekvenser Selv om denne rike eliten lenge har vært store landeiere, er ikke situasjonen uavhengig av de globale drivkreftene. De er nemlig de samme i Mellom-Amerika som i resten av verden: Det er lukrativt også for de eksisterende oligarkene å dyrke agrodrivstoff, og det nye markedet gir insentiv til å ta over mer jord. Dette rammer matproduksjonen i hele regionen: andelen jordløse bønder øker i Mellom-Amerika mens plantasjedriften blomstrer opp. Arealet som brukes til afrikansk palme i for eksempel Guatemala er firedoblet i løpet av de siste 20 årene. I Peru blir småbønder fordrevet til Amazonasområdet for å finne nytt land, mens myndighetene selger unna produktivt jordbruksland til store selskaper og enkeltpersoner. Landran i Latin-Amerika er altså ikke drevet frem av internasjonale selskaper i hovedsak, men internasjonal markedsetterspørsel har de samme konsekvensene: Småbønder blir marginalisert til fordel for store landeiere og fortsetter å tape konkurransen mot storskala landbruk i både det nasjonale og det internasjonale markedet. Igjen sitter småbønder som tapere i et globalt maktspill de sjelden har mulighet til å påvirke.

5


Tema: Landran

Kampen om Amazonas Presset på urfolkenes territorielle rettigheter i Amazonas øker. Regjeringer og multinasjonale selskaper sikler etter de enorme naturressursene i verdens største tropiske skog.

Thomas Marent, for Regnskogfondet.

Tekst: Audun Husby, Programkoordinator i Regnskogfondet.

Amazonas har gjennom millioner av år utviklet verdens rikeste biomangfold. Ressursene gjør Amazonas meget attraktiv for nasjonale myndigheter og multinasjonale selskaper.

Amazonas blir sett på som et område med ubegrensede naturressurser, som er tynt befolket og vanskelig tilgjengelig. Et storstilt infrastrukturprogram skal legge til rette for en mer effektiv utvinning av olje, gass, mineraler, tømmer og for utviding av det industrielle jordbruket.

Ni land - store rikdommer Ni søramerikanske land deler på Amazonas som strekker seg over åtte millioner kvadratkilometer: Bolivia, Brasil, Colombia, Ecuador, Guyana, Peru, Surinam, Venezuela og Fransk Guyana. Dette grønne beltet ved ekvator inneholder et fantastisk mangfold av flora og fauna. Fortsatt oppdages nye arter av planter og dyr, og noen av plantene har stor medisinsk verdi. Selv om avskogingen har vært høy de siste tre-fire tiårene, så er mer enn 80 prosent av skogen fortsatt intakt. Her finner vi verdens største elvesystem som utgjør 20 prosent av verdens ferskvannskilder. Amazonas har også store olje, gass, og mineralforekomster. I stadig større grad retter myndighetene og multinasjonale selskaper blikket mot Amazonas for utvinning av disse rikdommene. De store sideelvene til Amazonaselva blir sett på som potensielle energikilder gjennom vannkraft. Det enorme arealet er

6

en potensiell ressurs i seg selv gjennom plantasjedrift og kvegoppdrett. Men Amazonas er ikke ubebodd, og regjeringenes utviklingsplaner kommer i konflikt med urfolkenes rettigheter.

Territorielle rettigheter I Amazonas bor det 33 millioner mennesker, inkludert 385 urfolksgrupper, hver med sin egen unike kultur. Urbefolkningen utgjør omtrent to millioner av befolkningen, og en fellesnevner for denne gruppen er avhengigheten av jorda og skogen. Den tradisjonelle livsstilen som samlere og jegere krever store territorier, og tiår med kamp ligger bak dagens opprettede territorier. 21,5 prosent av Amazonas er i dag et lappeteppe av urfolksterritorier med ulik grad av juridisk anerkjennelse. Seks av de ni Amazonaslandene har ratifisert Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) konvensjon nr. 169 om urfolksrettigheter (unntakene er Surinam, Guyana og Fransk Guyana). Dette er en konvensjon som klart uttrykker urfolkenes rett til autonomi og eget territorium. Det er også en konvensjon som går langt i anerkjennelsen av urbefolkningens egen forståelse av begrepet jord. Begrepet la tierra inkluderer lufta, plante- og dyrelivet, elvene og ressursene under bakken, og har en spirituell


RAISG

Tema: Landran

Ni land deler på verdens største tropiske skog som strekker seg over åtte millioner kvadratkilometer. Hel-oransje farge viser urfolksterritoriene som er offisielt anerkjente.

verdi. ILO-konvensjon nr. 169 fortsetter å spille en viktig rolle som brekkstang for opprettelser av nye territorier, og som skjold for territorier som utsettes for stort press utenfra.

Rettighetene blir ikke respektert Man kan bli overrasket over hvor tydelig urfolkenes rettigheter er uttrykt i de nasjonale lovverkene i Amazonas-landene. Bolivias grunnlov går lengst ved å implementere hele FN-deklarasjonen om urfolksrettigheter i Grunnloven av 2009. Men den bolivianske grunnloven stadfester også statens eiendomsrett til naturressurser som olje og gass, selv om de skulle befinne seg innenfor urfolkenes territorier. I dag overlapper ti oljekonsesjoner med ulike urfolksterritorier i boliviansk Amazonas. Denne situasjonen er også typisk for de andre landene i Amazonas. Typisk er det også at disse konsesjonene blir gitt uten en grundig konsultasjon av folket som blir berørt av råvareutvinningen. ILOkonvensjonen nr. 169 fastslår tydelig urfolkenes rett til konsultasjon ved utvinning av ressurser på deres territorium. «Regjeringene skal etablere eller opprettholde prosedyrer for konsultasjon med vedkommende folk, med sikte på å fastslå om og i hvilken grad deres interesser kan bli skadelidende, før det iverksettes eller gis tillatelse til noen form for undersøkelse eller utnyttelse av slike ressurser i deres landområder.» Utvinning av olje og gass Gass- og oljekonsesjoner dekker 15 prosent av hele Amazonas, ifølge kartnettverket Red Amazónica de Información Socioambiental Georreferenciada (RAISG). Mange av disse konsesjonene overlapper med urfolksterritoriene, og situasjonen er verst i Peru der 66,3 prosent av urfolksterritoriene overlapper med gass-

og oljekonsesjoner. Oljeutvinningen forrykker den lokale balansen; både mennesker og natur lider når oljesøl og giftig avfall trenger inn i jordsmonn og drikkevann. Med utvinningen følger også et infrastrukturnett, som rørledninger og nye veier, noe som medfører avskoging og i noen tilfeller tvungen flytting av lokalbefolkningen. Arbeiderne som er tilknyttet utvinningen har ofte med seg nye sykdommer, og de nye impulsene utenifra kan svekke urbefolkningens egen tradisjon og kultur. I Ecuador har folket tetete blitt utryddet grunnet aggressiv kontakt med oljeindustrien, og språkgruppene tukano, barbacoano, og waorani har opplevd en sterk svekkelse. I Ecuador finner vi fortsatt åpne sår etter oljeselskapet Texacos herjinger i landet: bassenger med oljesøl og giftstoffer, forurensing av drikkevann, avskoging, og hyppige tilfeller av kreft og leukemi blant lokalbefolkningen. «Amazonas Tsjernobyl» blir området på 1500 kvadratkilometer kalt. Selskapet, som senere ble oppkjøpt av Chevron, har møtt store protester fra landets urbefolkning. I 1994 brakte 30 000 rammede saken for rettssystemet, og det gigantiske oljeselskapet ble dømt til å betale store erstatningsbeløp. Chevron har anket i flere omganger, men gigaboten på 19 milliarder dollar står fast, sist gang stadfestet av høyesterett i New York i 2012.

Isolert urbefolkning spesielt utsatt Konsentrasjonen av oljeutvinning er størst i den vestlige delen av Amazonas, i lavlandet ved de mektige Andesfjellene, der biomangfoldet er på sitt rikeste. Dette er ekstra bekymringsfullt med tanke på at urbefolkningstettheten er høyest i denne sonen. Her finnes det også en rekke isolerte, ikke-kontaktede skogfolk, som kan komme til å oppleve kontakt pga. den økte aktiviteten i området. Denne kontakten kan få dødelig utfall for skogfolkene som

7


Vincent Rosenblatt, for Regnskogfondet

Tema: Landran

Yanomami-indianernes tradisjonelle liv i grenseområdet Brasil og Venezuela trues av gullgravere som invaderer urfolksterritoriene.

ikke har opparbeidet seg motstandsdyktighet overfor virussmitte. Både Venezuela og Brasil er store oljenasjoner, men begge land har til nå hatt sitt fokus på utvinning i havområdene. Dette gjelder også for de små landene Surinam, Guyana og Fransk Guyana. Foreløpig har det ikke vært et stort press på oljeutvinning i Amazonas i disse landene, men det er kun et tidsspørsmål før de maritime ressursene blir tømt og innlandet blir satt i fokus. Dette kan vi nå se med gruveindustrien; mineralrikdommen i Andesfjellene er i ferd med å utarmes og store gruvekonsesjoner blir gitt i Amazonas.

Gruvedrift 21 prosent av Amazonas er dekket av aktiv mineralutvinning eller av konsesjoner til gruvedrift. Interessene for mineralutvinning er konsentrert til ytterkantene av Amazonasområdet, og overlapper i stor grad med urfolksterritoriene. Utvinning av mineraler er en viktig inntektskilde for landene i Amazonas. Det er spesielt gullfeberen som råder, siden verdien av gull er mangedoblet i løpet av det siste tiåret, og gullårer oppdages en rekke steder i Amazonas. I Bolivia har Evo Morales og hans regjering opprettet et nasjonalt gullgruveselskap (EBO) som nettopp vil fremme utvinning i boliviansk Amazonas. Yanomamiindianerne i grenseområdet Brasil/Venezuela har de siste fem årene opplevd hyppige invasjoner av gullgravere. Møtet med gullgraverne førte på åttitallet til at 15 prosent av yanomamiindianerne på brasiliansk side døde, i tillegg til store miljøødeleggelser som følge av gullutvinningen. Amazonas har også andre verdifulle mineraler som bauksitt, jernmalm, edelstener, sølv, kopper, tinn og mangan (til herding av stål). Også tantalmalm (coltan) som brukes i legeringer, mobiltelefoner og bærbare datamaskiner har blitt påvist i Amazonas. Etterspørselen etter råvarene er enorm. I Brasil har de verdifulle mineralene i urfolksterritoriene fått ligge i

8

fred for kommersiell utvinning grunnet regelverk som gir befolkningen beskyttelse. Men dette kan endres dersom den brasilianske Kongressen i 2013 endrer loven om utvinning av mineraler i urfolksterritorier og tillater kommersiell utvinning. Noen av de brasilianske delstatene ønsker mineralutvinningen selv, men det er gruveindustrien som presser på dette mest.

IIRSA: Tilgang til isolerte naturressurser De rike ressursene dypt inne i Amazonas’ skoger er vanskelig tilgjengelige da transportnettet er svært begrenset. En forutsetning for effektiv gass- og oljeutvinning, gruvedrift og et ekspanderende industrielt jordbruk er en velutviklet infrastruktur med veier, havneanlegg, jernbaner og tilgang til energi gjennom vannkraft og strømnett. Det var i 2000 at tolv søramerikanske land inngikk Initiativet for integrasjon av regional søramerikansk infrastruktur (IIRSA). Hovedargumentene for de omfattende infrastrukturprosjektene var behovet for økt handel mellom landene og økonomisk vekst. Inntil nylig har de søramerikanske landene hatt tettere økonomiske bånd til Europa og USA enn til sine egne naboland. Ambisjonene om bedre kommunikasjon og tettere integrering ble fremhevet av regjeringene, mens det ble snakket lavere om at IIRSA også skulle legge til rette for omfattende råvareutvinning. I 2009 tok den regionale integrasjonen i Sør-Amerika et steg videre da den politiske unionen UNASUR ble opprettet mellom de samme landene som startett IIRSA i år 2000. Med UNASUR blir et søramerikansk råd for infrastruktur (COSIPLAN) opprettet. Dette politiske forumet inkluderer de gamle infrastrukturplanene fra IIRSA i tillegg til nye nasjonale infrastrukturprosjekter. Begrepet IIRSA er altså i ferd med å forsvinne, men prosjektene lever videre. Det regionale kartnettverket RAISG hadde i oktober 2012 registrert totalt 600 prosjekter relatert til infrastruktur i Amazonas, som inkluderte IIRSA/COSIPLAN og nasjonale initiativ.


Eduardo Fonseca Arraes, Flickr Commons

Tema: Landran

Urfolks kamp for rettigheter er på mange måter en Davids kamp mot Goliat, men med stadig flere koordinerte initiativ er det ingen grunn til å tro at kampen er over.

Brasil - regionens nye gigant Tradisjonelt har Brasil sendt sine råvarer for eksport østover mot Atlanterhavskysten, mens Andeslandene har benyttet Stillehavet som utgangspunkt for sin råvareeksport. IIRSA/COSIPLAN vil bedre transportnettet mellom byer i Amazonas, og knytte Stillehavet sammen med Atlanterhavet gjennom en storstilt satsning på vei- og brobygging gjennom Amazonas. Planen som i dag iverksettes vil knytte den nordøstlige kystbyen Belém i Brasil med kystbyer i Ecuador, Peru og Colombia. Det er spesielt Brasil som ivrer etter denne søramerikanske utgaven av Panamakanalen, og landet finansierer store deler av utbyggingen gjennom den nasjonale utviklingsbanken BNDES. Gjennom direkte kontakt med Stillehavet vil Brasil kunne effektivisere eksporten av soya og andre landbruksprodukter til sin økonomisk viktigste partner de siste årene: Kina. Brasil er blitt en økonomisk gigant med stor industri, og behovet for energi er økende. På tross av omfattende protester fra det brasilianske sivilsamfunnet, avanserer byggingen av Belo Monte, det tredje største vannkraftverket i verden. Denne oppdemningen av Xingú, en av de viktigste elvene i Amazonas, vil medføre store konsekvenser for miljø og lokalsamfunn. Belo Monte er verdens største pågående konstruksjon. Om lag 5000 mennesker tvinges til flytting, og elleve urfolksgrupper er direkte berørt. Men Belo Monte er bare ett av flere titalls demninger som er under bygging og planlegging i Brasil. Landet finansierer også villig konstruksjoner av store demninger i Peru og Bolivia. Et gjennomgående tema for disse prosjektene er mangelen på konsultasjon og respekt for urfolkenes landrettigheter. Nasjonal og regional motstand Urfolksorganisasjoner og sivilsamfunn i de ulike Amazonas-landene har ikke klart å mobilisere en effektiv regional respons på infrastrukturtiltakene. Ironisk nok er det de store avstandene og

utilgjengelighet i Amazonas som vanskeliggjør en koordinert organisering. Men det finnes likevel aktører som prøver å koordinere den regionale motstanden. Et juridisk nettverk av 50 organisasjoner og advokater, kalt Red Jurídica para la Defensa de la Amazonía (RAMA), identifiserer og følger opp saker der prosjektene bryter med urfolksrettigheter. Kartnettverket RAISG består av tolv organisasjoner som sammen lager kart som visualiserer overlappingen av konsesjoner og urfolksterritorier, og som kontinuerlig følger infrastrukturprosjektenes utvikling. Det norske Regnskogfondet er en viktig støttespiller for begge nettverkene. Et eget sosialt forum for saker som gjelder Pan-Amazonas ble etablert for syv år siden for å fremme debatten om temaer som beskyttelse av Moder Jord, menneskerettigheter, autonomi og territorier. Det siste forumet ble avholdt i desember 2012 i Bolivia, og sentralt for møtene var regjeringenes utviklingspolitikk i Amazonas som ble karakterisert som neokolonialisme. COICA er føderasjonen som samler urfolksføderasjonene i de ulike Amazonas landene. COICA krever retten til konsultasjon, og har den siste tiden engasjert seg sterkt i TIPNIS-saken i Bolivia.

Kamp mot Goliat Urfolkenes kamp for beskyttelse av sine territorier og naturressurser er Davids kamp mot Goliat. Men på tross av sterke motkrefter er ikke denne kampen uten seirer. En av de siste store seirene kom i Peru i september 2012 da oljeselskapet Talisman Energy måtte forlate peruansk Amazonas etter påtrykk fra Achuarindianerne. Etter denne seieren uttalte lederen Peas Peas Ayuí: – Vi har kjempet lenge og hardt mot Talisman. Nå har vi oppnådd dette, men det ender ikke her. Vi må forbli våkne. Ayuí har rett i at nye trusler vil dukke opp. Amazonas er for rikt til at området vil få ligge i fred, og det er infrastrukturprosjektene som vil åpne området opp for utvinning. Urfolkenes kamp for sin tierra – jorda med alle tilhørende ressurser – vil intensiveres i tiden framover.

9


Tema: Landran

Jordbruk uten bønder Jorden i Uruguay samles på stadig færre, utenlandske hender. Økolog Alberto Villareal er bekymret over utviklingen. Tekst: Eirin Høiseth, studerer sammenliknende politikk ved UiB og er redaktør for LatinAmerika-tidsskriftet.

– Man kan produsere løk, poteter og hvitløk i Uruguay, men nå er det billigere å importere. Løken som kunne plantes under føttene dine kommer i stedet fra Tyrkia. Det er galskap! Alberto Villareal gestikulerer, tydelig engasjert av å snakke om jordbruk og handelsavtaler. Han mener jordbruket i Uruguay endres i feil retning når store landområder selges til internasjonale selskaper og investorer som ikke prioriterer intern matproduksjon. Villareal er i Oslo for å snakke om sin spesialitet; landbruk og handelsavtaler. Til daglig jobber han som regionskoordinator for Friends of the Earths internasjonale program om handel, miljø og bærekraft, og er Latin-Amerikakoordinator for Food and Water Watch.

Enorm vekst i soyaproduksjon Jordbruket konsentreres også om færre produkter. Det dyrkes nå særlig korn og bønner, spesielt soya, til dyrefôr og eksport, og trær til papirindustrien. Dette er en produksjonsmodell som stammer fra Argentina, hvor man begynte å benytte genmanipulert soya på slutten av 90-tallet. – Man har bevisst innført genmanipulert soya ulovlig fra Argentina til Brasil, Paraguay og Uruguay, landene man idag kaller De forente soyarepublikkene. Med en økning fra 20 000 til 1 200 000 hektar på ti år, har Uruguay i dag verdens raskeste vekst i soyaproduksjon. Andre monokulturer øker også.

Jorden konsentrert hos få eiere Uruguay har lenge vært nettoeksportør av mat. Over 90 prosent av landets areal er godt jordbruksland. Det utgjør omtrent 16 millioner hektar hvor det kan produseres korn, grønnsaker eller holdes husdyr. Jorden har tradisjonelt vært samlet hos en liten elite og det største bidraget til den nasjonale økonomien stammer fra jordbruk og handel med jordbruksvarer på det internasjonale markedet. Det siste tiåret har man sett en tendens til ytterligere konsentrasjon av jorden. Enkelte utenlandske oppkjøper har tilegnet seg over 200 000 hektar jord. Villareal kaller det en transnasjonalisering av landbruket. – Jordbruket er ikke lenger en sak for bønder. De nye eierne i jordbruket er investorer.

Konsekvenser av monokulturer Utstrakt planting av monokulturer har store miljømessige konsekvenser. Ikke bare fordi monokulturene fører med seg en drastisk reduksjon av biodiversitet, men også på grunn av det voksende misbruket av sprøytemidler. Som en tredje faktor fører den økende soyaproduksjonen til at den tradisjonelle kvegdriften, både i Uruguay og Argentina, fortrenges og flyttes til mer sårbare soner. På 90-tallet gav Verdensbanken lån til skogplanting, som i hovedsak betydde planting av eukalyptus. Eukalyptusen trenger mye vann og tørker lett ut jorden den plantes på. Mange bønder og gårdbrukere har mistet sine underjordiske vannkilder. Dette ble også fremmet av papirindustrien som hadde bruk for treverket i sin produksjon. De største individuelle jordeierne i dagens Uruguay er skogselskaper, spesielt svenske, finske og amerikanske.

Eirin Høiseth

Økolog Alberto Villareal mener de store landoppkjøpene kvalifiserer som landran.

mener Villareal. – I dag kaller vi dem små jordbruksentreprenører. Man har helt mistet visjonen om småbønder. Siden den neoliberale epoken som startet under diktaturet har vi blitt bombardert med ideen om at det som betyr noe er å eksportere, og for å kunne eksportere må man introdusere teknologi i landbruket og øke produktiviteten. Bønder ble oppfordret til å ta opp lån tiltraktorer, gjødsel og genmanipulerte såfrø, noe som ofte satte dem i gjeld de ikke maktet å betale tilbake. For mange har derfor salg eller leie til utenlandske investorer vært en redningsbøye. – Jordeierne gjør simpelthen jorden sin tilgjengelig; de leier den ut, selger den eller inngår partnerskap med investorene. Villareal kaller det agrogruvedrift – ren uthenting av råvarer, på samme måte som utvinning av metaller, olje og gass. Med dagens høye priser på jordbruksprodukter appellerer denne utvinningsformen til stadig flere. Også mellomstore og små produsenter sikter seg inn mot eksportmarkedet. Selv eiendommer på så lite som 40 hektar kan gi gode inntekter til en investor. Villareal mener dette er en av grunnene til at man i dag ser en enda større konsentrasjon av jord.

Fra bønder til «jordbruksentreprenører» Overgangen til en jordbruksmodell uten bønder har gått raskt. I dagens krisetider trenger investorene noe som er trygt å investere pengene sine i. Jord og jordbruksproduksjon regnes som slike sikre investeringer. Mens dette skjer forsvinner hele ideen om bonden,

10

Landran – Uruguay har uten tvil vært et paradis for investorer som ønsker å investere i landbruk, soya, eukalyptus og kjøttproduksjon, forteller Villareal. Mens man tidligere dedikerte omtrent en million hektar til


Neil Palmer, International Center for Tropical Agriculture, Flickr Commons

Tema: Landran

Soyaproduksjonen i Uruguay har økt fra 20 000 til 1 200 000 hektar på ti år. Over halvparten av produksjonen drives av argentinske selskaper for eksport, hovedsaklig til Kina.

landbruk, brukes i dag nesten tre millioner hektar på skogplanting og planter som soya. Alt er eksportrettet produksjon, og det meste drives av utenlandske selskaper. Omtrent halvparten av soyaproduksjonen i Uruguay tilhører eksempelvis argentinske selskaper. – De store selskapene kommer og drar nytte av jorda vår, fordi det legges stor eksporttoll på soya og andre produkter i Argentina. I Uruguay krever man ikke inn noen skatter på dette, noe som er galskap. Villareal karakteriserer de nevnte prosessene som landran. – Om du spør FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er det ikke landran, det er jordbruksinvesteringer. Landran er nesten alltid lovlig. Investorer kommer og kjøper eller leier jord, og holder seg til regelverket. De kommer ikke og kaster bøndene ut.

Internasjonale avtaler favoriserer investorene Liberaliseringen av markedet i Uruguay startet under militærdiktaturet på 80-tallet. Først åpnet de grensene unilateralt og siden gjennom Verdens handelsorganisasjon og GATT (General Agreement on Tariffs and Trade). Dette la sammen med opprettelsen av Mercosur på 90-tallet grunnlaget for en liberalisering av jordbrukshandelen. – Slik kom de utenlandske selskapene inn i Uruguay med sine billige varer og utkonkurrerte den lokale produksjonen. Denne massive strømmen av produkter umuliggjorde en økonomisk lønnsom matproduksjon. Uruguay er et lite land sammenlignet med for eksempel Brasil og Argentina der mange av selskapene kom fra. Villareal mener at investeringsavtalene og markedsliberaliseringen i altfor stor grad legger til rette for investorene. Regjeringen har ikke lenger mulighet til å avvise investeringer de ikke ønsker. Utvikling er investeringer Villareal mener staten velger å opprettholde et slikt system fordi de ønsker en balansert økonomi som kan trekke flere investorer til landet. Han vedkjenner at man på et makroøkonomisk nivå ser en pen økning i brutto nasjonalprodukt, men økologen setter spørsmålstegn ved om vanlige folk opplever noen endring. – Alt er basert på en tankegang der utvikling er det samme som investeringer og økonomisk vekst. Vi snakker om en type utvikling

der numrene forbedres, men ikke livskvaliteten til vanlige folk og i enda mindre grad miljøet. Ifølge Villareal domineres den progressive regjeringen fortsatt av et Finansdepartement med en klassisk «økonom-tankegang». – At vi for første gang har en progressiv regjering betyr nemlig ikke at vi har makten, og i alle fall ikke den økonomiske makten. Den økonomiske makten ligger fortsatt hos eliten og jordeierne som alltid hadde den, nå tett knyttet til utenlandsk kapital, forteller Villareal. Fokuset på utenlandske investeringer er også strategisk, mener Villareal. Uruguay opplevde som mange land i regionen en hard gjeldskrise på 1980-tallet og måtte ta lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet med strenge betingelser for hvordan landet skulle drives økonomisk. I et forsøk på å gjøre seg uavhengig av slike internasjonale institusjoner har Uruguays progressive regjering vendt seg til det private markedet for finansiering av sine utviklingsprosjekter. Villareal støtter en slik politikk så lenge ressursene utvinnes til gode for befolkningen. Han mener det kan være nødvendig i overgangen til en annen utviklingsmodell. Som eksempel på en slik strategi trekker han frem Bolivia, som utvinner sine gassressurser for å få midler til sine uavhengige og alternative utviklingsprosjekter. I praksis legger Uruguay seg på en mindre radikal og mer diplomatisk linje enn endringsregimene i regionen. – I Uruguay råder en oppfatning om at landet er så lite at det økonomisk praktisk talt ikke er levedyktig. Markedet er veldig lite. Om man ikke tar rollen som den gode eleven, som respekterer reglene og ikke lager lyd, har man ingen sjanse til å konkurrere med de andre. Derfor har radikalismen, som mange av oss identifiserer oss med, ikke vært et tema på regjeringsnivå. Villareal mener myndighetene må ta et bevisst valg om utviklingen. – De mange bilaterale investeringsavtaler har gitt investorene en imponerende mengde rettigheter. Dette har ført til en stor økning i utenlandske investeringer. Men vi bør spørre oss om vi ønsker en utvikling som ødelegger miljøet, viser folk bort fra landsbygda og som konsentrerer jorden på enda færre hender.

11


Tema: Landran

Palmeolje truer matsikkerheten Et blomstrende marked for biodrivstoff, palmeolje og kjøttprodukter bidrar i økende grad til at mye jord havner på få hender i Mellom-Amerika.

Sigurd Jorde, Utviklingsfondet

Tekst: Elin Cecilie Ranum, Nestleder i Utviklingsfondets Utenlandsavdeling og programkoordinator for Mellom-Amerika.

Palmaplantasjer har ført til avskogning på Atlanterhavskysten i Nicaragua.

Jord er et av de viktigste historiske stridsspørsmålene i MellomAmerika. Den enormt skjeve fordelingen av denne livsnødvendige ressursen ga grobunn for borgerkriger og interne konflikter som preget regionen på 1970- og 1980-tallet. Jordfordelingen er også grunnleggende for å forstå de store sosiale og økonomiske forskjellene som fortsatt kjennetegner landene. Det store flertallet av de fattige bor på landsbygda, til tross for at det er nettopp de som dyrker og produserer maten. Og det er fattige bønders arbeidskraft som bidrar til at den plantasjebaserte økonomien kan opprettholde og utvide sin produktivitet.

Jord og makt Til tross for ulikheter i både struktur og eiendomsforhold, har jordspørsmålet mange fellestrekk i Guatemala, El Salvador, Honduras og Nicaragua. Jordbruk har vært, og er i stor grad, grunnsteinen i økonomien, og kontroll over jorda er fortsatt ensbetydende med økonomisk og politisk makt. Mens det i Guatemala og Honduras var utenlandske selskaper som eide og kontrollerte store deler av den produktive jorda, var det lokale aktører som tilegnet seg stadig mer jord i El Salvador og etter hvert Nicaragua. Rundt 1940, var 62 prosent av all dyrkbar jord i Guatemala eid av utenlandske

12

selskaper. I El Salvador kontrollerte 0,3 prosent av alle jordeiere 28 prosent av landets totale areal, mens 92,5 prosent av jordeierne måtte fordele 27 prosent av landets knappe 21 000 kvadratkilometer mellom seg. Felles for alle var at de mektige jordeierne satte premissene for den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen i landene.

Mislykket jordreform Gitt den skjeve fordelingen, var jordreform et sentralt krav fra de revolusjonære bevegelsene som vokste fram fra 1960-årene og utover. Dette førte til ganske omfattende jordreformer i Nicaragua, og til en viss grad i El Salvador, på 1980-tallet. Men til tross for omfordeling av jord og reduksjon av de største eiendommene, førte ingen av reformene til varige, strukturelle endringer i jordfordelingen. En av grunnene til dette var at mektige krefter enten stoppet reformene før de ble iverksatt eller fullført. I Nicaragua ble jordreformen og dens effekten kraftig reversert på 1990-tallet. Dermed ble den tradisjonelle strukturen og dominansen av storgods og plantasjer opprettholdt, med små- og jordløse bønder som var avhengig av lønnet arbeid i tillegg til eventuelt produksjon i egen åker.


Konsentrasjon av jord til plantasjedrift Fra og med 1990-tallet har nye tendenser innenfor jordbruksproduksjon, agroeksport og økt frihandel bidratt til ytterligere konsentrasjon av jorda. Siden 1990 har det vært en fordobling i arealet som brukes til produksjon av sukkerrør, mens det brukes fem ganger så mye jord til å dyrke afrikansk palme, til produksjon av palmeolje. Spesielt i Guatemala og Honduras har økningen i dyrking av afrikansk palme vært stor, med henholdsvis en ti- og firedobling av arealet. Både sukkerrør og afrikansk palme er typiske plantasjeprodukter som trenger store arealer og arbeidskraft. Palmeproduksjonen foregår på store landbruksenheter og foredlingsanlegg er nødvendig for framstilling av oljen. Behovet for store arealer og teknologi har ført til at produksjonen i stor grad er basert på utenlandske investeringer. Det er også andre produkter som er stadig mer attraktive for investorer og store jordeiere. Særlig i Nicaragua har ekspansjon av kvegdrift ført til økt etterspørsel etter beiteområder. Meksikanske selskaper har allerede kjøpt opp jord, og vurderer økt satsning innenfor dette feltet. Utsikter for avkastning på karbonmarkedet gjennom salg av karbonkvoter har også fristet mange investorer, spesielt i Nicaragua, hvor de har investert i store treplantasjer. Redusert matsikkerhet Den økte plantasjevirksomheten krever nye jordområder. I noen tilfeller dreier det seg om omlegging av produksjonen på jord som selskapene allerede eide, eller oppkjøp av plantasjeområder fra andre selskaper. I andre tilfeller er det oppkjøp av jord fra mindre eller mellomstore bønder og jordeiere, en prosess som foregår både i legale former og som resultat av press og utpressing. Mange selskaper leier også jord av mellomstore bønder, eller kjøper råvarer av bønder som har blitt fristet til å starte produksjon, særlig av afrikansk palme. Dette viser seg imidlertid å være lite bærekraftig for bøndene, som ofte selger råvarene til lavere pris enn antydet og står uten valgmuligheter til å velge oppkjøpere. Det er også vanskelig å fjerne palmen når den først er plantet. Afrikansk palme fører til alvorlig utarming av jorda og dens næringsstoffer, og det kan ta flere tiår før jorda får tilbake sin opprinnelige fruktbarhet. Samtidig som sukker- og palmeproduksjonen går opp, reduseres produksjonen av basismatvarer. Guatemala, El Salvador og Honduras produserer knappe 50 prosent av det nasjonale behovet for mais og bønner, mot 80-85 prosent i 1990. Dette gjorde at matvarekrisa i 2007-2008 fikk ekstra alvorlige konsekvenser, da landene er stadig mer avhengig av import for å kunne fø egen befolkning. At de store nasjonale eller internasjonale jordeierne og investorene ser større profitt i et agroindustrielt ensrettet jordbruk har bidratt til en omlegging av jordbruket. Samtidig har de mellomamerikanske statene vist liten interesse for å gi insentiver til bønder som produserer tradisjonelle jordbruksprodukter og basismatvarer. Særlig for småbønder, som er de viktigste produsentene av mais og bønner, har mangelen på kreditt, ny og mer bærekraftig teknologi og metoder, og andre støtteordninger gjort det vanskelig å øke produksjonen. Noen små- og mellomstore bønder har valgt å legge om produksjonen og satse mer på kaffe eller grønnsaksproduksjon, men uten tilgang på nødvendige kreditt eller tilstrekkelig jord av god kvalitet er dette en uoppnåelig drøm for de aller fleste. Skogen forsvinner Jakten etter nye jordbruksarealer fører til ytterligere press på skogen. Mange plantasjeområder er tidligere skogsområder. I tillegg er skogsdekte områder utveien for mange små- og mellomstore bønder som taper kampen mot større selskaper og investorer. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia

Småbonden står for den viktigste delen av matproduksjonen i Mellom Amerika.

Elin Ranum, Utviklingsfondet

Tema: Landran

(ECLAC), forsvant omtrent 20 prosent av skogen i MellomAmerika fra 1990 til 2005. Avskogingen har også store konsekvenser i regionen. Forringelse av økosystem fører til enda flere utfordringer for jordbruksproduksjonen og særlig småbønder. I tillegg kommer ustabile og mer ekstreme værforhold skapt av klimaendringene. Plantasjedriften krever også store vannressurser, og bruk av kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel forurenser vannkildene.

Høyt konfliktnivå mellom bønder og selskaper Ikke minst fører jakten på jord til en oppblussing av jordkonflikter i regionen. Konflikten mellom bønder og palmeselskaper i Bajo Aguán, nord i Honduras, er et eksempel på at den tradisjonelle jordkonflikten fortsatt er dagsaktuell i Mellom-Amerika. Hæren har blitt satt inn for å beskytte selskapenes interesser og slå ned på den folkelige motstanden mot ekspansjon av palmeproduksjon og kravet om jord. Og mange frykter at dette bare er et første tegn på økt konflikt mellom små- og jordløse bønder og selskaper som driver storproduksjon av biodrivstoff eller etterspurte agroindustrielle produkter. Vanskelig fremtid for småbonden Nasjonale og utenlandske investorer og selskaper tjener store penger på plantasjedrift, agroindustri og den økende etterspørselen etter biodrivstoff. Samtidig fortsetter de viktigste matvareprodusentene i regionen å dyrke den livsnødvendige maten på små jordlapper under vanskelige forhold. Erosjon, dårlig jordsmonn, bratte bakker, manglende tilgang på teknologi, vann, og manglende støtteordninger fra staten, er noen av faktorene som gjør det vanskelig for småbonden å øke sin produksjon. Et økende antall små- og jordløse bønder er avhengig av dags- eller sesongarbeid på plantasjene. Hvis dagens trend fortsetter, må MellomAmerika forberede seg på en enda mer usikker matframtid og fortsatt store forskjeller mellom de som har og ikke har jord.

13


Tema: Landran

Conga: Konflikten om Latin­Amerikas største gullgruve Vannkrevende gullutvinning i Peru fortsetter til tross for sterk motstand. Til nå har Congakonflikten krevd fem menneskeliv. Tekst og foto: Åse Karen Westad Fjeld, sosiolog med erfaring fra organisasjonsarbeid i Peru.

Jorge er fremdeles redd etter den brutale arrestasjonen, men han fortsetter med informasjonsarbeidet på bloggen sin.

– Det var her det skjedde, sier Jorge Chavez Ortíz og nikker nervøst mot et gatehjørne. Den unge bloggeren krysser torget Plaza Mayor med raske skritt. Vi er i den lille byen Celendín i Andesfjellene i Peru. Flagg og bannere med slagord henger ute. Det er sterke meninger om gullutvinningen i regionen. – Men ikke ta bilde, du kan få problemer, fortsetter Jorge, og forsøker å se rett frem. Slik unngår han blikkene fra raden med fullt bevæpnede politimenn bak en mur av skjold. I den to måneders lange unntakstilstanden som fulgte etter opptøyene har de stått slik, klare til å opprettholde ro og orden. 3. juli ble fire mennesker drept i dette tilsynelatende rolige gatekrysset, under sammenstøt mellom politi og demonstranter. Demonstrantene mente Conga-prosjektet ville ødelegge byens vannforsyning, og dråpen som fikk begeret til å renne over var ordførerens støtteerklæring til prosjektet. Blant de døde var César Medina Aguilar. Bare 16 år gammel ble han drept av en kule i hodet, angivelig av peruanske sikkerhetsstyrker. I tillegg ble 21 mennesker skadd, og 16 arrestert. Sosiale konflikter med dødelige utfall har bredt om seg. Lokale protester mot leting og utvinning har feid over landet de siste årene. Den peruanske ombudsmannen annonserte i januar at det var 220 slike konflikter i landet. De fleste i områder med gruvedrift.

Brutalt arrestert Selv om Jorge smiler bak brillene, er kroppsspråket tydelig engstelig. Samme kveld som opptøyene fant sted erklærte regjeringen unntakstilstand med umiddelbar virkning. Det la begrensninger på

14

personlig frihet, forsamlingsfrihet og bevegelsesfrihet for lokalbefolkningen. Under unntakstilstanden ble Jorge arrestert mens han tok bilder av politifolk som skrudde av TV-er ved Plaza Mayor, der folk satt samlet for å se en direktesending av presidentens tale. – De tok balletak på meg og ba meg komme til helvete inn i bilen. Det var de verste åtte timene i mitt liv, forteller Jorge. Han ble kjørt i politieskorte langs den smale, svingete grusveien som forbinder Celendín med regionshovedstaden Cajamarca. Der ble han slått og truet. I forkant av denne hendelsen hadde Jorge gjort seg bemerket med en blogg som var tydelig kritisk til gullutvinningen. I Celendín har de ingen lokalavis, og lokalbefolkningen kommuniserer og mobiliserer i stor grad ved hjelp av sosiale medier. Bloggen er kritisk til Conga-prosjektet og til Yanacocha, selskapet bak utbyggingen. Da Jorge ble arrestert, startet kameraten umiddelbart en kampanje via sosiale medier som krevde hans løslatelse. Kampanjen skapte oppmerksomhet rundt den urettferdige fengslingen. Ulike peruanske menneskerettighetsorganisasjoner var raskt på banen, og Jorge slapp ut etter åtte timer. Han understreker at han vil fortsette sin kamp mot gruveutbyggingen og for retten til informasjon, selv om opplevelsen har gjort ham redd. – Jeg er imot utbyggingen fordi den kommer til å ødelegge vannforsyningen i Celendín slik den allerede har gjort i nabobyen Bambamarca. Denne formen for gullutvinning innebærer bruk av store mengder vann. Samtidig vil det føre til ytterligere forurensning. Reservoarer vil ikke gjøre samme nytten, men vil ødelegge økosystemet, forklarer Jorge, som også studerer miljøteknikk. –De fire innsjøene har sterk politisk og økonomisk betydning, men er også av viktig kulturell betydning for oss som bor her.

Massiv gruvemotstand Jorge er ikke alene i å motsette seg gruveutbyggingen i regionen. I en undersøkelse gjort av Universidad Privada Antonio Guillermo Urrelo de Cajamarca sier 73,4 prosent av Cajamarcas innbyggere at Conga-prosjektet ikke på noen måte bør gjennomføres. Ifølge studien er kun 3,4 prosent av befolkningen for prosjektet. Mer enn halvparten av respondentene oppgir å ha deltatt i demonstrasjoner mot Conga og 82,4 prosent mener gruveselskapet Yanacocha vil være de eneste som vil dra nytte av prosjektet. Motstanden mot gruveutbyggingen i regionen har pågått i årevis. I 2004 protesterte mer enn 10 000 mennesker i Cajamarca mot utvidelsen av gruven Yanacocha på Cerro Quilish, et fjell som forsyner Cajamarca med vann. Sveket av presidenten President Ollanta Humala vant valgkampen i 2011 mye takket være stemmene fra Andesregionen og Cajamarca. Regionen er kjent for frodig grønn natur, samt produksjon av melk og ost. Humala lovet å prioritere rent drikkevann og jordbruk foran gull og gruvedrift. Ikledd poncho drev han valgkamp og ropte mot publikum:


Tema: Landran

– Vil dere selge vannet deres?. – Nei, runget det fra mengdene. Humala kalte gruveindustrien et arr i Cajamarcas ansikt, og pekte på hvordan innbyggerne ikke hadde blitt konsultert. Han lovet å respektere regionens vilje, og presenterte seg selv som defensor del agua, altså «forsvarer av vannet» på norsk. Jubelen ville ingen ende ta. Men nå sitter mange igjen med en følelse av svik. Nok en gang holder ikke staten det den har lovet. – Det er klart vi er sinte, forteller «Carmen» som stemte på Humala. Hjemme hos henne har de bare vann en time om dagen. Ofte kommer det svart vann fra kranene. Hun vil være anonym, og forteller at det kan være farlig å stå frem som kritisk eller å forsøke å bevise at vannet er forurenset. Men hun er overbevist om at vannet inneholder kvikksølv, som er svært helsefarlig. Stoffet brukes til å trekke gullet ut av malmen under gullutvinning.

Kritikk slås hardt ned på – Forfølgelse av miljøaktivister og andre som uttaler seg kritisk til Conga-prosjektet og Yanacocha er dessverre ikke uvanlig, forklarer Jorge Balarezo. Han er advokat fra Pontificia Universidad Catolica i Peru og spesialist på miljørett og bærekraftig utvikling. – Humala vant valget med løfter om et mer inkluderende samfunn. Men regjeringens forvaltning av denne konflikten har vært et eksempel på det motsatte, sier Balarezo. Minst 24 mennesker er døde som følge av sosial konflikt under Ollanta Humalas presidentperiode. Ifølge advokaten har statens fremgangsmåte forverret situasjonen. Han peker på hvordan den tidligere presten Marco Arana, leder for miljøorganisasjonen GRUFIDES, ble arrestert da han demonstrerte sittende rolig på en parkbenk på torget i Cajamarca. Dette vekket ytterligere motstand i befolkningen. – Utbyggingsbeslutninger i Peru er sentralisert i den nasjonale regjeringen, og lokale myndigheter har ikke makt til å påvirke disse. Men lokalbefolkningen og urfolksorganisasjoner har en økt bevissthet om sosiale og miljømessige spørsmål. Dermed har protest blitt brukt for å erstatte mangel på juridisk makt, sier Balarezo. – Staten har inntatt en autoritær rolle, og ikke konsultert med lokalbefolkningen i forkant. Yanacocha har fjernet fjell med bulldosere og sprengstoff, og dumpet store mengder avfall i elvene, sier Balarezo. Han mener at det er nødvendig å beskytte folks

rettigheter om man skal oppnå større sosial inkludering i Peru. – Institusjoner og lovverk i Peru er utformet for å fremme utenlandske investeringer, men ikke for å beskytte sosiale rettigheter og miljøstandarder. Under disse omstendighetene, er det ekstremt vanskelig å bygge en bærekraftig utvikling i Peru, understreker Balarezo.

Turismen uteblir På flyplassen i Cajamarca møtes man av glossy reklameplakater med overbevisende budskap. En smilende kvinne med den karakteristiske håndlagde hatten fra Celendín forteller at hun nå kan lese. Under portrettet av en annen mann med urfolksbakgrunn står det «Nå har vi mer vann». En tredje mener at kua hans melker bedre, og en fjerde at salget av suvenirprodukter har økt. Nederst står Yanacocha-logoen. Likevel er byen ribbet for turister. Cajamarca, som er kjent for sine kirker, varme kilder og stedet der Inka-imperiet ble avsluttet, har nå tomme hoteller. Ifølge Handelskammeret har Cajamarca tapt over 26 millioner dollar på konflikten og unntakstilstanden. – Vi vil bare ha tilbake levebrødet vårt, forklarer Maria Varena trist. Hun og mannen har lenge livnært seg ved å selge suvenirer ved Mirador de Santa Apolonía i Cajamarca, og er lei streiker, demonstrasjoner og den negative utviklingen. Siden protestene startet er det ifølge ekteparet nesten ikke turister i Cajamarca. Internasjonal kritikk Menneskerettighetssituasjonen i Peru har vært gjenstand for internasjonal oppmerksomhet. FN har påpekt det problematiske ved kriminaliseringen av sosiale protester, samt bivirkningene utvinningsprosjektene har på folks helse. «Det økende antallet sosiale konflikter i forbindelse med utnytting av naturressurser i Peru er svært bekymringsfullt», skriver Nuria Garcia, Peru-etterforsker ved Amnesty International i en pressemelding i kjølvannet av nok en sosial konflikt i Peru i september. En 55 år gammel mann mistet livet etter å ha blitt skutt, angivelig av politifolk. Dette skjedde under en protest mot et gruveselskap i Huaraz i den sørlige delen av Peru. Under protesten ble minst 10 demonstranter og åtte andre politimenn skadet. Også her handlet det om drikkevann. Peru: • 29,549,517 innbyggere. • 45 prosent av befolkningen er urfolk. • Den tidligere offiseren Ollanta Humala tok over som president 28. juli 2011 med 51,2 prosent av stemmene. • Landet er verdens sjette største eksportør av gull, og verdens tredje største produsent av kobber. • Økonomien har vokst med gjennomsnittlig 6,4 prosent per år siden 2002.

Politiet bevoktet torget i Cajamarca i dagene etter opphevingen av unntakstilstanden. Vi venter på at de skal starte en demonstrasjon, forklarte den nærmeste politimannen.

Congaprosjektet: • Conga er en utbygging av Yanacocha, Latin-Amerikas største og verdens nest største gull- og kobbergruve. Amerikanske Newmont Mining Corp er den største eieren. • Prosjektet innebærer flytting av vann fra fire innsjøer til reservoarer. • Gruven er Perus største private og utenlandske investeringsprosjekt, og har et budsjett på 4,8 milliarder dollar. • Ifølge Regnskogfondet har Pensjonsfondet investert nærmere 300 millioner dollar i Newmont Mining Corp.

15


Tema: Landran

– Det er svært vanskelig å jobbe her, sier Rudercindo Araujo, brannmester på frivillig basis. På grunn av vannmangelen får de ikke alltid vann i brannslangen.

Vannmangelen i Celendín er påfallende. Under brannen i den lokale internettkafeen måtte brannmenn og andre lokale slukke brannen med vann fra små bøtter.

Amnesty International har flere ganger bedt staten om å forebygge og straffe bruk av overdreven makt under demonstrasjoner. «Myndighetene har plikt til å opprettholde lov og orden, men de må utøve dette ansvaret i tråd med internasjonale standarder for bruk av makt. Samtidig er det viktig at myndighetene sikrer befolkningens ytringsfrihet og forsamlingsfrihet», skriver Amnestys etterforsker.

plasser. I november 2011 ble utbyggingen av Conga stoppet på grunn av protestene, og i desember satte regjeringen i gang en uavhengig konsekvensutredning av internasjonale eksperter. Utredningen som ble lagt frem i april 2012 anbefalte blant annet å bevare to av innsjøene, samt å bedre håndtering av avfall og bedre sikring av vannet. Gruveselskapet har blitt gitt to år på å møte disse anbefalingene. I mellomtiden fortsetter Yanacocha utbyggingen av reservoarene, som de hevder vil føre til bedre vanntilførsel for Cajamarcas befolkning året rundt.

I fyr og flamme – La oss nå se om de får slukket brannen med gullet sitt, roper den skuelystne folkemengden på Plaza Mayor i Celendín. Vegg i vegg med den hvit- og blåmalte kirken Iglesia Nuestra Señora del Carmen, selve symbolet på Celendín, står internettkafeen i fyr og flamme. Damen som driver stedet gråter åpenlyst og må stoppes fra å gå inn. La boca castiga blir det sagt under brannen, noe sånt som «det straffer seg» på norsk. Mannen som eide internettkafeen støttet ikke protestene mot Conga-prosjektet. Nå løper folk frem og tilbake med brannslukningsapparater og små bøtter med vann. Det er sterk sesongmessig vannrasjonering i Cajamarca. Vannmangelen er påfallende, og det tar flere timer å slukke brannen. – Staten har glemt oss, det er svært vanskelig å jobbe her. Vi er tryllekunstnere, sier Rudercindo Araujo som er brannmester i Celendín. Han er egentlig gymlærer, men kjører mopedtaxi for å få privatøkonomien til å gå rundt. Arbeidet som brannmann gjør han frivillig. Tross vannmangel vil han ikke ta stilling til Conga. – Jeg kan ikke si meg verken for eller imot gruveprosjektet. Om du ikke jobber kan du ikke spise, hvis det ikke er vann kan du ikke leve. Jeg vet det er en selvmotsigelse, men vi trenger jobber her i Celendín. Mens store deler av lokalbefolkningen i Cajamarca sier at vannmagasinene ikke vil kunne erstatte innsjøene, mener Yanacocha at deres planer er utarbeidet i samråd med lokalsamfunnet, oppfyller de høyeste miljøstandarder, og vil generere tusenvis av arbeids-

16

Medaljens bakside Gruvedriften har bidratt til en betydelig økonomisk vekst i Peru. Men ofte har slike prosjekter miljømessige og sosiale konsekvenser, både kortsiktige og langsiktige. Den økonomiske veksten har gjort Peru til et mellominntektsland. Det er imidlertid kun en liten del av befolkningen som har sett noe til velstandsøkningen Ifølge Nasjonalt institutt for statistikk og informatikk i Peru (INEI) ble fattigdommen redusert fra 30,8 prosent i 2010 til 27,8 prosent i 2011. Men Cajamarca-regionen er fremdeles blant Perus fattigste, sammen med andre regioner i Andesfjellene. Der lever mellom 53 og 57 prosent i fattigdom, de fleste av dem urfolk. Da disse tallene ble lagt frem i mars 2012, hevdet INEI at årsaken til den høye andelen fattigdom i Andesregionen var de sosiale protestene og de radikale ledere. Analfabetismen, mødredødeligheten og underernæringen hos barn i regionen er blant landets høyeste. Etter snart 20 år med gruvedrift i regionen er dette et paradoks. Det peruanske samfunnet var hardt rammet av politisk vold i årene 1980-2000 der nærmere 70 000 mennesker mistet livet eller forsvant. Landet er fremdeles skjørt og mangler sterke sivile institusjoner. Det er i dag viktigere enn noen gang å gjennomføre anbefalingene fra Sannhets- og forsoningskommisjonen: å promotere en fredskultur og konfliktløsning med fredelige midler, i samsvar med lover og regler, men fremfor alt med hensyn til menneskeliv.


Meninger

Man kan ikke spise gull Perus president Ollanta Humala lovet innbyggerne av Cajamarca at han ikke ville tillate gruvefirmaer å ødelegge innsjøene deres. Det er et løfte han bør holde. Tekst: Johana Montalván Castilla er student ved masterprogrammet Anthropology ofDevelopment ved Universitetet i Bergen, og har fra tidligere en bachelor i arkeologi og samfunnsfag. Teksten er oversatt av Anne Guro Dimmen.

500 år etter at de spanske erobrerne først startet plyndringen av Latin-Amerika, har jakten på gull gjenoppstått. Det amerikanske selskapet Newmont Mining annonserte i 2011 Conga-prosjektet, som er en utvidelse av det store gruveanlegget Yanacocha i Cajamarca-regionen. Verdien av gullgruven er estimert til å være 4,8 milliarder dollar, og er den største enkeltinvesteringen i Peru. Peruanske myndigheter gav konsesjon til gruveselskapet uten å ha fått samtykke fra lokalsamfunnet, og begrunner tillatelsen med at den økonomiske gevinsten fra gruvene i Conga ville gi utvikling og velstand. Dette ble gjort på tross av presidentens lovnader under valgkampen om at han forpliktet seg til å beskytte Cajamarca fra gruvefirmaene. Ollanta Humala uttalte at: – Innsjøene i Cajamarca er ikke til salgs, fordi man kan ikke drikke gull, og man kan ikke spise gull. Etter å ha blitt valgt til president endret hans posisjon seg radikalt. Det er minst tre gode grunner til at Humala bør revurdere gjennomføringen av Conga-prosjektet:

1. Stor fare for at gruven vil bli en miljøkatastrofe Myndighetene må ta innover seg det faktum at gruvedriften kommer til å forurense vannkilder og frata lokalsamfunnet muligheten til å drive tradisjonelt selvbergingslandbruk. Gruveanlegget Yanacocha har vært i drift i snart 20 år, og det har brakt med seg en rekke sosiale konflikter og miljøproblemer. Området, som Congaprosjektet vil operere i, har et sårbart økosystem. Prosjektet kommer til å ødelegge fire innsjøer, fem elver, fem fjellvann, mer enn 700 vannkilder og mer enn 2000 hektar med vegetasjon. Store mengder giftig avfall fra gruvedriften vil bli dumpet i området, uten å ta hensyn til hva innvirkningen på jordsmonn og vann vil være. Omtrent 210 landsbyer og rundt 42 000 mennesker kommer til å bli berørt av prosjektet. I elvenr som Rio Grande og Porcon, som er viktige ferskvannskilder, er det målt pH på 3,5. Det amerikanske selskapet Newmont har tilbudt å bygge fire kunstige bassenger for å erstatte de naturlige vannkildene. Erfaringer fra kunstige innsjøer bygd tidligere er at de kun gir folk tilgang til vann to til tre timer om dagen. 2. Gruven vil ha negativ effekt på den lokale økonomien Myndighetenes viktigste argument for utbygging av Conga, er at gruven vil føre til økte inntekter for Peru. Dette stemmer nok, men det vil være på bekostning av den lokale befolkningen som må betale en svært høy pris. Det er estimert at gruven kommer til å ansette ca. 1,5 prosent av den lokale befolkningen, altså mindre enn 6000 arbeidsplasser i Cajamarca. Siden jordbruk og oppdrett sysselsetter mer enn 50 prosent av befolkningen, er det sannsynlig at det totale antall arbeidsplasser i regionen faktisk kommer til å minke som følge av gruveopprettelsen. De største elvene i regionen har blitt forurenset med arsenikk og tungmetaller fra gruvedrift, og dette truer ikke bare folks livsgrunnlag, men også deres helse. Siden 2009 har bønder rapportert et utbredt omfang

av døde og syke dyr, og så mye som opp til 40 prosent nedgang i avlinger. Til tross for at gruveindustrien i området har hatt millioner i overskudd de siste årene, forblir Cajamarca et av de fattigste områdene i Peru. I følge det nasjonale statistikk instituttet lever 20-24 prosent av befolkningen under ekstrem fattigdom. Det er dessverre ingenting som tyder på at Conga prosjektet vil gi noe mer tilbake til lokalsamfunnene, og hele prosjektet bør derfor innstilles.

3. Den lokale befolkningen er motstandere av prosjektet Opposisjonen mot gruveprosjektet er så massive at prosjektet ikke har noen legitimitet. Flertallet av Cajamarcas innbyggere er imot prosjektet, de vil ikke lenger være tilskuere til at ressursene deres ranes bort og levebrød deres blir ødelagt. De har vist sin mis-nøye med prosjektet gjennom demonstrasjoner, og de har mottatt støtte fra mange ulike deler av samfunnet. Til og med Hugo Cableses, tidligere viseminister for strategisk utvikling i Peru, har uttrykt støtte til saken. Han medgir at hele regionen og befolkningen vill miste sitt levebrød om Conga-prosjektet fortsetter. Myndighetene har ikke vært lydhøre for opposisjonen til gruveprosjektet. Etter først å ha brutt lokalbefolkningens rett til å bli konsultert, har styresmaktene tydd til bruk av makt. For å stoppe demonstrasjoner i Cajamarca, erklærte myndighetene en tomåneder lang unntakstilstand, hvor opposisjon mot gruveprosjektet ble kriminalisert. Frem til nå har fem demonstranter blitt drept, og langt flere har blitt skadet og arrestert. Reinhard Seifert, en tysk miljøingeniør, ble arrestert for å ha lagt fram en rapport som omtalte de negative effektene av gruvedriften. Marco Arana, prest og universitetsprofessor, ble arrestert og banket opp av politiet for å ha forsvart pågrepne og straffeforfulgte aktivister. Gull er ikke veien mot utvikling Conga-prosjektet er ett eksempel på mange lignende konflikter i Peru. Det er viktig at myndighetene hører på lokalsamfunnene, og revurderer om destruktiv, miljøødeleggende utvinning av naturressurser er den riktige veien mot utvikling. Rettferdig utvikling bør inkludere alle deler av befolkningen, prioritere lokale behov, og ikke internasjonale selskapers interesser. Selv om utvinning av gull i Cajamarca leder til økt nasjonal inntekt, så vil de negative virkningene ha stor effekt, og de vil vare i generasjoner. Cajamarca er en region hvor det allerede foregår omfattende gruvedrift, og dens ekstremt sårbare økosystem bør spares for ytterligere påkjenninger som gruvedriften ved Congaprosjektet vil føre med seg. Tidligere gruveprosjekter har vist seg å være lite effektive i å forbedre levekårene for flertallet av befolkningen, og det er få gode argumenter til å fortsette med prosjektet i sin nåværende form. Troen på at gull er den rette veien mot bærekraftig utvikling må endres. Cajamarca har blitt utnyttet for sine mineraler helt siden spanske erobreres ankomst. Det er på tide å høre på lokale lederes bønn til president Humala om å skåne regionen for dette prosjektet. Han bør lytte til dem.

17


Tema: Landran

Krig mot småbøndene Nye investeringar i jord til plantasjedrift gjer livssituasjonen vanskeleg for mange bønder i Honduras.

Hondurasdelegation, Flickr Commons

Tekst: Eric Holt-Gimenez og Tanya Kerssen. Eric Holt-Gimenez er agroøkolog, lærer og forfatter med en doktorgrad i Environmental Studies. Tanya Kerssen er forskar og programdirektør for Food Sovereignty Tours og lidenskapeleg oppteken av berekraftig landbruk. Oversatt og tilpasset av Julie Elkjær Stentsøe.

Lokale bønder utsett for landran i Agúan, freistar kjempa tilbake med lovlege midlar. Ofte organisert i kooperativ på tvers av fylker prøver dei å opparbeida seg ei stemme.

Tidlig i februar vart enda to småbønder drepne i Honduras. Med denne hendinga har det vore over 60 politisk motiverte drap på småbønder og urfolksleiarar sidan statskuppet i 2009. Drapa vart utførte av paramilitære styrker; sivile som er lærte opp, trena og organisert på militært vis. Dei drepne bøndene, Juán Peres og Willian Alvarado, var medlem av Småbonderørsla for å gjenvinne Aguán (MOCRA), ein organisasjon som freistar verna småbønder frå den store bølgja av landran som no sveipar over Honduras.

Den griske overklassa I eit land der ein fjerdedel av den beste jorda allereie er monopolisert av mindre enn éin prosent av jordeigarane, ynskjer den honduranske jord-overklassa endå større landområde og krev heile ti prosent av den jorda småbøndene sit att med. Småbøndene utgjer 70 prosent av alle bøndene i landet. Det er diverre lett å forstå overklassa si griskheit. Den globale etterspurnaden etter palmeolje har tredobla seg frå to millionar til over åtte millionar tonn det siste tiåret. Takka vere auka satsing på fornybar energi i USA og Europa har det opna seg ein verdifull marknad innan biodrivstoff i Honduras. Fokuset på eigedom og landområder byrjar å verta eit heitt tema over heile verda, og den honduranske eliten har ikkje tenkt å hengja etter. Valle de Agúan, der dei to aktivistane vart drepne, er den mest utsette staden for dei nådelause landransforsøka i Honduras. Valden rammar fleire grupper Også kvinner har vorte truga, som er ein måte å skremma heile familiar på. 23. oktober i fjor vart Karla Yadira Zelaya, talskvinne for

18

Den Samla Småbonderørsla i Aguán (MUCA), kidnappa tidleg om morgonen på ein busstopp nær El Carrizal. Karla fekk bind for auga, før bandittane forhøyrde ho i tre timar om MUCA si leiing, medan dei torturerte ho med kniv. Så vart ho slengd på gata. Valdshandlingane og truslane ser også ut til å gå ut over dei afroindianske samfunna i Moskitiaregionen. Eit brev sendt frå amerikanske kongressmedlem Hank Johnson og 57 av hans kollegaer i januar i år, bad utanriksministeren i USA om ei omfattande undersøking av mord på fleire sivile i Ahuas, igangsett av Drug Enforcement Administration (DEA). (DEA er ein amerikansk etat med ansvar for å nedkjempa ulovleg amerikansk narkotikaverksemd i og utanfor landets grenser, red.anm.). 11. mai 2012 vart fire innfødde, inkludert ein 14 år gamal gut, drepne i samband med eit raid mot narkotika i Ahuas. Tre andre vart alvorleg skadde. Minst ti DEA-agentar deltok i raidet. I følgje New York Times, fortalde det honduranske politiet som var med i operasjonen 11. mai til etterforskarar sendte av regjeringa at dei hadde fått sine ordrar frå DEA om å utføra raidet.

Årsakene til valden Korleis har det seg at dei fattige menneska som bur på Honduras sine enorme landområde er vorte så lette offer? Dette skjedde ikkje berre over natta. Landet har vore militarisert i meir enn 50 år, noko som har gjeve rom for dei berykta «ti familiane» til å driva sine forretningar slik dei vil, med fullstendig straffefridom slik dei har hatt sidan den kalde krigen. Under Ronald Reagan sin kamp mot Sandinistregjeringa i Nicaragua i 1980-åra, vart store område på grensa til Nicaragua okkupert av amerikanske «contras»-styrkar som på valdeleg vis tvang tusenvis av småbønder på flukt. I dag bidreg også tre nye faktorar til fleire menneskerettsbrot i Honduras, nemleg det globale presset etter dyrkbar jord, narkotikakrigane og kuppet i 2009. Kuppet, som fjerna den demokratisk valde Manuel Zelaya i juni 2009, vart fordømd av mange latinamerikanske regjeringar. USA stansa midlertidig bistanden til den nye regjeringa. Etter valet i november same året, kjend i mils omkrins for å vera uredeleg, valde USA å halda fram med tilskot til landet. President Porfirio «Pepe» Lobo var i Wahington D.C. i oktober 2011 for å få vist seg fram, og for å informera verda om at Honduras no var ope for forretningar. Etter dette var han ikkje sein med å få endra lovgivinga til fordel for investeringar i biodrivstoff, turisme, skogbruk og gruveverksemd. Det auka presset på jorda. Honduras: unikt, men ikkje åleine Honduras er berre endå eit tilfelle i epidemien av globale landran som sveipar over planeten. Det Verdsbanken likar å kalla for «landoppkjøp i stor skala». Hundretusenvis av småbønder og innfødde vert fjerna med vald for å gje rom for enorme biodrivstoffprosjekt, vasskraftverk, papirfabrikkar, gullgruver og turistområde. Statistikk på området varierar, men globalt sett har mellom 50 og 227 millionar hektar vorte rana så langt. Det spesielle med Honduras er at jorda ikkje først og fremst vert rana av utanlandske investorar, men av folk frå Honduras. Jord-


Hondurasdelegation, Flickr Commons

Tema: Landran

Valle de Agúan er den mest utsette staden i Honduras når det gjeld landran. Det er først og fremst landets eigen jord-overklasse. Desse får også militær hjelp.

overklassa fekk rana til seg mykje gjennom 1990-talet, men småbonderørslene kjempa tilbake med rettsgang. Dei gjorde særleg store framsteg med å få tilbake jorda si under regjeringsperioden til Manuel Zelaya, men alt dette gjekk opp i røyk etter kuppet. Truleg var nettopp eit av måla med kuppet i 2009 nettopp å knusa rørslene til småbøndene. Regjeringa har funne ein ny måte å tiltrekkje seg investorar, gjennom den såkalla «Charter Cities»-lova, som legg opp til å selje unna store privatiserte landområde der investorane får sjølvstyre. Lova vart vedteke etter eit «minikupp» der dei fire høgsterettsdommarane som stemte ned forslaget vart sparka. Dei «ubebudde områda» tilhøyrar stort sett afrohonduranske urfolk som har territoriet nedarva gjennom slekt.

militæret i Honduras har ført til ein storindustri for paramilitære grupper, som gjer seg tilgjengelege for høgstbydande. Det er enkelt å sjå for seg kven som sit med makta – og har pengane til å hyra dei. Resultatet er kalla «Krigen mot småbøndene». Jord som vart gjeve til småbønder i 1960 og 1970 står no svært utsett for ran. Ofte organisert i kooperativ, prøver småbønder desperat å jaga vekk tjuvane. Dei har forma samarbeid på tvers av fylker og observatørgrupper, i eit forsøk på å verna seg sjølve rettsleg og politisk frå utkasting. Leiarane for desse organisasjonane er mål for paramilitære grupper og leigesoldatar hyra av store palmeoljekompani. Obama-regjeringa kan teia om dette, til dels fordi Honduras er «det ukjente landet», utanfor radaren til dei fleste nordamerikanarane. Å reinvaska landran med omgrep som «landkjøp i stor skala» og antyde at dei er «investeringsformer» i landbruket, fører berre til ei forvrenging av saka. All merksemda me gir til krigen mot narkotika, overdøyver menneskerettsbrota i Honduras. Sjølv media sitt enorme fokus på krigen mot terror dreiar merksemda vår vekk frå terroren som vert utøvd på småbøndene i landet. Med alle dei store orda i våre dagar om å redda verda frå hungersnaud, kvifor stig ingen fram og talar småbøndene si sak når dei vert tvinga vekk frå jorda si?

«Det spesielle med Honduras er at jorda ikkje først og fremst vert rana av utanlandske investorar, men av folk frå Honduras»

Krigen mot narkotika Dei mektige i Honduras klarar å gjennomføra landrana mykje takka være militariseringa som har kome med krigen mot narkotika. I over ti år har atlanterhavskysten til Honduras fungert som ein motorveg for narkotikaindustrien, der trafikk, økonomi og kartellkontroll nesten ikkje har vorte utfordra verken av DEA eller det honduranske militæret. Saman med kuppet i 2009 vart den amerikanske flybasen Soto Cano nær Tegucigalpa gitt heile 25 millionar dollar i opprusting og to maritime basar i Atlanteren vart utvida. I 2011 auka Pentagon sitt militære budsjett i Honduras med 71 prosent til 55 millionar dollar. Fem ekstra militærbasar har sidan den gong vorte oppgraderte, og ført til at det amerikanske militærets nærvær har spreidd seg over heile landet. Opprustinga til

Denne teksten vart publisert på ALAI (Agencia Latinoamericana de Información) sine nettsider, 07.02.2013.

19


Tema: Landran

Utvikling med jernhånd Frigjøringsprest Juan Manuel Arija Garcia er bekymret over et økende konfliktnivå i Guatemala, der regjeringen setter økonomisk utvikling foran lokalbefolkningens rettigheter. Tekst: Ingvill Breivik, master i latinamerikastudier og master i statsborgerskap og menneskerettigheter fra Universitetet i Barcelona.

Sakte, men sikkert er det guatemalanske sivilsamfunnet igjen i ferd med å reise seg etter den 36 år lange borgerkrigen, som endte med fredsavtale i 1996. Landet har i den siste tiden vært preget av sosiale protester og en stadig intensivering av kampen om jorda. Småbønder finner seg ikke lenger i at jorda deres faller i hendene på utenlandske selskaper, noe som gir seg utslag i hyppige protester. Samtidig rapporteres det om stadig grovere trusler og overgrep mot demonstranter og aktivister i landet. Massakren i Totonicapán i oktober 2012, hvor åtte personer ble drept og 30 skadet, er for mange et tydelig tegn på at metodene fra borgerkrigen er på vei tilbake. LatinAmerika møter Juan Manuel Arija Garcia under hans besøk i Oslo, hvor han er for å snakke om sitt engasjement mot etableringen av en sølvgruve i San Rafael las Flores i Guatemala. Han kan fortelle om trusler, manipulering av informasjon og en stat som i stedet for å jobbe for landets befolkning, spiller på storkapitalens lag.

El Escobal og lokale protester Den spanske frigjøringspresten har mer enn ti år bak seg i felten i Guatemala, og har selv vært sterkt involvert i arbeidet med fred og forsoning i landet. Etter at gruveselskapet La Minera San Rafael (filial av canadiske Tahoe Resources, hvor Goldcorp eier av 41,2 prosent av aksjene) startet etableringen av sølvgruven El Escobal i den lille byen San Rafael las Flores sørøst i landet, har imidlertid freden blitt satt på en hard på prøve. Gruven regnes for å ha et av Mellom-Amerika største sølvdepoter, i tillegg til store reserver av bly, sink og gull. Arija Garcia forteller at kampen begynte da han oppdaget at byens befolkning først ble informert om gruvekonsesjonen etter at denne var tildelt Tahoe Resources. Dette til tross for at lovverket krever at den berørte befolkningen blir informert og konsultert på forhånd. Etter å ha undersøkt saken nærmere, fant Arija García og de andre aktivistene planer for ikke mindre enn 14 gruver i samme område. Disse planene er en del av Tahoes ekspansjonsstrategi i Guatemala, og vitner om at landet blir ansett som svært investeringsvennlig. Etableringen av gruvene vil få potensielt katastrofale følger for næringsgrunnlaget i det kaffeproduserende området. Gruvedrift fører til forurensing av grunnvannet på grunn av kjemikaliene som brukes til å utvinne sølvet. De samme kjemikaliene blir også transportert med vinden, og kan blant annet føre til alvorlige hudsykdommer. Tahoe fikk godkjent sin konsekvensutredning før de i det hele tatt eide landområdet det var snakk om. De hadde heller ikke gjennomført de obligatoriske konsultasjonene med lokalbefolkningen. Mye av årsaken til at dette kunne skje ligger i et svakt og tvetydig lovverk kombinert med en stat som stiller få krav til

utenlandske investorer. Mens en av Tahoes gruver i Canada nylig ble stengt fordi den lå 15 kilometer fra en innsjø med laks, ligger El Escobal to kilometer fra en fredet innsjø. Arija Garcia sier oppgitt: – Laksen er tydeligvis mer verdt enn et menneskeliv. Eller en hel landsby...

Landran og økende kriminalisering I Guatemala, som ellers i Latin-Amerika, satses det mer og mer på utvinning av naturressurser. Palmeoljeproduksjon, vannkraftsutbygging og gruvedrift er felt hvor det for tiden er stor aktivitet. Alle er industrier der landran gjerne forekommer, nemlig praksisen med at utenlandske investorer overtar landområder gjennom å erverve eierskap eller bruksrett. Norge, gjennom henholdsvis Statens pensjonsfond utland og Norfund, investerer i gruvedrift gjennom det canadiske selskapet Goldcorp og i vannkraft gjennom det spanske selskapet Econer i Hidro Santa Cruz. Med andre ord, de negative konsekvensene av Guatemalas storsatsning på ukritisk utnytting av landets naturressurser angår oss direkte. En urovekkende trend er at man parallelt med de mange utenlandske investeringene ser en økende kriminalisering av sosiale protester i Guatemala. Samtidig foregår det også en militarisering av statsapparatet i landet. President Otto Pérez Molina er selv tidligere general fra borgerkrigen og har blitt beskyldt for å ha deltatt i overgrep og massakrer, uten at beskyldningene har nådd frem i rettsapparatet. Pérez Molina gikk i 2011 til valg på løfter om mano dura , såkalt «jernhåndspolitikk», mot kriminalitet og narkotikahandelen. Nå ser jernhånden også ut til å ramme mange av dem som stiller seg kritisk til den aggressive økonomiske politikken presidenten går i bresjen for. Etter Pérez Molina kom til makten har man sett en intensivering av satsningen på megaprosjekter à la El Escobal. Nå ser det ut som planen er å få Guatemala ut av fattigdommen gjennom gruvedrift og private investeringer, uten å ta hensyn til opinionen. Arija Garcia har vært med på å arrangere fire folkeavstemninger om El Escobal i landsbyene rundt San Rafael las Flores, og resultatene viser et klart flertall mot gruva. Med en stat som fortsetter å kjøre gjennom sin politikk uten å ta hensyn til at folket eksisterer, øker også sjansen for større sammenstøt. – Folk er slitne, de er lei av urettferdighet, av volden, av at ingen hører på dem. Folk er indignerte, triste. Jeg ser ingen klar vei ut av dette, og jeg vet ikke hva som kan komme til å skje, forteller Arija Garcia.

«Urbefolkningen i Guatemala er ikke imot utvikling»

20

Kritiske røster møtt med tåregass Etter at letekonsesjonen var sikret satte Tahoe i gang en aggressiv PR-kampanje, hvor de ved hjelp av gaver og slagord skulle overbevise befolkningen om at med gruvene kommer utvikling og velstand til lokalsamfunnet. Arija Garcia på sin side betegner


Susanne Normann

Tema: Landran

Lokalbefolkningen i San Rafael las Flores i Guatemala har uttrykt sterk motstand mot etableringen av gruvedrift i deres nærområde, men har blitt møtt med hemmelighold, stigmatisering og tåregass fra myndighetenes side. Bildet er fra en demonstrasjon i juli 2012 der innbyggerne sa klart ifra om at gruven ikke er ønsket.

kampanjen som en form for psykologisk krigføring, hvor målet var å splitte lokalbefolkningen og på den måten sette folk opp mot hverandre. Ved å fremprovosere voldelige sammenstøt klarte gruveselskapet mesterstykket å få seg selv til å fremstå som offeret, mens motstandere ble stemplet som terrorister. I september i fjor ble fredelige demonstranter møtt av politiet, militæret og Tahoes private sikkerhetsstyrker med tåregass, gummikuler og varselskudd. Flere ble skader og over 30 personer ble anholdt. I januar i år ble to av Tahoes private sikkerhetsvakter drept, og den gang uttalte en representant for selskapet at de blir utsatt for trusler og vold fra kriminelle elementer som ønsker å hindre utvikling. Til tross for høy grad av konflikt får dette liten dekning i landets presse. – De nasjonale mediene skriver nesten aldri om disse temaene, om det da ikke er en veldig alvorlig konflikt. Mediene bidrar også til en kriminalisering gjennom sin dekning, hvor de sier ting som 'personer som er imot gruva organiserte disse sammenstøtene...'. Arija Garcia forteller at mediene hele tiden spiller på manipulasjon, og de bruker velformulerte setninger for å omtale disse hendelsene i avisene og på tv. De få gangene aktivister slipper til, endres alltid historien. – Hvor er ytringsfriheten? All informasjonen kommer fra én kanal, og du har ikke muligheten til å svare. Gruve- og energiministeren har sin egen radiokanal, du kan jo tenke deg hva slags informasjon som kommer gjennom der. Hvis du uttrykker deg annerledes, risikerer du å få en kule i panna.

Tilbake til freden Arija Garcias beretninger vitner om et polarisert og splittet land. Mens han ser en økende kriminalisering av sosiale protester og et økende militært nærvær, har også høyresiden i Guatemala gjort seg opp sine tanker omkring utviklingen under Pérez Molina. I et omstridt dokument, forberedt av professor Miguel L. Castillo Girón for presidenten, blir blant andre den katolske kirken, de evangeliske kirkene og flere miljø- og urfolksorganisasjoner beskyldt for å ha som mål å ødelegge den guatemalanske rettsstaten. Fremveksten av et sterkere sivilsamfunn faller ikke i god jord, og det understrekes i dokumentet at disse kreftene hverken er legitime eller kjemper for en legitim sak. Dette viser hvordan de som våger å stille spørsmål ved hvordan utviklingen påvirker lokalsamfunnene og hvilke konsekvenser den får for miljøet, blir avfeid med at de er mot utvikling. Som Arija Garcia påpeker: – Vi er ikke imot utvikling, det sa vi under dialogen med myndighetene. Urbefolkningen i Guatemala er heller ikke mot utvikling. Men hva skjer når utvikling kolliderer med de grunnleggende menneskerettighetene? På spørsmål om hvorvidt det guatemalanske sivilsamfunnet er sterkt nok til å kjempe i mot kriminaliseringen, svarer Arija Garcia at folk er redde. – Det er denne frykten som gjør at vi tillater at de andre monstrene vinner, at de tenker for oss, at de handler for oss. Jeg tror at vi må vende tilbake til ideen om fred, og fred gjennom samhold.

21


Tema: Landran

Landran i miljøkampens navn

En vestlig verden på jakt etter miljøvennlige alternativer har lagt sin elsk på biodrivstoff. Men den økende produksjonen av afrikansk palme i Guatemala er verken miljøvennlig eller rettferdig. Tekst og foto: Veronica Ranza og Linda Melling Øiehaug. Lokallagsaktivister i Spire Oslo, og Spire Trondheim. Spire er Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon. Oversatt av: Katrine Hamre Gundersen

EU kunngjorde i 2008 sitt vedtak om at ti prosent av alt forbruk av drivstoff skal komme fra såkalt biodrivstoff, drivstoff produsert av fornybare biologiske ressurser som eksempelvis biomasse av planter. Denne avgjørelsen har vært svært omdiskutert, og i november 2012 ble det bestemt at vi, Linda og Veronica fra Spire, skulle reise til Guatemala for å se på forholdet mellom produksjonen av biodrivstoff, landrettigheter og landran i landet. Vi ville også se på hvordan befolkningen i produksjonslandene påvirkes av Europas etterspørsel for biodrivstoff. Blant de mange stedene vi besøkte var landsbyen El Troje sørvest i Guatemala. Her har AgroIndustrias Hame, et lokalt selskap eid av den mektige Molina-familien, bygget en 6000 hektar stor plantasje med afrikansk palme, samt en fabrikk hvor palmefrukten blir prosessert til palmeolje. Arbeidstakere ved plantasjen kunne fortelle oss at selskapet til nå har plantet 40 000 hektar med afrikansk palme i Guatemala, og at plantasjen stadig blir utvidet.

Mistet forfedrenes jord I El Troje fikk vi bo hos en familie som lever like over veien for plantasjen, og i løpet av oppholdet vårt fulgte vi deres hverdagsliv. Vi fikk også muligheten til å bli kjent med innbyggerne og høre deres historier om hvordan den store plantasjen har forandret deres hverdag og medført negative konsekvenser for lokalsamfunnet. Den første dagen stod vi opp klokken fire om morgenen for å gå til åkrene hvor lokalbefolkningen blant annet dyrker mais. Der lærte vi at innbyggerne har mistet mesteparten av forfedrenes jord på

22

grunn av plantasjen og AgroIndustrias Hame. Nå får de lokale innbyggerne kun leie ganske små jordbruksområder, like ved palmene. Historien om landtvister i Guatemala er lang, med selskaper som hevder å ha tittelen til land som lokalsamfunn mener de har kjøpt eller har historiske rettigheter til. I dag er eiendomsforhold ofte uklare eller ikke formelt registrert. Dette har ført til at selskaper har kunnet kjøpe opp store landområder, som har vært livsgrunnlaget for lokalsamfunnet gjennom generasjoner. I Guatemala ser man også at store landområder faller i hendene på få eiere. Tall fra jordbruksministeriet i 2003 viser at de to prosent rikeste jordeierne eier nesten 60 prosent av jorda, mens nærmere 50 prosent av jordeierne tilsammen bare disponerer litt over tre prosent av jorda. Wendy Lopez, en av de lokale ungdommene, kunne fortelle oss at hennes familie var heldig. De har fortsatt en liten parsell hvor de kan dyrke mais. Men ikke alle er like heldige som dem, og Wendy frykter at hennes familie som så mange andre, en dag må se at afrikanske palmer blir satt ned i jorden som de nå leier. En konsekvens av at så mange har mistet sin viktigste mat- og inntektskilde, er at de har sett seg tvunget til å arbeide for den samme plantasjen, uavhengig av arbeidsforhold. Ordføreren i landsbyen, Eleodoro Perj Yuinxe, uttrykte det slik: – Alle jordbruksområdene hvor de nå dyrker bananer og palmer, ble tidligere drevet av lokale småbønder. Nå vet ikke de samme bøndene hvor de kan få produsert nødvendige jordbruksvarer som de trenger for å overleve.


Tema: Landran

Nye afrikanske palmer gjøres klar til utplanting på plantasjen. Palmene trenger enorme mengder vann og tusenvis av vanningskanaler bringer plantene vann fra den lokale elven.

Mye arbeid for lite lønn Gjennom vårt opphold i El Troje hvor AgroIndustrias Hame har sin enorme plantasje, ble vi nysgjerrige på arbeidsforholdene på plantasjen. Med hjelp fra Wendy og andre lokale ungdommer fikk vi komme på innsiden av plantasjen og se hvordan arbeidsforholdene var. Solen stod høyt på himmelen og svetten rant fra arbeiderne som var i full gang med å gjødsle de små afrikanske palmene. Hansker så vi ikke på noens hender, og ryggene våre verket av å se hvordan de stod bøyd over palmene. Vi ble fortalt at det var vanlig å møte på slanger blant palmene og at vi måtte følge med. Gjennom samtaler med arbeiderne på plantasjen og personer i lederstillinger skjønte vi at oppfatningene om plantasjen var svært ulike. Ordfører Perj Yuinxe kunne fortelle at: – Ja, palmeplantasjen gir arbeid til folket, men jeg vet at det er tungt arbeid og store arbeidsmengder som blir gitt. Det er mange timers hardt arbeid for lite penger. Kan hindre tilgang til elv Det er ikke bare arbeidsforholdene som gjorde at vi satte spørsmålstegn ved konsekvensene som plantasjen har hatt på lokalsamfunnet. Palmene krever store mengder vann. En av lederne ved plantasjen kunne fortelle at palmene behøver 25 liter vann per kvadratmeter, hver uke. En rask kalkulering, medberegnet Hames 40 000 hektar med jord hvor det dyrkes palmer, gir oss et konsum på 10 milliarder liter hver uke! På vei til maisåkeren hvor Wendys familie leier jord, kunne vi tydelig se effekten av det store vannforbruket på palmeplantasjen. På den ene siden lå lokalbøndenes tørre jorder uten god vanntilførsel, på den andre, plantasjens grønne, frodige palmer. Dette høres kanskje flott ut, men en av konsekvensene som produksjon av afrikansk palme medfører er at det biologiske mangfoldet blir tilintetgjort. Jorden dreneres og massive landbrukskjemikalier siver ned i jorden og forurenser i mange tilfeller grunnvannet. Lokalsamfunnets nærmeste elv renner tvers gjennom plantasjen, noe som betyr to ting for lokalbefolkningen; For det første må de passere Hames sikkerhetsvakter og et piggtrådgjerde for å nå elven for å kunne bade, vaske klær eller hente vann. Potensielt betyr dette at selskapet kan hindre innbyggerne tilgang til den eneste vannkilden i området. I tillegg regulerer selskapet elveløpet nærmere kilden for å vanne åkrene, og som en konsekvens av dette ligger elven fullstendig tørr omtrent tre måneder hver sommer.

Landran Siden matkrisen i 2008 har det vært en økning i investeringer og oppkjøp av jord i utviklingsland, for det meste av internasjonale selskaper som er interessert i å tjene enkle penger på bekostning av fattige mennesker. Dette fenomenet er blitt kalt landran. Begrepet innebærer at utenlandske investorer tar over landområder og naturressursene som hører til i utviklingsland ved å overta eierskap eller bruksrett til jorda. Slike overtagelser er ofte preget av mangel på innsyn og åpenhet, ufullstendige konsultasjonsprosesser og utnytting av folks manglende tilgang til informasjon. Hame i Guatemala er riktignok ikke et internasjonalt selskap, men dets enorme finansielle makt, og ubalansen mellom denne makten og lokalbefolkningen, har gitt selskapet kontroll over det meste av land i dette området. God samvittighet på bekostning av andre Det vi så og lærte i Guatemala gjorde sterkt inntrykk på oss og vi bør ta lærdom av vanskelighetene lokalbefolkningen møter, men samtidig også av deres styrke og mot. Personlig har vi særlig lært to ting fra våre opplevelser; For det første er vi i den vestlige verden vant til å høre prefikset bio og assosiere dette med positive ting. Vi tror at ved å bruke bio-produkter kan vi aldri trå feil, og at vi kan ha god samvittighet dersom vi konsumerer slike produkter. Dessverre er det motsatte tilfellet i Guatemala, hvor vi fikk demonstrert at bio ikke alltid betyr rettferdig. Wendy var klar i sin tale da vi snakket om EUs økte krav om biodrivstoff: – Dere i Europa må gjerne tro at dere gjør en godt ting for miljøet ved å konsumere for eksempel biodrivstoff, men da har dere ikke vært her og sett hvordan dette påvirker oss her i Guatemala. Det er vi som må betale prisen for at dere skal kunne ha god samvittighet. For det andre kan insentivene for produksjonen av biodrivstoff frata fattige menneskers rett til å dyrke sine forfedres jord, som i mange tilfeller er deres eneste inntekts- og matkilde. Om alle jordområdene i stedet ble brukt til å dyrke mais og andre grønnsaker fremfor å oppta land for å dyrke afrikansk palme ville man enkelt kunne forsyne hele landets befolkning med mat. Det vi i stedet gjør er å fylle opp bensintankene med mat som kunne stilt andre menneskers sult.

23


Tema: Landran

Ingen løsning i sikte Etter flere forsøk på å redistribuere jord i Paraguay, er situasjonen for bønder og urfolk fremdeles preget av jordløshet og mangel på eiendomsrett. Tekst og foto: Silje Jahre Frotvedt er sosialantropolog og har skrevet masteroppgave om implementeringen av et skogbevaringsprosjekt i den paraguayanske landsbyen Cuyabia.

Representanter fra urfolket Aché protesterer utenfor miljøverndepartementet (SEAM) etter å ha mistet landområdene sine i mars 2011.

I juni 2012 ble Paraguays president Fernando Lugo fjernet fra makten i det som av mange ble omtalt som et parlamentarisk kupp. Bakgrunnen for kuppet var en langvarig konflikt om redistribusjon av jord som nådde et klimaks da politi og jordløse bønder på okkupert jord støtte sammen i Curuguaty 15. juni 2012. Seks politimenn og elleve bønder ble drept, og president Lugo ble stilt for riksrett som følge av opptøyene. Han fikk liten tid til å forsvare seg, og et klart flertall i både Underhuset og Senatet stemte for å avsette presidenten på grunn av dårlig utførelse av embetet. I ettertid har man spekulert i hvorvidt opprøret var en del av opposisjonens plan for å avsette Lugo. Federico Franco fra det liberale partiet PLRA, Lugos visepresident, ble innsatt som ny president. Franco hevdet i sin innvielsestale at han ønsket å få bukt med landets fattigdom og jordproblematikk. Så langt ser det svært mørkt ut. Franco har uttalt at Paraguay har en av de største oljereservene i Latin Amerika, og at han ønsker å utnytte disse antatte reservene som ligger i den nordvestlige Chaco-regionen. Han har vært i kontakt med flere multinasjonale selskaper i forbindelse med utnyttelse av oljereservene, noe som kan få katastrofale følger både for miljøet og for folk som bor i regionen. Franco har også uttalt seg positivt om bruk av genmanipulering i matproduksjon og skattefri produksjon av soya. Denne typen produksjon vil bidra til få arbeidsplasser til de jordløse bøndene. Utviklingen vil i første rekke gagne den allerede velstående eliten, og vil etter alt å dømme gjøre det enda vanskeligere for den fattige delen av befolkningen å få tilgang til landområder.

24

Stroessner og Colorado-partiet For å forstå dagens situasjon må man rette blikket tilbake i tid, spesielt mot de 35 årene militærdiktatoren General Alfredo Stroessner satt ved makten. Fra 1947 til 2008 styrte det konservative Coloradopartiet i Paraguay. Stroessner kom til makten ved et kupp i 1954, og endret partiet fra å være basert på en liten elite til å bli en stor populistisk bevegelse. Motstandere av regimet ble undertrykt av militæret, og mange ble torturert og forsvunnet under diktaturet. Tross vold og undertrykkelse, ble Stroessner og hans Coloradoparti populære i Paraguay, mye takket være jordreformen som ble innført i 1963. Feilslått jordreform Før Stroessners kupp i 1954 var retten til å eie jord hovedsakelig ment for eliten, som eide store landområder. I teorien skulle jordreformen sikre en rettferdig fordeling av landområdene til landets store andel bønder. I praksis ble distribusjonen av land under Stroessner-diktaturet en kilde til korrupsjon, og jord ble i stor grad brukt som byttemiddel i en handel med politiske tjenester. Store landområder ble distribuert til Stroessners slektninger, venner og allierte. Dette førte til at mesteparten av landområdene ble distribuert til et fåtall som i utgangspunktet ikke var ment å skulle tjene på jordreformen. Urbefolkningen var ikke engang nevnt i reformen, og både urbefolkning og bønder som hadde bodd på sine landområder uten dokumentert eiendomsrett ble jordløse. Det anslås at i overkant av 30 prosent av Paraguays landområde har uklart eierskap.


Tema: Landran

To av landsbybeboerne i Cuyabia i diskusjon med en utenforstående som hevder at deler av landområdet til Cuyabia tilhører ham.

Som en følge av korrupsjon er det i mange tilfeller flere eiere som krever eiendomsrett til samme landområde. I Chaco-regionen anslås det at så mange som 75 prosent av papirene på dokumentert eiendomsrett er juridisk ukorrekte. Stroessner ble avsatt ved et kupp i 1989, men Coloradopartiet satt med makten helt til den venstreorienterte biskopen Fernando Lugo ble valgt som president i 2008. President Lugo lovte å innføre jordreform, samt redusere fattigdom og korrupsjon. Han ønsket å få bukt med jordproblematikken, men ble motarbeidet av den rike eliten. Lugo ledet en allianse støttet av det liberale partiet PLRA, men verken de eller opposisjonen støttet reformene han ønsket å innføre. Det ble derfor vanskelig for Lugo å endre landets skjeve jordfordeling. Som følge av mangelen på forbedring mistet han gradvis tillit blant sine tilhengere fram til han i fjor altså ble erstattet av visepresident Franco.

Cuyabia til salgs Et eksempel på at jordproblematikken er i ferd med å forverres ytterligere som følge av Francos politikk er situasjonen til landsbyen Cuyabia. Landsbyen består av 25 000 hektar. Landsbybeboerne tilhører urfolksgruppen Ayoreo, som ikke kom i kontakt med det større paraguayanske samfunnet før slutten av 1950-tallet. Ayoreoene ble da kontaktet av misjonærer og plassert i misjonsstasjoner utenfor byene i Chaco-regionen. Cuyabia var derfor ubebodd i en årrekke. Jordfordeling i Paraguay: • 93 prosent av landområdene i Paraguay er privat eiendom. • To prosent av befolkningen eier 80 prosent av landets areal. • Bøndene, 40 prosent av befolkningen, eier kun fem prosent av landets areal.

Som en del av et prosjekt for å gi urbefolkningen tilbake sine opprinnelige landområder kjøpte Det nasjonale urfolksinstituttet INDI i 1983 de 25 000 hektarene som tilhører Cuyabia for å gi området tilbake til Ayoreoene. I 2010 flyttet 16 Ayoreo-familier til Cuyabia idet flere kvegrancher var i ferd med å ekspandere i området. Frykten for å miste jorda var en av grunnene til at de bestemte seg å flytte tilbake. I løpet av våren 2011 var det flere utenforstående som hevdet at de hadde eiendomsrett til deler av områdene i landsbyen. En konflikt oppstod blant annet med en inntrenger, som hevdet at 4 500 hektar av Cuyabia tilhørte ham. Som mange andre urfolk har ikke Cuyabias innbyggere dokumentert eiendomsrett til jorda de bor på. Landsbyområdet har vært registrert i navnet til INDI og skulle overføres til landsbyen. I november 2012 ble det imidlertid klart at INDIs president, Rubén Darío Quesnel Velázquez, hadde solgt landområdene tilhørende Cuyabia til en privatperson. Med dette brøt INDI Paraguays grunnlov, som sier at urfolks landområder verken kan selges eller kjøpes. Organisasjoner som støtter Cuyabia har uttalt i anmeldelsen av salget at de vil ta saken til internasjonal rett, og at landsbybeboerne vil nekte å flytte seg fra landområdet. I et forsøk på å bli hørt protesterte urbefolkningen den 14. og 15. januar i år ved å stenge Chaco-regionens hovedvei TransChaco, som går hele veien fra hovedstaden Asunción til grensen mot Bolivia. Protesten ble arrangert for å kreve tilbake urbefolkningens landområder; to landsbyer tilhørende urfolksgruppen Guaraní Ñandeva som har blitt invadert av utenlandske investorer, samt landområdet til Cuyabia som er ulovlig solgt av INDI. Jordproblematikken i Paraguay er langt ifra forbedret etter at Franco ble innstilt som president. Heller tvert imot. Den enorme skjevfordelingen av jord vedvarer og vil bli et viktig stridsspørmål under det kommende presidentvalget i april.

25


Tema: Landran

Vesle Hare, fødd i krig Som eit resultat av fire tiår med væpna konfliktar, er Colombia eit av landa i verda med flest internflyktningar. Dette er historia til ei av dei mange millionar internt fordrivne.

Marcela: Sandra Milena Rodriguez Rojas

Tekst: Sandra Milena Rodriguez Rojas er psykolog med mastergrad i Media og Utvikling. Bjørnar Urang Funderud er samfunnsøkonom og lærar på vidaregåande.

Marcela eller «Vesle Hare» jobbar i dag på ein kafé i Bogotá og er trygg. Men bak det usynleggjerande kvardagslivet, har ho ei lang historie å fortelja med fleire nære tap.

– Mitt namn er Marcela. Eg var den yngste av tretten born og var min far sin Pequeña Ziniquijo – «Vesle Hare». Foreldra mine dyrka sukker og eg budde på garden deira til eg var ti år. Der var det alltid væpna menn og dei valdtok barn. Der fanst ikkje tryggleik eller rett, så foreldra mine sendte meg frå seg. Landsbyen til Vesle Hare heiter Chámeza og ligg i eit dalføre heilt vest i delstaten Casanare i Colombia. Før ein kjem til Chámeza må ein gjennom byane Recetor og Agua Azul, som er kontrollerte av høvesvis paramilitære og militære styrkar. Chámeza, på si side, var den militære geriljaorganisasjonen FARC sin framskotne post. Her kunne geriljaen marsjera ned frå dei sentrale Andesfjella og angripa sine fiendar. Marcela fortel her si oppleving i møte med dei militariserte gruppene.

Mi historie Eg er vand med krig fordi eg vaks opp med krig. Ein venner seg til våpen og å få våpen retta mot seg, rekognoseringsflya, bombinga. Dei femten åra eg budde i Chámeza var det alltid væpna styrkar der. Geriljaen fór derfrå og dei militære kom til, etter ei stund ville soldatane gje plass til paramilitære og slik bytast dei om å halda landsbyen. Somme gonger kom det til trefningar. Ein gong hadde geriljaen sprengt politistasjonen og eg hugsar det var mykje blod i

26

gata og nokon hadde mista ein militærstøvel. I realiteten var ikkje konflikten berre mellom dei væpna gruppene. For om ein geriljasoldat kom og bad deg om ei potet eller ei høne, måtte du gje ham det, i motsett fall kunne han drepa deg. Når ei væpna gruppe tok landsbyen, kalla dei saman til møte og alle måtte komma. På allmøtet fortalde dei kven dei var og korleis dei ville styra. Særleg la dei vekt på at alle måtte bidra, oftast med mat. Dei fortalde også korleis dei ville drepa den som sette seg imot. Ein lærte å sjå kven som høyrde til geriljaen og kven som var militær. Særleg dei paramilitære skilde seg ut. Medan geriljaen og hæren kledde seg likt, var dei paramilitære uniformerte etter kva gruppe dei høyrde til. Dei fleste gikk kledde i svart og dei hadde drap i blikket. Dei ulike gruppene tilbaud ungdommane pengar for å verva seg, og om du gjekk inn i ei gruppe kunne du aldri forlata henne. Nokre veninner blei med fordi dei hadde forelska seg, og me høyrte aldri meir frå dei. Eg var forsiktig og gjekk ingen stader, utanom til og frå skulen. Dessutan såg eg korleis geriljaen sine kvinner kom til landsbyen: Skitne og slitne, gravide og med tunge bører, og korleis dei la seg til å kvila på bakken. Eg bestemte meg tidleg for å komma meg vekk derifrå.


Flukta frå Chámeza Då Uribe kom til makta i 2002 militariserte dei heile regionen og drap mange sivile. Ein av dei første var eit av syskenbarna mine. Han hadde vore i marka og samla kyr då dei paramilitære tok han og fleire andre. Dei torturerte han og tok han med seg. Me veit ikkje kor restane av han blei gravne ned. Frå den dagen bortførde dei mange vanlege folk, der i blant bønder og ungdommar. Mange var naboar og kjende. Min eldste bror var soldat i hæren. Ein dag det året kom han til Chámeza. Han fekk tak i ein ungdom med motorsykkel og fortalde meg at me måtte komma oss vekk med det same. Min bror visste at dei paramilitære ville komma til Chámeza neste dag og denne gang var ordren å ta livet av alle dei kom over, unge som gamle. Grunna at me måtte gjennom mange vegsperringar, fekk eg med meg ein tantunge. Sidan me hadde med oss eit lite barn, ville dei truleg la oss passera. Me tok oss ned dalføret på motorsykkelen, gjennom Recetor og Agua Azul til Yopal. Ungdommen sette oss av i Yopal og derfrå tok eg med ungen på ein buss til Bogotá. Mor og far blei igjen i Chámeza. Dei sa dei ikkje ville forlata garden dei hadde rydda. Og kva skulle far min leva av i ein by, når gardsarbeid var alt han kunne? På denne tida opplevde eg mykje fælt og eg freista sletta alt saman frå minnet. Slik har eg klart å gløyma noko, men ikkje alt.

«Dei sa til mor mi at om ho melde frå til hæren ville dei finna henne og brenna henne levande.» Bortføringa På morgonen tiande mars kom nokre menn til garden vår. Far min mista venstre handa i ei arbeidsulukke for mange år sidan og kunne ikkje forsvara seg. Dei batt han og sa til mor mi at om ho melde frå til hæren ville dei finna henne og brenna henne levande. Ho tok ein hest og fór derifrå. Då mor mi kom att til landsbyen, fortalde folk der at dei hadde sett far og ein nabo bakpå eit lasteplan. Naboen vart lauslaten neste dag. Han tok med seg familien og reiste frå Chámeza. Før han for, fortalde han at dei torturerte far min og at han var ille tilreidd. Sidan har me ikkje hatt kontakt med han. Bror min fekk veta at dei hadde teke far, og gjekk til sine offiserar og bad om å få mor bort derfrå. Hæren tok henne med i eit helikopter, sidan det var for farleg å bruka vegen på den tida. Sjølv om bror min var i hæren kunne han ikkje etterforska , sidan han då risikerte å bli drepen av sine eigne medsoldatar. Nyleg har ein offiser som var stasjonert i området innrømt at han visste kva som var i ferd med å skje og tillèt at dei paramilitære bortførde folk. Far si grav I dag jobbar Vesle Hare på ein kafé i Bogotá. Mora har flytta attende til garden, men Chámeza er vorten til ein spøkelsesby. Berre blant sysken, onklar, tanter og syskenbarn blei åtte drepne eller bortførde mellom 2002 og 2004, og mange har flytta til Bogotá og andre byar. Eldstebroren omkom saman med mange av sine medsoldatar i ei trafikkulukke i 2008. I skrivande stund planlegg Vesle Hare å reisa heim. Naboen blir med og har lova å visa henne kor faren er gravlagd.

Eldespla, Panoramio

Tema: Landran

British Petroleum har blitt skulda for gjentekne brot på menneskerettane og samarbeid med paramilitære grupper for å slå ned protestar frå arbeidarar og sivile.

British Petroleum og paramilitære styrkar i Casanare: Venstreorienterte geriljagrupper har vore i konflikt med sentralmakta i Colombia sidan seint førtital. På syttitalet byrja politiske leiarar og private interesser å bruka paramilitære som motmiddel mot desse opprørsgruppene. Dei paramilitære styrkane har ofte blitt introdusert for å beskytta industri og storskala jordbruk og mange stader har dei blitt ein rotfesta del av lokale og regionale maktstrukturar. I 1993 starta British Petroleum (BP) utvinning av brønnane Cusiana og Cupiagua nær Agua Azul i delstaten Casanare i Colombia. Grunna sosial uro og geriljaaktivitet i området, tok selskapet i bruk utanlandske og nasjonale leigesoldatar for å beskytta utvinninga. Selskapet er blitt skulda for å ha støtta både militæret og paramilitære grupper i delstaten og bidrege til ei lang rekke brot på menneskerettane. Ved sida av å nedkjempa geriljaen, skal desse væpna gruppene ha blitt sett til å slå ned protestar frå arbeidarar og sivilbefolkning. Amnesty International er blant dei organisasjonane som har meldt lovbrota. BP trakk seg ut av Colombia og Casanare i 2010. I 2002 blei Álvaro Uribe Vélez vald til president i Colombia. Han innførde ein hardhandspolitikk kalla «demokratisk tryggleik» der militæret skulle styrkast, blant anna for å få bukt med valdeleg opposisjon i område som er interessante for utanlandske investeringar. Ulike menneskerettsorganisasjonar har uttalt at dette politiske programmet medførte kraftig vekst i talet avrettingar utan dom, forsvinningar og ulovlege jordovertakingar. Mellom 1986 og 2007 vart omlag 2.500 «forsvunne», altså bortførde og truleg drepne, i Casanare. Berre i tidsrommet desember 2002 til februar 2003 blei meir enn femti menneske «forsvunne» i kommunane Recetor og Chámeza.

27


Siden sist

Siden sist 250 forsvunnet under Calderón Human Rights Watch lanserte nylig en rapport som dokumenterer Mexicos pågående problemer med mennesker som forsvinner. Over 50 000 mennesker har blitt drept i løpet av de siste årene i det som ligner en borgerkrig i Mexico. Rapporten presenterer dokumentasjon for nesten 250 forsvinninger under ekspresident Felípe Calderóns regjeringsperiode fra 2006 til 2012. Ifølge rapporten eksisterer også omfattende bevis for at statlige aktører har vært involvert i omtrent halvparten av forsvinningssakene. Calderón er kjent for sin lite effektive narkotikakrig, og den nyvalgte presidenten Enrique Peña Nieto ser ut til å følge samme metodikk.

Valter Campanato, Agencia Brasil, Flickr Commons

Eneas, Flickr Commons

Hugo Chávez, 1954 – 2013 Den 5. mars ble det kjent at Hugo Rafael Chávez Fría var død. Chávez var Venezuelas president fra 1999 frem til sin død. Hans bortgang kom som følge av flere år med kreftsykdom, men var likevel overraskende for mange. Chávez er kjent for sin «bolivarianske revolusjon», en sosialistisk orientert politikk inspirert av frigjøringshelten Simón Bolívar. Han har vært en betydningsfull lederskikkelse blant venstrevridde og antiimperialister både i Latin-Amerika og globalt. Hans viktige rolle i å øke samarbeidet innad i LatinAmerika uten USA har vært avgjørende. At Chávez ble satt pris på av andre statsledere kom tydelig frem gjennom kondolanser fra både radikale og konservative kolleger i dagene etter hans død. Chávez var en karismatisk leder som ble hatet av sine motstandere, men enormt populær blant sine tilhengere. Populariteten kom blant annet som et resultat av omfattende velferdsreformer, oppfylte valgløfter og at han særlig tok den fattige befolkningen på alvor. Mange spør seg nå om «chavista»-bevegelsen vil overleve uten sin øverste leder. I det siste presidentvalget økte oppslutningen til den borgerlige opposisjonen. Det er usikkert hvorvidt Chávez’ arvtaker, Nicolas Maduro, vil klare å holde på makten. Det nye presidentvalget avholdes 14. april, og foreløpige meningsmålinger viser at Maduro har stor oppslutning.

Urfolk tyr til retten i Peru Perus største føderasjon av urfolksorganisasjoner (Aidesep) planlegger å gå til rettssak for å hindre en utvidelse av landets største gassfelt, blokk 88. Gassfeltet overlapper med 23 prosent av et urfolksreservat, og frykten er stor for at befolkningen i reservatet vil bli utsatt for ufrivillig kontakt med omverdenen i forbindelse med gassutvinningen. Det hersker uenighet mellom partene om hvem som har de juridiske rettighetene til landet, og om hvordan beslutninger bør tas på vegne av urfolksgrupper som lever i isolasjon, og derfor ikke kan konsulteres om utvikling av landet. Castro-veldet slutt i 2018 Cubas nylig gjenvalgte president Raúl Castro annonserte i februar at denne presidentperioden vil bli hans siste. Sammen har Castro-brødrene Raúl og Fidel regjert på Cuba siden revolusjonen i 1959, og deres «velde» vil etter sigende ende når Raúl går ut av den inneværende president-perioden i 2018.

28

Rettsak mot Rios Montt på trappen 19. mars 2013 startet rettsaken mot den tidligere guatemalanske diktatoren Efraín Ríos Montt. Ríos Montt står for retten anklaget folkemord. Ríos Montt var general under borgerkrigen i Guatemala, der mer enn 200 000 mennesker ble drept. Han fungerte som president i ett år etter et kupp i 1982, under det mange regner som borgerkrigens blodigste periode. Han er blant annet beskyldt for å ha beordret massakrer av sivile, og jaget nesten 30 000 mennesker på flukt. At Ríos Montt nå stilles for retten er et viktig skritt for å ta oppgjør med borgerkrigstiden. Valg i Ecuador Rafaél Correa ble i februar gjenvalgt som president i Ecuador, og går nå inn i sin tredje periode som president. Han mottok 56 prosent av stemmene, og ble anerkjent som vinner av av sin fremste motkandidat umiddelbart etter valget. Correa går nå inn i sin tredje presidentperiode, og er slik et symbol på stabilitet for landet som før hans tid hadde syv presidenter på ti år. Fattigdommen har minket med 10 prosent under Correa, som har lagt ned store ressurser i satning på velferd, utdanning og helse. Hans motstandere mener dog at satsningen ikke er bærekraftig, samt at Correa har autoritære tendenser.


Meninger

Kampen om jorda intensiveres i Brasil Jordløse, urfolk og småbønder kjemper en stadig tøffere kamp mot brasiliansk og multinasjonal landbruksindustri. Hvilken rolle spiller Norge i denne konflikten? Tekst: Elin Rømo Grande, prosjektleder for Latin-Amerikagruppene i Norges Solidaritetsbrigader.

Hva er problemet? Det eksportrettede landbruket i Brasil er assosiert med monokulturer; verdens høyeste forbruk av giftige sprøytemidler; konsentrasjon av jord og sosial eksklusjon. Jorda som kunne ha blitt distribuert til jordløse og urfolk gjennom den grunnlovsfestede jordreformen eller basert på folkets historiske rettigheter, selges ut til brasilianske og multinasjonale selskaper. Dette skaper store konflikter. Mens antall drap i de største byene i sør har gått kraftig ned, har konflikter og antall drapstrusler og drap på landsbygda gått opp. Over 1000 konflikter ble registrert i 2011 der 29 ble drept, 38 ble forsøkt drept og flere hundre ble truet på livet. Disse representerte urfolk og andre tradisjonelle befolkninger, jordløse eller småbønder. Den siste som ble tatt av dage var Cicero Guedes fra De jordløses bevegelse (MST) som ble drept i februar. Han ledet en okkupasjon av en sukkerrørsplantasje i Rio de Janeiro. Mange av konfliktene er også relatert til storstilt utbygging av vannkraft, gruver og annen infrastruktur. Utbygginger der rettighetene til de som bor i de berørte områdene blir tilsidesatt i utviklingens navn, som i det omstridte Belo Monte-prosjektet i Amazonas, som skal bli verdens tredje største vannkraftverk. Eksport fremfor lokal produksjon Land og offentlige midler som kunne ha fremmet en lokal, variert og bærekraftig matproduksjon, samt millioner av arbeidsplasser, går til produksjon av varer til spekulasjon på verdensmarkedet. Produksjonen har lite med matsikkerhet å gjøre, sysselsetter få mennesker og skader miljøet. Mange mener at eksportlandbruket gir kjærkomne inntekter til statskassa som blir brukt til å redusere fattigdommen gjennom pengeoverføringer til fattige, hovedsakelig gjennom programmet Bolsa Família. Samme argument blir brukt i Kirkens Nødhjelps, Framtiden i våre henders og Fellesrådet for Afrikas Nyt Afrika-kampanje for å fremme mer import av landbruksvarer fra Afrika. I 2010 stod råvareeksport for 69 prosent

Maria Gossé

Økt etterspørsel etter soya, kjøtt, cellulose og biodrivstoff på verdensmarkedet har satt fart på oppkjøpene av jord også i Brasil, mange av dem assosiert med landran. Stadig mer jord kommer i multinasjonale selskapers besittelse, ofte i partnerskap med brasilianske selskaper eller individer, på grunn av reguleringer på hvor mye jord utlendinger kan eie i Brasil. Dette har blant annet ført til at Cerradoen det siste tiåret har blitt forvandlet til en eneste gedigen soyaplantasje. Cerradoen ligger sør for Amazonas og er verdens rikeste savanne hva gjelder biodiversitet. Ødeleggelsen av vegetasjonen i dette området forårsaker nå vel så store - som avskogingen i Amazonas. I tillegg ruineres artsmangfoldet og titusenvis av urfolk og småbønder som tidligere har bebodd området har blitt skvist ut. Soyaen benyttes til å fore opp europeiske (inkludert norske) og kinesiske husdyr, og bidrar til å stimulere til et stadig høyere kjøttforbruk.

Den store landbruksindustrien og dens monokulturer kommer stadig i konflikt med jordløse, urfolk og småbønders interesser i Brasil.

av Brasils eksportinntekter, en andel som øker. Samtidig går andelen inntekter fra industrien ned og handelsbalansen på industrivarer viser store negative tall, noe som er med på å opprettholde den koloniale økonomiske strukturen i landet. Samtidig brukes kun 0,46 prosent av BNP til Bolsa Família. Dette forsterker sosial eksklusjon, urettferdige maktforhold og en ikke-bærekraftig bruk av naturressurser. Sosiale bevegelser i Brasil skriker høyt mot denne modellen, og ønsker i stedet en reell omfordeling av jord, makt og ressurser i landet.

Norge bør støtte grasrotbevegelsenes krav I regjeringens Brasilstrategi for samarbeid mellom Norge og Brasil, som ble lagt fram i 2011, stod det at «Brasils ‘grønne revolusjon’ i Cerrado-regionen har stor overføringsverdi til afrikanske land». Men med de negative erfaringene fra Cerradoen og den brasilianske agroeksportmodellen bør regjeringen heller se nøye på hvilke konsekvenser en slik strategi vil ha. I tillegg er Norge med på å støtte skjev fordeling av jord og miljøødeleggelser i Brasil gjennom å importere soya fra Cerradoen. Norsk landbruk har gjort seg helt avhengig av denne importen, da soya er den viktigste proteinkilden i norsk kraftfôr. Det på høy tid at Norge finner andre alternativer til bruk av brasiliansk soya i norsk matproduksjon og heller støtter brasilianske grasrotbevegelsers ønske om tilgang til jord og et verdig liv på landsbygda.

29


Tema: Landran

Vannets budskap Tekst: Leonardo Cordeiro. Oversatt av Celina Sørbøe

Xilonen Pérez

Langs bredden av San Pedro-elven sitter mer enn 90 personer samlet. Med ropene fra barn som leker i det krystallklare vannet i bakgrunnen, lytter de til rapporter om den pågående nedbrytningen av vassdraget som er så viktig for lokalsamfunnet.

Vi befinner oss i landsbyen Xochistlahuaca i den meksikanske delstaten Guerrero. På den lille, vakre stranden i dalen gravd ut mellom fjellene, har det samlet seg folk fra fjern og nær. Folk fra Xochistlahuaca og andre lokalsamfunn i området, har fått selskap av studenter, organisasjoner fra Mexico by, medlemmer av lokalsamfunnspolitiet (som ikke har noe med regjeringen å gjøre), uavhengige nyhetsstasjoner og flere utlendinger.

Truslene mot San Pedro-elven De er her for å følge diskusjonen om trusselen mot San Pedroelven. Debatten går på spansk og amuzgo, det lokale urfolksspråket. Det er årsdagen til lokalradioen, som gjennom åtte år har kjempet mot rovdriften på naturressursene i området og for bevaringen av lokalsamfunnets kultur og tradisjoner. Navnet til radioen, Ñomndaa, betyr «vannets budskap» på amuzgo. Vannkonflikter er vanlig i hele Mexico og andre deler av LatinAmerika. Ofte står statens og store selskapers interesser i strid med lokalbefolkningens ønsker. En dag begynte store maskiner å komme til amuzgaenes land, på andre siden av San Pedro-elven. Det ble startet opp dreneringsprosjekter og bygget rørledninger. Noe som førte til at lokalsamfunn i hele regionen oppfattet vannets skjebne som ferdigforhandlet, gjennom avtaler delstatsregjeringen hadde gjort med en annen folkegruppe som bor oppstrøms for hvor vi befinner oss nå. Disse prosjektene vil føre til en omlegging av elven som kan halvere nivået på vannet som i dag strømmer forbi. I bytte mot prosjektene tilbød delstatsregjeringen visse fordeler til noen av lokalsamfunnene i fjellandskapet hvor elven har sitt utspring. Ifølge medlemmer av Ñomndaa-radioen er dette et eksempel på hvordan historien gjentar seg. Landsbyen som nå har inngått denne avtalen med staten har historisk vært et privilegert regionalt senter som representerer interessene til de rikeste byene i området. Allerede flere århundrer tilbake i tid tildelte myndig-

30

hetene denne befolkningen en uforholdsmessig stor mengde land, mens andre lokalsamfunn i området ble ignorert.

Regjeringens to ansikter På møtet ved elvebredden forteller en lokal kvinne oss om hvordan regjeringen har to ansikter. Bak fordelene som tilbys finner man det sanne ansiktet, det som tar sikte på å frata folk deres viktigste og mest hellige naturressurser. Medlemmer av radioen forklarer at de som undertegnet avtalen, forhandlet om sine elementære behov. De solgte vannet i bytte mot løfter om helse og utdanning, som de allerede har lovfestede rettigheter til. Gjennom San Pedro renner en av vassdragets viktigste sideelver, og denne skal dreneres. Flere kilometer av rørledninger er allerede lagt, men hva som skjer med vannet vet vi lite om. Det er svært lite informasjon å oppdrive, og ingen av lokalsamfunnene som vil bli berørt har blitt konsultert. Tre av San Pedro-elvens sideelver, inkludert den som renner forbi Xochistlahuaca, er allerede skadet av gruvedrift og andre selskaper som opererer der. Vann- og ressursmangel Reker og fisk finnes ikke lenger i samme mengder, forteller en mann oss. Alle amuzgo-samfunn i regionen har en sterk tradisjonell tilknytning til elven, og mange er økonomisk avhengig av den. Elven representerer livet, og har brødfødd de tidligere generasjoner. Med dreneringen av den viktigste sideelven har det allerede forurensede vannet gått fra å være en kilde til liv til en kilde til ødeleggelse. Ved bredden av en elv som fortsatt renner krystallklar og mektig forbi, forteller en student fra hovedstaden om erfaringene til andre lokalsamfunn som har opplevd lignende situasjoner. Han tror at dreneringen av elva i løpet av en tiårsperiode kan føre til en forurensning av vannkildene, og at man videre kan forvente at det vil føre til vannmangel i hele regionen. Denne situasjonen er ikke uvanlig i Mexico. Et eksempel er skjebnen til landbruksregionen Xochimilco. Etter at det lokale vannet i hovedsak ble omlagt for å forsyne landets enorme hovedstad med vann, er landbruksregionen i dag avhengig av vanntilførsel via kanaler fra fjerne områder i andre delstater. Kampen for elven Etter en lang diskusjon mellom beboere fra Xochistlahuaca og nabolandsbyene, bestemmes det at det skal avholdes et forum om forsvaret av San Pedro-elven. Dit vil beboerne invitere flere lokalsamfunn, slik at det kan dannes en komité. Splittelse, ikke bare mellom ulike lokalsamfunn, men også innenfor hvert av dem, er et viktig våpen for regjeringen for å unngå mobilisering. Her på dette møtet skimter vi en mulighet til å overvinne denne trusselen. Kampen for elven er en kamp for livet, en kamp for å holde amuzgo-befolkningen og deres kultur, tradisjoner og språk i live. I Xochistlahuaca er denne kampen en kamp for Ñomndaa-radioen. Hvis den i dag, på amuzgo og spansk, sender ut et kritisk signal og inviterer alle til å delta i kampen for elva, er det fordi den har klart å overvinne de gjentatte angrepene fra det føderale politiet og de store grunneierne i regionen. Det er essensielt at radioen fortsetter å spre det frie, sanne og opprørske budskapet om fordømmelse: vannets budskap.


Anbefalinger

Film: Fuglekikkere

Anbefalt av Silje Jahre Frotvedt

Filmen åpner med en scene der en liten båt med turister på fuglekikking passerer en gruppe indianere ved elvebredden. Indianerne er halvnakne, har rødmalte ansikter og er utstyrt med pil og bue. Når båten har passert, går indianerne gjennom et skogkratt og over en åker til veien der de kler på seg t-skjorter og olabukser. Turoperatøren venter med betaling for oppdraget. Fuglekikkere illustrerer hvilke konsekvenser ekspansjonen av kveg- og soyafarmer får for GuaraniKaiowa-indianerne i Mato Grosso do Sul i Brasil. Urbefolkningen bor i reservater etter å ha blitt fordrevet fra sine landområder som følge av ekspanderende kvegdrift og soyaplantasjer. Avskogingen gjør det vanskelig å leve av naturressursene, og tvinger indianerne til å jobbe for luselønn på farmene for å overleve. Alkoholisme og selvmord er utbredte problemer. En konflikt oppstår når indianerne slår leir på området til en velstående rancheier, et landområde som tidligere tilhørte Guarani-Kaiowa. Med filmen Fuglekikkere setter regissør Marco Bechis temaet landkonflikt på agendaen. Filmen er høyst aktuell også utenfor Brasils grenser, både når det gjelder landproblematikk, global klimapolitikk og eksotisk fremstilling av urbefolkning.

Bok: Jeg var aldri førstedame

Anbefalt av Peder Østebø

Wendy Guerra har etablert seg som ei av dei mest interessante unge forfattarane i Latin-Amerika, og no er den andre romanen hennar Jeg var aldri førstedame å finne i norsk oversettelse. Jeg var aldri førstedame er forteljinga om tre kvinner: Hovudpersonen Nadia Guerra, mor hennar og

Celia Sanchez, ei av dei store revolusjonsheltinnene på Cuba. Noko av det interessante med hovudperson Nadia Guerra, er alle likheitstrekka ho delar med forfattaren av boka. Gjennom desse tre kvinnene får me innblikk i eit kunstnarmiljø i Havanna som er prega av stille desperasjon, og me følgjer Sanchez og Fidel Castro mot revolusjonens seier. Forteljingane glir godt inn i kvarandre, men romanen er likevel ei utfordring å lesa. Guerra velter seg i referansar til cubansk musikk, film og litteratur, og referansane blander seg med dagboknotat og transkripsjonar av radioprogram. Likevel er det verd innsatsen. Wendy Guerra har ein brutal og ærleg stemme som stundom slår deg som ein knyttneve. Jeg var aldri førstedame er frisk og leiken i stilen, og avslører eit Cuba bak polemikken, som alle, uansett politisk ståstad, bør sjå meir til.

Plate: La dulzura

Anbefalt av Piero F. Lopez

La Dulzura er det nyeste studioalbumet av reggae-gruppen Cultura Profética fra Puerto Rico. Bandet har vært i gamet i mer en 15 år, og har med sine ni offisielle plater plassert seg blant de største innenfor reggae i Latin-Amerika. På platen La Dulzura har bandet lagt fra seg sine gjennomgående sosiale budskap til fordel for kjærligheten. Denne forandringen uttrykkes i platas første sang "Rimas pa' Seducir", og kjærligheten står også i fokus i sanger som «La Complicidad», «Para Estar» og «Ilegal». Sangen «Amante Luz» kan også anbefales som er en kjærlighetserklæring skrevet til Puerto Rico. Likevel er sangen «Somos Muchos» ladet med et sosialt budskap som refererer til overgrep utført i regi av USAs regjering mot det puertoricanske folk, og misnøyen mange føler over at øya forblir under amerikansk kontroll. Det anbefales å høre på dette albumet en solfylt sommerdag i parken, med en god flaske vin og noen du er glad i.

31


Reisebrev

Den stille

Zapatistene overrasket og begeistret en hel 1994. Den 21. desember 2012 tok de igjen til Tekst: Stian Totland og Aron Halfen. Foto: Stian Totland

I øsende regn gikk brigadistene mot sentrum av San Cristobal. Zapatistene var tilbake. Ikke at de noen gang hadde hvert borte. Men etter flere års stillhet, uten noe særlig mediedekning, føltes det som om en svunnen venn hadde returnert. Dagen de hadde valgt var ikke tilfeldig. Mens store deler av verden ventet på jordens undergang, tok mayabøndene til gatene for å markere at kampen for en bedre verden begynner. Synet som møtte brigadistene da de ankom torget foran katedralen var inspirerende. 30 000 zapatister hadde møtt opp. Det var zapatister så langt øyet kunne se. Samtidig var det helt stille i gatene, kun avbrutt av ett og annet støtterop fra skuelystne. Gjennom stillheten skulle de svakeste bli hørt.

Frykter mer undertrykkelse Kledd i sine svarte luer og røde skjerf gikk de to og to opp på et podium og reiste en knyttet hånd i været i solidaritet med verdens undertrykte, en gruppe de selv tilhører. Og de frykter undertrykkelsen skal bli verre. Bare uker før den stille marsjen ble Enrique Peña Nieto innsatt som president i Mexico. Kontroversen rundt valget handler om anklager om valgfusk, og om hans rolle som guvernør under massakren i Attenco. Men aller mest handler det om frykten for et mer autoritært Mexico. Peña Nieto representerer nemlig partiet PRI (Partido Revolucionario Institucional). Et parti som styrte Mexico med jernhånd i 71 år, og som nå er tilbake ved makten etter 12 år i bakgrunnen. – PRI er kanskje tilbake, men vi var aldri borte, sier zapatistene. For zapatistene er PRI selve symbolet på undertrykkelsen urfolket i Mexico har blitt utsatt for siden de første erobrerne gikk i land. De snakker om den 500 år lange natten. En natt som har innebåret slaveri, utnyttelse, rasisme og forsøk på utryddelse. En natt som snart skal bli til dag. Men veien til et verdig liv er lang, så de skynder seg sakte. Sentralt i zapatismen ligger menneskerettighetene og urfolkskonvesjonen. En konvesjon Mexico selv har skrevet under på. Men som likevel utgjør en trussel for selskaper i jakt på rask profitt. Svertekampanjen mot zapatistene har hvert nærmest kontinuerlig de siste tjue årene.

Å gripe makten fra bunnen Zapatistene har i nasjonale medier blitt anklaget for å være en venstrevridd og kommunistisk gerilja, en ubetydelig sådan. Selv avviser zapatistene dette. – Vi er ikke de til venstre, ei heller de til høyre. Vi er de på bunnen, som griper etter dem på toppen, uttalte en nær

32


Reisebrev Reisebrev

Camilla Kleiberg Jensen

marsjen

verden med sitt væpnede opprør 1. Januar gatene: Denne gang med en stille marsj. støttespiller av zapatistene i etterkant av marsjen. Å gripe etter makten er nettopp det de nå gjør. Ikke gjennom våpen, opprør eller vold. Men gjennom kunngjøringer. De siste to månedene har det kommet ikke mindre en 14 kunngjøringer. Med lyrisk språkbruk, metaforer og referanser til samtiden forsøker zapatistene å sette fokuset på viktigheten av autonomi, verdighet og muligheter. Rasisme, undertrykkelse og utnyttelse utgjør de største utfordringene. Budskapet er, for å omskrive Arnulf Øverland: «tål ikke så inderlig vel, den urett som rammer deg selv». Urett er noe zapatistene har kjent på kroppen. Chiapas er en av statene i Mexico som er rikest på naturressurser, har mest vann og størst biologisk mangfold. Det er også en av statene med størst kulturelt mangfold. Likevel er det den fattigste staten, hvor forventet levealder er langt under det nasjonale snittet. Urbefolkningen rammes hardest av denne skjevfordelingen. En urett zapatistene valgte å gjøre noe med i 1994, da de gjorde opprør og innførte selvstyre og råderett over egne liv og områder. Mens regnet avtok, og skylaget lettet noe, trakk zapatistene rolig tilbake til sine landsbyer. Marsjen var over, men kampen mot urett fortsetter. Hørte dere? Det er lyden av deres verden som faller sammen. Det er lyden av at vi reiser oss igjen. Dagen som var dag, ble natt. Og natten vil bli dagen som blir dagen.

Demokrati! Frihet! Rettferdighet!

– EZLN Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert halvår ti ungdommer på Solidaritetsbrigade til et land i Latin-Amerika. I LatinAmerikas faste reisebrevspalte kan du lese om deres opplevelser. I dette nummeret: Chiapasbrigaden høsten 2012.

33


Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin-Amerika er Ståle Holgersen (32) tidligere samfunnsgeograf og husokkupant.

Husokkupant, boligaktivist, brigadist, byplanlegger, musiker og nå doktorgradstipendiat. Ståle Holgersen (32) er en allsidig mann, med engasjement for hus med folk i og mandolinmusikk. Som Ståle så finurlig sier, så henger alt sammen, på et sykt vis.

«Altså, hus har ikke godt av å stå tomme!» Intervjuet av: Tamara Gabriela Vergara

Hvor kom det store engasjementet for husokkupasjon og boligaktivisme fra?

Den begynte i Rosso i Bergen (Radikale og sosialistiske studenters organisasjon) hvor jeg var med i en gruppe som jobba med boligspørsmål for studenter. Her ble det diskutert mye rundt at universitetet hadde mange tomme hus, mens det på samme tid var boligmangel blant oss studenter. Sammen med andre engasjerte, blant annet folk fra Natur og Ungdom, ble det husokkupasjon og etablering av Bergen Boligaksjon. Husokkupasjon som strategi har flere positive aspekter: det er en effektiv måte å få blest om saken på, det er en måte å skaffe seg et sted å bo og det er en god gjerning i seg selv – altså hus har ikke godt av å stå tomme! I tillegg synliggjør saken problemet med kapitalismen: at noen eier mer enn de trenger, mens andre sliter med å få endene til å møtes. Dessuten er det en veldig trivelig ting å gjøre om du gjør det med trivelige folk. Alle disse elementene har spilt en rolle for mitt vedkommende. På den annen side er det ulovlig, men det er noe hver enkelt får veie opp mot andre hensyn. Håndboka for okkupanter: Hvor fikk du ideen fra?

Vår inspirasjonskilde var Handbook for Squatters, som har eksistert lenge i England, og har kommet i utallige opplag. Vi ville også gjøre den anvendbar i Bergen, så vi samlet bilder og adresser til mange tomme hus, samt et kart hvor vi plotta inn husene. I tillegg til obligatoriske tekster om hvordan og hvorfor okkupere hus.

34

Hvorfor dro du på solidaritetsbrigade til Brasil?

Jeg ble med i Sosialistisk Ungdom da jeg var 16 eller 17, og ble ganske tidlig introdusert for solidaritetsarbeid. Siden kom jeg også i kontakt med Cuba-aksjonen i Stavanger, og møtte etter hvert folk som hadde vært på solidaritetsbrigader i regi av LatinAmerikagruppene i Norge. Samtidig var jeg 21 år og ville gjerne reise. Generell backpacking var for kjedelig, så da var solidaritetsbrigaden perfekt. I ettertid har jeg hørt at det bare var så vidt jeg kom med på brigaden, ettersom jeg ble oppfattet som for radikal på grunn av min bakgrunn som husokkupant. Hehe. Men sånt spiller selvsagt ingen rolle elleve år etterpå, jeg er bare veldig glad for at jeg fikk reise. Men også musikk preget mye av din studietid?

Ja, etter musikklinja på videregående dro jeg til Bergen for å studere. Bergen mandolinband ble dannet i 2001, et band jeg for øvrig fortsatt spiller konserter med. Ble det mye mandolinspilling i Brasil?

Jeg kjøpte faktisk en ny og rar brasiliansk mandolin i Brasil som jeg fremdeles har, men ikke spiller så mye på lenger. Det var mye bra musikk der og vi bodde jo nærme Caruaru, som er hovedsete for musikkstilen Forró i Brasil. Så det ble en del sånt, men jeg spilte aldri der selv.


Mitt Latin­Amerika

Over: Illustrasjon fra Håndboken for okkupanter som Ståle skrev sammen med andre i Bergen Boligaksjon i 2003. Grandpeople

Under: Ståle reiste til Brasil med Latin-Amerikagruppenes Solidaritetsbrigader i 2002 og ble vitne til både jordokkupasjon og husokkupasjon.

Over: Selv om Ståle er en av to som faktisk spiller mandolin i Bergen Mandolinband, er ingen i bandet fra Bergen: Ståle Holgersen, Olav Christer Rossebø, Gaute M. Sortland, Ingemund Askeland, og Kjetil Olai Lundø er nemlig alle fra Haugesundsområdet og møttes i Bergen under studietiden. Under: Illustrasjon fra Håndboken for okkupanter. Dikt av Ole H. Bremnes.

Hva har gjort mest inntrykk på deg under ditt opphold i Brasil?

Wow. Det var et stort spørsmål. Jeg vet ikke helt. Men å leve med folk som både var fattige og dypt involvert i et sosialistisk prosjekt, var veldig inspirerende. Er du fortsatt engasjert i det som skjer i Brasil?

Det er med trist hjerte jeg må erkjenne at jeg aldri har dratt tilbake til Brasil etter brigaden. Jeg skulle veldig gjerne dratt tilbake, men livet tar sine egne veier. Jeg har vært i Chiapas som turist, og på arkitekt/arealplanleggingsseminar i Havanna på Cuba. Men altså ikke i Brasil. Hva er forskjellen mellom husokkupanter i Norge og i Brasil?

I Brasil er det en massebevegelse på en helt annen måte enn her. I Bergen var vi mest studenter og andre under tretti, mens i Oslo har de vært bedre på å ta inn voksne fattige også. I Brasil derimot, er det en helt annen dimensjon. En husokkupasjon jeg besøkte i Sao Paulo bestod av hundrevis av fattige familier, som hadde organisert seg gjennom De husløses bevegelse i Brasil (MTST). Husokkupanter i Norge og Europa er ofte anarkistisk inspirerte og opererer med flat struktur, mens okkupasjonene jeg besøkte i Brasil hadde som regel en sterk mann som styrte det meste. Mostanden fra politiet var også mer brutal i Brasil. Jeg var vitne til husokkupasjon i Caruaru, men den ble resolutt møtt av væpnet politi som brutalt kjeppjaga folk bort fra de tomme husene. Politiet sikta også direkte på meg med pistol fordi jeg tok bilder. De beslagla kamera, så de bildene ble det aldri noe av. Dette var klokka 05.00 om morgenen, og politiet var der allerede da vi kom,

så det var tydelig at tysterne og/eller overvåkningen fungerte som det skulle. Det er visst en sammenheng mellom ditt engasjement, din aktivisme og det som nå er ditt levebrød?

Alt henger litt sammen på et sykt vis. Da vi okkuperte Sydneshaugen 10 i 2001, hang vi et MST flagg ut fra balkongen i solidaritet med De jordløses bevegelse i Brasil. Dette bildet viste jeg ofte til brasilianske aktivister. Det var gøy. I Brasil hadde vi en trivelig koordinator som het Torkjell Leira, som også hadde studert samfunnsgeografi. Hjemme i Bergen var Arealplanlegging og boligpolitikk med professor Arild Holt-Jensen også en del av samfunnsgeografi. Flere i boligaksjonen hadde tatt dette faget allerede, og det samme gjorde jeg. Siden ble det master i samfunnsgeografi, også med Holt-Jensen som veileder. Da jeg var ferdig i 2007, altså året før den økonomiske krisa i 2008, ble det kastet jobber etter arealplanleggere, så jeg fikk meg jobb i kommunen. Plutselig satt jeg og planla og regulerte byen jeg tidligere hadde gått rundt med brekkjern i – og alt hang sammen på et vis! Etter to og et halvt år som arealplanlegger ville jeg gjerne se om det var mulig å bli stipendiat. Via litt kjennskap og tilfeldigheter så søkte jeg i Lund i Sverige, og så fikk jeg jobben. Der har jeg altså vært siden. Ståle blir på kontoret sitt på universitet i Lund til han i 2014 blir ferdig med doktorgraden sin om dialektikken mellom byplanlegging og økonomiske kriser. Når han da ikke reiser for å spille konsert med Bergen Mandolinband.

35


Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

B

Solo en el infierno

Bare i helvete

En la aldea llegan a sacarnos a balazos y bombazos diciendo que la tierra que habitamos por miles de años no nos pertenece

På bygda kommer de for å jage oss med kuler og bomber sier at jorda vi har bodd på i tusener av år ikke tilhører oss

Y cuando emigramos a la ciudad no nos aceptan. No hay tierra ni trabajo para nosotros

Og når vi flytter til byen aksepterer de oss ikke her er hverken jord eller arbeid for oss

¿En donde podremos vivir en paz? Tal vez solo en el infierno

Hvor er det vi kan få bo i fred? Kanskje bare i helvete

Foto: Stian Totland

Daniel Caño er Q'anjob'al-Maya, født i Paykonob' i Santa Eulalia i Huehuetenango i Guatemala. Han har studert filosofi, pedagogikk og flerspråklig og interkulturell utdanning (IBE). Caño underviser ved Centro Maya Xela i Quetzaltenango og ved La Universidad Rafael Landivar i Huehuetenango. Diktene hans er blitt publisert i magasiner i Guatemala, Frankrike og New York, og han har utgitt diktsamlingen Stxaj No' Anima/Oracion Salvaje på Q'anjob'al og spansk. Diktet er oversatt av Morten Almaas.

2013 #1  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you